Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 24. aug. 2018 i alle områder

  1. 55 poeng
    Det er ikke særlig lett å skrive et sammendrag av en tur som har vart i 70 dager, altfor mye å velge mellom, men her er noen høydepunkter: I år startet eventyret! Jeg og kompisen min Simon har endelig begynt reisen gjennom Norges villmark. Det å gå Norge på langs er en drøm jeg har hatt lenge. Jeg var 13 år gammel og gikk i syvende klasse på barneskolen da jeg fikk ideen. Jeg planla deler av ruta allerede for tre år siden, jeg ville så inderlig gjennomføre denne ekspedisjonen. Problemet jeg støtet på var bare at jeg ikke fant andre som var like unormale som meg. Ingen ville bli med på en slik lang og ekstremt krevende ekspedisjon. Da jeg tok jegerprøven traff jeg på Simon, en hyggelig fyr som også var interessert i friluftsliv. Vi snakket mye sammen i starten og begynte raskt å dra på turer sammen. Det er egentlig rart at vi ikke har kommet i kontakt med hverandre tidligere da vi bor på samme øy (Tromøya utenfor Arendal) og i tillegg så har vi gått på samme trinn på skolen i 10 år! Under vinteren 2017/2018 spurte jeg han om ikke han tilfeldigvis ville bli med å gå Norge på langs. Uten engang å tenke seg om så svarte han ja, dette hadde han veldig lyst til! Turkompis Simon Simonsen, en skikkelig råtass! I løpet av vinteren 2017/2018 og våren 2018 har jeg og Simon vært på en rekke treningsturer sammen. VI har teltet i -25 grader, jaktet hare i Fyresdal, vært flere dager i Birtedalen og fisket mengder med ørret, Gått med pulk, ski og truger i flere dager uten dekning i Telemarksheiene, i tillegg til en rekke turer i nærområdet hvor vi bor rundt Gjerstadvannet på Tromøya med tung sekk. Alt dette har vært forberedelser til den store prøven. Norge på langs! Etter mange timer med planlegging foran PC-skjermen var endelig det meste klart. I påska startet første etappe som gikk fra Lindesnes til Evje, ca. 100 – 120 effektive kilometer. Da vi startet ekspedisjonen på Lindesnes fyr var det full storm i vindstyrke, men vi trosset været og la av gårde. For å nå frem til Evje før skolen startet måtte vi gå i overkant av 20 kilometer hver dag noe som var veldig (altfor) tøft for kroppen i starten, men ble lettere etter hvert. Samme var det med sekkene, de føltes blytunge de første dagene, men etter ca. dag 4 ble kroppene vant til vekta samt at vi hadde spist opp et halvt tonn med mat;). Vi er ungdommer og spiser som hester, særlig når vi bruker masse energi hver dag! Etter omtrent tre dagers marsj nordover, ble det snø i terrenget noe vi ikke var særlig fornøyde med da vi var rimelig lei av vinteren… Dette gjorde det vanskeligere å finne åpne bekker samt at snøen under teltet gjorde nettene kaldere. Heldigvis var vi ekstremt heldige med været denne påsken, vi hadde blå himmel og sol hver dag! Etter en fin, men slitsom tur fikk vi en veldig brå start på siste dagen. Jeg våknet av at jeg var skikkelig kvalm og kastet opp i forteltet klokken 01.00 på natten! Jeg fikk heldigvis sove igjen frem til klokken 06.00 på morgenen da jeg og Simon bestemte oss for å komme oss av gårde. Det var ikke dekning på flere kilometers avstand! Jeg hadde lite energi så Simon bar det meste av bagasjen. Etter seks kilometer sjekket vi telefonene og fant dekning. Vi ringte hjem og forklarte situasjonen samt avtalte henteplass. Etter noen kilometer med gåing i snøen var vi kommet ned til veien noen få kilometer før Evje. Her møtte pappa oss og kjørte oss de siste meterne til Evje. I slike tilfeller er helse og sikkerhet mye viktigere enn å nå mål! Dette sier noe om hvor fort ting kan skje samt snu, og hvor viktig det er å prioritere rett. Etter påskens etappe tok vi noen uker pause før vi fant ut at vi hadde flere fridager på rad i mai. Både i fridagene rundt kristihimmelfartsdag og 17. Mai dro vi av gårde for å fortsette ekspedisjonen fra der hvor vi slapp. Første dagen fra der vi stoppet i påsken jogget vi 20 kilometer til Evje sentrum i styrtregn! Vi hadde satt bagasjen ifra oss på et lager en bensinstasjon. Dette var en effektiv måte å flytte seg på men kanskje den verste starten på en etappe vi noen gang har hatt. Dagen etter var vi begge støle etter den lange joggeturen dagen før, slik skal ikke en etappe starte igjen. Vi var på denne etappen også utrolig heldige med været, vi hadde oppimot 30 grader hvor eneste dag! På en av de siste dagene fikk Simon noen flotte ørreter som ble kok til et herlig middagsmåltid! Ørret smaker alltid godt samtidig som det er veldig sunt. Etter omtrent 70 effektive kilometer på fire dager ankom vi målet for denne korte etappen som var det lille tettstedet «Dale» rett ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Etter noen dager på skolen dro vi opp den 16. Mai for å fortsette ekspedisjonen fra Dale ved Rjukanfossen i Aust-Agder. Dette var en av de finere etappene i hele år. Vi gikk gjennom Årdalen naturreservat som var et vanvittig flott område! Som vanlig hadde vi supert vær hele etappen. Dekningen derimot var dårlig, på det meste gikk vi fem dager uten å dekning på telefonen. Det å passere den mektige Rjukanfossen her i Tovdal var litt av en opplevelse som absolutt kan anbefales! Det er både en fin start på en langtur og et perfekt mål for en dagstur med familie. Andre dagen på etappen var datoen 17. Mai. Vi hadde med oss flagg og feiret mens vi gikk i flott norsk natur. Vi gikk muligens i Norges korteste tog, men til gjengjeld gikk vi over to mil mens vi sang nasjonalsangen med våre vakre stemmer;) På dag 3 av denne etappen var vi faktisk på vei hjemover i en kilometer til vi fikk dekning. Jeg var muligens blitt bitt av flått og hadde fått en ring på låret som tydet på infeksjon. Vi snakket med en lege på toppen av et fjell hvor han fortalte av det gikk helt fint å fortsette etappen. Vi var glade for denne avgjørelsen da været fortsatte å holde seg supert. På dag 5 avsluttet vi etappen med å gå ned til turisthytta Torsdalsbu hvor vi ble hentet med bil. Dette var en veldig vakker etappe. Etter noen uker til på skolen var siste året på ungdomsskolen over noe som også betyr at sommerferie! Etter mange dager med intens planlegging og pakking var endelig det store eventyret i gang for fullt! Til nå har vi bare gått korte etapper på maks en uke, slik er det ikke denne gangen. Vi skulle være borte i nesten åtte uker sammenhengende! Vi startet på DNT hytta Tordalsbu hvor vi slapp sist. Aller første leir i sommer var kun et par kilometer unna demningen ved DNT hytta. Vi var helt ville denne kvelden, det hadde ikke helt gått opp for oss hvor lenge vi faktisk skulle være bortreist! I løpet av fire utrolig varme dager kom vi oss til tettstedet Dalen i Telemark. Vi hadde gått lange dagsmarsjer hver dag og var helt utslitte da vi kom frem til tettstedet. Vi hadde tenkt til å legge oss inn på en camping her, men ombestemte oss da vi så hotellet i Dalen, det så mye mer fristende ut;). Her var vi en dag og fikk ladet skikkelig opp med god mat, vi var klare for en ny etappe mot Rjukan! Dalen hotell Klokken elleve sjekket vi ut og gikk inn på en kafé i tettstedet for å fylle magene opp på nytt, denne gangen med is. Vi satt har inne i noen timer å jobbet med skriving, bilderedigering og planlegging til ettermiddagen hvor vi gikk inn på enda en restaurant hvor vi en siste gang fylte opp magene med en nydelig løvbiff. Etter dette måltidet gikk vi opp den bratte heia (600 høydemeter) fra Dalen nordover og la oss på en fin høyde