Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 18. april 2012 i alle områder

  1. Fjellforum har blitt stedet for deg som vil berette hvordan du presser gram ut av den mikroskopiske anatomiske sekken din. For å ha rett til å uttale seg, må man jobbe steinhardt for å redusere all vekt ned til minste minimum, og være så kreativ som mulig for klare å oppnå dette. Man skal ete næringspulver og tørka kaviar. Skylle det ned med vann fra bekken. Naturligvis ikke i en kopp. Den veier for mye. Man bruker hendene. Viktig å tørke hendene før man løper videre (ja – løper! For det er kult, og det gjør turen så gøy som den aldri før har vært!) Viktige gram å hente på å ha tørre hender! Skoene skal være av typen super-ultra-nano lightweight, naturligvis. Ankelstøtte og høye skaft er helt unødvendig. Gjerne beskjær sålen for unødvendig gummi. Man skal kutte av overflødige centimeter fra reimene på sekken, og vha kniv eller syl utvide alle luftehull og reimhull, her er det mye å hente! Man skal kappe skaftet på tannbørsten og file ned børstehøyden. Man skal brenne av halve månedslønna på å kjøpe det hippeste dyreste utstyret i signalfarvede state-of-the art lettvektsmaterialer på E-Bay. Skal man ha telt, må det være type Superlight-utgave.. Hvis det også blir for tungt, sover man i en ultratynn hengekøye, eller bare under et kroppsformet stykke super-ultra-nano lightweight presenning som man har skåret av den originale man kjøpte, fordi originalen veide for mye. Skal man fiske, holder det med noen meter ultratynt snøre. Fisken sløyer man vha en smal type tapetkniv med supertynt blad. Liggeunderlag? Det trenger man ikke. Klær? Kompresjonstights og pannebånd holder i massevis. ************************************************ ************************************************ Er det satt på spissen? Kanskje litt. Men jeg sitter med oppfatning av at for å være litt kul på Fjellforum, må du helst tilhøre den rase som sokner til en eller annen lettpakkerkategori. Er du av den trauste typen med canadaskjorte og mygghatt..Som slenger storsekken din på ryggen, og i høyskaftede jegerstøvler trasker av gårde med tre fiskestenger, en svartkjele og et par poser kokekaffe, noen stykker bacon og en pakke egg, et par flasker drivstoff til primusen, en samekniv, en foldesag og en liten kniv, en flaske whisky og en boks pils eller tre, et komfortabelt og romslig telt, en pose 50cm vinterplugger, et robust underlag og en fjellduk - ja så er du en raring. Et aldri så lite utskudd. En av de gamle skrullingene som sokner til fossile måter å leve livet ute i det fri på. Og som er primitiv nok til å bære 25kg + på ryggen. Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ønsker med dette å understreke at jeg ser fornuften i å bytte ut det 7 kilo gamle bomullsteltet med et telt som veier 3,5kg i stedet, uten at det går på bekostning av egenskaper. Jeg ser fornuften i å bytte ut den gamle 1,5kg tunge primusen, som du må drasse med deg både rødsprit til forvarming, drivstoff og et solid skrin med reservedeler og pakninger til. Jeg ser også fornuften i å bytte ut saueskinnssoveposen med en pose i dun eller fiber som veier det halve. Såpass ser jeg gevinsten i. Selv jeg. Men jeg er jævla glad i bacon. Og elgkjøttgryte m/sopp og løk, basert på crème fraiche. Jeg er jævla glad i whisky. Jeg er tilhenger av å strekke ut beina og kose meg med en cigar etter å ha inntatt et bedre måltid i fjellet etter en lang fiskeøkt. Kanskje rusle ned til bekken å hente en boks iskald Mack-øl jeg tok med. Den smaker himmelsk i fjellheimen…Jeg vil ha samekniven og foldesaga. Ser faktisk nytteverdien i begge, og bruker de til alt mulig rart. Nytteverdi ser jeg også i primusunderlaget i aluminium, fjøla og den store termokoppen jeg bærer med meg. Jeg bærer ei flaske ekstra drivstoff til MSR’en fordi jeg anser det som en sikkerhetsfaktor å være robust på drivstoff i vinterfjellet. Det gir meg også komfort når jeg er i vinterbase. Så bærer jeg heller ned en halv flaske for mye, som jeg ikke rakk bruke opp. Jeg liker lyset fra levende lys i forteltet. Derfor bærer jeg gladelig med meg et par kronlys og noen telys. Og jeg er glad i å lese villmarkslitteratur når jeg er der ute blant elementene..Derfor har jeg med meg Thorbjørn Tufte-boka mi på 300 sider. Jeg tør hevde at det er svært lite av det jeg bærer med meg, som kan kategoriseres som ”unødvendig skjit” (hentet fra en annen tråd her på forumet). Såpass felterfaring tør jeg påstå at jeg har, at jeg føler meg rimelig komfortabel med at det jeg putter oppi min Bergans Alpinist 110 både har en hensikt og en funksjon for meg der ute i villmarka. Så er det sagt! Jeg er en vandrende motpol til det jeg, på generelt grunnlag, mener er et ekstremistisk overfokus på utstyr og vektreduksjon, om det er ”ultra lightweight” eller annen form for ”lightweight”. Når jeg leser implisitt nedlatende kommentarer rundt omkring på nettet, som omtaler meg og mine ”artsfrender av norske konservative storsekkdinosaurer”, får jeg avslutningsvis lyst til å si: Piss off! Det finnes fortsatt noen lidenskapelige naturmennesker der ute, som bærer sin storsekk med stolthet, og som verken har lyst, eller for den saks skyld kanskje råd til, å etterstrebe vekthysteriet.
  2. 63 poeng
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse. Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers! Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver. Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent. Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner. Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva. Søndag 16. august. Mandag 17. august. Tirsdag 18. august. Onsdag 19. august Torsdag 20. august. Fredag 21. august. Lørdag 22. august. Søndag 23. august. Mandag 24. august. Tirsdag 25. august. Onsdag 26. august. Torsdag 27. august. Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det. Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn. Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte. Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år. Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre Takk for at du leste
  3. Det er ikke særlig lett å skrive et sammendrag av en tur som har vart i 70 dager, altfor mye å velge mellom, men her er noen høydepunkter: I år startet eventyret! Jeg og kompisen min Simon har endelig begynt reisen gjennom Norges villmark. Det å gå Norge på langs er en drøm jeg har hatt lenge. Jeg var 13 år gammel og gikk i syvende klasse på barneskolen da jeg fikk ideen. Jeg planla deler av ruta allerede for tre år siden, jeg ville så inderlig gjennomføre denne ekspedisjonen. Problemet jeg støtet på var bare at jeg ikke fant andre som var like unormale som meg. Ingen ville bli med på en slik lang og ekstremt krevende ekspedisjon. Da jeg tok jegerprøven traff jeg på Simon, en hyggelig fyr som også var interessert i friluftsliv. Vi snakket mye sammen i starten og begynte raskt å dra på turer sammen. Det er egentlig rart at vi ikke har kommet i kontakt med hverandre tidligere da vi bor på samme øy (Tromøya utenfor Arendal) og i tillegg så har vi gått på samme trinn på skolen i 10 år! Under vinteren 2017/2018 spurte jeg han om ikke han tilfeldigvis ville bli med å gå Norge på langs. Uten engang å tenke seg om så svarte han ja, dette hadde han veldig lyst til! Turkompis Simon Simonsen, en skikkelig råtass! I løpet av vinteren 2017/2018 og våren 2018 har jeg og Simon vært på en rekke treningsturer sammen. VI har teltet i -25 grader, jaktet hare i Fyresdal, vært flere dager i Birtedalen og fisket mengder med ørret, Gått med pulk, ski og truger i flere dager uten dekning i Telemarksheiene, i tillegg til en rekke turer i nærområdet hvor vi bor rundt Gjerstadvannet på Tromøya med tung sekk. Alt dette har vært forberedelser til den store prøven. Norge på langs! Etter mange timer med planlegging foran PC-skjermen var endelig det meste klart. I påska startet første etappe som gikk fra Lindesnes til Evje, ca. 100 – 120 effektive kilometer. Da vi startet ekspedisjonen på Lindesnes fyr var det full storm i vindstyrke, men vi trosset været og la av gårde. For å nå frem til Evje før skolen startet måtte vi gå i overkant av 20 kilometer hver dag noe som var veldig (altfor) tøft for kroppen i starten, men ble lettere etter hvert. Samme var det med sekkene, de føltes blytunge de første dagene, men etter ca. dag 4 ble kroppene vant til vekta samt at vi hadde spist opp et halvt tonn med mat;). Vi er ungdommer og spiser som hester, særlig når vi bruker masse energi hver dag! Etter omtrent tre dagers marsj nordover, ble det snø i terrenget noe vi ikke var særlig fornøyde med da vi var rimelig lei av vinteren… Dette gjorde det vanskeligere å finne åpne bekker samt at snøen under teltet gjorde nettene kaldere. Heldigvis var vi ekstremt heldige med været denne påsken, vi hadde blå himmel og sol hver dag! Etter en fin, men slitsom tur fikk vi en veldig brå start på siste dagen. Jeg våknet av at jeg var skikkelig kvalm og kastet opp i forteltet klokken 01.00 på natten! Jeg fikk heldigvis sove igjen frem til klokken 06.00 på morgenen da jeg og Simon bestemte oss for å komme oss av gårde. Det var ikke dekning på flere kilometers avstand! Jeg hadde lite energi så Simon bar det meste av bagasjen. Etter seks kilometer sjekket vi telefonene og fant dekning. Vi ringte hjem og forklarte situasjonen samt avtalte henteplass. Etter noen kilometer med gåing i snøen var vi kommet ned til veien noen få kilometer før Evje. Her møtte pappa oss og kjørte oss de siste meterne til Evje. I slike tilfeller er helse og sikkerhet mye viktigere enn å nå mål! Dette sier noe om hvor fort ting kan skje samt snu, og hvor viktig det er å prioritere rett. Etter påskens etappe tok vi noen uker pause før vi fant ut at vi hadde flere fridager på rad i mai. Både i fridagene rundt kristihimmelfartsdag og 17. Mai dro vi av gårde for å fortsette ekspedisjonen fra der hvor vi slapp. Første dagen fra der vi stoppet i påsken jogget vi 20 kilometer til Evje sentrum i styrtregn! Vi hadde satt bagasjen ifra oss på et lager en bensinstasjon. Dette var en effektiv måte å flytte seg på men kanskje den verste starten på en etappe vi noen gang har hatt. Dagen etter var vi begge støle etter den lange joggeturen dagen før, slik skal ikke en etappe starte igjen. Vi var på denne etappen også utrolig heldige med været, vi hadde oppimot 30 grader hvor eneste dag! På en av de siste dagene fikk Simon noen flotte ørreter som ble kok til et herlig middagsmåltid! Ørret smaker alltid godt samtidig som det er veldig sunt. Etter omtrent 70 effektive kilometer på fire dager ankom vi målet for denne korte etappen som var det lille tettstedet «Dale» rett ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Etter noen dager på skolen dro vi opp den 16. Mai for å fortsette ekspedisjonen fra Dale ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Dette var en av de finere etappene i hele år. Vi gikk gjennom Årdalen naturreservat som var et vanvittig flott område! Som vanlig hadde vi supert vær hele etappen. Dekningen derimot var dårlig, på det meste gikk vi fem dager uten å dekning på telefonen. Det å passere den mektige Rjukanfossen her i Tovdal var litt av en opplevelse som absolutt kan anbefales! Det er både en fin start på en langtur og et perfekt mål for en dagstur med familie. Andre dagen på etappen var datoen 17. Mai. Vi hadde med oss flagg og feiret mens vi gikk i flott norsk natur. Vi gikk muligens i Norges korteste tog, men til gjengjeld gikk vi over to mil mens vi sang nasjonalsangen med våre vakre stemmer;) På dag 3 av denne etappen var vi faktisk på vei hjemover i en kilometer til vi fikk dekning. Jeg var muligens blitt bitt av flått og hadde fått en ring på låret som tydet på infeksjon. Vi snakket med en lege på toppen av et fjell hvor han fortalte av det gikk helt fint å fortsette etappen. Vi var glade for denne avgjørelsen da været fortsatte å holde seg supert. På dag 5 avsluttet vi etappen med å gå ned til turisthytta Torsdalsbu hvor vi ble hentet med bil. Dette var en veldig vakker etappe. Etter noen uker til på skolen var siste året på ungdomsskolen over noe som også betyr at sommerferie! Etter mange dager med intens planlegging og pakking var endelig det store eventyret i gang for fullt! Til nå har vi bare gått korte etapper på maks en uke, slik er det ikke denne gangen. Vi skulle være borte i nesten åtte uker sammenhengende! Vi startet på DNT hytta Tordalsbu hvor vi slapp sist. Aller første leir i sommer var kun et par kilometer unna demningen ved DNT hytta. Vi var helt ville denne kvelden, det hadde ikke helt gått opp for oss hvor lenge vi faktisk skulle være bortreist! I løpet av fire utrolig varme dager kom vi oss til tettstedet Dalen i Telemark. Vi hadde gått lange dagsmarsjer hver dag og var helt utslitte da vi kom frem til tettstedet. Vi hadde tenkt til å legge oss inn på en camping her, men ombestemte oss da vi så hotellet i Dalen, det så mye mer fristende ut;). Her var vi en dag og fikk ladet skikkelig opp med god mat, vi var klare for en ny etappe mot Rjukan! Dalen hotell Klokken elleve sjekket vi ut og gikk inn på en kafé i tettstedet for å fylle magene opp på nytt, denne gangen med is. Vi satt har inne i noen timer å jobbet med skriving, bilderedigering og planlegging til ettermiddagen hvor vi gikk inn på enda en restaurant hvor vi en siste gang fylte opp magene med en nydelig løvbiff. Etter dette måltidet gikk vi opp den bratte heia (600 høydemeter) fra Dalen nordover og la oss på en fin høyde ved et vann. Egentlig var det hviledag denne dagen, men vi ville gjerne ha et godt utgangspunkt for dagen etter. Etappen mellom Dalen og Rukan var generelt veldig flott, men litt overraskende mye under tregrensa. Vi har hatt over 30 grader flere dager, som gjorde det skikkelig vrient å finne vann. Nesten alt av småbekker er tørket ut. Vi måtte og passe på å legge teltet på en smart plass (bak høyde for morrasola), da vi ellers ville blitt kokt før frokost. Senere på dagen steg temperaturen ofte over 30 grader, og det er nesten litt skummelt i kombinasjon med lite vann. Vi så mye på kart og terreng og planla ruter ut i fra mulighet til å finne nok vann. Likevel måtte vi av og til drikke stillestående vann, og det er ikke optimalt. Vi fikk en liten økt med magesjau på grunn av dette tipper vi, men det gikk over kjapt. Kan og kanskje være pga varmen? Vi har fiske noe, og fått noen ørreter her og der, uten at de store har bitt på. I så sterk varme, mister en litt energi til ekstrainnsats. Man benytter sjansen til å hvile når man kan. Det samme gjør også ørreten! Etter flere dager på tur kom vi høyere opp, og fikk endelig øye på Gaustadtoppen, enda med snøflekker her og der tross høy varme i lang tid. I over 30 grader, ble det en tøff dag ned til Rjukan, der vi ankom ved Vemork midt på dagen. Familien min ventet her og vi dro sammen til en hytte hvor vi har spist i 20 timer sammenhengende siden vi ankom tettstedet, vekta har økt klart siste døgn (mer enn 3 kilo på en dag), og nå er både Simon klare for enda en ny etappe! Vi startet med altfor