Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 07. aug. 2019 i alle områder

  1. Drømmen om å leve ute ble til på en liten, idyllisk morenehaug midt i hjertet av Femundsmarka. Året var 1994 og jeg var på min første lengre tur. Jeg hadde nettopp fått min livs største ørret og levde et enkelt turliv. På denne turen utviklet jeg en dyp og ekte kjærlighet til naturen, og jeg forsto at dette var ekte lykke! Nå er det bare noen dager til jeg og hundene forlater skogsleiren vår og tar fatt på turen videre nordover. I den forbindelse ønsker jeg å dele noen tanker omkring prosjektet ‘1000 dager ute’. Det er ikke fritt for at jeg feller noen gledestårer innimellom. Endelig lever jeg drømmen.
  2. Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!
  3. 39 poeng
    Martin HJ

    Hit og dit og tilbake igjen

    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken. Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid.  Tømmerrenna fra gamle dager En rast og en kikk på det digitale kartet  Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til.  Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil Kan ikke klage på utsikten fra køya Første leirbålet Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull. En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt. Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka.  Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da.  Furutrær er noen fine folk Noen har gitt seg ende over Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå.  Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær. Gubbtjønnbua i all sin prakt Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise.  Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været.  I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker. En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien Kokkelering på lavt nivå           Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken.  Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn.  Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene. Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt. Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy.  Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen.  Perfekt leirplass Nydelig kveldstur langs Mugga Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute. Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr. En kald morgen Om litt er kaffen klaaaaar Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig.  Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen. Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme. Et lys er tent på setra Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia Christian og Romeo Julieta har en hyggestund Kartet studeres for de neste dagene Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær.  Rusling i regnet Det er høstpreg i marka Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå. God morgen sier skogen Sus og dus i villmarken Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft Velkommen inn i varmen Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake. "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen" Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret. Christian har funnet seg en helt egen øy     Den som fisker får fisk En pen steikefisk av typen Harr Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.                
  4. Et lite referat fra mine dager i Femundsmarka. Dag 1: Kaia Røoset – Skogtjønna. Dag 2: Skogtjønna – Grislehåen Dag 3: Grislehåen – Djuphåen Dag 4: Djuphåen – Kaia Røoset. Dag 5: Båt hjem 0930. Mandags morgen satte jeg kursen mot Jonasvollen. Hodet var fylt til randen av fisketips og sekken var pakket så lett som forsvarlig er, den var knappe 18 kg, en 55 L Bergans. En halvliter Pepsi Max var gjemt under passasjersetet. Min lille luksus til jeg kommer tilbake til bilen. Med en litt skral rygg, så vil jeg nødig bære på for mye unødvendig vekt. Ruten var også litt åpen, med tanke på nettopp det. Det var utrolig «stas» å se Fæmund II legge til kai, selv om jeg har mjøsutsikt og ser Skibladner hjemmefra daglig. Været var grått men fint. Jeg gikk om bord, la sekken på anvist plass for oss som skulle av ved Røa. I god covid19-ånd, så var billett forhåndsbestilt. Et lite «hav» av sekker, noen med flere fiskestenger og 130 liter store. Her var det folk som skulle være lenge på tur! Jeg satt foran i båten og bare dro inn inntrykkene fra den flotte naturen, orienterte meg litt og tittet på terrenget. Det var med vilje jeg valgte å gå på båten på Jonasvollen, da jeg ville ha en god båttur også som en del av turopplevelsen. Det var vel ca 10 personer som gikk av på Haugen og ca 15 som gikk av på Røa sammen med meg. Gikk av båten på Røa ca 1445. Mygghordene kom brått på i skogholtet mellom kaia og den første broen. Det kom en regnskur, så jeg stoppa for å ta på meg regnjakke. Jeg trodde jeg sto midt i myggstimen, men var like mye overalt. Planen min var å gå på sørsiden av Røa oppover. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor jeg skulle «ta av» for å komme bort der, men regnet nok med at det var et veiskille før broen. Det stemte ikke helt. Ved broen gikk det ingen sti til høyre, men jeg så jo at det var ikke særlig langt bort til morenehaugen. Jeg gikk rett gjennom kratt og steinhauger og fant til slutt stien. Det var verdt slitet. Når jeg kom oppå moreneryggen på sørsiden og gikk østover hadde jeg en spektakulær utsikt ned til strykene. Det var tørr skogsbunn, god plass mellom furuene og fin sti. Det var lett å gå ned til elva og ta en kikk eller fiske. Her oppe var det en del vind og dermed nesten ikke mygg heller. Det går ikke bare en sti, men det går mange stier på kryss og tvers og ned mot elven. Likevel mistet jeg stien ved Vollhåen. Derfra måtte jeg manøvrere litt med kart og kompass for å finne enkleste vei til Svarttjønna og kloppene som går over myra sør for tjernet. Endelig kunne jeg gå ned til Nedre Roastens bredd, ved den hytta nederst der. Kjenne på vannet(varmt!) , ta en slurk og noen sjokoladebiter. Fortsatt et lite stykke igjen til kveldens planlagte leir ved Skogtjønna. Jeg skulle gå via Røvolltjønnan. Det var litt godt å komme litt oppå fjellet. Det ble lengre mellom furutrærne og kampesteinene ble større. Jeg var nå inne på rødstien til DNT og den var ganske lettgått. Ikke er det stor stigning opp til Røvolltjønnan heller. Sola skinte og vinden blåste idet jeg kom opp til det første tjernet. Nå skulle endelig fiskestangen frem. Prøvde lykken med kobberspinner i Røvolltjønnan og Abbortjønn. Bytta til sluk. Nei. Bytta farge på spinner. På sluk. Nei. Mark. Nei. Mulig det måtte bli en Real til kvelds. Jeg så et par andre turfølger ha leir der oppe. Her oppe må det ha vært ulevelig varmt for noen dager siden. Jeg er glad temperaturen nå er under 20 grader. Triveligere turtemperatur for meg det. Jeg la meg til på vestsiden av Skogtjønna, så et par andre leire på sørsiden. Fisket litt, men ikke noe napp. Var sliten og trøtt så la meg i teltet ganske tidlig. Dag 2: Skogtjønna til Grislehåen. Våknet med en veldig vond rygg. Da må etappen bli som den blir. Heldigvis er jeg alene på tur, så tempoet styrer jeg selv. Jeg bestemte meg også for å ikke ta hele hjemturen ned til Røa på en dag, men dele det inn i to dager, tilfelle ryggen ikke er helt på lag. Det var en nydelig morgen. Varmt men vind så myggen var ikke så plagsom. Fisket litt, fikk i meg frokost(ikke fisk), og kom meg avgårde. De to karene i teltet lengre bort hadde fisket hele dagen i går , og fått en fisk. Og de så skikkelig proffe ut også. Gikk forbi en gjeng voksne og barn som skulle slå leir på nordsiden av Skogtjønna. Veldig fint der også. Panoramautsikt opp mot Stor-Svuku. Jeg fisket litt i utoset på Skogtjønna, samt ved et navnløst tjern jeg passerte, men ikke noe. Det ble kaldere på ettermiddagen og noen smådrypp. Fulgte stien ned til de tre hyttene ved Roasten. Traff to gutter fra sørlandet med en veldig flott hund, ellers folketomt. Jeg var rimelig sliten når jeg kom til den lille «broen» over utoset til Grøtåa. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg over der. 3 glatte bjørkestokker og en slags slarkete streng å holde seg fast i. Vurderte å ta på meg crocs og vade. Over måtte jeg og halvveis på broa ville hodet snu, men jeg tvang meg selv over. Den er jo ikke veldig skummel, jeg var bare så sliten i kroppen. Jeg slo leir nedstrøms fra Oppsynsbua på en slags halvøy, mellom utoset Grøtåa og selve vassdraget. Fortsatt på sørsiden av elva. Oppsynsbua sto tom nå, og det var ikke et telt eller et menneske å se. Fikk opp teltet i den kraftige vinden. Frem med fiskeutstyret, etter noen kast bet en fryktelig gjedde på kroken. Jeg har aldri fått gjedde før, så funderte på hvordan dette skulle ende. For et sjukt kick å få den på land! Sykt sterk sak! Den dro ut og dro ut. Jeg dro den inn igjen. Den lå i sivet og summet seg, før den dro ut igjen med stor kraft. Løsnet bremsen masse, var redd alt skulle ryke. Den dro ut i sjuk fart. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få denne i land. Jeg har aldri fått gjedde før, men visste den hadde skarpe tenner. Kan jeg ta ut kroken og hive gjedda uti igjen? Eller setter en ikke gjedder ut igjen? Det endte med at den måtte bøte med livet da den kom i land. Kroken var langt nedi halsen. Det ble en gjeddebit stekt i meierismør til kvelds. Gjedde er ikke min favorittmat, det er vel konklusjonen. Utrolig flott kjøtt, men smaken var jo ikke noe særlig. Jeg hadde ikke vekt eller målbånd, men brukte et kartet mitt på a4-ark som målbånd. Som gammel handelogkontor-blåruss vet jeg jo at et A4-ark er 29.7 cm langt.. Gjedden var noe lengre enn 2 ark, så ca en 70 cm lang. Dag 3: Våkna tidlig til sol, skyer og en iskald vind. Jeg visste temperaturen skulle synke utover i uka. Det er bare å kle seg. Det er heldigvis ikke mygg da! Jeg tok morrakaffen i teltet. Jeg har exped chair-kit til liggeunderlaget mitt og kan stramme det opp til en ryggstøtte. Utrolig behagelig for ryggen, og de grammene ekstra i sekken bærer jeg gladelig. Så jeg sitter og ser på vannet, på sola og bare lar tankene fly. Ladet fiskestangen med noen jeg antok var passende. Kastet ut i Grislehåen og fikk napp før kroken landet i vannet omtrent. En flott ørret!! Stor også. I hvert fall en kilo, eller rundt en kilo. Den ble renset og skjært opp i biter, saltet og lagt i rene ziplock poser. Denne fisken gir meg både lunch og middag i kveldingen. Utpå dagen så går jeg fra Grislehåen og langs sørsiden av Roasten-vannene. Jeg tenkte det kanskje skulle bli en litt kjedelig tur langs vannet, men jeg beveget meg litt opp i terrenget til tider, alt etter hvor det var fornuftig å gå. Det var HELT nydelig å gå der. Svippet oppom Vassviktjønna. Der var det et telt som sto, det skjønner jeg godt. Der var det utrolig fint. Fant til og med en topp med litt dekning, så jeg fikk gi livstegn hjem. Det er masse viker, leirplasser og hvite små strender langs de to store vannene. Når jeg var tilbake nederst i Nedre Roasten, så kom jeg inn på rødstien igjen. Traff et par damer på DNT-tur, de var ikke var veldig interessert i å prate. Jeg fulgte rødstien over elva, og gikk ned til Djuphåen og slo leir der. Været holdt seg stort sett bra, sol, mye vind fra nordvest. Små regn/yr byger. Traff noen gutter med massiv oppakking øverst på nordsiden av Røa. Lengre nede traff jeg faren til en av gutta og hunden hans. De hadde matpause. All ære til de som er på vei opp Røa, med kano, bikkjer, koner som ikke helt visste hva de sa ja til, samt massiv oppakning. For en jobb! Forhåpentligvis er det en gulrot i enden for kanofolket. Det kom en ung kar innom leiren min i Djuphåen. Han hadde vært ute i 8 dager, og vært helt inni Rogen til fots. Han var «litt sliten» sa han. Det ble ikke noe fisking i Djuphåen, da jeg fortsatt hadde masse ørret igjen, som ble kveldsmaten. Og den smakte fortsatt helt nydelig. Dag 4: Sov lenge, men har ligget vondt i natt. I en bitteliten nesten usynlig nedoverbakke. Likevel nok til at jeg sklei nedover hele natta. Det regnet en del den natten. Jeg var ute på do kl 05, da var det trolsk stemning med et lite tåkelag over vannet. Flotte naturopplevelser døgnet rundt! Våkna igjen 0830. Får godt sovehjerte på tur. Satt i teltåpningen med kaffen da det kom 6 personer i 3 kanoer padlende nedover styrkene. Tøffinger. Nå skulle jeg bare bruke dagen på å surre meg ned til båtkaia. Fiske og kose meg. Hadde allverdens med god tid. Fikk en knøttliten ørret nedenfor ett av de strykene i Røa, den fikk gå fri. En ordentlig regnskur på veien, blir litt glatt på de store steinene noe som senker marsjfarten betraktelig. I tillegg er det veldig mange stier som går samme vei. Tror det jeg vekslet mellom 3 stier på veien ned langs Røa. En sti helt nede ved vannet, men litt lengre opp, og rødstien som er merket på kart. Noen stier leder bare rett ned til vannet og ikke videre, så det ble mange turer ned sånne, for å snu og opp igjen. Jeg synes vegetasjonen på nordsiden var mye mer frodig enn på sørsiden også. Mer kratt og løvskog. Stien går generelt lengre unna elven også. Jeg likte nok best stien på sørsiden. På grunn av elver og alle vannene er denne delen av Femundsmarka, der det lett å navigere seg rundt, selv om den er relativt «flat». Så om jeg havnet uttafor sti, eller var litt forvirret en stund, så gikk jeg bare opp på nærmeste morenerygg, så finn jeg overblikket igjen. Av og til må en få litt overblikk også, for å finne letteste vei gjennom steinhavet. Kartet mitt printet jeg ut fra norgeskart.no, 1:25000. De småhaugene og moreneryggene var ikke lett å se på kartet, men de er vel ikke så høye at de gir utslag i en høydekurve heller kanskje. Litt fisking med både mark, sluk, spinner og sild langs med elva…men ingenting falt i smak hos ørreten. Til og med den flotte helblanke spinneren min greidde de å motstå. Da så. Har masse spekepølse igjen jeg, om det er slik det skal være. De fleste jeg har snakket med har ikke fått noe fisk som helst. Så den flotte ørreten jeg fikk skal jeg være evig takknemlig for. Den veier nå for øvrig 2 kg. Ikke 1 kg som i sta. Det er vel slik det skal være i fiskehistorier? Så var broen over Starrhåen(trenger virkelig litt vedlikehold) i sikte, og jeg var straks ved veis ende. Litt kjedelig å «kaste bort» et halvt døgn på å sove ved kaia var en tanke jeg hadde. Da jeg kom ned til de godt brukte leirplassene ved kaia kom jeg i prat med to trøndere, en eldre far og og en voksen sønn. De hadde tent bål og kaffen var på gang. Det var helt passe med vindpust og kveldssolen tittet frem. Og der ble jeg sittende. Det ble en utrolig koselig kveld med to flotte folk. Eldstemann delte villig vekk turhistorier, fiskehistorier og gode råd. Min neste fisketur ble planlagt inni hodet mitt…. Når jeg la meg i teltet den kvelden følte jeg meg som et rikere menneske. Det ble en vindfull natt med masse regn. Morgenen rant med et blikk stille Femunden, og solskinn. Det var melisdryss på fjellene på andre siden av vannet. Fra båten så jeg at også Stor-Svuku hadde fått et kraftig melisdryss godt nedover fjellsidene. Det var godt jeg måtte ha solbriller på og var alene på dekk. Det var vemodig å forlate Femundsmarka. For en perle. Jeg kommer tilbake neste år.