ved et vann. Egentlig var det hviledag denne dagen, men vi ville gjerne ha et godt utgangspunkt for dagen etter. Etappen mellom Dalen og Rukan var generelt veldig flott, men litt overraskende mye under tregrensa. Vi har hatt over 30 grader flere dager, som gjorde det skikkelig vrient å finne vann. Nesten alt av småbekker er tørket ut. Vi måtte og passe på å legge teltet på en smart plass (bak høyde for morrasola), da vi ellers ville blitt kokt før frokost. Senere på dagen steg temperaturen ofte over 30 grader, og det er nesten litt skummelt i kombinasjon med lite vann. Vi så mye på kart og terreng og planla ruter ut i fra mulighet til å finne nok vann. Likevel måtte vi av og til drikke stillestående vann, og det er ikke optimalt. Vi fikk en liten økt med magesjau på grunn av dette tipper vi, men det gikk over kjapt. Kan og kanskje være pga varmen? Vi har fiske noe, og fått noen ørreter her og der, uten at de store har bitt på. I så sterk varme, mister en litt energi til ekstrainnsats. Man benytter sjansen til å hvile når man kan. Det samme gjør også ørreten! Etter flere dager på tur kom vi høyere opp, og fikk endelig øye på Gaustadtoppen, enda med snøflekker her og der tross høy varme i lang tid. I over 30 grader, ble det en tøff dag ned til Rjukan, der vi ankom ved Vemork midt på dagen. Familien min ventet her og vi dro sammen til en hytte hvor vi har spist i 20 timer sammenhengende siden vi ankom tettstedet, vekta har økt klart siste døgn (mer enn 3 kilo på en dag), og nå er både Simon klare for enda en ny etappe! Vi startet med altfor tunge sekker fra Rjukan den 7. Juli i håp om at etappen over Hardangervidda skulle bli enkel og lettgått. De siste to ukene har vi klatret som noen tullinger både opp og ned i bratte heier og skråninger. Dette har ført til at vi har forflyttet oss senere enn planlagt. Heldigvis var Hardangervidda mye enklere da vi ikke gikk opp og ned så mange høydemetere hver eneste dag. På to dager gikk vi på merket sti helt inn til Kalhovd hvor vi sov en natt og spiste en herlig frokost, viktig med avveksling fra havregrøt frokosten:) Etter vi hadde forlatt DNT hytta begynte det plutselig å blåse opp noe så veldig og enda mørkere skyer var på vei rett mot oss i god fart! Vi var det høyeste punktet på vidda og ville derfor helst unngå å være her oppe mens tordenværet virkelig slo til. Derfor satt vi opp tempoet og kom oss ned i Sandsetdalen, en sidedal fra Tessungdalen. Her var vi ikke det høyeste punktet lenger og følte oss mye tryggere enn oppe på vidda. Neste dag var vi heldige å treffe på en veldig hyggelig dame som serverte oss brus, sjokolade og nystekte vafler på en flott seter nede ved elva! Tusen takk:) Ulempen med å gå så langt ned i en dal er at man må opp igjen… Dalsiden vi skulle opp var så bratt at vi ikke ville klart å gå i terrenget, derfor fulgte vi hovedveien. Det å gå på asfalt “dreper” beina i lengden! Da vi var oppe på 1250 moh fant vi et flott vann et stykke vekk fra veien og biltrafikken hvor vi satt opp teltet. På kvelden i teltet snakket Simon og jeg om det å være borte så lenge fra familie og venner… Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i over en måned. Verken jeg eller Simon har noen gang vært bortreist så lenge som dette, det var en veldig ny opplevelse for oss begge. Neste dag gikk vi kun et par timer og slo leir klokken ett midt på dagen. Grunnen til dette var fordi vi ville fiske og hadde god tid til å rekke ned til Rødberg den 12. Både jeg og Simon monterte stengene og gikk i hver vår retning… Simon kom tilbake med ni flotte ørreter, mens jeg kun hadde fått fire. Til mitt forsvar hadde jeg hatt på en som trolig var langt over kiloen, men denne datt dessverre av. Dette ble en herlig middag med beinfri selvfanget fjellørret. Neste dag gikk vi i en vill fart ned til Uvdalen da vi var jaget av tordenvær. Vi kom oss et stykke ned før vi måtte søke ly under taket på en hytte da det begynte å hagle intenst. Etter å godt ned 900 høydemetere var vi nede i bunnen av dalen, men beina var rimelig slitene og såre. I Rødberg hadde vi for første gang på turen en full hviledag, noe som betydde at vi sov her i to netter noe kroppene våre trengte. Etter en litt sein morgen og en grei frokost på hotellet i Rødberg la vi i vei mot Aurdal, noe som var en lang etappe. Været var fremdeles helt suverent! Norge på langs ekspedisjonen hadde nå vart i 37 dager! Ettapestart er alltid spennende fordi man aldri vet hva man har i vente. En ulempe derimot er at sekken et utrolig tung! Grunnen til dette er fordi vi får proviant i de tettstedene vi er innom, det vil si ny mat, myggmiddel, solkrem osv. På grunn av den tunge sekken gikk vi ikke særlig langt i luftlinje den første dagen, men steg mange høydemeter. Neste dag derimot gikk vi langt, omtrent to effektive mil helt til vi kom til en flott hytte som vi spøket med å legge oss inn på helt til vi tok en nærmere titt på kartet… Det var jo en DNT hytte! Den var låst, men vi har med nøkkelen til disse hyttene da vi begge er medlem i turistforeningen. Denne hytta “Dalabu” var en romslig hytte med god plass til meg og Simon. Litt senere på kvelden kom et gammelt ektepar som hadde gått fra Langedrag som også skulle sove her. Det ble en hyggelig kveld og ekteparet var veldig interessert i ekspedisjonen vår gjennom Norges villmark. Neste dag gikk vi over fjellet rett vest for Hallingnatten og videre ned i dalen på nordsiden. Her fikk vi plutselig så inderlig lyst til å se en film på telefonen. Strøm var heller ikke noe problem da vi hadde så godt vær og fikk derfor ladet på solcellepanelet. Vi brukte Simon sin telefon og så hele Iron Man 2 på mobildata noe som var skikkelig gøy, men kanskje ikke det aller smarteste å gjøre da man bruker hemningsløse mengder med data. Et par dager senere ankom vi Nesbyen I Hallingdal hvor vi som en natt på camping. Anne som jobber på Campingen var så grei å gi oss en gratis natt. Vi handlet Taco ingredienser og lagde oss en herlig middag. Litt senere så vi film, Iron Man 3 med store mengder snacks og brus! Etter en hviledag her i Nesbyen var vi klare til å fortsette etappen mot Aurdal. Første dag våknet tidlig i teltet av at regnet pøset ned på duken og lagde et voldsomt spetakkel! Litt senere hørte vi kraftig tordenvær og lyn som lyste opp terrenget. Vi ventet med å komme av gårde til regnet hadde gitt seg noe som tok litt tid… Vi hadde ikke kommet oss av gårde før klokken var 12 på dagen! Dag 43 våknet vi til fint vær igjen noe som helt perfekt da vi skulle over en topp, nemlig Vardefjellet! Vi brukte omtrent en time på å gå opp på den 1182 moh høye toppen. Utsikten her oppe var bare helt fantastisk! Nest siste dagen før vi ankom Aurdal møtte vi på tre hyggelige multeplukkere som spurte om vi var på langtur. Jeg svarte «vi skal bare opp til Nordkapp». De var kjempehyggelige og ga oss all snacksen de hadde med seg på sin egen tur, nemlig iskald Cola og sjokolade. Det smakte helt konge! Et par dager senere gikk vi ned i Aurdal noe vi kjente kraftig i låra da vi måtte ned 600 høydemeter på under to kilometer! Det aller første vi gjorde da vi kom ned var å bestille en stor pizza og en brus hver. Det smakte helt nydelig! Her i Aurdal hadde vi en full hviledag, første natten sov vi på camping, mens andre natten hentet familien min meg og kjørte oss til hotellet i Fagernes. Jeg hadde ikke sett familien min på nesten 20 dager. Mamma hadde kjøpt med seg nybakt brød fra bakeriet i Lom med et stort utvalg av pålegg