tunge sekker fra Rjukan den 7. Juli i håp om at etappen over Hardangervidda skulle bli enkel og lettgått. De siste to ukene har vi klatret som noen tullinger både opp og ned i bratte heier og skråninger. Dette har ført til at vi har forflyttet oss senere enn planlagt. Heldigvis var Hardangervidda mye enklere da vi ikke gikk opp og ned så mange høydemetere hver eneste dag. På to dager gikk vi på merket sti helt inn til Kalhovd hvor vi sov en natt og spiste en herlig frokost, viktig med avveksling fra havregrøt frokosten:) Etter vi hadde forlatt DNT hytta begynte det plutselig å blåse opp noe så veldig og enda mørkere skyer var på vei rett mot oss i god fart! Vi var det høyeste punktet på vidda og ville derfor helst unngå å være her oppe mens tordenværet virkelig slo til. Derfor satt vi opp tempoet og kom oss ned i Sandsetdalen, en sidedal fra Tessungdalen. Her var vi ikke det høyeste punktet lenger og følte oss mye tryggere enn oppe på vidda. Neste dag var vi heldige å treffe på en veldig hyggelig dame som serverte oss brus, sjokolade og nystekte vafler på en flott seter nede ved elva! Tusen takk:) Ulempen med å gå så langt ned i en dal er at man må opp igjen… Dalsiden vi skulle opp var så bratt at vi ikke ville klart å gå i terrenget, derfor fulgte vi hovedveien. Det å gå på asfalt “dreper” beina i lengden! Da vi var oppe på 1250 moh fant vi et flott vann et stykke vekk fra veien og biltrafikken hvor vi satt opp teltet. På kvelden i teltet snakket Simon og jeg om det å være borte så lenge fra familie og venner… Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i over en måned. Verken jeg eller Simon har noen gang vært bortreist så lenge som dette, det var en veldig ny opplevelse for oss begge. Neste dag gikk vi kun et par timer og slo leir klokken ett midt på dagen. Grunnen til dette var fordi vi ville fiske og hadde god tid til å rekke ned til Rødberg den 12. Både jeg og Simon monterte stengene og gikk i hver vår retning… Simon kom tilbake med ni flotte ørreter, mens jeg kun hadde fått fire. Til mitt forsvar hadde jeg hatt på en som trolig var langt over kiloen, men denne datt dessverre av. Dette ble en herlig middag med beinfri selvfanget fjellørret. Neste dag gikk vi i en vill fart ned til Uvdalen da vi var jaget av tordenvær. Vi kom oss et stykke ned før vi måtte søke ly under taket på en hytte da det begynte å hagle intenst. Etter å godt ned 900 høydemetere var vi nede i bunnen av dalen, men beina var rimelig slitene og såre. I Rødberg hadde vi for første gang på turen en full hviledag, noe som betydde at vi sov her i to netter noe kroppene våre trengte. Etter en litt sein morgen og en grei frokost på hotellet i Rødberg la vi i vei mot Aurdal, noe som var en lang etappe. Været var fremdeles helt suverent! Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i 37 dager! Ettapestart er alltid spennende fordi man aldri vet hva man har i vente. En ulempe derimot er at sekken et utrolig tung! Grunnen til dette er fordi vi får proviant i de tettstedene vi er innom, det vil si ny mat, myggmiddel, solkrem osv. På grunn av den tunge sekken gikk vi ikke særlig langt i luftlinje den første dagen, men steg mange høydemeter. Neste dag derimot gikk vi langt, omtrent to effektive mil helt til vi kom til en flott hytte som vi spøket med å legge oss inn på helt til vi tok en nærmere titt på kartet… Det var jo en DNT hytte! Den var låst, men vi har med nøkkelen til disse hyttene da vi begge er medlem i turistforeningen. Denne hytta “Dalabu” var en romslig hytte med god plass til meg og Simon. Litt senere på kvelden kom et gammelt ektepar som hadde gått fra Langedrag som også skulle sove her. Det ble en hyggelig kveld og ekteparet var veldig interessert i ekspedisjonen vår gjennom Norges villmark. Neste dag gikk vi over fjellet rett vest for Hallingnatten og videre ned i dalen på nordsiden. Her fikk vi plutselig så inderlig lyst til å se en film på telefonen. Strøm var heller ikke noe problem da vi hadde så godt vær og fikk derfor ladet på solcellepanelet. Vi brukte Simon sin telefon og så hele Iron Man 2 på mobildata noe som var skikkelig gøy, men kanskje ikke det aller smarteste å gjøre da man bruker hemningsløse mengder med data. Et par dager senere ankom vi Nesbyen I Hallingdal hvor vi som en natt på camping. Anne som jobber på Campingen var så grei å gi oss en gratis natt. Vi handlet Taco ingredienser og lagde oss en herlig middag. Litt senere så vi film, Iron Man 3 med store mengder snacks og brus! Etter en hviledag her i Nesbyen var vi klare til å fortsette etappen mot Aurdal. Første dag våknet tidlig i teltet av at regnet pøset ned på duken og lagde et voldsomt spetakkel! Litt senere hørte vi kraftig tordenvær og lyn som lyste opp terrenget. Vi ventet med å komme av gårde til regnet hadde gitt seg noe som tok litt tid… Vi hadde ikke kommet oss av gårde før klokken var 12 på dagen! Dag 43 våknet vi til fint vær igjen noe som helt perfekt da vi skulle over en topp, nemlig Vardefjellet! Vi brukte omtrent en time på å gå opp på den 1182 moh høye toppen. Utsikten her oppe var bare helt fantastisk! Nest siste dagen før vi ankom Aurdal møtte vi på tre hyggelige multeplukkere som spurte om vi var på langtur. Jeg svarte «vi skal bare opp til Nordkapp». De var kjempehyggelige og ga oss all snacksen de hadde med seg på sin egen tur, nemlig iskald Cola og sjokolade. Det smakte helt konge! Et par dager senere gikk vi ned i Aurdal noe vi kjente kraftig i låra da vi måtte ned 600 høydemeter på under to kilometer! Det aller første vi gjorde da vi kom ned var å bestille en stor pizza og en brus hver. Det smakte helt nydelig! Her i Aurdal hadde vi en full hviledag, første natten sov vi på camping, mens andre natten hentet familien min meg og kjørte oss til hotellet i Fagernes. Jeg hadde ikke sett familien min på nesten 20 dager. Mamma hadde kjøpt med seg nybakt brød fra bakeriet i Lom med et stort utvalg av pålegg og iskald melk, det smakte herlig! Etter en full hviledag i Aurdal var det behagelig å komme seg vekk fra all støyen i sivilisasjonen. Målet for denne etappen var å gå over fjellet til Ringebu i Gudbrandsdalen! Pappa skulle være med oss de første to dagene, noe som alltid er gøy. Dette var en lang etappe som gikk gjennom både flere naturreservater og Langsua nasjonalpark. Hverken jeg eller Simon hadde vært i denne nasjonalparken tidligere, så vi gledet oss til å se hva dette området hadde å by på. Pappa er klar for å bli med oss i noen dager! «Isak! Jeg har fisk på!». Simon hadde fått en fin Abbor på kroken! Dette var faktisk første gangen vi hadde fått abbor på hele turen! En time senere dro han opp en enda større som sammen med litt potetmos ble til et herlig måltid. Neste dag inneholdt en av de råeste opplevelsene på hele turen. Under dagsmarsjen fant vi noen utrolig flotte kulper! Vi sjekket dybden og heldigvis var de skikkelig dype. Vi tok av oss klærne, men beholdt skoene på slik at vi ikke skulle kutte oss på fjellet og hoppet først fra to meters høyde. Senere klatret vi høyere opp i fjellveggen og hoppet fra åtte meter på det høyeste! Fy søren, dette var utrolig gøy! Både jeg og Simon var helt i 100! Definitivt en av topp 10 opplevelsene i hele sommer;) Et par dager senere kom det vi lenge hadde prøvd å ignorere, nemlig drittvær! Yr.no hadde spådd 30 millimeter med nedbør på kun tre timer! Det var sent på ettermiddagen og vi måtte komme oss til en elv da vi trengte drikkevann. Vi hadde valget å gå en lang omvei rundt et fjell i tett kratt eller følge en merket sti over fjellet. Vi valgte det siste alternativet og gikk opp i skyene. Dette var kanskje ikke den lureste avgjørelsen, da det aldri er lurt å gå høyt opp i drittvær. Men vi tok sjansen og ble borte i tåka på toppen. Det regnet helt ekstremt mye og vi ble søkk bløte! Helt oppe på toppen fikk jeg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde gått inni tåken hele veien opp og hadde ikke sett hvordan området så ut rundt oss. Plutselig da vi var på det høyeste punktet lettet tåken helt og vi så hvor høyt oppe vi var, 1300moh! Bare ti meter unna stien vi gikk på var det stupbratte fjellvegger flere hundre meter ned! Utsikten fra toppen etter uværet hadde gitt seg Vi fikk helt sug i magen av denne opplevelsen og klarte heldigvis å komme oss hele ned av fjellet selv om steinene var såpeglatte! Denne natten braket et skikkelig tordenvær løs og teltet fikk virkelig testet seg i uvær! Til tross for noen timer med skikkelig uvær kan vi ikke klage på været i sommer. Totalt på hele turen hadde vi kun fire regnværsdager noe som er helt sprøtt! Neste stoppested var Ringebu. Vi var rimelig gåene etter å ha klatret ned hele Gudbrandsdalen med tunge sekker! Her la vi oss inn på et hostel (B27) hvor de ansatte var superhyggelige! Tusen takk! Her sov vi en natt før vi dro videre mot Alvdal, endelig i et litt flatere terreng! På denne etappen fikk jeg noen flotte ørreter mens Simon pratet i telefonen med kjæresten langt oppå fjellet hvor det var dekning. Det ble en nydelig ørretmiddag denne dagen, kanskje den beste på hele turen? Terrenget mot Alvdal var bare helt eventyrlig vakkert! Min mening er at denne etappen var den fineste på hele ekspedisjonen. Toppene var lavdekte og i dalene rant det nydelig iskaldt og krystallklart fjellvann. Da vi nærmet oss Alvdal fikk vi øye på Sølnkletten på 1827moh! En utrolig stilig topp som jeg har veldig lyst til å gå opp på neste gang jeg er i området. Tronfjellet på 1665moh er også et mektig fjell rett ved Alvdal sentrum. Her bodde vi på en hytte i to netter, vi hadde altså en hviledag her noe kroppene våre trengte for å bli klare for aller siste etappe for sommeren, nemlig til Røros. Det føltes litt rart å fylle sekken med ny proviant for siste gang i sommer. Etter denne etappen skal vi hjem til Tromøya! Men samtidig går denne etappen gjennom et utrolig flott området, noe vi må nyte mens vi er her. Simon studerer kartet... To dager inn i denne etappen skulle vi få et av de største problemene på hele turen, nemlig at primusen gikk i stykker! På kvelden denne dagen startet det å regne noe voldsomt en time før vi var fremme. Vi fikk på oss regntøy og fortet oss frem til der vi ville sette opp leiren. Litt senere var teltet oppe og vi var klare for å litt mat. Da vi skulle montere primusen fikk vi oss en overraskelse og et ganske så stort problem! Den var i stykker! Problemet var at etter en halv million ganger med bruk av primus var gjengene på primushodet blitt gradvis mer og mer slitt. Nå ville ikke primushodet skru seg på gassen… Både jeg og Simon er god på å fokusere på det positive, ikke problemene så vi kom raskt frem til løsninger. Vi bestemte oss for å gå en mil ekstra ned til Tynset for å kjøpe en ny dagen etter. Vi har en GPS tracker som sender punkter hjem til familien slik at de vet hvor vi er. Da vi ikke hadde mobildekning brukte vi denne enheten til å sende en melding hjem på satellitt signal hvor vi forklarte situasjonen. Det tok ikke lang tid før pappa hadde kontaktet en lokal fra Tynset som faktisk kom kjørende opp til oss klokken halv ti på kvelden med en ny primus! Fy søren for en hyggelig mann! Tusen takk! Neste dag tok vi i bruk den nye primusen og lagde nok en havregrøtfrokost, noe vi i hvert fall ikke er lei av i det hele tatt;) Det ble en fin dag med fantastisk vær! Vi holdt oss over tregrensa hele denne dagen og fikk et utrolig flott utsyn over landskapet vi befant oss i. Nest siste morgen fikk vi oss en rå opplevelse. Da jeg skulle gå ut av teltet denne morgenen for å gå på do sto jeg midt i en reinsdyrflokk! De hadde trolig ikke lagt merke til oss da vi hadde lagt helt stille inni teltet. De ble skremt når jeg gikk ut, men de få minuttene jeg fikk se flokken var utrolig kult! Vi krysset fjellovergangen mot dalen hvor DNT hytta Narjordet ligger i flott vær. Her hadde vi bestemt oss for å overnatte hvis det var plass, noe det heldigvis var. Faktisk så fikk vi hele hytta for oss selv noe som var digg siste natten på tur. Dette var helt sikkert den beste DNT hytta jeg noen gang har besøkt, og jeg har besøkt ganske mange DNT hytter… Denne anbefales! Neste dag eller siste dag på tur pakket vi sekkene for siste gang og la av gårde på den aller siste dagsmarsjen for i sommer! Både jeg og Simon sa nesten ikke et eneste ord hele denne dagen. Mens jeg gikk tenkte jeg på hele turen, fra start til slutt. Alle leirplassene vi har hatt, alle opplevelsene vi har hatt sammen, alle utfordringene vi har løst sammen. Vi hadde få stopp denne aller siste dagen, begge ville bare komme frem. Da vi hadde gått 16 effektive kilometer kom vi over høyden rett før Røros. Vi så byen! Vi så målet! Både jeg og Simon skrek så høy vi kunne, vi hadde klart det! Vi har vært ute i en hel sommer sammenhengende! Dette har vært et utrolig eventyr! Det vil komme mer innhold fra denne ekspedisjonen nå som jeg er hjemme og har dekning og tilgang til alle bilder osv. Håper dere har likt innleggene fra denne ekspedisjonen i sommer. Det har for meg og Simon vært en vanvittig reise gjennom Norges villmark! Etter en stund med hvile hjemme er det klart for nye turer igjen:) Dette ble et langt innlegg fra en lang tur… Håper dere likte det;) Ha en super dag videre folkens! Isak
  4. Vi var noen kamerater som reiste på fjeltur i helgen og fisket og koste oss, Ante fred og ingen fare helt til en følte seg ganske uvel med faretruende symptomer på slag. Han gikk frempå en fjellknause for å finne dekning, og ringte til legevakten for å høre hva man burde gjøre i en slik situasjon. Den elskverdige damen i telefonen var ikke sikker, og ville konferere med en lege. Jeg ringer opp igjen sa hun. Etter en evighet på litt over ett minutt ringte telefonen. Det var ikke den hyggelige damen som ringte. 'Det er fra AMK sentralen, vi sender helikopter og henter deg' lød det. ' Hvor er du?' Joda, helikopteret kom og landet på en fjellknause like ved teltet 14 MINUTTER, 14 MINUTTER etter første telefon til legevakten. Det var 11 minutters flytur. Da gjenstår det 3 minutter til å håndtere henvendelsen, få helikopteret klart og i lufta!! På vei tilbake til sykehuset satt pasienten litt fuktig i øyekroken, takknemmlig og rørt, og tenkte på alt han har lest og hørt om hvor dårlig det er stelt med helsevesenet vårt. 1 lege og 2 pleiere var klar til å ta imot. Rett i CT bar det, blodprøver ble tatt, og alle resultater var klare innen en time etter han ringte til legevakten. Jeg tar av meg alle hattene jeg har, og bøyer meg så langt ned i støvet jeg kan. For et FANTASTISK TEAM. Jeg trodde ikke det var mulig Det hører med til historien at det hele endte bra.
  5. Hei, jeg har lagd en tjeneste for å skrive ut topografiske kart og sjøkart fra Kartverket (nesten lik som Norges serien og målestokken er 1:50000). Her kan man velge område selv, for så å skrive ut A3 eller A4 ark med kartet (med UTM grid). Prøv den ut på http://folk.ntnu.no/torstebo/statkart/ og gi meg tilbakemeldinger, så kan jeg se hva jeg får endret. God tur!
  6. "Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..
  7. Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!
