Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 11. sep. 2019 i alle områder

  1. Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.
  2. Husky. alaskan. ingen tvil lett å finne også mange sofadyr blant oppdrettere. hunda som er for tam til kjøring men perfekt i familie hjemme. helt stille, veldig rolig Borga har vært min i ti år nå Vi fant henne 2 år gammel utkastet av et kjørespann. Hun var for rolig til det. Har aldr hatt bedre turvenn og kommer aldri til å få. Bærer lett 7 kilo i kløven sin. Drar meg lett til topps.
  3. Helgens tur var i Maridalsalpene. Planen var å få med meg en del av kollene, som betydde at jeg måtte gå mye utenom sti, og på tvers av terrengformasjonene. Startet fra Skar, tok stien opp mot Furmuokollen, det gikk jevnt og seigt oppover på stien. Videre nordover før jeg tok av fra stien for å gå opp til Øyungskollen, småbratt, så at traktkantatellen har begynt å komme, i tillegg til endel annen sopp som jeg ikke kjenner. Deretter bratt nedover fra Øyungskollen i østlig retning: Videre opp til Raudløkkollen litt sør for Tømtehytta, ned lia, så opp mot Mellomkollen, det var så bratt at jeg måtte klyve enkelte steder, men ikke vanskelig å finne en farbar vei. Fikk med meg utsiktspunktet på Mellomkollen, her lå det to jenter i hengekøyer. Fortsatte ned til Svartputten, hvor jeg måtte ha meg en liten rast med nøtteblanding. Fortsatte østover, over Gaupekollen, så ned til Sjuputtmyra, som var dagens mål, som jeg nådde etter tre timer underveis. Grov-målte på kartet på ut.no da jeg kom hjem, og jeg hadde ikke beveget meg mer enn 5-6 km, i luftlinje. Utpå kvelden ble det nesten helt klar stjernehimmel, så et par meteorer. Mye regn på morgenkvisten, og noen tordenbrak. Jeg så bare to mygg mens jeg var i leiren. På turen i forrige uke, hvor jeg også lå ved en myr, var det lite mygg. Ser ut som tiden er inne for å bare ta med seg en tarp på tur i Nordmarka. Tok nesten raskeste vei fra Sjuputtmyra ned til Skar, på sti. Tilsammen litt over et døgn på tur.
  4. To gode kompiser på 9 og 11 fikk en flott avslutning på lakseseongen 2019 som ble avsluttet i går. (Laks fikk de på land også https://www.youtube.com/watch?v=mF5auDv0rxQ )
  5. Ja da er teltet kommet i hus og her har dere mitt første inntrykk av teltet. Jeg har ikke brukt teltet, så inntrykket jeg har av teltet er basert på det jeg ser. Jeg har forøvrig ingen bindinger mot leverandører og teltet er kjøpt og betalt av meg.
  6. Høgjæren og broderen. Det må være en form for galskap når godt voksne pensjonister tar ut på tur med sekk og fjellsko opptil 4-5 ganger i uka. Det virket i hvert fall slik på søndagsmorgenen. Jeg var ikke heltent på tur. Det måtte i så fall bli en enkel og forholdsvis kort tur. Broderen var klar. Han hadde tatt det litt mer med ro, og ønsket en søndagstur helst i terreng og med noen bakker. Gjerne et par timer 9-10 kilometer. En vanlig søndagstur. Med alt regnet de siste dagene, ville det stor sett være bløtt og vått de fleste plassene. Stier ville være glatte og våte. Vi diskuterte flere muligheter, og selv om jeg insisterte på at broderen måtte velge turmål, så kom han bare med forslag... Vi ble omsider enige om at det måtte bli en tur på høgjæren, men med litt ekstra lengde. Regn og vind kan gjøre tilværelsen ganske «sur» på høgjæren, og værmeldingen denne dagen var noe usikker. Vi hadde regn på bilruta på vei oppover. Det blåste ikke spesielt mye, og temperaturen var levelig.. Vi tenkte å starte fra Tovdalsveien, gå mot Synesvarden og videre til Steinkjerringå og retur. Det ville være mulig å forlenge turen ved å ta mot Holmavatn for så å gå tilbake til Synesvarden og bilen. Den planlagte turen ville være omtrent 9 kilometer og det ville ta omtrent 2 timer. «Bare» 4,5 kilometer i timen, men hele turen ville gå i terreng, og selv om det ikke er mange bratte bakker så går det opp og ned. Bare den første bakken er på omtrent 40 høydemeter og bakken opp mot Synesvarden er på over 70 høydemeter. Totalt blir det en del bakker, selv om turen går i ganske flatt terreng. Det var opphold da vi startet, og blå himmel enkelte plasser. Vinden var ikke noe problem, og bakken opp fra veien gikk greit. Kunne søndagsturen bli en grei tur? Oppover bakken ble det varmt, jakken kom av og vi fortsatte i ull-blusen – som vanlig. Vi møtte en del folk , og tok igjen noen som gikk samme vei som oss. De fleste godt tilknappet med jakken på. De lurte nok litt på kaldt det kunne være å gå uten jakke.... Det siste året har det kommet opp nye vindmøller i bøtter og spann rundt det som er Synesvarden Landskapsvernområde. «Den største endringen siden istiden» mener