Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 10. april 2019 i alle områder

  1. Etter tips fra løypebasen, ble det skiløypa første del, så vei. Bare 10 km på sti til vanlig. Mye vær og vind, litt regndrypp også. Bedre vær mot nord, jeg skulle sydover. «Stien»/skiløypa var ille, bare gjørme Det har vært hugst i område, og mye regn i tillegg. Viktig å sette beina rett, selv steiner som normalt bærer gikk til bunns. Heldigvis var dette bare et lite stykke 1-2 km Lett å bli blaut og møkket... Veldig glad når jeg kom til skogsbilveien En glede å gå på etter gjørme og fotbad Møtte disse som var i ferd med å kjøre inn i skiløypa - skulle plante, hadde ikke GPS men 2 A4 ark hvor de skulle plante. De kunne bare engelsk, og fikk sendt de i riktig retning. Kjente skilt dukker opp. Dette skiltet har jeg faktisk satt opp selv! Utrolig mye vann i bekker. Høyre sko lekker... Venstre like tørr Mere og flotte små fosser. Omtrent her måtte jeg ta et valg, kort og over en topp, og veldig vått, eller nedover en lang bakke og mye lenger. Ble det siste. Store dammer på de utroligste steder. Valget var lett. Lettgått, og blir satt pris på når alternativ er vadere, gikk der i fjor og det var helt håpløst på høsten. Nærmer seg Kleiva, lang bakke men kjent og jevn stigning Pyntet med slede. Drikkevannsuttak. Klamt og varmt og fønvind Hadde ikke råd til juletre, så her bruker det pinne. Flotte blomster i store mengder. Tok av scooterløypa, for å spare 4 km på asfalt. Den går delvis går på en høyde. Men har noen søkk. Har blitt små tjern. Flere små tjern med vanlig grass i bunn Dette er gamleveien til Retthella for de som er kjent. Hole/Ringerike begynner å syns, og mobilen funker igjen. Litt ras, skjer hver vår - derfor bør du ikke gå mørkgånga på våren. Mye vær, varmt og fint. Holebygda og Tyrifjorden er flott. Nede i byggefeltet ser jeg også Steinsfjorden, og over til min far. Ble noen skritt i dag også. Bakken ned fra Nordmarka er lang, men nesten hjemme. Så da er turen gjennomført etter planen, fint å være hjemme og ha oppnådd det som var målet. Sitter med mye inntrykk og tanker etter en slik - for meg spesiell tur. Har gått hver dag i 21 dager, ingen hviledager. Vekta var omtrent den samme som ved starten (men glemte å veie meg før start) Ingen gnagsår, kroppen like fin, har ikke falt på turen. Har ikke hatt mulighet eller ønske om å komme inn på mye utstyrsdetaljer, det får komme de nærmeste dagene. Har mye å dele. Men vil takke alle som har fulgt denne «monstertråden» og som har bidratt med innspill og faktisk påvirket turen. Takk til de som også har gitt tilbakemelding - enten ved likerkikk eller kommentarer. Tror denne «Dag for dag- tråden» må ha satt noen rekorder av ett eller annet slag. @Kjell Iver eller moderatorer sitter sikkert på noe statistikk. Men ser at antall visninger er utrolig høyt. Sikkert antall skrivefeil også 😂, for fort har det gått, ellers hadde det ikke vært mulig. Velpolert er vel ikke første ordet jeg kommer på - men dele turglede😀 mens det faktisk skjer, ikke som å se en fotballkamp når du vet resultatet. Her skjer det der og da - og du kan påvirke resultat. Hyggelig å møte @gramjeger og @tubbs også. Takk til @ost og @steingrd for konkrete råd Hode er ellers fullt av tanker - får dele de når jeg har fått summet meg.
  2. Om jeg skulle ha valgt nytt telt i dag ville jeg nok som gammel (77), litt stiv, støl og pga et kne, ganske handikappet. (15% invalid ifølge legerapport), ha valgt meg et to manns telt. Men ennå klarer jeg å opptre som slangemenneske i min lille og kjære Akto. Og siden vi er inne på telt klarer jeg ikke å la vær å vise Akto med baldkin 3 x 160. Her vises prototypen, men den jeg nå bruker nå er en modifisert Tarp fra Magasinet. Vekten øker med den bare 500 gram, men dette er gram jeg gladelig bærer på, gram jeg mer enn sparer siden jeg bare fyrer med ved i min Blikkboksovn MJK II som veier beskjedne 170 gram Og til dere som er luta lei både meg, Akto med baldakin og vedovnen får ha meg tilgitt, for i dag er det tre måneder siden jeg tok grep, la på en gelpakning på kneet, og plutselig kunne jeg gå. Det er i dag, eller rettere sagt i går 2 år siden en fatal kneoperasjon nærmest gjorde meg mer eller mindre avhengig av krykker. Men etter at jeg fikk innskytelsen om gelpakningen som jeg surrer stramt rundt kneet og så har jeg gått relativt lange turer med 18 kg på ryggen. Og nå - nå blinker Hardangervidda og Holken i det fjerne. Ikke rart jeg smiler bredt.
  3. Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.
  4. Da er det på tide med en dag for dag tråd igjen. Denne gangen en ca 3 uker lang tur. Planen er å gå fra Holtet/Vassbotten som ligger så langt syd som du kommer i Østfold, samme grad som Kragerø så ca. De med rød ring er søndager. Litt krøll da det er søndager/helligdager og post i butikk er stengt. Har pakket og sendt 4 pakker -poste restane. Dette sendes, men gass kan ikke sendes, så det må jeg orde underveis. Blir mye mat på 3 uker. Men pakker til en dag mindre enn beregnet og kjøper heller det lokalt. Pleier å pakke litt for mye. 1 etappe er fra Holtet og til Halden. Vurderte kyststien også. Noe av ruta er pilegrimsleden. Etappe 2 er Halden - Sarpsborg. Bær er postkontor. Det var det nærmeste symbolet jeg fant i Topokart. Etappe 3 er sarp Askim. Etappe 4 er Askim til ytre Enebakk. Etappe 5 er Ytre Enebakk til Oslo(Veitvet) Etappe 6 er Nordmarka og hjem. Den blir planlagt underveis. Pakker som er sendt eller gjort klare. Konemor har sende jobben. Utstyret er omtrent det som ble brukt på Tyrifjorden rundt turen, har tatt vekk litt luksus. Har ikke med fiskeutstyr, det blir sendt til Enebakk og blir med siste delen. Vekta er med mat for 4 dager og drikke, inkl yttertøy. Tanker før turen: gå rolig ca 1 mil i luftlinje hver dag. Ikke gå ned i vekt, ikke få gangsår. Tar gjerne i mot tips på ruta, første del har jeg fått @Rino Holt Larsen til å se gjennom. Har vel en del spørsmål før start: Blir det mye mygg? Burde ha startet før, men det var nå jeg hadde mulighet. Blir det så tørt at jeg ikke kan bruke jetboilen? Hvordan blir været? For varmt er ikke gøy og gå i. Litt krøll før start. Er avhengig av og rekke bussen fra Halden kl 17.15. Og da må jeg rekke toget, men først buss. Men har alt i bilen og sitter på venteværelse i turtøyet. Og legen er forsinket....
  5. Drømmen om å leve ute ble til på en liten, idyllisk morenehaug midt i hjertet av Femundsmarka. Året var 1994 og jeg var på min første lengre tur. Jeg hadde nettopp fått min livs største ørret og levde et enkelt turliv. På denne turen utviklet jeg en dyp og ekte kjærlighet til naturen, og jeg forsto at dette var ekte lykke! Nå er det bare noen dager til jeg og hundene forlater skogsleiren vår og tar fatt på turen videre nordover. I den forbindelse ønsker jeg å dele noen tanker omkring prosjektet ‘1000 dager ute’. Det er ikke fritt for at jeg feller noen gledestårer innimellom. Endelig lever jeg drømmen.
  6. Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!
  7. 38 poeng
    Martin HJ

    Hit og dit og tilbake igjen

    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken. Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid.  Tømmerrenna fra gamle dager En rast og en kikk på det digitale kartet  Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til.  Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil Kan ikke klage på utsikten fra køya Første leirbålet Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull. En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt. Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka.  Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da.  Furutrær er noen fine folk Noen har gitt seg ende over Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå.  Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær. Gubbtjønnbua i all sin prakt Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise.  Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været.  I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker. En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien Kokkelering på lavt nivå           Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken.  Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn.  Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene. Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt. Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy.  Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen.  Perfekt leirplass Nydelig kveldstur langs Mugga Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute. Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr. En kald morgen Om litt er kaffen klaaaaar Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig.  Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen. Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme. Et lys er tent på setra Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia Christian og Romeo Julieta har en hyggestund Kartet studeres for de neste dagene Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær.  Rusling i regnet Det er høstpreg i marka Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå. God morgen sier skogen Sus og dus i villmarken Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft Velkommen inn i varmen Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake. "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen" Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret. Christian har funnet seg en helt egen øy     Den som fisker får fisk En pen steikefisk av typen Harr Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.                
  8. Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.
  9. Bare en liten julehilsen fra den absolutte sidelinje. 9 desember i år ble en protese satt inn i høyre skulder. Så nå er jeg enda mer handycappet med protese i både skulder og kne. Mange vil kanskje si at å operere rett før julvar et dårlig valg, men fordi opptreningenn tar vinter og vår har jeg som ihuga friluftsmann ingen tid å miste for i ca 1 september satser jeg på Femunden.
  10. En liten fotorapport fra min aller første tur til Hardangervidda i fjor i slutten av August. Med utgangspunkt fra parkeringsplassen ved Ulevå, noen kilometer vest for Haukeliseter fjellstue, og til sørlige delen av Nedre Hellevatnet der det renner ned mot Songavatnet. Dag 1: Fra parkeringsplassen, med utsikt i den retningen turen går. God stigning i starten, og som vanlig var jeg i dårligere form enn jeg trodde. Første flate området man kommer til, ca halveis opp. Var såpass fint her at jeg vurderte nesten å slå opp teltet her første natta. Trollnup i bakgrunnen. En liten elvekryssing på toppen, før man begynner på veien ned mot Mannevasstjønn. Utsikt over Mannevasstjønn. Herfra er det grei vei ned mot Mannevatn, dog litt lang og drøy oppoverbakke etter Mannevatn videre innover.. Fant en flott teltplass, med et stort flatt område, rett på nedsiden av broen før man krysser elva som renner ned fra Holmasjøen. Utsikt mot Sandflofossen. Camp er oppe, og da er det på tide å koke litt vann til Real turmaten.. The waiting game.. Klassisk dilemma på tur, og værre er det jo mer sulten og sliten man er.. ...endte med at jeg la meg i soveposen og spiste derifra. Hadde med radio, men det var kun på denne teltplassen jeg hadde signal. Null signal på neste teltplass... Våknet midt på natta og var ganske våken, så da ble det te og sjokolade Dag 2: Lading av mobiltelefon mens campen pakkes ned før turen går videre. Broen som krysser elva der Holmasjøen renner nedover mot Øvre Poddevatnet. Utsikt mot der jeg kom fra, broen og stien til venstre i bildet, og Holmasjøen på høyre side. Ganske bratt den oppoverbakken her, så derfor ble den spart til dag 2.. Utsikt mot Sandfloegga og vannet(1337m) som renner ut i Sandflofossen. Brokryssing ved Simletindvatnet(til høyre i bildet) og en liten matpause på andre siden.. Har nå gått av stien som går til Hellevassbu, og går opp lia på sørsiden av Simletind og krysser over til Nedre Hellevatn. Utsikten her er ned mot der jeg kom fra, broen fra forrige bilde er ca midt i bildet, og stien mot Haukeli følger elva på venstre side i bildet. Stien mot Hellevassbu følger vannkanten nede til høyre i bildet.. Utsikten utover vidda på andre siden av fjellene, og kan endelig se steinstranda som jeg hadde som mål for turen. Fikk en ganske god mestringsfølelse når jeg endelig så målet! Bratt steinur på vei ned, så her gjaldt det å gå forsiktig med tung sekk og slitne bein... Fant noen få, men store blåbær på vei ned, så ble en liten pause for å spise. Dag 3: Våknet tidlig, så da passet det fint å knipset litt bilder av "telt i soloppgang".. Stjernebacon til frokost Så var det på tide å prøve fiskelykken. Skal ikke akkurat skryte av fiskehellet på denne turen, det var helt dødt der jeg hadde teltet, både morgen, ettermiddag og kveld. Ikke et eneste vak faktisk. Men nedover elven virket det til å være litt mer liv, stadig noe som var borte på kroken og som fulgte etter den, men ble bare 3 fisk som beit på. Siden de ikke var så store så fikk de lov å svømme videre. Satt og sluken fast en rekke ganger i stein i elva. Klarte heldigvis å få den løs hver gang.. Avslapping og middag i teltåpningen etter en lang dag med fiske. Dette var og første turen der jeg hadde med det nye Therm-a-Rest Z-Lite SOL-underlaget. Det var mye enklere å ha med å gjøre enn Bamse-underlaget. Var kjekt å slippe at det rullet seg sammen når man la det utover. Fordelen med Z-lite var at det var firkantet, og ga flere bruksmåter. Dag 4: På tide å begynne turen hjemover igjen. På vei tilbake gikk jeg langs vannet og mot Hellevassbu til jeg kom til stien, for å gå den helt ned. Planen var egentlig en overnatting til på vei nedover, ved Mannevatn, men værvarselet for dagen etter var igrunn ganske dårlig, mye vind og regn. Etterhvert som jeg gikk bestemte jeg meg for å gå helt til bilen. Og et stykke før Mannevatn begynte jeg å bli smådårlig så tempoet gikk drastisk ned og med mange småpauser. Har nok bare meg selv å takke, siden jeg spiste og drakk alt for lite, samtidig som jeg presset kroppen hardt for å rekke fram til bilen. Endte med at jeg måtte ha spypause når jeg kom til Mannevasstjønn, før jeg endelig kunne gå videre. Etter 11 timer med slit kunne jeg endelig ta av sekken, sette meg i bilen og kunne drikke en lunken Coca Cola-boks som hadde ventet på meg. Siden jeg var såpass dårlig og sliten bestemte jeg meg for at det ikke var så lurt å sette seg i bilen og kjøre 4 timer hjemover, men heller ta en overnatting på Haukeliseter fjellstue. Og den avgjørelsen angrer jeg ikke på, for de hadde ledig rom med hotellstandard, så da ble det middag først, og så en god lang dusj på rommet! ...og iskald cola fra resepsjonen når man kunne slappe av på senga Det ble ikke mange bildene denne dagen, hvertfall ikke som er noe vits å vise fram, men noen ble det jo. Her fra Øvre Hellevatn, og utsikten mot fjellene vest for Hellevassbu. Her var det utrolig flott, ble stående en stund her å kikke... Utsikt ned mot Hellevassbu Sau i solnedgang, ved Ulevå. Utsikten fra døra til rommet jeg fikk på Haukeliseter. Angrer ikke et sekund på at jeg overnattet der. Bra service, meget god mat og veeeldig god seng! Kart over ruta og teltplassene: Som en liten konklusjon for turen, så vil jeg si den var helt super, selv med en svært hard siste dag. Man lærer seg selv å kjenne ganske så bra på slike turer, spesielt med litt motgang her og der. Planene for å ta flere turer i området er allerede i gang. Men kanskje begrense det til der første teltplass var og nedover Poddevannene og mot Årmotvatni. Skal slutte å ta med meg fotostativet, det veier ca 1,3kg og ble ikke brukt til annet enn å støtte opp solcellepanelet. Sekken er tross alt tung nok fra før. Som stativ ble bare kameraet plassert på en stein, men har kjøpt et lite Gorillapod-stativ så det kan stå litt mer stødig. Siden denne turen har jeg og handlet lettere og bedre dunsovepose samt en mindre og lettere radio. Så bare på de to er det spart ca 500gr til.. Fotoutstyr som ble brukt: Kamera: Canon EOS M10 Optikk: Canon EF-M 15-45mm f3.5-6.3 IS STM og Canon EF 85mm f1.8 med EF-M-adapter.