og iskald melk, det smakte herlig! Etter en full hviledag i Aurdal var det behagelig å komme seg vekk fra all støyen i sivilisasjonen. Målet for denne etappen var å gå over fjellet til Ringebu i Gudbrandsdalen! Pappa skulle være med oss de første to dagene, noe som alltid er gøy. Dette var en lang etappe som gikk gjennom både flere naturreservater og Langsua nasjonalpark. Hverken jeg eller Simon hadde vært i denne nasjonalparken tidligere, så vi gledet oss til å se hva dette området hadde å by på. Pappa er klar for å bli med oss i noen dager! «Isak! Jeg har fisk på!». Simon hadde fått en fin Abbor på kroken! Dette var faktisk første gangen vi hadde fått abbor på hele turen! En time senere dro han opp en enda større som sammen med litt potetmos ble til et herlig måltid. Neste dag inneholdt en av de råeste opplevelsene på hele turen. Under dagsmarsjen fant vi noen utrolig flotte kulper! Vi sjekket dybden og heldigvis var de skikkelig dype. Vi tok av oss klærne, men beholdt skoene på slik at vi ikke skulle kutte oss på fjellet og hoppet først fra to meters høyde. Senere klatret vi høyere opp i fjellveggen og hoppet fra åtte meter på det høyeste! Fy søren, dette var utrolig gøy! Både jeg og Simon var helt i 100! Definitivt en av topp 10 opplevelsene i hele sommer;) Et par dager senere kom det vi lenge hadde prøvd å ignorere, nemlig drittvær! Yr.no hadde spådd 30 millimeter med nedbør på kun tre timer! Det var sent på ettermiddagen og vi måtte komme oss til en elv da vi trengte drikkevann. Vi hadde valget å gå en lang omvei rundt et fjell i tett kratt eller følge en merket sti over fjellet. Vi valgte det siste alternativet og gikk opp i skyene. Dette var kanskje ikke den lureste avgjørelsen, da det aldri er lurt å gå høyt opp i drittvær. Men vi tok sjansen og ble borte i tåka på toppen. Det regnet helt ekstremt mye og vi ble søkk bløte! Helt oppe på toppen fikk jeg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Vi hadde gått inni tåken hele veien opp og hadde ikke sett hvordan området så ut rundt oss. Plutselig da vi var på det høyeste punktet lettet tåken helt og vi så hvor høyt oppe vi var, 1300moh! Bare ti meter unna stien vi gikk på var det stupbratte fjellvegger flere hundre meter ned! Utsikten fra toppen etter uværet hadde gitt seg Vi fikk helt sug i magen av denne opplevelsen og klarte heldigvis å komme oss hele ned av fjellet selv om steinene var såpeglatte! Denne natten braket et skikkelig tordenvær løs og teltet fikk virkelig testet seg i uvær! Til tross for noen timer med skikkelig uvær kan vi ikke klage på været i sommer. Totalt på hele turen hadde vi kun fire regnværsdager noe som er helt sprøtt! Neste stoppested var Ringebu. Vi var rimelig gåene etter å ha klatret ned hele Gudbrandsdalen med tunge sekker! Her la vi oss inn på et hostel (B27) hvor de ansatte var superhyggelige! Tusen takk! Her sov vi en natt før vi dro videre mot Alvdal, endelig i et litt flatere terreng! På denne etappen fikk jeg noen flotte ørreter mens Simon pratet i telefonen med kjæresten langt oppå fjellet hvor det var dekning. Det ble en nydelig ørretmiddag denne dagen, kanskje den beste på hele turen? Terrenget mot Alvdal var bare helt eventyrlig vakkert! Min mening er at denne etappen var den fineste på hele ekspedisjonen. Toppene var lavdekte og i dalene rant det nydelig iskaldt og krystallklart fjellvann. Da vi nærmet oss Alvdal fikk vi øye på Sølnkletten på 1827moh! En utrolig stilig topp som jeg har veldig lyst til å gå opp på neste gang jeg er i området. Tronfjellet på 1665moh er også et mektig fjell rett ved Alvdal sentrum. Her bodde vi på en hytte i to netter, vi hadde altså en hviledag her noe kroppene våre trengte for å bli klare for aller siste etappe for sommeren, nemlig til Røros. Det føltes litt rart å fylle sekken med ny proviant for siste gang i sommer. Etter denne etappen skal vi hjem til Tromøya! Men samtidig går denne etappen gjennom et utrolig flott området, noe vi må nyte mens vi er her. Simon studerer kartet... To dager inn i denne etappen skulle vi få et av de største problemene på hele turen, nemlig at primusen gikk i stykker! På kvelden denne dagen startet det å regne noe voldsomt en time før vi var fremme. Vi fikk på oss regntøy og fortet oss frem til der vi ville sette opp leiren. Litt senere var teltet oppe og vi var klare for å litt mat. Da vi skulle montere primusen fikk vi oss en overraskelse og et ganske så stort problem! Den var i stykker! Problemet var at etter en halv million ganger med bruk av primus var gjengene på primushodet blitt gradvis mer og mer slitt. Nå ville ikke primushodet skru seg på gassen… Både jeg og Simon er god på å fokusere på det positive, ikke problemene så vi kom raskt frem til løsninger. Vi bestemte oss for å gå en mil ekstra ned til Tynset for å kjøpe en ny dagen etter. Vi har en GPS tracker som sender punkter hjem til familien slik at de vet hvor vi er. Da vi ikke hadde mobildekning brukte vi denne enheten til å sende en melding hjem på satellitt signal hvor vi forklarte situasjonen. Det tok ikke lang tid før pappa hadde kontaktet en lokal fra Tynset som faktisk kom kjørende opp til oss klokken halv ti på kvelden med en ny primus! Fy søren for en hyggelig mann! Tusen takk! Neste dag tok vi i bruk den nye primusen og lagde nok en havregrøtfrokost, noe vi i hvert fall ikke er lei av i det hele tatt;) Det ble en fin dag med fantastisk vær! Vi holdt oss over tregrensa hele denne dagen og fikk et utrolig flott utsyn over landskapet vi befant oss i. Nest siste morgen fikk vi oss en rå opplevelse. Da jeg skulle gå ut av teltet denne morgenen for å gå på do sto jeg midt i en reinsdyrflokk! De hadde trolig ikke lagt merke til oss da vi hadde lagt helt stille inni teltet. De ble skremt når jeg gikk ut, men de få minuttene jeg fikk se flokken var utrolig kult! Vi krysset fjellovergangen mot dalen hvor DNT hytta Narjordet ligger i flott vær. Her hadde vi bestemt oss for å overnatte hvis det var plass, noe det heldigvis var. Faktisk så fikk vi hele hytta for oss selv noe som var digg siste natten på tur. Dette var helt sikkert den beste DNT hytta jeg noen gang har besøkt, og jeg har besøkt ganske mange DNT hytter… Denne anbefales! Neste dag eller siste dag på tur pakket vi sekkene for siste gang og la av gårde på den aller siste dagsmarsjen for i sommer! Både jeg og Simon sa nesten ikke et eneste ord hele denne dagen. Mens jeg gikk tenkte jeg på hele turen, fra start til slutt. Alle leirplassene vi har hatt, alle opplevelsene vi har hatt sammen, alle utfordringene vi har løst sammen. Vi hadde få stopp denne aller siste dagen, begge ville bare komme frem. Da vi hadde gått 16 effektive kilometer kom vi over høyden rett før Røros. Vi så byen! Vi så målet! Både jeg og Simon skrek så høy vi kunne, vi hadde klart det! Vi har vært ute i en hel sommer sammenhengende! Dette har vært et utrolig eventyr! Det vil komme mer innhold fra denne ekspedisjonen nå som jeg er hjemme og har dekning og tilgang til alle bilder osv. Håper dere har likt innleggene fra denne ekspedisjonen i sommer. Det har for meg og Simon vært en vanvittig reise gjennom Norges villmark! Etter en stund med hvile hjemme er det klart for nye turer igjen:) Dette ble et langt innlegg fra en lang tur… Håper dere likte det;) Ha en super dag videre folkens! Isak
  2. 35 poeng
      Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge.   Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  3. 33 poeng
    Siggy Stardust

