Vinnerliste

Ble bare to timer søvn i natt, alarmen ringte kl 01.00, og jeg kjørte til Sunndalen for å bestige Trollheimen's nest høyeste fjell, Tåga (1840m) det vind-og værvinduet som var meldt i dag. Flott topp med ganske så spektakulær utsikt over hele Trollheimen. 19km tur/retur, 1900 høydemeter, 9 timer totalt. Sunndalen Store Trolla (1850m) Skarfjellet Snøhetta i tåka Skjorta i Øksendalen Alpine delen av Trollheimen, fjellene mellom Sunndalen og Innerdalen

Fine dager her inne ved grensen til Børgefjell. Enormt med tyttebær. Vi plukket 16 liter på under en time.. Ungene hadde sin aller første teltnatt helt alene - noe vi er imponerte over. De hadde med seg en telefon og ringte inn 0640 når de våknet. I dag gikk turen til gapahuken ved Antons plass.. en forholdsvis vindstille plass i denne for tiden så vindfulle dalen. Det blæs fra alle kanter..

Fire dager høst i Jotunheimen forrige uke, masse vær og tåke og god stemning rundt bålet i leiren med ni karer - akkurat slik det skal være Knutsøe, Leirungsdalen, Griningdalskampen og skogen rundt Birisjøen var områdene som ble bevandret.