  11. Tom42

    Hva gjør jeg nå?

    Egentlig ingen stor opplevelse – men for en opplevelse. Sånn rent turmessig var turen ingen stor opplevelse. Under normale omstendigheter tror jeg at jeg ikke engang hadde skrevet noe om den i det hele tatt. Alt var som det pleide. Enda engang: sekken var altfor tung. Men for meg ble det likevel en mega opplevelse. I nesten to år er det meste jeg har gått ca 300 meter pga sterke smerter. Men for tre måneder siden, nærmest ved en innskytelse tok grep, og plutselig kunne jeg gå igjen. Gradvis har jeg bygget opp formen igjen, og onsdag 18 juli ankom jeg Trondsbu på Hardangervidda vest. Dette fordi topografien på vestvidda er en smule snillere enn på østvidda. Joda, de glante ikke så lite over ekvipasjen, alle de som satt i campingstolene utenfor bobilene da jeg, en eldre herre på damesykkel med varehenger la i vei. men pytt, pytt, det spilte ingen rolle og snart var de 10 km inn til Byen unnagjort. Der parkerte jeg sykkelen, satt på drag og var trekkdyr selv innover traktorslepa. Etter noen kilometer tok jeg av fra «veien», fulgte en sti, inntil jeg nesten segnet om. Jo, alt var som det pleide. Teltet der til neste dag, forlot hengeren og labbet i vei til vannet – en uendelighet langt der borte, hvert fall når gradestokken viste nesten 30 grader. Jeg ble ved vannet i tre dager og ble belønnet med en fin ørret. Og 1000 myggstikk. Hjemturen ble nok et slit, men jeg fikk det jeg var ute etter, og da jeg ved frokost søndag morgen, foredro for min fru hustruen om ukenes bravader, og avsluttet monologen med: «Jeg hadde klart oppstigningen fra Synken». Og der og da innvilget dette eiegode menneske meg, en tur til. Så ca 10 august: Nok en gang: «Holken, here I come»
  12. Dag 1 Turen startet med en kjøretur fra Kristiansand opp til trondsbu/tinnhølen. Da jeg nærmet meg vøringsfossen var fjelltoppene hvite, så veldig varmt var det ikke denne dagen. Ved bomveien finner jeg ut at betalingsautomaten ikke funker og mobildekninga er så og si håpløs. Stod et nr jeg kunne ringe, men denne personen er på ferie og jeg får et annet nr å ringe, men denne personen tar ikke tlf. Fant en plass det stod jeg kunne betale med vipps, men da måtte jeg kjøre til en plass med dekning, så litt trøblete ble det å få betalt bomavgiften. Bilen blir parker sånn ca 1700 på ettermiddagen og planen er å gå i et par timer før første leir blir slått opp. Men jeg ender opp med gå i 3 timer for å få en litt kortere etappe den påfølgende dagen. Været har lysnet litt da jeg kommer fram til vannet jeg velger å sette camp ved. Ble ingen fisking denne dagen, finner egentlig posen ganske kort tid etter teltet ble satt opp. Har blitt en lang dag. Dag 2 Ustadig vær med regn og oppholds om hverandre, men det stopper å regne da teltet er pakket og jeg er klar for å gå. Tar en liten time å komme til sandhaug, men går bare rett forbi. Planen er å legge meg ved et vann litt sør-vest for besso. Regnet kom selvfølgelig tilbake så fort jeg hadde krysset broene ved sandhaug og det regnet resten av gåturen fram til vannet jeg skulle sette camp ved. Heldigvis stoppa regnet kort tid etter. Nå skulle fiskestanga testes men mye liv var det ikke å spore, helt dødt var det. Siden jeg vet at vannet inneholder fin fisk så fortsatte jeg og dælje sluk i mange timer. Seint på kvelden så kommer første fisk. Den klarer selvfølgelig å svømme tett til noen steiner slik at flettelina ryker, ganske frustrert da kan en si. Men, heiv bare på ny svivel og sluk og på neste kast er det ny fisk på kroken, denne kom hele veien til land. Størrelsen var veldig fin steikefisk på 500g. Fikk 2 til før tåka kom og drepte bettet som var. Dag 3. Denne dagen stod teltet men planen var og ta en god dagstur å besøke mange vann i område. Så jeg tok meg en god runde. Denne rundturen ble det ikke så mye å juble av. Enten så fikk jeg ikke fisk eller så var det vann med 1000 brødre. Så etter en 4 timers tur så kom jeg tomhendt tilbake til camp. Været denne dagen var betydelig bedre så slapp unna regn og den blå himmelen kunne skimtes. Ble ingen fler fisk denne dagen. Men nå vet jeg i allefall hvilke vann som fisken er håpløst småfallen. Kvelden ellers ble fin, rolig avslappa fjelliv blir bedrevet. Dag 4. Teltet blir pakket på morra kvisten og den tunge sekken slengt opp på skuldrene, en kjenner at det er litt vekt når den er pakket for to uker på tur. Sola er ute med sine gode varme stråler denne dagen og gåturen går veldig fint fram til grotflott. Er egentlig litt befriende å komme til grotflott, er så greit å flatt her at det å labbe over denne sletta går ganske så fort. Gikk over her uten å finne fram fiskestanga da jeg ville helt ned til grønndalen, så valgte å bruke tida litt effektivt for å komme fram tidligst mulig. Etter å ha kommet over høyden ettergrotflott, ved brakanuten, søkte jeg rett vest utenfor DNT stiene og gikk ganske direkte mot grønndalen. Området jeg da gikk i igjennom er som en liten labbyrint så det tok sin tid å tråkle seg igjennom mange småvann og bratte skrenter. Hadde vært mye smartere å gå lengre og rundt dette området. Mens jeg var frustrert over hvor lang tid dette område tok kom selvfølgelig regnet og gjorde alt så veldig mye "hyggeligere". Vel nede fra høyden og borte ved grønekroken kjenner jeg beina har blitt tunge, så siste etappen bort til grøndalsvatn ble en kamp, men fram kom jeg. I og med at det nå regnet litt og jeg var dødssliten så orka jeg ikke montere fiskestanga. Gjemte meg bare i teltet og der ble jeg. Men kunne prate meg opp med at dagens mål var nådd. Dag 5. Våkner til at sola strålte på teltduken, så badstua var det bare å komme seg ut av. Beste været på turen så langt, og denne dagen hadde jeg ingen lang vandring foran meg. Pakket sammen utstyret å la i vei. Går på nordsiden av vanna og har retning mot hårteigen. Etter en liten halvtime holder jeg på å trøkke på noen små rype kyllinger, er jo nesten umulige å se i terrenget disse små sakene. Går etterhvert jevnt oppover da planen er å gå rolig mot dnt stien som går mellom Litlos og torehytta. Kjenner stigning i beina men det gjør ikke så mye da jeg vet det ikke blir så mange timer med labbing denne dagen. Når omsider vannet hvor jeg skal ha camp ved i et par dager. Vannet ligger helt blankt og akkurat nå er været perfekt. Sola skinner, ingen vind, og jeg bare nyter tilværelsen. Fiskestanga blir montert, sluk satt på, men vannet ligger nok for stille til at det er mulig å få fisk. Men den som ikke prøver får heller ikke noe. Vet det er fin fisk her, men det er ikke mange, så er langt mellom eksemplarene. Dagen brukes til fisking og og avslapping i sola. Dag 6. I dag vil jeg opp til hårteigen, har tenkt på å ta turen opp dit de siste par åra jeg har vært på vidda, men været har vært håpløst da jeg har vært i område så har da droppet det. Denne ganga er det ikke en sky, det er vindstille og en liten dagstur sekk pakkes og jeg setter igang. Labbeturen inn til foten av hårteigen tar i overkant av 1 time, gikk som en drøm da jeg denne dagen ikke hadde 30 kg på ryggen. Selve klatringa opp til toppen går fint, selv om de taua som er plassert på de bratteste områdene ser litt sketchy ut. Utsikten fra toppen kunne jeg ikke klage på, fri utsikt i alle retninger. Tar en liten lunch på toppen før jeg vender nedover igjen. Og begynner labbeturen tilbake til teltet. Vel tilbake prøver jeg stanga igjen men noe fisk blir det ikke. Men jeg er fornøyd med dagen uansett. Kom meg jo endelig opp på hårteigen. I og med at bettet er ganske tragisk ved dette vannet bestemmer jeg meg for å pakke ned teltet å gå videre utpå ettermiddagen. Bestemmer meg da for å ta DNT stien mot Litlos. Går til jeg kommer til øvre grøndalsvatn. Her var det mange folk, men finner nå en teltplass. Får svingt med stanga, men denne ganga blir det fluestanga da det et vakeaktivitet på gang. Det blir noen på land, men ikke noen å skryte av. Men akkurat nå er jeg glad for bare å kjenne at det napper litt i snøret. Dag 7. Tar denne dagen turen ned til Litlos, tok meg ca 1,5 timer å gå ned til hytta, så kommer til hytta opplagt og fin. Her har de til og med et ledig rom til meg, så da legger jeg meg inn her og nyter noen brune mens sola steiker. En dag med luksus er ikke feil etter ei uke ute. Dag 8. Spiser en god frokost, godt med et lite avbrekk fra havregryn til frokost så nyter brødskivene jeg spiser denne morraen. I dag skal jeg opp til grotflott igjen, men denne dagen skal teltet opp her. Igjen er været på min side og labbeturen går ganske fint, følger bare dnt stien denne dagen og bryter bare av når jeg kommer til vannet jeg har bestemt meg for å sette opp teltet ved. Får fisket og kost meg i flere vann denne ettermiddagen, fisk blir det og, så fiskemiddag ble det på denne karen. Magesekken var på den jeg tok med for å spise var full av stankelbein. Skal sies at jeg aldri har sett så mye stankelbein som jeg gjorde på denne turen. Det var ekstreme mengder av dem overalt. Dag 9. Ny dag ny vandring. Denne dagen var planen å gå til reinavatn for så å bli der et par dager. Velger korteste rute så da blir det navigering på kart. Ikke store problemet da jeg har gått her før, men det blir noen timer på beina. Området er veldig fint så det gjør meg ikke akkurat så mye, men jeg kjenner jeg har vært ute i noen dager nå, så energinivået kunne vært litt høyere. Etter noen timer ankommer jeg vannet men teltplassen jeg så for meg har blitt tatt så må finne en annen, men det gikk veldig fint. De som hadde tatt plassen jeg hadde planlagt var noen hyggelige fiskere så da hadde jeg selskap denne ettermiddagen og kvelden. Fisken var ikke enkel å lure men, fisk ble det. Det ble bare et par stk på oss 3 som fisket så og si hele tida. Men nordvesten hadde nå gjort sinn inntog, så så veldig overraska var vi ikke. Etterhvert som det gikk mot kveld meldte regnet sin ankomst igjen, så ble en tidlig kveld. Dag 10. Denne dagen ville jeg opp i høyden å prøve meg litt der oppe. Nordvesten stod enda på, så håpet var ikke så veldig stort. Men tok en tur opp til dimedalshøydene og fiska meg rundt et par vann uten napp, så da tok jeg bare turen ned til teltet igjen. Var ganske så kjølig der oppe selv om sola prøvde å varme litt. Dag 11. Vinden hadde stoppet og varmen var tilbake i lufta denne dagen, så frista litt å ta turen opp i høyden igjen, men valgte å gå mot hvor neste teltplass var planlagt. Var en relativt kort å grei etappe jeg hadde foran meg, skulle tilbake til vannet jeg hadde første overnatting på turen. Labbeturen gikk veldig greit og etter en øl pause på sandhaug var det kort vei til vannet. Da jeg kom fram så jeg endel folk og masse vaking. Så her var det bare å finne seg en teltplass og montere fluestanga. De som stod og kasta med sluk kasta og kasta uten napp. Men fluestanga gjorde jobben og fin halvkilos endte på land. Den smakte godt i panna denne fine sommerdagen. Grunnen til vakfesten ses under. Dag 12. Pakker ned teltet så fort jeg våkner denne dagen, og tar fatt på veien tilbake til bilen. Det blir en rein marsj dag da det ser ut som jeg går mot dårligere vær. Men jeg er heldig og det begynner ikke regne før jeg nesten er ved bilen. Var en fin tur, men innså vel at det kanskje ble litt mye vandring og litt lite fisking. Er av og til en vanskelig ballansegang det der. Tror at om fisken hadde vært mer bitevillig så ville jeg ikke tenkt sånn. De siste dagene ble det ikke tatt så mye bilder så jeg, så da ble det ikke noe med her. Husker ikke hvorfor jeg lot kameraet ligge i sekken. Ser også at det ble tatt altfor lite bilder av fiskene jeg fikk. så det må rettes på til neste tur.
