Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 18. april 2012 i alle områder

  1. Kjell Iver

    Fjellforum 10 år!

    I disse dager for nøyaktig 10 år siden ble phpBB installert på domenet Fjellforum.net ************************* Idéen om forumet ble født i januar 2003. Da ble Morten Helgesen og Ragnar Fjeld enige om å prøve å samle ulike internettaktører til et samarbeidsprosjekt. I løpet av vinteren 2003 ble forskjellige tekniske løsninger vurdert, før de landet på å bruke PhPBB som forumsoftware. Samtidig ble også innehavere av andre nettsteder om fjell og friluftsliv kontaktet. Det var klart fra første stund at det måtte flere aktører til for å drive et slikt nettsted. Målet var å samle et så bredt "team" som mulig bak et felles forum, slik at sjansene til å få gjennomslag blant publikum ble større. 1. mai 2003 var offisiell lanseringsdato, og i ettertid har forumet blitt en større suksess enn noen kunne tørre å håpe på. Nye aktører har kommet til og andre har trukket seg tilbake, og forumet er under kontinuerlig utvikling. ************************* I 2012 ble forumet avhendet til 2 av de tidligere moderatorene Kjell Iver Johansen og Martin Melsæter og man fikk kjøpt domenet Fjellforum.no. Man har nå valgt en annen modell for driften, der noen aktuelle frivillige er blitt spurt om å være med som moderatorer. Samtidig har man som medlem mulighet til å støtte forumet og stå som sponsor. Dette er eneste finaniseringen vi har. Som sponsoer vil man ikke se "reklamen" for Helspor etc på forsiden av forumet. Siden overtagelsen har stadig nye funksjoner blitt lagt til – og forumet er i en gradvis teknisk utvikling i mot en mer komplett innholdsportal. Tidligere var forumet mye sentrert om Jotunheimen og toppturer og med kanskje spesiell fokus på 2000 meters topper. Det ble vel i hvert fall oppfattet slik Etter omleggingen i fjor har man fått en mye større bredde i postingene – ikke bare topptur – men også friluftsliv med barn for eksempel, hengekøyer og foto. Vi har en fotokonkurranse på gang nå der Helsport sponser oss med et Patagonia fjelltelt til 10 000,- til årsvinneren. I tillegg får vinneren av aprilkonkurransen Helsportvarer for 2500,- Dette skaper mye aktivitet og vi tror jo selvsagt også at det blir en flott kalender til slutt! Videre har vi knyttet til oss et 80 talls private bloggere der mye stoff lastes direkte til forumet fra bloggene. Den sosiale biten av forumet er også under utvikling – spesielt ved at vi hadde et godt forumtreff Dovre nå i vår og der den gode stemningen som vi er kjente for på forumet ble videreført - selv med litt harde tak i kulda. Det planlegges også hengekøyetreff i Nordmarka som ser ut som det får bra oppslutning. Dette med at folk treffes på turer og at man skaper varig vennskap gir en ekstra dimensjon til forumdriften. Nye turer er nå stadig under planlegging og på chatten er det friluftsprat hver kveld nå. Vi tror slike forum har livets rett fremover – men det krever at man utvikler det videre. Der vi tidligere hadde noen få som postet veldig mye i få tråder (klima, snøscooter, primus osv) – har vi nå mange som poster passe i svært mange tråder. Trafikken i forumet er høyere enn den noen gang har vært, og medlemsveksten er veldig god. Samtidig bruker folk generelt mer tid på facebook osv. mange leser kanskje ikke lenger lange turrapporter – men ser bare flyktig over bilder. Forumet vårt har plass til begge deler og de turrapportene vi har blir svært mye lest senere – uansett lengde. Vi tror altså at forumet vil ha livets rett – og at vi klarer å fortsatt være en møteplass for friluftsfolk i årene som kommer. I anledning 10 års jubileet har Oslo Sportslager sponset oss og alle medlemmene av forumet med å gi 25% rabatt på alle ordinært prisede varer. Det eneste man trenger å gjøre er å bruke koden "fjellforum2013" på forsiden av nettsiden deres! Den gjelder frem til 1 Mai. Videre vil det komme noen mindre overraskelser i form av andre månedspremier for fotokonkurransen. Det er fullt mulig å gratulere oss med dagen - eller bare trykke "Like" Mvh Kjell Iver Fjellforum.no
  2. Fjellforum har blitt stedet for deg som vil berette hvordan du presser gram ut av den mikroskopiske anatomiske sekken din. For å ha rett til å uttale seg, må man jobbe steinhardt for å redusere all vekt ned til minste minimum, og være så kreativ som mulig for klare å oppnå dette. Man skal ete næringspulver og tørka kaviar. Skylle det ned med vann fra bekken. Naturligvis ikke i en kopp. Den veier for mye. Man bruker hendene. Viktig å tørke hendene før man løper videre (ja – løper! For det er kult, og det gjør turen så gøy som den aldri før har vært!) Viktige gram å hente på å ha tørre hender! Skoene skal være av typen super-ultra-nano lightweight, naturligvis. Ankelstøtte og høye skaft er helt unødvendig. Gjerne beskjær sålen for unødvendig gummi. Man skal kutte av overflødige centimeter fra reimene på sekken, og vha kniv eller syl utvide alle luftehull og reimhull, her er det mye å hente! Man skal kappe skaftet på tannbørsten og file ned børstehøyden. Man skal brenne av