  8. Dypt inne i Indre Østfolds grønne skoger, i en liten bygd, i nærheten av et veikryss som heter Morstong - navnet avstedkom fra hedensk tid, da mordere og andre forbrytere fikk satt hodene sine på pæler i dette veikrysset etter avrettingen til skrekk og advarsel for de øvrige borgere - flytter Berit og Philip inn i et hus som blir bygget på en utskilt tomt på det lille stedet hvor Berit vokste opp. Tre år senere bærer det avgårde til Sarpsborg sykehus - da er Maria på vei, tre uker over tiden. Det blir en dramatisk fødsel med akutt keisersnitt, uten bedøvelse, og mor og barn er nære ved å dø, men det går bra. Mor overlever, og Maria får et mèn som ikke blir oppdaget før hun er to år - hun er nesten døv. To år senere får hun plantet på seg et høreapparat, og verden blir ny. Hele dagen går Maria rundt i huset og slamrer med dører og drar ned i do, det er nye, spennende lyder...og når hun kommer ut i skogen som ligger rett bak huset der familien bor, står hun helt stille og lytter til fuglekvidderet. _______________________________________________________________________________________ Det er mitt første møte med naturen, fuglekvidder i skogen... Den svære furua rett bak huset hvor ekornene bodde, nesten i toppen. Jeg husker godt alle de gangene jeg sto og tittet opp for å få et glimt av dem - og vips! Der var de! Og tittet ned på meg, dette rare mennesket. Pappa laget en huske i den furua, i den tykkeste sidegrenen han fant. I den husket vi så høyt vi kunne, så vi kunne sparke borti nabobjørka. I dag er min barndoms furu borte. Senere lagde vi trehytte i den samme skogen, jeg og brødrene mine. Vi gjemte oss litt lenger unna, lenger inn i skogen, så ikke foreldrene våre skulle se oss. Jeg plukket skogsstjerner, gikk tur med cockeren vår Laica og ble kjent med, og glad i skogene rundt den lille bygda vår. Vintrene var snørike i Østfold den gangen, og vi var ute på ski hele tiden, på jordene. Vi var ikke bortskjemte med bakker, så vi oppsøkte det lille som var, og der traff vi også alle andre bygdas barn. Med familien var vi ofte på skitur, mamma og pappa pakket sekken med kakao på termos og brødskive med svett gulost...og appelsin og kvikklunsj! Vi gikk til Måsan, et gammelt torvuttak, og vi gikk til Monaryggen, en av Norges største morener som nesten er forduftet nå. Fra toppen av morenen kunne man se helt til Fredrikstad. På 60tallet lå Norges største idrettsanlegg der. Nå er alt borte og erstattet med ny E18 som skjærer tvers gjennom morenen. De første somrene i min barndom ferierte vi på Hvaler i telt, og jeg husker med fryd showet vi fikk når Tor med Hammeren laget til lysfest ute i Skagerrak. Vi barna dro på skattejakt i fjæra og krabbejakt på grunna. Senere dro vil til fjells hver sommer....min mor var som ung jente en ordentlig fjellgeit som både overvintret på Hardangervidda og gikk lange turer på Dovre....og nå dro hun oss med på fjellturer i Rondane, den ene toppen etter den andre. Min engelske far var sånn passe begeistret for dette, så han tok helst med seg fiskestanga ned til Lågen og fisket der. Vi fikk også bli med på mange av disse fisketurene, men jeg syns det var best å vandre langs stier fremfor å sitte stille og se på en dupp. Og jeg husker med vill glede alle toppturene, vi skuet mot Jotunheimen og Norges høyeste fjell, vi så hare og rein, vi lå i lyng som luktet brent sommer, og vi badet i iskalde fjellbekker, og vi elsket det. Årene går. Jeg blir hestegal, noe som bringer meg enda mer ut i skogene og på enda flere ukjente stier i min lille bygd. Så kommer hormonene, og hesteinteressen byttes ut til fordel for gutter og festing. Det tar bare et par år, så er jeg ferdig med utdannelsen, og etter bare et år i jobb i Oslo, treffer jeg en odelsgutt på vestlandet og flytter dit. På Vestlandet finner jeg virkelig friluftsjenta i meg. Jeg kjøper mitt første telt, som jeg har enda, et billig plastunderlag og en passe varm sovepose. Med blytung sekk og kokt pasta i sekken går jeg på min første overnattingstur alene opp i fjellet i over 1000 meters høyde, og finner meg et stille vann, langt vekk fra den nedtråkkede stien. Her oppe ruger stillheten, og det er skremmende og vakkert på en gang. Men jeg finner ut at jeg elsker stillheten, ensomheten og roen jeg finner her. Jeg går på tur alene i fjellet, og blir fort interessert i alle de gamle stølene vestlandet har å by på, og deres historie. Jeg arbeider med gamle mennesker, som kan fortelle meg mye om slitet på stølen, men også gleden i samholdet og sammenkomstene hver lørdag kveld. De likte å være på stølen. Og når man får høre om ei som gikk til flere mil til støls med en toåring, høygravid og fødte alene på stølen - ja, da får man en voldsom respekt for tidligere tiders harde liv. Vi skal være takknemlig for det trygge landet vi bor i, det er noen som har slitt og bygget det for oss. Dessverre blir det ingen vestlandsbudeie av meg. Etter fem år flytter jeg til Østlandet igjen, og nå, etter noen år sitter jeg her på Hurum med to barn, verdens snilleste mann, en hund og fire katter. Kattene fordi jeg elsker deres rolige mentalitet og vakre vesen. Barna fordi jeg har alltid ønsket meg barn og de var svært etterlengtet. Mannen fordi han er verdens snilleste og tryggeste.Det finnes ingen jeg kan stole mer på enn ham. Og hunden fordi han er den glade og positive turkameraten jeg alltid har ønsket meg. Sammen med barna har jeg tatt friluftslivet et steg videre, med flere dagers overnattinger, kajakkturer, bålturer, skiturer...av og til syns ikke barna det er så stas å skulle ut og gå tur igjen, men så kommer vi ut og de koser seg glugg ihjel med bekker som flommer over, vakre øyenstikkere, vafler på bålet og en varm sovepose. Nå har de kjøpt seg hver sin kajakk for egne penger, og vi er frie til å dra på enda lengre turer. Vi har fått så mange fine minner, ungene og jeg. Sigurd på sin første lengre gåtur, han møtte noen andre, og han, 4 år, gikk fra meg fordi han var så ivrig på å prate med turfølget... Sigurd som har sin egen gode, tykke, varme sovepose....men likevel vil han alltid ligge i min når jeg står opp om morgenen på tur...og når han har badet i sommervann, da er det ekstra godt å ta en liten lur i mammas sovepose etterpå. Sigurd, min fine villmarker som danser naken rundt bålet en stemningsfull høstnatt. Sunniva og jeg en uke på padletur....vi tilbrakte timer i teltet i regnværet, vi tilbragte mange kilometer i kajakken og padlet og skvatret sammen med endene. Sunniva nøt synet, padlet med dem og de padlet med henne og håpet på noen godbiter. Og det fikk de, de fikk noe så råflott som marken vi skulle fiske med. Gjett om Sunniva ble populær blant de endene? En kald vinternatt hadde jeg tatt med meg Sunniva på vår første vinterovernatting. Det var gnistrende klart og kaldt i luften, bålet sendte smågnister høøyt opp i luften - vesla var 6 år, hun la seg bakover i soveposen sin, så opp mot himmelen og sukket - du er verdens beste mamma! Og det, det er den beste belønningen jeg kan få. Riktig god jul.
  9. Her er en liten rapport og noen bilder om min første tur alene på fjellet. Turen hadde vært "planlagt" i noen uker som en følge av nyinnkjøpt sekk, telt, sovepose, liggeunderlag, primus og alt annet som hører med til en slik tur. Planen var at dersom været var brukbart, skulle turen gå fra lørdag til mandag. Og snakk om flaks; været startet brukbart og endte helt fantastisk. Etter mye om og men fikk alt plass i sekken, og siden det var min første tur måtte jeg også ta med speilreflekskamera, men det blir nok ikke med neste gang. Etter en kjapp tur innom et familieselskap kjørte jeg mot Søvikdal i Sykkylven, en kjøretur på hele 15 minutt. Deretter tok jeg beina fatt og la kursen oppover mot turens mål: Løsetvatnet som ligger på ca 250 moh. Etter rundt 40 minutt var jeg fremme ved vannet, men målet var ikke nådd enda, for jeg ville gå halvveis rundt vannet. Etter 15 minytter kom jeg til stedet som jeg hadde sett for meg når jeg planla turen, og det viste det seg at området var perfekt både til telting og fisking! Jeg satt fra meg sekken og satte opp teltet. Det tok kanskje 5 minutter før teltet var plassert og godt festet til skogbunnen. Jeg pakket ut av sekken og prøvde å organisere det ligg i teltet. Det gikk så som så. Deretter var det ut med fiskestanga; På det første kastet ble det full klaff, i hvert fall nesten. Ørreten, som jeg tipper var rundt 200g, falt av på vei inn. Men det var bare moro, for nå hadde jeg virkelig håp for fiskingen videre. Jeg kastet ut spinneren på nytt, og på nytt, og på nytt, og på nytt kanskje 50 ganger i alle mulige retninger. Uten et napp. jeg byttet til wobbler uten resultat. Greit nok tenkte jeg, for kvelden var enda ung. Etter fiskingen var det tid for mat, og siden fisken foreløpig uteble måtte jeg ty til Real Turmat av typen storfegryte. Det var overraskende godt, om ikke litt for salt. Maten ble spist i teltet. Litt senere på kvelden var det tid for mer fisking, men ørreten glimret igjen med sitt fravær. Det er selvfølgelig kjedelig, men ingen krise. Jeg rundt av fiskingen i 22-tiden, og resten av kvelden ble brukt på å slappe av med en bok og sjokolade i teltet. Jeg våknet i 07-tiden og kjente at jeg ikke kom til å få sove noe mer; Fuglene sang og fiskene hoppet i vannet bare noen meter fra teltet. Jeg kastet meg over noen brødskiver og leste videre på boken i en times tid før jeg stod opp. Solen stekte på himmelen og temperaturen var kanskje rundt 20 grader i skyggen. Jeg gikk en runde rundt vannet for å se om der var noe interessant, og det viste seg at det var flere som var på velttur, dog på andre siden av vannet. Når klokken nærmet seg 16 bestemte jeg meg for å bruke tiden før middag på en topptur til Sandvikshornet, som med sine 876 moh gir en fantastisk utsikt. Jeg brukte kanskje i overkant av en time opp. Det største problemet var varmet, og siden det ikke er noen mulighet for å fylle på vann på vei opp ble det med den ene flaska. Toppen av sandvikshornet Et overblikk over Løsetvatnet på vei opp. Du kan så vidt se en rød sirkel der teltet var plassert. Fantastisk vær på toppen også, dessverre var det så vidt en vindpust. En brøkdel av den fantastiske utsikten. Når jeg kom ned fra toppen var det på tide med middag. Denne gangen ble det Real Turmat type Pasta Provence. Rett etter middag satte jeg kursen mot andre siden av vannet, for nå var jeg nesten desperat etter fisk. Og fisk ble det; I løpet av en times tid fikk jeg fire små ørreter, men tre av de var brukbare til kveldsmat. Jeg gikk tilbake til teltet og fyre opp primusen. Ørreten ble stekt sammen med potetskiver og krydder, og det ble en veldig god kveldsmat. Når jeg tok kveld i 23-tiden var det godt å få lagt seg i soveposen. Når jeg våknet dagen etterpå ble det noen brødskiver og litt fisking før jeg tok av ytterteltet. Jeg fisket videre mens det tørket, men selvfølgelig uten å få napp. Jeg pakket etter hvert sammen resten av teltet, og utrolig nok fikk alt plass i sekken denne gangen også. Jeg brukte knappe 45 minutter på veien ned, og var godt fornøyd med både meg selv og turen. For dette skal jeg gjøre igjen!
