Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 18. aug. 2019 i alle områder

  1. Det ble en meget vellykket tur. 1 mil til første camp på fredag. 2,9 på lørdagen, og 3,4 i dag. (viktigste for meg å gå) Ikke gått så langt med så mye på ryggen. (4 mil med dagstursekk, er jo lekende lett og vell så set) Eksperimenterte med ulike innstillinger av ulike stropper. (sekken min kan justeres til det "uendelige") og ulike pakkinger med tanke på vekt. (er jo fersk i dette) Begynte å kjenne mot slutten av 2. etappe. Så på dagens ble mye prøving... uten at jeg følte at noe var nevneverdig bedre. Kjenner naturlig nok på skuldrene. Noe er nok tilvenning. Trur jeg stikker innom butikken og får noen tips der. Var et par ting jeg vet jeg kan sløyfe til neste gang. Og kanskje jeg skal være mindre kresen å kjøre enklere mat på lengre turer. Jeg spiser jo ute i marka nesten hver uke fra mars-okt, så jeg får jo mer en nok av den god følelsen.
  2. Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.
  3. Utsikt fra fanaråk hytta i solnedgangen
  4. Har hatt noen fantastiske dager i Nordland denne uken. Hattfjelldal var første stopp, men egentlig kun for å korte ned kjørteturen. Deretter gikk ferden til Rabothytta som må være Norges råeste DNT-hytte?! Vi var heldige med været og fikk sett både Okstindene og breen. Spesielt flott når det klarnet helt opp til kvelds og vi fikk nyte den mektige naturen i lav kveldssol. Etter en natt på Rabothytta kjørte vi videre nordover, nærmere bestemt til Saltdal hvor vi parkerte ved toglinja på Langånes og gikk inn til Hessihomphytta som vi hadde leid for tre netter. I hytteleien fulgte det med nøkkel til bommen så vi kunne kjøre helt opp til toglinja. Det sparte oss for ca 2 km på grusvei. Etter knappe 8 km kunne vi låse oss inn i en flott hytte med perfekt beliggenhet ved Hessihompvatnet. Hvorfor leide vi den bare for tre dager??? Litt fiske, mer vandring og enda mer «gjøre-ingenting», bare se utover det vakre landskapet og nyte stillheten - slik gikk nå dagene (altfor fort). Når Saltfjellet byr på finvær, da er det ikke så mange plasser som er finere enn dette området. Liten tvil om at jeg en vakker dag skal tilbake!
  5. Mer kvistbrenner. Vi har ved et par anledninger kappet kubber i passe lengde som innmaten og kløyvet de i to eller fire (avhengig av størrelse) med kubbe/turkniv og brukt halvdelene eller kvartdelene i brenneren og stappet never og småkvist mellom. Da oppnår vi en "lengebrennemodus". Har fungert utmerket når man skal lage flere stekepanner med noe på rad og kaffe etterpå f.eks. Kan anbefales! Ca sånn: 20190727_202219.mp4
  6. Holder på med en ekstrem test av jakken under våte forhold..... Jakka fungerer bra
  7. Benyttet dagen i dag til å ha med både minsten og gamlingen på fisketur. Først litt båt til utløpet av elven vi fulgte innover til neste vann. Det ble med den ene mikro ørreten, men heldigvis så var det minsten som fikk den.
  8. Hektapåtur har fått laget en underquilt som de selger under merkenavnet Falkenberg. Den har en annonsert pris på 1999,- og selges akkurat nå for 1399,- . Da underquilt kjøpt fra norske butikker ikke akkurat er metervare, og i hvertfall ikke dunfyllte, kastet jeg meg på muligheten og bestilte så snart jeg kunne. Det som følger er inntrykk etter første opphengsforsøk i garasjen, og ikke en eneste utenatt. Litt teknisk info fra Hektapåtur Mål: 193 x 112 cm Vekt: 792 gram 80/20 andedun Fp 600. Dwr coated ytter- og innerside. Oppgitt temperatur til -9, men ikke info om detter er comfort, limit eller Extreme slik soveposer merkes. UQ-en virker godt laget, og jeg kan ikke se at dun lekker ut. Oppsettet er enkelt, det er en liten karabin i hver ende som tres over opphengstauet. Det er langsgående strikk på hver langside og mindre strikk på hver hodeende. Disse kan strammes da det sitter en lås i hver ende av strikken. Så langt, alt bra. MEN: låsen på den langsgående strikken er alt for simpel. Det betyr at når man vil stramme strikken for å få UQ-en opp til køya/rompa, så gir låsen etter og UQ-en siger for langt ned mot bakken. Det samme skjer om man vil flytte plasseringen i lengderetning. Dette må jeg finne en løsning på. Mulig jeg bare må slå en knute på strikken før låsen. Jeg gleder meg til å få prøvd denne, litt usikker på når det skjer bare...
