Vinnerliste

En natt under åpen himmel, med fullmåne og sesongens første nordlys.

Dette er så kunnskapsløst at det knapt er verd å svare på. Geologiske og historiske perioder er to forskjellige ting. Havstigning som følge av smelting av is på land er veldig godt beregnet, og den er betydelig. Det verste er allikevel menneskesynet som ligger bak her. Det vil «tynnes ut i rekkene» når det blir vann- og matmangel, så det er bedre at vi som har så mye heller sparer på skattekronene.. Påstanden om at vi ikke kan endre på dette er helt uten begrunnelse. I over 50 år har klimaforskerne vist hvilke mekanismer som ligger bak oppvarmingen, og hvilke effekter dette vil få. Vi ser nå akkurat det de har advart om. Men dette er også den gode nyheten. Fordi da vet vi hva som må endres. Vi må bli utslippsfrie. Og det største hinderet mot å bevege samfunnet den veien er at vi lar kunnskapsfornektere få politisk makt, og at ikke vi lar konspirasjonsteoriene få avfeie forskningen.

Før helgen ble det en veldig kort torsdag-til-fredag telttur og første tur siden vi gikk i mål med Norge på Langs for 3 uker siden. Nøyde meg med noen hundre meter inn i Oslomarka, fremdeles på let etter den perfekte kortreiste plassen ingen andre vet om (lykke til). På menyen stod smashburger på kvistbrenner. Burgerstekingen ble uintensjonelt "mindful". Fuktig kvist gjorde at det tok en liten evighet å få ordentlig fyr, som fort ble kvelt ut når jeg la på mer🙃. Vel så var det egentlig helt fint å bruke veldig lang tid på en enkel oppgave. Det er jo litt av poenget med å dra på tur i hverdagen. Oppe og avgårde for jobb tidlig neste morgen!

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Vi fikk klemt inn en liten tur i Oslomarka, lørdag til søndag. Gikk vel ca 5km hjemmefra. Oppdaget en beverdam i Østmarka i sørenden av Lutvann. Teltet ved Kroktjern. Må få gjort noe med sovepose-situasjonen til hunden. Non stop dogwear Ly i størrelse small er ca dobbelt så stor som den trenger å være, og ikke varm nok. Å legge dunjakka utenpå funker, men jeg har lyst til å sy en mindre og tjukkere til krabaten.

Tidligere så har jeg gått fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. I dag så gikk jeg de to siste som er Breitinden/Stortinden (910 moh.) og Kvasstinden (1010 moh,). Turen var på over 7 km og tok mere enn 6 timer. Så nå har jeg gått alle syv fordelt på to turer. Breitinden/Stortinden er midt i bildet. Kvasstinden er bak til venstre: Kvasstinden sett fra Breitinden/Stortinden : Breitinden/Stortinden sett fra Kvasstinden; Kvasstinden midt i bildet og Tvillingan bak til venstre:

Dro rett fra Hardangervidda( dårlig fiske, mye folk og mye sauemøkk) til ett av mine favoritt områder på svensk side inn for Femundsmarka. Ikke knott, ikke mygg, ikke fålk ( med å), bare fisk, kos, stillhet, friluftsliv på sitt beste. Kjenne på godfølelsen av at jeg har jerv og bjørn i området, noe som gir friluftslivet en ekstra dimensjon for meg.

Man får ventilert litt, kastet litt skit på temaer samfunnsproblemer som opptar oss i hverdagen og det kan umulig være negativt at vi er litt uenige her inne. Det er jo ingen person angrep eller ufinheter? 🤔 Det blir fort kjedelig om alt skal handle om hva vi har kjøpt eller hvilket telt som er best 🤣 Hold tråden gående og moderer heller om det blir ufinheter.

