Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 18. april 2012 i alle områder

  1. 63 poeng
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse. Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers! Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver. Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent. Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner. Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva. Søndag 16. august. Mandag 17. august. Tirsdag 18. august. Onsdag 19. august Torsdag 20. august. Fredag 21. august. Lørdag 22. august. Søndag 23. august. Mandag 24. august. Tirsdag 25. august. Onsdag 26. august. Torsdag 27. august. Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det. Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn. Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte. Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år. Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre Takk for at du leste
  2. Årets turhøydepunkt skulle bli en tur opp på hardangervidda. Når jeg så på kalenderen så fant jeg ut av at jeg faktisk hadde tid til en to ukers tur denne ganga, så da bestemte jeg meg for at det ville jeg prøve å få til. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte på Tinnhølen, men der skulle Monsen gå forbi samme dag som jeg hadde tenkt å legge ut på tur. I mitt hode betydde det at jeg ikke kom til å finne noen plass og parkere bilen, så derfor bestemte jeg meg for å ta turen inn fra Røldal og Valldalen i steden. Blir nå en tyngre inngangsport, men da visste jeg at det skulle bli greit å få parkert bilen. Sekken ble pakket 33 kg tung var den da jeg slang den på ryggen tidlig på morrgenen 13. juli. Fikk en negativ overraskelse så og si i det jeg fikk på meg sekken. Den normale inngangen (snarveien) hadde fra dette året blitt sperra noe som gjorde at jeg måtte gå en omvei opp mot middalsbu. På en så lang tur som jeg hadde planlagt så er nå ikke disse ekstra kiometerne noe å snakke om, men hadde liksom bare ikke planlagt dem i hode. Men nok om det. Nå har det seg sånn at dette året har jeg ikke fått gått så mye på tur som jeg pleier og formen med sekk på ryggen var deretter. Men jeg klarte nå å karre meg fram meter for meter i solsteiken, ikke en sky på himmelen, og heller ikke et vindpust var det denne dagen. Målet for dagen var å komme meg opp til Vassdalen, men med varmen som var så var jeg ganske så ferdig da jeg kom opp til holmavatnet at jeg valgte å sette opp teltet. Det gikk 5 liter med vann fra middalsbu til holmavatnet, så varmen var ikke min beste venn denne dagen. Fikk slengt ut noen sluker i holmavatnet men ble ikke fisk som forventet, det er jo tross alt nesten ikke fisk i vannet, men om en ikke prøver blir det aldri noe. Den perfekte turbil som gikk av med pensjon tidlig i høst Bråkafoss Teltplassen ved holmavatnet. 14. juli Våknet tidlig på morraen og fikk pakket teltet sammen før tåka kom krabbende opp fra dalen. Kort labbetur i dag, bare opp til vassdalen. så det var unnagjort på et par timer ca. fant meg en fin teltplass, satt opp teltet og pakket ut soveposen. Nå skulle fiskestanga testes litt mere aktivt her oppe. Testa flere vann i håp om å kanskje komme til et vann som ikke så mange har vært ved tidligere, men det ble mye resultatløs fisking. så når kvelden kom valgte jeg å gå ned til fotkjølo og slenge ut en spinner der, her vet jeg det er bitevillig fisk, og 3 kast senere var første ørreten på kroken, var ikke store tassen så jeg satt den ut igjen. På neste kast var det en ny prikkepetter på spinneren, denne var det litt bedre størrelse på. Nå var i hvertfall første kjenning på plass og turen hadde kommet ordentlig i gang. jeg ser liksom på turen fra valldalen opp til holmavatnet bare som en transportetappe som må bli gjennomført for å komme dit jeg ønsker. På vei inn til et vann langt oppe i høyden 15. juli Nydelig morgen nok en gang, sekken var pakket ca kl 10 og jeg begynte å gå retning Litlos, kan jo ikke gå forbi den hytta uten å få tatt en kald en, og den smakte veldig godt i varmen. Når den var konsumert var det bare å hive på seg sekken igjen, tengte meg inn til Grønndalen, men satte opp teltet ved invaldspytten. Nok en varm dag dette, så denne dagen ble det et godt forfriskende bad. var ikke spesielt varmt i vannet men det gjorde godt. Siden det var så varmt så ble jeg loiggende som ei strandrotte en liten time på utsiden av teltet og denne dagen. Fikk fiska i et par tre forskjellige vann her og det ble fisk, ikke noe å rope hurra for, men fin kondis var det på dem, og smakte godt gjorde de og. Da fiske var over for dagen satt jeg og så på kartet for å finne ut av hva jeg skulle finne på til dagen etter. Den orginale planen min var å gå mot hårteigen, men værmeldingen så ikke spesielt hyggelig ut og da fristet akkurat den delen lite, vurderte om jeg skulle ta en fridag er ved grønndalen og. Men jeg endte opp med at jeg ville gå til grotflott. Da jeg hadde tatt den avgjørelsen var det bare å skli ned i soveposen og gjøre seg klar for en god labbetur dagen etter. Morgenutsikt 16. juli Jeg gikk fra ingvaldspytten inn i grøndalen for så å gå mot stien mellom Litlos og Hadlaskard. Derifra så tok jeg egentlig bare en rett strek mot grotflott og gikk inn mot flautenuten. Ingen store problemer med navigeringen så syns egentlig at kilometerne ble tilbakelagt greit, nå var jo sekken blitt litt lettere samtidig som kroppen kanskje begynte å bli litt mere vant til å gå med sekk. Jeg hadde faktisk bare hatt en enkel helgetur dette året med sekk før denne turen, så sier seg selv at opptreninga kanskje ikke stod helt i stil til målet. Heldigvis er jeg eller i ganske så god form, så redda meg inn litt der. Men det er noe annet å være i god form, og det å være vant til å gå med storsekk. Fant meg en grei teltplass her på grotflott platået og tok det ganske med ro denne dagen, fisket litt og bare nøyt fjellet. Ble fiskemiddag på kvelden. Her fikk jeg mye fisk mellom 300 og 400g, men de smaker nå godt og gjør seg bra i steikepanna. Solnedgangen var av det finere slaget denne kvelden. Flautenuten 17. Juli Hviledag. Det var en mye gråere værtype denne dagen. Men etter frokost så heiv jeg på meg fiskevesten og tok med meg begge stengene mine, en flue og en slukstang. Jeg testa nesten enhver pytt her på platået men var ikke mye fisk som ville bite, etter endel timer så kom første regnskuren og første fisken beit, men også denne av det mindre slaget, så rett og slett ut som om det skulle bli en sånn tur hvor det var veldig vanskelig å få noe over 500g. Men de mindre fiskene smaker like godt, de er bare ikke like morsomme. Regnet økte på og jeg gikk tilbake til teltet og sov så og si vekk resten av dagen. Neste dag var planen og ta seg opp til Dimedalshøydene. 18. juli En grå morgen men det var heldigvis oppholds, så var egentlig en veldig fin dag å gå. ikke like varmt som det hadde vært de siste dagene. Selve turen gikk egentlig ganske så greit og jeg fant en fin plass oppe i høyden ved et vann hvor jeg hadde kortest mulig vei til de fleste vann her oppe. Her hadde jeg og tenkt å ta en ekstra dag, er så mange vann her som kan huse fin fisk så jeg ville ha muligheten til å finne noen av dem. Var godt med fisk i det vannet jeg satt opp teltet så matfisk var det ingen problemer med. I skumringa så jeg noe jeg aldri hadde sett før, en fjellrev, ganske morsomt egentlig. Største overraskelsen var vel egentlig hvor liten den var. 19. juli Denne dagen skulle vies masse fiske, men fisken var ikke helt i det humøret denne dagen så ble bare et par småpinner i løpet av hele dagen, så det var ganske nedtur. Men en kan jo ikke treffe på bettet hver gang en ønsker. Kom meg opp på en topp denne dagen og fikk ringt hjem og beroliget hun som bor der med at alt var fint med meg. Fikk også inn ei ny værmelding, og den så ikke dum ut. Teltplassen på dimedalshøydene 20. juli Flyttet camp litt denne dagen, var ikke lange labbeturen, men det var noen høydemeter ned. Så jeg slo vel opp teltet denne dagen i 12 tida. så med andre mye tid til å fiske, og det gjorde jeg. Fisk ble det og, faktisk den største på turen så langt, og den ble tatt på en liten mygg. Var blitt så lei av og slenge sluk ut i vannet uten og få napp, så fant jeg fram fluestanga og monterte ei mygg kasta pent ut og satt meg ned for bare å se på landskapet rundt meg. Etter kanskje en 4-5 min så kom en fin ørret og ville ha den lille saken jeg hadde lagd hjemme i stua. Fisken veide 550g, sånn som denne turen hadde vært så ble jo den et fint beist. Ble fisket endel resten av kvelden men fikk ikke noe større enn den jeg hadde fått på flua. Kaffe på tur er viktig Rund og finTjukk og fin 21. juli Ny dag ny vandring. Nå ville jeg sørover. Planen min var å gå sørover for å komme ned til kvenna og følge denne tilbake til Litlos. Denne dagen labbet jeg inn i helt ukjent terreng for min del, men kom til det vannet jeg hadde sett for meg hjemme kanskje skulle kunne huse fin fisk. Vannet var dypt og fint med noen litt grunnere områder. Alt tilsa at dette skulle være plassen. Eneste var at vinden hadde virkelig tatt seg opp endel nå, men teltet jeg hadde med på denne turen skal tåle ganske så mye (Helsport reinsfjell 2 pro). Monterte på litt våksne sluker og begynte deljinga med sluk, kaste sveive, kaste sveive, kaste sveive. Ikke et napp fikk jeg de første timene, ikke noe tegn til fisk så jeg, men jeg kunne nå se på steinene i vannkanten at det var fiskemat her, så mulighetene bør være der. Så kom hugget jeg hadde venta på, det føltes som noen virkelig røska til det de kunne på stanga, jeg var i himmelen i hele 5 sekunder så var den borte, og ikke et napp til fikk jeg her. Men vannet skal besøkes igjen, ingen tvil om det. 22. juli Denne dagen gikk turen ned til Kvenna. La meg til litt ovenfor øvsta krokavennet ved 1145. Her ble det fisk på første kast, en fin fin fisk på 450g og den gikk direkte i steikepanna. Her ble det mye fisk i løpet av dagen, største på 500g, men den var lang og tynn. så om en bare skal ha fisk er absolutt dette en fin plass. Hadde i utgangspunktet tenkt å bli her en dag til, men fant ut at jeg hadde lyst å ta turen til Litlos for litt luksus. Om en ser nøye etter så er det tre reinsdyr der 23. juli Pakka sekken tidlig på morraen og tok turen til litlos og var vel framme før 12 og fikk sikra meg ei seng. Denne dagen var tiltenkt litt komfort, så ble 3 retters middag og endel av de brune kalde gode. Det ble en ganske sen kveld. Utsikten på Litlos er det ingenting feil med 24. juli Våknet tidlig og begnyte å gå mot Vassdalen, dette var en grå dag og det var meldt enda gråere vær dagen etter. Så med tanke på at det var sånn vær som var meldt så begynte min tur å gå mot slutten, og etterhvert som jeg gikk denne dagen så ble jeg mer og mer motivert til å gå helt til bilen noe jeg også gjorde. Frista lite å bare sitte i et telt for å vente på at en dag bare skulle gå, så da fikk jeg da heller bare ta den turen helt ned til bilen. Alt i alt hadde jeg en veldig fin tur med gode temperaturer og et vær en bare kan drømme om. var to dager med regn ellers så var det så og si ikke ei dråpe. Uvant var det og å bli skikkelig sliten pga varme. Glad jeg var smart nok til å drikke masse vann. Og denne kommende sesongen kommer jeg til å få gått endel mere med sekk før langturen 2019 skal gjennomføres.
  3. 48 poeng
    Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger. Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden. Mye skal med i kanoen Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert. Mot kryssningspunktet i ruskevær Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går. Frokosten er snart klar De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig.. Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår Tore fant en kamerat på hans egen alder Abborsuppe til oppkok Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia. Dagen starter rolig før vinden tar seg opp Padling innaskjærs før Hästnäset Gått i land før odden skal rundes Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom Simen er igang med vedproduksjon Den ikoniske koia på svensk side ved Reva Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak. Nydelig morgen på Reva Simen dorger oppover med en Harr som fangst Fornøyd herremann og en liten dame Gjennom reingjerdet i Reva Ikke mye stress under slike forhold Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil Ida tar livet med ro som vanlig Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land Gjeddegryte til middag Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge Kveldstemning rundt bålet Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet. Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen Leirplassen vår helt innerst i Rødviken Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise 10 i hvilepuls ved solnedgangen Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
  4. 46 poeng
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen. Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i 5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge. Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger Telt: Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på 550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den. Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden. Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen. Dag 0: Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der. Dag 1 (24 juli 2008): Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir. Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne. Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien. På vei i Helgedalen. Kl 12 pause med varm mat. Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt. Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger. Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder. Breene i Hurrungane. Ekrehytta kl 18 Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass. Dag 2: Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu. Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger. Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på. Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen. Klart norsk fjellvann Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen. Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær. Dag 3: Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur. Fortsatt hadde vi varmt og fint vær. Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996. Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge. Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her. Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh. Dag 4: Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen. Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke.... Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom. Steinete rute som krever gode sko. Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen. Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper. Lengden på fisken er 41 cm. Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen. Dag 5: Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga. Krysset i Storådalen. Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien. Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt. Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig. Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer. Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form. Dag 6: Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid, gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk. kl 6.21 Vi våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen. kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake. Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille. Det går opp før det igjen går bratt ned Memurubu sett fra Sjugurdtinden Gjende, i retning mot Gjendesheim. Tjønnholåe Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37 Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no 29 juli kl 14.42 var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte. 29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004! Tanker etter turen Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra. Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra. Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres. Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem. Hva kunne vært gjort annerledes? Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme. På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen. Gpx fil og pakkliste: Turtagø_til_Gjendesheim.gpx Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  5. 43 poeng
    Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  6. 42 poeng
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  7. 41 poeng
    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen. Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark. Lodalskåpa i soloppgang Sokse, like sør for Sauen Tidlig morgen på Sauen Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen. I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp. Oppe på Veslebjørn Posering her med Skeie og Kalven i vest Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet Returen ble lagt med en omvei via Kniven. På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS. Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad Kniven og nordlyset Sauen HighCamp Utgravinger rundt teltplassen Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein. Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene. Distanse: 37.7km | Høydemeter: 2140m | Starthøyde: 916m ved RV55 Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m) Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.
  8. 40 poeng
    Mørkeblå

    Tåkeheimen

    Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  9. 40 poeng
    Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal. I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren. Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen. Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen. Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue! Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider. Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 og 7
  10. 39 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  11. 2018 er snart omme og det er på tide å gjøre opptelling med året som har gått. Det har vært et flott turår for min del med mange fine turer til ulike kanter av landet! Januar Mange skiturer i lokale skiløypene og til Neveltoppen og Godlidalshytta med gode venner som kommer innom på skiferie. Februar Det laver ned. Skiløypene snør igjen nesten like fort som de blir kjørt opp. Mer skibesøk og det blir enda en tur til Neveltoppen pluss en telttur i Ringsakerfjellet for å teste nye telt og utstyr før årets første forumtur i slutten av måneden. Den går til Grotli og Heillstugguvatnet. En kald, men flott opplevelse! Mars Eldstesønn vil på telttur men yngstesønn synes ikke det høres noe stas ut i det hele tatt. Det er heldigvis løsbart – man kan jo telte i hagen. Kjempestas og stor suksess å få sove ute helt alene! Påsken kommer med strålende sol hver eneste dag men beinkalde netter. Første halvdel tilbringes med ungene og det blir en tur til Godlidalshytta. Deretter byttes turfølget ut og kursen settes mot Øyerfjellet. En natt i telt, og så to netter på DNT-hytter - Lyngbua og Djupslia. Fullmåne, stjerneklart, godt turfølge, og no h…s. gnagsår. Det ble rett hjem og kjøp av nye skisko, og «noe varmere soveopplegg» settes på planen for innskaffelse til vinteren 18/19! April Våren er i anmarsj og det blir mest trimturer langs veiene hjemme, et par skiturer i nærfjellet og noen turer opp hoppbakken. Mai Høsten 2017 fikk jeg en utfordring. «Bli med på vårskitur til Storebjørn» var beskjeden og jeg klarte å svare «JAH!». Pga ustabilt vær på yr i dagene i forkant endte vi i stedet opp i Sunndalsøra (det er visst bratt der også…). Det ble en natt på trivelige Kårvatn før resten av turfølget kom etter, og vi fant oss en teltplass med utsikt rett mot Innerdalstårnet. Heldigvis ikke målet for den bratte turen – den skulle gå mot Dronningkrona. Det ble riktignok ikke helt til topps på meg. Motet sviktet underveis og beina ble både skjelvne og sluttet å lystre helt til slutt, men lysten til å utfordre mer var født. Det er jo så mye morsommere å få vært med på tur heller enn å sitte igjen hjemme fordi det virker så skummelt. Kjapt sceneskifte, og det som nå har blitt en fin Fjellforumtradisjon – Kanotur på Hurum. Langhelg og lange fine varme dager med padling og bading og glade unger. HERLIG! Månedens siste tur gikk til Blefjell og nytt forumtreff. Dagstur oppom Storeble og innom Sigridsbu. (Vi ble ekskludert fra lettpakkerklubben alle mann..) Juni Kanotur med Barnas turlag til Fjorda. Kajakkåre viser seg å være en utmerket ting å ha når man er alene voksen til å padle i en stor tung kano i motvind og skal ordnes med til senere kantoturer! Mer bading, og masse knott! De er ikke satt på lista over nye venner som er anskaffet i løpet av året. Turbesøk med kommunetopprunde over Ringsakerfjellet og så tid for Rondaståk, med en svipptur innom Muen når vi uansett var på vei forbi. Sikkert fin utsikt derfra, men det må nok oppleves en gang senere for vi gikk i snøføyk og tåke. Juli Tidenes road trip til Vestlandet sammen med @Heriks hvor @Tessatroll ventet med skumle planer om mer bratt (dog uten ski). 2 overnattinger på vei over – Øvre Heimdalsvatn på Valdresflye og Aursjoen før straka veien over Gamle Strynefjellsvei og videre ned til Ørsta. En natt under åpen himmel på Klovetinden med en vanvittig utsikt utover mot Hareidlandet, etter en stund dekket i havtåke. Jeg er svak for både solnedganger og soloppganger, og fikk med meg begge deler derfra før jeg som sistemann sovnet. Videre den uka gikk turen innom Skårasalen, Lyngstøylsvatnet, Trollstigen og Trollveggen. August Sommerferie med ungene. Hyttetur på Værskei, vandretur inn til Reinsjøbua (åpen bu)i Gausdal Vestfjell. Tur innom Øvre Heimdalsvatn igjen men der ble vi etter en natt invadert av en hel bråta med storfe som syntes vi var veldig morsomme, og med varslet uvær i vente bestemte vi oss heller for å rømme til Syden (aka Horten) og sandstrand. Lave skuldre og late, rolige dager der vi fant på akkurat det vi fikk lyst til! Nøyaktig slik en sommerferie skal være! September Høst=familietreff med forumet. Årets tur gikk til Gjevilvatnet. Camping på sandstrand er kult men medfører en del ekstra sand med hjem. Over alt! Vi fikk endelig tatt i bruk lavvoen som tidligere bare har vært brukt hjemme i hagen. (Her var jeg altfor opptatt med alt mulig rart til å ta brukbare bilder, så har fått låne noen av de fantastiske bildene @Heriks tok. ) I slutten av september var det lagt inn en helg med ei venninne i Rondane og en litt mer utfordrende topptur for meg som ikke er så glad i høyder. Helga ble tilbrakt på Rondvassbu og første topptur gikk til Veslesmeden. Det var litt mer snø enn vi hadde planlagt men ikke verre enn at det gikk helt fint å gå, og temperaturene var snille. Vinden var det litt verre med, og opp mot toppen var det full storm i kastene og flere ganger var det bare å sette seg ned på huk og vente på at det skulle stilne igjen. Ikke drømmevær, men ikke verre enn at det i grunnen gikk overraskende greit. Rett før toppen falt imidlertid rullegardina helt ned og det var bare å sette seg ned og prøve å huske hvordan man pustet. Men med god tålmodighet og støtte fra verdens beste turfølge kom vi oss opp og følelsen av seier var enorm. Søndag var det heldigvis langt bedre vær og turen gikk opp til Storronden. Mengdetrening hjelper tydelig, for selv om turen var tung nok i lengde var den veldig langt fra så skummel som jeg regnet med! Mest slitsom, og veldig veldig flott å komme på toppen! Oktober Turpause, med unntak av joggeturer i mørket etter jobb (gir særdeles uspennende bilder..) November Hyttetur med @Heriks til Skjellbreidhytta i Fåberg Vestfjell. Yr lovet sol, noe vi ikke så noe til før vi kom oss i bilen og av gårde på hjemveien utpå søndagen, men det ble noen fine rusleturer oppom Prestkjerringa, Myssmørhelje og Gammelhans. Desember Endelig skiføre! 2017 ble rekordtidlig med to skiturer allerede i oktober. I år har både tid og føre satt en stopper for noe særlig til skiturer, men endelig har begge deler kommet seg litt. Foreløpig kun blitt rusleturer oppe ved Nordseter, men satser på at jeg rekker å få inn en liten overnattingstur til DNT-hytte i Romjula. I går ble imidlertid årets trimmål nådd og km nr 1000 gått - alt heretter blir bare ren bonus! Jeg opprettet bruker på forumet her våren 2015 med den plan å finne ut av hvilket telt jeg skulle kjøpe for at jeg og ungene kunne komme oss ut på noen få teltnetter i sommerferiene framover. Lite visste jeg da om alle turene som bare lå og ventet, og utstyret jeg skulle ende opp med å anskaffe – for turliv hele året. Jeg har fått tak i teltet jeg søkte da, men også så veldig mye mer. Gleder meg til 2019 og er spent på hva slags turer som venter fremover.
  12. 38 poeng
    Kjell Iver

    Aktiv pensjonist!