  5. Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.
  6. Bare en liten julehilsen fra den absolutte sidelinje. 9 desember i år ble en protese satt inn i høyre skulder. Så nå er jeg enda mer handycappet med protese i både skulder og kne. Mange vil kanskje si at å operere rett før julvar et dårlig valg, men fordi opptreningenn tar vinter og vår har jeg som ihuga friluftsmann ingen tid å miste for i ca 1 september satser jeg på Femunden.
  7. En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.
  8. Dag 1 Turen startet med en kjøretur fra Kristiansand opp til trondsbu/tinnhølen. Da jeg nærmet meg vøringsfossen var fjelltoppene hvite, så veldig varmt var det ikke denne dagen. Ved bomveien finner jeg ut at betalingsautomaten ikke funker og mobildekninga er så og si håpløs. Stod et nr jeg kunne ringe, men denne personen er på ferie og jeg får et annet nr å ringe, men denne personen tar ikke tlf. Fant en plass det stod jeg kunne betale med vipps, men da måtte jeg kjøre til en plass med dekning, så litt trøblete ble det å få betalt bomavgiften. Bilen blir parker sånn ca 1700 på ettermiddagen og planen er å gå i et par timer før første leir blir slått opp. Men jeg ender opp med gå i 3 timer for å få en litt kortere etappe den påfølgende dagen. Været har lysnet litt da jeg kommer fram til vannet jeg velger å sette camp ved. Ble ingen fisking denne dagen, finner egentlig posen ganske kort tid etter teltet ble satt opp. Har blitt en lang dag. Dag 2 Ustadig vær med regn og oppholds om hverandre, men det stopper å regne da teltet er pakket og jeg er klar for å gå. Tar en liten time å komme til sandhaug, men går bare rett forbi. Planen er å legge meg ved et vann litt sør-vest for besso. Regnet kom selvfølgelig tilbake så fort jeg hadde krysset broene ved sandhaug og det regnet resten av gåturen fram til vannet jeg skulle sette camp ved. Heldigvis stoppa regnet kort tid etter. Nå skulle fiskestanga testes men mye liv var det ikke å spore, helt dødt var det. Siden jeg vet at vannet inneholder fin fisk så fortsatte jeg og dælje sluk i mange timer. Seint på kvelden så kommer første fisk. Den klarer selvfølgelig å svømme tett til noen steiner slik at flettelina ryker, ganske frustrert da kan en si. Men, heiv bare på ny svivel og sluk og på neste kast er det ny fisk på kroken, denne kom hele veien til land. Størrelsen var veldig fin steikefisk på 500g. Fikk 2 til før tåka kom og drepte bettet som var. Dag 3. Denne dagen stod teltet men planen var og ta en god dagstur å besøke mange vann i område. Så jeg tok meg en god runde. Denne rundturen ble det ikke så mye å juble av. Enten så fikk jeg ikke fisk eller så var det vann med 1000 brødre. Så etter en 4 timers tur så kom jeg tomhendt tilbake til camp. Været denne dagen var betydelig bedre så slapp unna regn og den blå himmelen kunne skimtes. Ble ingen fler fisk denne dagen. Men nå vet jeg i allefall hvilke vann som fisken er håpløst småfallen. Kvelden ellers ble fin, rolig avslappa fjelliv blir bedrevet. Dag 4. Teltet blir pakket på morra kvisten og den tunge sekken slengt opp på skuldrene, en kjenner at det er litt vekt når den er pakket for to uker på tur. Sola er ute med sine gode varme stråler denne dagen og gåturen går veldig fint fram til grotflott. Er egentlig litt befriende å komme til grotflott, er så greit å flatt her at det å labbe over denne sletta går ganske så fort. Gikk over her uten å finne fram fiskestanga da jeg ville helt ned til grønndalen, så valgte å bruke tida litt effektivt for å komme fram tidligst mulig. Etter å ha kommet over høyden ettergrotflott, ved brakanuten, søkte jeg rett vest utenfor DNT stiene og gikk ganske direkte mot grønndalen. Området jeg da gikk i igjennom er som en liten labbyrint så det tok sin tid å tråkle seg igjennom mange småvann og bratte skrenter. Hadde vært mye smartere å gå lengre og rundt dette området. Mens jeg var frustrert over hvor lang tid dette område tok kom selvfølgelig regnet og gjorde alt så veldig mye "hyggeligere". Vel nede fra høyden og borte ved grønekroken kjenner jeg beina har blitt tunge, så siste etappen bort til grøndalsvatn ble en kamp, men fram kom jeg. I og med at det nå regnet litt og jeg var dødssliten så orka jeg ikke montere fiskestanga. Gjemte meg bare i teltet og der ble jeg. Men kunne prate meg opp med at dagens mål var nådd. Dag 5. Våkner til at sola strålte på teltduken, så badstua var det bare å komme seg ut av. Beste været på turen så langt, og denne dagen hadde jeg ingen lang vandring foran meg. Pakket sammen utstyret å la i vei. Går på nordsiden av vanna og har retning mot hårteigen. Etter en liten halvtime holder jeg på å trøkke på noen små rype kyllinger, er jo nesten umulige å se i terrenget disse små sakene. Går etterhvert jevnt oppover da planen er å gå rolig mot dnt stien som går mellom Litlos og torehytta. Kjenner stigning i beina men det gjør ikke så mye da jeg vet det ikke blir så mange timer med labbing denne dagen. Når omsider vannet hvor jeg skal ha camp ved i et par dager. Vannet ligger helt blankt og akkurat nå er været perfekt. Sola skinner, ingen vind, og jeg bare nyter tilværelsen. Fiskestanga blir montert, sluk satt på, men vannet ligger nok for stille til at det er mulig å få fisk. Men den som ikke prøver får heller ikke noe. Vet det er fin fisk her, men det er ikke mange, så er langt mellom eksemplarene. Dagen brukes til fisking og og avslapping i sola. Dag 6. I dag vil jeg opp til hårteigen, har tenkt på å ta turen opp dit de siste par åra jeg har vært på vidda, men været har vært håpløst da jeg har vært i område så har da droppet det. Denne ganga er det ikke en sky, det er vindstille og en liten dagstur sekk pakkes og jeg setter igang. Labbeturen inn til foten av hårteigen tar i overkant av 1 time, gikk som en drøm da jeg denne dagen ikke hadde 30 kg på ryggen. Selve klatringa opp til toppen går fint, selv om de taua som er plassert på de bratteste områdene ser litt sketchy ut. Utsikten fra toppen kunne jeg ikke klage på, fri utsikt i alle retninger. Tar en liten lunch på toppen før jeg vender nedover igjen. Og begynner labbeturen tilbake til teltet. Vel tilbake prøver jeg stanga igjen men noe fisk blir det ikke. Men jeg er fornøyd med dagen uansett. Kom meg jo endelig opp på hårteigen. I og med at bettet er ganske tragisk ved dette vannet bestemmer jeg meg for å pakke ned teltet å gå videre utpå ettermiddagen. Bestemmer meg da for å ta DNT stien mot Litlos. Går til jeg kommer til øvre grøndalsvatn. Her var det mange folk, men finner nå en teltplass. Får svingt med stanga, men denne ganga blir det fluestanga da det et vakeaktivitet på gang. Det blir noen på land, men ikke noen å skryte av. Men akkurat nå er jeg glad for bare å kjenne at det napper litt i snøret. Dag 7. Tar denne dagen turen ned til Litlos, tok meg ca 1,5 timer å gå ned til hytta, så kommer til hytta opplagt og fin. Her har de til og med et ledig rom til meg, så da legger jeg meg inn her og nyter noen brune mens sola steiker. En dag med luksus er ikke feil etter ei uke ute. Dag 8. Spiser en god frokost, godt med et lite avbrekk fra havregryn til frokost så nyter brødskivene jeg spiser denne morraen. I dag skal jeg opp til grotflott igjen, men denne dagen skal teltet opp her. Igjen er været på min side og labbeturen går ganske fint, følger bare dnt stien denne dagen og bryter bare av når jeg kommer til vannet jeg har bestemt meg for å sette opp teltet ved. Får fisket og kost meg i flere vann denne ettermiddagen, fisk blir det og, så fiskemiddag ble det på denne karen. Magesekken var på den jeg tok med for å spise var full av stankelbein. Skal sies at jeg aldri har sett så mye stankelbein som jeg gjorde på denne turen. Det var ekstreme mengder av dem overalt. Dag 9. Ny dag ny vandring. Denne dagen var planen å gå til reinavatn for så å bli der et par dager. Velger korteste rute så da blir det navigering på kart. Ikke store problemet da jeg har gått her før, men det blir noen timer på beina. Området er veldig fint så det gjør meg ikke akkurat så mye, men jeg kjenner jeg har vært ute i noen dager nå, så energinivået kunne vært litt høyere. Etter noen timer ankommer jeg vannet men teltplassen jeg så for meg har blitt tatt så må finne en annen, men det gikk veldig fint. De som hadde tatt plassen jeg hadde planlagt var noen hyggelige fiskere så da hadde jeg selskap denne ettermiddagen og kvelden. Fisken var ikke enkel å lure men, fisk ble det. Det ble bare et par stk på oss 3 som fisket så og si hele tida. Men nordvesten hadde nå gjort sinn inntog, så så veldig overraska var vi ikke. Etterhvert som det gikk mot kveld meldte regnet sin ankomst igjen, så ble en tidlig kveld. Dag 10. Denne dagen ville jeg opp i høyden å prøve meg litt der oppe. Nordvesten stod enda på, så håpet var ikke så veldig stort. Men tok en tur opp til dimedalshøydene og fiska meg rundt et par vann uten napp, så da tok jeg bare turen ned til teltet igjen. Var ganske så kjølig der oppe selv om sola prøvde å varme litt. Dag 11. Vinden hadde stoppet og varmen var tilbake i lufta denne dagen, så frista litt å ta turen opp i høyden igjen, men valgte å gå mot hvor neste teltplass var planlagt. Var en relativt kort å grei etappe jeg hadde foran meg, skulle tilbake til vannet jeg hadde første overnatting på turen. Labbeturen gikk veldig greit og etter en øl pause på sandhaug var det kort vei til vannet. Da jeg kom fram så jeg endel folk og masse vaking. Så her var det bare å finne seg en teltplass og montere fluestanga. De som stod og kasta med sluk kasta og kasta uten napp. Men fluestanga gjorde jobben og fin halvkilos endte på land. Den smakte godt i panna denne fine sommerdagen. Grunnen til vakfesten ses under. Dag 12. Pakker ned teltet så fort jeg våkner denne dagen, og tar fatt på veien tilbake til bilen. Det blir en rein marsj dag da det ser ut som jeg går mot dårligere vær. Men jeg er heldig og det begynner ikke regne før jeg nesten er ved bilen. Var en fin tur, men innså vel at det kanskje ble litt mye vandring og litt lite fisking. Er av og til en vanskelig ballansegang det der. Tror at om fisken hadde vært mer bitevillig så ville jeg ikke tenkt sånn. De siste dagene ble det ikke tatt så mye bilder så jeg, så da ble det ikke noe med her. Husker ikke hvorfor jeg lot kameraet ligge i sekken. Ser også at det ble tatt altfor lite bilder av fiskene jeg fikk. så det må rettes på til neste tur.
