Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 18. sep. 2018 i alle områder

  1. Jeg hadde 2 dager fri nå mandag og tirsdag og hadde bestemt meg for å komme meg ut en natt i køya. Inspirert av @a_aa sin tråd: 2018 - Minst en uteovernatting hver måned, så ble dette en god start på en overnatting ute minst en gang hver måned i 2019 Jeg har også bestemt meg å utfordre meg selv litt på disse turene, blant annet ved å tenke lettvekt og andre løsninger jeg kanskje ikke er så godt kjent med. Allerede etter første tur la jeg merke til det var flere ting jeg kan forbedre eller finne andre løsninger på Årets første tur gikk derfor til et område jeg er godt kjent med, Stordammen i Fredrikstad.  Det var endel frost og is på bakken, så broddene kom godt med! Siden det blir fort mørkt om dagen så var første prioritet å slå opp campen, dette gikk ganske fort og greit. Fant en fin liten plass med utsikt over dammen og ikke så langt å gå for å hente vann. Kunne nok ha en litt lenger avstand mellom trærne, men det var ikke noe problem.  Etter køya var slått opp var det på tide å få seg litt mat før ruskeværet kom. Det var meldt sludd, regn og vind fra sørøst både kveld og natt, med enda mer snø og vind dagen etter. Dette var forsåvidt helt greit, da jeg endelig fikk testet oppsettet i dårlig vær. Om det skulle bli for ille var det ikke lang vei til bilen og hjem heller  Litt bakt leverpostei i Eaglekjelen på dansk rugbrød var helt innafor! Videre la turen ned på vannet (isen) for å hente vann. Det var overraskende tykk is, rundt 20-30 cm noen meter fra land. Var likevel ganske forsiktig når jeg gikk ut, da det slo meg når jeg stod der ute at nå var jeg helt alene. Ting ble plutselig litt mer alvorlig en hva det ellers pleier å være.  Etter å ha hentet vann, strammet opp tarp og justert underquilten. Var det ikke annet å gjøre en å legge seg i køya. Det begynte å blåse på, og jeg angret på jeg ikke tok med en bok..  Etter ca 2-3 timer hadde det verste været gitt seg, da var det bare å ta frem alkoholbrenneren og koke vann til potetmos og steke noen ostegrill. To ting jeg fant ut her, alkoholbrenneren slukker når man setter noe rett oppå.. Må få lagd et lite stativ som går inn i kittet, og jeg fant ut hvor mange sprut med rødsprit jeg trengte. (Hadde fylt opp en liten pyrisept flaske og et sprut tilsvarte ca 10 ml veske.) Brukte også risten fra kvistbrenneren, noe ustabilt men det fungerte.   Etter middag så sovnet jeg ganske fort og jeg våknet ikke før klokken 10 dagen etter, så fikk mange timers god søvn Jeg hadde egentlig med meg litt havregryn som jeg tenkte å koke til frokost, men siden det begynte å blåse kraftig fra nord så spiste jeg heller restene av sjokoladen og tørka bananchips i køya før jeg pakket sammen. Jeg ble også overasket over hvor varm den nye dunposen min var, viking warmpeace 600, og imponert over hvor godt den holdt seg i fukt. Alt i alt var det en lærerik og vellykket tur!
  2. Jeg kom sent hjem sist onsdag. Derfor lot jeg utstyret ligge i bilen og bare gikk inn og la meg til å sove. Neste dag pakket jeg ut og hengte alt fuktig til tørk, for så senere på dagen pakket jeg alt samme og la dem på plassene sine, i kommoden og oppe på hylla. Og så var alt klart for en ny tur, det var bare å ta frem den aktuelle pakklisten. Ta frem den aktuelle pakklisten- - - - . Men har det lenger noen hensikt? Dro jeg ikke rimelig optimistisk på tur tirsdag formiddag? Gledet meg som en unge til «en natt ved bålet» Til å slå opp gapahuken, sanke ved, fyre opp ligge å se inn i flammene, drikke kaffe osv, osv. Det var bare en hake ved det hele, Et kne som fremdeles ikke har lært å oppførte seg, halvannet år etter proteseoperasjonen. For egentlig var turen over etter 100 meter. Da burde jeg ha snudd. Noe jeg ikke gjorde, men truet meg frem enda en kilometer og etablerte leir, fyrte opp, kokte kaffe og stirret inn i flammene osv osv. Alt gikk bra helt til at jeg skulle reise meg--------. Jeg klarte det til slutt – men da var det bare å reise hjem – slukøret. -------------- Og nå sitter jeg og skriver, med gode frilufts minner på veggen, og alt utstyret klart – til hva-------. For – det er vel tvilsomt om jeg noen gang kommer tilbake til Hardangervidda. Håpet om en bedring fikk et skudd for baugen i går. En nerve ble skadet under operasjonen. Og den går det ikke an å reparere. Så må jeg i likhet med svært mange andre leve med smertene. Så får jeg nok en gang testet ut et motto: «Hvorfor ikke meg». Så det jeg egentlig planla med denne epistel var å takke for meg på Forumet ------------- Men heldigvis kom kreativiteten frem igjen. Kjøpte jeg meg ikke en liten gummibåt med en elektrisk motor i sommer? Med den kan jeg «motre» eller ro og finne meg en fin leirplass. Riktignok kan jeg bare glemme å sitte på bakken, men det finnes lette stoler som er ganske høye. Og tar jeg tiden til hjelp kommer jeg nok inn i Aktoen også. I tillegg kan jeg kanskje sykle – kunne det hvert fall i fjor sommer. Kjøpte jo en varetilhenger i fjor og var ganske god til å sykle – inntil jeg falt ned fra veggen og slo skulderen ut av ledd – og rev vekk det som var igjen av senefester i samme skulder. ------------ Men jeg har likevel en drøm: Dersom jeg blir erkjent erstatning fra Norsk pasientskade erstatning skal jeg leie meg en kløv og en ridehest og la meg transportere til Holken. Være der en uke for så å bli hentet igjen. --------------- Så inntil videre lever jeg i håpet. Likevel, det er mer enn et kne som bekymrer meg. Tiden. Den iler fort av sted, når man går mot de 77. Men ellers har jeg det bra. Hipp, hipp.