halve månedslønna på å kjøpe det hippeste dyreste utstyret i signalfarvede state-of-the art lettvektsmaterialer på E-Bay. Skal man ha telt, må det være type Superlight-utgave.. Hvis det også blir for tungt, sover man i en ultratynn hengekøye, eller bare under et kroppsformet stykke super-ultra-nano lightweight presenning som man har skåret av den originale man kjøpte, fordi originalen veide for mye. Skal man fiske, holder det med noen meter ultratynt snøre. Fisken sløyer man vha en smal type tapetkniv med supertynt blad. Liggeunderlag? Det trenger man ikke. Klær? Kompresjonstights og pannebånd holder i massevis. ************************************************ ************************************************ Er det satt på spissen? Kanskje litt. Men jeg sitter med oppfatning av at for å være litt kul på Fjellforum, må du helst tilhøre den rase som sokner til en eller annen lettpakkerkategori. Er du av den trauste typen med canadaskjorte og mygghatt..Som slenger storsekken din på ryggen, og i høyskaftede jegerstøvler trasker av gårde med tre fiskestenger, en svartkjele og et par poser kokekaffe, noen stykker bacon og en pakke egg, et par flasker drivstoff til primusen, en samekniv, en foldesag og en liten kniv, en flaske whisky og en boks pils eller tre, et komfortabelt og romslig telt, en pose 50cm vinterplugger, et robust underlag og en fjellduk - ja så er du en raring. Et aldri så lite utskudd. En av de gamle skrullingene som sokner til fossile måter å leve livet ute i det fri på. Og som er primitiv nok til å bære 25kg + på ryggen. Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ønsker med dette å understreke at jeg ser fornuften i å bytte ut det 7 kilo gamle bomullsteltet med et telt som veier 3,5kg i stedet, uten at det går på bekostning av egenskaper. Jeg ser fornuften i å bytte ut den gamle 1,5kg tunge primusen, som du må drasse med deg både rødsprit til forvarming, drivstoff og et solid skrin med reservedeler og pakninger til. Jeg ser også fornuften i å bytte ut saueskinnssoveposen med en pose i dun eller fiber som veier det halve. Såpass ser jeg gevinsten i. Selv jeg. Men jeg er jævla glad i bacon. Og elgkjøttgryte m/sopp og løk, basert på crème fraiche. Jeg er jævla glad i whisky. Jeg er tilhenger av å strekke ut beina og kose meg med en cigar etter å ha inntatt et bedre måltid i fjellet etter en lang fiskeøkt. Kanskje rusle ned til bekken å hente en boks iskald Mack-øl jeg tok med. Den smaker himmelsk i fjellheimen…Jeg vil ha samekniven og foldesaga. Ser faktisk nytteverdien i begge, og bruker de til alt mulig rart. Nytteverdi ser jeg også i primusunderlaget i aluminium, fjøla og den store termokoppen jeg bærer med meg. Jeg bærer ei flaske ekstra drivstoff til MSR’en fordi jeg anser det som en sikkerhetsfaktor å være robust på drivstoff i vinterfjellet. Det gir meg også komfort når jeg er i vinterbase. Så bærer jeg heller ned en halv flaske for mye, som jeg ikke rakk bruke opp. Jeg liker lyset fra levende lys i forteltet. Derfor bærer jeg gladelig med meg et par kronlys og noen telys. Og jeg er glad i å lese villmarkslitteratur når jeg er der ute blant elementene..Derfor har jeg med meg Thorbjørn Tufte-boka mi på 300 sider. Jeg tør hevde at det er svært lite av det jeg bærer med meg, som kan kategoriseres som ”unødvendig skjit” (hentet fra en annen tråd her på forumet). Såpass felterfaring tør jeg påstå at jeg har, at jeg føler meg rimelig komfortabel med at det jeg putter oppi min Bergans Alpinist 110 både har en hensikt og en funksjon for meg der ute i villmarka. Så er det sagt! Jeg er en vandrende motpol til det jeg, på generelt grunnlag, mener er et ekstremistisk overfokus på utstyr og vektreduksjon, om det er ”ultra lightweight” eller annen form for ”lightweight”. Når jeg leser implisitt nedlatende kommentarer rundt omkring på nettet, som omtaler meg og mine ”artsfrender av norske konservative storsekkdinosaurer”, får jeg avslutningsvis lyst til å si: Piss off! Det finnes fortsatt noen lidenskapelige naturmennesker der ute, som bærer sin storsekk med stolthet, og som verken har lyst, eller for den saks skyld kanskje råd til, å etterstrebe vekthysteriet.
  3. 63 poeng
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse. Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers! Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver. Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent. Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner. Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva. Søndag 16. august. Mandag 17. august. Tirsdag 18. august. Onsdag 19. august Torsdag 20. august. Fredag 21. august. Lørdag 22. august. Søndag 23. august. Mandag 24. august. Tirsdag 25. august. Onsdag 26. august. Torsdag 27. august. Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det. Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn. Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte. Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år. Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre Takk for at du leste
  4. Tor Magne

    Vårt elendige helsevesen !