  9. Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish
  10. Vi har hatt en nydelig 4 dagerstur i vår lokale helgelandske natur. Her fra dagens nedstigning mot Bæråsen fra Båtskardvatnet. Noe kronglete å finne en trase ned. Var for øvrig mer rein i området enn vi noensinne har sett før. Har litt dårlig nett, så tar bare med noen få. Mulig det blir en turrapport en gang. Fisket var OK. Vi fikk med oss en lite topp på 1095, Store Båtskardfjellet.. Her med utsikt ned mot sør.. Breiskardvatnet innfridde.
  11. Jeg er superfersk. Ingenting er lett hos meg. 😅 Bare sekk, underlag, telt og 3-sesongpose ligger på 9kg. 😱 Jeg har ikke råd til mer akkurat nå. Sekken veier fra 14-18kg på en helgetur. Har ingen anelse om hvordan jeg kan få den så veldig mye mer ned. Driver å tester mattørker nå, men er ikke den som spiser mest på tur. For meg er volum viktigere enn vekt. Jeg får ganske enkelt ikke plass til mer i min 95liter sekk 🙈. (Gruer meg til vinterturene, aner ikke hvor jeg skal få plass til ting i sekken da) Jeg er vel i den dårligste formen du kan tenke deg. Det rare er at å gå en runde med hunden på 10 min, da kan jeg være utslitt og pese som en hval. Men å gå en mil med 15kg på ryggen i ulendt terreng, er ikke noe problem overhodet. Sekken føles ikke som tung. Har den godt oppe på hofta og føler ikke skuldrene bærer nevneverdig tungt. Samme erfaring har min 8-åring som bar 11kg sist uke. Så nei, jeg syns ikke 16-19kg er tungt. Flott at du fikk en super tur, det var helt klart det viktigste.
  12. Fra "Merkehåndboka 2019":
  13. Jeg er langt fra overbevist om at Gore-Tex klærene dine "lekker". Ta en tur i dusjen, iført Gore-Tex klærene og et eller annet bomull under. Er bomullen våt etter dusjen har du all grunn til å klage.... Da jeg kom ned fra dagens tur, kunne jeg vri fuktighet ut av ull blusen. Jeg hadde da gått uten annet på overkroppen. Alle som hevder at membranen holder deg tørr, overdriver - veldig. Men slike membranklær er vesentlig bedre en regnklær. Det brukt jeg på 80 tallet og et stykke ut på 90 tallet. Dægeren jeg var glad da Gore-Texen kom.