Naturvernforbundet. Broderen jeg jeg talte tilsammen over 100 vindmøller som kan sees fra Synesvarden. Broderen tror det må være omtrent norgesrekord. Fra forskiftene for landskapsvernområdet: «For landskapsvernområdet gjeld følgjande reglar: 1. Det må ikkje gjerast inngrep som vesentleg kan endra eller innverka på landskapet sin art eller karakter. I dette er medrekna uttak, utfylling, plassering eller lagring av masse, bortlegging av avfall, vegbygging, drenering eller tørrlegging av område, skogplanting, fjerning av steingjerde eller andre inngrep som kan skada kulturminne, framføring av luftleidningar, oppføring av anlegg og andre innretningar eller bygningar. Opplistinga er ikkje fullstendig.» Det gjelder altså ikke rett utenfor området, selv om vindmøllene omtrent stenger for sola. Det gikk greit nedover mot Steinkjerringå. Vi var helt alene der, og det var ingen på vei. Ofte er det ganske mye folk, men denne gangen ingen andre. Turen tilbake gikk samme vei som nedover. Av en eller annen grunn virker det ofte som om det går fortere på tilbaketuren enn nedover mot «målet». Det betyr antakelig at vi gå mer på «automatisk». Uansett ble det en helt grei tur, med fint turvær og det var heller ikke for mye sorpe. Både broderen og jeg var mindre tunge i beina enn det vi pleier å være, og begge var enige om at det hadde vært en fin tur. Les hele artikkelen
  7. Ordnet meg barnevakt i kveld. Det resulterte i langtur i Hurumskauen, full soppkurv og bålkos for meg og hunden.
  8. Hardangervidda forrige søndag, med kurs mot Hellevassbu
  9. Liten hvil på Hardangervidda. Er svak for masse grønt og små elver/bekker som dette..
  10. Etter fjorårets ubetingede suksess med trekanten i Trollheimen fant vi ut at årets hytte til hytte tur fikk bli en annen trekant, denne gangen i Tafjordfjella. Værmeldingen antydet at det nok kunne være lurt å ha med regntrekk til sekken, og avreise fredag kveld etter jobb tilsa en overnatting på tur opp. Plukket opp turselskapet på Eidsvoll verk stasjon før vi vente nesa nordover, overnatting ble ved Muen. Ganske så våt natt, og lørdag morgen opprant relativt grått og overskyet så vi fant ut at svipptur opp på Muen var bortkastet tid og kjøre videre mot Reinheimen. Etter en passe lang grusvei, hvor vi fant ut at det var sabla kjekt at vi kjørte helt til enden fant vi parkeringsplassen på Tunga. Deretter litt omorganisering og pakking før vi la i vei innover mot Pyttbua langs den nedre stien. Fin tur i oppholdsvær inn til hytta, hvor vi møtte en hyttevert og 3 andre gjester. God plass med andre ord. På vei inn til Pyttbua Pyttbua i kveldssol Dagen etter var det strekningen Pyttbua – Reindalsseter som stod på planen, eller sær og folkesky som undertegnede er sikta vi oss inn på ubetjente Jacobselet. Så ikke et menneske hele dagen, eller kvelden for den del med unntak av 2 stykker som passerte på stien forbi hytta. Fin dag med noen meter oppover, og mange meter nedover, mest overskyet men både pause i lyngen og en regnskur fikk vi også i løpet av dagen. Turfølget hadde noen ca. 30 år gamle minner fra forrige besøk i Tafjordfjella om et skrekkelig bratt snøfelt med utlagt tau, var litt spent på den. Om vi skal skylde på klimaendringene eller årets store snøsmelting er noe uvisst men de taua var nå for så vidt kjekke å ha for å komme seg opp fjellet også Snøfeltet man har gruet seg til i flere timer Utsikten fra navnløs topp (1544 eller no) på vei fra Pyttbua til Jacobselet Jabobselet, ubetjent hytte Dagen etter var det Jacobselet til Veldalshytta som var målet og nå kom det regntrekket til nytte. Mulig det er fin utsikt der, ikke godt å si. Fotograferinga ble av typen «nærbilde» tåke og regn så å si hele dagen. Men vi la inn en tur bortom Fieldfarehytta på veien og kom da etter hvert frem til Veltdalshytta også. Helt greit å bli møtt av hyttevert og varm hytte der. Hadde en del å tørke kan man si. Ganske så grått og trist, så ble "nærfoto" som ble dagens tema ... Fieldfarehytta Fra Veldalshytta gikk turen tilbake til Pyttbua i regn og tåke via Radiovatnet og uendelige mengder stein. Litt mer mennesker (6) på Pyttbua når vi ankom denne gangen, men fortsatt god plass. Trivelig kveld. Stein, stein, stein .. så langt øyet kan se ... de stavene jeg gikk og dro på de første dagene kom nå godt med til slutt ... Siste etappe gikk fra Pyttbua ned til Tunga, denne gang over fjellet i nydelig vær (så vi faktisk endelig fikk se toppene vi må tilbake og besøke en annen gang)
  11. Vivassvatnet er en kort tur fra Valldal. Mange fine teltplasser og fiskemuligheter. Menneskene på bilde er små i det storslagne landskapet.