    Vi var noen kamerater som reiste på fjeltur i helgen og fisket og koste oss, Ante fred og ingen fare helt til en følte seg ganske uvel med faretruende symptomer på slag. Han gikk frempå en fjellknause for å finne dekning, og ringte til legevakten for å høre hva man burde gjøre i en slik situasjon. Den elskverdige damen i telefonen var ikke sikker, og ville konferere med en lege. Jeg ringer opp igjen sa hun. Etter en evighet på litt over ett minutt ringte telefonen. Det var ikke den hyggelige damen som ringte. 'Det er fra AMK sentralen, vi sender helikopter og henter deg' lød det. ' Hvor er du?' Joda, helikopteret kom og landet på en fjellknause like ved teltet 14 MINUTTER, 14 MINUTTER etter første telefon til legevakten. Det var 11 minutters flytur. Da gjenstår det 3 minutter til å håndtere henvendelsen, få helikopteret klart og i lufta!! På vei tilbake til sykehuset satt pasienten litt fuktig i øyekroken, takknemmlig og rørt, og tenkte på alt han har lest og hørt om hvor dårlig det er stelt med helsevesenet vårt. 1 lege og 2 pleiere var klar til å ta imot. Rett i CT bar det, blodprøver ble tatt, og alle resultater var klare innen en time etter han ringte til legevakten. Jeg tar av meg alle hattene jeg har, og bøyer meg så langt ned i støvet jeg kan. For et FANTASTISK TEAM. Jeg trodde ikke det var mulig Det hører med til historien at det hele endte bra.
  5. Torstein Ingebrigtsen Bø

    Test av tjeneste for utskrift av turkart

    Hei, jeg har lagd en tjeneste for å skrive ut topografiske kart og sjøkart fra Kartverket (nesten lik som Norges serien og målestokken er 1:50000). Her kan man velge område selv, for så å skrive ut A3 eller A4 ark med kartet (med UTM grid). Prøv den ut på http://folk.ntnu.no/torstebo/statkart/ og gi meg tilbakemeldinger, så kan jeg se hva jeg får endret. God tur!
  6. Her er en liten rapport og noen bilder om min første tur alene på fjellet. Turen hadde vært "planlagt" i noen uker som en følge av nyinnkjøpt sekk, telt, sovepose, liggeunderlag, primus og alt annet som hører med til en slik tur. Planen var at dersom været var brukbart, skulle turen gå fra lørdag til mandag. Og snakk om flaks; været startet brukbart og endte helt fantastisk. Etter mye om og men fikk alt plass i sekken, og siden det var min første tur måtte jeg også ta med speilreflekskamera, men det blir nok ikke med neste gang. Etter en kjapp tur innom et familieselskap kjørte jeg mot Søvikdal i Sykkylven, en kjøretur på hele 15 minutt. Deretter tok jeg beina fatt og la kursen oppover mot turens mål: Løsetvatnet som ligger på ca 250 moh. Etter rundt 40 minutt var jeg fremme ved vannet, men målet var ikke nådd enda, for jeg ville gå halvveis rundt vannet. Etter 15 minytter kom jeg til stedet som jeg hadde sett for meg når jeg planla turen, og det viste det seg at området var perfekt både til telting og fisking! Jeg satt fra meg sekken og satte opp teltet. Det tok kanskje 5 minutter før teltet var plassert og godt festet til skogbunnen. Jeg pakket ut av sekken og prøvde å organisere det ligg i teltet. Det gikk så som så. Deretter var det ut med fiskestanga; På det første kastet ble det full klaff, i hvert fall nesten. Ørreten, som jeg tipper var rundt 200g, falt av på vei inn. Men det var bare moro, for nå hadde jeg virkelig håp for fiskingen videre. Jeg kastet ut spinneren på nytt, og på nytt, og på nytt, og på nytt kanskje 50 ganger i alle mulige retninger. Uten et napp. jeg byttet til wobbler uten resultat. Greit nok tenkte jeg, for kvelden var enda ung. Etter fiskingen var det tid for mat, og siden fisken foreløpig uteble måtte jeg ty til Real Turmat av typen storfegryte. Det var overraskende godt, om ikke litt for salt. Maten ble spist i teltet. Litt senere på kvelden var det tid for mer fisking, men ørreten glimret igjen med sitt fravær. Det er selvfølgelig kjedelig, men ingen krise. Jeg rundt av fiskingen i 22-tiden, og resten av kvelden ble brukt på å slappe av med en bok og sjokolade i teltet. Jeg våknet i 07-tiden og kjente at jeg ikke kom til å få sove noe mer; Fuglene sang og fiskene hoppet i vannet bare noen meter fra teltet. Jeg kastet meg over noen brødskiver og leste videre på boken i en times tid før jeg stod opp. Solen stekte på himmelen og temperaturen var kanskje rundt 20 grader i skyggen. Jeg gikk en runde rundt vannet for å se om der var noe interessant, og det viste seg at det var flere som var på velttur, dog på andre siden av vannet. Når klokken nærmet seg 16 bestemte jeg meg for å bruke tiden før middag på en topptur til Sandvikshornet, som med sine 876 moh gir en fantastisk utsikt. Jeg brukte kanskje i overkant av en time opp. Det største problemet var varmet, og siden det ikke er noen mulighet for å fylle på vann på vei opp ble det med den ene flaska. Toppen av sandvikshornet Et overblikk over Løsetvatnet på vei opp. Du kan så vidt se en rød sirkel der teltet var plassert. Fantastisk vær på toppen også, dessverre var det så vidt en vindpust. En brøkdel av den fantastiske utsikten. Når jeg kom ned fra toppen var det på tide med middag. Denne gangen ble det Real Turmat type Pasta Provence. Rett etter middag satte jeg kursen mot andre siden av vannet, for nå var jeg nesten desperat etter fisk. Og fisk ble det; I løpet av en times tid fikk jeg fire små ørreter, men tre av de var brukbare til kveldsmat. Jeg gikk tilbake til teltet og fyre opp primusen. Ørreten ble stekt sammen med potetskiver og krydder, og det ble en veldig god kveldsmat. Når jeg tok kveld i 23-tiden var det godt å få lagt seg i soveposen. Når jeg våknet dagen etterpå ble det noen brødskiver og litt fisking før jeg tok av ytterteltet. Jeg fisket videre mens det tørket, men selvfølgelig uten å få napp. Jeg pakket etter hvert sammen resten av teltet, og utrolig nok fikk alt plass i sekken denne gangen også. Jeg brukte knappe 45 minutter på veien ned, og var godt fornøyd med både meg selv og turen. For dette skal jeg gjøre igjen!
  7. 48 poeng
        Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger. Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden. Mye skal med i kanoen Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert. Mot kryssningspunktet i ruskevær Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo                              Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen.  Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er  Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går. Frokosten er snart klar De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig..                 Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt   Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover                                     Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein  Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre...  Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår Tore fant en kamerat på hans egen alder Abborsuppe til oppkok Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter  Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia. Dagen starter rolig før vinden tar seg opp Padling innaskjærs før Hästnäset Gått i land før odden skal rundes Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier   Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom Simen er igang med vedproduksjon Den ikoniske koia på svensk side ved Reva Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår  Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede  Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til   En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak. Nydelig morgen på Reva Simen dorger oppover med en Harr som fangst Fornøyd herremann og en liten dame   Gjennom reingjerdet i Reva   Ikke mye stress under slike forhold Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil Ida tar livet med ro som vanlig Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land           Gjeddegryte til middag                 Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva   En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge   Kveldstemning rundt bålet Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn  Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet. Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen Leirplassen vår helt innerst i Rødviken Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise 10 i hvilepuls ved solnedgangen Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang  
  8. ost

