Vinnerliste


Populært innhold

Viser det mest likte innholdet siden 23. juli 2017 i alle områder

  1. 31 poeng
    Tittei

    Hvor har du vært på tur i dag?

    I dag har mine to minste og jeg vært på nærtur. Og disse turene blir det mange av fremover! jeg fikk lyst til å teste pressenningen fra Biltema, men oppdaget at jeg hadde kjøpt den minste i farten, så denne ble veldig liten. Vel, vel. I morgen kjøper vi en som er større . Det er bare 500 meter unna husveggen vår. Vi pakket liggeunderlag, "tarp" og laget pizza og dro av gårde for å spise lunsj i skogen. Og jammen så vi ikke både tuser og troll der! Vi fant ulike bær og sopp og masse annet gøy vi ikke hadde tatt oss tid til å bry oss så mye om før nå. Tilslutt fannt mminstemann en glassflaske som vi tok med oss hjem, og begge guttene var opprørt over at noen kunne gjøre dette med naturen... Det ble en lang samtale om forsøpling, brannfare osv. Lærerik, og utrolig bra lunsj i det fri. Og mor fikk dekket litt av behovet for uteliv mellom regnskyene. I kveld sa barna: Kan vi gjøre dette igjen i morgen mamma? Dette var så utrolig fint! Å, ja, det skal vi når vi så klart! Nå har mamma lært: Det er det enkleste og nærmeste som oftest er best for de små 😍. Vi lager også turdagbok, og dette gjør at vi legger merke til flere detaljer der vi er, for ungene er flinke til å minne meg på at vi må ta bilder så vi får det inn i turboken vår (som er fysisk ringperm med bilder i, og som de elsker)
  2. 27 poeng
    Haoverla

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Ikke akkurat fra i dag, men forrige tirsdag hadde jeg et supert døgn på toppen av det høyeste fjellet i Bergen, Gullfjelltoppen 987m
  3. 27 poeng
    Fire dagers tur på Hardangervidda Sør-vest Hardangervidda er et stort område som jeg ikke har vært så mye. Planen var å kjøre opp til Haukeli og videre vestover til Rødal og langs Rødalsvatnet. Ved Nesflaten bar det videre østover på en liten smal asfaltvei som fort ble til en enda mindre grusvei. Oppe ved Sandvatnet på ca. 1000 meters høyde stoppet bilen, herfra gikk det videre til fots. Sjekker hvor det er best å krysse opp mot Tverråna, bratt terreng! Onkel har vært med meg på flere turer før og var turkompis på denne turen også. Vi gikk på stien langs Sandvatnet et stykke før vi krysset opp nordover mot Tverråna (elva som renner ut fra Litlavatnet). Det tok omtrent tre timer å gå med tung oppakning før vi fant en flott leirplass i utoset til Litlavatnet. Første leirplass, jeg syntes denne var den fineste på hele turen Hele ettermiddagen denne dagen ble brukt til fisking, men fangsten var svært dårlig, ikke et eneste napp! Når jeg tenker over det så er jeg usikker på om jeg så et eneste vak i dette vannet, faktisk mulig at det ikke er fisk her. Neste dag gikk vi opp mange høydemeter på østsiden av Litlavatnet og på heiene vest for Holmavatnet og Langevatn. Frokosten ble spist inni teltet da det regnet godt ute, ganske trøtt på dette bildet! På denne delen av Hardangervidda er terrenget voldsomt kupert, noe som gjør at man kjenner det godt i lårmuskulaturen! Etter omtrent tre og en halv time (ca. en mil i avstand) med gange var vi fremme ved et navnløst vann på omtrent 1400 meter over havet. Onkel speider hvor det er best å krysse Jeg krysser, ganske dypt! Fra leirplassen kunne vi se Fitjanuten på over 1500 moh rage opp i skyene. Fitjanuten i motsatt retning, flott utsikt! Her oppe i høyden var det mye kaldere enn nede i lavlandet, og tykk genser, jakke, stillongs, hansker og lue ble tatt i bruk. Andre leirplass, fortsatt is på vannet i bakgrunnen! Det var faktisk is på store deler av vannene vi fisket i og mye snø i terrenget! Dessverre ble det ikke noe fiskefangst før kveldsmaten. Jeg hadde egentlig tenkt å legge meg, men siden jeg så det vakte godt på andre siden av vannet, måtte jeg bare ta meg en tur dit ennå det var ganske seint på kvelden. Onkel fyller vann i kjelen til middag Dere som har lest denne bloggen en god stund vet at jeg liker å fiske med «salamanderen» en god sluk av Møresilda. Jeg hadde brukt denne sluken mye denne dagen uten å få så mye som et eneste napp. Derfor bestemte jeg meg får å prøve litt andre sluker og spinnere, faktisk så prøvde jeg nesten alle de forskjellige fiskevåpnene jeg hadde med, men fortsatt uten å få noe som helst. Flott ørret, veide 5 hekto Så bestemte jeg meg for å bytte tilbake til «Salamanderen», og da beit det plutselig på i andre enden av lina! For å spare vekt på denne turen droppet jeg å ta med håven, ikke akkurat det smarteste jeg har gjort. Jeg mistet denne ørreten og flere andre. Ikke lenge før jeg hadde tenkt til å gi meg fikk jeg på en ørret som var dobbelt så stor som de jeg hadde hatt på til nå, muligens rundt kiloen. Ikke mye vind her! Jeg jobbet lenge med å slite den ut, og etter ti intense minutter var ørreten helt inntil land. Jeg dro den forsiktig opp, men den hang veldig dårlig. Oppe på land dunket den borti en stein og datt dermed av sluken. Ørreten rullet nedover steinen og ned i vannet. Det var fortsatt veldig sliten, så den fløt i overflaten. Jeg ble helt vill og hoppet uti vannet med klærne på! Jeg fikk tak i den og prøvde å kaste den opp på land igjen, men den var så glatt at den gled ut av hendene mine og ned i vannet. Den hadde fått litt krefter igjen så den svømte vekk, borte var kilosfisken. Jeg sto der med isvann til knærne uten noe fiskefangst! Du får ikke mye rødere fisk enn dette! Etter denne opplevelsen ventet jeg ti minutter på land, fisken var blitt ganske skremt av alt bråket. Heldigvis beit det på en flott ørret klokken ti på kvelden, den var ikke like stor som den jeg mistet men veldig fin fisk, helt blank i skinnet og blodrød i kjøttet! Den veide rundt 5 hekto. Fisk til frokost Neste dag gikk vi en lang tur med fiskestangen på noen små vanner nær Fitjanuten, men ingen ting å få på land. Jeg fikk noen napp, men det var alt, virker som fisken er mest aktiv seint på kvelden. Vi bestemte oss for å bli en natt til på samme plass for å se om fisken ville bite på kvelden igjen. Ville reinstyr rett ved leirplassen! Utrolig nok beit det på en flott ørret, kanskje den jeg mistet dagen før på akkurat samme plass og samme klokkeslett! Denne ørreten var enda sprekere! Den veide ikke over kiloen, men det var ikke langt unna, 750 gram, fin fisk! Største ørret på turen! Jeg renset fisken og gravde den ned i snøen (frysen på tur), dagen etter ble den stekt til frokost, kanskje den beste ørreten jeg noen gang har smakt! Blodrøde fileter Herlig frokost! Leiren ble pakket sammen og det var på tide å gå mot bilen, en lang marsj! Avstanden fra leirplassen til bilen var omtrent 15 kilometer, og vi regnet med å bruke 4-5 timer med stopp. Vi gikk ned til stien ved Holmavatnet på sørsiden av Fitjanuten, ganske bratt, men ikke noe problem. Utsikt mot Holmavatn Herfra gikk vi på stien langs Holmavatnet, ned Naustdalen og langs Sandvatnet til bilen. Kupert terreng! Herfra og hjem til Arendal er det fem timer å kjøre, et godt stykke! På vei nedover snakket jeg og onkel om alle opplevelsene vi hadde fått på turen. Det var en veldig vellykket tur, med blandet vær, fiskefangst og flott natur! Hardangervidda må besøkes igjen om ikke alt for lenge! For flere slike rapporter sjekk ut bloggen min her! Se videoer fra turene mine på Youtube-kanalen min her! Abonner gjerne på kanalen, det setter jeg stor pris på:)
  4. 25 poeng
    Haukelifjell - Vinje Prøver å få seg en smak av det friske fjellvannet "Jeg skal bli fotograf når jeg blir stor jeg, så da må jeg øve meg med kameraet ditt" sier Adrian. På de siste turene så har jeg latt han ta speilrefleksen og leke seg litt med å fotografere selv, jeg har vist han det helt grunnleggende som hvordan man slår den på, fokusere og bla i bilder han tar. Og det er igrunn ganske artig, han tråkker rundt og finner motiver han selv syns er spennende, prøver seg frem og viser det til meg. Og da er det ikke til å unngå at det blir noen bilder av meg og, slik som i disse tilfellene. Men som sagt så hadde vi kommet oss opp til Haukelifjell, etter noen dager på Skrim og noen dager nede i lavlandet ved kysten i både telt og hengekøye var det altså dags for å komme seg opp i høyden. En kamerat ved navn Christian, som ofte er med på flere av turene mine, og hans sønn ved navn Linus ble med oppover mot Hardangervidda. Vi dro med oss lavvo denne gangen som nevnt, fordi det er så utrolig kjekt med en større bolig når man har med barn. Den blir brukt som soveplass og lekestue om hverandre, de bygger om lavvoen innvendig med liggeunderlag, soveposer og annet de måtte finne til en slags borg med huler og vegger. Da trekker vi naturligvis ut for da er det ikke mulig for en voksen person å være der inne Vi parkerte bilen og gikk innover med en viss anelse om hvor vi skulle gjøre leir, men etter noen kilometer så fant vi fort ut at her var det ikke flust med steder å sette opp lavvoen. Vi letet litt rundt og fant omsider en fin leirplass med flat grunn og lite buskas rett ved elva, eneste kjipe her var at det ikke var fiskbart pågrunn av stryk og altfor grunne partier. Men fiskevannet lå ikke langt unna heldigvis. Leirplass langs elva Det startet med yr og gråvær den første dagen, men Adrian visste råd. Han hadde funnet et magisk steindolk fra istiden som trollmennene på den tiden brukte til å manipulere vær og vind, så han skjærte inn noen merkelig symboler i nærmeste snøfonn og da tok det jammen ikke lange tiden før solen tittet frem. Innlosjert og alt på plass var det dags for mat og lek i elven med steinsprett og generell steinpælming. Vi voksne kikket litt på kartet og planla morgendagen over en kopp kokekaffe med litt attåt. Dagen ble avsluttet med obligatorisk kveldstur til de mest interresante attraksjonene som var noen steinblokker oppi lia som kunne klatres på og ikke minst lete etter dyrespor. En fin plass i kveldssola Liten kar utforsker nærområdet De neste dagene våknet vi til nydelig sol og en lett sommerbris som holdt myggen unna. Det er skarp luft og blir fort kjølig om det kommer en sky, men når sola er fremme er det nesten shortsvær. Smågutta er veldig klar for lek i snøfonnene som ligger som forlokkende akebakker der borte ved fjellet, noe som såklart blir gøy. Vi finner fort ut at dette fjellet i nærheten passer perfekt til en liten topptur også, og utsikt gir innsikt om hvor vi skal piske fluer og denge bly når fisken skal tas siden vi ser vannet hvor prikkepetter bor. Full fres i akebakken Adrian har gjort dette før Klyving opp bakken Oppe på platået God stemning i nydelig natur Førstestyrmann Christian Her får man oversikt over området Tipp topp tommel opp Zelda var forresten med hun og Etter lek og topptur bar det ned til leirplassen for lunch og avslapping. Barn, voksne og hund lå dovne rundt om og slikket sol mens sommerbrisen pustet forsiktig gjennom landskapet. Det er virkelig digg når det er perfekte forhold og ikke bli plaget av blodsugere som noen ganger kan bli i overkant slitsomme, tenker tilbake til Hein for et par år siden da vi fant opp ordet Knottfast... grøss og gru. Men fisken som ofte er en av hovedgrenene innen friluftslivet manglet, vi hadde spottet en perfekt plass fra toppen av fjellet og dit bar ferden. Stenger, dupper, mark og fluer skulle i skjønn forening lokke frem til hugg fra de prikkete godsakene som svømmer rundt i disse glistrende fjellvannene. Alle var meget klare for å lande fersk fisk og ha den som et herremåltid til middag. På vei mot fisken Fantastiske omgivelser altså Christian prøver å lure Ørreten med utvalgte fluer Meg selv med en godkjent steikefisk Nyinnkjøpte Crispi Skarven holdt meg tørr på beina uten tegn til gnagsår, støvlene var som formsydde for mine føtter. To gutter som er på vei til å bli mestere i friluftsliv Og slik gikk dagene her inne med fjellhygge, fiskekos, leirliv og barnelek. Alt klaffet alt i alt og ingen dro hjem med annet enn gode minner og et sterkt ønske om en ny tur Og med det sier jeg god sommer til alle dere der ute som vet å nyte livet til skogs og til fjells hvorhen dere ferdes.
  5. 24 poeng
    AK74