  13. Forvidde furuer er alltid fascinerende, hva er historien bak? Lynnedslag? Helt ute av proposjoner. Nok et skilt med Olavsleden. Er jeg på en ufrivillig pilgrimsreise? Men her peker den feil vei. Blir litt forvirret av disse, får det ikke helt til å stemme i hode, men noe må man jo tenke på.... Dette er beste vannkilden på 6.5 km i luftlinje. Bare gugga. Bekken er tegnet inn som ganske stor på kartet. Det er utrolig tørt. Kom til et kryss og måtte velge høyre eller venstre. Begge deler litt vei først. Slitent hode og valgte feil, havnet i hogstfelt. Burde ha snudd....... Kom ut på andre siden og der var stien brei og bra merket. Jeg gjør mest feil på slutten av dagen. Her er Ertehytta bra merket. Ble noen km og skritt i dag også. Litt mer usikkert vær i morgen. Må se på hvilke rute jeg velger ned til Halden i morgen. Halden er første delmål. Her ligger en poste restante pakke og venter på meg. Hit kom jeg - helt etter planen. Så er i rute. Sitter i sola, med mye tøy på da det blåser. Lader med anker 21w solpanelet. Ligger fint til. Har flott teltplass, klart vann, sol og 2 streker med 4G, og snart er kaffen klar 😀 Nyter livet🤩
  14. Terka

    Juletur ved Tyin

    Siden jeg synes det har blitt mer og mer utstyrsprat og mindre innlegg om turer på forumet siste år (meg selv også), så får jeg bidra litt i motsatt retning. Jeg har barna mine annenhver jul, og i år var det jul uten barna. En ypperlig åpning i kalenderen for tur over flere dager. I sommer ble det litt vandring i området mellom vanna Bygdin og Gjende i Jotunheimen. Og mens vi satt utenfor Torfinnsbu og kikka sørover så tenkte jeg at i området sør for Bygdin har jeg jo aldri gått tur. Det må også utforskes! Tilbake til juleturen, tankene om å gå i dette området i jula begynte komme i oktober. Og når jeg nevnte det for @Gittiamo så syntes hun det hørtes ut som en super ting å bli med på. Litt litteraturlesing om området og studering av kart utover November identifiserte alternative startsteder og ruteforslag. En del av de vanlige skiløypene senere på vinteren går over vann, men hva med trygg is i desember? Ytterligere søk og lesing etter informasjon og statistikk gjorde det klart at en del større vann med god sannsynlighet ikke var trygge å gå på. (Bygdin er fortsatt åpne, på Tyin la isen seg rett før jul, hva med Olefjorden og andre vann i området?) Det ble etterhvert klart at det beste og letteste utgangspunktet var å gå inn fra Tyinkrysset. Hvorfor gå tur i jula og den mørkeste tiden av året? Svaret for min del er litt delt. Jeg hadde mulighet til fri og tur lenger enn en helg, jeg hadde behov for at avbrekk fra høstens hverdagsstress, og det å være på tur den mørkeste tiden av året er en motivasjon i seg selv for min del. Turen nærma seg, jeg ble liggende med magetrøbbel dagene før avreise, mens @Gittiamo var ferdig pakka og ivrig på å komme i gang. En dag senere en planlagt var vi i gang. Undertegnede var fortsatt litt redusert i formen, så vi starta rolig innover i lett terreng fra Tyinkrysset mot Fondsbu/Bygdin. Første natta var det 14 minus, vindstille, og tåke. Ypperlige forhold for en del kondens og rim inne i teltet. 😄 Det ble etterhvert klart at formen fortsatt ikke var helt på topp, og ambisjonsnivået ble redusert fra å krysse et større område til å gå fornuftige etapper og kose oss ute. @Gittiamo hadde med juletrær, og ribba smakte godt. Skikkelig julaften! 🎄❄🎁😄 Med få timer med dagslys og mange timer med mørke, blir det en del timer i og rundt teltet. Det tar også litt tid å sette opp/bryte camp, smelte snø, lage mat osv. Vi har vel i soveposen i åttetida og opp igjen i sekstida for å være i gang med å gå når det begynte å lysne. Timene i mørke går fort, ingen tid til å kjede seg, og begge sov mye mer en vi ellers har gjort i høst. Turen ble absolutt ikke som planlagt ukene og månedene før, men det er fint bare å være ute, gjøre de "enkle tingene" og bare eksistere i sin egen lille tur-verden også, ut fra det man har kapasitet til. Satser på at neste år blir enda mer i friluft enn avsluttende år. Neste runde med telting blir rundt nyttårsaften med barna. God jul til alle på forumet, og godt nytt tur-år i 2020! Tur er tur, både nærtur, fjelltopper, vidde, vann, skog, og bærtur.
  15. Har hatt lyst til å skrive turraport lenge, Har til og med startet på flere..men med Dyselksi og Konesntransjonsvansker så har det blitt med forsøket..Men nå har jeg bestemt meg for å fullføre en, Tenker at en enkel metode vil være å legge opp et bilde å spinne litt tekst rundt det, Så her kommer den. Turen starter fra husdøra og skal ta oss fra Karlebotn til Neiden og videre in til Pasvik før vi snur og går hjemmover, Hadde satt av 4 uker til dette, ikke no tur det skal jages kilometer men kose seg med både fiske og jakt, Har med telt men kommer til å bruke åpne koier og gammer underveis om det passer. Vi kommer til å følge stikka løypa til Finnmarksløpet, Et av "målene" med turen er følge Finnmarksløpet. Utstyr finnes frem og sjekkes i Boden/Tur rommet. Dette ble første turen med 2 Pariserbrett, Tidligere turer har foregått med ulike oppsett med bla Fjellpulken 144 og et pariser brett- Fjellpulken 188 ( Lånt av dama) var i tenke boksen en stund før denne turen hvilke oppset jeg skulle gå for, Konklusjonen ble 2 Pariserbrett med fjellpulken pakkbagger på 150 Liter. Jeg er veldig fornøyd med dette oppsettet, Jeg har 2 Alaska huskyer, De trekker det ene brettet foran meg og så har jeg line bra brettet somer festet i meg, så trekker jeg det andre brettet, Fordelene med Pariserbrettene kontra Fjellpulkensyne jeg er mange: Egenvekt pr brett er lav, de er like breie så går i samme sporet,De settes oppi hverandre og er grei å transportere, Rimelige i innkjøp,Brukes ofte til å hente ved, med pakk bagger, kan man ta inn hele baggen i telt/hytte. Dette oppsetet er nå brukt på 3 turer på tilsammen 6 uker, og er veldig fornøyd. Dette er mitt fantastiske turfølge på denne turen! Luna t.v og Frøken Alt lagt frem, som vanlig skeptisk til om alt får plass Alt fikk plass i pulkene, Det er 40 Kg i hver pulk. Da er vi underveis, Det er mildt og værmeldinga er elendig, det er meldt regn og pluss grader de neste 3 dagene..Dagens mål er å komme seg så langt nordover og unna kysten for å forhåpentligvis komme seg unna regn, håper på 25 Km. Etter ca 10 km kom regnet...vi gikk 10 km til før vi bestemte oss for at dette fikk holde å ikke bli for våte, Regn på vintern er no herk.. Det ble 3 netter på samme sted..Det regnet nesten hele tiden, så vi valgte å holde oss i ro, værmeldingen fremover var god, så vi visste det kom til å bli panser spor når kulda kom tilbake, det ble det også, Så forflyttnings farten videre ble meget høy. Frøken er glad i komfort å sniker seg fort opp på det oppblåsbare underlaget På tur etter 3 døgns venting på været,10 minus og panser spor, ble 30 Km denne dagen. Stiv kuling, og lite venlig område for 2 pulker med taudrag Flott åpen gamme ved Garsjøen. Koser meg med god mat i gamma ved garsjøen,lå 3 døgn her. Meget happy jeger, nydelige områder. Fantastisk flotte forhold, skare med litt snø på! Nydelig kvelds stemmning over Gallok. Ble noen pinner på Gallok. Ble litt fangst også rundt omi Gallok området. Får ikke vi komme inn?? Klare for avgang etter en natts overnatting på Neiden fjellstue, Små kørlige -30 Hadde et depo stående her, veldig greit da jeg kom til å passere her på retur fra Pasvik. Ved grense gjerdet mellom Neiden og Pasvik. Utrolig flott område helt nord i Pasvik. Liten jakt tur ut ifra Vest koia i Pasvik. Camp like utenfor Neiden på Retur. Jippi kom i mål med min første turraport! Denne turen endte på 22 Dager, og ble 450 Km lang inkl jakt turer, Vi hadde som beskrevet tidligere mlddvær og regn i starten, bortsett fra det hadde vi veldig mye flott vær! Denne turen kan passe veldig mange, da det på denne tia er stikket og tråkket løype for Finnmarksløpet,. Ser at det er en del hull der jeg ikke har tatt bilder, Prøver hele tia å bli flinker tild dette.
  16. Tanker etter turen Dette har for meg vært en liten «Norge på langs» tur. Gjennom hele Østfold på langs, krysset Akershus og Oslo, og så litt i Buskerud fylke. Ruta har vært innom Sørmarka, krysset Østmarka, Lillomarka, Maridalsmarka, innom midtre og indre delen av Nordmarka og krysset Krokskogen. Gått forbausende lite på asfalt, men mye på stier, skogsbilveier og leder, men også gått «Skauleis». Har hatt det meste av av vær, fra -6 grader og snø i lufta, fra tørke til styrtregn med torden, vårløsning med råtten snø og bakke som ikke holder en voksen mann. Til sol og varme dager. Overnatting har vært gapahuk, 2 DNT hytter og resten i telt. Lettvektsutstyr og «post restante» pakker 5 steder har gjort sekken lett. 7-8 kg på det minste til 12-13 på det meste. Men med så mye variasjon i været har jeg vært på grensen av utstyret jeg valgte for turen. April var usedvanlig varm og tørr, det samme var mai i fjor, og nå skulle jeg til normalt varmere strøk. Men den gang ei. Men hadde med nok til å greie meg, «alltid tørt» posen med tøy og syntetisk dunlue på natta reddet turen. Det har en utrolig stor variasjon i kulturlandskapet gjennom hele turen, mye dyr og blomster - ikke en dag som har vært lik. Når jeg kom hjem i går hadde jeg «stuket» som en som har vært lenge på tur, 3 ukers skjeggvekst, ikke dusjet på 3 uker, og med 2 underbukser som har vært byttet på, men ikke vasket. Samme t-shirt på hele turen, men fått en skylling i ei elv. Lukter faktisk ikke så ille som en skulle tro. Mest brun i nakken, siden jeg gikk mot nord. Føler jeg har knekt koden med langtur, til og med beina holdt, selv om jeg gikk hver eneste dag i 3 uker. Jevn og rolig gange er bra for både kropp og sjel. Helt ut restituert hver morgen. Håper noen kan lære litt av dette og ikke starte for hardt hvis de er heldige og får mulighet til å ta en langtur. Ikke ødelegg bein og kropp med en hard start, du/dere har god tid. Nyt turen ikke -kilometer eller rekorder. Fikk spørsmål i går av naboen, hvor langt jeg hadde gått, og jeg måtte innrømme, at nå var det så langt at jeg faktisk ikke visste det. En ny dimensjon for meg, 21 dager på fottur er også min nye rekord. Så satte sammen en liten tabell fra skrittelleren på iPhone - sikkert ikke 100% men nær nok. For min del er det en tur som vil bli husket så lenge jeg lever vil jeg tro. At Østfold hadde så mye å by på som turfylke forbauset meg. Men mest av alt, vil jeg huske hvor viktig vann er, ikke minst rent vann. Så tørt som det var til å begynne med, og strekninger på 6-7 km og ikke en dråpe vann er veldig uvant, og jeg tror vi tar det som gitt at vann er tilgjengelig og rent når vi er på tur. Men med det klima vi har sett i fjor og våren i år, vil nok endre vårt syn på dette over tid. Så oppfordringen må bli å komme seg på tur, nyte naturen, og de fleste har vel kjøpt inn sommerens og høstens turutstyr alt. Bruk det! Ha mer fokus på tur enn utstyr. Har testet mye, og det perfekt finnes ikke. Men har tatt bilder og vekter av alt som var med på turen, også det som ble sendt hjem. Så lager et eget innlegg på selve utstyrsoppsettet og min erfaringer rundt hver ting i nerdestil. Tar litt tid å sette det sammen. Har hatt et ønske om å ha selve turen som hovedfokus - denne runden. Utstyret er bare et lite middel for å komme seg ut på tur, og lett sekk hjelper for oss som ikke har verdens beste helse eller form. Ikke minst en stor takk til Konemor, som lot meg få 3 uker til en egotripp, selv med Sølvbryllupsdag midt inne turen. Fokuset har også vært å dele opplevelsen i nåtid så nærme som det lar seg gjøre for en person. Så ligger 3 uker etter på Facebook, lokalavisa og Instagram etc. - og det har ikke vært noe savn overhode. Vil takke nok en gang for alle gode tilbakemeldinger, og vil ønske alle fjellforumere mange fine små og store turer i en den flotte sommer og høst perioden som vi nå står foran. Memento mori i betydningen - husk å leve mens du lever, for en dag skal du dø.
  17. Nok et bilde fra Kapteinsbråten men fra motsatt side, været skifter veldig fort, og når sola blir borte blir det iskaldt. Kom ned mot Glomma igjen, skyene begynner å bli tunge i bunn. Da dukket det opp en hare, rakk å se på den i ca et minutt! Gikk så 100 meter og da så jeg en hare til, men rakk ikke å ta bilde av den. Da har jeg sett 3 harer på turen. Mer skyer, og vind. På med jakka igjen. Dette blir regn. Glomma er så stor og brei at en glemmer at det er en elv. Det ble 800 meter på asfalt i dag. Ingen annen mulighet. En liten lokal foss ved Brekke. Så et område så flatt som jeg egentlig har sett for meg hele Østfold, laget med vater. De dyrker mye forskjellig - så det er ikke mye som er likt. Litt lokal grusvei, ikke noe trafikk. Sto et skilt til Suteren, bålplass og 3 gapahuker, passet bra, for det begynte å regne. Regner og blåser langt inn i gapahuken. Som ekte lettpakker, måtte jeg krype i posen, rakk ikke å skifte før regne kom. Ikke mye flott utsikt. Så da kom jeg hit, stresser ikke, en fin plass, sikkert helt topp på sommeren. Enhetene er stortsett enig også. Må belage meg på kuldegrader i morra natt også, håper været snur litt igjen. Men kaffen er klar, og maten spist opp, begynner å bli mere og mere sulten også, har heldigvis med 2 ekstra pakker med Feltrasjoner, den ene gikk med nå. Ligger litt dårlig an med strøm også, går dårlig å lade i regnvær, og når det er så ustabilt vær. Har bare med en knøttliten batteribank. Får se om jeg finner noe strømuttak eller at sola plutselig dukker opp. Er faktisk helt i rute i forhold til oppsatt plan, ørlite foran, og kroppen og beina er like fine😀 I morra er jeg halvveis i antall dager. Føler jeg har knekt koden.