Du har rett og slett ikke den fjerneste anelse om hvordan forskningen fungerer. Man tester hypoteser og teorier, og legger det frem for fagfeller som prøver å plukke argumentasjonen fra hverandre. Så kommer nye forskere med nye data og hypoteser som bringer feltet stadig videre. Dette ligner ikke på noen sekt jeg har hørt om.. Det skeptikerne glemmer er at om en forsker viser at de modellene klimaforskningen i dag bruker er feil, så ville det gitt en nobelpris umiddelbart. Tenk hvor bra det ville vært hvis alle Youtube-ekspertene der ute hadde utsatt egen argumentasjon og egne kilder for den samme kritiske vurderingen som forskerne gjør..

Hvilken galskap tenker du på da? Jeg tror om man velger å lene seg på det 98% av forskningen tilsier så er det fornuftig, å sammenligne det med en religiøs sekt blir ganske søkt for meg. I forhold til klimakrisen og menneskeskapte klimaendringer er vel dokumentasjonen ganske mye mer solid enn hva som presenteres som fakta i forskjellige religioner. For å si det mildt. Jeg lurer litt på hva som skal til for å overbevise deg? Om det ikke foreligger nok fakta/forskning allerede har jeg en mistanke om at det aldri vil skje. Minner mer om en religiøs sekt det spør du meg.

Den eneste «galskapen» jeg forbinder med Covid og -vaksiner var alle konspirasjonsteoriene. Covid-vaksinasjon får score 79 av norske innbyggere på en 0-100-skala hvor 0 er «totalt urimelig» og 100 er «fullstendig rimelig»: Chapter 20: How (un)reasonable were the pandemic measures according to citizens?

3 . etappe i mitt Norge på langs i etapper-prosjekt, sykkeltur fra Haugastøl til Vinstra, ble gjennomført over 4,5 dag. 40 mil og 7300 høydemeter. Jeg tok utgangspunkt i Rallarvegen, Kongevegen og Mjølkevegen da jeg planla ruta. Forrige etappe var en skitur fra Haukeliseter til Finse, men jeg startet turen på Haugastøl for å få med meg hele Rallarvegen. Rallarvegen er virkelig en flott sykkelrute som jeg mener alle bør få med seg. Da jeg syklet Rallarvegen var det veldig mange færre folk enn jeg hadde regnet med på en lørdag. Det var nok fordi det var meldt dårlig vær og at sesongen begynner å gå mot slutten. Heldigvis for meg slo værmeldingen feil og jeg hadde sol og opphold den dagen. Da Rallarvegen var unnagjort så var det bare å stålsette seg for turens første ordentlige motbakke, Bjørgavegen fra Aurlandsvangen, opp Aurlandsfjellet. Det er en stigning på ca 1300 høydemeter, men jeg ga meg etter ca 1100 og slo turens første leir. Det var ikke lett å finne en flat teltplass. Det var like før jeg ga opp og satte opp teltet rett ved veien, men jeg fant heldigvis en plass et lite stykke unna veien. Dagen etter var det å fortsette opp til toppen. Vel oppe var det litt opp og ned i skjønne, dog golde omgivelser, før jeg rullet ned til Lærdalsøyri. Der ble det en kanelbolle og en kardemommebolle på bakeriet, jeg ville ikke velge, og litt sightseeing i den godt bevarte "gamlebyen". Fra Lærdalsøyri var det å følge "Kongevegen". Kongevegen er, til forskjell fra Rallarvegen, oppstykket og til tider veldig utfordrende å sykle. Noen steder måtte jeg bære sykkelen og andre steder trillet jeg fordi det rett og slett var for bratt. Hvis det hadde blitt brukt litt ressurser på å tilrettelegging så tror jeg Kongevegen kunne blitt Rallarvegen for viderekomne. Teltplass nummer 2 var ikke like idyllisk som den første. "Alle" potensielle teltplasser var for innmark å regne, så jeg endte opp med å telte ved siden av veien, rett ved et forlatt hus. Veien var heldigvis ikke veldig trafikkert så det var ikke noe problem å få sove. Neste dag ble en klissvåt affære. Planen var å ta Kongevegen over Filefjell fra Maristova til Thomaskyrkja, men siden det var dårlig vær og av og til torden tenkte jeg det var best å holde seg nede i dalen så da ble det å sykle langs E16. Det gikk forsåvidt greit da det stort sett var en bred veiskulder og lite trafikk. Ved Tyinkrysset stoppet jeg på Joker og kjøpte oppvaskhansker som jeg tok utenpå ullvantene. Etter Tyinkrysset svingte jeg omsider inn på "Mjølkevegen". Etter å ha sett etter et sted som ikke klassifiseres som innmark og syklet forbi diverse stengte overnattingssteder ble det til at jeg la slo meg ned på verandaen til en stengt campingplass/grendehus(?). Etter en nervøs natt som lovbryter, ryddet jeg etter meg, dro jeg på meg de våte klærne og fortsatte videre. Dagen begynte med en god motbakke opp Slettefjellvegen så jeg fikk fort varmen i meg før jeg trillet ned til Beitostølen hvor jeg spiste lunsj og handlet inn litt proviant. Så bar det videre opp over Valdresflye, nok et strekk med vakker natur, før jeg svingte av til Jotunheimsvegen og fortsatte langs Vinstrevann. Jeg hadde egentlig satt Ruten fjellstue som mål for dagen, men bestemte meg underveis for å fortsette til Gålå, hvor min far har hytte. Etter å ha vært vekselsvis svett og kald og stort sett fuktig eller våt over flere dager var det utrolig digg å ta seg en varm dusj da jeg endelig kom frem til hytta. Neste dag skulle egentlig være en hviledag, men værmeldigen sa det skulle pøse ned dagen etter så jeg bestemte meg for å fremskynde togreisen fra Vinstra til Oslo og rulle ned til Vinstra stasjon. Den opprinnelige ruta svingte oppom Sulseter Fjellstugu på andre siden av dalen for å kunne starte neste etappe der oppe istedenfor å slepe pulk m.m opp langs veien dit kommende vinter. Men da jeg satte meg på sykkelen og begynte å tråkke måtte jeg fort innse at 700 ekstra høydemeter lå ikke i kortene for i dag. Gårsdagens 13 mil og nesten 3000 høydemeter satt så godt i beina at det var slitsomt å tråkke på flatmark. Det ble med ta korteste vei til Vinstra og toget rett hjem.

