Vinnerliste

Syverudtjern i Sørmarka (utenfor Oslo) Fint sted å gå med hund, ikke skiløyper der, bare stier. Dette var i går, det var litt dis og isen lagde mye lyd

Helgetur til Runde og Ørsta, en natt på Runde fyr og en svipptur oppom Rundabranden og Sandshornet. Deretter sesongstart med ski på bena, en runde i lysløypa i Ørsta. Finfin vestlandshelg med @Elisabethsk og @Tessatroll

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. Det var virkelig fint å gå på kveldstid. Broa over mot Herrahø. Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre Grønvatnet Bra start på dagen. Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. Det er lov å ta det rolig på ferie. Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. Teltet slått opp ved vann 1513. Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kg Matfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet. Da er det lov å ta morgenkaffen ute. Utsikt mot Søre Grønvatnet. Kombinasjon av nedkjøling og fisking. Mi casa 1. Mi casa 2. Her snakker vi utedass! Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. Kaffivann med ekstra proteiner. På tide å vende hjemover. Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen

Hei Dette var en fin tråd, legger ved ett bilde tatt med en IPhone 5, fra skjærgården i Vest Agder. Januar 2019 latitude

I og med at den kalles "tactical" så burde det vært montert en silencer på den som standard..

Fant ut tidligere i uka at jeg måtte ha meg to netter i telt nå i helgen. Det var meldt et par plussgrader og regn på fredag, ikke veldig fristende, men turbehovet vant. Så jeg tok tre-bussen innover i Maridalen på fredag, gikk av på Skar, gikk grusveien opp til Øyungen. Tok en liten sti jeg har gått noen få ganger tidligere, som er kortere og har jevnere stigning enn alternativet (langs Øyungen, forbi Kalven, opp forbi Liggeren), mista stien i halvmørket og kom for langt opp i terrenget, men fant den igjen etter en stund. Siste drøye halvtimen gikk utenom sti og med hodelykt. Var framme ved Bikkjemyr vest for Kalvsjøen rundt halv sju, der var det kanskje 20 cm snø, litt mer enn jeg hadde regnet med, for det hadde vært regn og plussgrader noen dager nå. Men det var bare å tråkke til en flate å sette teltet på, og sparke vekk snø for å få satt barmarkspluggene i myra. Prøvde en ny variant for å få tørket vått undertøy med kroppsvarmen: tørt innerst, så et lag vått. synes det fungerte greit, men det var klamt noen timer før alt var noenlunde tørt. Med middag og varm te innabords ble det etterhvert veldig behagelig. Lørdag var sløv dag i teltet, men tok en tur ut for å hente vann og ta noen bilder. I dag var det retur til sivilisasjonen, i tåke, oppholdsvær og et par plussgrader. Ved Liggeren (ca. 330 moh) var det nesten ikke snø, til forskjell fra de kanskje 20 centimetrene med snø der jeg hadde hatt leir på 400 moh. Holdt god fart fra Øyungen ned til Skar, og rakk bussen med flere minutters margin. Var hjemme rundt halvt tre til sen lunsj, og til vasking og tørking av vått utstyr.

Ble en tur langs fjæra på Sør Senja i går, siden snøen har tint godt i høyden i de siste dagene. Furubål og bare kos. Må ta ei utenatt under åpen himmel i området snart, det må være perfekt.

Da har jeg kjøpt fra overskuddslager, og erstattet knapper med delbar glidelås. Har dessuten justert designet litt. Liker egentlig knapper bedre enn glidelås, men 14 knapper i 20 minus med buksa på hælene blir vel mye. Nå skal den prøves ut!