    Jakttvillingene

    Jeg så mesteparten av første sesong, og også episode 1 i denne sesongen. Det er rart hvor mye jantelov og drittkasting som kommer, spesielt fra folk som ikke har sett programmene. Vi snakker om to jenter som hoppet av skolen etter åttende klasse. Da var de lei, og skolevesenet var tydeligvis ikke tilpasset dem. Så vidt jeg kan forstå har de siden livnært seg som jegere, og hva andre slags jobber de måtte ha skaffet seg. Språkbruken deres, og forsåvidt sigarettforbruket også, er grov, men også sterkt preget av lite skolegang og hva jeg vil gjette på er et resultat av jaktopplæring i et sterkt mannsdominert miljø i Reisadalen. Nå er jo nordlendinger (alt nord for Trøndelag) kjent for å snakke rett fra levra, og disse er intet unntak. Jentene har altså lite skolegang, men kvalifisert og godkjent som jegere på bl. a store rovdyr. Nå er jeg overhodet ikke jeger, men jeg gjetter på at folk som har (norsk) godkjenning for jakt på ulv og Bjørn kan sine saker. Nok om det. TVNorge har invitert jentene med til USA for at de skal få oppleve jakt der. Serien er en samfunnsstudie i hvordan jakt delvis/tydeligvis foregår der borte (igjen: jeg kan lite om jakt) og interresant ut fra perspektivet at man kan lære noe der og. Det er verdt å merke seg at jentene (så langt) fremstår som seg selv og ikke som noe regissert. Om bøffelepisoden, som det bare er vist teaser fra så langt, ser man at en av jentene takker nei til å skyte, da jakten er ren troféjakt, eller bærer preg av det, og det strider mot hennes prinsipper. Villsvinjakten derimot, og også krokodillejakten er jakt på skadedyr slik det fremstilles. Serien viser to viljestreke jenter, som mot samfunnets vilje (ikke følge normal skolegang) likevel kommer seg frem på sitt vis. Temaet er jakt, hvor også avliving vises. Med tanke på hvor mye vold, skyting og generell dårlig oppførsel som vises på TV i dag, både gjennom serier, men også på nyhetssendinger, så er det som vises i denne serien rimelig harmløst. NOAH gjør mye bra, men når det kommer til realisme omkring vanlig dyrehold (type gårdsbruk og jakt) og hva dette (kan) innebære®, mener jeg de er rimelig langt ute på prærien/viddene.
  9. 44 poeng
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen.  Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg  meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i  5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge.  Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger Telt:  Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på  550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram  Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den. Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden. Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen.  Dag 0: Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum  «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der.  Dag 1 (24 juli 2008):  Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir.   Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne. Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien. På vei i Helgedalen.  Kl 12 pause med varm mat. Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt.  Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger. Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder. Breene i Hurrungane.  Ekrehytta kl 18 Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass. Dag 2: Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu. Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger. Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på.  Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen. Klart norsk fjellvann Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen.  Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær. Dag 3: Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur.  Fortsatt hadde vi varmt og fint vær. Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996.  Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge.  Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her. Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh. Dag 4: Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen. Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke.... Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom. Steinete rute som krever gode sko. Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen. Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper. Lengden på fisken er 41 cm. Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen. Dag 5: Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga. Krysset i Storådalen. Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien.  Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt. Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig.  Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer. Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form. Dag 6: Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid,  gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk.  kl 6.21 Vi  våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen. kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake. Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille. Det går opp før det igjen går bratt ned Memurubu sett fra Sjugurdtinden    Gjende, i retning mot Gjendesheim. Tjønnholåe Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37 Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no    29 juli kl 14.42  var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte.  29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004! Tanker etter turen Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra.  Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra.  Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres.  Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem. Hva kunne vært gjort annerledes? Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme.  På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen.  Gpx fil og pakkliste: Turtagø_til_Gjendesheim.gpx Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  10. Tor Magne

