Vinnerliste

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Tredje gang jeg forsøker meg denne turen. I år startet jeg tidlig, 16 April - og fullførte 17 Mai. Pakning Lett sovepose, liner, turhåndkle, tre boksershorts, to pr "darn tough" ullsokker (en tynn og en mellomtykk), shorts, turbukse, to t-skjorter, ullundertøy, toalett-stæsj, fancy solhatt, solbriller.. m.m. Ferdig pakket sekk. 5,8 kg. Bildet til høyre er noe misvisende, da jeg droppet en mengde småting. og et par klesplagg. Det anbefales å bære maks 10% av kroppsvekt på denne turen. De fleste jeg møtte hadde pakning på 10-11 kg. Du kan sende sekken til til neste destinasjon for 6 euro. Det fungerer veldig bra! Forberedelser Du trenger i grunn ikke forberede eller lese deg opp så mye på forhånd. Turen er EKSTREMT godt tilrettelagt, skiltet og organisert. Du svipper innom et pilgrimskontor der du starter - slike kontorer finner du over alt på leden, og alltid i de største byene og nær flyplasser. Du betaler 2 euro for et pilgrimspass som du MÅ ha, for å bo på albergene for pilgrimmer. Pilgrimskontoret gir deg siste nytt om vær, andre forhold, og ymse ting du trenger å vite. Her ser du kartet jeg fikk i forkant av etappen opp mot Roncwalles. Jeg tok direktefly fra Norge til Paris, deretter 4 timer hurtigtog til Bayonne - der jeg ankom sendt til et enkelt vandrehjem og en 4-manns lugar; der jeg helt utrolig nok delte rom med en artig kar fra Berlevåg som hadde gått fra Finnmark (!) til Bayonne.... (snikreklame for han: https://www.facebook.com/p/HikingViking-100070874649820/). Så da blir det tur til Finnmark også når timeplanen tillater det. (hei hei, HikingViking). Grytidlig dagen derpå, ble det lokaltog til SJPD som er forkortelsen for Saint-Jean-Pied-de-Port. (Et navn jeg aldri har klart å uttale korrekt.) Første etappe er TUNG for en utrent gjennomsnitts-pilgrim. Det hjalp ikke at det var en lettere storm, styrtregn og kraftige vindkast kombinert med 4-5 grader på vei opp det første fjellet (av totalt tre fjell mot Santiago). Det var mange jeg passerte på vei opp, som jeg aldri så igjen. Så her var det nok en del som brøt turen. Ønsker du en mykere start, er Pamplona bedre. Men da har folk allerede vært gjennom en "solid bli-kjent-runde...." - og du blir den "nye i klassen". Et tips er å sørge for et stk solid vanntett bekledning. Det hadde nemlig ikke jeg. Stormberg lovet meg vanntett jakke, det fikk jeg ikke. Og naiv som jeg er, testet jeg heller ikke utstyret før jeg startet. De ble en våt og kald affære på vei opp. Dag 1. Innlosjert i en kald og våt kjeller. Buen Camino! De første dagene kan være overveldende for de fleste. I år var det ekstremt mange som gikk - og vises på tallene også - og på veien.... de første to-tre dagene er en flaskehals, og det oppleves trangt, kleint og påtrengende å gå. Du møter sure franskmenn som ikke sier hei (Buen Camino), og den rake motsetning; overdrevet positive og "høye" amerikanere som snakker høyt og positivt om alt og alle. Det er en mengde fra Asia som gjør seg så små og usynlige som de kan. USA, Frankrike, Tyskland, Sør-Korea, Spania, UK, Taiwan... er de største nasjonene. Men du ser også folk fra Australia, NZ, Danmark (overraskende mange dansker i år...) Sverige, Finland og - vel - veeeeeldig få nordmenn. Jeg møtte ei norsk dame på tampen av turen. Folk klenger seg sammen i små grupper, og finner sitt "team" - ofte går de sammen med sine landsmenn... men hvor er alle de norske ??? Jeg følte meg som han i klassen som sliter med å passe litt inn... som leter etter sin "gjeng". 😜 Samtidig som jeg også ønsket å gå alene. Off. Mye å tenke på for en introvert kar som meg. Skal innrømme at de første dagene ble litt tøffe psykisk, fordi det var overveldende med så mange pilgrimmer - og fulle vandrehjem. Reserverasjonsangst Ryktebørsen er stor på leden. Vanligvis skal man ikke trenge å reservere overnatting på forhold, man skal vandre i vei - til man ikke gidder mer, også poppe inn på første ledige alberge og spørre etter en seng. Også får man en seng.... fra alt mellom 0 og 25 euro. Alt ettersom. Snittet er nok rundt 15 euro. Men; det har vært fult - rundt flaskehalsområdet. Så pilgrimmer har måtte sove på gulvet, på små tynne matter..... der gradestokken krøp under 0 på nettene. Ved et tilfelle ble et par grupper busset ned til en nedlagt brannstasjon, og innlosjert i en "gymsal" på gulvet. Spesielt amerikanerene får panikk, og reserverer ALLE dager frem til Santiago..... off. Hva skal man gjøre? Jeg reserverte 3-4 dager i forveien, men - da forplikter jeg meg til å gå. Da kan jeg ikke bare loffe i vei som jeg vil. Det straffet seg senere..... og kostet penger, og gjør hele leden til et logestikk-surr, da også veldig mange som reserverer tre uker i forveien, ikke møter opp - av ymse grunner. Her blir det nok forandringer i regler og slikt; underveis. "The race for the beds..." ble et eget begrep i år. Endelig Første by; Pamplona. Jeg møter ei sød dansk pige på mitt rom. Vi går ut og spiser, drikker - og koser oss. Hun er på hils med veldig mange pilgrimmer. Dette er første gang jeg er skikkelig sosial på turen; og det åpner opp. Det gjør godt å vite at mange har følt på det samme som meg, og deler de samme betraktninger som jeg har gjort i mitt stille sinn. Men det tok vel 5 dager?! In the zone Langt å gå .... Drittlei? Det er alltid en taxi å få. 😜 (Juks juks juks...). Det tar ca 7-10 dager å klimatisere til med nye rutiner, og daglige etapper på mellom 15 og 35 km. Endelig har amerikanerne roet seg litt, franskmenna er like sure.... men atmosfæren er mer "chill" - flaskehalsen er for lengst over... og man kan faktisk gå i fred og ro om man ønsker. Du stopper opp og småprater med de du går forbi, og merker fort om kontakten er ønsket eller ikke. Du slår deg ned på en kafe, en bar eller hva-som-helst, og gir et nikk og sier hei til alle andre pilgrimmer på veien. Fellesskapsfølelsen er satt. Du går alene, men føler deg ikke alene. Du kan alltid snakke med folk. De hjelper, støtter - og er alltid tilgjengelig. En typisk dag Du står opp mellom 6 - 7 på morgenen. Du har selvfølgelig pakket sekken klar kvelden før, så du ikke vekker de som ønsker å sove litt lengre.... Ingen ting er mer irriterende enn ziiiiipppp.... glidelåser, kintrende plastposer, og alt mulig av pakke-tur-sekk lyd. Det er helt utrolig at enkelte kan bruke 45 minutter på morgenene på dette her; så nei... her gjelder det å komme seg ut før majoriteten våkner.... 06.15 er en fin tid. Kaffe kl 06.30. Klar til å gå 06.45. (Albergene har utsjekk seneste kl 8, da må alle være ute). Så går jeg.... FORT.... leden er delt inn i etapper om de fleste følger mer eller mindre. Så det vil komme en hord av folk bak meg, er det tidlig ute, har du størst sjans for å få en seng, og du kan gå i fred og ro. Ønsker du mer sosialt blablabla mens du går, så går du når alle andre starter å gå - rundt en time senere. Jeg tar frokosten på leden, gjerne på en kafe. Men aldri den første kafeen jeg ser, den er så godt som alltid stappfull. Og jeg orker ikke høyelytte amerikanere kl 7.39 en tirsdags morgen. Nei; da passer jeg best sammen med sure franskmenn. Klokka nærmer seg 13-14, og sola (dersom du har sol) begynner å steke..... Jeg skifter til shorts. Ser at det er 6 km igjen av etappen min for dagen, og gleder meg til en øl i skyggen når jeg kommer frem. Innsjekk er stort sett mellom 13 og 14. Her gjelder det å være tidlig, hvis ikke kan du stå i "kø" i flere timer, mens du venter.... du setter sekken din ned på gulvet, bak de som kom før deg... som et signal på din plass i køen. Du kan også få utdelt et "køskilt" på de største plassene, men det er ikke så vanlig... Etter innsjekk, ØL.... så litt på WhatsApp. Gi beskjed til venner du har møtt på camino'n at du er fremme. Spise sammen ??? Øl ??? Hva skjer ... Så er det 4-5 timer med sosialt hygge, praktisk planlegging, pakking, vask, dusj, spise.... og fellesmiddag. Klokken er 20 - og de første er allerede i seng.... lystene slukkes kl 22. Det er alltid en bar å sette seg på; det er sosialt som fy.. og ALLE er venner, og er du med i "bar-klubben" (som jeg var.. ;p) er det automatisk en invitasjon til sosialt samvær og hygge. Anbefales. Men ikke alle har råd til det. Så det er også "vi som bare henger i fellesområdet -klubben". De lager nudler, koker på te - og styrer på. Ofte er de de yngre (under 25?) som holder til her. "Bar-klubben" består ofte av voksne+ med en litt tryggere lommebok. Så har du "vi som ligger i senga og scroller på mobilen hele tiden -klubben", og tja, er det lov å si? Her finner du "alle" fra Asia... 😜 uten unntak. ^^ Også har du "den eksentriske, ensomme ulven..." som har gjemt seg i en krok 100 meter fra camp, som kun hilser ved å nikke på hodet, og som aldri sier et eneste ord... Penger & sånt Jeg vil påstå at 20 euro er et absolutt minimum pr dag. For å dekke overnatting og kost. De fleste bruker nok rundt 30 euro. Jeg hadde budsjett på 50 euro, og da lever du godt - og kan gjøre nesten hva du vil. Jeg bodde på hotell av og til, når jeg ville ha litt alenetid.... og det er hyggelig å ta et par øl når man føler for det, uten å tenke på lommeboka. Overnattinger: Fra 0 til 25 euro. I snitt, ca 15 euro. Hotell/enerom får du fra 30 til 60 euro. Mat: Pilgrimsmenyer fra 10 til 15 euro. Gir god valuta for pengene, men sjelden en gastro-opplevelse.... Øl: Alt fra 40 cent for en lunka halvliter på Marcedona,... til 6 euro for en halvliter på en dyr kafe på leden. Vann: Finner du over alt. Ikke nødvendig å bære med deg 10 liter vann. Jeg hadde 0,5 liter - og det holdt i massevis. Alltid vann å få. Oppsumering MASSETURISME / "The race for the beds" - overveldende mange..... Ikke så særlig for introverte folk som meg. Men til gjengjeld blir du tvunget til å snakke med folk, vennskap knyttes, du møter folk du ellers aldri hadde møtt. Jeg skal til NZ neste år for å besøke venner jeg har møtt på leden... Dårlig mat! Ikke forvent så mye der.... Alt i alt - en god opplevelse. Men jeg brukte litt tid på å tilpasse meg.... Det høyeste punktet på leden.... 1520 meter. Som de sier i Stavanger.... "Ka sko du gjort uten sko?" Sekker på rekke og rad. Et blurry-bildebevis på at jeg nådde målet mitt. Santiago