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Endelig Senja på langs. Fra tirsdag kveld til mandag. Jeg og Ulva. Kun mobilbilder. En tur som kan anbefales. Heldig med været stort sett. Skal skrible et lite blogginnlegg etterhvert.
  6. 22 poeng
    a_aa

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Ikke tur i dag (nåja, dagen er jo ikke over ennå), men fra helgen. Bare mobilbilder, droppet å ta med systemkamera på disse turene. Fredag kveld pakket jeg ryggsekken med båt, fiskestang og overnattingsremedier og kjørte til parkeringen ved badeplassen ved Sørgutvikvatnet på Austra. Like før sju fikk jeg sekken på ryggen og begynte på turen opp til Tyskenghatten (538 moh). De knappe 17 kg på ryggen var tyngre enn jeg vanligvis har på tur, men det gikk greit - og egentlig ikke særlig mye saktere enn når jeg tidligere har gått med en tredjedel av vekten. Da jeg nådde toppen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta med klippekortet for å vise at jeg hadde vært på enda en topp i Fjelltrimmen - heldigvis var der to unge damer fra Leka som kunne knipse et bildebevis av "bragden" (Heilhornet sees over varden). Det var flott utsikt nordover i lav sol og småtruende skydekke: Jeg vandret videre fra Tyskenghatten mot Krudalsheia, som jeg skulle følge nedover mot Svartvatnet. Ankom nordøstenden av Svartvatnet tidsnok til at båten var klar akkurat ved solnedgang, og jeg padlet til andre enden av vatnet med masse vaking rundt meg. Fikk satt opp Trailstar og fant fram insektbivyen (ble en del mygg etterhvert) før det ble mørkt. Sov litt stykkevis og delt til morgenen kom, det var varmt i sommerposen. Etter at jeg sto opp lørdag morgen, tok jeg med en tom iskremboks jeg hadde med og padlet tilbake for å "hente" en kilo av multene jeg passerte på turen ned Deretter ble litt padling just4fun, og til slutt litt fisking. Det var fisk etter sluken på nesten hvert eneste kast, men bare to ble med til land - to bittesmå ørreter. Det er nok ikke mye storfisk i dette vatnet, blitt for lite fisking her. Etter fiskingen var det spennende å se om leir og båt igjen fikk plass i 65-litern, det ser jo i utgangspunktet utrolig ut. Men når jeg tok meg tid til å få ut mest mulig luft av alt som skulle i sekken, kom alt på plass atter en gang på ryggtavlen. Da gikk turen videre nedover til familiens fristed, der jeg fikk skyss for å hente bilen igjen - og var klar for nye eventyr Søndag formiddag ble det ny Fjelltrimtur, med den gjeveste av de 14 toppene på menyen: Heilhornet (1058 moh) i Bindal kommune. Da gikk jeg svært lettpakket - en halvlitersflaske i baklomma på shortsen, litt ost og spekemat, mobil og "fotostaven" min. Ville sjekke formen litt Da jeg kom til parkeringen litt før kl 11, var det såpass fullt av biler at det ble jukseparkering langs veikanten på meg. Startet kl 10:58 og var på toppen 12:45 og passerte 25 - 30 personer på turen opp. Tiden på 1:47 er så å si den samme som for to år siden, og jeg er fornøyd med det - jeg er jo tross alt snart et halvt hundreår og har mine tresifrede antall kilo uansett hvor mye lettpakking jeg forsøker Det ble faktisk noen få store regndråper fra en superlokal byge på turen ned, men når jeg ser på værmeldingene er jeg så langt veldig happy med å ha dratt fra Vestlandet til Nord-Trøndelag på ferie i disse tider
  7. 22 poeng
    Þróndeimr

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Fra føringstur til Skardstinden i går, Norge's femte høyeste fjelltopp. Skardstinden sett fra Leidalen. Nåle til høyre for hovedtoppen. Begge ble besteget samt noen småtopper over 2k på Dumhøe. Fire hamrer må forseres for å nå toppen fra vest. Alle tre hamrene byr på enkel klatring, og ser langt vanskeligere ut enn hva det egentlig er. Her sees første hammer som også er den mest krevende av dem. Panorama fra toppen Skagastølsryggen lengst vest. Store Smørstabbtinden og Kniven nærmest. På tur ned under Nåle
  8. 21 poeng
    Þróndeimr