  10. Årets turhøydepunkt skulle bli en tur opp på hardangervidda. Når jeg så på kalenderen så fant jeg ut av at jeg faktisk hadde tid til en to ukers tur denne ganga, så da bestemte jeg meg for at det ville jeg prøve å få til. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte på Tinnhølen, men der skulle Monsen gå forbi samme dag som jeg hadde tenkt å legge ut på tur. I mitt hode betydde det at jeg ikke kom til å finne noen plass og parkere bilen, så derfor bestemte jeg meg for å ta turen inn fra Røldal og Valldalen i steden. Blir nå en tyngre inngangsport, men da visste jeg at det skulle bli greit å få parkert bilen. Sekken ble pakket 33 kg tung var den da jeg slang den på ryggen tidlig på morrgenen 13. juli. Fikk en negativ overraskelse så og si i det jeg fikk på meg sekken. Den normale inngangen (snarveien) hadde fra dette året blitt sperra noe som gjorde at jeg måtte gå en omvei opp mot middalsbu. På en så lang tur som jeg hadde planlagt så er nå ikke disse ekstra kiometerne noe å snakke om, men hadde liksom bare ikke planlagt dem i hode. Men nok om det. Nå har det seg sånn at dette året har jeg ikke fått gått så mye på tur som jeg pleier og formen med sekk på ryggen var deretter. Men jeg klarte nå å karre meg fram meter for meter i solsteiken, ikke en sky på himmelen, og heller ikke et vindpust var det denne dagen. Målet for dagen var å komme meg opp til Vassdalen, men med varmen som var så var jeg ganske så ferdig da jeg kom opp til holmavatnet at jeg valgte å sette opp teltet. Det gikk 5 liter med vann fra middalsbu til holmavatnet, så varmen var ikke min beste venn denne dagen. Fikk slengt ut noen sluker i holmavatnet men ble ikke fisk som forventet, det er jo tross alt nesten ikke fisk i vannet, men om en ikke prøver blir det aldri noe. Den perfekte turbil som gikk av med pensjon tidlig i høst Bråkafoss Teltplassen ved holmavatnet. 14. juli Våknet tidlig på morraen og fikk pakket teltet sammen før tåka kom krabbende opp fra dalen. Kort labbetur i dag, bare opp til vassdalen. så det var unnagjort på et par timer ca. fant meg en fin teltplass, satt opp teltet og pakket ut soveposen. Nå skulle fiskestanga testes litt mere aktivt her oppe. Testa flere vann i håp om å kanskje komme til et vann som ikke så mange har vært ved tidligere, men det ble mye resultatløs fisking. så når kvelden kom valgte jeg å gå ned til fotkjølo og slenge ut en spinner der, her vet jeg det er bitevillig fisk, og 3 kast senere var første ørreten på kroken, var ikke store tassen så jeg satt den ut igjen. På neste kast var det en ny prikkepetter på spinneren, denne var det litt bedre størrelse på. Nå var i hvertfall første kjenning på plass og turen hadde kommet ordentlig i gang. jeg ser liksom på turen fra valldalen opp til holmavatnet bare som en transportetappe som må bli gjennomført for å komme dit jeg ønsker. På vei inn til et vann langt oppe i høyden 15. juli Nydelig morgen nok en gang, sekken var pakket ca kl 10 og jeg begynte å gå retning Litlos, kan jo ikke gå forbi den hytta uten å få tatt en kald en, og den smakte veldig godt i varmen. Når den var konsumert var det bare å hive på seg sekken igjen, tengte meg inn til Grønndalen, men satte opp teltet ved invaldspytten. Nok en varm dag dette, så denne dagen ble det et godt forfriskende bad. var ikke spesielt varmt i vannet men det gjorde godt. Siden det var så varmt så ble jeg loiggende som ei strandrotte en liten time på utsiden av teltet og denne dagen. Fikk fiska i et par tre forskjellige vann her og det ble fisk, ikke noe å rope hurra for, men fin kondis var det på dem, og smakte godt gjorde de og. Da fiske var over for dagen satt jeg og så på kartet for å finne ut av hva jeg skulle finne på til dagen etter. Den orginale planen min var å gå mot hårteigen, men værmeldingen så ikke spesielt hyggelig ut og da fristet akkurat den delen lite, vurderte om jeg skulle ta en fridag er ved grønndalen og. Men jeg endte opp med at jeg ville gå til grotflott. Da jeg hadde tatt den avgjørelsen var det bare å skli ned i soveposen og gjøre seg klar for en god labbetur dagen etter. Morgenutsikt 16. juli Jeg gikk fra ingvaldspytten inn i grøndalen for så å gå mot stien mellom Litlos og Hadlaskard. Derifra så tok jeg egentlig bare en rett strek mot grotflott og gikk inn mot flautenuten. Ingen store problemer med navigeringen så syns egentlig at kilometerne ble tilbakelagt greit, nå var jo sekken blitt litt lettere samtidig som kroppen kanskje begynte å bli litt mere vant til å gå med sekk. Jeg hadde faktisk bare hatt en enkel helgetur dette året med sekk før denne turen, så sier seg selv at opptreninga kanskje ikke stod helt i stil til målet. Heldigvis er jeg eller i ganske så god form, så redda meg inn litt der. Men det er noe annet å være i god form, og det å være vant til å gå med storsekk. Fant meg en grei teltplass her på grotflott platået og tok det ganske med ro denne dagen, fisket litt og bare nøyt fjellet. Ble fiskemiddag på kvelden. Her fikk jeg mye fisk mellom 300 og 400g, men de smaker nå godt og gjør seg bra i steikepanna. Solnedgangen var av det finere slaget denne kvelden. Flautenuten 17. Juli Hviledag. Det var en mye gråere værtype denne dagen. Men etter frokost så heiv jeg på meg fiskevesten og tok med meg begge stengene mine, en flue og en slukstang. Jeg testa nesten enhver pytt her på platået men var ikke mye fisk som ville bite, etter endel timer så kom første regnskuren og første fisken beit, men også denne av det mindre slaget, så rett og slett ut som om det skulle bli en sånn tur hvor det var veldig vanskelig å få noe over 500g. Men de mindre fiskene smaker like godt, de er bare ikke like morsomme. Regnet økte på og jeg gikk tilbake til teltet og sov så og si vekk resten av dagen. Neste dag var planen og ta seg opp til Dimedalshøydene. 18. juli En grå morgen men det var heldigvis oppholds, så var egentlig en veldig fin dag å gå. ikke like varmt som det hadde vært de siste dagene. Selve turen gikk egentlig ganske så greit og jeg fant en fin plass oppe i høyden ved et vann hvor jeg hadde kortest mulig vei til de fleste vann her oppe. Her hadde jeg og tenkt å ta en ekstra dag, er så mange vann her som kan huse fin fisk så jeg ville ha muligheten til å finne noen av dem. Var godt med fisk i det vannet jeg satt opp teltet så matfisk var det ingen problemer med. I skumringa så jeg noe jeg aldri hadde sett før, en fjellrev, ganske morsomt egentlig. Største overraskelsen var vel egentlig hvor liten den var. 19. juli Denne dagen skulle vies masse fiske, men fisken var ikke helt i det humøret denne dagen så ble bare et par småpinner i løpet av hele dagen, så det var ganske nedtur. Men en kan jo ikke treffe på bettet hver gang en ønsker. Kom meg opp på en topp denne dagen og fikk ringt hjem og beroliget hun som bor der med at alt var fint med meg. Fikk også inn ei ny værmelding, og den så ikke dum ut. Teltplassen på dimedalshøydene 20. juli Flyttet camp litt denne dagen, var ikke lange labbeturen, men det var noen høydemeter ned. Så jeg slo vel opp teltet denne dagen i 12 tida. så med andre mye tid til å fiske, og det gjorde jeg. Fisk ble det og, faktisk den største på turen så langt, og den ble tatt på en liten mygg. Var blitt så lei av og slenge sluk ut i vannet uten og få napp, så fant jeg fram fluestanga og monterte ei mygg kasta pent ut og satt meg ned for bare å se på landskapet rundt meg. Etter kanskje en 4-5 min så kom en fin ørret og ville ha den lille saken jeg hadde lagd hjemme i stua. Fisken veide 550g, sånn som denne turen hadde vært så ble jo den et fint beist. Ble fisket endel resten av kvelden men fikk ikke noe større enn den jeg hadde fått på flua. Kaffe på tur er viktig Rund og finTjukk og fin 21. juli Ny dag ny vandring. Nå ville jeg sørover. Planen min var å gå sørover for å komme ned til kvenna og følge denne tilbake til Litlos. Denne dagen labbet jeg inn i helt ukjent terreng for min del, men kom til det vannet jeg hadde sett for meg hjemme kanskje skulle kunne huse fin fisk. Vannet var dypt og fint med noen litt grunnere områder. Alt tilsa at dette skulle være plassen. Eneste var at vinden hadde virkelig tatt seg opp endel nå, men teltet jeg hadde med på denne turen skal tåle ganske så mye (Helsport reinsfjell 2 pro). Monterte på litt våksne sluker og begynte deljinga med sluk, kaste sveive, kaste sveive, kaste sveive. Ikke et napp fikk jeg de første timene, ikke noe tegn til fisk så jeg, men jeg kunne nå se på steinene i vannkanten at det var fiskemat her, så mulighetene bør være der. Så kom hugget jeg hadde venta på, det føltes som noen virkelig røska til det de kunne på stanga, jeg var i himmelen i hele 5 sekunder så var den borte, og ikke et napp til fikk jeg her. Men vannet skal besøkes igjen, ingen tvil om det. 22. juli Denne dagen gikk turen ned til Kvenna. La meg til litt ovenfor øvsta krokavennet ved 1145. Her ble det fisk på første kast, en fin fin fisk på 450g og den gikk direkte i steikepanna. Her ble det mye fisk i løpet av dagen, største på 500g, men den var lang og tynn. så om en bare skal ha fisk er absolutt dette en fin plass. Hadde i utgangspunktet tenkt å bli her en dag til, men fant ut at jeg hadde lyst å ta turen til Litlos for litt luksus. Om en ser nøye etter så er det tre reinsdyr der 23. juli Pakka sekken tidlig på morraen og tok turen til litlos og var vel framme før 12 og fikk sikra meg ei seng. Denne dagen var tiltenkt litt komfort, så ble 3 retters middag og endel av de brune kalde gode. Det ble en ganske sen kveld. Utsikten på Litlos er det ingenting feil med 24. juli Våknet tidlig og begnyte å gå mot Vassdalen, dette var en grå dag og det var meldt enda gråere vær dagen etter. Så med tanke på at det var sånn vær som var meldt så begynte min tur å gå mot slutten, og etterhvert som jeg gikk denne dagen så ble jeg mer og mer motivert til å gå helt til bilen noe jeg også gjorde. Frista lite å bare sitte i et telt for å vente på at en dag bare skulle gå, så da fikk jeg da heller bare ta den turen helt ned til bilen. Alt i alt hadde jeg en veldig fin tur med gode temperaturer og et vær en bare kan drømme om. var to dager med regn ellers så var det så og si ikke ei dråpe. Uvant var det og å bli skikkelig sliten pga varme. Glad jeg var smart nok til å drikke masse vann. Og denne kommende sesongen kommer jeg til å få gått endel mere med sekk før langturen 2019 skal gjennomføres.
  11. 2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.
  12. Ein fjellfant blir til Undertegna er vokst opp ytterst i Hardangerfjorden. Eigentleg så var sjøen ei like stor påverknad som fjell og skog, men etter å flytta derifrå så var det fjell og bratte gleder som fekk fokus. Aktivitetar på/i vatn har og gitt fine opplevelsar, men det er ei anna historie. ________________ Småfantar Når ein veks om med naturen rett utenfor utgangsdøra så blei skogen og fjellsida ein lekeplass. Eit utall hytter bygd av greiner og bregner som tak. Bondegårder av konglekyr. Små ekspedisjoner av småfantar. utan foreldre i nærleiken. Aking på skogsveier, og eit jorde som "skisenter". Naturen rundt heimen var lekeplassen. Ei av historiene mor mi trekk fram er når hu må gå på leit eitter barna som har tatt avgårde på på tur på eigenhånd. Hu avtaler med naboen at han skal flagge dersom barna kjem heim at før henne, og begir seg oppover lia i fotspora til barna. På veg opp mot 400 moh går ho i snø opp til knea, og no ser ho at naboen flaggar, nesten alle barna som har gått på tur har gått ned att på ei anna side av toppen og blitt kjøyrt heim. Eg derimot som bare var fem år og fekk beskjed av dei andre barna (som var to år eldre) om å snu når snøen vart djup, og tassar ned at på "rett side" åleine. Ansvarlige barn. I oppveksten så snakka me aldri om topptur, klatring, vinterturar, osv.. me gjekk ettermiddagsturar og søndagsturar, og på ski i påska med appelsin og kvikk-lunch. Naturen var der i bakgrunnen, ei ramme rundt liv og oppvekst som eg egentlig ikkje reflekterte over, den hadde jo alltid vore der rundt meg. ________________ Ei fjellpspire begynner å gro Som attenåring flytta eg sørover for å studere. Der var det fjellsportgruppe, og folk som var friluftsinterreserte. Det blei jevnlig fjellturar, Åsnes fjellski blei bytta ut med Tua Cirque, og eg begynte å klatre. Forskjellen var eigentleg at det som meir eller mindre hadde vært kvardagen blei no definert som "friluftsliv" og spesifikke aktivitetar blei tatt ein del lengre en før. Klatringa blei hovedfokus ei stund, og det blei nokre førstebeistiningar på meg. Første sommaren heimat etter eg starta å klatre blei kjøreturen gjort med augene klistra oppetter fjellsidene, eg såg heimkomunen min på ein heilt anna måte en når eg vaks opp. Her var det jo eit hav med muligheter som eg ikkje hadde benytta meg av! Bekleding er eit anna interressant tema som har utvikla seg mykje. Dongeribukse og gamasjar eller gummistøvlar, tjukk ullgenser, bommulsanorakk og vadmelsbukse, var normalen. Langt frå det presset det er i dag om å ha rett bekleding. Eg huskar eg vegra meg stort mot å gå over til plaststøvler og klossar under bindingane på telememarkskia. (Men det var og ei stor åpenbaring når eg gjekk over på nytt utstyr. no kunne det svingast bra både i laus og på hard snø!) Etter kvart kjøpte eg meg Helly Hansen AdventureTech (eller navn deromkring) skallklær. Dette må ha vært verdens raskaste bekledning! Falt du i skibakken eller is akselererte du opp i fart fram til du møtte ei fysisk hindring. Telemarksvingane satt greit etterkvart, og følte eg mestra bratt fjell. Men nokre samtalar med bestefar min som spurte kva slags svingteknikkar eg nytta meg av, og spørsmål frå ein onkel av far min om eg kunne ta han med oppe eit bratt fjell hadde lyst å prøve seg på, det har gjort meg ganske så ydmyk i forhold til kva andre andre folk kan ha av erfaring og kompetanse rundt fjell. Bestefar min gjekk i fjellet så lenge han kunne, til fots og på ski, det var bare ikkje naturlig for han å fortelle om det (Andre har etterkvart fortalt meg om turane hans). Og onkel til far min hadde eit like stort rack med klatreutstyr som eg hadde, han klatra ikkje men brukte det til å hente ut sauer som hadde gått seg skårfast i fjellet. Dei hadde mange fleire år med erfaring frå bratt fjell en eg antagelig noken gong kjem til å ha. ________________ Fjellfanten tar form Jobb med fast inntekt gav nye muligheter for friluftsliv og bratte gleder. Frå -98 og ti år framover var det skikjøring som var hovedfokus. Frå november til og med juni blei det jakta på snø, i snitt ein fjerdedel av året var med ski under beina. Hemsedal var base på vinteren, Jotunheimen og spesiellt Hurrungane var heimebane på våren, og Stryn sommarkisenter var fast utgangspunkt for turer når sommarskisesongen der var på topp. Ein tok gladeleg mange timar i bil på jakt etter snø, og det blei veker og månader forskjellige stader i alpane. Ei interresant betraktning er at eg har nær ingen bilder frå denne tida. Mobiltelefon var telefon, og kamera var heller ikkje noko me prioriterte å dra med oss, turen og opplevelsen stod i fokus. ________________ Fjellfanten i dag - kvardagen Etter kvart krever jobb og kvardagsliv sitt. Meir ansvar på jobb gir mindre rom for lengre perioder på tur, og det er no fokus på barna og nærturer i helger og kvardag. Men suget etter fjellet er der, og det må få meir plass. Fanten karrar seg etterkvar opp fjellsida igjen, og innfører lystbetonte bratte aktiviteter for borna - med eit håp om at dei også skal få kjenne på samme gleda og suget etter fjellet. Det er mange uforløyste draumar om turer der inne. Kanskje blir nokre av dei til verkelegheit etterkvart, og kanskje vinn kvardagen. Eg forstår forelda mine bedre no og deira valg. Balansen mellom draumar, opplevelsar, og kvardagsliv er kanskje det vanskeligaste. Kvardagen er fundamentet i livet, men når muligheten byr seg og du har overskudd til det - dra på tur.
  13. 48 poeng
    Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger. Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden. Mye skal med i kanoen Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert. Mot kryssningspunktet i ruskevær Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går. Frokosten er snart klar De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig.. Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår Tore fant en kamerat på hans egen alder Abborsuppe til oppkok Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia. Dagen starter rolig før vinden tar seg opp Padling innaskjærs før Hästnäset Gått i land før odden skal rundes Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom Simen er igang med vedproduksjon Den ikoniske koia på svensk side ved Reva Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak. Nydelig morgen på Reva Simen dorger oppover med en Harr som fangst Fornøyd herremann og en liten dame Gjennom reingjerdet i Reva Ikke mye stress under slike forhold Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil Ida tar livet med ro som vanlig Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land Gjeddegryte til middag Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge Kveldstemning rundt bålet Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet. Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen Leirplassen vår helt innerst i Rødviken Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise 10 i hvilepuls ved solnedgangen Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
  14. Jeg så mesteparten av første sesong, og også episode 1 i denne sesongen. Det er rart hvor mye jantelov og drittkasting som kommer, spesielt fra folk som ikke har sett programmene. Vi snakker om to jenter som hoppet av skolen etter åttende klasse. Da var de lei, og skolevesenet var tydeligvis ikke tilpasset dem. Så vidt jeg kan forstå har de siden livnært seg som jegere, og hva andre slags jobber de måtte ha skaffet seg. Språkbruken deres, og forsåvidt sigarettforbruket også, er grov, men også sterkt preget av lite skolegang og hva jeg vil gjette på er et resultat av jaktopplæring i et sterkt mannsdominert miljø i Reisadalen. Nå er jo nordlendinger (alt nord for Trøndelag) kjent for å snakke rett fra levra, og disse er intet unntak. Jentene har altså lite skolegang, men kvalifisert og godkjent som jegere på bl. a store rovdyr. Nå er jeg overhodet ikke jeger, men jeg gjetter på at folk som har (norsk) godkjenning for jakt på ulv og Bjørn kan sine saker. Nok om det. TVNorge har invitert jentene med til USA for at de skal få oppleve jakt der. Serien er en samfunnsstudie i hvordan jakt delvis/tydeligvis foregår der borte (igjen: jeg kan lite om jakt) og interresant ut fra perspektivet at man kan lære noe der og. Det er verdt å merke seg at jentene (så langt) fremstår som seg selv og ikke som noe regissert. Om bøffelepisoden, som det bare er vist teaser fra så langt, ser man at en av jentene takker nei til å skyte, da jakten er ren troféjakt, eller bærer preg av det, og det strider mot hennes prinsipper. Villsvinjakten derimot, og også krokodillejakten er jakt på skadedyr slik det fremstilles. Serien viser to viljestreke jenter, som mot samfunnets vilje (ikke følge normal skolegang) likevel kommer seg frem på sitt vis. Temaet er jakt, hvor også avliving vises. Med tanke på hvor mye vold, skyting og generell dårlig oppførsel som vises på TV i dag, både gjennom serier, men også på nyhetssendinger, så er det som vises i denne serien rimelig harmløst. NOAH gjør mye bra, men når det kommer til realisme omkring vanlig dyrehold (type gårdsbruk og jakt) og hva dette (kan) innebære®, mener jeg de er rimelig langt ute på prærien/viddene.