  9. På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!
  10. Terka

    Juletur ved Tyin

    Siden jeg synes det har blitt mer og mer utstyrsprat og mindre innlegg om turer på forumet siste år (meg selv også), så får jeg bidra litt i motsatt retning. Jeg har barna mine annenhver jul, og i år var det jul uten barna. En ypperlig åpning i kalenderen for tur over flere dager. I sommer ble det litt vandring i området mellom vanna Bygdin og Gjende i Jotunheimen. Og mens vi satt utenfor Torfinnsbu og kikka sørover så tenkte jeg at i området sør for Bygdin har jeg jo aldri gått tur. Det må også utforskes! Tilbake til juleturen, tankene om å gå i dette området i jula begynte komme i oktober. Og når jeg nevnte det for @Gittiamo så syntes hun det hørtes ut som en super ting å bli med på. Litt litteraturlesing om området og studering av kart utover November identifiserte alternative startsteder og ruteforslag. En del av de vanlige skiløypene senere på vinteren går over vann, men hva med trygg is i desember? Ytterligere søk og lesing etter informasjon og statistikk gjorde det klart at en del større vann med god sannsynlighet ikke var trygge å gå på. (Bygdin er fortsatt åpne, på Tyin la isen seg rett før jul, hva med Olefjorden og andre vann i området?) Det ble etterhvert klart at det beste og letteste utgangspunktet var å gå inn fra Tyinkrysset. Hvorfor gå tur i jula og den mørkeste tiden av året? Svaret for min del er litt delt. Jeg hadde mulighet til fri og tur lenger enn en helg, jeg hadde behov for at avbrekk fra høstens hverdagsstress, og det å være på tur den mørkeste tiden av året er en motivasjon i seg selv for min del. Turen nærma seg, jeg ble liggende med magetrøbbel dagene før avreise, mens @Gittiamo var ferdig pakka og ivrig på å komme i gang. En dag senere en planlagt var vi i gang. Undertegnede var fortsatt litt redusert i formen, så vi starta rolig innover i lett terreng fra Tyinkrysset mot Fondsbu/Bygdin. Første natta var det 14 minus, vindstille, og tåke. Ypperlige forhold for en del kondens og rim inne i teltet. 😄 Det ble etterhvert klart at formen fortsatt ikke var helt på topp, og ambisjonsnivået ble redusert fra å krysse et større område til å gå fornuftige etapper og kose oss ute. @Gittiamo hadde med juletrær, og ribba smakte godt. Skikkelig julaften! 🎄❄🎁😄 Med få timer med dagslys og mange timer med mørke, blir det en del timer i og rundt teltet. Det tar også litt tid å sette opp/bryte camp, smelte snø, lage mat osv. Vi har vel i soveposen i åttetida og opp igjen i sekstida for å være i gang med å gå når det begynte å lysne. Timene i mørke går fort, ingen tid til å kjede seg, og begge sov mye mer en vi ellers har gjort i høst. Turen ble absolutt ikke som planlagt ukene og månedene før, men det er fint bare å være ute, gjøre de "enkle tingene" og bare eksistere i sin egen lille tur-verden også, ut fra det man har kapasitet til. Satser på at neste år blir enda mer i friluft enn avsluttende år. Neste runde med telting blir rundt nyttårsaften med barna. God jul til alle på forumet, og godt nytt tur-år i 2020! Tur er tur, både nærtur, fjelltopper, vidde, vann, skog, og bærtur.
  11. Tilbake fra 2,5 uker i Femundtraktene nå...
  12. Det var en gang? Kan man starte historien slik? Føles så feil å starte den med «da jeg var ung». Men det er jo egentlig det denne historien gjør. Det starta når jeg var i begynnelsen av 20-åra og levde hele vinterhalvåret i buldrerommet på Villmarkshuset og Cafe Sara i Oslo. På Cafe Sara ble alle store og små klatreskrønehistorier delt. Den ene ruta hardere enn den andre. Selv var jeg en svoren klipperotte så når de kule gutta snakka med store ord om Hurrungane, Turtagrø og Elvis (Storen) så var det så totalt fremmed for meg. Disse gutta var allerede da legender og hadde dette stedet som sitt eget lille mekka. De skrøt hemningsløs over harde og lange ruter i ekstreme værforhold. Noe som gjorde at jeg slo fra meg slik klatring. Det hørtes bare slitsomt, kaldt og vått ut. Jeg fikk heller holde meg til solskinnsklatring på klippene på Hankø og buldring innendørs. Men årene gikk og det gjorde en skulder også. Noe som gjorde at jeg ga meg helt med klatring. Jeg ville aldri komme tilbake på samme nivå noen gang. Så jeg ga litt opp det der med klatring. Men det var alltid savnet. Og ikke bare klatringen men alle nettene utendørs for å makse ut tilgjengelig klatretid. Og siden savner murra i bakhodet lenge, og skulderen ble trent opp, så måtte jeg se om jeg kunne ta opp klatringen igjen. Samtidig måtte jeg endre fokus og heller prøve en litt annen vinkling på klatringen. Så da begynte tanken forsiktig om tinderangling å ta form. Samtidig så jeg at en av de mest urbane mennesker jeg vet om, klatra Austabotntind. Og kan hun så kan i hvert fall jeg. Og vips hadde jeg kun ett fokus. Store Austabotntind. Jeg var nesten besatt. Et drøyt halvår i forveien ble dato satt og guide booka. Siden jeg er uerfaren på slik klatring og jeg ville klatre på mine premisser når jeg har tid, så er guide helt gull. Da slipper jeg å mase på andre også. Tiden fremover ble brukt på å trene både i terreng og klatrehallen. Men et par dager før turen så ble det hele avlyst da min klatrepartner smalt i veggen og brakk noen ribben 🙈 så da ble dagen brukt til å sitte på toppen av Store Dyrhaugstind og se bort på den fine profilen til Store Austabotntind. Men jeg ga meg ikke med det, så da ble det booka en hel fjellsportuke sommeren etter. En uke med to topper og litt lek og læring og sosialt dagene mellom. Som oppvarming til Store Austabotntind så fikk vi en tur over Uranostraversen fra syd. Og for en dag. Vi var helt alene i fjellet. Været var varmt og godt og det var helt vindstille. Gruppa var helt super og vi lo og fleipa i alle de 14 timene turen tok. For vi fikk med oss 8 km strafferunde pga store mengder snø over veien inn. Et par dager etter skulle vi endelig opp Store Austabotntind. Været var ikke like bra men vi tok sjansen. Og selv om det var midt i juli så snødde det. Akkurat nok snø til å dekke over steinrøysa, men allikevel ikke nok til å holde deg over steinen. Så på vei opp datt vi igjennom gang på gang. Jeg så ut som en dalmatiner på beina etter denne turen pga alle blåmerkene. Og sikt var det heller ikke mye av. På vestreste ved rappellen ned til eggen så skjedde diverse hendelser med et annet team, som gjorde at jeg snudde sammen med to andre damer på tur. Og det var jeg glad for. Ergo nådde jeg ikke Store Austabotntind den sommeren heller. Men selv om det ikke var noen krise å snu før toppen, så gir man seg ikke. To år skulle det gå for tredje forsøk. På forhånd hadde jeg lurt med meg en venninne som ikke har noe klatreefaring. Men siden hun er født og oppvokst i en steinrøys så var jeg ikke bekymra for henne. Natta ble tilbragt på bandet i en campingbil i stiv kuling. Det rista i hele bilen og søvn ble det lita av. Vi starta å gå fem om morgenen også. Men hey. Jeg var på tur med en av mine favoritt turmennesker og selv om vinden var sterk, så hadde ingen knekte ribben og det snødde ikke heller. Turen gikk faktisk som en lek selv om min venninne en stund lurte på hva i alle dager jeg hadde dratt henne med på 😂 men så fort vi var i tau så var alt bare fryd og gammen. Vi storkoste oss hver eneste meter av hele turen. Vi gikk også i le for kulingen som herja men siste stykket opp mot toppen så kjente vi vinden godt. Det var en liten stund usikkert om det var mulig å gå helt opp på toppvarden, men i det vi nærmet oss, så stoppet vinden opp og alle skyer forsvant på et blunk. Altså kan man få en bedre tur? 😍 Toppen ble feiret med rømmegrøt og Olsokfeiring på Fondsbu etterpå. Noe som virkelig toppet dagen. Så det tredje forsøket ble perfekt på så uendelig mange måter 😍 den som venter på noe godt osv. Det er noe i det.
  13. Helsport er jo kjent for topp service og det fikk jeg nok en gang bekreftet nå. I går formiddag mailet jeg med Helsport sin serviceavdeling om at jeg trengte et par nye ledd til teltstengene til mitt Svalbard X-trem. Nå i dag har jeg mottatt og satt inn de nye leddene. Så etter mail i går formiddag, fra Melhus Trøndelag via Posten til min teltpose i Drammen nå i ettermiddag og det uten at det kostet meg ei krone. Det er meget bra service synes jeg og gir meg lyst på flere Helsportprodukter. (forresten unormalt bra jobba av Posten)
  14. Hei! I fjor krysset jeg og kona Alaska på tvers, fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest. 1800km på 57 dager - hvor ca halvparten av tiden var i packraft og resten på beina. Dette var bryllupsreisen vår, så da fikk vi stresstestet ekteskapet også Nå har vi akkurat sluppet første episode i en serie av 4 episoder om turen på Youtube. Tenker at det er noen som kan sette pris på sånt her Håper dere finner filmen interessant. Skulle du brenne inne med noen spørsmål, så fyr løs!
  15. Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. Det var virkelig fint å gå på kveldstid. Broa over mot Herrahø. Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre Grønvatnet Bra start på dagen. Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. Det er lov å ta det rolig på ferie. Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. Teltet slått opp ved vann 1513. Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kg Matfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet. Da er det lov å ta morgenkaffen ute. Utsikt mot Søre Grønvatnet. Kombinasjon av nedkjøling og fisking. Mi casa 1. Mi casa 2. Her snakker vi utedass! Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. Kaffivann med ekstra proteiner. På tide å vende hjemover. Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen
  16. Nå skal jeg spore helt av. Vekk fra miljø og penger. Akkurat nå gir jeg litt blaffen i de to tingene. Jeg har så vidt fått med meg at de skulle på tur, tenkte jeg skulle få det med meg, meg glemte det. Så kom media og jeg fikk brått interessen tilbake. For ja, jeg elsker slike historier, slike utflukter - på samme måte som jeg ser på tonnevis med youtube-videoer av folk som er på tur både i sin egen bakgård og fra pol til pol. For meg ble dette et deilig avbrekk i en ellers så tøff hverdag. De ga meg noen dagers pause fra det vonde og over på andre som kjempet, selvom de gjør det frivillig og det gjør ikke vi. Jeg er dypt imponert over de. Virkelig. Jeg tenkte å lese alt fra start til slutt på insta, men sparer det til en ny tøff dag. Mitt barn sa: «Hvis de to klarer å leve på grensen av det umulige, så må vi klare det også. De vant tilslutt, det må vi også. Alt vi trenger er å tenke positive tanker og sette den ene foten foran den andre». Ungen hadde så utrolig rett. Disse polfarerne ga HÅP. Håp til en unge som slet. Det kalles å inspirere. Barn trenger gode forbilder, nå er disse to blitt mitt barns forbilder. Om det nå var slik at vi skattebetalerne betaler for dette, (jeg har fått med meg at det ikke er det) hva så? I mine øyne betyr gode forbilder mer enn hvor mine penger går. De går til så utrolig mye vissvass likevel, så hvorfor er dette så utrolig mye mer grusomt enn mye av det andre? For min del kunne de fått enda mer spalteplass, for det er plass til både dette OG alt det andre med helsenorge osv i dagens nettaviser. Ja til å gi håp, ja til å utfordre politikere. Hvis du ikke liker, hvis du ikke er imponert, hvis du ikke bryr deg, bla videre. Eller dropp og les vg for en periode, det gjør jeg. Hvis det f.eks blir for mye tøffe nyheter, så slutter jeg enkelt å greit å lese nyheter for en periode. Det går veldig bra likevel. At disse blir rike på det mange kaller «guttetur», er helt i orden for meg. De har sin måte å tjene penger på, jeg har min. De ga oss et avbrekk, og det betyr alt. Kan vi ikke glede oss over BÅDE Amundsen o/co og disse og andre som gjør slike ting? Er det ikke plass til alle sammen? Jeg er iaf imponert over de alle, for jeg vet med sikkerhet at jeg aldri kommer til å gjøre noe som er i nærheten av det de to og mange andre har gjort. Akkurat på samme måte som jeg også er imponert over dere som går NPL eller andre ting. Det sier mye hvor tøff turen var når Ousland sider dette var den tøffeste noen sinne. Og da gir jeg katten i at han hadde all verdens utstyr tilgjengelig. Hva om det å ha visshet om at du kan komme deg ut av dette om noe skjer, var det som holdt de i livet, holdt motivasjonen oppe? Er det da ingen bragd bare fordi de hadde muligheten til å bli hentet? Jeg forstår godt hvorfor de ikke ville ta mat av Gamme og co når de nesten kunne se målstreken der fremme. Jeg driter i om det er pr stund. Jeg har ikke betalt en krone av turen, de har ikke tvunget meg til å lese en linje. Alt de har gjort er å oppfylle sin store drøm. Kanskje flere burde gjort det? Dette ble langt, og sikkert flere som blir provosert. Greit for meg, jeg kommer fremdeles til å lese alt vg publiserer fremover så vi kan glede oss med de.
