Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 22. mars 2018 i alle områder

  1. Det er ikke særlig lett å skrive et sammendrag av en tur som har vart i 70 dager, altfor mye å velge mellom, men her er noen høydepunkter: I år startet eventyret! Jeg og kompisen min Simon har endelig begynt reisen gjennom Norges villmark. Det å gå Norge på langs er en drøm jeg har hatt lenge. Jeg var 13 år gammel og gikk i syvende klasse på barneskolen da jeg fikk ideen. Jeg planla deler av ruta allerede for tre år siden, jeg ville så inderlig gjennomføre denne ekspedisjonen. Problemet jeg støtet på var bare at jeg ikke fant andre som var like unormale som meg. Ingen ville bli med på en slik lang og ekstremt krevende ekspedisjon. Da jeg tok jegerprøven traff jeg på Simon, en hyggelig fyr som også var interessert i friluftsliv. Vi snakket mye sammen i starten og begynte raskt å dra på turer sammen. Det er egentlig rart at vi ikke har kommet i kontakt med hverandre tidligere da vi bor på samme øy (Tromøya utenfor Arendal) og i tillegg så har vi gått på samme trinn på skolen i 10 år! Under vinteren 2017/2018 spurte jeg han om ikke han tilfeldigvis ville bli med å gå Norge på langs. Uten engang å tenke seg om så svarte han ja, dette hadde han veldig lyst til! Turkompis Simon Simonsen, en skikkelig råtass! I løpet av vinteren 2017/2018 og våren 2018 har jeg og Simon vært på en rekke treningsturer sammen. VI har teltet i -25 grader, jaktet hare i Fyresdal, vært flere dager i Birtedalen og fisket mengder med ørret, Gått med pulk, ski og truger i flere dager uten dekning i Telemarksheiene, i tillegg til en rekke turer i nærområdet hvor vi bor rundt Gjerstadvannet på Tromøya med tung sekk. Alt dette har vært forberedelser til den store prøven. Norge på langs! Etter mange timer med planlegging foran PC-skjermen var endelig det meste klart. I påska startet første etappe som gikk fra Lindesnes til Evje, ca. 100 – 120 effektive kilometer. Da vi startet ekspedisjonen på Lindesnes fyr var det full storm i vindstyrke, men vi trosset været og la av gårde. For å nå frem til Evje før skolen startet måtte vi gå i overkant av 20 kilometer hver dag noe som var veldig (altfor) tøft for kroppen i starten, men ble lettere etter hvert. Samme var det med sekkene, de føltes blytunge de første dagene, men etter ca. dag 4 ble kroppene vant til vekta samt at vi hadde spist opp et halvt tonn med mat;). Vi er ungdommer og spiser som hester, særlig når vi bruker masse energi hver dag! Etter omtrent tre dagers marsj nordover, ble det snø i terrenget noe vi ikke var særlig fornøyde med da vi var rimelig lei av vinteren… Dette gjorde det vanskeligere å finne åpne bekker samt at snøen under teltet gjorde nettene kaldere. Heldigvis var vi ekstremt heldige med været denne påsken, vi hadde blå himmel og sol hver dag! Etter en fin, men slitsom tur fikk vi en veldig brå start på siste dagen. Jeg våknet av at jeg var skikkelig kvalm og kastet opp i forteltet klokken 01.00 på natten! Jeg fikk heldigvis sove igjen frem til klokken 06.00 på morgenen da jeg og Simon bestemte oss for å komme oss av gårde. Det var ikke dekning på flere kilometers avstand! Jeg hadde lite energi så Simon bar det meste av bagasjen. Etter seks kilometer sjekket vi telefonene og fant dekning. Vi ringte hjem og forklarte situasjonen samt avtalte henteplass. Etter noen kilometer med gåing i snøen var vi kommet ned til veien noen få kilometer før Evje. Her møtte pappa oss og kjørte oss de siste meterne til Evje. I slike tilfeller er helse og sikkerhet mye viktigere enn å nå mål! Dette sier noe om hvor fort ting kan skje samt snu, og hvor viktig det er å prioritere rett. Etter påskens etappe tok vi noen uker pause før vi fant ut at vi hadde flere fridager på rad i mai. Både i fridagene rundt kristihimmelfartsdag og 17. Mai dro vi av gårde for å fortsette ekspedisjonen fra der hvor vi slapp. Første dagen fra der vi stoppet i påsken jogget vi 20 kilometer til Evje sentrum i styrtregn! Vi hadde satt bagasjen ifra oss på et lager en bensinstasjon. Dette var en effektiv måte å flytte seg på men kanskje den verste starten på en etappe vi noen gang har hatt. Dagen etter var vi begge støle etter den lange joggeturen dagen før, slik skal ikke en etappe starte igjen. Vi var på denne etappen også utrolig heldige med været, vi hadde oppimot 30 grader hvor eneste dag! På en av de siste dagene fikk Simon noen flotte ørreter som ble kok til et herlig middagsmåltid! Ørret smaker alltid godt samtidig som det er veldig sunt. Etter omtrent 70 effektive kilometer på fire dager ankom vi målet for denne korte etappen som var det lille tettstedet «Dale» rett ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Etter noen dager på skolen dro vi opp den 16. Mai for å fortsette ekspedisjonen fra Dale ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Dette var en av de finere etappene i hele år. Vi gikk gjennom Årdalen naturreservat som var et vanvittig flott område! Som vanlig hadde vi supert vær hele etappen. Dekningen derimot var dårlig, på det meste gikk vi fem dager uten å dekning på telefonen. Det å passere den mektige Rjukanfossen her i Tovdal var litt av en opplevelse som absolutt kan anbefales! Det er både en fin start på en langtur og et perfekt mål for en dagstur med familie. Andre dagen på etappen var datoen 17. Mai. Vi hadde med oss flagg og feiret mens vi gikk i flott norsk natur. Vi gikk muligens i Norges korteste tog, men til gjengjeld gikk vi over to mil mens vi sang nasjonalsangen med våre vakre stemmer;) På dag 3 av denne etappen var vi faktisk på vei hjemover i en kilometer til vi fikk dekning. Jeg var muligens blitt bitt av flått og hadde fått en ring på låret som tydet på infeksjon. Vi snakket med en lege på toppen av et fjell hvor han fortalte av det gikk helt fint å fortsette etappen. Vi var glade for denne avgjørelsen da været fortsatte å holde seg supert. På dag 5 avsluttet vi etappen med å gå ned til turisthytta Torsdalsbu hvor vi ble hentet med bil. Dette var en veldig vakker etappe. Etter noen uker til på skolen var siste året på ungdomsskolen over noe som også betyr at sommerferie! Etter mange dager med intens planlegging og pakking var endelig det store eventyret i gang for fullt! Til nå har vi bare gått korte etapper på maks en uke, slik er det ikke denne gangen. Vi skulle være borte i nesten åtte uker sammenhengende! Vi startet på DNT hytta Tordalsbu hvor vi slapp sist. Aller første leir i sommer var kun et par kilometer unna demningen ved DNT hytta. Vi var helt ville denne kvelden, det hadde ikke helt gått opp for oss hvor lenge vi faktisk skulle være bortreist! I løpet av fire utrolig varme dager kom vi oss til tettstedet Dalen i Telemark. Vi hadde gått lange dagsmarsjer hver dag og var helt utslitte da vi kom frem til tettstedet. Vi hadde tenkt til å legge oss inn på en camping her, men ombestemte oss da vi så hotellet i Dalen, det så mye mer fristende ut;). Her var vi en dag og fikk ladet skikkelig opp med god mat, vi var klare for en ny etappe mot Rjukan! Dalen hotell Klokken elleve sjekket vi ut og gikk inn på en kafé i tettstedet for å fylle magene opp på nytt, denne gangen med is. Vi satt har inne i noen timer å jobbet med skriving, bilderedigering og planlegging til ettermiddagen hvor vi gikk inn på enda en restaurant hvor vi en siste gang fylte opp magene med en nydelig løvbiff. Etter dette måltidet gikk vi opp den bratte heia (600 høydemeter) fra Dalen nordover og la oss på en fin høyde ved et vann. Egentlig var det hviledag denne dagen, men vi ville gjerne ha et godt utgangspunkt for dagen etter. Etappen mellom Dalen og Rukan var generelt veldig flott, men litt overraskende mye under tregrensa. Vi har hatt over 30 grader flere dager, som gjorde det skikkelig vrient å finne vann. Nesten alt av småbekker er tørket ut. Vi måtte og passe på å legge teltet på en smart plass (bak høyde for morrasola), da vi ellers ville blitt kokt før frokost. Senere på dagen steg temperaturen ofte over 30 grader, og det er nesten litt skummelt i kombinasjon med lite vann. Vi så mye på kart og terreng og planla ruter ut i fra mulighet til å finne nok vann. Likevel måtte vi av og til drikke stillestående vann, og det er ikke optimalt. Vi fikk en liten økt med magesjau på grunn av dette tipper vi, men det gikk over kjapt. Kan og kanskje være pga varmen? Vi har fiske noe, og fått noen ørreter her og der, uten at de store har bitt på. I så sterk varme, mister en litt energi til ekstrainnsats. Man benytter sjansen til å hvile når man kan. Det samme gjør også ørreten! Etter flere dager på tur kom vi høyere opp, og fikk endelig øye på Gaustadtoppen, enda med snøflekker her og der tross høy varme i lang tid. I over 30 grader, ble det en tøff dag ned til Rjukan, der vi ankom ved Vemork midt på dagen. Familien min ventet her og vi dro sammen til en hytte hvor vi har spist i 20 timer sammenhengende siden vi ankom tettstedet, vekta har økt klart siste døgn (mer enn 3 kilo på en dag), og nå er både Simon klare for enda en ny etappe! Vi startet med altfor tunge sekker fra Rjukan den 7. Juli i håp om at etappen over Hardangervidda skulle bli enkel og lettgått. De siste to ukene har vi klatret som noen tullinger både opp og ned i bratte heier og skråninger. Dette har ført til at vi har forflyttet oss senere enn planlagt. Heldigvis var Hardangervidda mye enklere da vi ikke gikk opp og ned så mange høydemetere hver eneste dag. På to dager gikk vi på merket sti helt inn til Kalhovd hvor vi sov en natt og spiste en herlig frokost, viktig med avveksling fra havregrøt frokosten:) Etter vi hadde forlatt DNT hytta begynte det plutselig å blåse opp noe så veldig og enda mørkere skyer var på vei rett mot oss i god fart! Vi var det høyeste punktet på vidda og ville derfor helst unngå å være her oppe mens tordenværet virkelig slo til. Derfor satt vi opp tempoet og kom oss ned i Sandsetdalen, en sidedal fra Tessungdalen. Her var vi ikke det høyeste punktet lenger og følte oss mye tryggere enn oppe på vidda. Neste dag var vi heldige å treffe på en veldig hyggelig dame som serverte oss brus, sjokolade og nystekte vafler på en flott seter nede ved elva! Tusen takk:) Ulempen med å gå så langt ned i en dal er at man må opp igjen… Dalsiden vi skulle opp var så bratt at vi ikke ville klart å gå i terrenget, derfor fulgte vi hovedveien. Det å gå på asfalt “dreper” beina i lengden! Da vi var oppe på 1250 moh fant vi et flott vann et stykke vekk fra veien og biltrafikken hvor vi satt opp teltet. På kvelden i teltet snakket Simon og jeg om det å være borte så lenge fra familie og venner… Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i over en måned. Verken jeg eller Simon har noen gang vært bortreist så lenge som dette, det var en veldig ny opplevelse for oss begge. Neste dag gikk vi kun et par timer og slo leir klokken ett midt på dagen. Grunnen til dette var fordi vi ville fiske og hadde god tid til å rekke ned til Rødberg den 12. Både jeg og Simon monterte stengene og gikk i hver vår retning… Simon kom tilbake med ni flotte ørreter, mens jeg kun hadde fått fire. Til mitt forsvar hadde jeg hatt på en som trolig var langt over kiloen, men denne datt dessverre av. Dette ble en herlig middag med beinfri selvfanget fjellørret. Neste dag gikk vi i en vill fart ned til Uvdalen da vi var jaget av tordenvær. Vi kom oss et stykke ned før vi måtte søke ly under taket på en hytte da det begynte å hagle intenst. Etter å godt ned 900 høydemetere var vi nede i bunnen av dalen, men beina var rimelig slitene og såre. I Rødberg hadde vi for første gang på turen en full hviledag, noe som betydde at vi sov her i to netter noe kroppene våre trengte. Etter en litt sein morgen og en grei frokost på hotellet i Rødberg la vi i vei mot Aurdal, noe som var en lang etappe. Været var fremdeles helt suverent! Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i 37 dager! Ettapestart er alltid spennende fordi man aldri vet hva man har i vente. En ulempe derimot er at sekken et utrolig tung! Grunnen til dette er fordi vi får proviant i de tettstedene vi er innom, det vil si ny mat, myggmiddel, solkrem osv. På grunn av den tunge sekken gikk vi ikke særlig langt i luftlinje den første dagen, men steg mange høydemeter. Neste dag derimot gikk vi langt, omtrent to effektive mil helt til vi kom til en flott hytte som vi spøket med å legge oss inn på helt til vi tok en nærmere titt på kartet… Det var jo en DNT hytte! Den var låst, men vi har med nøkkelen til disse hyttene da vi begge er medlem i turistforeningen. Denne hytta “Dalabu” var en romslig hytte med god plass til meg og Simon. Litt senere på kvelden kom et gammelt ektepar som hadde gått fra Langedrag som også skulle sove her. Det ble en hyggelig kveld og ekteparet var veldig interessert i ekspedisjonen vår gjennom Norges villmark. Neste dag gikk vi over fjellet rett vest for Hallingnatten og videre ned i dalen på nordsiden. Her fikk vi plutselig så inderlig lyst til å se en film på telefonen. Strøm var heller ikke noe problem da vi hadde så godt vær og fikk derfor ladet på solcellepanelet. Vi brukte Simon sin telefon og så hele Iron Man 2 på mobildata noe som var skikkelig gøy, men kanskje ikke det aller smarteste å gjøre da man bruker hemningsløse mengder med data. Et par dager senere ankom vi Nesbyen I Hallingdal hvor vi som en natt på camping. Anne som jobber på Campingen var så grei å gi oss en gratis natt. Vi handlet Taco ingredienser og lagde oss en herlig middag. Litt senere så vi film, Iron Man 3 med store mengder snacks og brus! Etter en hviledag her i Nesbyen var vi klare til å fortsette etappen mot Aurdal. Første dag våknet tidlig i teltet av at regnet pøset ned på duken og lagde et voldsomt spetakkel! Litt senere hørte vi kraftig tordenvær og lyn som lyste opp terrenget. Vi ventet med å komme av gårde til regnet hadde gitt seg noe som tok litt tid… Vi hadde ikke kommet oss av gårde før klokken var 12 på dagen! Dag 43 våknet vi til fint vær igjen noe som helt perfekt da vi skulle over en topp, nemlig Vardefjellet! Vi brukte omtrent en time på å gå opp på den 1182 moh høye toppen. Utsikten her oppe var bare helt fantastisk! Nest siste dagen før vi ankom Aurdal møtte vi på tre hyggelige multeplukkere som spurte om vi var på langtur. Jeg svarte «vi skal bare opp til Nordkapp». De var kjempehyggelige og ga oss all snacksen de hadde med seg på sin egen tur, nemlig iskald Cola og sjokolade. Det smakte helt konge! Et par dager senere gikk vi ned i Aurdal noe vi kjente kraftig i låra da vi måtte ned 600 høydemeter på under to kilometer! Det aller første vi gjorde da vi kom ned var å bestille en stor pizza og en brus hver. Det smakte helt nydelig! Her i Aurdal hadde vi en full hviledag, første natten sov vi på camping, mens andre natten hentet familien min meg og kjørte oss til hotellet i Fagernes. Jeg hadde ikke sett familien min på nesten 20 dager. Mamma hadde kjøpt med seg nybakt brød fra bakeriet i Lom med et stort utvalg av pålegg og iskald melk, det smakte herlig! Etter en full hviledag i Aurdal var det behagelig å komme seg vekk fra all støyen i sivilisasjonen. Målet for denne etappen var å gå over fjellet til Ringebu i Gudbrandsdalen! Pappa skulle være med oss de første to dagene, noe som alltid er gøy. Dette var en lang etappe som gikk gjennom både flere naturreservater og Langsua nasjonalpark. Hverken jeg eller Simon hadde vært i denne nasjonalparken tidligere, så vi gledet oss til å se hva dette området hadde å by på. Pappa er klar for å bli med oss i noen dager! «Isak! Jeg har fisk på!». Simon hadde fått en fin Abbor på kroken! Dette var faktisk første gangen vi hadde fått abbor på hele turen! En time senere dro han opp en enda større som sammen med litt potetmos ble til et herlig måltid. Neste dag inneholdt en av de råeste opplevelsene på hele turen. Under dagsmarsjen fant vi noen utrolig flotte kulper! Vi sjekket dybden og heldigvis var de skikkelig dype. Vi tok av oss klærne, men beholdt skoene på slik at vi ikke skulle kutte oss på fjellet og hoppet først fra to meters høyde. Senere klatret vi høyere opp i fjellveggen og hoppet fra åtte meter på det høyeste! Fy søren, dette var utrolig gøy! Både jeg og Simon var helt i 100! Definitivt en av topp 10 opplevelsene i hele sommer;) Et par dager senere kom det vi lenge hadde prøvd å ignorere, nemlig drittvær! Yr.no hadde spådd 30 millimeter med nedbør på kun tre timer! Det var sent på ettermiddagen og vi måtte komme oss til en elv da vi trengte drikkevann. Vi hadde valget å gå en lang omvei rundt et fjell i tett kratt eller følge en merket sti over fjellet. Vi valgte det siste alternativet og gikk opp i skyene. Dette var kanskje ikke den lureste avgjørelsen, da det aldri er lurt å gå høyt opp i drittvær. Men vi tok sjansen og ble borte i tåka på toppen. Det regnet helt ekstremt mye og vi ble søkk bløte! Helt oppe på toppen fikk jeg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde gått inni tåken hele veien opp og hadde ikke sett hvordan området så ut rundt oss. Plutselig da vi var på det høyeste punktet lettet tåken helt og vi så hvor høyt oppe vi var, 1300moh! Bare ti meter unna stien vi gikk på var det stupbratte fjellvegger flere hundre meter ned! Utsikten fra toppen etter uværet hadde gitt seg Vi fikk helt sug i magen av denne opplevelsen og klarte heldigvis å komme oss hele ned av fjellet selv om steinene var såpeglatte! Denne natten braket et skikkelig tordenvær løs og teltet fikk virkelig testet seg i uvær! Til tross for noen timer med skikkelig uvær kan vi ikke klage på været i sommer. Totalt på hele turen hadde vi kun fire regnværsdager noe som er helt sprøtt! Neste stoppested var Ringebu. Vi var rimelig gåene etter å ha klatret ned hele Gudbrandsdalen med tunge sekker! Her la vi oss inn på et hostel (B27) hvor de ansatte var superhyggelige! Tusen takk! Her sov vi en natt før vi dro videre mot Alvdal, endelig i et litt flatere terreng! På denne etappen fikk jeg noen flotte ørreter mens Simon pratet i telefonen med kjæresten langt oppå fjellet hvor det var dekning. Det ble en nydelig ørretmiddag denne dagen, kanskje den beste på hele turen? Terrenget mot Alvdal var bare helt eventyrlig vakkert! Min mening er at denne etappen var den fineste på hele ekspedisjonen. Toppene var lavdekte og i dalene rant det nydelig iskaldt og krystallklart fjellvann. Da vi nærmet oss Alvdal fikk vi øye på Sølnkletten på 1827moh! En utrolig stilig topp som jeg har veldig lyst til å gå opp på neste gang jeg er i området. Tronfjellet på 1665moh er også et mektig fjell rett ved Alvdal sentrum. Her bodde vi på en hytte i to netter, vi hadde altså en hviledag her noe kroppene våre trengte for å bli klare for aller siste etappe for sommeren, nemlig til Røros. Det føltes litt rart å fylle sekken med ny proviant for siste gang i sommer. Etter denne etappen skal vi hjem til Tromøya! Men samtidig går denne etappen gjennom et utrolig flott området, noe vi må nyte mens vi er her. Simon studerer kartet... To dager inn i denne etappen skulle vi få et av de største problemene på hele turen, nemlig at primusen gikk i stykker! På kvelden denne dagen startet det å regne noe voldsomt en time før vi var fremme. Vi fikk på oss regntøy og fortet oss frem til der vi ville sette opp leiren. Litt senere var teltet oppe og vi var klare for å litt mat. Da vi skulle montere primusen fikk vi oss en overraskelse og et ganske så stort problem! Den var i stykker! Problemet var at etter en halv million ganger med bruk av primus var gjengene på primushodet blitt gradvis mer og mer slitt. Nå ville ikke primushodet skru seg på gassen… Både jeg og Simon er god på å fokusere på det positive, ikke problemene så vi kom raskt frem til løsninger. Vi bestemte oss for å gå en mil ekstra ned til Tynset for å kjøpe en ny dagen etter. Vi har en GPS tracker som sender punkter hjem til familien slik at de vet hvor vi er. Da vi ikke hadde mobildekning brukte vi denne enheten til å sende en melding hjem på satellitt signal hvor vi forklarte situasjonen. Det tok ikke lang tid før pappa hadde kontaktet en lokal fra Tynset som faktisk kom kjørende opp til oss klokken halv ti på kvelden med en ny primus! Fy søren for en hyggelig mann! Tusen takk! Neste dag tok vi i bruk den nye primusen og lagde nok en havregrøtfrokost, noe vi i hvert fall ikke er lei av i det hele tatt;) Det ble en fin dag med fantastisk vær! Vi holdt oss over tregrensa hele denne dagen og fikk et utrolig flott utsyn over landskapet vi befant oss i. Nest siste morgen fikk vi oss en rå opplevelse. Da jeg skulle gå ut av teltet denne morgenen for å gå på do sto jeg midt i en reinsdyrflokk! De hadde trolig ikke lagt merke til oss da vi hadde lagt helt stille inni teltet. De ble skremt når jeg gikk ut, men de få minuttene jeg fikk se flokken var utrolig kult! Vi krysset fjellovergangen mot dalen hvor DNT hytta Narjordet ligger i flott vær. Her hadde vi bestemt oss for å overnatte hvis det var plass, noe det heldigvis var. Faktisk så fikk vi hele hytta for oss selv noe som var digg siste natten på tur. Dette var helt sikkert den beste DNT hytta jeg noen gang har besøkt, og jeg har besøkt ganske mange DNT hytter… Denne anbefales! Neste dag eller siste dag på tur pakket vi sekkene for siste gang og la av gårde på den aller siste dagsmarsjen for i sommer! Både jeg og Simon sa nesten ikke et eneste ord hele denne dagen. Mens jeg gikk tenkte jeg på hele turen, fra start til slutt. Alle leirplassene vi har hatt, alle opplevelsene vi har hatt sammen, alle utfordringene vi har løst sammen. Vi hadde få stopp denne aller siste dagen, begge ville bare komme frem. Da vi hadde gått 16 effektive kilometer kom vi over høyden rett før Røros. Vi så byen! Vi så målet! Både jeg og Simon skrek så høy vi kunne, vi hadde klart det! Vi har vært ute i en hel sommer sammenhengende! Dette har vært et utrolig eventyr! Det vil komme mer innhold fra denne ekspedisjonen nå som jeg er hjemme og har dekning og tilgang til alle bilder osv. Håper dere har likt innleggene fra denne ekspedisjonen i sommer. Det har for meg og Simon vært en vanvittig reise gjennom Norges villmark! Etter en stund med hvile hjemme er det klart for nye turer igjen:) Dette ble et langt innlegg fra en lang tur… Håper dere likte det;) Ha en super dag videre folkens! Isak