  15. På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover. Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide. Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur. Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur. Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø. Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av. Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden. Så var jeg igang! Mot Rago: Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk. Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien. Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang. Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra: Grei sti, litt kronglete enkelte steder. Litlverivannet i det fjerne: Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj: Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok. Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene. Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer. Lå to netter i telt ved fossen. Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen. Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann: Ragotoppen i det fjerne. Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang. Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet. Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre. Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet. Det var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti. Klart vann i Storskogvannet: Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her. Utløpet av Storskogvannet: Gikk nå videre vestover. Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt: Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet: Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig! Bratt sandbanke som elva har gravd ut: Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer. Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok. Neste dag var siste dag på tur. Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva. Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her: Idyll: Hengebrua ved Melloforsen: Skuer tilbake mot fjellene: Endte fotturen nede ved Lakshola. Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager. Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur! Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.
  16. 45 poeng
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen. Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i 5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge. Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger Telt: Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på 550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den. Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden. Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen. Dag 0: Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der. Dag 1 (24 juli 2008): Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir. Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne. Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien. På vei i Helgedalen. Kl 12 pause med varm mat. Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt. Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger. Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder. Breene i Hurrungane. Ekrehytta kl 18 Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass. Dag 2: Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu. Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger. Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på. Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen. Klart norsk fjellvann Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen. Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær. Dag 3: Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur. Fortsatt hadde vi varmt og fint vær. Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996. Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge. Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her. Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh. Dag 4: Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen. Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke.... Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom. Steinete rute som krever gode sko. Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen. Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper. Lengden på fisken er 41 cm. Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen. Dag 5: Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga. Krysset i Storådalen. Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien. Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt. Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig. Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer. Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form. Dag 6: Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid, gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk. kl 6.21 Vi våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen. kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake. Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille. Det går opp før det igjen går bratt ned Memurubu sett fra Sjugurdtinden Gjende, i retning mot Gjendesheim. Tjønnholåe Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37 Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no 29 juli kl 14.42 var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte. 29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004! Tanker etter turen Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra. Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra. Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres. Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem. Hva kunne vært gjort annerledes? Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme. På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen. Gpx fil og pakkliste: Turtagø_til_Gjendesheim.gpx Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  17. Her er alle mine selvstående gapahuker på rad og rekke. Tenkt å fortelle litt om systemet og litt om hver av dem. Intro Min start med gapahuk, startet med å bruke billige presseninger brettet til gapahukform, for så og gå over til Helsport Nordmarka Gapahuk som er avbildet under. Funker greit når du er mye på samme plassen og har bare med deg duken. Har lagret rajer som står fast fra gang til gang, på de mest brukte plassene. Men fikk øynene opp for selvstående gaphuker etter noen år. Disse er flott å ha med på tur, hvis stadig nye turmål er det vanlige, både sommer og vinter. Tar liten plass i sekken, veier relativt lite, lette å sette opp over alt, og gir god ly mot vær og vind. I tillegg gir de beskyttelse mot mygg og ikke minst regn, hvis du trenger å ta en overraskende hvil. Er du liten av vekst, dvs under 1.80 kan du overnatte i flere av disse. Bilde fra Høgfjell 1009 MOH. Magasinets Dovrefjell. Den fineste utsikten er ofte på fjelltopper, og som regel er det der du ønsker å raste og nyte synet med du lager deg litt mat på primusen. Det blåser mest som kjent mest på toppene, og spesielt på høsten er det ofte sol, men ly bare bak en stein gir ikke nok vindbeskyttelse til en skikkelig rast. Har jeg mulighet tar jeg gjerne minst en times rast, ofte med en liten ryggstrekker også. Ligge slik i ly og nyte utsikten, er flott. En historie jeg pleier å fortelle er når vi var på Høgfjell og det var knall sol men veldig mye vind (søring standard). Jeg slo opp gapahuken (bilde over) og fyrt opp primusen slik at vi fikk varm mat og kokt kaffe. Det kom en familie med boblejakker og de synes det var veldig kaldt spesielt når nista skulle nytes. Den minste gutten spurte faren hvorfor ikke de hadde tatt med telt!, han ble svar skyldig. Familien hadde på seg alt de hadde med seg av klær, og sto å spiste nista. Jeg satt da i bare fleecen hadde det varmt og fint. Kona hadde som vanlig kledd seg bedre, siden hun har en annen termostat. Når vi skulle begynne å gå ned igjen måtte vi også ha på boblejakkene/luene vi også. Bilde fra Valdresflya sammen med teltet jeg ikke får lov til å selge av kona - Hilleberg Keron 3 GT. Et veldig langt telt, og ofte kan du ikke velge hvilke vei du skal sette det opp, da er en liten gapahuk kjekk, slik at du er litt skjermet, men fortsatt har full utsikt og kan snu den etter sola. Gjennomgang av de forskjellige Tenkte at det var lurt, og ta med Helsport Ly Gapahuk som referanse. Har aldri slått opp alle sammen på likt, tatt tider og det var faktisk artig. Men det var bare is og ikke nok snø, og jeg hadde ikke med spiker/hammer. Fikk derfor ikke satt opp Helsport Ly gapahuken. Her kom en av fordelene, med selvstående gapahuker tydelig fram med en gang. Så Helsport Ly ble ikke med. Dette med plugger gjelder også svaberg. Virker mye å ha 4 nesten like gapahuker, men liker å teste litt. Får en helt annen følelse for produkter ved å teste dem, og å bruke de. Aller helst liker jeg å kjøpe turutstyr fortrinnsvis brukt på finn, det meste blir også solgt på finn igjen. Alle her med et unntak, har jeg kjøpt brukt. Den nye ble kjøpt på Dyresku'en for 195 kr. Det har derfor kommet noen nye modeller, men grunnfunksjon er lik på disse. Samlingen består av disse selv stående: Backpacker 1 fra Campex (XXL), Primus Shelter, Finnmarks iglo, og Magasinet gapahuk. Øverst er Finnmarksiglo, Primus shelter, Backpacker 1 og Dovrefjell. Alle er laget etter samme prinsipp: en lang stang over foran, to korte over denne som holder baldakinen opp. Nesten som et halvt Exped Orion eller Helsport Reinsfjell. Felles for alle er: Delte stangkanaler, trange pakkposer, dårlige strikker i stenger ved kulde, åpne ender på stangkanaler, billige strammere på barduner og mangler fester til radio/lys/tørketråd. Dørsystem Åpen/lukket Dører: Finnmarksiglo 2 stk -hel tett og hel myggnetting, Primus shelter hel myggdør, Backpacker og dovrefjell -Litt myggnetting øverst, resten tett. Det beste er at det er mulighet for duk nederst, ellers spruter regne inn, når det slår i bakken. Hel myggnetting er fint på varme dager. Som dere ser i den tekniske tabellen er det ikke så store forskjeller, men unntak av Primus Shelter som er litt i en egenklasse, med teltduk over alt og alu stenger. Dette syns veldig bra på tidene på oppsetting og nedtaking hvor jeg utførte dette alene. Tekniske data Finnmarksiglo Primus Shelter Campx (XXL) Backpacker 1 Dovrefjell Classic 1 Vekt oppgitt 2.25 kg 1.50 kg 1.60 kg Vekt målt 2.16 kg 1.33 kg 1.64 kg 1.5 kg Bredde (målt) 260/(260) cm 250/(250) cm 235/(230) cm /(225) cm Høyde (målt) 130/(140) cm 120/(120) cm 115/(117) cm /(107) cm Dybde (målt) 110/(110) cm 100/(125)cm 125/(130)cm /(125)cm Type stenger Glassfiber 8 mm fargemerka Alu stenger 7 mm fargemerka Glassfiber 7 mm fargemerka Glassfiber 8 mm Stangvekt 703 gram 408 gram 576 gram 642 gram Antall plugger 8 stk V i stål 23 cm lange 376 gram 6 stk Firkanta alu Hillebergtype 61 gram 6 stk runde stålplugger vekt 151 gram 6 stk i alu vekt 76 gram Antall barduner 4 stk 6 stk Ingen! 2 stk Baldakin nei nei ja ja Ventiler 2 stk med myggnetting nei nei nei Stormmatter/poser 3 stormmatter 4 stk poser nei nei Isfiskehull 2 stk nei nei nei Duk Polyester 3000 mm Polyester 2000 mm Polyester Bunnduk Polyeten vevforsterket Pu-coating 7000mm Polyeten vevforsterket Polyeten vevforsterket Dukvekt 1081 gram 861 gram 913 gram 782 gram Innvendig lomme 1 stk skrå ingen 1 stk vegg 2 stk på gulvet! Pakk størrelse 60xØ15 cm 50xØ10 cm 45xØ12 cm 52xØ12cm Tid på oppsetting 05:51 03:30 06:57 06:34 Tid på pakking 05:30 02:18 04:54 03:57 Pris kr 899,00 kr 1 195,00 kr 399,00 kr 349,00 Finnpris kr 500,00 kr 400,00 kr 250,00 kr 195,00 Alle er bitte litt forskjellige i lengde, så her er alle fire satt inni hverandre. Ikke så stor forskjellen på disse. Sammenpakket er forskjellen litt større, enn man skulle tro. Presseningsduken som er bruk i bunn, gjør de vanskelige å pakke slik at de går inni pakkposen igjen. Dette gjelder ikke Primus Shelter, som har vanlig bunnduk. Øverst er Finmarksiglo pluggen på 23 cm, Campx, Backpack og nederst Primus Shelter. Dovrefjell Går gjennom disse i forhold til størrelse/vekt: den minste er Dovrefjell som Magasinet selger. Den er ofte med i sekken på dagstur. Den er lett 1,5 kg, tar ikke mye plass i sekken. Men egner seg best for en til to personer. Dette er nok den jeg har hatt mest med på tur - ca 40 turer. Den har også mulighet til å lukke igjen fronten og har noe myggnetting i toppen. Den er laget med et utspring så at det ikke skal regne inn. Men den er ikke spesielt vanntett i sømmene. Her følger det med bra plugger, men disse er ikke mulig å sette ned gjennom plastdelen som er tenkt, da hullet er for lite. Har derfor bundet tråd på alle festene, og på alle pluggene. Eneste med reflex i bardunene. Den har utgått fra Magasinet, de selger en oppgradert versjon nå. Her er det også lommer som ligger på gulvet inni. Har ikke funnet noe praktisk bruk til disse... Stangkryss kan bindes sammen for enda mer stabilitet. Her syns også den åpne løsningen som gjør at ståldelen på glassfiberstengene hele tiden henger seg fast, når du skal tre eller ta ut stengene. Campx Campx Backpacker 1 som XXL selger er ganske lik den til Magasinet. Samme glassfiberstenger og grunnkonstruksjon med baldakin. Passer best for en til to personer. Denne ble kjøpt brukt fra forumet her sammen med noe annet. Den blir brukt til bålfyringsturer i marka, da den ikke har noen barduner. Den er heller ikke spesielt vanntett i sømmene. Vekta er litt mer enn Dovrefjell, vekt 1,64 kg. Her er alt laget så enkelt som mulig, stenger, plugger etc. Fargemerkede stenger og knytting, ellers helt plain. Primus Shelter Primus shelter, et bilde tatt etter insta-metoden. Den står i nedoverbakke, slik at det ikke lar seg gjøre å sitte i den, og alt rotet bak fotografen, men bilde ble best slik. Primus Shelter er den eneste som har ordentlig stenger i aluminium, og teltduk i bunn. Den er mer forseggjort enn alle de andre, hele vanlige teltstenger gjør det mye lettere og tre stengene på denne. Den veier heller ikke så veldig mye selv om den er stor, med sine 1.3 kg. Her er det 4 lommer til å fylle med sand/stein slik at den kan stå helt selvstendig på for eksempel strand og svaberg. Denne her er heller ikke helt vanntett men ble mye bedre etter en impregnering runde. Det er sømmene som er lekkasjepunkt. Her sammen med Akto. Shelter er også så stor at den passer for tre personer eller en person som ligger. Konstruksjon her er uten baldakin, døra går i glidelås helt foran. Hel myggdør, men regnet som treffer bakken spruter inn, burde det vært minmum 15 cm med duk nederst. ikke lommer innvendig. Ofte med på sommersturer, hvor myggen biter og det kan komme styrtskurer med regn. Den absolutt raskeste og sette opp og ta ned. Ok liggelengde for dagsturer, for en lang person. Her er to av stangkanalene hele, som gjør det mye lettere å tre stengene. Den har 6 barduner, bruker sjelden mere enn 2. Finnmarksigloo Finnmarks iglo er den største og tyngste av de som jeg har. Vekt på 2,16 kg. Den går det an å ligge i. Men som dere ser på bilde, er selv Bamse ekstrem i lengste laget. Kjøpt etter tips fra @Espen Ørud Fargen på denne er orange slik at du skal synes godt isen . Den har også to hull i bunnen uken festet med borrelås slik at den kan brukes til isfiske, hele stangkanaler, bortsett fra endene. Den har en innvendig praktisk lomme og ikke minst ventiler med myggnetting. Hel myggdør og tett ytterdør, minsker behovet for baldakin, som den ikke har. Konklusjon Om jeg skal prøve meg på en konklusjon: Har lettere tarper og telt, men ender som regel med at en av disse selvstående gapahukene blir med på turen. Har også andre gapahuker, men de selvstående er enkle og du får alltid ly uansett hvordan underlaget er. Så langt er nok Primus Shelter kommet lengst totalt sett, men den ideelle Gaphuk er det ikke. På mange telt, holder det å tre stanga inn og den går i en lomme på andre siden. Det finnes ikke på noen av disse. Ikke mulighet til stangjustering, ei heller til pluggene. Gode barduner gjerne med reflex og gode strammere savnes også. Kvalitetsplugger bør inngå også. Flammehemende duk, hadde vært fint, blir mye bålhull av granfyring. Innvendige lommer som kan brukes og et par løkker til tørketråd/radio/lys hører med for en god tur. Så kanskje jeg burde ta en telefon til Helsport og få de til å lage en god modell, er jo nesten et Reinsfjell delt i to. De har både kunnskapen og muligheten. Vekta på den letteste er jo 1,3 kg så den er i boks etter min mening. Siden dette er mitt jubileum med innlegg nr 1000 her på fjellforum og siste innlegget, vil jeg ønske alle fjellforumere en riktig god jul og godt nyttår, og håper dere får mange fine turer fremover, aller helst med en selvstående gapahuk i sekken. Ps: Har du nytte og glede av innlegg her på forumet så trykk gjerne på 👍, eller skriv en kommentar. Det setter vi som skriver her pris på😀
  18. Veien opp til Vesterålen og Lofotens tak Den årlige Møysalturen i vinterdrakt. Innmasjen tok jeg inn Forkledalen. Elvekryssing ved Storvatnet Storvatnet med E10 i bakgrunnen. Jeg går opp ved Tverrelva. Tror forsåvidt vatnet har 3 elver som heter ''Tverrelva'' Denne ligger på Nordsiden. Ferdig med stigningen opp til Forkledalen. Flater endelig litt ut. Toppen i Bakgrunnen. Enda et stykke til... Kryssinger. Alltid en undervurdert utfordring hvor mye galt kan skje. Speider på fjellet ved solnedgang. Siste toppen i Vesterålen og Lofoten som får kjenne på solstrålene. 7 Første natta ble i Forkledalen. Her sov jeg 2 netter da den ene dagen gikk på bestigning. Ikke et uvanlig syn ved klar himmel i Nord. Startet tidlig på neste dag for å rekke toppen. Benyttet meg av en ny rute denne gangen Midt i Møysalmasivet med Møyene og toppen i bakgrunnen. Hoppet over endel fotografering under mye vind og isete forhold oppover. Ble benyttet 2 isøkser og stegjern for bestige toppen forsvalig. På nedturen. Solnedgangen begynner. Her er det egenlig en bree. Men den er godt dekket med snø på vinteren. På nedturen. Kommet meg forbi det mest alpine. Måtte nyte dette vakre synet. Lofoten i bakgrunnen. Av og til kan man se tilbake på en tur. Klappe seg selv på brystet og si ''Hvis fan traff æ!'' Disse bildene er derimot fra en helt ''ok'' tur.