  17. Vel, sannelig går den fort tida og egentlig bare fortere og fortere jo eldre man blir, eller sånn føles det i alle fall. 2019 er snart historie og da er det vel på tide å oppsummere turåret 2019. Synes ikke jeg har vært så mye ute, men når jeg begynner å se nærmere på det så blir det da litt likevel. Tenker vi får starte helt på tampen av 2018, og planen var å feire nyttår sånn rundt Heimdalen et sted. Målet var vel egentlig Sandbakkbue ved Øvre Heimdalsvann, vinterstid er det jo et stykke lenger å gå inn dit enn på sommeren siden Valdresflye er stengt. Men vi parkerte nå ved Maurvangen, lasta opp pulker og la i vei oppetter vegen. Ny episode av nasjonale turistveger til fots der altså, ser potensiale for en føljetong her. Dårlig skiføre så måtte gå på beina. Hadde ei teltnatt sånn omtrent ved Heimdalsmunnen hvor det fortsatt var mulig å få inn noen røyksignaler fra yr.no. Været tilsa at det kunne bli friskt og problemer med å komme seg ut igjen, så det ble noen raske endringer og nyttårsaften på hytte i Rennebu i stedet. Tur er tur, men nyttårsturen ble da hyttetur og ikke telttur, jaja .. begynner å bli vant med å reise etter været. Perfekt start på det nye året! Teltnatt ved Heimdalsmunnen og Nasjonale turistveger til fots ... Første overnatting ute i 2019 fant sted ved Honsjøen i Maura i anledning nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ei helg i januar. Fin liten skitur med pulk og trivelig kveld med bålbrenning og skravling. Kurset ble for øvrig holdt av Lengetur – ekspedisjon for dummies og kan anbefales om man har lyst til å prøve vinterfriluftsliv, men ikke er helt sikker på hvordan, eller om man rett og slett har lyst på turselskap. Riktig så trivelig var det. Nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ved Honsjøen i Maura Februar forsvant i skidager og hundelufting. Det var skiføre på hjemmebane og jeg satt brede meier på sparkstøttingen og spente bikkjene foran. Det må jo da sies at bikkjene mine er bare passe duganes som trekkhunder og det gikk til skogen (helt bokstavelig) rett som det var. "Trekkhunder" du liksom ... høyre, venstre, samma det ... vi streiker! Mars bød på isfiskehelg i Femundsmarka, vi losjerte på Litjrennbua som ikke akkurat kan skryte på seg verdens beste isolering (type ingen) men det er vedovn der og det var en trivelig helg. Undertegnede fikk prøve seg på ski i løssnø og hadde blitt der til snøen smelta om ikke noen hadde hjulpet meg opp igjen og reisefølget tror jeg har avlagt ed på at abbor ikke skal sløyes, men flås i fremtiden. Men finfin tur og Femundsmarka må man jo tilbake til. Isfiskehelg i Femundsmarka April og påsketur startet med topptur på fjellski til Kolåstind, det er vel det skumleste jeg har gjort i år og jeg tilhører vel et lite mindretall som kan si at jeg har gått på ski opp – og på bena ned hele turen til Kolåstind på snøføre. Men pytt! Det var jo en fantastisk tur i strålende sol og resten av påsken ble jo like bra med tur til Flø, tur til Utvikfjellet, Kråkenes fyr, Sankta Synneva-hornet og snørekjøring med hund i Tafjordfjella. Drømmepåske! Påsketur til Vestlandet Et av høydepunktene i april er jo Orrhaneleik og prøver å få til en natt hvert år. Så også i år, så det ble ei natt på Finnskogen, og en påfølgende tur til Dronningens utsikt dagen etter. Har for så vidt tenkt for meg selv at jeg burde få tatt med hengekøya og tilbrakt ei natt der og få en fin soloppgang. Som tenkt så gjort så det gjorde jeg allerede helga etter, soloppgangen var riktignok så som så .. men turen og selskapet var bra. Deretter dro vi videre til Kongsvinger kommunes høyeste topp Rafjellet, Hokåsen utmarkslag har ei åpen hytte stående der så ble ei natt der også. Mai forsvant i en fei, men fikk til en tur til Nore & Uvdal og en dagstur til Dusetind (både toppen og hytta) og Dusehesten helt i slutten av måneden. Kjekt med Nore, et utall fjellturer å velge mellom så sant ikke dørstokkmila blir for lang. Dusetind Juni, året er jo allerede halvgått hvordan skjedde det? Jaja .. planen var en Sunnmøretur, men været var atter en gang ikke samarbeidsvillig så det ble Oppdal i stedet. Bårdsfjellet, Gjevilvassdalen, Ålmanberget og hytteliv. Fikk besøkt et par av Trollheimens smultringer og lekt litt turister på vei hjem. Atter en finfin tur i bra selskap. Oppdalstur Noen kommunetopper ble det også i juni, Årkjølen, Søndre fjellsjøhøgda, Bjørnholen og Kohinor ble krysset av i kommunetopplista på peakbook. En liten spasertur på Hardangervidda ble det også tid til, bare en dagstur riktignok, men med utgangspunkt fra Solheimstulen fikk jeg nå tatt meg en brukbar runde. Er fint på Hardangervidda, må vel se om jeg klarer å få tatt meg en tur over litt flere dager og med telt der på et eller annet tidspunkt. Snartur på Hardangervidda, utgangspunkt: Solheimstulen Mens de fleste andre koser seg på ferie jobber jeg hele juli, det er selvvalgt så ikke noe å klage på også er det jo deilig stille på kontoret hele sommeren og jeg reiser på ferie når alle kommer tilbake. Ble dårlig med tur da, i juli måned, men det var jo bare for at jeg skulle ta det igjen i august! For ferien skal jo selvsagt utnyttes til tur! Startet med noen fine dager i Reinheimen, hytte til hytte tur. Deretter videre på roadtrip gjennom Romsdalen, til Mardalsfossen, over Aursjøvegen og nordover til Snåsa, Leka, Brønnøysund, Vega, Herøy, Dønna og ned igjen til Fiplingdalen og en svipptur til Børgefjell Nasjonalpark. Mange mil i bil, men ble da sannelig noen kilometer og høydemeter for bena også. Finfin sommerferie! Denne står på planen til et annet besøk i Tafjordfjella Dønnamann og De syv søstre sett fra Herøy Lovund sett fra Dønna Har blitt noen returer i år også og første helga i september var en slik. Retur til kommunetopper i Sør-Hedmark, annet selskap, men like trivelig og en ny kommunetopp: Elgklinten i Åsnes. Opp grensegata for å finne kommunetopp i Åsnes Det var ikke noe utsiktstopp akkurat så vi får ta bildet ved grensevarden istedet Høsten i fjellet er så fin! Altså det er stort sett fint i fjellet, men høsten er litt ekstra fin. Høstens fjellturer har funnet sted i Sjodalen og Leirungsdalen i finfint selskap, en helg i september og en helg i oktober. Høst i fjellet: Sjodalen og Leirungsdalen Da er vel turåret oppsummert så langt, er jo en stund igjen enda så kan jo ikke sette punktum riktig enda. Må vel i gang å se på en romjulstur kanskje, og deretter er det bare å starte turåret 2020 med friskt mot.
  18. Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf
  19. Jomfrutur med Helsport Ringstind Pro 2. Tverrfjellvatnet, Kvaløya, Tromsø - oktober 2019. Panorama av 8 vertikale bilder.
  20. Luesveis

    Gamle spor

    På tur i Reinheimen i fjor sommer leste jeg "Istidens oppdager" av Geir Hestmark, en bok om Jens Esmark (1762-1839), som «snublet over den største vitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur», han oppdaget at Norge hadde vært dekket av en iskappe. Boka er velskrevet, den er en tungvekter både faglig og fysisk, et imponerende arbeid som tok 12 år, og jeg kan virkelig anbefale den til dem som er interessert i naturfagshistorie og geologi. Sentralt i å forklare hvorfor Norge må ha vært dekket av is tidligere, er sporene Esmark så i landskapet: flyttblokker og morener. Det var på en tur mellom Stryn og Skjåk i 1823, sammen med de to studentene Otto Tank og Theodor Kielland, at brikkene falt på plass for ham. Under den lille istiden rundt 1750 dekket en utløper av Sikilbreen en god del av Merradalsbotn, og da Esmark, Tank og Kielland gikk der i 1823, var det fortsatt mye igjen av breutløperen, og sporene etter den var tydelige. Illustrasjonen av breens utbredelse kommer fra Hestmarks bok [1] og er kopiert fra Morten Kiellands nettside "Istida vart oppdaga i Skjåk" [2]. [1] http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&&b_kid=1044809&b_id=1677235 [2] http://mortenkielland.blogspot.com/2017/10/istida-vart-oppdaga-i-skjak.html To ganger tidligere har jeg gått fra Stryn til Skjåk, uten å ha visst om hvor viktig dette landskapet er for norsk naturfagshistorie. Breheimen er favorittområdet mitt, jeg har vært her litt over 20 ganger, og i år var det 20 år siden jeg var på tur her første gang. Så da var det klart at jeg måtte på tur i Breheimen i sommer. Første del av turen fulgte grovt Esmarks fotspor: fra Folva i Stryn, inn Sunndalen, ta den gamle ferdselsveien over Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn, og forbi Ytste Leirvannet i Rauddalen. Deretter skulle jeg sørover over fjellet og ned mot Slæom, og avslutte på Sota sæter. Fra Folva, via Sunndalen, forbi Tverrelvfossen (bilde to) og Sunndalssætra (bilde tre), opp Kamperhamrene. Stien opp til Kamperhamrene er steinsatt fra gammel tid (bilde fire), og for noen år siden jobbet sherpaer her, det ble til og med laget et løp for en bekk (bilde fem). : Så, den store dagen: Fra Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn og forbi Ytste Leirvatnet. Første bilde: Store varder ved Kamperhamrene, for å vise vei i tåke og dårlig vær, som det ofte kan være her. Andre bilde: Utsikt mot Merradalsbotn og Ytste Leirvatnet. Var så heldig å få se reinsdyr underveis: Første bilde: Veldig redusert utløper av Sikilbreen, store flyttblokker transportert av bre. Andre bilde: Det er tydelig på vegetasjonen hvor langt breen strakte seg i 1750. Jeg fulgte dalbunnen, som er omtrent samme rute som Esmark og studentene tok over breen i 1823. Så over fjellet mot Slæom. Fulgte T-stien inn Tverrbotnen (første bilde) og opp i høyden. Tok av fra stien for å gå over Bandet og bratt ned til det nordligste Vasstverratjønn (bilde tre til sju), kom inn på stien igjen ved det sørligste Vasstverratjønn. Bratt ned mot Slæom (bilde ni). Fra Slæom til Sota er landskapet fortsatt preget av bre, men frodigere og roligere.