  2. Årets turhøydepunkt skulle bli en tur opp på hardangervidda. Når jeg så på kalenderen så fant jeg ut av at jeg faktisk hadde tid til en to ukers tur denne ganga, så da bestemte jeg meg for at det ville jeg prøve å få til. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte på Tinnhølen, men der skulle Monsen gå forbi samme dag som jeg hadde tenkt å legge ut på tur. I mitt hode betydde det at jeg ikke kom til å finne noen plass og parkere bilen, så derfor bestemte jeg meg for å ta turen inn fra Røldal og Valldalen i steden. Blir nå en tyngre inngangsport, men da visste jeg at det skulle bli greit å få parkert bilen. Sekken ble pakket 33 kg tung var den da jeg slang den på ryggen tidlig på morrgenen 13. juli. Fikk en negativ overraskelse så og si i det jeg fikk på meg sekken. Den normale inngangen (snarveien) hadde fra dette året blitt sperra noe som gjorde at jeg måtte gå en omvei opp mot middalsbu. På en så lang tur som jeg hadde planlagt så er nå ikke disse ekstra kiometerne noe å snakke om, men hadde liksom bare ikke planlagt dem i hode. Men nok om det. Nå har det seg sånn at dette året har jeg ikke fått gått så mye på tur som jeg pleier og formen med sekk på ryggen var deretter. Men jeg klarte nå å karre meg fram meter for meter i solsteiken, ikke en sky på himmelen, og heller ikke et vindpust var det denne dagen. Målet for dagen var å komme meg opp til Vassdalen, men med varmen som var så var jeg ganske så ferdig da jeg kom opp til holmavatnet at jeg valgte å sette opp teltet. Det gikk 5 liter med vann fra middalsbu til holmavatnet, så varmen var ikke min beste venn denne dagen. Fikk slengt ut noen sluker i holmavatnet men ble ikke fisk som forventet, det er jo tross alt nesten ikke fisk i vannet, men om en ikke prøver blir det aldri noe. Den perfekte turbil som gikk av med pensjon tidlig i høst Bråkafoss Teltplassen ved holmavatnet. 14. juli Våknet tidlig på morraen og fikk pakket teltet sammen før tåka kom krabbende opp fra dalen. Kort labbetur i dag, bare opp til vassdalen. så det var unnagjort på et par timer ca. fant meg en fin teltplass, satt opp teltet og pakket ut soveposen. Nå skulle fiskestanga testes litt mere aktivt her oppe. Testa flere vann i håp om å kanskje komme til et vann som ikke så mange har vært ved tidligere, men det ble mye resultatløs fisking. så når kvelden kom valgte jeg å gå ned til fotkjølo og slenge ut en spinner der, her vet jeg det er bitevillig fisk, og 3 kast senere var første ørreten på kroken, var ikke store tassen så jeg satt den ut igjen. På neste kast var det en ny prikkepetter på spinneren, denne var det litt bedre størrelse på. Nå var i hvertfall første kjenning på plass og turen hadde kommet ordentlig i gang. jeg ser liksom på turen fra valldalen opp til holmavatnet bare som en transportetappe som må bli gjennomført for å komme dit jeg ønsker. På vei inn til et vann langt oppe i høyden 15. juli Nydelig morgen nok en gang, sekken var pakket ca kl 10 og jeg begynte å gå retning Litlos, kan jo ikke gå forbi den hytta uten å få tatt en kald en, og den smakte veldig godt i varmen. Når den var konsumert var det bare å hive på seg sekken igjen, tengte meg inn til Grønndalen, men satte opp teltet ved invaldspytten. Nok en varm dag dette, så denne dagen ble det et godt forfriskende bad. var ikke spesielt varmt i vannet men det gjorde godt. Siden det var så varmt så ble jeg loiggende som ei strandrotte en liten time på utsiden av teltet og denne dagen. Fikk fiska i et par tre forskjellige vann her og det ble fisk, ikke noe å rope hurra for, men fin kondis var det på dem, og smakte godt gjorde de og. Da fiske var over for dagen satt jeg og så på kartet for å finne ut av hva jeg skulle finne på til dagen etter. Den orginale planen min var å gå mot hårteigen, men værmeldingen så ikke spesielt hyggelig ut og da fristet akkurat den delen lite, vurderte om jeg skulle ta en fridag er ved grønndalen og. Men jeg endte opp med at jeg ville gå til grotflott. Da jeg hadde tatt den avgjørelsen var det bare å skli ned i soveposen og gjøre seg klar for en god labbetur dagen etter. Morgenutsikt 16. juli Jeg gikk fra ingvaldspytten inn i grøndalen for så å gå mot stien mellom Litlos og Hadlaskard. Derifra så tok jeg egentlig bare en rett strek mot grotflott og gikk inn mot flautenuten. Ingen store problemer med navigeringen så syns egentlig at kilometerne ble tilbakelagt greit, nå var jo sekken blitt litt lettere samtidig som kroppen kanskje begynte å bli litt mere vant til å gå med sekk. Jeg hadde faktisk bare hatt en enkel helgetur dette året med sekk før denne turen, så sier seg selv at opptreninga kanskje ikke stod helt i stil til målet. Heldigvis er jeg eller i ganske så god form, så redda meg inn litt der. Men det er noe annet å være i god form, og det å være vant til å gå med storsekk. Fant meg en grei teltplass her på grotflott platået og tok det ganske med ro denne dagen, fisket litt og bare nøyt fjellet. Ble fiskemiddag på kvelden. Her fikk jeg mye fisk mellom 300 og 400g, men de smaker nå godt og gjør seg bra i steikepanna. Solnedgangen var av det finere slaget denne kvelden. Flautenuten 17. Juli Hviledag. Det var en mye gråere værtype denne dagen. Men etter frokost så heiv jeg på meg fiskevesten og tok med meg begge stengene mine, en flue og en slukstang. Jeg testa nesten enhver pytt her på platået men var ikke mye fisk som ville bite, etter endel timer så kom første regnskuren og første fisken beit, men også denne av det mindre slaget, så rett og slett ut som om det skulle bli en sånn tur hvor det var veldig vanskelig å få noe over 500g. Men de mindre fiskene smaker like godt, de er bare ikke like morsomme. Regnet økte på og jeg gikk tilbake til teltet og sov så og si vekk resten av dagen. Neste dag var planen og ta seg opp til Dimedalshøydene. 18. juli En grå morgen men det var heldigvis oppholds, så var egentlig en veldig fin dag å gå. ikke like varmt som det hadde vært de siste dagene. Selve turen gikk egentlig ganske så greit og jeg fant en fin plass oppe i høyden ved et vann hvor jeg hadde kortest mulig vei til de fleste vann her oppe. Her hadde jeg og tenkt å ta en ekstra dag, er så mange vann her som kan huse fin fisk så jeg ville ha muligheten til å finne noen av dem. Var godt med fisk i det vannet jeg satt opp teltet så matfisk var det ingen problemer med. I skumringa så jeg noe jeg aldri hadde sett før, en fjellrev, ganske morsomt egentlig. Største overraskelsen var vel egentlig hvor liten den var. 19. juli Denne dagen skulle vies masse fiske, men fisken var ikke helt i det humøret denne dagen så ble bare et par småpinner i løpet av hele dagen, så det var ganske nedtur. Men en kan jo ikke treffe på bettet hver gang en ønsker. Kom meg opp på en topp denne dagen og fikk ringt hjem og beroliget hun som bor der med at alt var fint med meg. Fikk også inn ei ny værmelding, og den så ikke dum ut. Teltplassen på dimedalshøydene 20. juli Flyttet camp litt denne dagen, var ikke lange labbeturen, men det var noen høydemeter ned. Så jeg slo vel opp teltet denne dagen i 12 tida. så med andre mye tid til å fiske, og det gjorde jeg. Fisk ble det og, faktisk den største på turen så langt, og den ble tatt på en liten mygg. Var blitt så lei av og slenge sluk ut i vannet uten og få napp, så fant jeg fram fluestanga og monterte ei mygg kasta pent ut og satt meg ned for bare å se på landskapet rundt meg. Etter kanskje en 4-5 min så kom en fin ørret og ville ha den lille saken jeg hadde lagd hjemme i stua. Fisken veide 550g, sånn som denne turen hadde vært så ble jo den et fint beist. Ble fisket endel resten av kvelden men fikk ikke noe større enn den jeg hadde fått på flua. Kaffe på tur er viktig Rund og finTjukk og fin 21. juli Ny dag ny vandring. Nå ville jeg sørover. Planen min var å gå sørover for å komme ned til kvenna og følge denne tilbake til Litlos. Denne dagen labbet jeg inn i helt ukjent terreng for min del, men kom til det vannet jeg hadde sett for meg hjemme kanskje skulle kunne huse fin fisk. Vannet var dypt og fint med noen litt grunnere områder. Alt tilsa at dette skulle være plassen. Eneste var at vinden hadde virkelig tatt seg opp endel nå, men teltet jeg hadde med på denne turen skal tåle ganske så mye (Helsport reinsfjell 2 pro). Monterte på litt våksne sluker og begynte deljinga med sluk, kaste sveive, kaste sveive, kaste sveive. Ikke et napp fikk jeg de første timene, ikke noe tegn til fisk så jeg, men jeg kunne nå se på steinene i vannkanten at det var fiskemat her, så mulighetene bør være der. Så kom hugget jeg hadde venta på, det føltes som noen virkelig røska til det de kunne på stanga, jeg var i himmelen i hele 5 sekunder så var den borte, og ikke et napp til fikk jeg her. Men vannet skal besøkes igjen, ingen tvil om det. 22. juli Denne dagen gikk turen ned til Kvenna. La meg til litt ovenfor øvsta krokavennet ved 1145. Her ble det fisk på første kast, en fin fin fisk på 450g og den gikk direkte i steikepanna. Her ble det mye fisk i løpet av dagen, største på 500g, men den var lang og tynn. så om en bare skal ha fisk er absolutt dette en fin plass. Hadde i utgangspunktet tenkt å bli her en dag til, men fant ut at jeg hadde lyst å ta turen til Litlos for litt luksus. Om en ser nøye etter så er det tre reinsdyr der 23. juli Pakka sekken tidlig på morraen og tok turen til litlos og var vel framme før 12 og fikk sikra meg ei seng. Denne dagen var tiltenkt litt komfort, så ble 3 retters middag og endel av de brune kalde gode. Det ble en ganske sen kveld. Utsikten på Litlos er det ingenting feil med 24. juli Våknet tidlig og begnyte å gå mot Vassdalen, dette var en grå dag og det var meldt enda gråere vær dagen etter. Så med tanke på at det var sånn vær som var meldt så begynte min tur å gå mot slutten, og etterhvert som jeg gikk denne dagen så ble jeg mer og mer motivert til å gå helt til bilen noe jeg også gjorde. Frista lite å bare sitte i et telt for å vente på at en dag bare skulle gå, så da fikk jeg da heller bare ta den turen helt ned til bilen. Alt i alt hadde jeg en veldig fin tur med gode temperaturer og et vær en bare kan drømme om. var to dager med regn ellers så var det så og si ikke ei dråpe. Uvant var det og å bli skikkelig sliten pga varme. Glad jeg var smart nok til å drikke masse vann. Og denne kommende sesongen kommer jeg til å få gått endel mere med sekk før langturen 2019 skal gjennomføres.
  3. Ein fjellfant blir til Undertegna er vokst opp ytterst i Hardangerfjorden. Eigentleg så var sjøen ei like stor påverknad som fjell og skog, men etter å flytta derifrå så var det fjell og bratte gleder som fekk fokus. Aktivitetar på/i vatn har og gitt fine opplevelsar, men det er ei anna historie. ________________ Småfantar Når ein veks om med naturen rett utenfor utgangsdøra så blei skogen og fjellsida ein lekeplass. Eit utall hytter bygd av greiner og bregner som tak. Bondegårder av konglekyr. Små ekspedisjoner av småfantar. utan foreldre i nærleiken. Aking på skogsveier, og eit jorde som "skisenter". Naturen rundt heimen var lekeplassen. Ei av historiene mor mi trekk fram er når hu må gå på leit eitter barna som har tatt avgårde på på tur på eigenhånd. Hu avtaler med naboen at han skal flagge dersom barna kjem heim at før henne, og begir seg oppover lia i fotspora til barna. På veg opp mot 400 moh går ho i snø opp til knea, og no ser ho at naboen flaggar, nesten alle barna som har gått på tur har gått ned att på ei anna side av toppen og blitt kjøyrt heim. Eg derimot som bare var fem år og fekk beskjed av dei andre barna (som var to år eldre) om å snu når snøen vart djup, og tassar ned at på "rett side" åleine. Ansvarlige barn. I oppveksten så snakka me aldri om topptur, klatring, vinterturar, osv.. me gjekk ettermiddagsturar og søndagsturar, og på ski i påska med appelsin og kvikk-lunch. Naturen var der i bakgrunnen, ei ramme rundt liv og oppvekst som eg egentlig ikkje reflekterte over, den hadde jo alltid vore der rundt meg. ________________ Ei fjellpspire begynner å gro Som attenåring flytta eg sørover for å studere. Der var det fjellsportgruppe, og folk som var friluftsinterreserte. Det blei jevnlig fjellturar, Åsnes fjellski blei bytta ut med Tua Cirque, og eg begynte å klatre. Forskjellen var eigentleg at det som meir eller mindre hadde vært kvardagen blei no definert som "friluftsliv" og spesifikke aktivitetar blei tatt ein del lengre en før. Klatringa blei hovedfokus ei stund, og det blei nokre førstebeistiningar på meg. Første sommaren heimat etter eg starta å klatre blei kjøreturen gjort med augene klistra oppetter fjellsidene, eg såg heimkomunen min på ein heilt anna måte en når eg vaks opp. Her var det jo eit hav med muligheter som eg ikkje hadde benytta meg av! Bekleding er eit anna interressant tema som har utvikla seg mykje. Dongeribukse og gamasjar eller gummistøvlar, tjukk ullgenser, bommulsanorakk og vadmelsbukse, var normalen. Langt frå det presset det er i dag om å ha rett bekleding. Eg huskar eg vegra meg stort mot å gå over til plaststøvler og klossar under bindingane på telememarkskia. (Men det var og ei stor åpenbaring når eg gjekk over på nytt utstyr. no kunne det svingast bra både i laus og på hard snø!) Etter kvart kjøpte eg meg Helly Hansen AdventureTech (eller navn deromkring) skallklær. Dette må ha vært verdens raskaste bekledning! Falt du i skibakken eller is akselererte du opp i fart fram til du møtte ei fysisk hindring. Telemarksvingane satt greit etterkvart, og følte eg mestra bratt fjell. Men nokre samtalar med bestefar min som spurte kva slags svingteknikkar eg nytta meg av, og spørsmål frå ein onkel av far min om eg kunne ta han med oppe eit bratt fjell hadde lyst å prøve seg på, det har gjort meg ganske så ydmyk i forhold til kva andre andre folk kan ha av erfaring og kompetanse rundt fjell. Bestefar min gjekk i fjellet så lenge han kunne, til fots og på ski, det var bare ikkje naturlig for han å fortelle om det (Andre har etterkvart fortalt meg om turane hans). Og onkel til far min hadde eit like stort rack med klatreutstyr som eg hadde, han klatra ikkje men brukte det til å hente ut sauer som hadde gått seg skårfast i fjellet. Dei hadde mange fleire år med erfaring frå bratt fjell en eg antagelig noken gong kjem til å ha. ________________ Fjellfanten tar form Jobb med fast inntekt gav nye muligheter for friluftsliv og bratte gleder. Frå -98 og ti år framover var det skikjøring som var hovedfokus. Frå november til og med juni blei det jakta på snø, i snitt ein fjerdedel av året var med ski under beina. Hemsedal var base på vinteren, Jotunheimen og spesiellt Hurrungane var heimebane på våren, og Stryn sommarkisenter var fast utgangspunkt for turer når sommarskisesongen der var på topp. Ein tok gladeleg mange timar i bil på jakt etter snø, og det blei veker og månader forskjellige stader i alpane. Ei interresant betraktning er at eg har nær ingen bilder frå denne tida. Mobiltelefon var telefon, og kamera var heller ikkje noko me prioriterte å dra med oss, turen og opplevelsen stod i fokus. ________________ Fjellfanten i dag - kvardagen Etter kvart krever jobb og kvardagsliv sitt. Meir ansvar på jobb gir mindre rom for lengre perioder på tur, og det er no fokus på barna og nærturer i helger og kvardag. Men suget etter fjellet er der, og det må få meir plass. Fanten karrar seg etterkvar opp fjellsida igjen, og innfører lystbetonte bratte aktiviteter for borna - med eit håp om at dei også skal få kjenne på samme gleda og suget etter fjellet. Det er mange uforløyste draumar om turer der inne. Kanskje blir nokre av dei til verkelegheit etterkvart, og kanskje vinn kvardagen. Eg forstår forelda mine bedre no og deira valg. Balansen mellom draumar, opplevelsar, og kvardagsliv er kanskje det vanskeligaste. Kvardagen er fundamentet i livet, men når muligheten byr seg og du har overskudd til det - dra på tur.
  4. På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover. Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide. Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur. Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur. Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø. Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av. Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden. Så var jeg igang! Mot Rago: Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk. Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien. Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang. Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra: Grei sti, litt kronglete enkelte steder. Litlverivannet i det fjerne: Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj: Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok. Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene. Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer. Lå to netter i telt ved fossen. Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen. Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann: Ragotoppen i det fjerne. Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang. Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet. Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre. Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet. Det var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti. Klart vann i Storskogvannet: Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her. Utløpet av Storskogvannet: Gikk nå videre vestover. Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt: Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet: Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig! Bratt sandbanke som elva har gravd ut: Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer. Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok. Neste dag var siste dag på tur. Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva. Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her: Idyll: Hengebrua ved Melloforsen: Skuer tilbake mot fjellene: Endte fotturen nede ved Lakshola. Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager. Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur! Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.
  5. 45 poeng
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen. Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i 5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge. Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger Telt: Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på 550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den. Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden. Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen. Dag 0: Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der. Dag 1 (24 juli 2008): Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir. Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne. Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien. På vei i Helgedalen. Kl 12 pause med varm mat. Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt. Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger. Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder. Breene i Hurrungane. Ekrehytta kl 18 Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass. Dag 2: Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu. Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger. Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på. Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen. Klart norsk fjellvann Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen. Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær. Dag 3: Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur. Fortsatt hadde vi varmt og fint vær. Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996. Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge. Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her. Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh. Dag 4: Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen. Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke.... Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom. Steinete rute som krever gode sko. Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen. Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper. Lengden på fisken er 41 cm. Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen. Dag 5: Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga. Krysset i Storådalen. Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien. Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt. Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig. Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer. Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form. Dag 6: Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid, gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk. kl 6.21 Vi våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen. kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake. Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille. Det går opp før det igjen går bratt ned Memurubu sett fra Sjugurdtinden Gjende, i retning mot Gjendesheim. Tjønnholåe Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37 Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no 29 juli kl 14.42 var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte. 29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004! Tanker etter turen Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra. Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra. Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres. Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem. Hva kunne vært gjort annerledes? Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme. På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen. Gpx fil og pakkliste: Turtagø_til_Gjendesheim.gpx Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  6. Det gikk ikke mange minuttene ut i førte sending før småen var i meg.... "pappa, kan vi ikke gjøre slik som Lars" 4 åringen i hus er blitt bitt av friluftsbasillen, til fars store begeistring. Men med sine beskjedene 110 cm, er det greit å finne en rute som ikke er for krevende og ikke for lang. Det skal jo være en positiv opplevelse på hans premisser. Været er meldt strålende og Triangelet i Stølsheimen så ut som et godt utgangspunkt. Der kan man kjøre ganske nært opp til Selhamar hytten, så første dagen var ikke på mer enn 5 km. Man går 1,5 km langs grusvei før man kommer inn på godt merket T sti som tar deg i lett kupert terreng mot hytten, forbi Raudeberg. Vading i elv var naturligvs spennende og ga rom til både lek og kast av stein Små konkurranser for å motivere til gange og bæring av egen sekk må til, å telling av T-varder falt i god smak. 4 år og første gang med på DNT hytte.... Det falt definitivt i smak hos junior. Solen steker fra nesten skyfri himmel, og livet smiler! En liten dukkert, vaske av seg turen og ett par lag med solkrem, det var definitivt kaldere enn det ser ut til på bildet Jeg hadde feilberegnet en smule turen til Åsadalen. Jeg hadde kikket på GPS, som viste 6,8 km.... men dette var jo i luftlinje. Når jeg sjekket med Kartet viste det seg å være over dobbel så langt. Vi tygget litt på om vi skulle gå hele veien. Vi vet jo at småen har gått like lange turer tidligere uten noe klaging, men følte kanskje at dette kunne bli litt langt siden det ville bli to slike lange dager på rad. Det skulle vise seg å bli en ordning på det "problemet" Vi hadde ikke kommet oss mer enn 1 km på tur, før småen stupte på trynet, kilte hånden mellom berget og en vandrestav, kløyvde negelen på fingeren, blodet sprutet og alt var krise. Jaja, vi fikk tørket vekk verste blodet, plastret såret på finger og albue før vi ble enige om at vi heller skulle gå til bilen enn neste hytte. Dessverre ble det bare en kortere tur, men på tross for skade, satt hele familien igjen med en kjempe positiv opplevelse. Satser på å få mange slike turer framover. Selhamar hytten kan absolutt anbefales. Utrolig flott skue når man får sett Raudeberget i solnedgang.
  7. 43 poeng
    Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  8. Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen
  9. La det være sagt med en gang, jeg kan ikke fordra vinter! Jeg er av typen som går med stillongs fra oktober til april, helt uavhengig av hvordan temperatur det er, vinter er vinter og stillongs-tid. Sove ute i telt når det er kuldegrader? ja det kan du jo tro var fælt aktuelt. Friluftsesongen for meg har alltid startet når jeg kommer dit jeg skal med fjellstøvler og sluttet når det ikke lenger er mulig. Så rota jeg meg bort i dette forumet da, uten at det gjorde de helt store forskjellen i begynnelsen. Helt til jeg ble med på treff for første gang i oktober i fjor, helt på tampen av sesongen for meg. Og traff jo så mange trivelige folk! Eneste feilen er at alle ser ut til å digge vinter!! Så satt vi på chatten en kveld rett over nyttår og diskuterte helgeplaner, “kom hit å bli med på ski” For meg som ikke akkurat er impulsiv før jeg har tenkt meg om så var det et noe uvanlig innfall. Ikke hadde jeg hatt ski på bena på flere år og de gamle skia jeg hadde var trygt plassert på hytta i Nore & Uvdal, men joda, med lånte (langrenn) ski havna jeg nå i Åsmarka den helga. Konkluderte jo fort med at skulle man gå på ski måtte man nok til pers og kjøpe fjellski. Neste forumtreff var allerede under planlegging, Grotli og Strynefjellet i februar var plassen. Men tenkte kanskje det var greit å prøve ei natt ute før det, bare sånn i tilfelle det virkelig _virkelig_ ikke skulle være noe for meg å sove ute på den årstiden så er det jo greit å oppdage det med bare et par timers kjøretur hjem. Høyst usikker på om teltet kunne duge til vinterbruk også, så var vel best å kjøpe et man hadde troa på. Så med nye fjellski, en parisbrett jeg aldri hadde prøvd og et brukt Helsport telt ble det testhelg i Ringsakerfjellet. Fjellski, parisbrett og telt og 13-14 minusgrader, joda overlevde med god margin. Ikke verre avskrekket enn at jeg vel trodde det skulle gå greit med noen turer til. Fra første vintertur (og sånn ca. første gang jeg noensinne har gått med pulk) i Ringsakerfjellet, det er jo fryktelig flott .. bare synd snø er så kaldt, nye ski, ny pulk, lånt brenner, lånt reinskinn, litt ved vi aldri brukte... fin helg. Grotlitur nærmet seg med stormskritt, fulgte nitidig med på yr.no, kaldt! Sjelden jeg har grua meg så mye til en tur. Ikke ble det bedre temperaturutsikter heller, men er jo fælt å feige ut, så dro jo av gårde … -26 i teltet, det er litt i overkant for et sommermenneske, men stjerneklart og fint vær, godt selskap og litt mer lånt utstyr så gikk da den helga greit også. Trivelige folk, fine steder og masse god hjelp. Verdt å holde ut sprettkaldt for det ... Sannelig ble det ikke et forumtreff i påsken også, riktignok ikke sånn helt offisielt men vi var nå ganske mange forumere samlet på samme plass oppe i Øyerfjellene et sted i alle fall. Tenkte med meg selv at “nå er det helt i slutten av mars, temperaturene må jo begynne å bli bedre” … så feil kan man ta! Sprettkaldt var det, men veldig greit å være på tur med noen som ikke har kvaler med å fyre i telt da. Går for øvrig finfint å ha med seg to soveposer, fôret jervenduk og dyne på telttur når man drar på en tungt lasta pulk (men .. vintersovepose kom på lista over nødvendige innkjøp i løpet av turen) Påsketur i Øyerfjellet, reint trivelig ... Så, får vel bare gratulere noen fjellforumere med å være så trivelig selskap at de klarer å omvende et selverklært sommermenneske til telttur vinterstid (ser det ut til å bli beinkaldt _hver_ gang). Ikke verst! Så da er man vel klar for en ny vintersesong, satse på at noen holder liv i meg denne vinteren også for det der med fyring i telt sitter langt inne … så sitter man her da, med ski, pulk, telt som tåler vinterstorm, bensinbrenner, sovepose for håpløst kalde temperaturer, tykk dunjakke .. og ingen snø ..