    Tom Rønningen Alder 74 år. Sivilstand: Vi hadde sølvbryllup i fjor og jeg har tre barn - eldste blir 50 år nå. Yrke: Pensjonist (Alle bilder i denne artikkelen er fra Tom42 sine bilder) Først og fremst så må jeg må få takke for stort engasjement og inspirerende bidrag til forumet. Har bestandig lurt litt på hva de syns de unge om mine bidrag... Vi setter stor pris på det. Det er jo mange som er på forumet som er fersk i friluftsliv og erfarne folk som bidrar er jo veldig viktig for at vi skal få flere folk ut i fjellet. Kan du fortelle litt om friluftslivet når du var ung? Er det en interesse som du har hatt hele livet eller? Ja egentlig så har jeg det, og det som står aller høyest for meg var da faren min tok meg med på fisketur. Da kunne jeg ikke være mer enn 6-7 år gammel. Det var ikke så veldig lenge etter krigen, kanskje i 1949. Vi gikk i nærmeste orekrattet, fant ei stang, og grov mark i nærmeste dynge, hadde med sene og krok og så reiste vi på fisketur. Han bare begynte å fiske. Han tok fisk og jeg skjønte ingenting. Han så ikke på meg i det hele tatt! Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte følge med på det han gjorde og så fikk jeg fisk. På kvelden overnattet vi på et svaberg. Vi hadde bål i mellom oss og granbar. Jeg hadde familiens sovepose. Han trakk en papirsekk over seg. Det var min debut som friluftsmann og det var en veldig opplevelse! Siden var han veldig flink til å ta meg med på turer. Var det ved kysten? Vi bodde i nærheten av Skien ved kysten. Familien har vært tilknyttet skog og sagbruk. Bestefar var skogsbestyrer hos “Løvenskiold og Fossum”. Friluftsliv var trening. Vi trente hele tiden uten å vite hva vi gjorde. Ut over 50 tallet fortsatt du med friluftsliv? Vi dro veldig mye på ski. Orrhaneleik som unger og i tenårene. Egentlig helt til jeg begynte i militæret da jeg var 19 år. Ja, du har en karriere i forsvaret…? Ja, jeg begynte på befalsskolen i Stavern i -62. Jeg var i tjeneste frem til 94, da var det slutt på den kalde krigen og da gikk jeg av med en pakke. Jeg er utdannet luftvernartillerist og hadde operativ tjeneste hele tiden. Har du vært i utlandet i forsvaret? Ikke i forsvaret. Det var via en misjonsorganisasjon som hadde tjeneste i Libera på 80 tallet. Det var rene frilufts og speiderlivet. Vi levde fra hånd til munn og kokte på bål store deler av tiden. Og det kom godt med at vi hadde frilufts-erfaring! Vi har sett at du er veldig nevenyttig. Har du alltid holdt på med det? Ikke på den måten som jeg gjør nå… eller egentlig har jeg vel det, men jeg har ikke vært så bevisst på det. Jeg har alltid forsøkt å finne løsninger. Det var derfor jeg ble bedt om å dra til Libera også. De skjønte at jeg kunne klare meg med litt ståltråd. Hvordan tror du at de visste at du hadde de evnene? De hadde vel fulgt med med da og de visste vel at jeg var løsningsorientert. Vann 1307 (Hardangervidda), er det en spesiell magnet eller liten greie for deg? Ja hele tiden. Jeg var der første gangen i 79 og hver gang jeg har bodd her sørpå har jeg vært der. Det er liksom stedet mitt altså. På forumet har jeg truffet han som har signaturen tklami og rauyn og vi har treftes faktisk talt flere ganger der oppe. Ikke ved 1307 med ved et par andre vann på Hardangervidda. Via forumet eller? Ja via forumet. Jeg holdt på oppe ved et vann, og plutselig hørte jeg bak meg “Er det Tom?” Han visste det var meg. I fjor traff jeg på to karer og vi kom i prat. Plutselig spurte han ene om jeg hadde rødt Akta telt. Plutselig skjønte jeg at jeg var kjent, eller beryktet. Det er veldig artig at folk treffes via forumet. Ja, vi har planer om å treffes til høsten. Må først se på dette kneet mitt. Kneet mitt kan være noe så enkelt som korsbånd, men det kan hende at jeg må sette inn en kneprotese. Det vet jeg ikke. Du poserer med en del fisk? Har du noen gode fisketips fra krigens dager skulle jeg til å si? Vi lå på øvelse oppe på Møsvann oppe ved inngangen til Hardangervidda i mange år når jeg var stasjonert på Stavern. Oppe på selve fjellet, så var det en liten myrbekk. Fra 10 cm og større bekker til noen kulper, og der brukte jeg å fiske. Der hadde jeg bonusen fra fisket jeg lærte som guttunge. Det største trikset er vel egentlig å smyge og gå sakte og bevege seg stille. Og siden du spør: da jeg var på Hardangervidda var jeg på et sted der jeg kunne kaste over til andre bredden. Neste dag sto jeg på den andre bredden, da gjorde jeg mitt beste å kaste over til andre siden der jeg sto dagen i forveien. Da slo det meg, hvorfor drive å anstrenge seg når man kaste når man kan kaste fra egen bredd! Vi snakker om løst og fast. Litt skryt av forumet vanker her også. Mitt opphold på Andøya var vel noe av det som formet meg mest som friluftsmenneske. Både i tjeneste og ikke minst på fritiden. Hvis vi skulle ta hensyn til været hadde vi ikke kommet oss på tur. Vi hadde jo mye vær, men vi reiste på tur selv om det var liten kuling. Vi var der fra midten av 70 tallet og til 92/94. Da bedrev jeg et utrolig friluftsliv. Det var stort sett veldig mye fiske i innlandet på Andøya. Jeg har aldri vært interessert etter laksen. For meg var det ørreten. Der hadde jeg mange flotte turer. Særlig i slutten av august og september, hvor det begynte å bli mørkt og vi fikk disse fantastiske solnedgangene og soloppgangene. Andøya står for meg den dag i dag som det store. Bedrev du alt den gangen å sove ute under åpen himmel? Det har jeg drevet faktisk talt så lenge jeg kan huske, helt fra slutten av 60 tallet. Når ungene var små, så jeg måtte begrense meg litt, men jeg tok meg gjerne en tur fra fredag til lørdag. En natt ved bålet. Reiste jeg eller lå under en liten presenning. Det kunne være langt ned mot 20 kuldegrader. Der satt jeg og koste meg og fyrte bål og frøs litt og sov litt. Det har jeg holdt på med hele livet. Var det vanlig den gangen. Det var veldig for spesielt interesserte. Det begynte helst med escape-øvelser. Jeg hadde 3 escapeøvelser. Man skal helst være nedskutte fly-besetninger som skal ta seg gjennom fiendeland til egne linjer. Man har bare en stridsrasjon og de klærne man sto og gikk i. Bare feltjakke og blå battle uniform. Opplevde at man kunne fryse så mye... Det var så kaldt... Vi var to mann som våknet på en vedstabel.. Hermann som jeg dro ilag med sa “Hvem er du”. Det var så kaldt at han kjente meg ikke igjen! Hvor var det? Det var i nærheten av Kongsvinger. Det har vært en utrolig inspirasjonskilde. Ingen ting som ikke går an når man har vært med på noe slikt.. Det friluftslivet som du bedriver i dag, har det blitt slik som du forventet når du ble pensjonist? Ja, egentlig så har det det. Det som er blitt litt av problemet mitt er at jeg klarte å pådra meg en del skader i forsvaret. Jeg var veldig aktiv i stille høyde, håndball og fotball og jeg sto i mål. Stille høyde var en veldig eksplosiv idrett. Sto i mål og frøys mange ganger. Det gikk ut over achilles-senen mine. Skaden har hindret meg veldig mye i ettertid. Akkurat nå er jeg satt ut av en kneskade. Så nå sitter jeg mest med beinet i ro. Jeg er ikke den som er ute hver uke, men jeg prøver så godt jeg kan. Min største greie er å få en natt ved bålet, det er det største for meg. I 2000 skulle jeg på Lifjell på tur. Jeg skulle bare ut å lufte bikkja før jeg skulle sette meg i bilen og kjøre. Mens jeg er ute å går da får jeg hjerteinnfarkt. Det ble ikke noen fjelltur og havnet på sykehuset. Jeg kom inn der på sykehuset. Første tanken som slo meg; hvor mange har dødd i den senga her sånn..men plutselig slo det meg. Er det slutt på Hardangervidda nå? For meg var det naturlig å kjøre til Synken, ved Mår, og begynne å gå. Kan jeg klare å gå et kvarter innover så er jeg på vidda, og kanskje neste gang en halvtime. Og sånn begynte jeg å tenke positivt og snu det hele. Det har vært en utrolig inspirasjon for meg, også når jeg drar på tur alene. Kanskje vi råkast en gang. Lykke til med kneet ditt Tom og tusen takk for praten.
  13. 37 poeng
    Fremstillingen 24. januar publiserte Opdalingen.no med overskriften "Fotografer gikk manngard etter moskus-flokkene". I dag, 25. januar, publiserte NRK.no/trondelag en lignende artikkel med overskriften "Fotografer gikk manngard etter Moskusen", senere redigert til "Fotografer avviser at de forfulgte moskusen" og igjen endret til "Turgåere avviser at de forfulgte moskusen". På forsiden til NRK.no er overskriften i skrivende stund: "Moskus-manngard skaper sinne". Vi på Fjellforum og som deltok på turen til Hjerkinn har reagert på fremstillingen om hvordan vi tilsynelatende skulle ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen som lå på østsiden av et skar opp mot Vålåsjøhø. På vei til topps Planen for lørdagen besto av å komme seg på en av toppene i nærområdet. Turen skulle gå til Vålåsjøhø (1375 moh.). Tidlig på ettermiddagen tok de fleste skiene fatt for å følge skaret som går opp fra Tverrfjellet, hvor også Viewpoint Snøhetta ligger, og opp til Vålåsjøhø. Skaret er forsåvidt lettgått, men som bildet til Ove Karlsvik viser er skaret avblåst flere steder. Samtidig var det skare flere steder og det var derfor nødvendig å traversere der hvor det fantes tilstrekkelig med snø. Bildet viser imidlertid ikke godt hvordan terrenget er utformet, ei heller bildet som NRK har zoomet inn på. Tar man utgangspunkt i bildene, skulle man tro at skaret opp til Vålåsjøhø er tilnærmet flatt, og det er vanskelig å se hvordan terrenget faktisk er. Terrenget består av ulike forhøyninger som kan være alt fra en meter til flere meter. Når man kommer fra undersiden og skal gå opp vil det være vanskelig å forutse hva som ligger bak neste forhøyning før man faktisk står og ser hva som befinner seg der. Foto: Ove Karlsvik Etter hvert som vi beveget oss opp skaret begynte gruppen å bli noe oppdelt. En del valgte å snu for å forberede aktiviteter til kvelden, mens resten fortsatte videre oppover skaret. De som valgte å fortsette til topps så ikke moskusen før terrenget gjorde dette mulig. Som Ove Karlsvik sier til Opdalingen.no begynte moskusen å flytte på beina, og vi ble like overrasket som det den ble. Når moskusen oppdaget gruppa som var på vei oppover var avstanden til dyrene ca 250 meter i følge GPS spor. I samme øyeblikk endret gruppa kursen vekk fra moskusen for å ikke forstyrre mer enn det som allerede hadde blitt gjort. Gruppa fortsatte videre Vålåsjøhø som var målet med turen. Der fikk alle sammen 360 graders panoramautsikt mot Folldal- og Alvdal-fjellene, Rondane og nedover den sørlige del av Rondane, og så klart videre innover mot Dovrefjell. Bildet viser moskusen på østsiden av skaret, og når gruppa skulle ned fra toppen igjen sørget alle for å holde seg på vestsiden av skaret for å ikke forstyrre moskusen. Uttalelser Utsagnene som kommer frem i opdalingen.no og nrk.no at det var ufint, uklokt og mangel på respekt av dyrene kan vi forstå ut fra deres forutsetninger til å uttale seg, men når alle fakta ikke er på bordet kan vi heller ikke la dette gli forbi. Utsikten fra Viewpoint Snøhetta på Tverrfjellet er annerledes enn ved foten av Tverrfjellet, slik at fotografen er ikke å bebreide ut fra hans forutsetninger til å uttale seg. Hadde det vært mulig å se moskusen i bunnen av skaret ville vi såklart ha vurdert turen annerledes. Enten ved å gå på en av de andre toppene som er lengre vest, eller gjøre noe helt annerledes. Skjermdump fra NRK.no / Ove Karlsvik Når det gjelder det at gruppa skal ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen faller på sin egen urimelighet. Alle som var med på turen ønsker såklart ikke å forstyrre moskusen, og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Spesielt når den lever under så marginale forhold som den gjør, og i tillegg er ekstra utsatt på grunn av sykdom. Samtidig har det vært gledelig å se moskusen i vinterlige omgivelser.
  14. Jeg hadde 2 dager fri nå mandag og tirsdag og hadde bestemt meg for å komme meg ut en natt i køya. Inspirert av @a_aa sin tråd: 2018 - Minst en uteovernatting hver måned, så ble dette en god start på en overnatting ute minst en gang hver måned i 2019 Jeg har også bestemt meg å utfordre meg selv litt på disse turene, blant annet ved å tenke lettvekt og andre løsninger jeg kanskje ikke er så godt kjent med. Allerede etter første tur la jeg merke til det var flere ting jeg kan forbedre eller finne andre løsninger på Årets første tur gikk derfor til et område jeg er godt kjent med, Stordammen i Fredrikstad.  Det var endel frost og is på bakken, så broddene kom godt med! Siden det blir fort mørkt om dagen så var første prioritet å slå opp campen, dette gikk ganske fort og greit. Fant en fin liten plass med utsikt over dammen og ikke så langt å gå for å hente vann. Kunne nok ha en litt lenger avstand mellom trærne, men det var ikke noe problem.  Etter køya var slått opp var det på tide å få seg litt mat før ruskeværet kom. Det var meldt sludd, regn og vind fra sørøst både kveld og natt, med enda mer snø og vind dagen etter. Dette var forsåvidt helt greit, da jeg endelig fikk testet oppsettet i dårlig vær. Om det skulle bli for ille var det ikke lang vei til bilen og hjem heller  Litt bakt leverpostei i Eaglekjelen på dansk rugbrød var helt innafor! Videre la turen ned på vannet (isen) for å hente vann. Det var overraskende tykk is, rundt 20-30 cm noen meter fra land. Var likevel ganske forsiktig når jeg gikk ut, da det slo meg når jeg stod der ute at nå var jeg helt alene. Ting ble plutselig litt mer alvorlig en hva det ellers pleier å være.  Etter å ha hentet vann, strammet opp tarp og justert underquilten. Var det ikke annet å gjøre en å legge seg i køya. Det begynte å blåse på, og jeg angret på jeg ikke tok med en bok..  Etter ca 2-3 timer hadde det verste været gitt seg, da var det bare å ta frem alkoholbrenneren og koke vann til potetmos og steke noen ostegrill. To ting jeg fant ut her, alkoholbrenneren slukker når man setter noe rett oppå.. Må få lagd et lite stativ som går inn i kittet, og jeg fant ut hvor mange sprut med rødsprit jeg trengte. (Hadde fylt opp en liten pyrisept flaske og et sprut tilsvarte ca 10 ml veske.) Brukte også risten fra kvistbrenneren, noe ustabilt men det fungerte.   Etter middag så sovnet jeg ganske fort og jeg våknet ikke før klokken 10 dagen etter, så fikk mange timers god søvn Jeg hadde egentlig med meg litt havregryn som jeg tenkte å koke til frokost, men siden det begynte å blåse kraftig fra nord så spiste jeg heller restene av sjokoladen og tørka bananchips i køya før jeg pakket sammen. Jeg ble også overasket over hvor varm den nye dunposen min var, viking warmpeace 600, og imponert over hvor godt den holdt seg i fukt. Alt i alt var det en lærerik og vellykket tur!
  15. 36 poeng
    Jeg har lurt på å ta en tur opp i Trillemarka en stund, og fikk noen tips av blant annet @Sovjetunionen her inne om noen innfallsporter som kunne være aktuelle. Jeg har sett hun, Bodil og noen andre turjenter fra instagram hygge seg her oppe i Chillemarka som de så fint kalte det Jeg forhørte meg med et par av mine gode eventyrere om dette kunne være noe de ville være med på og villmarksblodet deres begynte å bruse umiddelbart. Kalenderen ble krysset av og en enkel plan ble lagt. Avreisedag kommer og vi kjører på til vi er vel fremme ved Grøset hvor vi parkerer. I det vi forlater kjøretøyets herlige luftkondisjonering får vi kjenne på hetebølgen som har herjet store deler av Norge de siste ukene. Den skal vedvare melder de vise om, så vi må være beredt på mye svette under bevegelse og passe på å smøre inn legemet med solkrem samt fylle på med vann regelmessig. "Dæven det steiker da" sier Simen mens han kikker på motbakken vi snart skal begi oss ut på. For det steker godt under solen idag, og vi skal ha en transportetappe med tunge sekker på i flere hundre høydemeter som skal klatres på en relativt kort avstand før vi kommer til der det jevner seg ut. Vi har siktet oss inn på en leirplass der oppe i skogen ved noen vann som ligger tett inntil hverandre. Simen nyter urskogens ro Etter en stund med tråkking oppover på både brede og smale stier, kommer vi frem til et idyllisk område hvor vi skal gjøre leir for dagen. Vi legger fra oss storsekkene og søker rundt etter passende trær som vi kan henge våre hengekøyer i. Det er lettere å finne bra trær i en furuskog enn i en granskog på snaufjellet finner vi fort ut av, det er sparsomt med trær som kan brukes men etterhvert finner vi en flott klynge med juletrær som faktisk alle tre kan sove i. Vi rigger oss til og lager mat og fyller på med drikke, kroppene er klar for næring og ikke minst avkjøling. Innsjøen foran oss ser forlokkende ut og det er ikke tvil om at det skal bli forfriskende med en dukkert i denne varmen. Nydelig med et bad etter noen timer med sekk. Kystvakta passer på fra sidelinjen. Avkobling i køya sammen med Thor Siden vi er glad i en topptur eller to så ser vi oss rundt etter det høyeste fjellet i området, og siden vi ikke er så langt unna Slettefjell så må det bli kveldstur opp til denne for å få litt utsikt og innsikt i solnedgangen. Vi finner ut at dette blir en herlig vandring med litt flytende godterier pakket ned i dagstursekkene, det er et naturskjønt området her oppe i høyden. Skogen er ikke like tykk og urpreget som lenger nede, men har en helt egen sjarm med grantrær spredt rundt på fjellet iblant små sjøer, tjern, svaberg og myrlendte partier hvor myrullen vinker til oss med sine hvite bomullsdotter. Det blir en flott aften med en noe svalere temperatur uten et vindpust, og det nytes til det fulle med en kveldsdram på toppen av fjellet. Livet leker. Kvelden senker seg over villmarken Simen, Zelda og Christian En solnedgang av dimensjoner utfolder seg fra toppen av Slettefjell Vi våkner tidlig neste morgen til den varme solen som slår ned på tarpene, jeg er glad vi ikke bor i et telt nå tenker jeg. For selv om det er varmt så er det fullt levelig i hengekøyene. Vi får i oss dagens første måltid og en kopp sterk kokekaffe, vi skal videre idag og se mer av det Trillemarka har å by på i denne delen av naturreservatet. Vi slipper oss noe ned i terrenget og det blir en bratt nedfart et par steder med sekkene på ryggen, men med litt varsomhet og list så går det bra. Vi stopper ved en idyllisk gammel seter og får i oss nødvendig væske, her er det nesten som man kan kjenne på kroppen hvordan livet var i gamle dager. Vi ser for oss seterlivet og hvordan mann og kone og åtte barn levde sitt liv her inne med en liten flekk til jordbruk og noen husdyr som de livnærte seg på. Da var det ikke tid til å suse rundt med sekk på rygg og ligge i trærne for å nyte livet slik vi gjør nå. Fremad marsj En gammel seter på vår vei Vi sikter oss inn på en ny plass mellom to større vann og finner noen innbydende trær til soveplasser. Simen trekker det lengste strået og får den beste tomten med strålende utsikt utover vannet, meg selv og Christian må nøye oss med litt kjipere utsikt men en kjempegod spot får vi uansett. Christian sin plass Min sin plass Simen sin plass En whisky sammen med Helge Det kommer noen ørsmå mengder med vann fra himmelen, men det varer ikke og varmen fortsetter sin tilstedeværelse sammen med sin beste venn sola. Vi nyter været og kan ikke si annet en makan til flott sommervær på tur har vi sjelden hatt før. Selv om vinden er på det svakeste er de tørste blodsugende insektene som mygg, knott og klegg i mindretall og ikke nevneverdig plagsomme heldigvis. Like ved der vi har køyene våre har vi en frisk oase hvor en liten bekk renner gjennom et parti med svaberg, et par slanke grantrær gir skyggeforhold litt utpå dagen og her har vi stedet for matlaging og sosialisering. Bekken fungerer som kjøleskap for drikken vår og kulpene blir som et avkjølende villmarks spa, en fantastisk liten plass midt i villmarken. Undertegnede har lagt seg til avkjøling med en kopp temperert rødvin i spaavdelingen ved oasen Neste fjelltopper som må bestiges i nærheten av leirplassen er Skjærsnatten og Borofjell, vi kikker på kartet og finner en rundtur gjennom skogen, over fjellryggen og ned i skogen på andre siden og tilbake. Rundt en mil å gå totalt, akkurat passe det i denne heten. Det er også et tjern der oppe som må bades i, bare det er fritt for nøkker. Vi pakker med et par kalde pils fra kjøleskapet og lunch i form av polarbrød, leverpostei og tubeost. Solen steker og guttene tråkker En kald pils i varmen gjør godt for kropp og sjel Skjærsnatten Utsikt fra Borofjellryggen ned mot Soneren og omegn Utsikt mot Andersnatten Toppen av Borofjell Nøkken flyter rundt i et tjern, er nok varmt for han også i disse dager Vi prøver også på å fiske opp en ørret eller to fra Gaulsvatna og Tuftnevatn uten noen større suksess, varmen preger vel fisken såvel som fiskeren. Det ble mer bading enn fisking for å si det sånn. Kveldstemning ved Tuftnevatn Og kveldsstemning ved hengekøya Det var noen flotte dager vi hadde inne i Trillemarka sine sørlige områder og gleder oss til å besøke flere plasser av dette eventyrlige naturreservatet, takk for denne gang og på gjensyn
  16. 34 poeng
    (For å gjøre turrapporten litt mindre tung å laste er bildene lagt under hver dag) Mandag 19. September: Oppstart fra Katterat stasjon ved Narvik. Vær. 12° og overskyet. Ikke regn Distanse 13 km Rute: *************** Tirsdag 20. September Vær 13° og vindstille. Det kommer noen få regndråper i løpet av dagen. Distanse ca 12 km *************** Onsdag 21. September 12° men økende utover dagen til riktig så varm og fin dag - med sol. Distanse ca 15 km - mesteparten utenfor sti og noe kupert terreng.. Noe stigning på slutten opp mot Lappjordhytta *************** Torsdag 22. September Vær. ca 13°. Helt vindstille og tåke i lavlandet. Skyfritt over 8-900 meter ca.. Distanse ca 17 km *************** Fredag 23. September Vær: Stille og ikke nedbør. Temp ca 12° Distanse ca 20 km *************** Lørdag 24. September Østavind og 11°. Noen skyer og etterhvert noen regndråper Distanse ca 16 km *************** Søndag 25. September 9° og overskyet. Lite vind - men etterhvert noe regn på ettermiddagen Distanse ca 17 km. Korrekt rute omtrentlig inntegnet her *************** Mandag 26. September Varmt - rundt 15 ° . Skyet over ut over dagen Distanse ca 24 km *************** Tirsdag 27. September Ca 12°. Litt tåkeskyer. En regnskur kom midt på dagen, men ellers en fin dag i fjellet Distanse ca 22 km Veien hjem igjen ble uhorvelig lang. Buss til Narvik og buss derifra til Fauske. Det var timesvis med venting på grunn av veiarbeide langs E-6 og jeg var mer eller mindre avsvimt av tretthet når jeg endelig var på hytta. For siste gang. *************** Nå er det "bare" resten av Troms og Finnmark igjen!
  17. 34 poeng
    Kort om planlegginga av turen For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grønn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangell, Denali, Chugash og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Ch'akajabena Lake (tidligere kjent som Chakachamna Lake) som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Fjellområdet bærer navnet Hidden Mountains og er svært isolert og lite besøkt. Fjellene ligger ikke så langt i fra Anchorage, litt over en times flygetur i sjøfly inn til Ch'akajabena. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det. Vi skulle ringe inn på satalitttelefon når vi ønsket opphenting, så vi ikke hadde en eksakt deadline untatt det at vi måtte inn til Anchorage senest om ca 50 dager. Geografiske navn i vårt område. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. Over Grønland i Lufthansa Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Ch'akajabena. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg! Del 1 | 4 uker ved Ch'akajabena Lake (Chakachamna Lake) I forkant var det lite informasjon å finne om Ch'akajabena og Hidden Mountains med unntak av tre US Geological Survey-expedisjoner på slutten av 1920-tallet. De beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satellittbilder og vanskelig kart så vi kunne ikke planlegge noe i detalj. Vi måtte fly over området først og se det ann med egne øyne før vi kunne bestemme oss for en god base camp. Landingsforholdene til sjøflyet, både dagen vi landa og med tanken på opphenting senere måtte være med i vurderinga. Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsynligvis best å lande inne i bukta der. Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning. Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene. Beskrivelser til kartet du ser over Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium. Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigningen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon. På Camp I hadde vi også noen døde tørre trær spredt rett nedenfor oss som vi kunne bruke til fine kveldsbål. Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen. Dessverre fantes det ikke noe brennbart her så bål utgikk. Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan. Vi gikk ned til Camp I for å hente opp ved og hentet såpass mye på en tur at det holdt til alle dagene ved Camp III. Kveldsutsikt fra Camp Valhalla mot Peak D, ett fjell på 2393m som står rett opp på sørsiden av Ch'akajabena Lake. Fjellet har aldri blitt besteget. Meg (t.v.) og Vegar som peker på Peak D der vi observerer flere nye snøras som har gått over natta. De første tre dagene gikk med på å opprette Camp Valhalla og selv gjøre oss klar til videre framrykking opp mot fjellet. Vi hadde endel småting som vi måtte læres da vi ikke hadde erfaring med det fra før av. For eksempel hadde vi med oss mat som måtte henges opp og taes ned hver gang vi skulle spise, i begynnelsen var dette en liten nøtt å knekke da vi hadde kjøpt to "bjørne-sikre" bokser som maten skulle oppbevares i. En måned med provisjon var mye vekt og det var ikke akkurat enkelt å få de firt opp og ned i trærene. Kanskje skulle vi kjøpt tre bokser, evt ei trinse? Men vi fant ut av det, og vi ble etter hvert eksperter på opp og nedfiring av maten! Vi fikk også erfare at vi var nå i ett territorium fullt av dyr som ikke lenger eksisterer i samme grad her hjemme i Norge. Vi ble rask klar over at bjørn bodde like i nærheten av Camp Valhalla, vi fant fersk bjørnebæsj og spor få meter fra der maten vår hang. Vi ble også tidlig raidet av jerv og måtte jobbe litt med sikring av alt av utstyr, for vi hadde vist mye som interesserte dyrene. På dag fire tok vi en tur oppover i lia for å se om vi fant en effektiv rute opp til fjellet. Vi fant fort ut at i slikt terreng med en slik vegetasjon er det ingenting som er effektivt. Her skal det svettes og vi kan ikke forvente å bevege oss over avstander som er i nærheten til det vi er vant med i Norge, selv i Norges verre småskoger langs fjordene. Morgentåke over Ch'akajabena Lake, sett fra Camp I. Rett før bildet over ble tatt fikk vi for første gang sett hvem vi hadde som nærmeste nabo, Mens vi satt å nøt kveldsutsikten fra Camp I ser jeg to bamser komme opp av tregrensa, ifra samme område vi har Camp Valhalla liggende. Det var ei binne med en unge. Tok noen bilder mest de gikk opp mot oss før vi reiste oss opp for å synliggjøre på god avstand. Bjørnene snudde umiddelbart og returnerte ned i skogen som du ser i videoen under. Seint på kveld ved Camp I. Vi hadde også dager med gråvær Etter å ha etablert Camp I gikk vi mot første topp. Vi besteg det vi ikke var sikker på var ett fjell, men det var det, Lindisfarne kalte vi toppen og derfra fortsatt jeg over en løs travers opp til Huginn, Sentralfjellenes nest høyeste topp på 1925m. Vi returnerte til Camp I og ned til Camp Valhalla igjen for å hente opp proviant. De neste to ukene ble vi i fjellet og besteg flere fjelltopper i forskjellig vanskelighetsgrad. Vi fikk også skutt oss noen ryper mens vi gikk imellom campene og opp mot fjelltoppene. Over ett år etter Alaskaturen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som informerte meg om at alle de 7 fjelltoppene jeg klarte å bestige var førstegangsbestigninger. Fjellene i Tordrillo Mountains er alle bestegne, mens alpinister er i ferd med å starte på Neacola Mountains. Noen alpinister har også klart å førstegangsbestige flere fjell i Revelation Mountains. Hidden Mountains ligger i mellom de tre fjellområdene og er området som er minst besøkt. Alle disse fjellene er del av Alaska Range. Tur-rapport fra alle toppturene i Hidden Mountains Lindisfarne (1686m) og Huginn (1925m) Østtinden (1605m) Leksvik (1764m) Kippersund (1830m) Nidaros (1794m) og Huginn (1925m) Chilligan (1780m) Nesset (1857m) (ble ikke besteget) Profilbilde av Mt Nesset Meg på tur opp til Mt Nesset Vegar koser seg med utsikten fra Mt. Leksvik! Fra klyve/klatreturen min opp Østtinden. Videre vestover i Hidden Mountains finns det hundrevis av fjell på over 2000m som ikke har blitt besteget ennå. Rett øst for oss lå Tordrillo Mountains med flere 3k-ere. I bildet her har vi den aktive vulkanen Mt. Spurr. Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Vel tilbake i Anchorage hadde vi to uker igjen til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, men vi ville se mer av Alaska når vi ført er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat! Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag! Jeg ringer inn på sat-telefon å bestiller opphenting noen dager før. Piloten tok med 12-pack Heineken da han henta oss og tok oss med på en liten sightseeing over Spurr's isbreearmer! Vel tilbake til Anchorage bar det rett på restaurant. Dette er forretten vi bestilte! Del 2 | Erfaringer fra Ch'akajabena Lake og Hidden Mountains Vær og vind Ch'akajabena ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit. Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Ch'akajabena. Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge! Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Ch'akajabena Lake. Dårlig vær nærmer seg Camp II Flom, ras, jordskjelv og vulkan Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen. Fjellene rundt Ch'akajabena er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Ch'akajabena kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet. 20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret. Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Ch'akajabena går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Ch'akajabena til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta. På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang". Det jeg trodde var snøfokk var damp fra den varme innsjøen i toppkrateret. Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Ch'akajabena hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land! Vegar hugger ned trær for å få plass til ett sjøfly Strømforsyning En av mine største bekymringer på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk. Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før. Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med. Truende dyr og insekter Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Ch'akajabena og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner. Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn? Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje. Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Ch'akajabena. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending! Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side! Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn? Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter rundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde. En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre. Vegar markerer territorium I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen. Vegar har igjen en joggesko, og etiketten til whisky-plaska er merket for livet etter jerven Mygg? Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli). Hvordan skaffet vi våpen? Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport! Pass og Visum Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! Mat og planlegging av dette Det mest kompliserte med slike store turer må være å planlegge maten. Å sette seg ned å sette opp ei liste av hva du skal spise dag for dag er ganske lett, det tar bare endel tid når vi skal være ute så mange dager. Ikke erfaren med lange turer fra før av noen av oss, men jeg gikk to uker på Grønland med en noe gjennomtenkt matplan. Problemet var at vi måtte ha så store mengder mat, og det meste måtte kjøpes i USA. Hvilken mat vi får kjøpt i butikkene der var vanskelig for oss å finne ut av. Vi satte derfor av 3 dager i Anchorage til å gå i butikken å sette opp regnestykke der. Men en ting var klart før vi reiste. Vi skulle ikke leve på akkurat nok mat hver dag, og vi skulle ha mengder med godterier å slikt, vi skal jo tross alt være der i flere uker og vi har ett fly som flyr oss og all proviant ut dit, så den eneste begrensningen er totalvekten vi hadde lov til å ha med oss på flyet. På flyplassen i Anchorage var det klart for første problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Som planlagt stakk vi på butikken og brukte mange timer der. Men det var vanskelig å beregne mat når pakningene med mat har en helt annen størrelse enn i Norge. Vi leste på kalorier og innhold og etter hvert tror vi at vi hadde det ganske bra planlagt. Ca 60% av maten bestod av real turmat som vi hadde med fra Norge, resten var ris, pasta, spaghetti og kjøtt/skinke i hermetikk, bakevarer (noen brød til den første uka), noe krydder, salt og sukker, matolje, mye godterier, to flasker whisky og noe redbull! Etter butikkbesøket trodde vi at vi hadde mat nok til 6 uker, da påberegnet at vi ville spise mye mer der ute enn vårt normale dagsbehov. Men det viste seg at det holdt akkurat til 4 uker. Da vi ble henta satt vi igjen med kanskje 1-2 dager mat igjen (mest bare ris). Vi kjøpte også feil ris da det var typen ris som måtte kokes i 45min før den var spisanes! Godteriet måtte vi også rasjonere den siste uka selv om vi gjennom hele turen passet på inntaket av søtt. Real turmaten holdt til de dagene vi beregna det skulle holde til, men den maten vi kjøpte holdt til under halvparten av det vi beregnet i butikken. Med ett ekte poseringsbilde avslutter jeg denne turrapporten så håper jeg at det var til inspirasjon eller til hjelp til noen!
  18. 32 poeng
    Utstyrstesterne På forumet har vi mange erfarne og dyktige mennesker som har mye kunnskap om fjell- og friluftsliv. Kunnskapen omfatter alt fra turer til utstyr, og det som ligger på siden av dette. I løpet av høsten har vi fått etablert et godt og solid team som kan og vil teste utstyr. Dette er @virrma, @Tessatroll, @qwer993, @Anders Eriksen, @Mørkeblå, @TormodiFuruskogen, @tronn, @Þróndeimr og meg selv, @Henrik. Menneskene bak brukernavnene er aktive utendørs i de fleste årstider. Testene vil derfor være fundert på et godt og solid grunnlag. Gjennomføringen Utstyrstestingen foregår på fritiden til hver enkelt og er ikke kompensert. Vi har ikke mulighet til å gjennomføre vitenskapelige tester, men vi vil gjøre det beste ut fra våre forutsetninger. Dette innebærer nærmere at vi primært vil teste utstyret i den konteksten utstyret er ment for. I en utstyrstestartikkel vil det blant annet bli beskrevet hvordan testen er gjennomført og under hvilke forhold. Fremstillingen av utstyrstestene Testene som vil bli presentert på forsiden kan enten være enkeltstående tester eller sammenligningstester. Uansett vil hver enkelt testartikkel i hovedsak ha den samme oppbygningen. Vi vil først presentere produktet eller produktene som er testet sammen med forskjellige vurderingskriterier som er blitt brukt i testen. Deretter vil det komme en beskrivelse av hvordan testen er blitt gjennomført. Videre vil vi komme med en vurderingsdel hvor vi henter frem igjen vurderingskriteriene for å beskrive produktet som er blitt testet, og angi positive og negative sider ved produktet. Tilslutt vil vi komme med en konklusjon og kort fortelle om hva som har skjedd med produktet etter endt test. Kommende tester Mye forskjellig utstyr er sesongavhengig, og nå som vintersesongen står på trappene kan vi opplyse om at vi vil teste tykke og lange dunjakker for kalde dager, hundevennlige ski, vindluer, vinterprimus og nettingundertøy med mer. Når vi velger hva slags utstyr vi skal teste følger vi med på hva som etterspørres av i utstyrsforumene, men også om det kommer nye og innovative produkter på markedet. Kommentarer Både brukere, leverandører og produsenter inviteres til å kommentere testene. Det kan være dere har andre oppfatninger om utstyret som blir testet enn de som kommer frem i testen. Dette vil kunne være fruktbart og opplysende for alle sammen, som igjen vil kunne gangne forbrukerne og produsentene. Til slutt vil vi alle som drifter forumet på en eller annen måte ønske alle sammen en riktig god jul og godt nyttår!
  19. Hei og hopp folkens. Jeg har valgt å klippe sammen en videosnutt fra en fisketur for tre gamle kompiser i området mellom Alta og Hammerfest i Finnmark. Området ble valgt ut fra at det var et utall av vann å velge mellom for dagsutflukter fra camp. En sekvens i filmen viser utvalget av vann innen meget overkommelige dagsturer. Beklageligvis sprakk tidsskjemaet mitt med solid margin pga av at vi røyk på overtid på jobben hele forrige uke for å komme i mål med et prosjekt. 15-timersdager på jobb er ikke helt forenelig med videoredigering på kveldstid Det er derfor 2 ting som mangler. Det ene er justering av lydnivå på klipp/musikk og det andre er voiceover/fortellerstemme. Jeg eksporterer likevel filmen til kalenderluken, men vil oppdatere linken med en ferdig utgave så fort julen bringer tid til å ferdigstille filmprosjektet. Håper likevel det skal være mulig å finne inspirasjon eller turglede for noen av dere i det foreløpige resultatet. God jul!
  20. 31 poeng
    AK74

