Vinnerliste

Padling rundt Bjorøy i måneskinn

Solnedgang fra fanaråken

Jeg kjøper ikke en masse dritt jeg ikke trenger. Jeg kjøper kvalitetsting jeg ikke trenger.... Denne gang ble det en ny Norrøna Recon jakke. Det er alltid greit å ha en ny jakke liggende i tilfelle jeg skulle få bruk for den.

Årets første tur hjem fra jobb over Lyderhorn i dag På turen opp merket jeg godt at det har vært 2-3 uker med lavt pulsnivå og høyt forbruk av på god mat og vin - godt å være litt i gang igjen

Så mangt kan skje på tur i utlandet. F.eks. å holde babyen til damen i butikken mens hun pakker varene og regner ut prisen. https://berntsturer.wordpress.com/2020/01/11/tur-til-dim-magarasi/

Tilbaketuren gikk jeg alene. Alle meteorologer i Norge var enige om at det ville være flott vær på mine kanter av landet på fredag. Det var snakk om sol og lite vind, men og om frost – så vidt. Med skikkelig turvær måtte det bli en liten utflukt. Eller muligens en litt lengre? Jeg så for meg den, etter hvert, lange turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Dette er en av mine vanlige vinterturer. Når det er frost og is, eller snø andre plasser, pleier det å være mulig å gå langs sjøkanten. Det er andre turer jeg også pleier å gå på vinteren, som for eksempel fra Reve til Orre. Det er litt vanskelig å finne en tur som både er uten is og frost og som også er passe lang. Slik sett stemmer Den planlagte turen ganske godt. Turen fra Hå til Varhaug er omtrent 9 kilometer en vei – det vil si 18 kilometer tilsammen. Etter å forlatt 60 tallet og begynt på 70 tallet blir alle turer over 14-15 kilometer lange. Selv om turen går på flate stranden. Jeg har gått denne turen noen ganger. En spesiell gang, der jeg virkelig prøvde å holde farten oppe, gikk det unna med en fart høyere enn kravet til marsjmerket. Med en god del år på baken er kravet til merket blitt noe mer medgjørlig, og jeg undret på om jeg fortsatt ville ha klart merket. Det var en god grunn til å ta nettopp denne turen. Nå ble det en liten omlegging av planene. Bestyrerinnen ble oppmerksom på været, og besluttet kjapt at dagen skulle brukes på tur. Vi kunne godt gå langs sjøkanten. Fram og tilbake ville bli litt i meste laget. En vei – helt greit. Det betød to biler, noe som i utgangspunktet ikke er noe problem, skulle vi ta sikte på at Bestyrerinnen gikk en vei og jeg to, kunne Broderen også bli med. Han satser også på litt kortere turer etter hvert. Slik ble det, bortsett fra at Broderen kjørte til Varhaug, og Bestyrerinnen og jeg tok en bil til samme sted. Vi kom først til Hå litt ut på dagen. Det var fortsatt hardt i bakken, og antakelig bare rundt null grader. En kald trekk fra nordøst, gjorde det litt utrivelig, men bare etter noen hundre meter hadde vi fått opp dampen og fått varme i kroppen. «Nedover» -sørover – mot Varhaug gikk i et greit og jevnt tempo. Fortsatt var det is og rim på plankene og på gjerdeklyverene. Det tok litt tid å komme over. I le for trekken, med sola i ansiktet, ble det ganske behagelig. Sola varmet faktisk så det var mulig å kjenne det. Vi har noe å se fram til. Om noen uker blir det turer i «Syden». Da blir det varmt ikke bare i ansiktet. I det flotte været ble det en kjekk tur i selskap med Bestyrerinnen og Broderen. Vi brukte omtrent to timer til Varhaug, noe som vil si over 4 kilometer i timen. En helt grei fart. Nede ved kirkegården sa jeg takk for følget til de to andre turdeltakerne, og snudde på hælen for å ta fatt på veien tilbake. Jeg satte nok opp farten en del, og som så mange ganger før, starter jeg i god fart, holder jeg den videre. Det kom en del folk i mot, og, noe som ikke er like vanlig som før, jeg tok igjen et par andre som også var på tur. De lurte nok på hva jeg drev på med, som «suste» forbi, med et kort «hei». Det ble en grei tur tilbake. Mindre stopp for å ta bilder, men ellers i fin flyt. På parkeringsplassen var jeg godt fornøyd med farten. Det hadde holdt til marsjmerket. Om jeg bare hadde gått en ny tur nedover i samme fart.... Les hele artikkelen