  19. Etter tips fra løypebasen, ble det skiløypa første del, så vei. Bare 10 km på sti til vanlig. Mye vær og vind, litt regndrypp også. Bedre vær mot nord, jeg skulle sydover. «Stien»/skiløypa var ille, bare gjørme Det har vært hugst i område, og mye regn i tillegg. Viktig å sette beina rett, selv steiner som normalt bærer gikk til bunns. Heldigvis var dette bare et lite stykke 1-2 km Lett å bli blaut og møkket... Veldig glad når jeg kom til skogsbilveien En glede å gå på etter gjørme og fotbad Møtte disse som var i ferd med å kjøre inn i skiløypa - skulle plante, hadde ikke GPS men 2 A4 ark hvor de skulle plante. De kunne bare engelsk, og fikk sendt de i riktig retning. Kjente skilt dukker opp. Dette skiltet har jeg faktisk satt opp selv! Utrolig mye vann i bekker. Høyre sko lekker... Venstre like tørr Mere og flotte små fosser. Omtrent her måtte jeg ta et valg, kort og over en topp, og veldig vått, eller nedover en lang bakke og mye lenger. Ble det siste. Store dammer på de utroligste steder. Valget var lett. Lettgått, og blir satt pris på når alternativ er vadere, gikk der i fjor og det var helt håpløst på høsten. Nærmer seg Kleiva, lang bakke men kjent og jevn stigning Pyntet med slede. Drikkevannsuttak. Klamt og varmt og fønvind Hadde ikke råd til juletre, så her bruker det pinne. Flotte blomster i store mengder. Tok av scooterløypa, for å spare 4 km på asfalt. Den går delvis går på en høyde. Men har noen søkk. Har blitt små tjern. Flere små tjern med vanlig grass i bunn Dette er gamleveien til Retthella for de som er kjent. Hole/Ringerike begynner å syns, og mobilen funker igjen. Litt ras, skjer hver vår - derfor bør du ikke gå mørkgånga på våren. Mye vær, varmt og fint. Holebygda og Tyrifjorden er flott. Nede i byggefeltet ser jeg også Steinsfjorden, og over til min far. Ble noen skritt i dag også. Bakken ned fra Nordmarka er lang, men nesten hjemme. Så da er turen gjennomført etter planen, fint å være hjemme og ha oppnådd det som var målet. Sitter med mye inntrykk og tanker etter en slik - for meg spesiell tur. Har gått hver dag i 21 dager, ingen hviledager. Vekta var omtrent den samme som ved starten (men glemte å veie meg før start) Ingen gnagsår, kroppen like fin, har ikke falt på turen. Har ikke hatt mulighet eller ønske om å komme inn på mye utstyrsdetaljer, det får komme de nærmeste dagene. Har mye å dele. Men vil takke alle som har fulgt denne «monstertråden» og som har bidratt med innspill og faktisk påvirket turen. Takk til de som også har gitt tilbakemelding - enten ved likerkikk eller kommentarer. Tror denne «Dag for dag- tråden» må ha satt noen rekorder av ett eller annet slag. @Kjell Iver eller moderatorer sitter sikkert på noe statistikk. Men ser at antall visninger er utrolig høyt. Sikkert antall skrivefeil også 😂, for fort har det gått, ellers hadde det ikke vært mulig. Velpolert er vel ikke første ordet jeg kommer på - men dele turglede😀 mens det faktisk skjer, ikke som å se en fotballkamp når du vet resultatet. Her skjer det der og da - og du kan påvirke resultat. Hyggelig å møte @gramjeger og @tubbs også. Takk til @ost og @steingrd for konkrete råd Hode er ellers fullt av tanker - får dele de når jeg har fått summet meg.
  20. Det gikk ikke mange minuttene ut i førte sending før småen var i meg.... "pappa, kan vi ikke gjøre slik som Lars" 4 åringen i hus er blitt bitt av friluftsbasillen, til fars store begeistring. Men med sine beskjedene 110 cm, er det greit å finne en rute som ikke er for krevende og ikke for lang. Det skal jo være en positiv opplevelse på hans premisser. Været er meldt strålende og Triangelet i Stølsheimen så ut som et godt utgangspunkt. Der kan man kjøre ganske nært opp til Selhamar hytten, så første dagen var ikke på mer enn 5 km. Man går 1,5 km langs grusvei før man kommer inn på godt merket T sti som tar deg i lett kupert terreng mot hytten, forbi Raudeberg. Vading i elv var naturligvs spennende og ga rom til både lek og kast av stein Små konkurranser for å motivere til gange og bæring av egen sekk må til, å telling av T-varder falt i god smak. 4 år og første gang med på DNT hytte.... Det falt definitivt i smak hos junior. Solen steker fra nesten skyfri himmel, og livet smiler! En liten dukkert, vaske av seg turen og ett par lag med solkrem, det var definitivt kaldere enn det ser ut til på bildet Jeg hadde feilberegnet en smule turen til Åsadalen. Jeg hadde kikket på GPS, som viste 6,8 km.... men dette var jo i luftlinje. Når jeg sjekket med Kartet viste det seg å være over dobbel så langt. Vi tygget litt på om vi skulle gå hele veien. Vi vet jo at småen har gått like lange turer tidligere uten noe klaging, men følte kanskje at dette kunne bli litt langt siden det ville bli to slike lange dager på rad. Det skulle vise seg å bli en ordning på det "problemet" Vi hadde ikke kommet oss mer enn 1 km på tur, før småen stupte på trynet, kilte hånden mellom berget og en vandrestav, kløyvde negelen på fingeren, blodet sprutet og alt var krise. Jaja, vi fikk tørket vekk verste blodet, plastret såret på finger og albue før vi ble enige om at vi heller skulle gå til bilen enn neste hytte. Dessverre ble det bare en kortere tur, men på tross for skade, satt hele familien igjen med en kjempe positiv opplevelse. Satser på å få mange slike turer framover. Selhamar hytten kan absolutt anbefales. Utrolig flott skue når man får sett Raudeberget i solnedgang.
  21. Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222
  22. På nyttårsaften 2016 bestemte jeg meg helt spontant for å gjøre noe helt annet en jeg hadde gjort tidligere år. På kvelden pakket jeg sekken med god mat og drikke, et lite telt og varme klær. Deretter gikk jeg ut ytterdøren hjemme og la i vei alene på tur i mørket med mål om å få god utsikt når det nærmet seg midnatt. I løpet av kvelden så tenkte jeg at nå var det virkelig på tide å bli mer aktiv utendørs igjen. (Jeg har vært mye på tur av forskjellig slag tidligere, men av diverse årsaker så dabbet friluftslivet av litt etter litt.) Jeg kom på to mål som burde være enkle: Sove utendørs minimum 2 netter hver kalendermåned. Ikke la aktivitetene bestemmes av sesonger (vinter=ski, kajakk=sommer osv.) Nå er det desember 2017, og hvilke tanker sitter jeg igjen med? Dette var noe av det som gjorde at jeg føler jeg fikk til dette rimelig greit: Bryt ned det store målet i spesifike delmål Definer konkrete aktiviteter som er gjennomførbare for hvert delmål. Det gjør det enkelt å komme i gang Det gjør det enkelt å måle/bekrefte gjennomføring Når du starter med nye aktiviteter så er det mye mentalt arbeid som må til for å komme i bebegelse. Man må jobbe en del med seg selv for å komme over “dørstokkmila”. Når du har repetert en aktivitet flere ganger, så begynner det å bli rutine, du er inne i en flyt, og ting går mye av seg selv. Ved å definere en aktivtet basert på kun aktiviteten i seg selv, og ikke legge til begrensninger som sesong, omgivelser, osv. så kan du få gjort mer og lært/erfart mye nytt. Jeg har sovet ute minimum 2 netter hver måned (desember er ikke helt på plass enda) og jeg har sovet ute rundt 50 netter totalt dette året. Barna (og venner) har vært med på overnatte ute hver måned, og de synes det er helt supert. En tur ut trenger ikke å være langt unna hjemmet eller vare lenge. Vi har flere netter hvor vi har sovet i telt i hagen. Vi hadde faktisk et telt oppslått i hagen nesten hele januar og februar dette året. Det var bare å dra ut på "ekspedisjon" når barna ønsket det, selv spontane overnattingsturer ble enkelt da. Nærturer har fått en oppsving for min del dette året, men jeg drømmer fortsatt opp alle de fine turene litt lenger unnna. Alle typer turer bygger erfaring, og gir nye opplevelser. Dra på turer med menesker du ikke kjenner fra før, det dukker opp nye venner innimellom. Dra på turer alene, kjenn på det å stole på seg selv og det å senke skuldrene og trives i eget selskap. Og det er fantastisk fint å sykle i januar, padle kajakk i februar, bade i mars, og stå på ski i juni. Senk målene litt, dra ut og nyt, enten det er ti meter fra husveggen eller to tusen meter over havflata. Det ligger noen fine opplevelser og venter der ute uansett.
  23. Nå vil jeg komme ut av skapet. Jeg er ikke lettvektspakker, og føler meg skikkelig utafor mange ganger. Sekken min veier alt for mye når jeg er på tur. Heldigvis har jeg en kamerat som har samme legning. En gang vi var innom på Vivelid, var det en hyggelig dame med ei lita 'håndveske' på ryggen som spurte om det var første gang vi var på tur. Nei, ikke ganske det sa vi å prøvde å se troverdige ut. Hun smilte lurt og så på venninda si med et blikk som kunne få en gammel gris til å bli på Vivelid ei natt til. Nei, vi hadde ha en lang marsj forran oss med hver vår 130 liters fullstappet sekk, så vi måtte gi oss ivei. Etter en lang ( for oss) marsj kom endelig tiden for å slå opp lavoen. En 8-10 manns lavo med utbygg, er akkurat passe for to mann som er redd for å sulte. Etter å ha fått luft i hver vårt tykke gode 1,5 kg underlag er det tid for å pakke ut fiskeutstyret. Tenke seg til å knekke stanga når man er på tur. Eller ødelegge snella... Jeg får frysninger av å tenke på det. Da er det godt å ha to stenger med seg. Jeg mener 4 for vi er begge fluefiskere også. For sikkerhets skyld er det best å ha med 2 haspelsneller også, i tilleg til fluesnellene. Man vet jo aldri hvilke insekter som klekkes, eller hva fisken beiter på. Hva er da mer naturlig enn å ha med 2-3 fullstappede fluebokser med fluer i alle størrelser og varianter? Men, er det for mye vind, er ikke fluestang noe særlig bra fiskeredskap. Da er det godt å ha haspelutstyret å true med. Slukboksen som alltid er ganske beskjeden når jeg begynner å pakke, eser alltid ut til det ugjenkjennelige når jeg er ferdig med pakkingen. Tenk om fisken vil ha mørke sluker, eller om den foretrekker lyse. 7 gram eller 12 gram? Tenk om jeg mister den sluken som fisken er vill etter? Løsningen er genial. Ta med alle sammen, 2 av hver Til kvelds koser vi oss med egg og bacon. Fyrer primus for å holde god varme. Selvfølgelig har vi med oss rikelig med brensel. Må regne en halv liter per dag måveda. Vi har selvfølgelig en backupprimus i tilfelle det skulle bli noe tull med den andre primusen. Selvfølgelig tenker vi på vekta vi bærer på. Vi har ikke med vann, eller ølflasker. Det er å gå for langt, så vi har med bokser i stedet. Glass er tungt. Innerteltet til Lavoen ligger også igjen hjemme. Den gamle jernpanna er byttet ut med ei lettvektspanne. Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hvordan sekken kan bli lettere dersom turen skal bli velykket. I sommer da vi var på Laksefjordvidda, ble lavoen byttet ut med et lite trangt telt som heter Katium 3 GT. Det var en sær opplevelse å måtte pakke sammen fiskestanga ute, eller sitte når buksa skulle av eller på. Til tross for dette var det en fantastisk tur.
  24. I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.
  25. 43 poeng
    Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  26. Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler
  27. Det er ikke alltid man trenger dra så langt, noen ganger er 1km akkurat passe. Turkompisen og jeg har vært på mange turer med de eldste ungene, begge 7, men småsøsknene har ofte måttet bli igjen hjemme. De klarer ikke gå så langt, eller det er for kaldt, det passer ikke denne gangen osv har blitt brukt som unnskyldning. Men endelig skulle det bli en tur med de minste ungene igjen, på deres premisser; det vil si bøtter og spann med kakao, lek og moro! Ikke så langt og ikke så lenge, men akkurat nok til at de kan si de har vært ute en vinternatt før. Egentlig skulle vi dra ganske langt hjemmefra, en 20 minutters kjøretur kan føles ganske lang når det eneste som blir sagt er "Er vi snart fremme?". Men da vi ankom planlagt sted var det andre folk der og Georg (3.5 år) måtte innse at han nettopp hadde gått 1km til ingen nytte, så vi måtte snu og traske tilbake til bilen. Litt godteri hjalp på motivasjonen. Dermed ble det nok en biltur og vi dro dit vi egentlig burde dratt med en gang, i Vår Egen skog. På vei innover i skogen på leting etter den perfekt leirplass fant vi restene av en gapahuk på en liten topp med flott utsikt. Her ble det vurdert om vi skulle gjøre den i stand igjen, men så kom vi på at det var jo ungene som skulle få bestemme, og de ville ha telt. Skikkelig telt og ikke bare en ussel presenning. Georg klatrer i gapahukrestene. Vi tuslet ned til vannet igjen, fant en fin plass og samarbeidet om å slå opp teltet; annenhver teltplugg, rettferdig må det være. Neste prosjekt var kakao / kaffe / pølser. Jeg trodde det fantes grenser for hvor mye kakao som kunne drikkes, og hvor fort man kunne få i seg en kakaokopp, der tok jeg skammelig feil gitt. Den neste timen dreide seg stort sett om å koke opp vann, røre inn kakaopulver i vannet og pent formane ungene om å ikke søle så veldig mye på tøyet sitt. Plutselig ble det leggetid og joda, det ble litt "Jeg vil hjem til mamma" i noen få minutter, men det ga seg heldigvis raskt. Bøker ble lest, bamser ble kost og ritualer ble fulgt. Og før vi visste ordet av det sov vi alle fire. Helt til to av oss våknet igjen og satte kursen ut mot bålet for litt voksentid Nå som ungene sov kunne vi jo nyte en øl eller to, og pølsemiddagen var egentlig mest for ungene, så vi delte en pose Fuizion Freeze Dried Coq Au Vin og noen flasker Austmann Onkel i Amerika. (Om Fuizion så synes jeg det er god smak og bra mat, men porsjonene er litt små, og de veldig dype og smale posene er utrolig upraktiske, man ender jo opp med bare griseri.) Neste morgen våknet vi brått og med kjempesmil om munnen. Og da vi omsider fikk somlet oss inn i klær og ut av teltet ble vi overrasket av et lyst og hvitt landskap. Snø! Her måtte det utforskes på nytt! Vi sanket ved, fant uttallige grevlinghuler, beverspor og ikke minst ekornspor. Joda, helt sant. "Morrabålet er det beste bålet" pleier jeg å si, og her ble det servert eggerøre, kakao, bacon, kakao, polarbrød med nugatti og kakao. Og kaffe selvsagt. Og kakao. Det finnes grenser for hvor lenge en treåring kan holde seg varm ved å drikke kakao og før man vet ordet av det så er man kald og man vil hjem. Nå. Soveposer, liggeunderlag, krimskrams, sekker og telt ble pakket i rekordfart og vi gikk den korte turen ned til bilen. Tur med unger er alltid gøy og denne turen var intet unntak. Men tur med små unger er ikke bare ferie og lek, det er også masing og enda mer masing Men det blir bedre etterhvert, helt klart. Og så får vi bare håpe at de husker noe av dette når de blir eldre og at et bittelite frø blir sådd slik at de også drar på akkurat passe lange turer med sine barn, en gang i fremtiden.