Alle vet jo at man ikke får fisk hvis man har plastpose til å ha fisken oppi med på tur! Samme med håv! Den skal alltid ligge hjemme. Man får aldri fisk med håven innen rekkevidde. Rappala har faktisk utarbeidet en rapport der det står at mengden fisk går eksponentielt ned med størrelse på håven. Den er dessverre gjemt i en skuff. De er redd for at folk skal slutte å kjøpe håv! Det har jeg nemlig hørt en gang, eller sett.. Mulig det var en drøm.

Ikkje friluftslivsrelatert men rapport om smitteverntiltaka og effekten er offentleg, i tillegg til ei rekke andre rapporter om dette. Det finnes ingen rapport som ikkje er offentleg i frå off styresmakter.

Mandag til tirsdag hadde jeg min første tur i Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde. Utrolig, siden det ligger jo "rett borte i gata". Gikk inn fra syd, men pga lav tåke gikk jeg ikke lenger inn enn til Sva-tjønn. Tåka var svært fuktig og jeg gadd ikke være våt i et døgn 🙄. Synd for da kom jeg ikke over tregrensa. Uansett, området var vakkert og frister til mer oppdagelse. Kommer nok da til å gå inn fra Bondal/Vindsjåen. Artig å bruke mitt gamle Helsport Summit telt igjen. Ca 30 år siden jeg kjøpte det. Er ganske sikker på at jeg har ett av svært få modeller, om ikke det eneste. Sist brukt for 14 år siden. Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde ble fredet i 2000 og har ingen løyper eller hytter i DNT nettet. Området ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje. Det går villrein der inne, så ferdsel må skje med omhu.