  10. Skilt på Gaupeskarsveien, lurer alltid på hva slike betyr, men her var set 2 km til den startet. Snøplog som ikke var brukt på en stund. Ok, men kjedelig grusvei å gå. Skiltet der Gaupeskarsveien startet. For di som lurer så er det 2 steder i distriktet som heter Damtjern. Et lite museum åpnet på søndager om sommeren Kjerraten var en slags skiheis for tømmer De har laget en sti som jeg fulgte Vanndrevet, men de hadde for lite vann, ble derfor nedlagt Det er mange slike hjulhus på stien De har en egnen grønn farge på sine merker. Den går i skogen På små gamle veier Steinsletta kulturland Nok et reservat som jeg er innom på turen Veldig fint å gå litt i skogen etter asfalt etappe Lillekonvallen har kommet Da er jeg tilbake ved utganspunktet på turen. Her er jeg Så da har jeg «runda» Tyrifjorden Distansen jeg har gått er 157.5 km ifølge garmin Så da er det bare å vente på bussen hjem.😀 Var nok lurt å starte tidlig i dag, for å slippe varmen, så det blir bra med et bad og feiring med en burger og en is. En flott tur, ikke en dråpe regn, bare bra vær. Ikke ramlet, ok i kroppen etter å ha gått hver dag i 12 dager.😀
  11. 2018 er snart omme og det er på tide å gjøre opptelling med året som har gått. Det har vært et flott turår for min del med mange fine turer til ulike kanter av landet! Januar Mange skiturer i lokale skiløypene og til Neveltoppen og Godlidalshytta med gode venner som kommer innom på skiferie. Februar Det laver ned. Skiløypene snør igjen nesten like fort som de blir kjørt opp. Mer skibesøk og det blir enda en tur til Neveltoppen pluss en telttur i Ringsakerfjellet for å teste nye telt og utstyr før årets første forumtur i slutten av måneden. Den går til Grotli og Heillstugguvatnet. En kald, men flott opplevelse! Mars Eldstesønn vil på telttur men yngstesønn synes ikke det høres noe stas ut i det hele tatt. Det er heldigvis løsbart – man kan jo telte i hagen. Kjempestas og stor suksess å få sove ute helt alene! Påsken kommer med strålende sol hver eneste dag men beinkalde netter. Første halvdel tilbringes med ungene og det blir en tur til Godlidalshytta. Deretter byttes turfølget ut og kursen settes mot Øyerfjellet. En natt i telt, og så to netter på DNT-hytter - Lyngbua og Djupslia. Fullmåne, stjerneklart, godt turfølge, og no h…s. gnagsår. Det ble rett hjem og kjøp av nye skisko, og «noe varmere soveopplegg» settes på planen for innskaffelse til vinteren 18/19! April Våren er i anmarsj og det blir mest trimturer langs veiene hjemme, et par skiturer i nærfjellet og noen turer opp hoppbakken. Mai Høsten 2017 fikk jeg en utfordring. «Bli med på vårskitur til Storebjørn» var beskjeden og jeg klarte å svare «JAH!». Pga ustabilt vær på yr i dagene i forkant endte vi i stedet opp i Sunndalsøra (det er visst bratt der også…). Det ble en natt på trivelige Kårvatn før resten av turfølget kom etter, og vi fant oss en teltplass med utsikt rett mot Innerdalstårnet. Heldigvis ikke målet for den bratte turen – den skulle gå mot Dronningkrona. Det ble riktignok ikke helt til topps på meg. Motet sviktet underveis og beina ble både skjelvne og sluttet å lystre helt til slutt, men lysten til å utfordre mer var født. Det er jo så mye morsommere å få vært med på tur heller enn å sitte igjen hjemme fordi det virker så skummelt. Kjapt sceneskifte, og det som nå har blitt en fin Fjellforumtradisjon – Kanotur på Hurum. Langhelg og lange fine varme dager med padling og bading og glade unger. HERLIG! Månedens siste tur gikk til Blefjell og nytt forumtreff. Dagstur oppom Storeble og innom Sigridsbu. (Vi ble ekskludert fra lettpakkerklubben alle mann..) Juni Kanotur med Barnas turlag til Fjorda. Kajakkåre viser seg å være en utmerket ting å ha når man er alene voksen til å padle i en stor tung kano i motvind og skal ordnes med til senere kantoturer! Mer bading, og masse knott! De er ikke satt på lista over nye venner som er anskaffet i løpet av året. Turbesøk med kommunetopprunde over Ringsakerfjellet og så tid for Rondaståk, med en svipptur innom Muen når vi uansett var på vei forbi. Sikkert fin utsikt derfra, men det må nok oppleves en gang senere for vi gikk i snøføyk og tåke. Juli Tidenes road trip til Vestlandet sammen med @Heriks hvor @Tessatroll ventet med skumle planer om mer bratt (dog uten ski). 2 overnattinger på vei over – Øvre Heimdalsvatn på Valdresflye og Aursjoen før straka veien over Gamle Strynefjellsvei og videre ned til Ørsta. En natt under åpen himmel på Klovetinden med en vanvittig utsikt utover mot Hareidlandet, etter en stund dekket i havtåke. Jeg er svak for både solnedganger og soloppganger, og fikk med meg begge deler derfra før jeg som sistemann sovnet. Videre den uka gikk turen innom Skårasalen, Lyngstøylsvatnet, Trollstigen og Trollveggen. August Sommerferie med ungene. Hyttetur på Værskei, vandretur inn til Reinsjøbua (åpen bu)i Gausdal Vestfjell. Tur innom Øvre Heimdalsvatn igjen men der ble vi etter en natt invadert av en hel bråta med storfe som syntes vi var veldig morsomme, og med varslet uvær i vente bestemte vi oss heller for å rømme til Syden (aka Horten) og sandstrand. Lave skuldre og late, rolige dager der vi fant på akkurat det vi fikk lyst til! Nøyaktig slik en sommerferie skal være! September Høst=familietreff med forumet. Årets tur gikk til Gjevilvatnet. Camping på sandstrand er kult men medfører en del ekstra sand med hjem. Over alt! Vi fikk endelig tatt i bruk lavvoen som tidligere bare har vært brukt hjemme i hagen. (Her var jeg altfor opptatt med alt mulig rart til å ta brukbare bilder, så har fått låne noen av de fantastiske bildene @Heriks tok. ) I slutten av september var det lagt inn en helg med ei venninne i Rondane og en litt mer utfordrende topptur for meg som ikke er så glad i høyder. Helga ble tilbrakt på Rondvassbu og første topptur gikk til Veslesmeden. Det var litt mer snø enn vi hadde planlagt men ikke verre enn at det gikk helt fint å gå, og temperaturene var snille. Vinden var det litt verre med, og opp mot toppen var det full storm i kastene og flere ganger var det bare å sette seg ned på huk og vente på at det skulle stilne igjen. Ikke drømmevær, men ikke verre enn at det i grunnen gikk overraskende greit. Rett før toppen falt imidlertid rullegardina helt ned og det var bare å sette seg ned og prøve å huske hvordan man pustet. Men med god tålmodighet og støtte fra verdens beste turfølge kom vi oss opp og følelsen av seier var enorm. Søndag var det heldigvis langt bedre vær og turen gikk opp til Storronden. Mengdetrening hjelper tydelig, for selv om turen var tung nok i lengde var den veldig langt fra så skummel som jeg regnet med! Mest slitsom, og veldig veldig flott å komme på toppen! Oktober Turpause, med unntak av joggeturer i mørket etter jobb (gir særdeles uspennende bilder..) November Hyttetur med @Heriks til Skjellbreidhytta i Fåberg Vestfjell. Yr lovet sol, noe vi ikke så noe til før vi kom oss i bilen og av gårde på hjemveien utpå søndagen, men det ble noen fine rusleturer oppom Prestkjerringa, Myssmørhelje og Gammelhans. Desember Endelig skiføre! 2017 ble rekordtidlig med to skiturer allerede i oktober. I år har både tid og føre satt en stopper for noe særlig til skiturer, men endelig har begge deler kommet seg litt. Foreløpig kun blitt rusleturer oppe ved Nordseter, men satser på at jeg rekker å få inn en liten overnattingstur til DNT-hytte i Romjula. I går ble imidlertid årets trimmål nådd og km nr 1000 gått - alt heretter blir bare ren bonus! Jeg opprettet bruker på forumet her våren 2015 med den plan å finne ut av hvilket telt jeg skulle kjøpe for at jeg og ungene kunne komme oss ut på noen få teltnetter i sommerferiene framover. Lite visste jeg da om alle turene som bare lå og ventet, og utstyret jeg skulle ende opp med å anskaffe – for turliv hele året. Jeg har fått tak i teltet jeg søkte da, men også så veldig mye mer. Gleder meg til 2019 og er spent på hva slags turer som venter fremover.
  12. Jeg fikk lyst til å dele noen bilder fra sommerens tur til Børgefjell! Å skrive turrapporter kan jeg ikke, så i beste fall blir dette en litt usammenhengende bildereportasje. Hvis noen har spørsmål til noen av bildene eller kanskje har interessant informasjon å komme med til steder jeg har vært, så fyr løs. Turen gikk over 5 dager i midten av juli. Dette er første gangen jeg er i Børgefjell, så området er for det meste ukjent for meg. Jeg fikk tatt en skikkelig rundtur og tilbakela omtrent 60 km på disse dagene. Turen starter i sørenden av Namsvatnet med båtskyss inn til Reiret. Vannstanden i Namsvatnet gir en indikasjon på hvor lite vann det skal vise seg å være i resten av området. Jeg har selskap av et par andre vandrere de første par hundre meterne av turen. Vi starter med en tur oppom kapellet. Det er svalt og godt inne i kirkerommet. Jeg klyver opp i terrenget vest for Kamilladammen for å se hvordan forholdene er oppover i retning Djupvatnet, og så legger jeg i vei inn i selve nasjonalparken. Godværskyer. Deilig med litt skygge. Det lir mot kveld, og her oppe på en kolle et stykke vest for Djupvatnet er det en liten bris som holder litt av insektene og heten unna. En flott leirplass! Fiskeutstyret monteres med en høytidelig seremoni. Det skulle bli mye mindre fisking på denne turen enn jeg hadde sett for meg - når det er godt over 25 grader i skyggen, og jeg har mer enn nok mat i sekken, er ikke fiskeiveren særlig stor. Dette er det området som Lars Monsen beskriver som sitt villmarksparadis i boka 90 dager på loffen i Børgefjell. Bjørkekrattet står nok tettere her nå en det gjorde på nittitallet. En ny dag med sol og blå himmel. Litt synd å forlate dette paradiset, men i dag skal turen gå videre oppover langs Jengelen. Kvigtind stikker opp i det fjerne. Turen går opp dit om to dager. Sekken er pakket og alt er klappet og klart. Rypene flakser opp i hytt og pine. Artig at det er så mye rype å se. Et koselig lite krypinn langs Jengelen. Jengelhytta kan skimtes i det fjerne. Her er jeg i ferd med å runde østenden av Jengelvatnet. Jeg kan skimte noen som fisker i det fjerne, men holder meg på god avstand. Noen koier brukt i forbindelse med reindrifta, vil jeg anta. Det er nesten uutholdelig varmt nå midt på dagen, det blir en lunsjpause her. Noen naust i vestenden av Jengelvatnet. Ferden går videre nordover forbi Litle Kjukkelvatnet. Beklager solkremen på kameralinsa. En liten rast mens jeg nyter synet av Kvigtindmassivet. Fortsatt solkrem på kameralinsa. Framme ved Søre Bisseggvatn. Værutsiktene ser gode ut, så det ligger an til bestigning av Kvigtind i morgen. Men nå er det tid for middag og rolig leirliv. En ny dag med knallvær! En nærstudie av teltleiren Vannsystemene i dalene er ganske enkle å forsere nå. Men bekkene med smeltevann fra breen går strie, og er ikke så helt enkle å vade over. Jeg legger igjen mesteparten av utstyret nede i steinura, og fortsetter mot toppen. De siste 100 høydemeterne på vei mot toppen. Endelig på toppen! Kvigtindaksla i retning sør. Kvigtinds "hvite smil" sett fra oven. Men skyene i horisonten ser litt faretruende ut, det er på tide å pelle seg ned! Der fant jeg igjen depoet mitt også, idet tordenskrallene romler gjennom dalene. Det blir en rast her mens jeg venter til tordenværet har passert. Tordenværet forsvant oppover i retning Rantseren, og det er på tide å rusle videre. Det har begynt å regne en del, så det er like greit å finne en teltplass og krype til køys. Dette er ved Store Kjukkelvatnet. Ny dag med litt gråere vær en det jeg har blitt vant til den siste tiden. Og i dag har jeg bursdag! Helt greit å fylle 40 år når man våkner på et sted som dette! Prøver fiskelykken i et par av småvannene i nærheten, før ferden går videre sørover mot Gaukarvatnet. Litt i minste laget. Fem minutters fiske ved Gaukarvatnet gir fin fangst. Hva denne veier vet jeg ikke, men jeg er fornøyd med bursdagspresangen. Null stress å fylle 40! Dagen er enda ung, så det blir noen kilometers vandring til i dag. Nedover langs Gaukarelva. Jeg passerer grensa over til Trøndelag, og føler meg hjemme med en gang. Det første treet jeg har sett på flere dager. Gjensynsgleden er stor! Helt øverst i Virmadalen. Jeg tar meg god tid til å beundre det eventyrlige landskapet. Det blir leirplass her på en morenerygg ved en sideelv til Virma mens den siste kvelden nytes. Ny dag igjen og varmen er tilbake. Namsvatnet kan skimtes i det fjerne. Ingen grunn til å stresse. Virma, og Sapmanåsen i bakgrunnen. Da forlates nasjonalparken - for denne gang. Hengebrua! Den må prøves. Jeg kan forestille meg hvordan vannmassene fråder her under snøsmeltinga på våren. Virmahytta. Jeg har sett denne hytta på flere bilder tidligere, men den lå litt annerledes plassert i terrenget enn jeg hadde sett for meg. Greit med en debrief. Litt påfyll med iskalde forfriskninger i skyggen inne i gapahuken mens vi venter på båtskyssen. Disse posene med iste er perfekt å ta med på tur på sommeren. Jeg tror de består av 100% sukker. Båtskyssen ankommer presis, og det er på tide å returnere til sivilisasjonen. Et nytt tordenvær er på vei innover sørfra ser det ut til.
  13. "Vi" er ganske fordømmende her inne synes jeg. Mange av oss har på ett eller annet tidspunkt i livet vært en "drittunge" eller gjort noe som ikke eg innafor ifølge andre. Jeg har ihvertfall vært innom den kategorien noen ganger hos andre som har solide skylapper hvor hva som er riktig å gjøre ligger smalt definert innenfor trangsynet. Hva med å glede seg over at personer som Elisa Røtterud har funnet interessen og gleden over friluftsliv? At hun har fått "hjelp" forsøk på å bestige Everest.. hvem gjør det uten støtteteam? (Svært få, om noen.) At hun klatrer Storen sammen med andre? Klatring over flere taulengder gjøres stort sett sammen med andre. Og kulturen med å bruke guider som etablerer seg i Norge, gjør at det er ganske mange "hvermansen" uten særlig alpin klatreerfaring som tikker av den posten på lista si. At hun er mye i media (Instagram, TV, ++)? Det gjør at hun klarer å få sponsa/dekket utgifter for å være på tur, skulle gjerne fått dekket mine utgifter selv jeg. (Men jeg er nok ikke et "salgbart" produkt i like stor grad 😂 Ikkje orker jeg allt jobbinga som følger med heller.) Dama har gått Ama Dablam, Manaslau, mange av de høyeste toppene i Jotunheimen, kryssa vidda midtvinters, og antagelig gått mange flere høydemeter, frosset mer, og hatt flere døgn i telt det siste årene enn de aller fleste her inne. Hvor er evnen til å glede seg over andre ift evnen til drittkasting på andre..? Ang. fjellsko og mote, jeg har i årevis gått i annmarsjsko til vanlig, og høye fjellsko på vinteren her hjemme når det er snø og kaldt, fordi det er praktisk og det er gode sko. Hva andre går i (mote) har jeg aldri vært flink til å bry meg om. Husker forøvrig en vintedag i Oslo rundt 2000. -18°C ute, jeg jobba i dress og skjorte, men tok på meg TNF summet dunjakke utenpå, og gikk i Kamik Oslo sko (pensko i pc-bagen), lue og tykke hansker. Mens jeg stod og venta på T-banen ute på Vollebekk stod det en dame i tynn strømpebukse og kort skjørt ved siden av meg og hold på å fryse seg forderva. Klær etter forholda er mine prinsipper, værre er det da at når man sender barna på barneskolen i ull og skallklær på vinteren så får man melding fra læreren at barna ikke får lov til å gå i undertøy (ull-longs) i timene.. Men å gå å fryse ute i en jeansbukse er greit. Ja til praktiske friluftsklær i hverdagen herfra! 👍
  14. 37 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind, luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem. Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet. Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene. Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe. Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå
  15. To netter på Ringvassøy for å avslutte tørrfluesesongen. Regnbue, høstfarger, bål, sprakende nordlys og sinna ørret. Naturen, altså.
  16. Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag: Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel. Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging! Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl. Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn. Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂 Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen og underlaget til fotoapparatet i bilde Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der… Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret. På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir. Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi. Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!! En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile. Helt baki der kom vi fra. Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂 Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉 God jul 🙂
  17. Jeg hadde 2 dager fri nå mandag og tirsdag og hadde bestemt meg for å komme meg ut en natt i køya. Inspirert av @a_aa sin tråd: 2018 - Minst en uteovernatting hver måned, så ble dette en god start på en overnatting ute minst en gang hver måned i 2019 Jeg har også bestemt meg å utfordre meg selv litt på disse turene, blant annet ved å tenke lettvekt og andre løsninger jeg kanskje ikke er så godt kjent med. Allerede etter første tur la jeg merke til det var flere ting jeg kan forbedre eller finne andre løsninger på Årets første tur gikk derfor til et område jeg er godt kjent med, Stordammen i Fredrikstad.  Det var endel frost og is på bakken, så broddene kom godt med! Siden det blir fort mørkt om dagen så var første prioritet å slå opp campen, dette gikk ganske fort og greit. Fant en fin liten plass med utsikt over dammen og ikke så langt å gå for å hente vann. Kunne nok ha en litt lenger avstand mellom trærne, men det var ikke noe problem.  Etter køya var slått opp var det på tide å få seg litt mat før ruskeværet kom. Det var meldt sludd, regn og vind fra sørøst både kveld og natt, med enda mer snø og vind dagen etter. Dette var forsåvidt helt greit, da jeg endelig fikk testet oppsettet i dårlig vær. Om det skulle bli for ille var det ikke lang vei til bilen og hjem heller  Litt bakt leverpostei i Eaglekjelen på dansk rugbrød var helt innafor! Videre la turen ned på vannet (isen) for å hente vann. Det var overraskende tykk is, rundt 20-30 cm noen meter fra land. Var likevel ganske forsiktig når jeg gikk ut, da det slo meg når jeg stod der ute at nå var jeg helt alene. Ting ble plutselig litt mer alvorlig en hva det ellers pleier å være.  Etter å ha hentet vann, strammet opp tarp og justert underquilten. Var det ikke annet å gjøre en å legge seg i køya. Det begynte å blåse på, og jeg angret på jeg ikke tok med en bok..  Etter ca 2-3 timer hadde det verste været gitt seg, da var det bare å ta frem alkoholbrenneren og koke vann til potetmos og steke noen ostegrill. To ting jeg fant ut her, alkoholbrenneren slukker når man setter noe rett oppå.. Må få lagd et lite stativ som går inn i kittet, og jeg fant ut hvor mange sprut med rødsprit jeg trengte. (Hadde fylt opp en liten pyrisept flaske og et sprut tilsvarte ca 10 ml veske.) Brukte også risten fra kvistbrenneren, noe ustabilt men det fungerte.   Etter middag så sovnet jeg ganske fort og jeg våknet ikke før klokken 10 dagen etter, så fikk mange timers god søvn Jeg hadde egentlig med meg litt havregryn som jeg tenkte å koke til frokost, men siden det begynte å blåse kraftig fra nord så spiste jeg heller restene av sjokoladen og tørka bananchips i køya før jeg pakket sammen. Jeg ble også overasket over hvor varm den nye dunposen min var, viking warmpeace 600, og imponert over hvor godt den holdt seg i fukt. Alt i alt var det en lærerik og vellykket tur!
  18. Jeg tok meg tredagers til Skrim tidligere i uka hvor jeg gikk inn fra nordvest siden av området, parkerte ved Ravalsjø og gikk gjennom Skrimsdalen til østsiden av Skrimsvannet hvor jeg gjorde leir. Ikke noe spesielt med det utenom at jeg ikke har vært på denne siden av naturreservatet før og skal si jeg ble overrasket over hvor flott det var akkurat her. Jeg ble vel enig med meg selv at dette må være den flotteste delen av Skrim med gammelskogen tett oppunder Skrimtoppen, Breidstulfjellet og Styggemann. Men jeg hadde en såkalt perfekt morgen den ene dagen hvor alt klaffet, det er noe av det beste jeg vet når morgenstunden er hundre prosent fullkommen på tur. Våkner opp av meg selv etter gode åtte timer sammenhengende søvn i min gode Amok Draumr, det har såvidt begynt å lysne og ikke et vindpust er å registrere på tarpen som henger duggvåt over den stramme linen sin. Jeg lirker meg ut ut av posen uten å tryne rundt og føttene finner Skarvene som står i giv akt under fotboksen på køya. Jeg rusler under tarpen uten å subbe bustehuet borti slik at ti tusen duggdråper blir til en iskald foss som plasker ned i nakken min. Det er ikke for kaldt eller for varmt, bare en fuktig tåkefylt luft som oser av høst med en temperatur som er akkurat der den skal være for å vekke liv i en trøtt mannekropp. Jeg strekker på legemet og loffer bort til bålplassen hvor jeg jeg hiver på litt småkvist og et par kubber som jeg la klare i går kveld, en fyrstikk tenner kilden til liv. Blikket mitt retter seg opp utover vannet i front av bålgropa og med ett går det opp for meg at dette er i ferd med å bli en morgen av den helt spesielle. Lyset begynner å bli av den magiske sorten, tåken blir indirekte berørt av en sol som ikke har kommet seg over horisontalen ennå og vannet ligger som et vakant speilbilde av omgivelsene rundt. Eneste lyden som er å registrere er den umiskjennelige trommingen til en hakkespett i det fjerne som rytmisk lager en takt til scenen som er i ferd med å utfolde seg. Det er nesten at jeg kvier meg når jeg skal fylle kaffekjelen med vann siden det vil lage forstyrrelser i harmonien i form av bølger på speilet. Jeg setter kaffekjelen inntil flammene og finner frem kamera i håp om å fange noe av dette underverket naturen har stelt i stand. Nå danser solen og tåken en dynamisk dans uten manus med kun meg som tilskuer, jeg føler meg privilegert til å være tilstede og få oppleve en perfekt morgen. Takk for opplevelsen.