    Senja på langs

    Og dette møtte meg ned Sør-Heggedalen! Turen til Senjabu ble en meget våt opplevelse. Både på grunn av en meget myrlendt terreng, og det som kom ned fra "oven". På Senjabu ble det opptørking den ettermiddagen/kvelden og neste dag. Tåka lå langt nedi marka, og det var bare å vente. Klokka ble 17 dagen etter før det var forsvarlig å gå videre. Den neste etappen gikk gjennom Tromdalen, opp Leirskaret og langs Langdalsvannet før jeg var nede i Kaperdalen like ved tunnellen. Der ble det funnet leirplass. Litt tåke på kveldinga, men et fantastisk lys. En meget fin etappe denne dagen . Dagen etter våkner jeg til et fantastisk vær. Det er denne etappen jeg er mest spent på, det går rimelig bratt opp mot Istind herfra. Det er absolutt vekta på ryggen som er utfordringa. Men det viser ser at det går overraskende greit. Tungt ja, men kroppen venner seg rimelig kjapt til den ekstra vekta på ryggen. Når en har en polarhund med godt utvikla jaktinstinkt er det ikke spesielt morsomt når en hel flokk med rein kommer loddrett ned fra fjellet og rett mot oss! Men det gikk bra. Merkelig at dem skulle "rushe" rett på oss. Over fjellan i et flott steinterreng før vi fulgte Tverrdalen ned til Sør-Kaperdalen. Litt bratt et kort stykke her. Veien gikk rundt Sør-Kapervannet hvor det ble en god matpause og litt fisking før det bar litt oppover igjen og ned til Ånderdalen. Ganske seint på kvelden når vi kom ned til Åndervannet, og kroppen begynner å kjenne dagens marsj. Fantastisk nydelig nede ved vannet, og jeg må fiske litt før jeg går videre langs vannet og mot statsskogs koie i enden av vannet. Den er opptatt så da går jeg videre til gammen på andre siden av vannet. Trenger skotørk, og blir veldig glad når den er ledig. Utgått, og det er deilig å kunne ta inn på denne fantastisk fine gammen. Morgenen etter våkner jeg til nok en nydelig dag. Kaffen kokes oppe ved bålplassen utenfor gammen mens jeg har en nydelig utsikt mot vannet. Kvalitetstid. Denne dagen går turen opp fra Ånderdalen i et fantastisk vær. Det er nesten for varmt, i hvert fall for hunden. Men det går greit, siden vi får en bris når vi kommer litt opp i høyden. Nydelig terreng. Sti fra Ånderdalen som går over i et behagelig steinterreng etter hvert. Jeg går ovenfor Selfjordvannet, og mot Lutvannet. Plutselig kommer en skikkelig kraftig regnskur, men det varer bare kort tid før det klarner igjen. Ved vannkanten blir det en litt lengre mat og kaffepause. Litt fisking. Da jeg skal begynne å pakke sammen, snur jeg meg i retninga der jeg kom fra. Da kommer skodda i ei alvorlig fart innover vannet. Bestemmer meg for å følge vannet en stund, siden det å gå i den tette tåka ikke er et alternativ. Har egentlig tenkt at det bare er å få teltet opp, men plutselig klarner det opp med blå himmel og sol i den retninga jeg skal, så da vandrer jeg lykkelig videre. Siste teltnatt blir ved Reinlivatnet. En meget fin teltplass ved vannet. Det yrer at liv i vannet og i luften. Vakkert her oppe. Går over en liten knaus, og ser at skodda ligger helt nede i havet. Håper på at den ikke kommer opp i løpet av natta. Får opp telt, og fisker kveldsmat. Våkner til nok en sommerdag, og det er egentlig ikke noen selvfølge i Nord-Norge. Så heldig jeg er Ulva er glad i lange rolige formiddager, og nyter det til fulle mens jeg sysler rundt.Denne dagen blir det kaffe og et morgenbad før leiren pakkes, og jeg tar fatt på den siste etappen mot Olaheimen. Det er bare en liten etappe på rundt 7 kilometer til jeg er nede ved Olaheim. Flott fjellterreng i begynnelsen. Deretter er det ned Finnskardet og langs Storbunkevannet. Den siste biten går på grusvei ned til hovedveien. Da var turen unnagjort, men kanskje den mest strabasiøse igjen. Hvordan komme seg til bilen... Finner ut at det går buss fra Å, så det er bare å lange ut de neste 5 km på asfalt. Det går greit, og hunden får bli med. Bussen går til Finnsnes, og da er det 3 timer til bussen går videre mot Svartfjell ved Gibostad. Trør fra sentrum, over brua mot Silsand og går et stykke. Det begynner å plaskregne, og vi tar inn i et busskur mens vi venter. Jeg innbiller meg at det er 4 km fra hovedveien og inn til kraftstasjonen der bilen er parkert. Føttene likte ikke asfalten og traskingen langs vei og begynner å bli ganske umotiverte. Det viser seg at det var over mila innover den veien. Men Breitind viste seg fint fram på turen! Tror det er den i hvert fall! Du verden så glad jeg er når jeg ser bilen. Klokka er blitt 22.45, og det siste drøye mila tok to timer. Det kjennes at det ble nesten 3 mil denne dagen. Ferga er gått, så vi rigger oss i bilen denne siste natta. Kjenner at jeg ikke orker å begynne å lete etter teltplass. Og det fungerer aldeles utmerket med ei natt i bilen i Botnhamn:) En fantastisk tur er over, og jeg er så utrolig fornøyd. Takk Senja og til min flinke turkompis Ulva
  21. 31 poeng
    Produkt Warmpeace Viking 1200 Levert av Hekta På Tur Veiledande pris kr. 5.499 Fast lågpris per 2016 kr. 3.999 Fakta frå leverandør Vekt: 1.760 g Fyllvekt: 1200 g Volum komprimert: 13 l Dunspenst/Cuin: 600 EU 700 US Fyllratio: 90/10 Temperaturangivning EN standard 13537: T Comfort -10 °C T Limit -18 °C T Extreme -38 °C Fakta frå Fjellforum Vekt pakka i kompresjonspose: 1.836 g Vekt kompresjonspose: 135 g Vekt pose: 1.701 g Fakta om testperson Kvinne 34 år. 167 cm og normalvektig. Van med å ligge ute, ikkje spesielt frossen. Testkriteriar Vekt og varme Pakkvolum og dunspent Dunvandring og kvalitet på saumar Komfort og brukarvennlegheit Pris Om posen Viking 1200 er den varmaste posen av i alt fire modellar i denne soveposeserien frå Warmpeace. Den har ein romsleg mumiefasong, med tettsittande hette og varmekrage. Glidelåset er tovegs YKK, med ein brei dunfylt kuldeklaff på innsida. Det er lagt webbing (stivt band) langs glidelåset, som skal hindre det frå og kile seg. Ytterstoffet er Loft Nylon DWR+. Dette er vassavvisande, skal tole høg belastning og er lett. Modellen kjem i tre ulike storleikar for personlengde inntil 170 (short), 180 (regular) og 195 cm (large), med glidelås på venstre side. Posen er sydd med Z-kammer. Det vil seie at kammera overlappar kvarandre. Tanken er å unngå kuldebruer som typisk vil oppstå med vanlege kanalar sydd med gjennomgåande saumar. Sjå bilete i karusell. Posen er handfylt hjå ei familiebedrift i Tyskland, som har arbeidd med dunprodukt sidan 1952. Dei føretek også den siste kvalitetssjekk av produkta før dei sender dei frå seg. Dunspenst er oppgitt med minimumskvalitet. Foret i alle Vikingposane er av pustande svart stoff. Det pustande stoffet skal syte for fukttransport båe vegar, og den svarte fargen er valgt for å kunne nytte ein kvar gløtt av sol i fjellet til å få tørka ut fuktigheita me slepp ut i posen i løpet av natta. Ekstrautstyr: For den som likar enno betre plass enn det posen byr på, kan ein kjøpe seg auka omkrets på posen i form av ein dunfylt kile som er kompatibel med glidelåsa. Denne heiter Warmpeace extender og ligg per 13.04.2016 til kr. 799 Forklaring av nokre viktige omgrep Dunspenst: Duna si spenst og evne til å utvide seg vert rekna i ein skala som heiter cuin (cubic inches per ounce). Dess høgare cuin dess høgare spenst og evne til utviding. I praksis vil det då fungere slik at om ein tek like mange gram dun med låg og høg cuin inn i same jakke med same materialar, vil den med høg cuin isolere betre. Dette fordi spenst og utviding dannar eit større isolerande luftlag enn duna med lågare spenst. Konsekvensen av dette er at ein, gitt like føresetnader elles, treng mindre mengder dun for å oppnå ei bestemt isolerande effekt, dersom ein nyttar dun med høg cuin. Desse faktorane påverkar i stor grad kor godt posen let seg komprimere og kva den veg. Skalaen for US dunspenst og EU dunspenst er noko ulik. 600 EU er omlag det same som 700 US. Dunblanding seier noko om det prosentvise tilhøvet mellom dun/fjær. Ein pose merka med 95/5 dun/fjær har det varmaste blandingstilhøvet du kan få, med 95% dun og 5% fjær. Dei fleste dunprodukt i dag ligg frå 80/20 og oppover. Høg andel dun og høg cuin kostar, likeins gode materialar. Test av dunposar og ein dunpose sin kvalitet må difor alltid sjåast i samanheng med pris. Tilhøve under testing Posen har til no 15 bruksdøger. Desse har gått føre seg med eit temperaturspenn frå -20 til 0 °C, i tørt vær, og i skikkeleg vestlandsfuktig vær. Den har vore med i arcticbeddingen på pulktur, og den har vore kraftig komprimert og pakka i botnen av storsekken. Den har blitt brukt som om den var testars eigen pose, med det minimum av forsiktig handsaming det innebær å være i underteikna sine hender. Vurdering Ein finn lettare posar enn denne, som er like varm og meir komprimerbar. Ein kan også finne dunposar som er rimeligare og like varme men langt tyngre og mindre komprimerbare. Dette handlar om å sjå eiganskapane vekt, komprimerbarheit, kvalitet og varme i samanheng med pris, og konkludere med omsyn til balansen desse faktorane imellom. Vekt og varme Posen har vore brukt i temperaturar på mellom 0 og -20 °C, og prestert godt under alle tilhøve. Posen er angitt med komfort temperatur for tester (kvinne) på -10. Tester opplever at posen er langt varmare enn angitt. Ved minus 10 holdt underteikna varmen, til tross for at liggeunderlaget var hakket tynnare enn eg likar i minus 10 (låg isolasjonsevne, eller R-verdi.) Med tjukkare/doble liggeunderlag, held underteikna varmen i denne posen i -20 °C. Eg har aldri hatt så varme netter for så låg vekt, i denne prisklassa. Skal ein ha dei same temperaturangivelsane i ein lettare pose, må ein rekne med eit langt større utlegg. Konklusjonen er at temperatur sett i forhold til vekt er meget bra, betre enn det som var oppgitt. Du kan lese meir om EN standard her, og meir informasjon om R-verdi på liggeunderlag finn du her. Pakkvolum, dunspenst, dunvandring og saumar Posen ligg i mellomklasse kva gjeld pakkvolum sett opp mot angitt temperatur, til tross for bra dunspenst. Forklaringa ligg nok i ei fyllmengde på 1200 gr. dun. Det må nødvendigvis gi noko volum, sjølv med høg kvalitet på duna. Derimot opplever underteikna at pakkvolum opp mot opplevd temperatur er meget bra. 13 l for ei god natts søvn i minus 20 kvalifiserar til eit opprykk på volumvurderinga. Dette må nok også sjåast i samanheng med at ein oppgir minimumsstandard på dunkvaliteta, og ein kan rekne med at det er mykje dun med høgare kvalitet enn 700 cuin i sving. Kompresjonstrekket er solid, og kan verkeleg jobbast med utan at noko ryk sundt. Spennene er noko trege. Til gjengjeld glid dei ikkje opp før du løyser dei med handemakt. Posen hentar seg raskt inn etter kompresjon, ofte langt raskare enn "naboens" langt dyrare pose i samanliknbare klasser. Duna "fell på plass" nærast av seg sjølv, og arbeid med å "fluffe" opp og omdistribuere dun i posen finn ikkje stad. Gi han to rist i det du trekk han ut av posen og hiv han på underlaget, og det har ordna seg sjølv. Eg opplever at det skuldast utforminga på kammera i kombinasjon med dunmengda. Eg opplever også at eg av same grunn, i mindre grad enn med mange andre dunposar, opplever kalde punkt på pundersida når eg ligg. Dette gjorde nok sitt til at posen var varm nok til meg og holdt temperaturangivelsen, også den gongen liggeunderlaget ikkje var optimalt. Nokre få dunfjon har funne vegen ut av posen og inn i teltet. Dette er så få, og dei er så små at det nesten ikkje er nevneverdig. Eg har hatt dunjakker i ei prisklasse eg ikkje likar tenke på, som har lekt meir dun enn dette, med mindre hardhendt behandling. Med 15 netter har eg litt lite grunnlag for å seie noko om haldbarheit på saumar og handtverk elles. Førebels kan eg seie at saumane verkar solide, med tette, faste sting og god slitestyrke på tråd. Handtverket elles er upåklageleg. Komfort og brukarvennlegheit Hetta sitt godt, og ein får snurpa den godt igjen ved behov. Den har bra med dun, og vert opplevd som eit godt vern mot varmetap. Kuldekragen var eg i utgangspunktet skeptisk til, då endane på den berre så vidt overlappar kvarandre, og då utan borrelås, knapp eller noko anna form for feste. Skepsisen min har dog blitt gjort til skamme. Kragane tettar seg ved stramming fint til over skuldrane, og er med på trekke heile hette/halssystemet tettare på kroppen. Faktisk kan det tenkjast at den manglande overlappen med feste gjer at kragen legg seg finare til kring halsen, uten klumpar og bulkar som lagar opning for varmetap. Glidelåset er tovegs, eit must for slike som meg som vil ha det varmt kring nakken men som ofte vaknar av at føtene står i kok. Det er også ein føremun å kunne opne ved føttene på morgonen før ein kryp or posen, og få lufta fukt ut av fotenden medan posen framleis er varm. Eg har til gode å kile glidelåset, noko eg sett stor pris på både når det hastar og elles. Eg har ikkje merka noko form for kuldebru langs glidelåset, så kuldeklaffen gjer nok jobben sin. Det svarte foret i posen tørkar fort, og det funkar særs bra med tanke på å nytte kvar en liten gløtt av sol til å få varma opp å tørka ut nattas fukt. Dei fleste som har prøvd å varme opp og tørke noko i sola, anten det er for å få festevoksen til å gli lettare på skia eller å få tørka tekstilar, veit å sette pris på denne vesle detaljen som fargen på fôret utgjer. Ytterstoffet skal være vassavisande og funkar også slik i praksis. Underteikna er glad i å ta den første morgonkaffien i posen, og rett som det skvett vert det noko slubbing. Dette tørkar fort, og ser ikkje ut til å trekke inn til duna. Komforten er upåklageleg. Den moderate mumiefasongen gjer at det er mogleg å bevege seg litt i posen, utan at han vert så stor at det for ein person med "gjennomsnittleg" kroppsmasse vert for mykje å varme opp. Posen er mindre glatt utvendig enn ein del andre posar eg har prøvd, og innerstoffet vert opplevd som passeleg glatt med tanke på å kunne bevege seg utan at det "heng" fast i klea. Klimaet i posen er godt, over eit breidt spenn av temperaturar, noko som indikerar gode materialval både utvendig og innvendig. Regular vert opplevd som rett storleik til meg, og vil nok funke også for folk som ragar litt meir over bakken enn mine 167 cm. Førebels konklusjon Nesten uavhengig av korleis det går i vidare test er dette allereie veldig mykje pose for pengane. Den er funksjonell og komfortabel, med god komprimerbarheit og låg vekt sett i lys av varme og pris. Allereie ein soleklar favoritt hjå underteikna, og definitivt mitt val når det skal fornyast i familien. Dette skjedde med posen i det vidare Posen skal brukast vidare, med ei evaluering av tilstand etter 50-60 bruksdøger og igjen etter førstegangs vask.
  22. 30 poeng
    Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi - 6. – 15. juli 2015 Etappe 2, 15. - 20. juli Etappe 3: Saraelv til Rostadalen - 22. – 31. juli Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 slutt
  23. 29 poeng
    Veststupet på Hector kvelden før Mount Hector er en av de høyeste i Canadian Rockies, samt en av de enkleste av stortoppene i Canada, så det var naturlig for meg å starte våren og storfjellbestigninger med Hector. Dagen før gikk jeg opp nabofjellet Mount Andromache på 3033m, en ordentlig oppvarming til dagens forsøk på Mount Hector som byr på 1600 høydemeter fra start til topp. Etter Andromache-turen dagen før ble det en biltur ned til Lake Louise for å handle inn mer energi og proteinbarer. Kjørte opp til Hector-området igjen og parkerte i Mosquito Creek for å overnatte i bilen der. Ettersom det er høyst kriminelt å sove i bilen satset jeg på at politiet hadde tatt kvelden da jeg kom til parkeringsplassen kl 22, men lempet sekker og utstyr forran vinduer og over soveposen for sikkerhets skyld! 6 timer med god søvn senere våknet jeg i en småkjørlig bil. Værmeldingen sa -7c som minimum for natta, men termometeret viste -18c så jeg startet bilen og lot den gå på tomgang litt før jeg kom meg ut av soveposen. Jeg har lagt bak meg 140 netter i bilen nå, hvor storparten har vært dager med morgentemperaturer på -15c og videre ned til -37c, så jeg ser fram til en varmere årstid, selv om det betyr at snøen krymper litt hver dag. Huset med fire hjul! Etter en god frokost, smøring av 8 brødskiver i norsk stil og pakking av nødvendig utstyr kjørte jeg til parkeringa under Hector. Gårdagens tur var en litt krevende tur så jeg var litt spent på formen og om den kom til å holde hele veien opp. Heldigvis ankom tre andre biler parkeringa samtidig som meg, så om jeg sendte de foran meg hadde jeg iallefall oppgåtte spor. Denne gjengen hadde også mye utstyr med seg som jeg ikke hadde pluss at jeg gikk alene, noe som ikke er spesielt populært her, så jeg gav dem 10 minutters forsprang slik at jeg slapp å få høre hvem jeg var! Snøras i ned veggen på Waputik Mountain Knapt to minutter etter at jeg fikk på meg skiene hørte jeg ett drønn ned fra fjellene på motsatt side. Det var en skavl som falt ned noe som kom til å være den største risikoen med turen opp Hector. Snøskredfaren har vært vedvarende faregrad 4 og 5/5 i en hel måned, men de fleste store skredene gikk for to uker siden. Dagen før advarte Parks Canada mot store ras i områdene som ikke hadde rast ut enda, spesielt skavler høyt oppe som er eksponert for solvarme. Ruta opp til Hector går gjennom endel skredterreng. Selve ruta går ganske slakt oppover, men for ei stund er man fanget i en trang dal hvor snøras fra begge fjellsider ender i. For knapt to uker siden ble to amerikanere drept av ett snøras på ruta til Hector, 20 minutter etter start. Gammelt snøras under Andromache Passerte snørasområdet og gropene hvor de to døde ble funnet, rett under fossen. Her ble det ett kort bratt parti før ruta fortsatte oppover mot Little Hector. Både sommerrute og vinterrute følger omtrent samme trase under Little Hector og over den svært oppsprukne isbreen Hector Glacier. På isbreen falt en skigåer i døden da han rant rett ned i en bresprekk i 2013. Det året var det lite snø, samt at vedkommende kjørte på en dag med skyer og snøbyger. Denne vinteren har vært den mest snørike på 30år i store deler av Rocky Mountains, så fåtallet av bresprekene var fortsatt åpne. Kart over ruta. Bilde tok jeg fra Andromache dagen før Snart inn i solvarmen. Little Hector i bakgrunnen Mount Balfour (3272m) En liten kilometer før isbreen fikk jeg sollyset i ansiktet og temperaturen gikk fra dunjakke-tilstand til nesten t-sjorte tilværelse! Passerte snørasområdet under Little Hector hvor ett nytt stort ras hadde gått siden jeg tok bilde fra Andromache i går. Nå blåste det også opp endel, så jakka måtte ut av sekken, 10 minutter etter at jeg pakka den nederst i sekken, under mat, vann og kamerautstyr, selvsikker på at dette kom til å bli en varm tur opp! Nytt snøras under Little Hector Vinden tar tak i toppen Turen oppover isbreen ble en kaldt førnøyelse. Vinden tok til, men sola varmer såpass at det gikk an å ta en og annen pause oppover uten å miste viktige kroppsdeler. Så for meg at turen over isbreen kom til å være ganske drøy, men den gikk relativt greit unna. 4 timer etter start var jeg oppe i skaret mens de 6 foran meg kløyv de siste meterne opp til toppen. Vestsiden av Hector Kuling i kastene mens gruppa foran klyver siste biten mot toppen Hector sett fra E1 (3374m) Om man tørr, kan man renne ned på ski fra toppen, men der er ikke jeg helt enda. Kløyv opp siste meterene til toppen til en utsikt som er en av Canadian Rockies beste. Mount Assiniboine "Matterhorn of the Rockies" var synlig langt i sør mens Alberta's høyeste, Mount Columbia var såvidt synlig inni skyene i nord. Skyer og tåke var på vei inn ifra vest men Presidentene nord for Field var synlig og kanskje Selkirk Mountains bak der. Utsikt sørover fra toppen Hector South (2972m) Nedturen gikk fint, vinden hadde herjet endel med snøen øverst på breen, men det var mer en nok av godsnø å kjøre på videre ned. Med 1600 meter nedstigning er dette en klassiker jeg kan sammenligne med Dronningkrona i Sunndalen.
  24. Jeg kom sent hjem sist onsdag. Derfor lot jeg utstyret ligge i bilen og bare gikk inn og la meg til å sove. Neste dag pakket jeg ut og hengte alt fuktig til tørk, for så senere på dagen pakket jeg alt samme og la dem på plassene sine, i kommoden og oppe på hylla. Og så var alt klart for en ny tur, det var bare å ta frem den aktuelle pakklisten. Ta frem den aktuelle pakklisten- - - - . Men har det lenger noen hensikt? Dro jeg ikke rimelig optimistisk på tur tirsdag formiddag? Gledet meg som en unge til «en natt ved bålet» Til å slå opp gapahuken, sanke ved, fyre opp ligge å se inn i flammene, drikke kaffe osv, osv. Det var bare en hake ved det hele, Et kne som fremdeles ikke har lært å oppførte seg, halvannet år etter proteseoperasjonen. For egentlig var turen over etter 100 meter. Da burde jeg ha snudd. Noe jeg ikke gjorde, men truet meg frem enda en kilometer og etablerte leir, fyrte opp, kokte kaffe og stirret inn i flammene osv osv. Alt gikk bra helt til at jeg skulle reise meg--------. Jeg klarte det til slutt – men da var det bare å reise hjem – slukøret. -------------- Og nå sitter jeg og skriver, med gode frilufts minner på veggen, og alt utstyret klart – til hva-------. For – det er vel tvilsomt om jeg noen gang kommer tilbake til Hardangervidda. Håpet om en bedring fikk et skudd for baugen i går. En nerve ble skadet under operasjonen. Og den går det ikke an å reparere. Så må jeg i likhet med svært mange andre leve med smertene. Så får jeg nok en gang testet ut et motto: «Hvorfor ikke meg». Så det jeg egentlig planla med denne epistel var å takke for meg på Forumet ------------- Men heldigvis kom kreativiteten frem igjen. Kjøpte jeg meg ikke en liten gummibåt med en elektrisk motor i sommer? Med den kan jeg «motre» eller ro og finne meg en fin leirplass. Riktignok kan jeg bare glemme å sitte på bakken, men det finnes lette stoler som er ganske høye. Og tar jeg tiden til hjelp kommer jeg nok inn i Aktoen også. I tillegg kan jeg kanskje sykle – kunne det hvert fall i fjor sommer. Kjøpte jo en varetilhenger i fjor og var ganske god til å sykle – inntil jeg falt ned fra veggen og slo skulderen ut av ledd – og rev vekk det som var igjen av senefester i samme skulder. ------------ Men jeg har likevel en drøm: Dersom jeg blir erkjent erstatning fra Norsk pasientskade erstatning skal jeg leie meg en kløv og en ridehest og la meg transportere til Holken. Være der en uke for så å bli hentet igjen. --------------- Så inntil videre lever jeg i håpet. Likevel, det er mer enn et kne som bekymrer meg. Tiden. Den iler fort av sted, når man går mot de 77. Men ellers har jeg det bra. Hipp, hipp.
  25. "Skal du på ekspedisjon eller?" Det tok et par sekunder før jeg skjønte at det var meg han snakket til. Jeg hadde akkurat peset meg inn på toget med en fullpakket storsekk og en minst like stor dufflebag. Det var nok den drøye oppakning karen på toget hadde lagt merke til, og som seg hør og bør slått fast at med en så stor sekk skulle jeg på langtur. "Neida, skal bare på en helgetur" svarte jeg med et forsiktig smil. Planen var å ta toget helt til Steinkjer, der jeg hadde en avtale med Jarle om en skikkelig fisketur på fjellet. Men for å ta det hele fra begynnelsen. Jarle som jeg har vært på flere turer med siste åra har nå av alle ting flyttet til Steinkjer, der han har blitt student. Titt og ofte har han sendt meldinger om spennende turmuligheter og storfisk, dermed måtte det bli en tur nordover til "det forjettede land". Dette viste seg å koste en del i form av reisetid, for å si det mildt. Bare togturen til Steinkjer tok nærmere åtte timer, og da jeg endelig var fremme ventet et par timer til med kjøring nordover før vi kunne parkere bilen og spenne på oss skia. Da hadde klokka blitt ca 06.00 på morgenen, søvn er oppskrytt. Det var i hvert fall det Jarle prøvde å overbevise meg til å tro da jeg spente på meg skia i halvveis i koma. Klar for tur til det forjettede land. Kulda hadde virkelig meldt seg denne natten og hadde lagt seg som et lokk over terrenget. Vi hadde nesten ingen sikt, grunnet en kuldedis/tåke som var så tett at vi ikke så annet en hvitt og atter hvitt rundt oss. Det var meldt nærmere 25 minusgrader og det kjentes som at det stemte bra, alt frøs til is. Det la seg et tynt islag på skalljakka, sekken, speilrefleksen og barten, for de som har sånt. Vi befant oss nå midt på det islagte vatnet som var turens mål. Bare tanken på at under isen her svømte det rundt både røye og ørret i kilosklassen, gjorde at pulsen steg noen hakk mens den velkjente fiskefeberskjelven satte inn. Dermed ble det boret et par hull i isen sporenstreks, å finne leirplass fikk vente noen timer til. Dagslyset var på vei og vi ønsket å utnytte lyset til å få fisket mest mulig. Dette var i følge oss selv en fryktelig god plan i teorien, men i praksis førte det ikke til den store fangsten. Men men, uansett var det en flott å sitte her på isen i bitende kulde og bare nyte stillheten som en sjelden gang ble avbrutt av rypekakling fra land og Jarle som med med jevne mellomrom ropte ut "Der var han så vidt bortpå å lukta på agnet!". Til tross for at det bryter med de fleste fysiske lover er det er faktisk mulig å kjenne når fisken lukter på agnet, bare så du vet det. Dårlig med sikt denne natten. Det la seg et tynt islagt på det meste av utstyr, Så var endelig fiskingen i gang. Is i barten. Etter en del fisking fikk jeg skikkelig frosten i meg og måtte komme meg i bevegelse. Det hadde lettet opp en del og sikten var betraktelig bedre. Jarle pekte mot land der vi skulle etablere leir. Her kunne han fortelle at han hadde sett jervespor på en av sine turer hit sist vinter. Nå så vi ikke andre spor enn fra fjellrypa som tydeligvis likte seg godt her oppe. Etter en drøy time var teltet oppe og jeg hadde gravd ei solid kuldegrop i forteltet. Nå var det bare å fyre opp multifuelbrenneren og få i seg noe varmt. Etter hvert kom også Jarle tuslende, han hadde blitt igjen for å fiske mer da jeg satt kursen mot land. Den mannen blir aldri lei. Nå fikk også han slått opp teltet, og akkurat i det det ble mørkt kunne vi fyre opp et lite bål og diske opp med svenske kjøttboller av type Fjordland. Kanskje ikke en kulinarisk opplevelse i det siviliserte liv, men der og da kunne det nesten ikke bli bedre. Etter et såpass solid måltid tok det ikke lang tid før begge gikk rett i koma. Kanskje ikke søvn er så oppskrytt likevel? Teltet er oppe. Ei kuldegrop gir god plass til å fyre primus i forteltet. Teltet til Jarle. En liten kveldstur på isen for å sjekke pilkestikkene. En kopp med noe varmt å drikke før jeg skulle krype i posen. Planen var at vi skulle opp seks på morgenen, for det skulle visst være den beste bittperioden i løpet av døgnet her oppe. Sånn ble det ikke. Da jeg stakk trynet ut av dunposen, var klokka allerede 0900. Jeg kunne høre at Jarle fortsatt lå å purka i sitt telt, den snorkinga kan flytte fjell. Jeg gadd ikke å stresse, og lå en drøy time og sprengfyrte primusen mens jeg supet kaffi og kunne nyte at teltet fikk en behagelig lunk. Ganske utrolig hvor kjapt MSR-brenneren får varmet opp teltet. Da klokken var nærmere 11.00 stakk snorkekongen trynet ut av teltåpningen. Ca to min etter var han ute av teltet og fullt påkledd. "Drit i frokost, no skal det fiskes" var det siste ha sa før han stormet ut på isen klar for å lure storrøya. I dag var fiskelykken betraktelig bedre, og i løpet av dagen fikk undertegnede dra to halvkilosfisker opp på land. Kanskje ikke så store som vi hadde håpet på, men fisk er da for fanken fisk, og da er det ikke lov å klage. Typisk nok da røya hadde begynt å bite måtte vi pakke sammen og ta turen tilbake til bilen. Vi hadde et strengt tidsskjema som måtte følges hvis jeg skulle rekke toget tilbake sørover. Til tross for kort tid, fikk jeg mer enn nok bekreftet at Jarle ikke hadde overdrevet når han snakket om turmulighetene her oppe. Mektige fjell, bitende kulde og (angivelig) smellfeit røye. Det blir ikke så mye bedre enn det. Jeg kommer nok tilbake Jarle! En rolig start på dagen med kaffi og fyring i teltet. God plass i tremannsteltet. Det er lov med luksus på tur. Klar for ny fiskeøkt. Fast fisk. En god del bedre sikt denne dagen. Det ble en lang reise i løpet av kort tid for å få til denne turen, men alt i alt var det absolutt verdt det. For noen områder de har der oppe i Trøndelagen, det frister til gjentagelse. Når det gjelder turåret 2018 har jeg oppnådd målet med minst ei utenatt hver eneste måned gjennom hele året. Skal jeg være litt streng med meg selv, så er vel natten i hytte på Septemberturen kanskje ikke helt innafor. Men som dere vet er jeg er en mann uten prinsipper, og det gikk derfor veldig fint å godkjenne det som en utenatt, under litt tvil da. Å sette seg et sånt mål har vært såpass vellykket at jeg vurderer sterkt å gjøre akkurat samme opplegget det kommende året også. Minst en utenatt hver eneste måned i 2019, og da er det ikke godkjent med hytte. Eller kanskje om været er skikkelig, skikkelig dårlig. Jeg er jo tross alt ingen regelrytter, godt nyttår! Se hele artikkelen