  18. Kom over et skilt med info om hvorfor det heter Ingaleden. Greit å lese slike skilt. Hoppet av denne leden ved Eidsberg Kirke. Også litt utnyttig info om at Magne Furuholmen, har aner herfra😂 hvis du velger alternativ rute! Lett å gå, men motbakke. Langslutt-bakken! Prøvde å finne ei hule, men det begynte å regne, ga meg derfor og gikk til: Det var skiltet til gapahuk, og nok et infoskilt ved gapahuken. Bra gapahuk, med ved og tett tak! Med yr som så slik ut, var valget enkelt Jeg blir her i natt😀 Ikke den lengste dagen, men jeg ligger an til å komme til Askim på søndag, en dag tidligere en beregnet, og da er post i butikk stengt. Så ingen grunn til å stresse og bli våt unødvendig. Edit: Tørking av utstyr - hjelper muligens litt selv om det er 8-10 grader
  19. Stor åpne jorder, den sure vinden får bra tak. Men sola varmer. Det ble noen få meter på asfalt, så inn på små grus/traktorveier. Så inn på små stier igjen, veldig forbauset over hvor lite asfalt det faktisk har blitt i dag. Dagens hovedmål, post i butikk😀 Merker at sekken går fra veldig lett og opp med ca 4-5 kg med mat. Det betyr at delmål nr 2 av 6 er i mål. 🎉 Litt asfalt og inn i skogen igjen. Snakket med et par små gutter på 7-8 år, som laget en fallgrop for å fange dyr. De lurte på hva jeg skulle, og jeg sa jeg skulle ligge i telt. De viste om en fin plass. Fikk greie på hvor det var. Etter ca 30 meter dukket plassen opp! Komplett med sliten lavvo. Mer små veier og stier Endelig et skilt, viste ikke at det het noe her, men var her jeg hadde sett meg ut som teltplass. Spesielt skilt, dog for en meget god grunn. Her var det 100% frittgående høner/hane. Ikke ofte en ser dette. Greit å ha hund i band da. Hit kom jeg - helt etter planen. Appene er stort sett enige også om hvor langt jeg har gått. Et skilt viser trolig veien videre, må studere kartet i kveld. Fantastisk flott odde, dett blir en fin kveld. Status er at kroppen er like fin etter ei uke, ingen gnagsår, buksa passer forsatt, og klar for regnværet i morgen. Til og med 100% strøm på AirPods, DAB-radio, inreach og mobil! Alt etter ei uke på tur. Satser på at de to siste ukene også går etter planen.
  20. Det går mye tid når stiene blir borte. Fremdrifta går ned til 1/3 av normalt. Men så ikke noe mere til oransje merking, så det valget var rett. Lett å gå igjen når det ble stor sti. Været er surt, vind og sol omhverandre. Ikke helt lett å kle seg. Tok korteste vei. Lett å gå i en gammrl lysløype dom tydeligvis er mye brukt. De har lagt wire for en papirfabrikk som duk, ser ikke ut. Burde vært kavla i stedet. Men er velkommen tilbake i det minste. Husket den gamle vitsen. De som kommer fra Kypros blir kaldt kyprioter, men hva kalles de fra Idd? Vet fortsatt ikke svaret. Det var åpent pga komf, og var innom og fikk fylt opp vannflaskene, vann er en stor utfordring. Mye større enn tenkt. Veldig tørt. Ble noen hundre meter på asfalt, måtte passere over: Jernbanen. Her var det skiltet, men den veien jeg skulle sto på baksiden. Vi som har satt opp og bestilt skilt - vet at høyre og venstre er viktig, har gleppet her. Lett sti igjen. Kom inn på et merke med Olavsleden. Må lese meg litt opp på den, kan gi en bedre rute enn tenkt. Hit har jeg kommet, enda et stykke igjen til dagens mål ved Erte. Flotte åpne områder med furuer. Gøy og lett å gå på.
  21. Denne toppen dukket opp. Like etter kom et flott infoskilt. Bygdeborger er artig, men tok ikke turen opp. Men merker meg stedet. Rart med bever i lakseelver. Trodde de ble fjernet derfra? Her har di bandasjert trær med netting, må være for å hindre bever. Har ikke sett dette før. Fin sti på begge sider av elva, men ingen fisket. Var vissnok ikke lov før 23 mai. Må jo være et perfekt sted å fiske! Mer lettgått stier dukker opp, men landskapet endrer seg. Det er skog. Gamle hesteeier, bygget opp rundt nuter. Her var det et flott område med mye siv, men ikke lett å ta bilder av. De er høye, ca 2.5 meter, hold telefon så høyt jeg kunne og tok bilde. Naturlig hellere også, minner litt om landskapet rundt Sandefjord. Mer siv og litt åpning. Mer lettgått og vel merket sti. Lette å gå og følge enn dette blir det ikke. Nok et naturreservat. En gammel grensestein? Her var det ikke noe skilt, så jeg er like blank. Men delen jeg har gått i så langt, passer vel bedre inn under Sverige ? Var en rart lyd lenge, lange rør som slo i vind og bølger. Tok av den godt merka stien og fulgte ruta jeg hadde laget, mye mer krevende. Havnet inni et enormt grustak/bergverksanlegg. Tipper veggen er 60 meter høy. Men de ansatte overhalte en eksenterknuser, og fikk litt råd på mulig vei ut. Og det hjalp. Litt mer krevende egen navigering. Stedvis vanskelig å finne stien. Her minner landskapet om Telemark. Mistet stadige vekk stien. Tegn etter gammel gruvedrift, midt innpå fjellet. Det blåste surt, og kom litt haggel/snø. Fant heldigvis igjen stien, men merkingssystem var veldig slitt, syns så vidt på første treet. Kom over denne flotte furua. Tenkte på @Tom42 som liker naturlig bøyd virke, denne hadde vært perfekt til en struts. Inn i skauen, heldigvis mer lettgått, begynte å bli sliten. Litt myr også, men ganske tørr. Da kom jeg hit som planlagt. Det er så tørt at jeg må finne teltplass ved et vann. @Iddefjording som jeg møtte på bussen fra Halden bor ikke langt unna. Da er jeg overhalveis til Halden, som er første delmål. Har trua på at dette går bra, men har lyst til å prøve å gå lenger. Men er en lang tur, så viktig å styre seg. Fulgte slavisk merking i går, her hadde jeg kunne spart 850 meter om jeg hadde vært mer våken. Men oppdaget det for seint. Lett å la seg lure av god sti og bra merking..... Blir kaldt i natt også. Edit: Har gått med stillongs i hele dag. Enkel lørdagsmiddag - men var ok. Dagens høydepunkt, var møte med denne. Sto i ro i sikkert 30 sekund før den snudde.
  22. Det var en gang? Kan man starte historien slik? Føles så feil å starte den med «da jeg var ung». Men det er jo egentlig det denne historien gjør. Det starta når jeg var i begynnelsen av 20-åra og levde hele vinterhalvåret i buldrerommet på Villmarkshuset og Cafe Sara i Oslo. På Cafe Sara ble alle store og små klatreskrønehistorier delt. Den ene ruta hardere enn den andre. Selv var jeg en svoren klipperotte så når de kule gutta snakka med store ord om Hurrungane, Turtagrø og Elvis (Storen) så var det så totalt fremmed for meg. Disse gutta var allerede da legender og hadde dette stedet som sitt eget lille mekka. De skrøt hemningsløs over harde og lange ruter i ekstreme værforhold. Noe som gjorde at jeg slo fra meg slik klatring. Det hørtes bare slitsomt, kaldt og vått ut. Jeg fikk heller holde meg til solskinnsklatring på klippene på Hankø og buldring innendørs. Men årene gikk og det gjorde en skulder også. Noe som gjorde at jeg ga meg helt med klatring. Jeg ville aldri komme tilbake på samme nivå noen gang. Så jeg ga litt opp det der med klatring. Men det var alltid savnet. Og ikke bare klatringen men alle nettene utendørs for å makse ut tilgjengelig klatretid. Og siden savner murra i bakhodet lenge, og skulderen ble trent opp, så måtte jeg se om jeg kunne ta opp klatringen igjen. Samtidig måtte jeg endre fokus og heller prøve en litt annen vinkling på klatringen. Så da begynte tanken forsiktig om tinderangling å ta form. Samtidig så jeg at en av de mest urbane mennesker jeg vet om, klatra Austabotntind. Og kan hun så kan i hvert fall jeg. Og vips hadde jeg kun ett fokus. Store Austabotntind. Jeg var nesten besatt. Et drøyt halvår i forveien ble dato satt og guide booka. Siden jeg er uerfaren på slik klatring og jeg ville klatre på mine premisser når jeg har tid, så er guide helt gull. Da slipper jeg å mase på andre også. Tiden fremover ble brukt på å trene både i terreng og klatrehallen. Men et par dager før turen så ble det hele avlyst da min klatrepartner smalt i veggen og brakk noen ribben 🙈 så da ble dagen brukt til å sitte på toppen av Store Dyrhaugstind og se bort på den fine profilen til Store Austabotntind. Men jeg ga meg ikke med det, så da ble det booka en hel fjellsportuke sommeren etter. En uke med to topper og litt lek og læring og sosialt dagene mellom. Som oppvarming til Store Austabotntind så fikk vi en tur over Uranostraversen fra syd. Og for en dag. Vi var helt alene i fjellet. Været var varmt og godt og det var helt vindstille. Gruppa var helt super og vi lo og fleipa i alle de 14 timene turen tok. For vi fikk med oss 8 km strafferunde pga store mengder snø over veien inn. Et par dager etter skulle vi endelig opp Store Austabotntind. Været var ikke like bra men vi tok sjansen. Og selv om det var midt i juli så snødde det. Akkurat nok snø til å dekke over steinrøysa, men allikevel ikke nok til å holde deg over steinen. Så på vei opp datt vi igjennom gang på gang. Jeg så ut som en dalmatiner på beina etter denne turen pga alle blåmerkene. Og sikt var det heller ikke mye av. På vestreste ved rappellen ned til eggen så skjedde diverse hendelser med et annet team, som gjorde at jeg snudde sammen med to andre damer på tur. Og det var jeg glad for. Ergo nådde jeg ikke Store Austabotntind den sommeren heller. Men selv om det ikke var noen krise å snu før toppen, så gir man seg ikke. To år skulle det gå for tredje forsøk. På forhånd hadde jeg lurt med meg en venninne som ikke har noe klatreefaring. Men siden hun er født og oppvokst i en steinrøys så var jeg ikke bekymra for henne. Natta ble tilbragt på bandet i en campingbil i stiv kuling. Det rista i hele bilen og søvn ble det lita av. Vi starta å gå fem om morgenen også. Men hey. Jeg var på tur med en av mine favoritt turmennesker og selv om vinden var sterk, så hadde ingen knekte ribben og det snødde ikke heller. Turen gikk faktisk som en lek selv om min venninne en stund lurte på hva i alle dager jeg hadde dratt henne med på 😂 men så fort vi var i tau så var alt bare fryd og gammen. Vi storkoste oss hver eneste meter av hele turen. Vi gikk også i le for kulingen som herja men siste stykket opp mot toppen så kjente vi vinden godt. Det var en liten stund usikkert om det var mulig å gå helt opp på toppvarden, men i det vi nærmet oss, så stoppet vinden opp og alle skyer forsvant på et blunk. Altså kan man få en bedre tur? 😍 Toppen ble feiret med rømmegrøt og Olsokfeiring på Fondsbu etterpå. Noe som virkelig toppet dagen. Så det tredje forsøket ble perfekt på så uendelig mange måter 😍 den som venter på noe godt osv. Det er noe i det.
  23. Da jeg valgte å gå et par km tilbake, var det både gode stier og god merking. Lettgått og ikke noe knoting. Fin skogbunn å gå på. Passerte jernbanelinja igjen. Kom ut på åpne områder, men surt. Av og på med jakka og hansker. Fine gårdsveier og ikke trafikk. Skumle skyer i horisonten, men fikk ikke noe på meg. Kom i på pilgrimsleden, da er navigering veldig lett. Fredriksten i synet for første gang. 1.5 km igjen😀 Jeg slapp unna med ca 2 km på asfalt før det ble ny grusvei. Gamle veier er ofte gode å gå på. Disse er ikke gode å gå på, glad jeg ikke er hest her, På grensen til allsang scene. Hovedporten. Ble ingen salutt, men fornøyd med å nå første delmål. Flagget var i det minste oppe. Flott utsikt, men sur vind, så ble bare noen få bilder. På vei ned til Ekstra for å hente pakka som venter. Pakka i boks, klar for neste etappe. Litt lading, når muligheten byr seg hører med, men hadde 60% igjen. Føre var prinsippet. Alt glir ned 😂 Første strekka med teltplasser. Da er det bare å omstille hode og gå i retning Sarpsborg som er neste mål. Litt stolt, og litt rart på samme tid..... føles godt å dele det med dere🤗
  24. SnorreL

    Skryt til Helsport

    Helsport er jo kjent for topp service og det fikk jeg nok en gang bekreftet nå. I går formiddag mailet jeg med Helsport sin serviceavdeling om at jeg trengte et par nye ledd til teltstengene til mitt Svalbard X-trem. Nå i dag har jeg mottatt og satt inn de nye leddene. Så etter mail i går formiddag, fra Melhus Trøndelag via Posten til min teltpose i Drammen nå i ettermiddag og det uten at det kostet meg ei krone. Det er meget bra service synes jeg og gir meg lyst på flere Helsportprodukter. (forresten unormalt bra jobba av Posten)
  25. Etterord Det har gått noen dager etter at turen er ferdig. Reisa har vært flott, hvor selve reisa har vært målet, ikke målet i seg selv. Det gjør at ting underveis tas på en annen måte, du har tid til å motta informasjon og snakke litt med personer du møter på turen. Sånn sett er det å gå mot «hjem» en fin faktor på å få hode til og skjønne og forberede seg mentalt på at når er snart reisa over en naturlig og fin måte. Dag for dag tråd prinsippet gjør at de som velger å følge en slik tråd, får mye info - nesten i reell tid. Du kobler været, får muligheten til å gi innspill og blir en i mye større grad «med på reisa», enn og lese en turrapport som du ofte vet resultatet av. Tror dette er hovedgrunnen til at det har vært så enorm respons sett i Fjellforums skala. Så slike turer setter nok litt spor - også når du trur du har landet. Litt merkelig at dette oppstår på selv så korte turer som denne på 21 dager. Det tar nok noen dager å «lande» etter en slik tur, noe denne historien vil vise: Snakket med nok en løypebas i Skiforeningen ( kjenner (2-3 stk), han lurte på om jeg hadde sett ulv på turen, noe jeg dessverre ikke gjorde. Men våknet på natta etter og måtte på do. Tenkt på ulv og greide ikke å komme på hvor jeg hadde slått opp teltet. Farian hva gjør jeg nå tenkte jeg. Skrudde på lyset og fant ut til min store forskrekkelse at jeg lå jo hjemme i min egen seng - Problem solved😂 Men turen har nok tent en gnist og et større ønske om en lenger tur feks deler av Norge på på langs eller en annen langtur. Tror jeg har alt jeg trenger av utstyr, men å få kabalen til 3 mnd eller mer er ikke så lett. Vi får se hva som er mulig å få til. Liker også og lage mine egne turer, og ikke nødvendigvis gå ei løype mange har gått før. Har vel tatt i underkant av 2000 bilder på hele prosjektet inkl før og etter. Legger ved bilder som jeg ikke tror har blitt lagt ut, men som er likevel er verdt en titt, og setter streken for denne dag for dag turen der.
