Ola S. M.

+Støttemedlem
  • Innholdsteller

    38
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    4

Ola S. M. vant dagen sist Januar 4 2016

Ola S. M. hadde mest likt innhold!

Om Ola S. M.

  • Bursdag 15. sep. 1988

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Sted
    Trondheim

Nylige profilbesøk

943 profilvisninger
  1. Fem fuktige fiskedager på fantastiske Fosen

    Tar deg på ordet. Next season
  2. Fem fuktige fiskedager på fantastiske Fosen

    Takk! Lierne står på lista.. Høyere enn Afrika i hvert fall.
  3. Bjøråskaret fra Todalen

    Skjønner! Der er jeg dessverre ikke kjent i det hele tatt. Men god tur!
  4. Bjøråskaret fra Todalen

    Anhengig av form ville jeg satt av mellom 2 og 3 timer i effektiv gåtid (fra Kårvatn). Har bare gått ned fra Skaret, mener vi brukte halvannen time da, men ta det med en klype salt. Spør på Kårvatn så får du nok svar. En kjempefin tur, men hvis du har muligheten ville jeg gått fra Innerdalen istedet, evt. gått Kårvatn-Innerdalen via Bjøråskaret. På Innerdalssiden er det virkelig vakkert, dog noe brattere. Det er lite vegetasjon og mye stein ved vannet oppe på Skaret, men hvis jeg ikke husker feil så vil du klare å finne en teltplass der oppe. Du trenger nok ikke gå langt ned for å finne en fin plass med utsikt uansett. Snakk med folk på Kårvatn/Innerdalshytta/Rendølsetra. De vet nok mye bedre enn meg (har vært der kun en gang, gikk Innerdalen-Bjøråskaret-Kårvatn-Gammelseterdalen-Innerdalsporten-Innerdalen). Ikke nøl med å ta turen, fantastisk terreng og utsikt
  5. Lengde på Warmpeace Viking-poser

    Jeg er 180 og synes Regular er mer enn lang nok. Selv i full strekk når den meg til haketippen, så med mindre du foretrekker å begrave hodet i posen vil jeg si at posen er lang nok til personer på 185.
  6. Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
  7. Flott rapport og fine bilder, selv med mobilkamera! Området Bredåsjøn-Lasjøn-Vonsjøen er ubeskrivelig fint. Jeg synes forøvrig at dere skal være fornøyd med røye på 2 kg Har selv ligget ved Vonsjøen flere dager uten en eneste fiskepinne.
  8. Oversikt over gapahuker og åpne koier i Norge

    Bra jobba! Takker.
  9. Kano gjennom finsk Lappland

    Herlig tur og bra produksjon! Er veldig enig i det du sier om det å padle Ally i elver som Ivalojoki - det er en kunst å velge riktig spor i strykene. Man er livredd i starten, men lærer mer og mer, og til slutt er det bare morsomt (stort sett)! Heldigvis er det igjen noen slike ødemarkselver der oppe i nord, men det er ikke mange (som du sier). Sitter for øvrig og planlegger Vatsari selv. Takk for at du valgte Sandneselva, så slipper vi å gjøre det. Hadde helt sikkert gjort samme valg som det du gjorde! Takk for rapporten. Topp kvalitet! Ivalojoki skal definitivt padles en vakker dag.
  10. Blant speilblanke sjøer og stormfulle hav

    Topp! Fantastiske bilder!
  11. Ola S. M.

  12. Off the beaten path in femundsmarka

    Hva med en tur opp på Store Svuku? Det er jo generelt mindre folk jo lenger inn mot grensa du kommer. Øvre deler av Grøtådalen og Vonsjøtraktene er personlige favoritter. Ikke akkurat urørt terreng, men ganske lite folk. Ellers sies det jo at områdene nord for Røa mot Muggsjøene skal være fine, uten at jeg selv har vært der.
  13. Mine turer i Femundsmarka