  12. Noen (sånn ca) koordinater til noen gapahuker jeg vet om (det er benker inne i gapahukene som jeg tipper man kan sove på greit) Dronningens utsikt, Finnskogen Nord: 60.1633981, Øst: 12.2837737 Bjørnstadberget, Brandval Nord: 60.3098944, Øst: 11.9748812 Damtjennet, Åbogen Nord: 60.1014533, Øst: 12.0934327 Svartberget, Sand, Nord-Odal Nord: 60.3900547, Øst: 11.5684865
  13. Gapahuk Romeriksåsen. Det er en gapahuk på denne posisjonen: 60.08256º N, 10.91766º Ø60° 04′ 57.2″N, 10° 55′ 3.6″Ø
  14. I årsmeldingen for Sel fjellstyre står følgende buer nevnt: Åpne buer: Garvaghbue (Høvringen) (Gråhøbue) Posisjon 61°56'2.64"N 9°36'11.92"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.93407, 9.60331 UTM 32V (nord, øst) 6866982, 531668 Rett ved siden av finnes også Dassbue, som jeg også tror er åpen. Posisjon 61°56'19.05"N 9°35'42.92"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.93863, 9.59526 UTM 32V (nord, øst) 6867486, 531240 Ottarbue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Tamberbue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Høgloftsbue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Åpne buer i jakta: Skjellebue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Morkabua Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Fremre-Gjetarbu Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Andre: Skoråtbue (nøkkel kan lånes av fiskere). Er dette bua rett nord for Søre Skorutberget?? Ljosåbua Posisjon 61°52'23.53"N 9°40'38.48"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.8732, 9.67736 UTM 32V (nord, øst) 6860241, 535625 Krokutbekkbue Posisjon 61°51'14.28"N 9°45'46.56"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.85397, 9.76293 UTM 32V (nord, øst) 6858148, 540151 Grønnbue (Illmannbua) Posisjon 61°50'44.55"N 9°45'43.92"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.84571, 9.7622 UTM 32V (nord, øst) 6857227, 540123 Såvidt jeg har forstått er både Ljosåbua og Krokuttbekkbue i realiteten åpne. https://www.sel-fjellstyre.no/file/aarsmeldinger/aarsmelding-sel-2017.pdf Side 23 https://www.sel-fjellstyre.no/file/aarsmeldinger/aarsmelding-sel-2015.pdf Side 26 https://www.stiglaget.no/Velkommen/index.php/13-attraksjoner/43-lord-garvaghs-steinbuer
  15. Du blir vant til det. Jeg har ikke hatt følelse i tre tær de siste 10-15 årene (nevropati). Gled deg til vinteren, da har du to tær mindre å bli kald på..
  16. https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-nordland/201908/DKNO99081319#t=3m11s
  17. Jeg kom over et Ravneskar, svært pent (og lite) brukt. Dette er en versjon jeg ikke har sett tidligere, det er førsteutgavens design, men med gult innertelt - de jeg har sett før hadde lyseblått. Vil tippe dette er fra tidlig åttitall. Morsomt
  18. Har hatt noen fantastiske dager i Nordland denne uken. Hattfjelldal var første stopp, men egentlig kun for å korte ned kjørteturen. Deretter gikk ferden til Rabothytta som må være Norges råeste DNT-hytte?! Vi var heldige med været og fikk sett både Okstindene og breen. Spesielt flott når det klarnet helt opp til kvelds og vi fikk nyte den mektige naturen i lav kveldssol. Etter en natt på Rabothytta kjørte vi videre nordover, nærmere bestemt til Saltdal hvor vi parkerte ved toglinja på Langånes og gikk inn til Hessihomphytta som vi hadde leid for tre netter. I hytteleien fulgte det med nøkkel til bommen så vi kunne kjøre helt opp til toglinja. Det sparte oss for ca 2 km på grusvei. Etter knappe 8 km kunne vi låse oss inn i en flott hytte med perfekt beliggenhet ved Hessihompvatnet. Hvorfor leide vi den bare for tre dager??? Litt fiske, mer vandring og enda mer «gjøre-ingenting», bare se utover det vakre landskapet og nyte stillheten - slik gikk nå dagene (altfor fort). Når Saltfjellet byr på finvær, da er det ikke så mange plasser som er finere enn dette området. Liten tvil om at jeg en vakker dag skal tilbake!