Kanskje old news for noen, og gledelig nyhet for andre, men Hilleberg har gått ut med denne "pressemeldingen" på både egen hjemmeside og Facebook: " September 12th, 2019 Dear customer, We have discovered that we have received poles which have shock cords of inconsistent quality. We are very sorry that this has happened. If you have poles that have shock cord that are either white with blue stripes or white with red stripes, we ask that you check the shock cord. If it feels very loose or if you see areas where the rubber inside the white/blue or white/red sheath is broken, your shock cord is affected. We would be happy to send you new cord, or if you prefer, you can send us your poles and we will replace the cord for you. Please contact tentmaker@hilleberg.se and we will take care of you. If you are on a trip and can’t replace or exchange the shock cord while you are out, you can do a temporary fix: Pull one of the stoppers out of the end of the pole and pull the cord so it has more tension in it. Then tie a bulky but easy-to-untie knot in the cord to act as the stopper. Just let the excess shock cord and stopper hang loose. Similar to how you use some avalanche probes, this will ensure that the pole sections stay together when extended and in your tent. After taking the poles out of the tent, untie the knot so the poles can be easily folded. Again, we are very sorry that this has happened and we apologize for any inconvenience. Please do not hesitate to contact us with any questions or concerns. Sincerely, Petra Hilleberg " https://hilleberg.com/eng/about-us/news/

Måtte starte et lite prosjekt etter 2 uker i strekk med innevær. Så da ble det forberedelser til en lengre sykkeltur i mellomeuropa som er planlagt i mai. Sykkelveskene mine var fra 1991 og modne for utskifting, og jeg hadde litt stoff til overs fra packraft-prosjektet. Det sorte stoffet er 1000d dobbelsidig TPU, det grønne ensidig 210d TPU nylon. Alle «sommene» er sveiset. Må vente på litt hardware fra Tyskland nå, før jeg kan gjøre dem ferdig.

En kniv som fungerer å battonere har jo såpass tykt og kraftig blad at det vil være uegnet til mye en god all roundkniv vil fungere til. Battonering har vel blitt populært gjennom bushcraftfilmene som har dukka opp. Og mange tror at med en bushcraftkniv så vil de overleve i en nødsituasjon Mine bushcraftkniver blir alltid liggende igjen i skuffen og en annen blir med på turene sammen med en av Gränsfors eller Wetterlings øksene. (Øks velges etter sesong/hva jeg skal gjøre på turen)

Unevnt røyevann Rendalen i helga

Vanlege turen opp bak huset. Kvitt her vest for bergen enn så lenge, på tirsdag er det meldt 50mm regn

I utgangspunktet er muggsopp ikke bra for helsa, er dog litt usikker på om det er spesielt helsefarlig med sporadisk opphold i en lavvo med lav forekomst av muggsopp. Får du det vekk med mild vask er det bra. Visst alternativet er å kaste Lavvoen kan du bruke et kjøpepreparat, eller klorin med forsiktighet. Vær oppmerksom på at Klorin bleker, men det betyr kanskje ikke så mye om det kun brukes på sømmer innvendig. Etter behandling skal det være helt tørt før du sømtetter og likeledes skal sømtetter være ferdig herdet/tørr før du pakker det ned.

Tok samme tur som forrige søndag, bare motsatt vei i dag Da jeg satt ved Viggohytten og så sørover, samtidig som jeg gløttet på kartet på mobilen, gikk det opp for meg at jeg har feiltolket hvor Tysnessåta befant seg i horisonten - og jeg måtte derfor legge inn en aldri så liten etterskrift i innlegget mitt fra 5 november (Link), det ene bildet der er jo ren bløff Knipset et bilde da jeg kom til Olsokfjellet, og tok sjansen på å legge inn piler og navn: Av de som jeg har satt navn på her, har jeg kun vært på Tysnessåta. Kanskje noe å tenke på ifm utfordringer til meg selv for 2020?

Et par kaffekopper i det fri på tur hjem fra jobb i dag også, fin tur (fornuftig med brodder på turen ned)

Det bare måtte bli en kveldstur på ski siden det kom påfyll av snø over Nordmarka. Det har jo vært #superentusiastføre en stund, og på gårsdagens #entusiastføre møtte jeg opptil flere andre fornøyde skigåere. Bildet er tatt innenfor Frognersetra. Inne i mørkskogen var det nok lys til å gå uten lykt i åpne partier.