    Ut av skapet

    Nå vil jeg komme ut av skapet. Jeg er ikke lettvektspakker, og føler meg skikkelig utafor mange ganger. Sekken min veier alt for mye når jeg er på tur. Heldigvis har jeg en kamerat som har samme legning. En gang vi var innom på Vivelid, var det en hyggelig dame med ei lita 'håndveske' på ryggen som spurte om det var første gang vi var på tur. Nei, ikke ganske det sa vi å prøvde å se troverdige ut. Hun smilte lurt og så på venninda si med et blikk som kunne få en gammel gris til å bli på Vivelid ei natt til. Nei, vi hadde ha en lang marsj forran oss med hver vår 130 liters fullstappet sekk, så vi måtte gi oss ivei. Etter en lang ( for oss) marsj kom endelig tiden for å slå opp lavoen. En 8-10 manns lavo med utbygg, er akkurat passe for to mann som er redd for å sulte. Etter å ha fått luft i hver vårt tykke gode 1,5 kg underlag er det tid for å pakke ut fiskeutstyret. Tenke seg til å knekke stanga når man er på tur. Eller ødelegge snella... Jeg får frysninger av å tenke på det. Da er det godt å ha to stenger med seg. Jeg mener 4 for vi er begge fluefiskere også. For sikkerhets skyld er det best å ha med 2 haspelsneller også, i tilleg til fluesnellene. Man vet jo aldri hvilke insekter som klekkes, eller hva fisken beiter på. Hva er da mer naturlig enn å ha med 2-3 fullstappede fluebokser med fluer i alle størrelser og varianter? Men, er det for mye vind, er ikke fluestang noe særlig bra fiskeredskap. Da er det godt å ha haspelutstyret å true med. Slukboksen som alltid er ganske beskjeden når jeg begynner å pakke, eser alltid ut til det ugjenkjennelige når jeg er ferdig med pakkingen. Tenk om fisken vil ha mørke sluker, eller om den foretrekker lyse. 7 gram eller 12 gram? Tenk om jeg mister den sluken som fisken er vill etter? Løsningen er genial. Ta med alle sammen, 2 av hver Til kvelds koser vi oss med egg og bacon. Fyrer primus for å holde god varme. Selvfølgelig har vi med oss rikelig med brensel. Må regne en halv liter per dag måveda. Vi har selvfølgelig en backupprimus i tilfelle det skulle bli noe tull med den andre primusen. Selvfølgelig tenker vi på vekta vi bærer på. Vi har ikke med vann, eller ølflasker. Det er å gå for langt, så vi har med bokser i stedet. Glass er tungt. Innerteltet til Lavoen ligger også igjen hjemme. Den gamle jernpanna er byttet ut med ei lettvektspanne. Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hvordan sekken kan bli lettere dersom turen skal bli velykket. I sommer da vi var på Laksefjordvidda, ble lavoen byttet ut med et lite trangt telt som heter Katium 3 GT. Det var en sær opplevelse å måtte pakke sammen fiskestanga ute, eller sitte når buksa skulle av eller på. Til tross for dette var det en fantastisk tur.
  11. 43 poeng
      Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge.   Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  12. steingrd