  19. M77 regner jeg med du mente? M72 er nok ikke så lett å gå med 😛
  20. Det er varmt i bygda, vi tok turen til Damtjern på Krokskogen, der var det bare 27 grader og litt trekk i lufta. Mye bedre med litt frisk luft i høyden, litt fisking også. Jeg lå og strakk ryggen i hengekøya, konemor laget lapper på trangia stormkjøkkenet sitt. Hun har fått et eget sett, og egen gassboks! Da slipper hun å leite, hvis jeg er borte. Noen kanoer ute også, og en som svømte tjernet begge veier, ca 2 km, fint siden det ikke er båter der omtrent. Siden vi var i nærheten av en Ti på topp-post, tok jeg denne, var også innom Helleramshula på veien dit. Den er ganske ukjent for de fleste, sendte den inn som forslag til kjentmannsmerke også. Det ble en fin dag, ikke et napp, selv om vi fisket alle 3. Men pølser er ok det også. Konklusjon er at vi bor på et flott sted, kort vei det det meste.
  21. 1 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  22. Vil slå et slag for hjemmelaget utstyr her. Det er morsomt å lage ting selv, og enda mer morsomt å bruke det og finne ut at det funker. Og så har du muligheten å tilpasse det etter dine behov og ønsker. For min del har det blitt en del i løpet av årene. Håper det kan være til inspirasjon for andre.
  23. Får nesten ta med dette også. Bilde er 45 år gammalt og tatt på Hardangervidda et sted mellom Hein og Tuva seter. I dag har vi til og med 50 års bryllupsdag. Jeg starta tidlig.
  24. Nei får holde meg til mitt gamle Helsport telt
  25. Nei. Fokuser heller på plasten! Bare på den lille timesturen jeg gikk i dag plukket jeg en bærepose full og enda var det rikelig. Det du risikerer her er det som er problemet med hundeposer, at folk bare lar de være igjen i marka - med bajs i! 😖 Lær heller folk å bære den ikke resirkulerbare søpla si tilbake.
  26. Problemet er at det ikke finnes en felles oversikt. Det er uryddig og ikke likt over alt. Nå kjenner jeg spesifikt hvordan vi forvalter det på jobb, og det er ikke likt andre steder. Det bidrar også til forvirring. Reguleringsmyndighet (luftfartstilsynet) jobber sakte, og det er vel kanskje felleseuropeiske bestemmelser på vei.
  27. Fulgt ham her et år nå – veldig mye bra. Han holder for tiden på med å gi ut sin ekspedisjon som går over 68 dager i Newfoundland. Dette er en film som passer de som liker å se helheten av det å være på tur: Fisking, teltliv, bålkos, hundeliv, rafting, frysing, uhell, litt dialog mm. Ganske lik stil som Lars Monsen.
  28. Godt innlegg! I jakten på noen gram spart er det lett glemme hvor viktig god nattesøvn er både for humør, restitusjon og utholdenhet.
  29. Har to tynne, tenkt brukt sammen med Amok Fjøl hengekøye oppsett for vinterbruk. Får teste de sammen med überlite også. Litt forskjellige størrelser og tykkelser, men omtrent samme vekt. Sarek 5 mm UL og Thinlight foam PAD 1/8’’ De er tynne, og planen er å brette de og bruke de som sitteunderlag også. Men har ikke noe erfaring med de enda. Inngår i mitt 3.gen lette oppsett. Mer info kommer i en egen tråd. Jeg har Reg, men på Neoair teller bredden mere en lengden, siden de er smale av natur.
  30. Er det bare jeg som er total kålorm om natta eller ligger dere alle så køl rolig at "bunnen" av overbagen alltid vil være nedover? For min del blir det alltid snurring og hver morgen er en kamp for å finne opp og ned på posen slik at jeg kan pønske ut hvor åpningen er.