  19. Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen
  20. Så var det tid for årets alenetur. Jeg prøver å få til en helg i året, med varierende hell. Planen er stort sett å gå, lang og lenge og med lett oppakning. I år bestemte jeg meg for Hallingskarvet på langs, uten å ha gjort den helt store researchen. Det skulle være ca 5 mil, så det burde være helt innafor på en helg, selv med en del høydemeter. Bonusen var enkel logistikk: Tog til Finse fredag kveld og retur fra Geilo på søndag. Jeg hadde vært en tur opp mot Hallingskarvet sammen med ei venninne et par i uker i forveien, og det var da jeg fikk ideen til turen. Vi hadde en superfin leirplass rett før det blir skikkelig steinete, og fredag kveld gikk jeg bare en times tid og slo leir samme sted. Fin utsikt, bra vær og jeg gledet meg! Jeg spratt opp da alarmen gikk kl 8 neste morgen, og selv uten morgenkaffe var humøret på topp. 9:15 gikk starten, noe som vel må være personlig rekord for meg. Det ble selvsagt en del motbakker før jeg var oppe på Skarvet. Det var ingen tvil om at jeg måtte oppom Kyrkjedørsnuten. I motsetning til de fleste toppene der oppe er den veldig definert, og utsikten i alle retninger var upåklagelig. Så var det bare å fortsette østover, oppover bakker og nedoverbakker. Det var tydelig at det har vært en varm sommer, for det var vesentlig mindre snø enn på kartet og til tider utfordrende å finne drikke. Derimot var det mye stein, hele Skarvet er en sammenhengende steinrøys og rimelig tunggått. Jeg snublet en gang, men fikk tatt meg for og kom unna med noen skikkelige skrubbsår på hendene. Mer frustrerende var at jeg måtte stoppe for å få sett på utsikten. Mens jeg gikk, måtte jeg ha fullt fokus på hvor jeg satt beina til enhver tid. Navigasjonen ga seg stort sett selv, det var bare å holde seg på høyden og se etter hvor det så greit ut å gå. Den eneste reelle utfordringen var stien fra Foldarskarnuten og ned i Foldarskaret. Der er det bratt, men det er vardet. Et stykke ned i siden mistet jeg vardingen og klarte ikke å finne den igjen. Det ble en del forsøk og klyving opp og ned før jeg kom meg trygt ned. En naturlig konsekvens av mye stein, er at det er vanskelig å finne et sted å sette opp et telt. En snøfonn ble løsningen, og i det minste var det enkelt å finne stein til barduneringen. Jeg hadde bestemt meg for å følge opp totalforbudet for åpen ild, selv om det var meldt grønt på skogbrannfare på Finse og det knapt kan være praktisk mulig å tenne på noe som helst oppe på Hallingskarvet. Dermed hadde jeg tenkt litt på hvordan jeg skulle fikse kald middag, og endte opp med at cous cous svellet i kaldt vann med fetaost, soltørket tomat og peanøtter og litt olivenolje måtte bli bra. Problemet var at fetaosten og de soltørkede tomatene ble igjen i kjøleskapet på jobb. Cous cous med peanøtter og olje ble en rimelig kjedelig middag, gitt! Lørdag gikk jeg i 10 timer (inkludert korte pauser) og kom omtrent halvveis. Søndag regnet jeg med at i alle fall stykket fra Skarvet til Geilo skulle være mer lettgått, sånn at 10 timer skulle gi meg brukbar margin til toget. Etter en time hadde jeg bare kommet en kilometer, litt på grunn av dårlige veivalg og ekstra tunge forhold, og litt fordi jeg ikke dro på skikkelig. Jeg innså at jeg måtte jobbe vesentlig hardere, og satt opp farten det jeg var god for. Fra Prestholtskarven og østover var det tydelig at jeg var nærmere stor hytteområder, og jeg så en god del folk. Jeg fortsatte ut Skarvende og så kom etter hvert ned i mer viddelignende terreng ettersom jeg nærmet meg mål. Det var deilig! Helt fantastisk å gå på dette underlaget etter mange timer i steinur. Trist når bekkene er helt tørre Fartsøkningen fungerte utmerket, og jeg var framme i Geilo i svært god tid. Det ble pizza på peppes og to pils før toget kom. I skrivende stund er det mandag, jeg sitter stiv og støl på kontoret med vannblemmer under begge beina og solbrente legger. På spørsmål fra kollegaen om jeg ville gått turen en gang til, må jeg tenke meg litt om. Jeg tror det hadde vært suverent på ski. Til fots blir det vel mye fokus på hvor man kan sette beina, og dessuten: nå har jeg jo vært der! Da finner jeg heller på noe annet neste gang. Og til slutt et oppsummeringsbilde: Helt langt der borte startet jeg!
  21. 35 poeng
    Jeg har lurt på å ta en tur opp i Trillemarka en stund, og fikk noen tips av blant annet @Sovjetunionen her inne om noen innfallsporter som kunne være aktuelle. Jeg har sett hun, Bodil og noen andre turjenter fra instagram hygge seg her oppe i Chillemarka som de så fint kalte det Jeg forhørte meg med et par av mine gode eventyrere om dette kunne være noe de ville være med på og villmarksblodet deres begynte å bruse umiddelbart. Kalenderen ble krysset av og en enkel plan ble lagt. Avreisedag kommer og vi kjører på til vi er vel fremme ved Grøset hvor vi parkerer. I det vi forlater kjøretøyets herlige luftkondisjonering får vi kjenne på hetebølgen som har herjet store deler av Norge de siste ukene. Den skal vedvare melder de vise om, så vi må være beredt på mye svette under bevegelse og passe på å smøre inn legemet med solkrem samt fylle på med vann regelmessig. "Dæven det steiker da" sier Simen mens han kikker på motbakken vi snart skal begi oss ut på. For det steker godt under solen idag, og vi skal ha en transportetappe med tunge sekker på i flere hundre høydemeter som skal klatres på en relativt kort avstand før vi kommer til der det jevner seg ut. Vi har siktet oss inn på en leirplass der oppe i skogen ved noen vann som ligger tett inntil hverandre. Simen nyter urskogens ro Etter en stund med tråkking oppover på både brede og smale stier, kommer vi frem til et idyllisk område hvor vi skal gjøre leir for dagen. Vi legger fra oss storsekkene og søker rundt etter passende trær som vi kan henge våre hengekøyer i. Det er lettere å finne bra trær i en furuskog enn i en granskog på snaufjellet finner vi fort ut av, det er sparsomt med trær som kan brukes men etterhvert finner vi en flott klynge med juletrær som faktisk alle tre kan sove i. Vi rigger oss til og lager mat og fyller på med drikke, kroppene er klar for næring og ikke minst avkjøling. Innsjøen foran oss ser forlokkende ut og det er ikke tvil om at det skal bli forfriskende med en dukkert i denne varmen. Nydelig med et bad etter noen timer med sekk. Kystvakta passer på fra sidelinjen. Avkobling i køya sammen med Thor Siden vi er glad i en topptur eller to så ser vi oss rundt etter det høyeste fjellet i området, og siden vi ikke er så langt unna Slettefjell så må det bli kveldstur opp til denne for å få litt utsikt og innsikt i solnedgangen. Vi finner ut at dette blir en herlig vandring med litt flytende godterier pakket ned i dagstursekkene, det er et naturskjønt området her oppe i høyden. Skogen er ikke like tykk og urpreget som lenger nede, men har en helt egen sjarm med grantrær spredt rundt på fjellet iblant små sjøer, tjern, svaberg og myrlendte partier hvor myrullen vinker til oss med sine hvite bomullsdotter. Det blir en flott aften med en noe svalere temperatur uten et vindpust, og det nytes til det fulle med en kveldsdram på toppen av fjellet. Livet leker. Kvelden senker seg over villmarken Simen, Zelda og Christian En solnedgang av dimensjoner utfolder seg fra toppen av Slettefjell Vi våkner tidlig neste morgen til den varme solen som slår ned på tarpene, jeg er glad vi ikke bor i et telt nå tenker jeg. For selv om det er varmt så er det fullt levelig i hengekøyene. Vi får i oss dagens første måltid og en kopp sterk kokekaffe, vi skal videre idag og se mer av det Trillemarka har å by på i denne delen av naturreservatet. Vi slipper oss noe ned i terrenget og det blir en bratt nedfart et par steder med sekkene på ryggen, men med litt varsomhet og list så går det bra. Vi stopper ved en idyllisk gammel seter og får i oss nødvendig væske, her er det nesten som man kan kjenne på kroppen hvordan livet var i gamle dager. Vi ser for oss seterlivet og hvordan mann og kone og åtte barn levde sitt liv her inne med en liten flekk til jordbruk og noen husdyr som de livnærte seg på. Da var det ikke tid til å suse rundt med sekk på rygg og ligge i trærne for å nyte livet slik vi gjør nå. Fremad marsj En gammel seter på vår vei Vi sikter oss inn på en ny plass mellom to større vann og finner noen innbydende trær til soveplasser. Simen trekker det lengste strået og får den beste tomten med strålende utsikt utover vannet, meg selv og Christian må nøye oss med litt kjipere utsikt men en kjempegod spot får vi uansett. Christian sin plass Min sin plass Simen sin plass En whisky sammen med Helge Det kommer noen ørsmå mengder med vann fra himmelen, men det varer ikke og varmen fortsetter sin tilstedeværelse sammen med sin beste venn sola. Vi nyter været og kan ikke si annet en makan til flott sommervær på tur har vi sjelden hatt før. Selv om vinden er på det svakeste er de tørste blodsugende insektene som mygg, knott og klegg i mindretall og ikke nevneverdig plagsomme heldigvis. Like ved der vi har køyene våre har vi en frisk oase hvor en liten bekk renner gjennom et parti med svaberg, et par slanke grantrær gir skyggeforhold litt utpå dagen og her har vi stedet for matlaging og sosialisering. Bekken fungerer som kjøleskap for drikken vår og kulpene blir som et avkjølende villmarks spa, en fantastisk liten plass midt i villmarken. Undertegnede har lagt seg til avkjøling med en kopp temperert rødvin i spaavdelingen ved oasen Neste fjelltopper som må bestiges i nærheten av leirplassen er Skjærsnatten og Borofjell, vi kikker på kartet og finner en rundtur gjennom skogen, over fjellryggen og ned i skogen på andre siden og tilbake. Rundt en mil å gå totalt, akkurat passe det i denne heten. Det er også et tjern der oppe som må bades i, bare det er fritt for nøkker. Vi pakker med et par kalde pils fra kjøleskapet og lunch i form av polarbrød, leverpostei og tubeost. Solen steker og guttene tråkker En kald pils i varmen gjør godt for kropp og sjel Skjærsnatten Utsikt fra Borofjellryggen ned mot Soneren og omegn Utsikt mot Andersnatten Toppen av Borofjell Nøkken flyter rundt i et tjern, er nok varmt for han også i disse dager Vi prøver også på å fiske opp en ørret eller to fra Gaulsvatna og Tuftnevatn uten noen større suksess, varmen preger vel fisken såvel som fiskeren. Det ble mer bading enn fisking for å si det sånn. Kveldstemning ved Tuftnevatn Og kveldsstemning ved hengekøya Det var noen flotte dager vi hadde inne i Trillemarka sine sørlige områder og gleder oss til å besøke flere plasser av dette eventyrlige naturreservatet, takk for denne gang og på gjensyn
  22. Jeg har jo latt meg trollbinde av vakre Instagrambilder fra perfekte toppturer med sol, pudder og vakre linjer nedover fjellsidene. Når Instagram kom seilende inn fra sidelinja og jeg selv begynte å utforske fjellturer og natur med fokus på klatring, så kom jeg også over toppturer på ski. For meg har ski i fjellet alltid vært trauste skiturer over vidda i Kvikklunsjtempo eller spektakulære nedkjøringer av proffe frikjørere med bøttevis av attitude. Og selv har jeg alltid vært et sted midt mellom traust og skikkelig spinnvill, så det å ha to planker under beina på fjellet var aldri aktuelt. Men det var som sagt før jeg oppdaget toppturer i sosiale medier. For jeg ble helt bergtatt av alle de flotte bildene av myke linjer nedover snødekte fjellsider. Det ser ut som de flyter på hvit fløyel. Samtidig var jo dette helt normale mennesker jo. Til og med mennesker jeg kjenner. Sånne helt normale mennesker med en normal frykt for døden. Jøsses. Er det sant? Er det mulig at sånne som meg også kan? Jeg var rett og slett dypt fascinert over bildene jeg så. Og sånn kan man la seg lure av Instagram. Jeg fikk jo noe å tenke på. Halvveis til hundre og med en gretten nakke og en stiv skulder etter det helvetes snøbrettet jeg lekte med da jeg var ung og kul, så var vel ikke en skikarriere det lureste? Ikke hadde jeg vært i en alpinbakke på over 15 år heller, og jeg var livredd etter de stygge fallene. Nei jeg hadde ikke mye tro på dette. Men med venner som jobber i alpinanlegg så var det faktisk ikke snakk om ikke å tørre å stå på ski, selv om jeg kun har hatt slalåmski på beina en håndfull ganger i tenårene. 30 år siden sist jeg hadde planker under labbene der altså. Så med et par arvet twintip-ski, nyervervede barneskistøvler med rosa blomster på, og en islagt bakke etter en natt med regn, så ble jeg mer eller mindre dytta ut på ski. Himmel og hav. Galskap. Men som jeg koste meg, selv om plogemusklene skrek etter kun få minutter. Ski var jo bare så mye bedre enn snøbrett. Så det ble et par turer i barneløypa i bakken, før jeg fikk leid meg et par toppturski og sammen med @Denali bar det til Slettfjell i Hemsedal. Turen opp gikk lekende lett. Toppturski var jo bare helt magisk. Både feller og hælløfter var jo noe jeg knapt ante eksisterte før denne turen. Hele veien opp storkoste jeg meg. Dette var hjem. Endelig. Min første snukaffe! Men så var det ned da. Snøen var absolutt ikke som hvit fløyel der det veksla mellom skare og tung snø. Og dette var jo mye brattere enn barneløypa i Uvdal. Shit. Men jeg kom meg ned sakte men sikkert og alt annet enn vakkert. Det finnes en video av dette som jeg såvidt så en gang og heftig har prøvd å fortrenger i ettertid. Det ble så et år med drodling på om jeg skulle ta dette videre eller ei. Det krever ikke bare skiegenskaper, men også vite en del om fjell og snøskred, kjøpe kostbart utstyr og ha tid og bekjente å reise til fjells med. Så jeg la det hele litt på is. Jeg hadde ikke alle disse parameterne på plass. Men jeg fortsatte å leke meg i barnebakken på mine gamle arvede twintip og jeg fortsatte å sikle over toppturbilder. Drømmen var der fortsatt men jeg stresset ikke så mye med den. Bedre å heller tenke tanken om at jeg får holde alle dører oppe for engang å kanskje oppleve drømmen. Men for et år siden så øynet jeg håp om å kjøpe meg egne ski da jeg snubla over et tilbud som faktisk var både godt og sant. Ting falt på plass og vips satt jeg der med et par brukte ski til en god pris, en heftig hjerteklapp og et noe lavere julegavebudsjett enn normalt. De perfekte skiene til meg kom bare rekende på en fjøl, og jeg kunne bare ikke la de gli avgårde Første tur ble en av årets mange turer til Gaustatoppen med @Terka. Han har heldigvis all den erfaringen jeg mangler, og generøst deler dette med meg. Det er en stor trygghet å gå med en med så mye erfaring. Vi kom litt sent i gang og møtte mange på vei ned. Alle med salige glis om munnen mens de lo og jublet nedover. Flere på veien sa til oss «gled dere». For dette var vel den dagen det var fløyelsmyk pudder og perfekte forhold. Men siden jeg var uvant med dette, så kom vi bare halvveis før vi snudde. Og jeg fant fort ut av det å kjøre i pudder faktisk ikke var så lett. Jeg så absolutt ikke ut som noe instavennlig ned bakken gitt. Det var blytungt for uvante bein og jeg ble bare hengende bakpå skia til lårene skrek og leggene verket. Sinna som fy blir jeg også, fordi jeg stiller alt for høye krav til meg selv. Jeg ville jo kjøre som de jeg så på vei ned, selv om jeg vet jeg faktisk må lære meg å krabbe før jeg kan gå. Tålmodig? Nope! Det flere turer til Gaustatoppen denne vinteren, og jeg lærer også at fjell og snøforhold er vanskelig å forutse. Jeg lærer meg brutalt hva kartongsnø og betongsnø er og at pudder gjerne blåser vekk før man får glede av denne. Jeg bruker også mye tid på å lese og høre på andre forelese om snøskred. Men jeg har fortsatt for liten erfaring på snødekte fjellsider til at denne informasjonen gir meg trygghet. Den gir meg heller mer utslag i en frykt, siden all snakk om snøskred gjerne begynner med en real dose skremselspropaganda. Såpass voldsomme at jeg innimellom denne vinteren har mareritt. Akkurat det der sa Instagram aldri noe om... Etter en hel vinter med trening skal endelig den beryktede vårsnøen testes ut og jeg er klar, men det blir med kun en vårtur. Og denne vårturen veksler mellom å være et helvete men også den jeg har best minner fra når jeg ser tilbake på turåret 2018. Den troner helt klart øverst på turlista. Turens mål er Ulvanosa i Kvinnherad. Vi starter opp ved skisenteret i Tveitedalen og går på ski innover på hardpakka skispor før skiene må av og beina ta fatt. Snøen ligger kun i flekker i lavlandet og å gå på ski her er helt uaktuelt. Men turen opp er fin gjennom skogen. Og vips er vi over tregrensa. Vi var litt sent ute, så varmen fra sola var på hell og med en lufttemperatur på seks kalde, så frøys alt som var begynt å nærme seg for slush til is. Så det hele begynte så vidt å skare seg til og samtidig syntes jeg det begynte å bli bratt, så jeg ble livredd. Livredd for skred, livredd for nedfarten, livredd for å traversere. Det var bare rett og slett kjipt å være der da og snørr og tårer renner. Men Terka fikk roet meg og forklart mer om snøen og forholdene vi hadde rundt oss og vi traska videre og vi kunne nyte en helt fantastisk tur på vei opp til toppen av Ulvanosa. Der oppe på toppen stod vi midt mellom havet og Folgefonna og jeg var overlykkelig. Dette var jo belønningen jeg har jobbet mot. Denne utsikten. Det var helt magisk. Sola stod fortsatt på, men kuldegradene begynte å ta mer og mer over på veien ned. På det varmeste hadde sola stekt bra på snøen og satt i gang en smelteprosess, men ikke mer enn at kun et tynt lag oppå hadde smeltet for så å fryse fort til is. Så når vi skulle ned igjen, så var hele fjellet glasert. Det virket som det var et tynt og hardt glasslag oppå hele fjellsiden. Jeg hadde ikke sjans enkelte steder. Klarte ikke å sette nok stålkant til at jeg var komfortabel, så et par steder var det kun en ting å gjøre og det var å ta av skia og gå ned. Snøen var hard som betong. Men betongsnø får man ikke se på Instagram så jeg fikk en brutal lærdom der. Men vi kom oss ned til skogkanten uten for mye knall og fall. Og turen ned igjen var like kos som turen opp, selv om skia satt på sekken og ikke beina. Det hele ga meg en veldig god turopplevelse fordi jeg fikk med meg alle elementer jeg ønsker. Jeg fikk ny læring, jeg fikk oppleve naturen og alle dens påfunn, jeg fikk testa psyken og bruke kroppen, og jeg fikk gå i godt selskap. Og svingene mine? De er fortsatt ingen ting å legge ut på Instagram. Men en vakker dag nailer jeg det perfekte Instabilde. In the mean time - fake it til you make it!