    Når 1km er nok

    Det er ikke alltid man trenger dra så langt, noen ganger er 1km akkurat passe. Turkompisen og jeg har vært på mange turer med de eldste ungene, begge 7, men småsøsknene har ofte måttet bli igjen hjemme. De klarer ikke gå så langt, eller det er for kaldt, det passer ikke denne gangen osv har blitt brukt som unnskyldning. Men endelig skulle det bli en tur med de minste ungene igjen, på deres premisser; det vil si bøtter og spann med kakao, lek og moro! Ikke så langt og ikke så lenge, men akkurat nok til at de kan si de har vært ute en vinternatt før. Egentlig skulle vi dra ganske langt hjemmefra, en 20 minutters kjøretur kan føles ganske lang når det eneste som blir sagt er "Er vi snart fremme?". Men da vi ankom planlagt sted var det andre folk der og Georg (3.5 år) måtte innse at han nettopp hadde gått 1km til ingen nytte, så vi måtte snu og traske tilbake til bilen. Litt godteri hjalp på motivasjonen. Dermed ble det nok en biltur og vi dro dit vi egentlig burde dratt med en gang, i Vår Egen skog. På vei innover i skogen på leting etter den perfekt leirplass fant vi restene av en gapahuk på en liten topp med flott utsikt. Her ble det vurdert om vi skulle gjøre den i stand igjen, men så kom vi på at det var jo ungene som skulle få bestemme, og de ville ha telt. Skikkelig telt og ikke bare en ussel presenning. Georg klatrer i gapahukrestene. Vi tuslet ned til vannet igjen, fant en fin plass og samarbeidet om å slå opp teltet; annenhver teltplugg, rettferdig må det være. Neste prosjekt var kakao / kaffe / pølser. Jeg trodde det fantes grenser for hvor mye kakao som kunne drikkes, og hvor fort man kunne få i seg en kakaokopp, der tok jeg skammelig feil gitt. Den neste timen dreide seg stort sett om å koke opp vann, røre inn kakaopulver i vannet og pent formane ungene om å ikke søle så veldig mye på tøyet sitt. Plutselig ble det leggetid og joda, det ble litt "Jeg vil hjem til mamma" i noen få minutter, men det ga seg heldigvis raskt. Bøker ble lest, bamser ble kost og ritualer ble fulgt. Og før vi visste ordet av det sov vi alle fire. Helt til to av oss våknet igjen og satte kursen ut mot bålet for litt voksentid Nå som ungene sov kunne vi jo nyte en øl eller to, og pølsemiddagen var egentlig mest for ungene, så vi delte en pose Fuizion Freeze Dried Coq Au Vin og noen flasker Austmann Onkel i Amerika. (Om Fuizion så synes jeg det er god smak og bra mat, men porsjonene er litt små, og de veldig dype og smale posene er utrolig upraktiske, man ender jo opp med bare griseri.) Neste morgen våknet vi brått og med kjempesmil om munnen. Og da vi omsider fikk somlet oss inn i klær og ut av teltet ble vi overrasket av et lyst og hvitt landskap. Snø! Her måtte det utforskes på nytt! Vi sanket ved, fant uttallige grevlinghuler, beverspor og ikke minst ekornspor. Joda, helt sant. "Morrabålet er det beste bålet" pleier jeg å si, og her ble det servert eggerøre, kakao, bacon, kakao, polarbrød med nugatti og kakao. Og kaffe selvsagt. Og kakao. Det finnes grenser for hvor lenge en treåring kan holde seg varm ved å drikke kakao og før man vet ordet av det så er man kald og man vil hjem. Nå. Soveposer, liggeunderlag, krimskrams, sekker og telt ble pakket i rekordfart og vi gikk den korte turen ned til bilen. Tur med unger er alltid gøy og denne turen var intet unntak. Men tur med små unger er ikke bare ferie og lek, det er også masing og enda mer masing Men det blir bedre etterhvert, helt klart. Og så får vi bare håpe at de husker noe av dette når de blir eldre og at et bittelite frø blir sådd slik at de også drar på akkurat passe lange turer med sine barn, en gang i fremtiden.
  13. 42 poeng
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen.  To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut.  Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn.  Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på.  Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene.  Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen!  Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen  Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant   Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig   Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund.  Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt   Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om  Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  14. Etter påske forsvant liggeunderlaget mitt fra utstyrsboden. Et ganske nytt 450 grams Thermarest Neo Air Xtreme til den nette summen av 2500 nok. Søkte grundig gjennom hele huset flere ganger, endevente alle skap, drev detektiv virksomhet blandt guttene for å finne synderen men kom ingen veg. Brummet og gikk rundt og var forbannet. Anså den til slutt som tapt og pengene ut av vinduet. Så i dag kom svigerdatteren til kona og sa følgende: Jeg lånte denne plastikkremsa sist gang jeg var her og la den under lakenet til lillegutt dersom det skulle komme noen dråper, men tror ikke han trenger den mer.........
  15. Martin HJ