  3. 26 poeng
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
  4. Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
  5. I dag sa jeg opp jobben. Litt uvirkelig og skummelt, men mest av alt føles det riktig. Takk alle tilbakemeldinger her inne. Det har absolutt vert medvirkenden til valget jeg nå har tatt.
  6. Hei, jeg er en mann i begynnelsen av 40-åra frå Østfold, med 4-årig høgskoleutdanning innen IT. De siste 12 årene har jeg hatt jobb i staten som programmerer og "datamann"; en typisk åtte-til-fire-jobb, med stor fleksibilitet og gode kollegar. Jeg har trivdes helt greit i jobben, men heller ikke noe mer enn det. Nå er vi midt i en stor omleggingsfase og tre av seks ansatte i min avdeling har nylig sluttet. De neste to årene vil bil svært krevende, både fordi vi er i en stor omstrukturering, men også fordi mange store og tunge arbeidsoppgåver vil bli flyttet over på meg. I tillegg til den daglige jobben kommer det andre oppgaver på toppen av dette. Jeg har fram til nå hatt en 80%-stilling, med stor fleksibilietet og forholdsvis roliger dager, men den tid er nå over, og det blir mye ekstra jobbing med overtid fremover, og mye ny kunnskap å lære seg. Om jeg hadde vert brennende interessert i faget og jobben så ville det nok gått greit å fortsette, men jeg må ærlig innrømme at jeg i løpet av de siste årene sakte men sikkert har mistet interessen for IT-faget , og motivasjonen for jobben er nå svært lav. Og når ovenfornevnte med omlegging kommer på toppen av det hele, så vurderer jeg for alvor å si opp - innen kort tid. Jeg har ikke noe nytt arbeid å gå til, så det hele er selvsagt litt skremmende. Litt mer om meg; Jeg er fri og frank, har ingen barn/familie eller store faste utgifter. Har solid økonomi/ingen gjeld, og jeg har spart opp et ganske betydelig beløp de siste 10-årene. Eier ikke egen bolig. Jeg er absolutt ikke en person som tar "forhastede" beslutning, men jeg kjenner nå på hele kroppen at det føles riktig å gjøre en endring i tilværelsen. Min brennende interesse har vert friluftsliv og turer, men jeg har også et bredt spekter av andre interesser. Pga jobb har jeg aldri gjennomført noen lange turer over flere uker eller måneder, men stort sett hatt lange dagsturer, kveldsturer etter jobb m.m, sommer som vinter. 10-15 overnattingsturer i året. Fysikken er svært bra og jeg har solid erfaring med de fleste former for friluftsliv. Vel.. nå føler jeg tiden er inne for en endring i livet, en "pause" fra det dagligdagse. Jeg er ikke klar for å gå direkte over i noen ny jobb. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg vil videre i livet. Tanker som umiddelbart har dukket opp er feks å ta en langtur til fots i norge.. 4-5 måneder. Eller kanskje sykle nedover i Europa. Kanskje dukker både motivasjon, jobb og kjærligheten opp på veien. Jeg er en person som trives godt i eget selskap og er flink til å kose meg på tur. Jeg har hundrevis av kilometer og noen titals tusen høydemeter alene på tur hvert år. Rent økonomisk tenker jeg det vil gå greit med både ett og to års "pause".. men her kan det være endel ting jeg ikke har tenkt helt nøye gjennom..(?) Jeg kan også nevne at jeg også eier et lite firma som jeg vurderer å selge/overføre til ny eier før jeg evt begir meg ut på langtur. Jeg ønsker å koble av og ha minst mulig "forstyrrelser" i pauseåret. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget (som kanskje ble litt rotete).. men uansett, tanken på å si opp en trygg jobb er selvsagt skremmende, så jeg ønsker vel i første omgang bare å dele dette med andre, og kanskje få noen synspunker og tilbakemeldinger.
  7. 22 poeng
    20 Juli 2018 Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung! Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen. Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold. 21 Juli 2018 Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet). Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang.. Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under). Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall! Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!) Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen. Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.) Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder... På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen. 22 Juli 2018 Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne. Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold! Vi får en flott vandring langs med vatnet. Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass. Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste. Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være.. I varmen er dette oppsettet veldig bra.. 23.07.2019 Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen. Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!
