Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 19. jan. 2018 i alle områder

  1. "Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..
  2. 44 poeng
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen.  Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg  meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i  5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge.  Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger Telt:  Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på  550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram  Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den. Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden. Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen.  Dag 0: Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum  «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der.  Dag 1 (24 juli 2008):  Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir.   Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne. Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien. På vei i Helgedalen.  Kl 12 pause med varm mat. Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt.  Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger. Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder. Breene i Hurrungane.  Ekrehytta kl 18 Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass. Dag 2: Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu. Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger. Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på.  Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen. Klart norsk fjellvann Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen.  Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær. Dag 3: Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur.  Fortsatt hadde vi varmt og fint vær. Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996.  Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge.  Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her. Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh. Dag 4: Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen. Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke.... Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom. Steinete rute som krever gode sko. Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen. Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper. Lengden på fisken er 41 cm. Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen. Dag 5: Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga. Krysset i Storådalen. Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien.  Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt. Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig.  Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer. Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form. Dag 6: Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid,  gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk.  kl 6.21 Vi  våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen. kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake. Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille. Det går opp før det igjen går bratt ned Memurubu sett fra Sjugurdtinden    Gjende, i retning mot Gjendesheim. Tjønnholåe Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37 Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no    29 juli kl 14.42  var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte.  29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004! Tanker etter turen Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra.  Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra.  Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres.  Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem. Hva kunne vært gjort annerledes? Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme.  På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen.  Gpx fil og pakkliste: Turtagø_til_Gjendesheim.gpx Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  3. Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222
  4. 43 poeng
      Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge.   Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  5. Det gikk ikke mange minuttene ut i førte sending før småen var i meg.... "pappa, kan vi ikke gjøre slik som Lars" 4 åringen i hus er blitt bitt av friluftsbasillen, til fars store begeistring. Men med sine beskjedene 110 cm, er det greit å finne en rute som ikke er for krevende og ikke for lang. Det skal jo være en positiv opplevelse på hans premisser. Været er meldt strålende og Triangelet i Stølsheimen så ut som et godt utgangspunkt. Der kan man kjøre ganske nært opp til Selhamar hytten, så første dagen var ikke på mer enn 5 km. Man går 1,5 km langs grusvei før man kommer inn på godt merket T sti som tar deg i lett kupert terreng mot hytten, forbi Raudeberg. Vading i elv var naturligvs spennende og ga rom til både lek og kast av stein Små konkurranser for å motivere til gange og bæring av egen sekk må til, å telling av T-varder falt i god smak. 4 år og første gang med på DNT hytte.... Det falt definitivt i smak hos junior. Solen steker fra nesten skyfri himmel, og livet smiler! En liten dukkert, vaske av seg turen og ett par lag med solkrem, det var definitivt kaldere enn det ser ut til på bildet Jeg hadde feilberegnet en smule turen til Åsadalen. Jeg hadde kikket på GPS, som viste 6,8 km.... men dette var jo i luftlinje. Når jeg sjekket med Kartet viste det seg å være over dobbel så langt. Vi tygget litt på om vi skulle gå hele veien. Vi vet jo at småen har gått like lange turer tidligere uten noe klaging, men følte kanskje at dette kunne bli litt langt siden det ville bli to slike lange dager på rad. Det skulle vise seg å bli en ordning på det "problemet" Vi hadde ikke kommet oss mer enn 1 km på tur, før småen stupte på trynet, kilte hånden mellom berget og en vandrestav, kløyvde negelen på fingeren, blodet sprutet og alt var krise. Jaja, vi fikk tørket vekk verste blodet, plastret såret på finger og albue før vi ble enige om at vi heller skulle gå til bilen enn neste hytte. Dessverre ble det bare en kortere tur, men på tross for skade, satt hele familien igjen med en kjempe positiv opplevelse. Satser på å få mange slike turer framover. Selhamar hytten kan absolutt anbefales. Utrolig flott skue når man får sett Raudeberget i solnedgang.
  6. Memento mori