  14. Første arbeidsdag etter ferien her i Bergen i dag, kjørte de drøye 90 milene nedover fra Trøndelag i går. Tidlig i uken så jeg på muligheten for å kjøre ned litt sent for å overnatte i telt i Jotunheimen og ta 2K-topp-utfordringen min neste formiddag før jeg kjørte videre, men værmeldingene gjorde meg pessimistisk og jeg slo det fra meg. Tabbe: Her er Stendalsnosi (naboen til Fannaråki) som jeg hadde i tankene - og hadde jeg kjørt opp dagen før, hadde det vært fulltreff med været. Så til og med ut som den lå akkurat under nivået for nysnø, skimtet noe hvitt øverst på de noe høyere Dyrhaugstindene og Skagastølstindene. Men den forbaskede kjøreturen tar 13-14 timer non-stop, og jeg antok at fjellturen fort ville ta 4-5 timer på toppen av det - så da ville jeg vært på felgen når jeg kom til Bergen på natten, og neppe særlig energisk på jobb i dag tidlig heller. Ergo ble det bare et bilde av en tapt mulighet før jeg kjørte videre. Null oppdatering av andreposten, altså... Men jeg øyner en mulighet for en Jotunheim-tur i månedsskiftet, håper været kan spille på lag når den tid kommer
  15. Jeg har fulgt Turid Rugaas som regel. Og hun har en annen vinkling på saken. Det er like mange meninger som hundefolk, så man får velge den som passer en best. Derfor skal man heller ikke påstå ting så bastant. Jeg skal ikke ha valp nå men jeg hadde styrt unna oppdrettere som sier bastant at valpene skal ut når de er åtte uke. Har vært med å hente en 16 uker gammel valp fra oppdretter. Valpen var vant til å være med på alt. Og enklere valp skal man lete lenge etter. Slapp all den der valpebitingen også. Sånn biting funker ikke på hu mor gitt 😂 Var litt feil av meg å bruke ordet preges men det ble brukt sammen med sosialiseres.
  16. Jeg kom over et Ravneskar, svært pent (og lite) brukt. Dette er en versjon jeg ikke har sett tidligere, det er førsteutgavens design, men med gult innertelt - de jeg har sett før hadde lyseblått. Vil tippe dette er fra tidlig åttitall. Morsomt
  17. Den beste vektbesparelsen er alt du ikke tar med. Hvis du kjeder deg en dag kan du hive forskjellige ting på kjøkkenvekta og la deg sjokkere. Trenger ikke huske alt, men du blir fort klar over hvor mye mer noen ting veier enn du tror. Typiske områder man har med altfor mye er klær, kokkeleringsutstyr, fiskeutstyr, og "kjekt å ha". Sistnevnte kan ofte droppes totalt. En Nalgene-flaske veier 100 g mer enn tom iste-flaske, et par raggsokker ekstra veier 170g, og en mellomtykk ulltrøye kan foet veie 300-350g. I slukboksen har du kanskje 10 sluker på 10g som aldri får en dråpe vann på seg på turen. Et ekstra kokekar veier kanskje 200g mer. Dropper du kompresjonstrekket på soveposen og bare hiver soveposen og leir-klærne i én og samme vanntette pakkpose (de bør jo uansett pakkes vanntett) så har du kanskje spart 100 g igjen. Nå er vi på kiloet spart totalt, og du har ikke brukt en eneste krone. Jeg er langt fra noen lettpakker. Utstyret mitt er bevisst ikke det letteste, da slitestyrke er vel så viktig for meg. Men jeg har eksperimentert med hvor lett jeg klarer å pakke, og tenker på det som defaulten, og så er jeg veldig bevisst på hvilke vektøkende valg jeg tar. Sekken varierer etter tur.
  18. Fikk meg en natt i telt i øvre Fossedalen i Fjaler, ca 5-6km og fin sti. Prøvde fiskelykken og fikk bare masse fiskepinner, er noen gamle bruk i nærheten og det lå noen båter der oppe. Ellers veldig fin tur og godt å få luftet både hodet og utstyret igjen
  19. Da ble det både Fjelltrimtur nr 9 og endelig juledessertmulter i dag Dro med bror og svigerinne til toppen av Tyskenghatten (538 moh) på kanten av havskodda på en fin tur oppover. Forsøkte å få kontakt med en nevø som var på konfirmasjonssamling på en øy i Årsetfjorden nedenfor toppen, men det gikk ikke (det vise seg senere at de badet i sjøen ). I starten lå skodda ganske tett inntil stien: Men til topps kom vi, gitt : Tilbakeblikk etter at jeg la ut på tur vestover, mens turfølget dro ned til bilen igjen. Tyskenghatten til venstre, Heilhornet bak til høyre, og nevøen på øyen foran nedenfor Heilhornet: Og det ble ca 3 liter perfekt modne multer på turen nedover mot Hiller: Skikkelig fin sommerdag, med en givende tur i høyden Og andreposten er blitt oppdatert igjen.