Spontantur til Storsanda. Madammen fikk omgjort en telttur til hyttetur for litt siden og siden telttur ved sjøen har vært på ønskelisten en stund så tok vi en kort-helg da det var spådd kuling og nedbør fra lørdag kveld. Så det ble båt ut fredag etter jobb med sekk og telt og retur lørdag ettermiddag. Det ble slappet av litt, tatt litt bilder av faunaen, spasert barbeint i sanden og kost oss med litt tørket reinhjerte som tursnack:

Har brukt nokre dagar på å gå Laugavegur Trail på Island, med sideturar. Planen er å gå vidare over Fimmvörðuháls, men med 71 mm nedbør meldt dette døgeret, vert det venting i Básar. Dumt å gå ein slik tur å ikkje sjå ein skit av alt det flotte. Me håpar at det vert mindre nedbør i morgo. Skulle det vedvare med pissregn, så er det meir freistande å stikke attende til Reykjavik, leige ein bil og ta seg nordover til betre vêr. Nokre foto. Vanskeleg og stort landskap å få fanga med mobilkamera, men flott er det. For oss var dette ei relativt spontant avgjerd, og første gang vi testar eit slikt nokså kommersielt "Trail konsept". Vi bestemte oss for å halde eit ope sinn, men skepsisen var der. Den vart ikkje mindre når me ankom "Sirkus Landmannalaugar" (utgangspunktet for turen). Denne vart dog gjort til skamme. Vi lev godt med dette konseptet i bytte mot det denne turen har å by på. Annaleis enn "tradisjonelt" friluftsliv til fjells? Ja. Likevel verdt det? Ja.

I dag så ble det tur til Skjeggen 904 moh. i Meløy kommune. Oppstart fra Museet i Dalen ved Reipå, tett ved foten av fjellet. Så her var det kort anmasj til fjellet. Lengde t/r 6 km, 3-4 timer. Det var varmt i dag, sol og over 20 grader, derfor var det slitsomt med så mye stigning på så kort distanse. Fra startpunktet. Toppen er midt i bildet, med litt hvit farge i seg: Fra toppen, utsikt øst mot Storvik: Vest, mot Kunna: Mot sør, startpunktet er langs veien, langt der nede:

I dag var jeg på ny befaring gjennom jobb. Jeg gikk fra Lønsdal til Kjemåvatnet og såg på noen tiltetteleggingstiltak, som ikke er 100% avsluttet. Turen starter med å krysse jernbanen i kulvert sør for stasjonsområdet. Mye DNT her, men jeg savner skilting til Kjemåvatnet som er et lokalt turmål fra Lønsdal. Over en treårsperiode har vi klopplagt hele det våte partiet av stien mellom Lønsdal og Kjemåvatnet. Det gjenstår to klopplengder helt nederst på myra. I bakgrunnen ser man Ølfjellet. Også her så jeg mitt snitt til å bruke packraften. Andre tur. Litt andre forhold her. Kjemåvatnet er et forholdsvis stort vann, og det blåste en del, så jeg fikk kjent litt på begrensningene til en packraft. Kjemåvatnet ligger 2 km fra Lønsdal stasjon, og er et perfekt turmål for småbarnsfamilier (og eldre, møtte tre eldre ektepar i 75-80 årene). Det tok nøyaktig én time fra jeg gikk under kulverten til jeg hoppa i packraften, og da hadde jeg vært heftet med litt fuglefotografering på tur opp til vannet. Rett før jeg skulle gå tilbake til bilen stilnet vinden, og fisket tok seg opp. Hadde stadig napp, men fikk til slutt opp denne røya på 30 cm. Jeg ga den til en annen som fiska fra land.

I dag og i går så var jeg på Rødøyløva 443 moh. i Rødøy kommune. Tur/retur ca. 5 km, tok 2 timer. For å komme dit så må man ta hurtigbåten enten fra Bodø eller Sandnessjøen til Rødøya. Jeg gikk på toppen i går kveld og overnattet i telt. Siden returen med hurtigbåten var sent på ettermiddagen i dag så tok jeg en til tur opp på toppen for å få tiden til å gå. Det var veldig varmt, sol og 25 grader. Vi ankommer Rødøya. Løva ligger der badet i sollys og venter på oss: Det er veldig langt ned, imponerende stup: Utsikt fra toppen mot vest. Her vises både Træna (til høyre) og Tomma: Mot sør, mange fine øyer: Mot nord, Bolga, Kunna, Fugløya, Skjeggen og mange andre øyer og topper: Rødøy sentrum langt der nede: Bolga by night:

Koselig helgetur på Hardangervidda ved Dyranut. Fint vær første dag, og en strålende leirplass gjorde at vi slappet av og slumset rundt i stedet for å fiske. Væromslag i løpet av natten, og vi våknet opp til surt vestlandsvær. Men ut og fiske skal vi. Av en eller annen grunn blir fiskeøktene kortere og kortere og kaffipausene under tarpen lengre og lengre... Kontinuerlig regn og null fisk gjør at vi vender tilbake til base camp for klesskift og middag. Fin tur, men en uvanlig våt søndag.

Etter dager og uker med regn stort sett hver dag var det endelig utsikt til et par dager med oppholdsvær nå i helga. Da passet det godt å avvikle den lenge planlagte fisketuren til ett av de mange stor-røye-vannene i Hattfjelldalen. Den faste turkameraten samt broderen ble også med. Været var fint (kanskje for blankt) og temperaturen høy (kanskje for varmt), og det var lite mygg, men noen stor-røyer så ikke vi snurten av. Kanskje var vi for sent ute...Dog fikk jeg lurt opp en ørret på hele 3125 gram; ny Hattfjelldal-pers, så fangstmessig var jo turen reddet for min del. Noe mer fikk jeg ikke, men broderen fikk en ørret på 1 kilo pluss ei litt mindre røye; det var han slett ikke fornøyd med. Størst grunn til å være misfornøyd var det nok kameraten som hadde; han hadde på en ørret på ca. 2-3 kilo som slo seg av etter å ha vist seg fram en god stund med hopp og sprett. Uansett var det en fin tur der omgivelsene vartet opp med de rene postkort-scenarier. Det teller jo en god del det også!