    Gå Tyrifjorden rundt 12 mil - Dag for dag

    Skilt på Gaupeskarsveien, lurer alltid på hva slike betyr, men her var set 2 km til den startet. Snøplog som ikke var brukt på en stund. Ok, men kjedelig grusvei å gå. Skiltet der Gaupeskarsveien startet. For di som lurer så er det 2 steder i distriktet som heter Damtjern. Et lite museum åpnet på søndager om sommeren Kjerraten var en slags skiheis for tømmer De har laget en sti som jeg fulgte Vanndrevet, men de hadde for lite vann, ble derfor nedlagt Det er mange slike hjulhus på stien De har en egnen grønn farge på sine merker. Den går i skogen På små gamle veier Steinsletta kulturland Nok et reservat som jeg er innom på turen Veldig fint å gå litt i skogen etter asfalt etappe Lillekonvallen har kommet Da er jeg tilbake ved utganspunktet på turen. Her er jeg Så da har jeg «runda» Tyrifjorden Distansen jeg har gått er 157.5 km ifølge garmin Så da er det bare å vente på bussen hjem.😀 Var nok lurt å starte tidlig i dag, for å slippe varmen, så det blir bra med et bad og feiring med en burger og en is. En flott tur, ikke en dråpe regn, bare bra vær. Ikke ramlet, ok i kroppen etter å ha gått hver dag i 12 dager.😀
  7. 36 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  8. Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen
  9. Så var det tid for årets alenetur. Jeg prøver å få til en helg i året, med varierende hell. Planen er stort sett å gå, lang og lenge og med lett oppakning. I år bestemte jeg meg for Hallingskarvet på langs, uten å ha gjort den helt store researchen. Det skulle være ca 5 mil, så det burde være helt innafor på en helg, selv med en del høydemeter. Bonusen var enkel logistikk: Tog til Finse fredag kveld og retur fra Geilo på søndag. Jeg hadde vært en tur opp mot Hallingskarvet sammen med ei venninne et par i uker i forveien, og det var da jeg fikk ideen til turen. Vi hadde en superfin leirplass rett før det blir skikkelig steinete, og fredag kveld gikk jeg bare en times tid og slo leir samme sted. Fin utsikt, bra vær og jeg gledet meg! Jeg spratt opp da alarmen gikk kl 8 neste morgen, og selv uten morgenkaffe var humøret på topp. 9:15 gikk starten, noe som vel må være personlig rekord for meg. Det ble selvsagt en del motbakker før jeg var oppe på Skarvet. Det var ingen tvil om at jeg måtte oppom Kyrkjedørsnuten. I motsetning til de fleste toppene der oppe er den veldig definert, og utsikten i alle retninger var upåklagelig. Så var det bare å fortsette østover, oppover bakker og nedoverbakker. Det var tydelig at det har vært en varm sommer, for det var vesentlig mindre snø enn på kartet og til tider utfordrende å finne drikke. Derimot var det mye stein, hele Skarvet er en sammenhengende steinrøys og rimelig tunggått. Jeg snublet en gang, men fikk tatt meg for og kom unna med noen skikkelige skrubbsår på hendene. Mer frustrerende var at jeg måtte stoppe for å få sett på utsikten. Mens jeg gikk, måtte jeg ha fullt fokus på hvor jeg satt beina til enhver tid. Navigasjonen ga seg stort sett selv, det var bare å holde seg på høyden og se etter hvor det så greit ut å gå. Den eneste reelle utfordringen var stien fra Foldarskarnuten og ned i Foldarskaret. Der er det bratt, men det er vardet. Et stykke ned i siden mistet jeg vardingen og klarte ikke å finne den igjen. Det ble en del forsøk og klyving opp og ned før jeg kom meg trygt ned. En naturlig konsekvens av mye stein, er at det er vanskelig å finne et sted å sette opp et telt. En snøfonn ble løsningen, og i det minste var det enkelt å finne stein til barduneringen. Jeg hadde bestemt meg for å følge opp totalforbudet for åpen ild, selv om det var meldt grønt på skogbrannfare på Finse og det knapt kan være praktisk mulig å tenne på noe som helst oppe på Hallingskarvet. Dermed hadde jeg tenkt litt på hvordan jeg skulle fikse kald middag, og endte opp med at cous cous svellet i kaldt vann med fetaost, soltørket tomat og peanøtter og litt olivenolje måtte bli bra. Problemet var at fetaosten og de soltørkede tomatene ble igjen i kjøleskapet på jobb. Cous cous med peanøtter og olje ble en rimelig kjedelig middag, gitt! Lørdag gikk jeg i 10 timer (inkludert korte pauser) og kom omtrent halvveis. Søndag regnet jeg med at i alle fall stykket fra Skarvet til Geilo skulle være mer lettgått, sånn at 10 timer skulle gi meg brukbar margin til toget. Etter en time hadde jeg bare kommet en kilometer, litt på grunn av dårlige veivalg og ekstra tunge forhold, og litt fordi jeg ikke dro på skikkelig. Jeg innså at jeg måtte jobbe vesentlig hardere, og satt opp farten det jeg var god for. Fra Prestholtskarven og østover var det tydelig at jeg var nærmere stor hytteområder, og jeg så en god del folk. Jeg fortsatte ut Skarvende og så kom etter hvert ned i mer viddelignende terreng ettersom jeg nærmet meg mål. Det var deilig! Helt fantastisk å gå på dette underlaget etter mange timer i steinur. Trist når bekkene er helt tørre Fartsøkningen fungerte utmerket, og jeg var framme i Geilo i svært god tid. Det ble pizza på peppes og to pils før toget kom. I skrivende stund er det mandag, jeg sitter stiv og støl på kontoret med vannblemmer under begge beina og solbrente legger. På spørsmål fra kollegaen om jeg ville gått turen en gang til, må jeg tenke meg litt om. Jeg tror det hadde vært suverent på ski. Til fots blir det vel mye fokus på hvor man kan sette beina, og dessuten: nå har jeg jo vært der! Da finner jeg heller på noe annet neste gang. Og til slutt et oppsummeringsbilde: Helt langt der borte startet jeg!
  10. 35 poeng
    Jeg har lurt på å ta en tur opp i Trillemarka en stund, og fikk noen tips av blant annet @Sovjetunionen her inne om noen innfallsporter som kunne være aktuelle. Jeg har sett hun, Bodil og noen andre turjenter fra instagram hygge seg her oppe i Chillemarka som de så fint kalte det  Jeg forhørte meg med et par av mine gode eventyrere om dette kunne være noe de ville være med på og villmarksblodet deres begynte å bruse umiddelbart. Kalenderen ble krysset av og en enkel plan ble lagt.  Avreisedag kommer og vi kjører på til vi er vel fremme ved Grøset hvor vi parkerer. I det vi forlater kjøretøyets herlige luftkondisjonering får vi kjenne på hetebølgen som har herjet store deler av Norge de siste ukene. Den skal vedvare melder de vise om, så vi må være beredt på mye svette under bevegelse og passe på å smøre inn legemet med solkrem samt fylle på med vann regelmessig. "Dæven det steiker da" sier Simen mens han kikker på motbakken vi snart skal begi oss ut på. For det steker godt under solen idag, og vi skal ha en transportetappe med tunge sekker på i flere hundre høydemeter som skal klatres på en relativt kort avstand før vi kommer til der det jevner seg ut. Vi har siktet oss inn på en leirplass der oppe i skogen ved noen vann som ligger tett inntil hverandre.  