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Tøffe forhold på Skardstinden i dag med en jevn stiv kuling fra sørvest, snø og hagl gjennom store deler av turen samt utfordrende sikring på isbelagt fjell. Å slik er en vanlig sommerdag her i Jotunheimen!
  9. 20 poeng
    DAG 1: padledistanse ca 5 km, bæring ca 2 km: Startet litt sent på ettermiddagen, og etter det vanlige slitet med å sette sammen kanoen i mygg og kleggsvermene var jeg klar for første etappe i flott sommervær ca 1730. Etter 3 km padling kom jeg til min første bæring, som også er den lengste på turen. Kanoen rigget om for bæring, jeg bar sekk og kano i to omganger. Ca 1 km av bæringen er i skog, og resten er på myr. Stien følger stort sett Langvasselva. Bæring av kano på skuldrene. Foss ved utløpet på Langvatnet. Fremme ved Langvatnet. Siden bæringen ble foretatt i to omganger det ganske sent på kvelden før jeg var klar for neste padling. Så jeg bestemte meg for å slå leir på en øy i Langvatnet i håp om at det skulle være litt mindre mygg der (det var det ikke). Det var allerede etablert en bålplass på øya, som dessverre var fult av tomme ølbokser og alufolie. Dette ble ryddet opp og tatt med hjem. Mat ble mekket og teltet ble satt opp i bakke i henhold til gammel tradisjon før jeg var klar for å gjøre et halvhjertet forsøk på å fiske (ble ingen ting, men det vaket masse fisk rundt duppen som for å understreke hvor talentløst forsøket mitt var. Tente også et bål for kos, og i håp om at myggen ville stikke av (gjorde ikke det nei....). DAG 2: Padledistanse ca 7 km, bæring ca 1,6 km Dag 2 startet med regn, så jeg ble værende i teltet til det sluttet. Sånn ca klokka 10. Etter mekking av havregrøt (dvs helle kokende vann i en porsjonspose fra Coop), startet jeg på nytt padling i pent og varmt vær. Men skyene som kunne observeres på himmelen indikerte at dette ville det bli slutt på. Kun en lett draing av kanoen fra Langvatnet over til bekken som renner fra Rørtjønna var nødvendig så starten på dagsetappen var lett. Fra Rørtjønna ble det bært ned til Angeltjønnin i to omganger. Vestre Angeltjønn til Østre kan man "padle". Nå kunne jeg høre torden i det fjerne, og var overbevist om at jeg kom til å få skikkelig dårlig vær om ikke alt for lenge. Etter Angeltjønnin ble det bært i to omganger ned til Gievsjøen. Bæringen skjedde i tung våt myr og skog på nordsiden av bekken som renner fra Angeltjønnin ned til Gievsjøen, det er antageligvis bedre å bære på sørsiden. Ved ankomst Gievsjøen var det for mye vind og torden til at det var fornuftig å prøve seg ute på vannet, teltet ble dermed slått opp. Dagsetappen ble dermed litt kortere enn planlagt. Straks teltet var oppe kom regnet, og det varte i 3 timer. Så det var bare å legge seg i teltet og lese en bok på telefonen. Været bedret seg imidlertid på kvelden. DAG 3: Padledistanse ca 22,5 km, bæring ca 1,3 km. Dag 3 startet nok en gang med pent og varmt vær. Etter frokost og nedpakking av telt var jeg klar i kanoen ca klokka 9 for det som skulle vise seg å bli en maraton etappe. Padlet mot Gievsjøstrømmen med spenning i kroppen. Ville elva være padlebar? Elva starter rolig og første stryk gikk uten problemer, stryk nummer to ble jeg imidlertid sittende fast og måtte vasse litt å komme løs. Dette førte til at det neste stryket ble bært forbi, og jeg tenkte at dette ville bli en lang dag. Men etter å ha sett litt mer på stryket er jeg sikker på at jeg kunne ha padlet det dersom jeg hadde valgt riktig linje. Stryk nummer 4 var for heftig til at jeg ville prøve, så også dette ble bært. Hadde jeg ikke vært på solotur ville nok dette stryket blitt forsøkt padlet, men valgte å ikke ta noen unødige sjanser. Resterende stryk ble padlet, men duken i Allyen fikk kjørt seg en del. Eksempel på enkelt padlebart stryk på Gievsjøstrømmen. Elva renner rolig ut i Holderen og været var fremdeles nydelig da jeg ankom vannet. Jeg tenkte i utgangspunktet å slå leir ved Holderen eller eventuelt overnatte i turistforeningshytta som ligger i nordenden av vannet, men mobildekningen jeg fikk ved Holderen kunne fortelle meg at påfølgende dag ville ha ugunstig vind, og jeg hadde ikke noe lyst til å bli liggende værfast så langt fra bilen, så jeg bestemte meg for å fortsette etter en kvil og litt lunsj på en fin strand. Elva som kommer ned fra Skjeldbreien er ikke padlebar, slik at kanoen ble på nytt rigget opp for bæring. Og det ble bært i to omganger opp til Skjeldbreien. Skjeldbreien ble raskt padlet over helt til Grønningselva. Heller ikke denne er padlebar. Her fikk jeg endelig bruk for fiskestangen! I det jeg skulle viftebort en klegg som hadde nesen mitt som matfat for solbrillene i en fin bue over ripa på kanoen og landet i elveoset med et vakkert lite plask. Først tenkte jeg at jeg kunne jo forsåvidt vade ut til dem fordi vannet var ikke så dypt, bare litt over en meter. Men så kjente jeg på vanntemperaturen og fant endelig litt nytte i å ha drasset med meg fiskestangen. Med brillene berget så var det klart for turens siste bæring på ca 700m. Også denne ble bært i to omganger. En høyst nødvendig pause i bæringen. Klar for siste etappe. De 8 kilometrene over Grønningen ble padlet relativt raskt, men en ting er sikkert: å sitte på Ally setet i over 22 kilometer på en dag er alt annet enn behagelig. Dette er nok en tur jeg vil gjenta senere, men vil da sette av mye mer tid til fisking og leirliv, for samtlige vann på denne turen skal være gode fiskevann og naturen og landskapet i dette området er veldig flott.
  10. 20 poeng
    Gittiamo

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Jeg har kanskje en litt annerledes turstil? 🤔 Men tur er tur og naturen er mitt lekeland. Jeg er nok litt bajas 😂 Så i dag ble det juving. Seriøst hysterisk morsomt. Skli, rappellere og hoppe ned små fosser, jettegryter og vannfall med mer. Tre timer brukte vi fra toppen av juvet og ned, så det ble trasketur også. Rumpa var ikke glad for fire timer i bil etterpå, men så verdt det 👍🏻 Juvet var ved Uvdal opp mot Immingfjell.
  11. 20 poeng
    Bjarne H.S.

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Hadde siste camp på 17-dagersturen min på Hardangervidda vest ved Nedre Vassdalsvatn noen kilometer fra Litlos Turisthytte sist natt. To mil ned til sivilisasjonen. Nede i tretida. Hjemme rundt seks. Her er campbildet fra nest siste natt:
  12. 19 poeng
    Blir alltid mye lunere med lemurer rundt teltet.
  13. 19 poeng
    Þróndeimr

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Fra føringstur til Store Austanbotntinden for litt siden. Startet seint den dagen da Yr meldte ett mulig vindu i tåke kl 15.00 den dagen. Det viste seg å stemme på minuttet og vi kom oss på toppen akkurat da tåka letta litt.
  14. 19 poeng
    Gittiamo

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Det finnes noen små lunger natur i Oslo også, men som regel ikke 😂 Urbant friluftsliv?
  15. 18 poeng
    Haoverla

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Fra hytta vår de to siste dagene. Hardangervidda, ca. 1.5 mil fra Gvepseborg på Rjukan. Øystein Dahle, som blant annet har vært styreleder i Den Norske Turistforening, mener dette er den fineste plassen på hele Hardangervidda
  16. 18 poeng
    AK74

    Senja på langs

    Og dette møtte meg ned Sør-Heggedalen! Turen til Senjabu ble en meget våt opplevelse. Både på grunn av en meget myrlendt terreng, og det som kom ned fra "oven". På Senjabu ble det opptørking den ettermiddagen/kvelden og neste dag. Tåka lå langt nedi marka, og det var bare å vente. Klokka ble 17 dagen etter før det var forsvarlig å gå videre. Den neste etappen gikk gjennom Tromdalen, opp Leirskaret og langs Langdalsvannet før jeg var nede i Kaperdalen like ved tunnellen. Der ble det funnet leirplass. Litt tåke på kveldinga, men et fantastisk lys. En meget fin etappe denne dagen . Dagen etter våkner jeg til et fantastisk vær. Det er denne etappen jeg er mest spent på, det går rimelig bratt opp mot Istind herfra. Det er absolutt vekta på ryggen som er utfordringa. Men det viser ser at det går overraskende greit. Tungt ja, men kroppen venner seg rimelig kjapt til den ekstra vekta på ryggen. Når en har en polarhund med godt utvikla jaktinstinkt er det ikke spesielt morsomt når en hel flokk med rein kommer loddrett ned fra fjellet og rett mot oss! Men det gikk bra. Merkelig at dem skulle "rushe" rett på oss. Over fjellan i et flott steinterreng før vi fulgte Tverrdalen ned til Sør-Kaperdalen. Litt bratt et kort stykke her. Veien gikk rundt Sør-Kapervannet hvor det ble en god matpause og litt fisking før det bar litt oppover igjen og ned til Ånderdalen. Ganske seint på kvelden når vi kom ned til Åndervannet, og kroppen begynner å kjenne dagens marsj. Fantastisk nydelig nede ved vannet, og jeg må fiske litt før jeg går videre langs vannet og mot statsskogs koie i enden av vannet. Den er opptatt så da går jeg videre til gammen på andre siden av vannet. Trenger skotørk, og blir veldig glad når den er ledig. Utgått, og det er deilig å kunne ta inn på denne fantastisk fine gammen. Morgenen etter våkner jeg til nok en nydelig dag. Kaffen kokes oppe ved bålplassen utenfor gammen mens jeg har en nydelig utsikt mot vannet. Kvalitetstid. Denne dagen går turen opp fra Ånderdalen i et fantastisk vær. Det er nesten for varmt, i hvert fall for hunden. Men det går greit, siden vi får en bris når vi kommer litt opp i høyden. Nydelig terreng. Sti fra Ånderdalen som går over i et behagelig steinterreng etter hvert. Jeg går ovenfor Selfjordvannet, og mot Lutvannet. Plutselig kommer en skikkelig kraftig regnskur, men det varer bare kort tid før det klarner igjen. Ved vannkanten blir det en litt lengre mat og kaffepause. Litt fisking. Da jeg skal begynne å pakke sammen, snur jeg meg i retninga der jeg kom fra. Da kommer skodda i ei alvorlig fart innover vannet. Bestemmer meg for å følge vannet en stund, siden det å gå i den tette tåka ikke er et alternativ. Har egentlig tenkt at det bare er å få teltet opp, men plutselig klarner det opp med blå himmel og sol i den retninga jeg skal, så da vandrer jeg lykkelig videre. Siste teltnatt blir ved Reinlivatnet. En meget fin teltplass ved vannet. Det yrer at liv i vannet og i luften. Vakkert her oppe. Går over en liten knaus, og ser at skodda ligger helt nede i havet. Håper på at den ikke kommer opp i løpet av natta. Får opp telt, og fisker kveldsmat. Våkner til nok en sommerdag, og det er egentlig ikke noen selvfølge i Nord-Norge. Så heldig jeg er Ulva er glad i lange rolige formiddager, og nyter det til fulle mens jeg sysler rundt.Denne dagen blir det kaffe og et morgenbad før leiren pakkes, og jeg tar fatt på den siste etappen mot Olaheimen. Det er bare en liten etappe på rundt 7 kilometer til jeg er nede ved Olaheim. Flott fjellterreng i begynnelsen. Deretter er det ned Finnskardet og langs Storbunkevannet. Den siste biten går på grusvei ned til hovedveien. Da var turen unnagjort, men kanskje den mest strabasiøse igjen. Hvordan komme seg til bilen... Finner ut at det går buss fra Å, så det er bare å lange ut de neste 5 km på asfalt. Det går greit, og hunden får bli med. Bussen går til Finnsnes, og da er det 3 timer til bussen går videre mot Svartfjell ved Gibostad. Trør fra sentrum, over brua mot Silsand og går et stykke. Det begynner å plaskregne, og vi tar inn i et busskur mens vi venter. Jeg innbiller meg at det er 4 km fra hovedveien og inn til kraftstasjonen der bilen er parkert. Føttene likte ikke asfalten og traskingen langs vei og begynner å bli ganske umotiverte. Det viser seg at det var over mila innover den veien. Men Breitind viste seg fint fram på turen! Tror det er den i hvert fall! Du verden så glad jeg er når jeg ser bilen. Klokka er blitt 22.45, og det siste drøye mila tok to timer. Det kjennes at det ble nesten 3 mil denne dagen. Ferga er gått, så vi rigger oss i bilen denne siste natta. Kjenner at jeg ikke orker å begynne å lete etter teltplass. Og det fungerer aldeles utmerket med ei natt i bilen i Botnhamn:) En fantastisk tur er over, og jeg er så utrolig fornøyd. Takk Senja og til min flinke turkompis Ulva
  17. 18 poeng
    Tessatroll