  26. Da jeg var ferdig med litt lunsj på Mariholtet, tok jeg av meg regnbuksa. Kom akkurat ut, så begynte det å dryppe igjen. Synkhull i heimen merket med juletre dom det ofte blir gjort. Så bøtta det den, på med alt regntøyet igjen. Enda et skilt med både vinter og sommer😀 Flyradaren på toppen av Haukåsen. Fra den ser du langt mange veier, men ikke i dag. Sp Tryvannstårnet i fjerne, her skal jeg trolig over. Bra merket - ser endepunktet på Østmarka. Litt ned igjen og inn i skogen. Mer klopper. Inn i nok et reservat, usikker på hvilke. Greit å gå, men glatt Noen få fine myrer. Her går stien og det er 15-20 meter rett ned. Sidelengs glatte svaberg og møkket sko er ikke mye gøy. Mere nedover Delvis i bekkefar. Til å med de som jogget tok det med ro her. Lutvann var et flott sted. Men turte ikke gå ut - det var en gjeng med 10-12 åringer som herjet med det som for meg så ut som en slags kamphundtype. De greide ikke å holde den i båndet. Tok et bilde lenger bort, må være fint å padle her Der var Østmarka slutt ved Lutvann. Så var det å finne korteste vei tvers over dalen Lett å se hvor jeg skulle, værre å gå, men fikk hode råd på veien. Har kjørt mye bil her, men det hjelper ikke stort. E6, 163 og RV4 og jernbanen ble passert. Du verden og det bråker i byen.., Men Fant et skilt om Alnaelva, mer turveier. Jeg hentet pakka på Veitvet, og delmål 5 av 6 er gjennomført. @tubbs tok kontakt da han bor rett i nærheten. Vi møttes og jeg fikk verdifulle tips. Jeg tok 8 biter sushi til forrett og denne store middagen i tillegg. Jeg hadde spurt om en gassboks, og Tubbs hadde med en full 230 grams, men jeg har bare brukt en boks på 230 gram på turen. Og Tubbs veide den på posten. Har igjen ca 50 gram. Så jeg var eplekjekk og tok sjangsen på å reise med den gamle boksen. Hadde vært artig å tatt hele turen på en og samme 230 grams boks - Jetboil minimo er supereffektiv ifølge @Anders_G og jeg tror på ham....., Time will show Tubbs fulgte meg inntil Lillomarka og jeg fikk gode råd på veien. Vi kunne sikkert pratet i mange timer, men nesten 2 timer fikk holde denne gangen. Vi kommer nok til å ha mer kontakt. Hyggelig å møte fjellforumere. Bra merket. Artige stoler/installasjon? Gode kart også -Lillomarka er krevende å navigere i. Rene motorveier av grus Mer gode kart. Så inn i stisystemet Opp og ned her også Plassen som Tubbs hadde pekt ut var perfekt. Men det er lørdagskveld og full fest på speiderhytta. So de sier i speideren, de begynner å drikke tidlig - men det er alltid en voksen med😂 Masse teltplasser rundt hele vannet. På jakt etter et nytt sted, begynte å bli sliten og på tide å få opp teltet. Det ble her, med utsikt over hovedstaden. Fin utsikt fra Lillomarka. De som er lokalkjente vet nok hvor dette er. Lite telt er en fordel «God plass» mellom tær, men flatt nok. Her er plassen. Topo kart krasjet i dag igjen, ser ut som sporinger over 8 timer lager noe krøll. @Ivan Lé Hjelmeland Har fått en filmsnutt, og løser det nok, har sporinga på inreach, men ble en lang og seig dag. Men kroppen og beina fortsatt ok. Da jeg fikk nytt kart må det legges opp en rute i morgen - yr påvirker hvilke valg. Men har mat for 4-5 dager og trolig gass for det samme. Dagend konklusjon - tyngre å gå ned når det er glatt enn opp😅
  27. Da ankom jeg Halden som tenkt. Litt regnværskyer og kald nordavind. Går i tshirt og har med fleece og ytterjakke. Men gnager litt i bakhode, burde jeg tatt med ei dunjakke til rast? Er meldt så vidt kuldegrader. Får heller ha på meg nattulla om det kniper. Har med lue, hansker og tynne Zpacks yttervåtter. Artig på toaletten på jernbanestasjon. Her hang denne kassa og den hang høyt. Ved men side stod ei voksen dame, som var ca 150 høy. Jeg måtte glise, hun lurte på hvorfor. Jeg sa les på toppen av kassa. Det er bare for voksene, og hun måtte stå på tuppa for å lese det. Hun lo godt😂 Da jeg gikk for å spise mens jeg ventet på siste flexx bussen, så jeg at det gikk en buss til Holtet. Da kunne jeg spart over en time.. men måtte spise. Da jeg har bursdag i dag, og helt alene ble det pizza etter fritt valg. Greit å ha litt slik før all Realttypen mat, som det ofte blir på en slik tur. Litt artig skilt når en er like før start på en tur. Vill du virkelig dette😂 Føles bra og komme til start som planlagt og gå de første meterene. Måtte en liten tur inn i EU😀 Tilbake i gamle landet, til å med uten pass 🙈 Du er på landet når hønene nesten er midt i veien. Lett å gå og ikke vanskelig å finne starten! Her er tydeligvis et knutepunkt hvor norske, svenske og pilegrimsleden møtes. 4 typer merking! Den blå-grønne veien går her, kjørt her mange ganger med mc. Utrolig med infoskilt Hver led har sitt system Veien har sitt Pilgrimleden har sitt Gode kart, hadde hørt at dette område var bra merket. Enda mere info lokale ting også. Kart omtrenti skala en til en. Disse kartene er til god hjelp, dette blir en bra start på turen😀 Litt flotte blomster også. Flott bro over elva. Elgåfossen er flott og høyeste fossefallene i Østfold. Elva er grenseskille. Blir betatt av en slik flott start på turen. Bra skiltet. Møllestein ligger her også. Litt artig med flagg på brua, nok en tur over i EU. Toppen av fossen. Har slått opp teltet i bunn for der var det bord, vann og toalett ca 2-300 meter unna. Men gikk opp for å se på fossen, sola dukket opp og det var litt dekning her. Blir tidlig kvelden. Da går sola ned🌞, klart og fint. Blir nok ei kald natt. Står på toppen og ser ned på teltet 😀
  28. Endelig kan jeg krysse av Store Austabotntind 💪🏻 Gikk med guide og en venninne, som ikke har klatreerfaring, men naila hele greia 💪🏻 Starta opp fem om morgenen og rakk å være førstemann opp. Vi starta med kuling og tåke og når vi klamra oss fast i toppryggen før toppstøtet, så forsvant både vind og tåke 😀
  29. Det kom en følgebil med bredlast skilt og blinkende lys. Uvant på skogen. Så kom denne. Store maskiner de bruker i skogen. Bra det blir tatt ut noe tømmer, da blir veier vedlikeholdt. Bra også at noe blir vernet i forskjellig grad. Opp her starter den laaaange bakken, og den ble lengre enn tenkt.... Lett til å begynne med. Noen lokale hadde lagt igjen mye visittkort. Ble sikkert ening med grunneier her, siden det står et grensemerke. Oppkuven er et flott reservat, noe av det beste på Krokskogen. Legg merke til siste setning! Stien går rett gjennom. Men reservat ligger høyt 560-704 MOH. Så her er ikke snøen gått helt enda. Ble til tider mye snø å vasse i.Bra jeg hadde med gramasjer! Råtten snø Utrolig klar fint vann innimellom. Har nok skremt vekk en elg. Ganske færske spor. Men vått - di vanlig steinene funker ikke. Råtten snø og bakke som holder på å tele opp! Midt i mellom, ingen vei tilbake. Vått og rått. Burde tatt turen oppom, med blir langt og enda mere snø..... Det får bli en annen gang. Lett å miste stien litt, selv om den er merket. Blir en del turer i terrenget for å finne alternative spor. Men naturskjønne perler dukker opp. Staven er 1.35 meter høy, så dette treet må være veldig gammelt Stadig nye hindring, dette har ramlet i vinter. Havnet omsider i skiløypa. Små flotte koller. Stort sett ok å gå på beltesporet. Men plutselig går du gjennom, veldig dypt, og du har den hule klangen når du går mange steder. Sikkelig vår, ned snøsmelting. Siden bakken holder på å tine, går du gjennom der du minst venter det. Glad jeg hadde gramasjer her, for her sank jeg dypt, når broa knakk. Øyner håp Denne må de ha spart med vilje. Måtte søke nødly på trapp til Gagnumseter. Dette ser ut til å bli vått. Hit kom jeg, har 2-500 meter til der jeg skal slå opp teltet. Ble noen skritt i dag også. Det bøtter ned! Traff 100%, lynet slo ned ca 100 meter unna! Måtte henge opp sekken på veggen og stå inntil døra men liggeunderlaget som beskyttelse for regnet som slo inn. Så det har vært litt av en dag, skoa er ganske bløte, så måtte til med brødposetrikset. Men nå er det en passe etappe igjen hjem i morgen. Håper på at det er bedre på sørsiden, enn nordsiden og mindre daler enn slik som i dag.
  30. Den flate fine gangveien må jo være helt perfekt til å lage skiløyper i om vinteren- ei danskeløype hvor alle kan gå. Det er mye vindfall, ser ikke så gammelt ut heller. Små fine skjæringer, de kunne å lage holdbare og gode veier/jernbanentraser i gamle dager. Trengs litt rensk. Ser mye mindre av Glomma enn jeg hadde forestilt meg inni hode. Hadde tenkt litt at det ble å gå langs elvebredden i mange mil, men dengang ei. Store områder helt fulle av hvitveis. Dette er det som er igjen av skinnegangen. Ser ut som normalspor på øyemål. Dagens etappe, legg merke til at det bare er gått 9 etasjer, utrolig flatt. Litt følelse av Danmark, bortsett fra at har følger du høydekurvene. Slik som her er litt typisk, du må gå på asfalt for å krysse veien, resten er grus. Bra tilrettelagt. Her var det perfekt å campe, men forbudt og toalettanlegget låst å lukket, er vist ingen som må på do i Norge. Solbergfoss må være Norges største kraftverk mål i kubikk PR sekund. Det er massivt, og flott arkitektonisk laget. Da har jeg ca 10 km igjen før Østfold på langs er gjennomført. Glomma er passert med flere meter (villcamp) Kroppen og beina like fine. Sørmarka, Østmarka og Nordmarka bør gå greit, der er det vel bra merket og jeg har med gode kart. Været ser også bedre ut. Bærer fortsatt på solkrem og myggolje som er ubrukt.....
  31. Eidsberg kirke, ligger fint til, men blåste fælt der, gikk litt sjanglete i de værtse kasta. Like etter ligger lekum, gammelt industristed. Nå er der reservat der. Men vannet blir utnyttet til en knøttliten kraftstasjon. Den ligger fint til og rastet der. Mye fugl i område. Flott å se på disse, siden det lå litt lavere var ikke vinden så ille heller. Men været skifter hele tia ikke mange minuttene mellom disse to bildene. Så ble det noen km med asfalt 3,7 km. Heldigvis bare noen hundre meter hvor det var mye trafikk. Område her er ganske kupert, fint å kjøre mc her. Opp og ned /hit og dit. Veidele, ikke langt til Askim hvis en tar veien, noe jeg ikke gjør. Måtte ta et valg, og traff en herremann med hund, som bodde her. Fikk fylt opp alle vannflasker og thermosen med vann. Han hadde bodd der hele livet og fikk nøye forklart hvordan jeg skulle gå til Askim. En engel på veien😀 Traktorveier, huggstfelt Ok å gå her. Så nok et rådyr 😀 Etter et spesielt tre skulle jeg gå nesten 270 grader tilbake, og følge en gammel vei. Fy søren å greit det er å ha noen med lokal kunnskap til å gi rutebeskrivelser! Veien var ganske gammel til 16-1700 tallet. Inn på små utmerka stier. Opp til toppen. Det flott utsiktspunktet, ser mange mil. Gikk også 130 meter til dette tårnet som står på toppen av Torkelsrudåsen på 201 meter. Det var veldig slitent, så tok ikke sjangsen på å gå opp i det. Det ble noen skritt i dag også, ca 5 km på asfalt. Flott teltplass på toppen. Da er det litt under 5 km til Askim, hvor neste delmål og poste restante pakke ligger. Det trengs, etter frokost i morgen er det igjen bare en pakke med real. Det har vært en bra dag, kroppen og beina forsatt fine. Været er også meldt litt bedre, så dette går veien. Er i rute, her er alle teltplasser så langt på turen. Snart bare Sørmarka, Østmarka og Nordmarka igjen, og ikke minst har jeg snart gått Østfold på langs. Høyt på lista nå står en dusj, og en bedre middag!
  32. Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. Det var virkelig fint å gå på kveldstid. Broa over mot Herrahø. Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre Grønvatnet Bra start på dagen. Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. Det er lov å ta det rolig på ferie. Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. Teltet slått opp ved vann 1513. Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kg Matfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet. Da er det lov å ta morgenkaffen ute. Utsikt mot Søre Grønvatnet. Kombinasjon av nedkjøling og fisking. Mi casa 1. Mi casa 2. Her snakker vi utedass! Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. Kaffivann med ekstra proteiner. På tide å vende hjemover. Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen
  33. Nå skal jeg spore helt av. Vekk fra miljø og penger. Akkurat nå gir jeg litt blaffen i de to tingene. Jeg har så vidt fått med meg at de skulle på tur, tenkte jeg skulle få det med meg, meg glemte det. Så kom media og jeg fikk brått interessen tilbake. For ja, jeg elsker slike historier, slike utflukter - på samme måte som jeg ser på tonnevis med youtube-videoer av folk som er på tur både i sin egen bakgård og fra pol til pol. For meg ble dette et deilig avbrekk i en ellers så tøff hverdag. De ga meg noen dagers pause fra det vonde og over på andre som kjempet, selvom de gjør det frivillig og det gjør ikke vi. Jeg er dypt imponert over de. Virkelig. Jeg tenkte å lese alt fra start til slutt på insta, men sparer det til en ny tøff dag. Mitt barn sa: «Hvis de to klarer å leve på grensen av det umulige, så må vi klare det også. De vant tilslutt, det må vi også. Alt vi trenger er å tenke positive tanker og sette den ene foten foran den andre». Ungen hadde så utrolig rett. Disse polfarerne ga HÅP. Håp til en unge som slet. Det kalles å inspirere. Barn trenger gode forbilder, nå er disse to blitt mitt barns forbilder. Om det nå var slik at vi skattebetalerne betaler for dette, (jeg har fått med meg at det ikke er det) hva så? I mine øyne betyr gode forbilder mer enn hvor mine penger går. De går til så utrolig mye vissvass likevel, så hvorfor er dette så utrolig mye mer grusomt enn mye av det andre? For min del kunne de fått enda mer spalteplass, for det er plass til både dette OG alt det andre med helsenorge osv i dagens nettaviser. Ja til å gi håp, ja til å utfordre politikere. Hvis du ikke liker, hvis du ikke er imponert, hvis du ikke bryr deg, bla videre. Eller dropp og les vg for en periode, det gjør jeg. Hvis det f.eks blir for mye tøffe nyheter, så slutter jeg enkelt å greit å lese nyheter for en periode. Det går veldig bra likevel. At disse blir rike på det mange kaller «guttetur», er helt i orden for meg. De har sin måte å tjene penger på, jeg har min. De ga oss et avbrekk, og det betyr alt. Kan vi ikke glede oss over BÅDE Amundsen o/co og disse og andre som gjør slike ting? Er det ikke plass til alle sammen? Jeg er iaf imponert over de alle, for jeg vet med sikkerhet at jeg aldri kommer til å gjøre noe som er i nærheten av det de to og mange andre har gjort. Akkurat på samme måte som jeg også er imponert over dere som går NPL eller andre ting. Det sier mye hvor tøff turen var når Ousland sider dette var den tøffeste noen sinne. Og da gir jeg katten i at han hadde all verdens utstyr tilgjengelig. Hva om det å ha visshet om at du kan komme deg ut av dette om noe skjer, var det som holdt de i livet, holdt motivasjonen oppe? Er det da ingen bragd bare fordi de hadde muligheten til å bli hentet? Jeg forstår godt hvorfor de ikke ville ta mat av Gamme og co når de nesten kunne se målstreken der fremme. Jeg driter i om det er pr stund. Jeg har ikke betalt en krone av turen, de har ikke tvunget meg til å lese en linje. Alt de har gjort er å oppfylle sin store drøm. Kanskje flere burde gjort det? Dette ble langt, og sikkert flere som blir provosert. Greit for meg, jeg kommer fremdeles til å lese alt vg publiserer fremover så vi kan glede oss med de.