    Hvor har du vært på tur i dag?

    To netter på Ringvassøy for å avslutte tørrfluesesongen. Regnbue, høstfarger, bål, sprakende nordlys og sinna ørret. Naturen, altså.
  4. 30 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  5. 27 poeng
    Anders Eriksen

    panneband Familietur i Skjækerfjella

    Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen
  6. 27 poeng
    Jofa19

    Jakten på det perfekte soloteltet!

    Mulig dette blir et langt innlegg, men med bakgrunn i alle sommerens teltdiskusjoner, så har jeg tenkt å forklare litt om mine egne valg i jakten på det perfekte soloteltet. Å velge solotelt kan oppleves som vanskeligere enn å velge et større telt. Ved å velge solotelt (les gjerne også 1 mannsstelt) så blir det en del kompromisser. Her er det en del man bør tenke godt igjennom ift hva man vil ha. Mulig jeg ikke har gjort en god nok jobb i forkant, slik at «jakten» tok kanskje lengre tid enn den burde gjøre. Men på en annen side så har en del praktiske erfaringer turer også betydning for valg og konklusjon. For min del har jeg testet ut flere av disse «kompromissene». Dette gjelder mine krav til vekt, lengde, høyde, kvalitet, pris, areal, fortelt/ikke fortelt, solid inner/mesh, service fra leverandør, etc. Selv om kravspesifikasjonen har vært i forkant, så kan behovene endre seg etterhvert. Dette kan være egenerfaring, nye løsninger, nye funksjoner og ikke minst ift hvilken tur man skal på. For meg så finnes det ingen perfekt løsning på Solotelt uten at det går på tvers av enkelte «krav» og kriterier. Kriterier jeg tidligere ikke har vektlagt, har med erfaring fremstått som viktigere underveis i prosessen. Et eksempel på dette er plass i forteltet. Her tenkte jeg først at det det holder med plass til bagasjen. I ettertid ser jeg at mulighet for fyring i forteltet betyr mye for min del. I tillegg har enkelte kriterier igjen mistet betydning. Jeg setter pris på at du kan sette opp et solotelt nær sagt hvor som helst. Man trenger ikke store arealet. Det har gjort det enklere å finne plasser hvor man kan sette opp teltet, spesielt i områder der vi vet det er få teltplasser å finne. Å lete etter teltplasser når man er sliten og sulten er ingen favorittøvelse. Hadde det ikke vært for akkurat dette kravet, så kunne flere tomannstelt også fungere som et meget godt solotelt. I allefall innenfor mine krav til akseptabel vekt. Jeg vet det finnes mange amerikanske alternativer til de teltene jeg har prøvd ut. Vektmessig så er det nok mye å spare. Men når det kommer til stykket så har servicen til Helsport og hjelp fra Sømhuset bidratt til å favorisere Hilleberg og Helsport. Jeg kan prøve å forklare de valgene jeg har tatt og hvorfor jeg har havnet på nåværende løsning. Nåværende løsning synes jeg er genial for mitt bruk. Og leser du videre er det kanskje greit å ha med seg at det er langt mere telting vår, sommer og høst enn vintertelting. Dette blir litt overordnet forklaring mtp lesbarheten. Hvert telt burde egentlig fått en ordentlig og systematisk teltrapport, men igjen handler dette kun om egne valg og preferanser. Andre kan vektlegge noe helt annet. Mitt første telt, som solotelt var Hilleberg Nallo 2GT. Ikke et utpreget solotelt i den forstand, men glimrende som basecamptelt og ikke minst ha mulighet til å ta med et barn en gang i blant. Dette er en klassiker hos Hilleberg og er et telt jeg ikke har klart å kvitte meg med. Jeg liker Nallo 2GT godt både som sommer- og vintertelt. Ulempen for min del er vekten om sommeren. Den er til å leve med, men siden jeg kjøpte dette teltet så har det kommet mange gode og lettere alternativer. Et alternativ til Nallo jeg ville teste ut var MSR Carbon Reflex 2. Selvstående, lettere og to sideinnganger skulle erstatte Nalloteltet. Teltet ble en nedtur sammenlignet med Nallo. MSR CR2 er selvstående, har et bra pakkvolum og lav vekt, men det krevde større areal ift egnet teltsted. Noen steder er det krevende å finne plass nok. I tillegg ble jeg ikke begeistret over å måtte slå opp innerteltet først. I uvær var det ingen favorittøvelse. Mesh i innerteltet ble vel luftig i sterk vind. MSR CR2 virket simplere enn Nallo, og valget var enkelt. Heller ekstra vekt og Nallo, enn MSR CR2. Teltet ble solgt. Jakten på et lettere solotelt startet for alvor da vi planla å gå deler av Kungsleden i Sverige for noen år tilbake. Det var nå rotet virkelig skulle starte😊 I tillegg ble det et mål om å bli lettpakker. Big Agnes Fly Creek Platinum 2 kom jeg tilfeldig over på finn.no til en billig penge. Og dette var en lettpakkers drøm. Lykken var stor. Selvstående, meget lett og relativt god plass til en person. Det var nesten slik at man ikke kunne vente til vinteren var over før teltet skulle testes. Når våren kom ble teltet tatt med til skogs utenfor Trondheim og på fjelltur nord for Årefjellene. Teltet ble raskt solgt på Finn igjen. Mine viktigste grunner til salget, var at det ble for luftig (for høy avstand mellom bakken og teltduk, samt myggnetting i innertelt). I tillegg kunne jeg styre meg for frontinngang, samt løsning med å slå opp innertelt først. Teltets beste egenskaper i mine øyne var vekt, det trengte liten plass og et hadde et fantastisk lite pakkvolum. Gode råd var dyre. Nå sto jeg uten telt. På denne tiden var de mest aktuelle teltene Helsport Ringstind og Akto. Ringstind var uaktuell, mens Akto ga liten vektbesparelse mot areal. Hilleberg lanserte så både Enan og Niak. Jeg var ikke helt keen på å betale fullpris for disse teltene. Men begge var jo høyaktuelle alternativer, selv om det var lite brukererfaringer å hente. Nå skulle vi på en lang vandring på Kungsleden og vi skulle bo i telt. Basecampliv med fisking, fotografering og leirliv var uaktuelt. Vi skal gå langt. Vekt måtte prioriteres. For å gjøre en lang historie kort, så kom jeg over et tilbud på et rødt Hilleberg Enan med 600 duk, som jeg takket ja til. Teltet ble testet, og funnet godkjent som vandringstelt. Det ble en perfekt løsning på denne turen. Meget raskt å sette opp, «god plass» (eller plass nok), tålte vind og uvær, trengte lite areal, etc. Jeg opplevde i tillegg Enan som lunt og godt. Til en lengre vandring var dette et fantastisk solotelt. Jeg har ingenting å utsette på teltet til dette formålet med unntak av lufting. Jeg skulle ønske Hilleberg hadde spandert på seg en høysittende ventil tilsvarende den på Akto. Til tross for mesh på kortsidene så opplever jeg teltet som veldig lunt. Men med tanke på dannelse av kondens så kunne jeg tenkt meg mere luftgjennomstrømming. I tillegg kunne jeg tenkt meg at det hadde