Simen nyter urskogens ro Etter en stund med tråkking oppover på både brede og smale stier, kommer vi frem til et idyllisk område hvor vi skal gjøre leir for dagen. Vi legger fra oss storsekkene og søker rundt etter passende trær som vi kan henge våre hengekøyer i. Det er lettere å finne bra trær i en furuskog enn i en granskog på snaufjellet finner vi fort ut av, det er sparsomt med trær som kan brukes men etterhvert finner vi en flott klynge med juletrær som faktisk alle tre kan sove i. Vi rigger oss til og lager mat og fyller på med drikke, kroppene er klar for næring og ikke minst avkjøling. Innsjøen foran oss ser forlokkende ut og det er ikke tvil om at det skal bli forfriskende med en dukkert i denne varmen.  Nydelig med et bad etter noen timer med sekk. Kystvakta passer på fra sidelinjen. Avkobling i køya sammen med Thor  Siden vi er glad i en topptur eller to så ser vi oss rundt etter det høyeste fjellet i området, og siden vi ikke er så langt unna Slettefjell så må det bli kveldstur opp til denne for å få litt utsikt og innsikt i solnedgangen. Vi finner ut at dette blir en herlig vandring med litt flytende godterier pakket ned i dagstursekkene, det er et naturskjønt området her oppe i høyden. Skogen er ikke like tykk og urpreget som lenger nede, men har en helt egen sjarm med grantrær spredt rundt på fjellet iblant små sjøer, tjern, svaberg og myrlendte partier hvor myrullen vinker til oss med sine hvite bomullsdotter. Det blir en flott aften med en noe svalere temperatur uten et vindpust, og det nytes til det fulle med en kveldsdram på toppen av fjellet. Livet leker. Kvelden senker seg over villmarken Simen, Zelda og Christian En solnedgang av dimensjoner utfolder seg fra toppen av Slettefjell Vi våkner tidlig neste morgen til den varme solen som slår ned på tarpene, jeg er glad vi ikke bor i et telt nå tenker jeg. For selv om det er varmt så er det fullt levelig i hengekøyene. Vi får i oss dagens første måltid og en kopp sterk kokekaffe, vi skal videre idag og se mer av det Trillemarka har å by på i denne delen av naturreservatet. Vi slipper oss noe ned i terrenget og det blir en bratt nedfart et par steder med sekkene på ryggen, men med litt varsomhet og list så går det bra. Vi stopper ved en idyllisk gammel seter og får i oss nødvendig væske, her er det nesten som man kan kjenne på kroppen hvordan livet var i gamle dager. Vi ser for oss seterlivet og hvordan mann og kone og åtte barn levde sitt liv her inne med en liten flekk til jordbruk og noen husdyr som de livnærte seg på. Da var det ikke tid til å suse rundt med sekk på rygg og ligge i trærne for å nyte livet slik vi gjør nå. Fremad marsj En gammel seter på vår vei Vi sikter oss inn på en ny plass mellom to større vann og finner noen innbydende trær til soveplasser. Simen trekker det lengste strået og får den beste tomten med strålende utsikt utover vannet, meg selv og Christian må nøye oss med litt kjipere utsikt men en kjempegod spot får vi uansett.  Christian sin plass Min sin plass Simen sin plass En whisky sammen med Helge Det kommer noen ørsmå mengder med vann fra himmelen, men det varer ikke og varmen fortsetter sin tilstedeværelse sammen med sin beste venn sola. Vi nyter været og kan ikke si annet en makan til flott sommervær på tur har vi sjelden hatt før. Selv om vinden er på det svakeste er de tørste blodsugende insektene som mygg, knott og klegg i mindretall og ikke nevneverdig plagsomme heldigvis. Like ved der vi har køyene våre har vi en frisk oase hvor en liten bekk renner gjennom et parti med svaberg, et par slanke grantrær gir skyggeforhold litt utpå dagen og her har vi stedet for matlaging og sosialisering. Bekken fungerer som kjøleskap for drikken vår og kulpene blir som et avkjølende villmarks spa, en fantastisk liten plass midt i villmarken.  Undertegnede har lagt seg til avkjøling med en kopp temperert rødvin i spaavdelingen ved oasen Neste fjelltopper som må bestiges i nærheten av leirplassen er Skjærsnatten og Borofjell, vi kikker på kartet og finner en rundtur gjennom skogen, over fjellryggen og ned i skogen på andre siden og tilbake. Rundt en mil å gå totalt, akkurat passe det i denne heten. Det er også et tjern der oppe som må bades i, bare det er fritt for nøkker. Vi pakker med et par kalde pils fra kjøleskapet og lunch i form av polarbrød, leverpostei og tubeost.  Solen steker og guttene tråkker En kald pils i varmen gjør godt for kropp og sjel Skjærsnatten Utsikt fra Borofjellryggen ned mot Soneren og omegn Utsikt mot Andersnatten Toppen av Borofjell Nøkken flyter rundt i et tjern, er nok varmt for han også i disse dager Vi prøver også på å fiske opp en ørret eller to fra Gaulsvatna og Tuftnevatn uten noen større suksess, varmen preger vel fisken såvel som fiskeren. Det ble mer bading enn fisking for å si det sånn.  Kveldstemning ved Tuftnevatn Og kveldsstemning ved hengekøya Det var noen flotte dager vi hadde inne i Trillemarka sine sørlige områder og gleder oss til å besøke flere plasser av dette eventyrlige naturreservatet, takk for denne gang og på gjensyn        
  11. Urmennesket i deg.... Når får du egentlig kontakt med urmennesket i deg selv? Er det når du har på deg den nye skidressen, og jager kilometre innover i nypreppede silkeføreløyper? Eller er det når du spenner på deg ski og går i ren og urørt glittersnø i eventyrskog.... Når du snur deg og vet at de sporene der har fulgt dine stamfedre som en gang valgte å bosette seg i dette kalde landet... Du nyter det kalde vintereventyret som sender glitrende dryss ned over deg der du andektig glir gjennom det snøtunge landskapet. Og du priser deg lykkelig for at du kan gå her og bare nyte - kontra dine forfedre, som ikke hadde noe valg, som gikk her fordi de måtte jakte, sanke, overleve. Hvordan så de på denne kulden? Så de noe av det vakre, eller ønsket de bare at alt skulle forsvinne? Eller så de kulden som en del av en helhet, noe som måtte være der for at kretsløpet skulle bli fullkomment? Så kjenn litt på det - urmennesket i deg selv, de enkle klærne og treskiene vi den gang gikk i - og kjenn at du er takknemlig. Takknemlig for tiden vi lever i, takknemlig for historien vår som gjør oss til det folket vi er. Et folk som elsker friluftsliv, ski og snø.
  12. esw