  21. Har endelig fått kjøpt noen bilder av meg selv
  22. Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf
  23. Gjengen samlet i Basecamp etter vellykket bestigning. Fra venstre Aud, Stian, Johnny, Gangaamaa, Petter B, Lars og Petter K Etter et forsøk på Mongolias høyeste fjell Khuiten Uul i 2011 hadde jeg bestemt meg for å forsøke igjen. Første forsøk kulminerte i 2 døgn i snøstorm i ABC, før vi så vidt kom oss ned. Denne gangen skulle det gå bedre. Vi var 6 nordmenn på tur, fra Bergen, Hakallestranda, Brumunddal, Rena, Lillestrøm og Horten. Det er en lang reise for å komme til fjellet, med omfattende logistikk. Jeg hadde i god tid engasjert vår fjellfører Gangaamaa Badamgarav, som er den som kan fjellet best. I tillegg til nesten 50 bestigninger av Khuiten Uul har dama besteget bl.a. 7 summits og K2 siden forrige tur. Dag 1: Avreise fra OSL til Moskva med Aeroflot, og videre på kvelden til Ulan Bator med MIAT, 6 timer østover. Dag 2: Ankomst Ulan Bator, 3 personer hadde forsinket bagasje og måtte på shopping i storbyjungelen. Propellfly til Ulgii, 3-4 timer vestover igjen. Flyplassen var oppgradert med fast dekke på rullebanen siden sist. Overnatting i geercamp i Ulgii. For å reise inn i Mongolia kreves visum. Nytt av året er at visa on arrival er tilgjengelig, men bare for mongolske reiseoperatører. Vi hadde dette i orden og slapp dermed å bruke tid på å besøke den mongolske konsulen i Oslo på forhånd. Dag 3: Lang kjøretur fra Ulgii via landsbyen Tsengel, og videre inn til White river, inngangen til nasjonalparken(2600 moh). Like etter Tsengel fikk vi et flatt dekk, men dette ble raskt og probremfritt byttet. Disse gamle russiske bilene er det mange av i Mongolia, og de er enkle å reparere. Over 200 km kjøring i hjulspor. Besøk på gradkryss 49 grader nord, 89 grader øst, et gradkryss som tidligere ikke er dokumentert. Gradkrysset lå ca 1 minutts gange fra hjulsporet vi likevel kjørte i. teltovernatting ved inngangen til nasjonalparken. Gradkryss-rapport her: http://confluence.org/confluence.php?visitid=21962 Punktering etter kort tid Gradkryss-foto Gangaamaa på gradkrysset Picnic på vei innover langs White river, elven som kommer fra isbreene lenger opp Dag 4: Lang og lett vandring inn til basecamp(3100 m). Kameler tok bagasjen. Overnatting i telt, med tilgang til en felles geer for bespisning og slikt. Dag 5: Vandring opp til ABC(3800 moh). Hestetransport 4 km langs breen og et stykke opp breen for tyngre utstyr. 2 bærere tok telt og mat videre opp til ABC. Gangaamaa på breen Hester på breen Lunch på breen Oppe ved ABC Dag 6: Skumle vindkast om natten. Forholdsvis klart ved avgang, men en skydott på toppen av Khuiten Uul. Dessverre lå denne dotten der helt til vi hadde kommet ned i ABC igjen, så her var vi uheldige. Ellers på turen var toppen klar hver eneste dag. Flat vandring over bre med sprekker fra ABC til foten av fjellet, varierende bratthet oppover, max 40-45 grader på snø. Noen steiner stakk opp her og der. Det siste og litt flatere stykket mot toppen var slakere og med null utsikt dessverre. Toppdram, kransekake etc på toppen og noe diskusjon om dette var høyeste punkt på fjellet. Vi måtte bare stole på vår fjellfører som var på toppen for 49. gang. Nedturen gikk raskt og greit og etter en kvikk lunch valgte 3 av kara å gå ned til BC med hjelpeguiden. Lang slapp etterniddag med en svipptur opp på den steinete ryggen i bakkant av ABC. Vi har begynt klatringen opp snøeggen Virvar på toppen мисс халбага og Gangaamaa på toppen Snart nede igjen Noen timer senere så toppen slik ut Fra steinryggen bakom ABC Teltutsikt ABC Dag 7: En strålende dag der vi gikk opp til Nairamdal, treriksrøysa mellom Russland, Kina og Mongolia. Deretter videre til en noe høyere hump som har et navn som betyr Russisk telt. Retur til ABC, før vi pakket sammen og gikk nedover igjen mot basecamp. Såpass sent for dagen var det duket for å tråkke i bresprekker. Selv tråkket jeg gjennom 3 ganger og vår lette fjellfører klarte også å pådra seg et gjennomtråkk. Vi somla oss ned det siste stykket til BC. Khuiten sett fra Nairamdal På Nairamdal Belukha, Sibirs høyeste fjell i det fjerne, 4505 moh Profilen på Khuiten мисс халбага promoterer Felleskjøpet Kondorer Småpikene med Russland i bakgrunnen Gangaamaa i bresprekken Det rant godt på breen utover dagen. Styrtet helikopter på breen Dag 8: Det ble en dagstur opp på Malchin, og en ekstrarunde langs den russiske grensen før vi sklei ned til Basecamp igjen. På kvelden ble turens quiz-karusell avsluttet. Gamlingene sto over den foreslåtte avslutningen på quiz-karusellen med 200-meter sprint. Fare for strekk ble det sagt av fagfolk. Et murmeldyr kikker opp мисс халбага når toppen av Malchin En Løitens på toppen av Malchin Flatt langs russergrensen Russisk grensestolpe nr 1 Mongolsk grensestolpe nr 1 Mongolsk bronsemonument nær grensen Turens blinkskudd. Uante foto-effekter I dyp konsentrasjon om dagens quiz Dag 9: Utmarsj via en annen rute fra basecamp. Lang og fin tur. Vi kjørte deretter et stykke ned til en elv, med en flott leirplass med Yak og Nak beitende omkring. Mongolias svar på Flåklypa, må vi vel kalle terrenget her. Farvel BC Kameler klare for opplasting Tre runder rundt denne steinrøysa betydde lykke Farvel til fjellet Siste glimt av Khuiten Uul Stort sletteland ut av nasjonalparken Flåklypa-terreng ved campen Fin camp Yak beitet rundt oss Dag 10: Vi fortsatte kjøreturen og endte opp i Ulgii. Flott avskjedsmiddag i geercampen, med musikalsk underholdning som gikk rett i ryggmargen. Fin frokost ved elven Kjøkkengutten la sjåføren i bakken i mongolsk bryting Flott musikk-innslag på avslutningsmiddagen Etter noen øl ble det en hikking tour Dag 11: Vi hadde mye av dagen Ulgii, med tid til museumsbesøk, postkortskriving, hårklipp, øldrikking osv. Fly til Ulan Bator på kvelden. Dag 12: En reiste hjem til Norge, tre reiste videre til Japan for å bestige Fuji, mens undertegnede og мисс халбага dro en tur for å besøke Gobi-ørkenen og oppleve litt luksusliv og vandre i varmere strøk sammen med noen østerrikere. Klokka 6 om morran kom denne karen og pirket meg på skulderen, Hey Lars. Til feldig sammentreff, og han kjente meg igjen etter 8 år. Gobi-do Luxus geercamp i Gobi Øde lende Kveld i Gobi Kveld i Gobi Dag 13: Tur i sanddyner i Gobi, noen red på kamel мисс халбага poserer i selskapssko kjøpt på Island. Hvem skulle tro at disse skulle brukes i Gobi-ørkenen ? Kondorer på en 200 meter høy sanddyne. 200 høydemeter opp i løs sand var temmelig slitsomt, men gørmorsomt ned igjen. Soloppgang i Gobi Kamel i Gobi Morgenstemning med hester Fargekontraster ved vann Dag 14: Tur i en dyp fjellkløft i Gobi-ørkenen, Sjåfører og biler i Gobi Nyttig informasjonsskilt for nybegynnere Det krydde av jordrotter Gjennom dype kløfter Forfholdsvis grønt ørkenstrøk Dag 15: Lang kjøretur(9 timer) på god vei tilbake til flyplasshotellet. Deretter skulle vårt lokale reiseselskap invitere oss på middag i Ulan Bator sentrum. Vi brukte 2,5 time i bil på noen få km og endte opp i en håpløs trafikk-kork før vi ga opp i mørke og regnvær og smog. Å komme tilbake til flyplasshotellet tok ytterligere en time. Heldigvis var vi positivt innstilt, og middagen ble en improvisert buffet på et hotellrom med fettflak, øl, vin, ost og kjeks. En noe annerledes avskjedsmiddag. Det finnes asfalterte veier i Mongolia Etter 640 kilometer med dette var det ikke så spennende å sitte totalt fast i bilkø i 3,5 timer i Ulan Bator Dag 16: Fly hjem Ulan Bator – Moskva – Gardermoen. Alt i rute og bagasjen kom frem som den skulle.
  24. Var også vitne til en gjeng med gladgutter på tur. Type Høy musikk og en del drikkevarer. Kjempestort bål på ei knusktørr kolle. Der sto teltet på høykant flere ganger i løpet av kort tid på lørdag. På avstand var Så det ut som et billig campingtelt, veldig høyt. Kunne umulig vært festet med barduner. Kanskje sånn popuptelt, jeg vet ikke. En bitteliten økning i vind, men fortsatt ikke mye vind, og det velta og kollapset flere ganger. vi var ca 1100 moh. De pakka samme og dro. Og satte igjen 5 POSER MED SØPPEL. Plast, bokser, masse mat, en halv liter rødsprit og masse annet ræl. Jeg bar alt med meg ned fra fjellet og til bilen. 5 km ca. Er litt lang i arma kan du si, fikk pakka det tyngste i sekken min, men ble mye å bære likevel. Kunne jo ikke gå fra dette.
  25. Kom hjem i går etter fem netter i Trillemarka. God blanding av masse forskjellig vær og til tider helsikes mye knott, men veldig deilig å koble ordentlig ut etter en hektisk vår på jobb. En av tingene jeg liker med Trillemarka er at det ikke er mobildekning 😊 Denne gangen satset jeg på dagsturer fra camp i stedet for mye vandring med sekk. Parkerte ved Skodøl og gikk til Grunntjenn og satte opp første camp der. Ble hengekøye denne gangen da jeg synes det kan være litt utfordrende å finne gode teltplasser i Trillemarka. Ganskje kjølig og bra med vind da jeg kom, så jeg fikk kjørt meg litt da jeg skulle sette opp den ultralette tarpen 😁 Neste dag gikk jeg en dagstur til Søtelifjell og gikk innom Madonnaen. Dette var det eneste stedet jeg så noe særlig folk, utover dette møtte jeg folk tre ganger i løpet av turen. Søkte ly i en liten bu da det kom en skikkelig regnskur. Dag tre sov jeg lenge da jeg hadde vært mye våken og kald om natta. Etter langsom mårrakaffe og frokost pakket jeg sammen og gikk til Vindholvatnet. Stoppa på veien ved vannet som ligger rett ovenfor Vindholvatnet (noen som vet hva det heter? Bilde nedenfor. Står ikke navn på kartet mitt.. Veldig vakkert). Hadde lang lunsjpause der. Satte opp camp ved Vindholvatnet. Jeg tilbrakte ettermiddagen/kvelden i sola ved vannkanten og bare slappa av. Mye fisk som hoppa. Dagen etter skulle jeg egentlig gå til Middagsfjellet, men samme hvor mye jeg leita så fant jeg ikke stien (ser helt uproblematisk ut på kartet, så skjønner ikke hva som gikk feil...). Til slutt kom det veldig mye regn så jeg rusla tilbake til camp. Hadde også et par ekstreme knottangrep, ett oppe ved Åsanlanglitjenn og ett ved camp. Umulig å sitte ute og drikke kaffe eller spise. Dag 4 ble det tur opp på Sølandsfjellet. Mye moltebær. Dag fem pakka jeg sammen veldig tidlig for å unngå å bli angrepet av en million knott mens jeg pakka. Siden jeg var nede i Sigdal relativt tidlig, la jeg inn en tur opp Høgevarde da jeg ikke har vært der før. Visste ikke at det var reinsdyr der, så ble ganske forbauset da jeg kom over en liten høyde og så 25 av dem 😆 Og derfra gikk turen hjem - nå føler jeg endelig at ferien har begynt 😊 planlegger nå Hardangervidda.