    Når friluftslivet går utover forholdet

    Eg vil som fleire av dei andre her avstå frå å gi spesifikke råd til folk og tilhøver eg ikkje kjenner, men på generell basis kan eg seie følgjande om "tidsklemme": 1: Eg har fått meir ro i rompa etter at eg vart voksen nok til å skjønne at "liveterbestute" stor sett berre tel dersom resten av livet ditt heng noko lunde på g. Altså. Det er ein fantasisk bonus, forbeholdt oss i overfloda. Den dagen kvardagseinsemda tek deg, eller du på ein eller anna måte opplever sjukdom, eller livet forøvrig berre "skjer", så kan hende du får eit anna perspektiv på friluftslivet. 2: Born er ein berikelse. Same kor slitsomme og "fridomsinnskrenkande" dei kan verke. Dei kan endog gi friluftslivet ditt nye dimensjonar. 3:Det er nesten garantert at om du fann nokon med like interesser, ville du fått andre "downsides" å jobbe med. Når både eg og sambuaren min har meir lyst til å pelle hundemøkk, spleise liner eller dyrke grønsaker enn å vere inn å lage middag, støvsuge og ta oppvasken......då er det duka for ei logistisk utfordring mtp oppgåvefordeling. Med det sagt gjer like interesser at me har påfyll på +kontoen som sjølvsagt har enorm verdi når utfordringane i kvardagen tårnar seg opp. Eg er no 36 år og har kids på 15 og 13 år. Om nokre få år er dei ute av redet. Eg blei åleine med dei når dei var 1,5 og 3 år, og har hatt eit utall "ole brum turar". Ja det var faktisk mi form for friluftsliv i mange år. Så var det nokre år med større kids som med iver vart med på tur. Golden years heilt til tenåra slo inn...sjølv om eg får dei med på hyggelege overnattingsturar, er ikkje akkurat sveitte motbakkar på Sunnmøre deira daglegdrøm, og "Ole Brum" turane med matpakke er ikkje ineresessant. MEN, og her kjem poenget mitt med denne avhandlinga; når eg er 40 har eg myndige born. Altså, alt til si tid, kvifor bråhast? No har eg planlagt og førebudd ein tur til Grønland over lang tid. Eg reiser om 10 dagar. Eg gler meg til det. Men gleda er ikkje fullt så einsidig som den eingong var, over slikt. No gler eg meg minst like mykje til å komme heim etter å ha vore vekk. Å vere med kidsa og reise med dotter mi til Polen på skuletur. Eg vil gå så langt som å hevde, att det å ha kids, forpliktingar og familie, har fått meg til å sette meir pris på alle sider av livet. Inkludert "friluftslivet". Som jo eigentleg berre er utetid, i livet som skjer. Når det er sagt, er det ikkje noko mål å halde ut i situasjonar som krev at ein går på akkord med seg sjølv meir enn det gir, over lange periodar. For å greie å gjere opp den "rekneskapen" kan det vere greit å søkje hjelp. Biletet er ofte meir komplisert og nyasnert enn ein trur, og ein sjølv har gjerne gått seg fast i eit tankemønster. Lukke til Edit: må legge til at eg ved bruk av "du" ikkje meinar du som person. Burde eigentleg skrive "så kan hende ein får eit anna perspektiv på friluftslivet".
  18. 18 poeng
    Gittiamo

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Elvepadling på flatt vann. Jeg tror jeg har misforstått alt dette med padling 😂 Men vi fikk med oss regnbuen 🌈 I dag var det padling på vannet ved Solheimstølen, ved inngangen til Hardangervidda. PS: Solheimstølen leies ut til noen som vil drifte den. Herlig sjarm over stedet.
  19. 18 poeng
    Haoverla