    Lag utstyret selv!

    Vil slå et slag for hjemmelaget utstyr her. Det er morsomt å lage ting selv, og enda mer morsomt å bruke det og finne ut at det funker. Og så har du muligheten å tilpasse det etter dine behov og ønsker. For min del har det blitt en del i løpet av årene. Håper det kan være til inspirasjon for andre.
  13. REs

    En fortvilet situasjon

    Med en kreftdiagnose som dominerte tankevirksomheten totalt, dro jeg en gang i desperasjon ut på tur for å oppleve litt av det jeg var livredd for å miste, men det eneste jeg fikk ut av det var et brukket leggbein. En gang, med et kne som hindret meg i å gå på tur, vurderte jeg å selge både telt og fluestenger. Bare en sprukket menisk, en bagatell, men nok til at man begynner å tenke negative tanker. Slike tanker kan lett bli som en spiral som skrur deg lenger og lenger nedover mot et evig mentalt mørke, men en slik spiral går det an å snu. Leggbeinet mitt grodde, kreftsykdommen ble helbredet og kneet ble reparert av en dyktig dansk kirurg i Bergen, og en dag var jeg ute på tur igjen. Min kone spurte meg en gang hva jeg ville gjort hvis jeg ble sittende i en rullestol, men for meg var problemet heller hva hun ville gjort når jeg hadde kjørt meg fast i en myr i Ryfylkeheiene et sted uten telefondekning og bilvei. Jeg har to gutter som både i forbindelse med fødsel og senere oppvekst, i perioder, har tatt både nattesøvnen og matlysten fra meg, men like vel har jeg kjempet mange slag for dem, både de jeg kunne, og de jeg ikke kunne vinne, og i dag ser jeg resultatet av slit og bekymring og det er virkelig noe å glede seg over. Livet er fullt av oppturer og nedturer og ofte fortoner nedturene seg som om livet, enten fysisk eller mentalt, går mot slutten. Men like sikkert som at ingen ting vokser inn i himmelen så er det ingen nedturer som ender i ruin. Tilbaketuren kan være lang og tung, men der det er liv er det håp. Man kommer ovenpå igjen og nok en seier kan settes på premiehylla. Aldri gi opp på forhånd, uansett hvor mørkt det kan se ut. Jeg stod en gang ved frokostbordet på pasienthotellet på Radiumhospitalet og lente meg på en krykke. Matlysten var på bunn og tankene surret kun rundt neste dags operasjon. En dame, en del yngre enn meg, spurte plutselig hvorfor jeg ikke tok for meg av all den gode maten, og jeg svarte at neste dags operasjon tok opp all plassen i hodet og magen. Hun mente at det vel måtte være noe positivt å se frem til. Jo, jeg hadde fått meg ny ryggsekk, en sekk som var brukt bare en gang og da kom jeg hjem med bruket fot. "Ja da har du i hvert fall en god tanke i hodet. Det er mye god optimisme i en ny ryggsekk." Prognosene for mine medisinske plager var gode, men hun, som hadde langt dårligere utsikter til å bli frisk hadde allerede planlagt sine fotturer i både Alpene og Dolomittene i flere år fremover. Hun sa, aldri la sykdom og andre problemer få ta styringen over livet ditt, uansett hvor svart det ser ut. Så lenge det eksisterer liv på jorden så vil solen stå opp til en ny dag med nye muligheter og det er kun deg selv som kan bestemme hva dagen vil bringe. Dette har jeg ofte tenkt på og sannelig fikk hun rett. Jo eldre man blir jo flere plager blir man utsatt for, men uansett hva som skjer så finnes det alltid et lys i tunnelen, og tro meg, det er ikke et møtende tog.
  14. Dag -1 Da er ruta lagt ved hjelp av Lommekjent.no , og sett på vanlig kart. 121.3 km -3206 meter stigning - starter på 16 mai og regner med å bruke 12 dager på turen. Starter litt utenfor Hønefoss i enden av steinsletta for de som er kjent i område. Går mot klokka. Grunnen til dette er at det sikkert er tørket mere opp på Holleia, kontra Finnemarka, Vestmarka og Krokskogen. Blir litt Npl-følelse på turen med hensyn til veivalg og info. Kommer også å passere ca 2 km i luftlinje hjemmenfra, blir også litt rart. Pakket mat, kart og dopapir etc og sendt post restante til lokalbutikken i Sylling. Har også kjørt ut et depo med mat og kart som er i Vikersund. På den måten blir det maks mat for 5 dager i sekken. Satser på at været blir bra hele turen, og med slik solnedgang som her, tatt forrige kvelden fra Krokskogen over mot Finnemarka og sola er over Holleia!
  15. I utgangspunktet var planen at @Elisabethsk og jeg skulle en tur til Ringebu, se på noen buer med telt som backup, sjekke om det var mye folk der og hvis ikke ha det trivelig i solveggen. Men planer er jo til for å endres og vi fikk jo nyss om at det var flere fjellforumere på Øyerfjellet bare et litt langt steinkast unna så da styrte vi bilen dit da for å sjekke livet der istedet. Startsted: Svarthaugen, pakke ut av bilen lasta på pulker i ro og mak klar til avgang innover mot Djupslia hvor vi skulle finne egnet teltplass. @graham dukket opp når vi stod klar til avgang, @tronn og @Mossy var like om hjørnet. Regnet med å bli tatt igjen ganske så snart så vi startet å tusle innover, oppkjørt løype og straka vegen innover. Nydelig dag ... Blir nok mest bilder og lite tekst, men et bilde sier jo mer enn tusen ord uansett Klar for avgang på Svarthaugen og innover mot Djupslia Gikk fint innover og vi ble tatt igjen da vi tok (syntes vi) en velfortjent pause etter noen kilometer. Ikke mange meterne etter pausen møtte vi @Sig Man som allerede hadde vært ute ei natt og som hadde sett etter fine teltplasser. Leir satt og matlaging på gang, litt knot med bensinflasker men vintergass back-up funka greit, også er det så greit å være på tur med erfarne turfolk som har gjort en feil eller to før .. sånn til opplysning MSR kork på Optimus flaske er en nokså knotete floke å løse på tur. Leirplass omtrent 2 km fra Djupslia natt til fredag, så kaldt at det kunne jo skremme fanden på flatmark (noen har gått glipp av at det liksom skal være vår) men men, utstyrt med så mye soveposer, liggeunderlag, reinskinn, jervenduk og ei ekstra dyne for sikkerhetsskyld hadde jeg nå håp om å komme meg gjennom natta, og ja .. ordentlig vintersovepose står på innkjøpslista. En av de andre fordelene ved å være på tur med erfarne turfolk er at de ikke er så fælt skeptiske til å dra brenneren inn, så pulverpaddefest og pils (for den som drikker slikt) i innerteltet funker helt fint Fredag morgen våknet man opp til nok en nydelig dag med strålende solskinn og knallblå himmel. Frokost og nedpakking av telt. Etterhvert dukket også @Henrik og Hege pluss to hunder opp. De var på vei inn til hytta i Lyngen og Lyngbua like ved siden av var målet for oss andre. Greit med kjentmann som peker og forteller hva man ser rundt seg Fin tur innover, men var nå ganske glad når bua åpenbarte seg der fremme. Nydelig plass og nesten fullmåne, ryker ikke fra pipa og det tar vi som et lovende tegn denne gangen. Lyngbua er DNT hytte og har 4 sengeplasser hvis en sover på sofaen. Ledig hytte og sengeplasser okkupert, de som meldte seg frivillig til å ta natta i telt gikk i gang med å lage leir ellers ble det tent i ovnen og neste post på programmet: Grave frem vedskjul og do .. hadde ikke vært overnattingsgjester på hytta siden i fjor høst og var litt gravejobb før dørene gikk opp og man kunne konstatere at dette kunne bli en kald fornøyelse .. Men er jo fint å grave når man kan nyte solnedgangen i samme slengen. Etter en hyggelig kveld i riktig godt selskap inne på Lyngbua var det helt greit å sove innendørs den natta. Vi skal vel ikke akkurat skryte på oss tidenes tidligste avgang lørdag morgen (forøvrig som man kan se av bilde involverer feil kork på bensinflaska både baufil, kniv og leatherman for å fikse) men til slutt ble nå nøkkelen satt i døra og avgang var et faktum. Litt forskjellige planer på folket herifra, men vi slo nå følge et stykke. Jammen så vi en reinflokk også, nå er ikke akkurat superlang avstand og mobiltelefon det helt store for sånn foto men men, var nå artig å se dem lell, selv på goooood avstand. Så var tiden for å gå hver vår vei kommet, de friske og spreke tok av for å gå inn til Hallandshytta og finne seg en topp dagen derpå. De litt mindre friske og de noe mindre spreke fortsatte turen tilbake til henholdsvis parkering og DNT hytta Djupslia. På Djupslia var det masse ledig plass, kun en annen gjest i hovedhytta og et par i sikringsbua. Det ble turpizza på menyen og relativt tidlig kveld. Noe mer brukt denne, så alt var ferdig gravd frem og hytta var jo nesten ren luksus med solcelleanlegg, kjøkkenbenk og fine fasiliteter. Søndag morgen (ok, morgen var vel å ta i denne dagen også) var det stort sett sjarmøretappen på 9 km eller så tilbake til parkeringen før man måtte innse at turen var over for denne gang. Nok en nydelig dag, pulken oppførte seg nesten eksemplarisk og det var en riktig fin tur, og avsluttet med en skikkelig burger på Lillehammer. Kort oppsummert: Langt mindre folk i fjellet enn forventet, knalltur, nydelig vær og godt selskap. Takk for turen folkens!
  16. virrma