  34. Vel, sannelig går den fort tida og egentlig bare fortere og fortere jo eldre man blir, eller sånn føles det i alle fall. 2019 er snart historie og da er det vel på tide å oppsummere turåret 2019. Synes ikke jeg har vært så mye ute, men når jeg begynner å se nærmere på det så blir det da litt likevel. Tenker vi får starte helt på tampen av 2018, og planen var å feire nyttår sånn rundt Heimdalen et sted. Målet var vel egentlig Sandbakkbue ved Øvre Heimdalsvann, vinterstid er det jo et stykke lenger å gå inn dit enn på sommeren siden Valdresflye er stengt. Men vi parkerte nå ved Maurvangen, lasta opp pulker og la i vei oppetter vegen. Ny episode av nasjonale turistveger til fots der altså, ser potensiale for en føljetong her. Dårlig skiføre så måtte gå på beina. Hadde ei teltnatt sånn omtrent ved Heimdalsmunnen hvor det fortsatt var mulig å få inn noen røyksignaler fra yr.no. Været tilsa at det kunne bli friskt og problemer med å komme seg ut igjen, så det ble noen raske endringer og nyttårsaften på hytte i Rennebu i stedet. Tur er tur, men nyttårsturen ble da hyttetur og ikke telttur, jaja .. begynner å bli vant med å reise etter været. Perfekt start på det nye året! Teltnatt ved Heimdalsmunnen og Nasjonale turistveger til fots ... Første overnatting ute i 2019 fant sted ved Honsjøen i Maura i anledning nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ei helg i januar. Fin liten skitur med pulk og trivelig kveld med bålbrenning og skravling. Kurset ble for øvrig holdt av Lengetur – ekspedisjon for dummies og kan anbefales om man har lyst til å prøve vinterfriluftsliv, men ikke er helt sikker på hvordan, eller om man rett og slett har lyst på turselskap. Riktig så trivelig var det. Nybegynnerkurs i vinterfriluftsliv ved Honsjøen i Maura Februar forsvant i skidager og hundelufting. Det var skiføre på hjemmebane og jeg satt brede meier på sparkstøttingen og spente bikkjene foran. Det må jo da sies at bikkjene mine er bare passe duganes som trekkhunder og det gikk til skogen (helt bokstavelig) rett som det var. "Trekkhunder" du liksom ... høyre, venstre, samma det ... vi streiker! Mars bød på isfiskehelg i Femundsmarka, vi losjerte på Litjrennbua som ikke akkurat kan skryte på seg verdens beste isolering (type ingen) men det er vedovn der og det var en trivelig helg. Undertegnede fikk prøve seg på ski i løssnø og hadde blitt der til snøen smelta om ikke noen hadde hjulpet meg opp igjen og reisefølget tror jeg har avlagt ed på at abbor ikke skal sløyes, men flås i fremtiden. Men finfin tur og Femundsmarka må man jo tilbake til. Isfiskehelg i Femundsmarka April og påsketur startet med topptur på fjellski til Kolåstind, det er vel det skumleste jeg har gjort i år og jeg tilhører vel et lite mindretall som kan si at jeg har gått på ski opp – og på bena ned hele turen til Kolåstind på snøføre. Men pytt! Det var jo en fantastisk tur i strålende sol og resten av påsken ble jo like bra med tur til Flø, tur til Utvikfjellet, Kråkenes fyr, Sankta Synneva-hornet og snørekjøring med hund i Tafjordfjella. Drømmepåske! Påsketur til Vestlandet Et av høydepunktene i april er jo Orrhaneleik og prøver å få til en natt hvert år. Så også i år, så det ble ei natt på Finnskogen, og en påfølgende tur til Dronningens utsikt dagen etter. Har for så vidt tenkt for meg selv at jeg burde få tatt med hengekøya og tilbrakt ei natt der og få en fin soloppgang. Som tenkt så gjort så det gjorde jeg allerede helga etter, soloppgangen var riktignok så som så .. men turen og selskapet var bra. Deretter dro vi videre til Kongsvinger kommunes høyeste topp Rafjellet, Hokåsen utmarkslag har ei åpen hytte stående der så ble ei natt der også. Mai forsvant i en fei, men fikk til en tur til Nore & Uvdal og en dagstur til Dusetind (både toppen og hytta) og Dusehesten helt i slutten av måneden. Kjekt med Nore, et utall fjellturer å velge mellom så sant ikke dørstokkmila blir for lang. Dusetind Juni, året er jo allerede halvgått hvordan skjedde det? Jaja .. planen var en Sunnmøretur, men været var atter en gang ikke samarbeidsvillig så det ble Oppdal i stedet. Bårdsfjellet, Gjevilvassdalen, Ålmanberget og hytteliv. Fikk besøkt et par av Trollheimens smultringer og lekt litt turister på vei hjem. Atter en finfin tur i bra selskap. Oppdalstur Noen kommunetopper ble det også i juni, Årkjølen, Søndre fjellsjøhøgda, Bjørnholen og Kohinor ble krysset av i kommunetopplista på peakbook. En liten spasertur på Hardangervidda ble det også tid til, bare en dagstur riktignok, men med utgangspunkt fra Solheimstulen fikk jeg nå tatt meg en brukbar runde. Er fint på Hardangervidda, må vel se om jeg klarer å få tatt meg en tur over litt flere dager og med telt der på et eller annet tidspunkt. Snartur på Hardangervidda, utgangspunkt: Solheimstulen Mens de fleste andre koser seg på ferie jobber jeg hele juli, det er selvvalgt så ikke noe å klage på også er det jo deilig stille på kontoret hele sommeren og jeg reiser på ferie når alle kommer tilbake. Ble dårlig med tur da, i juli måned, men det var jo bare for at jeg skulle ta det igjen i august! For ferien skal jo selvsagt utnyttes til tur! Startet med noen fine dager i Reinheimen, hytte til hytte tur. Deretter videre på roadtrip gjennom Romsdalen, til Mardalsfossen, over Aursjøvegen og nordover til Snåsa, Leka, Brønnøysund, Vega, Herøy, Dønna og ned igjen til Fiplingdalen og en svipptur til Børgefjell Nasjonalpark. Mange mil i bil, men ble da sannelig noen kilometer og høydemeter for bena også. Finfin sommerferie! Denne står på planen til et annet besøk i Tafjordfjella Dønnamann og De syv søstre sett fra Herøy Lovund sett fra Dønna Har blitt noen returer i år også og første helga i september var en slik. Retur til kommunetopper i Sør-Hedmark, annet selskap, men like trivelig og en ny kommunetopp: Elgklinten i Åsnes. Opp grensegata for å finne kommunetopp i Åsnes Det var ikke noe utsiktstopp akkurat så vi får ta bildet ved grensevarden istedet Høsten i fjellet er så fin! Altså det er stort sett fint i fjellet, men høsten er litt ekstra fin. Høstens fjellturer har funnet sted i Sjodalen og Leirungsdalen i finfint selskap, en helg i september og en helg i oktober. Høst i fjellet: Sjodalen og Leirungsdalen Da er vel turåret oppsummert så langt, er jo en stund igjen enda så kan jo ikke sette punktum riktig enda. Må vel i gang å se på en romjulstur kanskje, og deretter er det bare å starte turåret 2020 med friskt mot.
  35. Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf
  36. Teltet har nå vært i bruk noen turer dei siste 2 åra. Har laget en liten demofilm der teltet blir tatt opp og ned og jeg har en liten gjennomgang teltet. Har lagt denne ut på youtube. Lyden faller ut i noen sekvenser grunnet vinden, men burde å være til å leve med:) https://www.youtube.com/watch?v=HXYONXTj3yw&t=1
  37. Jeg har kviet meg skikkelig for å dra på tur alene til Nordmarka. Har ikke hatt lyst i det hele tatt egentlig. Dette er grunnene: 1: Imaginære busemenn 2: Fulle folk med boomblaster 3: Kjede seg (jeg er født rastløs og sosial) 4: Å få «gode» teltnaboer totalt blotta for sosial intelligens. Men siden ingen lot seg lure til tur i helgen, så dro jeg sjæl. Må ut! Må puste! En så fin helg må brukes. Så avsted jeg dro rett fra jobb fredag og rett på toget til Hakadal. Måtte vekk fra Oslo. Orker ikke campe for nærme Oslo. Derfor bar det inn til Elvannet. De fleste tar grusveien ut og ender opp i sørenden av vannet, men jeg valgte sti igjennom skogen for å komme til østsiden, som er litt mindre tilgjengelig. Fant en fin odde hvor jeg fikk rigga meg til for litt glamping. Heldigvis ingen folk på østsiden natt til lørdag. Men sørsiden var full av hengekøyefolk som hugge trær hele ettermiddagen 🤦🏼‍♀️ Uansett så var det så digg å sove ute at jeg bare tok en natt til. Jeg kjeda meg ikke engang. Jeg hadde akkurat nok strøm til mobilen, gass til kaffe og smågodt. Litt mat også men ikke nok sånn egentlig 😂 planen var jo kun en natt, men planer er til for å endres. Dessverre kom det nok en hengekøyegjeng med øks utover lørdagen. De sleit som f for å få ned et friskt tre de prøvde å fyre opp senere 🤦🏼‍♀️ Men jeg orka ikke si noe. Hadde nok med å kjefte på en familie med to løse chow chow’er. Den ene totalt døv. Men etter at de rulla inn bikkjene var de helt OK. Alt i alt en topp tur. Ikke var jeg redd og jeg kjeda meg heller ikke. Faktisk var det skikkelig digg med litt zen-tid 🙏🏻
  38. Når man har flyttet fra leilighet til hus åpnes det plutselig opp muligheter for å få kontroll på lagringen av turutstyret. Jeg trodde jeg hadde rimelig grei oversikt over hva jeg hadde og ikke, men her dukket det opp alt for mange små bomkjøp som nok relativt kjapt havner på FINN.no. I forbindelse flytting, salg av leilighet, ny valp og mye jobb har det vært relativt lite tid til å komme seg på noen lengre turer det siste halvåret. I den forbindelse måtte jeg prøve å kombinere to av mine andre interesser. Turutstyr og organisering. Da jeg fant IKEA sitt garderobesystem PAX begynte planleggingen. Etter mye planlegging og tegning på nettsiden måtte jeg innom og bestille. Litt rare blikk fikk jeg da jeg hadde bukseoppheng på 2+ meters høyde og ingenting annet i det ene skapet, men jeg kunne forsikre dem om at alt var som det skulle være. Tanken var å benytte skuffer for å organisere "småutstyret". Pakkposer, kniver, lamper, elektronikk, kjøkkenutstyr osv i egne inndelte kamre. Første storskuff er kjøkkenskuffen. Trodde jeg ikke hadde brenner-dilla, men kunne konstatere at det var totalt 4 stk pluss en Jetboil. Storskuff nummer to er delt inn som følger (fra øverst til venstre mot høyre): 1. DIY-skuff som mangler litt innhold. 2. Teltstenger (Keron-stengene passet perfekt). 3. Førstehjelpsskuff (inkluderer førstehjelp til utstyret også, i.e. rep-kit). 4. Kart og kompass. 5. Elektronikk, føreløpig Inreach og noen batterier. 6. Soveutstyr/toalettsaker, mangler litt småting. 7. Teltplugger i hjemmelaget papp-inndeling. Består av Hilleberg-plugger, noen mindre gode AliExpress-plugger som brukes i ny og ne og MSR Ground Hogs i vanlig og mini-utgave. Storskuff nummer tre trenger enda litt mer grubling. Hvor skal jeg ha packraften? Foreløpig en boks med alle lampene og en til hansker. Ting må lades, så jeg har så klart fått lagt inn strøm slik at alt er fullada til enhver tid. Her havner det også oppladbare batteribanker og AA/AAA-batterier til det utstyret som måtte trenge sånt. Småskuffene har foreløpig plass til packraft, hengekøye, tarp og telt. Kjenner jeg gjerne skulle gått for de med glassfront her for å lett se innholdet, men men. Neste småskuff har æren av å organisere alle pakkposer fra størrelse/bruksområde. Merker at jeg har alt for mange pakkposer, så noe er nødt til å havne ut på FINN. All in all veldig fornøyd med oppsettet så langt. Det vil nok fintunes de neste månedene, men veldig fornøyd med IKEA sine løsninger så langt. Bukseopphengere funker bra til soveposer og liggeunderlag. Har en standard klesstang med S-kroker til sekkene i midten. Nederst i midten blir det noen samlebokser til mindre brukt utstyr, mens litt div større underlagt, telt, stoler osv har fått hedersplassen på toppen. Disse uttrekkbare hengerne til venstre i midtskapet var ypperlig til gåstaver! Jeg kan trygt anbefale IKEA sin PAX-løsning til de som ønsker å organisere utstyret sitt. Oppsettet mitt skal få dører montert etterhvert når vi får malt dem og noe mer skuffer vil jeg tro blir installert etterhvert. Håper det kan være til inspirasjon for noen. Min løsning koster mindre enn mange Hillebergtelt