Sjekk av grunner og andre strukturer under vann ved f.eks kveitefiske samt posisjonssjekk og kontroll av drift Sikkerhet på sjø og land når f.eks tåka kommer da det er enklere å navigere millimeterpresist ved hjelp av gps enn med kart/kompass Navigering på turer og utflukter med pulk i mørket i Finnmark på vinteren. Ufattelig mye enklere enn navigering via kart og kompass når det er mørkt Tidvis logging av turer og ruter for f.eks senere kunne følge disse blindt ved whiteouts og nattforflytninger. (Logging av enkelte turer som f.eks jakt og treningsturer gjør jeg for såvidt gjerne med mobilen i stedet.) Mobilen har vi funnet som svært lite egnet til navigering i whiteout, snøkav, sludd, regn osv... Klokke? Håndjern og andre frihetsberøvelser overlater jeg til politi og andre som har behov for avstraffelser...

Jeg laget en 8 fots igloo i kram snø som en test rett før jul. For et par dager siden, tok jeg ei skøyteski siden den hadde fint spenn, brukte den som mal og jevnet den utvendig. Så har det snødd oppå den. Er blitt så perfekt at den nesten ser kunstig ut! Har sovet en natt i den. Den har fått et mildvær på seg, slik at den satt seg. Legger ved noen bilder av bygginga, som tok ca 4 timer. På kvelden. Dagen etter i dagslys.

Fire på tur langs stranden. Lørdag var det nedbør – i bøtter og spann. Det fristet ikke med tur. Jeg ble sittende inne og kikke ut på det dårlige været, med dårlig samvittighet. Søndag var det klart jeg skulle på tur. Det var mer et spørsmål om hvor turen skulle gå, og hvem som skulle bli med. Bestyrerinnen har en tendens til å ta det med ro på morgenen. En god stund etter det hadde blitt lyst, forsøkte jeg forsiktig å slå frempå om tur. Bestyrerinnen var klar for tur, men ville vite hvor turen skulle gå. Broderen ga også beskjed om at han kunne tenke seg en spasertur. Litt etter kom beskjeden om at Broderen denne gang også ville ha med Bjørg. Vi ville bli 4 på tur. Med Bjørg på laget måtte det bli en litt kortere tur enn det jeg hadde sett for meg. Det kunne ikke bli en lang og tung tur med mange bakker. Det er ikke slike turer vi fire kan gjøre sammen. Nå var jo været ikke så aller verst. Det blåste litt. Det så ut som om det kunne komme noen dråper. Temperaturen var noen få grader over null. Det ville ikke være umulig å ta en tur langs stranden. Det er tross alt greit å få sjøluft i lungene og kjenne vinden i ansiktet. Selv om det skulle regne, så har vi jo regntøy... Den vanlige – korte – turen er fra Sele havn til Hellestø. Turen er normalt mellom 7 og 8 kilometer. Avhengig av hvor vi velger å snu for å ta fatt på tilbaketuren. Det er et par bekker som må forseres om vi skal få med den siste kilometeren... Det var en god del biler på Sele da vi kom. Mer enn vanlig, men det er heller ikke den turen vi velger som søndagstur. Vi kunne se folk, både rundt sjøhusene og på vei sørover. De fleste går likevel mot nord. Etter 4-500 meter på vei, går stien ut i sand-dynene. Her er det mulig å gå flere stier. Noen opp og ned sand-dyner, andre mer flatt inne mot jordene. Vi fulgte den flate sti, og kom ut på åpne stranden etter en stund. Rundt et lite nes, omtrent halvveis, er det tydelig at vi ikke er de eneste som bruker dette som turområde. Stie, eller de mange stiene, er tydelig slitt ned i terrenget. Her går det mye folk. Og mange bikkjer, selv om det heldigvis ikke er mye hundedritt i stien. Det var mange andre ute på tur denne dagen. Med og uten bikkjer. Det var nesten som et 17. mai tog. Vi holdt sammen til «parkeringsplassen» ved Hellestø og der tok Broderen og jeg en ekstra runde til enden av stranden, mens damene snudde og tok fatt på returen. Med bare Broderen og meg på tur,ble det litt mer fart. Vi skulle jo ta igjen de foran, og det betød at vi måtte skritte ut. To gamle gubber i full fart langs sjøkanten. Vi tok igjen de andre etter en liten halvtime. Nok til at både Broderen og jeg ble svette. Alle fire fortsatte mot bilen. Det ble (for Broderen og meg) de vanlige 8 kilometerne, og uansett en skikkelig fin søndagstur med Bestyrerinnen, Bjørg og Broderen. Les hele artikkelen