Det er bare å fyre opp en boks med myggbrikett så slipper du nok unna.

Til informasjon så kaster ikke XXL varer de får inn på 100% fornøyd-garantien. Disse varene blir videresolgt som B-varer til redusert pris.

Er enig i at det ikke er verdens største sak, men for meg er faktisk spillereglene i arbeidslivet en viktig verdi i Norge. XXL har (hatt?) en bedriftskultur som ligger på kanten av disse spillereglene, og da velger jeg andre butikker. Jeg bruker min lille forbrukermakt til å forsøke å endre dem. Ikke allverden til makt, men den føles viktig for meg. Jeg vil vise at det ikke er det samme for meg hvordan de oppfører seg i konkurransen med andre, og i forhold til sine ansatte. Det koster meg null, og det koster dem bittelitt for jeg legger tross alt noen kroner i året på stæsj. (Nå vil kanskje noen si at det koster meg mest fordi XXL er billigere på mye, men jeg er en tilbudshauk som sjeldent kjøper ting til full pris, uansett. Alle sesongvarer kommer på salg en gang i løpet av året.) Om andre har like dårlig bedriftskultur er mulig, men nå har jeg fått greie på at de har det på XXL, og da agerer jeg etter det. Hvis jeg får høre at det er like ille på Sportslageret, så får ikke de heller pengene mine. -Og kommer det frem at XXL faktisk har tatt ting innover seg og skjerpet seg, så kommer jeg gjerne tilbake. Men når (alt det) er sagt, så fordømmer jeg ikke folk som handler der. Det blir som den flyskamgreia. Noen blir veldig provosert av begrepet fordi de føler at andre prøver å påføre dem skam, selv om det ikke er intensjonen til vi som faktisk føler det. Ja, jeg kan ønske at vi alle flyr mindre, men det er ikke min jobb å gi folk skam for det.

Og skal det fortsette å være sånn, er det viktig å vise at man ikke godtar, og ikke gir noen fordeler, til de som ikke følger spillereglene.

Erstatte ansatte med en robot?? Hva blir det neste? Erstatte turen med en drone? Tore

Valget mitt falt til slutt på Hilleberg Soulo (rød farge)

Godt skrevet. Velg ett som er "perfekt" for det du tenker blir hovedbruken, og som "til nød" fungerer til annen bruk. Da kan du supplere med ett, (eller 3-4😊), telt seinere. Ellers ender du fort med et som er dårlig til alt. Og egen erfaring tilsier at dyreste løsning over tid er å kjøpe noe som er "litt bra på alt". Da blir fort første oppgradering å kjøpe et telt som er "bitte litt bedre" enn det første på alt. Og sånn kan man holde på overraskende lenge😉 Kan fort bli "kjøpe dyrt og selge billig" i runde etter runde.

Mira - 5 år gammel jämt og østsibirsk laika mix. Akira - 3 år gammel jämt/øst - og vestsibirsk laika mix. De er mine treningskompiser, turkamerater og pelsterapauter❤️

3 år gammel Australian Shepherd, 22kg. Valget av rase var mer eller mindre tilfeldig - besøkte en oppdretter for å "bli kjent med rasen". 1 ledig valp. Resten ble historie... Trekker 30kg pulk uten problem dersom snøen ikke er for høy, evt. i oppgått spor. Hadde han med på tur i vinter, da greide han dæven døtte meg 39kg inkludert pulk og drag i 2 og en halv mil. Langrennsløype, vel og merke. Sover ute i opp til 10 blå uten problem. Har ikke turt å teste noe kaldere. Enestående hund.