  23. I tradisjons tro så gjennomføres årets guttetur etter at sommersesong for bransjen min er over. Altså, når majoriteten av festivaler er unnagjort. I år klaffet det litt bedre enn året før, så vi kunne gjøre turen før alle fiskeforbud i vassdrag osv. dukket opp. Vi hadde opprinnelig en plan om å utforske Grøtådalen, men dessverre så hadde ikke alle i turfølget mulighet til å være like lenge borte. Da la vi en alternativ plan om å vase rundt i Styggsjøan området. En skisse av en rute hadde vi. Men av erfaring så viste vi at denne trolig blir forkastet og forandret mange ganger i løpet av de 8-9 dagene vi skulle være på tur. 24. August samlet vi flokken, to kompiser og meg selv. Destinasjonen var Synnervika ved Femunden. Planen var å komme seg ned dit før det ble alt for langt på natt og slenge opp teltet slik at vi kunne ta båten neste morgen. Rutinerte som vi er, inntok vi kveldsmaten på Esso Røros. Vi ankom Synnervika sent på kvelden, tok et par pils og fikk opp teltene. Lett regnvær. 25. August startet med en kjapp og enkel frokost samt en kopp kaffe. Deretter pakket vi ferdig sekkene og ruslet mot Femunden2. Dagens plan vår å starte vandringen fra Røaosen, opp til Røvollen (DNT) og møte på en kollega der. Han hadde tatt turen fra Langen Gård og nedover i løpet av noen dager, sammen sin samboer. Samboeren skulle tilbake til bynære strøk, mens min kollega skulle slå følge med oss. Deretter skulle vi opp til Revsjøen. Det var for noen av oss et svært hårete mål. Mangel på fysisk form, tunge sekker. Et fornuftig tempo, jevnlig inntak av energi og gode pauser gjorde at denne etappen gikk fint. Selv for de som var mest skeptisk. Nettopp pga. denne skepsisen, var planen å være i ro på Revsjøen en dag. Hente seg inn, og virkelig senke tempoet og nyte villmarka. Og ikke minst! Prøve fiskelykken. Været ble riktig så flott der vi gikk og nøt naturen. Observerte at regnbygene gikk tett rundt oss. Men hele dagen så var det et stort åpent "hull" i skydekke over oss. Som øste sol over oss. Vi kom fram ut på ettermiddagen. Det var noen som var rimelig langt ned i kjelleren for å komme fram, men etter en 30 min avslapping så var de ikke i tvil om at det var verdt slitet. Teltene ble satt opp og bålet ble tent. Nå stod det Reinskav på menyen. Tradisjonen tilsier at de første dagene er det virkelig kos til middag. Det er vel verdt den tunge sekken med denne luksusen. Kvelden ble tilbragt rundt bålet med noe godt i glasset og en fin måne som lyste opp bak trærne. 26.August lyste opp med strålende solskinn og god temperatur. I dag var det late liv i fokus. En sen og god frokost som bare varte og varte. Stillhet! Naturlig nok så ble svært mange verdensproblemer løst i løpet av dagen. Svært mye slaraffen liv ble utført. Og en god del halvdårlige forsøk på å ta stor ørreten ble det. I det man begynte å vurdere det å begynne å tenke på å lage middag, hørte vi et voldsomt "brøl" fra skogen. De tidligere nevnte skyer, som klokelig holdt seg på god avstand, begynte å komme alarmerende nære! Brått ble den skyfrie varme dagen til en heftig haglskur og vind! Med stor ingeniørkunst ble bålplassen utstyrt med både levegg mot vind, og et tak mot hagl og regn. Eller, et røykhus, som det også kunne blitt karakterisert som! Etter vi blitt konservert for evig tid, klarnet været opp. Temperaturen lot vente på seg, men for en fin kveld det ble! Undertegnede hev fiskestangen på skulderen og vandret avgårde. Nå skulle det jaggu bli snacks til kveld! Det ble et par napp, før en ganske ok Harr ble sittende. Den ble også røyket og var god som snacks rundt bålet på kvelden. Nå var turen virkelig i gang! 27.August skulle vi etter planen begynne å bevege oss nedover Styggsjøan. Vi bestemte oss for å fiske oss nedover og ta dagen litt som det kommer. Turen gikk selvfølgelig via Styggsjøkoia. En fin plass. Jeg elsker å komme over slike koier. De har en særegen sjarm. I dag var været litt grått, små kjølig vind var det også. Det er utrolig fint å vandre utenfor stier slik som vi kom til å gjøre de neste 3 dagene. Det ble da noen fisk i dag også. Abbor var den som var mest bitevillig i dag. Selv om man ikke nødvendigvis tilbakelegger veldig mange km, så var det en grei sliten gjeng som omsider slo leir ut på sen ettermiddag. Vi fikk også forsmak på hvilket terreng vi skulle vandre i de neste dagene. STEIN UR!!. Makan, det var alvor til mange og store steiner som er lagt på samme plass. Det tok litt tid før vi fant en ok teltplass i dette terrenget. Men til slutt så fant vi en fin plass som kunne romme oss alle. En fin bålplass var det også her. Vi spente opp tarpen, det var no småyr i aningen. I dag disket vi opp med fiskesuppe med dagens fangst. Det ble ikke spesielt senkveld på noen. Her var det jaggu litt DAB dekning også. 28.August så ut til å bli en fantastisk fin dag. Solen begynte å bryte gjennom skydekket i det vi var ferdig med frokosten. God temperatur i dag, med en liten fønvind. Faktisk så god at en i turfølget mente at et bad var på sin plass. Ut i fra noe som kan karakterisere som en slags blanding av et primal skrik/brøl og lyden av en katt som blir trampet på halen. Så kan det virke som om vannet var en anelse kaldt. Seansen ble godt dokumentert, men pga. dets sterke innholdet, kan ikke videoen vises i det offentlige. Planen var å fiske oss videre ned mot Røa denne dagen. Men dette stein havet tæret litt på motivasjonen hos enkelte, så jeg foreslo å la det stå til og komme oss fortest mulig ned til Litlsjøen og heller kose oss med fiske lykken .. å prøve å se om det finnes no fisk i sjøen. Det var om mulig enda mer stein denne dagen. Vi prøvde å holde oss på toppen av morene ryggene for å prøve å unngå de værste partiene. Utrolig spennende terreng å gå i. Men, må innrømme at mine knær fikk seg godt med juling disse dagene i steinura. Vel framme til Litlsjøen innlosjerte vi oss ved utoset. Her var det en fin leirplass. Opp med telt, litt avslapping. Deretter skulle fisket prøves. Vi gikk i underskudd! Litt enklere kost til middag nå.. Frysetørret med litt litt justeringer som løk, smør osv. dagen var på hell, våre snører lå i vannet med markklyser. Nå skulle det ikke være fred å få. Det bet som om man satt mitt i en sildestim og fisket med garn. Rakk knapt å kaste ut før det satt en ny på kroken. Dessverre så var det sjøens yngre garde som var bitevillig, så vi lot de alle få muligheten for å gjøre seg fete til neste gang vi er innom området. Vi tok til slutt opp snørene så vi virkelig kun nyte enda en fantastisk solnedgang over femundsmarka. Dette var siste kveld på tur for en av turfølget. Han måtte hjem til arbeid og unger, mens vi skulle etter planen gå østover og til slutt følge Røa på sørsiden ned til Røoset. 29.August var vi opp tidlig. En siste frokost med han som skulle hjem. Vi sa farvell, og han ruslet tilbake til sivilisasjonen. Værmeldingen denne morgenen fortalte oss at det i løpet av kommende natt skulle regne noe voldsomt. Det ble da besluttet å ta inn i Roastbua for natten, og samtidig benytte sjansen for både en menneskevask og klesvask i elven. Svært kort gåtur i dag på gode stier så vi var tidlig framme ved bua. Vi satte i gang med å hogge ved, vaske klær osv. Nå fikk vi faktisk før første gang siden vi forlot Femunden2 se andre mennesker også. Etter et forfriskende bad og vask i elven ble resten av dagen og kvelden tilbragt med en god bok, bålkaffe og litt besøk av noen rein nå og da. Etter mørkets frambrudd, som også hadde med seg regnet på slep fikk vi besøk av et trivelig par som kom bløte å slitne til bua. De hadde vært på tur i en ukes tid. Hadde startet på Elgå og gått i det været som hele tiden sirklet rundt oss. De hadde hatt mye nedbør og vind på fjellet. På kvelden skulle vi diske opp med pannekaker med bacon og kortreist blåbær. Tilfeldighetene ville det til, vårt nye bekjentskap også hadde planlagt det samme. En i vårt turfølge hadde i løpet av dagen begynt å bli i ganske sjaber form og skulle ikke bli noe bedre i løpet av natten. 30.August ble det avgjort at vi ble nødt til å tilbringe en dag til ved Roastbua. Det var en svært redusert turkompis som gryntet til der borte i hjørnet, med en voksen dose feber innabords. Fikk slengt i han noe frokost og fyrte opp så hytten var god og varm. Deretter ruslet undertegnede oppover elven for å prøve fiskelykken. Flere plasser var det helt klart mye fisk, men den var slettes ikke interessert i det jeg kunne by på. Det ble ingen fangst. Jeg ruslet til slutt tilbake til bua for å lage meg litt mat. Der fikk vi besøk av to trivelig, men bløte karer i kano. De hadde stiftet et nytt og svært nært bekjentskap til en stein litt lengre opp i Røa. Vi kunne tilby de en godt oppvarmet hytte hvor de kunne henge klær og utstyr til tørk. Resten av dagen ble tilbragt rundt hytten. Fikk også besøk av fire eldre karer som slo av en liten prat. Ellers var det en og annen packraft som drev forbi. Resten av dagen ble tilbragt rundt bålet hvor praten gikk løst mellom nye og gamle bekjentskaper. Litt tid å lese ble det også. Siste rest av "noe godt i glasset" ble tømt, det samme med de siste korn kokekaffe. Fiskelykken ble også prøvd mens skumringen kom snikende, dessverre lite resultat. Burde vel slengt ut mark og søkke... 31.august var nok en dag med solskinn og fin temperatur. Nå hadde også vår venn med feber kviknet litt til. På grunn av en dag med sykdom, samt en noe redusert form bestemte vi oss for droppe runden østover og sørsiden av Røa. Vi gikk heller strakeste veien ned til Røvollen, for å ta en natt der før vi ruslet ned mot båten. Gutta krutt som hadde kommet dagen i forveien skulle også inn til Røvollen for proviantere. De tilbød seg og ta med sekken til han halvsjuke kompanjongen vår i kanoen over Øvre og Nedre Roasten. Vi avtalte møteplass. Ettersom ingen av oss hadde vært innom Roastkoia så skulle vi via den for å ta den i et nærmere øyesyn. Riktig så fin liten koie. Dog litt spesielt at den er markert feil på kartet vi hadde. Hadde et fint driv langs Roasten i finværet. Vindstille, utrolig nok ikke spesielt med mygg å annen faenskap. Det var egentlig ikke noe særlig av det på hele turen. Vi skremte opp en haug med gjedder som gjemte seg i sivet et par ganger. Overraskende både på oss og fisken virket det som. Når vi begynte å nærme oss Røvollen møtte vi på ganske mye folk som var på vei inn i marka. Det ble disket opp med Bacalao til middag i dag. Det er saker! Vi hadde Røvollen for oss selv. Litt kortspill og lesing i sofaen før det ble relativt tidlig kveld. 1.september. Siste dag i marka. Transport etappe ned til båten som skulle føre oss tilbake til Synnervika. En flott dag i dag også. Sol fra nesten skyfri himmel. igjen! Det gir helt klart en ekstra dimensjon når været er så perfekt som det vi har hatt på denne turen. Fikk besøk av et par karer på formiddagen som skulle provianter litt. De hadde "leir" ikke veldig langt unna. Var tradisjons guttetur, på lik linje med den vi var på vei til å gjennomføre nå. Etter en prat med oppsynsmannen som også stakk turen innom, bestemte vi oss for å gå langs elva. Angrer ikke på det valget, mange flotte plasser ned der. Og mange spor etter tømmer fløtingens tid. Passer på å nyter de siste timene på tur. Sjukingen har blitt frisk igjen også. Så egentlig burde vi egentlig vært en uke til. Men dessverre så faller nok ikke det i god jord hverken til familie eller arbeidsgiver. Det er vel best å ikke dvele så lenge med en slik tanke. Vi kommer ned til brygga i god tid før båten ankommer. Slår av en prat med en kar som er ute å padler kajakk på Femunden sammen sin kjæreste. Fikk så lyst på vaffel, at han skulle en kjapp tur innom båten og kjøpe med seg et par vafler om det er mulig. Bra tiltak, ville jeg aldri ha tenkt på selv! Vell inne på båten blir det en god matbit. Deretter var det å komme seg på land, rusle bort til bilen og turen er offisielt over for i år!
  24. Ved avgang fra Storflåten var det litt mere skyer. Litt rart at det ikke går å merke på samme tre, er forholdet mellom DNT og skiforeningen då dårlig? I hugstfeltet var det bare et tre, her hadde de ikke noe valg. Grønn er Kjerratstien. Damtjern, mer skyer og litt vind. En stor lavvo og mye folk, en del som var på tur. Var et par som hadde overnattet på lille Abbortjern - de hadde ikke fått fisk heller. Det er værskifte på gang, derfor vinden. Gps’en blir litt rar, glemte å skru av og den gikk også tom for strøm. Fin utsikt til Nordmarka mens jeg venter på maten. Veldig mang biler ved turen opp til Mørkgånga i dag. Ble en stopp på Garntangen for en hamburger, smakte bra etter 6 dager på tur, med mye tørrmat. Veide sekken når jeg kom hjem - 23 kg. De sies vi pakker våre frykter, pleier alltid å ha mat til overs, men denne gange gikk jeg tom. Har vel aldri skjedd før for min del. Nå gjenstår litt vask og rydding, men har hatt en utrolig fin tur, på tross av at jeg ikke fikk fisk. Det etterlyses realistiske turbilder - en fisketur uten fisk må vel være så realistisk det kan bli? ❤️Takk til dere som har fulgt tråden på turen.
  25. REs

    En fortvilet situasjon

    Med en kreftdiagnose som dominerte tankevirksomheten totalt, dro jeg en gang i desperasjon ut på tur for å oppleve litt av det jeg var livredd for å miste, men det eneste jeg fikk ut av det var et brukket leggbein. En gang, med et kne som hindret meg i å gå på tur, vurderte jeg å selge både telt og fluestenger. Bare en sprukket menisk, en bagatell, men nok til at man begynner å tenke negative tanker. Slike tanker kan lett bli som en spiral som skrur deg lenger og lenger nedover mot et evig mentalt mørke, men en slik spiral går det an å snu. Leggbeinet mitt grodde, kreftsykdommen ble helbredet og kneet ble reparert av en dyktig dansk kirurg i Bergen, og en dag var jeg ute på tur igjen. Min kone spurte meg en gang hva jeg ville gjort hvis jeg ble sittende i en rullestol, men for meg var problemet heller hva hun ville gjort når jeg hadde kjørt meg fast i en myr i Ryfylkeheiene et sted uten telefondekning og bilvei. Jeg har to gutter som både i forbindelse med fødsel og senere oppvekst, i perioder, har tatt både nattesøvnen og matlysten fra meg, men like vel har jeg kjempet mange slag for dem, både de jeg kunne, og de jeg ikke kunne vinne, og i dag ser jeg resultatet av slit og bekymring og det er virkelig noe å glede seg over. Livet er fullt av oppturer og nedturer og ofte fortoner nedturene seg som om livet, enten fysisk eller mentalt, går mot slutten. Men like sikkert som at ingen ting vokser inn i himmelen så er det ingen nedturer som ender i ruin. Tilbaketuren kan være lang og tung, men der det er liv er det håp. Man kommer ovenpå igjen og nok en seier kan settes på premiehylla. Aldri gi opp på forhånd, uansett hvor mørkt det kan se ut. Jeg stod en gang ved frokostbordet på pasienthotellet på Radiumhospitalet og lente meg på en krykke. Matlysten var på bunn og tankene surret kun rundt neste dags operasjon. En dame, en del yngre enn meg, spurte plutselig hvorfor jeg ikke tok for meg av all den gode maten, og jeg svarte at neste dags operasjon tok opp all plassen i hodet og magen. Hun mente at det vel måtte være noe positivt å se frem til. Jo, jeg hadde fått meg ny ryggsekk, en sekk som var brukt bare en gang og da kom jeg hjem med bruket fot. "Ja da har du i hvert fall en god tanke i hodet. Det er mye god optimisme i en ny ryggsekk." Prognosene for mine medisinske plager var gode, men hun, som hadde langt dårligere utsikter til å bli frisk hadde allerede planlagt sine fotturer i både Alpene og Dolomittene i flere år fremover. Hun sa, aldri la sykdom og andre problemer få ta styringen over livet ditt, uansett hvor svart det ser ut. Så lenge det eksisterer liv på jorden så vil solen stå opp til en ny dag med nye muligheter og det er kun deg selv som kan bestemme hva dagen vil bringe. Dette har jeg ofte tenkt på og sannelig fikk hun rett. Jo eldre man blir jo flere plager blir man utsatt for, men uansett hva som skjer så finnes det alltid et lys i tunnelen, og tro meg, det er ikke et møtende tog.
  26. Dag -1 Da er ruta lagt ved hjelp av Lommekjent.no , og sett på vanlig kart. 121.3 km -3206 meter stigning - starter på 16 mai og regner med å bruke 12 dager på turen. Starter litt utenfor Hønefoss i enden av steinsletta for de som er kjent i område. Går mot klokka. Grunnen til dette er at det sikkert er tørket mere opp på Holleia, kontra Finnemarka, Vestmarka og Krokskogen. Blir litt Npl-følelse på turen med hensyn til veivalg og info. Kommer også å passere ca 2 km i luftlinje hjemmenfra, blir også litt rart. Pakket mat, kart og dopapir etc og sendt post restante til lokalbutikken i Sylling. Har også kjørt ut et depo med mat og kart som er i Vikersund. På den måten blir det maks mat for 5 dager i sekken. Satser på at været blir bra hele turen, og med slik solnedgang som her, tatt forrige kvelden fra Krokskogen over mot Finnemarka og sola er over Holleia!
  27. Helsport Trolltind Superlight 2 er et lett kuppeltelt som er lett å sette opp. Det rommer plass til en vandrer på 190 cm (på diagonalen). Som telt flest ligger man inne i en gul katakombe og ser ingenting av den flotte naturen på utsiden (eller grizzlyen som kommer i firsprang). Jeg liker å kikke ut, så jeg fikk en lokal båtkalesjemaker til å sy inn båtkalesjevinduer som har 0,4 mm tykkelse. Vekten økte kun med 195 gram og endte på en totalvekt på 1550 gram med stenger og alt. Det ble totalt 7 vinduer på ytter og innerduk. Det 7.ende vinduet ble sydd inn utenfor mesh-nett ventilen. Det går fint å se igjennom, pluss at man sparer noen gram på sy inn vindu på innerduken.. Vinduene er sydd inn med doble sømmer. Det kan og vurderes om de skal legges tynn dobbeltsidig tape mellom vindu og duk for ekstra vanntetthet. Når man pakker sammen teltet er trikset å legge alle vinduene oppå hverandre som en stabel med pannekaker, rulle sammen, og dytte inni teltposen. Da får ikke vinduene knekk. Hilsen fra Varangervidda!
  28. I utgangspunktet var planen at @Elisabethsk og jeg skulle en tur til Ringebu, se på noen buer med telt som backup, sjekke om det var mye folk der og hvis ikke ha det trivelig i solveggen. Men planer er jo til for å endres og vi fikk jo nyss om at det var flere fjellforumere på Øyerfjellet bare et litt langt steinkast unna så da styrte vi bilen dit da for å sjekke livet der istedet. Startsted: Svarthaugen, pakke ut av bilen lasta på pulker i ro og mak klar til avgang innover mot Djupslia hvor vi skulle finne egnet teltplass. @graham dukket opp når vi stod klar til avgang, @tronn og @Mossy var like om hjørnet. Regnet med å bli tatt igjen ganske så snart så vi startet å tusle innover, oppkjørt løype og straka vegen innover. Nydelig dag ... Blir nok mest bilder og lite tekst, men et bilde sier jo mer enn tusen ord uansett Klar for avgang på Svarthaugen og innover mot Djupslia Gikk fint innover og vi ble tatt igjen da vi tok (syntes vi) en velfortjent pause etter noen kilometer. Ikke mange meterne etter pausen møtte vi @Sig Man som allerede hadde vært ute ei natt og som hadde sett etter fine teltplasser. Leir satt og matlaging på gang, litt knot med bensinflasker men vintergass back-up funka greit, også er det så greit å være på tur med erfarne turfolk som har gjort en feil eller to før .. sånn til opplysning MSR kork på Optimus flaske er en nokså knotete floke å løse på tur. Leirplass omtrent 2 km fra Djupslia natt til fredag, så kaldt at det kunne jo skremme fanden på flatmark (noen har gått glipp av at det liksom skal være vår) men men, utstyrt med så mye soveposer, liggeunderlag, reinskinn, jervenduk og ei ekstra dyne for sikkerhetsskyld hadde jeg nå håp om å komme meg gjennom natta, og ja .. ordentlig vintersovepose står på innkjøpslista. En av de andre fordelene ved å være på tur med erfarne turfolk er at de ikke er så fælt skeptiske til å dra brenneren inn, så pulverpaddefest og pils (for den som drikker slikt) i innerteltet funker helt fint Fredag morgen våknet man opp til nok en nydelig dag med strålende solskinn og knallblå himmel. Frokost og nedpakking av telt. Etterhvert dukket også @Henrik og Hege pluss to hunder opp. De var på vei inn til hytta i Lyngen og Lyngbua like ved siden av var målet for oss andre. Greit med kjentmann som peker og forteller hva man ser rundt seg Fin tur innover, men var nå ganske glad når bua åpenbarte seg der fremme. Nydelig plass og nesten fullmåne, ryker ikke fra pipa og det tar vi som et lovende tegn denne gangen. Lyngbua er DNT hytte og har 4 sengeplasser hvis en sover på sofaen. Ledig hytte og sengeplasser okkupert, de som meldte seg frivillig til å ta natta i telt gikk i gang med å lage leir ellers ble det tent i ovnen og neste post på programmet: Grave frem vedskjul og do .. hadde ikke vært overnattingsgjester på hytta siden i fjor høst og var litt gravejobb før dørene gikk opp og man kunne konstatere at dette kunne bli en kald fornøyelse .. Men er jo fint å grave når man kan nyte solnedgangen i samme slengen. Etter en hyggelig kveld i riktig godt selskap inne på Lyngbua var det helt greit å sove innendørs den natta. Vi skal vel ikke akkurat skryte på oss tidenes tidligste avgang lørdag morgen (forøvrig som man kan se av bilde involverer feil kork på bensinflaska både baufil, kniv og leatherman for å fikse) men til slutt ble nå nøkkelen satt i døra og avgang var et faktum. Litt forskjellige planer på folket herifra, men vi slo nå følge et stykke. Jammen så vi en reinflokk også, nå er ikke akkurat superlang avstand og mobiltelefon det helt store for sånn foto men men, var nå artig å se dem lell, selv på goooood avstand. Så var tiden for å gå hver vår vei kommet, de friske og spreke tok av for å gå inn til Hallandshytta og finne seg en topp dagen derpå. De litt mindre friske og de noe mindre spreke fortsatte turen tilbake til henholdsvis parkering og DNT hytta Djupslia. På Djupslia var det masse ledig plass, kun en annen gjest i hovedhytta og et par i sikringsbua. Det ble turpizza på menyen og relativt tidlig kveld. Noe mer brukt denne, så alt var ferdig gravd frem og hytta var jo nesten ren luksus med solcelleanlegg, kjøkkenbenk og fine fasiliteter. Søndag morgen (ok, morgen var vel å ta i denne dagen også) var det stort sett sjarmøretappen på 9 km eller så tilbake til parkeringen før man måtte innse at turen var over for denne gang. Nok en nydelig dag, pulken oppførte seg nesten eksemplarisk og det var en riktig fin tur, og avsluttet med en skikkelig burger på Lillehammer. Kort oppsummert: Langt mindre folk i fjellet enn forventet, knalltur, nydelig vær og godt selskap. Takk for turen folkens!
  29. Hei og hopp folkens. Jeg har valgt å klippe sammen en videosnutt fra en fisketur for tre gamle kompiser i området mellom Alta og Hammerfest i Finnmark. Området ble valgt ut fra at det var et utall av vann å velge mellom for dagsutflukter fra camp. En sekvens i filmen viser utvalget av vann innen meget overkommelige dagsturer. Beklageligvis sprakk tidsskjemaet mitt med solid margin pga av at vi røyk på overtid på jobben hele forrige uke for å komme i mål med et prosjekt. 15-timersdager på jobb er ikke helt forenelig med videoredigering på kveldstid Det er derfor 2 ting som mangler. Det ene er justering av lydnivå på klipp/musikk og det andre er voiceover/fortellerstemme. Jeg eksporterer likevel filmen til kalenderluken, men vil oppdatere linken med en ferdig utgave så fort julen bringer tid til å ferdigstille filmprosjektet. Håper likevel det skal være mulig å finne inspirasjon eller turglede for noen av dere i det foreløpige resultatet. God jul!
  30. virrma

    Jubileum

    Jeg har talt utenetter siden min datters første teltnatt i 3-måneders alderen. Nå er hun elleve år, og i dag fikk jeg endelig lagt inn påskens tur på Hardangervidda i excel-arket. Jammen har vi ikke kommet til en real milepæl: 365 utenetter! Snuppa på har altså overnattet på tur i et helt år til sammen. Hittil. Av de nettene har 219 (60%) vært bare oss to. Snakker om kvalitetstid! ... og for ordens skyld: kun utendørs overnattinger på tur gjelder. Overnattinger på terrassen, i telt utenfor hytta, ved siden av bilen underveis til turstart og tilsvarende er ikke talt med.
  31. Jeg kom sent hjem sist onsdag. Derfor lot jeg utstyret ligge i bilen og bare gikk inn og la meg til å sove. Neste dag pakket jeg ut og hengte alt fuktig til tørk, for så senere på dagen pakket jeg alt samme og la dem på plassene sine, i kommoden og oppe på hylla. Og så var alt klart for en ny tur, det var bare å ta frem den aktuelle pakklisten. Ta frem den aktuelle pakklisten- - - - . Men har det lenger noen hensikt? Dro jeg ikke rimelig optimistisk på tur tirsdag formiddag? Gledet meg som en unge til «en natt ved bålet» Til å slå opp gapahuken, sanke ved, fyre opp ligge å se inn i flammene, drikke kaffe osv, osv. Det var bare en hake ved det hele, Et kne som fremdeles ikke har lært å oppførte seg, halvannet år etter proteseoperasjonen. For egentlig var turen over etter 100 meter. Da burde jeg ha snudd. Noe jeg ikke gjorde, men truet meg frem enda en kilometer og etablerte leir, fyrte opp, kokte kaffe og stirret inn i flammene osv osv. Alt gikk bra helt til at jeg skulle reise meg--------. Jeg klarte det til slutt – men da var det bare å reise hjem – slukøret. -------------- Og nå sitter jeg og skriver, med gode frilufts minner på veggen, og alt utstyret klart – til hva-------. For – det er vel tvilsomt om jeg noen gang kommer tilbake til Hardangervidda. Håpet om en bedring fikk et skudd for baugen i går. En nerve ble skadet under operasjonen. Og den går det ikke an å reparere. Så må jeg i likhet med svært mange andre leve med smertene. Så får jeg nok en gang testet ut et motto: «Hvorfor ikke meg». Så det jeg egentlig planla med denne epistel var å takke for meg på Forumet ------------- Men heldigvis kom kreativiteten frem igjen. Kjøpte jeg meg ikke en liten gummibåt med en elektrisk motor i sommer? Med den kan jeg «motre» eller ro og finne meg en fin leirplass. Riktignok kan jeg bare glemme å sitte på bakken, men det finnes lette stoler som er ganske høye. Og tar jeg tiden til hjelp kommer jeg nok inn i Aktoen også. I tillegg kan jeg kanskje sykle – kunne det hvert fall i fjor sommer. Kjøpte jo en varetilhenger i fjor og var ganske god til å sykle – inntil jeg falt ned fra veggen og slo skulderen ut av ledd – og rev vekk det som var igjen av senefester i samme skulder. ------------ Men jeg har likevel en drøm: Dersom jeg blir erkjent erstatning fra Norsk pasientskade erstatning skal jeg leie meg en kløv og en ridehest og la meg transportere til Holken. Være der en uke for så å bli hentet igjen. --------------- Så inntil videre lever jeg i håpet. Likevel, det er mer enn et kne som bekymrer meg. Tiden. Den iler fort av sted, når man går mot de 77. Men ellers har jeg det bra. Hipp, hipp.