Turrapport Kvenna-vassdraget Tidsrom: 27.07.17 – 01.08.17 Deltakere: Olaf Onsøyen og Ronny Hellestø Dag 1: Planlagt: Valldalsvannet – Holmavatnet, 9 timer Reelt : Valldalsvannet – Holmavatnet, 6,5 timer Avmarsj fra parkeringsplassen ved Valldalsvannet, (760 moh), klokken 15:00. Fulgte stien opp til Middalsbu. Dette er en liten omvei, men siden Olaf er ansatt i DNT, så måtte bare denne bli med. En kjapp drikkepause her, før vi dro oss vestover retning Vivassvannet. En anbefaling til andre som skal gå turen, er å holde dalstrøket hele veien, ikke gå innom Middalsbu. Dette fordi den bratte lia som måtte forseres etter Middalsbu, var kanskje den tyngste etappen på hele turen. Første rast etter Middalsbu, var ved steinbuene ved Vivassvatnet, 930 moh. Fremme her klokken 17:00, og her tok vi 30 minutters pause. Fantastisk flotte steinhytter, og her møtte vi også 3 stykk på vei ned etter dagstur til Litlos. Her tok vi en matbit samt litt preventiv taping av føtter. Fortsatte stien videre opp Vivassdalen til vi så Brokafossen. Begynte å bli tungt, slik at det tok sin tid å faktisk komme bort til selve fossen. Underveis her hadde vi kun små pauser for å hvile ryggene våre, før vi tok en lengre pause ikke langt sør for hyttene mot Tyristeinen. Denne pausen ble uansett ikke lang, da vi ble ivrige grunnet mørkets frembrudd. Vi kjørte på imot og forbi Tyristeinen og fikk endelig øye på Holmavatnet (1204moh) klokken 20:50. Etter noen minutter med diskusjon på teltplass, så endte vi opp på S/V-enden av vannet, ved en stor iøynefallende stein. Erfaringer dag 1: Grunnet tunge sekker, så ble «geologistudium» innført relativt tidlig på turen. Dette innebar at vi bøyde oss frem 90%, avlastet sekk fra hofte og skuldre, og lot sekken hvile kun på ryggen. I en slik posisjon, så ble vi kikkende ned i bakken, og derav «geologistudium». Dette fungerte veldig godt på en etappe som både er lang og hvor det skal forseres rundt 500 høydemeter. Da ble det korte effektive pauser, kontra det å hive sekk av og på ofte. Sekkene våre på denne turen ble veid inn til 45 kilo, noe som vi var enige om var i meste laget. Dag 2: Etappe: Holmavatn og Kvennsjøen En senere start på denne dagen enn vi hadde tenkt. Tok oss et glass rødvin som oppstart på dagen, kun fordi vi kunne . Denne morgenen var det et relativt utrivelig vær ved Holmavatnet, og når vi var ute på morgenen for å sette sammen kano, så ble det frosne fingertupper. Vi rev leir og var i kanoen på Holmavatnet klokken 11:30 klar for avmarsj. Været roet seg noe underveis i padlingen, men det var grått, tåkete og det regnet kontinuerlig. Uansett en fantastisk opplevelse så høyt oppe, snøen lå godt i sidene på vannet, og det ble mye snakk oss imellom om hvor heldige vi var som fikk til dette. Padlingen på Holmavatnet tok oss 1 time. I enden var det klart for litt bæring, og her ble det litt organisering. Siden vi ikke hadde testet ut bæremåter med kano på forhånd, ble det rett og slett «learning by doing». Vi prøvde oss på å hive sekkene på ryggen, og kano oppslått oppå skuldre/hodet. Dette var en blytung opplevelse, og denne bæremåten ble vi enige om ikke skulle gjentas. Bar kano ned til en liten koie ved vann (moh 1189), og her padlet vi frem til strykene ned mot Kvennsjøen. Ny bæreetappe ned til Kvennsjøen, sekker på rygg og kano i mellom oss. En kjapp matbit i evjen sør for Kvennsjøen. Planla en lengre lunsj her, men regn og vind gjorde at vi valgte å fortsette. Starten på Kvennsjøen var ekkel. Veldig grunt, og det blåste godt. Kvennsjøen er veldig stor, og en skal være forsiktig her. Det var god sjøgang, og vi valgte å padle langs land ved sørsiden. Mye grunnet at vinden var litt roligere her, men også med tanke på eventuell velt. Nå vi kom på spissen av hvor sjøen kveiler seg inn mot Raudåna, så valgte vi å krysse rett over mot den største holmen som ligger ved sørlig bredde. Kraftig vind gjorde at denne turen var krevende på mange måter. Vi merket at det var nødvendig med kontinuerlig padling, hvis ikke tok vinden kanoen på tvers av bølgene. Vi kom oss likevel greit over, og fortsatte mot utløpet av sjøen. Etablerte leir i området Kvennsjø øst klokken 18:00, og da lå «indrefileten» klar til å gripes fatt i på morgenen etter. Mange kurante teltplasser på sørsiden av Kvenno her. En tidlig kveld ble avrundet med litt øl, lapskaus og god varme i teltet. Erfaringer dag 2: Poncho: Kan være kurant å ha med som padleutstyr. Ikke bare som ekstra beskyttelse mot regnet, men også som en god hjelp mot vind Bæring av kano: vi vet hva vi foretrekker nå, men gjerne tørrtren på dette før en eventuell tur, og da med sekker på. Vi fikk virkelig erfare viktigheten av kommunikasjon mellom padlere i en båt, og hvor liten påvirkningskraft den som sitter foran har i kraftig vind. Dag 3: Etappe Kvennsjø – området Hansbu Vår første utforkjøring sto for tur, og det som omtales som «indrefileten på Hardangervidda». Nydelig padle-etappe i starten, i fantastisk natur. Hær-menn som vi er, så både gledet og gruet vi oss til strykene, men det gikk veldig bra. Så spørs det om vi ble noe overmodig, for vi hev oss på det siste stryket i «indrefileten», og her kunne det gått galt. Vi traff en stor stein i bra fart, kanoen ble vrengt sidelengs, og fossevannet sprutet oppi. I en blanding av panikk og nødvendighet, så hoppet Olaf uti fossen og i en kombinasjon av å dra kano samtidig som Ronny padlet, fikk vi vrengt kanoen riktig vei og kastet oss videre. Bløt opp til livet, men en fantastisk morsom og lærerik opplevelse. Før vann 1154, var det stopp, og vi måtte opp med kano. Vi valgte å droppe hele vann 1154, og krysset i stedet N/Ø, mot den lille tarmen i sør-enden av Øvsta-krokavatnet. Dette var et veldig enkelt område å bære kano i. Resulterte at vi må dra kanoen to ganger over grunner før vi var ute på selve Øvsta, men tror dette var et bra valg. Øvsta var for øvrig et nydelig vann, og her ble det mye nyting av livet. Vi padlet helt til sørenden av Øvsta, så gikk vi rett øst forbi to små vann mot Midtra. Et skikkelig myrområde, noe som resulterte i at vi gjerne er de første i verden til å padle disse to små vannene. Gikk to ganger her. Kanoer først, og så hentet vi sekker etterpå. En optimal løsning på mange måter dette med å gå to etapper. Ingen bæring mellom Midtra og Nedsta Krokavatnet, men bæringen startet i utløpet av Nedsta hvor det ligger en stor holme. Vi bar over holmen, og padlet ned til Skrubbahylen, sør for Hansbu. Her ble vi litt usikre på hva vi skulle gjøre, men strykene her er store, så noe bæring måtte til. Vi bar kano uten sekker forbi de verste strykene, så satte vi kano på elva, og padlet/dro oss ned til den delen av Kvenno, hvor elva tar en 90 grader vinkel mot sør. Dette var morsomt! Dette er ca. midt i mellom Skrubbahylen og Sandvatn. La fra oss kanoen i det området, og gikk tilbake for å hente sekkene ved Skrubbahylen. Teltplass etablerte vi på nord-siden av Kvenno på et lite høydedrag mellom myrene, rett øst for Skrubbahylen. En god dag med litt mindre regn og vind. Middagen ble av sorten «pasta med litt kjøtt», og mye rømme. Atter en fantastisk dag. Dag 4: Etappe Skrubbahylen – Briskevatnet øst Startet 10:45 med trasking i myr. Vi bar sekkene helt ned i anløpet mot Sandvatn, før vi gikk tilbake og hentet kanoen. Så startet turen på Sandvatn. Dette vatnet var grunt, og Ronny som satt foran fikk jobben som spotter, og alt gikk bra. I enden av Sandvatnet, var det klart for den lengste bære-etappen med kano på turen. Vi startet med å bære kun kano over neset nord for Breidvadhølen, så hentet vi sekkene og bar de ned til Gunleiksbutangen. Litt usikker på tiden ned, men estimerer en god halvtime på dette. Her klarte vi også å nyte en lunsj, noe vi hadde vært dårlige på hele turen. Turen uten sekk opp igjen gikk raskt. Vi padlet over evjen etter Sandvatn, så bar vi kanoen ned til Tangen, der sekkene lå. Dette var rett ved siden av en stor hytte. Gunleiksbuvatnet var kanskje enda grunnere enn Sandvatn, men dette gikk også veldig greit. I enden av Gunleiksbuvatnet ligger etter vår mening en av turens mange høydepunkt, med fine stryk og noen naturperler å padle. En kjapp bære-etappe ned, før vi kunne sette kanoen på dagens siste vann, Briskevatnet. Her var vi litt slitne. Olaf som satt bak fikk muskelsmerter i ryggen, som nok skyldtes manglende padletrening. Ronny som satt foran å spottet kunne ikke spottet noe selv om det lå rett foran han. Når vi da kom til enden av Briskevatnet, så fant vi derfor ut at det var på tide å ta kveld. Klokken begynte samtidig å nærme seg 20:00 og mørket begynte å sige inn. Fant en flott leirplass med en liten strand, og her kunne vi se fisken hoppe. Her ble det igjen pasta med litt kjøtt i, øl og whiskey. (Til informasjon så hadde vi pakket med oss 1 øl til hver kveld og denne kosen ville vi ikke vært foruten.) Erfaring dag 4: Ved bæring i 2 etapper, så kan det være greit å kunne gå med sekk først. Dette fordi det er en del myr/kratt-områder, og en kan dermed rekognosere bedre sti til neste bæring med kano. Dag 5: Etappe Briskevatnet øst - Mogen (Startet med whiskey til frokost, kun fordi vi kan!) Oppvåkning på sandstranden nedenfor Briskevatnet. Fantastisk flott vær og her hadde vi god frokost og nøt livet godt. Padlet i 2 minutter før vi måtte inn med kanoen på land. Her er det noen stryk som er sikrest å unngå. Vi trasket med sekkene ned til Honserudvatnet, ut på nabben sør-vest for Honserudlega. Slet litt med å finne en god sti, men kom oss ned. Opp for å hente kano. Om vi var trøtte, eller hva, uansett så satte vi kanoen på vannet nedenfor strykene og padlet noen minutter inn i skogen mot sekkene. Dette ble atter en flott opplevelse, for det var et nydelig område med flott natur, og igjen et godt valg. Så var det å bære kano gjennom en del kratt før vi kunne hive oss utpå Honserud-vatnet. Dette er et lite, men veldig fint vann som ble padlet kjapt. Ned mot Vollevatnet, så går det to utløp og begge er ganske så brutale stryk, så dette er en sikker bære-etappe. Vi valgte å følge stien som går ved siden av Honserudfossen. Kort etappe, slik at sekker og kano ble båret samtidig, noe som fungerte godt etter hvert på turen. Vollevatnet trodde vi egentlig var ganske lite, men det viste seg å være større enn vi trodde. Men igjen en fin padleetappe. Et lite stryk før vann 1028, en bæreetappe på et par minutter var det som måtte til på den. I enden av vann 1028, så var det en del små-stryk. Her loset vi kanoen ned med sekker oppi, med hjelp av tau foran og bak. Dette hadde vi prøvd noe tidligere på turen, men det ble skikkelig utprøvd her. Kan fungere, så lenge en har tid og planlegger godt. En må være forberedt på å små-vade litt med denne løsningen. På Sandhøl begynte vi å nærme oss slutten på padleetappen. Vi padlet inn på land rett sør for Sandhylstøylen, ikke langt fra stien. Her ble det en lengre pause, med mye prat om turen og tørking av utstyr. Ganske vemodig å pakke ned kanoen, for det var ensbetydende med at turen nærmet seg slutten. Så var turen kommet til den siste store traske-etappen. Her kan en velge mellom en sti som følger elven eller en som går lengre opp. Vi tok stien i høyden basert på at vi tenkte vi skulle få se mer av terrenget og det var en flott tur. Vi så underveis at det var bra vi ikke padlet nedover mot Mogen, for det var en del seriøse stryk her nede. Kom etter hvert til bebyggelse, og gården Argehovd. Her var det satt ut en hvilebenk hvor vi nøt livet. Så var det ut på grusveien ned til Mogen. Mogen turisthytte var også en flott hytte, større enn vi trodde. Her ble det en øl og aquavit, noe som gjorde at den siste etappen ned til teltleir ved båtplassen gikk i en durabelig fart. Siste felles middag i teltet klokken 22:00, hvor vi også drakk opp restene av alkohol før vi tok kveld. Erfaring dag 5: På dag en så var kanoen festet godt på sekken, noe som gjorde at sekken satt godt på ryggen – ikke vinglete/topp-tung. På vei til Mogen var sekken fryktelig ustabil/dårlig pakket. Ergo kan det være smart å notere seg/ta bilde av sekken, slik at man får festet denne like godt på siste etappe. Dag 6: Ex-fil Vi heiv oss på Fjellvåken 2 som skulle ta oss ut til Skinnarbu på morgenen. Tanken på å padle ut til Skinnarbu hadde slått oss, men vi var glad vi droppet den tanken. Dette er langt, og vi ser for oss at forholdene må være optimale for å kunne utføre dette. Båtturen ut tok ca. 1 time og 15 minutter. Fremme på Skinnarbu, var det bare å hive oss i bilen å sette snuten hjem etter noen opplevelserike dager. Erfaringer fra turen Smart: Proviant: Vi prøvde oss med tørking av middager i dehydrator på forhånd. Eksempel: Lapskaus på 1,3 kg fikk vi ned til 237 gram. Dette er vektbesparende og enkelt å utføre. Saft-tabletter: Erfaringsmessig så blir vi lei av å drikke vann. Disse tablettene veier lite og kan blandes ut i mye vann Valg av telt: God takhøyde kombinert med god plass kontra tradisjonelle fjelltelt. Vi hadde i tillegg et telt uten innertelt og bunn. Fungerte utmerket samt vektbesparende. Kos: Høyttaler, vin og øl – kanskje ikke et must for alle, men for oss verdt å bære på. Chair-kit: Når man er litt oppi årene, så dette et must på lengre turer. Et godt fotoapparat, telefon er ikke godt nok. Heller en flaske ekstra med bensin/gass enn andre ting. Vissheten om at man kan tørke klær og varme seg i teltet er motivasjon. Avispapir for å tørke sko på nattestid. Hva kunne vi vært foruten: Solcellepanel – benytt heller en kraftig powerbank (som vi for øvrig også hadde med oss ) Vi kunne ha vært flinkere til å legge igjen mye av proviant og snacks. Trodde nok at vi skulle spise mer enn det vi gjorde. Dropp de siste «kjekt å ha tingene» som en stapper inn i topplokk og sidelommer etter at sekken er ferdig pakket. Følg pakningsplan!