  26. Julen er for meg tiden for tilbakeblikk og ettertanke. Tilbakeblikk på året som har gått, og ettertanke over hva vi har gjort. Vårt år har dessverre ikke vært preget av noen overvekt av turer. Vi har pusset opp kjøkken og det har tatt fryktelig mye tid. Likevel har vi benyttet sjansene til å stikke av, i årets fineste dager. Vi har syklet på Hurums landeveier på jakt etter flotte badeplasser; og funnet dem! Vi har tatt bussen ytterst til Tofte, badet på Skjæra og dykket etter skatter og smådyr. Vi har svalt oss i hengekøyene i kjølige skygger. På årets varmeste dag, da temperaturene oversteg 34 grader, padlet vi til Oscarsborg og fikk årets fineste tur sammen. Men like så flott som sist sommer var for oss badefolket, like flott var vinteren for skifolket. Og tidenes drømmevinter skulle by på mange flotte turer i år. Den flotteste turen hadde jeg i Nordmarka lørdag 10. mars. Jeg var ikke så vond å be da min bror spurte om jeg ville hive meg rundt og bli med på langtur i Nordmarka. Jeg har faktisk aldri vært der før, og så det også som en fin anledning til både å få litt husmorferie og tilbringe tid med en bror og svigerinne jeg ikke ser altfor ofte. Så jeg tilbragte kvelden før hos dem, overnattet og dagen etterpå var det tidlig opp for å spise og pakke før vi dro til Sognsvann, hvor vi skulle ta skibussen til Mylla. Ved Sognsvann var det mange busser, 3 av dem skulle til Mylla! Stappet med mennesker med skiklær, noen hadde med seg hund som satt på fanget og stemningen var løssluppen og glad, full av vinteryre mennesker som gledet seg til markatur! Jeg var noe betenkt over overveken av spreke kilometerjegere i ny og flott outfit, dyre felleski og Bula-luer, men lot det passere. Av og til kan det kanskje være greit å jage kilometere? Hompetitten, hompetatten går ruta til Mylla. Været er litt overskyet og grått, men yr har lovet oss sol i dag, så vi blir glads når vi ser sola bryte gjennom skydekket enkelte steder. Den lyser så flott på de snødekte graner og jeg synger inni meg...- "jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien!" Vel fremme på Mylla myldrer skimenneskene ut av bussen, vi finner frem ski og spenner dem på oss. Og så er det bare å gli innover i skogen. De aller fleste tar strake veien innover. Men min bror Espen vil at vi skal gå en annen vei, hvor vi visstnok skal få kjempeflott utsikt på toppen. Så vi går opp. Og opp. Og opp. Det er perfekt for mine nye flotte felleski, de griper tak i den glatte sneen og holder fast. Jeg kan bare la ski og staver gjøre jobben, finne et traust tempo og nyte omgivelsene. Og omgivelsene, de er flotte. Grenene henger snøtunge over løypa og rammer oss inn der vi skrider gjennom det flotte, skimrende landskapet. Jo høyere vi kommer, jo flottere blir sneen. Jo større blir sneflakene som glitrer så blidt mot meg, jo dypere bøyer trærne seg, jo lysere smiler skogen mot meg. Sne.... Finnes det noe så uskyldsrent som sne..? Det er hvitt.. Det er rent.... Det er urørt.... Det glitrer, trollbinder, fanger meg i sin uendelighet. Så vakkert at en spire av lykke fødes langt inn i sjelen...så vakkert at du ønsker ikke annet enn å gå i dette nydelige vinterlandskapet for evig og alltid. De høye trærne er tynget ned av snø, frost og kulde. De ser ut som høye kjegler, som høye vismenn som for alltid er stivnet i frostens dødsgrep. Og vi går der, i en oppoverbakke som det ikke er noen ende på. Solen vinner over tåken og strålene bryter seg gjennom og skyver tåken til side. Solstrålene smyger seg mellom de høye vismenntrærne og søker snøkrystallene som reflekterer strålene i retning oss og får det til å glitre og lyse så skjønt overalt. Hvilken fart vi holder. Denne skjønnheten trollbinder oss og vi må stoppe og ta bilder, hele tiden. Jeg tenker litt på om vi kommer til å rekke hjem i dag med denne farten, men pytt... Nå er fokuset på å nyte. Omsider kommer vi til toppen. Der ligger det et nedlagt alpinanlegg. Den beryktede utsikten er dessverre tåkelagt og vi må bare gjette oss til hvordan den navngjetne utsikten kan se ut. Men de frostdekte trærne vitner om en usett skjønnhet, og vi glir rolig gjennom den kalde skjønnheten. Og så starter nedoverbakkene!! Det starter så slakt og i urørte skiløyper kan vi nyte de tidligere nevnte vinterskjønnheter, men så må vi begynne å konsentrere oss om å ikke treffe trær og folk. Skjønt folk er det ikke noe problem å unngå. De spreke bussfraktede skimennesker har valgt andre løyper og vi har nykjørte løyper helt for oss selv. Det er bare å ploge, nyte fart og spenning, og tidvis sakte, tidvis fort, runder vi svinger og furutrær og plutselig er vi nede på et digert vann! Her går løypa tvers over vannet og her er det plutselig litt mere folk. Vi passerer en blid eldre herre med en ivrig golden retriever, og plutselig har vi passert selve vannet og er på vei oppover igjen. Opp opp. Og ned ned. En lang lang slak men fartfylt bakke! Og så er vi ved et nytt vann og her får endelig min bror sin etterlengtede vaffel! Det er tjukt av ski som vokser opp av den glitrende snøen utenfor den lille og rødmalte vaffelhytta, også kalt Sandvikshytta. Men vi får omsider kjøpt en vaffel og en kakao og omkranset av blide mennesker på den lille terrassen nyter vi maten. En dame varmer sin stakkars boxer i en Jerven Fjellduk, og vi damene får tatt en tur på det nødvendige. Det blir ikke lange pausen før vi igjen setter kursen sørover, tvers over Katnosadammen. Vi virkelig jager kilometre og finner tempoet samtstemt over vannet. Når vi vel har krysset vannet, bærer det oppover igjen, og nå begynner man å kjenne slitet i kropp og sinn. Vi er vel halvveis, og bakkene jobber med oss, opp og opp og ned og ned. Etter en god stund kan vi seile ned til Kikutstua. Her bestemmer vi oss for å ta en god pause igjen. Men det er mye folk, og vi må stille oss i kø for å få oss en legendarisk vaffel med brunost. Med fire par øyne fiksert på ledige stoler, finner vi faktisk en varm krok innerst i stua hvor vi kan sitte uforstyrret for alle passerende pausehungrige turmennesker, og den behørig nevnte vaffel med brunost kan inntas med den aller største andektighet og nytelse. Vi er slitne og slappe, men freden sitter godt i kroppen og vi koser oss der vi sitter og prater blidt om turen. Vaffel med brunost smaker bedre enn ribbe på julaften! Etter etegildet kan vi forberede oss på den siste innspurten. Nå venter en lang tur tvers over Bjørnsjøen og deretter er det bare slake bakker og stadig mer mennesker ned mot Sognsvann. Min svigerinne leder an. Jeg finner ro i å følge hennes rolige men stødige og faste rytme. Når man er sliten, er det alltid hjelp i å henge seg på noen andre. Og nå får jeg god drahjelp! I disse rolige rytmer tar jeg meg i å dagdrømme og konsentrere meg vekk. Jeg rømmer inn i meg selv, og destruktive tanker snus til noe positivt. Tanker som tidligere var så opptatt av rettferdighet og hevngjerrighet byttes ut med tanker og refleksjoner over hvem er det jeg vil være? Hvem vil jeg vise omverdenen at jeg er, hva vil jeg lære mine barn? Og fremfor alt, hvordan har jeg det best med meg selv? Jo, jeg har det best hvis jeg kan tilgi, hvis jeg kan vise mennesker storsinn og åpenhet selv om de kanskje ikke helt har fortjent det. Hvis jeg kan være den som gjør deres tilværelse mer meningsfylt, vil mitt liv også føles meningsfylt, og jeg vil få fred med meg selv. Og så sovner trollene i Nordmarka. Trollene som er tynget av sne, trollene som er tynget av vonde tanker og slitne tårer. Trollene kan få fred, de kan sove og drømme, og andre, vakre vesener kan få komme til sin rett. Og ned de lange slake bakkene mot Sognsvann puster jeg lettet ut over min nyvunne livskunnskap og visdom som nå skal settes ut i verden. Jeg skal tilgi min mor de dumme ukvemsord som ble sagt i sinne for noen år siden, jeg skal åpne mitt hjerte og gi henne og mine barn rom for deres verden igjen. Jeg skal sette min egen egoismes stolthet til side, vise mitt storsinn og glede meg over en mormors glede over sine små barnebarn. Jeg gleder meg. Jeg forundres over naturens evne til å gi et menneske evnen til ettertanke, og jeg takker moder jord for en vidunderlig tur og ny innsikt. Og jeg ønsker dere alle en riktig god jul, og hva enn du sliter med av vonde tanker, så er det å tilgi kanskje den største frelsen av alt. GOD JUL!
  27. Heisann folkens! Nå nærmer det seg jul, det er 20. desember og i dag er det jeg som er ansvarlig for dagens kalenderluke;) Jeg tenkte at jeg ville dele litt tekst og video fra mine aller første teltovernattinger som 13. åring som nesten ingen har sett før. I tillegg skriver jeg noen ord om hvorfor jeg startet å blogge og om hva naturen har lært meg. Da jeg var 12 år gammel pakket jeg sekken helt selv og la ut på min aller første teltovernatting. Det var midt i desember og derfor mørkt altfor tidlig. Jeg hadde lite erfaring med å være på telttur og pakket sekken med masse unødvendig saker og ting. Jeg gikk seks kilometer fra huset mitt og inn i Gjerstad-skogen på Tromøya utenfor Arendal. Teltet var satt opp da klokken var halv tre og etter dette visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sto og ventet noen timer på en fjellknaus langs et vann til klokken var seks. Det var helt mørk, jeg var litt kald, så jeg bestemte meg for å legge meg inn i soveposen i teltet noen meter unna. Jeg ble trøtt og sovnet uvanlig tidlig. Da jeg våknet neste morgen hadde jeg klart det, en natt alene i naturen! Mestringsfølelsen var stor, men jeg følte at det var mye å lære. Hva gjør man egentlig på tur, annet enn å sove i et telt? Hvordan mat spiser man? Hva slags utstyr bør man ha? Slike spørsmål spant rundt i hodet mitt, jeg ville lære mer og sove ute flere ganger! Her er en eksklusiv video med noen klipp fra de aller første teltovernattingene mine (inspirert av Monsen:) Etter dette ble friluftsliv en interesse som begynte å ta større og større plass i livet mitt. Det begynte med 10 netter i året, så 30, så 50 og i år ble det nærmere 90! Allerede nå som 16 åring har jeg vært i store deler av Norge og opplevd utrolig mye ute i villmarka. Like før jeg fylte 14 år startet jeg en egen nettside (blogg) hvor jeg skrev om turene jeg var på. En av grunnene til dette var for å samle alle opplevelser ute i naturen en plass hvor de var lett tilgjengelige. Den største grunnen til at jeg startet å blogge derimot, var fordi jeg ville at andre, da særlig unge med nesa ned i Ipaden skulle bli inspirert. Jeg ville inspirere andre barn til å komme seg ut i naturen for å oppleve naturen, og hva den har å by på. Naturen har vært veldig viktig for meg, da jeg har både lært mye fra den og om den. Jeg tror det å være frilufts-interessert og tilbringe tid ute har tidligere blitt sett på som noe litt ukult blant unge. Gjennom bloggen min ville jeg prøve å gjøre denne interessen «kul» å drive med. Det er faktisk ikke bare gjennom en skjerm man kan ha det gøy med venner! Et år etter jeg startet å blogge var jeg helt «bitt av basillen». Jeg ville utvide horisonten innenfor friluftslivet, og startet dermed å planlegge en lengre tur, en mye lengre tur. Da jeg gikk i 7. klasse på barneskolen bestemte jeg meg, jeg ville gå Norge på langs. Jeg var 13 år og satt hjemme og planla rute gjennom Norge! Det skal sies at store deler av rute jeg lagde for 3 år siden ble brukt i år da ekspedisjonen startet. Den gangen fortalte mamma, pappa og vennene mine om planen min om å gå Norge på langs om tre år, sommeren når jeg ble 16 år. I år startet denne ekspedisjonen (snakk om langsiktig planlegging hehe) som vil bli delt opp i etapper på grunn av skolegangen som jeg ikke vil at turen skal gå utover. Turkompisen som er med meg på reisen gjennom Norges villmark heter Simon og er en skikkelig tøffing. Det skal sies at det ikke er enkelt å finne en kompis som blir meg deg på en flere hundre døgns reise gjennom villmarka! Simon er helt rå! Omtrent et år før ekspedisjonen startet fikk jeg en mail fra TV 2 som førte til at turen tok en litt annen retning. Produksjonsselskapet Novemberfilm skulle nemlig produsere en serie fra turen vår gjennom Norge, beregnet for unge. Jeg visste at dette ville føre til endringer i tidskjemaet, men måtte bare gripe denne muligheten da serien står for akkurat det samme som jeg vil formidle gjennom bloggen. Sekkene våre ble tyngre da de ble fylt med kamerautstyr, 4 kilo ekstra! Enkelte dager var det fristende å kaste all denne «unødvendige» vekta, som egentlig var utrolig verdifull. Vi filmet hver eneste dag på tur og sto igjen med vanvittige mengder materiale som skulle klippes sammen til en serie for hovedsakelig barn. For dere som ikke har sett traileren kan dere ta en titt her: Nå som jeg ser tilbake helt fra den aller første overnattingen ute i det fri er jeg veldig fornøyd med alt friluftslivet har gitt meg. Gjennom serien på TV 2 håper jeg at enda flere (særlig unge) vil gi denne interessen en sjanse. Her på forumet vet jeg at det er mange voksne brukere som jeg håper introduserer barna sine for den flotte naturen slik jeg også ble introdusert som liten gutt. Og hvis barna deres først skal se på skjerm, sett på «Villmark uten voksne» da vel;) God jul!
  28. 27 poeng
    Prøver å få seg en smak av det friske fjellvannet "Jeg skal bli fotograf når jeg blir stor jeg, så da må jeg øve meg med kameraet ditt" sier Adrian. På de siste turene så har jeg latt han ta speilrefleksen og leke seg litt med å fotografere selv, jeg har vist han det helt grunnleggende som hvordan man slår den på, fokusere og bla i bilder han tar. Og det er igrunn ganske artig, han tråkker rundt og finner motiver han selv syns er spennende, prøver seg frem og viser det til meg. Og da er det ikke til å unngå at det blir noen bilder av meg og, slik som i disse tilfellene. Men som sagt så hadde vi kommet oss opp til Haukelifjell, etter noen dager på Skrim og noen dager nede i lavlandet ved kysten i både telt og hengekøye var det altså dags for å komme seg opp i høyden. En kamerat ved navn Christian, som ofte er med på flere av turene mine, og hans sønn ved navn Linus ble med oppover mot Hardangervidda. Vi dro med oss lavvo denne gangen som nevnt, fordi det er så utrolig kjekt med en større bolig når man har med barn. Den blir brukt som soveplass og lekestue om hverandre, de bygger om lavvoen innvendig med liggeunderlag, soveposer og annet de måtte finne til en slags borg med huler og vegger. Da trekker vi naturligvis ut for da er det ikke mulig for en voksen person å være der inne Vi parkerte bilen og gikk innover med en viss anelse om hvor vi skulle gjøre leir, men etter noen kilometer så fant vi fort ut at her var det ikke flust med steder å sette opp lavvoen. Vi letet litt rundt og fant omsider en fin leirplass med flat grunn og lite buskas rett ved elva, eneste kjipe her var at det ikke var fiskbart pågrunn av stryk og altfor grunne partier. Men fiskevannet lå ikke langt unna heldigvis. Leirplass langs elva Det startet med yr og gråvær den første dagen, men Adrian visste råd. Han hadde funnet et magisk steindolk fra istiden som trollmennene på den tiden brukte til å manipulere vær og vind, så han skjærte inn noen merkelig symboler i nærmeste snøfonn og da tok det jammen ikke lange tiden før solen tittet frem. Innlosjert og alt på plass var det dags for mat og lek i elven med steinsprett og generell steinpælming. Vi voksne kikket litt på kartet og planla morgendagen over en kopp kokekaffe med litt attåt. Dagen ble avsluttet med obligatorisk kveldstur til de mest interresante attraksjonene som var noen steinblokker oppi lia som kunne klatres på og ikke minst lete etter dyrespor. En fin plass i kveldssola Liten kar utforsker nærområdet De neste dagene våknet vi til nydelig sol og en lett sommerbris som holdt myggen unna. Det er skarp luft og blir fort kjølig om det kommer en sky, men når sola er fremme er det nesten shortsvær. Smågutta er veldig klar for lek i snøfonnene som ligger som forlokkende akebakker der borte ved fjellet, noe som såklart blir gøy. Vi finner fort ut at dette fjellet i nærheten passer perfekt til en liten topptur også, og utsikt gir innsikt om hvor vi skal piske fluer og denge bly når fisken skal tas siden vi ser vannet hvor prikkepetter bor. Full fres i akebakken Adrian har gjort dette før Klyving opp bakken Oppe på platået God stemning i nydelig natur Førstestyrmann Christian Her får man oversikt over området Tipp topp tommel opp Zelda var forresten med hun og Etter lek og topptur bar det ned til leirplassen for lunch og avslapping. Barn, voksne og hund lå dovne rundt om og slikket sol mens sommerbrisen pustet forsiktig gjennom landskapet. Det er virkelig digg når det er perfekte forhold og ikke bli plaget av blodsugere som noen ganger kan bli i overkant slitsomme, tenker tilbake til Hein for et par år siden da vi fant opp ordet Knottfast... grøss og gru. Men fisken som ofte er en av hovedgrenene innen friluftslivet manglet, vi hadde spottet en perfekt plass fra toppen av fjellet og dit bar ferden. Stenger, dupper, mark og fluer skulle i skjønn forening lokke frem til hugg fra de prikkete godsakene som svømmer rundt i disse glistrende fjellvannene. Alle var meget klare for å lande fersk fisk og ha den som et herremåltid til middag. På vei mot fisken Fantastiske omgivelser altså Christian prøver å lure Ørreten med utvalgte fluer Meg selv med en godkjent steikefisk Nyinnkjøpte Crispi Skarven holdt meg tørr på beina uten tegn til gnagsår, støvlene var som formsydde for mine føtter. To gutter som er på vei til å bli mestere i friluftsliv Og slik gikk dagene her inne med fjellhygge, fiskekos, leirliv og barnelek. Alt klaffet alt i alt og ingen dro hjem med annet enn gode minner og et sterkt ønske om en ny tur Og med det sier jeg god sommer til alle dere der ute som vet å nyte livet til skogs og til fjells hvorhen dere ferdes.
  29. 27 poeng
    Produkt Helsport Reinsfjell Xtrem2 2 Levert av Helsport http://www.helsport.no/reinsfjell-x-trem Fakta fra leverandør Dybde begge fortelt 65 cm Bredde yttertelt 250 cm Høyde yttertelt 115 cm Lengde yttertelt 250 cm Bredde innertelt 120 cm Lengde innertelt 230 cm Høyde innertelt 105 cm Materiale yttertelt: 40D Helsport Superlight 1000 nylon ripstop Vekt telt: 3.500 g Vekt plugger: 150 g Vekt rep. kit: 150 g Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-) Lengde innertelt 230 cm (0) Bredde innertelt 114 cm (-6) Dybde fortelt 60/60 cm (-5) Høyde innertelt 109 cm (+4) Høyde til nettinghylle 89 cm Vekt telt i pose 2740 g Vekt stenger i pose 763 g Samlet vekt uten plugger 3503 g Teltet leveres med aluminiumsplugger for 3-sesongsbruk 20 pluggfester ialt, av dem 8 barduner med innflettet refleks Testpersoner @qwer993 (Mann, 187cm) Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Vindstabilitet Ventilasjon Detaljer Vekt Pris Beskrivelse av teltet Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et selvstående kuppeltelt egnet for vinterbruk. Teltet har to innganger, to like store fortelt, to ventiler og stormmatter. Teltet har tre stenger, to av dem er parallelle med en tredje overliggende stang kryssende 90 grader. Den kryssende stangen er forhåndsbøyd slik at de to forteltene får ganske rette yttervegger. Teltet skal være beregnet på to personer, men er testet som enmannstelt. Helsports beskrivelse av teltet: "Lett og romslig selvstående telt med to innganger, tilpasset vinterbruk" Testforhold Teltet er brukt av en person over 8 døgn fordelt på to turer på snaufjell. En tur sørover fra Tyinkrysset til Finse med pulk og en rundtur sørover fra Finse og tilbake med ryggsekk. Temperaturer mellom 0 og -20 grader, generelt lite vind og lite snøfall. Sterkeste vind målt ved teltet var 13m/s. Vurdering Reinsfjell X-trem 2 Oppsetting/nedpakking Teltet er enkelt å sette opp. Tre inn alle stengene forbi punktene der de krysser hverandre og ned i sokkene. Stram opp øvre stang og fest i stangkoppen. Stram så opp de to parallelle underliggende stengene og fest i stangkoppene. Stangkoppene har plass til doble stenger og holder bra på stengene. Pakkposene er rommelige og gir enkel nedpakking. Teltet er blitt brukt både med pulkpose og sammenpakket i ryggsekk. Ved bruk av pulkpose er teltet svært raskt å spenne opp og plassere, kanskje raskere enn tunneltelt fordi man slipper den ekstra operasjonen med å strekke ut teltet før man setter plugger. Teltet har reflekser innvevd i bardunene som gir godt gjenskinn i mørket. De fleste bardunene er "dobbelfestede" hvilket gir to bardunfester i ytterteltet pr plugg, og reduserer antallet barduner og flokemulighetene. For å unngå at bardunene floker seg ved pakking er det et strikkoppheng for hver bardun. Jeg synes ikke det var nødvendig å bruke disse strikkene. Bardunstammerene av plast er lette og enkle å bruke. Glidelåsene i ytterteltåpningen har store gripehåndtak som er greie å få tak i med votter. Teltet har to ventiler, en i hvert av de to like ytterteltene. En ventil sitter høyt, den andre lavere. Den høytsittende ventilen har mindre åpning enn den lavtsittende. Etter å ha testet forskjellige plasseringer i forhold til vindretningen synes jeg det var best å vende den ventilen som sitter høyest mot vinden, for å få minst mulig føyke inn i teltet. Ved vindsvake forhold som mye av testingen foregikk under, vil man forsøke å få vinden direkte inn gjennom en av ventilene, kanskje fortrinnsvis den høytsittende dersom vind og føyke skulle tilta. Telter man i terreng med en viss helning og ønsker å sove med hodet høyest, så reduserer dette fleksibiliteten i plasseringen av teltet. Man må da velge mellom optimal ventilasjon og beste liggestilling. Størst fleksibilitet i plasseringen av teltet gir derfor en vannrett teltplass, for eksempel nederst der terrenget har litt stigning mot alle kanter. Etter å ha spent opp og bardunert teltet er det tid for å spa ned stormmattene. Disse har god bredde og sitter godt i snøen. De har innsydde pluggfester som er romslige nok for bruk av ski og som fungerer bra. Å bo i teltet Å komme seg inn i teltet uten av føyka står inn i innerteltet går greit, selv om det er litt trangt når ytterteltåpningen skal lukkes. Etter å ha lempet ting og tang inni teltet er det tid for matlaging. Teltet har to fortelt med forhåndsbøyd stang som gir ganske rette yttervegger for mer effektiv arealbruk. Matlagingen foregår helst i forteltet på lesiden, med glidelåsen i ytterteltet åpnet ovenfra for utlufting av vanndamp. For å få litt ekstra takhøyde for brenneren i forteltet fjerner jeg noen centimeter med snø før jeg plasserer den. Er det lite eller ingen vind kan matlagingen gjerne foregå i forteltet som har høyt plassert ventil for å utnytte den naturlige oppdriften i teltet (konveksjonen), mer om dette under "Ventilasjon". Det er plass til snøhaug, brenner, kokekar, bensin etc i forteltet, i tillegg til en “fettfelle” for matrester. Posene med mat ble det for trangt til sammen med kokesakene, så de ble plassert i innerteltet. Jeg opplevde ingen problemer med å få plass til å utføre de rutinene jeg er vant med fra bruk av tunnelltelt med stort fortelt. Fotgropen måtte jeg droppe, men jeg ble vant til å sitte i innerteltet med bena i kors el.l for å styre brenneren. Alle åpninger inkludert ytterteltåpningene (når åpnet ovenfra) er enkelt tilgjengelig fra sitteplass i innerteltet ved matlaging og snøsmelting. Om man bruker bedding er det praktisk å sette seg rett på denne så er man i gang med matlagingen med en gang. Liggelengden i innerteltet er 230cm med skrå endevegger i både fot- og hodeende. Soveposen jeg bruker er 225cm lang målt på stuegulvet, og jeg opplevde at soveposen subbet mot endeveggene i innerteltet. Når jeg setter meg opp fra liggende stilling prøver jeg å unngå å subbe i den frossne kondensen på innerteltetduken. Det er mulig å ligge diagonalt for å unngå subbingen, men jeg falt ikke helt for denne løsningen. Innerteltet oppleves ellers som rommelig for en-persons bruk. Nettinghyllen som dekker mye av taket er nesten like bred som innerteltet og måler ca 50cm i innerteltets lengderetning. Sittende i teltet kommer hodet i kontakt med nettinghyllen, men så lenge hyllen er tom oppleves ikke dette som å sitte med hodet i taket på innerteltet, men heller å beskytte mot subbing i kondensen som henger i innertelttaket. Uten nettinghyllen oppleves takhøyden i teltet som stor. Døren i ytterteltet kan hektes opp ved å stikke en låsepinne gjennom en bardun-malje. Bruken av maljen fungerer bedre enn en løs hempe fordi det blir mulig å binde opp døren med en hånd (se bilde over). Ventilasjon Under mye av testperioden var det lite vind og - 10C til -20C. Dette er utfordrende forhold når det gjelder ventilasjon i telt. Det blir liten luftgjennomstrømming slik at fuktigheten fra pust og matlaging kondenserer og fryser i teltet før den kan luftes ut. Reinsfjell X-trem 2 har to ventiler, en høy og en lav, begge i ytterteltene. For å sørge for at snøføyka langs bakken i minst mulig grad kommer inn i teltet, plasserer jeg den høytsittende ventilen mot vinden. Koking og matlaging foregår da i forteltet på lesiden, hvor dampen har kort vei ut av teltet. Fordi dampen fra kokingen stiger opp er ikke den lavtsittende ventilen på lesiden til særlig stor nytte i utluftingen. Dampen må i stedet luftes ut gjennom ytterteltåpningen. Denne kan åpnes fra toppen slik at det oppstår en spalte der dampen kan bevege seg ut. Det er nødvendig å trekke glidelåsen ganske langt ned for å få tilstrekkelig stor åpning. En utfordring under bruk viste seg å være at vanndamp kondenserte og frøs til is i glidelåsen, slik at denne etterhvert ble vanskelig/umulig å bevege. Glidelåsen er av en fintannet type noe som antagelig ikke bidrar til å gjøre den spesielt motstandsdyktig mot ising. Fordi man ved matlaging sitter i innerteltet med innerteltdøren åpen, er det vanskelig å unngå at mye av teltet fylles med vanndamp feks ved påfylling av termos. Dette vil man oppleve også når man bruker tunnelltelt med lite fortelt om vinteren, i mindre grad når foteltet har større volum. Jeg opplevde endel ising på de nedre delene av innerteltduken i fot- og hodeenden. En høy og en lav ventil gjør det mulig å få naturlig konveksjon i teltet, det vil si at varm luft stiger opp og ut av den høyt plasserte ventilen, samtidig som kald luft trekkes inn i teltet gjennom den lave ventilen. Men effekten av denne naturlige oppdriften vil motvirkes av at luft trykkes inn gjennom den høysittende ventilen som er plassert mot vinden for å unngå snøføyke. I denne situasjonen ville jeg foretrukket at den lavtsittende ventilen i stedet var plassert høyt på teltet da dette i større grad ville bidra til utluftingen. Den høytsittende ventilen kunne også med fordel hatt større diameter, men jeg antar at konstruksjonsmessige forhold gjør dette vanskelig. Både høyt og lavt plasserte ventiler vil være utsatt for snøføyke. I telt med små forteltet vil ventiler i fortelt generelt havne ganske nær åpningen til innerteltet, også når det gjelder tunnelltelt. Den øvre ventilen i Reinsfjell X-trem 2 sitter ca 20cm fra åpningen til innerteltet så man må passe på å justere de fleksible innerteltåpningene ift føyke. Ved plassering av den lavtsittende ventilen mot vinden drar man i større grad nytte av at varm fuktig luft naturlig beveger seg ut av den høytsittende ventilen på lesiden der kokingen da foregår. Eventuell snøføyke inn gjennom den lavtsittende ventilen på vindsiden kan reguleres med myggnettingen eller lukking av ventilen. Jeg opplevde å få føyke inn gjennom ventilen dersom ventilasjonen skulle være tilstrekkelig, og foretrakk å sette teltets høytsittende ventil mot vinden. Innerteltdørene har 360-graders justeringsmulighet og heldekkende myggnetting, så det er som nevnt stort sett mulig å forhindre at føyka kommer inn i innerteltet. Er det lite vind og forhold for det, er det et poeng å lufte ekstra med ytterteltåpningene for å få ut fuktig luft. Vindstabilitet og styrke Teltet har kraftig 40D nylon ripstop i ytterteltet og tilstrekkelig lange barduner som reduserer muligheten for at pluggene løftes fra bakken. Stormmattene har pluggfester som også er tilpasset bruk av ski. Sterkeste vind på teltet under testingen var 13m/s i kastene. Dette er ikke sterk vind for et telt som dette. Teltet har forutsetninger for stor vindstabilitet, og antas å kunne håndtere det meste av vind. Annet Jeg spekulerer på hvordan teltet ville vært dersom alle tre stengene var forhåndsbøyd. Kunne dette gitt et telt med rettere endevegger også i innerteltet uten at vekten ble nevneverdig større? Men det er mulig dette vil gjøre teltet vanskeligere å spenne opp. Kunne teltet vært levert med snøplugger? 3-sesongpluggene som følger med teltet vil antagelig for de fleste brukere av teltet ikke være spesielt nyttige. Konklusjon Helsport Reinsfjell X-trem 2 er testet under moderat vind- og snøbelastning. Ved vindsvake forhold oppleves ventilasjonen i teltet som utilstrekkelig. Det blir fort behov for å ha ytterteltåpningene åpne selv når det ikke er stille, hvilket ikke alltid er praktisk eller komfortabelt. Det er vanlig at lite vind og sterk kulde gir kondens- og isingsproblemer i telt, men Reinsfjell X-trem 2 kunne nok hatt flere ventiler, for eksempel to til i innerteltet. Dette ville gi bedre ventilasjon når vinden skifter retning, bedre utlufting av damp og større fleksibilitet i plasseringen av teltet ved vindsvake forhold. Ved utlufting av damp gjennom ytterteltetåpningene oppstod betydelig ising i glidelåsene. Glidelåsene er av fintannet type, og glidelås av en grovere type kunne kanskje fungert bedre. Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et solid vintertelt som gir trygge overnattinger i fjellet vinterstid. Det er vindstabilt, tåler snøvekt og har funksjonelle detaljer. Forteltenes størrelse er små sammenlignet med det mange er vant med til vinterbruk, men dette ble ikke opplevd som noen ulempe. Faktisk savnet denne testeren verken større fortelt eller fotgrop, og den gode tilgjengeligheten på alt innhold i teltet inkludert ventiler og ytterteltåpninger gjorde teltlivet effektivt. Hva skjedde med produktet etter endt test? Teltet ble sendt tilbake til Helsport etter testen.
  30. 27 poeng
    Þróndeimr