    Jubileum

    Jeg har talt utenetter siden min datters første teltnatt i 3-måneders alderen. Nå er hun elleve år, og i dag fikk jeg endelig lagt inn påskens tur på Hardangervidda i excel-arket. Jammen har vi ikke kommet til en real milepæl: 365 utenetter! Snuppa på har altså overnattet på tur i et helt år til sammen. Hittil. Av de nettene har 219 (60%) vært bare oss to. Snakker om kvalitetstid! ... og for ordens skyld: kun utendørs overnattinger på tur gjelder. Overnattinger på terrassen, i telt utenfor hytta, ved siden av bilen underveis til turstart og tilsvarende er ikke talt med.
  17. Gisle Uren

    Hardangervidda vinter 2018

    Her er en aldri så liten bildereportasje fra årets litt lengre «guttetur» sammen med kameraten min Jens. Vi fikk åtte herlige dager på tur meg hunder og sleder på Hardangervidda. Vi hadde til sammen halvannen dag med sol, resten bestod stort sett av lavt skydekke, dårlig sikt og lange perioder med whiteout. Men tur er tur, og vi koste oss skikkelig. En stor takk til @Elisabethsk som lånte oss telt til denne turen. Det var utrolig fint å få testet Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp uten å måtte kjøpe først. Teltet møtte de fleste av våre forventninger, så det er ikke utenkelig at det blir handlet telt nå i etterkant av turen. Jeg kommer ikke til å skrive en a-å reportasje, men lar bildene få hovedfokus og skriver heller litt tekst under hvert av dem. Ikke vær redd for å stille spørsmål om noen ønsker å vite mer. Vi startet seint fra Dyranut der vi parkerte, kjørte omkring 4 km i mørke med hodelyktene trygt nedpakket i bunnen av sledene. Både vi og hundene våknet om morgenen og kikket oss forventningsfulle rundt. To skiløpere nærmer seg leiren. Et spennende øyeblikk i en hunds liv. Flokk og familieliv. Unge Føyke hilser sin mor Eqqo med en sunn dose respekt ved å slikke henne i munnvikene. Eqqo viser dempende signal ved å gjespe. På tur har jeg hundene på en lang felleskjetting, med kortere utstikkere til hver hund. Tett nok til å ha kontakt med sidemannen, men ikke tett nok til at de kan surre seg om en annen. Jens og damene. Vi hadde med åtte hunder, fire tisper og fire hannhunder. To av tispene var i slutten av løpetiden, så vi valgte å kjøre kjønnssegregerte spann på denne turen for ikke å få for mye rot underveis. Jeg har stort sett hunder som er tett i familie med hverandre. Det gir en mer harmonisk hverdag med lite bråk og uro i flokken. Tispene i front er Jinta (lys) og hennes datter Eqqo. Tispene bak er Eqqos døtre Anori (lys) og Føyke(mørk). På vei over Tinnhylen. Vi veksler på å kjøre først. Både fordi det gi avveksling og er kjekt å være fremst, men også fordi hundene i bakerste spann alltid trekker litt mer intenst for å ta igjen spannet foran. Er du først må du gå litt mer selv, er du bakerst kan du henge mer på slep, hvile litt og fotografere. Særlig når gutta gikk bakerst kunne det gå heftig unna. Det luktet godt i front, og det var tilløp til angst og desperasjon om jeg bremset og lot luken bli for stor. Med fire grønlandshunder foran sleden får du stort sett med deg alt du trenger for en uke i fjellet. Du får egentlig med deg en god del du ikke trenger også... Sleden er av typen som kalles Nansenslede og bortsett fra styrebøylen og bremsen bak, så er den nesten identisk med sledene som ble brukt over Grønland i 1888. Denne type slede er ideell til hundekjøring i nordisk stil der hundekjøreren beveger seg på ski. Det er mange ulike teorier om hvor mye en hund kan/skal trekke. Jeg har erfart at om hunden ikke belastes med mer enn omkring sin egen kroppsvekt, så holder de jevnere fart og blir mindre påvirket av litt variasjoner i terreng og føre. For mine grønlandshunder vil det si ca 30 kg pr hund når spannet består noenlunde jevnt av hanner og tisper. Morgenstund ved Melrakktjønne, langs (Numedals)Lågen mellom Rauhelleren og Lågaros. Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp, et romslig og solid telt for de som tenker i kilo og ikke i gram. En stor takk til @Elisabethsk som lånte ut teltet sitt til denne turen. På vei mot Lågaros passerer vi denne kunstferdige varden. Kanskje bygget av eierne av en av buene like ved, som syntes utsikten ble for kjedelig? Damene Det ble klesskifte hver gang vi byttet plass. Den som gikk fremst svettet og den som gikk bakerst småfrøs. Etter to og en halv dag med dårlig sikt og whiteout gjorde det utrolig godt med en halvtime med sol i det vi stopper for å slå leir. Leirplassen var på en liten holme i Øvste Krokavatnet i Kvennavassdraget. Du skal leite lenge for å finne noe som er like robust, nøysomt og arbeidsvillig som en grønlandshund. Her er Branoq en fire år gammel hannhund, som gjør seg klar for nok en natt sammenkveilet i snøen. Pause foran Holken etter en seig oppstigning fra Litlos. Strekket fra Litlos til Besso var ett av stedene vi godt kunne ha tenkt oss at var ferdigstikket. Med flatt lys og elendig sikt ble det litt ekstraarbeid å orientere. Siste dag, på vei tilbake til Dyranut, ble vi endelig belønnet med strålende sol fra en nesten skyfri himmel. Glade hunder, strålende vær, skarp luft og tørr snø. Bedre enn dette blir det nesten ikke på tur. Vi mennesker har selektivt minne og avslutningen på turen har mye å si. Selv etter syv dager med langt fra ideelle forhold, så er det dag åtte med strålende vær den som huskes best. Neste år kikker jeg sikkert på bildene og tenker, - Hæ, var det ikke strålende sol alle dagene?
  18. Memento mori