  8. Etter inspirasjon fra @Memento mori prøver jeg meg på en dag til dag tråd fra årets vintertur i Gausdal Vestfjell. Skal prøve å oppdatere daglig så lenge vi har dekning 😍 Vintertur Gausdal Vestfjell Dag 1 Da er endelig årets «lange» vintertur i gang. Vi har hatt en fin dag på den korte turen fra Synstgardsetra til Svabekkbua. Overskyet, 2-3 minusgrader og lite vind. Planen er å gå fra bu til bu i fjellet. Teltet er med som backup, men med litt flaks blir det liggende i pulken. I morgen blir det isfiske! Klare for avgang fra Synstgardsetra Grått, men fin temperatur og føre innover Fremme ved Svabekkbua. En av Gausdal Fjellstyre sine hytter som står åpen for fri bruk. Fantastisk tilbud! Kveldsstemning i bua
  9. Tenkte det var på tide med treski, og hva er da bedre enn å lage dem selv? Helved av furu. De er ca 210 lange, bredde 135/95/110. Dette bærer i løssnøen! De er nå satt opp med telemarkbinding. Ei brei planke ble delt i to, den ene formet ferdig, og så tegnet over på den andre delen av planka. Tykkelsen ble teljet ut med øks. Tuppen dampes, og det settes bøy.
  10. Man kan jobbe nok til å leve, eller leve av å jobbe! Jeg er nok typen som holder meg litt utenfor boksen og a4 livet, veldig mange foretrekker trygge rammer rundt seg og ser på det som skremmende å ikke vite hva som kommer neste måned. Jeg kan vel med trygget si at de fleste jeg kjenner går å drømmer om å det ene eller andre, men ingen som tørr å gjennomføre det. Som du beskriver, så har du økonomien og mulighetene til det.... Hopp i det, det kan være litt skummelt til å begynne med, men herregud for en økning du vil få i livskvaliteten. Norge er mulighetens land, jobb er sjeldent eller aldri noe problem... så lenge du ikke MÅ ha en bestemt stilling, eller tåler å bli litt skitten på nevene! Et slikt år eller to kan se pent ut på CV'en så lenge du fyller det med innhold Jeg har flere kompiser som driver bedrifter, som kikker bevisst etter folk som har opplevd litt i livet og ikke bare gått skole og jobbet Vi i Norge måler ofte hverandre på hvor mye vi jobber. Det er sjeldent du hører noen som spør om hvor mye fri har du da? Jeg jobber turnus med med en del fri, jeg får stort sett alltid spørsmål om jeg ikke har to jobber, siden jeg har så mye fri?? Haha! Nei, jobbe har jeg ikke tid til. Jeg har alt for mange turer og drømmer som skal realiseres Vi mennesker er også preget av misunnelse og er ofte negativ til ting vi selv ikke klarer å gjennomføre, Som igjen gjør at vi finner på og konstruerer problemer i stede for å lete etter løsninger. Jeg kan helt ærlig ikke finne noe negativt med det du har lyst å gjøre. Joda, det vil nok komme tider der hverdagen føles litt vanskelig og tankene om du har gjort noe dumt vil komme, det er helt naturlig. Nei, fy søren! Gi gass.... gjennomfør og lev livet! Før du vet ordet av det sitter du der med familie, unger eller full av sjukdom å angrer på alt du ikke fikk gjort
  11. Ringebufjellet med frue og ungene. +2 til -4.5. Topp tur!
  12. Vintertur Gausdal Vestfjell dag 2 Dag 2 på tur og skuldrene begynner å komme ned i behagelig posisjon. I dag har vi tatt en laaaang frokost i bua før vi spente på oss skia og utforsket nærliggende vann. Vi har fisket i timesvis uten resultat, men det er helt greit. Det har vært fin temperatur og vi har til og med sett sola i perioder. I morgen må vi litt tidligere opp for å rydde bua. Da setter vi kursen mot Revsjøhytta og vi får en litt lenger dagsetappe. Det blir deilig det også. Her følger noen bilder fra dagen. Fin utsikt fra utedassen i dag tidlig Optimistisk fisker Optimistisk fisker 2 Svabekkbua i månelys
  13. Som du sikkert skjønner av overskriften ble januarturen av den svært enkle sorten, en vaskekte lavterskeltur. I ånden av dette orker jeg ikke å legge ut i det vide og brede, det skjedde egentlig ingenting spesielt på denne turen, heldigvis. Når jeg tenker meg om gjør det kanskje ikke det på noen av mine turer, heldigvis for det også. Kort oppsummert kan jeg si at sekken var tung, formen var dårlig og turen var akkurat så kjedelig som jeg håpte på. Kvelden gikk med på å glane i bålet, drikke et par pils og spise pizza. Det å kjede seg er sterkt undervurdert og noe alle burde prøve innimellom. Etter ei natt der jeg sov bare sånn passe godt, pakket jeg sammen og gikk hjem. Enkelt og greit. Jeg lover at det skal komme litt flere bilder, og kanskje litt mer tekst på de kommende turhistoriene. Fram til da, husk å kjede deg litt og ha en fisefin dag! En kjedelig kveld foran bålet. Pizza er helt super turmat på lavterskeltur. Se hele artikkelen