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Liten fisketur i går. Ikke det helt store, men deilig likevel. Som vanlig skifter været i Bergen utrolig fort. Får god trening i å ta av og på regntøy. De to siste bildene er tatt med 10 min. mellomrom
  20. 18 poeng
    Produkt Osprey Xena 85 L Levert av Jarbeaux sport AS Veiledande pris kr.3 000,- Fakta frå leverandør Storleikar: Ein storleik, justerbar. Vekt: 2,35 kg. Volum: 85 L. Fakta frå Fjellforum Vekt 2,4 Fakta om testperson Kvinne 35 år 166 cm og normalvektig Van med å bere tung sekk, i variert og til dels krevjande terreng Punkt til vurdering Bæresystem og passform Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter Brukarvennlegheit Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Handtverk og materialar (ver og vind) Vekt mot volum Pris Om sekken Sekken er retta mot lange turar og ekspedisjonar, i fylgje leverandør. Den er utvikla og satt opp for å kunne bere tung last, med hoftebelte som er førehandsforma, justerbar rygg og ventilert ryggpanel. Sekken skal vere sjølve kulminasjonen av Osprey sine kunnskapar, opparbeidd gjennom 40 år. Å kjøpe sekk Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne maken til den ein vurderer kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. Om testen Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vinter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. Vurdering Bæresystemet er enkelt å justere rygglengda på, men kan med det same framstå som litt "skjørt". Borrelås har alltid gitt den effekta på meg. Som vanleg må eg etterkvart innrømme at det funkar, når ingeniørkunsten bak resten av bæresystemet er bra. Bærekomforten er god, og eg ville kalle den særs god når ein tek eigenvekta på sekken med i reknestykket. Eg tenkte ei stund at skulderreimane og hoftebeltet verka litt "mjukt", og frykta at det skulle bli for lite tak i det når vekta auka, men det viste seg også å vere feil. Denne sekken toler fint last på 30 kg utan at det vert ukomfortabelt. Med omsyn til passform er skulderreimane på denne sekken tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Hoftebeltet er kanskje det beste eg har prøvd, og ber tunge bører godt utan å klemme hverken på setemuskulatur eller gi ømme hofter. Plassert korrekt sitt det veldig godt, og "motarbeidar" ikkje kroppens mekanikk på nokon måte. Dette er veldig deilig å gå med, spesielt når ein er van med store/breie herrebelter som anten klemmer på setemusklar eller kjem heilt opp under ribbkassa. Ein har også godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir å gå på. Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Det har ikkje denne sekken. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Lommer og festemoglegheiter er etter mitt syn, ved sia av det komfortable hoftebeltet, denne sekkens store styrke. Detaljane er mange, og for den som verkeleg vil ha lang-lesnad, tilrår eg å gå inn på Osprey sine sider for oversikt. Eg omtalar her det eg opplever som kjernepunkt i bruk. Xena har Osprey si eiga løysing, "Stow-on-the-go", for å kjapt kunne pakke vekk eller ta fram vandre- eller skistavar. Meshlommene på sidene gir reint faktisk plass når du er på farten, og ein får ting nedi dei sjølv om sekken er full. Lommene på hoftebeltet er romslege, og ein får plass til også den største av dagens smarte telefonar. Ei hanskekledd hand kjem også enkelt til. Ei lomme er i mesh og den andre i tett ty. Ingen av dei med vasstett glidelås eller stoff. Topplokket har tradisjonell opning mot nakken, i to etasjar, og lommene er romslege. Det kan takast av og brukast som rompetaske. Ei lita sitteplate ligg på innsida av det, for den som synes det er greit å kvile ein rumpeball i slengen. 4 hemper for karabinere/tau/ekstra feste oppå lokket. Sekken har ikkje opning i front, men på kvar side. Desse funkar greit, men gir ikkje same oversikt som ei frontopning. Eg hallar likevel mot å seie at det er greit, då framsida er så godt løyst at eg ikkje trur eg ville hatt den på noko anna vis. Der finn ein to isøksfester, to romslege "halvmånelommer" og ei meshlomme utanpå desse igjen. Isøksfesta kan nyttast både til spade og isøks, og ein får fint frå seg desse utan at dei er i vegen når ein treng noko i sekken eller lommene. Halvmånelommene er romslege, og ein kan enkelt skilje eventuelle brenselsflasker frå resten av oppakninga. Dei vil då vere lenger vekk frå ryggen, enn til dømes om dei var plasserte i sidelommene. Det vil seie at det dersom resten av oppakninga er lett, kan vekta av flaskene gi drag bakover. Eg tenkjer likevel at ein i dei fleste tilfeller der ein har med fleire tunge flasker av type fuel, thermos osv, er på ein tur som også krev ein del anna utstyr, og vekta i sjølve sekkerommet stabiliserar dei kiloane som er i ytterlommene. Har ein lettare sekk, kan ein jo også plassere flaskene i meshlommene på sida. Det er då verdt å tenkje over at dei ikkje er "innelåst" ved ferdsle i til dømes bratt snøbakke. Meshlomma i front har bra strech, og på linje med dei på sidene, tenar den faktisk til noko, også når sekken er full. Xena har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein dele det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst, med små tunge gjenstandar. Reimane nede på framsida er i kortaste laget for telt eller skumplastunderlag med litt volum. I tillegg er dei feste berre på framsida, altså går dei ikkje under sekken. På det viset mistar ein høvet til å la tyngre utrustning som ofte havnar på utsida, i alle fall på starten av turen, trekke sekkens tyngepunt ned,men i staden vil det drage bak. Dette er eit minus på skiturar. Kompersjonsreimane på sekken er gode, og sekken eignar seg av di også greit som dagstursekk, ved til dømes avstikkar frå basecamp, dersom rompetaska vert for lita. Alle glidelåsdragerar på Xena er hanske-og vottevennlege, og glidelåsa kiler seg lite. Sekken er enkel å forstå, og slik brukarvennleg, til tross for mange detaljar. Ein treng ikkje ver ingeniør hverken for å gjere justeringar, eller pakke den. Fasongen på sekken gjer likevel sitt til at ein ved skitur skal tenke på å plassere vekt i sekkerommet rett, slik at han ikkje vert topptung eller baktung. Dette av di han er noko lang og smal. Kva gjeld praktisk bruk vs "målsetting" for sekken frå Osprey, synes eg dei langt på veg har lukkast. Det første som slår ein når tek i sekken og byrjar forske litt på han, er at han verkar enkel, men likevel full av velplasserte detaljar. Ved bruk viste dette seg også å stemme. Han funkar fint til utstyrstunge turar, der ein kan få med seg mykj både inni og utanpå sekken, utan at noko er "i vegen" for kvarandre. Dette er kanskje ein av dei få sekkane eg har prøvd i denne storleiken som ikkje får meg til å sakne den gamle storsekken av typen med gigantiske sidelommer, men med ei eigenvekt på 4 kg. Eg synes dog literane er "små", samanlikna med til dømes Gregory Deva 80 L. Ved pakking av akkurat samme mengde bagasje, rommar Gregoryen meir. Så, med tanke på bærekomfort og løysingar på sekken, vil eg seie at han held den han lovar. Men, eg synes litrane gjerne kunne vore noko meir romslege, på ein sekk som lovar å ta deg til "the end of the world". Materialar og kvalitet på saumar verkar så langt bra, men det skulle jo også blott berre mangle etter berre 15 bruksdøger. Eg har registrert klager på slitestyrken på tyet til Osprey, utan å ha erfart det sjølv. Når ein tek i materialet i hovudsekkerommet, kjennes det noko kraftigare enn til dømes på Gregry Deva. Om det likevel skulle vere slik at slitestyrken er låg, kan det vel tenkjast at det er prisen ein må betale, for så mykje komfort for relativt lett vekt? Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum, sjølv om eg er usikker på om den held 85 L. Sett opp mot bærekomforten og dei gode løysingane derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet. Prisen på denne Ospreysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 000 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Komfort og praktisk bruk tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Testers erfaring er at få sekkar i tilsvarande eller lågare prisklasse kan matche bærekomfort, men dette er sjølvsagt også individuelt betinga. Oppsummering og konklusjon Underteikna vil plassere Osprey Xena 85 L i kategorien "komfortabel allrounder, med gode og gjennomtenkte løysingar, til ein overkommeleg pris". Graden av bærekomfort er høg. Pluss for gode lommeløysingar og akseptabel vekt. "Små liter" og noko korte reimar trekk ned. At sekken er smal og lang gjer at den kan vere utfordrande å pakke til skitur, der er ein gjerne vil ha lågt tyngdepunkt. På den andre sida gjer måten den er løyst på med fester og lommer, at den høver veldig godt til utstyrtunge turar, som til dømes vårskiturar på bre. At den er smal gir også rom for aktiv stavbruk og fridom for røyrsle i overkroppen. Dette skjedde med sekken etter endt testing Testar opplever at denne sekken gir ein bærekomfort som er så bra, at den enda som den "utvalgte" sekken til ei Grønlandskryssing hausten 2017. Den skal få legge "kilo til motoren" på veg opp brefallet på austkysten, og bære all last ut Austmannadalen på vestkysten, dei tre siste dagane av turen. Test vil verte oppdatert etter endt tur. Alle foto er frå leverandør eller underteikna.
  21. 17 poeng
    Mail fra Helsport idag, de kan bytte bunnduken for 650 pluss mva pluss frakt, synes ikke det var så verst. Evt kan jeg kjøpe stoff og tråd der og mekke selv / smiske med svigermor ( ca 100 pr meter, trenger ca 3 meter ). Et nytt outlet-telt / annet brukt telt er sikkert bedre teknisk men jeg får la affeksjonsverdien veie tyngst. Så jeg har sendt avgårde teltet til Helsports serviceavdeling idag.
  22. 17 poeng
    Kjellis

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Er akkurat kommet hjem fra en kjapp telttur. Fikk klemt inn en natt på fjellet mellom forpliktelser og regnbyger også ble det to fine ørreter med vekt mellom 500 og 600 gram. Dessverre fikk jeg fiskene sent på kvelden, så det ble medbrakt laks til middag Samtidig ble det en ypperlig mulighet for å prøve mitt nye Hilleberg Soulo kom hjem i tide før regnet skulle sette inn i dag.
  23. 17 poeng
    Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
  24. 17 poeng
    Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!
  25. 17 poeng
    a_aa

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Kanskje denne skulle vært under temaet "Barn på tur" - i hvert fall var jeg (altså barnet ) med min mor på hennes første "topptur" etter at det tredje hjerteinfarktet rammet for en måned siden, og turen gikk fint, den Vi la listen lavt, og valgte en lav topp i "Fjelltrimmen"; Abeltuva (164 moh) øst for Abelvær i Nærøy kommune. Egentlig kom vel listen litt høyere enn vi trodde, for selv om stien til Hestvika var høyst overkommelig, var det faktisk både bratt og tidvis ulendt (med utlagt tau) derfra og opp til Abeltuva. Men opp kom vi, i rolig tempo og flott vær - her skuer vi vestover mot bebyggelsen i Abelvær: Vi kom oss ned igjen uten uhell - og sanket til og med litt kantareller på vår vei. Mye stor og svært søt blåbær ble spist på direkten Vi konkluderte med at dette ble en flott tur som viste at såfremt man holder seg i form, og tilpasser ambisjonene litt, skal det mye til før man trenger å legge friluftslivet på is
  26. 17 poeng
    Terka

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Etter en uke tilbake i kontorstolen og støy fra mennesker og maskiner i byen måtte jeg ha litt luft og stillhet. Regnbyge på regnbyge og mygghelvete nede i skogen gjorde nesten at jeg snudde, men når man når målet er alt glemt. 😊
  27. 17 poeng
    Terka

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Ikke noen fjelltur, men noen bilder fra gårsdagens kveldstur. Null filter brukt på bildene, kun kveldslyset etter at sola hadde gått ned bak åsen. Nydelige forhold å være ute i 😀
  28. 17 poeng
    Vandrefalk

    Hvor har du vært på tur i dag?

    I går kveld her:
  29. 17 poeng
    Tessatroll

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Nærtur på Brekkeheida i i ettermiddag. Kort tur med akkurat nok gjørme og sleipe og bratte parti til at me måtte jobbe med desse energirike, lett udisiplinerte unghundane, mtp å gå bak og ta det med ro. Perfekt. Berre eit skikkeleg tryn på far 😂
  30. 17 poeng
    a_aa

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Jomfrutur med nyanskaffet packraft i kveld Tilbakela hele 1,3 nautiske mil på sjøen, gitt: https://kart.gulesider.no/m/yBI44 Her er Sandhalsen: Smul sjø med en farkost som var mye mer stabil enn ventet. Fikk merke at padlemusklene ikke er særlig godt trent, men en fin førstetur synes jeg 
  31. 17 poeng
    Vandrefalk

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Ikke i dag, men i går:
  32. 17 poeng
    AK74

    Hvor har du vært på tur i dag?