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. Det var virkelig fint å gå på kveldstid. Broa over mot Herrahø. Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre Grønvatnet Bra start på dagen. Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. Det er lov å ta det rolig på ferie. Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. Teltet slått opp ved vann 1513. Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kg Matfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet. Da er det lov å ta morgenkaffen ute. Utsikt mot Søre Grønvatnet. Kombinasjon av nedkjøling og fisking. Mi casa 1. Mi casa 2. Her snakker vi utedass! Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. Kaffivann med ekstra proteiner. På tide å vende hjemover. Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen

Hvis du har en vanlig gassbrenner til å koke på, så går det fint å sette den på bakken/gulvet og bevege skien noen cm over. Ha skien i konstant bevegelse, slik at det bare varmer, ikke brenner.

Det er ren ny ull, altså ikke resirkulerte ullplagg. Vaskelappen sier handvask, så det er ikke usannsynlig at det er ekte ull. Men igjen, problemet er at det ikke finnes noe krav om merking om plagget er superwashbehandlet, så den genseren kan være behandlet uten at vi som kjøper får vite det. Hvis genseren er strikket av norsk ull, er den neppe superwashbehandlet. Gjestal kaller seg garngrossist, de spinner altså ikke ull selv, men kjøper garn (fra hvor?) og får strikket plagg. Så vi vet ikke hvilken type eller kvalitet ull som er brukt, og hvilken behandling den har fått. Jeg kritiserer ikke genseren, den kan godt være aldeles utmerket, men som nent: Jeg vil vite hva jeg kjøper.

Bestilte Mountain Equipment Glacier 1000 Så får vi se om det ikke blir flere vinterturer når man slipper å base med 3kilos fiberpose.

Men uansett liker jeg ikke å bli lurt - jeg vil vite hva jeg kjøper. Hvis jeg kjøper et plagg som er merket 100% ull forventer jeg at det er nettopp det, og ikke ull som er ødelagt og plastbelagt. Problemet er at det ikke er krav til merking av superwash-behandlet ull. Et merke som kan brukes på ullklær er "Ren, ny ull". Det betyr at det ikke er ull fra gamle ullklær som er brukt, men faktisk ny ull. Det høres fint og flott ut, men likevel kan den visstnok være superwash-behandlet.

Jeg har riktignok en strihåret dachs, en ganske stor kraftplugg til å være dachs, men han er med overalt. Har ikke klatret de heftigste toppene, men aldri noe problem med at han ikke tar seg frem. Det største problemet er tett kratt, men det er vel plundrete for de fleste.

Har hatt samme problemet som trådstarter med Aspen. Luktet ikke godt (litt sovelaktig "prompelokt") og brandt ikke helt toppers heller. Sent denne høsten kjøpte jeg en dunke med Blåtind fritidsparafin på tilbud, og denne vil ikke brenne i mine gamle messingbrennere - kun i Novaen, og da er det med en en hint av gult. Denne lukter også ikke "godt" (igjen, litt svovelaktig), altså ikke slik som fritidsparafin pleier å gjøre. Jeg vet ikke hva som foregår her. Feilprodukjson? Feil lagring? Svindel?

Har aldri hatt med dachs på topptur men jakta mye mink med hund der det har vært ulendt terreng og der har de sliti mye i forhold til mer langbeinte hunder av samme størrelse (terriere) Min erfaring med dachs under mange år på jakt og friluftsliv er at det er en rase som egner seg best i flatt terreng

Det hjelper nok litt på om du forteller litt mere om hva du skal lage/varme på tur. Stor forskjell på å koke vann til real og lage langkokt risengrynsgrøt.

Alt går... Men er det skareføre som rundt påsketider i fjor så ville jeg fjellski, gjerne med stålkant, med mere solide og stabile støvler. Og feller.