  31. 1 poeng
    Fjellfilmeren

    Dugnadsferie på Reinsvassbu

    Over: Første strøk viser den store kontrasten Det var helt klart en ny og annerledes opplevelse å skulle bruke ferien på å jobbe dugnad for DNT. Argumentet jeg la frem for familien for å få det til, var at vi hadde jo måttet gjøre tre-fire ganger så mye arbeid hver eneste sommer dersom vi kjøpte vår egen hytte. Ved å bruke DNT hyttene så fordeler man vedlikeholdet og kostnadene utover mange, samtidig som man oppnår frihet og kan overnatte på en ny plass hver sommer, hele livet. Over: Malermester Sebastian tar sørvest-veggen alene. Selve oppholdet gikk faktisk lekende lett. Leander (11) forlangte å få male utedoen på egenhånd, mens storebror Sebastian (14) tok flere av hytteveggene helt alene. Arn (1,5) malte seg selv. Barnepass nær maleutstyret var en fulltidsjobb. Etter en sikkerhetsopplæring med øksa så ble det plutselig produsert ett årsforbruk med opptenningsved i vedboden. At vi hadde mer enn nok brydde ikke guttene seg noe om. Hugging var moro! Over: Arn (1,5) imiterer de voksne. Over: Arn nyter late og frie dager på Reinsvassbu. Ekte hverdagslykke med kakao rundt munn. Besøk fikk vi en del av, og vi møtte mange kjekke mennesker, som hver på sin måte gjør fjellivet rikere. Særlig minneverdig er mannen som malte ytterdøra på Reinsvassbu forrige gang. I 2008 eller 2009. Dengang kom han over en lapp på bordet som fristet besøkende til å ta i et tak. Det gjorde han. I 2014 kom han altså tilbake til Reinsvassbu samme dag som døra fikk første strøk om igjen. Over: Lene Strøm gjør inngangsdøren klar for maling Det tok ikke lang tid å male selve hytta. Etterhvert var det bare vinduer, dører og karmer igjen. Maling har som kjent lang tørketid, så det ble svært god tid til late dager i solvarmen. Akkurat disse dagene vil jeg huske i lang tid fremover. Som gründer med eget filmselskap har jeg mye å tenke på, og disse late dagene på gresset foran Reinsvassbu var de første på flere år hvor jeg kjente en total indre ro og tilfredshet. Over: Utsikten mot Slotthøa kan ta pusten fra enhver. Over: Varme arbeidskarer setter pris på en dukkert i brevann en lat sommerdag. Barna innrømmer i ettertid at de ikke akkurat hadde gledet seg til å sløse bort ferien på å male Reinsvassbu. Men det tok heldigvis ikke mange timene før motvillighet gikk over til glede. I ettertid er det et svært hyggelig minne som de ser lykkelig tilbake på. Jeg vil nok tro at mye av gleden kommer fra alle de hyggelige menneskene som besøkte hytta mens vi var der. De hadde ikke besøkt oss om vi eide en privat hytte med gjerde rundt. Over: Det ble selvsagt også tid til fjellturer i området rundt hytta. Ungguttens stil står det ikke tilbake på. Vi gleder oss allerede til neste års dugnad. Fjellhilsen fra Martin Gjellestad Over: Reinsvassbu ferdig beiset sommeren 2014. Over: Utsikten mot Vikebotn. Stien fortsetter til høyre og inn i bildet, før den ender opp i smellvakre Eikesdalen. Aursjøveien krysser ned til Sunndal en 8-9 km bak fotografen. Artikkelen stod først på trykk i Molde og Romsdals Turistforening sitt medlemsblad for 2014.
  32. Takk for de gamle og velkommen til nye sko. Kjørt dobbelt i sommer (brukt begge par) siden det å kaste de gamle var hardt selv om jeg var klissblaut bare jeg så på en sølepytt. De gamle er la sportiva tibet og så ble det crispi skarven som nye sko. Blir litt sliten i anklene av de nye så må foreløbig variere snøring. Men fornøyd med de nye så nå ble de gamle igjen i catalonia (ellers hadde jeg aldri klart å kaste dem!)
  33. Det er på tide å finne fram julepynten! Det gav fangst i kveldingen!
  34. Nord-Norge har vanvittig flott natur! For et par uker siden var jeg midt i dette paradiset rett øst for Bodø hvor jeg dro på en utrolig flott topp-tur klokken 5 på morgenen! Akkurat publisert video fra denne turen som jeg anbefaler å ta en titt på her:
  35. Kjempefin tur fra august er kommet i bloggen nå endelig. Padlet fra Stø til Nyksund, omvendt av Monsen-ruta, og til havs. En av de fineste, men mest utsatte turene vi har her. Med innlagt gastropub-besøk med herlig mat. Utsøkt tur på alle vis, selskap på turen hadde jeg til og med. Bildene ligger HER i bloggen.
  36. September betyr starten på rypejakta, og som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk: Å ta med teltet og gå så langt inn i fjellet at andre jegere ikke rekker dit på en dagstur. Det resulterte i at jeg fant mange kull med ryper, men begrenset meg til en på steikepanna og to i sekken hjem. En liten turrapport fra første jakthelga ble det også på bloggen.