  20. Det er to år siden jeg sist forsøkte meg på å gå opp Heilhornet i Bindal på under to timer - den gang gikk det på 1:47 (Link) I dag var det på tide å forsøke på nytt, etter at the big five-oh ble passert i januar. Så da gikk turen til RIL Fjelltrimmens juvel i kronen, Heilhornet (1058 moh). På bildet under er Heilhornet til høyre, Kula i midten og Lesshornet til venstre: Gikk uten ryggsekk, med en shorts med mange og store lommer. En halvlitersflaske i ene baklomma, solcap i den andre, fenalår mellom tykke osteskiver i Gladpack i ene framlomma, mobil i den andre, bilnøkler og fotoklips i lommer i skjorta og selvfølgelig den gamle trofaste fotostaven. Og til topps kom jeg : Her er Austra og Leka i bakgrunnen: Det er noen stykker med klyving og noen plasser som er småluftige - på en av de mest luftige plassen er det satt opp et kjettingrekkverk for å berolige de høydeskeptiske: Og tiden opp fra veien til toppen? Den ble 1:58, fortsatt under 2 timer, altså Men det er 11 minutter saktere enn da jeg var 48 år... Jeg tror delvis at det ikke skyldes alderes i seg selv, men at jeg jeg sparte krefter til stigningene ved å la være å jogge på noen transportetapper - jeg tok meg rett og slett mindre ut enn før. Bør nok kjenne blodsmaken om jeg skal ha en bedre tid enn det ble denne gang - får se om jeg greier å motivere meg selv til en bedre tid om et år eller to Uansett en flott tur og andreposten er oppdatert med enda en Fjelltrimtur
  21. 2 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  22. Teltet har nå vært i bruk noen turer dei siste 2 åra. Har laget en liten demofilm der teltet blir tatt opp og ned og jeg har en liten gjennomgang teltet. Har lagt denne ut på youtube. Lyden faller ut i noen sekvenser grunnet vinden, men burde å være til å leve med:) https://www.youtube.com/watch?v=HXYONXTj3yw&t=1
  23. Får nesten ta med dette også. Bilde er 45 år gammalt og tatt på Hardangervidda et sted mellom Hein og Tuva seter. I dag har vi til og med 50 års bryllupsdag. Jeg starta tidlig.
  24. Høres mye mer komfortabelt med bånd rundt armen enn rundt brystet spør du meg, men så er ikke jeg vant til å gå med BH som sikkert gjør noe med hva man synes er ok.
  25. @Fjellfilmeren Godt poeng! Men nå går jo jeg fra OK årslønn til ingen lønn om jeg velger å ta et pauseår. @Tufsingen Tenker akkurat som deg, at 1.prioritet er å vandre med sekken og oppleve norges langstrakte land. Forskjellen er at jeg er endel eldre enn deg.. og i en litt annen fase i livet. Jeg får heller ikke innvilget permisjon (noe jeg har forklart tidligere i tråden). Man brenner vel uansett ikke broer til samfunnet... da man alltid vil være endel av det, og jeg alltids kan søke ny jobb. En 6mnd lang NPL-tur tenker jeg uansett vil være fint å ha på CVen. Jeg er jo absolutt instillt på å komme tilbake i jobb, men kanskje i noe helt annet, om 3mnd... 6mnd .. 12mnd.. hvem vet..:) Rent økonomiske har jeg spart meg opp noen årslønner, så skal kunne klare meg relativt bra en stund fremover. Ellers tror jeg nok at jeg vil angre resten av livet om jeg ikke går for dette pauseåret mitt.. selv om jeg ser at det kan bli utfordrende å komme tilbake i en relevant jobb.. og at jeg er litt redd for at den bekymringen skal henge ved meg på turen min.