  14. Kanskje litt på siden, men like vel. Da mine sønner var små gjorde jeg det jeg kunne i forsøket på å så et friluftsfrø i dem. Jeg tok dem med på tur, lå i telt, sommer og vinter og fulgte dem gjennom flere år med speideraktivitet. Men hva skjer? Etter at de begge er blitt voksne så har de stort sett fått andre interesser, men kanskje har jeg like vel klart å plante en friluftsinteresse i dem som vil spire og vokse senere i livet. Stor var gleden da min yngste sønn som 17 åring melte seg inn i HV ungdommen. "Speider for voksne" som han kalte det. Her får han nok praktisert en del friluftsliv og samtidig lære mange ting som kan være nyttige når han en dag skal inn i militæret. Nå er han 19 år og i dag utfordrer han vinteren i Minesota hvor de sist uke registrerte en effektiv temperatur på -53 grader C. Jeg får bare håpe at han også husker noe av det jeg har forsøkt å lære ham om vinter og kulde. Skal jeg være ærlig så blir jeg litt misunnelig på det disse ungdommene får være med på. https://www.facebook.com/norex2019/?__tn__=%2Cdk%2CP-R&eid=ARB5Q5veeolcbaHpBybgH2TzE0QWGrQb-FF8GIOMhEyLpU6l_dB-Aq9lNkVDdkYxPv0WPTG7Ot_RT9SX
  15. 15 poeng
    Over: Første strøk viser den store kontrasten Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet. Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene. Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro! Over: Arn (1,5) imiterer de voksne. Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn. Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen. Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet. Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver. Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag. Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt. Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på. Vi gleder oss allerede til neste års dugnad. Fjellhilsen fra Martin Gjellestad Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014. Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen. Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
  16. Fredag 1.2.2019: Da var tiden kommer for helgetur. Det spøker veldig for turen, det er meldt 12m/s med vind -12 grader og det er kolonnekjøring på rv7. Jaja, vi kjører fra Bergen og tar kjangsen. Veien er heldigvis åpen, men det kan innføres kolonnekjøring på kort varsel. Ved ankomst Dyranut var været ganske heftig. Det blåser minst like mye som det var meldt, og det er mye kaldere enn meldt. Vi legger i vei ut i mørket ca. kl 18-19 med kun skibrillene og hodelyktene stikkende utenfor dunjakken. De som er på treningsleir for Expedition Amundsen er i full gang, kanskje 20-40 personer ute i terrenget. De skal jo normalt ligge ute denne natten, men det ser ut til at de trekker tilbake til Dyranut, det ble kanskje litt for heftig å sove ute i det været? Vi tar ikke hintet, og fortsetter ett par kilometer og slår opp leir. Vi treffer kun èn person resten av helgen, på scooter... Jeg lar videoen fortelle resten, den ble ikke så veldig lang. Med kulig og temperaturer ned mot 30 minus var ikke fingre og kamera alltid på lag. Men ett GoPro hero lar seg faktisk betjene fint med tykke votter Kos dere:
  17. Strålende dag i dag, og mens nesten alle andre dro på skitur, tok jeg en trugetur til Gaupekollen i Maridalen. Det var mye og løs snø, og siste bratte stykket mot utsiktspunktet brøytet jeg sti, fin trim.
  18. Den er støpt i glassfiber med bevernylon trekk. Den skal få Cordura, men det må jeg bestille fra Extremtextil. Jeg har noen bilder fra prosessen frem. Pluggen til formen. Den er laget av membranplater og mye glassfibersparkel Pussing og et lag med polyester og gelcoat Litt formgiving Da har jeg støpt av pluggen og fått en form til å støpe i. Ferdig støpt pulk og montering av sledebelegg. Dette er det samme belegget som er på hundesleder. Sying av trekk og stropper. Montering av aluskinne ,stropper og trekk
  19. Da har jeg laget meg pulk. Det ble mye jobb, men er fornøyd med resultatet. Håper å få testet den i februar
  20. Takk til alle dere som har husket på meg, med likes, innlegg og PM. Det er ikke til å unnslå at denne tiden har vært ekstremt vanskelig, men det er godt å ikke føle seg helt alene. Hele tiden leter jeg etter løsninger og sist ut er å surre en støttebandasje rimelig stramt rundt kneet. Pr nå føles det ganske bra, så får tiden vise om det er bedring å sikt. Legger ved et virkelig inspirasjonsbilde. Jeg er på vei ned fra Holken i et skikkelig drittvær, en stund vurderte jeg å slå ler, men satte meg i stedet i ly bak en stein. Og så tok jeg min første selfie. Egentlig klafrer jeg ikke å sette de riktige ord på situasjonen, men det jeg følte: "Jo, til tross for at jeg var våt, kald, sliten, trett og sulten var jeg likevel i mitt rette element - jeg var lykkelig" Mvh Tom
  21. Vært litt skeptisk til å ta med barna på isklatring. Redd de bare ville bli frustrere siden det skal litt krefter til for å få satt øksa. Men i dag testa vi og det var ikke mye å bekymre seg over. Unga klatra som bare det og fikk jo helt overtenning på is 😀 kjempegøy 😀 ble lite voksenklatring men viktigst er å rekruttere og å gi en bra start for de. Isen var ganske myk og fin og det gir litt mer mestring også. Vi har nesten vår egen lille spott like ved Kinnartangen, Hyggen like utenfor Drammen.
  22. Overnattingstur til Øyungen med en kollega i helgen. Relativt folksomt rundt vannet men det må man vel regne med. Litt sol fikk vi også.