Dagens turmål var Høgstjerna 820 moh. i Gildeskål kommune. Lengde 12 km t/r , 5 timer. Pent vær, sol, over 20 grader og vindstille. Startet på Forstranda, ved havnivå. Turmålet stikker opp i bakgrunnen: Turmålet var pukkelen til høyre: Litt nærmere, måtte på baksiden av toppen til venstre: Nesten oppe, puh, her var det mye motbakke: Fra toppen, utsikt mot vest: Mot nord, Fugeløya. Til vestre skimtes såvidt Christian Radich som har ankret opp: Fjellet sett fra sør, fra fv. 17:

Dagens turmål var Eidetinden 1020 moh. på Kjerringøy i Bodø. Lengde t/r ca. 6,4 km, jeg brukte litt over 4 timer. Det var fint vær, 18 grader, vindstille og sol. Her får man flott utsikt for relativ liten innsats. Eidetinden: Mange flotte tinder mot øst: Mot sør: Mot vest, Strandåtinden nest nærmest. Den er kjent i klatremiljøet som en utfordrende topp å bestige:

Delvis fint vær her på Vestlandet så jeg heiv meg i bilen og kjørte inn til Campingvognå. Vi er fortsatt i Vindafjord og turen går opp til Akslandsnuten på 821.moh. Rundt 5.mai kom jeg meg opp til Akslandsstølane og stoppet der , jeg valgte da og ikke gå videre pga alt for mye snø å dårlig utstyrt (spontan tur). Turen endte på 23,39 km på 07:25 timer inkl små pauser , tlf avbrudd og der jeg var innom hellestølen , glåmestøl og kråkedalsvatnet. Fra toppen av Akslandsnuten klarte jeg og se en knust hytte ? og som nysgjerrig jeg er tok jeg turen ned ditt og det ble ekstra 1.5 timer der også .. det viste seg til og være Glåmestøl Helt Blikkstille på Vasstølsvatnet og det var mye hoppende fisk i vannet da jeg gikk forbi. det var kommet veldig mye blåbær her oppe ved Liabøstølen. normalt er midt\ slutten av Juli mnd da vi har vært her oppe i fjor. Denne gangen vart det ihvertfall ikke noe manko på vann da snøen var smeltet og elvene rant godt. tok med meg 1.stk ekstra vann falske denne gang. på vei oppover til Akslandsnuten der jeg har snudd rauå 90 grader og tar bilde ned mot Hildrastølen. kommer seg opp hit var ganske så heftig , mye ujevnt terreng og merkelig merking. både lår og legger fikk kjørt seg opp ditt , så det ble en del pauser. Akslandsnuten med sine 821 moh - Kvaløy og Vindafjorden med Grytenuten til venstre. her ble det bare og ta med det jeg fant i kjøleskapet og det ble ananas , vannmelon og vanilje saus. ut mot Sand og Hylsfjorden bakerst. Sand er det største tettstedet og kommunesenter i Suldal kommune i Rogaland og har ca 1200 inbyggere. Ned fra Akslandsnuten mot Glåmestølen te Høyre og Kaldanuten bakerst. Glåmestøl. rett bak Glåmestøl ligger det er stort vann hvor det også var en god del hoppende fisk i. det vare en del nysgjerrige sauer her oppe på Glåmestøl , for og ikke skremme disse snudde jeg og begynte og gå nedover. her er sauene på vei nedover fjellet , jeg vet ikke hvem som tok den smarteste eller lengste veien ned. hildrastølen , Kråkedalsvatnet og i det fjerne Hellestølen. Bak hellestølen i det fjerne finner du blant annet : Horganuten 871 moh og Fevassnuten 805 moh. Som er 2 kjente topper her i Vindafjorden.

Ble Lifjell-action på meg og denne helgen. Riktignok fra Grimås-siden. Ligget syk hele uken i forkant, så det ble ikke lenger tur enn rundt Store Tjorbuvatn/Mørketjønn. Veldig varierende og raskt skiftende vær fra steikende sol til kjempesur vind og kraftige byger. Fiskestanga var med, men etter å ha gått ca 5. meter (mild overdrivelse) på lørdagen etter å ha revet leir bet det jaggu en storkubbe rett på. Da var fiskebehovet fylt for helgen. Det var på tide å lufe "godteltet" igjen. Shape 2 er og blir en favoritt, men jeg kunne tenkt meg å prøve Lite 2 en gang også med mindre fortelt. Med Jervenduken over blir det som jeg har nevnt i andre tråder veldig behagelig å oppholde seg i når sola steker. Nesten litt for kaldt med den sure vinden. Prøvde også ut å bake grove rundtstykker til frokost rett i en nesten ferdig-blandet zip-lock pose. Umiddelbar suksess!

Etter tre intense arbeidsuker, med lange kontordager og slitsomme reiser, var det deilig å ta en befaringsdag i dag. Turen gikk til Stor-Graddis naturreservat, som er et barskogreservat som "mitt" nasjonalparkstyre forvalter. Det er et frodig naturreservat, med stort innslag av gamle furuer. Nordlandsruta krysser dette naturreservatet nord for Graddis, men i all hovedsak så er Storgraddisvatnet det eneste turmålet. Bilde: Flekkmarihånd vokser hele veien langs med stien ned til Storgraddisvatnet. Bilde: Man finner mange døde furuer i naturreservatet. Disse har særlig stor verneverdi, da død ved blir fjernet fra "produksjonsskoger". Bilde: Død ved er ikke bare viktig verneverdi, men det er også populært å fyre bål med. Bilde: Derfor har vi bygget et lite vedskjul ved Storgraddisvatnet, som vi fyller med ved hver vinter. Skulle man komme ut for dårlig vær, kan man legge seg inni vedskjulet. Vi har satt ut et tilsvarende i Rago, med samme formål: bevare den døde furuveden. Bilde: Vi har også satt ut plakater som sier noe om verneverdiene knyttet til gammelskog. Bilde: Det er kun lov å brenne bål på faste, merkede bålplasser, med medbragt/tilbragt brensel i Stor-Graddis naturreservat. Derfor har vi laget en bålplass på hver side av vannet. Det var befaringa.. Så var det litt tid til kos etterpå. Blant annet fikk jeg sjøsatt packraften for første gang. Det er få fiskevann som er like vakre som Storgraddisvatnet, med utsikt mot Solvågtind, og den urørte skogen helt ned mot vannkanten. Bilde: Jomfrutur med packraften i Storgraddisvatnet. Utsikt mot Solvågtind i Junkerdal nasjonalpark. Bilde: Selv om det er idyllisk rundt dette vakre vatnet, så er det langt fra det beste fiskevatnet. Jeg fikk denne lille røya i løpet av de to timene jeg var der. Det var større røyer oppe, men det er nok ikke et vatn for de store fiskeopplevelsene. Turen til Storgraddisvatnet starter langs veien over til Skaiti, en avstikker fra RV77 over til Sverige. Det er under 1 km å gå, og helt nydelig for barnefamilier. Veldig fint sted å øve seg å dra på tur. Det er kort til vei, men likevel er det som å være midt i Femundsmarka. Nordlandsruta går tvers gjennom naturreservatet et par kilometer øst for Storgraddisvatnet. Bilde: Kart med inntegnet rute til Storgraddisvatnet (rød strek midt i kartet). Det er ikke merket av sti her på kart, men det er en godt merket sti fra veien og ned til vatnet. Den eneste stien som vises på ordinære kart er Nordlandsruta.