  39. Klokka er 0730. Jeg fyller en flaske med vann, setter meg i bilen om kjører ut til et sted jeg har vært før. Noe av hensikten er å trene opp balansen igjen, og stedet er sånn passe ullent, stilløst med mye vegetasjon. Men jeg måtte raskt lage meg en kjepp. Og så opplever jeg noe jeg, og flere med meg har opplevd mange ganger før. Jeg gjorde de samme veivalg som sist. For rett foran meg ser jeg en liten vedbit på bakken. Her hadde blikkboksovnen vært i aksjon for et par måneder siden. Det er en stille morgen. Solen skinner og regndråpene fra i går ligger som perler på liljekonvallbladene, og blader og blomst er så vakre der de står at jeg velger å la vær å plukke. Det er noe eget å rusle slik – uten noe bestemt mål, da får en bedre tid til å se seg om. En «grop» i fjellet viser seg å være mer enn en grop, for her har jegere fra «forna dar» bygd seg en ildstilling, eller kunne det ha vært en bogestilling? Et ildsted var også synlig. For øvrig en utrolig dårlig kombinasjon på et bilde. Men jeg var visst for opptatt av selve stillingen og glemte å ta med hvor fint den lå i terrenget. Og som jeg rusler videre kommer jeg til et mosegrodd lite steingjerde. Og igjen gikk tankene tilbake til en tid hvor de hadde god tid, og et godt naboskap. Eller kanskje ikke. Gjennom vegetasjonen kunne jeg nå skimte bilen, og om jeg hadde vært i tvil om retningen viste en maurtue meg retningen til syd. En vakker blomsterbukett dukker også opp, og jeg må ta enda et bilde, og som om ikke det var nok, plutselig hørte jeg advarende lyder fra en fugl. Kanskje jeg var for nær redet? Men hadde hun tittet inn i mitt indre hadde hun sett at jeg hadde fred i sinnet og var ingen trussel. Ingen spektakulær tur, ingen topper ble erobret, bare en stiløs kolle med liljekonvaller, einer, rogn, eik og furu. Men du verden, denne lille turen på en times tid gjorde godt. Og hva var vel bedre enn å vite at jeg ikke trengte å bekymre meg for bilnøklene. Klok av skade hang de trygd på en karabinkrok i sekkens lokklomme Og så var det frokost i heimen
  40. Luesveis

    Gamle spor

    På tur i Reinheimen i fjor sommer leste jeg "Istidens oppdager" av Geir Hestmark, en bok om Jens Esmark (1762-1839), som «snublet over den største vitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur», han oppdaget at Norge hadde vært dekket av en iskappe. Boka er velskrevet, den er en tungvekter både faglig og fysisk, et imponerende arbeid som tok 12 år, og jeg kan virkelig anbefale den til dem som er interessert i naturfagshistorie og geologi. Sentralt i å forklare hvorfor Norge må ha vært dekket av is tidligere, er sporene Esmark så i landskapet: flyttblokker og morener. Det var på en tur mellom Stryn og Skjåk i 1823, sammen med de to studentene Otto Tank og Theodor Kielland, at brikkene falt på plass for ham. Under den lille istiden rundt 1750 dekket en utløper av Sikilbreen en god del av Merradalsbotn, og da Esmark, Tank og Kielland gikk der i 1823, var det fortsatt mye igjen av breutløperen, og sporene etter den var tydelige. Illustrasjonen av breens utbredelse kommer fra Hestmarks bok [1] og er kopiert fra Morten Kiellands nettside "Istida vart oppdaga i Skjåk" [2]. [1] http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&&b_kid=1044809&b_id=1677235 [2] http://mortenkielland.blogspot.com/2017/10/istida-vart-oppdaga-i-skjak.html To ganger tidligere har jeg gått fra Stryn til Skjåk, uten å ha visst om hvor viktig dette landskapet er for norsk naturfagshistorie. Breheimen er favorittområdet mitt, jeg har vært her litt over 20 ganger, og i år var det 20 år siden jeg var på tur her første gang. Så da var det klart at jeg måtte på tur i Breheimen i sommer. Første del av turen fulgte grovt Esmarks fotspor: fra Folva i Stryn, inn Sunndalen, ta den gamle ferdselsveien over Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn, og forbi Ytste Leirvannet i Rauddalen. Deretter skulle jeg sørover over fjellet og ned mot Slæom, og avslutte på Sota sæter. Fra Folva, via Sunndalen, forbi Tverrelvfossen (bilde to) og Sunndalssætra (bilde tre), opp Kamperhamrene. Stien opp til Kamperhamrene er steinsatt fra gammel tid (bilde fire), og for noen år siden jobbet sherpaer her, det ble til og med laget et løp for en bekk (bilde fem). : Så, den store dagen: Fra Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn og forbi Ytste Leirvatnet. Første bilde: Store varder ved Kamperhamrene, for å vise vei i tåke og dårlig vær, som det ofte kan være her. Andre bilde: Utsikt mot Merradalsbotn og Ytste Leirvatnet. Var så heldig å få se reinsdyr underveis: Første bilde: Veldig redusert utløper av Sikilbreen, store flyttblokker transportert av bre. Andre bilde: Det er tydelig på vegetasjonen hvor langt breen strakte seg i 1750. Jeg fulgte dalbunnen, som er omtrent samme rute som Esmark og studentene tok over breen i 1823. Så over fjellet mot Slæom. Fulgte T-stien inn Tverrbotnen (første bilde) og opp i høyden. Tok av fra stien for å gå over Bandet og bratt ned til det nordligste Vasstverratjønn (bilde tre til sju), kom inn på stien igjen ved det sørligste Vasstverratjønn. Bratt ned mot Slæom (bilde ni). Fra Slæom til Sota er landskapet fortsatt preget av bre, men frodigere og roligere.
  41. Har endelig fått kjøpt noen bilder av meg selv
  42. Her kommer en brannfakkel: Jeg er lei av disse stadige angrepene på Insta-campere. Det går nesten ikke en uke her inne uten at det i en eller annen sammenheng rakkes ned på noen for noe de har publisert på Instagram. Hvor vidt folk tar med seg juletrebelysningen og norgesflagg på tur er helt uten betydning for min del. Jeg synes det er hyggelig at stadig flere oppdager og benytter seg av naturen. Jeg synes ikke noe om å henge ut andre, utelukkende fordi de velger å gjøre ting på en annen måte enn det som lever opp til "Fjellforum-standarden". Sett utenfra kan ikke dette fremstå som et spesielt gjestmildt miljø. Jeg synes også vi burde tatt en ekstra kikk på oss selv før vi kritiserer andre, all den tid vi sitter her inne og diskuterer utstyr opp og ned i mente, i stedet for å være på tur. De som publiserer klisjefylte bilder på Instagram kom seg i det minste ut. Om bildene så er tatt i bakhagen og det ikke ble overnattet der, spiller det virkelig noen rolle? I såfall hvorfor? Jeg kan forstå at det å ta bilder for publisering på sosiale medier ikke er for alle. Jeg kan også forstå at noen mener det tar noe vekk fra turopplevelsen, men hvorfor skal det være det eneste riktige? Jeg kan se for meg at en nybegynner kommer over en av disse trådene, hvor han eller hun er brukt som eksempel i en aller annen sammenheng. Det kan ikke være spesielt motiverende. For å bruke et uttrykk fra de amerikanske langdistansestiene "Hike Your Own Hike".
  43. Dag 21, og siste dagen på turen, litt rart når du er på kjente trakter og vet at snart er turen og reisa over, bare minner/bilder er igjen. Kroppen og beina er nesten like fine etter å ha gått hver dag i 20 dager! Litt unntak av leggene og underarmene etter gårsdagen. Det å gå i mange km, og ikke vite om du detter gjennom snøen eller mark som er halvtæla gjør at jeg spenner kroppen for vært gåtak. Men etter en km i dag , så var det borte. Ingen tegn til gnagsår, buksa passer fortsatt. Tåke og klamt i dag til morran. Mye pollen i klumper, men går ned for det. Ble mye hit og dit etter den store regnskyllet og snøsmeltinga i område. Områder hvor barnåler blir rensket vekk, tyder på mye vann/regn Gummistøvelføre/vadere? Her var planen å gå..... Men dukket opp noen små flott vann innimellom i tåka. Nordmarka er fin selv i tåke, og vått. Skal ikke mye til å glede seg på slike dager, noen meter med tørr sti får opp humøret.😀 Nibbtjern - snart fremme ved Løvlia som er dagens første delmål. Men stien er under vann. Her burde det normalt gått fint å passere. Blir å lete lenger opp, Her delte bekken seg, gjør alt mye enklere . Måtte bytte teknikk. Fra sti til «hytte til hytte», siden der er det oftere tørt og eller gjort noe tiltak ang vann i stien. Så det som skulle være 3.5 km ble 5.8 km. 😅 Men fant da i de minste Løvlia. Kom inn via hamnehagen. Som er stengt, ingen som driver stedet Skiforeningen er på leit etter nye drivere. Heldigvis var selvbetjeningsbua oppe, selv om det ikke var noe å få kjøpt/ei heller vann. Men bekken er ikke langt unna. Mitt tørk og matlaging i det fri. Bedre det enn et mørt og kaldt rom. De hadde vannkoker, men siden jeg ikke tok i mot gassboksen som @tubbs tilbød, brukte jeg jetboilen. Ville være juks ellers! Holder fortsatt. Det betyr at jeg har greid meg med en 230 grams boks på hele turen. Litt regn, sol og skyer omhverandre. Ser muligens litt rotet ut, men har ikke sett en sjel i dag, så tok plassen jeg trengte. Det er 10 km til Kleivstua via stien. Men brukte «ring en venn» hjelpemiddelet. Det kan være litt lurt ang rutevalg, spesielt siden vennen tilfeldigvis er Løypebas for dette område og kjenner det som sin egen bukselomme. Legger om ruta. Er lite dekning i område jeg går inn i nå. Håper været er på min side siste delen.
  44. Dårlig dekning, så bildene er i maks 1200x900 piksler. Håper det går bra. Du verden hvor godt det var med mat og hvile på Kikutstua, og ikke minst at det sluttet å regne, bare litt yr. Artig med litt fugler, den var ikke skilt, maken lå rett ved. Fortsatt is i veien. Her er det hugget, så de bratte fjellsidene syns. Skiløype om vinteren, trillesti for sykkel, litt snø her også, kaldt drag i lufta på slike steder. Trenger på Hufsa.,. Steinete og vått. Aner ikke hva dette er men @Miamaria kan kanskje se noe. Her ble teltplassen. Den grønne ruta er fra Nordmarka t/r nå i mars, men skal lenger syd denne gangen, men blir noen hundre meter felles, dog trolig uten så mye snø som sist. Ble noen skritt i dag også. Enhetene er ganske enige også. Litt våt på høyre sko foran - har tørr lenger opp. Spørs om den er i ferd med å bli ferdig den også, da hold det 10 mnd. Ved Høgåsen ser du utrolig langt frem, måtte måle på kartet og det er 1360 meter. Kroppen og beina like fine, men blir nok lett å legge i kveld også. Som det ser ut, har jeg ca 2 dager igjen til jeg er hjemme. Så er er rute. Håper på oppholdsvær i morgen, Løvlia skistua tror jeg er stengt. Har i de minste fått testet utstyret i mye regn i løpet av dagen. Og nå har det begynt å regne igjen😂
  45. Så Ytre Enebakk fint fra golfbanen. Får litt lyst til å gå turen der, men har vært på kurs, og der slo de en golfball gjennom en telefonkatalog ! Så mye krefter i sving i en golfball slått av en proff. Våg er et flott vann Da har jeg vært og hentet pakka med mat etc. Fikk akkurat plass i sekken, like spennende vær gang. Der var også en liten tenkara fiskestanga og 3 fluer. Det betyr at 4 av 6 delmål er i boks😀 Norsk flagg ble kjøpt inn, så da er 17 mai forberedelser unnagjort for 5kr hos Nille😀 Hadde nettopp spist frokost, men 160 gram hamburgertallerken glir ned.... Nesten som i gamle dager når jeg voks som værst. Dagens høydepunkt ble møte med denne hoggormen - rakk å ta bilde og se den i ca 30 sekund, den hveste fælt😀 Da er jeg klar for Østmarka, og ifølge @steingrd som er kjent er det dårlig Telenor/mobildekning der. Men jeg prøver som alltid å få ut noen poster. Jeg kan også følges på Inreach og kan hvis det ille er dekning legge ut noen små melding der også. Ser frem til skog, vann og delvis merka stier og ingen trafikk eller asfalt 👍
  46. Dag 10 Det er noe eget å ligge i en gapahuk og se ut og høre på regnet, vite at taket faktisk er tett, og at gulvet er helt flatt og i vater begge veier. Ble ei usedvanlig god natt, og tidlig kveld. Lå å hørte på Randulf og Rotmo. Tankene flyr og jeg tenkte på den mer kjente Hans Rotmo og tekstene hans. Æ har fire fine lænestola Og ein gammel parasoll mot sola Beste tomta i by'n (Du e heldig, du Ola!) Royal Garden ligg på motsatt side Og skjerme for slakteriet Polet, politistasjon og resten tå jorda Ligger i quilten og er vel på tide å stå opp. Veldig glad for at jeg turde å ta en kort dag i går med alt det regnet som kom i løpet av ettermiddagen kvelden. Lurer på hvorfor så enkle beslutning ofte er vanskelig å ta..... Nå er alt jeg har tørt, og jeg er klar for en ny dag. (Uten regn håper jeg) Nei, nå får jeg stå opp å få på kaffen.
  47. Pilgrimsleden som jeg følger nå er bra merket, og tar bra valg, små gater, stier hvor det er mulig. Men noe transportetapper blir det. Det er heldigvis ikke bare asfalt selv om det blir litt transport. Gjør godt når stiene dukker opp i regnværet, ikke mye, men utrolig surt i dag. Ute på de åpne jordene er det ikke mye ly heller. Men det spire og gror. Her lurte jeg fælt, men var merket. Lenger opp var det plass til stien og merket. Vind og vær, håper det blir varmere snart. Hit kom jeg, stoppet og fylte vann i alt jeg hadde ved kirka en kilometer før. Har en MRE Feltrasjon til middag også. Den veier mest og blir tatt først. Blir noen skritt, men har unngått så mye asfalt som mulig. Ingen gnagsår enda. Her har jeg plottet hvor jeg har overnattet i teltet. Fortsatt et stykke hjem til den blå tegnestiften. Post restante pakkene begynner også og komme frem, en bekymring mindre. Kveldens oppgaver blir å lese kart, plotte rute og reorganisere sekken i forhold til maten jeg fikk.
  48. Jomfrutur med Helsport Ringstind Pro 2. Tverrfjellvatnet, Kvaløya, Tromsø - oktober 2019. Panorama av 8 vertikale bilder.