    På ferie på Helgeland. Planen var tur til Vistkjerringa 1239 uten hund siden terrenget var ukjent. Planen endret da tispa fikk løpetid, og hannhunen ble veldig koko! Han fikk bli med, og det gikk overraskende greit i alt av terreng:). Fra Eitrådalen sammen med Brurskanken turlag lørdag, telting i dalen til i dag. Skjørlegda og fjellgården og litt videre i dag. Fantastisk😎
  33. 16 poeng
    graham

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Sagnet er faktisk sant. Ved enden av regnbuen finner man et Hillebergtelt..
  34. 16 poeng
    I år var det duket for vår lengste tur noensinne, både i tid og distanse. Etter en tur til Grislehåen i 2014 fikk vi veldig lyst på en tur til Vonsjøen, og den opprinnelige planen var å gå til anskaffelse av hver vår Packraft og ta denne turen via Røa, Roasten, Grislehåen og derfra til Vonsjøen. Av flere grunner ble det med tanken, blandt annet var det en økonomisk vurdering fra flere i gruppen, i tillegg til at jeg og fruen kjøpte oss en kano. Etter mye fram og tilbake ble det besluttet at vi skulle kjøre fra Bergen til Kärrinsjön, parkere der for så å padle og bære fram til det som skulle være basecamp helt nord i Vonsjøen. Vi er ikke så veldig glad i turer med tett tidsregime, så i korte trekk var tanken å ha en ukes basecamp nord i Vonsjøen, og resten av tiden skulle brukes til å komme seg fram og tilbake. Hvis vi bare kom til å bruke to dager fram hadde vi kommet i konflikt med regelen om maksimalt 7 dager på samme sted, så da skulle vi ha to forskjellige base camps i Vonsjøen området, så en relativt åpen plan. Kjøreturen led litt av "bare litt til" prinsippet, vi skulle egentlig overnatte i Røros, men det endte opp med at vi kjørte hele ruten fram og ankom utpå natten. Satte opp teltet i en fei ved parkeingen på Kärringsjövallen mens myggen kjempet seg imellom om hvem som kunne komme først inn i munnen på deg. Men, det ble i det minste noen timer på puten. Neste dag var noe ustabil med været så vi kom ikke avgårde før i 16 tiden på dagen da vi ble trygg på at det ville være opplett en stund. Jo takk, vi kom til enden av håen der elven renner ned mot Rogen, fikk tatt en liten inspeksjon av den forestående bæringen før vi innså at her var det bare å få opp en tarp i en fei, det var mørke saker på vei på himmelen. Det kom en skikkelig haglebyge, men under tarpen hadde 5 personer det egentlig ganske fint der vi kunne holde kaffekjelen under ene hjørnet på tarpen og vente til den var full, det tok ikke lang tid. Det lettet opp etter hvert, men det var blitt såpass sent at vi tok en overnatting der. Vi var ikke akkurat imponert over avstanden vi hadde tilbakelagt, det kunne se ut til at Vonsjøen var lenger unna enn vi hadde sett for oss. Fin start på turen, skikkelig haglebyge Dag 2 rotet vi det til for oss selv, vi inspiserte ikke bæringen langt nok og endte opp med å bære, padle vel 200m, før det ble en ny bæring igjen. Hadde vi sette dette hadde vi nok bare bært alt helt ned til enden av den lille "fjorden" som er rett nord for Rogenstuagan. Vi fulgte nemlig elven hele veien ned til Rogen... Nesten framme ved Rogen På Rogen var det vind fra nordvest som førte til relativt mye bølger på østsiden der vi skulle padle sørover, så vi gikk i land ved Rogenstugan og satt opp teltene på neset sør for denne. Bølgene var nok ikke verre enn at erfarne kanopadlere hadde taklet det, men vi hadde ingen erfaring med padling i bølger/dønninger, spesielt ikke når det kom fra siden bakfra. Det var ikke rare framgangen, hadde vi tatt oss vann over hodet? Vi tenkte nok vårt alle og enhver. Ikke så ille inne i denne viken, men utpå gikk det hvitt Dag 3 bar vi kanoene og utstyret og kom oss utpå i le fra vinden rett nord for øyen som ligger sør for Rogenstugan der det er toalett, telplasser og lovlig bålplassm der vi gjorde vårt fornødne og snakket med det vi antar var et følge med nederlendere og franskmenn. De var veldig imøtekommende og sa vi kunne få teltlpassene om en times tid da de skulle videre. De hadde satt av 4 uker og skulle ende i Femunden i nærheten av utløpet til Røa. Vi takket høflig nei til plassen, vi skulle videre og prøve å få lagt litt avstand bak oss og utgangspunktet, vi ville prestere mer enn vi hadde klart til nå. Etter en del padling, og bæring der det ikke var noen skjerming for bølgene som kom inn fra nord endte vi opp på det siste store neset rett nord for den store øyen i sør øst, der man kan krysse over til Bredåholmene. Her ble vi liggende i over 24 timer og vente på at vinden løyet av nok til at vi kunne gjennomføre kryssingen. Det ble aldri helt rolig, men nå fikk vi i det minste bølgene rett forfra så det gikk fint uten noen form for dramatikk. Vi ankom gapahuken ved utløpet av elven fra Bredåen i 1-tiden om natten og slo leir her, brente et lite bål for kvelden, laget noe mat og saget opp ny ved. Tur for å ta bilder mens vi ventet på mindre vind, kryssingen av Rogen skulle skje på baksiden av øyen midt i bildet Dag 5 var betraktelig bedre men heldigvis overskyet og ikke altfor varmt, noe som gjorde den lange bæringen relativt overkommelig. Nå skulle det være gode muligheter for å komme langt avsted. Og det gjorde vi, hvertfall etter egen målestokk. Bæring opp til Bredåtjern, padlet over og ny bæring opp til et naust ved bredden av Bredåen hvor vi tok en liten pause før vi fortsatte og padlet sørover langs østsiden, ned til holmene i sør hvor vi krysset over til neste bæring opp til Läsjön, hvor vi slo leir for kvelden. Denne plassen var så langt det eneste stedet vi ikke møtte på andre turfolk, nede ved Rogen var det en del "trafikk", så nå fikk man endelig litt villmarksfølelse. Kveldskos ved bålet etter kryssing av Rogen Dag 6 startet med friskt mot, nå skulle det ikke være mye som kunne stoppe oss fra å nå målet, det var ikke uendelig med kilometer igjen, og det skulle etter vår vurdering ikke være et stort problem om det blåste opp igjen om vinden holdt retningen, vi ville få den inn forfra i tillegg til at vi nå kom inn i et område der det ikke var like lange avstander der bølgene kunne bygge seg opp. Läsjön ble unnagjort på relativt kort tid og vi fant et sted der bæringen over til Vonsjøen antagelig ikke var lengre enn ca. 150m med et lite høydefall. Endelig, der lå den, målet for turen og forhåpentligvid en kommende uke uten andre mennesker i umiddelbar nærhet. Jo takk, når siste bæring var unnagjort og vi skulle sjøsette på Vonsjøen, hva så vi? En person i robåt med fiskestangen ute. Jaja, vi får håpe de holder til i en av hyttene i sør på svensk side tenkte vi. Vi satte kursen mot nord og ankom et nes rett nord for Larsholm utpå kvelden i 6 tiden. Da vi gikk i land så vi en ny robåt end et lite stykke nord for oss, denne med to personer i. Da vi hadde fått alt på land oppdaget vi 10-15 relativt store fiskehoder som lå i gresset helt ut mot vannet. Var det personene i båten som tidligere på dagen hadde vært på land og sløyet dagens fangs? Den mest ihugga fiskeren i følget ble ved godt mot, hvis dette var standarden på størrelsen på fisken her skulle vi alle 5 kunne innta noen voksne fiskemåltider. Om det var de i båten som hadde fått denne fisken, eller hva de fisket med fant vi aldri ut av, men selv klarte vi ikke å komme i nærheten på fangste. For all del, vi fikk fisk, tilogmed en nydelig Røye på rett over 2 kilo, samt en del mindre Ørret, men ikke i nærheten av det vi håpet på da vi så fiskehodene. Framme med Bredåens bredder i nord-øst, klar til å ta fatt på turen mot Läsjön Her inne ble vi værende i 10 dager og så ikke et eneste menneske foruten to karer med en Ally og en liten hvit hund som kom bærende forbi et stykke unna campen vår. Vi antar at disse oppholdt seg i området ved Titjønna da vi såvidt kunne skimte en person som stod og fisket en dag vi hadde dagstur til Litlevonsjøvola på jakt etter noe mobildekning for å melde fra om at vi fortsatt var i god behold. Vi trengte ikke gå lenger opp enn at vi kunne se over til Litle Vonsjøen så hadde vi nesten full dekning (ikke data), noe vi synes var litt artig da ingen av oss hadde sett snurten av dekning på strekningen fra Rogen og opp til Vonsjøen. Framme ved Vonsjøen, klar for siste padle etappe mot basecamp På jakt etter mat, Vonsjøen nord. Vonsjøgusten til høyre i bildet, fjelltopp på svensk side Mobilkameraet er dessverre ikke motivet verdig, men det kapret i det minste stemningen Litle Vonsjøen sett fra steinuren på vei opp mot Litle Vonsjøvola Magisk stemning etter solnedgang (Tenk om man hadde med skikkelig kamera...) Det var merkbart at man var i høyere strøk, temperaturene var relativt lave og det var en god del vind her, enkelte netter var nok ned mot 5 grader, kanskje også litt lavere tilogmed. Regn ble det også en del av, men heldigvis hadde vi ikke flere dager i strekk med mye regn, selv om det var en del bygevær her og der, men med 2 stk. Helsport Ly tarp fikk vi det ganske så koselig selv med nedbør. Disse 10 dagene i seg selv er ikke så veldig spennende, de var litt rutinepreget, men det er nå en gang slik vi liker å være på tur, slappe av og nyte omgivelsene, spise god mat og snakke om livets små og stopre utfordringer, og ikke minst det å løse verdensproblemer mens man sitter henslengt in en Helinox Ground Chair mens man spiser popcorn laget på kvistbrenneren. Selv om det var mindre effektivt enn kvist så fungerte den overraskende bra med nesten utelukkende bruk av tørre kongler, og dem var det enorme mengder av. Turen tilbake til Kärringsjön bar preg av at det nærmet seg slutten av turen, folk hadde en litt annen motivasjon, antagelig fordi det nå var stort sett en transportetappe hvor målet var å komme seg til bilen og begynne på den lange kjøreturen hjem. Det tok ikke mer enn vel 50 timer med to overnattinger fra vi startet nord i Vonsjøen til vi la til "kai" ved Kärringsjön, mot omlag 140 timer på den samme distansen i motsatt retning. Vær og vind kan virkelig forlenge tiden det tar å forflytte seg... Selv om denne turen var såpass hard at beltet var blitt en del slakkere da det var over, sammenlignet med da vi startet gav det absolutt mersmak, og det er ikke fritt for at man har lyst til å bruke Kärringsjön som utgangspunkt en gang til og da ta turen nordover gjennom alle de små vannene her og opp mot nordenden av Rogen, gjerne med en tur inn mot Revsjøen, eller en lengre ekspedisjon sørover i Vonsjøen eller sørende av Rogen og langt innover i sverige, men så var det dette med alder og hva man orker, selv om 40 ikke er noe å snakke om må man jo innrømme at kroppen ikke er like myk og tilgivende som den var når man var 20. Vi får prøve å få unnagjort så mange som mulig av disse turene før det er for sent, før vi blir virkelig gamle og sitter der i et kjempetelt med feltseng og max komfort, på turer der man padler og bærer 10m fra bredden til der man skal bo
  35. 16 poeng
    mr.elendig