På min avbrutna tur i juli hade jag mat för 9 dagar. Säcken vägde mellan 14 och 15 kg, alltså inte extremt lätt. Men då hade jag från början en enda karta (det blev en till eftersom jag la om turen och köpte ny på Finsehytta). Jag lägger an på både turen och lägren, ser ingen motsättning. Såhär tänker jag: http://www.huthyfs.com/minpack.html

Når jeg er langt oppe i fjellet, helt alene, langt fra folk og bebyggelse, virker det så rart at jeg ikke skal få lov å svinge stangen litt for å se om jeg får napp. Jeg vet jo om reglene, men det er så rart at naturen er eid av noen, og fisken er eid av noen, og at man ikke får lov å høste av naturen. Det føles nesten som tyveri å plukke noen blåbær, som ikke ville blitt spist av andre om ikke jeg plukket de... Derfor fisker jeg nesten aldri lengre, jeg føler at jeg er uvedkommen og at noen står og følger med meg, selv om jeg er lagt ute i «ingensteds» og he kjøpt fiskekort (men ikke får fisk...).

Huff nei, det er absolutt ingen som helst forpliktelser for grunneiere når det kommer til kultivering. Vel, man kan jo ikke tvinge folk til å kultiverte alle vann de eier, men når det selges dyre fiskekort, det annonseres med godt kultivert vann, godt fiske og de tar seg godt betalt for det uten at det stemmer så er det jo i praksis svindel. Og jeg har fisket i mange slike vann etterhvert. Man lærer jo fort, og rykter sprer seg, men det er likevel fryktelig irriterende og skuffende. Og lite sympativekkende med grunneiere som bare setter opp en betalingsløsning på SMS eller lignende på vann som de ikke ofrer en kalori. Bare ren fortjeneste, rett i lomma.

Det at det fiskes med garn kan faktisk være et viktig foredlingstiltak.

Nei, de forplikter ikke å sette ut fisk Mange vil ikke sette ut fisk da man da erstatter den "orginale" fisken med oppdrettsfisk over tid! Det er heller ikke bare for grunneier å sette ut fisk der det passer dem. Utsetting av fisk er ulovlig uten dispensasjon. Og skal fisk settes ut så skal fisken være fra godkjente oppdrettsanlegg. Ørret er forøvrig den arten i Norge som det er mest satt ut ulovlig. Noe norske myndigheter har sett gjennom fingrene med i årevis.

Da ble det både Fjelltrimtur nr 9 og endelig juledessertmulter i dag Dro med bror og svigerinne til toppen av Tyskenghatten (538 moh) på kanten av havskodda på en fin tur oppover. Forsøkte å få kontakt med en nevø som var på konfirmasjonssamling på en øy i Årsetfjorden nedenfor toppen, men det gikk ikke (det vise seg senere at de badet i sjøen ). I starten lå skodda ganske tett inntil stien: Men til topps kom vi, gitt : Tilbakeblikk etter at jeg la ut på tur vestover, mens turfølget dro ned til bilen igjen. Tyskenghatten til venstre, Heilhornet bak til høyre, og nevøen på øyen foran nedenfor Heilhornet: Og det ble ca 3 liter perfekt modne multer på turen nedover mot Hiller: Skikkelig fin sommerdag, med en givende tur i høyden Og andreposten er blitt oppdatert igjen.

Hei, det ser ut som en Strømeng-kniv, og skaftet er laget av bjørk. Jeg ville lagt det i et bad av kokt linolje (fås billig på Biltema) til det er skikkelig trutnet. Du kan også ta kontakt med Strømeng på www.samekniv.no og få råd fra dem. Her er hva de skriver om vedlikehold: " Samekniven fra knivsmed Strømeng kan brukes i generasjoner. For å ha full glede av kniven i mange år, anbefaler vi deg å følge noen enkle råd: Når kniven skal ut av slira, klemmer du inn slira øverst på flatsiden. Da hindrer du at slira blir oppskåret. Samekniven produseres som oftest med blad av karbonstål og skaft av bjørk. Vask derfor aldri kniven i oppvaskmaskin. Skaftet er laget av saktevoksende bjørk som er behandlet med kokt linole eller beiset. Skaftet kan etterbehandles med kokt linolje, møbelolje etc. Er kniven blitt våt eller fuktig etter bruk, tørk godt av bladet før kniven settes tilbake i slira. Slik unngår du rust. Bladet oljes før lengre tids lagring. Vi anbefaler at du benytter våpenolje, multifunksjonsolje (CRC 5-56, WD40 eller lignende.) Alle våre knivblad har rett egg, slik at du enkelt kan slipe opp kniven selv. For å slipe kniven kan du benytte sakteroterende slipestein, skjerpestål, bryne, diamantbryne etc."

https://hagesaks.no/produkt/super-turbocut-saga/ Ei helt rå sag!