Hyttevakt en uke i fjellet. Vi var tre som tok innover til Nilsebu for å være hyttevakt dette året. Det var min eldste bror Sverre på 80, bestyrerinnen og meg. Vi har vært hyttevakt på Nilsebu noen ganger, men det er likevel spennende å komme inn til hytta for nok en uke. Som hyttevakt er hovedjobben å ta i mot gjeste og sørge for at oppholdet blir best mulig, samtidig sørge for at gjestene gjør sitt til at hytta fremstår som ren og ryddig. Nå blir det nok oss – som hyttevakt – som tar de tyngste jobbene, og sørger for at stue og kjøkken blir vasket og ryddet. Vi har jo litt tid til den jobben. Nå sto det maling av en vegg på dagseddelen, og vi burde selvsagt ha tatt fram malerkosten. Det var meldt mye regn og lite sol. Det kom langt fra så mye regn som meldt, men det var overskyet og ikke tørt de første dagene. Vi hoppet elegant over malerjobben, og håper neste hyttevakt er mer villig til å ta denne utfordringen. Det ble vasket og ryddet hver dag. Det er utrolig mye boss, sand og skitt som blir dratt inn i hytta i løpet av en dag. Heldigvis er det rennende vann like utenfor kjøkkenet og ikke langt å drasse vannet til hytta. Det går også ganske greit å kokke opp varmtvann. Støvekost og feiebrett er greit, men med tilgang til aggregat, er det mulig å bruke støvsugeren. Dette året har jeg støvsugd noen hytter. I tillegg til Blåfjellenden, har jeg tatt en runde på Sandsa, Tomannsbu og nå Nilsebu. Første slangefører på støvsuger... Uthuset og «dassen» blir ofte «glemt» når det gjelder renhold. Etter at vi lakket doene og ordnet vinduskarmene, ser det greit ut, og det er enkelt å holde det rent. Det tar likevel tid å få vekk rusk og rask og vaske både vinduene og selve doen. Det er kjekt når alt er rent. Nå er det ikke bare jobb. Bestyrerinnen er ivrig multejeger og brukte noen timer på å samle gule bær. Hvor hun finner disse, er selvsagt hemmelig, men det er ikke langt bort til «Stora Neset» og Skansen. Planen var å sette ut garn nesten hver dag. Vi klarte nesten å sette ut garn både mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Fredag kveld var det ikke mulig å finne noen som helst unnskyldning for ikke ta ut på vannet. Det lå speilblankt. Temperaturen var omtrent 20 grader og sola holdt på å gå ned over Storhillernuten. Perfekte forhold for en flott tur med båten – og å sette ut garn. Det hadde vært helt feil å ikke ta ut den dagen. Sverre hadde med to nye garn (som ble igjen på hytta) og de garnene, sammen med en grei plassering i vannet, ga resultater. Vi fikk tilsammen 19 aure. Noen få ganske små, men resten virkelig flott fisk på et halvt kilo og litt nedover. Det tok selvsagt tid å rense all fisken, men med tre stykker i arbeid gikk det greit. Ordning av garn og få disse på plass er også en jobb. Vi bestemte oss kjapt for å kaste et garn hvor det var mye skitt og greier i knutene. Det holdt til en flott fiskelunch på lørdag, og noen gode poser fisk til senere bruk. Heldigvis har Turistforeningshytta i Lyseboten is i poser. Når vi er på Nilsebu for en uke,har vi tradisjon for å stelle i stand en komlemiddag. Dette året ble det komler på torsdagen. Noe som medfører en del arbeid. Det salte pinnekjøttet må i vann dagen før, men en og to bunter med gulerøtter skal skrelles og kokes, sammen med kålrabi. Komlene er igrunnen greie å få i gryta, men det tar tid å koke kjøttet og komlene. Bestyrerinnen sto for mesteparten av jobben, inklusiv å dekke et flott bord og finne blomster som dekorasjon. Vi planla å servere maten klokka fem, men da manglet fortsatt fem flotte damer som skulle komme fra Litle Aurodalen. Klokka seks satte 12 personer seg tilbords. Fire av disse fra Tyskland, og selv om de kjenner til sin variant av komler, så var det nok med en viss skepsis de så på komlefatet. Alle så ut til å like komlene. Det er jo noe eget med å dele et måltid med ukjente folk. Det bringe oss alle nærmer og for meg var det igjen en fin opplevelse. Det kom en kar litt senere på kvelden, som også fikk smake komlene, og som satte stor pris på et varmt måltid etter å ha gått hele veien fra Nes og til Nilsebu. Hadde han kommet tidligere hadde vi blitt 13 tilbords. Det var heldigvis nok til stekte komler dagen etter, og et tysk par som hadde vandret mange dager fra Haukeliseter, satte virkelig pris på friske grønnsaker og rester av restene fra komlemiddagen. Alt forsvant. Det ble ingen ting til dodraugen denne gang.

Dagens turmål var Nordre Bolnatinden 1389 moh. på Saltfjellet. De fleste toppene på Saltfjellet er avslepne og kjedelige, men ikke denne. Toppen har en spesiell form og er et landemerke på Saltfjellet. Oppstart fra Polarsirkelsenteret ved E6. Slak stigning, men litt bratt på slutten. Dette er en enkel topp for de fleste. Tur/retur ca. 10 km, tidsbruk mere enn 4 timer alt etter form. Temperatur 20 grader, litt vind og sol i dag. Toppen er litt til høyre for midten: Her krysser jeg polarsirkelen, markert med to store varder midt i bildet: Strengt tatt er vel polarsirkelen langt bak ryggen til fotografen, for den beveger seg 14,25 m per år mot nord. Mot nord, Semskadalen: Mot sør: Mot nord:

Helgetur i Langsua, første hytte-til-hytte-tur med yngstedatteren, Storhøliseter-Storkvolvbua-Skriurusten-Storhøliseter. Stor suksess

Lifjell to helger på rad: Søndag 23. Juni: Bare å nyte sola mens man ligger i lyngen og slapper av med flott utsikt oppe ved Øysteinnatten. Sandtjønn: Sauene er nå ute på sommerbeite igjen. Lørdag 29. Juni: Yr meldte bra vær, med bare litt regn en liten periode, men det endte med å veksle mellom sol og regn hele turen. Ble ikke så mye bilder. Øysteinnatten: Lunsj inne under fjellet i ly for regnet. Fin utsikt bort til Øystennatten i lunsjen. Regnbyger på flere kanter..

Siden det var meldt mye regn lørdag og søndag så ble det tur til Solhomfjell etter jobb på fredagen. Liker faktisk å gå turer på ettermiddag og kveld mens solen er på vei ned, enn tidlig på dagen når sola står og steiker som værst. Det har sin sjarm å få med seg sola som går ned, finere opplevelse og fint lys. Ble og første testtur for det nye kameraet, så ble tatt en del testbilder Canon 6D mkII m/ 24-105mm f4.0L IS mkII (1550gr). Hadde og med Canon 400mm f5.6L i sekken (1250gr). Ute av skogen og man ser tårnet på Solhomfjell på horisonten. Overasket over motlysegenskapene til 24-105. Sola er i bildet, men svært lite "flares", og motivet er klart og fint. Blir en annen dybde i bildene, kontra å bruke mobilen.. Motlys igjen.. ikke noe å klage på.. (f22 for å få stjerneeffekten på sola) Kvenntjønnane, 105mm: Kvenntjønnane, 400mm: Kjekt med skjerm som kan vries og vendes på, så man slipper å ligge å kave på bakken når man vil ta bilder fra lave perspektiver, bare sette seg på huk eller bøye seg litt og holde kameraet lavt for å fange motivene.

Fin liten tur etter 10 timer på jobb i dag. Endte opp med en ørret på pene 1,3 kg.

Det ble en lengre tur den dagen enn planlagt. Planen var å ta en rolig natt på Langavatn og så gå nedover og «hjem» til Blåfjellenden på morgenen. Det ville bli litt travelt neste morgen. Det var et eller annet med en fødselsdag og broderen, som er født samme dag som meg. Det ble en time og vel det i sola framfor Langavatnhytta. Sola forsvant etterhvert, og jeg trakk inn for å finne frem lesestoff. Siden klokka ikke var tre enda, ventet jeg ikke andre folk før om noen timer. Da rant det inn med folk. Det var en gjeng fra Turistforeningen som skulle gjøre en innsats. Dugnadgjengen insisterte på at hytta bare var for de, og at jeg måtte finne en annen løsning. Selv annekset ville komme i bruk... Dette stemmer så avgjort ikke med mine tanker rundt tilgangen til Stavanger Turistforenings hytter. Det skal ALTID være plass til de gjestene som kommer. Jeg har selv sovet på bare gulvet i kjøkkenet en gang det var virkelig fullt på Blåfjellenden. Nå er det ikke stort mer en tre-timers tur ned til Blåfjellenden, men jeg var langt fra sikker på om en gammel gubbe som meg kunne, eller burde, gå sek- syv timer på en dag, med tung sekk. I hvert fall tyngre enn det jeg er vant med. Siden gjengen mente jeg ikke hadde noe på hytta å gjøre, selv om jeg en del ganger selv hadde vært med på dugnader, så ble det til at jeg pakket sekken. Etter en prat med kjentfolk, for det var selvsagt kjente i gjengen, gikk jeg nedover mot Rundevatn. Som nevnt er ikke turen på mer enn tre timer, det burde gå greit å komme seg ned til Blåfjellenden, men det er ganske lenge siden jeg har gått så pass lang på en dag med tung sekk. Nå er denne turen nedover ikke spesielt krevende, selv om det nesten er umulig å komme over myrene i Blåstøldalen uten å bli våt og skitten til knærne. Det gikk i hvert fall helt greit å komme ned til Rundevatn, som alltid har blitt regnet som et godt fiskevann. Fra der går stien oppover, ikke hele turen er flat eller nedover. I bakken kunne jeg kjenne at det ikke skulle så mye til før pulsen kom opp. Bakken ble tatt i rolig tempo. Fra kanen opp i høyden er det god sikt nedover mot Blåstøldalen. Nå var sola godt gjemt bak mørke skyer, men utsikten er bra selv i overskyet vær. Ett stykke før skaret over mot selve Blåstøldalen kom jentene fra Sandvatn ruslende. Vi møttes omtrent halvveis mellom Blåfjellenden og Langavatn. Etter at jeg hadde gått omtrent en og en halv time nedover. Jentene hadde like lenge til Langavatne og en god time i tillegg tilbake til bilen. Ved bekken i Blåstøldalen, ble det en pause, før jeg krysset slettene og myrene og over til andre siden. Blåstøldalen var et flott sted for å hente for til vinteren og det var stølsdrift her lenge. Husene – noen små bygninger – sto til omtrent krigen, men i dag er det bare rester etter murene. Videre nedover Blåstøldalen kunne jeg kjenne at det hadde vært en dag med mange timer på beina. Det ble litt sparking i steiner og forsiktige nedoversteg. Innspurten mot Blåfjellenden gikk litt på viljen. Jeg var egentlig positivt overrasket. Turen hadde gått ganske flott. Det hadde ikke vært problemer, selv om det nok gikk litt smått på slutten. Det var kjekt å vite at jeg faktisk enda kan klare en lang dagstur. På hytta ble det en stund på benken før jeg igjen så syn på å lage mat og sjekke om det var andre på hyttene. Jeg ble ikke alene den natta, hvor det var lyst og flott vær. Jeg så fram til en ny flott morgen på Blåfjellenden.