  23. På veg rundt bildevatnet på sotra. 3.5°C og småregn. Utsikt austover retning bildøy og bergen edit: I sørenden:
  24. En veldig fin uttalelse av en som måtte "trykke på den røde knappen" og bli hentet ut i vinterfjellet. Det kan skje den beste! Og her synes jeg det rette ble gjort når dem møtte dårlig vær. Jeg, @Elisabethsk, @Tessatroll og to grønskyer passerte denne familien litt tidligere på dagen, og vi hadde tatt samme vurdering om at det kom til å være vind men burde gå greit. Fallvinder fra Jøkulen gjorde det til at pulker veltet og bikkjer streiket. Vi fikk satt opp ett telt og stablet bikkjer og folk inn for å vente 5 timer på bedre vær. Nå har det vært en stund siden det har vært en tråd om hvor teite folk er som går ut i sjitvær og må bli reddet, i de fleste tilfeller har det vært en vurdering som har gått feil, eller noe annet uforutsett som har oppstått. Så grunnen til at jeg poster denne artikelen er at jeg vil at "hylekoret" skal tenke seg litt om før man begynner å synse om redningsaksjoner som det nok blir flere av når vi går inn i den lysere tiden av året. Det finnes selvsakt folk som gjør idiotiske ting, og jeg synes det er bra at det diskuteres på en saklig måte, men hold dere til fakta! https://www.nrk.no/hordaland/fekk-seg-ein-laerepenge-i-fjellet-da-heile-familien-matte-bergast-1.14436025
  25. Gausdal Vestfjell dag 3 og 4 Dag 3 begynte veldig bra med hardt fint føre fra Svabekkbua og over Mossjøen, men etterhvert som vi gikk i retning Tverrlitjønnet (Heretter omtalt som Styggtjønna) ble det mer og mer løssnø og vi brukte altfor mye krefter på å trekke pulkene med oss. Det som på kartet så ut som et «lite» parti med koller og småskau ble utmattende. Vi sto til knærne i løssnø og det så mørkt ut for å nå Revsjøhytta, «bare» 6 kilometer fremme. Når vi kom til Styggtjønna var kreftene brukt opp og vi måtte vurdere om vi skulle fortsette mot Revsjøhytta eller slå opp teltet. Etter en kort rådslagning i styret ble det besluttet å slå opp teltet ved Styggtjønna. Ekstra bonus var at Telia ikke kunne diske opp med mobildekning ved Styggtjønna. Det derfor en oppsummering av dag tre og fire i dag. Med teltet vel oppe smilte livet igjen og vi fikk med oss en flott solnedgang. Det ble en trivelig kveld i teltet, med god mat, litt tvilsom drikke og kosefyring med brenneren. Fullmåne over teltet. Morgenen forløp som morgener i teltet skal forløpe. Rolig tempo og god frokost. Målet var imidlertid altoppslukende. I dag skulle vi til Revsjøhytta. Avgang cirka 11 og føret var ganske godt. Hardt og fint. Nå gjaldt det bare å holde farten før sola fikk taket på skaren. Flott utsikt mot Langsua Nasjonalpark. Herlig! Bare en kort etappe igjen til Revsjøhytta. Herlig syn. Og enda bedre å sette nøkkelen i døra og fyre opp 2 x Jøtul Vi hadde egentlig tenkt å avslutte turen på Nordbua, men det er så fint her ved Revsjøen at vi har bestemt oss for å bli her å fiske og slappe av i morgen.
  26. En tur til den lokale fjelltoppen som sørger for å holde kroppen og hodet vedlike. En mnd siden siste bratte tur, så det kjentes! Avblåst og hard sny, men supre trugeforhold i nord.
  27. Kilimanjaro var hovedmålet mitt for 2019...: ... og jaggu kom jeg opp, gitt. Den bekymringen for været som jeg ga uttrykk for i utfordringstråden ovenfor, fremstår nå i etterkant som så ultrapessimistisk at det nesten er til å le av En og annen regnbyge ble det - ja til og med en haglbyge - men været var egentlig helt greit. Og ved toppstøtet hadde vi direkte flaks: lite vind, fullmåne som erstattet hodelyktene og sol på toppen - så å si perfekt. Mange har skrevet mye om Kilimanjaro allerede her (det er bare å søke), så jeg har tenkt å gjøre det enkelt for meg selv - her blir det bare et utvalg mobilbilder ispedd en og annen forklaring Siden jeg glemte å innhente tillatelse til å publisere bilder av turfølget (som viste seg å være to trivelige trønderdamer), får det bli fokus på naturen. Ifølge GPS trackingen på mobilen, ser Machame-ruten slik ut (grønn=start, rød=slutt), til sammen i overkant av 60 km: Machame Mye folk ved starten, flott natur med spennende fauna og flora: Shira Nydelig utsikt i mange retninger: Lava Tower En vandretest i alpin ørken, ispedd haglbyge: Baranco Åpenbarer seg nederst i dalen ned fra Lava Tower, og neste morgen venter Baranco Wall og regnvær Karanga og Barafu Natten min i Karanga var ikke god, og ferden til Barafu var preget av skikkelig dårlig mage. Guiden Isack insisterte på å ta dagsekken min. Kjernekar Kibo/Stella/Uhuru Turen oppover gikk sakte i måneskinn, og på toppen ventet en lett avdempet sol og flott utsikt til disige omgivelser: Millenium og Mweka Turen nedover ga enda mer syn for øynene, skikkelig luft for lungene og til slutt en øl for magen før diplomseremoni Machame Avslapning ved Machame Aishi Lodge, før jeg tok flyet tilbake til jobb, mens turfølget dro videre til både safari og Zanzibar, heldiggrisene Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å prøve meg på Elbrus ila et år eller tre - dette gikk jo riktig bra, jo
  28. Det som er så pussig er at vi i Norge, som er de i verden som kanskje har best økonomi, tryggest rammer og et sikkerhetsnett av en annen verden er de som reserverer seg mest mot å realisere drømmer. Men når vi får dyttet inn med t-skje at vi skal gå skole med topp karakterer (eller så får vi jo ikke jobb) for så å jobbe slavisk de neste 40 årene for å finansiere hus, bil, hytte og dyre hobbyer. Vi er så opptatt med å jobbe at vi sliter oss ut å har problemer med å finne tid til å fylle livet med innhold. Hver dag må ikke være produktiv eller ha innhold. Det går an å kose seg med å ikke gjøre noe! Huset skal se like flott ut som naboen sitt, men vi har ikke tid til å bruke huset for vi må jobbe for å betale det ned. Hytte må vi også ha, men den får vi bare brukt 2 - 3 helger i året for at vi må jo reise til syden, dra vekk i helgene, selge vaffler for idrettslaget så ungene får være med på håndball, fotball, hockey, korps å alt mulig annet. Å de skal jo selvfølgelig kjøres til døren og hentes tilbake til døren. Nei, fyll livet ditt med innhold... hva som er innhold og kvalitet er det bare du selv som kan definere. Men ikke gå i fella at du må oppleve det alle andre har lyst å oppleve. Da blir det fort jag etter opplevelser og man rekker plutselig ikke over alt.