Så var det vår tur igjen! Årets høydepunkt – ni dager i marka, planlagt i over ni måneder. Kjærester, samboere, barn og husdyr ble overlatt til seg selv, mens harr, ørret, gjøk og sisik skulle få gjennomgå. For tredje gang. (Turrapport hentet fra www.granbartur.no) Helt på bærtur Vi startet med en rolig oppvarmingsetappe, inkludert vafler og øl, ombord på Fæmund II fra Jonasvollen til Røa. Det var mer enn nok og plenty med folk på båten så vi tenkte det skulle bli folksomt i marka. Været var upåklagelig, og mens Fæmund II gled nordover i medvind stod vi på øverste dekk og beskuet Femundsmarka, med eventyr og forventninger i blikket. Første marsjetappe gikk langs Røa og opp til Langeggtjønna via DNT Hotell Røvollen. Langeggtjønna er en severdighet virkelig verdt turen hvis en er i nærheten. Stien går, praktisk talt, gjennom vannet på en morenerygg fra siste istid. Morenerygg som deler Langeggtjønna på midten. Veldig spesielt, altså. En kan jo si at Femundsmarka er full av disse moreneryggene, men akkurat her på Langeggtjønna ligger den som en molo og deler Langtjønna i to. Molter var det også her… masse molter! Vi måtte bare kaste av oss sekkene og ta en rast i det vi kom over ei vakker og moden myreng. Moltefråtsing! Det skulle ikke bli siste gang – vi hadde lagt turen midt i moltesesongen. Langeggtjønna kunne by på nordavind og smale, krokete bjørker, steinrøys og småfisk. Vi strevde litt med å finne ålreit leirplass til tre sultne vandrere med hvert sitt hengende soverom. Første fisken beit på i det sola rant – en liten ørretpinne. Femundsluken Dag nummer to skulle bli en lengre marsj på kartet. Vi hadde lagt opp ruta slik at vi skulle ha en blanding av severdigheter, lengre vandreetapper og flere dagers leircamping. Førstnevnte fant vi overalt– noe som førte til at planen røk allerede andre dagen. Det var kort mellom steinrøysene og langt mellom pausene. Moen beskuer Svuku i det fjerne Vel inne i marka mellom pytt og stein fant vi oss et lite rike med leirplasser, hemmelige fiskevann fulle som oppdrettsanlegg og molter og blåbær(!). Kokken Andreas beordret oss på bærtur. Krokåthåen serverte fine modne moltmyrer Pannebrød med rørte molter og blåbær til frokost Med medbrakt melblanding tryllet han frem nybakt pannebrød og moltesyltetøy til frokost. Herre min hatt! Som om ikke det var nok, stod det både abbor og ørret i kø etter sluken når det nærmet seg middag. Temmelig hemmelige fiskevann hvor abboren bor. Kobbersluken er vår venn. Nei, maken til fangst på en ukes tur hadde vi overhodet ikke forventet. Utenom sik og røye, ble det halt på land alle slag som er å oppdrive i marka. Andreas fikk opp en harr på 1,3 kg – og det med ei enda større gjedde på los! Det var like før dobbelfangst. Vi spente for med stålfortom og terget på oss gjedda – uten hell. Mer hell hadde vi senere en kveld i et myrhøl av en pytt. Der satte den ene seg for å mage fisk etter dagens ekspedisjon, mens de to andre lot kobbersluken fly gjennom kveldsskumringen. Der beit det altså på fire fine ørreter på over kiloet og det hele var gjort på under ti kast. Vi reddet kveldsmaten, kan du si. Det hører jo med til eventyret at det avstedkom, mildt sagt, velmenende råd og elevert blodtrykk da vår kjære Egil – siste tilkomme i reisefølge – tok til med å lete etter spolebremsen, mens ørretkiloet halte og dro i kobbersluken. Vi kom oss alle på land til slutt. Ørreten også. Det var lagom stemning rundt pinnebålet den kvelden. 1,5 kg ørret.. antakelig turens største overraskelse. Middagsmenyen la opp til fiskemiddag annenhver dag. Vi led aldri noen nød av den grunn. Abbor og smør og sprøstekte kreklingbær. Over til Hedmark Tredje eller fjerde dagen (eller var det femte) pakket vi sammen og rev en leirplass vi gjerne kommer tilbake til, og pekte snuten mot tidligere kjente adresser som Grislehåen og Fløtebua ved øvre Roasten. Det ble tid til lunsj og en prat med et annet reisefølge ved Fløtebua, før turen vasset over til Hedmark-siden av Røa… .. .og videre opp i terrenget mot Krokåthåen – eller skal vi si søppelcampen? En aldeles nydelig beliggenhet ved foten av Svuku som bar tydelig preg av høy trafikk og slitasje. Reinsdyrtråkk midt i leiren Vandringen videre i marka førte oss oppover langs Grøtåa i håp om å finne fiskevann og et sted vi kunne krysse. Vi svingte innom Grantjønna, fisket litt og spiste lunsj. Vi hadde håp om å finne leirplass her, men vindretning og forventede mengder med nedbør gjorde at vi krysset (tørrskodd! takk, Herr Bever) og trakk nedover langs Grøtåa på sørsiden. Tørrskodd over Grøtåa Midt i et reinsdyrtråkk fant vi oss en opparbeidet leirplass med fiskemiddagen vakende i kulpen like ved. Herlig! Hjemturen og siste transportetappe gikk straka vegen over Falkfangerhøgda til Haugen gård, kun avbrutt av en liten teknisk hvil ved Oasen. Atter en finfin tur i marka med mange, mange fine små og store øyeblikk. Vi sees igjen!

En av sesongens aller fineste føringsturer gikk til Store Austanbotntinden tidligere denne måneden med to spreke damer! Store Skagastølstinden sett fra 1800m-steinen på Austanbotntinden Utsikt fra Vestre Austanbotntinden Opp den siste hammeren før toppen

Fikk veid opp skikkelig for gårsdagens avbrutte toppturforsøk med en tur til selveste Galdhøpiggen i dag. En del snø og en del folk og perfekt vær. Artig opplevelse.

Ble tur til Furunebba i Sunndalen i dag. Gikk fra bilen kl 01.40 og brukte hele 6 timer opp til toppen. Krevende pga snøforholdene over 1100m. Dette ble nok en av de fineste turene jeg noensinne har hatt i oktober. 18,7km, 1700 høydemeter.

Det er nesten umoralsk å legge ut vakre høstbilder fra Troms, samtidig som sørvestlandet blir skylt på havet, men vi prøver likevel. Rekkeviddeangst pga vakttelefon var fortsatt tilstede på søndag, så @TerjeH og jeg testet en ny rundtur i nærområdet. Startet ved Slettaelva skole og fulgte anleggsveien til Mellomvatnet. Deretter brukte vi kart og linjal og skar direkte opp mot Finnlandsfjellet. Derfra var det god sti ned mot Slaktarhaugen og videre ned til veien. Det er tydelig at stisyklistene koser seg i området fra Slaktarhaugen og ned. Det var bygd opp både doserte svinger og spretne hopp. Velbekomme. Mellomvatnet med Kjølen bak. Vatnet er en del av vannforsyninga til Kvaløysletta, derfor anleggsveien. Stien til Kjølen går til høyre for vatnet. Ingen sti i retninga vi skulle, men greit å gå. Utsikt mot Tromsdalstinden og Hamperokken. Uvant å være her oppe uten ski på beina. Vi hadde egentlig tatt noen fine bilder av Tromsøya, men når vi kom heim viste det seg at det vi håpte var hissig bråtebrenning var husbrann nær sentrum, så de bildene var ikke så koselige likevel. Kitti sine rein er turistvante: "Fotograf i sikte! Pensida fram, inn med magen, geviret i relieff mot Bentsjortinden! - Hold! Hold! - Puh, der gikk de"

Etter jobb på mandag i Trondheim gikk turen til Sunndalsøra for en kveldstur og nattetur. Noen utsiktsbilder fra Vassdalshaugan. Hovsnebba (1554m) Fulånebba (1429m) Hoåsnebba (1550m) og Langrabbpiken t.h. (1509m)

Er på tur med min sønn ved Graveråsen på Hurum. Ser dere Satan sjøl i bålet?

Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.