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Osavatnet -> katladalen -> nobbane -> mjølkehaugen -> osavatnet Hadde håpt på å få fly i dag, men værmeldinga var ikkje så voldsom lovande, så eg tok med meg eit par bøtter, bærplukkar og mulligatawny suppe istadanfor. Katladalen: Fint vær, men dei skyane på høgresida ser litt mistenkeleg ut.... Turkameratar: Viste at dei skyane var litt mistenkelege :/ Men etter regn og haggel kjem sola
  36. 16 poeng
    Vandrefalk

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Her:
  37. 16 poeng
    lettskremt

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Tur til Svarthetta i dag, høyeste topp i Rennebu kommune med 1548 moh. Flott utsikt innover i Trollheimen.
  38. 16 poeng
    Heriks

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Planen var NM leirduesti i Oppdal, deretter 4 dager i Trollheimen .. men det ble litt endring. Vi tok en dagstur i Trollheimen (rene folkevandringen der oppe, de fleste skulle på stranda) Så for oss at det der kom til å bli et mas så det ble med en liten tur innover mot Vassendsetra, men der var det heller lite utsikt så vi snudde etter en stund og tok resten av dagen på stranda vi også :P. Så bestemte vi oss for å reise å se på Atlanterhavsvegen istedet. Når vi først var på tur så tok vi med Bud, Trollstigen, Geiranger, Lom, Sognefjellet, Tindevegen og Vettisfossen i samme slengen før vi satte kursen hjemover igjen. Så ble mange mil (144), og nesten ingen til fots. Skjønt fikk jo spasert en stubb innover til Vettisfossen da. Startet med en kjapp tur opp til viewpoint Snøhetta på turen opp til Oppdal En liten tur innover mot Vassendsetra i Trollheimen torsdag, og beundret utsikten fra Gjevilvasshytta som snarest. Solnedgang ved Atlanterhavsvegen Kjapp stopp og tur opp til Berdalsfjellet fra Tindevegen (utrolig samling av høyspentmaster etter den vegen forresten) Turen inn til Vettisfossen var vel egentlig den eneste delen av turen som kvalifiserer som "tur" men men .. vi hadde da en riktig fin runde likevel og fikk da brukt teltet alle nettene
  39. 16 poeng
    Þróndeimr

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Fra treningstur over Bøverbreen samt topptur til Kalven's tre topper.
  40. 15 poeng
    Þróndeimr

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Endelig en føringstur i litt sol, men da måtte man starte tidlig. Kl. 05 (-1c nede i Bøverdalen) ble det start i Leirdalen med tur opp den flotte østryggen på Skagsnebb. Videre derfra over eggen og opp Bakarste Skagsnebb. Noe tåke kom inn med vind og noe snø litt seinere på formiddagen.
  41. 15 poeng
    AK74

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Godværsdager i Nord-Norge og de siste feriedagene må utnyttes. Tur til Vannøyas fineste fjell Tvinnarn 757. Opp ytterryggen, over en litt luftig travers før jeg tok den andre ryggen ned. 1.45 opp, og 1.30 ned. Flott fjell for de som er glad i stein:)o
  42. 15 poeng
    Jaahan

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Skulle være 14 dager i Femundsmarka, men vi ga oss etter 7. Hadde litt utstyrsproblemer og værmeldingen var godt under middels for de påfølgende dagene, så da var det like greit å gi seg mens leken var god! Skulle egentlig gå videre til Kratltjønnan og videre opp til Røavassdraget for å padle packraft ned mot Femunden. Hadde en fantastisk fin tur selv om fisket ikke ble like storslagent som man håpte på forhånd, og Naturehiketeltene ikke overlevde særlig lenge Ryggen min er glad jeg ikke tok med skikkelig kamera, selv om bildene hadde blitt enda finere å se på! Røvolltjønnan Første og største fisk på turen, tatt i Røvolltjønnan. Hvorfor barbeint? Fisken gikk inn i steinene og sleit sena. Bannet for meg selv og begynte å knytte på ny swivel. Da så jeg noe blankt som bevegde seg nedi steinene - sena hang såpass godt fast nedi der at fisken ikke kom seg videre! Da var det bare å kaste skoene og vasse ut for å plukke Solnedgang ved Korstjønnan Blankt lite tjern mellom Haugen og Korstjønnan Grøtåa. 100 grams på første kast med flue, ingenting de neste timene.. Solnedgang over Sætertjønna
  43. 15 poeng
    Telting og ørretfiske på Sørøya - den grønne øya i nord Halv ni om morgenen reiste jeg til Kjevik i Kristiansand og fløy via Gardemoen (Oslo) til Alta i Finnmark. På turen var pappa og to gode turkompiser med på tur. Vi hastet oss ut av flyplassen i Alta etter å ha fått bagasjen vår, målet var å rekke en tidlig ferge fra Øksfjord til Hasvik på Sørøya. Fra Alta flyplass leide vi en bil med god bagasjeplass, den måtte ha plass til fire store tursekker pluss handbagasje. Fra Alta tok det godt over en time å kjøre til Øksfjord hvor ferga til Hasvik drar. Kjøreturen til Øksfjord var en kamp med klokka, men dessverre dro ferga ide vi ankom kaia! Da var det bare å vent i Øksfjord i 3 – 4 timer før neste ferge kommer! Etter en lang lunsj i den eneste restauranten i det lille tettstedet, gikk vi om bord på ferga. Klokka var halv ti på kvelden da vi ankom Sørøya. Utsikt mot havet! Etter en herlig fiskesuppe i Hasvik hos hyggelige bekjente (tusen takk for det, den smakte herlig), dro vi til andre siden av øya, innerst i Dønnesfjorden. Herfra startet turen, klokken halv tolv på natten. Siden det var så seint gikk vi ikke særlig langt første dagen, og endte på Krokvantnan, en distanse på to kilometer. Sekkene føltes tunge og stigningen var bratt. Vi gikk opp to hundre meter på to kilometer. Første leir Vi satt opp teltene ved Krokvatnan klokken et på natten, men det var fortsatt lyst som dagen. Jeg monterte stangen og prøvde noen få kast før jeg la meg i teltet, ingen napp. Neste dag i 10 tiden dro vi av gårde med fiskestengene i handa mot Gjertrudvatnet. På veien stoppet vi og fisket i Kristianvatnet, Jarlvatnet og Vegvatnet. Her var det fin stekefisk å få! I sørenden av Krokvatnan fikk vi rundt ti ørreter, alle litt under 5 hekto. Her har jeg på første fisken på turen! Vi stoppet ved Kristianvatnet spiste sprøstekt ørret og nudler, fin turmat! Stekt ørret er alltid godt I Jarlvatnet fikk vi også fin fisk, veldig blank ørret. I Vegvatnet var det derimot ikke noe tegn til fisk, men det skal sies at vi ikke fisket der så mye. Jeg vet at det er fin fisk der. Blank og fin Vi lagde leir i nordenden av Gjertrudvatnet, et stort vann med fin fisk i. Jeg prøvde å fiske i kulpene nord for vannet, men der fikk jeg bare småfisk på 100 gram. Utover kvelden gikk vi en tur langs østsiden av vannet og opp til Langvatnet. På veien dit, ca midt på Gjertrudvatnet hadde jeg på en ørret som helt sikkert var over kiloen, men søren, den datt av! I Langvatnet vaket det som besatt, det var fisk i alle størrelser, en helt klart flere sværinger over og rett under kiloen. Trolig på grunn av klekking av en type innsekter, var de ikke interessert i sluk eller spinner, dessverre hadde jeg ikke tatt med flue eller makk, det lå i leiren. Klokken var ti på kvelden og jeg hadde kun fått et par stekefisk, ingen av de svære. Men det var såpass langt tilbake, så jeg måtte stoppe å fiske for dagen. Etter en herlig havregrøtfrokost bestemte vi oss for å bli samme plass en dag til da det var så mange fiskevann i området som fristet. Vi pakket opp to av sekkene og dro ut på en lang dagstur. Først fisket vi oss langs Gjertrudvatnet og prøvde noen kast i Langvatnet, samme plass som dagen før. Vi dro opp et par fine stekefisk før vi bestemte oss for å bevege oss over i nabodalen mot øst. Her har det vært slåsskamp! Vi gikk over Rundhaugen og bratt ned mot det navnløse 159 vannet og videre nord mot 165 vannet. Her var størrelsen på fisken enda mindre. Hvis du er interessert i å få fisk på hvert kast, bør du besøke 165 vannet, men det var bare småfisk da. Den største jeg fikk i disse to vanna var på rett under 3 hekto. Videre fisket vi i vannene mot Jarlvatnet og krysset over på nordsiden av Middagsfjellet til Vegvatnet. Her var det ikke noe fisk å få. Vi hadde fått nok av stekefisk på turen, så det ble stekt øret og potetmos på middagsmenyen, det smakte herlig! I teltet på kvelden kjente jeg at beina trengte litt hvile før morgendagens etappe, jeg hadde faktisk gått nærmere 30 kilometer denne dagen! Midnatt på Sørøya Neste dag gikk vi nordvest over mot Jutulvatnet. Her tok vi bare noen få kast før vi gikk videre opp heia vestover mot noen navnløse vann nord for Mattisvatnet. Ved et vann på ca. 350 meters høyde sørvest for Sluskfjellet satt vi opp ny leir. Kan du se leiren og telta? Jeg vil ikke røpe nøyaktig hvor dette vannet ligger siden det er såpass lite og har stor fisk. Hvis det blir fisket for mye her vil det skade bestanden. Største på turen så langt! Etter få kast fikk kompisen min en flott ørret på nærmere 7 hekto, og like etterpå fikk faren en hakke større. Fin fisk! Disse skulle i fiskesuppa til middag! To fine fisk litt under kiloen Disse var turens største fisk til nå, og flere ville ikke bite. Jeg har snakket med en som har dratt opp ørret nærmere to kilo i dette vannet! Litt ulik farge Neste dag klatret vi ned heia sør for Sluskfjellet, en veldig bratt hei! Her fisket vi oss vestover i vannene på 184 og 174moh. Fin stekefisk i disse vannene, jeg hadde også napp av en sværing her, trolig over kiloen. Dette var siste dagen på turen og jeg hadde enda ikke fått fisk over kiloen. Veien hvor bilen som skulle ta oss med tilbake til Hasvik var kun to kilometer unna. Jeg hadde tenkt til å pakke sammen fiskestangen for turen, men lot være da vi passerte et veldig lite tjern. Jeg var veldig usikker på om det var fisk her, men etter noen kast rykket det kraftig i andre enden av snøret! Jeg kjente med en gang at denne var svær! Ut fra rykkene tippet jeg fisken ville veie over kiloen. Jeg fikk litt panikk da jeg ikke hadde håv, den hadde pappa. Jeg ropte høy og pappa kom løpende med håven. YYEEESSSS!!!! Ny rekord!! Største på turen!!! Etter ti minutter så jeg fisken inne ved land, det var den største jeg noen gang hadde hatt på! Den var skikkelig sliten, jeg dro den sakte mot håven og pappa fikk håvet den opp på land. Jeg brølte til: YYEESSSS!!!!! Den ble veid til nøyaktig 1250 gram! Yesss, over kiloen, ny rekord for meg! Tenk at jeg skulle få denne i siste vannet på hele turen! Jeg vil ikke røpe akkurat hvor dette vannet ligger, fordi det er så veldig lite. Men jeg kan si at det ligger sør for Sluskfjellet. Denne karen ville hilse på vei hjemover De siste to kilometerne gikk fort, vi snakket om alle opplevelsene vi hadde fått på turen. Vi var veldig fornøyde. Det gøyeste for meg var den store fisken, helt klart, det er alltid gøy å få ny rekord! Tilbake etter en fantastisk tur! Vi sov en natt i Hasvik før vi dro hjemover til Sørlandet tidlig dagen etter, da mener jeg skikkelig tidlig. Vekkerklokken sto på 05.00, vi måtte rekke ferga som gikk 06.00. Denne gangen rakk vi ferga og flyturen hjemover gikk fort. Jeg må tilbake til Finnmark! Sjekk ut flere slike tur-rapporter på bloggen min her! Sjekk ut videoer fra turene mine her! (Abonner gjerne på kanalen, det setter jeg stor pris på:) Følg meg på min offentlige facebookside her!
  44. 15 poeng
    Tor-Erik-L-77