    FEMUNDSMARKA AUGUST 2015 Har man først bestemt seg for å starte en tradisjon, kan man ikke avbryte allerede på 3. året. Derfor måtte det bli en tur inn i Femundsmarka også i 2015. Slenger ut noen bilder fra (lang-) helgeturen jeg hadde sammen med madammen i slutten av august i fjor. Målet med turen var ikke annet enn å koble av, spasere i klassisk femundsk natur, samt å svinge fiskestanga litt. Vi la ikke opp til noen lang og slitsom tur, ei heller skulle vi (jeg) jage nasjonalparken rundt på jakt etter storfisken, men vi (jeg) ønsket å få sett noen nye områder i Femundsmarka. Det fikk vi. Mange av motivene vil nok være kjent for garvede femundstravere. Utgangspunktet var det samme som sist; Femundshytten. Båtskyss over Femunden gir enkel adkomst til nasjonalparken. Topp service fra Tommy på Femundsytten. Transport fram og tilbake akkurat når man ønsker det til en pris man slett ikke kan klage på. Fornøyd madam på Røvolfjellet. Superfullmåne over Grøtådalen og Grøthogna. En fantastisk fin første kveld ved Røvoltjønnan. Men fisk, det ble det ikke. Noen prøvde fisken (forgjeves), mens andre heller ville ligge i teltet og lese. Vi våkner til fantastisk vær. Risengrynsgrøt må man ha hver morgen på tur. Sensommer på Røvolfjellet. Svuku danner kulisse. Vi mistet stien fra Skogtjønna ned mot Øvre Roasten, men ikke humøret. Lunsjrast ved Øvre Roasten. Det var en del folk borte ved buene, men her var vi i fred. Ingen fisk her heller. Nedre og midtre deler av Røa er upløyd mark for undertegnede, så jeg gledet meg stort til å vandre et par dager i området fra Roasten og opp mot Kløfthåen. Strandliv. Trine svinger stanga i innoset i Øvre Roasten. Innbydende fiskeplass, men heller ikke her ble det føling med fisk. Vi storkoste oss uansett. Over Grøtåa ved Grisslehåen. Grisslehåen. Morsomt å se nye deler av Femundsmarka, steder som man har sett så mange bilder fra og lest så mye om. Jeg ble bare gående og glane og ta inn inntrykkene, uten å bry meg så mye om det dårlige fiskebettet. Noen hviler ved innoset i Gresslihåen... ...mens andre fortvilet forsøker å lure drømmefisken opp av vannet. Forgjeves. Fantastisk fin fiskeplass, og det er nok mange som har hatt store opplevelser akkurat her opp gjennom tiden. Vi endte opp med å slå leir ved Storbuddhåen. Siden vi ikke var så kjente her ved Røa, ble leirplass valgt helt tilfeldig. Plassen var kjempefin, men fisket elendig. Kun en gjedde som fikk friheten tilbake etter å ha slitt seg helt inne ved land. Heldigvis var det mye fin ved å finne til et skikkelig kveldsbål. Det ble en nydelig kveld ved Storbuddhåen etter en veldig fin dag oppover langs Røa. Ikke rart dette vassdraget er så populært. Her kunne jeg vandret, fisket, bodd, og trivdes i uker og måneder. Vi våkner til nok en fantastisk dag. Fisken prøves i Frysihjeltjønna. Noen som kan opplyse om hvorfor den har fått dette navnet? Et filter yter augustfargene full rettferdighet. Etter Storbuddhåen beveget vi oss litt bort fra selve Røa og fulgte stien på "baksida" til den søndre vika i Kløfthåen. Fantastisk trolsk og fint opp gjennom denne dalen mellom moreneryggene. Det er slik terreng man forbinder med Femundsmarka, og som gjør at dette området har en slik tiltrekningskraft på mange markatravere. Gigantisk læger like før man møter T-stien ved Kløfthåtjønnan. Etter å ha lest igjennom turrapportene til Anders Gilljam på svartkjelen.com for n-te gang, lærte jeg at det var omtrent her Jo Larsa hadde bua si, og at det var her han endte sine dager. Hadde jeg visst dette på forhånd, hadde vi nok prøvd å finne