    Fra Gjøvik og hjem til Sundvollen - Dag for dag

    Voknet tidlig - letter kokt, da var det bare -1,8 grader ute og -5 grader inni teltet. Væromslag - vekk fra den trygge kulda. Ser ut til å bli en fin dag. Snøen begynte å reise ned fra trærne og det var både vind og varmere vær, ikke noe særlig å få dette på seg. Ser over til andre siden jeg kom fra i går. Løvlia var stengt, de har en selvbetjening avdeling, ikke mye der.... En brun fin foss inni all snøen. Så ble det sol☀️ Så ble det kram snø... Det klabbet fælt😱 Tok veien opp ca 1,5 km mot Retthellsetera , mye letter enn løypa når det ble nullføre. Så ble det sol og fint igjen Kleivstua ble nådd Alltid fint å se utover Hole og Ringerike. Så da er turen gjennomført innenfor tiden som ble satt av. Det gjenstår rydding og litt status på utstyr, som jeg skriver senere. Har også en del bilder som jeg ikke fikk brukt pga dårlig dekning, får se om jeg lager en rapport med disse. Takk til alle som har fulgt tråden mens reisa har pågått, håper det har vært til glede for dere, slik som det har vært for meg under turens gang😀.
  19. Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006
  20. Hardangervidda, Vikbekkfjell 2018. Vanligvis pleier jeg å ta en sykkeltur tidlig på sommeren. Årets langtur på sykkel stoppet etter 2 dager i grøfta litt før Sokna så det ble åpning for tidligtur på vidda i stedet. Jeg har ikke vært innover i juni før og er litt spent og gleder meg stort. Jeg har fintrimmet pakklista og ender på 12,5 kg på ryggen. Er særs fornøyd med det og setter meg i bilen en mandag morgen. På Steinsbøle står bommen og 50 kr tar den elektroniske snarveien ut av kortet. Oppe på Synken står et 10 talls biler. Dog er de fleste parkert ned mot vannet noe som tyder på at de har, eller skal bruke båten inn til Mårbu. Ja, helt greit for meg tenker jeg og håper på å få satt opp teltet på ønsket plass. Jeg har med egen kulepenn til utfylling av P-gebyret. 50 kroner døgnet er såpass dyrt at jeg burde brukt Maar fiskarlags egen kulepenn, men altfor ofte har den ikke virket. Her kunne jeg også, like manuelt kjøpt et forbannet dyrt fiskekort, men «ranet» føles mindre brutalt når jeg ikke ser hundrelappene fysisk forlate lommeboka. Fiskekortet er i orden og ble kjøpt via inatur.no Men det hele er jo frivillig og dette er liksom «mitt» rike da. Jeg skifter til turtøy med nysgjerrige blikk bak en bobils gardiner. En MC ankommer og føreren benytter det fine været til å få av seg kjørejakka og ta en strekk. Brygga er smekk full av folk med volumiøse sekker. Jeg er spent på om alle sammen får plass i den relativt lille båten som går på Mår. Jeg får sekken på ryggen og legger i vei. Det første jeg legger merke til er at stien er ualminnelig tørr. Opp langs Mårshallane pleier det å være litt fuktig her og der, men ikke i dag. Litt oppi lia ser jeg at båten har lagt fra kai. Jeg prøver å se om noen står igjen, men klarer ikke se det herfra. Nesten oppe nå og om ikke lenge dreier stien markert mot vest. På litt avstand ser jeg en person og noe senere tar jeg igjen han og en annen kar. Det viser seg at Youtube har inspirert dem begge til denne turen på Vikbekkfjell. Det er deilig med en pust i bakken og vi har en hyggelig halvtime i solhellinga. Jeg runder siste høyde og ser Hardangervidda breie seg ut i all sin prakt. Jeg følger stien et stykke nedover før jeg dreier av med stø kurs mot Holken som ligger og blinker forlokkende oppi gryta si. Reinmosen bøyer ikke av i dag nei, den regelrett brekker og smuldrer opp under sålene mine. Et eller annet sted mener jeg og ha lest at det tar rundt 7 år før den er tilbake slik den var før jeg tråkket på den. Ingen hyggelig tanke og jeg prøver å bevege meg deretter. Jeg treffer på stien igjen og det siste stykke opp mot utløpet går raskt. Fyller vannflaska og krysser greit over og kommer inn på ny sti langs Holken. Her i nordenden av Holken har jeg pleid å se et rødt velbrukt Akto med baldakin og en grønnkledd kar med ei lys trivelig bikkje. Lizz kommer ikke logrende mot meg nå. Det var jeg jo i og for seg klar over, men likevel. Denne turen tar jeg jo tidlig og vi får se om det ikke blir et møte med dem her om en måneds tid. Innløpsbekken krysses å så er jeg i gang med siste kneika. Midtveis i bakken er det bråstopp og resten av bakken går tregt og med mange pustepauser. Endelig flater det ut og jeg ser vannspeilet på Viktjønna. Jeg stopper og speider spent etter bevegelser langs land. Ser ingen og det lover godt. Kjenner meg sliten og tar det veldig med ro over steinskrammelet. Sliter meg opp siste bakke og puster lettet ut når det vestre tjønna kommer til syne. Jeg er på 1355 moh og det blåser friskt og litt kaldt her oppe. Ser ingen telt på morenehaugen heller, men det hadde ikke spilt noen rolle for jeg skal til en annen plass nå. Det er heller ingen å se på den utvalgte plassen og lettet setter jeg igang med teltet. Bevilger meg kaffe og havregrøt før jeg griper fiskestanga. Prøver litt forskjellig sluker og spinnere uten resultat. Er blitt betydelig kjøligere og jeg velger radio og varm kaffe i teltets lune hygge. Etter en overraskende frisk natt hvor jeg faktisk våkner noen ganger av at jeg er kald er morgentemperaturen nå deilig. Vannkjele og primus ble klargjort i går kveld og fyres nå uten å forlate posen. Kaffe, nyheter og været, det er en fin start på dagen det. Ute er det helt vindstille og Viktjønna ligger der som et speil kun brutt av utallige forsiktige vak. Jeg kommer meg på beina og rusler ned til vannkanten. En svart Meps lander med et overdøvende «plupp» og jeg frykter resultatet. Fisken fortsetter imidlertid å vake, i hvertfall de små, men ingen syns metallspinneren er bedre enn det de henter i vannflata. Og sånn er livet på Vikbekkfjell. Tiden går med til litt fisking, mye kaffe, litt mat innimellom, kartlesing og mye vakker natur. Du står opp når du vil, du legger deg når du vil og ja, du gjør rett og slett som du vil. Jeg er ikke den ivrigste fiskeren, men å se mye aktiv fisk samtidig som alt i slukskrinet har like lite virkning på disse skapningene, ja det er rett og slett demotiverende. Når tanken først har slått rot og stadig er tilbakevendende føles det forløsende å finne ut at det selvfølgelig er vannet som er problemet. Nesten hvilket som helst andre vann er sikkert mye bedre, i hvert fall når været er som nå. Da mye av tiden har gått med til kartlesing har jeg i tankene allerede blinket ut et mye bedre vann. Jeg fyller både sekken og vannflaska og legger i vei nordover. Der inne har jeg for mange år siden fått bra fisk. Det er mye stein i dette området og jeg beveger meg forsiktig. Prøver å huske hvor jeg gikk sist, men mye vann har rent i Vikbekken siden den gang. Passerer ei snøfonn og noen grunne vann som ser helt livløse ut. Gidder ikke å prøve heller og holder stø kurs mens jeg prøver å vinne høyde. Her er det mer vegetasjon og litt lettere å gå. Jeg har en stund hatt Melrakktjønna i sikte og det er det nederste av de to første jeg vil til. Jeg holder høyden helt fram til vannet før jeg slipper meg ned. Her på sydsiden er det en fin morenehaug til teltet. I dag må det vel være Hardangerviddas vær på sitt beste. En plass med nok vind ønsker jeg nå. Morenehaugen ligger litt fra vannet og har god høyde. Jeg håper litt vind holder insektene borte samtidig som jeg herfra har god utsikt over hele vannet. Teltet reises og så er det tid for lunsj. Favorittlunsjen min uansett tur er Nudler og jeg gleder meg bestandig. Nudlene jeg bruker har kyllingsmak. Inni pakken ligger en todelt liten pose. Den ene delen har krydder som muligens skal være smak av kylling og den andre delen er tilgodesett med en god slump av palmeoljen regjering ikke har brukt i drivstoffet vårt. Bonusen er likevel om det i tillegg til nevnte pose har sneket seg med nok en liten pose. Denne lille posen som tilfeldigvis havner i noen av pakkene inneholder nemlig tørket chilli og setter en behørig spiss på måltidet. 2 hardkokte egg, eller et par brødskiver ved siden av og du har en fullverdig lunsj. Siden jeg ikke hadde med de sist nevnte ingredienser bruker jeg hele bonuspakken i stedet. Men siden jeg nå er ved Melrakktjønna skal det selvfølgelig fiskes. Lunsjen var bra den, men ørretmiddag metter mer. Det er rart hvordan troen på fisket er, i hvert fall de første 3-4 kastene. Jeg pleier som tidligere nevnt ikke fiske så veldig mye, men siden jeg nå i det fine været hadde kommet et godt stykke rundt vannet, fisket jeg meg like godt hele veien rundt. Fisken hopper og spretter og har helt annet fore, enn å jakte mine spinnere og sluker. Det er nesten rart at jeg etter utallige kast fortsetter å denge metallet i vannet. Jeg ser til min glede at jeg er kommet til den vesle bekken rett nedenfor morenehaugen. Nå, endelig, nå skal det smake med en kaffe. Morenehaugen tilbyr i dag 85% mygg og kleggfri teltplass. Den leverer derimot 100% sol fra tidlig morgen til seine kvelden. Kaffe´n jeg gledet meg til står derfor urørt og jeg orker ikke mat. Er nede og fyller vannflaska noen ganger. Ute steiker sola og i teltet er det alt for varmt. Når sola kommer litt mer vest legger jeg meg i skyggen bak teltet og døser. Trodde ikke jeg skulle si det, men endelig går sola ned og jeg kan krype inn og legge meg. Har en god natt selv om den er kort. Sola er tidlig på duken og da er det bare å starte dagen. Det blir en optimistisk tur med fiskestanga. En natts søvn har fornyet troen på bedre tider. Jeg resignerer etter en times tid og rusler tomhendt opp til teltet. Himmelen er litt sløret nå på morgenen og det er absolutt vindstille og varmt, kanskje ennå varmere enn i går og ennå er ikke klokka 08:00. Det er tross alt en god dag, men jeg kjenner på meg at jeg ikke orker en dag til i denne varmen. Jeg vil opp igjen til Viktjønna med sine stor steiner og mulighet for skygge. Jeg drikker et par flasker vann og tar en Anton Berg sjokolade, det eneste som frister nå. Teltet rives og sekken pakkes og så er jeg på vei. Jeg starter returen med å vinne høyde. Planlegger å komme i riktig posisjon for å holde jevn høyde opp mot Viktjønna. Det er vanvittig varmt der jeg går i langbukse og langermet ulltrøye, caps og myggnett. Bakdelen med å holde høyde er mangelen på vann og jeg merker at jeg blir dehydrert og begynner å føle meg litt småsvimmel når jeg reiser meg etter å ha tatt en hvil. Jeg tar meg sakte, men sikkert fram i den knusktørre fjellsiden. Endelig er jeg på høyde med Viktjønna. Skal, skal ikke????? Det blir ikke telt ved Viktjønna i natt. Jeg setter kurs mot utløpet. Ser fra avstand et par karer som fisker der. Orker ikke ta omveien bortom og vil bare videre. Passer på å drikke og fylle flaska her ved utløpet og tråkler meg forsiktig ned mot Holken og følger stien langs vannet. Drikker og fyller flaska på nytt her ved utløpet fra Holken. Herfra til neste bekk er det ca.2 timer. Det er vanligvis ikke problematisk, men i dag er jeg usikker. Et stykke opp i bakken kommer jeg inn på stien fra Reksjåen. Det er merkbart lettere å gå og jeg fisker fram en ny Anton Berg og småtygger mens jeg går. 2 små sjokolader og noen liter vann har ført meg hit på ganske grei tid. Ja jeg er sliten, men likevel fornøyd med meg selv og turen. Når det flater ut treffer jeg på folk igjen. Først en og litt senere en til. Det blir å slå av en prat med dem begge. De gleder seg til å starte en etterlengtet fjelltur og jeg gleder med til brusen som ligger i bilen. Halveis ned i Mårshallane blir det ny pause og prat med 2 kamerater, også de på vei inn. Og så kan jeg vri korken av Cola flaska. Årets tidligtur til Vikbekkfjell er over for min del.
  21. Anders Eriksen

    panneband Familietur i Skjækerfjella

    Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen
  22. Tom42

    Nervesmerter i høyre kne/legg

    Nå har skjedd. Operert på Drammen sykehus 4 april. Et par nerver er gitt bedre levekår, i tillegg er det foretatt en betydelig renovasjon. Og dermed fikk kneet endelig bedre leveforhold. Våknet rimelig smertefri, og kunne glede meg over å gå uten krykker Og bare det er mye å glede seg over. 9 måneder med intense smerte var litt i overkant. På den andre siden har jeg fått et lite blikk inn i en kronikers liv. Når må jeg bare summe meg litt, men kjenner jeg meg rett er jeg snart i full gang med planlegging av - ett eller annet. Og "dette ett eller annet" blir ikke mer ambisiøst enn tur på skauen i nærmeste nærområde med kaffekjele og winerbrød - og komme hjem og lukte bål.
  23. Mørkeblå