Akkurat hvor grensen går for allemannsretten er ikke helt klar. Jeg syns saken om den lavvoen oppe i nord er svært beskrivende for hvor uklart dette er. Les saken her: https://www.nrk.no/nordland/ulovlig-telting-blir-rettssak-1.7282553 Han tapte saken til slutt (noe som for de fleste vel synes åpenbart) https://www.ranablad.no/nyheter/lavvo-dom-star/s/1-93-5733942 Men dette viser vel egentlig at man kan gå veldig langt på annen manns eiendom, men ikke i næring selvsagt. @Dilly Jeg kjenner ikke til de kursene dere holder, men her i Norge har vi et eget urfolk som har ferdes i fjellene og skogene uten spesielt mye bagasje i hundrevis av år uten å sette spor etter seg (før nå). Hvorfor ikke ha kurs i gammel samisk kunnskap om lett og sporløs ferdsel tilpasset her vi bor? Dette bushcraft greierne virker som noe importert kunstig og unorsk.

Ekte friluftsfolk går vel rundt med det som passer for dem, ikke det som passer for andre?

Det går fint, men da må man sette brenneren flatt og bevege skien over flammen. Pass på å holde skien i bevegelse. Har du en tynn tjære, kan det bli litt søl av å holde den slik. Jeg ville brukt tjære som var temperert, for å få den til å trekke lettest inn. Skien bør være tørr og romtemperert. Legg skien med sålen opp, og la det trekke inn en stund. Så kan du snu skien og bevege den frem og tilbake over flammen.

Her er min 15måneder gamle Ailo, han er en Norsk buhund

He he, den har jeg ikke prøvd . Her har det gått i Sølv Swix (ikke mitt mitt bilde, fant på nett):

Jeg husker at min far smurte inn sålen på familiens ski med tjære og la dem i solen for at solen skulle varme dem. Selv har jeg brukt gassbrenner til å varme tjære med under skiene. Det eneste du må passe på da er at det ikke blir for varmt for da brenner du merker i sålen. Ellers så kan tjære tynnes med terpentin og da trekker den lettere inn i treverket. Tjære som er laget for ski er ofte tynnet ut slik at den trekker bedre inn i treverket uten bruk av varme, men hvis du kjøper tjære hos en farvehandel eller en skipshandel så er ofte denne så tyktflytende at den bør tynnes noe eller varmes inn i treverket. Min bestefar brukte tjære på hytta si. Den ble malt med tjære som var tynnet med terpentin, og når sola varmet hytteveggene så luktet det tjære over hele området. Tjære var i tidligere tider ganske kostbart og på gamle skuter ble tjære brukt blant annet til å impregnere tauverk og til å tette mellom plankene i skipsdekket før det ble natet med smeltet bek. (I dag nates vel trebåtdekk mest med Tech7 eller andre syntetiske greier.) En sommer dykket jeg for Norsk Sjøfartsmuseum og var med og gravde ut et gammelt skipvrak utenfor Farsund. Om bord i dette vraket var det to tønner med tjære. Den ene var ødelagt, og dette brune "svineriet" klistret seg til dykkerutstyr og alt annet utsyr som ble brukt nede i vraket, men den andre ble tatt opp. Trykkforskjellen mellom vannet og tørt land gjorde at tjæra kom tytende ut av tønna. Jeg har enda en liten prøve av denne tjæra liggende et sted.