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Fikk klemt inn en liten to topperstur i går også. Denne gangen i Siljan over Middagskollene og Blåfjel. Fin rundløype på omlag 12km.
  45. 15 poeng
    Tor-Erik-L-77

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Dagens tur gikk til en av de høyeste utkiktspunktene her i Lardal, hele 450 moh... Jadda, vestlendinger og nordlendinger får bare le Uansett er dette en av de toppene som gir best panoramautsikt i kommunen! Jeg har gått opp her mange ganger men da kun fra den mest brukte stien fra nordsiden. Det går også en sti fra sør siden som er noe lenger og har litt heftigere høydemeter og ulendt terreng. Runden jeg gikk er delvis en rundløype via en annen kolle og opp til vettakollene. Altså første gangen jeg går denne fra sør siden. Turen er omlag 9km lang. Jeg parkerte på angitt plass og fulgte rødmerket sti oppover. Jommen var det en tøff start på denne løypa! Høydemeterene kommer tett og gjevnt oppover - blodpumpa stiger raskt men stabiliserer seg greit på omlag 160/170 bpm. Turen går oppover et fint skogsterreng og etterhvert går det relativt bratt oppover den siste stigningen opp mot første topp som heter "den rike kilde" og ligger omlag 415 moh. Opp hit har det blitt rett i underkant av 400 høydemetere og det kjennes! Første stopp "Den Rike Kilde" 415 moh: Jeg skriver meg inn i boka og setter kursen noen hundre meter videre hvor det er et utsiktspunkt ned mot lågendalen og bygda. Utrolig herlig følelse å skue uttover når man har svettet seg disse høydemeterne Utsiktspunkt ned mot lågendalen noen hundre meter over "den rike kilde": Etter litt vann og en kort pause ved utsiktspunktet så setter jeg kursen videre den siste biten opp mot vettakollene. På veien videre opp så passerer jeg en gammel koie som absolutt har sett sine bedre dager.... Koie nedenfor vettakollene: Videre herfra er de siste bratte stigningene opp til selve fjell platået på vettakollen. Det er ganske ulendt og stavene må brukes flittig for å klatre opp de siste fjellknausene. Men enedelig så er man på turens høyeste punkt og det føles herlig! Det blåser friskt oppe på toppen så litt varme klær skiftes til. Jeg finner en litt lun plass der oppe og rigger meg til og nyter medbrakt niste og kaffe. Jammen er det deilig nå med litt påfyll av kallorier. Så sprettes det en medbrakt pils som nytes i lange drag sammen med den fantastiske utsikten. Vettakollen, utsikt mot vest: Vettakollen, utsikt mot nord: Vettakollen, postkasse med turbok: Vettakollen, utsikt mot øst: Etter endel fotografering og avslappning så var det på tide å sette kursen nedover igjen. Turen ned gikk uten de store uhell selv om det var noe småbanning i de bratteste partiene nedover Det går i greit tempo ned og jeg nyter fortsatt det fine været og solen som varmer godt. Halveis nede mot Oddberg, høydemeterne raser godt unna: Vel nede ved bilen igjen kan jeg konstatere at jeg har godt hele rundturen på ganske nøyaktig 2t i effektiv gange. Altså 2t raskere en hva angitt på ut.no - får konstatere at formen vertfall er relativt grei til tross for sommeren utskeielser Kommer garantert til å ta denne ruta flere ganger da det er en fin tur som gir veldig god trening og har litt distanse og mange høydemeter!
  46. 15 poeng
    a_aa

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Tur og tur, fru Blom... Mer trim, kanskje? Nærmere bestemt Fjelltrimmen til Rørvik idrettslag - to topper mellom lunsj og middag og en topp mellom middagsdupp og Champions League-kamp på TV-en: Vattafjellet, Dragstind og Rotvikfjellet fikk stempel i kortet i dag - fine turer, helt til jeg falt så lang jeg er i et skikkelig tegneseriefall nesten nede fra Rotvikfjellet. Landet på underarmen. Litt plaster da, og litt whiskey nå, og så er tilstanden bra igjen
  47. 15 poeng
    HegeJohnsen

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Roadtrip fra Tr,heim til Molde via Atlanterhavsveien, videre til Sunndalsøra via Aursjøvegen før vi avsluttet med en tur innover Innerdalen før retur til hytta. På Atlanterhavsveien fikk vi med oss en tur på svevestien på Eldhusøya og Colomna Atlantica på Hågå. Før vi forlot Molde besøkte vi Varden som har en helt fantastisk utsikt over mer enn 200 fjelltopper. Turen videre gikk inn i Eikesdalen. Dalen der mennesker føler seg veldig, veldig små. En kort fottur inn til Mardalsfossen (som i 10 av årets 12 måneder ledes i rør for kraftproduksjon) tok vi oss tid til før Aursjøvegen ventet. 3,6 km tur/retur. Dessverre skyet det over idet vi begynte turen på Aursjøvegen. Lunchen tok vi utendørs ved Aursjøhytta ( betjent DNT- hytte) før vi kjørte videre til utgangspunktet for DNT-stien til Raubergshytta i Dovrefjell og Sunndalsfjella nasjonalpark. Stien gikk langs en fantastisk elv med mange små fossefall. Vi gikk opp til Nedre Håkodalsvatnet før vi snudde. Stien videre gikk over utoset, og jeg var ikke videre keen på å passere der med den vannføringen som var. I dag ble det en tur innover Innerdalen med kaffe og vafler på Renndølsetra. 8 km t/r. Innerdalstårnet ble behørig observert, men jeg vet ikke om jeg noen gang finner motet til å prøve meg på den toppen. To bildecollager som viser noe av det vi opplevde. Turist i eget land er flott når været spiller på lag.
  48. 15 poeng
    tonymakkaroni

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Formiddagstur inn til Bjørnstokkvatna i Lomsdal Visten. Neste gang blir det med fiskestang og noen dager til rådighet.
  49. 14 poeng
    Phoney

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Ligger ved Vinstre, ikke så langt innover som ønsket, men gidder ikke å kjøpe et tredje fiskekort... Ingen fisk så langt Naturehike Cloud 3 holder tett enn så lenge.
  50. 14 poeng
    a_aa

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Hadde tenkt en lengre tur i dag, men på morgenen og formiddagen ble jeg kraftig angrepet av Lazy Sunday Syndrome, og trivdes ualminnelig godt i sofaen ... På ettermiddagen ble det likevel en slentrende tur, preget av slaraffenliv i gresset med radioen på, pluss litt blåbærplukking for fryseren og kantarellsanking til kveldsmaten
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00