    Topptur i nordlys

    Det var lite snø og det som var var vindblåst, så oddsen var litt imot meg når jeg tenkte på pudderkjøring. Satt i bilen på Oppdal og så på kartet over Trollheimen. Storlidalen fristet ikke, men kunne jeg håpe på at de siste dagers sørvestvær hadde lagt igjen pudder østafor Fulånebba? Håpet var å få ei fin nedkjøring derfra. Hadde vært på toppen før, og viste at det er rimelig bratt på toppen, så tok med fjellsko og stegjern i sekken. Parkerte i Viromdalen ved Sanden på 180m. Der lå det ikke snø, så måtte traske opp igjennom skogen med skoene på ryggen til ca 350m før jeg kunne gå videre på randonee. Lite snø var det, men det var 15cm pudder oppå hardpakka snø, så forholdene var overaskende gode. Fulånebba/Grøvelnenna sett fra Sunndalsøra (bildet har jeg tatt ved en annen anledning) Gikk normalveien opp til litt sør for Mohaugen. Her flatet det ut og jeg gikk inn mot det bratte partiet hvor jeg la igjen skiene og gravde ned randoskoene. Fjellet har to topper og går man normalruta opp ender du først opp på en litt lavere fortopp. Klyvinga opp her var grei, men noe utsatt og spennende med mye is og hard fokksnø så stegjern gjorde seg godt. Fra fortoppen gikk veien ned i skaret til enn punkt som er noe utfordrede, spesielt uten tausikring og isfrie holdetak. Fikk ikke klatra ned så mått hoppe ned ca 2.5m til steinen nederst i skaret. Steinen er nokså stor og flat, så å lande her går helt greit selv med snø på. Problemet er bare at det er ganske luftig med stup på bedde sider av det tynne skaret så man føler seg ikke helt trygg i omgivelsene. Det bratte partiet opp mot Fulånebba. Kom meg opp på selve toppen hvor det var helt vindstille, en skjeldenhet på denne tiden. Hadde tatt med meg både dunjakke, gass, feltrasjoner og masse vann så ble sittende på toppen i noen gode 2 timer til sola begynte å bli lav. Med skyfri himmel fikk jeg ett lite innslag om å bare bli på toppen utover kvelden og se om jeg får tatt noen flotte bilder av stjernene, utsikten er jo ganske fenomenal! Jeg startet med å gå opp ett tramp ned ei ny rute, ned på vestsiden i stedet for ned i skaret i nord. Jeg ville helst unngå skaret i mørket, spesielt om vind og vær tok seg opp. Så før sola gikk ned gikk jeg opp ei trygg rute ned mot vest. Tilbake på toppen ble det photoshoot mens sola gikk ned, motivene var det ikke mangel på! Panorama fra Fulånebba over Sunndalsfjorden. Vinnufjellene med Dronningkrona sees til venstre. Utsikt utover Sunndalsfjorden. Sola går ned over fjellene ved Øksendalen. Sola står i Søre Skjorta. Skjorta (1711m) til høyre. Litt etterlys står i Litlskjorta (1552m). Blåtimen med lysene i Sunndalsøra. Zoom på Sunndalsøra Hydro Aluminium Sunndal Etter at sola gikk bort ble det litt døtid mens jeg ventet på klar stjernehimmel uten lysforstyrrelser fra sollys. Startet på med bygging av en varde av snø, steinvarden så så stusselig ut syntes jeg. Etter en time hadde jag kappa ut nok firkantete til en 2m høy varde. Lommelykta plasserte jeg i midten inni varden slik at det ble blått lys av varden. Stativ hadde jeg jo ikke med meg, så jeg måtte også bygge ett snøstativ, kraftig nok til en stein på toppen slik at kameraet kunne stå stødig til å ta nattbilder i flere rettninger. Etter 3-4 timers mørke kom også nordlyset fram, som gjorde turen komplett for min del og kameraets del! Nå sitter jeg bare igjen og kunne ønsket at jeg hadde ett enda bedre kamera, for slike turer som blir så komplett som denne finnes det få av. Den 2m høye snøvarden sto nok ikke lenge på denne utsatte vindtoppen! Stjerner over Sunndalen. Nordlyset dukket opp i nordvest. Lysene som gjenspeiler seg imot skyene er fra Kristiansund (sterkest til venstre) og oppover til Kyrksæterøra. Så ut som nordlyset forsvant etter hvert så jeg startet nedstigninga. Da blomstra selvsagt nordlyset opp igjen! Noe bratt retur til fotts nedenfor Fulånebba. Litt usikker på rasforholdene så gikk lengre ned for sikkerhets skyld. Måtte så opp til skiene igjen.
  31. 27 poeng
    Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne
  32. 26 poeng
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
  33. “Hey, would you be interested in doing a camping hiking tour in North Korea?” Nord-Korea. Det er ikke en telttur som er det første som slår en når en hører navnet på det lukkede landet på den andre siden av kloden. Istedet er det de lite hyggelige nyhetene om atomvåpen-trusler, arbeidsleire og en personlighetskult uten like blant annet som når oss her hjemme. Med nyhetene om den amerikanske studenten Otto Warmbier friskt i minne er det ikke uten grunn at en blir littegrann skeptisk til å besøke Nord-Korea. Warmbier ble som kjent arrestert etter sigende for å ha stjelt en propagandaposter fra hotellet han bodde på. Han døde ikke lenge etter å ha blitt sluppet fri av Nord-Korea. Hva som egentlig skjedde er det nok vanskelig å få vite. Jeg sa ja til å bli med på turen. Hva annet kunne jeg egentlig gjøre? Det virket som en opplevelse av de sjeldne. Roger Shepherd, som nå jobber som turguide i Sør-Korea, har etter flere års reiser i Nord-Korea fått såpass mye tillit at han har fått lov til å lede en gruppe med turister på telttur i høyfjellsområdet rundt Paektusan nord i landet. I Nord-Korea har han reist rundt for å fotografere fjellene og da spesielt de som befinner seg på Baekdu Daegan i nord, en god del av hans arbeider kan sees på følgende side: http://www.onekoreaphotography.com/. Shepherd, opprinnelig fra New Zealand, er også forfatteren bak guideboken til Baekdu Daegan ruten som jeg gikk høsten 2014. Ruten som hadde blitt lagt opp, skulle starte med å klatre opp til toppen av Paektusan, med et besøk til Chonji innsjøen som ligger nede i krateret til fjellet (Paektusan er en gammel vulkan), for deretter å klatre ned fra fjellet og i en seks dager gå gjennom et noenlunde uberørt område i høylandet nedenfor fjellet. Underveis skulle vi besøke hemmelige leire som partisanene ledet av Kim Il Sung brukte under den japanske okkupasjonen av landet, nesten på lik linje med Milorg-hyttene som man finner i Nordmarka utenfor Oslo (og andre steder i landet). Turen skulle gå over seks dager, med overnatting i telt fem netter. Hjemmelaget kart over området vi gikk i, laget av Roger Shepherd, hentet fra Hike Korea sin hjemmeside. På fjellturen vil vi bli ledet av lokale guider gjennom landskapet, skogene, fjellene og fjellryggene som vi vil passere over. En følgebil vil møte oss ved teltplassen på slutten dagen. I følgebilen fraktes mat til middag og frokost, samt vann, i tillegg til en del ekstra utstyr. I Pyongyang ble det bare med den første kvelden, allerede dagen etter ankomst satt vi på et fly til Samjiyon, en provins i den nordlige delen av Nord-Korea nær grensen til Kina. I Samjiyon finner man Paektusan, det høyeste fjellet i Korea med sine 2750moh. Paektusan er det hellige fjellet til koreanerne, og det er også herfra den store fjellryggen som strekker seg gjennom Korea-halvøyen begynner fra, Baektu Daegan. Å returnere hit betyr en tilbakekomst til en fjellkjede som betyr mye for meg. Foruten meg var det en annen nordmann med på turen, Jo. Og så var det to fra Australia, begge kvinner, Paula og Sinead. To australske damer og to norske menn altså, ledet av en mann fra New Zealand, en noe merkelig sammensetning egentlig. Highland Trekking Expedition of North Korea På den første dagen sto Paektusan på planen. Fra hotellet vårt i Samjiyong ble vi kjørt på en humpete grusvei til en liten parkeringsplass ved foten av fjellet, fra hvor vi klatret opp til toppen. Skyene lå tett over fjellet når vi startet, men når vi kom opp hadde det midlertidig lettet så vi fikk tatt toppen med det gamle krateret i betraktning. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig at Paektusan er et utrolig nydelig fjell, som jeg hadde blitt lovet. Fargenyansene i fjellsidene rundt vannet er vanskelig å beskrive. Vi gikk også ned til Chonji innsjøen som ligger i bunnen av kalderaen til den gamle vulkanen, klatringen ned og opp igjen gikk på en trapp som inneholder noe sånt som 261 trappetrinn. Etter å ha klatret opp fra innsjøen igjen tok vi fart på nedstigningen fra fjellet. Nede gikk vi et lite stykke før vi kom til den første teltplassen på turen, nede i et uttørket elveleie, hvor vi slo opp teltene våre og fikk servert middagen (ris og nudler). Den andre dagen lå himmelen klarere over oss, og vi startet dagens etappe med et besøk til Paektusan-fossen. Ikke en stor foss, men den betyr mye for koreanerne da vannet som renner i den stammer fra Paektusan, som jo er et hellig fjell. Etter besøket gikk vi over et grønt, frodig og rullende landskap. Underveis klatret vi opp til toppen av Soyeonjibong, på 2114moh. Toppen ligger omtrent midt ute i det alpine høyfjellslandskapet nedenfor Paektusan og med ingen andre topper rett ved siden av, får man en super 360 graders utsikt i alle retninger fra toppen. Nedenfor toppen bega vi oss inn i litt lavere terreng, gjennom en nydelig skog med lerketrær. Hvor vi gikk på en sti hvor gresset nådde oss til livet. Turen ble avsluttet med et besøk i Soyeonjibong secret camp, hvor vi får en omvisning i leiren av en lokal kvinnelig guide. Litt nedenfor den hemmelige leiren slo vi opp teltene for den andre kvelden, hvor vi spiste middag, fyrte opp et leirbål og hvor de lokale guidene sang for oss. Neste morgen våknet vi til regnvær og det regnet konstant hele dagen. Det var heldigvis en kortere tur, hovedsaklig gjennom en skog. Men vi hadde fått tillatelse til å klatre opp til toppen av Ganbaeksan (2162moh) for å kunne få litt mer ut av dagen. Turen opp var våt og sur, men samtidig en tøff og mystisk vandring gjennom et trollsk landskap. Hvordan utsikten ville ha vært, kunne vi bare gjette oss til, jeg var likevel fornøyd med turen opp. Før Ganbaeksan besøkte vi også den hemmelige leiren som ligger nedenfor fjellet. Vi slo opp teltene i enden av dalen bortenfor Ganbaeksan. Neste morgen var like trist og regnfull. Vi bestemte oss for å håpe på at neste dag ble bedre. Fra teltplassen skulle vi egentlig denne dagen ha klatret opp på et pass på fjellryggen ovenfor og utforsket ryggen på hver sin side av passet. Idag ville vi ikke fått sett noe som helst. Det ble en rolig dag ved campen, men om kvelden lettet det litt og vi fikk oss en liten tur til en annen del av disse skjulte leirene i nærheten. Gamblingen vår med været slo frukter og neste dag ble en fin tur, men vi ble da nødt til å gå lengre enn først planlagt for denne dagen. Fra teltplassen klatret vi opp til det lille passet, og så gikk vi opp til toppen av Beondaebong. Utsikten var over all forventning. Nedenfor lå enden av dalen som vi hadde tilbrakt to netter i teltet i, lengre bak lå Paektusan. Fra toppen fortsatte fjellryggen videre, dette er nevnte Baektu Daegan, og den vil gå videre over tidligere nevnte topp Ganbaeksan. En gang i fremtiden vil det kanskje være mulig for den vanlige fjellvandreren å gå hele veien fra Paektusan i Nord-Korea til Cheonwangbong i Sør-Korea, men nå vil det være en større ekspedisjon som krever mye penger, tid, tillatelser og anstrengelser. Etterpå krysser vi passet og går opp til Seonosan. Den sørlige delen av fjellet består av noen klippeformasjoner, men her oppe gikk vi ovenfor dem. Fra en av småtoppene som pekte var det en flott utsikt over landskapet nedenfor og vi kunne se Amrok-elven, som danner en naturlig grense mellom Nord Korea og Kina bukte seg gjennom dalen nedenfor. Ned fra fjellryggen var det en bratt og gjørmete sti, hadde vi gått ned dagen før hadde stien vært ekstrem sleip og forrædersk. Nede kom vi til Seonosan secret camp, som ligger godt skjult under klippene til fjellet. Reisen av dagen var ikke like spennende. Fra den hemmelige leiren fulgte vi en humpete skogsbilvei som i starten går langs Amrok elven ved grensen til Kina. Underveis besøkte vi Gomsan secret camp, og helt til slutt ankom vi den siste av teltplassene på turen. Som lå ikke så langt unna den mest kjente av de hemmelige leirene, Paektusan. På den siste dagen regnet det igjen, så vi hadde nok maks flaks med tanke på været (hvis det først skulle regne). Vi gjorde ikke stort mer enn å besøke nevnte hemmelige leir, som også er den største og mest kjente av disse campene og også den som turistene vanligvis besøker. Over de skjulte hyttene og bivuakkene troner Jongilbong, kalt opp etter Kim Jong Il, som etter sigende skal være født i en av hyttene vi får se her. En kan for øvrig si mye rart om minnesmerkene og monumentene her, men flotte er dem. Når besøket var slutt var også fjellturen vår over. Våte, men fornøyde, satte vi oss i bussen igjen og kjørte tilbake til det merkelige hotellet vårt i Samjiyon. Underveis stoppet vi i den lille landsbyen Rimyongsu som er kjent for en flott foss. Det blir en slags feiring av fullført fjelltur på hotellet. Varmtvannet på hotellet slås ikke på før klokken ni om kvelden. Neste dag fløy vi tilbake til Pyongyang for tre dager med sightseeing der. Hvordan var så opplevelsen min av å gå på telttur i Nord-Korea? Naturmessig var det en veldig fin tur. Landskapet er et flott alpint høyfjellslandskap, og på turen gikk vi gjennom frodige rullende enger, opp på fjelltopper med panoramautsikt, gjennom trivelig skog med lerketrær og grønne rygger med vennlige kanter. Det er område som er velegnet for hiking. Paektusan i seg selv er et fjell som ser fint ut, men litt ordinært ut når man står rett nedenfor det. Men når man kommer opp til kanten av krateret åpenbarer det seg et skikkelig tøft fjell, og fra lengre avstand er det et nydelig fjell. Å gå fritt rundt kan man jo som kjent ikke gjøre i Nord-Korea. Inne på hotellene vi overnattet i kunne vi få gå fritt, men skulle vi bevege oss utenfor var vi nødt til å ha med oss guider. Så også når vi var på fjelltur, så vi hadde med oss to guider fra Pyongyang som fulgte oss under hele oppholdet, samt to lokale guider fra Samjiyon for å vise vei underveis på turen. Dette kan nok føles som noe begrensende på opplevelsen, men er bare noe man må lære seg å forholde seg til. Og det gjorde seg nok mest merkbart på den ene dagen vi befant oss avgrenset til teltleiren vår. Gitt at det er militære i området som ikke nødvendigvis var klar over at vi var i området, kunne vi heller ikke gå for langt unna resten av gruppen. I tillegg til guidene var det også med to sjåfører og en hjelpemann, ett ganske så stort team igrunn for bare fem gjester. Men på den andre siden, så ble forholdet og stemningen mellom oss og guidene godt. De møtene vi hadde med Nord-Koreanere var stort sett korte møter som viste et folkeslag som var smilende og nysgjerrige på oss, spesielt de vi møtte på turen. I Pyongyang var de litt mer avmålte og nervøse på hvordan de skulle forholde seg til oss. For å komme tilbake til historien om Warmbier, så var det heller ikke det jeg var mest bekymret for med å bli med på denne turen for. Så lenge man holder seg innenfor de rammene man har, så vil det gå bra, altså ikke gjøre noe man vet de vil reagere på. Det jeg mest var bekymret for, var hvis noe skulle skje under turen. Hva var prosedyren hvis noe gikk galt, om man brakk beinet, ble veldig syk eller ble bitt av en slange feks. Det sies jo at helsetilbudet i landet er svært begrenset. Roger Shepherd ga et svar som ihvertfall sa at dette var noe han hadde tenkt på, og det skal visstnok være et Røde Kors sykehus for utlendinger i Pyongyang. En annerledes fjelltur som jeg var veldig glad for å ha fått vært med på. Jeg er godt igang med å skrive om turen på bloggen min og vil der skrive mer utfyllende om fjellturen. En finner en oversikt over turen her: https://tarjeinskrede.blogspot.com/2018/08/north-korea-dprk-paektusan-highland.html (alternativt: https://tarjeinskrede.blogspot.com/search/label/North-Korea). Ps. Jeg har grunnet tid valgt å bare skrive om langturene mine på min engelske blogg, for bare å lenke til innleggene der fra min norske blogg. Fotogalleri fra fjellturen finnes her: https://photos.app.goo.gl/KQutLQT3fGr3xCJv8 Fotogalleri fra resten av turen finnes her: https://photos.app.goo.gl/fviMpTonvwygseSr5 Ps. På den første dagen ble vi fulgt av et team fra Associated Press (AP), som lagde en sak for både aviser og tv om fjellturen. Saken de lagde kan blant annet leses på deres egne sider her: https://apnews.com/4040e7e7b13a41efbe70fdc10e4b6a60 -- Frister det å gjøre det samme? Roger Shepherd, via firmaet sitt Hike Korea, planlegger flere turer og de neste vil bli arrangert neste år. Sjekk ut www.hikekorea.com for mer informasjon.
  34. Har laget en liste med tips for å få en vellykket vintertur. Det ligger også mye triks inne på bloggen min på tur1.net. Tror gode rutiner og disse tipsene kam hjelpe mange til å få fine opplevelser på vinteren. Bekledning: Fotposer gjerne med isolerende såler. Campsko med tørre sokker Ullsåler i skiskoa Ulltøy fra topp til tå, samt et tykk og god dunjakke til rast og til bruk inni teltet. Gode gamasjer En god meget tykk rastejakke gjerne i dun er gull verdt, den må gå uten på det du har på deg fra før. Mat: Pølser på termos. Da kan du spise noe varmt mens du fyrer opp bål/smelter snø. Bruker en stor pinsett for å ta de ut. Snacks som ikke fryser. Ren sjokolade, ikke Snickers som blir knallhard. Test i fryseren før tur. Tips for å unngå fryse: Nalgeneflaske med varmtvann i soveposen. Er du en riktig frysepinn er 2 stk enda bedre, gjerne en av de med OR parkas. Legg den en inni soveposen en halvtime før du kryper inn i posen. Varmeposer både til hender og bein, spesielt godt i campskoa etter en lang kald dag. Utstyr: Et bra liggeunderlag, gjerne med reinskinn på toppen, eller et skumunderlag, veldig kjekt om det oppblåsbare lekker også. Pulkpose til teltet og artic bedding gjør at du slår raskere leir. Legge dunjakka rundt beina på soveposen. Putt enden på soveposen inni sekken for ekstra varme, hvis sekken er stor nok. Putte mykt tøy i lomma på exped underlaget, som mange ikke vet at finnes. Instalys, og en god hodelykt som kan dimmes langt ned. Snøspade uten T-håndtak som kan brukes med votter på. Rutiner: Ha en god pakkeliste, greit å få med det viktigste på vinterturer. Ikke vær nydusjet før du går ut i kulda. Rist ut soveposen så fort du har slått leir, da blåser den seg helt opp og blir varmest. God og varm før du legger deg i soveposen nytissa. Nattflaske for tissing. Bruk snøplugger, og stram teltet med alle bardunene, slik at du ikke må opp på natta. Bruke ski og staver som teltplugger i snøen. Arbeidsgrop i forteltet (kuldegrop). Fylle vannflasker ved innos/utos der er det lengere åpent. Spare drivstoff på å slippe å smelte snø. Med Nalgeneflaske i posen slipper du å smelte snø til frokostkaffen. Små Nalgeneflasker er fine og varme skoa med om morgenen. Varm opp batteribanken og telefonen før du lader. Smelt snø på kvelden, og ikke bruk tid på det om morgenen hvis fremdrift er viktig på turen. Brenner/bål/Sikkerhet: MSR XGK er minst skummel med tanke på kullos. I marka, er et bra bål, og nok ved et bra tips, en selvstående gapahuk er også digg. Ha med en ferdig oppdelt vedkubbe, og parafinposer til å starte bålet med. Glem alt dillet som gjør seg bra på bilder, å få i gang bålet eller brenneren raskt er veldig viktig for trivselen på turen. Øv gjerne i hagen, eller ikke langt unna transportmuligheter om det ikke går etter planen. Nerdetips: Ha marken/magotten i posen slik at den ikke dør. Edit: la til bilder, noe ikke ikke var mulig i natt.
  35. Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
  36. 25 poeng
    Kjell Iver