Sesongens første topptur på ski gikk til Loftet (2170m) i Jotunheimen i går. Knallvær og fine temperaturer. Ikke så mye snø enda, men den som leter finner!

Endelig var det klart for en ny fisketur i Reinheimen nasjonalpark, et av årets absolutte høydepunkt. Planen var å starte ved Grønnningsæter i Valldalen og følge Steindalen oppover. Her ligger det flere spennende fjellvatn som kultiveres av Norddal fjellstyre. Min plan var å gå opp til Heimste Knutskoppvatnet, og neste dag videre til Sylkoppvatnet. Her skal det være mulig å få fin fisk, og det var jo som alltid målet. Det er et historisk sus over å traske i Steindalen. Her går nemlig Valldalsleden, som er en Pilegrimsled i fotsporene til Olav den hellige. Da han rømte landet vinteren 1028-1029 gikk han i land med skipet sitt i Valldal, gikk derfra over fjellet til Lesja, og videre over Dovre. Leden er nå merket, og kan følges hele vegen til den kobler seg til Gudbrandsdalsleden. Jeg er ingen religiøs mann, men dette var jo faktisk litt stas. Til og med for en enkel hedning som meg, og hvem vet? Kanskje Olaven tok en liten "pitstop" ved de samme vatna jeg skulle besøke for å sikre middagen? Pilgrimsleden i Steindalen. Det var meldt dårlig vær de to dagene jeg skulle være på tur, men da jeg ruslet oppover Steindalen på morgenkvisten, var det faktisk antydning til litt sol. Det går en tydelig sti her, og det var ingen problem å følge den. Jeg traff på et par karer som kom fra Tjønnebu, og hadde prøvd fiskelykkene i vatna rundt denne flotte DNT hytta. Etter en drøy time tok jeg av stien østover, mot elven som renner ut fra Heimste Knutskoppvatnet. Herfra fikk jeg en drøy oppstigning til vatnet. Grunnet et litt dårlig rutevalg måtte jeg streve litt ekstra før jeg var oppe. Om noen skal ta samme turen, vil jeg tro den beste ruta er å følge elva oppover. Men det er fortsatt veldig bratt, så vær forsiktig. Da jeg endelig fikk satt opp teltet ved utoset til vatnet, kom det dårlige været som var meldt. Jeg registrerte at det fortsatt lå is på deler av vatnet, og vi var da i midten av august. Det sier vel det meste om sommeren på Sunnmøre i år. Siden det ble så surt og kaldt, la jeg meg i teltet for å få varmen tilbake og ta en liten kopp kaffe. Ingen grunn til å stresse her i gården. Steindalen.Oppstigningen til Heimste Knutskoppvatnet.Det ble et bra slit oppover her.Så var jeg endelig oppe.Fortsatt isflak på vatnet. God sommer!Grei teltplass ved utoset.Kaffekok! Etter noen rolige timer i teltet, kunne fiskeriet endelig begynne. Det var fortsatt rimelig kjølig og det ble ikke akkurat storfangst. En liten ørretpinne ble landet i ei lita tjønn like vest for vatnet, den fikk leve videre. Her fant jeg en slags varde der en flat stein var satt opp på høykant, det kunne se ut som noen hadde risset inn en B på steinen, lurer på hva dette kan være? Rundt store deler av Knutskoppvatnet er det umulig å gå, bratte berg og steinur gjør det helt uaktuelt. Men noen steder kom jeg til og fikk fisket en hel del. Da jeg og Kathrine var her i 2014 fikk vi en del fin ørret her på rundt 400 gram. Nå var det helt dødt. Den gang kom vi ned andre siden av vannet, etter å ha gått opp Litlelangdalen. På vei tilbake til teltet etter en solid fiskerunde, så jeg en steinformasjon ved utoset som så menneskeskapt ut. Etter å ha studert denne nærmere ble konklusjonen at dette var restene av en Bågåstø, som ble brukt under den gamle villreinjakten. Dette er en slags oppmuret halvsirkel som fangstmenn (eller kvinner) kunne gjemmes seg bak, til villreinen nærmet seg. Da stod de klare med spyd eller kanskje pil og bue. Jeg kunne nesten se for meg hvordan villreinen kom ruslende uvitende om faren som ventet. I denne trange dalen var terrenget nærmest formet som en flaskehals, noe som gjorde at rømningsmulighetene var små. Med andre ord så er det gode sjanser for at noen heldige fangstmenn har sikret seg villrein middagen akkurat her. Det var mer enn hva jeg kunne skryte av. Lite fisk å få i Heimste Knutskoppvatnet.Bratt rundt store deler av vatnet.Hit, men ikke lenger.Lite tjønn nord for Heimste Knutskoppvatnet.Hva kan dette være/bety? Plassert ved det lille tjønnet nord for Heimste Knutskoppvatnet.Dagens fangst.Restene av en Bågåstø.Bågåstø, dette var jo ganske likt. Bildet er tatt av informasjonsskilt på Tunga fra en tidligere tur. Utsikt mot Tjønnebu. Bak første høyden ligger Krynkelvatnet. Der skal jeg prøve fiskelykken.Våte sko, savnet de gamle lærskoene på akkurat denne turen her.Nysnø på toppene.En kaffekopp mens jeg grublet på villreinjakt fra gamledager. Fascinerende. Neste dag var det på tide å pakke sammen og bevege seg mot Sylkoppvatnet. Været var noe bedre i dag, og det gikk greit å gå ned igjen bratta jeg kom fra. Så var det å gå opp en ny bakke, som selvsagt var stupbratt den også. Etter en halvannen time var jeg fremme. Dette ble en virkelig flott dag. Sylkoppvatnet var blikkstille, og Sylkoppegga kunne speile seg i det krystallklare fjellvatnet. Her oppe var det stort sett steinur, og det var dårlig med teltplasser. Selvom forholdene ikke var de beste fiskemessig, fikk jeg faktisk landet en ørret på ca halvkiloen. Det var ikke mange vakene å se, men noen var det. I mitt hode betyr det at her oppe går det stor fisk. Så satser vi på at akkurat denne gangen har jeg rett, selvom tidligere erfaringer viser at det er tvilsomt. Etter å ha brukt dagen her oppe ruslet jeg etterhvert tilbake til stien i Steindalen, og gikk de siste kilometerne tilbake til bilen. Nok en tur i Reinheimen var over. Ned bratta igjen.Der inne lå Sylkoppvatnet.Bratt oppstigning her også gitt. Sylkoppvatnet.Stort sett steinur rundt hele vatnet.Lunsj.Blikk stille og krystallklart.Det vart en fisk her også.Utoset, mot Steindalen. Skrytebilde.Et siste kast før jeg tok turen tilbake til bilen. Dette ble nok en herlig tur i Reinheimen. Det gir en ekstra dimensjon til turen når du vet du går i fotsporene til Olav den Hellige. Og ikke minst når man finner fangstminner som kan være svært gammel. Jeg har prøvd å finne ut hvor gammel en slik Bågåstø kan være, men det varierer veldig. Etter å ha googlet litt fikk jeg bekreftet at denne Bågåstøen jeg fant, allerede er registrert av Nasjonalparkstyre til Reinheimen, det viser seg at det finnes massevis av slike fangstminner rundt omkring i nasjonalparken. Det er bare å holde øynene åpen. Jeg har sendt en mail til en av naturforvalterne i området og spurt om de har en anelse om hvor gamle disse Bågåstøene er, så får vi se. Og om noen har en anelse om hva den steinen ved det lille tjønnet kan være blir jeg glad for tilbakemelding. For meg så det ut som noen hadde risset inn en B, se på bildet og gjør din vurdering. Takk til Reinheimen for denne gang, vi sees igjen. Noen flere bilder av Bågåstøen her: Flere bilder av den "mystiske" steinen: Adios! Se hele artikkelen