Veldig kort så bidreg mindre is og snødekke til mindre refleksjon av solstråling, og mørke flater/hav vil absorbere solstråling og med det auke oppvarming av atmosfære og hav. Nivå av vassdamp i atmosfæren er styrt av temp av hav og luft, varmare hav og luft vil gje meir vassdamp. Mindre is og snø gjev meir oppvarming og med det meir vassdamp. Historisk sett er for diffust i denne settingen. Vi er for tida inne i ei varm mellomistid dersom du ser over nokre titals tusen år. Dersom du er på nokre tusenvis av år så har det globalt vore ein sakte nedkjøling siste tusen år, heilt fram til for ca 100 år siden, når vi starta å fyre med olje og gass i stor stil. Siden den tid så har den globale temperaturen auka. Det er pr i dag ingenting som underbygger ein global overgang til kaldare klima.

På lørdag 30. august så gikk jeg fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. Først Botnkrona i øst og deretter Grytfoten, Skjerdingen og Tvillingan. Startet litt sent, kl. 14.00, så jeg måtte gå ned siden det begynte å bli mørkt. Lengde ca. 13 km, brukte 8 timer. Det blir nok en tur senere for å ta de to som jeg mangler. De syv Søstre, her representert ved tre av dem. Fra venstre Botnkrona, Grytfoten og Skjerdingen: Botnkrona 1072 moh. sett fra Grytfoten: Grytfoten (1019 moh.) og Skjerdingen (1037 moh.) sett fra Botnkrona: Skjerdingen sett fra Tvillingan: På tur ned fra Tvillingan:

Tusen takk for det. Etter jeg ble pappa, spesielt etter vi fikk nummer to, så har det blitt vanskelig å finne tid og motivasjon til turblogging. Har vært på en del turer, spesielt i Lesjafjell, Dovre-Sunndal-Reinheimen nasjonalpark. Nå som motivasjonen er tilbake håper jeg å få skreve ned noen ord om de å. Hadde en uke i Sunndalsfjella helt alene i slutten av august, den jobbes med nå. Vet ikke helt ka godt jeg håper skal komme ut av turblogging fremover, men det er veldig kjekt å få skrive litt igjen. Sitter med noen drømmer som jeg håper kan bli realisert etter hvert💪 Håper du fortsetter å følge med:)

Jeg er veldig imponert og glad i rasen Labrador. Verdens beste turhund, er alltid i umiddelbar nærhet og veldig lettlært. Vedlegger ett nylig videoopptak fra siste tur. Hu måtte bade, da hun hadde rullet seg i illeluktende møkk, før vi skulle krype inn i teltet for natten. PXL_20250904_131823350~3.mp4

Han her hadde sikkert hverken plastpose eller håv..😀 https://www.vg.no/nyheter/i/GypwPB/single-marcus-31-fikk-napp-dro-opp-280-kilo-makrellstoerje-paa-stang

Forsvaret har lansert en håndbok for overlevelse vinterstid. Denne kan lastes ned alle Et bra poeng mener jeg: "Den beste måten å håndtere en overlevelsessituasjon på er å unngå en overlevelsessituasjon, men om du skulle havne i en slik situasjon så husk at overlevelse ikke er en selvfølge. Ingen er en overlever før man er blitt reddet eller har reddet seg selv" Pressemelding: https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/aktuelt/overlevelse-handbok Kan lastes ned her: https://regelverk.forsvaret.no/view/doccard/version:25831565?attachments=[25831593%2C+25831566]

Spennende tema, men med mindre noen har veldig overbevisende argumenter for hvorfor dette er relevant for Fjellforum så tenker jeg kanskje det er best å vri diskusjonen tilbake mot fjell og friluftsliv. Hanne m. moderatorhatten på

Det vil bli enorm nød og mange vil dø om de verste scenarioene slår til. Men å si at vi ikke kan hjelpe folk med 100vis av milliarder er ikke bare feil, det er forkastelig i min bok. På ingen måte. Hvem er det som kommer til å dø? De som forurenser lite eller vi som forurenser mye? Norge kan slett ikke løse klimakrisen alene, men om ikke vi som er de aller rikeste går foran, så sier vi til verdens fattige at vi driter i om deres verden blir et helvete for vi skal uansett holde på som vi har gjort.