Hva bruker man egentlig en ordentlig GPS til i dag? Jeg har Inreach til sikkerhet, også bruker jeg Garmin Fenix 5 til å logge ruter og treningseffekt, også på vandreturer. Har alle turene mine på Strava. Bruker skikkelig kart til å planlegge ruter. Trenger jeg å peile lokasjonen min så drar jeg frem den vanntette mobilen min, som jeg sannsynligvis uansett bruker for å høre på lydbok mens jeg går. Har med batteribanker for å holde alt med strøm. Bruker egentlig mobilen til alt jeg ellers ville brukt en GPS til. Erfaringsmessig så er Garmin langt bak på utviklingen, og GPS, klokker, og sykkelcomputere er treige, og softwaren er gammeldags sammenlignet med vanlige smarttelefoner.

Takk for fin rapport! Er ikke så mange som går oppi der? Jeg MÅ opp der til sommeren:)) med fiskestang. Ingen moskus oppi der vel? Når begynte steinura? Er ikke så glad i steinur...

Finfin helgetur med godt selskap på Skrim, ei natt på Darrebu og ei natt på Ivarsbu. Litt vind og ikke akkurat perfekt skiføre men det var da snø i motsetning til hjemme.

Årets første isklatring. Veldig stusselig med is fortiden, men Vikerfjell ved Hønefoss leverte både is, skiføre, vind og perlemorskyer.

Senker ambisjonsnivået litt for 2020, på tross av at utfordringene for 2019 egentlig ble litt for enkle - men jeg mistenker at jeg må prioritere fritid mot andre ting enn friluftsliv i større grad i 2020. så da nøyer jeg meg med følgende utfordringer, delvis inspirert av et bilde fra en post i "Hvor har du vært på tur i dag"-tråden (Link): Da skal altså Møsnuken, Hovlandsnuten, Mehammarsåta og Siggjo til pers i 2020 I tillegg må jo selvsagt 7-fjellsturen i Bergen i slutten av mai vandres enda en gang Minst 10 stk topper i RIL-fjelltrimmen er en gammel tradisjon som skal ivaretas, det meste på sommeren (10 er grensen for kaffekrus). Bonusturer om tiden likevel skulle strekke til: 1 stk 2000-meter i Jotunheimen, forhåpentligvis en fin høsttur 6 stk kommunetopper, fint fordelt utover året En tur med minst 4 utovernattinger på rad, og uten etterforsyninger. Tilleggsoppgave: Skaff info om Elbrus, og beslutt om den skal bestiges og i tilfelle når (2021?). Som tidligere: jeg skal skrive litt etterhvert hvordan det går

Hvis saken er at man har gått tom for hjertemedisiner er det ikke en uforutsett hendelse, det er en direkte konsekvens av uansvarlige handlinger. Å gå tom for mat etter et par-tre uker i dette farvannet er også en direkte konsekvens av uansvarlige handlinger. Man må ta utgangspunkt i at man kan fryse fast i langt mer enn et par uker, det er også allment kjent at KV Svalbard normalt ikke er i farvannet på denne tiden og at man derfor ikke kan forvente hjelp av isbryter på kort varsel. Ja, de fikk med fuel fra Sysselmannen på vei nordover i tilfelle det skulle oppstå kritiske situasjoner som kunne medføre behov for helikopter (dette er vanligere enn man skulle tro). Fuel fikk de med grunnet rekkevidden til helikopteret som er relativt begrenset.

Argumentum ad hominem much? Jeg er enig i at det kan være litt vel harskt å gi henne kritikk på en slik måte jeg bl.a har gjort for to innlegg siden, så det tar jeg selvkritikk på. Dog er jeg uenig i at hun kun har tatt noen snarveier, og gjort ting som ikke er helt i "henhold". Det hun har gjort er lovstridig, og det virker også som kritikkverdig handling når du skyter en fugl fordi du er på tur med hunden, på grunn av at du treffer på den og tenker "why not, lunsj jo". Det er bare en arrogant holdning, som man må forvente reaksjoner på. Har gjort en god del dust i mitt liv, betyr ikke at ingen kan kritisere meg for det selv om de også har gjort ting som er dust.

Mye moral her! Flott at alle dere skinnhellige har alt i orden. Tonje har tatt noen snarveier og gjort ting som ikke er helt i henhold, men denne heksejakten syntes jeg ikke noe om.