  26. Ekte friluftsfolk går vel rundt med det som passer for dem, ikke det som passer for andre?
  27. Tenkte å skrive litt om arbeidet som er gjort på teltet siden sist "arbeidspost" på Fjellforum. Ytterteltet: Stoffet i klaffen over glidelåsen til lufteluka i taket er byttet ut. Det svarte PU-stoffet krøllet seg når det blei kaldt så byttet det ut med sil-nylon. Dette har fungert bedre. men må lage noen festepunkter på hver side, omtrent halvveis på hver side som holder nede klaffen i sterk vind. Da løfter den seg og vann kan komme inn gjennom glidelåsen. festpunkt der tverrstangen skal festes i hver ende er sydd på. Området der denne ringen er festet er forsterket med et lag sil-nylon som er limt på. Dette for å unngå brudd på duken grunna økt belastning siden tverrstangen står i spenn. Dette ser ut til å være ei god løysing. Tverrstanga gjør at det blir høyere under taket og at vinden ikke presser duken ned i den grad som blir resultatet uten stang. Topphatten er nesten ferdig, mangler bare å sy på festepunkta. Topphatten gjør at den øverste lufteventilen kan være oppe selv om det regner. Det funker veldig bra når det ikke blåser så mye at regnet driver inn, men alt i alt er denne topphatten ett møst for å utnytte teltet best mulig Innertelt: Innerteltet er laget med ein bunnduk som har ei vannsøyle på 10.000 mm, den går 10 cm opp på hver side for å få badekar effekten. Innerteltstoffet er 26 g/m:https://www.extremtextil.de/en/ripstop-nylon-impregnated-inner-tent-20den-26g/sqm-2nd-choice.html. Der er litt løst vevd, så jeg er spent på hvordan det holder seg etter ei tids bruk. I hver kortende er det sydd inn en halvmåne glidelås for å kunne åpne/stenge luftelukene i ytterteltet. Dette bidrar også til bedre lufting i innerteltet. Mulig jeg må få inn myggnetting i innerteltlukene for å få best lufting uten mygg inn. I taket i innerteltet er det ei matchende lufteluke som er i ytterteltet. Denne har myggnetting. Innerteltet er festet til ytterteltet på samme måte som Hilleberg gjør det. Jeg har byttet ut 3 mm barduner med 2 mm barduner. De veier halvparten. Jeg har hatt 2 testturer med teltet i vår/sommer. En med fint vær og en med regn og vind. Erfaringer frå desse turene: Det er god lufting når alle mulighetene blir benytta, om det er litt vind på en av kortendene, bidrar dette til god utlufting og lite kondens Teltet er vindstabilt. Stengene står som påler selv med sterk vind fra siden. Men ser at det bør være barduneringspunkter 1/4 og 3/4 på langsidene for å ta av for vind. Duken bøyer seg en del her. Men det ser jeg at Akto også har problem med dette på videoer jeg har sett av teltet i sterk vind. Ytterteltet er helt tett i sømmene, selv uten seamsealer. Det er jeg overraska over. Unntak er vann som kommer under klaffen på den høyeste lufteluka. Topphatt og ekstra festepunkt på klaffen håper jeg vil redusere dette. Totalvekt: Yttertelt, innertelt, teltstang, tverrstang, 10 x-plugger, topphatt: 1925 gram Legger ved noen bilder og en liten filmsnutt fra testturen med dårlig vær:
  28. Jeg må bare kommentere denne, da jeg selv har 2stk Osprey-sekker: Atmos 50L, og Aether 85L og jeg er veldig fornøyd med dem. Begge, i nyeste modeller og disse har super komfort. Når jeg skulle kjøpe dagstursekk, nå i sommer, så kikket jeg på Osprey og diverse andre sekker. Valget falt på den nyeste modellen til Gregory: Zulu 30L. Den sitter på ryggen som Osprey Atmos og Aether-sekken, - den sitter som støpt. Den er komfortabel, med god lufting, og er lett å justere. Jeg har fylt den opp med 12kg av diverse utstyr og den er da fortsatt komfortabel å bære. Sekken har både G-sport og Fjellsport. De har begge hatt denne nyeste modellen på tilbud, til kr 999,- noe jeg synes er en veldig bra pris, med tanke på sekkens kvaliteter. Detaljene går jeg ikke inn på da disse er beskrevet hos forhandlerne. Én detalj kan jeg nevne og det er at jeg anbefaler den på det varmeste. Den er verdt å ta med i din vurdering av type dagstursekk. Uansett, - lykke til med valget. (av ryggsekk)
  29. Jeg har også en ekstra "sammenrullbar" 1L vannbeholder jeg bruker å ta med, men dette er ikke nødvendig i Børgefjell der man passerer en bekk hvert andre minutt. Vannfilter? Dette har man slett ikke bruk for i norske skog og fjell.. Dette er ikke ironi eller sarkasme, eller..? Ta en aluminiumsform som man bruker på grillen og klipp av kanten rundt - der har du en vindskjerm på 5g.