Sympolpolitikken kommer vel av at alle politikere vil vise at de gjør noe, men ingen vil egentlig gjøre det som trengs. Folk må rett og slett slutte å reise verden rundt, ikke kjøpe tonnevis med julegaver til barna, ikke bytte ut klær som ikke er utslitt, slutte å pusse opp husene fordi de vil ha en annen farge osv, ikke bygge eller reise på hytta. Dette er offerene de fleste av oss ikke er villige til å ta. Så kommer alle tingene som hver enkelt ikke velger selv, men som konsekvens av samfunnet vi lever i. Vi må slutte å bygge ut veier og infrastuktur. Slutte å bygge/drifte sykehus. Slutte å drifte alle de tjenestene vi tar for gitt i dagens samfunn. Jeg tok en slik klima/ressurs kalkulator på nett, en som viser på hvilke dag i året vi som innbyggere har brukt opp et års ressurser på.. Norge har vel en dato i April eller så, snittet for jorda var i August. Uansett hadde det forsvinnende lite effekt hva jeg personlig endret av reiser, kjøp, bilbruk osv. Det er samfunnet vi lever og de tjeneste vil tilbys som drar lasset her. Skal vi nekte de store massene i verden helsetjenester slik som vi har? Vi er tilbake ved navnet til tråden: Det nytter ikke..

Det går mest i høststemning om dagen:

Mer høst fra Finnmarksnaturen:

At det blir mindre is er, isolert sett, ikke problemet. At dette er viktige drikkevannskilder, er et stort problem: https://www.carbonbrief.org/glacier-melt-threatens-water-supplies-for-two-billion-people-un-warns/ At det blir mer vanndamp i atmosfæren er et stort problem: https://theconversation.com/as-mountain-glaciers-melt-risk-of-catastrophic-flash-floods-rises-for-millions-251707 Så kan vi sitte i vårt vannrike, og godte oss over et varmere klima, mens store deler av verdens befolkning må ut på flukt pga vann og matmangel.

Gikk hele familien ut til en øy i nærheten, via en flytebrygge. Nuvel. Provosert som jeg var gikk jeg rundt og plukka ned diverse remedier tidligere turgåere har glemt igjen på trærne etter hengekøyetur. Kan nevne blandt annet hyssing, fortøyningstau, webbing, samt klestørkekline med ståltrådkjerne 😡. Note to self: Alltid putt en kopp i sekken. Du vet aldri når du møter noen med en kagge som bjudar på.

Ny tur til Skrimfjella, denne gang inn fra vest under sommerlige omgivelser for å se om ørreten er på hugget i kjente og ukjente vann.

Ville gått for Allak 2. Etter mange år på tur og to ganger NPL der jeg har prøvd diverse telt sommer og vinter, har jeg landet på dette. Kanskje Allak 3 hvis hunden er stor. Sønnen min gikk NPL vinteren for et år siden og var strålende fornøyd med Allak 3. Allikevel ville han byttet til Allak 2 om han skulle tatt turen på nytt fordi han egetlig ikke trengte så stort telt alene. Med Allak 2/3 trenger du egentlig bare to teltplugger i tillegg til et par ski og staver og da sparer du en kilo der. Teltet er dønn stabilt i vind og det er god takhøyde. Det er noen fordeler og ulemper med tunneltelt kontra kuppeltelt. Jeg har i mange år vært fan av tunneltelt med stormmatter men nå har jeg solgt dem og byttet til Allak 2 som jeg synes fungerer veldig bra(med hund). Stormmattene savner jeg egentlig ikke for det går fint å pakke snø rundt teltet om vinteren uten matter. Stormmatter kan kanskje være greit å ha på barmark i sterk vind. Da kan man legge stein på mattene. Kan legge til at jeg har hatt et 3manns Fjellheimen Xtreme camp vintertelt som jeg var veldig fornøyd med, særlig var det god plass til "kjøkken/fyring" i forteltet. Allak 2 har to små fortelt men det går fint å fyre der også. God tur.