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Lenge siden jeg har vært aktiv her. Tenkte jeg kunne dele noen bilder fra sist helgetur på Vesterålen og Lofotens tak. Tenkte kanskje å skrive en rapport om turen vinterstid. '
  24. Espen Ørud

    Helgetur med ski, pulk og telt

    Etter en vinter som over hodet ikke har samarbeidet så fikk jeg omsider til en tur i teltet igjen. I vinter har det stort sett vært Murphys Lov og stang ut. Enten har det vært uvær, sneras, stengte veier, sykdom, jobb eller annet som har kommet i veien for alle turhelger. Denne halgen klaffet det heldigvis. Været var også spådd sånn passe. Maks vind på 8-9 m/s, minimalt med nedbør og temperaturer på ned til -4 var det Yr påstod på forhånd. De foreslo riktignok minimalt med sol, men vi ville være fornøyd om vi så den i løpet av helgen så det fikk gå. FIkk med meg en kompis og hunden hans som jeg har fått glede av å høste noen ryper for i høst. Til tross for at jeg er allergisk for det aller meste med pels så kommer jeg veldig godt over ens med denne pelskledde skapningen. Såpass at jeg ville la det stå sin prøve med en helg i samme telt. Det skulle vise seg å gå helt greit hva allergien gjelder. Kompis var skeptisk til vintertelting da forrige vinterovernatting var en frysehistorie gjennom 2 netter. Så vi helgarderte og tok han sommerpose i min Hyperlamina Torch. Det skulle vise seg å holde med solid margin all den tid det ikke ble noe særlig mer enn -4 til -6 om natten. Utendørs. Temperaturen i teltet lå nok noe over der med to voksne og en pelskledd varmekilde. For å komme unna det meste av skuterlyd siktet vi oss inn på dette området: https://kart.finn.no/?lng=23.84218&lat=70.26285&zoom=12&mapType=normap Det er noe skutertrafikk her når vi kommer ut i mai da reinflytting gjerne foregår noe innenfor her, men enn så lenge så er det så å si umulig å få hørt en skuter i løpet av helgen. Halvveis inn fikk ekvipasjen med hund overta den tyngste pulken: På kvelden var det klar for noe nostalgi og noe moderne på kokefronten: Vi prioriterte pastakoking på 111 og sausen i den litt mindre kraftige Omnilite Ti. Det var grei skuring og ingen fastbrenning denne gang. Men det krever litt røring. Maten ble i hvertfall utmerket. Tilbehøret var heller ikke så verst: Lørdangen var en skikkelig gråværsdag, så det ble prioritert trening med hund og avslapning. PopQuiz på DAB-radio er fast turinnslag på lørdagsformiddagen om det er slik at man ikke er under forflytning. Denne gang ble det hele nydt i chairkittet til Exped i teltet: Det ble gjort en bitteliten innsats på isfisket på ettermiddagen uten at det ga så mye å skrive hjem om til tross for at det det ble en og annen fisk. Første natten hadde det også vært litt vind, men ikke mer enn at vi sov mer enn trygt. Sporene om morgenen tydet faktisk på at det hadde blåst mer enn vi hadde registrert, men i og med at vi hadde stolt på værmeldingen så var vi ikke spesielt begymret og sov godt hele natten: Søndagen startet også grått og vi valgte litt hundetrening før jeg satt meg på isen og kompis fortsatte treningen. Det ble etterhvert såpass fint at det ble mer enn middels lunk i teltet og kjøling måtte iverksettes. Etter hvert ble det riktig så flott både på isen og i teltet: En og annen fisk fikk også kikke på finværet: På hjemturen gikk det såpass unna på skareføret at vi måtte etablere spoiler på parispulken: Det går overraskende greit selv med litt høy last når tyngden er lagt i bunn: Nesten nede på veiene igjen registrerte vi at det antakelig er snø nok til en tur til eller to i år: Så forhåpentlig er Murphy-kvoten oppbrukt for i år og vi kan få til noen fine vårturer fremover...
  25. Alt begynner med en plan. Denne var enkel; starte fra Halsjøen i Våler/Hedmark, laste 2 pulker med mat og utstyr, og ta en dag av gangen med stø kurs mot sola ei ukes tid. Det ble seks dager hvor vi i hovedsak holdt oss i nabolandet, med en del mer snø enn vi hadde bedt om, 30 grader forskjell på dag og natt, åpne myrer i motlyset, åser kledd med barskog så langt vi kunne se, en studie i jakttårn og skogsbilveier, kontakt med velvoksne elger, overnatting i gamle skogsarbeiderkoier og stopp ved gjengrodde finnetorp, og til slutt en sjarmøretappe langs en velbrukt scooterled inn i gamlelandet. Her er en liten rapport i form av et "billedbrev". Haldammen, sør i Halsjøen. Her ble det fløtet tømmer frem til 1981, og tømmeret kom etter hvert ned i Glomma og videre til Borregaards anlegg. Bestefaren min jobbet 50 år som skogsarbeider, han fortalte at det lå så mye tømmer på Halsjøen vinterstid at isen bøyde seg. Årets høydepunkt var da dammen ble åpnet om våren og alt tømmeret skulle nedover elva. Vi skal imidlertid ikke dit, men oppover lia mot Juvberget, ikke helt til topps men opp mot finnetorpet med samme navn. Det er 6-7 km og tar 4 timer i bratt motbakke og med masse nysnø som har kommet i løpet av den siste tida.Vi følger den gamle kjerreveien opp Juvberget, og kjenner hvordan det må ha vært å være hest. Eller boende her oppe, for eksempel på plassen Gunnarshaug som det kun er tufter igjen av. Det er bratt og tungt, men vi finner en god rytme etter hvert. Ingen av oss har mye pulkerfaring, men det er som kjent bare én måte å få erfaring på. Dessuten vet vi at DNT-nøkkelen fungerer i Juvberget, og vi gleder oss til å nyte den første kvelden foran svartovnen på det gamle bruket. Det nærmer seg skumring når vi er framme på tunet på gården Juvberget, den ligger på norsk side av grensa. På Juvberget finner du Finnskogens bratteste partier, og en flott gård som ble ryddet av Liitiainen-slekta rundt 1670. Vi finner etter hvert nøkkelboksen og takker eierne for at de lar deler av huset du ser her, være tilgjengelig med DNT-nøkkel. Kvelden blir god med fyr i ovnen og velfortjent mat. Grensegata er et imponerende syn der den deler skogen i to mot sør. EU til venstre, moderlandet til høyre, ingen passkontroll. Under krigen kunne denne grensa bety liv eller død for nordmenn på flukt. For oss akkurat nå betyr den bedre muligheter for å finne scooterspor. Vi innser at det blir i overkant strabasiøst å dra pulkene i terrenget, så vi trekker over på svensk side. Scootersporet vi finner er langtfra ferskt, men ikke overraskende starter det akkurat ved grensegata. Jeg kjenner at motviljen mot oppmykning av scooterreglene blir en anelse mindre når fremdriften umiddelbart blir bedre. Gapahuker er det mange av på Finnskogen, og de er solid bygd av skogskarer, i kortreiste materialer. Når det er mye snø, er de ekstra gode å finne, ikke minst når det nærmer seg lunsjtid. Dette utmerkede eksemplaret befinner seg ved Hundbäcken på vei sørover mot bygda Järpliden, og passet perfekt for lunsj. Finnskogleden (merket sommerrute) passerer her, det er åpent og fint terreng gjennom furuskogen. Stemningen blir ikke dårligre av at bikkja får tiurer på vingene og at mattermosen er full av varme middagsrester fra gårsdagen. Kursen videre går mot den gamle skogsarbeiderkoia