Gir bort ski og/eller bindinger.

At TV2 igjen lar slike løgnere og faunakriminelle få sendetid i sine kanaler forteller jo også sitt om hva denne TV-kanalen står for når det gjelder denne bransjen....

Image is everything, ... Litt av problemet at man skal bygge et image og selge en story, og leve av det gjennom avtaler med sponsorer, media, osv. Da er det lett å "pynte litt" på fakta for å ha et bedt mulig produkt å selge. Brudd eller tøying av lover og regler som gjelder for alle er uansett ikke ok. Personlig har jeg mer sans for Vibeke Andrea Sefland, og andre som velger sin måte å leve på eller oppnå sine drømmer eller mål uten at det å selge det som et produkt veier tyngre en virkeligheten. Litt om Vibeke: https://www.tv2.no/a/10750187/ https://www.ht.no/nyheter/2019/01/31/Bistandsarbeider-og-klatrer-til-UiT-18380608.ece https://www.utemagasinet.no/magasin/bor-i-telt-paa-fulltid (Total avsporing fra min side ift serien på Sumo, som jeg ikke nok ikke kommer til å ivre etter å se.)

Jeg har vært på private turer utenfor område 10 med scooter, kan være de har strammet inn, så ville ha forhørt meg om det før dere legger for mye arbeid i det. Men det er veldig langt fra å bare slenge inn en søknad, da blir dere avvist! Dette er fortsatt såpass eksotisk reisemål at dere bør bevise at dere er turister med kompetanse, innsikt og ansvarlighet, som fint vil klare dere uten turguide(r). Jeg vil si at fra idestadie bør dere legge inn en real dose planlegging hvor dere konkretiserer så mye som mulig og innvier sysselmannen om dette i søknaden. Her er noen stikkord fra søknaden vi la inn til Newton toppen (og som ikke er veldig langt unna Atomfjella): -Dokumenterte felt-kunnskap for vinter (speidern, militæret, DnT etc). Beskriv gjerne turer dere har gjort før, spesielt lengre vintertelt turer. -Dokumenterer våpen kunnskap (jeger, militæret, skytter/pistol klubber) -Dokumenter "mekaniker" kunskap (alt fra primus, revner i telt til snøscooter (skifte deler i beltet, ising, skifte variator reim m.m.)) -Dokumentert back up planer/reserve kapasitet (mat, drivstoff, verktøy, avtalt tilbake frakt av scooter med lokalt firma om den skulle strande m.m, ekstra telt, primuser etc.) -Beskriv utrustning (soveposer, telt) -Beskrev interne avtaler for å sikre at gruppa holdes samlet og ingen agerer idiotisk. -Beskrev medisinsk kompetanse (lege, sykepleier, røde-kors, enkel 1.hjelp). medisinsk utstyr, m.m. -Beskriv sikkerhetsutstyr og hva dere har av kompetanse f.eks hva om en snøscooer går i bresprekk (f.eks rednings, bre- eller klatrekompetanse, teltbrann. storm, whiteout, gps-navigasjon) -Beskriv turplaner og her må dere gjerne fylle på med oppdatert info dere vil få tak i, f.eks fra folk som nylig har vært i området og kan si noe om breene, elver, sprekker, sjøis etc så dere kan vise til konkrete planer og planlegge alternative veier dersom plan A..B.. ikke er farbar. -Innsikt i Svalbardmiljøloven etc.. Forsikring: Newtonfjell var det ca 12 mil til og 100 000+ kr som måtte avsettes på konto for eventuell søk/redning. Er vel 14-15 mil til Atomfjella. Nødpeilesender er vel fortsatt obligatorisk. PS: Skikjøring i bratt fjell er jo forbundet med risiko, potensiell krevende redning etc så vil tro det er lurt å si noen ord om hva dere har tenkt for å berolige Sysselmann. Om dere fikser det, så er jeg ganske sikker på at dere også blir veldig fascinert av Svalbard og får dere veldig gode turminner for livet .

Sant, jeg har våpenpussesett fra USA og der står det "Not for human consumption" med store bokstaver på lokket 🤣

Det er bare å fyre opp en boks med myggbrikett så slipper du nok unna.