  37. Send meg en PM med adresse så lar det seg sikkert ordne.
  38. Det er en kvistbrenner, jo tynner kvist jo bedre, helst ikke noe som er tykkere enn en fystikk til du har fått fyr, deretter opp til en lillefingerstykkelse på kvisten. Er det så tynn, trenger det ei heller å være så tørr. Brekke av og ikke bruk øks, jo større bruddflate jo bedre brenner det. Mat ovnen ofte, men med lite av gangen, da blir den rask å bruke. Ovner hvor du kan legge kvisten 90 grader på hverandre er lettest å bruke. Blir et brennpunkt. Små poser med parafin, er kjekke om veden du starter med er litt rå. Du kan også ha noen få kvist som du har tørket hjemme på badet til å starte bålet med. Veier nesten ikke noe, og mye lettere å få brenneren i gang med. Ikke mye kvist som trengs for å koke litt kaffe.
  39. Etter inspirasjon herfra, ble det til at jeg kjøpte meg en kvistbrenner. Gleden og spenningen var stor da jeg fikk hentet den på posten en ettermiddag, og bestemte meg for å prøve nyanskaffelsen. Jeg oppdaget at det kan være greit med litt trening i å få fyr på bålet mitt før jeg legger avgårde på tur, uten andre hjelpemidler med. For meg brukte nok sikkert opp en halv regnskog i fyrstikker for å få fyr. Jeg har ikke hatt vanlig bål på noen av mine turer og erfaringen min er altså kun fra vedfyring i vedovnen hjemme. Men jeg fikk etter hvert fyr, og konkluderte med at jeg må skaffe meg noe til å dele opp ved, kvist og kvast med. En liten turøks kanskje. I går tok jeg med brenneren til skogen, fant ett egnet sted for å tenne den opp, hadde tatt med litt juksehjelp i noen lokale varer som består av avis med stearinvoks, brukte kun en fyrstikk og var godt fornøyd med å få fyr lettere denne gangen. Jeg har hatt litt høye bål og gårdagens konklusjon var at det er nok lurt å være bevisst på hvor jeg plasserer bålet/brenneren da det kan ramle av brennende biter iom bålet blir høyere enn kanten. Noe av det jeg setter stor pris på er at det slukker raskt, og blir fort avkjølt. Det gjør at det passer godt som turutstyr. Så skal nok jeg fortsette å øve meg på å bruke kvistbrenneren min.
  40. Ja, har vel 28 års erfaring med det nå. Jeg ga full gass etter at jeg ble friskemeldt (var sykemeldt i 5 mnd) Noe jeg i etterkant har fått flere bekreftelser på at ikke var spesielt smart. Spurte nevrologer på Ullevål når jeg lå der om bruk av sekk og fikk beskjed om at det var smart å ta det veldig forsiktig. Hadde jeg visst det jeg veit nå så hadde jeg drøyd den en god stund til før jeg begynte med sekk. Bygge opp stabiliseringsmuskelaturen med turgåing (uten sekk) og trening og være smertefri Mvh en som har sliti med kroniske nakkesmarter i over 28 år.
  41. Skal ein ferdas i Noreg må ein først ta ei viktig avgjersle. Ønskjer ein å sjå på natur eller oppleve den? Mange norske turistatraksjonar i naturen er ikkje anna enn kuriositetar eller stader som er «kult å ha vært». «Sjå på den store steinen her som på eit merkeleg vis har kila seg fast i ein sprekk». Eller «Her er ein fjelltopp som liknar litt på ein katt når du ser den i frå ein spesiell vinkel». Eg spør. Har de nokon gong fått ei stor naturoppleving av å sjå på noko slikt? Er det ikkje litt som å gå på museum i grunn? Sjølvsagt kan det vere kjekt og spennande, men det er ikkje dette eg søkjer når eg er ute i naturen. Eg får ofte både frysningar og tårer i augo av ei flott utsikt, men det kjem aldri av eit enkelt element. Det har med heilskapen å gjere. Toppar, lys, himmel, vatn, skog og dalar. Det har også med min tilstand akkurat der og då. Kanskje har eg gått langt, er sliten og får plutseleg eit glimt av solskinn i horisonten. Kanskje sit eg under ein tarp i regnvêr og kokar ein lenge etterlengta kaffi på bålet. For meg er det dette som er ei ekte naturoppleving og denne lykken får i alle fall ikkje èg på eit museum. Noreg er truleg det vakraste landet i verda. De kjem til å ha det heilt topp uansett kor ferda ber så lenge de er medviten på kva de ønskjer å oppleve
  42. Trolltinden er et Superlight telt, med de vektfordeler det medfører, men det du gir avkall på er svakere konstruksjon, dåligere ventilasjon, strammere til stenger, og plugger, veldig lette plugger. Begrepet selvstående er etter min mening direkte feil. Ja det står av seg selv på et vis, men uten plugger og barduner tåler det ingenting. På Trolltiden kommer også ytterduken i kontakt med innerduken, når du ikke har barduner i bruk. Når dette er sagt, vil jeg si at jeg er superfornøyd med mitt Trolltiden. Lett, tåler mye, lett å tørke i stua. Et av mine mest brukte telt. Kjøpt på finn for 3500kr Her sammen med HB Enan, Ringstind 1-2 SL. Har fått modifisert mitt litt med flere barduner og pluggfester, da 10-15 våt nysnø gjør at ventilene klappet sammen.