    Test av BarbIQ turgrill

    Produsentens egne video viser veldig godt produktet i bruk, og jeg velger å legge denne her. Bruksområder: Utvikleren av produktet hadde som mål BarbIQ skulle være et unikt lite turkjøkken, som skulle ta liten plass, ha liten fysisk størrelse og lav vekt og den måtte enkelt få plass i tursekken. Den måtte kunne brukes med grillkull, ved, gass og spritbrenner. Den skulle kunne brukes både på lange og korte turer, uansett om det var sommer eller vinter. Vi har testet turgrillen på vårparten på 4 forskjellige turer i ymse vær, og da kun med ved eller med grillkull. Grillen vil bli videresendt til annen bruker @whistler for videre oppfølging av testen. Størrelse på produktet: I sammenslått tilstand er den bare 3 cm tykk, og mindre enn et A-4 ark. Den kommer i en hendig bæreveske, og med en duk for beskyttelse av underlag (gnistmatte). Med beskjedne 24 x 18 cm tar den ikke mye plass. Vekten er litt i underkant av en kilo. I utslått tilstand blir toppflaten 26 x 24 cm. Avstand fra bunnen av grillen til underlaget er bare 10 cm, men siden det brennbare materialet blir liggende på rist noen cm over bunnen er avstanden i realiteten 15 cm. Vi har testet produktet kun med grillkull og ved. Det første som slo oss med bruk av dette produktet er hvor fort veden brenner og blir til kull slik at grillen blir klar for matlaging. Det er åtte små luftespalter i bunnen av grillen som gir god trekk slik at bålet brenner godt. Dette er en stor fordel da man faktisk kan bruke tørr ved i stedet for grillkull eller briketter når man er på tur, uten at det tar så lang tid. Materiale: Rustfritt stål, og ristene er laget i et materiale godkjent for matlaging (ihht produsenten) Som et eksempel viser jeg en sekvens av bruk av denne turgrillen med tørrkvist hentet i skogen der vi var. Bålet ble tent kl 1214 Kl 1218 - det begynner å bli flammer Kl 1223 - kaffen kokes Kl 1241 Grillen for lengst klar til bruk og kaffen ferdig kokt En ting som ikke kommer godt frem i videoen som ligger over, er at det er veldig enkelt å ta av risten for å legge på mer ved - sjekk videoen under her. kaffe.mp4 Det utvikles svært liten eller ingen varme på underlaget under grillen. Den medfølgende gnistmatten er kun for å unngå gnistmerker om det skulle falle gnister ned gjennom de små luftespaltene. Vi opplevde ikke det. Vi hadde for eksempel både plastposer og plastbestikk liggende under grillen når den var i bruk uten antydning til at det ble varmt. Dette er en stor fordel. Bruksområde: For oss vil dette produktet kun bli brukt på korte dagsturer eller mer type "campingturer" i nærheten av bilvei/parkering. Dette er da også det primære bruksmønsteret for en engangsgrill så sånn sett er det full klaff med produktet. Siden grillen utvikler så lite varme nedover kan den kanskje ha potensiale for å brukes på vinterturer i snø med pulk, men da må man kanskje plassere den på en plate e.l., eller kanskje det kan fungere på skare eller hard-snø? Dette har vi ikke fått prøvd, men man skal ikke se bort i fra at denne kunne blitt en vinner på en pulktur der man allikevel drar med seg litt ved eller i skogen. For bruk i dagstursekk der vekt normalt ikke spiller noen rolle er grillen helt suveren. En slik liten bålpanne er jo ofte et samlingspunkt og kilde til god "villmarksTV". Det blir jo ofte slik at når man er ferdig med matlagingen legger man på mer ved for kosen sin del. Funksjonen med å bruke denne med slangebrenner eller med parafinbrenner er ikke dum. Dette testet ikke vi. Det er laget til for dette, med åpning for slange, og vindskjermingen vil nok bli svært god. I bruk til koking eller med flere slike griller kan dette sikkert fungere veldig godt. De fleste i vår brukergruppe har sikkert andre og bedre metoder (ikke minst lettere), for å bruke denne typen brennere, men fleksibiliteten er jo veldig stor. Det kan jo være en nyttig funksjon - spesielt om det er bålforbud eller man ikke ønsker å lage røyk/bål, men har brennere. Pris: Grillen koster 585,- inkl frakt, og dette kan nok for mange virke som en litt stiv pris, når en engangsgrill koster kanskje 20 kroner. Men samtidig vil man ha glede av en slik grill i mange år, og det ligger mye god turopplevelse i et slikt bål, kontra en irriterende og forsøplende engangsgrill. Jeg vil tro at denne grillen også kan brukes ved sjø og båtliv, så bruksområdet er veldig bredt. Konklusjon: Har utvikleren lykkes i sitt mål med å finne en engangsgrill-killer? Umiddelbart så vil nok sikkert "hardbarka fjellfolk med snek av lettpakker i magen" rynke på nesen av vekta på ett kilo. Dette gjør nok at de fleste ikke vil dra med akkurat denne typen grill/brenner/vindskjerm på en ukestur i fjellet. Samtidig så har vel alle også et liv utenom disse lange turene, og der kommer et slikt produkt til sin rett. Man lager ingen spor i terrenget, og man bruker også minimalt med brensel. Man får god effekt av bålet og slipper bekymring med om effekten blir god nok til maten man skal lage. Alle har vel ymse opplevelser med engangsgriller i så henseende. Det er jo også en utmerket gaveide til "de som har alt" og som liker å være ute. Vi tror at produktet har fremtiden foran seg, og at man kanskje etter hvert vil få fler slike innovative produkter som gir mindre forsøpling og kanskje et morsommere turliv. Vi oppdaterer testen senere når @whistler har fått den i hende og testet den. ***
  37. I dag sa jeg opp jobben. Litt uvirkelig og skummelt, men mest av alt føles det riktig. Takk alle tilbakemeldinger her inne. Det har absolutt vert medvirkenden til valget jeg nå har tatt.
  38. 24 poeng
    DAG 1: padledistanse ca 5 km, bæring ca 2 km: Startet litt sent på ettermiddagen, og etter det vanlige slitet med å sette sammen kanoen i mygg og kleggsvermene var jeg klar for første etappe i flott sommervær ca 1730. Etter 3 km padling kom jeg til min første bæring, som også er den lengste på turen. Kanoen rigget om for bæring, jeg bar sekk og kano i to omganger. Ca 1 km av bæringen er i skog, og resten er på myr. Stien følger stort sett Langvasselva. Bæring av kano på skuldrene. Foss ved utløpet på Langvatnet. Fremme ved Langvatnet. Siden bæringen ble foretatt i to omganger det ganske sent på kvelden før jeg var klar for neste padling. Så jeg bestemte meg for å slå leir på en øy i Langvatnet i håp om at det skulle være litt mindre mygg der (det var det ikke). Det var allerede etablert en bålplass på øya, som dessverre var fult av tomme ølbokser og alufolie. Dette ble ryddet opp og tatt med hjem. Mat ble mekket og teltet ble satt opp i bakke i henhold til gammel tradisjon før jeg var klar for å gjøre et halvhjertet forsøk på å fiske (ble ingen ting, men det vaket masse fisk rundt duppen som for å understreke hvor talentløst forsøket mitt var. Tente også et bål for kos, og i håp om at myggen ville stikke av (gjorde ikke det nei....). DAG 2: Padledistanse ca 7 km, bæring ca 1,6 km Dag 2 startet med regn, så jeg ble værende i teltet til det sluttet. Sånn ca klokka 10. Etter mekking av havregrøt (dvs helle kokende vann i en porsjonspose fra Coop), startet jeg på nytt padling i pent og varmt vær. Men skyene som kunne observeres på himmelen indikerte at dette ville det bli slutt på. Kun en lett draing av kanoen fra Langvatnet over til bekken som renner fra Rørtjønna var nødvendig så starten på dagsetappen var lett. Fra Rørtjønna ble det bært ned til Angeltjønnin i to omganger. Vestre Angeltjønn til Østre kan man "padle". Nå kunne jeg høre torden i det fjerne, og var overbevist om at jeg kom til å få skikkelig dårlig vær om ikke alt for lenge. Etter Angeltjønnin ble det bært i to omganger ned til Gievsjøen. Bæringen skjedde i tung våt myr og skog på nordsiden av bekken som renner fra Angeltjønnin ned til Gievsjøen, det er antageligvis bedre å bære på sørsiden. Ved ankomst Gievsjøen var det for mye vind og torden til at det var fornuftig å prøve seg ute på vannet, teltet ble dermed slått opp. Dagsetappen ble dermed litt kortere enn planlagt. Straks teltet var oppe kom regnet, og det varte i 3 timer. Så det var bare å legge seg i teltet og lese en bok på telefonen. Været bedret seg imidlertid på kvelden. DAG 3: Padledistanse ca 22,5 km, bæring ca 1,3 km. Dag 3 startet nok en gang med pent og varmt vær. Etter frokost og nedpakking av telt var jeg klar i kanoen ca klokka 9 for det som skulle vise seg å bli en maraton etappe. Padlet mot Gievsjøstrømmen med spenning i kroppen. Ville elva være padlebar? Elva starter rolig og første stryk gikk uten problemer, stryk nummer to ble jeg imidlertid sittende fast og måtte vasse litt å komme løs. Dette førte til at det neste stryket ble bært forbi, og jeg tenkte at dette ville bli en lang dag. Men etter å ha sett litt mer på stryket er jeg sikker på at jeg kunne ha padlet det dersom jeg hadde valgt riktig linje. Stryk nummer 4 var for heftig til at jeg ville prøve, så også dette ble bært. Hadde jeg ikke vært på solotur ville nok dette stryket blitt forsøkt padlet, men valgte å ikke ta noen unødige sjanser. Resterende stryk ble padlet, men duken i Allyen fikk kjørt seg en del. Eksempel på enkelt padlebart stryk på Gievsjøstrømmen. Elva renner rolig ut i Holderen og været var fremdeles nydelig da jeg ankom vannet. Jeg tenkte i utgangspunktet å slå leir ved Holderen eller eventuelt overnatte i turistforeningshytta som ligger i nordenden av vannet, men mobildekningen jeg fikk ved Holderen kunne fortelle meg at påfølgende dag ville ha ugunstig vind, og jeg hadde ikke noe lyst til å bli liggende værfast så langt fra bilen, så jeg bestemte meg for å fortsette etter en kvil og litt lunsj på en fin strand. Elva som kommer ned fra Skjeldbreien er ikke padlebar, slik at kanoen ble på nytt rigget opp for bæring. Og det ble bært i to omganger opp til Skjeldbreien. Skjeldbreien ble raskt padlet over helt til Grønningselva. Heller ikke denne er padlebar. Her fikk jeg endelig bruk for fiskestangen! I det jeg skulle viftebort en klegg som hadde nesen mitt som matfat for solbrillene i en fin bue over ripa på kanoen og landet i elveoset med et vakkert lite plask. Først tenkte jeg at jeg kunne jo forsåvidt vade ut til dem fordi vannet var ikke så dypt, bare litt over en meter. Men så kjente jeg på vanntemperaturen og fant endelig litt nytte i å ha drasset med meg fiskestangen. Med brillene berget så var det klart for turens siste bæring på ca 700m. Også denne ble bært i to omganger. En høyst nødvendig pause i bæringen. Klar for siste etappe. De 8 kilometrene over Grønningen ble padlet relativt raskt, men en ting er sikkert: å sitte på Ally setet i over 22 kilometer på en dag er alt annet enn behagelig. Dette er nok en tur jeg vil gjenta senere, men vil da sette av mye mer tid til fisking og leirliv, for samtlige vann på denne turen skal være gode fiskevann og naturen og landskapet i dette området er veldig flott.
  39. 24 poeng
    Þróndeimr