Generelt er dette ein tråd som går ingen veg, det vert kasta ut masse påstander som har essensen, "kan ikkje tru på noko siden nokon ein gong tok feil...". Og konklusjonen er at ja det nytter kva eg gjer, så neste gang du er på fisketur så ta med deg ein ekstra bærepose. Ikkje til all fisken du får men for å fylle den med plastsøppel. Hjelper det når så godt som all plast kjem frå andre kontinent? ja. (som burde lede opp til ny tråd "Søppel eg har plukka med meg frå tur")

Ja, enig med deg det du skriver her. Pga værmeldingene med flere farevarsel på tenkt rute, så valgte jeg et annet, men mer kupert fjellområde. Med for tung sekk i forhold til styrken min, var jeg sjeleglad for å ha tatt med stavene. Det ble telt tur i stedet for hytte til hytte.

For meg er staver kjempeviktig ved elvekrysninger og i grov ur. Jo tyngre sekk jo mer nyttige synes jeg de er. Med lett sekk & sti gidder jeg ikke bruke de, mens i mer krevende terreng er de svært nyttige. I helgen hadde jeg (alt for) tung sekk med telt etc, møtte et par kilometer grov ur, og jeg tror ikke jeg hadde klart det uten stavene.

De siste årene har jeg hatt 3 enmanns telt å velge mellom; Hilleberg Unna, Hilleberg Enan og Vaude Space seamless 1-2. Det sistnevnte er det teltet som har klart flest bruksdøgn. Dette er et telt som blir oversett av mange, men har mange gode egenskaper: du kan slå det opp med yttertelt og innertelt samlet, eller bare bruke innerteltet på de varmeste sommerdagene. Teltet har også en ekstra lagringsvestibyle i tillegg til inngangen. Det er meget raskt å slå opp og lett å få stramt og fint. 1600g. Er det teltet jeg har med høyest trivselfaktor og det som blir med oftest om jeg ikke skal på høyfjellet. (Har også brukt det fjellet.)

Enkelte personer, grupperinger og politisk tilhørighet velger å stole på 2% av verdens forskere, og ikke 98% av verdens forskere. Rare greier.

Monsen ble ikke reddet, men snudde i tide. Folk trenger å se det, for det er alt for mye filmmateriale til "Reddet" av overmodige friluftsentusiaster som skal realisere drømmen om å følge i Monsens fotspor.

De norske Spesialsodatene som tjenestegjorde i det som kalles Kompani Linge, herunder Baalsrud, ble selektert og utdannet på ulike Special Training Schools i Storbritannia. Kursene fulgte en definert progresjon. Treningen ble gradvis fysisk hardere, omfattet grunnleggende soldatferdigheter, nærkamp med og uten våpen, sabotasje (sprengningstjeneste) og samband. Så langt jeg vet ble det ikke gjennomført egne overlevningskurs slik det britiske og norske forsvaret har gjort siden 1980 - tallet. Forvarets overlevelseshåndbok er en ny utgave av tidligere utgitte bøker. Den gir en grei teoretisk innføring. Men slike ferdigheter må læres og øves i praksis før du havner i en nødsituasjon. Man må også skille mellom å overleve når man har alt sitt tilgjengelig utstyr inntakt, og det å rømme som krigsfange, i verste fall med kun uniform eller fangedrakt. Baalsrud hadde åpenbart en ekstrem vilje til å overleve. Men som han selv presiserte flere ganger, han hadde aldri overlevd uten hjelp fra lokale som stilte opp med fare for sitt eget liv.