Tur rundt Snøhetta massivet

Det er mange nordmenn som er oppvokst med blekkulf og søppelsortering, som ikkje greier å halde sin "sti rein". Då er det etter mitt syn heller ikkje ei sjølvfølgje at mennesker som kjem frå delar av verda der søppelhandtering ikkje er eit tema, skal ha eit veldig bevisst forhold til det. Eg har drive opplæring av mellom anna flyktningar i mange år. Forskjellane er store, noko som handlar både om landbakgrunn, sosioøkonomisk status før flukt, utdanning, om ein kjem frå by eller land osv osv. Vi har ein tendens til å ta våre verdiar og ikkje minst vår forkunnskap å legge den til grunn for andre. Det vert ofte feil. Derimot vil ei forklaring på KVIFOR dette ikkje er bra ofte funke, altså ei tydeleggjering av konsekvensar. Eg har fleire gonger kjørt natur - og miljøveke, med alt frå strandrydding til besøk på bre, besøk på nærliggande fuglefjell der ein finn reir av søppel, fellesøkter med opplæringsvideoar på YouTube, foto av vilt innvikla i gamle gjerdet eller fiskenot osv. Mi oppleving er at det for mange skjer ei dryppvis endring i måten ein då betraktar natur og menneskests rolle i den på. Fleire har enda med fiskestang og eit ønske om å ta jegerprøve. Fleire har også på seinare tidspunkt, når liv og økonomi har blitt meir ordna, teke med born og familie som kanskje har kome på gjenforeining med, for å gi dei same opplevingane og kunnskapen. Så @Gabs88 keep up the good work. Det er ikkje forgjeves fordi om poletten ikkje dett ned umiddelbart.

Tur til Sletterustvannet i helga, leide hytten til Årdal Jeger og Fiskeforening hvor det har blitt gjort et fantastisk arbeid i løpet av de siste par årene. Fiskevannet i seg selv er i utgangspunktet veldig bra men denne gangen var det null bett i fisken. Vi tok en enkelt fisk som avslørte at fisken fråtset i mygglarver og derfor ikke var interessert i så mye annet. Men skal tilbake om noen uker så da blir fangsten forhåpentligvis mye bedre.

Jeg falt på en fjelltur og ødela min arcteryx alpha sv bak høyre albu. Ikke store riften men surt siden det var en ganske ny jakke fra 2022. Jeg kontaktet Arcteryx og sendte bilder. De trengte jakken inn for vurdering og jeg sendte den til Barents Outdoor som nå er norsk representant. Etter at de mottok jakken fikk jeg Mail om alternativ og jeg måtte selv velge lapp-farge på boten ut i fra nedenstående fargekart Det er ingen av disse fargene som ligner på min jakkes farge så jeg valgte den lyse. Jeg fikk jakken i dag og er svært godt fornøyd med resultatet! Det er proft utført og med bot både inni og på utsiden. Kostet selvfølgelig ingenting. Jeg tror ikke denne boten vil bety noe for min videre bruk av jakken, men det kan være greit for andre å vite om denne begrensingen i farge på boten.

En uke i basecamp ikke langt fra Finse. Koble ut, lese, rusle noen dagsturer. Varierende vær, fra fint til sludd og kuling, uansett herlig på fjellet. Morgenstemning fra i dag, siste natt på fjellet denne gang:

Nytt turkamera tiltenkt dagsturer, og kortere overnattingsturer. Har savnet å ha et skikkelig fullformatskamera på tur som ikke veier så mye og som har en del kjekke funksjoner som egner seg til turbruk og som kunne ta skikkelig EF-optikk. Så ble et brukt men strøkent Canon 6D mkII Kameraet veier lite, batteriet kan ta mange bilder på en lading, vendbar skjerm, LiveView med god autofokus og touch-skjerm, utvidet timer og innebygd intervalometer, og en rekke andre småfunksjoner jeg ikke har på det lille Canon M100. Kjekt å kunne ta den gode klassiske kremoptikken til Canon med på tur, som på bildet under, Canon 135mm f2.0L, som overasket positivt som turoptikk. En fast 35mm f2 vurderes, evt har jeg allerede 50mm f1.8 STM som og er lett og god optikk. Blir nok en 24-105mm f4L IS II også på sikt.

En flott tur i godt vær. Da jeg var ute tidlig på morgenen var det vindstille og blå himmel. Jeg hadde håpet det skulle være like flott vær da jeg sto opp til frokost. Det var fortsatt stille, men skyet, og ikke fullt så varmt som kvelden før. De andre på hyttene tok ut tidlig, og selv om jeg som vanlig både kostet opp støvet og vasket gulvet, var klokka ikke mye over ni da jeg var klar for å ta mot Langavatn. Dette er en tur jeg har gått en del ganger, og som oftest – etter den første turen – fra Lortabu og opp til Langavatn på dagen. En lang dagsetappe, men som vanligvis gikk greit. Tre jenter, som hadde kommet sent ned fra parkeringsplassen på veien før Langavatn, ville tilbake til bilen den dagen. Ikke over Strålausheia som meg, men først mot Blåfjellenden, så opp Blåstøldalen og videre til Langavatn og parkeringsplassen. Jeg regnet med at dette ville ta jenten omtrent ti timer. En virkelig god dagsmarsj. Jeg skulle «bare» over Strålausheia til Langavatn. En tur som tidligere var satt opp som en tre timers tur, men som nå er en fire timers tur. Turen er egentlig ikke så lang, men det er en god del bakker opp og ned, og terrenget er ikke lett. Første delen av turen går fra hytta og til stidelet mot Børsteinshytta i Halvfardalen. Det er 100 høydemeter opp, og ikke mange kilometerne, men det tar tid. Antatt tid har vært er time på dette stykket. Jeg har gått her noen ganger, og aldri klar det på en time, men ikke mye over heller. Omtrent halvveis fra hytta til stidelet, går stien rundt en liten topp opp og ned noen bratte kneiker. På tross av at dette er en plass jeg kjenner til, og som jeg har rotet det til tidligere, klarte jeg igjen å miste stien, men så vardene oppe i bakken. Jeg får skylde på fonna som lå over stien et stykke.... Fra stidelet går stien videre og opp en lang og seig bakke til Strålausheia. Her hadde jeg god nytte av gammel erfaring og fikk i meg noe drikke i bekken i bunnen av bakken. Det er ikke mye bekker oppe på heia. Heia heter Strålaus av gode grunner. Her er det fjell og stein som dominerer. Det er litt grønt inne i mellom, men ikke nok til mange sauer. Heia byr på et praktfullt skue ut over små og store topper, som nesten alle ligger på mellom 1000 moh og 1200 moh. Selve toppen av heia er på 1136, mens toppen som har navnet etter heia og ligger helt ute mot Langavatn er på 1142 moh. Det hadde ikke gått lett, men greit å komme opp i høyden. Sekken var fortsatt tung og jeg tok det litt med ro i de lengste bakkene. Oppe i høyden ble det pause og jeg fant fram telefonene. Hillenuten i Sirdal, viste godt med sin sender mot øst, og gav god kontakt. Bakkene nedover fra Strålausheie, er stor sett greie, og ga anledning til å tenke på neste «problem». Det er slik med erfaring at det på mange måter er greit å ha med seg, men det gir også grunnlag for å kunne bekymre seg for mulige problemer lengre framme. Det var mye snø oppe i høyden og i bakken nedover måtte jeg krysse over fenner som var større enn det jeg vanligvis har krysset her. I et lite skar går stien over en bekk som renner ut i Blesevatn. Det har noen ganger ligget en fonn nettopp over stien her. Med bekken fossende under... Fonna var på plass, og jeg så ikke muligheter til å gå rundt på noen enkel måte, og krysset over. Med bare lette tanker og med bruk av stokken til å teste om det skulle være «hull» i den nok så faste snøen. Det var med en viss lettelse jeg tok fatt på den siste bakken oppover før jeg – over toppen - kunne se hytta et god stykke lengre ute mot Langavatn. Klokka var ikke mer enn omtrent et, da jeg kunne sette meg ned i solsteiken og ta en god pause, med mat og te. Det skulle egentlig bli greit å få en natt på hytta før jeg fortsatte nedover mot Blåfjellenden.