  26. Min gode trurvenninne, Akita.
  27. Jeg både leser og ser på nyhetene at alle vil på tur i disse koronatider. Folk går i kø, alt for mange på sykkel og vanskelig å finne teltplass da det meste er opptatt. I det hele tatt, folk over alt. En helt ukjent problemstilling en snau time øst for hovedstaden. Strava viser at jeg på 2 dager har syklet drøye 80 km. og på denne tiden «så» jeg 4 personer. (Ikke medregnet de som satt i biler før og etter grus/sti starter) Resten av turen og timene var jeg dønn aleine. Dag 1 25 mai og sykkelen er pakket. Jeg skal prøve Bikepacking for første gang. Opplegget er å bruke en sykkel jeg allerede har + å kjøpe noen rimelige vesker. Jeg vil finne ut om man kan komme seg på tur på denne måten uten at det koster skjorta. Liker jeg denne formen for sykkeltur er planen en lengre tur litt senere. Jeg svinger meg på sykkelen kl 10 denne mandag formiddag og setter kursen sydover på Linna. Etter at Tertitten hadde sin siste tur her i 1960 er banen gjort om til gang og sykkelvei her i kommunen. Linna fører meg i landlige omgivelser til Skullerud. Dette var endestasjon for toget den gang Urskog-Hølandsbanen ennå var i drift. Fra Skulerud stasjon måtte gods og personer over i båt for ferden videre nedover Haldenvassdraget. En kar (person 1) holder på med plenklipping og jeg svinger bortom for en prat. Stedet holdes ryddig og pent og her passer det å ta pause. Jeg spør om stedet har et tilbud for dagens turister, og i dag spesielt oss syklister. Å ja da, sier han, her er det vannkraner å finne på flere av bygningene. Toalett (og dusj etter avtale) og masse grønt gress å hvile på. Litt lengre bort langs veien er det også en fin badeplass med sandstrand, bord og benk. Jeg takker for praten og setter kurs for badeplassen og en 5 minutter på benken der. Nå må jeg ut på asfalt og følger Fv125 med lite trafikk og etter noen kilometer svinger jeg av mot Opsal. Grusveien leder meg til bommen ved Krokselva. Jeg skal ikke ut på asfalt igjen før i morgen og er fornøyd med det.. Nå begynner turen for alvor. Krokselva pludrer og klukker og fuglene kappes om den beste sangen. Våren er i sannhet en deilig tid. I nordenden av Vegatjern skal jeg følge den gamle Presteveien. 2 tømmerstokker leder over elva, men viser seg å bli for smal for meg og sykkelen. Jeg tar rett og slik ikke sjangsen. Det blir å fortsette og via en omvei er planen å komme inn igjen på Presteveien fra nord. Det blir en strevsom tur i bratt terreng med mye vindfall. Ved demningen i sydenden av Damvann er jeg igjen inne på Presteveien, som ikke er en vei, men snarere en sti. Her sammenfaller den også med en av Flyktningerutene mot øst og den gang den var i bruk, friheten for de som trengte det. Litt grus, men mest sti som delvis trilles, delvis sykles før jeg omsider kommer ut på ny grusvei og tar til venstre ved Engemåsakoia. Nå bærer det rett nord i mange kilometer på fin grusvei med stø kurs for vannet Vortungen. Vortungen er et stort vann med viker, odder og øyer. Jeg passer på å fylle flaskene før stien starter bratt opp mot Branntårnet. Dette er egentlig en skikkelig omvei, men jeg har ikke vært her før og vil opp å se. Her og der kan det sykles, men for det meste dytter jeg sykkelen. Det gamle Branntårnet er i dag DNT hytte og heter Haukenestårnet. Jeg hadde ventet å møte folk her på en så fin dag, men det er bare meg og fuglene som har funnet veien hit i kveld. Flaskene er på ny tomme men kan heldigvis fylles fra en gammel håndpumpe. Etter adskillige «pump» kommer endelig vannet, krystallklart og iskaldt. At vann kan smake så godt! Jeg er skikkelig sulten og bestemmer meg for Storfegryte og kaffe her på verandaen. Greit å få det unna mens jeg har lett tilgang på godt rent vann. Jeg skulle gjerne blitt her i natt, men finner ikke plass til teltet. Det drar seg mot kveld og jeg vil sette camp før det blir mørkt så jeg må videre. Det går radig unna ned fra Haukenesfjellet på sti, kjerrevei og grusvei. I et kryss ser jeg tilfeldigvis et skilt som peker mot «Hotellet» og slår inn på den. Ned en ny bratt skråning hvor stien skjules under tørrkvist fra et gammelt hogstfelt. Jeg ser en grusvei i bunnen av feltet og bakser meg frem i kvisten. Godt det går nedover. Kommer ut til Vortungen igjen, lengre nord enn jeg var tidligere i dag. Finner en perfekt plass i vannkanten og bestemmer meg tvert. Rigger camp og tørker tøy. Fyrer opp primusen og det blir "rett i koppen" og kaffe mens jeg ser sola dale ned over åsen i vest. Det er helt vindstille og kvelden og natta bringer med seg mange lyder. Svarttrosten er den siste jeg hører av småfuglene. Med Tranens fjerne trumpetlyd og Storlomens kveldsang kommer både mørket og villmarksfølelsen snikende. Et måkepar ute på øya holder det gående på måkers vis nå og da gjennom hele natten. Dag 2 Opp med glidelåsen og frisk sval vind klarner tankene. Det er tidlig og jeg fyrer primusen fra posen og tar første kaffekopp mens jeg kikker ut døra. Drøyer lenge, men så er det tid for frokost og kaffe ute. Trekker den friske lufta dypt inn mens blikket hviler på en kruset vannflate. Setter sykkelen i bevegelse klokka 10 i dag også, og kke lenge etter kommer jeg til «Hotellet» som skiltene viste vei til i går. Vakkert beliggende på Vortungens østre bredd ligger Rømskog Spa & Resort. Det står et par biler her, men om det er åpent i disse koronatider vet jeg ikke. Den eneste jeg ser, kjører en gressklipper (person 2) på plenen utenfor. Under andre omstendigheter kunne det sikkert vært en bra plass for en stiv syklist, men jeg får ha det tilgode. Etter en liten høyde triller jeg ned til Sagtjenn og tar skarpt til venstre. Løfter sykkelen over bommen og begir meg mot Bottdalen der en ny bom må forseres. Vel oppe på flatene er det tid for vann og en Anton Berg. Har pause ved ei gammal stue og tar bilder av den når en bil plutselig ankommer. Litt overraskende egentlig, men det passer i grunnen bra. Jeg trenger tipps for veien videre og regner med han er kjent siden han har passert minimum 2 låste bommer. Han er nok litt skeptisk til hva jeg har fore, men svarer hyggelig når jeg spør om han er kjent i området. Han (person 3) er godt kjent her kan han fortelle; Jeg er født i den stua der, og peker mot stua jeg nettopp tok bilde av; men da var den bare halvparten så stor og av tømmer. Vi finner tonen og har en lang hyggelig prat om livet før og i dag, vilt og rovvilt og skogen som rekreasjon og virke. Som skogeier her vet han hvor det er best å komme seg fram med sykkel på slep. Han rister på hodet, men gir meg gode anvisninger for strekket som må forseres etter at kjerreveien er slutt. Det er ikke mange hundre meter, men ganske ulendt og med tett skog. Stien er heller ikke mye i bruk i nyere tid og kan være vanskelig å se. Det blir mange detaljer og jeg trodde jeg husket det meste. Men etter et hogstfelt mellom to koller finner jeg ikke stien han nevnte og roter skikkelig rundt. Kjenner knærne protestere og beslutter ny pause og kartsjekk. Det er da jeg oppdager at kartet er borte. Ingen stor krise, men verre er det at kameraet også mangler. Jeg må gå sporet tilbake, men hvordan finner jeg det lille svarte kameraet i all denne skauen. Jeg vet når det sist ble brukt, men det har vært mye kryss og tvers etter det. Jeg lar sykkelen stå og begynner på baksporet. Noen ganger skal man ha flaks og det har jeg i dag. Etter rundt 20 minutter finner jeg kameraet, men kartet ser jeg ikke. Dropper videre kartsøk og setter raskeste kurs tilbake til sykkelen og en velfortjent pause Etter vann og Snickers er det på´n igjen. Havner opp på Grevlingkulknatten som viser seg å være for bratt i den retningen jeg skal og finner ingen vei videre. Legger fra meg sykkelen og bruker beina på kryss og tvers i håp om finne en farbar vei videre. Endelig ser jeg noe som kan minne om en sti, eller nærmest et tråkk. Min kamp mot elementene ved Grevlingkulknatten er over etter nesten 2 timer og så er villnisset forsert og jeg er ute på et nytt veisystem. Ned fra åsen går det unna på fin grus og snart er jeg nede i nordenden av Gåsefjorden og en helt nødvendig pause på den deilige sandstranda. Hadde vannet vært varmere hadde jeg dyppet kroppen, men jeg nøyer meg med en kattevask. Entrer sykkelen og etter et par kilometer befinner jeg meg på Kjersundveien og har asfalt under hjulene. Ved Kjersund bru stopper jeg for et bilde og en kar (person 4) på landeveisykkel kommer susende. Han har skikkelig dårlig tid, eller så bare glemte han å hilse tilbake tenker jeg der jeg ser det blinkende røde baklyset bli borte rundt neste sving. Jeg passerer Halsnes friluftssenter hvor det forøvrig også er fint å ta en pause. En liten perle ved Mjermens bredd, med grønn gressmatte, gapahuk , badebrygge og badeplass samt toaletter. Men i dag sykler jeg forbi og snart etter forlater jeg asfalten til fordel for nok en grusvei. Når bommen er passert er det ikke lange biten til søndre Lambergtjenn til venstre og straks etter, nordre til høyre. I enden av nordre stiger grusveien bratt før det roer seg noe innover Trundalen. Ved Vesle Auretjenn kommer jeg igjen inn på Flyktningeruta og følger denne på småkupert grus mot Amundtjenna. Knærne har fått nok nå og jeg må av å trille i selv den minste bakke. Det blir sjokoladepause i skyggen av et tre på vei opp mot Vardehøgda. Drikker den siste skvetten med vann før utforkjøringen starter. Det går grådig fort nedover og snart etter står jeg ved bommen før Nyveien mellom Bjørkelangen og Hemnes. Krysser denne og på grusvei mellom gårdene tråkker jeg rolig det siste kvarteret hjem. Min første Bikepackingtur er gjennomført og det var så gøy at ny allerede er under planlegging.
  28. Jenta ønsket kun en ting til 10 års dagen i morgen - telttur! Så vi fant oss et vann. Broren kjøpte skikkelig fiskestang som ble overlevert jubilanten ved ankomst. Hun klarte å sette fast to ganger med nystanga så fadern måtte sjekke badetempen Nå lukter det mat.
  29. Himmelfart, perfekt værmelding og tilstedeværelse på hytta. @TerjeH kom på at det var ei fin anledning til å teste ut Spanstinden som skifjell. Vi var ikke aleine - parkeringsplassene vat stappfulle. 1000 høydemetre og 4,5 km er en grei utfordring for en kropp med aggressiv BMI, men når man bare tar tida til hjelp kommer man seg opp. To svettinger har pause på 1000 moh. Mange plussgrader i lufta, steiksol og vindstille. Vi hadde altfor mye klær på og holdt på å forgå av varme i bakkene. Jeg hadde skallbuksa rett på skinnet med full lufting i sidene, mens turkompis har forlagt ziplongsen sin og endte med å hive skallbuksa i sekken og labbe rundt i kun ullongs. Sesongendringer er alltid vanskelige. Jeg var ikke forberedt på å gå uten buff i halsen og endte med solstekt nakke. På toppen med utsikt over Lavangen og Salangen! 1537 moh. Spansdalen langt der nede til høyre. Veldig fascinerende fortopp (eller baktopp?) Vi har vært her før på sommeren. Da lå skodda tjukk under 1000 moh og alt vi så fra toppen var enkelte haifinner som stakk opp. I dag ser vi heilt til Sverige. Der nede ser vi veien og (i svarte!) bilen. (Turer der man fortsatt ser bilen gjelds ikke!) Sølvfjellet i front med Bjerkvik og Rombakken bak. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
  30. Det ble skitur med vintertelting igjen da. Her er fortsatt vinter nok til alle for de som savner snøen... Greit å gjøre grunnarbeidet skikkelig så boligen står hele helgen..: Greit at teltet er oppe når vinden tiltar Bare finvær utpå kvelden... Det er nok fortsatt is noen dager til... 2020-05-02 17.31.06.mp4 Heldigvis bar innsatsen frukter: Sent på kvelden ble det igjen flott lys og da lurte vi på en ting. Hva i all verden finner de på sørpå nå som det er mørkt nesten hele kvelden. Får de tiden til å gå likevel? ->