  43. En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.
  44. PDF nedlastbar og lesbar.... Det er lite rype i Finnmark i år. Ekstremt lite i forhold til "normalen" (det var ikke spesielt bra i fjor heller så det året er dårlig sammenligningsgrunnlag). Om folk kunne forholdt seg til kvoter og likevel kost seg på fjellet på tur så tror jeg det ikke hadde vært så ille. Men jeg registrerte i fjor flere steder nordpå der folk legger ut bilder av 20-25 skutte liryper på en dag når kvoten er var 2+2 (i år er den 1+1). Mitt hovedformål med å begynne med rypejakt var for å ha en unnskyldning for å gå på fjellet om høsten. Jeg sliter med å gå tur for turens skyld, men om man kan lete etter fugl osv så kan jeg gå i timesvis og telte i dagevis. I år er kvota så liten at man kan jakte litt smart i tillegg. Dvs nå som vi har jaktet noen helger så vet vi at før eller senere så går man opp et kurant kull i løpet av dagen. (Selv om det kan ta 5 ganger så lang tid som et bra år). Da kan man avvente avskyting til da. Man trenger ikke plukke ned de enkeltfuglene (stamfuglene) man evt møter underveis. ...og man får mer tid til å sitte ned rundt et bål og koke litt kaffe i løpet av dagen. Vi har gjort oss noen vurderinger i løpet av jakten til nuh. Vi har tenkt at vi forholder oss til forvalters regelverk. Det er i grunn det vi forholder oss til på laksefiske osv også. Vi må rett og slett stole på at de som er satt til å forvalte ressursen gjør det på korrekt måte og at vi derfor forholder oss til kvotene de setter. Så får fagmiljøene bli enige seg imellom om hvem som skal bestemme og hvordan de skal forvaltes.
  45. Det er eneste stedet jeg har sett det også.. Har tenkt som så: Hvis jeg mot formodning skulle studert sosialantropologi på ett eller annet tidspunkt, så ville jeg skrevet en oppgave om after'skien på dr.Holms. Å sitte der å observere klientellet i aksjon er så fornøyelig at jeg nesten glemmer ølen. OT: En zip-off bukse kan også løse noe "av det samme" som en knickers.
  46. Jeg reiser som oftes fra Bergen togstasjon, med fullpakket Fjellpulken Expedition (50-60 kg) og her er mine anbefalinger: 1. Kjøp togbillett og sykkel billett på forhånd. Spør også hvilken vogn godsvognen er, slik at du bare går direkte til den på avreisedagen 2. Pakk hele pulken så komplett som mulig, stivt drag legges gjerne under Arctic Beddingen om du har det. Skiene festes på toppen. Gjør det så komprimert som mulig slik at det trengs bare ett løft av og på. Har pulken din feste punkter på utsiden, kan du feste små enkle taustumper som man kan løfte i. Disse tas av når man starter skituren. 3. Ta taxi til togstasjonen eller bli kjørt av noen. Beregne god tid, min 30 før togavgang bør du være på stasjonen. 4. Når du kommer til togstasjonen, ber du taxi sjåføren vente ved bilen mens du går bort til område ved siden av billett kiosken, der låner du en tralle, husk 20-kroning. 5. Så hjelper taxi sjåføren deg med å sette pulken på tvers av trallen, sier fint takk 6. Så triller du hele moroa bort til godsvognen, smiler og nikker fint til konduktøren og han hjelper deg med å løfte pulken inn. (Jeg liker og vente med å gå bortover perrongen inntil det værste rushet av folk har gitt seg, pulken er noe bred på perrongen) 7. Så går du tilbake og leverer trallen der du hentet den, og finner din sitteplass på toget, vindusplass på høyre side er selvfølgelig obligatorisk. 8. Kjøp deg kaffe og en lun kanel bolle i kafeen, og la roen senke seg. Gjør deg klar for naturopplevelsen som kommer. 9. På Finse hjelper de deg av med pulken, mest sannsynlig står den på perrongen innen du rekker frem til godsvognen. 10. Ready to rock!