Måtte prøve ut Skåla fra Lodalen. Mye tåke og tidvis yring - Ikke akkurat en utsiktstur! Ca. 5,5t brukt tur/retur uten å regne med lunsjpausen på Skålabu (veldig fin selvbetjent hytte!) Frem til 3/4 av turen tenkte jeg turen var temmelig lett, men man klarte å bli greit tung i bena siste partiet! Nedover igjen ble jeg minnet på at det er en stund siden høye topper var på dagsagendaen.

Måter stadig på folk, det er litt skummelt

Tenkte jeg skulle prøve fluestanga idag så jeg dro til Tangvollsjøen. Nå har jeg funnet ut at fluefiske skal noen andre få ta seg av, vil jeg ha en psykisk knekk tar jeg heller heroin neste gang..

Sol, sommer og snøfenner. For mer enn 30 år siden, den gang var jeg bare en ungdom på litt over 50, fant jeg ut at en langtur måtte være en flott ting i ferien. Sammen med min eldste sønn og noen kammerater, valgte vi å gå runden fra Sandvatn til Langavatn og så til Blåfjellenden. En rundtur på fire dager med små og korte dagsetapper. Det ble likevel en ganske tøff tur, for oss som ikke var veldig vant med overnatting flere dager på rad, og - for oss – skikkelige dagsmarsjer. Det har blitt noen slike lengre turer opp gjennom årene, stort sett en «langtur» i året, men etter at jeg ble pensjonist, har det blir turer med en eller to overnattinger. Det ble etter den første langturen, etterhvert vanlig å ta direkte til enten Langavatn eller Blåfjellenden fra Lortabu. Begge er drøye seks-timers turer. En tre-timers tur ble litt for kort. Jeg måtte ha litt flere timer på beina, før jeg syntes det hadde vært en skikkelig tur. Det er ikke helt slik lengre. Jeg er godt fornøyd med en tre-timers tur om sekken er pakket for et par dager. Det blir fortsatt en og annen seks-timers tur, men da med lett sekk og «frem og tilbake» på dagen. I vinter gikk jeg gjennom hva jeg ønsket for sommeren, og en av turene jeg håpet å få gjennomført var nettopp rundturen fra Lortabu til Sandvatn, Langavatn og Blåfjellenden. Nå, i slutten av juni, kom YR med skikkelig bra værvarsel for 4 dager fremover, og varselet holdt seg like bra i noen dage. Det var på tide å gjennomføre planene. Litt sånn: «Nå eller aldri...» Mandag ble sekken pakket, med mat for fire dager og ekstra klær – i tilfelle. Sekken ble noen kilo tyngre enn det jeg vanligvis har med meg, og jeg så egentlig ikke fram til å slite oppover med så tung sekk. Den var antakelig 12-13 kilo.... På Lortabu var det en del andre biler, og spor innover. Jeg ville ikke bli alene på hytta den natta. Det gikk ikke lett oppover lysebrekka. Bakken er både lang og ganske bratt, og sekken var tung. Med små skritt og et par «pust i bakken» kom jeg likevel opp til toppen og kunne ta fatt på det «relativt» flate partiet innover mot Sandvatn. I sol og varme og nesten uten vind, var det egentlig greit å være på tur. Jeg ble litt overrasket over at det fortatt lå fenner en del plasser. Nå ligger det alltid fenner på turen inn til Sandvatn så tidlig i sesongen, men jeg hadde ventet mindre snø enn det jeg fikk. Det var likevel helt greit å komme fram. Inne på hytta var det kommet flere folk. Jeg satte meg utenfor og snakket med to «voksne» karer fra Egersund. De var «fjellfolk» og vi fikk en skikkelig hyggelig prat i solsteiken i hytteveggen. Det var også en familie, som hadde kommet fra Langavatn. De så ikke helt syn på å gå den litt lange turen fra Sandvatn til Høgaleitet i Hunnedalen, men satset på å gå ned til Lortabu. Det passet utmerket for meg. De fikk låne bilen min ned til Høgaleitet. Det løste problemet med rundturen for meg som bare har en bil. Kvelden ble nesten magisk. Nesten ikke et vindpust og omtrent 20 grader. Sandvatn lå speilblankt og sola forsvant sent bak toppene i nordvest. Det ble en varm natt med litt lite søvn, men det ble til gjengjeld mulig å ta noen bilder tidlig på morgenen. Det er jo slike dager – og netter – jeg drømmer om å få oppleve i fjellet. Det var virkelig kjekt å kunne sitte ute i godt selskap, og småprate til langt på kveld.

Kjenner det definitivt i ene kneet i dag. Sherpatrapper er en uting for meg. Har en tendens til å holde en litt for høy fart nedover 😅 Opp og ned Liadalsnipa i dag fant jeg ut en litt sidelengs gange nedover for å ikke få fullt så vondt i kneet. Tilbake på treningssenteret etter ferien for rehab! Om Liadalsnipa: Sunnmøre på sitt beste. En relativt kort tur, men temmelig krevende med sine luftige partier og klyving som i blant kan grense innom klatring. Cruxet på normalruten sist jeg prøvde meg opp (men snudde pga regn og vått føre) er nå sikret med en kjetting, så det er ikke like stor fare for å gli på det våte svaet og falle til avgrunnen lenger. Jeg vurderte i forkant av turen å prøve meg på østeggen ned istedenfor normalruta samme vei ned, men slo det fra meg for å ikke potensielt bli en del av redningsstatistikken om man blir sittende "fast" i skaret man må ned og opp igjen fra. Sparer den til senere med tausikring og makker! Er det noen som vet om østeggen fra Liadalsnipa er blitt sikret med noe mer kjetting eller annet i senere år? Det er en del +artikler fra lokalavisene i 2021 som omhandler diskusjon om sikring av Liadalsnipa. Kjettingen på cruxet i normalruta er nok et resultat av dette, men lurer da på om østeggen også er sikret mer så man (etter evne selvfølgelig) kunne gått der uten tau og sele.

Vettantrappa i Bessaker (Åfjord). 951 små trappetrinn leder opp til den lille kysttoppen Vettan. I strålende sommervær var dette en enkel og fin tur med nydelig utsikt.

Hilleberg Allak 3 - for et telt. Tok på meg ryggsekken og gikk et par timer fra hytta på Holsåsen og inn i Skarvheimen. Jeg fikk teltet nylig levert hjem og tok sjansen på å slå det opp for første gang på vidda. Det gikk heldigvis lekende lett. For de fleste her så er det kanskje litt for tungt å bruke som solo-telt, men jeg tar det heller som trening. Om jeg skal kutte vekt så kanskje jeg bør droppe å bære inn et par pils, masse kokeutstyr, bøker og radio osv. Teltet virker utrolig solid, og jeg kjente bare at jeg trivdes i det. Våknet opp til knallvær med blå himmel og sol, åpnet begge veggene og da kom virkelig naturen inn i teltet. Jeg er jo en høy kar, men det gikk fint i dette teltet. Jeg sover aldri helt rett og opplevde at jeg hadde god plass. Og veldig flott sittehøyde. Også synes jeg rødt er jæskla stilig jeg da, men har skjønt at det er delte meninger i forhold til synligheten det gir.