    En uke på Hardangervidda

    Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh
  16. 40 poeng
    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen. Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark. Lodalskåpa i soloppgang Sokse, like sør for Sauen Tidlig morgen på Sauen Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen. I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp. Oppe på Veslebjørn Posering her med Skeie og Kalven i vest Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet Returen ble lagt med en omvei via Kniven.  På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS. Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad Kniven og nordlyset Sauen HighCamp Utgravinger rundt teltplassen Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein. Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene. Distanse: 37.7km  |  Høydemeter: 2140m  |  Starthøyde: 916m ved RV55 Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m) Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.  
  17. Jeg er lei. Møkk lei! Av søppel. Ikke av søppel som ligger i søppelposen i en overfylt søppeldunk, eller av matposen som er så full at den sprekker på vei ut fra kjøkkenet. Slikt hører med. Det jeg er lei av er søppel som flyter i marka. Gamle engangsgriller. Tomme ølbokser. Halvfulle poser som var for ekle til at noen ville ta det med ut etter endt tur. På søndagens tur kom jeg over en gammel teltplass der soveposen og teltet stod igjen. Må ha vært der i et år minst, råttent og ødelagt. Fint? På sist overnatting kom jeg over en fin oppbygd bålplass. Hele bålplassen var fylt av søppelposer fra tidligere brukere. Noen som har lyst på grillede pølser? På tur med familien har gjennomgangstonen blitt "ikke ta i det" når småbarna finner søppel overalt hvor vi setter oss ned for å spise. Er det slik vi vil ha det? Jeg starter herved en motaksjon. Aksjon søppel. Følgende prinsipper legges til grunn. - sekken min skal alltid inneholde en ekstra søppelsekk og plasthansker - søppel som finnes dokumenteres med bilde, plukkes opp og legges i nærmeste søppeldunk - bilder publiseres i denne tråden Om flere tenker som meg er dere velkomne til å være med! Ost
  18. 40 poeng
    Mørkeblå

    Tåkeheimen

      Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene.  Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær"  Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger.   Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden.   2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg.   Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  19. 40 poeng
    Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal. I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren. Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen. Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen. Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue! Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider. Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 og 7
  20. friluftsloffern