Nolbyholen. Koielivet. Hjemmekoselig inne på Nolbyholen, åpen koie som drives av såkalt Hembygdsförening. Godt med ved og i det hele tatt en fin plass å overnatte, når vi først fikk gravd frem inngangen. Tviler på at det hadde vært folk her på flere måneder. Jeg vekker Anne med Jularbo-vals neste morgen. Siden vi er på skauen har jeg byttet ut goretexjakka med ullgenser denne dagen. Det tar ikke så lang tid før det blir for varmt. Kursen settes mot Järpliden, bygda der Calle Jularbo skrev Livet på Finnskogane og Drømmen om Elin. Vi følger en skogsvei inn mot bygda, jeg liker det ikke helt, ser at det blir for fristende å gå der det er letttgått fremfor å følge myrer og høydedrag. To elger traver 150 meter foran oss på skogsbilveien, så vi får uansett valuta for veivalget. Bikkja bruker nesa mer enn øynene, og enser ikke elgene før han når frem til sporet. Det er mange år siden butikken i Järpliden stengte dørene for godt. Disken og vekta står igjen på innsiden, ellers er det stille i den gamle Jularbo-bygda. Noen har kjørt et ferskt scooterspor sørover langs Finnskogleden. Vi lar oss ikke be to ganger, og henger oss på. Gleden varer kun noen hundre meter, før sporet stopper. Det blir to km over myrene med snø til knes. En fin opplevelse, det går sakte, men kjennes godt. Vi bruker langfeller like så mye som kortfeller. Pulkene veier mellom 20 og 30 kg, i terrenget er det helt greit å ha skikkelig feste. Gapahuken ved Höcklingbäcken blir husvære på vei mot bygda Medskogen. Termometeret viser 18 minus, og det blir en kjapp skitur på morgenkvisten for å riste kulda ut av føttene. Neglespretten slipper taket etter hvert, og mens vi sitter der og koker morgenkaffe kommer endelig sola. Og den holder oss med selskap også de neste dagene. Lav morgensol ved Höcklingbäcken gapahuk. Med vårsola i fjeset og nydelige snødekte åser, blir det en flott dag. Vi finner et bra scooterspor som fører oss til Medskogen, på veien har vi rastet ved en ungfuruskog der en hel flokk elger må ha beitet de siste dagene. De er nok ikke langt unna når vi kommer. Skogsfugl ser vi ikke så mye av, antagelig ligger fugla i dokk etter at det kom 15 cm nysnø første natta. Godværet har satt inn, og vi har hele Finnskogen for oss selv. Det beste med pulk er at man kan ha med mye. Jeg har vært på et par "gramjegerturer", dette er i andre enden av skalaen, med mye god mat, sjokolade, kjeks, solide rasjoner, bacon til frokost hver dag osv. Isbor har vi også med, men det kommer aldri i bruk. Det er mye tømmerdrift på svensk side av Finnskogen, og vi passerer et par tømmerbiler i arbeid. Fristende å gå på skogsbilveien som er oppkjørt frem til hogstfeltene, men med en del grus i veien, sliter det på skiene. Herresokojan, noen har glemt å installere "ring hytta varm". Det blir den etter hvert, selv om vi i starten sliter med å få trekk i ovnen. Når 300 kg støpejernsovn først blir varm, da varer det ei stund. Skillet mellom brennkammeret og askeskuffen er borte, så det blir dobbelt brennkammer. Fersk mat og kaldt øl fra Ica på Bograngen, dette blir ren luksus. Med null måne og ingen andre lyskilder i mils omkrets, blir det en stjernehimmel av de sjeldne over Herreso. Tidlig morgen siste dag, solstrålene sniker seg inn mellom furuleggene. Været har stabilisert seg på iskalde netter og solfylte dager. Bretonen Hero nyter det frie livet på skauen, og vi begynner så smått å tenke på at det skal bli godt å komme ut av de dype skoger også. Siste dagen blir en ren sjarmøretappe i godvær på scooterspor som til slutt ender ved innsjøen Tysken. Der haiker jeg tilbake til bilen (det er en annen historie, som vi ikke skal ta nå...) Prøver meg på en liten omskrivning av et gammelt værtegn. "Når mer enn halve jakttårnet er skjult av snø, da blir det sein vår" Finnskogen vinterstid kan anbefales.Et perfekt scooterspor. På den måten at det går dit vi skal, det sparer oss for masse krefter, og - best av alt - det er helt fritt for scootere. Faktisk møter vi kun 3-4 scootere under hele turen, og med en av scooter-gamlekara fra Skråckarbärget blir det en veldig trivelig prat. Noen fakta: Tur fra 11-16 mars 2018. Overnatting i Juvberget (DNT), Nolbyholen (åpen koie), Höcklingbäcken gapahuk (kjølig), privat stuga på Medskogen, Herreso (åpen koie). Anne og Egil i sin beste alder, puss en sprek breton som fikk slippe kløv pga store snømengder. Proviantering underveis i Bograngen (velutstyrt Ica). Kan også anbefale DNT Finnskogens karthefte med rutebeskrivelser, mye nyttig info. Utstyr: Fischer fjellski med lang- og kortfell, en ombygd barnepulk og en pariserpulk med stivt drag, lett sekk i tillegg. Matlaging på bål/ovn, droppet primus, to solide termoser derav en mattermos, stor bålkjele pluss kaffekjele. Aller viktigst var det å ha med en kraftig spade med langt skaft. Mye åpent terreng, mange skogsbilveier, lett å orientere. Mye finnekultur og historie fra finneinnvandring, krigen, flyktningeruter mm for den som er interessert. Ingen trengsel eller kamp om overnattingsplassene, her er det knapt andre folk på tur vinterstid. Sporsnø hele veien; veldig mye elgspor, hare og rev, ingen som vi med overbevisning kan hevde tilhører ulv eller andre av våre store rovdyr, og relativt lite kontakt med skogsfugl, men tipper de ligger i dokk. Heller ingen orrelyder å høre om morgenen, vi skulle gjerne hatt ei natt ute med fugleleik, men det får bli neste gang. Det samme gjelder isfisket. ----------- Bildene nedenfor her er mer i tilfeldig rekkefølge, men gir noen flere inntrykk fra "Livet på Finnskogane". Forøvrig kan man si mye om Calle Jularbos låter, men når Drømmen om Elin først har festet seg mellom ørene, så må det to elger til før valsetaktene forsvinner. Mye snø. Antagelig hadde det vært lettere å ta alt på ryggen fremfor pulk, men artig å prøve noe vi ikke har så mye erfaring med, og dessuten er det artig å holde seg til den planen man har. Fischer fjellski med kortfell. Angret ikke på at jeg kjøpte nye både kortfeller (Fischer bred type) og langfeller til turen. Blåswixen ble aldri brukt. Konstruksjonsfeil, røyken skal opp mot himmelen, ikke inn i husværet. Bikkja stakk av, mens andre søkte ned mot gulvplankene for å overleve. Vårsola varmer, Finnskogenlivet gir mersmak. Liker du ikke dette, så har du neppe noe på Finnskogen å gjøre. Her er ingen spektakulære topper eller frådende fossestryk, men slake, skogkledde åser, blåner så langt du kan se og en ro som du kun finner på skauen. Velbrukt bolig ledig for ny sesong. Innflyttingsklar, noe rengjøring må påregnes. Utrolig bra hund; klager aldri, er alltid i nærheten, tar den maten og den liggeplassen han får, blir aldri sårbeint. Tar i mot all kos og gode ord med stor takk. Ikke fri for rampestreker, men ber alltid om unnskyldning. Konklusjon: får være med neste gang også. Juvberget, gammel storgård der du kan overnatte med DNT-nøkkel. Inne på Juvberget. Vi fyrte kun i det miste rommet, og lot det store være lager- og pakkeplass.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.