  30. Lighterpack som @borgern nevner er et veldig kjekt verktøy, både til å spare vekt og til å organisere pakkinga. Her er min standardliste pr i dag: Som du kan se så utgjør "forbruks artikler" (Consumable) ca 1,5 kg hvorav mat for ett døgn utgjør halvparten og vann kommer i tillegg. Dermed vil denne lista slik den ser ut i dag veie 14kg på ryggen med mat for ett døgn og ca 2l vann. Min oppakning er ikke superlett, men jeg nærmer meg det magiske 10kg merket i base weight.
  31. Gjør valget enkelt, skaff deg Amok Draumr først som sist
  32. -Eller så kan man gå til foreningen for omplassering av dyr og møte faktiske individer. Det er mulig å tenke dette i hjel også. Plutselig så står hunden din der, den du skjønner passer akkurat..
  33. Vi brukte ganske nøyaktig 6 timer på hele turen. Overnattet i telt på Maurvangen rett ved. Etter turen kjørte vi rett til Brimi Sæter for kald øl og kattunger Video fra turen:
  34. Men når begynte de å mentalteste blandinger da? Og vurdere eksteriør i forhold til holdbarhet? 🤔
  35. Ja, for du har jo allerede bestemt deg for at renrasede hunder er helt feil. Så kjøp en Labradoodle og kos deg med den! Og blir du fornøyd så send en takk i tankene til oppdretterne av Puddelen og Labradoren som er det genetiske opphavet til din Labradoodle. For det er de som har jobba i mange år slik at du får en frisk hund med bra gemytt!
  36. Her viser du jo kun et bilde av et helt vanlig anonymisert teltannonse på Finn som en illustrasjon så sliter med å forstå hva som skulle være galt med dette. Aviser bruker jo også faksimiler fra Finn og folk poster henvisninger til brukt-kupp på Finn og lignende. Helt innafor. At folk ikke gidder å poste «hvordan det gikk» poster må man nok leve med.
  37. Ett mobilbilde fra en tidligere tur på vidda. Ny tur i september eller oktober. Håper jeg rekker før snøen kommer.
  38. Turen op fra dæmningen ved Nesvatn og til Klovsteinen
  39. Margarin er ikke smør og det er ikke brukende spør du meg. Skikkelig meierismør holder lenge om du er flink til å holde det i skyggen og til enhver tid så kjølig som mulig.