Et område vi lenge har hatt lyst til å besøke er Aursjøen i Lesja kommune. Dette er et stort vatn som tidligere besto av tre innsjøer, før det i 1953 ble demmet opp, og Aursjømagasinet så dagens lys. Aursjøen strekker seg ca 23 km og er lett tilgjengelig om man kjører Dalsideveiene fra Lesja. Etter noen teltnetter i Eiunndalen, bestemte vi oss for å ta inn på ei hytte denne gangen. Valget falt på Grynningslibua, ei lita koie med to senger, gassbluss og en vedovn. Akkurat det vi trengte. Da vi kontaktet Lesja fjellstyre var hytta heldigvis ledig de neste dagene, og dagen etter kunne vi hente nøklene i deres lokale i Lesja. Toppers! Nå skulle de neste dagene brukes til rolig friluftsliv med fisking i og rundt Aursjøen, og dagsturer for å utforske dette området. Så var det på tide å utforske Aursjøen-området. Grynningslibua ble en skikkelig positiv overraskelse. Ei sjelfull lita koie som var akkurat så liten og koselig vi hadde håpt på. Der var også et naust med tilhørende robåt som vi kunne bruke fritt. Et veldig bra tilbud som vi dessverre ikke fikk benyttet oss av, siden det stort sett blåste kraftig de dagene vi var der. Første kvelden gikk vi langs land med fiskestangen og bare gjorde oss kjent med området. Tormund fikk leke i lyngen, og far sjøl fikk fisket. Da kan man ikke klage, til tross for at det ikke ble et eneste napp. Det var virkelig flott her, og til tross for et par høyspentlinjer som ikke helt passet inn, var det ikke vanskelig å trives. På kvelden kunne vi trekke inn i koia og fyre opp i peisen så det ble en liten lunk og minstemann kunne sove godt gjennom hele natten. Akkurat slik vi ønsket det.Så var det på tide å utforske området rundt hytten.Jaggu flott her ved Aursjøen.Liten tvil om at Aursjøen er regulert. Naust med tilgjengelig båt. Veldig greit å parkere her også. Ca 50 meter fra hytta.Kveldskos med med ekte kokekaffe. En av dagene tok vi oss en dagstur til et fjellvatnet som lå like vest for fjelltoppen Bjørnhovda. Dette ble en virkelig flott tur langs Aursjøen før vi tok av opp etter elven Skjellbreia, og tilslutt kunne nyte noen timer ved Skjellbreidvatnet. Et virkelig idyllisk lite vatn der det kokte med fiskevak, men som sikkert alle de få leserne av denne lille bloggen forventer, ikke et napp. Men vi koste oss virkelig her, og bestemte oss for at om noen år skal vi tilbake, men da med telt. Det å følge Skjellbreidalen videre oppover virker svært fristende, og er herved satt opp på den svært lange "turer som skal gjennomføres listen". Da skal Tormund få bære egen sekk, bare så det er sagt. Så var det på tide med en ny utflukt.Skjellbreia, der den renner ut i Aursjøen.En som begynner å bli trøtt. Vi passerte brue og gikk oppover langs Skjellbreia på nordvestsiden.Skjellbreidvatnet.Hit vil vi tilbake, med telt.Her "studeres" kartet flittig og nye turer planlegges.Innoset til Skjellbreidvatnet.Det gjør ingenting med en liten regnskur når man kan pakke seg inn i fjellduken.Her fiskes det i Skjellbreia og alle følger spent med.Lite fisk å få.Etter en lang dag fortjener store og små en solid middag.Akkurat stor nok plass.Til tross for at det var sommer, ble vedovnen brukt både titt og ofte.Helt greit å sitte her og speide utover. Utenom dette er det ikke så mye mer å fortelle om turen, annet enn at vi koste oss glugg ihjel. Og at kanoen som vi hadde kjørt rundt med på biltaket hele ferien, ikke ble brukt en eneste gang. Men det så jo litt tøft ut da. Ellers er det bare å takke Lesja fjellstyre for at de leier ut denne flotte koia, og tviler ikke et sekund på å anbefale den til andre. Spesielt om du ønsker lettvint friluftsliv, er dette midt i blinken. Her kjører du mer eller mindre til ytterdøren. Om man ønsker å loffe rundt i fjellområdene her med ryggsekk og fiskestang, er mulighetene mange. Vi skal ihvertfall tilbake. Se hele artikkelen

Ble en rolig høsttur i dag på en av de lokale turstiene. Flotte høstfarger og hva er vel bedre en å nyte fersk kaffe med panorama utsikt ned mot hjembygda?

Inneklemt soldag... Yr melder om sol fra skyfri himmel, men kun i dag, resten av uken ser begredelig ut. Høst på nordvestlandet; det kan gå lang tid for en slik dag kommer igjen,men en vet aldri.. Pakker sekken, en tur innom jobb noen timer og med en god timesaldo på avspaseringerskontoen og en grei sjef så bærs det til fjells. Det er flere topper å velge mellom i nærområdet, men valget faller på Sprovstind på Ørskofjellet. Tar den korteste veien opp alpinanlegget i god driv opp på Sandfjellet (1065m) så er dagens trim også i boks. Fra denne toppen er det litt ned før siste kneik opp til Sprovstinden (1194m). Nå går det i rusle temp, nyter fjellet, solen og naturen rundt. En lang pause med niste, kaffe og sjokolade på toppen, før en begynner på turen ned igjen, i sneglefart - har ikke noe hast med å komme ned i bilen. Full uttelling av en solskinnsdag. I

Har vært på en liten padletur i naturens eget fargekart.

Ikke akkurat fjelltur, men var ute å prøvde meg på nordlysfoto i natt 😊 Tustnafjella mot lyset fra Kristiansund: Nordlys over Heringsøya med Smøla i bakgrunn: Nordlys over Bergsfjellet med Aure sentrum foran: En flott natt å være ute i 😊

Da blir det test av Zpacks tarpen ved Atlanterhavsveien. Flott himmel i kveld, blir fint å vokne til dette i morgen.

Etter ukesvis med gråvær og regn her på østlandet så snudde været endelig. På Fredag så hadde jeg tatt meg fri da det var meldt strålende vær, og våknet til sol fra skyfri himmel. Da var det bare i grunn å klargjøre en dagstursekk. Jeg er såpass heldig at jeg har turterreng kort avstand fra døra slik at jeg bare kan spassere direkte ut Jeg hadde bestemt meg for å ta en langtur i dag og tste formen litt. Jeg liker å ta en lang dagstur i ny og ned for å sjekke formen. Planen denne dagen var å få med meg 4 topper og turen ble en blanding av asfalt, grus, stier og frinavigering i terreng. Første delen av turen ble en ren transport etappe opp til selve tur terrenget. En kort rapport følger per bilde nedover På vei opp til første målet, har ruslet denne mang en gang før. Høstfargene er virkelig noe for seg selv på denne tiden. Første stopp på noe som kalles Raubergkastet, her er det en turkasse med bok. Etter Raubergkastet kommer man til denne turens høyeste punkt (høyeste i kommunen) - Ruketuten! Det du ser på bildet er en stasjon for sikringsradio som står her oppe. Fra Ruketuten kan man se bort til Skrimfjella i det fjerne. Neste stopp etter Ruktetuten er Floretuten som ligger noen kilometer nord. Her er det desverre ikke opparbeidet noen tursti slik at det blir frinavigering i terrenget. Men det er vel verdt turen ut her når man får en slik utsikt. Vannet du ser heter Svartangen og er et populært firluftsområde for bygda. Her ble det en lenger stopp med mat og kaffe. Etter endel transport på grusveier etter Floretuten så kom jeg til Kinnaseter. En gammel seter som i dag drives privat og leies ut til diverse formål. Fra kinnaseter gikk turen over til Rognestulen, nok en gammel seter som er i privat eie. Ligger utrolig fint til opp i en li med utsikt ned mot bygda. Etter Rognestulen så var det på tide å bevege seg oppover i terrenget igjen til turens tredje turkasse som liger på Oppsalfjell. Her er det ingen majestetisk utsikt men terrenget er veldig fint. Når man går ned fra Oppsalfjell så komemr man til toppen av bygdas skisenter. Det har ikke vært drift her på noen år desverre. Men man får en fin utsikt ned over bygda På dette tidspunktet begynte jeg å kjenne det litt i beina så jeg var glad for at det ikke var altfor mange kilometer til turen var over... Noen kilometer rett nord for skisenteret ligger det høyeste punktet, Askjemåsen. Heller ingen utsikt her men et flott terreng. På vei ned fra Askjemåsen blir man belønnet med et flott utsiktspunkt ned i dalen. Herfra gikk turen bratt nedover og etterhvert hjem. Noe som passet slitne bein helt greit! Hele turen var en knall opplevelse og i dag nytes sofaen med sofabein

Etter en miserabel tursommer, med barn i hus og annet ansvar går ikke ting alltid som man håper på, ble det en lenge ventet telttur for jentene. Midt inne på Romeriksåsen ligger tre vann på rekke, Smal-, Kirkeby- og Gjerdrumsgjermenningen. Det går kjørevei inn fra Eltonåsen i øst, 50 Kr i bomavgift er en liten pris for å komme så nær turmålet. Ble en rolig natt med bare oss. Møtte en familie med bærplukkere med 40 liter bær i spannet lørdag kveld og en enslig jogger søndag morgen, ellers var det helt stille.