    Toppturer i Jotunheimen

    Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb Distanse: 15.7km Høydemeter: 1443m Høyder: 1000m til 2092m Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb. Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene. På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb Pause ved Hurrbrean Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden. Flott skye med Smørstabbtinden til høyre. Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb. På tur over egga til Skagsnebb. Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb. Geite og Rundhøe Distanse: 11,9km Høydemeter: 1145m Høyder: 1140m til 2002m Bratteste helning: 38° opp mot Geite Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy! På toppen av Geite. Store Dyrhaugstinden Distanse: 12,2km Høydemeter: 1230m Høyder: 990m til 2147m Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden. Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°. Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind. Skagastølsryggen dukker opp. Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere. På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m) Utsikt over Hurrungane. Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang! Store og Midtre Ringstinden Distanse: 17,2km Høydemeter: 1485m Høyder: 990m til 2124m Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen. Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen. Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter. Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden. I Ringsbotnen. Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst) Austanbottstinden kommer til syne. Fra Store Ringstinden (2124m). Folk på Store Austanbottstinden (2202m). Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden. Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden. Helikopterlanding under Midtre Bukkehøe Distanse: 12,7km Høydemeter: 1375m Høyder: 1000m til 2314m Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen. Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring! Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet. Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m). Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
  40. 23 poeng
    Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
  41. 23 poeng
    Rogers Pass og Glacier National Park har ett legendarisk rykte på seg når det kommer til puddersnø. Målestasjoner her måler Canada's høyeste gjennomsnittlige snømengde, kan nevne Fidelity Mountain med sine 14m med snø hvert år. Har lest diverse artikler om Rogers Pass i noen år nå så når jeg endelig er i området lar jeg ikke ett værvindu gå forby. En snøbyge hadde lagt ned 80cm nysnø på fredag og lørdag og dermed gikk også snøskredfaren opp til faregrad 4, noe jeg ikke ønsker meg uansett hvor bra snøen er. å stå i. En kaldfront fra nordøst kom inn på mandag slik at faregraden skulle gå ned til 2 på tirsdag. Planen min ble deretter; å kjøre til Rogers Pass på mandag og gå de åtte kilometerne inn til Asulkan Cabin seint på dagen for å stå på ski tirsdag og onsdag. Booket ei seng i Asulkan Cabin via Alpine Club of Canada før jeg dro avsted. På veiene fra Canmore gikk det sakte mens kaldfronten kom inn over Canadian Rockies og temperaturen sank 20c i løpet av dagen. Veien saltes ikke her, de strøes. Fint bortsett fra at grusen flyr av med en gang når fartsgrensen er 100km/h og nesten halvparten av trafikken er semitrailere. Varmen fra trafikken gjør hovedveien speilblank, og her er det ikke krav om vinterdekk. Kom meg endelig til Rogers Pass som ligger på 1300m. Her lå det rundt 60cm snø, mens målestasjonen på 1900m viste 170cm snø. Jeg håpet det gikk spor opp til hytta! På tur opp Asulkan Valley på kvelden Jeg gikk fra parkeringsplassen kl 16.00, litt før mørket satte inn. Turen opp til hytta er på ca 8km vinterstid med en stigning på 900 høydemetre. Mesteparten av stigninga kommer helt på slutten da de fem første kilometrene er relativt flat med noe småkuppert opp og nedstigninger, noe som forøvrig var veldig surt på returen to dager seinere. Temperaturen lå på ca -10c, helt perfekt da jeg holdt ett greit tempo i mørket. Spor gikk det, men de fleste av sporene gikk av før jeg kom inn til hvor dalen tar slutt. Dalens sluttpunkt har fått navnet "Mousetrap" (Musefellen) da massive snøras fra opptil fem fjell og dalsider ender opp her. Så det er ønskelig om man passerer området raskest mulig om rasfaren og snømengden er høy. I Mousetrap delte sporene seg, ingen av de gikk helt hvor kartet viste at sommerruta eller vinterruta skulle gå. Etter litt vurdering av sannsynlighet tok jeg sporet som gikk opp mot sørvest, men jeg mistenkte i starten at dette var ruta opp til Sapphire Col, ett godt stykke unna hytta. Men sporene gikk etter hvert tilbake til tresonen hvor den skulle gå og kl 19.30 var jeg oppe ved hytta, endel raskere enn antatt da turen opp var beskrevet å ta 4-6 timer på vinteren. Det var lys i hytta, så jeg var spent på hvilket folk som møtte meg da jeg åpnet døra. Mens jeg tok av meg skia så jeg at folk visket bort dugg i vinduet av nysgjerrighet på hva slags skapning som vandret der ute i mørket. Jeg åpnet døra og der satt det ni Japanere rundt bordet, helt stille, delvis i sjokk over at jeg kom så seint. Han ene, guiden av den japanske gruppa spurte om alt sto vel til, han mistenkte at noe var alvorlig galt da folk er ute å går i natten langt inne i fjellene. "Awesome", svarte jeg mens jeg tok av meg jakka, "varmt er det å, mange høydemetre på slutten". Guiden spurte om jeg var veldig kjent her, jeg svarte selvsagt nei, før jeg sa "easy trail". Han lo før han sa noe på japansk til resten av gruppa. Han sa han hadde jobbet som guide i 15år her og informerte at det ikke er vanlig at folk orienterer seg rundt her i natta da det går stier overalt. Asulkan Cabin Asulkan Cabin er ei koselig hytte med 10 sengeplasser. Hytta har gode muligheter for matlaging og var godt stelt til. Oppvarming fra en moderne og effektiv propanovn, så man trengte strengt nok ikke en stor dunpose her, var såpass varmt om natta at jeg måtte ha soveposen helt åpen mens jeg lå i nettingen. Hytta var også større enn hva den så ut til på bildene utenfra, men fortsatt var det noe intimt i sovedelen av hytta som lå i andre etasje. Heldigvis fikk jeg overkøyen for meg selv i den ene køyesenga og ikke mellom de andre i den store senga hvor folk lå tett sammen! Tirsdagen startet rolig, jeg hadde det ikke travelt da jeg satset på en stordag på onsdag ettersom været skulle være best den dagen. Den Japanske skigruppa var på treningstur, de skulle bare gå i rundt hytta og trene på breredning og å gå i taulag. Helt fint for meg, ovenfor hytta lå hele området opp til Youngs Peak helt urørt enda. Jeg tok meg god tid, ute var det noe skyet, temperaturen var nede på -19c, men heldigvis helt vindstille. Jeg måtte uansett pusse ski, da lim fra forrige feller hadde satt seg på skiene. Var ute å gikk kl 11 og brukte lang tid på å gå opp et fin rute opp mot Youngs Peak. Mye snø å ta av for en person dette! Mellom Asulkan Cabin og Youngs Peak (2815m) er det flere rutealternativer i svært så trygt terreng om man ser bort fra bresprekker tidlig på vinteren og "Headwall'n" på Youngs Peak. Ikke særlig bratt, men mye lekent terreng. Om man tar rutene ned i Asulkan Valley øst for hytta har får man mer krevende terreng, så området passer godt for alle slags skifolk. Jeg ønsket meg opp på Youngs Peak. "Headwall" er det siste bratte stykket opp mot toppen, ca 200 høydemetre i opptil 43 graders stigning. Faregraden for snøras var fortsatt 3, og det var i bratte heng, spesielt mot øst og nordøst som var skummel mens Headwall ligger mot nordvest. Jeg gikk opp til ca 40 grader og tok profil der. Under 50cm snø lå det ett lag som hadde fin bruddflate, men det skulle nokså mye til for at snøblokken glei ut. Uansett, jeg var alene og hadde ikke noen planer om å ta for store sjanser så det ble til at jeg rant ned herfra. Ble enda en tur den dagen før jeg tok middag og sosialiserte meg med disse Japanerne som kunne fortelle mye spenstig om snøen på Hokkaido i Japan. Onsdagen startet kl 06 med en temperatur ute på -22c. Japanerne planla en lengre skitur i dag, men temperaturen skremte dem litt. Jeg var ute kl 08 under en skyfri himmel og en fantastisk fin soloppgang og jeg fikk endelig sett hvilke fjellområder Glacier National Park har å by på. Like før soloppgang Mount Rogers (3169m) Avalanche Mountain (2881m), fjellet som tok livet av 62 mennesker i ett enkelt snøras i 1910 Mount Sir Donald (3284m), ett populær fjell å klatre i sommerstid Dagen før brukte jeg over 2 timer på å gå opp 600 høydemetre i dypsnøen, i dag brukte jeg knapt en time opp, selv med flere fotopauser. I skyggen var det kaldt, med en liten bris så den effektive temperaturen lå på rundt -30c. Å ta bilder blir fort utfordrende når man får frostskader av å ta på kameraet uten votter, men bilder ble det alikevell. Jeg gikk fort opp Headwall'en og på toppen var det sol og helt vindtsille. Jeg tok en god pause her, det var såpass varmt at jeg kunne åpne dunjakka. Selve toppen av Youngs Peak er rund og uinteressant for en fyr som meg, men utsikten er fenomenal. Mt. Jupiter Tåke nede i Asulkan Valley Avalanche Mt. til venstre, Eagle Peak midt i Utsikt fra toppen mot Mount Sir Donald Zoom på Asulkan Cabin hvor Japanerne fortsatt holdt seg i rundt Jeg rant ned Headwallen og ned til 2400m og som i går kunne jeg smile litt over snøen for den var så perfekt! Jeg tok på fellene og gikk opp til toppen en gang til. Der så jeg nærmere på vestenden av Youngs Peak. Der er det mer alpint med flere stupbratte pinakkler som frister til bestigelser. Litt nede på sørsiden ved pinaklene ble det en god time med pause. Påskestemning kaller vi det i Norge når sola varmer så godt at snøen smelter litt på skibuksa mens man sitter der. Noe bestigning av pinaklene ble det ikke, her er det bunnløs pudder og løssnø som ved profilen jeg tok målte 220cm. Derimot ble det ei ny rute ned Headwallen med en bratt start like øst for pinaklene. Sporsnø mot pinakler øst på Youngs Peak Utsikt mot fjell i nordvest Mt. Afton og den lavere Mt. Abbott har populære skiruter ned bratte renner Den Japanske skigruppa kom seg aldri høyere enn 2400m den dagen, så jeg hadde mye snø for meg selv. Om man skal ha rolige dager her bør man være her i mange flere dager, her finnes det titalls spennende ruter i alt fra 7-800 høydemetre til 1300 høydemetre samt spennende fjell å bestige. Spørs om det blir flere turer hit i løpet av vinteren! Solnedgang på Eagle Peak mens jeg returnerer til bilen nede på 1200m Kart med rutene jeg gikk
  42. 23 poeng
    Fredag ettermiddag kommer vi oss oppover og har planlagt kun de to kilometerne til Rauberflaket for å tilbringe kvelden der og starte på turen Lørdag morgen. Vi tusler oppover den godt merkede stien, sola skinner fra skyfri himmel og bakken er faktisk litt frossen i skyggepartiene. På toppen tar vi den obligatoriske runden rundt varden for å være innom alle tre fylker før vi begynner å leite etter kveldens leir. Det eneste vi vet er at vi vil ha utsikt over Raudberen. Vi rusler derfor vestover gjennom skauen og plutselig åpenbarer det seg flott glissen furuskog og en vestvendt, flott hylle, akkurat med den utsikten vi ønsker. Kvelden nærmer seg og vi slår opp teltene. Innenfor en radius på 50 meter er det tørr furuved til å fyre i ukesvis. Vi samler sammen det vi trenger for kvelden og fyrer bålet. Kvelden tilbringes ved bålet og vi nyter klar, frisk høstluft og stjerneklar himmel. Klokka blir midnatt før vi finner soveposen. Bålet har en fantastisk avslappende effekt og tida flyr uten at man tenker eller bekymrer seg for noe som helst. Morgenen etter våkner vi til det samme flotte været. Tor-Erik er oppe tidlig og vekker meg i tide til soloppgangen. Vi tar det rolig, får med oss den flotte soloppgangen og litt frokost før leir brytes i 10-tida. Vi glemte begge å ta med noe særlig ekstra vann opp til toppen og forholdsvis tørste. Vi rusler nedover fra Rauberflaket og gjør et stopp ved første bekk. Camelbak og flasker fylles opp og vi er klare for å starte på oppstigningen mot Pikstein, vi håper skal være en fin topp før vi går innover mot Vindoren. Kartet viser sti mot toppen og vi prøver å finne denne. Tar ut kurs, men kommer aldri over noen sti. Antagelig er det en gammel "traktorvei" fra 60-70 tallet etter uttak av tømmer som er merket av på kartet, men denne er det få spor igjen av. Vi får derfor en litt røff start på turen, med forholdsvis tett gammelskog, myrer og bratter. Følelsen er god når vi kommer oss over og ned mot Jomfruvassdalen hvor vi går skiløypa mot Vindoren. Det er mye myr og tungt å gå, men forholdsvis åpent og i skyggepartiene er det såvidt frosset til. Ved Trytetjern går vi på blåmerket sti og følger denne til toppen av Vindoren (651 moh). Ingen av oss har vært på Vindoren før, så det er fint å få med seg. Utsikten er bra og optimismen er stor om å nå litt inn på Omholtfjell før kvelden kommer. Ferden går videre og vi sikter på å komme litt vest for Darrebu for å kunne fortsette å følge "ryggen" innover. Det er et virrvarr av stier og merker i området og man skal holde tunga rett i munnen og følge godt med på retningen. Det er fort gjort å la seg lure av skiløype-merker og gamle tråkk. Vi klarer oss imidlertid bra og kommer til Fjellsetertjernet rundt fem. Leir etableres og ved sankes. Det merkes godt at dette er et forholdsvis populært område. Det meste av tørrved i nærheten er allerede sagd ned. Det er også kappet en del topper og greiner av friske trær. I tillegg er det fyrt bål både her og der, selv om det er etablert en fin bålplass. Slikt er unødvendig! Lag så få spor som mulig. Kvelden er fin, men kroppen er litt i ulage etter dagens etappe. Starten var nok litt i tøffeste laget for meg som ikke har gått særlig langt siden Hardangervidda i Juli. Tor-Erik tar imidlertid ansvar for middagen og etter et godt måltid kommer varmen og god-følelsen tilbake. Jeg er imidlertid forholdsvis trøtt og legger meg tidlig for å være klar til etappen over Styggemann. Sovner raskt og får mange timer i posen. Det gjør underverker for kroppen. Søndag morgen kjører vi på med egg og pølser til frokost. I 10-tida er vi igjen klare for avmarsj. Turen starter med lettgått terreng på blåmerket sti. Vi får med oss Fantefjell (700 moh) før vi ved Kongstjern finner ut at vi skal gå skiløypa på østsida istedet for blåmerket fra sør. Terrenget er forholdsvis tungt og mot toppen blir det forholdsvis bratt. Uansett morsomt å komme opp på toppen med storsekker fra den siden. Det er ikke mange andre storsekker å se blant de som er på toppen denne søndags ettermiddagen. Jeg har aldri vært på Styggemann før og var ikke klar over at utsikten var så flott! Her ser man blant annet Gaustatoppen, Lifjell og Blefjell. Tintin er ikke veldig glad i andre hannbikkjer og det blir et svare leven på toppen. Jeg spiser noen nøtter og tar noen bilder før jeg går litt i forveien nedover mot Sørmyr. Nedstigningen er litt bratt i starten og nedover bærer det preg av at dette er en populær rute. Det er godt nedtråkket og sølete. Tor-Erik tar meg igjen litt nede i lia og vi går til Sørmyr før vi legger videre sørover mot Mykle. Terrenget her er stort sett lettgått og de siste kilometerne tilbakelegges i godt tempo. Ved Mykle blir vi plukket opp og kan hvile bein og skuldre etter snaue 30 kilometer i svært variert terreng og flott vær!
  43. 23 poeng
    Kjell Iver

    En friluftsentusiast!

    Bjarne Heyerdahl Sætrang Alder: 46 år Yrke: Ungdomskolelærer – Akkurat i år hovedsakelig for niende klassetrinn, men også innom åttende og tiende. Følger gjerne trinnene. Faglærer Naturfag, Matte og valgfag friluftsliv. Sivilstand: Enslig – og trives med det. Nettsted: http://bjarnesturblogg.blogspot.no/ (Alle bilder i denne artikkelen er fra bloggen hans) Jeg hører på dialekten at du ikke er fra Haugesund... Nei altså, jeg er født i Bærum utenfor Oslo i 1970 og bodde der til 1978. Jeg var 8 år da jeg kom til Haugesund. Jeg har beholdt dialekten min og det er jeg på en måte litt stolt av. Min mor er fra Haugesund og far var Oslogutt. Jeg anser meg som Haugesunder. Alle skoleår har jeg på skole i Haugesund – unntatt første året. Hvordan er det å bo i Haugesund og drive så entusiastisk med friluftsliv? Er det noen motsetning i det? Når man tenker Haugesund så tenker man kyst og sild og båt og kanskje mindre på lange turer i skog og mark og fjell? Ja, ikke sant? Jeg har jo for mange år siden bodd andre steder også. I studietiden i Finnmark i et par år. Hadde meg et år i Lofoten. I Nord-Trøndelag i 2 år og noen år i Telemark. Men så er det det. Jeg er ikke så veldig opptatt av vinterfriluftsliv. Snø og ski har jeg liksom lagt litt bak meg. Følte at jeg fikk gjort nok av det i Finnmark når jeg bodde der. Gikk på folkehøyskolen i Alta og fikk mine snøhuleturer og teltturer vinterstid i minus 40 og har ikke savnet det så veldig for å si det mildt. Men på Haugalandet, som er den regionen jeg driver hverdagsfriluftslivet i for å si det sånn, er det mange fine områder – mange perler. I den mørke årstiden er det mest dagsturer på meg. Da er det mye man kan finne på på Haugalandet som ligger nært til både dette med sjøørretfiske, som jeg liker veldig godt og ørretfiske. Jeg prøver å komme meg til nærfjellene mine når været er bra. Det er en fem mils kjøretur inn til Etnefjellene for å komme opp i høyden over tregrensa. Det er overkommelig. Muligheten for allsidig friluftsliv på Haugalandet er veldig bra både med sjø og ferskvann. Skal kanskje skaffe meg kajakk etterhvert også. Du har jo hatt veldig mange fine turer som du har delt med leserne dine på bloggen. Når du ser tilbake på det friluftslivet du har hatt til nå. Hvilken tur vil du spesielt trekke frem som en tur du husker med spesiell glede? Godt spørsmål og kanskje litt vanskelig spørsmål. Jeg hadde jo den turen min opp til Nord-Norge i 2014 på Nordkalotten, hvor jeg liksom hadde planlagt flere turer og jeg klarte å gjennomføre 3 turer den sommeren. Det er kanskje Vätsärituren som gjorde mest inntrykk og satt mest i kroppen både psykisk og fysisk etterpå. Jeg tok meg veldig ut på den turen og var på en måte veldig alene i perioder. Det er et ganske øde område egentlig. Det var litt spesielt. Jeg hadde på en måte planlagt å være det, men en ting er å planlegge det, en annen ting er å befinne seg midt inn i det. Å kjenne på ensomheten. Hvor du føler deg veldig langt borte fra nærmeste vei og egentlig bare må stole på egen dømmekraft. Det var spesielt. Og kanskje særlig siden du sitter i en liten kano og må på en måte være veldig forberedt på hva som kan møte deg og ta alle mulige forbehold siden du er alene. Så den turen er den som jeg er veldig stolt over å ha gjort fordi jeg syns jeg planla den veldig godt. Og jeg gjennomførte en tur som jeg ikke har sett noen andre gjøre. Ikke den ruten jeg valgte i hvert fall. Det er jo et område som mange har vært i, og også padlet i. Den er jeg veldig fornøyd med. Kanskje neste sommer allederede drar jeg tilbake, men ikke samme runde. Kanskje jeg velger en annen rute. Er det mye forarbeid og planlegging før du legger avgårde? Ja, spesielt den 2014 var det mye logistikk, fordi jeg måtte planlegge flere turer etter hverandre og måtte ha bilen som base. Men samtidig måtte jeg ha litt rom for å improvisere og jeg måtte ha back up i bilen. Jeg var tross alt 250 mil hjemmefra. Jeg har noe nettverk på Nordkalotten som jeg kan ty til. Kjenner litt folk i Finnmark og sånn, men ville ikke binde meg til noen der. Hele vinteren gikk med til å planlegge for denne turen. Hadde en masse back-up turer som jeg hadde i skuffen hvis det var for mye snø og slike ting. Det gikk jo som planlagt men jeg var veldig sliten etter den turen, og jeg valgte å kjøre hjem. Jeg hadde tenkt meg på flere turer men de får vente. Du er jo en friluftsentusiast til fingerspissene har vi sett. Når og hvordan oppsto denne interessen? Familien min er ikke så veldig ivrig, men helt siden jeg var liten så har vi reist på hytta, familiehytta på Sørlandet og fisket osv. Vokste opp der og vært der hver sommer. Fisket fra svabergene eller med far i båten ved Lindesnes. Der fikk jeg interessen for fisking og for å være ute. Det var først etter at familien min flyttet til Haugesund, som guttunge, at jeg fikk interessen for ferskvannsfiske. Jeg hadde en kamerat som lærte meg det. Det ble mye ferskvannsfiske etter hvert. Etter hvert lærte jeg meg fluebinding i regi av Haugesund jeger - og fiskeforening. Tok kurs i fluebinding og bruk av fluestang i ungdomsårene og ble mer og mer fiskefrelst. Etter Videregående søkte jeg meg til folkehøyskole i Alta, på Øytun, og var der to år på Jakt og fiskelinja. Der kunne jeg aktivisere meg med friluftsliv på heltid, både jakt og fiske. Jeg har også drevet med småviltjakt etter at jeg var i Finnmark, men det har jeg nå lagt på hylla. Det er ikke så spennende å drive med det nå lenger. Det er mer trøblete å drive med dette i Sør-Norge enn nordpå. Lettere å drive med å fiske! Det virker som du får fisk hver tur? Jeg vet ikke. Har litt med hvor jeg drar. Kan også komme tomhendt hjem. Jeg vet jo hvor fisken er og man har jo sine favorittvann og jeg er ganske godt kjent på Haugalandet her. Når man har passert de 40 er det ikke fiskefangsten som er det aller aller viktigste. Kjekt å få fisk, men det er mange andre opplevelser og se og finne ute. Har funnet en masse sopp i høst og det syns jeg er veldig artig da. Og nå fant jeg sopp jeg aldri har sett før. Jeg trodde det var traktkantarell så viste seg det at det var gul trompetkantarell. Hadde spist den før jeg visste det. Den smakte kantarell og var ikke farlig sånn sett. Jeg er naturfaglig utdannet med økologi, biologi osv – så når jeg er på tur ute vet jeg navnene på mye. Det er mye som interesserer meg ute som jeg kanskje vet litt mer om enn den vanlige friluftsmann, ikke sant? Derfor har jeg kamera med. Lett tilgjengelig. Ser jeg noe som interesserer meg så prøver jeg å finne ut hva det er. Prøver å ha også slikt med i bloggen. Det er ikke bare fiske og det som er prioritert på bloggen. Prøver å få med meg litt mer rundt det jeg opplever ute. Vi snakker litt om løst og fast. Om Fjellforum, blogging og annet . Mye skryt av Fjellforum også og det tar vi med oss! Har hatt inntrykk av at kanoen er ditt hjerte nær. Den der allyen, hva er bakgrunnen for den interessen? Kjøpte den for noen år siden. Inspirert av Monsen etter den Canadaturen. Den ble ikke så mye brukt i sommer, men det er blitt noen småturer i høst. Det er også litt artigere å padle kano når man kan dra på lange turer. Det er ingen steder her i mitt disktrikt som man kan ta noe annet enn en dagstur, før man må snu og dra hjem igjen, hvis man ikke tar en overnatting da. Ikke noe sammenhengende større innsjø eller vassdrag akkurat her. Særlig når man kan padle litt villere områder enn her blir kanoturen mer spennende. Du har jo en veldig aktiv blogg, kan man trygt si. Når startet du med den? Ja. Den startet også litt sånn tilfeldig. En av årsakene var jo at det året jeg startet bloggen underviste jeg 10. klasse. Og det var noen av jentene i klassen som rosablogget. Det var liksom på den tiden at bloggingen startet opp. «Kan ikke du blogge også?» sa de. «Ja, hva skal jeg blogge om da?» «Jo. Du drar jo masse på tur og sånn.. kan jo blogge om det?» Egentlig var ikke det så dumt forslag. Jeg har alltid likt å skrive og ta bilder. Jeg har tidligere bidratt litt til Fjell og Vidde og Villmarksliv og fikk litt på trykk der. Leverte inn bilder til fotokonkurranser og Fotografi og fikk noen plasseringer, og tjente noen kroner på det i studietiden Blogg var en måte å få utløp for skrivelyst og få publisere bilder og vist frem bilder, og ikke bare sitte på det selv liksom. Veldig fin kanal, og så er man altså sin egen redaktør. Er det en motivasjon for å komme seg ut? Ja – når jeg startet bloggen var jeg i et skifte sivilstandmessig. Jeg var akkurat ferdig med et samboerskap som hadde krevd ganske mye og det hadde blitt lite tid til friluftsliv. Så det var også på en måte noe som hjalp å komme i gang med friluftslivet. Det hadde ligget litt brakk noen år under det samboerskapet. I den forbindelse så lette jeg etter informasjon om Etnefjellene lenger øst her – som jeg har blitt så veldig glad i, og jeg kunne ikke finne mye info om det på internett den gangen. Så tenkte jeg: «Når jeg har vært der så kan jeg i hvertfall legge det ut. Skape det jeg selv har savnet av informasjon». Og det har vært litt morsomt, det går nesten ikke en uke uten at jeg får henvendelser. Mange leser bloggen og spør om tips og råd. Bloggen har gitt meg et veldig kontaktnett. Jeg har mange kontakter rundt om i landet nå som gir meg rapporter om fiskevann. Når de vil ha tips av meg, ber jeg om en rapport tilbake når de har vært der. Så jeg får veldig mye informasjon tilbake. Det er veldig kjekt. Bloggen leses av mange her på Haugalandet også som skaper kontakter, og det er også morsomt. Vi skjønner at du er litt politisk engasjert. Hvis du hadde fått anledning til å holde en flammende tale fra Stortingets talerstol, hva skulle den talen handlet om? Den ville handlet om litt forskjellige ting. Det er naturvern, friluftsliv og dyrevelferd som er mine fanesaker. Det er viktig å ta vare på de områdene vi har igjen for ettertiden også. Syns du at det tradisjonelle friluftslivet har endret seg mye i de årene som du har drevet med det. Er det mer folk i fjellene? Ja, ser nok mer folk nå. Og tilretteleggingen har blitt mye større, og mer. Jeg er nok kanskje litt kritisk til organisasjonene som tilrettelegger litt mye. De burde holdt igjen for en del områder. Så jeg er litt kritisk til bl.a. Turistforeningen som er blitt veldig kommersiell. Men samtidig så gjør de også en veldig god jobb. Men man får et inntrykk av de tenker mer på penger enn på å ta vare på det vi har. Det er viktigere for dem å få folk på hyttene slik at de legger igjen penger, enn kanskje å ikke sette opp den hytta, eller merke den stien, for å bevare det som man ikke trenger å lede folk inn i. Jeg er likevel medlem og bruker hyttene og proviantlagere, men jeg er på litt kritisk til en del av det de gjør. På tampen, har du noen rasende gode og enkle fisketips å komme med? Vi har jo lest om folk som har gått i marka og fjellet i mange år uten å få en eneste ørretpinne. Hehe, det må jo nevnes at jeg stort sett er slukfisker. Men mange spør om jeg ikke fisker med flue også. Når alt ligger til rette for det så setter jeg sammen fluestanga som ofte er med på fisketur. Når det gjelder slukfiske er variasjon et stikkord som går igjen. Gjerne en liten sluk. Å snelle inn med variert hastighet er ofte et triks. Har ofte med meg ungdommer på fiske som ofte bare sveiver inn uten å få liv i sluken. Tror mange kan score litt på å gi sluken litt mer liv. Enten ved å variere hastigheten eller ved å vrikke stanga for å få liv i sluken. Noe jeg har nevnt mange ganger på bloggen min er å bytte ut den treble kroken med en enkelkrok. Det gjør også at sluken får en mye ledigere gange. Den drar ikke som et svært anker, så man kan vinne litt på det. Lettere krok og mindre rusk og rask på kroken. Setter man seg fast i bunn kommer man seg lettere løs også. Skrekkfarger! Det kan man teste når man ikke får på noe annet. Funker veldig godt i iskaldt vann. Når det er grumsete vann eller iskladt vann så tester jeg de slukene. Her i lavlandet blir det ofte grumsete vann på vårparten. Et siste tips kan også være å bruke helt svarte sluker. Jeg modifiserer sluker og maler de svarte. Tar litt glitter på, eller maler et øye på. Det var mange tips. Det er jo absolutt ingen fasit... Nei, det er ingen fasit, mulighet for variasjon er nok det viktigste tipset. Monsen brukte vel bare blanke sluker, men han varierer nok med fisketeknikken. Jeg har ofte et alt for tungt slukskrin med meg med alt for mange sluker. Jeg er også litt heldig og har sponsorer på bloggen, og det gir meg muligheten for å få tak i utstyr uten at det koster så veldig mye. Det har gjort at jeg får tilgang til en del godt utstyr og prøvd litt forskjellig. Det er kjekt at det har blitt sånn. Vi snakker om løst og fast på slutten. Jeg kan bare takke for praten, og så får vi håpe at vi råkast ved en anledning! Ha en riktig fin turhøst, Bjarne!
  44. Hei, jeg er en mann i begynnelsen av 40-åra frå Østfold, med 4-årig høgskoleutdanning innen IT. De siste 12 årene har jeg hatt jobb i staten som programmerer og "datamann"; en typisk åtte-til-fire-jobb, med stor fleksibilitet og gode kollegar. Jeg har trivdes helt greit i jobben, men heller ikke noe mer enn det. Nå er vi midt i en stor omleggingsfase og tre av seks ansatte i min avdeling har nylig sluttet. De neste to årene vil bil svært krevende, både fordi vi er i en stor omstrukturering, men også fordi mange store og tunge arbeidsoppgåver vil bli flyttet over på meg. I tillegg til den daglige jobben kommer det andre oppgaver på toppen av dette. Jeg har fram til nå hatt en 80%-stilling, med stor fleksibilietet og forholdsvis roliger dager, men den tid er nå over, og det blir mye ekstra jobbing med overtid fremover, og mye ny kunnskap å lære seg. Om jeg hadde vert brennende interessert i faget og jobben så ville det nok gått greit å fortsette, men jeg må ærlig innrømme at jeg i løpet av de siste årene sakte men sikkert har mistet interessen for IT-faget , og motivasjonen for jobben er nå svært lav. Og når ovenfornevnte med omlegging kommer på toppen av det hele, så vurderer jeg for alvor å si opp - innen kort tid. Jeg har ikke noe nytt arbeid å gå til, så det hele er selvsagt litt skremmende. Litt mer om meg; Jeg er fri og frank, har ingen barn/familie eller store faste utgifter. Har solid økonomi/ingen gjeld, og jeg har spart opp et ganske betydelig beløp de siste 10-årene. Eier ikke egen bolig. Jeg er absolutt ikke en person som tar "forhastede" beslutning, men jeg kjenner nå på hele kroppen at det føles riktig å gjøre en endring i tilværelsen. Min brennende interesse har vert friluftsliv og turer, men jeg har også et bredt spekter av andre interesser. Pga jobb har jeg aldri gjennomført noen lange turer over flere uker eller måneder, men stort sett hatt lange dagsturer, kveldsturer etter jobb m.m, sommer som vinter. 10-15 overnattingsturer i året. Fysikken er svært bra og jeg har solid erfaring med de fleste former for friluftsliv. Vel.. nå føler jeg tiden er inne for en endring i livet, en "pause" fra det dagligdagse. Jeg er ikke klar for å gå direkte over i noen ny jobb. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg vil videre i livet. Tanker som umiddelbart har dukket opp er feks å ta en langtur til fots i norge.. 4-5 måneder. Eller kanskje sykle nedover i Europa. Kanskje dukker både motivasjon, jobb og kjærligheten opp på veien. Jeg er en person som trives godt i eget selskap og er flink til å kose meg på tur. Jeg har hundrevis av kilometer og noen titals tusen høydemeter alene på tur hvert år. Rent økonomisk tenker jeg det vil gå greit med både ett og to års "pause".. men her kan det være endel ting jeg ikke har tenkt helt nøye gjennom..(?) Jeg kan også nevne at jeg også eier et lite firma som jeg vurderer å selge/overføre til ny eier før jeg evt begir meg ut på langtur. Jeg ønsker å koble av og ha minst mulig "forstyrrelser" i pauseåret. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget (som kanskje ble litt rotete).. men uansett, tanken på å si opp en trygg jobb er selvsagt skremmende, så jeg ønsker vel i første omgang bare å dele dette med andre, og kanskje få noen synspunker og tilbakemeldinger.
  45. Mitt bidrag til årets julekalender. Er ute en dag for tidlig, men skal opereres i morgen og er usikker om jeg får postet da. Jeg får stadig henvendelser fra folk som lurer på hvordan de kan reparere sine Goretex og andre membranplagg når det har blitt skadet. Siden jeg hadde noen stoffrester tilgjengelig fra mitt nye jakkeprosjekt har jeg nå laget en liten video om hvordan en kan reparere ulike skader, med utgangspunkt i de samme teknikkene som brukes når plaggene lages. Reparasjonene blir dermed holdbare og vanntette, som det opprinnelige plagget. Har laget videoen på engelsk da jeg har en del utenlandske følgere av mine DIY prosjekter også: https://youtu.be/1JCdK19_BkI
  46. 22 poeng
    20 Juli 2018 Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung! Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen. Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold. 21 Juli 2018 Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet). Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang.. Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under). Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall! Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!) Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen. Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.) Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder... På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen. 22 Juli 2018 Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne. Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold! Vi får en flott vandring langs med vatnet. Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass. Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste. Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være.. I varmen er dette oppsettet veldig bra.. 23.07.2019 Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen. Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!
  47. 22 poeng
    Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette.
  48. 22 poeng
    Heriks