  40. Når man har flyttet fra leilighet til hus åpnes det plutselig opp muligheter for å få kontroll på lagringen av turutstyret. Jeg trodde jeg hadde rimelig grei oversikt over hva jeg hadde og ikke, men her dukket det opp alt for mange små bomkjøp som nok relativt kjapt havner på FINN.no. I forbindelse flytting, salg av leilighet, ny valp og mye jobb har det vært relativt lite tid til å komme seg på noen lengre turer det siste halvåret. I den forbindelse måtte jeg prøve å kombinere to av mine andre interesser. Turutstyr og organisering. Da jeg fant IKEA sitt garderobesystem PAX begynte planleggingen. Etter mye planlegging og tegning på nettsiden måtte jeg innom og bestille. Litt rare blikk fikk jeg da jeg hadde bukseoppheng på 2+ meters høyde og ingenting annet i det ene skapet, men jeg kunne forsikre dem om at alt var som det skulle være. Tanken var å benytte skuffer for å organisere "småutstyret". Pakkposer, kniver, lamper, elektronikk, kjøkkenutstyr osv i egne inndelte kamre. Første storskuff er kjøkkenskuffen. Trodde jeg ikke hadde brenner-dilla, men kunne konstatere at det var totalt 4 stk pluss en Jetboil. Storskuff nummer to er delt inn som følger (fra øverst til venstre mot høyre): 1. DIY-skuff som mangler litt innhold. 2. Teltstenger (Keron-stengene passet perfekt). 3. Førstehjelpsskuff (inkluderer førstehjelp til utstyret også, i.e. rep-kit). 4. Kart og kompass. 5. Elektronikk, føreløpig Inreach og noen batterier. 6. Soveutstyr/toalettsaker, mangler litt småting. 7. Teltplugger i hjemmelaget papp-inndeling. Består av Hilleberg-plugger, noen mindre gode AliExpress-plugger som brukes i ny og ne og MSR Ground Hogs i vanlig og mini-utgave. Storskuff nummer tre trenger enda litt mer grubling. Hvor skal jeg ha packraften? Foreløpig en boks med alle lampene og en til hansker. Ting må lades, så jeg har så klart fått lagt inn strøm slik at alt er fullada til enhver tid. Her havner det også oppladbare batteribanker og AA/AAA-batterier til det utstyret som måtte trenge sånt. Småskuffene har foreløpig plass til packraft, hengekøye, tarp og telt. Kjenner jeg gjerne skulle gått for de med glassfront her for å lett se innholdet, men men. Neste småskuff har æren av å organisere alle pakkposer fra størrelse/bruksområde. Merker at jeg har alt for mange pakkposer, så noe er nødt til å havne ut på FINN. All in all veldig fornøyd med oppsettet så langt. Det vil nok fintunes de neste månedene, men veldig fornøyd med IKEA sine løsninger så langt. Bukseopphengere funker bra til soveposer og liggeunderlag. Har en standard klesstang med S-kroker til sekkene i midten. Nederst i midten blir det noen samlebokser til mindre brukt utstyr, mens litt div større underlagt, telt, stoler osv har fått hedersplassen på toppen. Disse uttrekkbare hengerne til venstre i midtskapet var ypperlig til gåstaver! Jeg kan trygt anbefale IKEA sin PAX-løsning til de som ønsker å organisere utstyret sitt. Oppsettet mitt skal få dører montert etterhvert når vi får malt dem og noe mer skuffer vil jeg tro blir installert etterhvert. Håper det kan være til inspirasjon for noen. Min løsning koster mindre enn mange Hillebergtelt
  41. Dette var hyggelig å høre, @Martin HJ 🤗
  42. September betyr starten på rypejakta, og som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk: Å ta med teltet og gå så langt inn i fjellet at andre jegere ikke rekker dit på en dagstur. Det resulterte i at jeg fant mange kull med ryper, men begrenset meg til en på steikepanna og to i sekken hjem. En liten turrapport fra første jakthelga ble det også på bloggen.
  43. Når fjellreven nesten glemmer meg og synes fiskelukta fra stang og snelle er fristende:
  44. Send meg en PM med adresse så lar det seg sikkert ordne.
  45. Ja, har vel 28 års erfaring med det nå. Jeg ga full gass etter at jeg ble friskemeldt (var sykemeldt i 5 mnd) Noe jeg i etterkant har fått flere bekreftelser på at ikke var spesielt smart. Spurte nevrologer på Ullevål når jeg lå der om bruk av sekk og fikk beskjed om at det var smart å ta det veldig forsiktig. Hadde jeg visst det jeg veit nå så hadde jeg drøyd den en god stund til før jeg begynte med sekk. Bygge opp stabiliseringsmuskelaturen med turgåing (uten sekk) og trening og være smertefri Mvh en som har sliti med kroniske nakkesmarter i over 28 år.
  46. Også verdt å lese når man funderer på slik tape: https://www.echotape.com/blog/duct-tape-vs-gaffers-tape-make-sure-youre-using-the-right-tool-for-the-job/
  47. En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.
  48. 1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00


×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.