Rødstilk på vakt foran Solvågtinda

Den vanlige turen, men denne gang i dårlig vær. Det hadde vært dårlig vær noen dager, og værmeldingen for fredagen var så avgjort ikke bra. Det skulle regne omtrent hele tiden, men med en liten mulighet for litt opphold midt på dagen. Det var ikke vær for en lang tur oppe i heia. Det måtte bli en av de vanlige turene i lavlandet, men gjerne med noen bakker. Siden jeg nettopp hadde vært på Bjødnali, ville det passe bra å gå fra Gramstad. Jeg kunne tenke meg den vanlige turen opp til Mattirudlå via Bjørndalsmyra og videre til Bjørndalsfjellet. Fra der ville det være mulig å ta mot bilen direkte, eller ta over Fjogstadnuten. Nå ligger jo Dalsnuten lagelig til for en ekstratur til toppen, men med så pass dårlig værmelding, mente jeg det ville være nok med tre topper (om ikke bare to...) Det var tydelig dårlig væremelding på gang. Det var omtrent ikke biler på parkeringsplassen, og oppover mot Bjørndalsmyra så jeg ikke spor av folk. Det ble en ensom tur denne dagen også. Det regnet så vidt da jeg startet, og inne i mellom mot Mattirudlå kom det noen skikkelige byger. Det ble en tur oppover med hetta over hodet. Det surklet under skoene inn Bjørndalsmyra, og stien – det som viste – var mer en bekk enn en sti. Det var surt – til jeg snudde opp ved Mattirudlå. Da jeg satte kursen over Kulheia mot Bjørndalsfjellet fikk jeg vinden bakfra og alt ble så meget bedre. Det ble en grei tur, men da jeg nærmet meg den siste bakken opp mot toppen forsvant varden i skodda. På toppen var skodda igjen borte. Rundt meg hang tunge og mørke skyer. Det var regn både ved Stavanger og Sandnes, og Jæren kunne jeg knapt se i regnskodden. På Bjørndalsfjellet var det lett regn... Det hadde gått litt senere enn vanlig til toppen, og det ble ingen kjapp tur nedover lia mot veien. Det var sleipt i sorpa, men heldigvis holder skoene meg både tørre og på beina på våt stein. Nede ved veien var jeg klar for en topp til. Oppover bakkene mot Fjogstadnuten regnet det skikkelig, og jeg begynte etterhvert å bli våt. Selv med det beste utstyret, så blir jeg våt av svette under jakken og buksa. Som så mange ganger før, det er bedre å være våt og varm med Gore-tex enn våt og kald med annet ytterplagg. Vanntett regntøy blir fortere vått på innsiden, og det er kaldere. Bortover den lille heia mot Dalsnuten kunne jeg se en lysning, men med svarte skyer bak. Jeg bestemte meg egentlig å bare ta mot Gramstad nede på Kvitemyr – om det ikke ble opphold, og lysere. Nede på myra ble det lett regn og helst opphold og i sør var det lyst. Det ble til at jeg tok oppover mot Dalsnuten. Jeg traff et asiatisk par som var på vei nedover. Oppe på toppen av Dalsnuten var det ikke en kjeft. Det er ikke ofte jeg er alene her. Selv på dager med frost og is finner folk veien til Dalsnuten, men i regnvær holder folk seg hjemme. Nede på parkeringsplassen var det mindre biler enn da jeg kom. Selv om det var en del folk ved Gramstad, var ikke dette en dag med mange på tur.

Midtre Nordland nasjonalparlstyre kikrer etter fire nye nasjonalparkforvaltere! Jeg deler denne stillingsutlysninga her på Fjellforum, da der er et brennende engasjement for friluftsliv og forvaltning av vårt arvesølv i fjellet. Kanskje er det en kommende nasjonalparkforvalter som er her inne og leser? Eller kanskje noen av dere kjenner en? Vi er fire nasjonalparkforvaltere i Midtre Nordland nasjonalparkstyre som skal over i nye jobber etter sommeren. Det er viktig å understreke at det ikke ligger noen spesiell årsak bak, men sammenfall med nye jobbtilbud og et ønske om å flytte / prøve noe nytt. Midtre Nordland nasjonalparkstyre forvalter Saltfjellet-Svartisen, Junkerdal, Láhko, Sjunkhatten og Rago nasjonalpark. Et areal på 4400 km2 urørt natur, fra fjord til fjell. Alt dette kan du få gleden av å være med å forvalte!

17-åringen ville bli med på telttur! Togbilletter ble kjøpt, og det ble planlagt med en uke på Hardangervidda. Vi skulle fiske og rusle rundt, ha god tid i leir og bare kose oss. I tillegg til 17-åringen hadde vi med oss en 12 år gammel omplassert hund som elsker teltliv. Både planen og stemingen var god på toget oppover, men et eller annet sted mellom Finse og Hallingskeid snek det seg inn en tanke om at det jo kunne vært veldig gøy å gå rundt Hardangerjøkulen... Dermed ble dagsetappene ganske mye lengre enn planlagt, og det ble temmelig lite tid til fiske. Kartet vi hadde med oss dekket ikke sørsiden av jøkulen, men heldigivs fikk vi tatt blider av et kart på Rembedalsseter som dekket de områdene vi ikke hadde kart over. Det ble en en skikkelig krevende, men også veldig morsom tur. Guttungen viste seg å være en minst like god kartleser som mora si, og tok den rollen med største selvfølgelighet. Han bærer visst like mye som meg også. Merkelig når rollene forskyves på den måten. Den 12 år gamle hunden ble sliten, men ikke slitnere enn at han stadig var på lemenjakt. Det var morsomt å se hvordan dette litt mer intense turlivet påvirket ham, og det var som om flere og flere instinkter våkent. Han sto stadig og snuste ut i lufta, vasset uten å nøle gjennom ganske tøffe bekker og kløyv og klatret i grov ur. Dette er altså en hund som knakpt hadde vært utenfor Oslo da vi begynte å passe ham. Vi vet at han elsker telt, men denne type tur hadde han aldri vært på før. Vi fikk til slutt god tid til toget, og det smakte utrolig godt med burger på Finse mens vi ventet, og deretter mer påfyll av det beste vy hadde å by på. Nå gjenstår bare å finne en turplan for den siste ferieuka, og denne gangen bør jeg vel prøve å levere på den rolige ferien vi egentlig hadde planlagt.

Tur for to dager siden. Etter litt rusk i maskineriet etter å endelig fått ferie, så ble det en kort tur med hund og sekk i skogen der jeg bor. Det har kommet 256 mm med nedbør i juni og juli tilsammen, så tok sjansen på ett lite bål. Greit å ha for å holde myggen unna. Vått i skogen, men grønt og fint da. Korte turer i lokal skog, er tur det også. Sølvi (hunden) fant noen knokler som var interessante også.

Kort om utstyrserfaringer fra årets Finnmark fjelltur. Relevant for oss som er pingete på å bære tunge sekker https://flyalfscreek.wordpress.com/2024/07/09/lettvekts-erfaringer-fra-finnmark-tur-2024/ Litt om: Durston X-mid 2 Pro lettvektstelt Patagonia Middle Fork Packable Waders LR - lettvektsvadere Nvii Crazy Light XXC19 UK11, 45,5 – utralette løpesko som vadesko Rab Mythic Ultra 180 dun sovepose Sea to Summit Ultra-Sil Nano daypack ENLIGHTENED EQUIPM Men's Torrid jacket Black Yak M Reira pants #1 lightweight trousers Hyperlite Mountain Gir Versa midjeveske som fluevest