  29. Ingen langtur, Ble knapt svett. Og selv om turen gikk gatelangs i Benidorm hadde jeg hele tiden målet for øye, fjellene i bakgrunnen med Puigcampana som raget 1408 moh. Men er jeg heldig og om gode råd nr 517 slår til så kanskje jeg igjen får en tur dit før 1 april da vi setter kuren hjemover. Godt å ha noe å strekke seg etter. For veien til «Godt råd nr 517» har vært lang. Sist jeg var på Hardangervidda var i mai 2017, en tur som endte med at jeg måtte bytte kne 30 juni samme år. Og tiden etter har vært et langt smertemareritt forårsaket av at en nerve ble skadet under operasjonen, og som har ført til at jeg stort sett har vært inaktiv. Men så var det «godt råd nr 517» da: Stram støttebandasje rundt kneet. Når sant skal sies har jeg gått med denne noen dager, og faktisk i løpet av en dag lagt i snitt over 5 kom bak meg. Og jeg har gjort følgende erfaringer: I begynnelsen tok jeg den av om natten, men straks den blir tatt av melder Pinex Fortesmerter x 2 seg ganske så umiddelbart. Derfor tar jeg den kun av i korte perioder for å lufte beinet. Om jeg er smertefri? Langt i fra, men så lenge jeg ligger rett under behovet for Paralgin Forte så er jeg fornøyd. Og nå er jeg spent: For det kan ende med et gedigent magaplask. Eller det kan også hende at i august 2019 står jeg utenfor bilen, fester bildet for mitt indre øye . og sier ennå en gang: «Holken here I come. Men da må jeg doble og doble dette bildet mange ganger:
  30. Jeg har som mål å gå på 200 lokale fjelltopper i år. I dag var jeg på nummer 15. Sesongstarten har vært svært tung, men alt for mye vær og alt for mye snø. Toppene er lite egnet for skigåing i dypsnøen, så det er brukt en kombinasjon av fjellski, høye gamasjer, piggsko, truger eller høye fjellstøvler. I dag gikk jeg med skisko til en topp på bare 150 meter. Jeg var der den 16 januar også, da var det dyp snø, men nå var den snøen blåst bort. Det er ingen is under snøen, og myrene er fortsatt våte, så lett å tråkke seg våt. I går var det finere forhold. Hadde en plan om å komme meg på toppen av Torghatten med ski på sekken, bare for å ha gjort det, men skiene ble parkert nede i fjellsiden, så gikk jeg opp på beina. Bratta var snølagt men uten is. Ganske tungt, men godt når man er oppe.. Når jeg nå ser på bilder fra disse turene så har jeg nesten glemt de. Det var et gammelt sagn om at en vikinghøvding her ute kappkjørte med Olav Trygvasson ned dette fjellet. Hver sin lysst!
  31. Do it. Jeg sluttet i min forrige jobb i mai og rømte til skogs for å finne meg selv. Jeg fant ingenting og endte opp tilbake i samme bransje, men det var noen lærerike og avstressende måneder og derfor vel verdt det.
  32. Jeg laget en 8 fots igloo i kram snø som en test rett før jul. For et par dager siden, tok jeg ei skøyteski siden den hadde fint spenn, brukte den som mal og jevnet den utvendig. Så har det snødd oppå den. Er blitt så perfekt at den nesten ser kunstig ut! Har sovet en natt i den. Den har fått et mildvær på seg, slik at den satt seg. Legger ved noen bilder av bygginga, som tok ca 4 timer. På kvelden. Dagen etter i dagslys.
  33. Nest øverste post er oppdatert som følge av dette litt klisjepregede bildet : Slett ikke utenkelig at det blir noen ord og bilder om turen når jeg kommer meg tilbake til Norge Edit: Noen ord og flere bilder er lagt her:
  34. Har omtrent ikke sett sola siden jeg forlot Tenerife for en drøy måned siden, så drit i iskalde minusgrader, vind og gjenblåste skiløyper, det var sol i dag. Endelig 😀 😎
  35. Det er vel Obligatorisk med å legge ut bilde av telt i stua, og værtfall når du har 2 samtidig. Fikk besøk i dag, skulle bytte et telt mot et annet. Jeg hadde slått opp et par av mine så han skulle få testet litt annet samtidig, som seg hør og bør når to telt nerder møtes. Trolltind blir høyt og stort i forhold. Bare Mil 1. Han fikk også en titt på Duplex og Zpacks tarpen😀
  36. Første tur med nedoverski denne sesongen. Fantastiske forhold, med tanke på føre og omgivelser. Siden det ble litt utpå dagen måtte hodelykta på nedover. Øy i Troms😊
  37. Nå har jeg jo blitt den lykkelige eier av et Unna også. Makan til dobbeltmoral og hykleri.
  38. Har altid med meg en Stor smartstore plastkasse med meg på vintertur, Fine å pakke i også flotte til å bruke som bord! Har hatt Primus stånede på denne, men har gått å fundert på å videre utvikle denne... Så etter 2 Dager i Boden er resultatet klart, Må si meg meget fornøyd, god plass til primus og kjeller på Kryssfinerplata som er limt fast i plastkassa, Ikke den beste finish på prosjektet men planen er å gjøre samme løsninger på Zarges Kasse, da plast og streng kulde over lang tid ikke altid er forenlig.