  47. Hadde med pulken på toget til og fra Finse, da det ikke går bilvei dit på vinteren. Tungvindt å pakke slik at pulken var "tom". Stod feil i forhold til der hvor den skulle inn, ikke noe snø å dra den på heller i Hønefoss. Fikk den inn. Gikk tilbake for å få hentet resten. Fikk kjeft og beskjed om å få bagasjen inn på tog, slik at de fikk reist. De var i rute.... Traff visstnok på ham de kaller "generalen". Konduktøren beklaget oppførselen til kollegaen. Jeg hadde løst pulkbillett. Gikk greit med utlasting på Finse. Hadde sykkelmerke på pulken. Med minipris kostet det 497kr. Fra Finse gikk det veldig greit, litt snø å dra pulken på, samt at jeg fikk beskjed hvor jeg skulle stå. Løftet pulken inn, og det var plass ski, pulkbag og ekstra baggen hvor alt som skulle i pulkpose og Artic beddingen lå gått komprimert. Når vi kom til Hønefoss var jeg med å laste alt ut. Meget hyggelig kvinnelig konduktør. Pris hjem Finse-Hønefoss kom på 655kr. Rommet på toget hvor det var plass til sykler/pulker er ca 5-60 cm brett og 1,5 meter langt. Pulken settes der hvor sykler henges opp. Den andre delen er leid ut til transport av bagasje for hurtigruten etc. Så at det fort blir litt kaos med så liten plass, skjønner jeg meget godt. De fleste er nok ikke sure, bare stresset! Konklusjon: Ta bilen hvis du kan ref @whistler Kjøp bilett også til pulken ref @virrma sykkel=pulk ref @Elisabethsk Ha tom pulk Merk alt med navn og hvor det skal Prøv å finn ut hvor du skal stå for å treffe sykkelvogna hvis det ikke er bagasjevogn Møt opp i god tid.
  48. Med mindre eg er garantert 20 blå heile turen; membran. Rett og slett fordi det tørkar. Det er påliteleg. Og eg vil heller vil være klam ( pga dårleg pusteevne) og varm enn våt utanfrå og kald. Dessutan kan ein ofte gjere noko med det klamme ved å lufte.
  49. I vinter var jeg hos mormor for å feire jul. Hun bor på Stranda, bare en kort kjøretur til både Tafjord og Geirangerfjorden. Jeg har i alle år sett innover disse fjordene uten å tenke så mye mer over det. Men nå som friluftsinteressen har fått blomstre opp, så var det ikke like lett å ikke tenke på dette flotte område når jeg la meg til å sove på kvelden. Jeg har hatt lyst til å gå en skikkelig tur her en stund. Vurderte det faktisk i 2013, men jeg var i for dårlig form til å gyve løs på disse bratte fjellsidene som er et kjennetegn for det meste av vestlandet. Så når jeg kom hjem fra juleferien hadde jeg mer eller mindre bestemt meg, jeg skulle tilbake i sommer, og da med tursekk og fjellsko. Men jeg var ikke så interessert i å gå alene. Denne turen var først kalkulert til å ta en ukes tid. Det blir fort litt kjedelig spesielt siden jeg hadde tanker om gå gå litt ut på sensommer/tidlig høst. Det betyr som regel lite folk i fjellet. Så etter mye om og men, hadde jeg fått med meg @Walle. Endelig skulle mr. Saltfjellet få bryne seg på noe annet. @7homas og @Tor Magnus skulle egentlig også være med, men de måtte trekke seg av forskjellige grunner. Etter noen måneder med sporadisk planlegging og impulsiv shopping, satt vi med hver vår Guinness i hånda på Gardermoen søndag 31. august 2014. Selveste Walle: Selveste tronn: Vi måtte være hjemme innen to uker, plenty tid til å gå i fjella. Så lang tur har vi faktisk aldri gått før. Men jeg følte meg godt forberedt, med motbakketreninger gjennom hele året og to flotte turer i forkant som man kan lese om her: Vi hadde fly til Vigra og Ålesund, hvor vi tok buss til Moa, så ny buss til Stranda hvor mormor hentet oss på kaia. Der ble vi godt mottatt, med middag, kaker, vin og øl, akkurat som det pleier å være hos mormor Jeg har satt alle turdagene i spoilers, så det ikke blir så voldsomt å laste med en gang. Er en god del bilder i denne posten. Dag 1 Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 Dag 7 Dag 8 Dag 9 Dag 10 Dag 11 Hva skal man si.. Dette var en herlig tur i et mektig fjellområde. De eneste vi møtte på sti, var de to gamle kara ved Torsbu, ellers var det helt folketomt. Jeg skal tilbake
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.