Neida, ikke meningen å overbevise deg at dette er et behov du har eller noe du trenger. Det handler nok mest om hva man foretrekker. Mennesker vet av natur ikke hva man trenger før man har erfart det selv og derav gjøre et valg basert på preferansen. Jeg trengte i begynnelsen ikke en matkasse eller schnozzel bag, gikk helt fint uten, men du verden så mye mer praktisk og tidsbesparende det var ift å ikke ha det på den måten 😉 Jeg selv innså ikke det før jeg prøvde det selv. Selv om jeg hadde lest andres erfaringer med det. Klart noen ulemper er det, men for meg så var det å ha ting i kasser i pulk en liten åpenbaring fremfor å ha det i bag. Pumpebag fremfor håndpumpe skal jeg ikke engang nevne. Ulempen var at den jøvla pumpebagen er dyr som f.... for noe jeg fint klarer med integrert pumpe (i tillegg blir man jo varm). Men foretrekker fremdeles pumpebag 👍 Jeg har 2 kurs med Nils Faarlund over flere uker både sommer og vinter. Han trengte ikke noe som helst ifølge ham selv, og det var godt begrunnet fordi han hadde i motsetning til alle andre testet det nye....blant annet gore-tex den gangen 😉 Han foretrakk fremdeles hans valg. Men ja, det var no mange av hans vegledere på høyfjellsskolen som brukte gore-tex og annet nymotens snacksy utstyr ja 😂 Poenget mitt er at vi prøvde jo sette han fast fordi vi var jo låste til hva vi mente var vårt behov, men forskjellen på oss og ham (som er litt ekstrem i alpint fjellmiljø i Norge) er at fyren hadde jo erfaringsbasert lærdom. Nå på sine eldre dager har han dog begynt med mobiltlf når han er ute. Ikke fordi han trenger den, men fordi hans sønn vil ha tak i ham siden Nils tross alt er en gammel mann nå 😂 Nokia lagde verdens beste mobiltelefon for telefoni og short messaging system med sin 6310i. Batteritiden var overlegen. Men så feilvurderte de grovt hva mennesker foretrekker å bruke mobilene sine til når de samme menneskene fikk prøve ut ny funksjonalitet som utvidet tale og sms enheten til å bli en liten datamaskin....

Forskjellen er svært liten, fordi det er festet av metallbøylen rundt pinnen i skoen som gjør at skien i det hele tatt kan kantes. En kraft presser ned på kanten L1/2, mens den kraften som skal til for å løfte motsatt kant kommer godt innenfor F1. Det er altså stivheten i skoen som er det avgjørende.

Modifisering utført av Helsport. Sendte mitt Ringstind SL til Helsport fikk det veldig raskt igjen. De sydde på fem ekstra pluggfester. Fikk med fem plugger og lit snor til å lage løkker. Kostnad var bare porto en vei. Har du ikke modifiserte ditt Ringstind SL enda, så gjør det før sesongen starter for fullt. Satte det opp i hagen siden det var ganske mye vind. Teltet står mye bedre, og med betydelig mindre blafring i duken. Det blir bedre plass i forteltet, ingen klistring av innerteltet til ytterduken. Modifiseringen er utført slik at det ikke er mulig å se at det ikke kommer som standard. Vektøkingen er bare noe få gram. Påsydd ekstra pluggfeste. Betydelig bedre plass i forteltet. Ingen klistring, det blåste bra når bilde er tatt. Satte også på feste på døra. Strekker duken meget bra, mye mindre blafring. Eneste jeg lurer på er om det ville hjulpet å ha midt bardunen enda lengre, slik at den også drar litt oppover. Noen som har testet?

Vi hadde Berner i mange år da unga var små. En svær kar som het Zico. I dag har datteren min tatt over som hundeeier med to Huskyer Her er bildet av Fenris og My sammen med Trym, barnebarnet.