korsene som markerer stedet hvor sønnen hans fant ham død i 1910. Trine finner stien sin. Fisken prøves også i Kløfthåtjønnan. Så ut til å være grunt og stort sett myrbunn her. Fra Kløfthåen gikk turen videre over mot Krokethåen. Fantastisk vill og urørt villmark langs denne stien. Femundsmarka byr på modne multer og blåbær. Dette er det aller fineste med å være på tur på sensommeren. Etter å ha spist oss mette på bær slukkes tørsten i iskaldt, rent vann i en liten bekk som sikkert kommer fra oppunder Kratlvola. God temperatur og ingen mygg. Er det mulig å ha det bedre på tur? Fjellets gull. Det ble en veldig fin marsj over mot Krokethåen. På turen over møtte vi forøvrig to damer som hadde ligget i bua inne ved Krokethåen i en ukes tid. Det viste seg å være samboeren til Tommy på Femundshytten, og tanta hennes. Spreke villmarksdamer. Et nydelig skue møter oss ved Krokethåen. Her ble det en lang rast på den eksepsjonelt fine leirplassen ute på odden i den østre vika. Her var det virkelig trivelig! Vi koste oss lenge i augustvarmen. Og jaggu ble det ikke noen fiskepinner også. Tre spreke stekefisker ble det. Ingen store, men de var i hvert fall i god kondisjon. Grøtåa krysses. Svuku har utgjort kulisse på mangt et bilde fra Femundsmarka. Her er vi ved Korstjønna, hvor siste natt skal tilbringes. Innbydende fiskevann denne Korstjønna - dyp og fin, men ingen føling med fisk Dett vannet har nok tapt seg siden det en gang i tiden ble vurdert som ett av Norges beste ørretvann. Krokethåfisken stekes på bålet til kvelds, sammen med løk og sopp. En perfekt leirplass innerst i den nordøstre vika i Korstjønna. Her fikk vi litt le for den sure vinden. Det tegnet til å bli en nydelig kveld. Jeg har sett mange bilder av fantastiske solnedganger fra disse områdene mellom Grøtådalen og Røvola. Nå var det vår tur til å nyte dette skuet. Korstjønna lå helt speilblank og speilet solnedgangen. Leirlivet... Slike øyeblikk nytes best sammen med kaffe fra svartkjelen. Flenskampen står i brann på den andre siden av Femunden. Slike øyeblikk... Superfullmånen stiger over Kratlvola... ..men kompaktkameraet yter dessverre ikke synet rettferdighet. Denne natta var for fin til å sove bort. Det ble en nattlig fisketur. Månen steg videre og jeg sverger på at jeg aldri har sett en så stor måne - den var nesten like stor som silhuetten av Kratlvola selv. Og vi våkner til nok en nydelig dag. Stein på stein markerer stien... Over bekken ved innoset i Skogtjønna. FIskepause. Skogtjønna var ikke i det gavmilde hjørnet. Lia ned mot Femunden. Såre føtter avkjøles i Femunden. Tommy henter oss til avtalt tid, naturligvis. Takk for nå. Regnbuen rammer inn Femundsmarka. Gullkista ligger nok ved Røoset. Om en ikke fysisk, så kanskje i en slags overført betydning - i hvert fall for oss som har lagt vår elsk på disse områdene.
  14. Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen

    Herlig! Morsomt å lese rapporten og samtidig følge med på kartet. Mye god inspirasjon!
  15. Takk for det! Vi dro i slutten av juni og i første del av juli. Det var fremdeles ikke full sommer i Finnmark, men det var sen sommer stort sett over alt i 2015. Når det er best å dra på en slik tur tror jeg nesten er umulig å svare på - det vil nok variere fra år til år. Med tanke på vannføring i vassdragene, og ikke minst mygg, er det nok mest gunstig tidlig på sommeren. Med tanke på fiske er nok sensommer mer gunstig. Generelt kan man vel si at man sjelden kan få både i pose og sekk, og at det er svært vanskelig å vite hvordan vær og føre er det oppe før man står der!