  39. 12 poeng
    Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  40. Liten trugetur i Østmarka i dag med kaffepause ved Eiriksvann. Fint med nysnø på trærne.
  41. Vintertur Gausdal Vestfjell dag 5 I dag kom turfølelsen virkelig og det er jo litt typisk når turen går mot slutten. Larsen sto opp i sjutida som vanlig, mens jeg sov godt til over ni. Luksus å stå opp til god, varm stue og kaffe på termosen. Helt suverent. Etter frokost var eneste plan isfiske. Vi pakket en pulk og la i vei til Storfisktjønna. En rekke hull ble boret og vi prøvde alt fra Mormyshka til store røyeblinker uten resultat. Men, så, plutselig napper det på blinken til Larsen. Det napper kraftig et par ganger før den sitter. En herlig kubbe av en ørret. Minst 700 gram. Litt utpå kvelden sniker nok denne seg mot kiloet. Virkelig flott fisk, men det ble med den ene. Vi returnerer etterhvert mot bua, gjør opp fisken, salter og steiker den i rikelige mengder setersmør. Herlig! Etter en pause i bua spenner vi på oss skia på nytt og går til Storfisktjønna. Dessverre uten resultat og vi returnerer for å nyte siste rest av godsaker. I morgen går returen mot parkeringa på Synstgardsetra. Det er rundt 11 kilometer så vi håper på minusgrader og godt føre. Vi sitter nå i bua og kjenner litt på følelsen av at det er trist denne fine turen er over allerede. Samtidig blir det fint å komme hjem til familien. Dette er medisin i en hektisk hverdag med jobb og familie og vi er heldige som kan ta oss en timeout på 5-6 dager 😍
  42. Kjempelur tråd! Jeg har modda en snøbrettjakke av merket Armada, lagd i California USA, kjøpt på www.skistar.com.no. Synes mange modeller snøbrettjakker er riktig fine, praktiske og ikke minst billige, sett i forhold til ekstremt dyre turklær. Kjøpte en som var et nummer for stor, sydde opp ermene 4 cm (en pølse innvendig midt på underarmen som samtidig funker som vind- og snøsperre). Sydde også på klips for å avlaste glidelåslukningen nede foran. Til slutt en remse vaskebjørnpels til omkring tohundrelappen fra eBay. Modellen har lufting under arma, en stor innerlomme i netting, to rommelige skrålommer foran og en mindre brystlomme på venstre side. Tre-veis stramming på rommelig hette, stramming ned og snøskjørt. Vannsøyle 10 000 mm sier omtalen på nettbutikken bak linken (over), men har ikke testa kreasjonen i regn/sludd. Men 99% vindtett er den. Ferdig modda ble vekta 1 375 gram. Går med pulk så vekta spiller ingen stor rolle.En kveld med saks, nål og tråd, så var den ferdig, veldig praktisk!
  43. Oppkvikkende hjemvei fra jobb i dag, fra busstoppet ved Tennebekk over Gravdalsfjellet og Holefjellet til Kringsjå - med en stopp ved Viggohytten for pølser i lompe, eple til dessert og kaffe for å holde varmen Lenge siden Coleman-en har fått luftet seg! Fin liten tur i godt vær
  44. Hilleberg la ut en kjekk liten video i dag, der de gir et lite innblikk i fabrikken sin i Rapla, Estonia Syntes det var fint å se at det var litt low-key, og at det ikke bare er store bråkete helautomatiske maskiner som får inn stoff i en ende og ut kommer et telt i den andre.