  32. "Skal du på ekspedisjon eller?" Det tok et par sekunder før jeg skjønte at det var meg han snakket til. Jeg hadde akkurat peset meg inn på toget med en fullpakket storsekk og en minst like stor dufflebag. Det var nok den drøye oppakning karen på toget hadde lagt merke til, og som seg hør og bør slått fast at med en så stor sekk skulle jeg på langtur. "Neida, skal bare på en helgetur" svarte jeg med et forsiktig smil. Planen var å ta toget helt til Steinkjer, der jeg hadde en avtale med Jarle om en skikkelig fisketur på fjellet. Men for å ta det hele fra begynnelsen. Jarle som jeg har vært på flere turer med siste åra har nå av alle ting flyttet til Steinkjer, der han har blitt student. Titt og ofte har han sendt meldinger om spennende turmuligheter og storfisk, dermed måtte det bli en tur nordover til "det forjettede land". Dette viste seg å koste en del i form av reisetid, for å si det mildt. Bare togturen til Steinkjer tok nærmere åtte timer, og da jeg endelig var fremme ventet et par timer til med kjøring nordover før vi kunne parkere bilen og spenne på oss skia. Da hadde klokka blitt ca 06.00 på morgenen, søvn er oppskrytt. Det var i hvert fall det Jarle prøvde å overbevise meg til å tro da jeg spente på meg skia i halvveis i koma. Klar for tur til det forjettede land. Kulda hadde virkelig meldt seg denne natten og hadde lagt seg som et lokk over terrenget. Vi hadde nesten ingen sikt, grunnet en kuldedis/tåke som var så tett at vi ikke så annet en hvitt og atter hvitt rundt oss. Det var meldt nærmere 25 minusgrader og det kjentes som at det stemte bra, alt frøs til is. Det la seg et tynt islag på skalljakka, sekken, speilrefleksen og barten, for de som har sånt. Vi befant oss nå midt på det islagte vatnet som var turens mål. Bare tanken på at under isen her svømte det rundt både røye og ørret i kilosklassen, gjorde at pulsen steg noen hakk mens den velkjente fiskefeberskjelven satte inn. Dermed ble det boret et par hull i isen sporenstreks, å finne leirplass fikk vente noen timer til. Dagslyset var på vei og vi ønsket å utnytte lyset til å få fisket mest mulig. Dette var i følge oss selv en fryktelig god plan i teorien, men i praksis førte det ikke til den store fangsten. Men men, uansett var det en flott å sitte her på isen i bitende kulde og bare nyte stillheten som en sjelden gang ble avbrutt av rypekakling fra land og Jarle som med med jevne mellomrom ropte ut "Der var han så vidt bortpå å lukta på agnet!". Til tross for at det bryter med de fleste fysiske lover er det er faktisk mulig å kjenne når fisken lukter på agnet, bare så du vet det. Dårlig med sikt denne natten. Det la seg et tynt islagt på det meste av utstyr, Så var endelig fiskingen i gang. Is i barten. Etter en del fisking fikk jeg skikkelig frosten i meg og måtte komme meg i bevegelse. Det hadde lettet opp en del og sikten var betraktelig bedre. Jarle pekte mot land der vi skulle etablere leir. Her kunne han fortelle at han hadde sett jervespor på en av sine turer hit sist vinter. Nå så vi ikke andre spor enn fra fjellrypa som tydeligvis likte seg godt her oppe. Etter en drøy time var teltet oppe og jeg hadde gravd ei solid kuldegrop i forteltet. Nå var det bare å fyre opp multifuelbrenneren og få i seg noe varmt. Etter hvert kom også Jarle tuslende, han hadde blitt igjen for å fiske mer da jeg satt kursen mot land. Den mannen blir aldri lei. Nå fikk også han slått opp teltet, og akkurat i det det ble mørkt kunne vi fyre opp et lite bål og diske opp med svenske kjøttboller av type Fjordland. Kanskje ikke en kulinarisk opplevelse i det siviliserte liv, men der og da kunne det nesten ikke bli bedre. Etter et såpass solid måltid tok det ikke lang tid før begge gikk rett i koma. Kanskje ikke søvn er så oppskrytt likevel? Teltet er oppe. Ei kuldegrop gir god plass til å fyre primus i forteltet. Teltet til Jarle. En liten kveldstur på isen for å sjekke pilkestikkene. En kopp med noe varmt å drikke før jeg skulle krype i posen. Planen var at vi skulle opp seks på morgenen, for det skulle visst være den beste bittperioden i løpet av døgnet her oppe. Sånn ble det ikke. Da jeg stakk trynet ut av dunposen, var klokka allerede 0900. Jeg kunne høre at Jarle fortsatt lå å purka i sitt telt, den snorkinga kan flytte fjell. Jeg gadd ikke å stresse, og lå en drøy time og sprengfyrte primusen mens jeg supet kaffi og kunne nyte at teltet fikk en behagelig lunk. Ganske utrolig hvor kjapt MSR-brenneren får varmet opp teltet. Da klokken var nærmere 11.00 stakk snorkekongen trynet ut av teltåpningen. Ca to min etter var han ute av teltet og fullt påkledd. "Drit i frokost, no skal det fiskes" var det siste ha sa før han stormet ut på isen klar for å lure storrøya. I dag var fiskelykken betraktelig bedre, og i løpet av dagen fikk undertegnede dra to halvkilosfisker opp på land. Kanskje ikke så store som vi hadde håpet på, men fisk er da for fanken fisk, og da er det ikke lov å klage. Typisk nok da røya hadde begynt å bite måtte vi pakke sammen og ta turen tilbake til bilen. Vi hadde et strengt tidsskjema som måtte følges hvis jeg skulle rekke toget tilbake sørover. Til tross for kort tid, fikk jeg mer enn nok bekreftet at Jarle ikke hadde overdrevet når han snakket om turmulighetene her oppe. Mektige fjell, bitende kulde og (angivelig) smellfeit røye. Det blir ikke så mye bedre enn det. Jeg kommer nok tilbake Jarle! En rolig start på dagen med kaffi og fyring i teltet. God plass i tremannsteltet. Det er lov med luksus på tur. Klar for ny fiskeøkt. Fast fisk. En god del bedre sikt denne dagen. Det ble en lang reise i løpet av kort tid for å få til denne turen, men alt i alt var det absolutt verdt det. For noen områder de har der oppe i Trøndelagen, det frister til gjentagelse. Når det gjelder turåret 2018 har jeg oppnådd målet med minst ei utenatt hver eneste måned gjennom hele året. Skal jeg være litt streng med meg selv, så er vel natten i hytte på Septemberturen kanskje ikke helt innafor. Men som dere vet er jeg er en mann uten prinsipper, og det gikk derfor veldig fint å godkjenne det som en utenatt, under litt tvil da. Å sette seg et sånt mål har vært såpass vellykket at jeg vurderer sterkt å gjøre akkurat samme opplegget det kommende året også. Minst en utenatt hver eneste måned i 2019, og da er det ikke godkjent med hytte. Eller kanskje om været er skikkelig, skikkelig dårlig. Jeg er jo tross alt ingen regelrytter, godt nyttår! Se hele artikkelen
  33. Mulig dette blir et langt innlegg, men med bakgrunn i alle sommerens teltdiskusjoner, så har jeg tenkt å forklare litt om mine egne valg i jakten på det perfekte soloteltet. Å velge solotelt kan oppleves som vanskeligere enn å velge et større telt. Ved å velge solotelt (les gjerne også 1 mannsstelt) så blir det en del kompromisser. Her er det en del man bør tenke godt igjennom ift hva man vil ha. Mulig jeg ikke har gjort en god nok jobb i forkant, slik at «jakten» tok kanskje lengre tid enn den burde gjøre. Men på en annen side så har en del praktiske erfaringer turer også betydning for valg og konklusjon. For min del har jeg testet ut flere av disse «kompromissene». Dette gjelder mine krav til vekt, lengde, høyde, kvalitet, pris, areal, fortelt/ikke fortelt, solid inner/mesh, service fra leverandør, etc. Selv om kravspesifikasjonen har vært i forkant, så kan behovene endre seg etterhvert. Dette kan være egenerfaring, nye løsninger, nye funksjoner og ikke minst ift hvilken tur man skal på. For meg så finnes det ingen perfekt løsning på Solotelt uten at det går på tvers av enkelte «krav» og kriterier. Kriterier jeg tidligere ikke har vektlagt, har med erfaring fremstått som viktigere underveis i prosessen. Et eksempel på dette er plass i forteltet. Her tenkte jeg først at det det holder med plass til bagasjen. I ettertid ser jeg at mulighet for fyring i forteltet betyr mye for min del. I tillegg har enkelte kriterier igjen mistet betydning. Jeg setter pris på at du kan sette opp et solotelt nær sagt hvor som helst. Man trenger ikke store arealet. Det har gjort det enklere å finne plasser hvor man kan sette opp teltet, spesielt i områder der vi vet det er få teltplasser å finne. Å lete etter teltplasser når man er sliten og sulten er ingen favorittøvelse. Hadde det ikke vært for akkurat dette kravet, så kunne flere tomannstelt også fungere som et meget godt solotelt. I allefall innenfor mine krav til akseptabel vekt. Jeg vet det finnes mange amerikanske alternativer til de teltene jeg har prøvd ut. Vektmessig så er det nok mye å spare. Men når det kommer til stykket så har servicen til Helsport og hjelp fra Sømhuset bidratt til å favorisere Hilleberg og Helsport. Jeg kan prøve å forklare de valgene jeg har tatt og hvorfor jeg har havnet på nåværende løsning. Nåværende løsning synes jeg er genial for mitt bruk. Og leser du videre er det kanskje greit å ha med seg at det er langt mere telting vår, sommer og høst enn vintertelting. Dette blir litt overordnet forklaring mtp lesbarheten. Hvert telt burde egentlig fått en ordentlig og systematisk teltrapport, men igjen handler dette kun om egne valg og preferanser. Andre kan vektlegge noe helt annet. Mitt første telt, som solotelt var Hilleberg Nallo 2GT. Ikke et utpreget solotelt i den forstand, men glimrende som basecamptelt og ikke minst ha mulighet til å ta med et barn en gang i blant. Dette er en klassiker hos Hilleberg og er et telt jeg ikke har klart å kvitte meg med. Jeg liker Nallo 2GT godt både som sommer- og vintertelt. Ulempen for min del er vekten om sommeren. Den er til å leve med, men siden jeg kjøpte dette teltet så har det kommet mange gode og lettere alternativer. Et alternativ til Nallo jeg ville teste ut var MSR Carbon Reflex 2. Selvstående, lettere og to sideinnganger skulle erstatte Nalloteltet. Teltet ble en nedtur sammenlignet med Nallo. MSR CR2 er selvstående, har et bra pakkvolum og lav vekt, men det krevde større areal ift egnet teltsted. Noen steder er det krevende å finne plass nok. I tillegg ble jeg ikke begeistret over å måtte slå opp innerteltet først. I uvær var det ingen favorittøvelse. Mesh i innerteltet ble vel luftig i sterk vind. MSR CR2 virket simplere enn Nallo, og valget var enkelt. Heller ekstra vekt og Nallo, enn MSR CR2. Teltet ble solgt. Jakten på et lettere solotelt startet for alvor da vi planla å gå deler av Kungsleden i Sverige for noen år tilbake. Det var nå rotet virkelig skulle starte😊 I tillegg ble det et mål om å bli lettpakker. Big Agnes Fly Creek Platinum 2 kom jeg tilfeldig over på finn.no til en billig penge. Og dette var en lettpakkers drøm. Lykken var stor. Selvstående, meget lett og relativt god plass til en person. Det var nesten slik at man ikke kunne vente til vinteren var over før teltet skulle testes. Når våren kom ble teltet tatt med til skogs utenfor Trondheim og på fjelltur nord for Årefjellene. Teltet ble raskt solgt på Finn igjen. Mine viktigste grunner til salget, var at det ble for luftig (for høy avstand mellom bakken og teltduk, samt myggnetting i innertelt). I tillegg kunne jeg styre meg for frontinngang, samt løsning med å slå opp innertelt først. Teltets beste egenskaper i mine øyne var vekt, det trengte liten plass og et hadde et fantastisk lite pakkvolum. Gode råd var dyre. Nå sto jeg uten telt. På denne tiden var de mest aktuelle teltene Helsport Ringstind og Akto. Ringstind var uaktuell, mens Akto ga liten vektbesparelse mot areal. Hilleberg lanserte så både Enan og Niak. Jeg var ikke helt keen på å betale fullpris for disse teltene. Men begge var jo høyaktuelle alternativer, selv om det var lite brukererfaringer å hente. Nå skulle vi på en lang vandring på Kungsleden og vi skulle bo i telt. Basecampliv med fisking, fotografering og leirliv var uaktuelt. Vi skal gå langt. Vekt måtte prioriteres. For å gjøre en lang historie kort, så kom jeg over et tilbud på et rødt Hilleberg Enan med 600 duk, som jeg takket ja til. Teltet ble testet, og funnet godkjent som vandringstelt. Det ble en perfekt løsning på denne turen. Meget raskt å sette opp, «god plass» (eller plass nok), tålte vind og uvær, trengte lite areal, etc. Jeg opplevde i tillegg Enan som lunt og godt. Til en lengre vandring var dette et fantastisk solotelt. Jeg har ingenting å utsette på teltet til dette formålet med unntak av lufting. Jeg skulle ønske Hilleberg hadde spandert på seg en høysittende ventil tilsvarende den på Akto. Til tross for mesh på kortsidene så opplever jeg teltet som veldig lunt. Men med tanke på dannelse av kondens så kunne jeg tenkt meg mere luftgjennomstrømming. I tillegg kunne jeg tenkt meg at det hadde vært enkelt å ta ut pinnene/stengene på kortsidene når man pakker ned teltet. På Kungsleden hadde vi med oss en Tarp på deling. Den fungerte meget godt sammen med Enan. Dette er en løsning jeg har gjenbrukt senere. Teltet er beholdt, men jeg velger gjerne andre løsninger hvis det blir større grad av basecamp, leirliv og fisking. Og det er her kompromissene slår til for fullt. Å dra med seg Enan på fisketur i Børgefjell, Lierne, Tydal og Meråker når man skal ha med seg mer utstyr, og at det i tillegg kan bli noen timer med teltliv i påvente av bett, matlaging, etc, så ønsket jeg å teste ut andre muligheter som har bedre plass til mine 190 cm. Da kom turen til Helsport Trolltind. I utgangspunktet et fantastisk telt. Trengte liten plass, det var lett, det hadde lite pakkvolum og jeg fikk teltet til en meget god pris. Det så ut som en soleklar løsning for meg (men da uten fortelt …). Etter en tids bruk så var det klart at med mine 190 cm, så var teltet altfor kort for min del. I tillegg likte jeg ikke løsningen med å ta med våte sko og klær inn i teltet. Etter en telttur i Tydal hvor det regnet inn frontinngangen og hvor vinden blåste teltduken inn mot føtter og sovepose så fikk teltet tommelen ned. Trolltind ble solgt på Finn. Her var det flere ting jeg burde ha tenkt gjennom på forhånd, men uansett fikk jeg prøvd teltet. I tillegg ble teltet kjøpt brukt og solgt brukt. Omtrent samtidig fikk jeg tak i et Helsport Reinsfjell Superlight 2 fra Helsport. Litt usikker på om jeg turde prøve flere Helsport telt. Kunne kanskje komme til å like det. Og da med stor fare for å få stempelet Helsport Mafian 😊 hengende over seg. Men endelig et telt som var et fullgodt alternativ til Nallo. Flott vekt, flott størrelse, selvstående, to innganger, god plass til å lage mat i forteltet, meget gode luftemuligheter, etc. I ettertid har Helsport sydd på ekstra pluggfester på kortsidene og langsidene. De ekstra pluggfestene løste det jeg anså som de største svakhetene med teltet. For min del er nå Reinsfjell et fullgodt alternativ til Nallo GT2. Bruker det gjerne med tur på barna når det blir mye utstyr som skal med. Har full tiltro til SL duken og har ikke hatt noen utfordringer med tanke på holdbarhet og kvalitet. Har ingen betenkeligheter med å ta med meg dette teltet på fjellet i store deler av barmarksesongen. Ser og hører andre erfaringer, men kompenserer heller med valg av mer «beskyttet» leirplass hvis det skulle være behov for det. Så her ble det kun et stort men! Reinsfjell er ikke det soloteltet man ønsker å bruke på steder hvor det knapt er teltplasser. Kravene til et solotelt fremstår nå tydeligere for min del enn slik jeg tenkte tidligere. Vekt er ikke like viktig lengre. Det er heller andre løsninger og egenskaper som blir viktigere. Kamp mellom Soulo og Unna En lengre diskusjon om Unna og Solulo ble startet. Holder en knapp på Soulu fremfor Unna pga forteltet, og til tross for vekta. Og plutselig var det et billig Soulotelt på Finn. Soulo ble kjøpt inn. Det måtte jo prøves. For et herlig telt. Ved å kneppe ned innerteltet så har man et palass til å lage mat i. Det står fjellstøtt. Liker måten å feste duken på også. Plugg hjørnene, sett i stengene og vipps så er teltet oppe. Men det har en klar ulempe i andre sammenhenger. Har man nok areal å sette opp teltet på, så er det bare 200 gram lettere enn Nallo og da har man mye mere plass. Det gir litt å tenke på. Men jeg kan leve med å ha begge teltene og bruke de til hver sitt bruk. Denne tanken holdt jeg på inntil Finn serverer et Unnatelt. Unna kom til gjengjeld med to innertelt (et solid og et mesh). En ny mulighet åpenbarte seg for Unna sin del vs Soulo. Er det en mulighet å sy om innerteltet på Unna (redusere bredden)? For Unna med større fortelt ville vært et meget godt alternativ til Soulo. Nå hadde jeg muligheten. Sist vinter snakket jeg med både skotter, amerikanere og andre. Kan noen ta et slikt oppdrag? Både ja og nei. For noen var det uaktuelt. De som kunne ta oppdraget var så kostbare at ideen gikk i vasken. En ting var prisen på jobben, mens det andre var fortolling, frakt, etc, som kommer i tillegg. Det ble bare med tanken. Å sy selv var totalt uaktuelt. I juni fikk jeg høre om Sømhuset. En rask telefon og avtalen var i boks. Meshteltet skulle sys om. Og det skulle være klart til årets langtur i Tydal😊 Vi var enige om å ta inn ca 30-40 cm. Når Unna kom i retur fra Sømhuset ble teltet satt opp på stua. Jeg så raskt at dette var en meget god løsning for min del. Unna med fortelt! Teltet ble tatt med på årets langtur, og det fungerte utmerket. Her er det plass til bagasje og annet utstyr, god liggelengde, raskt oppsett, etc. I tillegg var det aldri problem å finne egnede teltplasser, etc. I tillegg slår Unna lettvektsalternativene på bunnduk. Når jeg i tillegg skiftet barduner, kom vekten ned i 1,9 kilo. Endelig et solotelt som blir en mer varig løsning. I tillegg kan man skifte ut pluggene, men jeg liker V-pluggene til Hilleberg. De har god kvalitet og sitter bra. De veier 11 gr. pr stk. Jeg kan spare 72 gram med å velge 6 grams plugger i stedet. Men jeg tror jeg kan bære de 72 grammene i noen år til😊 Var alt bare fryd og gammen? Nei. Jeg ønsker meg nå et solid inner som er sydd om på samme måte. Det er fortsatt trekkfullt med myggnetting i innerteltet når vinden raser gjennom Tydalsfjella selv om teltet står fjellstøtt. Når jeg kom hjem ble Solulo solgt. Min teltbeholdning består nå av Enan, Unna (modifisert), Reinsfjell 2 og Nallo GT2. Alle med klare og definerte bruksområder for min del. Overkill? Kanskje. Men det kan jeg leve med. Jeg har også brukt Unna på vintertelting. Enkelt oppsett er en fornøyelse, men jeg savnet et stort fortelt når det gjelder vintertelting. Ser jeg andre solotelt som alternativer for min del? Ikke med det første. Tarptent og Big Sky – Kanskje? Men da mister jeg servicen til Helsport og Hilleberg (Sømhuset). Det vil jeg ikke være foruten. Med Unna som teltvalg så får dette også konsekvenser for valg av sekk. Jeg preferer 65 literen. Dvs at «de tre store» vil veie omtrent 4,6 kilo. I enhver lettvektdiskusjon så er det mer enn det som er nødvendig. Min enkle konklusjon er at jeg er villig til å bære denne vekten, for å få ønsket komfort. Basevekt vil da ligge på mellom 10-11 kilo før mat og fiskeutstyr. Jakten på Solotelt endte ikke med at jeg ble Lettpakker, men jeg har en sekk som er lettere enn før. Og det er jo godt for noe. Også andre justeringer er gjort i sekken. I tillegg har jeg en teltløsning som møter de fleste av kravene som jeg har.