  28. Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen
  29. 42 poeng
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  30. Etter påske forsvant liggeunderlaget mitt fra utstyrsboden. Et ganske nytt 450 grams Thermarest Neo Air Xtreme til den nette summen av 2500 nok. Søkte grundig gjennom hele huset flere ganger, endevente alle skap, drev detektiv virksomhet blandt guttene for å finne synderen men kom ingen veg. Brummet og gikk rundt og var forbannet. Anså den til slutt som tapt og pengene ut av vinduet. Så i dag kom svigerdatteren til kona og sa følgende: Jeg lånte denne plastikkremsa sist gang jeg var her og la den under lakenet til lillegutt dersom det skulle komme noen dråper, men tror ikke han trenger den mer.........
  31. Da er det på tide med en dag for dag tråd igjen. Denne gangen en ca 3 uker lang tur. Planen er å gå fra Holtet/Vassbotten som ligger så langt syd som du kommer i Østfold, samme grad som Kragerø så ca. De med rød ring er søndager. Litt krøll da det er søndager/helligdager og post i butikk er stengt. Har pakket og sendt 4 pakker -poste restane. Dette sendes, men gass kan ikke sendes, så det må jeg orde underveis. Blir mye mat på 3 uker. Men pakker til en dag mindre enn beregnet og kjøper heller det lokalt. Pleier å pakke litt for mye. 1 etappe er fra Holtet og til Halden. Vurderte kyststien også. Noe av ruta er pilegrimsleden. Etappe 2 er Halden - Sarpsborg. Bær er postkontor. Det var det nærmeste symbolet jeg fant i Topokart. Etappe 3 er sarp Askim. Etappe 4 er Askim til ytre Enebakk. Etappe 5 er Ytre Enebakk til Oslo(Veitvet) Etappe 6 er Nordmarka og hjem. Den blir planlagt underveis. Pakker som er sendt eller gjort klare. Konemor har sende jobben. Utstyret er omtrent det som ble brukt på Tyrifjorden rundt turen, har tatt vekk litt luksus. Har ikke med fiskeutstyr, det blir sendt til Enebakk og blir med siste delen. Vekta er med mat for 4 dager og drikke, inkl yttertøy. Tanker før turen: gå rolig ca 1 mil i luftlinje hver dag. Ikke gå ned i vekt, ikke få gangsår. Tar gjerne i mot tips på ruta, første del har jeg fått @Rino Holt Larsen til å se gjennom. Har vel en del spørsmål før start: Blir det mye mygg? Burde ha startet før, men det var nå jeg hadde mulighet. Blir det så tørt at jeg ikke kan bruke jetboilen? Hvordan blir været? For varmt er ikke gøy og gå i. Litt krøll før start. Er avhengig av og rekke bussen fra Halden kl 17.15. Og da må jeg rekke toget, men først buss. Men har alt i bilen og sitter på venteværelse i turtøyet. Og legen er forsinket....
  32. Kart over gapahuker og åpne koier i Norge. Her har jeg laga en oversikt. Tror jeg har fått med meg ganske så mange både av åpne DNT-hytter, fjellstyrehytter, gammer, steinbuer osv. Har dere flere tips, kom gjerne med de.
  33. 41 poeng
    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen. Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark. Lodalskåpa i soloppgang Sokse, like sør for Sauen Tidlig morgen på Sauen Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen. I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp. Oppe på Veslebjørn Posering her med Skeie og Kalven i vest Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet Returen ble lagt med en omvei via Kniven. På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS. Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad Kniven og nordlyset Sauen HighCamp Utgravinger rundt teltplassen Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein. Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene. Distanse: 37.7km | Høydemeter: 2140m | Starthøyde: 916m ved RV55 Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m) Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.
  34. Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. Se hele artikkelen
  35. Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh
  36. Jeg er lei. Møkk lei! Av søppel. Ikke av søppel som ligger i søppelposen i en overfylt søppeldunk, eller av matposen som er så full at den sprekker på vei ut fra kjøkkenet. Slikt hører med. Det jeg er lei av er søppel som flyter i marka. Gamle engangsgriller. Tomme ølbokser. Halvfulle poser som var for ekle til at noen ville ta det med ut etter endt tur. På søndagens tur kom jeg over en gammel teltplass der soveposen og teltet stod igjen. Må ha vært der i et år minst, råttent og ødelagt. Fint? På sist overnatting kom jeg over en fin oppbygd bålplass. Hele bålplassen var fylt av søppelposer fra tidligere brukere. Noen som har lyst på grillede pølser? På tur med familien har gjennomgangstonen blitt "ikke ta i det" når småbarna finner søppel overalt hvor vi setter oss ned for å spise. Er det slik vi vil ha det? Jeg starter herved en motaksjon. Aksjon søppel. Følgende prinsipper legges til grunn. - sekken min skal alltid inneholde en ekstra søppelsekk og plasthansker - søppel som finnes dokumenteres med bilde, plukkes opp og legges i nærmeste søppeldunk - bilder publiseres i denne tråden Om flere tenker som meg er dere velkomne til å være med! Ost
  37. 40 poeng
    Mørkeblå

    Tåkeheimen

    Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  38. 40 poeng
    Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal. I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren. Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen. Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen. Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue! Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider. Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 og 7
  39. Jeg husker godt da jeg var liten. De øyeblikkene jeg fikk ha pappa for meg selv. Jeg og pappa på tur, det var stas. Det var som en barndomsdrøm for meg. Denne gang står jeg på andre siden og er den som er far og min sønn er den som er med...Håper og tror han liker de stundene like mye som meg. Er noe med det å knytte bånd mellom far og sønn sterkere og når vi deler den samme interessen for friluftsliv og fiske er det ikke vanskelig. Dette er ikke en historie om den uka vi vasset rundt på Hardangervidda eller vandret rundt i Femnundsmarka. Nei dette er en liten ettermiddagstur, far og sønn med fiskestanga og en liten sekk med noe godt i. Turen begynner supert med sol og 17gr når vi kjører hjemmefra. Når vi nærmer oss Snappen i Andebu, ser vi faretruende skyer som driver rett mot oss. Guttungen spør: Drar vi selv om det kommer regn? Jepp, har med poncho så vi skal på tur sier jeg. Har bare med en men vi deler så godt vi kan. Ingen dråper enda. Men de er ikke langt unna... Plutselig dundrer det løs. River opp ponchoen fra sekken og bærer den over hodene på oss frem til vi søker dekning underet stor og tett grantre. Det fortsetter å øse ned. Mengden øker og det er ganske utrolig at det går an å regne så kraftig. Litt lei av å stå under treet gir jeg sønnen min ponchoen så trer jeg en jakke på meg, så labber vi de siste 200m bort til vannet vi tenker å fiske i. Og regnet det fortsetter... Men stanga må brukes og både far og sønn rigger opp. Kan tru jeg ble våt her. Våt helt inn på huden, men det er som guttungen sier: Det er jo litt kult og deilig og pappa. Blir litt nedkjølt i håret og det er deilig. Joda han har rett i det. Jeg har alltid likt ekstremvær. Endelig gir regnet seg og varmen og sola kommer etter hvert tilbake. Vi prøver tre forskjellige vann og det ender med tre små ørreter til far med fluestang og null til gutten med slukstanga. Nå vil jeg og ha fluestang var det jeg fikk slengt etter meg da... På veien hjem prater vi løst om alt mulig før han plutselig sier; Jeg har hatt det kjempe fint selv om jeg ikke fikk fisk. Jeg vet du heller ville at jeg skulle fått fisk og du ingen men sånn er det bare. Det er så fint i skogen nå og jeg gleder meg så til overnattinga på Skrim i sommer pappa. Jeg blir ei lita tåre våt i øyekroken uten at han ser det selvfølgelig, jeg er jo mann. Hahaha. Jeg blir så glad av slike ord. Han gleder seg til neste gang og det betyr utrolig mye for meg. Du skal vite det gutten min at det gjør jeg og. Tusen hjertelig takk for turen sønn.
  40. La det være sagt med en gang, jeg kan ikke fordra vinter! Jeg er av typen som går med stillongs fra oktober til april, helt uavhengig av hvordan temperatur det er, vinter er vinter og stillongs-tid. Sove ute i telt når det er kuldegrader? ja det kan du jo tro var fælt aktuelt. Friluftsesongen for meg har alltid startet når jeg kommer dit jeg skal med fjellstøvler og sluttet når det ikke lenger er mulig. Så rota jeg meg bort i dette forumet da, uten at det gjorde de helt store forskjellen i begynnelsen. Helt til jeg ble med på treff for første gang i oktober i fjor, helt på tampen av sesongen for meg. Og traff jo så mange trivelige folk! Eneste feilen er at alle ser ut til å digge vinter!! Så satt vi på chatten en kveld rett over nyttår og diskuterte helgeplaner, “kom hit å bli med på ski” For meg som ikke akkurat er impulsiv før jeg har tenkt meg om så var det et noe uvanlig innfall. Ikke hadde jeg hatt ski på bena på flere år og de gamle skia jeg hadde var trygt plassert på hytta i Nore & Uvdal, men joda, med lånte (langrenn) ski havna jeg nå i Åsmarka den helga. Konkluderte jo fort med at skulle man gå på ski måtte man nok til pers og kjøpe fjellski. Neste forumtreff var allerede under planlegging, Grotli og Strynefjellet i februar var plassen. Men tenkte kanskje det var greit å prøve ei natt ute før det, bare sånn i tilfelle det virkelig _virkelig_ ikke skulle være noe for meg å sove ute på den årstiden så er det jo greit å oppdage det med bare et par timers kjøretur hjem. Høyst usikker på om teltet kunne duge til vinterbruk også, så var vel best å kjøpe et man hadde troa på. Så med nye fjellski, en parisbrett jeg aldri hadde prøvd og et brukt Helsport telt ble det testhelg i Ringsakerfjellet. Fjellski, parisbrett og telt og 13-14 minusgrader, joda overlevde med god margin. Ikke verre avskrekket enn at jeg vel trodde det skulle gå greit med noen turer til. Fra første vintertur (og sånn ca. første gang jeg noensinne har gått med pulk) i Ringsakerfjellet, det er jo fryktelig flott .. bare synd snø er så kaldt, nye ski, ny pulk, lånt brenner, lånt reinskinn, litt ved vi aldri brukte... fin helg. Grotlitur nærmet seg med stormskritt, fulgte nitidig med på yr.no, kaldt! Sjelden jeg har grua meg så mye til en tur. Ikke ble det bedre temperaturutsikter heller, men er jo fælt å feige ut, så dro jo av gårde … -26 i teltet, det er litt i overkant for et sommermenneske, men stjerneklart og fint vær, godt selskap og litt mer lånt utstyr så gikk da den helga greit også. Trivelige folk, fine steder og masse god hjelp. Verdt å holde ut sprettkaldt for det ... Sannelig ble det ikke et forumtreff i påsken også, riktignok ikke sånn helt offisielt men vi var nå ganske mange forumere samlet på samme plass oppe i Øyerfjellene et sted i alle fall. Tenkte med meg selv at “nå er det helt i slutten av mars, temperaturene må jo begynne å bli bedre” … så feil kan man ta! Sprettkaldt var det, men veldig greit å være på tur med noen som ikke har kvaler med å fyre i telt da. Går for øvrig finfint å ha med seg to soveposer, fôret jervenduk og dyne på telttur når man drar på en tungt lasta pulk (men .. vintersovepose kom på lista over nødvendige innkjøp i løpet av turen) Påsketur i Øyerfjellet, reint trivelig ... Så, får vel bare gratulere noen fjellforumere med å være så trivelig selskap at de klarer å omvende et selverklært sommermenneske til telttur vinterstid (ser det ut til å bli beinkaldt _hver_ gang). Ikke verst! Så da er man vel klar for en ny vintersesong, satse på at noen holder liv i meg denne vinteren også for det der med fyring i telt sitter langt inne … så sitter man her da, med ski, pulk, telt som tåler vinterstorm, bensinbrenner, sovepose for håpløst kalde temperaturer, tykk dunjakke .. og ingen snø ..
  41. Skilt på Gaupeskarsveien, lurer alltid på hva slike betyr, men her var set 2 km til den startet. Snøplog som ikke var brukt på en stund. Ok, men kjedelig grusvei å gå. Skiltet der Gaupeskarsveien startet. For di som lurer så er det 2 steder i distriktet som heter Damtjern. Et lite museum åpnet på søndager om sommeren Kjerraten var en slags skiheis for tømmer De har laget en sti som jeg fulgte Vanndrevet, men de hadde for lite vann, ble derfor nedlagt Det er mange slike hjulhus på stien De har en egnen grønn farge på sine merker. Den går i skogen På små gamle veier Steinsletta kulturland Nok et reservat som jeg er innom på turen Veldig fint å gå litt i skogen etter asfalt etappe Lillekonvallen har kommet Da er jeg tilbake ved utganspunktet på turen. Her er jeg Så da har jeg «runda» Tyrifjorden Distansen jeg har gått er 157.5 km ifølge garmin Så da er det bare å vente på bussen hjem.😀 Var nok lurt å starte tidlig i dag, for å slippe varmen, så det blir bra med et bad og feiring med en burger og en is. En flott tur, ikke en dråpe regn, bare bra vær. Ikke ramlet, ok i kroppen etter å ha gått hver dag i 12 dager.😀
  42. Endelig er jeg klar - endelig er jeg ferdig med tørkeprosessen. For nå er maten i boks Hvert fall noe av den Det har tatt noen dager, men endelig var jeg ferdig. Og jeg kunne pakke vekk dehydratoren Vaske stekeovnen Og legge steketermometeret på plass Ikke minst steketermometeret var et viktig redskap. Termostatene, både i stekeovnen og dehydratoren kunne være lunefulle, men steketermometeret var til på stole på. Men før det hadde jeg tørket, potet, gulrot, rødløk, purre, kjøttdeig, kjøtt, bønner i tomatsaus og egg. Termostaten setter jeg på 50 grader og kontrollerer ved hjelp av (vha) steketermoteteret. Tørketid? ja, her strides de lærde. Etter 8 -10 timer sjekker jeg konsistensen , og er jeg i tvil putter jeg litt i en Zippose. dannes det kondens, er produktet ikke ferdig. Ofte tar det et døgn å tørke. En av grunnene til lang tørketid er at jeg denne gange skar alt opp i store biter. Tidligere har jeg fulgt rådene om å skjære opp i små biter, men fordi jeg liker å kjenne at jeg spiser, skar jeg som nevnt opp temmelig raust. Løken f eks skar jeg først i to, deretter snitte jeg den opp i skiver med ca 8 mm mellomrom. Båten som da ble dannet delte jeg kun i to. Gulrøttene kuttet jeg opp på tvers av fibrene (viktig), slik at bitene ble på 2 cm. Det samme med purreløken. Kjøttdeigen stekte jeg opp og her prøvde jeg å lage ganske små biter, før di havnet i en langpanne. Vekt før tørking. 400 gram. Ferdig tørket 101 gr Kjøttet. Hva skulle jeg velge. @Espen Ørudtipset meg om å skjære kjøttet i 1 x 1 x5 cm, og halvfryse kjøttstykket fordi det da var letter å skjære. Fant det perfekte kjøttstykket, Ytrefilet av svin, som skapt for formålet- han gav meg også oppskriften på en marinade, men da jeg fant ferdig marinade i butikkhyllen valgte jeg minste motstands vei og kjøpte 2 poser. Billige var de også. Og gode. Etter et dypdykk havnet kjøttstykkene på en rist, og så var det bare å smøre seg med tålmodighet. Men da de var ferdige oppstod et problem: Å stoppe prøvesmakingen. Deretter stod gulrøtter, løk og purreløk for turen. Gulrøttene og løken forvellet jeg siden de hadde levd et liv under jorden. Og her er det mye vekt å spare: Potene knytte det seg stor spenning til. Tidligere hadde jeg ikke fått dreisen på dem. Men gjorde denne gangen noen endringer. Kutte dem opp, som potetløv, men i 8 mm bredde. Forvellet dem i 5 minutter før de havnet på risten. 8 poteter 668 gram ble til 81 gram ferdig tørket. Deretter prøvekokte jeg noen biter, og etter å ha ventet i ca 7 minutter smakte det ok. Når man ser hvor stort svinnet blir på 14 gulrøtter og 8 poteter gjelder det å ha det i bakhodet når porsjonene skal lages. Så til slutt. Bønner og egg. Alufolie i en langpanne, ovnen på 50 grader, ovnsdøren på gløtt. Inn med bønnene. Deretter pisket jeg eggene sammen og helte blandingene på alufolien. Av og til skjøv jeg vha en stekespade litt på eggeblandingen. Eggene var ferdige når eggeblandingen var stiv - som knekk. Deretter var det å brekke den ut og lempe det hele i en hurtigmikser. Og mixe og mixe. Dette tar litt tid for jo mer pulver eggeblandingene blir, jo bedre blir resultatet når den skal spises. Det lønner seg også å helle en liten dæsj flytende smør i bunnen på alufolien hvor bønnene godgjør seg. Og her er jeg klar for prøvesmaking Litt parmesan i midten på omeletten. nam, nam Tilleggsopplysning: Bønnene trenger mer enn en time før de er klar for koking. vannmengde ca 2 dl. Eggene trenger bare max 1 - 2 dl vann Og så var det bare å fylle herlighetene over i plastposer. Grønnsakene puttet jeg i vanlige Zipposer og sugde ut så mye luft som mulig. Deretter la jeg dem i en isboks for transport og mellomlagret dem i fryseboksen. Siden det ville bli for vidløftig å pakke dem i enkeltposjoner, må jeg gjøre det på stedet. Kjøttet og kjøttdeigen fikk litt bedre behandling. En omgang i en vakumpakker, før de også delte samme skjebne som grønnsakene. Og nå er hvert fall det meste av maten ferdig, sekken er også snart klar for finpakking. Likevel, er det ett lite problem som må løses, for ikke å si kastes - og det rimelig fort om jeg skal nå målet; Det tidlige vårfiske på Hardangervidda
  43. Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette. This post has been promoted to an article
  44. Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.