    5 dager i Tarfala

    Troppet opp på Gardermoen der jeg hadde avtalt å møte turfølget mitt og sjekket inn ryggsekken som spesialbagasje og deretter inntok vi frokosten på UpperCrust (dyrt å spise frokost på Gardermoen altså, men det var i det minste så tidlig på morgenen at vi kunne avstå øl før avreise) Mellomlanding i Stockholm, vi fikk ikke handle på taxfree siden vi skulle videre innenlands men skitt au, alt vi eventuelt skulle kjøpe måtte jo uansett bæres inn i fjellet, like greit å slippe. Videre fra Stockholm til Kiruna derifra videre med buss til Nikkaloukta. Nikkaloukta – der veien stopper Nikkaloukta er en liten bygd i Gällivare 6,6 mil øst for Kiruna, i følge Nikkaloukta.com er det 14 bofaste familier på stedet og litt flere på sommerstid. Området har vært samisk boplass i flere tusen år. Det man lever av i dag er turister og reinsdyr, Kalixälven har kilden sin her, og severdighetene består av et kapell, en kunstutstilling og mye fin natur da selvsagt. I Nikkaloukta slutter ganske enkelt veien, så herifra er det bare å ta bena fatt. Vi ankom torsdag ettermiddag, litt vel sent å starte vandringen så vi hadde reservert ei hytte i Nikkaloukta, prøvde en lokal rett (rengrateng) i restauranten, reorganisering av sekken klar for tidlig avgang neste morgen og tok tidlig kveld. Bare å ta bena fatt herifra Laddjujávri Vi hadde ganske tidlig i planleggingen bestemt oss for at vi tar båten over Laddjujávri noe som forkorter turen inn til Tarfala med 7 km, men før vi kom så langt var det 5,6 km å gå. Stien var ren autostrada gjennom bjørkeskogen før vi endte på båtbrygga. Vi var tidlig ute og hadde 20 minutters ventetid før billettsalget startet. Lap Dånalds var lagt ned til fordel for den nye restaurant Enoks, men det var litt tidlig på morgenen så de hadde ikke åpnet dørene riktig enda. Vi hadde en trivelig prat med billettselger/kaptein på båten som skulle frakte oss over Laddjujávri. Vi snakket om norske fjell, utstyr og det er visst ikke bare i Norge man ser mye rart som har tenkt seg opp i fjellet. Han hadde sett litt av hvert som skulle på fjelltur denne kapteinen. På båten oppover Láddjuvággis delta fikk vi for første gang på turen utsikt til Sveriges høyeste topp Kebnekaise. Det skjedde visst ikke så veldig ofte at han møtte på de som skulle på flere dagers tur i området og som _ikke_ hadde tenkt seg opp på Kebnekaise, men det var altså ikke det som stod på programmet for oss denne gangen. Båtturen opp til øvre båtbrygga tar ca 30-40 minutter. Motorveg fra Nikkaloukta til båtbrygga ved Laddjujävri Det var bygget en ny flott restaurant, så Lap Dånalds var ute av drift Innover mot Kebnekaise Kloppeti klopp Det skal svenskene ha, de er flinke til å kloppe stier og det er vel også helt nødvendig når det er såpass mye trafikk som det er opp til Kebnekaise Fjällstation. Stien fra øvre båtbygga (for øvrig ikke noe stort etablissement her, det var ei brygge hvor de hadde satt opp en benk med presenning over hvor man kunne sitte ved dårlig vær) og opp til stidele mellom Kebnekaise Fjällstation og Tarfaladalen var kloppet på så å si hvert eneste fuktige punkt for ikke å snakke om skiltet for hver km med hvor langt det var igjen til båten. Det er ca 7 km fra øvre båtbrygga og opp til stidele hvor vi skulle ta av til Tarfala. Solide klopper i alle fall 6 km igjen, og nå skal vi oppover Opp til Tarfala Så langt har turen gått mer eller mindre bare bortover, Nikkaloukta ligger 453 moh, Kebnekaise Fjällstation 690 moh, Tarfalastugan ligger 1180 moh. Mesteparten av stigningen på de siste kilometerne med andre ord. Vi tok en lunsjpause før vi begynte turen oppover, det viste seg heldigvis å være en grei skuring, det stiger jevnt og trutt ingen større utfordringer annet enn at man begynner å merke at man har gått en stund med sekken på. Vi hadde med oss litt ekstra forsyninger opp til vertinnen vår som var hyttevakt på Tarfalastugan, ikke at det utgjorde noen stor vekt men likevel en kg her og noen gram der merker man fort når det går oppover. Oppe i dalen passerte vi et par svære hengebruer, solide saker men ser litt malplassert sånn midt i en svensk fjelldal men men .. jeg var nå glad for å slippe i bli bløt på bena jeg da. Møtte en liten flokk på 5 rein (slike smådyr som turfølget mitt ikke ser), og noen få sjeler på vei ned fra Tarfala men ellers var nok de fleste folka å møte på stien mellom båten og Kebnekaise Fjällstasjon. Oppover mot Tarfala Solide bruer De siste par km begynte det å bli mye stein og ikke fullt så lett å bevege seg. Vi passerte minnetavla over Valter Schytt grunnlegger av Tarfala forskningsstasjon, selve forskningstasjonen og tok siste biten over til Tarfalastugan (skal innrømme at den siste kilometeren føltes unaturlig lang ) men vi kom da frem til slutt. Målet med turen var å besøke hun som satt som hyttevert på Tarfalastugan, og sambo. Vi ble innlosjert i sikringsstua/hyttevertstua og ikke selve turisthytta. Der ble vi møtt med «luksusmiddag», pasta og kjøttsaus, rødvin og sjokolademousse til dessert. Og sånn fortsatt det egentlig det meste av uka, det meste av Real turmaten ble båret ned igjen kan man vel si … Tarfalastugan er Svenske turistforeningsens høyest beliggende hytte på 1180 moh. Innerst i Tarfaladalen ved bredden av sjøen Tarfalajaure, omgitt av høye topper og isbreer. Nydelig sted, men mye stein! Tok en stund før denne hytta ble noe særlig større i horisonten altså, føltes i alle fall sånn. Panorama tatt rett bak hytta, det er fint i Tarfala Dagen etter ankomst ble det avslapping på hytta, skravling (vi hadde jo litt å ta igjen) og pannekaker. Det regna uansett og beina syntes det var helt greit å ta det med ro en dag. Isbreer og bresjøer Søndagen ble brukt til dagstur i området, Anna og Eric viste oss rundt. Turen gikk ned til forskningsstasjonen, over brua der og opp til bresjøene der ble det et bad for de tøffe (ikke meg med andre ord, iskaldt fjellvann holder ikke badetemperatur for meg). Så spiste vi medbrakt lunsj før vi tok turen opp til Isfallsglaciären, vi holdt oss riktignok på trygg grunn, men denne breen var visstnok et område for brekurs og det foregår jo en omfattende forskningsvirksomhet på den. Vi så riktinok et ordentlig ras et stykke lenger opp på breen et par dager senere så tenker det var like greit å holde seg nær kanten jeg. Fra brekanten var det flott utsikt utover Tarfaladalen og bresjøene nedenfor. Ferdig med å utforske denne breen går turen videre for et par av oss bort til Kebnepakteglaciären for en nærmere titt på denne også og rundt Tarfalajaure ned igjen til hytta. Mye stein på den turen, men utsikten fra innerst i dalen og utover var upåklagelig. Dansen starter kl. 21 på Tarfalastugan, helikopterplattingen må jo tross alt brukes til noe. Tarfala forskningsstasjon Isfallsglaciären Utsikten fra kanten av Isfallsglaciären og utover Tarfaladalen En nærmere titt på Kebnepakteglaciären Helt i enden av Tarfaladalen, man skimter hytta ved enden av vannet Dansen begynner kl. 21.00 Kaskasatjåkka 2071 moh La det bare være sagt med en gang, det blir aldri noen fjellklatrer av meg, har aldri betraktet meg som særlig høyderedd men følelsen av «snubler du nå er det j…. langt ned» har jeg ikke noe sansen for. Takke meg til en vettug sti … Det var 3 av oss som la ut på dagstur til Kaskasatjåkka, 3. høyeste topp i dette område (Syd- og Nordtoppen på Kebnekaise er høyere) og Sveriges 4. høyeste fjell (3. høyeste ligger i Sarek). Turen opp er ganske variert med både stein, snøfelter, isbrè og litt klyving, mer enn skummelt nok for meg. No big deal i følge andre turrapporter jeg har lest. Jaja, opp kom vi. Var litt uheldig med litt tåke på toppen men det lettet litt innimellom så vi fikk litt utsikt. Finfin utsikt over til Nord- og Sydtoppen på Kebnekaise og flere av dalgangene innover Koupervaggi, Kaskasavaggi og Vistasvaggi. Litt mat på toppen, bilder i øst og vest, en snødame på toppen og en stein på varden så gikk turen ned igjen. Syntes ikke det var noe mindre skummelt på veien ned jeg da Man blir fort liten i slike omgivelser, på vei gjennom steinrabbelet opp til Kaskasatjåkka Langt ned! Utsikt til Nord- og Sørtoppen på Kebnekaise, sett fra Kaskasatjåkka. Isbreen nederst er Kebnepakteglaciären Jeg bærer det ikke ned igjen Siste dagen i Tarfala ble en riktig «slappe av dag» Det nærmet seg slutten på oppholdet for vertskapet vårt også, de hadde tilbrakt 3 uker i Tarfala + en uke i fjellet før det. De så vel i grunnen frem til å komme hjem. Det ble rydde og forberede avgang i strålende solskinn, litt tid til å lese og sole seg ble det også. Neste hyttevert ankom og forberedte seg på å ta over, han skulle få saker levert med helikopter så vi ventet litt på det. Alvorlig mye helikoptertrafikk i det fjellet altså, stadig noen som er ute å flyr. Både forskningsstasjonen og turister på Kebnekaise bruker mye helikopter. Altså, forskningsstasjonen får nå være sin sak, men å fly opp til toppen av Kebnekaise, det er juks altså … Siste dans på «plattan» og en fantastisk fullmåne over Tarfaladalen (da savnet jeg et ordentlig kamera). Vi regnet med tidlig avgang ned igjen neste dag og pakket så mye som mulig. Det var noe som skulle spises opp, for vi bærer det ikke ned igjen! (vel, med unntak av en del Real turmat da, den holder seg jo godt) Litt soling i hytteveggen ble det tid til Helikopterleveranse, ikke riktig så vanlig i Norske fjell Flott solnedgang og nesten fullmåne i Tarfaladalen siste kvelden Tilbake til start Turen ned gikk naturlig nok raskere enn turen opp, vi rakk ikke bare siste båten, men et par båter før det. Ble til og med sittende å vente en stund. De 19 kilometerene gikk overraskende greit. Vi skulle sove nok en natt i Nikkaloukta, men det var helt greit å komme ned igjen til en dusj og en bedre middag. Rolig kveld med en bedre middag i restauranten i Nikkaloukta, det ble rein igjen (det var en gjenganger på menyen for å si det slik), deretter tidlig kveld. Dagen etter var det bare å stå opp, pakke lakenposen og komme seg på bussen. Vi slo i hjel noen timer (vi unngikk alt med reinkjøtt i pizzasjappa) i Kiruna før vi fant veien ut til flyplassen og vendte snuten mot gamlelandet. Alt i alt en finfin tur i godt selskap. De har fine fjell i Sverige og! Vi forlater Tarfaladalen i strålende solskinn Tilbake til sivilisasjonen, var greit med en dusj og en bedre middag
  49. 22 poeng
    Dette er del 2 av en turrapport om min 400 km lange fjelltur fra Yosemite til Mount Whitney. Strekningen mellom Reds Meadow og Muir Trail Ranch langs John Muir Trail er 3-4 dager og av mange ansett som den kjedeligste etappen av JMT siden den går mye under tregrensa og bare har to fjellpass. Jeg valgte derfor å gå en rute lengre øst i mer variert terreng. Dag 10 Mammoth Crest - Ram Lake, 15 km Startet videre oppover Mammoth Crest til den nådde sitt høyeste på 3400 moh. Deretter bar det nedover til Deer Lakes før en ny liten klatreetappe opp til Duck Pass gjennom en liten steinrøys. Fra duck pass kommer en litt mer brukt sti og jeg fulgte denne forbi duck lake og inn på jmt. Traff en eldre dame som holdt god tempe innover stien langs Duck Lake, hun var i følge med et par andre eldre herremenn, men de lå langt bak. V: Mammoth Crest, H: Tilbakeblikk mot Deer Lakes V: John Muir Trail rett etter Duck Lake, H: Krysset til Ram Lake Fulgte jmt fram til purple lake hvor jeg tok av opp mot ram lake. Var en sti oppover her også, men den forsvant mer og mer jo lengre opp jeg kom. Er litt stigning opp til Ram Lake og formen var definivt ikke helt tilstede denne dagen. Egentlig hadde jeg planlagt å komme meg opp til Franklin Lakes som ligger over tregrensa, men jeg tok istedetfor en tidlig kveld ved Ram Lake. Fikk tid til et lite bad og litt fisking før jeg krøp i soveposen. Dag 11 Ram Lake - Lake Wit So Nah Pah, 10 km Våknet midt på natten av hagl og regn. Stengte igjen beaken på hexamid teltet og sov videre. Tidlig morgen kom det en ny skur og det var helt hvitt på bakken. Drøyde det litt i håp om av været skulle lette og halv ni var det ganske greit vær så jeg startet på bakkene opp mot Franklin Lake. Turen opp dit var ganske grei og jeg brukte omtrent en time opp til øvre enden av vannet. Nattens hagl ligger tett på bakken V: Ram Lakes, H: Franklin Lakes V: Franklin Lakes med Pretty Pass den første kløfta til venstre, H: Tilbakeblikk mot Franklin Lakes på vei opp Pretty Pass Fra Franklin lake er neste hindring Pretty Pass på 3620 moh. Den startet allerede ned ved vannet med en stor steinrøys. På vei oppover hekter jeg ene staven i det jeg nesten faller og den knekker på det midterste partiet. Den er fremdeles brukbar, da jeg kan låse den i en lavere posisjon fra der den knakk. Hekter den hele staven på sekken så jeg ikke skal knekke mer og ihvertfall har en hel stav til teltet. Videre oppover er det mye løs grus og jeg løser ut et par mindre steinsprang. Halvveis opp begynner det å hagle igjen og skyene ser veldig truende ut. Heldigvis har jeg ikke hørt noe torden enda. Mot toppen blir det brattere og jeg sliter meg gjennom en veldig løs travers for å komme i rett posisjon til siste biten. Omsider er jeg på toppen og kan nyte utsikten østover. Planen er nå å bruke et par dager på østsiden av Sierra crest før jeg igjen krysser over på vestsiden. V: Hvordan Pretty Pass har fått sitt navn vet jeg ikke, men muligens det innebærer en smule ironi. Utsikten mot både øst og vest fra toppen er derimot meget vakker. H: Utsikt østover mot Convict Canyon. Mount Baldwin i bakgrunnen Turen ned på andre siden er omtrent like bratt med ganske løs grus, men jeg kommer meg nokså greit nedover. Når det slaker ut og blir normalt terreng igjen tar jeg fram andre staven også igjen, men litt lengre nede på helt enkelt terreng ruller jeg på en stein og går i bakken. Begge stavene knekker og jeg har nå tre brudd på stavene. Slenger alle delene i sidelommen på sekken og går videre til Big Horn Lake. Er noen fine campsteder der, men vannet et så uttørket at det renner ingenting hverken inn eller ut så jeg går videre oppover. V: Knekk og brekk... H: Big Horn Lake med Red Slate Mountain i bakgrunnen Ovenfor Lake Wit So Nah Pah kommer det en fin bekk inn og jeg finner en plass der for å campe. Fremdeles tidlig på dagen, men jeg hadde planlagt en kort etappe denne dagen og må også fikse litt utstyr. Været frister heller ikke særlig og det veksler mellom hagl, kornsnø og regn med noen perioder med solglimt innimellom. V: As good as new... H: Fin teltplass med utsikt mot Red Slate Mountain Fikk spjelket stavene med noen teltplugger og rigger opp teltet. Viser seg snart at de tynne spikerpluggene bøyer seg meg engang så jeg må ofre en V-plugg også og er da to plugger i minus til teltet. Blir en god liten lur i teltet før været letter litt i sekstida. Tid for litt matlaging og så blir det et liten tur med fluestanga og kameraet ned til vannet. Får 4-5 små bekkerøyer og har fisk etter på hvert kast når jeg setter litt fart på strekning Caddis varianten. Kvelden blir rolig og nydelig selv om det er rimelig kjølig i luften etter en hustrig dag. V: Flott sted for å lure noen småfisk, M: Red Slate Mountain speiler seg vakkert i den lille tjønna ovenfor Lake Wit So Nah Pah, H: Melkeveien over Red Slate Mountain Dag 12: Lake Wit So Nah Pah - Upper Hopkins Lakes 7 km Var en kald natt og jeg våknet til et tjukt lag av rim på teltet. Tok det derfor rolig på morgenen og ventet til solen fikk tørket det meste. Halv ni var jeg klar for avgang og da var det fortsatt bare 4 varmegrader. Fulgte bekkedalen opp mot Constance Lake og tok meg så opp på ryggen vest for vannet. Der ble det litt opp og ned før jeg kom på oversiden av Constance Lake og kunne følge dalen der oppover mot Corridor Pass (3597 moh) Dette er regnet som et lett klasse 2 pass, men det var et drygt stykke med steinrøys å forsere så det tok likevel litt tid. Nydelig utsikt nedover dalen fra ruten oppover. V: Constance Lake H: Utsikt mot Constance Lake fra Corridor Pass Fra toppen av passet gikk det relativt enkelt ned mot Big McGee lake. Krysset stien til McGee pass og gikk videre over en slette før jeg fant en ny sti. Denne ledet oppover mot Hopkins Pass som jeg skulle over, men jeg trodde ikke det var noen sti her. Stien ledet meg imidlertid helt til topps og jeg var vel kanskje mest lettet siden jeg var ganske lei av steinrøys fra de forrige passene. Møtte et par som var på vei ned igjen, de campet med McGee Lake og hadde vært over passet på dagstur for å fiske i Hopkins Lake. V: Utsikt sørover fra Corridor Pass H: Frodigere når jeg kom lengre ned fra Corridor Pass V: MgGee Creek H: Liten pytt på vei opp Hopkins Pass V: Big MgCee Lake M: Red & White Mountain fra Hopkins Pass H: Mot sør fra Hopkins Pass, Third og Fourth Resseses vises i bakgrunnen. Nydelig utsikt fra toppen både mot nord hvor jeg kom fra og sørover mot the Mono Resseses. Relativt slakt og fint terreng ned mot Upper Hopkins lake og jeg fant en grei teltplass litt ovenfor det nedre av de to Upper Hopkins Lakes. Ble ikke så mange kilometer, men kryssing av to pass på over 3500 meter tar sitt. Camp ved Upper Hopkins Lakes Litt spent på å prøve fiskelykken her så straks teltet var satt opp tok jeg med fluestanga ned til vannet. Litt skuffet over at det bare var små bekkerøyer å få her også. Fikk vel en 15-20 stk på en runde rundt vannet, alle på samme cdc Caddis imitasjon. Så også spor av det jeg tror er gaupe på motsatt side av vannet. Var ihvertfall for små spor til å være puma. Eller kanskje det bare var en hund... Utpå kvelden ble det skyfritt så det ble litt forsøk på nattfoto før jeg krøp i soveposen. Dag 13: Upper hopkins lake - Lower Mills Creek lake, 16 km Enda en natt med frost. Våknet sent og kom ikke i gang før halv ti. Fra Hopkins Lake er det et sti nedover mot Mono trail, men i øvre deler er den mange steder svært utydelig og jeg mistet den flere ganger for så å finne den igjen. Uansett meget greit terreng å gå i og det gikk i greit tempo. Nede i Mono Recess fulgte jeg stien der nedover til avstikkeren mot Second Recess. Møte to andre på vei oppover med en hund, tror det var dagsturister som sikkert overnatter på Vermillion Valley Resort. V og M: Dalen langs Hopkins Creek H: Mono Recess Trail Kom meg ganske langt ned i Mono Recess før avstikkeren og jeg var vel nede på 2600 moh før det bar relativt bratt oppover Second Recess på relativt grei sti. Etterhvert flatet det litt ut og jeg gikk langs en nydelig bekk hvor småfiskene svømte livlig rundt. Ved mills Creek slutter den offisielle stien, men SHR går oppover fjellsiden fra Second Recess. Var en antydning til sti oppover, men etter å ha fulgt den 250 høydemeter oppover og var ganske langt nord for der jeg mente jeg burde være traverste jeg bortover til jeg fant en annen sti som først gikk litt nedover før den gikk oppover der jeg skulle. Vet ikke om den stien faktisk hadde gått enda lengre nord og opp før den snudde og det var samme sti, men har ihvertfall hørt flere andre har hatt litt problemer ned å finne rett rute i området. V: På vei opp mot Mills Creek H: Camp ved Lower Mills Creek Lake Solnedgang var nydelig denne kvelden Vel oppe ved den første lille dammen etter st stigningen flatet noe ut tok jeg en liten pause før den siste etappen opp mot Lower Mills Creek Lake. Den siste biten fikk greit opp en liten fjellrygg og vel framme ved vannet ble det tid til et lite bad og en tur med fluestanga. Fikk min første golden trout, men den var knapt 100 gram og virket som de fleste fiskene der var samme størrelse. Kvelden var helt skyfri så det ble en ny runde med kameraet etter middag og sternene tittet fram. Dag 14 Lower Mills Creek lake - Wee Lake, 11 km Klarte for en gangs skyld å komme meg relativt tidlig opp og var på vei mot Upper Mills Creek Lake kl halv åtte. Greit å kunne utnytte den litt kjølige morgenen til å ta den verste stigningen. Oppstigningen mot Gabbot Pass (3730 moh) startet fra vannet og jeg fulgte den ruten som står beskrevet i boken om Sierra High Route. Dette gikk veldig greit. Noe steinur som måtte forseres, men stort sett greit å gå hele veien. Høyden merkes imidlertid og hvert steg går litt saktere enn vanlig. På vei opp møtte jeg en gruppe på fem som kom motsatt vei. De hadde startet SHR ved Piute Pass og skulle gå til Tuolumne Meadows og var på tredje dagen. V: Mt Gabb speiler seg i Upper Mills Creek Lake, H: Tynn is på en pytt på vei opp Gabbot Pass Lang rekke med fjell mot øst: Abbot, Dade, Pip-Squek Spire og Bear Creek Spire. På toppen av passet valgte jeg å følge en renneformasjon som går på skrå vestover. Gik først litt oppover og var oppe på 3750 moh før det gikk nedover. Et greit rutevalg med stort sett fint underlag å gå hele veien. Måtte imidlertid ta en liten avstikker ut av søkket for å få litt utsikt. Nede ved Lake Italy så jeg et par fine fisker svømme forbi så jeg tok en pause med fluestanga og fikk et par golden trout som ihvertfall var litt større enn de fra dagen før, men den store fikk jeg dessverre ikke. V: Utsikt sørvest mot Lake Italy fra Gabbot Pass M: Teddy Bear og Brown Bear Lake H: Ice Bear Lake fra toppen av White Bear Pass V: Big Bear Lake M: Little Bear Lake V: Vee Lake Fra Lake Italy fulgte jeg stien et stykke nedover før jeg tok sørover mot White Bear Pass (3630 moh). Passerte Teddy Bear Lake og Brown Bear Lake uten å se noe til bjørn. White Bear Pass er beskrevet som et litt vanskelig pass hvis en ikke finner rett rute, men jeg så meg ut en rute som gikk godt til venstre for dalen som går ned fra passet og dette fungerte greit. Måtte trenge meg gjennom litt vierkratt på vei oppover og fikk noen nye skrubbsår på leggene, men det får en tåle. På toppen av White Bear Pass ligger White Bear Lake og derfra valgte jeg å forlate SHR og gikk nedover mot Big Bear Lake og videre til Little Bear Lake som var et utrolig flott lite vann godt over tregrensa. Derfra fulgte jeg et lite skar over til Vee Lake hvor jeg fant en fin teltplass med god utsikt til Seven Gables og Gemini. Ble en runde med fluestanga også denne kvelden, men ørretene var for små til å bite over flua. Flott utsikt mot Gemini (den pyramideformede toppen) fra campen. Dag 15: Wee Lake - Sallie Keys Lakes 15 km Tok det rolig om morgenen og sov til sola tittet inn i teltet. Dagens etappe startet i variert terreng meg kratt, stein og fjell. Fulgte Bear Creek nedover langs en sti sin forsvant og dukket opp igjen i tide og utide. Er nok ikke den mest brukte stien i Sierra, men så ihvertfall relativt ferske fotspor. V: Seven Gables i bakgrunnen M: Bear Creek Meadow under Seven Gables H: Seven Gables fra annen vinkel Fra Bear Creek Meadow hadde jeg regnet med stien ble noe bedre, men det var snarere tvert imot. Mye steinur som måtte forseres nedover. Siste km ned mot John Muir Trail bedret det seg og farten gikk opp. Ved stidelet til JMT var det samlet en del som hadde tatt pause. Snakket med et par som gikk hele jmt og hadde brukt rundt 14 dager til nå. V: John Muir Trail langs Marie Lakes H: Langs Sallie Keys Lakes Med god sti under beina gikk det fort opp til Marie Lakes og videre til Selden Pass (3315 moh). Planen var å campe ved Sallie Keys Lakes og jeg var fremme der i tre tida. God tid til å fiske litt og det ble et par golden trout, men heller ingen store denne dagen heller. Måtte opp midt på natta for å pisse og fikk anledning til å ta dette bildet Dag 16: Sallie keys lake - McClure Meadow 24 km Kom meg opp tidlig for å komme meg ned til muir trail ranch så tidlig som mulig. I det jeg våknet spaserte en hjort rett forbi teltet mitt. Litt kjølig på morgenen før sola kom høyt nok til å komme over fjellene. Turen ned gikk greit på god sti og ca kl 9 var jeg framme ved MTR. Ranchen der er et overnattingssted hvor en må ta båt inn over florence lake og så noen kilometer å gå. De ordner også resupply for turgåere og min bøtte med mat ventet når jeg kom. Fikk ladet batteriene til kameraet, faktisk var det bare et som trengte lades da solcellepanelet klarte å fullade det andre som var tomt dagen før. Sorterte all maten og la det som var til overs i hiker boksene. Hadde sent med en stor pose m&m og en som tydeligvis hadde sent for lite snacks var overlykkelig når han fikk halvparten. Youghurt nøttene og cashewnøttene jeg hadde sent ble det imidlertid ingen deling av. Maten min består for det meste av barer om dagen og gjerne også til frokost. Har med nok frokostblanding til annenhver dag, men en clifbar eller granolabar er utrolig lettvint til frokost. Ellers går det i proteinbarer, larabar (frukt og nøttebar) og selvsagt snickers. Til middag har jeg noe mountain house og annet frysetørket og selvmikset med ingredienser fra packit gourmet. Noen poser potetmos er også med. Til snacks varierer jeg med ost, nøtter, jerky og salami. Spesielt osten er utrolig god å ha når ulvehungeren pluttselig setter inn. Drar av gårde fra MTR litt over tolv og går oppover langs elva med mange vakre fossefall og fine settinger. Med mat så veide sekken 16 kg når jeg dro fra MTR og det merkes godt i skuldrene at det er endel over det som er komfortabelt i arc frame sekken. V og M: Muir Trail Ranch H: 16 kg er ikke så ille med mat for 9 dager i sekken. Resten av turen fra Muir Trail Ranch til Mount Whitney langs John Muir Trail kommer i del 3...
  50. 22 poeng
    Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet. Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro! Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen. Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet. Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt. Vi gleder oss allerede til neste års dugnad. Martin Gjellestad med familie.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.