  31. Jeg har lenge hatt lyst til å gå Snytindhytte-ruta fra Sigerfjorden. Jeg har prioritert padling foran gåing i marka de siste årene, så jeg har ikke helt sett for meg å gå den på en dag ut fra formen. Men nå hadde jeg begynt å tenke på å gå den med overnatting faktisk, underveis. Det hadde jeg tenkt litt på akkurat den dagen det kom melding fra Inger, med spørsmål om jeg ville bli med på en tur til Snytindhytta – men hun tenkte å gå fra Løbergbukta. Derfra har jeg kun gått på senhøsten, og det sverget jeg at jeg aldri skulle med. En kjedelig dal man går i bunnen av, langs våte myrgreier og denslags, såvidt jeg husket det. Men når vi skulle gå to stykker, så åpnet det jo for helt nye muligheter – vi kunne sette en bil i Sigerfjorden. Da kunne vi plutselig gå opp fra Løbergbukta, som var en lettere rute – og så gå ned til Sigerfjorden, som er noe lettere nedover enn oppover. Jeg ble med, så her på bildet er vi på tur innover Løbergdalen. Inger er jo i om lag tusen ganger bedre form enn meg, men hun hadde lovet å ta det med ro så jeg skulle greie å henge med. En og annen bekk underveis var fint krydder på turen. Her har vi kommet litt lenger inn dalen, og det begynner så smått å bære oppover. I solskinn var den slett ikke så kjedelig og trasig som jeg husket. Hytta ligger på rundt fire hundre høydemeter bare, men vi må opp på fem hundre først. Ikke allverdens, det er derfor vi går denne veien opp – det er også noen kilometre kortere enn Sigerfjord-ruta. Ny bekk, og frodig grønt opp mot røffere fjellsider. Her har vi kommet til Regnhellaren. Ikke så mye regn i dag, heldigvis. Vi trengte jo ikke egentlig kart, løypa er godt merket. Men det er med likevel, god trening i kart bruk å følge med på kartet uansett. Nå begynner det å gå oppover ja! Utsikten blir stadig finere utover dalen. Vegetasjonen endrer seg litt oppover. I tillegg til at det er høyere opp, så er dette området mye i skyggen. Snø! Nå følte vi oss jo nesten som vi var på høyfjellet! Straks er vi oppe, og har stort sett bare bortover og nedover igjen til hytta. Det var i grunnen på tide, det begynte å kjennes nå at jeg ikke har gått allverdens i marka tidligere i sommer, spesielt med sekk. Sprek grønnfarge på denne! Noen som kjenner til hva den heter? Oppe! Nå er det bare litt bortover og så nedover – nuvel, den nedoverbakken kan bli interessant nok, etter å ha gått så pass langt først. Men det er i hvert fall ikke langt igjen. Der! Der nede ligger hytta, så nå er det bare nedoverbakken igjen. Vi hadde betalt overnatting på forhånd, men fristen for å nå fram til hytta og ha reservert seng er så tidlig at det var ikke sjans å rekke på en fredag om man ikke har fri fra jobb. Så vi var litt spente på hvor fullt det ville være på hytta. Folk var det, men vi fikk hver sin seng på et rom med noen utenlansske menn, en far og sønn. De gikk tidlig til sengs og var tidlig borte på morran, så det vil være drøyt å si at de var noe bry. Folk sto generelt overraskende tidlig opp egentlig. Men det var litt forskjellig folk skulle når de dro herfra, blant annet var hytta en stopp underveis på en tur med lang marsj videre denne dagen. Sistnevnte skulle i retningen vi ser her. Vi derimot, skulle opp til Løbergsdalsskardet vi ser her, og så videre opp mot venstre og bortover fjellene. Det er noen år siden jeg fikk lyst til å gå denne ruta, men det har ikke passet bra før nå. Vi hadde hele dagen på oss, så vi tok det med ro ved hytta ei god stund før vi tok på tur. Det skal jo vaskes ut av hytta etter oss, også – og fint vær som dette må jo nytes. Dette er hovedhytta. Tofarget tak kommer av at den har vært bygget ut for noen år siden (2012), med ei ekstra soveavdeling. Hytta, som er kåret til Norges råeste toppturhytte, er så populær at det var nok lurt. Vesterålen turlag markerte jubileumet til grunnloven i 2014 med denne varden med minneplakett. Her blir den nok stående. Her ser vi bortover der ruta går ned mot Djupfjorden, ofte brukt vinterrute. Sist jeg kom hit kom jeg opp i ura cirka midt i bildet (fra Blokkenvassdraget), og gikk ned til høyre for vannet vi ser (Djupfjordruta) etter å ha blitt innelåst på hytta. Dette vannet, og vannene nedenfor var det jeg fulgte opp med packraften sist. Det gjør jeg neppe igjen, for å si det sånn. Men tenk at med så mye folk på hytta, så fant jeg moden multe bare kort gangavstand fra den? Den var slett ikke alene heller! Jeg spiste til jeg ble passelig småkvalm, og ga hyttevertene beskjed om hvor resten sto. Så kunne de sørge for at de ikke bare sto der og ble dårlige, det ville jo vært for galt. Etter multefråtsing og utvask var vi klare for turen nedover til den ene bilen. Her med hyttene (Snytindhytta består egentlig av tre bygg) og Møysalen i bakgrunnen. Her har vi gått opp første lia, og tatt av i skardet videre oppover. Inger står og ser bortover veien vi kom opp kvelden før. Har det vært lemenår nå, tro? Det var i hvert fall all verdens masse skit, og jeg mistenker lemen sterkt – noen som vet med sikkerhet? Puh, det er varmt i dag. Vi måtte litt opp innimellom, men faktisk mindre enn fryktet. Det hadde jeg også regnet med, etter å ha finstudert kartet mer før vi gikk. Men jeg er glad jeg gikk en annen vei ned sist, da det hang tåke her oppe. Stor snøflekk! Tøft! Det er jo litt stilig i august, da. Utsikt til havet langt der borte, faktisk. Såvidt. Så er det vel Øvre Vangpollvatnet, det stor her nærmest tror jeg. Vi hadde god tid til å stoppe og kikke på utsikten jevnlig. Det er vel liten grunn til å stresse i så flott terreng. Ei vaskeekte steinur! Den var bedre å gå enn det kan se ut for. Sjekk det brune fjellet. Det var helt oppsmuldra, bare grus liksom. Kan dette være en issoleie? Her bortover skal vi. Akkurat her var vi litt i tvil om akkurat hvor ruta gikk, men det er heldigvis godt merket de aller fleste steder. Vi vet at det i hvert fall nå skal gå mye nedover resten av turen. Det ble lunsj på vei nedover, dere ser nå har vi det morkne grusfjellet til venstre for oss, vi har gått forbi det. Variert terreng var det, og det var mer enn en gang jeg var glad jeg hadde drasset med meg stavene. Det hadde vært upraktisk å vrikke foten her et sted, med staver kan man kjapt slenge vekta over på dem istedenfor foten hvis man kjenner at det holder på å skje. Jeg berget meg i hvert fall en gang på det. Her tror jeg vi ser videre innover Tverrelevdalen. Dette hadde nok vært et fint sted å ha leir hvis man tok dette som en rolig tur med overnatting underveis, sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt hvis jeg skulle gått motsatt vei. Men det er fullt overkommelig på en dag også, altså, det er ikke det. Ved det nederste Tverrelevvatnet, så ser vi vel ned Tverrelva her. Tror det er tatt cirka fra brua øverst i elva. Derfra var det ei stigning med mye blåbærspising, bortover langs ei ganske bratt side, og så bar det ganske jevnt nedover til bilen. Men her var vi kommet i multebærland, så det ble jevnlige stopp underveis. Grønt og frodig her nede. Denne turen var minst like flott som jeg hadde sett for meg. Men i den (dårlige) formen jeg var i, så var jeg i grunnen glad for at jeg gikk den nedover. Jeg var også glad for at det ikke var lenger enn det var, for det var noe som begynte å halte kort tid før vi var ned. Husker heldigvis ikke lenger om det var kne eller ankel… Men det gikk bra, og i grunnen langt bedre enn jeg hadde regnet med ut fra (antatt) formen. Flott tur, takk for turen!
  32. Jeg har sittet å lurt litt på hvordan jeg skulle formulere meg fordi jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg fikk en helsemessig smell for noen år siden. Etter kreftbehandlingen tok det meg 1 1/2 med opptrening for å komme på beina igjen. Jeg måtte slutte med å kjøre MC og trodde at jeg aldri skulle komme på tur mer. De første ukene etter at jeg kom hjem klarte jeg ikke å gå rundt huset engang. Gradvis ble det bedre, men aldri sånn som det var. Så fant jeg dette forumet og så begynte tur livet. Da var jeg tilbake på Hardangervidda hvor jeg gikk med unga da de var små. Jeg går ikke langt, jeg kan presse meg, men da blir dagen etter et he***te. De sa på Ullevål at jeg fikk nok ikke alle plagene på liste over senskader, men det gjorde jeg. Fjellturen er for meg en mental renselse prosess, jeg tenker ikke så mye mer nå på hva som ble tatt i fra meg, men heller at jeg var heldig tross alt som har fått disse årene, ikke alle fikk det. Jeg får, mens du strever deg videre, ønske deg lykke til. Håper du finner en ny vei.For meg er det roen og stillheten som er viktig, ikke hvor langt jeg kommer.
  33. Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget, men jeg har mistet meg selv underveis i utstyrsjaget. Har tenkt på dette over flere år, uten å få gjort stort med det. Det finnes mange forklaringer, men dette er ikke arenaen for forklaringer. Min største glede vil være å faktisk bruke utstyret og finne roen i det som har betydd så mye for meg siden ungdomsårene, selv om jeg har noen helseutfordringer. Første del i læringstrappa er "erkjennelse", og for min del erkjenner jeg at utstyret har blitt mye viktigere enn selve turen, for det var ikke slik for mange år tilbake. Mål utstyr: Kun supplering av turmat og brensel etc. Mål tur er vanskelig da jeg vil finne ut av det underveis, men å få til flere korte og enkle turer synes fornuftig, også fototurer på flere dager, med teltet som base. Det er lette turer nær bilen Edit: Hvis innlegget ikke passer her han moderatorer/admin slette det uten å spørre.
  34. Hei, Jeg prøver meg på min aller første tur-rapport. Den blir ikke særlig detaljert, men kort oppsummert og med noen bilder. Turen er: Glitterheim-Spiterstulen-Leirvassbu-Gjendebu-(Gjendesheim med båt) Dag 1: Kjørte fra Moss til Randsverk for å møte turfølge på Glitterheim. Turfølget besto av seks "normalt" tur-vante damer i relativt god form. Parkerte bilen på Randsverk og tok taxi for buss inn til bommen hvor Nasjonalparken Joutunheimen starter. Der finnes sykler man kan låne for å sykle inn til Glitterheim. Sykkelturen er 7 km og tar ca 45 min. Tok sekken på ryggen (men det fantes også sykler med sykkel-vogn for barn / last). Dag 2: ˍVi hadde tenkt på å evt. ta Glittertind denne dagen, men tåke, regn og vind satte en stopper for det. Vi så oppover mot Glittertind, og jeg tenkte at jeg var glad for at jeg ikke skulle opp dit. Vi gikk istedenfor turen fra Glitterheim til Spiterstulen via Skautflye. Dette er korteste veien mellom de to hyttene, og den med færrest høydemeter etter hva jeg forstår. En relativt krevende tur, kanskje meste pga av været. Vi brukte ca. 7 timer med minimalt med pauser. Stående lunsjpause da været var ruskete. Turen er merket ekstra krevende og er ca. 16 km. Noe i ur. Bra med staver. En del vading / steingåing, men vi beholdt støvlene på. Lurt med staver! Rødmerket sti. Ikke vanskelig å finne veien. Denne dagen møtte vi kun to andre tur-følger. På veien så vi også Galdhøpiggen i tåke. Dag 3: Fra Spiterstulen til Leirvassbu. Rødmerket sti. Lett å følge stien. 15,3 km. Noe lettere tur en dagen før. Været ble bedre, og terrenget var litt snillere enn dagen før. Denne dagen brukte vi nok ca. 8 timer, men med flere pauser enn dagen før. Flott tur. Noe vading / steingåing her også. Denne dagen møtte vi to andre tur-følger. På veien så vi lenge "Kyrkja" som var en pen topp å se opp mot. Dag 4: Fra Leirvassbu til Gjendebu. Rødmerket sti. En lenger tur enn dagen før, men lett å gå. Sola viste seg, og alt var flott. Siste km. noe lange med slitne bein. Knærne begynte å kjennes litt, til tross for at det ikke var særlig bratt noen steder. Veldig fin tur nedover til Gjendebu. God sti. Noe steingåing / vading her også. Turen er 18,9 km og er merket krevende. Vi brukte ca. 8,5 timer med mange pauser. Vi møtte ca. 6 turfølger alt i alt på hele dagen. Da vi kom til Gjendebu var det flere folk, men likevel godt om plass for oss der vi satt i sola med hver sin øl. Dag 5: Båten fra Gjendebu til Gjendesheim og hentet biler. Hjemover. Alt i alt en fantastisk tur med veldig flott natur i Jotunheimen. Dagsetappene opplevdes krevende nok for at vi ble glade for å se hyttene hver dag, men overkommelige for oss damer (ca. 50 +). Ville ikke tatt med folk i dårlig form eller små barn. Fordel å ikke gå med tung sekk / telt, i hvert fall for oss. Usikker på om jeg ville tatt denne turen med tung sekk. Jotunheimen har overgått mine forventninger! På alle måter.