vært enkelt å ta ut pinnene/stengene på kortsidene når man pakker ned teltet. På Kungsleden hadde vi med oss en Tarp på deling. Den fungerte meget godt sammen med Enan. Dette er en løsning jeg har gjenbrukt senere. Teltet er beholdt, men jeg velger gjerne andre løsninger hvis det blir større grad av basecamp, leirliv og fisking. Og det er her kompromissene slår til for fullt. Å dra med seg Enan på fisketur i Børgefjell, Lierne, Tydal og Meråker når man skal ha med seg mer utstyr, og at det i tillegg kan bli noen timer med teltliv i påvente av bett, matlaging, etc, så ønsket jeg å teste ut andre muligheter som har bedre plass til mine 190 cm. Da kom turen til Helsport Trolltind. I utgangspunktet et fantastisk telt. Trengte liten plass, det var lett, det hadde lite pakkvolum og jeg fikk teltet til en meget god pris. Det så ut som en soleklar løsning for meg (men da uten fortelt …). Etter en tids bruk så var det klart at med mine 190 cm, så var teltet altfor kort for min del. I tillegg likte jeg ikke løsningen med å ta med våte sko og klær inn i teltet. Etter en telttur i Tydal hvor det regnet inn frontinngangen og hvor vinden blåste teltduken inn mot føtter og sovepose så fikk teltet tommelen ned. Trolltind ble solgt på Finn. Her var det flere ting jeg burde ha tenkt gjennom på forhånd, men uansett fikk jeg prøvd teltet. I tillegg ble teltet kjøpt brukt og solgt brukt. Omtrent samtidig fikk jeg tak i et Helsport Reinsfjell Superlight 2 fra Helsport. Litt usikker på om jeg turde prøve flere Helsport telt. Kunne kanskje komme til å like det. Og da med stor fare for å få stempelet Helsport Mafian 😊 hengende over seg. Men endelig et telt som var et fullgodt alternativ til Nallo. Flott vekt, flott størrelse, selvstående, to innganger, god plass til å lage mat i forteltet, meget gode luftemuligheter, etc. I ettertid har Helsport sydd på ekstra pluggfester på kortsidene og langsidene. De ekstra pluggfestene løste det jeg anså som de største svakhetene med teltet. For min del er nå Reinsfjell et fullgodt alternativ til Nallo GT2. Bruker det gjerne med tur på barna når det blir mye utstyr som skal med. Har full tiltro til SL duken og har ikke hatt noen utfordringer med tanke på holdbarhet og kvalitet. Har ingen betenkeligheter med å ta med meg dette teltet på fjellet i store deler av barmarksesongen. Ser og hører andre erfaringer, men kompenserer heller med valg av mer «beskyttet» leirplass hvis det skulle være behov for det. Så her ble det kun et stort men! Reinsfjell er ikke det soloteltet man ønsker å bruke på steder hvor det knapt er teltplasser. Kravene til et solotelt fremstår nå tydeligere for min del enn slik jeg tenkte tidligere. Vekt er ikke like viktig lengre. Det er heller andre løsninger og egenskaper som blir viktigere. Kamp mellom Soulo og Unna En lengre diskusjon om Unna og Solulo ble startet. Holder en knapp på Soulu fremfor Unna pga forteltet, og til tross for vekta. Og plutselig var det et billig Soulotelt på Finn. Soulo ble kjøpt inn. Det måtte jo prøves. For et herlig telt. Ved å kneppe ned innerteltet så har man et palass til å lage mat i. Det står fjellstøtt. Liker måten å feste duken på også. Plugg hjørnene, sett i stengene og vipps så er teltet oppe. Men det har en klar ulempe i andre sammenhenger. Har man nok areal å sette opp teltet på, så er det bare 200 gram lettere enn Nallo og da har man mye mere plass. Det gir litt å tenke på. Men jeg kan leve med å ha begge teltene og bruke de til hver sitt bruk. Denne tanken holdt jeg på inntil Finn serverer et Unnatelt. Unna kom til gjengjeld med to innertelt (et solid og et mesh). En ny mulighet åpenbarte seg for Unna sin del vs Soulo. Er det en mulighet å sy om innerteltet på Unna (redusere bredden)? For Unna med større fortelt ville vært et meget godt alternativ til Soulo. Nå hadde jeg muligheten. Sist vinter snakket jeg med både skotter, amerikanere og andre. Kan noen ta et slikt oppdrag? Både ja og nei. For noen var det uaktuelt. De som kunne ta oppdraget var så kostbare at ideen gikk i vasken. En ting var prisen på jobben, mens det andre var fortolling, frakt, etc, som kommer i tillegg. Det ble bare med tanken. Å sy selv var totalt uaktuelt. I juni fikk jeg høre om Sømhuset. En rask telefon og avtalen var i boks. Meshteltet skulle sys om. Og det skulle være klart til årets langtur i Tydal😊 Vi var enige om å ta inn ca 30-40 cm. Når Unna kom i retur fra Sømhuset ble teltet satt opp på stua. Jeg så raskt at dette var en meget god løsning for min del. Unna med fortelt! Teltet ble tatt med på årets langtur, og det fungerte utmerket. Her er det plass til bagasje og annet utstyr, god liggelengde, raskt oppsett, etc. I tillegg var det aldri problem å finne egnede teltplasser, etc. I tillegg slår Unna lettvektsalternativene på bunnduk. Når jeg i tillegg skiftet barduner, kom vekten ned i 1,9 kilo. Endelig et solotelt som blir en mer varig løsning. I tillegg kan man skifte ut pluggene, men jeg liker V-pluggene til Hilleberg. De har god kvalitet og sitter bra. De veier 11 gr. pr stk. Jeg kan spare 72 gram med å velge 6 grams plugger i stedet. Men jeg tror jeg kan bære de 72 grammene i noen år til😊 Var alt bare fryd og gammen? Nei. Jeg ønsker meg nå et solid inner som er sydd om på samme måte. Det er fortsatt trekkfullt med myggnetting i innerteltet når vinden raser gjennom Tydalsfjella selv om teltet står fjellstøtt. Når jeg kom hjem ble Solulo solgt. Min teltbeholdning består nå av Enan, Unna (modifisert), Reinsfjell 2 og Nallo GT2. Alle med klare og definerte bruksområder for min del. Overkill? Kanskje. Men det kan jeg leve med. Jeg har også brukt Unna på vintertelting. Enkelt oppsett er en fornøyelse, men jeg savnet et stort fortelt når det gjelder vintertelting. Ser jeg andre solotelt som alternativer for min del? Ikke med det første. Tarptent og Big Sky – Kanskje? Men da mister jeg servicen til Helsport og Hilleberg (Sømhuset). Det vil jeg ikke være foruten. Med Unna som teltvalg så får dette også konsekvenser for valg av sekk. Jeg preferer 65 literen. Dvs at «de tre store» vil veie omtrent 4,6 kilo. I enhver lettvektdiskusjon så er det mer enn det som er nødvendig. Min enkle konklusjon er at jeg er villig til å bære denne vekten, for å få ønsket komfort. Basevekt vil da ligge på mellom 10-11 kilo før mat og fiskeutstyr. Jakten på Solotelt endte ikke med at jeg ble Lettpakker, men jeg har en sekk som er lettere enn før. Og det er jo godt for noe. Også andre justeringer er gjort i sekken. I tillegg har jeg en teltløsning som møter de fleste av kravene som jeg har.
  7. 22 poeng
    a_aa