Angående "fotolys" i teltet så er det ingen ting som slår stearinlys/telys.(Selv om fjelljentebildet hadde flott stemning) Det gir mye mer naturlig farge og finere lys enn noe jeg har testet av LED. Som vanlig et bildeeksempel: Helsport Svea 4 Camp by Espen Ørud, on Flickr Og jeg synes det er kurant å tilpasse lyset. Jeg bruker gjerne 2-3 telys tidlig på kvelden mens himmelen er "lys" og på det mørkeste så kan jeg være nede i ett telys som kanskje delvis må dekkes til for å ikke gi for mye lys. Vi tåler et eksempel til? A moment in time by Espen Ørud, on Flickr

Vannkokeren slutta å virke så dro for å kjøpe ny. Blir sikkert fornøyd med Fjellreven Keb jakka jeg kjøpte istedenfor 😯

Velferdssamfunnet dekker ikke redningsaksjoner, når den frivillige redningstjeneste reiser til fjells! Den kostnad dekkes ene og alene av de frivillige. Det er utelukkende de Norske Alpine Rednings Grupper som velferdssamfunnet tar højde for, og som er med i statsbudsjettet - med en vel så beskjeden sum skal siges! Bregruppene (Røde Kors), Skredgrupper, og almindelige hjelpekorps dekker alt selv av egen lomme og innsats. Mange av vi som er aktive i hjelpekorps, NARG, skredgrupper o.l.kommer med kritikk - berigtiget kritikk! Når en for n'te gang går halve natta for å guide folk ned fra fjellet, uten at det reelt er tale om fare for liv og helse begynner en å bli lei! Her skriver jeg "guide", for det er det som er tilfellet. Ikke holder de på å dø, ikke er de skadet, ikke er de i fare. De har rett og slett bare vont i viljen, og har valgt tur langt over evne - og gjerne med for lite utstyr, i total mangel på selvinnsikt og forståelse for hva de driver på med! Da går de seg "skår fast" i fjellet, finner ikke stien da det (overraskende nok) ble mørkt, blir redde da de i 3. taulengde finner ut "at her var det bratt og langt ned" og ikke klare å ta seg hverken "opp eller ned" etter å ha klyve-klatret i flere timer... - Og her snakker jeg ikke om Turister fra Asia på Trolltunga, men turister fra Norge i norske fjell! Du er velkommen til bruke fritiden din og pengene dine på 100 utrykninger for mye. Reise fra familien din og miste 100 fotballkamper til ungen din, eller 100 lørdags kvelder med sosialisering og familie kos! For å traske rundt i fjellet for åt hente folk som "burde vite bedre" - vel og merke! Redningstjeneste slik som den fungerer i Norge i dag, er 100% avhengig av frivillige som bruker tid og penge på innsats og for å spesialiserer seg på å redde liv og helse til folk fra "velferdssamfunnet". Dette gjerne unner mer eller mindre vanskelige forhold og i mer eller mindre risikofyldt terreng. Å få hjelp er en selvfølge, slikt er det og blitt fjellet. Samfunnet forventer er "noen" stiller opp når nået går galt - også i fjellet! DET ER BRA! Alle kan være uheldige, og vi som medmennesker og samfunn må hjelpe de som trenger hjelp. Vi som er med i den frivillige redningstjeneste stiller opp fordi vi mener DU fortjener alt den hjelpen du kan få - når uhellet er ute! MEN(!!!) da må og "samfunnet" kunne forvente, at DU og folk som reiser på tur i Norsk natur, har selvinnsikt, erfaring og evner til å gjennomfører de prosjekter de kaster seg ut i! Du blir ikke overrasket av mørket - ALLE vet det blir mørkt! Du blir ikke overrasket over at en lang og krevende tur er ... lang og krevende! Du holder ikke på å dø om du har vont eller ikke er 100% komfortabel slikt som hjemme i solsengen på villaveien. Legger du ut på tur informerer du de du holder av, og som holder av deg, om hva type tur du skal på. Du har gitt de en forståelse av egenarten av det du driver på med i naturen, og de konsekvenser det har å ferdes i utilregnelig og uforutsigelig natur. NÅR du legger ut på tur PLANLEGGER DU TUREN og FORBEREDER DEG PÅ AT DET OG ER EN MULIGHET AT ALT IKKE GÅR ETTER PLANEN!!! Du informerer de som bør informeres om hva du forventer og hva som kan skje - uten at det behøver å betyde at du trenger hjelp. Men går det til helvete, er uhellet ute, da springer jeg ut av døren med sekken på ryggen og blir borte fra jobben dagen etter på, om aksjonen dra seg ut. Skal den hjelpervilje overleve må samfunnet, og folk som ferdes til fjells endre holdning til naturen, det å ferdes i fjellet og det ANSVAR som følger med. Velferdssamfunnet må endre holdning til de folkene som som betaler med tid og penger, når friske, oppegående, voksne mennesker skal ha hjelp i ufarlige ikke kritiske situasjoner!

Ble ikke noe sol på søndag, så det ble en tåkete topptur. Uansett bare kos å bestige Skrommelnebba (1548m) med 40cm nysnø på toppen!

Hadde en tur til Kjeragbolten på søndag, en hard tur i bakrus

Gaustatoppen

Har kids som er oppvokst med å ligge under open himmel, eller under presenning, i ein grad som gjer at dei føretrekk det framfor telt. Dei har lagt ute i alt frå 20 minus til midnattsol på Svalbard, i skog og på fjell. Me starta dog med å ligge i grei "retrettavstand" til bilen, og avogtil med nødtelt i pulken. Om me ikkje fyrer gjennom natta, er det ofte med ein stor fora jervenduk, som me breier over alle som ei dyne, som held soveposane noko lunde tørre. No er dei to eldste store... Og turinteressa varierar i takt med kva andre tilbud som finnast den dagen. Men får dei tilbud om ei bilnær natt på skauen under open himmel, er det definitivt det som vekkjer mest engasjement, evt minst protestar. Det er rett og slett nokre av dei finaste turstundene me har. Så det er berre å legge i veg

I dag ble det først en tur med hundene til fjells, deretter merke/tracke tur til Tvinnaren 757. Vanna i Troms. Tok 6 timer, men så vel anvendte timer da😎

T-skjorteføre en tirsdag i slutten av september! Her er det bare å pakke sammen på jobb, heim og hive i seg litt mat og ut og avgårde i lag med @TerjeH . Vi havna selvfølgelig midt i rushtrafikken og brukte heile fem minutter ekstra fram til startstedet i Tromsdalen (tygg litt på den Oslobeboere...). Jeg er den lykkelige innehaver av vakttelefon med responstid denne uka, så turen måtte legges opp deretter. Kløftebakken går rett opp fra Tromstun skole. Her kan man få både puls, melkesyre og blodsmak dersom man liker sånt. På ca 400 meters høyde svinger man østover en liten kilometer før man kravler seg ned til lysløypa og tilbake til start. 5 kilometer og 470 høydemeter. Heime i god tid før mørkets frambrudd. E det 'kje vakkert? Og bratt. Vi ser bilen. Tromsdalstinden i ettermiddagssol

Eg vakna opp slik i dag: Har alltid med meg telt, men under enkelte værforhold syns eg det er bedre å køyre cowboy-stil. I natt var det mild temperatur, skyfri himmel og ein del vind som held myggen unna. Perfekt for ei natt under stjernehimmelen! Når det i tillegg er vanskeleg å finne ein god teltplass i ly for vinden så er valget enkelt. Eg orkar ikkje kave med å sette opp telt i vinden berre for å kunne høyre på blafring i teltveggen heile natta, hehe.