  45. I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypa skvatrer i fjellsidene, fisken vaker og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter i fjellet for den som ønsker å høste av naturen. Bli med på jaktstart i Indre-Troms. Drømmestart på rypejakta Med en værmelding som viste sol hele helga var det bare å pakke teltet i sekken og velge et passende område i Indre-Troms. Siden jeg også hadde sett meg ut et par fristende småvann inne i Øvre Dividal Nasjonalpark pakket jeg med fiskestanga og var klar for tur. Etter et par timer langs stien opp fra dalen og innover i fjellet satte jeg kursen opp i høyden og ladet hagla. Det er like spennen hvert år når patronene legges i og hagla slås sammen. Er det rype på fjellet i år? Det tok ikke lang tid før den første rypa hoppet frem foran beina mine. Hagla ble løftet rolig opp, og tatt ned. Et reinsdyr var bak rypa, så jeg måtte holde skuddet. I stedet så jeg hvor rypa landet og gikk rolig etter. 50 meter senere lå rypa i sekken. Høsten har for lengst inntatt fjellet i Indre-Troms Sesongens første rype. Jeg gikk videre i samme høyde og skremte snart opp to nye rypekull. Begge gangene endte det med fugl i sekken. Med tre ryper var jeg fornøyd, og satte krusen mot de fristende småvatna. Underveis gikk jeg opp nok et rypekull, og lot en hare hoppe vekk fra skuddhold. Nordlysnatt Lenge før jeg var fremme ved leirplassen begynte det å bli skumring, og de første blaffene av nordlys viste seg på himmelen. Jeg måtte gå på litt ekstra, og var ikke fremme før det var nesten mørkt. Da måtte hodelykten frem for å få satt opp teltet, mens nordlyset danset på himmelen. Høstmørket kommer fort, så før teltet var oppe måtte hodelykten frem. Jeg ble stående lenge utenfor teltet før jeg omsider kunne ta kveld. Fiskelykke i fisketomme vann Da jeg våknet stakk jeg hodet ut for å se hvordan teltplassen jeg hadde funnet i mørket så ut. Svaret var: Rett og slett trivelig. Det ene av småvatna lå like nedenfor teltåpningen, og jeg kunne se fisk som vaket i morgensolen. Før turen hadde jeg sjekket om det var fisk i vannene på kartet til godtur.no. Bare et av vannene skulle ha fisk, men av erfaring vet jeg at i Indre-Troms er det mange «fisketomme» vann som kan by på store overraskelser. Der er alltids noen som en eller annen gang har båret over noen fisker. Utsikt fra teltet. Et fisketomt vann… Etter noen kaffekopper satte jeg sammen fiskestanga og gikk en runde ned til det første vannet. I det jeg snek meg ned til vannkanten så jeg to personer komme gående i krattet noen hundre meter unna. Jeg registrerte at de hadde sett meg og kom ned mot vannet da jeg kastet ut sluken. Allerede på andre kastet var det motstand i snøret. En sprek røye hadde latt seg lure, og prøvde å dra med seg snøret ut i vannet. Akkurat i samme øyeblikk så jeg en rype fly opp foran jegerne, og hørte skuddet smelle i det jeg strammet bremsen på snella. Bare i Indre-Troms kan du stå med kilosrøye på kroken mens en jeger tar opp rype noen hundre meter unna. Helt fantastisk. Rypelunsj utenfor teltet Etter en hyggelig prat med de to som kom gående, ruslet jeg tilbake til vannet der teltet lå, og fisket meg tilbake til leiren. Det endte like godt med to kilosrøyer, og en litt mindre rundt halvkiloen. Med røye i ene hånden og rype liggende ved teltet oppstod et aldri så lite luksusdilemma da det var tid for lunsj. Fristet det mest med rype eller røye til lunsj? Jeg valgte rypebryst til lunsj, og fileterte røyene for å ta de med hjem. Det er godt å være villmarking når en kan bære med seg kilosrøyer tilbake til teltet. Rype eller røye til lunsj? Det blir ikke bedre en rypebryst til turlunsj. Og litt multe til dessert. Tung sekk på hjemturen Etter rypemåltidet pakket jeg sammen leiren og gjorde meg klar for litt jakt igjen. Hagla ble ladet, og med lett sekk var det ikke noe problem å ta med telt og utstyr på jaktturen. Så snart jeg kom opp i høyden hoppet to ryper opp rett ved siden av meg. I en rolig bevegelse snudde jeg meg og løftet hagla. To skudd. To ryper. Jeg sørget for å ta en jaktselfie før jeg gikk videre. En enslig bjørk i høstfarger har forvillet seg langt til fjells. Jaktselfie: Fornøyd leirskolelærer viser frem nyskutte ryper. Dividalen viser frem høstfargene på veien hjem. Før jeg nådde toppen av fjellet lå tre ryper til i sekken. Med røyefilet og 7 ryper i sekken begynte vekten å kjennes på ryggen. Jeg var mer en fornøyd med resultatet, og la patronene tilbake i sekken. Jeg startet på tilbaketuren, og gikk opp to nye kull på turen ut fra fjellet. Alle rypene fikk fly videre inn i høstsola. Vis hele artikkelen
  46. En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.
  47. 38 poeng
    Kjell Iver

    Aktiv pensjonist!

    Tom Rønningen Alder 74 år. Sivilstand: Vi hadde sølvbryllup i fjor og jeg har tre barn - eldste blir 50 år nå. Yrke: Pensjonist (Alle bilder i denne artikkelen er fra Tom42 sine bilder) Først og fremst så må jeg må få takke for stort engasjement og inspirerende bidrag til forumet. Har bestandig lurt litt på hva de syns de unge om mine bidrag... Vi setter stor pris på det. Det er jo mange som er på forumet som er fersk i friluftsliv og erfarne folk som bidrar er jo veldig viktig for at vi skal få flere folk ut i fjellet. Kan du fortelle litt om friluftslivet når du var ung? Er det en interesse som du har hatt hele livet eller? Ja egentlig så har jeg det, og det som står aller høyest for meg var da faren min tok meg med på fisketur. Da kunne jeg ikke være mer enn 6-7 år gammel. Det var ikke så veldig lenge etter krigen, kanskje i 1949. Vi gikk i nærmeste orekrattet, fant ei stang, og grov mark i nærmeste dynge, hadde med sene og krok og så reiste vi på fisketur. Han bare begynte å fiske. Han tok fisk og jeg skjønte ingenting. Han så ikke på meg i det hele tatt! Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte følge med på det han gjorde og så fikk jeg fisk. På kvelden overnattet vi på et svaberg. Vi hadde bål i mellom oss og granbar. Jeg hadde familiens sovepose. Han trakk en papirsekk over seg. Det var min debut som friluftsmann og det var en veldig opplevelse! Siden var han veldig flink til å ta meg med på turer. Var det ved kysten? Vi bodde i nærheten av Skien ved kysten. Familien har vært tilknyttet skog og sagbruk. Bestefar var skogsbestyrer hos “Løvenskiold og Fossum”. Friluftsliv var trening. Vi trente hele tiden uten å vite hva vi gjorde. Ut over 50 tallet fortsatt du med friluftsliv? Vi dro veldig mye på ski. Orrhaneleik som unger og i tenårene. Egentlig helt til jeg begynte i militæret da jeg var 19 år. Ja, du har en karriere i forsvaret…? Ja, jeg begynte på befalsskolen i Stavern i -62. Jeg var i tjeneste frem til 94, da var det slutt på den kalde krigen og da gikk jeg av med en pakke. Jeg er utdannet luftvernartillerist og hadde operativ tjeneste hele tiden. Har du vært i utlandet i forsvaret? Ikke i forsvaret. Det var via en misjonsorganisasjon som hadde tjeneste i Libera på 80 tallet. Det var rene frilufts og speiderlivet. Vi levde fra hånd til munn og kokte på bål store deler av tiden. Og det kom godt med at vi hadde frilufts-erfaring! Vi har sett at du er veldig nevenyttig. Har du alltid holdt på med det? Ikke på den måten som jeg gjør nå… eller egentlig har jeg vel det, men jeg har ikke vært så bevisst på det. Jeg har alltid forsøkt å finne løsninger. Det var derfor jeg ble bedt om å dra til Libera også. De skjønte at jeg kunne klare meg med litt ståltråd. Hvordan tror du at de visste at du hadde de evnene? De hadde vel fulgt med med da og de visste vel at jeg var løsningsorientert. Vann 1307 (Hardangervidda), er det en spesiell magnet eller liten greie for deg? Ja hele tiden. Jeg var der første gangen i 79 og hver gang jeg har bodd her sørpå har jeg vært der. Det er liksom stedet mitt altså. På forumet har jeg truffet han som har signaturen tklami og rauyn og vi har treftes faktisk talt flere ganger der oppe. Ikke ved 1307 med ved et par andre vann på Hardangervidda. Via forumet eller? Ja via forumet. Jeg holdt på oppe ved et vann, og plutselig hørte jeg bak meg “Er det Tom?” Han visste det var meg. I fjor traff jeg på to karer og vi kom i prat. Plutselig spurte han ene om jeg hadde rødt Akta telt. Plutselig skjønte jeg at jeg var kjent, eller beryktet. Det er veldig artig at folk treffes via forumet. Ja, vi har planer om å treffes til høsten. Må først se på dette kneet mitt. Kneet mitt kan være noe så enkelt som korsbånd, men det kan hende at jeg må sette inn en kneprotese. Det vet jeg ikke. Du poserer med en del fisk? Har du noen gode fisketips fra krigens dager skulle jeg til å si? Vi lå på øvelse oppe på Møsvann oppe ved inngangen til Hardangervidda i mange år når jeg var stasjonert på Stavern. Oppe på selve fjellet, så var det en liten myrbekk. Fra 10 cm og større bekker til noen kulper, og der brukte jeg å fiske. Der hadde jeg bonusen fra fisket jeg lærte som guttunge. Det største trikset er vel egentlig å smyge og gå sakte og bevege seg stille. Og siden du spør: da jeg var på Hardangervidda var jeg på et sted der jeg kunne kaste over til andre bredden. Neste dag sto jeg på den andre bredden, da gjorde jeg mitt beste å kaste over til andre siden der jeg sto dagen i forveien. Da slo det meg, hvorfor drive å anstrenge seg når man kaste når man kan kaste fra egen bredd! Vi snakker om løst og fast. Litt skryt av forumet vanker her også. Mitt opphold på Andøya var vel noe av det som formet meg mest som friluftsmenneske. Både i tjeneste og ikke minst på fritiden. Hvis vi skulle ta hensyn til været hadde vi ikke kommet oss på tur. Vi hadde jo mye vær, men vi reiste på tur selv om det var liten kuling. Vi var der fra midten av 70 tallet og til 92/94. Da bedrev jeg et utrolig friluftsliv. Det var stort sett veldig mye fiske i innlandet på Andøya. Jeg har aldri vært interessert etter laksen. For meg var det ørreten. Der hadde jeg mange flotte turer. Særlig i slutten av august og september, hvor det begynte å bli mørkt og vi fikk disse fantastiske solnedgangene og soloppgangene. Andøya står for meg den dag i dag som det store. Bedrev du alt den gangen å sove ute under åpen himmel? Det har jeg drevet faktisk talt så lenge jeg kan huske, helt fra slutten av 60 tallet. Når ungene var små, så jeg måtte begrense meg litt, men jeg tok meg gjerne en tur fra fredag til lørdag. En natt ved bålet. Reiste jeg eller lå under en liten presenning. Det kunne være langt ned mot 20 kuldegrader. Der satt jeg og koste meg og fyrte bål og frøs litt og sov litt. Det har jeg holdt på med hele livet. Var det vanlig den gangen. Det var veldig for spesielt interesserte. Det begynte helst med escape-øvelser. Jeg hadde 3 escapeøvelser. Man skal helst være nedskutte fly-besetninger som skal ta seg gjennom fiendeland til egne linjer. Man har bare en stridsrasjon og de klærne man sto og gikk i. Bare feltjakke og blå battle uniform. Opplevde at man kunne fryse så mye... Det var så kaldt... Vi var to mann som våknet på en vedstabel.. Hermann som jeg dro ilag med sa “Hvem er du”. Det var så kaldt at han kjente meg ikke igjen! Hvor var det? Det var i nærheten av Kongsvinger. Det har vært en utrolig inspirasjonskilde. Ingen ting som ikke går an når man har vært med på noe slikt.. Det friluftslivet som du bedriver i dag, har det blitt slik som du forventet når du ble pensjonist? Ja, egentlig så har det det. Det som er blitt litt av problemet mitt er at jeg klarte å pådra meg en del skader i forsvaret. Jeg var veldig aktiv i stille høyde, håndball og fotball og jeg sto i mål. Stille høyde var en veldig eksplosiv idrett. Sto i mål og frøys mange ganger. Det gikk ut over achilles-senen mine. Skaden har hindret meg veldig mye i ettertid. Akkurat nå er jeg satt ut av en kneskade. Så nå sitter jeg mest med beinet i ro. Jeg er ikke den som er ute hver uke, men jeg prøver så godt jeg kan. Min største greie er å få en natt ved bålet, det er det største for meg. I 2000 skulle jeg på Lifjell på tur. Jeg skulle bare ut å lufte bikkja før jeg skulle sette meg i bilen og kjøre. Mens jeg er ute å går da får jeg hjerteinnfarkt. Det ble ikke noen fjelltur og havnet på sykehuset. Jeg kom inn der på sykehuset. Første tanken som slo meg; hvor mange har dødd i den senga her sånn..men plutselig slo det meg. Er det slutt på Hardangervidda nå? For meg var det naturlig å kjøre til Synken, ved Mår, og begynne å gå. Kan jeg klare å gå et kvarter innover så er jeg på vidda, og kanskje neste gang en halvtime. Og sånn begynte jeg å tenke positivt og snu det hele. Det har vært en utrolig inspirasjon for meg, også når jeg drar på tur alene. Kanskje vi råkast en gang. Lykke til med kneet ditt Tom og tusen takk for praten.
  48. Nei, du vet, sminkebord, dameveske, bind, en 10-12 par sko, siste nummer av KK, krumkakejern, sånne ting vi damer må ha med på tur.
  49. Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. Vis artikkelen på bloggen
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.