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Da jeg utfordret meg selv til å ha minst en uteovernatting i hver måned av 2018, trodde jeg at August var en måned som ville "gå av seg selv". Men neida, trønderferiens tilgang på hus, hytte og feriehus pluss noen sammentreff gjorde at jeg ennå ikke hadde overnattet ute med bare noen få dager igjen av August - da måtte det bli en helgetur nærmest uansett vær for å holde utfordringen levende Turen gikk fra Hausdalen i går ettermiddag, med teltovernatting ved Vetlabrekkvatnet og tur til toppen av Svinningen (842 moh) i morges: Hadde shortsvær da jeg startet fra Hausdal i 17-tiden, men det var regn i luften da jeg begynte å sette opp teltet en time senere. Så fulgte en time slåregn, før jeg kunne gå ut å feste bardunene, og ta en øl i kveldsolen. Byger og sol vekslet utover kvelden, jeg prøvde fiskestanga litt uten hell (trengte jeg egentlig fiskekort der, mon tro?) rundt solnedgang, før jeg til slutt tok kveldsmat i form av ost og vin. Sov som en stein etterpå - har ennå ikke hatt en dårlig natt i dette teltet Neste morgen var det opp kl 8 for å ta turen opp på Svinningen (https://no.wikipedia.org/wiki/Sveningen) - men starten ble utsatt til kl 9 - det var en morgenbyge som måtte få gjøre seg ferdig først... Etterpå ble det fint shortsvær, og turen gikk oppover. Til tross for ganske synlig stier og småvarder, greide jeg å ta feil i et stikryss - men skjønte det etter 100 m og gikk tilbake. Flott utsikt mot Sydpolen, den ryggen har jeg gått opp et par ganger - den virker seig og uendelig når man går der, men plutselig er man på toppen. Litt sånn var det med Svinningen også Litt dumt at skodden ankom samtidig med meg på toppen, jeg har den beste utsikten til gode - det må nok bli en tur til: Turen ned gikk helt greit, selv med litt skodde øverst - det var vel èn gang jeg måtte opp med telefonen for å få bekreftet at jeg var på stien jeg hadde fulgt oppover. Da jeg kom ned til teltet, tok oppholdsværet som hadde vart hele turen en ende. Tok lunsj i teltet, slappet av og fulgte med på skyene når jeg kunne forvente en ny lang oppholdperiode - nok til å pakke ned leiren og gå ned til bilen. Slo til en gang før kl 15, og det gikk radig og greit Og August-overnattingen er i boks
  8. 19 poeng
    Terka

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Tur over Uranostraversen i går og til innsteget for Pionerruta opp til Falketind i dag. Summen av vått fjell etter regn i natt, tett tåke oppover Falketind og verkende kne gjorde at jeg tok valget om å snu. Noen turer er helt ok å spare til man har med godfølelsen. 😊 Sløving, lunch, og venting ved innsteget til Pionerruta i håp om at tåka over oss skulle lette slik værvarselet sa. Dert gjorde den definitivt ikke. 😜
  9. 19 poeng
    ... også kjent som @Sovjetunionen : https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/helse/2018/08/26/195426539/i-friluftsliv-fant-johanne-selvstendighet-var-vanvittig-redd-foerste-natta
  10. 18 poeng
    GeezerB