  45. 10 tips til en vellykket tur med barna Mine beste ideer Her har jeg samlet mine beste ideer til hva man kan gjøre for at turen blir vellykket sammen med barna. På de mange turer med barna har jeg lært en helt ny måte å være på tur. Før jeg fikk barn var jeg opptatt av å gå langt og få noen mil i beina. Barna er mer opptatt av hva der er mellom A og B og jeg har måtte lærer meg å senke tempoet. Barna er gode til å være i nuet og oppdager ofte mye spennende på deres vei. Et grunnprinsipp er å fokusere mindre på antall kilometer og mer på antall timer vi er ute. Tips nr. 1 Komme seg av sted i en fart Det kan noen gange være et tiltak å komme seg av sted. Derfor har jeg alltid en ferdigpakket dagstursekk klar. Det siste jeg gjør når jeg kommer hjem fra tur er å gjøre sekken klar for neste tur. Det eneste jeg da mangler er mat og drikke før vi er avsted igjen. Dette har jeg i sekken: Sitteunderlag Førstehjelppakke Fyrstikker + tennbriketter Knive til barna Sporboka, mineralboka og plantebok Kikkert Kamera Drikkeflaske Forstørrelsesglass Sejlgarn, 10 m tykt tau Lykt Bålkjedel Fryseposer (til å samle ting i) Kart og kompass Liten sag Øks Små esker til å samle insekter i kopp, tallerken og bestikk Tips nr. 2 10 fingrer Når vi er ute på tur spør ofte barna når vi er fremme og hvor lang der er igjen? Da kan man forklarer det på en enkelt måte som de lett forstår. Jeg deler inn dagsetappen i ti fingrer og så kan jeg for eksempel si «nå har vi gått 5 fingrer» altså er vi halvveis. Tips nr. 3 La barna få bryne seg Jeg prøver og la barna få gjøre mange av oppgavene på turen. Det er klart at alt går mye hurtigere hvis jeg gjør det selv og det kan være fristene og blande seg, men du verden som de vokser når de selv klarer det. Her er eksempel på oppgaver de kan lære seg. Orientere med kart og kompass Fyrer opp bål Lage mat på bål eller primus Sanke ved og felle trær Sette opp telt, hengekøyer og gapahuk Hugge ved med øks Tips nr. 4 Sove godt og varmt gjennom vinternatten Vinterstid bruker vi 2 tresesongers soveposer til barna av typen Helsport Alta 170cm. Med lue og «hals» holder du deg god og varm gjennom hele natten Pass på å ikke ha for mye klær på, da blir du bare svett og kald. Ett sett ullundertøy er passende på høsten og et sett med ull og fleece på vinteren. Hell varmt vann (ikke kokende) på en metalflaske med skrulokk og ta med ned i soveposen, den vil hjelpe til med å holde deg varm. Hvis du bare har et tynt liggeunderlag kan du legge dine klær under hoften og ryggen, det hjelper på komforten. Hvis du sover lett om natten og ikke er vant med å sove ute, kan det være godt å ha med ørepropper. Tips nr. 5 Overraskelse På overnatting har vi alltid med en overraskelse eller to. Det kan for eksempel være: ballonger, stjerneskudd, fakler, kinderegg, sjokolade, såpebobler eller et spill. Her er det bar fantasien som setter grenser. Tips nr.5 Wallkie talkie I fjor kjøpte jeg 2 radioer. Da kan barna dra ut på egne turer og jeg kan holde kontakt med dem. Thomas på 6 år sov ute alene i 27 minus. Da hadde vi god kontakt med han underveis på turen hans. På ski er ofte storebror Martin litt hurtigere end tvillingene. Så da suser han av gårder alene og jeg kan kalde han opp når vi skal samles til lunsj. Tips nr.6 Vannlek med en ekstra vri Vann er definitivt barnas element og de elsker å plaske i vanndammer. Da bruker jeg å tape rundt beina med sølvtape og vupti da har barna vaders. Gjett om det er populært! Tips nr.7 Naturfotograf La barna stå for fotografering. Dere kan eventuelt kjøpe et vanntett kamera som tåler en støyt. De fleste merker har spesielle barnekameraer som er enkle i bruk. Når dere kommer hjem fra turen kan dere printe ut bildene og bruke dem i barnas turdagbok. Tips nr.8 Ha med venner Vi har hatt stor glede av å ha med barnas venner og det er stor stas og dele opplevelsene sammen. Noen gange har vi også vært flere familier avsted, det er utrolig hyggelig og sitte så mange rundt bålet på kvelden. Tips nr. 9 Faktabøker Vi har alltid med faktabøker på tur. for det hender ofte at vi undre oss sammen over et eller annet og da kan barna selv finne svar i bøkene. Vi lærer hele tiden noe nytt. Tips nr.10 Fra stua til villmarka med barna i 4 trinn. Lyst å prøve krefter med villmarka sammen med barna. Her er 4 trinn som kan hjelpe dere av sted på en fin måte for store og små. Trinn 1: Dere lister dere rundt i huset på jakt med en pinne i hånden. Dere skyter en pute, flår av skinnet, og slår leir i stuen med telt og sovepose. Bål kan lages med et par sykkellykter og litt ved. Trinn 2: Dere drar igjen på jakt, men denne gang er det ute i hagen. Dere slår opp telt, tenner grillen eller bålet, og steiker pølsedyret dere har fanget. Gjett om barna synes det er gøy!? Trinn 3: Nå bruker dere erfaringer fra trinn 1 og 2 til å pakke bilen med alt dere trenger, og kjører til en fin plass i skogen. Her setter dere opp leiren. Det gir trygghet og være i nærheten av bilen, og det er enkelt å pakke når man ikke skal bære så langt. Hvis dere har glemt noe, kan dere lett kjøre en tur hjem. Trinn 4: Med all erfaring fra tidligere trinn er dere nå klare for «villmarka». Pakk sekkene og dra til en plass dere kjenner fra før. Disse trinnene gir både barn og voksne en god trygghet og mestringsfølelse. Det gjelder å starte langsomt, og heller øke i takt med de erfaringer dere får underveis. I denne filmen "vinterskogen kaller" for du gode tips og ideer til vintertur med barn. Se den gjerne sammen barna så også de kan bli inspirert
  46. 10 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  47. Lørdagens utflukt foregikk med hund og slede (for første gang). Trivelig med drahjelp selv om vi på to føtter ikke fikk trimma oss noe særlig på denne turen.
  48. En kjapp tur opp på lokalt fjell i øyTroms. Herlige kjøreforhold, men kunne gjerne vært litt mer sny😊
  49. Denne ble ferdig på lørdag...
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00


×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.