  35. Forsøker en slags turrapport da det har vært litt lite av dem i det siste... Pga litt omstokking som følge av coronaregler osv så ble det en litt anderledes påske der det ble mindre tid med junioravdelingen for at ikke disse skulle reise for mye mellom forskjellige deler av familien og dermed utsette blant annet besteforeldre for potensiell smitte. Junior så dermed at det ville bli litt mindre ski og iskfiske i påsken og lurte på om det var mulig å få til en liten tur før påsken startet. Ettersom vi kan ta på skiene utenfor døra og gå på tur derfra ble det en ganske lokal overnattingstur, men en telttur er alltid bedre nne 2 dager i sofaen... Så da ble det å spenne på junior lillepulken og meg den noe større. Det var meldt skiftende med av og på med både snø og vind. Vi fikk forholdsvis mye av begge deler på vei innover, men fant likevel greit veien: 2020-04-04 17.36.57.mp4 Det ble litt brøyting i løssnø foran, men vi kom da etter hvert frem mot destianasjonen: 2020-04-04 17.56.17.mp4 Vel fremme er det ganske faste ritualer der vi begynner med å tråkke til en fin plass til teltet. Ved å la denne hvile noen minutter får vi gjerne et fast og fint underlag for teltet... 2020-04-04 18.01.29.mp4 Etter dette så er det å sette stormmattene skikkelig og dekke disse med snø. Junior har rutinene i orden: 2020-04-04 18.28.18.mp4 Til slutt graver vi en dugelig kuldegrop i forteltet. Når vi ikke skal ligge mer enn èn natt så pleier vi lage den ca "knedyp" slik at man kan sitte i innerteltet omtrens om man sitter på en stol med beina i kuldegropen. 2020-04-04 18.38.57.mp4 Vel på plass begynner det bli tid for litt mat. På såpass korte turer pleier junior å innvilge seg å ha med favorittstolen til tross for at den veier litt. Så lenge han trekker den selv så klager ikke faren heller 2020-04-04 19.49.47.mp4 Etter litt kortspill og radio så er det tid for å krype i soveposen. Til junior bruker jeg hans "sommerpose" nede i min tresesongspose og det fungerer meget bra så lenge temperaturen ikke ligger så langt på minussiden. Innen det var tid for frokost så hadde været snudd om til det penere. Det blåste litt til frokosten, men dette dempet seg raskt såpass mye at vi så frem til et par timer på isen også: 2020-04-05 10.01.41.mp4 Junior har for øvrig for lengst funnet ut at Paris-pulken fungerer utmerket som akebrett. Så når det blir for lenge mellom nappene så blir det gjerne muligheter for litt aking i bakken: 2020-04-05 14.28.30.mp4 Da det dukket opp flere og flere truende skyer i horisonten så ble det klart at nok et polart lavtrykk kom til å trekke inn fra havet så ble det litt hastepakking og dermed lite bilder fra hjemturen. Vi var heldigvis bare 2 minutter fra fremme da vind og snø igjen dekket det aller meste i en hvit grøt så vi kom oss trygt og greit hjem noen minner rikere,
  36. Ble topptur til 3 Svanfjellan i Kaperdalen på Senja. Utrolig flott tur opp, underkant av 2 timer i snakketempo stort sett:) Vannvittig utsikt, og ei super nedkjøring på nesten bare silkesny. Gliset sitter enda😊
  37. Dagens bilde under dagens frokost ved bålet
  38. Etter fjorårets ubetingede suksess med trekanten i Trollheimen fant vi ut at årets hytte til hytte tur fikk bli en annen trekant, denne gangen i Tafjordfjella. Værmeldingen antydet at det nok kunne være lurt å ha med regntrekk til sekken, og avreise fredag kveld etter jobb tilsa en overnatting på tur opp. Plukket opp turselskapet på Eidsvoll verk stasjon før vi vente nesa nordover, overnatting ble ved Muen. Ganske så våt natt, og lørdag morgen opprant relativt grått og overskyet så vi fant ut at svipptur opp på Muen var bortkastet tid og kjøre videre mot Reinheimen. Etter en passe lang grusvei, hvor vi fant ut at det var sabla kjekt at vi kjørte helt til enden fant vi parkeringsplassen på Tunga. Deretter litt omorganisering og pakking før vi la i vei innover mot Pyttbua langs den nedre stien. Fin tur i oppholdsvær inn til hytta, hvor vi møtte en hyttevert og 3 andre gjester. God plass med andre ord. På vei inn til Pyttbua Pyttbua i kveldssol Dagen etter var det strekningen Pyttbua – Reindalsseter som stod på planen, eller sær og folkesky som undertegnede er sikta vi oss inn på ubetjente Jacobselet. Så ikke et menneske hele dagen, eller kvelden for den del med unntak av 2 stykker som passerte på stien forbi hytta. Fin dag med noen meter oppover, og mange meter nedover, mest overskyet men både pause i lyngen og en regnskur fikk vi også i løpet av dagen. Turfølget hadde noen ca. 30 år gamle minner fra forrige besøk i Tafjordfjella om et skrekkelig bratt snøfelt med utlagt tau, var litt spent på den. Om vi skal skylde på klimaendringene eller årets store snøsmelting er noe uvisst men de taua var nå for så vidt kjekke å ha for å komme seg opp fjellet også Snøfeltet man har gruet seg til i flere timer Utsikten fra navnløs topp (1544 eller no) på vei fra Pyttbua til Jacobselet Jabobselet, ubetjent hytte Dagen etter var det Jacobselet til Veldalshytta som var målet og nå kom det regntrekket til nytte. Mulig det er fin utsikt der, ikke godt å si. Fotograferinga ble av typen «nærbilde» tåke og regn så å si hele dagen. Men vi la inn en tur bortom Fieldfarehytta på veien og kom da etter hvert frem til Veltdalshytta også. Helt greit å bli møtt av hyttevert og varm hytte der. Hadde en del å tørke kan man si. Ganske så grått og trist, så ble "nærfoto" som ble dagens tema ... Fieldfarehytta Fra Veldalshytta gikk turen tilbake til Pyttbua i regn og tåke via Radiovatnet og uendelige mengder stein. Litt mer mennesker (6) på Pyttbua når vi ankom denne gangen, men fortsatt god plass. Trivelig kveld. Stein, stein, stein .. så langt øyet kan se ... de stavene jeg gikk og dro på de første dagene kom nå godt med til slutt ... Siste etappe gikk fra Pyttbua ned til Tunga, denne gang over fjellet i nydelig vær (så vi faktisk endelig fikk se toppene vi må tilbake og besøke en annen gang)
  39. Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish
  40. nesning

    Lydløs slukskrin

    Slukskrinet mitt er stappfull. Den er passe stor (eller liten) slik at den passer i lomma til fjellbuksa. Jeg liker å gå langs vannet, helst rundt der jeg fisker. Det blir fort noen kilometer. Så skramler det skikkelig i buksa (slukskrinet mener jeg). I tillegg mister slukene lakken. Irriterende. Så tok jeg litt skummateriale og tapetkniv. Nå ligger slukene pent i skrinet uten å lage rabalder. Oversiktlig er det og. Pluss at jeg måtte slanke innholdet.
  41. Altså, vi er inne i en stor, nasjonal dugnad nå. Det handler om to ting: 1: å ikke spre smitte, og 2: ikke risikere å belaste helsevesenet mer enn absolutt nødvendig. Derfor ble hytteforbudet innført. Nå er påska nært forestående, og dette med telting er etter min mening akkurat det samme som hytteproblematikken. Telting vil ikke konsentrere fjellturistene like mye som hytting, men er det noe bedre å ha folk spredt utover hele fjellheimen? Nå som alle turistforeningshytter og private hytter er stengt må vi anta at det er mange flere enn vanlig som vurderer telt som et alternativ denne påska. Hjelpekorpsene vil heller ikke ha den vanlige påskemobiliseringen i fjellet. Beinbrudd og ymse skader vil komme hvor enkelte får behov for hjelp. Været kan bli helsikes dårlig. Turfolket kan altså risikere å belaste helsevesenet og beredskapen i en tid det absolutt ikke bør forekomme. Kall meg gjerne moralpoliti, det lever jeg veldig greit med. Vil man absolutt dra langt avsted på telttur så er det i mine øyne å ikke ville være med på dugnaden.
  42. For å være helt ærlig tror jeg DNT har godt av en liten reorientering med tanke på "hotelldrift" og "arkitektur"
  43. Mye moral her! Flott at alle dere skinnhellige har alt i orden. Tonje har tatt noen snarveier og gjort ting som ikke er helt i henhold, men denne heksejakten syntes jeg ikke noe om.
  44. Kom hjem i går kveld etter en tur til Sølen-området (Rendalen). Målet var å komme seg på toppen av Nordre Sølen. Første gangen i dette området. Kjørte fjellveien mot Fiskevollen ca. 2,7 mil. Sølenfjellene var dekt i skyer. Gikk et par km til jeg kom til noen vann. Der ble det camp. Litt vind og småregn hele ettermiddagen/kveld. Skulle koke vann til mat og drikke. Dessverre gikk primusboksen tom veldig raskt, så da ble det bare lunken te og kveldsmat (æsj!). Våknet tidlig neste morgen, litt kjølig. Med ingen mulighet for varm mat og drikke, var det bare å starte gåturen med én gang. Glitrende telt i morgensolen. Fin utsikt mot målet (venstre side). Siden jeg ikke fikk laget frokost, måtte det som skulle være lunsj, bli både frokost og lunsj. Det ble en slitsom tur, og det var nesten som jeg ga opp ganske tidlig. Men tvang meg selv til å gå videre. Tror jeg smilte litt da jeg endelig kom meg på toppen. Da jeg kom ned til teltet, hadde det begynt å bli en del vind. Pakket sammen og dro hjem.
  45. Befinner meg per nu på Aurevann i Lillomarka. Dro hit på torsdag, også kom en venninne igår kveld. Sliter litt med å sove nå pga. Sidemannen her. Er vant til å sove alene og det ble brått mye mer lyder og ting å våkne av merker jeg. I tillegg regner der litt av og på som forstyrrer. Varmt er det og 😛 Ellers har jeg lagd mitt første bål! Og mistet favorittsluken min (og nei, var ingen kjenpefisk som tok den, den satt seg fast i bunn)
  46. Litt bittert å tenke på at 16 av 18 vindkraftanlegg som nå bygges i dette landet er helt eller delvis eid av utenlandske investorer fra Tyskland eller Sveits. I Sveits er det for tiden negativ rente så hvis en investor kan klare å ta ut en til to prosent på sin investering i Norge så har de gjort det bra i forhold til å investere i eget land. Sist gang Tyskerne kom hit så kom de med våpen i hånd og da gjorde folk hva de kunne for å stoppe dem. Vi vet hvordan det gikk. Men nå er de tilbake, ikke med våpen, men med penger som de legger på bordet til ordførere og kommunestyrer langs vår langstrakte kyst. Da får kommunene penger til ras sikring av veier, ny skole eller svømmehall og da blir alle veldig glade, skulle vi tro. Men sånn er det ikke. Selv om ordførere og kommunestyrer blir bestukket med penger så reiser folket seg i protest, akkurat som sist de var her. Ingen ønsker dette svineriet i sin bakgård, men akkurat som da tyskerne var her første gang så er det noen som ser sitt snitt til å tjene lette penger og "fienden" trenger arbeidskraft. Dette liker lokalbefolkningen dårlig, og sist gang ble disse folkene kaldt for "rotter", i dag kalles de entreprenører som bare utfører en lovlig virksomhet. Men selv om arbeidet beskrives i fine termer så er det ikke så stor forskjell. Dette svineriet må stoppes før den siste rest av norsk uberørt natur er borte.
  47. Da er teltet testet 2 netter i Veodalen i Jotunheimen. Været var variert fra sol til regn og fra vindstille til 5-7 sekundmeter. Positivt: Meget raskt å sette opp Jeg får akkurat til å sitte inne i teltet (jeg er 175 (ikke 185 som tidligere nevnt)) uten å kakke hue i taket. Det er viktig at den lengste teltstanga står rett. Ekstremt deilig med 2 innganger/fortelt som betyr at utstyr kan hives ut fra innerteltet. Det betyr: Bedre rom-følelse Lett Lite klasking av yttertelt mot innertelt Negativt: Teltet er latterlig glatt. Sklir til alle kanter inni og det er ikke lett å pakke ned Flaps som dekker glidelåsene på ytterteltet burde vært andre veien hvis meningen er at hodeenden skal mot vinden, fordi: Det er kun 1 borrelås nederst som sikrer at glidelåsene ikke går opp Korte barduner er et reelt problem, jeg måtte forlenge 2 stk for å få festet teltet, det betyr: Man må bruke mer tid på å finne en egnet teltplass Lommenene til stæsj i innerteltet drar sideveggene ned mot bakken Hva hadde jeg endret: Ekstra borrelås på inngangene, dropp 2 glidelåser på innerteltet om nødvendig for å holde vekten nede Flapsene på inngangene andre vei Finn en løsning på de korte bardunene. Legg med ekstra i pakken med en smart måte å koble de på uten å knyte? Irritasjonsmoment fra Ringstinden jeg har fra før: Det øverste festet som holder døren til innerteltet (og ytterteltet) oppe må lenger ..opp. De sklir alltid ned og man må drive kontinuerlig justering. MÅ det være så glatt? Konklusjon: Trivdes bedre i 2019 modellen enn det jeg har (pluss for Superlight). Såpass godt at 4 sesongs-varianten er et mulig kjøp til bruk på vinteren. Bilder: Burde andre vei og en borrelås til Stæsj i lomma kan bety innertelt i bakken Forlengelse av bardun. Dette heiser ytterteltet, men om det er negativt vet jeg ikke Ytterteltet sægger litt når det blir vått Opphenget til dørene burde lenger opp Noen flere bilder:
  48. Har hatt noen fantastiske dager i Nordland denne uken. Hattfjelldal var første stopp, men egentlig kun for å korte ned kjørteturen. Deretter gikk ferden til Rabothytta som må være Norges råeste DNT-hytte?! Vi var heldige med været og fikk sett både Okstindene og breen. Spesielt flott når det klarnet helt opp til kvelds og vi fikk nyte den mektige naturen i lav kveldssol. Etter en natt på Rabothytta kjørte vi videre nordover, nærmere bestemt til Saltdal hvor vi parkerte ved toglinja på Langånes og gikk inn til Hessihomphytta som vi hadde leid for tre netter. I hytteleien fulgte det med nøkkel til bommen så vi kunne kjøre helt opp til toglinja. Det sparte oss for ca 2 km på grusvei. Etter knappe 8 km kunne vi låse oss inn i en flott hytte med perfekt beliggenhet ved Hessihompvatnet. Hvorfor leide vi den bare for tre dager??? Litt fiske, mer vandring og enda mer «gjøre-ingenting», bare se utover det vakre landskapet og nyte stillheten - slik gikk nå dagene (altfor fort). Når Saltfjellet byr på finvær, da er det ikke så mange plasser som er finere enn dette området. Liten tvil om at jeg en vakker dag skal tilbake!
  49. Noen bilder fra tur til Dividalen Nasjonalpark. Turen pågikk mens Norge og resten av verden endra seg time for time. Turen gikk fra Frihetsli , Dividalshytta, Vuormahytta, Dividalshytta to netter, og retur med siste fly på en stund hjem.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00


Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.