  49. TL;DR. Jeg har kjøpt nytt telt. Her er noen bilder og tanker om teltet jeg tror flere vil sette pris på (skroll ned). Om ikke annet håper jeg bildene kan være til informasjon for dem som vurderer dette teltet selv. Jeg har lenge vært på utkikk etter et telt som kan passe for alle turene hvor mitt SL-telt ikke egner seg. Mine kriterier har vært et telt som kan brukes året rundt, med god plass i ytter- og innertelt og en kvalitet/styrke som kan tåle det meste av vær og vind. Teltet kommer i hovedsak til å brukes av meg, kjæresten og vår hund. Helst to innganger og et innertelt med jevnt god høyde, med vertikale vegger i liggeretningen. Vekt har (med andre ord) ikke vært hovedprioritet. Keron-teltene til Hilleberg har i utgangspunktet vært teltet jeg har erfaring med fra tidligere og har ønsket meg, men dette koster også betydelig mer enn hva jeg har hatt lommebok og hjerte til å avse til et telt. Helsport-teltene er ofte litt lavere priset, og det har virket som det kun er mindre detaljer som skiller disse fra teltene til konkurrenten. Telt fra begge produsenter har vært aktuelle i påvente av et godt tilbud/for stor lommebok. For noen uker siden kom jeg omsider over et tilbud jeg har ventet på: I Helsport sin outlet dukket det opp et Helsport Spitsbergen Camp Pro (3p). Teltet burde på papiret kunne være en god konkurrent til flere av Hilleberg sine 3p tunnelltelt, Keron inkludert, så til prisen jeg fikk det for ble valget lett. Før jeg fant frem Bank-IDen lette jeg etter informasjon om teltet utenom den infoen Helsport ga. Jeg fant få brukererfaringer om teltet, men flere om en tidligere variant (Svea). Denne tråden er ment som en gjennomgang av mine førsteinntrykk av teltet paret med bilder av teltet. Det kan også leses bildeserie av teltets detaljer for dem som eventuelt vurderer et slikt telt selv. Tråden er ikke ment objektiv, og bør leses i lys av bakgrunnen over. Dette er tråden jeg skulle ønske jeg kunne lest før jeg selv kjøpte teltet. Jeg har kun en natt i teltet til nå, så en lengre anmeldelse av teltet får komme om et års tid. NB: Teksten kommer før bildene. -- Telt endrer seg med åra, også dem under samme navn. For klarhet er dette et Spitsbergen Camp Pro med art.nr. 163-120, og merket med 2018/0901. Jeg regner med at teltet er 2018-versjon, hvis ikke en 2019-versjon produsert i 2018. Jeg finner ingen informasjon på at det har vært en endring i dette teltet fra 2018 til 2019. Jeg ble veldig overrasket over hvor kompakt teltet var nedpakket. Kanskje dette er vanlig, og at det er svære 4-mannstelt jeg har i tankene når jeg synes dette var lite. Her er det lagt opp mot et Bamse Extreme liggeunderlag for sammenligning. Teltet får plass ned i storsekken min (Gregory Baltoro 95 Pro) på tvers uten noe særlig problemer. Pakkingen er kun for å illustrere hvor mye plass som er igjen -- sekken er strammet helt inn på toppen, så det er mye å gå på. Jeg har også fått teltet ned på tvers i en eldre versjon av Osprey sin Kestrel 68, dog med litt mer lirking. Teltet går greit gjennom åpningen i bunn av sekken for rask tilgjengelighet på slutten av dagen. Av erfaring liker jeg å pakke teltet delt, og helt til slutt, så jeg får nok ikke mye bruk for akkurat dette selv. Teltposen i seg selv er romslig, men kjekke komprimeringsreimer. Det kunne med fordel vært mulig å stramme disse litt strammere, men jeg tar heller en romslig pose enn en alt for liten en (kremt, Nigor Spix). Slik ser innholdet ut etter jeg har pakket det ut og inn igjen. Teltet kommer fra fabrikk med ytterteltet og innerteltet koblet fra hverandre (standard). Det er en egen pose til teltstengene og pluggene. Det er ett ekstra stangledd, et skjøte-ledd sammen med stengene. Mitt telt kom med én ekstra plugg i tillegg til de som trengs for alle teltets festepunkter. Pluggene som kommer med dette teltet er Helsport sine i mellomsjiktet på 19 cm og 10,8 gram per stk. De er 4 cm lengre og veier litt mer enn Superlight/Trek-pluggene. Jeg kommer nok til å kjøpe et sett med X-trem-pluggene som er en cm lengre og veier over det dobbelte, da disse virker litt lettbøyelige. Stengene er DAC Featherlite NSL-stenger med 35cm segmenter. I posen med plugger finnes rep-kit til teltduken. Oppsett: Teltet oppleves på mange måter likt som alle andre tunnelltelt jeg har prøvd. Ikke noe spesielt mye vanskeligere eller lettere enn f.eks. Hilleberg Keron, Nigor Spix, Helsport Fjellheimen osv. Fest i de to ytterste festene på kortsidene, tre i stengene, stengene i koppene, stram til, løft opp og strekk ut fra motsatt side, fest alle fester. Uten noen særlige etterjusteringer ser det slik ut. Det hele tok ca 13 minutt med rolig tempo alene (med høysnue). Det eneste jeg måtte justere var stangkanalene som endte opp på feil side av skjøten -- det kan være en idé å følge med på det før teltet strammes helt opp ved stangkoppene. Duken går helt til bakken slik den skal på et helårstelt, men i ytterteltene ble det en liten glipe de to gangene jeg har satt opp teltet. Kan hende jeg kunne justert noe for å unngå det. Da jeg satt opp teltet, ble jeg overrasket over at bardunene var festet til teltet med bare ett feste langs sidene av teltet, og fra ventileringsluka på kortsidene. Til dags dato viser både Helsport sine nettsider et bilde av et helt likt telt, men med mange flere fester. På bildene på nettsiden er det doble fester for hver bardun, pluss at festene fra ventilene i kortenden er festet med to ekstra fester. Har lagt ved enda et bilde under, sammen med en faksimile fra Helsport.no i skrivende stund. Også de andre bildene på Helsport.no viser slike fester. Jeg har kun funnet bilder av teltet med bardunfester som mitt telt har i katalogen til Helsport. Jeg vet ikke om det vil ha betydning for bruk og holdbarhet, men synes det er ganske skuffende å måtte møte så store endringer fra annonse til ferdig vare. Teltet ser unektelig litt spinklere ut, selv om det skulle vise seg og bare være kosmetisk. Det må nevnes at teltet har, som andre Helsport telt, de helt fantastiske strikkene for å feste bardunene med før nedpakk. Bardunsurr ved oppsett er ikke et problem med dette teltet. Selve ytterduken virker veldig solid. Dette er helt klart sammenlignbart med Black Label-serien til Hilleberg, og NPL-vis unna SL-teltene til Helsport. Jeg ønsket meg et solid telt, ikke et lett telt. Det gir dette teltet følelsen av å være. Dette er, som på de fleste moderne telt av denne typen, et silikonbehandlet polyamid. Dette teltet er sydd av det samme materialet som Helsport bruker på X-trem-teltene. Duken er 40 denier med ripstop med en rivestyrke på 18kg. Rivestyrken er lik som brukes på Black Label-teltene. Enkelte deler av duken føles klebrig, noe jeg antar er fra silikonet i stoffet, men det er merkelig at dette varierer rundt på teltet uten noen spesiell tendens (f.eks. at det var mer silikon over deler av teltet for ekstra beskyttelse). Det virker helt tilfeldig hvilke deler av ytterteltet som virker klebrig. Ytterteltene gir stor plass til utstyr. Det største ytterteltet har god nok plass til matlaging og litt romstering, mens det andre har mer eller mindre kun plass til småfolk og lagring av utstyr. Her er teltet helt på nivå med Hilleberg sine telt. Døren derimot, vil jeg nok bruke litt tid på å tilvenne meg. Etter flere turer med Keron GT-døren, blir nok denne asymmetriske døren vanskelig å venne seg til. Den er rett og slett veldig lav på venstre side, og unødvendig høy på høyre. Den omvendte U-døren til Hilleberg er også mer fleksibel og kan åpnes fra begge sider, og dermed beskytte innerteltet fra vær og vind. Innerteltet er godt løftet langs tre av stangkanalene og har en 360 graders glidelåsåpning for både innerteltsdøren og myggnettingen. Alt føles veldig solid og godt. De nederste festene i innerteltet er festet på en måte som gjør at selve gulvet "flyter" langs bakken og hjørnene føles ikke strukket ut. Jeg antar at dette er for å hindre slitasje i bunnduken over tid, men ulempen er at hele bunnduken føles løs og bretter seg lett. I den lille tiden jeg har brukt i teltet har jeg flere ganger måtte dra i bunnduken for å unngå brett på den ene siden og strekk på den andre. I telt hvor "badromsgulvet" er strukket helt ut av festene til selve innerteltet, oppleves det mye enklere å organisere og flytte på ting. Mulig dette går seg til og at det er et kompromiss jeg vil sette pris på i lengden (ref. slitasje og holdbarhet). Innerteltet er godt utrustet med nettinglommer for saker og ting. I hvert hjørne er det slike lommer, og umiddelbart til venstre innenfor hver av inngangene er det en ekstra lomme hvor hele, eller deler av, døren til innerteltet kan stappes inn i. Innerteltet føles romslig, og jeg har ingen problemer med høyden i teltet. Jeg er 187 og kan fint sitte oppreist, jobbe på knærne og surre rundt i teltet. Dette kommer til å komme godt med på værfaste dager. Her er det plass til å boltre seg for to personer. Innerteltet er holdt på plass av Helsports (relativt) nye kroker og vevde festepunkter. Sammenlignet med systemet på mitt SL-telt fra noen år tilbake er disse en DRØM å sette opp. Det gjør man jo ikke så ofte, men det tok en brøkdelen av tiden å sette opp innerteltet med disse festene enn hva jeg har erfart fra tidligere og andre patenter. Tommel opp. Teltet har tre store ventiler. På baksiden er det ett nede ved bakken/knehøyde, og et i takhøyde. I ytterteltet ved hovedinngangen er det én ventil i takhøyde. Se oversiktsbildene av teltet over. Helsport skriver stort om dette systemet de kaller for AirFlow II. Designet skal hjelp varm luft stige ut av toppventilene slik at frisk luft suges inn fra de lavere ventilene. Jeg har ingen grunn til å tro at dette ikke er et godt system. Det jeg derimot er veldig misfornøyd med er at det ikke finnes noen glidelås for å ta av myggnettingen på noen av ventilene (!). Da jeg oppdaget det tenkte jeg at det må være en feil, men at en slik feil er gjort på alle tre ventilene tviler jeg på. Det var rett og slett en skuffende opplevelse. Jeg gikk tilbake til nettsidene (igjen) for å se om det var skrevet noe sted, og det eneste jeg kunne finne var bilder av en tidligere versjon som hadde dette. I et telt i Pro-serien, bør det være en absolutt selvfølge at jeg kan velge å lufte med helt åpne ventiler. Vurderer om jeg skal sende Helsport en e-post om dette. Her virker det som Helsport har spart på kostnadene ved å ta bort en helt vesentlig funksjon i ventilasjonen. Under ser du bildene av mitt telt, samt en faksimile fra Helsport sine sider hvor de viser Spitsbergen Pro Camp med denne muligheten. Her er et av bildene av teltet på Helsport.no. Dette er altså enten en feilproduksjon på mitt telt, eller så har de valgt å ta bort muligheten til å åpne myggnettingene i ventilene. Dette var rett og slett skuffende. I katalogen skriver Helsport at "I alle våre telt (foruten Superlight-serien) er det gjennomgående at ventilasjonssystemet er fullstendig lukkbart. Ventilasjonen kan stenges helt ved vinterbruk, og myggnetting og stofflukking kan åpnes og lukkes uavhengig av hverandre". Tydeligvis ikke? Døren på baksiden av teltet kan brettes videre slik at hele den ene kortsiden gjøres helt åpen. Dette er en veldig spennende side ved teltet jeg gleder meg til å prøve i praksis på rolige netter. Når hele det lille ytterteltet er tatt bort, er også mye av stabiliteten fra de ekstra festene fjernet. Det er nå to fester langs bakken og de to bardunene fra stangkanalen som holder teltet spent. Dette går relativt greit, men det er veldig merkbart at det ytterste leddet av teltet er svakere enn de andre. Når kvelden kom var det denne delen av teltet som var mest påvirket av temperaturendringene og ytterteltet hang nedtil innerteltet akkurat her. Jeg tipper en ekstra bardun i lengderetningen fra toppen av stangkanalen ville hjulpet her. Det er mulig noen ekstra justeringer også kunne gjort mye for å gjøre teltet mer stabilt. Et av de store fordelene med et stort tunnelltelt som dette er de vertikale veggene på innerteltet. Det var en av hovedgrunnene til at jeg ønsket meg et slikt telt -- jeg ønsker sjelefred fra at jeg i løpet av natta skal skli inn i teltduken og gjøre soveposen våt fra kondens. Teltet er oppgitt med en lengde i innerteltet på 220. Det ser omtrent slik ut med et Bamse Extreme liggeunderlag sammen med en Sea to Summit Comfort Plus Insulated Large (gisp) og en Mountain Equipment Glacier 1000 i lang versjon. Når fotenden av posen og liggeunderlaget (ikke Bamsen) er lagt såvidt inntil den ene kortveggen av innerteltet, er det ca 10-15cm igjen ved hodeenden. Fordelen nå er at jeg ikke har en skråvegg i tillegg som gjør den praktiske liggelengden mye kortere. Her innfrir teltet til forventningene. Her er noen ekstra bilder av to soveposer (den til høyre en misbrukt Robens sommerpose AKA vinterlakenposen numero uno). Her er det god plass til to voksne folk som liker å breie seg. Hvis teltet i hovedsak skal soves i er det grei plass til 3 så lenge ikke alle har LW-underlag. Disse bildene gir også et godt bilde av hvor mye av innerteltet som gir god takhøyde. Veggene på langsidene er relativt bratte, og det oppleves høyt under taket i mer enn bare én liten stripe langs midten av teltet. ---- Til slutt noen meta-kommentarer: Jeg kan tidvis være veldig detaljorientert og nerdete. I denne posten har jeg gitt meg selv fullstendig frihet til å være det. Det betyr ikke at jeg synes alt jeg har skrevet om er veldig viktig. Det betyr bare at jeg synes det er detaljer som er viktige nok til å være med i en vurdering om teltet er verdt pengene det koster før et kjøp. Flere av punktene jeg har skrevet kan vise seg å være ikke-problemer etter litt tid med teltet. Noen av dem kan bli verre eller slik jeg kanskje tror -- ulemper. Førsteinntrykket som helhet er godt, selvom det har vært noen ting jeg synes burde vært annerledes. Jeg angrer ikke på kjøpet. Jeg har ikke funnet noen sider ved teltet utenom myggnettingene i ventilene jeg virkelig tenker kunne vært en deal-breaker alene. Og kanskje er heller ikke det så farlig som jeg ser for meg. Det er på grunn av dette at jeg kaller det et førsteinntrykk, selv om det er detaljert og pedantisk. Så får vi se med tid og bruk om jeg blir fornøyd med teltet, noe jeg sikkert i hovedsak blir. Kommenter gjerne hva du tenker om teltet. Vil gjerne høre fra deg hvis du har erfaringer med teltet i denne eller en tidligere versjon av den. Hvis det er detaljer med teltet du ønsker å se/lese mer av/om, kan jeg også ta en titt på det senere. Håper det har vært underholdende/til hjelp for noen hvertfall Lars
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00


Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.