Gammel tråd, men det gjør vel ikke noe. Morsom lesning og fikk lyst til å skryte enda mer av Allak2🙂 Har hatt mitt i snart 10 år og veldig fornøyd. Hadde Hilleberg Akto som ble solgt. Flott telt, med omtrent samme plass som Soulo. Litt lettere, men ikke selvstående. Også lavere, (jeg er 189). Det ble litt lavt å sitte i. Man kan krympe vekta en god del på Allak hvis man vil. Finnes flere tråder på dette. Plastplugger, carbonstenger, 2mm liner og droppe poser kan man true seg ned til 2,6-2,7kg mener jeg å ha lest. Jeg har kun skaffet plastplugger som sparer ca 80g om jeg husker rett. Jeg har også Hilleberg Niak med mesh-inner, som brukes i lavlandet sommerstid og et Trekkertent Saor dcf, (cubenfiber), som er en lett versjon av Hilleberg Unna. Uansett ender jeg nesten alltid med å argumentere meg frem til å putte Allaken i sekken. Hvorfor? Enkelt og greit fordi det er et superkomfortabelt telt, som tåler mye vær. Heldagsregn=innedag for meg og da skryter jeg meg selv opp i skyene fordi Allaken ble med. Høyde nok til å kunne sitte i teltet i Helinox-stol. Deilig å ikke ligge hele dagen. To fortelt er jo også konge. Ett til bruk og ett som "utstyrsbod". Snur vinden byttes forteltene om. Stort sett er det da mulig å ha en side åpen slik at "man er ute" I regnvær selv om man er inne. Måten innerteltet er festet i ytterteltet gjør også at innerteltet er ganske firkantet og gir god romfølelse. Supre luftemuligheter er det også. Eneste minuset jeg kommer på er at liggelengden kunne vært noe lenger. Er 225, teoretisk. Et behagelig underlag gjør at praktisk liggelengde reduseres noe. Jeg løser dette med å legge reserve/ekstraunderlaget i skum under innerteltet og opp mellom inner og ytterdør slik at bunnen av soveposen treffer dette hvis jeg spreller meg nedover i teltet i løpet av natten. (Hvis det ble forståelig. Når jeg i tillegg legger meg diagonalt i teltet er fuktig fotende på sovepose historie. Jeg har også alltid hund med meg, så litt mer plass i innerteltet enn de fleste enmannstelt kreves. (Både Akto og Soulo har et trekantformet innertelt, så en mindre hund får plass i denne "trekanten", men i begge telt er denne trekanten innerst slik at hunden må gå over sovepose og liggeunderlag. Går fint, men OCD-en melder seg når en våt hund må bakse seg over soveposen min🤪). = Allak anbefales🙂 Masse andre flotte telt selvfølgelig, men av alt jeg har sett og prøvd er det så langt ikke noe som har gitt meg samme trygghet og følelse av kvalitet som Hilleberg.

Legger til: Dette var fra Zion national park i USA. Og: Hele poenget med å komme seg ut i naturen er å nyte stillheten og slappe av (spesielt når man bor innafor ring 2 som meg). Da blir jeg helt sykt grinete hvis folk camper for nærme og støyer, om det så er McMusic 19 eller munnspill/gitar.

Jeg er oppvokst med kyr, er ikke redd dem og leser dem relativt bra, likevel har jeg stor respekt for dyr jeg ikke kjenner og går aldri bort til storfe jeg møter på tur. Akkurat som rundt hester er løping og brå bevegelser aldri noen god idé, trekk rolig unna, gå rundt og ikke gjennom flokken. Mange kyr er nysgjerrige og vil gjerne bort for å hilse på. Hvis man går og bærer på bærspann og slikt så er gjerne bøtter med kraftfôr noe mange kyr kjenner veldig godt, og bøtter og spann eller alt som kan minne om det er ofte en kumagnet. Hvis en kommer mot deg og man ikke ønsker kontakt så har jeg ofte stor suksess med å heve armen over hodet, knipse litt med fingrene og lage en shhh - lyd. Regner med at du som hestemenneske kjenner teknikker for slikt, funker ofte på kyr også, men mulig det funker best om man kan lese dyra til en viss grad. I utgangspunktet er kyr som slippes på beite veldig sjelden aggressive, dyra skal jo gjerne håndteres utenom beitesesongen også og sinte kuer blir sjelden gamle. Det er greit å være oppmerksom på at morsinstinkt er noe man ikke bør utfordre. Gjelder stort sett alle arter så greit å holde seg unna kalver, lam, føll, fugleunger, rådyrkje, elgkalver og alt annet som mor gjerne vil beskytte, hvis man ikke er i en kontrollert situasjon (du kan klappe lammene på Åpen Gård liksom ... ) Kyr liker ikke hund! IKKE ta med hund til steder du vet det er storfe, hele flokken i full galopp mot deg for å ta bikkja, DET er skummelt (selvopplevd).

Ettersom jeg ikke hadde nok telt fra før (går det an?), så slo jeg like greit til når Helsport Trollspiret 2 kom til salgs til en fin pris på Finn. Det er et telt jeg har sett litt på tidligere, og som virker som et fint vintertelt for én person (muligens to), dog uten særlig stort fortelt. Vurderer nå å supplere med doble stangkopper og et ekstra DAC-stangsett (et sett Yunan Air Hercules FC fulgte med), men det vil fort koste det dobbelte av det jeg betalte for selve teltet (som var 800 kr pluss frakt) 😅 Mye telt for pengene uansett!

Hehe, nå kom jeg på en historie til. For ørten år siden skulle jeg og en kompis en tur inn i en dal på Vestlandet som vi frekventerte på den tiden. Vel fremme ble vi sittende på parkeringsplassen og drikke noen øl for å lette litt på sekken og var godt fornøyd med å ha dalen for oss selv i og med at vi var de eneste som hadde parkert. Men, så kom det en bil rullende og vi ble litt oppgitt. Latterlig, ja. Men, det var liksom "vår" dal, hehe. Ut av bilen hoppet to svensker. Han ene jobbet i Norge og hadde fått med seg vennen sin fra Sverige som nettopp hadde ankommet landet. Faktisk hadde han landet samme dag og blitt hentet på flyplassen før de satte kursen mot dalen. Svensken var nærmest ekstatisk og gledet seg virkelig til å vise sin langt mindre turerfarne venn norsk utmark. Kompisen min hadde med seg et luftgevær og når svensken lurte på om vi skulle jakte svarte kompisen min med et nokså surt nei. Det var jo tross alt bare et luftgevær. Det ble derimot aldri eksplisitt uttalt. Det ble litt rar stemning, naturligvis, og svenskene skjønte at vi ikke var i verdens beste humør. Så de vandret innover. Etterhvert kom vi oss også på plass og satt leir. Den kvelden åpnet slusene seg og regnet hamret ned. Vi hadde satt opp tarp og fyrte bål mens vi drakk videre da det dukket opp en flokk med sau. De brautet høylytt og bjellene klinget såpass at vi bestemte oss for å skremme de litt så de kom seg lengre opp i dalen. Utstyrt med to kubber hver klunket vi de sammen mens vi løp etter de (merk: vi var greit beruset da) oppover dalen, lo og skrålte. Når de omsider var kommet seg avgårde innså vi at vi egentlig ikke visste hvor vi var. Mørkt var det, men vi var jo tross alt i en dal, så det var to retninger å velge mellom. Men! I denne dalen rant det en elv som på den tiden av året var tørrlagt. I full beruselse krysset vi den flere ganger inntil vi ble helt forvirret hvorvidt vi var. Etter en lang søken kom jeg endelig over teltet vårt og jeg slapp løs et heidundranes "JA!!!!!!" rett utenfor inngangen til teltet før kompisen min tok tak i meg og sa "dude, det er ikke vårt telt!". Vi løp avgårde og havnet nede ved vannet i enden av dalen noen titalls meter fra teltet til svenskene og hadde endelig et holdepunkt for hvor vi var. Men, for å komme inn på stien måtte vi krysse en liten vik. Vi dundret uti og ble fort klar over at det ble vel dypt etter noen meter. Kompisen min ropte ut "vi må snu!" men i beruselsen ropte jeg tilbake "Det er for sent! Fortsett!". Tilbake på stien fant vi fort tilbake til teltet og tarpen og fortsatte gildet. Dagen etterpå var svenskene borte. Hadde noen plutselig skreket "JA!!!!" rett utenfor teltet mitt - de samme gutta som satt med "våpen" på parkeringsplassen og som ikke akkurat var så velkomne hadde jeg blitt temmelig skremt! For deretter høre de plaske rett ut i vannet hvor de hyler og skriker. Jeg vil tro at kompisen hans som aldri hadde vært på tur før til dags dato forteller den historien når anledningen passer seg. 😅😐

Ny telttur ved Bondhusvatnet

Pokker så usentralt da gitt.... Men Lifjell er fint altså. Hadde flere av mine første aleneteltturer til fjells der. Allerede før digitalkameraets tid, men faktisk et par turer etter også. Oppfordrer til å lage egen tråd om planlegging av evt treff da ikke alle leser alle poster i denne tråden... Lightroom påstår de er fra 2001, men har ingen andre preferanser å sjekke det mot...

Jepp det er lov å være uenig og jeg kan knapt beskrive hvor heidundrende uenig jeg er i tenkemåten din I alle fall ut fra denne ene kommentaren. Vet ikke om det er dette du prøver å si, men bevist eller ikke, sier du at urørt natur er verdiløs med mindre den blir en lekeplass? Og nei småbygders mening er ikke å selge seg bit for bit til høyestbydende, for korttids finansiering av sykhjemsplasser. Det er som om småkommuner kun er blitt forvaltere av ressurser bak en disk. Dessverre er dette virkeligheten i den nyliberale patologien vi lever i, men det er ikke slik det bør være. Ingenting vil overleve i lengden på denne måten. Teknisk sett er det kanskje konservativt å ønske bevaring av naturen, men utenfor dette ekkokammeret er det fortsatt ganske radikalt å velge konservering foran grunker.

Noen ganger har størrelsen faktisk litt å si 😅