Det er det som er kjernen i saken. Enten velger vi å handle der etter all informasjon som til nå er gitt, eller så lar vi det være. Jeg respekterer all tilnærming til saken, men vil følge med XXL videre for å se om jeg skal endre standpunkt. Trådstarter spør om vi bør slutte å handle på XXL? Skal jeg svare kort på det spørsmålet blir det for min del nei. Et bedre svar vil være å følge egen samvittighet.

Har aldri handlet hos XXL, siden prisene ikke har vært så veldig lave i forhold til kvaliteten, og den ekstreme mangelen på interessante varer.

Tusen takk for anbefalinger @Freebird og @whistler ❤️ Det er noen få som også har spurt om muligheten for en høyere pris som kan betales én gang. Hovedårsaken til at jeg ønsket å tilby abonnement er rett og slett fordi jeg blir utrolig trist av å se norske apper blir forlatt til å dø eller ikke bli videreutviklet. Et godt eksempel på en slik tjeneste eller app er gjerne Lommekjent. Det er kostbart å utvikle apper og med mindre man har en fornuftig forretningsmodell som gjenspeiler kosten vil apper for det norske markedet slite fordi markedet er så lite som det er. For min del har jeg få utgifter da jeg utvikler, designer og vedlikeholder appen min selv, majoriteten av det jeg går inn med er jo fritiden min. I tillegg til dette har jeg blant annet investert i egne tjenester som viser fotruter, skiløyper, observasjoner av molter og kantarell - de koster mer enn det jeg synes er komfortabelt Oppsummert tror jeg at tjenester og apper som har en fast måneds- eller årspris har lettere for å lykkes i det lange løp. For min del er det gleden av å skape verktøy og hjelpemidler folk faktisk liker å bruke som gir meg motivasjon. Det at folk da både bruker, kommer med tilbakemeldinger og ønsker varmer mitt utviklerhjerte! Utenom min app vet jeg at både Navida og Fjellsti er blitt nevnt!

Lykke til med kjøpet. Håper så at den er bare litt mer vannbestandig enn vanlige bomullsjakker, som jeg da også hadde. Og det var ikke en bebrejdelse mot ditt kjøp, bare en påpeking av at moderne bomullsproduksjon og etterbehandling ikke er særlig miljøvennlig. Det må vi som forbrukere forsøke å påvirke. Dessverre er det ikke nok å avstå fra diverse fluorcarbon membraner og tro at bomull redder verden. Miljø spørsmål er komplekse og må ses i sin helhet fra a-z. Elgen

Eg har eit enkelt system: alt eg vil ha tørt, pakkes i vanntette pakkposer. Alt som er vått/blir vått, oppbevares ute i fortelt. Innerteltet er "tørr" sone. Tarp er GENIALT og gir mykje kos på drittværdager; den gir ekstra beskyttelse over teltet og er den stor nok, så har du plutselig litt ekstra uteareal under tak. Perfekt å sitte under tarpen med ein kaffikopp og sjå/høre på regnet 😊 God tur!

Ja dette er ganske lurt. Prøv å finne et praktisk pakkesystem og forsøk å bruke dette konsekvent. Da er det enklere både og pakke sekken og finne frem ting. Hvordan det gjøres er nødvendigvis ikke viktig og så fremt man finner et godt system tilpasset deg og ditt utstyr. Å komme frem til et godt system krever ofte litt erfaring og flere turer før alt blir «perfekt» Belønningen med et godt pakkesystem er gjerne at man blir langt mer effektiv både på og bryte leir og slå leir. Er man uerfaren og stort sett bare har noen få turer i strålende sommervær så er alt dette nødvendigvis ikke så kritisk men den dagen man virkelig er på langtur og opplever skikkelig grisevær over flere dager så er slike gode systemer og rutiner virkelig verdifullt. Å bryte eller slå leir i grisevær er aldri spesielt hyggelig, å det vil da merkes godt om man bruker 10min eller 45min på dette

Bare sørg for å holde soveposen tørr. Klarer du det vil resten som regel ordne seg...

Sørg for å ha tørt skift til å ha i teltet/posen. Ta på deg de våte klærne når du skal ut.

tja, har også problem med at man blir bløt fra innsiden. Har derfor nå anskaffet meg 2 x bomullblandingsjakker fra Helsport: https://www.helsport.no/vidda pris og kvalitet er det ikke noe å utsette på.