    Gammer'n og guttungen i Brungmarka

    Gammer'n og guttungen i Brungmarka Her forleden hadde guttungen (10 år) og jeg vår første tur i Brungmarka i Klæbu, etter hovedsaklig tidligere å ha tråkket rundt i Bymarka i Trondheim. Hensikten med turen var å rekognosere litt med tanke på senere telt/fisketurer, så vi tenkte å gå til Sikatjønna og derfra til Storavatnet, hvor guttungen skulle prøve seg noen kast med stanga. Dessverre er stort sett alle bilder fra turen over- eller under-eksponerte, så sånn er nå det (finner visst uansett ikke ut hvordan jeg setter inn bilder her :-o) Ihvertfall, vi dro ut i marka rundt klokka halv elleve. Første gang vi er der, så det ble hyppig konferert med kart og kompass. Hverken kart eller terreng stemte noe særlig, fant vi ut, men opp på fjellet kom vi oss ihvertfall etterhvert. Der var det myr, og alle ting som er våtere enn myr. Alt det der, myr og ting våtere enn myr, er samlet sammen og puttet i Brungmarka, bare så man er klar over det. Vi fant Sikatjønna, lett identifiserbar som det første større område med noe som var enda våtere enn myr, og tok en rast der, og slo av en prat med noen som var mer lokalkjent enn oss (....lett å se, ved at vedkommende hadde tatt på seg STØVLER....). Ifølge kartet var det ikke noen sti videre til Storavatnet, så planen var å ta ut kompasskurs, men ifølge denne mannen så gikk det opp en sti på den andre siden av tjernet. Det stemte forsåvidt, så vi begynte å følge den. Etterhvert forsvant stien, og vi var midt i svarteste skauen (bokstavelig talt), omgitt av myr. Brungmarka omtales som "Trondheims villmark" eller noe slikt, og det skal den ha: det er en god beskrivelse. Rundt oss så vi bare trestammer, mose, lyng og oppoverbakker. Og myr. Fram med kompasset. La det være sagt: et kompass til 79.90 fra Eagle Products egner seg godt til å kaste flyndre med, men til navigasjon anbefales det herved IKKE. Nord var snart i (presumptivt) nord, deretter brått i vest, samt litt i sør. På tross av dette fant vi etter mye pes og klatring fram til Fisklaustjønna. Her var det putselig mobildekning, så jeg fant det opportunt å sende en SMS til kona hvor jeg oppga vår kartposisjon og hvor mye batteri jeg hadde på mobilen, siden jeg begynte å få en feeling på at vi kanskje var litt på bærtur, men uten bærspann, for å si det slik. Dette hadde ikke akkurat en beroligende virkning, spesielt ikke i kombinasjon med at vi straks etter beveget oss ut av området med mobildekning. Og ned på ei myr. Så...vi står omsider ved Fisklaustjønna, tjønna mellom Sikatjønna og Storavatnet, hvor det blant annet befinner seg et tre som har blåst ned. Vi tar noen bilder av guttungen ved rota på treet, før vi tar oss videre over ytterligere en del høye topper og hauger, ned bratte bakker. Og over ei myr. Deretter ned en stupbratt bakke hvor vi rapellerer oss ned ved å holde i det som er av busker og trær. Og der foran oss, ligger Storavatnet. Yay! Tid for Kvikk Lunsj, kaffe, kakao og kos! Fint på tur, og deilig å være ute av myra for en stund. Ser ut til å være dårlig med teltplasser der oppe, observerer vi. Så er det på tide å la guttungen ta noen kast med stanga, da far begynner å bli redd for at det skal bli mørkt før vi kommer oss tilbake. Hvis det blir mørkt mens vi er her oppe, da er vi litt f**ed, for å si det slik. Har med greit med varme klær og slikt, en del kjeks etc, men det frister ikke å tilbringe natta her oppe i skauen. Eller i ei myr. Jeg tar etter stanga, som står støttet opp mot et tre som har blåst ned. Ved Fisklaustjønna. Bare så synd at vi befinner oss ved Storavatnet. Det er nesten en kilometer med bakker og berg og skau mellom de to stedene. Og myr. Etter å ha banket hodet litt i en sten i fortvilelse beslutter vi å forsøke å gå samme vei tilbake igjen som vi kom, hvilket innebærer omvendt rapellering opp alle skråningers mor, vassing over diverse myrer og klatring over 2-3 topper. En av dem har mobildekning, hvor bekymrede SMSer fra heimen strømmer inn. "Send bilde så jeg vet hva dere har på dere" (Så gutta i SeaKing'en vet hva de skal se etter, red.anm). Sender bilde pluss ny posisjonsangivelse før vi vasser og klatrer videre (og bare så det er sagt: på tross av alle disse høydemetrene og kilometrene og våte sko: ikke et misfornøyd knyst fra 10-åringen). Som en liten bonus begynner det å regne. Finner tilbake til Fisklaustjønna på første forsøk! Og der står stanga. Guttungen spør om det kanskje er mulig å fiske her, men vi kommer fram til at et vann med navnet "Fisklaustjønna" kanskje ikke er stedet å bruke tid på fisking. Veien går videre. Det taes ut kompasskurs med 79.90-kompasset. Kunne like gjerne brukt et strå med blåbær på, men utrolig nok: etter atter en del klatring og rapellering (og vassing i myr, om noen var i tvil), så fant vi tilbake til Sikatjønna! Her satte vi oss i gapahuken og tok en velfortjent kaffe/kakao og kjeks, og leste bekymrede SMSer hjemmefra (som vi ikke fikk svart på pga manglende dekning....). Deretter monterte vi stanga og guttungen heiv uti. Napp på de to første kastene, og flere napp ble det, men ingen fisk på land (en var med helt inntil land før den slapp, dog). Sannsynligvis var kroken for stor til at fisken fikk gapt over skikkelig, så det var nok like greit. Guttungen fant og plukket med seg 5-6 meter med fiskesnøre som lå slengt i fjæra. Ingen fugler skal være nødt til å sette seg fast i fiskesnøre, ikke på hans vakt! Etter litt mer kjeks og kaffe pakket vi sammen og vasset ned igjen. I løpet av turen rakk vi å hilse på og klø på 6 hunder og så 4 frosk (og utrolige mengder elg-skit). Fantastisk fin natur (på tross av mye myr) og veldig fint i skogen. Etter 9 timer på vift var det godt å komme tilbake til bilen og sette snuten hjemover. Vi kommer nok sannsynligvis tilbake, men vi har et annet turmål eller to vi skal til før den tid, tror vi. Og alle var enige om at det hadde vært en tur (sic).
  11. 16 poeng
    rayun

    Privat visning av køye fra Hengut.no

    Undertegnede hadde gleden av å overvære en privat visning av hengekøye levert fra Hengut.no Selve demonstrasjonen sto selveste @Humbug for, og var egentlig myntet på @Turvenn som var på jakt etter ny køye. De to har nemlig familiære bindinger og siden jeg er heldig å være nærmeste nabo til den ene av dem greide jeg å ordlegge meg i rette termer og ble sporenstreks invitert til å ta del i seansen. På andre siden av jordet står en passende mengde trær i passende innbyrdes avstand og det var naturlig å gjennomføre visningen der. Avstand ble tatt på øyemål og reimer med faglig korrekt navn, men som hos meg heter webreim, ble festet rundt de to utvalgte trestammer. Konstruktøren selv bak køye med myggnett og underdyne. Hva modellen, altså køya heter er meg ukjent, men det er overbevisende håndtverk i alle detaljer. Konstruktør og nyfrelst henger i ivrig passiar. Her er mange nyttige tips å suge til seg for en uinnvidd, altså meg. Grunnjusteringer ser ut til å være i havn og tiden for et prøveligg nærmer seg. For ordens skyld nevner jeg at vi var en i køya av gangen. Skeptikeren, som føler seg mest bekvem når han har bakkekontakt må motvillig innrømme at det ser bekvemt ut der @Turvenn har inntatt horisontalen. Vi var et øyeblikk litt bekymret for at han ikke ville ut av køya etter at han kjente varmen fra underdyna, som også sikkert heter noe annet, bre seg i kroppen. Alt har en ende, så også denne utrolig fine demoen og det var tid for å pakke sammen. Til alle som kan være interessert i hengekøyer og hvordan lage dem anbefaler jeg et besøk på hjemmesiden til @Humbug, Hengut.no Stor takk til @Turvenn og @Humbug for at jeg fikk være med.
  12. 16 poeng
    Thomas E

    Hva har du kjøpt nå!