  34. Julen er for meg tiden for tilbakeblikk og ettertanke. Tilbakeblikk på året som har gått, og ettertanke over hva vi har gjort. Vårt år har dessverre ikke vært preget av noen overvekt av turer. Vi har pusset opp kjøkken og det har tatt fryktelig mye tid. Likevel har vi benyttet sjansene til å stikke av, i årets fineste dager. Vi har syklet på Hurums landeveier på jakt etter flotte badeplasser; og funnet dem! Vi har tatt bussen ytterst til Tofte, badet på Skjæra og dykket etter skatter og smådyr. Vi har svalt oss i hengekøyene i kjølige skygger. På årets varmeste dag, da temperaturene oversteg 34 grader, padlet vi til Oscarsborg og fikk årets fineste tur sammen. Men like så flott som sist sommer var for oss badefolket, like flott var vinteren for skifolket. Og tidenes drømmevinter skulle by på mange flotte turer i år. Den flotteste turen hadde jeg i Nordmarka lørdag 10. mars. Jeg var ikke så vond å be da min bror spurte om jeg ville hive meg rundt og bli med på langtur i Nordmarka. Jeg har faktisk aldri vært der før, og så det også som en fin anledning til både å få litt husmorferie og tilbringe tid med en bror og svigerinne jeg ikke ser altfor ofte. Så jeg tilbragte kvelden før hos dem, overnattet og dagen etterpå var det tidlig opp for å spise og pakke før vi dro til Sognsvann, hvor vi skulle ta skibussen til Mylla. Ved Sognsvann var det mange busser, 3 av dem skulle til Mylla! Stappet med mennesker med skiklær, noen hadde med seg hund som satt på fanget og stemningen var løssluppen og glad, full av vinteryre mennesker som gledet seg til markatur! Jeg var noe betenkt over overveken av spreke kilometerjegere i ny og flott outfit, dyre felleski og Bula-luer, men lot det passere. Av og til kan det kanskje være greit å jage kilometere? Hompetitten, hompetatten går ruta til Mylla. Været er litt overskyet og grått, men yr har lovet oss sol i dag, så vi blir glads når vi ser sola bryte gjennom skydekket enkelte steder. Den lyser så flott på de snødekte graner og jeg synger inni meg...- "jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien!" Vel fremme på Mylla myldrer skimenneskene ut av bussen, vi finner frem ski og spenner dem på oss. Og så er det bare å gli innover i skogen. De aller fleste tar strake veien innover. Men min bror Espen vil at vi skal gå en annen vei, hvor vi visstnok skal få kjempeflott utsikt på toppen. Så vi går opp. Og opp. Og opp. Det er perfekt for mine nye flotte felleski, de griper tak i den glatte sneen og holder fast. Jeg kan bare la ski og staver gjøre jobben, finne et traust tempo og nyte omgivelsene. Og omgivelsene, de er flotte. Grenene henger snøtunge over løypa og rammer oss inn der vi skrider gjennom det flotte, skimrende landskapet. Jo høyere vi kommer, jo flottere blir sneen. Jo større blir sneflakene som glitrer så blidt mot meg, jo dypere bøyer trærne seg, jo lysere smiler skogen mot meg. Sne.... Finnes det noe så uskyldsrent som sne..? Det er hvitt.. Det er rent.... Det er urørt.... Det glitrer, trollbinder, fanger meg i sin uendelighet. Så vakkert at en spire av lykke fødes langt inn i sjelen...så vakkert at du ønsker ikke annet enn å gå i dette nydelige vinterlandskapet for evig og alltid. De høye trærne er tynget ned av snø, frost og kulde. De ser ut som høye kjegler, som høye vismenn som for alltid er stivnet i frostens dødsgrep. Og vi går der, i en oppoverbakke som det ikke er noen ende på. Solen vinner over tåken og strålene bryter seg gjennom og skyver tåken til side. Solstrålene smyger seg mellom de høye vismenntrærne og søker snøkrystallene som reflekterer strålene i retning oss og får det til å glitre og lyse så skjønt overalt. Hvilken fart vi holder. Denne skjønnheten trollbinder oss og vi må stoppe og ta bilder, hele tiden. Jeg tenker litt på om vi kommer til å rekke hjem i dag med denne farten, men pytt... Nå er fokuset på å nyte. Omsider kommer vi til toppen. Der ligger det et nedlagt alpinanlegg. Den beryktede utsikten er dessverre tåkelagt og vi må bare gjette oss til hvordan den navngjetne utsikten kan se ut. Men de frostdekte trærne vitner om en usett skjønnhet, og vi glir rolig gjennom den kalde skjønnheten. Og så starter nedoverbakkene!! Det starter så slakt og i urørte skiløyper kan vi nyte de tidligere nevnte vinterskjønnheter, men så må vi begynne å konsentrere oss om å ikke treffe trær og folk. Skjønt folk er det ikke noe problem å unngå. De spreke bussfraktede skimennesker har valgt andre løyper og vi har nykjørte løyper helt for oss selv. Det er bare å ploge, nyte fart og spenning, og tidvis sakte, tidvis fort, runder vi svinger og furutrær og plutselig er vi nede på et digert vann! Her går løypa tvers over vannet og her er det plutselig litt mere folk. Vi passerer en blid eldre herre med en ivrig golden retriever, og plutselig har vi passert selve vannet og er på vei oppover igjen. Opp opp. Og ned ned. En lang lang slak men fartfylt bakke! Og så er vi ved et nytt vann og her får endelig min bror sin etterlengtede vaffel! Det er tjukt av ski som vokser opp av den glitrende snøen utenfor den lille og rødmalte vaffelhytta, også kalt Sandvikshytta. Men vi får omsider kjøpt en vaffel og en kakao og omkranset av blide mennesker på den lille terrassen nyter vi maten. En dame varmer sin stakkars boxer i en Jerven Fjellduk, og vi damene får tatt en tur på det nødvendige. Det blir ikke lange pausen før vi igjen setter kursen sørover, tvers over Katnosadammen. Vi virkelig jager kilometre og finner tempoet samtstemt over vannet. Når vi vel har krysset vannet, bærer det oppover igjen, og nå begynner man å kjenne slitet i kropp og sinn. Vi er vel halvveis, og bakkene jobber med oss, opp og opp og ned og ned. Etter en god stund kan vi seile ned til Kikutstua. Her bestemmer vi oss for å ta en god pause igjen. Men det er mye folk, og vi må stille oss i kø for å få oss en legendarisk vaffel med brunost. Med fire par øyne fiksert på ledige stoler, finner vi faktisk en varm krok innerst i stua hvor vi kan sitte uforstyrret for alle passerende pausehungrige turmennesker, og den behørig nevnte vaffel med brunost kan inntas med den aller største andektighet og nytelse. Vi er slitne og slappe, men freden sitter godt i kroppen og vi koser oss der vi sitter og prater blidt om turen. Vaffel med brunost smaker bedre enn ribbe på julaften! Etter etegildet kan vi forberede oss på den siste innspurten. Nå venter en lang tur tvers over Bjørnsjøen og deretter er det bare slake bakker og stadig mer mennesker ned mot Sognsvann. Min svigerinne leder an. Jeg finner ro i å følge hennes rolige men stødige og faste rytme. Når man er sliten, er det alltid hjelp i å henge seg på noen andre. Og nå får jeg god drahjelp! I disse rolige rytmer tar jeg meg i å dagdrømme og konsentrere meg vekk. Jeg rømmer inn i meg selv, og destruktive tanker snus til noe positivt. Tanker som tidligere var så opptatt av rettferdighet og hevngjerrighet byttes ut med tanker og refleksjoner over hvem er det jeg vil være? Hvem vil jeg vise omverdenen at jeg er, hva vil jeg lære mine barn? Og fremfor alt, hvordan har jeg det best med meg selv? Jo, jeg har det best hvis jeg kan tilgi, hvis jeg kan vise mennesker storsinn og åpenhet selv om de kanskje ikke helt har fortjent det. Hvis jeg kan være den som gjør deres tilværelse mer meningsfylt, vil mitt liv også føles meningsfylt, og jeg vil få fred med meg selv. Og så sovner trollene i Nordmarka. Trollene som er tynget av sne, trollene som er tynget av vonde tanker og slitne tårer. Trollene kan få fred, de kan sove og drømme, og andre, vakre vesener kan få komme til sin rett. Og ned de lange slake bakkene mot Sognsvann puster jeg lettet ut over min nyvunne livskunnskap og visdom som nå skal settes ut i verden. Jeg skal tilgi min mor de dumme ukvemsord som ble sagt i sinne for noen år siden, jeg skal åpne mitt hjerte og gi henne og mine barn rom for deres verden igjen. Jeg skal sette min egen egoismes stolthet til side, vise mitt storsinn og glede meg over en mormors glede over sine små barnebarn. Jeg gleder meg. Jeg forundres over naturens evne til å gi et menneske evnen til ettertanke, og jeg takker moder jord for en vidunderlig tur og ny innsikt. Og jeg ønsker dere alle en riktig god jul, og hva enn du sliter med av vonde tanker, så er det å tilgi kanskje den største frelsen av alt. GOD JUL!
  35. Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006
  36. Hardangervidda, Vikbekkfjell 2018. Vanligvis pleier jeg å ta en sykkeltur tidlig på sommeren. Årets langtur på sykkel stoppet etter 2 dager i grøfta litt før Sokna så det ble åpning for tidligtur på vidda i stedet. Jeg har ikke vært innover i juni før og er litt spent og gleder meg stort. Jeg har fintrimmet pakklista og ender på 12,5 kg på ryggen. Er særs fornøyd med det og setter meg i bilen en mandag morgen. På Steinsbøle står bommen og 50 kr tar den elektroniske snarveien ut av kortet. Oppe på Synken står et 10 talls biler. Dog er de fleste parkert ned mot vannet noe som tyder på at de har, eller skal bruke båten inn til Mårbu. Ja, helt greit for meg tenker jeg og håper på å få satt opp teltet på ønsket plass. Jeg har med egen kulepenn til utfylling av P-gebyret. 50 kroner døgnet er såpass dyrt at jeg burde brukt Maar fiskarlags egen kulepenn, men altfor ofte har den ikke virket. Her kunne jeg også, like manuelt kjøpt et forbannet dyrt fiskekort, men «ranet» føles mindre brutalt når jeg ikke ser hundrelappene fysisk forlate lommeboka. Fiskekortet er i orden og ble kjøpt via inatur.no Men det hele er jo frivillig og dette er liksom «mitt» rike da. Jeg skifter til turtøy med nysgjerrige blikk bak en bobils gardiner. En MC ankommer og føreren benytter det fine været til å få av seg kjørejakka og ta en strekk. Brygga er smekk full av folk med volumiøse sekker. Jeg er spent på om alle sammen får plass i den relativt lille båten som går på Mår. Jeg får sekken på ryggen og legger i vei. Det første jeg legger merke til er at stien er ualminnelig tørr. Opp langs Mårshallane pleier det å være litt fuktig her og der, men ikke i dag. Litt oppi lia ser jeg at båten har lagt fra kai. Jeg prøver å se om noen står igjen, men klarer ikke se det herfra. Nesten oppe nå og om ikke lenge dreier stien markert mot vest. På litt avstand ser jeg en person og noe senere tar jeg igjen han og en annen kar. Det viser seg at Youtube har inspirert dem begge til denne turen på Vikbekkfjell. Det er deilig med en pust i bakken og vi har en hyggelig halvtime i solhellinga. Jeg runder siste høyde og ser Hardangervidda breie seg ut i all sin prakt. Jeg følger stien et stykke nedover før jeg dreier av med stø kurs mot Holken som ligger og blinker forlokkende oppi gryta si. Reinmosen bøyer ikke av i dag nei, den regelrett brekker og smuldrer opp under sålene mine. Et eller annet sted mener jeg og ha lest at det tar rundt 7 år før den er tilbake slik den var før jeg tråkket på den. Ingen hyggelig tanke og jeg prøver å bevege meg deretter. Jeg treffer på stien igjen og det siste stykke opp mot utløpet går raskt. Fyller vannflaska og krysser greit over og kommer inn på ny sti langs Holken. Her i nordenden av Holken har jeg pleid å se et rødt velbrukt Akto med baldakin og en grønnkledd kar med ei lys trivelig bikkje. Lizz kommer ikke logrende mot meg nå. Det var jeg jo i og for seg klar over, men likevel. Denne turen tar jeg jo tidlig og vi får se om det ikke blir et møte med dem her om en måneds tid. Innløpsbekken krysses å så er jeg i gang med siste kneika. Midtveis i bakken er det bråstopp og resten av bakken går tregt og med mange pustepauser. Endelig flater det ut og jeg ser vannspeilet på Viktjønna. Jeg stopper og speider spent etter bevegelser langs land. Ser ingen og det lover godt. Kjenner meg sliten og tar det veldig med ro over steinskrammelet. Sliter meg opp siste bakke og puster lettet ut når det vestre tjønna kommer til syne. Jeg er på 1355 moh og det blåser friskt og litt kaldt her oppe. Ser ingen telt på morenehaugen heller, men det hadde ikke spilt noen rolle for jeg skal til en annen plass nå. Det er heller ingen å se på den utvalgte plassen og lettet setter jeg igang med teltet. Bevilger meg kaffe og havregrøt før jeg griper fiskestanga. Prøver litt forskjellig sluker og spinnere uten resultat. Er blitt betydelig kjøligere og jeg velger radio og varm kaffe i teltets lune hygge. Etter en overraskende frisk natt hvor jeg faktisk våkner noen ganger av at jeg er kald er morgentemperaturen nå deilig. Vannkjele og primus ble klargjort i går kveld og fyres nå uten å forlate posen. Kaffe, nyheter og været, det er en fin start på dagen det. Ute er det helt vindstille og Viktjønna ligger der som et speil kun brutt av utallige forsiktige vak. Jeg kommer meg på beina og rusler ned til vannkanten. En svart Meps lander med et overdøvende «plupp» og jeg frykter resultatet. Fisken fortsetter imidlertid å vake, i hvertfall de små, men ingen syns metallspinneren er bedre enn det de henter i vannflata. Og sånn er livet på Vikbekkfjell. Tiden går med til litt fisking, mye kaffe, litt mat innimellom, kartlesing og mye vakker natur. Du står opp når du vil, du legger deg når du vil og ja, du gjør rett og slett som du vil. Jeg er ikke den ivrigste fiskeren, men å se mye aktiv fisk samtidig som alt i slukskrinet har like lite virkning på disse skapningene, ja det er rett og slett demotiverende. Når tanken først har slått rot og stadig er tilbakevendende føles det forløsende å finne ut at det selvfølgelig er vannet som er problemet. Nesten hvilket som helst andre vann er sikkert mye bedre, i hvert fall når været er som nå. Da mye av tiden har gått med til kartlesing har jeg i tankene allerede blinket ut et mye bedre vann. Jeg fyller både sekken og vannflaska og legger i vei nordover. Der inne har jeg for mange år siden fått bra fisk. Det er mye stein i dette området og jeg beveger meg forsiktig. Prøver å huske hvor jeg gikk sist, men mye vann har rent i Vikbekken siden den gang. Passerer ei snøfonn og noen grunne vann som ser helt livløse ut. Gidder ikke å prøve heller og holder stø kurs mens jeg prøver å vinne høyde. Her er det mer vegetasjon og litt lettere å gå. Jeg har en stund hatt Melrakktjønna i sikte og det er det nederste av de to første jeg vil til. Jeg holder høyden helt fram til vannet før jeg slipper meg ned. Her på sydsiden er det en fin morenehaug til teltet. I dag må det vel være Hardangerviddas vær på sitt beste. En plass med nok vind ønsker jeg nå. Morenehaugen ligger litt fra vannet og har god høyde. Jeg håper litt vind holder insektene borte samtidig som jeg herfra har god utsikt over hele vannet. Teltet reises og så er det tid for lunsj. Favorittlunsjen min uansett tur er Nudler og jeg gleder meg bestandig. Nudlene jeg bruker har kyllingsmak. Inni pakken ligger en todelt liten pose. Den ene delen har krydder som muligens skal være smak av kylling og den andre delen er tilgodesett med en god slump av palmeoljen regjering ikke har brukt i drivstoffet vårt. Bonusen er likevel om det i tillegg til nevnte pose har sneket seg med nok en liten pose. Denne lille posen som tilfeldigvis havner i noen av pakkene inneholder nemlig tørket chilli og setter en behørig spiss på måltidet. 2 hardkokte egg, eller et par brødskiver ved siden av og du har en fullverdig lunsj. Siden jeg ikke hadde med de sist nevnte ingredienser bruker jeg hele bonuspakken i stedet. Men siden jeg nå er ved Melrakktjønna skal det selvfølgelig fiskes. Lunsjen var bra den, men ørretmiddag metter mer. Det er rart hvordan troen på fisket er, i hvert fall de første 3-4 kastene. Jeg pleier som tidligere nevnt ikke fiske så veldig mye, men siden jeg nå i det fine været hadde kommet et godt stykke rundt vannet, fisket jeg meg like godt hele veien rundt. Fisken hopper og spretter og har helt annet fore, enn å jakte mine spinnere og sluker. Det er nesten rart at jeg etter utallige kast fortsetter å denge metallet i vannet. Jeg ser til min glede at jeg er kommet til den vesle bekken rett nedenfor morenehaugen. Nå, endelig, nå skal det smake med en kaffe. Morenehaugen tilbyr i dag 85% mygg og kleggfri teltplass. Den leverer derimot 100% sol fra tidlig morgen til seine kvelden. Kaffe´n jeg gledet meg til står derfor urørt og jeg orker ikke mat. Er nede og fyller vannflaska noen ganger. Ute steiker sola og i teltet er det alt for varmt. Når sola kommer litt mer vest legger jeg meg i skyggen bak teltet og døser. Trodde ikke jeg skulle si det, men endelig går sola ned og jeg kan krype inn og legge meg. Har en god natt selv om den er kort. Sola er tidlig på duken og da er det bare å starte dagen. Det blir en optimistisk tur med fiskestanga. En natts søvn har fornyet troen på bedre tider. Jeg resignerer etter en times tid og rusler tomhendt opp til teltet. Himmelen er litt sløret nå på morgenen og det er absolutt vindstille og varmt, kanskje ennå varmere enn i går og ennå er ikke klokka 08:00. Det er tross alt en god dag, men jeg kjenner på meg at jeg ikke orker en dag til i denne varmen. Jeg vil opp igjen til Viktjønna med sine stor steiner og mulighet for skygge. Jeg drikker et par flasker vann og tar en Anton Berg sjokolade, det eneste som frister nå. Teltet rives og sekken pakkes og så er jeg på vei. Jeg starter returen med å vinne høyde. Planlegger å komme i riktig posisjon for å holde jevn høyde opp mot Viktjønna. Det er vanvittig varmt der jeg går i langbukse og langermet ulltrøye, caps og myggnett. Bakdelen med å holde høyde er mangelen på vann og jeg merker at jeg blir dehydrert og begynner å føle meg litt småsvimmel når jeg reiser meg etter å ha tatt en hvil. Jeg tar meg sakte, men sikkert fram i den knusktørre fjellsiden. Endelig er jeg på høyde med Viktjønna. Skal, skal ikke????? Det blir ikke telt ved Viktjønna i natt. Jeg setter kurs mot utløpet. Ser fra avstand et par karer som fisker der. Orker ikke ta omveien bortom og vil bare videre. Passer på å drikke og fylle flaska her ved utløpet og tråkler meg forsiktig ned mot Holken og følger stien langs vannet. Drikker og fyller flaska på nytt her ved utløpet fra Holken. Herfra til neste bekk er det ca.2 timer. Det er vanligvis ikke problematisk, men i dag er jeg usikker. Et stykke opp i bakken kommer jeg inn på stien fra Reksjåen. Det er merkbart lettere å gå og jeg fisker fram en ny Anton Berg og småtygger mens jeg går. 2 små sjokolader og noen liter vann har ført meg hit på ganske grei tid. Ja jeg er sliten, men likevel fornøyd med meg selv og turen. Når det flater ut treffer jeg på folk igjen. Først en og litt senere en til. Det blir å slå av en prat med dem begge. De gleder seg til å starte en etterlengtet fjelltur og jeg gleder med til brusen som ligger i bilen. Halveis ned i Mårshallane blir det ny pause og prat med 2 kamerater, også de på vei inn. Og så kan jeg vri korken av Cola flaska. Årets tidligtur til Vikbekkfjell er over for min del.
  37. Da blir det tur med guttungen, pakket og klar for avreise kl 11😀 Lettere kaos i stua når det blir pakket til to oppsett. Blir jo prinsippet dobbelt av alt, bortsett fra teltet. Litt mat og pølser etc, pluss Fjordland. Tanken er å gå fra Damtjern til Stryken og tilbake, vi har 6 dager på oss. Det blir en kombo av skogsbilveier og truger. Tror bilen blir full med 2 pulker. 🙈 Det er et område med stedvis lite dekning. Men vi prøver på å få ut noen poster.
  38. Riving av leir gikk raskt og greit. Var en fin kolle og ligge på. Trist og grått, litt snø innimellom, og litt sur vind. Dammen på Storflåtan. Nesten alltid åpent her. Nedover mot Vesleflåtan. Første rast, ble på dammen med litt varm saft. Syns det funket bra med en kort rast etter noen km. Pulken som rasteplass. Storflåtan Gård, vi valgte veien, den var mer i ly. Ca 1 km lenger å gå. Bare grått i dag. Dette krysset er viktig om du skal sykle, opp spålsveien er enkleste å sykle. Men er ikke brøytet/ eller skiløype der nå. Mer dyrespor, spist av barken Avføring fra samme dyr, ca 1.5-2 cm i diameter. Vi er nærmere målet på Damtjern. Edit: i dag møtte vi ingen. Da var vi ved denne turens start og slutt, det har vært alle typer vær, og en nok en tur som vil bli husket. Måtte spa fram bilen også. Takk til alle som har fulgt med oss på turen. Håper dere har hatt glede av og være med på sidelinja. Det har vært 1581 visninger på denne tråden og det er mer enn «Hvor har du vært på tur i dag - 2019», det tyder på at det er flere som følger slike «live» rapporter. Nå står en bedre dusj veldig høyt på lista😀
  39. Heisann folkens! Nå nærmer det seg jul, det er 20. desember og i dag er det jeg som er ansvarlig for dagens kalenderluke;) Jeg tenkte at jeg ville dele litt tekst og video fra mine aller første teltovernattinger som 13. åring som nesten ingen har sett før. I tillegg skriver jeg noen ord om hvorfor jeg startet å blogge og om hva naturen har lært meg. Da jeg var 12 år gammel pakket jeg sekken helt selv og la ut på min aller første teltovernatting. Det var midt i desember og derfor mørkt altfor tidlig. Jeg hadde lite erfaring med å være på telttur og pakket sekken med masse unødvendig saker og ting. Jeg gikk seks kilometer fra huset mitt og inn i Gjerstad-skogen på Tromøya utenfor Arendal. Teltet var satt opp da klokken var halv tre og etter dette visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sto og ventet noen timer på en fjellknaus langs et vann til klokken var seks. Det var helt mørk, jeg var litt kald, så jeg bestemte meg for å legge meg inn i soveposen i teltet noen meter unna. Jeg ble trøtt og sovnet uvanlig tidlig. Da jeg våknet neste morgen hadde jeg klart det, en natt alene i naturen! Mestringsfølelsen var stor, men jeg følte at det var mye å lære. Hva gjør man egentlig på tur, annet enn å sove i et telt? Hvordan mat spiser man? Hva slags utstyr bør man ha? Slike spørsmål spant rundt i hodet mitt, jeg ville lære mer og sove ute flere ganger! Her er en eksklusiv video med noen klipp fra de aller første teltovernattingene mine (inspirert av Monsen:) Etter dette ble friluftsliv en interesse som begynte å ta større og større plass i livet mitt. Det begynte med 10 netter i året, så 30, så 50 og i år ble det nærmere 90! Allerede nå som 16 åring har jeg vært i store deler av Norge og opplevd utrolig mye ute i villmarka. Like før jeg fylte 14 år startet jeg en egen nettside (blogg) hvor jeg skrev om turene jeg var på. En av grunnene til dette var for å samle alle opplevelser ute i naturen en plass hvor de var lett tilgjengelige. Den største grunnen til at jeg startet å blogge derimot, var fordi jeg ville at andre, da særlig unge med nesa ned i Ipaden skulle bli inspirert. Jeg ville inspirere andre barn til å komme seg ut i naturen for å oppleve naturen, og hva den har å by på. Naturen har vært veldig viktig for meg, da jeg har både lært mye fra den og om den. Jeg tror det å være frilufts-interessert og tilbringe tid ute har tidligere blitt sett på som noe litt ukult blant unge. Gjennom bloggen min ville jeg prøve å gjøre denne interessen «kul» å drive med. Det er faktisk ikke bare gjennom en skjerm man kan ha det gøy med venner! Et år etter jeg startet å blogge var jeg helt «bitt av basillen». Jeg ville utvide horisonten innenfor friluftslivet, og startet dermed å planlegge en lengre tur, en mye lengre tur. Da jeg gikk i 7. klasse på barneskolen bestemte jeg meg, jeg ville gå Norge på langs. Jeg var 13 år og satt hjemme og planla rute gjennom Norge! Det skal sies at store deler av rute jeg lagde for 3 år siden ble brukt i år da ekspedisjonen startet. Den gangen fortalte mamma, pappa og vennene mine om planen min om å gå Norge på langs om tre år, sommeren når jeg ble 16 år. I år startet denne ekspedisjonen (snakk om langsiktig planlegging hehe) som vil bli delt opp i etapper på grunn av skolegangen som jeg ikke vil at turen skal gå utover. Turkompisen som er med meg på reisen gjennom Norges villmark heter Simon og er en skikkelig tøffing. Det skal sies at det ikke er enkelt å finne en kompis som blir meg deg på en flere hundre døgns reise gjennom villmarka! Simon er helt rå! Omtrent et år før ekspedisjonen startet fikk jeg en mail fra TV 2 som førte til at turen tok en litt annen retning. Produksjonsselskapet Novemberfilm skulle nemlig produsere en serie fra turen vår gjennom Norge, beregnet for unge. Jeg visste at dette ville føre til endringer i tidskjemaet, men måtte bare gripe denne muligheten da serien står for akkurat det samme som jeg vil formidle gjennom bloggen. Sekkene våre ble tyngre da de ble fylt med kamerautstyr, 4 kilo ekstra! Enkelte dager var det fristende å kaste all denne «unødvendige» vekta, som egentlig var utrolig verdifull. Vi filmet hver eneste dag på tur og sto igjen med vanvittige mengder materiale som skulle klippes sammen til en serie for hovedsakelig barn. For dere som ikke har sett traileren kan dere ta en titt her: Nå som jeg ser tilbake helt fra den aller første overnattingen ute i det fri er jeg veldig fornøyd med alt friluftslivet har gitt meg. Gjennom serien på TV 2 håper jeg at enda flere (særlig unge) vil gi denne interessen en sjanse. Her på forumet vet jeg at det er mange voksne brukere som jeg håper introduserer barna sine for den flotte naturen slik jeg også ble introdusert som liten gutt. Og hvis barna deres først skal se på skjerm, sett på «Villmark uten voksne» da vel;) God jul!
  40. I anledning av at Byggforskserien fyller 60 år (for uinnvidde er Byggforskserien en serie publikasjoner som sier noe om hvordan man kan bygge bl.a. hus) har SINTEF utgitt en jubileumsanvisning for gapahuk: Midlertidig bolig uten bruksareal Til ettertanke.