Selv om jeg i over 25 år har tilbragt helger og ferier hos svigers i Senjahopen har jeg vært på forbausende få fjelltopper i området. Enten har man hatt andre ting å gjøre (kaker å spise) eller så har skodda hengt sid i fjellveggene. Men lørdag klaffet endelig alt og vi satte kursen mot sjefen sjølv innerst i Senjahopen, Roalden (862moh). Stien starter inne ved kirkegården og etter et par hundre meter med bortovermyr starter vegen oppover. Først intenst bratt, deretter bare bratt. Fram til 400 moh er føret preget av det som best kan beskrives som brattmyr: Blaut og sleip mose løselig festet på flåg. Roalden er en del av Midt-Troms friluftsråds TellTur-kampanje og stien er godt merket med blått. Det viser seg å være lurt å følge merkinga heller enn "den brede sti" på tur ned, ellers risikerer du plutselig å stå på kanten av et sted det er litt vanskelig å klyve opp og enda verre å komme seg ned... Opp til høyeste piggen skal vi. Lett skydekke, 10 grader i lufta og vindstille nede ved havet. Stigning ca 30 grader. Første bananpause etter en time. Senjahopen med Medfjorden og Nordlandet. Det er nok best å gå rundt for å komme til toppen. Lett å se hvordan isen har jobbet. Lagdelinga i fjellet er stort sett vertikal. Dette skapte store problemer under bygginga av tunnelen r gjennom Roalden som binder sammen Senjahopen og Ersfjordne. Arbeiderne støtte stadig på sjakter med råttfjell. Her har vi kommet oss opp Middagsskardet og har krysset bort til stien som kommer fra Bergsbotn. Studenten blei med på tur i dag og bærer kaffevann for sin mor. Fra venstre ser vi Burstindsvatnet, Lomvatnet og Indre Hestevatnet. Snart framme? Familien har en regel om at turen ikke har begynt på ordentlig så lenge man fortsatt ser bilen. Der nede ser vi kirkegården, parkeringsplassen og ... dritt, dette kommer til å bli en lang dag! Bortover egga mot Roalden. I et område stort sett befolket av fiskerbønder kan man la seg fascinere av deres fokus på husdyr når det kommer til å navngi fjell. Vi kan i bakgrunnern skimte Bratthesten, Litjehesten, Storehesten, Hestpiken, Innhesten og ikke minst Hesten. Snur vi oss mot høyre vil vi kunne se minst tre Purker. Endelig på toppen! Ingen sprell rundt toppvarden, for her går det beint ned på tre sider. Mellom "piggtoppen" og toppvarden er det ei stilig renne. Setter du utfor her ender du i fjæra. Stor toppvarde på trigonometrisk punkt. Varde og postkasse på "piggtoppen" litt bak. På toppen var det litt sniktrekk, men i dag var fjelldukene med. Siden herrene bar tungt blei det både Drytec-lunsj, sjokolade og kaffe med utsikt over Roaldsvatnet og heile fjellrekka. @TerjeH var også med og leder an nedigjennom bakkene. Bildet greier ikke å få fram hvor bratt det egentlig var. Vel tilbake på "Lodgen" blei vi møtt med nystekte anguskarbonader og kakebord. Helt grei dag. Knappe 4 km en vei, 900 høydemetre og 2,5 time oppover.

Temmelig høstlig her på Laksevåg også

En liten live-oppdatering her! 🤣 Nettopp vrengt av klær som var våte inn til huden og krabba inn i soveposen. Starta fra bilen litt etter halv elleve i kveld. Måtte kjøre i 20 - 30 km oppover fra Rjukan pga tett tåke. Etterhvert som jeg gikk oppover så begynte vinden å ta mer og mer, måtte sette støttetak med bena innimellom. Samtidig så var sikten like dårlig og vannet rant nedover skalljakken. Etter ca en km så begynte det å bli isete langs stien, dagsferske brodder var definitivt et bra kjøp. 😄 Droppa planen om å gå helt opp på toppen og slo opp teltet på en flat stein litt nedenfor turisthytta. Ligger nå i et telt som innimellom "filleristes" i vindkastene, men tror det hadde vært enda færre lenger oppe. Selv om jeg liker å kjenne på slike opplevelser, så er jeg glad jeg ikke klarte å få med noen av dere denne gangen. 😊 Satser på litt bedre forhold en annen gang!

«Pass på! Her har man ikke råd til å trø feil! Hvis man faller ned til høyre eller venstre blir man flat som en pannekake!» Jeg og pappa pakket dagstursekene tidlig, og dro av gårde fra Fjellsætra ved Nysætervatnet i skumringen på morgenkvisten. Været så ikke særlig lovende ut da vi kjørte mot parkeringsplassen ved Liasætra som var utgangspunktet for turen. Det var lavt skydekke og regnet pøset ned! Engsetelva Likevel bestemte vi oss for å gå opp til Patchellhytta, det er tross alt en fin tur opp dit. Yr hintet jo og om bra vær senere på dagen. Vi tok på oss fullt regntøy og steget av gårde. Bilde med sein lukker-tid Stien mot Patchellhytta fulgte Engsetelva oppover Liadalen, en dal med vakker natur! Drikkevann var ikke noe problem, vannet i elva smakte herlig, så jeg stoppet flere ganger for påfyll. Snart fremme ved Patchellhytta Da vi nærmet oss DNT – hytta begynte vært å lette, YESS! Kanskje det er en mulighet for å gå helt opp? Matpause Vi gikk inn på hytta, men det var ikke et eneste menneske å se, det ble en stille og fredfull lunsjpause. Vi hadde gått to timer opp hit, og kjente det allerede litt i beina, men det kunne ikke stoppe oss, vi hadde bare gått ¼ av turen, det er langt! Faktisk så er hele turen to mil hvis man går fra Engset. To mil er langt i seg selv, men når man må gå 1100 høydemeter opp og ned blir turen ekstra krevende! Nå begynner det å bli bratt! Toppen oppe til høyre i bilde Etter Patchellhytta begynte den bratte stigningen! Herifra skulle vi gå opp 750 høydemeter! Klatring med alle fire! Trærne var vekk, og det minket på mose og gress, vi måtte klatre i store steinrøyser. Etter en times tid i gjevnt tempo fra hytta var vi oppe på første «pukkel». Her var utsikten ganske vanvittig, men bedre skulle den utrolig nok bli! Jeg har ikke klatret mye i fjellet før, så dette var spennende! Har gått på mange bratte toppturer, men her måtte jeg bruke alle fire aktivt! For en utsikt! De siste femti høydemetrene var brattest, det var nærmest en loddrett vegg! Det var viktig å ta det rolig, puste og finne sikre tak til både armer og bein. Sikring og tau var ikke noe vi hadde, så vi måtte være forsiktige! YESS!!! Jeg kom meg opp på toppen! FY SØREN! Se på den utsikten da! Det er helt vilt! Jeg satt en liten stund på toppen for å nyte utsikten og hvile armene. Hendene mine ble skikkelig slitte etter mye klatring. Så var det å klatre ned igjen, jeg har hørt at mange sier det er aller verst. Jeg var litt skjelven de første meterne, men så fikk jeg teken på det. Jeg tok det rolig og kontrollert ned igjennom. Jeg syntes det var kjempegøy! Det bratteste partiet var unnagjort (litt synd spør du meg), og vi skulle gå tilbake på eggen vi kom opp. Ned til Patchelhytta brukte vi mellom en og to timer. Der tok vi, som på vei opp, en liten matpause før vi gikk videre nedover Liadalen langs Engsetelva hvor vi kom fra. Vinden ble sterkere på vei nedover, tror vi traff et godt tidspunkt på dagen å være på toppen! Vi brukte under to timer ned til bilen igjen, og da var beina sånn passe gåene! Jeg kan bekrefta at man kjenner 20 kilometer totalt og 1100 meters høydeforskjell hver vei! Å bestige Slogen har vært en super tur, kanskje min aller råeste topptur. Så hvis du er i området så anbefaler jeg turen, selvfølgelig bør du ikke ha høydeskrekk. Flere innlegg fra turen min i sunnmørsalpene finner du her: Flotte høstfarger og iskaldt vann i Sunnmørsalpene! Luftig på Roaldshorn 1230moh!