    Da har jeg jammen ny turvenninne på vei. Skal hente henne om et par uker, men måtte nesten annonsere det her allerede. Jeg klarer ikke helt huske hvem som anbefalte denne rasen til, men noen her inne foreslo Eurasier som en flott turkamerat og til slutt ble det jammen en Eurasier.
  13. 15 poeng
    Megalep

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Det ble solo-husmorferie på Lifjell for meg i helga. Ingen turvenner kunne bli med, og med det været kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Så var jeg da også langt fra aleine på fjellet, nattinaturen bidro nok med flere teltere enn vanlig. Starta fra Jønnbu midt på dagen fredag, gikk opp Krinto og så over Gleksefjellet og ned i Oksladalen, opp til Mjeltetjørna og så sørover til Sautjørna hvor natta ble tilbragt. Ned til Holmen og opp på Jøronnatten lørdagen, tilbake igjen og over Nybufjellet til nattas leir ved Kloppsteintjørna, nydelig leirplass. Ned i skaret ved Falketind, forbi setra Nyhus, krysse bekken i Okslagjuvet og Anebudalen ned til parkeringsplassen. Fikk haik med en trivelig sørlending som jeg traff på Jøronnatten og fikk sitte på helt hjem til Porsgrunn. En super tur, med egg og bacon til frokost, rypekakling på kveldene, sol og vindstille og en og en halv bok lest på Kindle’n (det er sjelden vare for en småbarnsmor). Ny-teltet sto også til forventningene. Det eneste kjipe er at jeg må ha fått i meg noe sauemøkk-befengt vann, for nå har ettermiddag og kveld blitt tilbragt på ramma og det høres ut som jeg bare tisser... takk og pris for vannklosett i sivilisasjonen!
  14. 15 poeng
    rayun

    Hardangervidda, Holken 2018

    Årets siste tur til Vikbekkfjell gikk av stabelen den siste uka det var mulig å kjøpe fiskekort for dette området. I deilig sensommervær legger min gode nabo og jeg i vei mot Holken helt øst på vidda.
  15. 14 poeng
    Memento mori

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Da ble 10 på topp - tur nr 18 av 20 i boks. Lang seig dag for min del ned tung sekk som en test. Pershusfjellet på langs er en av det flotteste turene jeg vet om i Nordmarka. Har en del bilder også. Det er heldigvis vernet. Så ned på plassen jeg lå i natt.
  16. 14 poeng
    tklami

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Hadde en liten tur med packraften og noen nye fjellsko som skulle testes opp til området rundt øyuvsbu. Skoene virker etter det jeg fikk labbet å være gode. Ganske skummelt i grunn og bytte modell når en vet hvor ille vonde sko kan være. Hadde fint vær og turen i seg selv var ganske så fin
  17. 14 poeng
    Memento mori

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Ti på topptur i dag/natt. Tar en litt lengere vei enn nødvendig. Men det er nattinaturen, så det passer en en overnatting. Små stier, vokser igjen. Lite vann Drømmedrivved av furu. Den ble til ved. Fiskars x7 øks som trenger en ferie hos min far. Den er alltid mye skarpere etter å ha vært der en tur. Litt mat må til. Nye type tørrmat for min del. Ok smak men litt lite. Prøvde meg på et INSTA oppsett, må nok bytte til rød gassboks som @Espen Ørud, blå med tape og skrift om blandingsforhold gjør seg ikke Fikk akkurat plass til teltet, Alternativ 2 var å ligge på en stor stein. Første bål på lenge! Biff, bakt potet med kryddersmør og lange paprika er alltid en vinner (Skogsspesial lært av @kokken81) Mest artige er å ha mye bedre bål enn naboen, der var det mest røyk😂
  18. 13 poeng
    tolsen87

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Hadde min førte tur til Blefjell, overnatting ved Nordstulvatn, fantastisk fin plass, med meg på turn så hadde jeg med meg både nytt telt og liggeunderlag. Starta dagen i dag kl 05, med litt bål kos og frokost før turn gikk opp til Storeble.
  19. 13 poeng
    meisal

    Hvor har du vært på tur i dag?

    Første gang på Bitihorn (1607 moh). Hyggelig utsikt på alle kanter. Mange snødekte topper/fjell rundt om.
  20. 12 poeng
    REs

    Om at koge kaffe.

    Mange liker å lage kaffe når de er på tur og noen har også sin egen mening om hvordan dette skal gjøres. Jeg har derfor sakset en kaffeoppskrift fra boken "Kogebog for folkeskolen og hjemmet", trykket 1894 og skrevet av Fru dr. Christensen, Sandefjord og Frk. H. Helgesen, Lærerinde ved Chr.a folkeskole. Boken er: Gjennemseet af stadskemiker Schmelek, og da må den vel være til å stole på.
  21. 12 poeng
    Høsten kommer fort i Nord-Norge. Etter måneder med lyst hele døgnet, tar det bare et par uker før naturen skifter farge og natta er mørk. På slike netter frister det å ligge på en fjelltopp og se nordlyset danse.
  22. 12 poeng
    Memento mori

    Hva har du kjøpt nå!

    Da ble det en Amok kopp som ikke selges løst. Fulgte med mye annet ræl også, tarp, liggeunderlag XL og Draumir XL hengekøye i rødt. Gjør vondt langt inni sjela og kjøpe noe som blir levert med postnord. Men greide ikke å løse det på et annet sett. Siste dagen for det beste kjøpet.
  23. 11 poeng
    josteink

    Middag ute - ny favoritt

    Med haust og mørketid ikkje for langt vekke må vi nytte godtversdagane når dei er her, det vil sei at ein må kome seg ut etter arbeidstid, plukke opp arvingane i frå oppvekstsektoren sine institusjonar og ta middagen ute. Vi har no fått ein ny favoritt på tur som danker ut pølsegrilling, nemleg innbakt pizza. På tur med småbarn så må middagen vera enkel, barnevennleg, ta kort tid og medføra minst mogleg søl. Vi har funne ut at tacolefser (grov variant), pizzasaus på glas (eller heimelaga variant), riven ost, spekeskinke og oliven er raskt, sølesikkert og godt likt av alle. Smør tomatsaus på halve lefsa, hiv på ost og skinke ++ (mulighetane er endelaus så lenge du kan brette lefsa) brett saken i to og steik to og to i steikepanna. Einaste ein må hugse på er å ha låg varme og passe godt på slik at det ikkje vert for kremert. Det er sikkert tusen oppskrifter om dette på nett allereie men ein god ting kan gjentakast Har du ein god middag som oppfyller kriteria over, så kom gjedna med den, vi vil gjedna utvide menyen litt
  24. 11 poeng
    Terka

    Jakt uten kort

    Og du blir dømt herfra til helvette og får minus titusen omdømmepoeng her på Fjellforum.no. Tror jeg. 🤔
  25. 11 poeng
    Kjell Iver

    Hvor har du vært på tur i dag?

    På bærtur. Blåbæra er sur og tyttebæra er ikke moden. Mye krekling og den er stor men ikke noe for meg. Da er det bare å gå ned igjen før regnet kommer.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.