  41. Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen
  42. Nå har skjedd. Operert på Drammen sykehus 4 april. Et par nerver er gitt bedre levekår, i tillegg er det foretatt en betydelig renovasjon. Og dermed fikk kneet endelig bedre leveforhold. Våknet rimelig smertefri, og kunne glede meg over å gå uten krykker Og bare det er mye å glede seg over. 9 måneder med intense smerte var litt i overkant. På den andre siden har jeg fått et lite blikk inn i en kronikers liv. Når må jeg bare summe meg litt, men kjenner jeg meg rett er jeg snart i full gang med planlegging av - ett eller annet. Og "dette ett eller annet" blir ikke mer ambisiøst enn tur på skauen i nærmeste nærområde med kaffekjele og winerbrød - og komme hjem og lukte bål.
  43. 26 poeng
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
  44. “Hey, would you be interested in doing a camping hiking tour in North Korea?” Nord-Korea. Det er ikke en telttur som er det første som slår en når en hører navnet på det lukkede landet på den andre siden av kloden. Istedet er det de lite hyggelige nyhetene om atomvåpen-trusler, arbeidsleire og en personlighetskult uten like blant annet som når oss her hjemme. Med nyhetene om den amerikanske studenten Otto Warmbier friskt i minne er det ikke uten grunn at en blir littegrann skeptisk til å besøke Nord-Korea. Warmbier ble som kjent arrestert etter sigende for å ha stjelt en propagandaposter fra hotellet han bodde på. Han døde ikke lenge etter å ha blitt sluppet fri av Nord-Korea. Hva som egentlig skjedde er det nok vanskelig å få vite. Jeg sa ja til å bli med på turen. Hva annet kunne jeg egentlig gjøre? Det virket som en opplevelse av de sjeldne. Roger Shepherd, som nå jobber som turguide i Sør-Korea, har etter flere års reiser i Nord-Korea fått såpass mye tillit at han har fått lov til å lede en gruppe med turister på telttur i høyfjellsområdet rundt Paektusan nord i landet. I Nord-Korea har han reist rundt for å fotografere fjellene og da spesielt de som befinner seg på Baekdu Daegan i nord, en god del av hans arbeider kan sees på følgende side: http://www.onekoreaphotography.com/. Shepherd, opprinnelig fra New Zealand, er også forfatteren bak guideboken til Baekdu Daegan ruten som jeg gikk høsten 2014. Ruten som hadde blitt lagt opp, skulle starte med å klatre opp til toppen av Paektusan, med et besøk til Chonji innsjøen som ligger nede i krateret til fjellet (Paektusan er en gammel vulkan), for deretter å klatre ned fra fjellet og i en seks dager gå gjennom et noenlunde uberørt område i høylandet nedenfor fjellet. Underveis skulle vi besøke hemmelige leire som partisanene ledet av Kim Il Sung brukte under den japanske okkupasjonen av landet, nesten på lik linje med Milorg-hyttene som man finner i Nordmarka utenfor Oslo (og andre steder i landet). Turen skulle gå over seks dager, med overnatting i telt fem netter. Hjemmelaget kart over området vi gikk i, laget av Roger Shepherd, hentet fra Hike Korea sin hjemmeside. På fjellturen vil vi bli ledet av lokale guider gjennom landskapet, skogene, fjellene og fjellryggene som vi vil passere over. En følgebil vil møte oss ved teltplassen på slutten dagen. I følgebilen fraktes mat til middag og frokost, samt vann, i tillegg til en del ekstra utstyr. I Pyongyang ble det bare med den første kvelden, allerede dagen etter ankomst satt vi på et fly til Samjiyon, en provins i den nordlige delen av Nord-Korea nær grensen til Kina. I Samjiyon finner man Paektusan, det høyeste fjellet i Korea med sine 2750moh. Paektusan er det hellige fjellet til koreanerne, og det er også herfra den store fjellryggen som strekker seg gjennom Korea-halvøyen begynner fra, Baektu Daegan. Å returnere hit betyr en tilbakekomst til en fjellkjede som betyr mye for meg. Foruten meg var det en annen nordmann med på turen, Jo. Og så var det to fra Australia, begge kvinner, Paula og Sinead. To australske damer og to norske menn altså, ledet av en mann fra New Zealand, en noe merkelig sammensetning egentlig. Highland Trekking Expedition of North Korea På den første dagen sto Paektusan på planen. Fra hotellet vårt i Samjiyong ble vi kjørt på en humpete grusvei til en liten parkeringsplass ved foten av fjellet, fra hvor vi klatret opp til toppen. Skyene lå tett over fjellet når vi startet, men når vi kom opp hadde det midlertidig lettet så vi fikk tatt toppen med det gamle krateret i betraktning. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig at Paektusan er et utrolig nydelig fjell, som jeg hadde blitt lovet. Fargenyansene i fjellsidene rundt vannet er vanskelig å beskrive. Vi gikk også ned til Chonji innsjøen som ligger i bunnen av kalderaen til den gamle vulkanen, klatringen ned og opp igjen gikk på en trapp som inneholder noe sånt som 261 trappetrinn. Etter å ha klatret opp fra innsjøen igjen tok vi fart på nedstigningen fra fjellet. Nede gikk vi et lite stykke før vi kom til den første teltplassen på turen, nede i et uttørket elveleie, hvor vi slo opp teltene våre og fikk servert middagen (ris og nudler). Den andre dagen lå himmelen klarere over oss, og vi startet dagens etappe med et besøk til Paektusan-fossen. Ikke en stor foss, men den betyr mye for koreanerne da vannet som renner i den stammer fra Paektusan, som jo er et hellig fjell. Etter besøket gikk vi over et grønt, frodig og rullende landskap. Underveis klatret vi opp til toppen av Soyeonjibong, på 2114moh. Toppen ligger omtrent midt ute i det alpine høyfjellslandskapet nedenfor Paektusan og med ingen andre topper rett ved siden av, får man en super 360 graders utsikt i alle retninger fra toppen. Nedenfor toppen bega vi oss inn i litt lavere terreng, gjennom en nydelig skog med lerketrær. Hvor vi gikk på en sti hvor gresset nådde oss til livet. Turen ble avsluttet med et besøk i Soyeonjibong secret camp, hvor vi får en omvisning i leiren av en lokal kvinnelig guide. Litt nedenfor den hemmelige leiren slo vi opp teltene for den andre kvelden, hvor vi spiste middag, fyrte opp et leirbål og hvor de lokale guidene sang for oss. Neste morgen våknet vi til regnvær og det regnet konstant hele dagen. Det var heldigvis en kortere tur, hovedsaklig gjennom en skog. Men vi hadde fått tillatelse til å klatre opp til toppen av Ganbaeksan (2162moh) for å kunne få litt mer ut av dagen. Turen opp var våt og sur, men samtidig en tøff og mystisk vandring gjennom et trollsk landskap. Hvordan utsikten ville ha vært, kunne vi bare gjette oss til, jeg var likevel fornøyd med turen opp. Før Ganbaeksan besøkte vi også den hemmelige leiren som ligger nedenfor fjellet. Vi slo opp teltene i enden av dalen bortenfor Ganbaeksan. Neste morgen var like trist og regnfull. Vi bestemte oss for å håpe på at neste dag ble bedre. Fra teltplassen skulle vi egentlig denne dagen ha klatret opp på et pass på fjellryggen ovenfor og utforsket ryggen på hver sin side av passet. Idag ville vi ikke fått sett noe som helst. Det ble en rolig dag ved campen, men om kvelden lettet det litt og vi fikk oss en liten tur til en annen del av disse skjulte leirene i nærheten. Gamblingen vår med været slo frukter og neste dag ble en fin tur, men vi ble da nødt til å gå lengre enn først planlagt for denne dagen. Fra teltplassen klatret vi opp til det lille passet, og så gikk vi opp til toppen av Beondaebong. Utsikten var over all forventning. Nedenfor lå enden av dalen som vi hadde tilbrakt to netter i teltet i, lengre bak lå Paektusan. Fra toppen fortsatte fjellryggen videre, dette er nevnte Baektu Daegan, og den vil gå videre over tidligere nevnte topp Ganbaeksan. En gang i fremtiden vil det kanskje være mulig for den vanlige fjellvandreren å gå hele veien fra Paektusan i Nord-Korea til Cheonwangbong i Sør-Korea, men nå vil det være en større ekspedisjon som krever mye penger, tid, tillatelser og anstrengelser. Etterpå krysser vi passet og går opp til Seonosan. Den sørlige delen av fjellet består av noen klippeformasjoner, men her oppe gikk vi ovenfor dem. Fra en av småtoppene som pekte var det en flott utsikt over landskapet nedenfor og vi kunne se Amrok-elven, som danner en naturlig grense mellom Nord Korea og Kina bukte seg gjennom dalen nedenfor. Ned fra fjellryggen var det en bratt og gjørmete sti, hadde vi gått ned dagen før hadde stien vært ekstrem sleip og forrædersk. Nede kom vi til Seonosan secret camp, som ligger godt skjult under klippene til fjellet. Reisen av dagen var ikke like spennende. Fra den hemmelige leiren fulgte vi en humpete skogsbilvei som i starten går langs Amrok elven ved grensen til Kina. Underveis besøkte vi Gomsan secret camp, og helt til slutt ankom vi den siste av teltplassene på turen. Som lå ikke så langt unna den mest kjente av de hemmelige leirene, Paektusan. På den siste dagen regnet det igjen, så vi hadde nok maks flaks med tanke på været (hvis det først skulle regne). Vi gjorde ikke stort mer enn å besøke nevnte hemmelige leir, som også er den største og mest kjente av disse campene og også den som turistene vanligvis besøker. Over de skjulte hyttene og bivuakkene troner Jongilbong, kalt opp etter Kim Jong Il, som etter sigende skal være født i en av hyttene vi får se her. En kan for øvrig si mye rart om minnesmerkene og monumentene her, men flotte er dem. Når besøket var slutt var også fjellturen vår over. Våte, men fornøyde, satte vi oss i bussen igjen og kjørte tilbake til det merkelige hotellet vårt i Samjiyon. Underveis stoppet vi i den lille landsbyen Rimyongsu som er kjent for en flott foss. Det blir en slags feiring av fullført fjelltur på hotellet. Varmtvannet på hotellet slås ikke på før klokken ni om kvelden. Neste dag fløy vi tilbake til Pyongyang for tre dager med sightseeing der. Hvordan var så opplevelsen min av å gå på telttur i Nord-Korea? Naturmessig var det en veldig fin tur. Landskapet er et flott alpint høyfjellslandskap, og på turen gikk vi gjennom frodige rullende enger, opp på fjelltopper med panoramautsikt, gjennom trivelig skog med lerketrær og grønne rygger med vennlige kanter. Det er område som er velegnet for hiking. Paektusan i seg selv er et fjell som ser fint ut, men litt ordinært ut når man står rett nedenfor det. Men når man kommer opp til kanten av krateret åpenbarer det seg et skikkelig tøft fjell, og fra lengre avstand er det et nydelig fjell. Å gå fritt rundt kan man jo som kjent ikke gjøre i Nord-Korea. Inne på hotellene vi overnattet i kunne vi få gå fritt, men skulle vi bevege oss utenfor var vi nødt til å ha med oss guider. Så også når vi var på fjelltur, så vi hadde med oss to guider fra Pyongyang som fulgte oss under hele oppholdet, samt to lokale guider fra Samjiyon for å vise vei underveis på turen. Dette kan nok føles som noe begrensende på opplevelsen, men er bare noe man må lære seg å forholde seg til. Og det gjorde seg nok mest merkbart på den ene dagen vi befant oss avgrenset til teltleiren vår. Gitt at det er militære i området som ikke nødvendigvis var klar over at vi var i området, kunne vi heller ikke gå for langt unna resten av gruppen. I tillegg til guidene var det også med to sjåfører og en hjelpemann, ett ganske så stort team igrunn for bare fem gjester. Men på den andre siden, så ble forholdet og stemningen mellom oss og guidene godt. De møtene vi hadde med Nord-Koreanere var stort sett korte møter som viste et folkeslag som var smilende og nysgjerrige på oss, spesielt de vi møtte på turen. I Pyongyang var de litt mer avmålte og nervøse på hvordan de skulle forholde seg til oss. For å komme tilbake til historien om Warmbier, så var det heller ikke det jeg var mest bekymret for med å bli med på denne turen for. Så lenge man holder seg innenfor de rammene man har, så vil det gå bra, altså ikke gjøre noe man vet de vil reagere på. Det jeg mest var bekymret for, var hvis noe skulle skje under turen. Hva var prosedyren hvis noe gikk galt, om man brakk beinet, ble veldig syk eller ble bitt av en slange feks. Det sies jo at helsetilbudet i landet er svært begrenset. Roger Shepherd ga et svar som ihvertfall sa at dette var noe han hadde tenkt på, og det skal visstnok være et Røde Kors sykehus for utlendinger i Pyongyang. En annerledes fjelltur som jeg var veldig glad for å ha fått vært med på. Jeg er godt igang med å skrive om turen på bloggen min og vil der skrive mer utfyllende om fjellturen. En finner en oversikt over turen her: https://tarjeinskrede.blogspot.com/2018/08/north-korea-dprk-paektusan-highland.html (alternativt: https://tarjeinskrede.blogspot.com/search/label/North-Korea). Ps. Jeg har grunnet tid valgt å bare skrive om langturene mine på min engelske blogg, for bare å lenke til innleggene der fra min norske blogg. Fotogalleri fra fjellturen finnes her: https://photos.app.goo.gl/KQutLQT3fGr3xCJv8 Fotogalleri fra resten av turen finnes her: https://photos.app.goo.gl/fviMpTonvwygseSr5 Ps. På den første dagen ble vi fulgt av et team fra Associated Press (AP), som lagde en sak for både aviser og tv om fjellturen. Saken de lagde kan blant annet leses på deres egne sider her: https://apnews.com/4040e7e7b13a41efbe70fdc10e4b6a60 -- Frister det å gjøre det samme? Roger Shepherd, via firmaet sitt Hike Korea, planlegger flere turer og de neste vil bli arrangert neste år. Sjekk ut www.hikekorea.com for mer informasjon.
  45. Var på tur med Monsen i Vesterålen og snakket litt om selvlaget turutstyr/-bekledning på NRK (starter på ca 55 min): https://tv.nrk.no/serie/monsen-minutt-for-minutt/ENRK02072918/29-07-2018
  46. Fikk skvist inn en ettermiddagstur i går. Litt snillere turterreng en dagen før og målet denne gangen var Mjelkhaug på 1005 moh. Det fine oppover langs kysten på Vestlandet er at nesten alle turer starter fra mellom 1 og 100 meter over sjøen, så du får fort noen høydemeter i beina 😄. Fin utsikt frå Mjelkhaug Ser også inn mot området jeg var på tur i dagen før. I områder er det to hytter for fri bruk, Varhaugselet og Olderbotn. Med ved og gass. Fint å ha ildsjeler som helst slikt på dugnad Varhaugselet: Olderbotn:
  47. Finnemarka lever😀 flott område. Litt våtere i høyden Gamle trær Ligger litt snø også igjen enkelte steder Her må det ha vært en pedant, utrolig rund. Endelig en blomst jeg vet navnet på Hestehov🤪 Rast nr 2 og litt fiske. Ikke napp, bare et vak😱 Mere snø Nesten is på ei myr Har kommet hit, tar sikte på at den åpne koia på Lundås er åpen, i så fall blir det å ligge i den. Tips fra en Dnt mann i dag😀 Halvveis i antall dager, omtrent i rute også ang km. Så å si ikke dekning her, bare på topper slik som nå. Har vasket bildene ned for å lastet de opp.
  48. Etter en vinter som over hodet ikke har samarbeidet så fikk jeg omsider til en tur i teltet igjen. I vinter har det stort sett vært Murphys Lov og stang ut. Enten har det vært uvær, sneras, stengte veier, sykdom, jobb eller annet som har kommet i veien for alle turhelger. Denne halgen klaffet det heldigvis. Været var også spådd sånn passe. Maks vind på 8-9 m/s, minimalt med nedbør og temperaturer på ned til -4 var det Yr påstod på forhånd. De foreslo riktignok minimalt med sol, men vi ville være fornøyd om vi så den i løpet av helgen så det fikk gå. FIkk med meg en kompis og hunden hans som jeg har fått glede av å høste noen ryper for i høst. Til tross for at jeg er allergisk for det aller meste med pels så kommer jeg veldig godt over ens med denne pelskledde skapningen. Såpass at jeg ville la det stå sin prøve med en helg i samme telt. Det skulle vise seg å gå helt greit hva allergien gjelder. Kompis var skeptisk til vintertelting da forrige vinterovernatting var en frysehistorie gjennom 2 netter. Så vi helgarderte og tok han sommerpose i min Hyperlamina Torch. Det skulle vise seg å holde med solid margin all den tid det ikke ble noe særlig mer enn -4 til -6 om natten. Utendørs. Temperaturen i teltet lå nok noe over der med to voksne og en pelskledd varmekilde. For å komme unna det meste av skuterlyd siktet vi oss inn på dette området: https://kart.finn.no/?lng=23.84218&lat=70.26285&zoom=12&mapType=normap Det er noe skutertrafikk her når vi kommer ut i mai da reinflytting gjerne foregår noe innenfor her, men enn så lenge så er det så å si umulig å få hørt en skuter i løpet av helgen. Halvveis inn fikk ekvipasjen med hund overta den tyngste pulken: På kvelden var det klar for noe nostalgi og noe moderne på kokefronten: Vi prioriterte pastakoking på 111 og sausen i den litt mindre kraftige Omnilite Ti. Det var grei skuring og ingen fastbrenning denne gang. Men det krever litt røring. Maten ble i hvertfall utmerket. Tilbehøret var heller ikke så verst: Lørdangen var en skikkelig gråværsdag, så det ble prioritert trening med hund og avslapning. PopQuiz på DAB-radio er fast turinnslag på lørdagsformiddagen om det er slik at man ikke er under forflytning. Denne gang ble det hele nydt i chairkittet til Exped i teltet: Det ble gjort en bitteliten innsats på isfisket på ettermiddagen uten at det ga så mye å skrive hjem om til tross for at det det ble en og annen fisk. Første natten hadde det også vært litt vind, men ikke mer enn at vi sov mer enn trygt. Sporene om morgenen tydet faktisk på at det hadde blåst mer enn vi hadde registrert, men i og med at vi hadde stolt på værmeldingen så var vi ikke spesielt begymret og sov godt hele natten: Søndagen startet også grått og vi valgte litt hundetrening før jeg satt meg på isen og kompis fortsatte treningen. Det ble etterhvert såpass fint at det ble mer enn middels lunk i teltet og kjøling måtte iverksettes. Etter hvert ble det riktig så flott både på isen og i teltet: En og annen fisk fikk også kikke på finværet: På hjemturen gikk det såpass unna på skareføret at vi måtte etablere spoiler på parispulken: Det går overraskende greit selv med litt høy last når tyngden er lagt i bunn: Nesten nede på veiene igjen registrerte vi at det antakelig er snø nok til en tur til eller to i år: Så forhåpentlig er Murphy-kvoten oppbrukt for i år og vi kan få til noen fine vårturer fremover...
  49. Har laget en liste med tips for å få en vellykket vintertur. Det ligger også mye triks inne på bloggen min på tur1.net. Tror gode rutiner og disse tipsene kam hjelpe mange til å få fine opplevelser på vinteren. Bekledning: Fotposer gjerne med isolerende såler. Campsko med tørre sokker Ullsåler i skiskoa Ulltøy fra topp til tå, samt et tykk og god dunjakke til rast og til bruk inni teltet. Gode gamasjer En god meget tykk rastejakke gjerne i dun er gull verdt, den må gå uten på det du har på deg fra før. Mat: Pølser på termos. Da kan du spise noe varmt mens du fyrer opp bål/smelter snø. Bruker en stor pinsett for å ta de ut. Snacks som ikke fryser. Ren sjokolade, ikke Snickers som blir knallhard. Test i fryseren før tur. Tips for å unngå fryse: Nalgeneflaske med varmtvann i soveposen. Er du en riktig frysepinn er 2 stk enda bedre, gjerne en av de med OR parkas. Legg den en inni soveposen en halvtime før du kryper inn i posen. Varmeposer både til hender og bein, spesielt godt i campskoa etter en lang kald dag. Utstyr: Et bra liggeunderlag, gjerne med reinskinn på toppen, eller et skumunderlag, veldig kjekt om det oppblåsbare lekker også. Pulkpose til teltet og artic bedding gjør at du slår raskere leir. Legge dunjakka rundt beina på soveposen. Putt enden på soveposen inni sekken for ekstra varme, hvis sekken er stor nok. Putte mykt tøy i lomma på exped underlaget, som mange ikke vet at finnes. Instalys, og en god hodelykt som kan dimmes langt ned. Snøspade uten T-håndtak som kan brukes med votter på. Rutiner: Ha en god pakkeliste, greit å få med det viktigste på vinterturer. Ikke vær nydusjet før du går ut i kulda. Rist ut soveposen så fort du har slått leir, da blåser den seg helt opp og blir varmest. God og varm før du legger deg i soveposen nytissa. Nattflaske for tissing. Bruk snøplugger, og stram teltet med alle bardunene, slik at du ikke må opp på natta. Bruke ski og staver som teltplugger i snøen. Arbeidsgrop i forteltet (kuldegrop). Fylle vannflasker ved innos/utos der er det lengere åpent. Spare drivstoff på å slippe å smelte snø. Med Nalgeneflaske i posen slipper du å smelte snø til frokostkaffen. Små Nalgeneflasker er fine og varme skoa med om morgenen. Varm opp batteribanken og telefonen før du lader. Smelt snø på kvelden, og ikke bruk tid på det om morgenen hvis fremdrift er viktig på turen. Brenner/bål/Sikkerhet: MSR XGK er minst skummel med tanke på kullos. I marka, er et bra bål, og nok ved et bra tips, en selvstående gapahuk er også digg. Ha med en ferdig oppdelt vedkubbe, og parafinposer til å starte bålet med. Glem alt dillet som gjør seg bra på bilder, å få i gang bålet eller brenneren raskt er veldig viktig for trivselen på turen. Øv gjerne i hagen, eller ikke langt unna transportmuligheter om det ikke går etter planen. Nerdetips: Ha marken/magotten i posen slik at den ikke dør. Edit: la til bilder, noe ikke ikke var mulig i natt.
  50. Når man er på fjellet med barn, og det er meldt skikkelig skitvær, så er det like greit å holde seg under bakken fremfor høyt til fjells (for the record - alt vann renner ut av grottene) Langs RV55, ved Bøverton, finner man en rekke naturlige grotter innover i Dumdalen. Området var kalkrikt og i skaret hadde elva vasket bort kalken og lagd store og små grotter. Det var en liten parkeringsplass ved starten av stien, der elva renner ut. @Terka , barna og jeg starta ved første grotte med påfyll av taco før vi gikk innover i dalen langs en lett og godt merker sti. På veien gikk vi også forbi en veldig fin rasteplass hvor vi spiste middag på vei ut. Grottene er merker hele veien oppover og man starter ved G1 (grotte 1) og jobber seg oppover. Det er bare å få på seg vanntett og solid utetøy, hjelm og gode hodelykter og kravle i vei. Det var faktisk ufattelig gøy for absolutt alle. Selv for de mørkeredde (barna var aldri redde 😂). Det er et lite virvar av veier å krype der og der man trodde man kom til en dead end, så viste det seg at det fortsatt var mer kryping i vente. Og lykken var stor når vi kom inn til et større rom med litt vann i, og det viste seg å være fisk i vannet. Terka hadde vært her før og ville gjerne vise oss kremgrotta G7. Den var et sted oppi fjellsiden, og var mye større enn de andre grottene. Vi styra og kravla og kikka i en liten evighet, men slet veldig med å finne grotta. Da jeg endelig fant den, var tilgangen fjernet (stige opp til grotta) og et skilt var satt opp hvor de skrev at de ikke ønsker noe trafikk i hulen der pga slitasje. Greit nok. Da var vi egentlig metta på grotter også. Vi møtte noen svenske turister, som bare kikka på grottene fra utsiden. Ellers hadde vi hele dalen helt for oss selv. Var virkelig gøy for store og små og anbefales om du skulle trenge en hviledag mellom fjelltraskingen. Man trenger ikke å bruke barn som alibi heller, men har du barn er det nesten et must å dra innom om du er i nærheten.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.