    Far og sønn - En barndomsdrøm

    Jeg husker godt da jeg var liten. De øyeblikkene jeg fikk ha pappa for meg selv. Jeg og pappa på tur, det var stas. Det var som en barndomsdrøm for meg. Denne gang står jeg på andre siden og er den som er far og min sønn er den som er med...Håper og tror han liker de stundene like mye som meg. Er noe med det å knytte bånd mellom far og sønn sterkere og når vi deler den samme interessen for friluftsliv og fiske er det ikke vanskelig. Dette er ikke en historie om den uka vi vasset rundt på Hardangervidda eller vandret rundt i Femnundsmarka. Nei dette er en liten ettermiddagstur, far og sønn med fiskestanga og en liten sekk med noe godt i. Turen begynner supert med sol og 17gr når vi kjører hjemmefra. Når vi nærmer oss Snappen i Andebu, ser vi faretruende skyer som driver rett mot oss. Guttungen spør: Drar vi selv om det kommer regn? Jepp, har med poncho så vi skal på tur sier jeg. Har bare med en men vi deler så godt vi kan. Ingen dråper enda. Men de er ikke langt unna... Plutselig dundrer det løs. River opp ponchoen fra sekken og bærer den over hodene på oss frem til vi søker dekning underet stor og tett grantre. Det fortsetter å øse ned. Mengden øker og det er ganske utrolig at det går an å regne så kraftig. Litt lei av å stå under treet gir jeg sønnen min ponchoen så trer jeg en jakke på meg, så labber vi de siste 200m bort til vannet vi tenker å fiske i. Og regnet det fortsetter... Men stanga må brukes og både far og sønn rigger opp. Kan tru jeg ble våt her. Våt helt inn på huden, men det er som guttungen sier: Det er jo litt kult og deilig og pappa. Blir litt nedkjølt i håret og det er deilig. Joda han har rett i det. Jeg har alltid likt ekstremvær. Endelig gir regnet seg og varmen og sola kommer etter hvert tilbake. Vi prøver tre forskjellige vann og det ender med tre små ørreter til far med fluestang og null til gutten med slukstanga. Nå vil jeg og ha fluestang var det jeg fikk slengt etter meg da... På veien hjem prater vi løst om alt mulig før han plutselig sier; Jeg har hatt det kjempe fint selv om jeg ikke fikk fisk. Jeg vet du heller ville at jeg skulle fått fisk og du ingen men sånn er det bare. Det er så fint i skogen nå og jeg gleder meg så til overnattinga på Skrim i sommer pappa. Jeg blir ei lita tåre våt i øyekroken uten at han ser det selvfølgelig, jeg er jo mann. Hahaha. Jeg blir så glad av slike ord. Han gleder seg til neste gang og det betyr utrolig mye for meg. Du skal vite det gutten min at det gjør jeg og. Tusen hjertelig takk for turen sønn.
  21. Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article
  22. Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.
  23. I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypa skvatrer i fjellsidene, fisken vaker og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter i fjellet for den som ønsker å høste av naturen. Bli med på jaktstart i Indre-Troms. Drømmestart på rypejakta Med en værmelding som viste sol hele helga var det bare å pakke teltet i sekken og velge et passende område i Indre-Troms. Siden jeg også hadde sett meg ut et par fristende småvann inne i Øvre Dividal Nasjonalpark pakket jeg med fiskestanga og var klar for tur. Etter et par timer langs stien opp fra dalen og innover i fjellet satte jeg kursen opp i høyden og ladet hagla. Det er like spennen hvert år når patronene legges i og hagla slås sammen. Er det rype på fjellet i år? Det tok ikke lang tid før den første rypa hoppet frem foran beina mine. Hagla ble løftet rolig opp, og tatt ned. Et reinsdyr var bak rypa, så jeg måtte holde skuddet. I stedet så jeg hvor rypa landet og gikk rolig etter. 50 meter senere lå rypa i sekken. Høsten har for lengst inntatt fjellet i Indre-Troms Sesongens første rype. Jeg gikk videre i samme høyde og skremte snart opp to nye rypekull. Begge gangene endte det med fugl i sekken. Med tre ryper var jeg fornøyd, og satte krusen mot de fristende småvatna. Underveis gikk jeg opp nok et rypekull, og lot en hare hoppe vekk fra skuddhold. Nordlysnatt Lenge før jeg var fremme ved leirplassen begynte det å bli skumring, og de første blaffene av nordlys viste seg på himmelen. Jeg måtte gå på litt ekstra, og var ikke fremme før det var nesten mørkt. Da måtte hodelykten frem for å få satt opp teltet, mens nordlyset danset på himmelen. Høstmørket kommer fort, så før teltet var oppe måtte hodelykten frem. Jeg ble stående lenge utenfor teltet før jeg omsider kunne ta kveld. Fiskelykke i fisketomme vann Da jeg våknet stakk jeg hodet ut for å se hvordan teltplassen jeg hadde funnet i mørket så ut. Svaret var: Rett og slett trivelig. Det ene av småvatna lå like nedenfor teltåpningen, og jeg kunne se fisk som vaket i morgensolen. Før turen hadde jeg sjekket om det var fisk i vannene på kartet til godtur.no. Bare et av vannene skulle ha fisk, men av erfaring vet jeg at i Indre-Troms er det mange «fisketomme» vann som kan by på store overraskelser. Der er alltids noen som en eller annen gang har båret over noen fisker. Utsikt fra teltet. Et fisketomt vann… Etter noen kaffekopper satte jeg sammen fiskestanga og gikk en runde ned til det første vannet. I det jeg snek meg ned til vannkanten så jeg to personer komme gående i krattet noen hundre meter unna. Jeg registrerte at de hadde sett meg og kom ned mot vannet da jeg kastet ut sluken. Allerede på andre kastet var det motstand i snøret. En sprek røye hadde latt seg lure, og prøvde å dra med seg snøret ut i vannet. Akkurat i samme øyeblikk så jeg en rype fly opp foran jegerne, og hørte skuddet smelle i det jeg strammet bremsen på snella. Bare i Indre-Troms kan du stå med kilosrøye på kroken mens en jeger tar opp rype noen hundre meter unna. Helt fantastisk. Rypelunsj utenfor teltet Etter en hyggelig prat med de to som kom gående, ruslet jeg tilbake til vannet der teltet lå, og fisket meg tilbake til leiren. Det endte like godt med to kilosrøyer, og en litt mindre rundt halvkiloen. Med røye i ene hånden og rype liggende ved teltet oppstod et aldri så lite luksusdilemma da det var tid for lunsj. Fristet det mest med rype eller røye til lunsj? Jeg valgte rypebryst til lunsj, og fileterte røyene for å ta de med hjem. Det er godt å være villmarking når en kan bære med seg kilosrøyer tilbake til teltet. Rype eller røye til lunsj? Det blir ikke bedre en rypebryst til turlunsj. Og litt multe til dessert. Tung sekk på hjemturen Etter rypemåltidet pakket jeg sammen leiren og gjorde meg klar for litt jakt igjen. Hagla ble ladet, og med lett sekk var det ikke noe problem å ta med telt og utstyr på jaktturen. Så snart jeg kom opp i høyden hoppet to ryper opp rett ved siden av meg. I en rolig bevegelse snudde jeg meg og løftet hagla. To skudd. To ryper. Jeg sørget for å ta en jaktselfie før jeg gikk videre. En enslig bjørk i høstfarger har forvillet seg langt til fjells. Jaktselfie: Fornøyd leirskolelærer viser frem nyskutte ryper. Dividalen viser frem høstfargene på veien hjem. Før jeg nådde toppen av fjellet lå tre ryper til i sekken. Med røyefilet og 7 ryper i sekken begynte vekten å kjennes på ryggen. Jeg var mer en fornøyd med resultatet, og la patronene tilbake i sekken. Jeg startet på tilbaketuren, og gikk opp to nye kull på turen ut fra fjellet. Alle rypene fikk fly videre inn i høstsola. Vis hele artikkelen
  24. En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.
  25. Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. Vis artikkelen på bloggen
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.