Tja... Jeg tror det er litt ulikt hva man definerer som overfylt. Dersom man må ha 3 km til nærmeste telt så er nok Lofoten nå om dagen problematisk. Men om man går utenom de mest typiske stedene (Reinebringen, Kvalvika, Ryten, Unstad - Eggum, Hauklandsstranda, fjelltoppene Mannen, Glomtind, Tjeldbergtind for å nevne noen) og ellers beveger seg minst 15 min unna bilvei så tar det gjerne en time eller tre mellom hver gang du ser folk. Et par konkrete tips er Strømøyvatnet via Andopen på Flakstadøya, Smortvarden i Valberg, Trolldalen i Valberg (fine fiskevann), inn Olderfjorden på nordsida og videre til Botnvatnet og / eller andre vatn øst for Olderdalen (vel oppe der treffer dere neppe folk, på de andre turene må dere regne med å hilse på folk på stien innimellom). Ellers er fjellområdene mellom Kringlebotnvatn (Gammen) og Valbergsdalen på Vestvågøy relativt lite besøkt. Kommer bevisst med korte tips siden dere neppe blir så lenge i områder. Til andre friluftsfolk som er skeptiske til Lofoten om sommeren: Det er enormt mye folk langs veiene og på de mest kjente plassene men jeg har stort sett til gode å dele teltplass med andre, så lenge jeg går minste en halvtime fra veien. Det er utrolig vakkert her tross noe kronglete kjøring før du får tatt føttene i bruk. God tur!

Akkurat hvor grensen går for allemannsretten er ikke helt klar. Jeg syns saken om den lavvoen oppe i nord er svært beskrivende for hvor uklart dette er. Les saken her: https://www.nrk.no/nordland/ulovlig-telting-blir-rettssak-1.7282553 Han tapte saken til slutt (noe som for de fleste vel synes åpenbart) https://www.ranablad.no/nyheter/lavvo-dom-star/s/1-93-5733942 Men dette viser vel egentlig at man kan gå veldig langt på annen manns eiendom, men ikke i næring selvsagt. @Dilly Jeg kjenner ikke til de kursene dere holder, men her i Norge har vi et eget urfolk som har ferdes i fjellene og skogene uten spesielt mye bagasje i hundrevis av år uten å sette spor etter seg (før nå). Hvorfor ikke ha kurs i gammel samisk kunnskap om lett og sporløs ferdsel tilpasset her vi bor? Dette bushcraft greierne virker som noe importert kunstig og unorsk.

Jeg skjønner at denne diskusjonen kommer opp. Men, som nevnt over her så foregår kursene i et område hvor vi har avtale med grunneier, nettopp på grunn av dette. Vi lærer også detakerne om sporløst ferdsel (og allemannsretten), og rydder opp alt før kurset er ferdig. Trærne som blir brukt i dette området er nesten utelukkende nedfallstrær, da det er mye av det i det der. Ja, vi har brukt tarp på noen kurs hvor det f.eks. ikke er lov å røre vegetasjon. Hensikten er uansett å lære folk hva de kan få til i en nødsituasjon, og gi de selvtillit til å kunne dra ut på tur alene senere – med telt/hengekøye/tarp og sovepose. Håper dette ga litt mer innsikt. Mvh, Bodil

Bushcraft er friluftslivets svar på Crossfit.

Norge gror igjen! Ingen fare om flere kutter ned litt småkvist og granbar. Men jeg er helt enig med deg, det er helt unødvendig og det blir et problem om mange gjør det i trafikkerte områder. Det gir heller ingen reell beskyttelse. Blir det mye regnvær er disse «shelterne» tilnærmet verdiløse.

Og husk at ett skomerke som passer for noen kan skape store problemer for andres føtter. Jeg har lav lest og smale føtter og ingen av de nordiske modellene fungerer for meg. Tar jeg på meg ett par Alfa så kan jeg snøre de til maljene møtes og fortsatt snu meg 180 grader inni skoa. Komentaren under fra @Anders_G burde vært printa ut og ramma inn og hengt opp i alle butikker som selger jakt/fjellstøvler. 🤣

Ekte friluftsfolk går vel rundt med det som passer for dem, ikke det som passer for andre?

Eg har funne denne: http://kso2.lantmateriet.se/#. Eg har ikkje fått nytta denne veldig mykje, så eg veit ikkje alt av funksjonalitet, men kartet ser i alle fall ut til å vere tilsvarande norgeskart.