Vel, når man sender en melding som starter som følgende etter å ha sagt i et innlegg en time tidligere: så etterfulgt av følgende svar til om du kommer tilbake til Fjellforum med prosjektet igjen om noen måneder: Om du blir overrasket over at totalen av dette blir tolket som at du ikke vil kommentere i tråden lengre, så kan det kanskje være en idé for prosjektet å leie inn en kommunikasjonsrådgiver? Det er i alle fall ikke veldig intuitivt å be om å slette tråden hvis man er interessert i videre tilbakemeldinger? Og så er det spesielt å beklage til meg, all den tid det er brukerne av plattformen som bør føle seg lurt, ikke jeg. Kanskje det hadde vært en bedre løsning å sende en slik beklagelse til dem på e-post med forklaring på hva som har skjedd, og hva som er gjort for å rette opp i det? Sånn i og med at det ble uttrykt et ønske om å være fullstendig transparent på temaet. Jeg vet i alle fall at jeg hadde satt pris på det, hvis jeg var bruker av plattformen, heller enn å bare se at flere kjente profiler på mystisk vis har forsvunnet Bare et innspill, hvis slikt fortsatt faktisk er av interesse. Og sist; når du selv ber om ærlige tilbakemeldinger, ris og ros, så er det pussig å innta offerrolle når man får kritikk for måten plattformen (altså personen(e) bak) opererer på, all den tid det ikke går an å legge moralske og etiske vurderinger over på en teknologisk plattform i seg selv. Når du er eneste person bak plattformen, så blir jo automatisk kritikk av plattformdriften kritikk av din opptreden, sånn sett, selv om den er generelt rettet mot "personen(e) bak". Om du synes at kritikk av måten plattformen driftes på, eller at det blir påpekt at påstander du kommer med her i tråden er beviselig usanne er personangrep, så er kanskje en lukket betatesting med familie og venner en riktigere vei å gå? Da får man luket unna de barnesykdommene som har blitt avdekt så langt i mer kontrollerte former, før slikt havner ut til den store allmennheten som det har gjort her, med det omdømme- og tillitstapet slikt fører med seg. Ut fra det jeg kan se, så er det kanskje ikke overraskende at man har havnet dithen at etikken og moralen bak har blitt problematisert av flere her inne heller, ikke bare meg (min utheving): Når man først ber om at folk skal se bort fra det som er etisk problematisk, for så å bli fersket i andre etiske betenkeligheter, så må det vel være innafor å peke på at dette vil være en vesentlig hemsko for plattformen, tenker jeg? Det er liksom en fellesnevner her. Jeg er heller ikke den eneste som har pekt på dette som hovedgrunnen til at plattformen er uaktuell å ta i bruk her i tråden, så jeg synes det er rart at slike tilbakemeldinger ikke virker å være ønskelige fra oss som er målgruppen, og derav potensielle brukere, for plattformen din... Vel, jeg kan hvertfall kommunisere ganske tydelig at jeg ikke kommer til å kommentere videre i tråden nå, i og med at jeg har sett mer enn nok til å vite at plattformen aldri kommer til å bli aktuell for meg

Slik de leverte Helge Ingstad til andre sjøfarende? (Sorry, men Alt Forsvaret gjør er ikke alltid like gjennomtenkt).

Fykantrappa utenfor Glomfjord gikk fra 2 000 besøkende i året, til over 20 000 på to år. Statkraft, som eier trappa, fikk panikk og stengte den for allmenn ferdsel. Typisk ketchup-effekt, skapt av reiselivet. Hadde vært gøy og sett hvor mange kampanjer VisitBodø kjørte på Fykantrappa. Mitt store ønske for Monsen og nasjonalparkene, er at Saltfjellet-episoden bruker filmmateriell fra turen Monsen måtte avbryte i vinter. Det har vel aldri skjedd i hans serier at Monsen måtte snu. I episoden fra Dovrefjell gikk han vel ned før planlagt på grunn av uværet "Hans". Det tror jeg er det nærmeste jeg har sett retrett? Akkurat DET er et pedagogisk poeng som disse tur-seriene mangler. Den helga han startet opp innspillinga var det to redningsaksjoner på Saltfjellet. Slik så det ut når Røde Kors kom fram til den tyske turgåeren, som hadde lagt seg inn i teltet sitt, 3 km fra E6. Han hadde aldri blitt funnet, om han ikke hadde InReach (eller liknende). Det var så vidt toppen på teltet stakk opp over snøen, og det var så si null sikt. Røde Kors måtte ha bistand fra reindrifta for å klare å kjøre scooter i området. Bilde: Lokalt røde kors I serien "Helt Alene" møter vi en ung gutt som skal gå fra Lønsdal til Kystriksveien. Etter tre dager med pissregn endrer han kurs og går ned til Beiarn. Episoden preges av at gutten er laaaaangt nede i kjelleren, og gråter nesten hele veien. Det er noe ekte og deilig med tur-serier hvor det ikke er blå himmel, stor ørret og rosenrødt hele veien. Filminga i Lars Monsen og nasjonalparkene ble gjennopptatt i sommer. Jeg frykter at det blir en ren sommerepisode, men håper at de viser retretten fra i vinter!