Fjellsport har tilbud på tarp i dag. Er enig i utsagnet om at den har godt plass til flere, burde jo få plass til alle Fjellforum-medlemene under en 19 kvadratkilometer stor tarp? 🤣

Hei Eg er ny her på forumet, men vil gjerne vere aktiv. Eg har ein blogg som brukast til veldig mykje turblogging - får mange positive tilbakemeldingar på han. Her kan de lese siste historia: https://ladyingunn.blogspot.no/2017/09/turblogg-no-veit-eg-kva-eg-kunne-sja.html. Eg bur i Sunndal på Nordmøre, og turen gjekk opp lia her i bygda eg bur. Der er det mange mektige fjell på opp mot 1800 meter som dei mest vågale kan gå. Det kjem nok ikkje eg til å gjere nei

I dag var jeg en tur på butikken, nærmere bestemt på Vestkanten kjøpesenter i Loddefjord Startet ved Kringsjå på Laksevåg, og tok først turen til de gamle forsvarsstillingene ved Kvarven. Der ble det å sette mobilkameraet på 10 sek forsinkelse og løpe/hoppe på plass for posering foran kanonløpet som peker mot Askøy - tror jeg snart må få anskaffet en sånn bluetooth-utløser i stedet for stressingen: Derfra gikk videre oppover mot toppen, det var skikkelig varmt og jeg måtte ta et par pauser for å ikke svette så mye. Men opp kom både jeg og andre: Etter å ha slappet av litt, gikk ferden nedover til Loddefjord for litt mandagsinnkjøp, før det ble buss tilbake til Laksevåg - en fiiiin tur på butikken Tillegg: Glemte jo å nevne at toppen altså er Lyderhorn (396 moh)

Fra Canada, samme dato i fjor høst. Topptur til Mt. Norquay i Banff National Park.

Enig i at stearinlys gir bedre farger for "opplyst telt" utenfra. Men har sett noen bilder innvendig som er opplyst med hvite led juletrelys fra europris. Det gir et svært jevnt lys i teltet. Og vi tåler kanskje noen bilder til av lysende telt i nattemørke? Hilleberg Niak (rødt telt) med Black Diamond Moji teltlykt som lyskilde (Mine erfaringer med teltykten/test) Hilleberg Allak (Grønt telt) med stearinlys som lyskilde.

Gikk opp på en lokal fjelltopp med en kasse og boks med tilhørende bok. Styrer en del med den lokale fjelltrimmen, og dette er en topp som vi skal ha med neste år. Har vært mye jobb for å få ting på plass slik at vi kan merke der vi ønsker. Det går en enklere vei/ATV spor lenger inn, men det er rasfare og dette må vi bare ha forståelse for. Langfjorden er ellers en mye brukt innfallsport til Lomsdal Visten. Toppen ligger midt på dette bildet og heter Dalaunfjellet. (Frost i morges og sommerdekk..jeje) Siden vi nå merker opp her blir det anledning for å gå Hommelstø Skyline ( utsiken fra bygda der inne), som er hele den fjellrekken på bildet. Kreativ innbygger som har laget mye morro langs med veien der inne.. malte sykler, ovner, senger osv, men artig tekst.. Formidabel utsikt mot kysten og inn mot Breivasstinden og Lomsdal/visten. Lite snø. Fin tur, men jeg surret med GPS og ser jeg brukte dobbelt så lang tid som i 2005! http://kjiver.no/dalaunfj.htm er fra akkurat samme turen den gangen man skrev turrapporter

Da er vi tilbake fra Rondane og fikk testet teltet i variert vær. Det ble både sol, regn, snø, vind og kraftige vindkast. Temperaturen antar jeg var et par minus på natta, men effektiv temp var nok nærmere minus 10 med all vinden vi hadde. Vi slet mer enn forventet med å finne teltplass da det enten var for vått eller for mye stein, men fant et egnet sted til slutt. Årsaken til at jeg kjøpte teltet var for at samboeren og jeg skulle ha et praktisk telt vi kunne bo i sammen. 2 utganger var viktig og ikke minst lufting. Teltet ble kjøpt på Fjellsport for 3 500,-. Så her er de første erfaringene: Vekt og pakksekk 2,9kg totalvekt (ikke sjekka på kjøkkenvekta). Sekken ble litt tyngre enn med Ringstind Light 2, men det var selvfølgelig forventet. Føler det er innafor. Pakksekken virker god og helt vanntett. Man kan få presset ut så og si all luft før man putter det i sekken. Oppsett + Enkelt å sette opp (og ta ned) i mye vind + Krever ikke spesielt stort areal for å sette opp + Kan settes opp med innerteltet påklipset + Enkelt å få god form på teltet - Stangkanalene har MYE motstand. Vi måtte være 2 for å få tredd de i mellom. Håper silikonspray kan få bukt med den utfordringen. - Krever en del plugger. Minimum 12, men anbefaler å bruke alle (14). Vil man bruke det utvidede forteltet må man ta med ekstra barduner og det totale antall plugger brukt blir 15. Komfort + Ekstremt bra lufting. Det var 0 antydning til kondens når vi våknet opp. Teltet har 2 luftekanaler på den ene siden og en litt større på den andre. Begge har netting og kan lukkes helt. I innerteltet er dørene ca 1/5 netting som gir god luftsirkulasjon. Disse kan også lukkes helt. + God plass til 2. Nå er ikke jeg spesielt høy (175) men vi kan sitte oppreist i store deler av teltet uten å komme borti taket. Når vi ligger har vi litt plass til bagasje i hode og fotenden. + God plass i inngangspartiene. Gikk fint å lage mat med Trangiaen uten å være bekymret for å sette fyr på ytterteltet. + I praksis 5 utgangsmuligheter (!) + Det utvidede inngangspartiet er fantastisk og gir god utsikt i dårlig vær Andre egenskaper + Virket ikke som at ytterteltet på noe tidspunkt slo inn i innerteltet + Tørkesnor i taket + Teltet sto fjellstøtt i vinden. Antar at vi hadde 20 m/s i kastene og middelvind på rundt 10 m/s. Det skal visst tåle over 40 m/s i kastene + Ytterteltet ligger godt ned til terrenget og gir nok fin beskyttelse mot snø - Sidene der inngangspartiene er buer en del og jeg ser for meg at det kan bli en utfordring ved stort snøfall. - Ikke refleks på bardunene - Utgangene kan ikke åpnes fra toppen. - Det er alt for få borrelåser på flappene som skal beskytte glidelåsene ved utgangene på ytterteltet. Disse blåste opp hele tiden og ga nærmest ingen beskyttelse. Her vurderer jeg å lime på flere. +- De partiene som har glidelås har også en klips nederst slik at de ikke skal skli opp, som forsåvidt er bra. Minuset her er at de kan befinne seg langt ned i lyng og snø og kan være vanskelig å få igjen eller opp. Totalvurdering Når samboeren sier "dette her var et flott telt" kan man ikke gjøre annet enn å anbefale det videre. Gir det foreløpig 8 av 10.

Ny tur på tampen av høstferien med mine to vakre barn og Ulv. Stikkord: bålkos, kantareller, padling, god mat, sove under åpen himmel.. Sted: Røskestadvann/Langvann.

I løpet av mer enn 20 år med aktivt medlemskap i Røde Kors Hjelpekorps har jeg vert med på utallige leteaksjoner og felles for alle er at vi som er ute og leter går med et håp om at de som er savnet sitter i god behold på en hytte eller lignende. Gleden er stor når vi finner folk i god behold, men dessverre er ikke dette alltid tilfelle. De som kommer med sur kritikk etter slike lete- eller redningsaksjoner der de savnede, heldig vis, har det bra, burde kanskje heller tatt seg noen år som frivillig mannskap i et Hjelpekorps eller Norsk Folkehjelp, så hadde de kanskje forstått hvor meningsløs slik kritikk er.

Fryktelig fint vær i Trøndelag da !! Men dog svært vindfult. Så derfor ble det en kombinasjon av bare tur og jakt på rype..... Fikk med meg gamlingen på 75 år i dette ulendte terrenget. Vi konkluderte med at dette var hans siste tur her ja-Dessverre. ( Det ble litt over 400 høydemeter) Forøvrig så har jeg en ny opplevelse på turen. Jeg tok med spring vann for å være sikker på at vi kunne lage oss kaffe/te !! ( Det har jeg aldri opplevd før i Trøndelag)

Mot alt som er normalt kan vi vel si om været i Troms de siste måneden, men herreminhatt så fantastisk! Våkne til sol og blå himmel hver dag, og et fantastisk nordlys på kveldene. Ble en par timers fjelltur i går, for å prise at helga er her;) tatt med mobil så klarer ik å formidle synet, men dog😊

Kikket på filmen din, RoyN, og mimret tilbake til i sommer da jeg gikk omtrent samme rute! Fantastiske Femundsmarka!

Før helga klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et av områdene hvor det blir aktivert færrest jaktkort. Så kikket jeg på kartet, og fant et sted langt inne på fjellet en jeger ikke rekker på en dagstur. Det resulterte i en drømmetur etter fjellrypa i Indre-Troms.