Møt min venn Yatzy! Hund nummer 2 i familien vår, i dag er han 6 mnd. Og han viser sterk personlighet, synes det er morsomt å trene både trekking og lydighet. Hans mål til sommeren er å ha flere utenetter, men han maser fælt om en tur til Femund eller to

Jeg lar ofte underlaget være igjen i teltet når jeg pakker det ned. Da trenger jeg ikke noen sånn bedding. Soveposen tar det uansett bare et minutt å pakke, så det er ikke så nøye. Når man bruker pulk er det en stor fordel at man ikke trenger pakke alt ned. Jeg tar ikke stengene ut av stangkanalene, drar bare noen av holkene fra hverandre. Så tar jeg halvdelen av lufta ut av down-maten og lar den være inni teltet. Dette funker greit med et tunneltelt når man legger underlaget på langs av stangkanalene (altså på tvers av teltet).

Jeg har en shiba og en akita. De er hovedgrunnen til at jeg har fått smaken på å tusle rundt i skogen og på fjellet. Blir hovedsakelig dagsturer, men i våres røyk siste rest av lånekassepengene på et telt og en skikkelig tursekk, så nå blir det nok litt lengre turer. De er veldig glad i sau og alt annet som kryper og går, så det blir for det aller meste turer i bånd. Akitaen bruker også å hjelpe meg litt med bæringen i kløven sin. Shibaen Kuma, 5 år Akitaen Tanuki, snart tre år:

Fikk prøvd teltet en liten tur og så langt er jeg kjempefornøyd, veldig bra med plass!

At det er større farer forbundet med bensin enn parafin kan paradoksalt nok føre til at det skjer færre ulykker med bensin fordi aktsomhetsnivået heves betraktelig. Trangiabrennere og dens like er jo i utgangspuktet idiotsikre, men det skjer ufattelig mange uhell med dem. Både fordi de fylles når de er så varm at det blir store gassansamlinger, ved at de fylles mens de ennå har en usynlig brennende flamme som fatter skjenkestrålen og ender i flasken og ved at de veltes. Parafinbrennere primes som regel med rødsprit, og denne er jo mer brannfarlig enn parafinen selv, så ser en på hele problematikken er vel ikke bensinprimuser så ille. Personlig bruker jeg kun bensin vinterstid. Dette er det utrolig mange som ikke forstår! Og ved ikke å ha forståelse for dette oppstår det ofte livsfarlige situasjoner. To eksempler er grill og innendørs ildsteder. På førstnevnte har jeg sett folk helle så mye tennvæske på at flammene ble slått ned og hvitrøyken bre seg grundig før den uvitende har funnet fram fyrtøy - og nesten fått sjokk. Det samme gjelder de som gjør flere mislykkede forsøk på å tenne i ovnen før de heller brennbar væske i ovn/peis uten å fatte, men damper pga varmen fra tidligere opptenningsforsøk og evnt glør... Et skummelt eksempel på digresjonen rundt "vanlig røyk" hendte meg for noen år siden. Det var etter jul og juletreet drysset slik at jeg klippet bit for bit og kastet i flammene på en peisovn. Tilslutt var det en anseelig mengde knusktørre barnåler igjen på gulvet. Jeg feide et fullt støvbrett og kastet dette i ovnen og snudde meg for å fortsette. Da jeg hadde fylt neste og snudde meg mot ovnen for å kaste dette inn så jeg at første innkast hadde kvalt flammene. Nå lå barnålene som et teppe over glørne og ovnskammeret ble raskt fylt med hvit røyk. Jeg var sikker på at dette ville fatte, og for å få det til å fatte før hele pipeløpet ble fullt av brennbar gass var jeg lynkjapp med å tenne gassen med lighter mens jeg bøyde meg bort fra ovnsdøren. Det kom et vannvittig poff og jeg tror ikke det var langt unna at pipen kunne ha blitt sprengt. Alt dette skjedde på sekunder. Det er utrolig mange som påstår at dette bare er tull og refererer til at "barnåler selvsagt ikke er eksplosive"... Nei, det de jo ikke, men som "SRX" skriver, vanlig røyk fatter og brenner ved en viss temperatur og det burde alle lære av.