Vi er ikke misfornøyd med at det er bom, og at det private vei laget skal få pengene sine, vi er imot at det er et firma, som skal gjøre seg kjempe rik på et dårlig lovverk, snuskete løsninger og spekulering i små beløp fra folk som ikke gidder å ta kampen! Dette er systematisk svindel hvor de gjør det så tungvint de overhodet kan slik at de kan spy ut gebyrer som de igjen tjener seg stein rik på. Ikke noe av dette går tilbake til de som eier veien.

Så stor som mulig, Pakker lavere, vesentlig mindre velt. Spesielt gjelder det om bruker bedding, har teltet i pulkpose, gjerne med gulv laget av eks https://www.byggmakker.no/produkt/vintermatte-10x2000mmx50lm-jackon/7392067100094?srsltid=AfmBOoqeyqoQFPN5v8iY7VP67lJB9gOzWmtJeyyKo5sXBBqs8ikpgse3 eller tapede 9 mm billige underlag så får du vesentlig mindre vindfang. Det er litt mer plunder i skog, men du vil aller helst at det skal funke når det blåser litt. Spesielt om du bruker taudrag, Jeg har selv 168 og den er for liten med bedding og pulkpose når jeg bikker en uke. Ikke i forhold til hva jeg får med meg, men fordi den bygger for høyt. NA +

😅Dette er taktikk jeg også bruker, glem pose og g håv, og fisketuren blir vellykket 👍

Ja 😊 Jeg forklarte litt dårlig hva formålet var; Jeg har gått så lite med ski de siste årene, merka det spesielt på pulktur i vinter når jeg skulle ploge med pulk etter meg, så var det noen muskler som ikke hadde vært i bruk på lenge! Flatt terreng går jo fint, kan jo oppsøke det på Hardangervidda evt :) Pluss at jeg gjerne skulle gått inn nye skisko som jeg har bestilt nå.

Nei, ikke annet enn at det høres ut som en fin tur. Jeg padla bara inn og ut + bæring mellom vann i Øvre Pasvik. Men kanskje andre her har en kommentar på rutevalget?

Takk, da er det bare og pakke sekken, kjøpt ny fiskestang til ferskvatn å jeg gleder meg! Været skal være bra og. Ser ut som en fin og jevn rute det her, har alle kart lastet ned og så 👍

Min erfaring med måling er at stillebrennere er desidert mest effektiv når det ikke blåser. Den lille MSR Simmerlite er raskere enn XGKII, og 111T er raskere enn 111Bråk. Jeg tenker det kan ha noe å gjøre med at stillebrenner brer flammen besre ut over kjelebunnen, og får bedre varmeoverføring. Og at farten på gasstrømmen i en bråkebrenner er slik at den søler mer med varmen. I vind er dog den «hardere» flammen på bråkebrenneren bedre, og forvarming er greiere.

Dubbla priset mot 67i med endaste bildsändning som väsentlig skillnad. Vänta då istället på mobilen täckning eller på Starlink utrustning som kan brukas på hytta

Du har visst misforstått; problemet er jo at man IKKE får en rimelig mulighet til å betale før man kjører inn. Det er riktignok muligheter for forhåndsbetaling med kort, men dette krever BankID, dessuten er det ikke opplyst om muligheten for forhåndsbetaling via skilting. Andre muligheter for forhåndsbetaling finnes ikke.

Det endte med at jeg tok med meg biotex spray flaske ut i hagen sprayet sekken godt og skylte av med hage slangen. Og lot den tørke i solen. Det funket ok det.