Gå til innhold

sinje

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    370
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    1

sinje vant dagen sist September 7 2017

sinje hadde mest likt innhold!

Om sinje

  • Bursdag 19. jan. 1995

Nylige profilbesøk

849 profilvisninger
  1. sinje

    Nord Atlanteren - en seildrøm av de sjeldne

    Så kult at den falt i smak! Tusen takk for det! Er nok lagt ned endel tid på produksjonen ja. Har vært veldig lærerrikt og morsomt å holde med på, jeg regner også med at ting kommer til å bli bedre og lettere neste gang siden dette var min 2. film jeg har laget. Håper å kunne slippe noen flere små filmer på youtube i vinter så bare å følge med.
  2. sinje

    Nord Atlanteren - en seildrøm av de sjeldne

    Så kult å høre! Ja det var virkelig en drømmetur, skulle kanskje ønske at man hadde hatt en hel måned rundt kapp farvel for her var det mye kule tinder. De er også så vanskelig å nå at jeg tror flere av de kan være mulig å førstebestige. Færøyene er fantastisk så har du mulighet til å seile dit er det virkelig fint, kan også anbefale den lille øya Fair isle rett sør for Shetland også om dere tenker dere nedover dit også. Så Fantastisk å høre Ja det er bare å hoppe i det og reise ut på tur, du vil garantert ikke angre.
  3. sinje

    Nord Atlanteren - en seildrøm av de sjeldne

    Bare hyggelig Er veldig morsomt å få dele denne turen og etter å ha brukt ca 400 timer på filmen er det gøy og endelig få dele den med verden.
  4.   Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge.   Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  5. sinje

    Nytt solotelt: Ringstind 2 pro eller SL

    Jeg har brukt både teltet i sl, pro og vanlig og min mening er at bunnduken på sl er for svak. Er det plutselig endel stein/ kvist der du skal sette opp teltet går det fort hull på bunnduken. Dette skjedde flere ganger med meg på en tur på Grønland forrige sommer. Luftingen er også for dårlig på sl etter min mening. Poenget med lett vekt ser jeg veldig godt, men jeg synes det går veldig på bekostning av slitestyrke. Så er planen å bruke telte en del over lengre tid ville jeg ha kjøpt PRO. Teltet i seg selv er fantastisk og jeg har brukt det på flere lengre ekspedisjoner både i inn og utland. Big sky chinook som nevnes over er nok helt sikkert et godt telt, men fordelen til ringstind er at du setter det opp ekstremt raskt alene siden det bare er en stang. Dette har gjort teltet til min favoritt på det norske høyfjellet sommerstid.
  6. sinje

    Mat på langtur for storspiste

    Kan nok hende du har helt rett i det på smak, men tror NAN 3 er mest næringsrik om jeg ikke husker feil. Jeg vet at ullvang og co gjennom Nordvestpassasjen brukt NAN 2.
  7. sinje

    Mat på langtur for storspiste

    Kjør morsmelkerstatning i havregrøten. Dette selges på vanlig butikk, jeg bruker som regel type 3 om jeg ikke husker helt feil. Vet det har blitt brukt på flere større polare ekspedisjoner med godt hell.
  8. sinje

    Spot gen3 eller garmin inreach

    Jeg har brukt spot tidligere men har nå kvittet meg med den. Spoten i seg selv funker veldig bra og har vært en god trygghet for familien hjemme, den har også funket som den skal hele tiden. Problemet mitt med spot var at jeg er på ca 1 ekspedisjon i året (2-4 uker på tur) der jeg føler det kan være greit med spot. På alle kortere turer har jeg som regel aldri lengre tid uten telefondekning. Det betyr at jeg bare trenger spot for en tur i året og jeg synes da prisen på ca 1600kr/år er litt for stivt for bruken. Her kan jeg heller få satellittabonnement til telefonen for en måned for billigere penge som sammenligning. Jeg vil derimot gå over til Garmin in Reach da dette har en abonnementssystem som passer mine turer mye bedre. Har også sett på denne som virker som en veldig god og rimelig løsning, med priser ned i 15 $/ måneden. Den har ikke kommet på markedet så er vanskelig å si noe om hvordan den funker. Det er også litt dumt å være avhengig av strøm på telefonen. https://www.kickstarter.com/projects/124657937/somewear-limitless-communication-built-for-adventu?ref=discovery
  9. sinje

    Geiranger- Hellesylt til fots

    Det er sikkert mulig ja, men er i utgangspunktet mer interessert i å gå til fots. Ideen er å klare og lure seg ned i Holedalen så fort som mulig. Det er da snakk om et par topper rygger som må bestiges, men det er egentlig greit så lenge jeg slipper bre og klatring. Jeg vil også trolig være sammen med en til over dette fjellområdet.
  10. Hei! Jeg har planer om å gå Norge på tvers på det bredeste i sommer, og i den forbindelse lurer jeg på om noen her inne vet om det er mulig å komme over fra Djupvatnet (Geiranger) til Hellesylt på en fornuftig måte uten å ta fergen. Alle jeg har snakket med til nå har brukt ferge, men jeg vil helst unngå dette om det er mulig. Ser på kartet at det er endel breer og rimelig bratt på enkelte plasser. Så har du noe info som kan være til hjelp hadde det vært helt fantastisk.
  11. sinje

    Billig tørrmelk, Nido

    Jeg pleier å høre med den lokale bonden om jeg kan få lamme/kalvegodt eller sagt på en annen måte, kunstig morsmelkerstatning til disse dyrene. Det funker helt perfekt og jeg synes smaken det gir er mye bedre enn tørrmelk. Nå bruker jeg det på alt fra ekspedisjoner til kortere turer da det både er billig fra bonden(kan kjøper på felleskjøpet i større mengder også) og smaker bedre.
  12. sinje

    Ekstremt bakglatte ski uten skifell

    Er det snakk om uten pulk er jeg enig. Men på tur med pulk vil jeg påstå at det er fordel å bruke feller hele tiden i de fleste sammenhenger. Har også holdt aktivt på med langrenn og skal man få festesmøring til å vare på skiene kreves det fort både rubbing og at festevoksen smeltes inn på forhånd om det er typisk harde forhold. Det beste argumentet for å unngå av og på med feller er derimot at de sitter best når de er satt på i romtemperatur og gjerne jobbet litt med på forhånd. På mine lengre vinterekspedisjoner har jeg brukt en skrue bakerst på fellen for å garantere at den sitter hele turen, dette er også en vanlig prosedyre på andre ekspedisjoner siden konsekvensen ved ikke å få festet fellen god nok ofte er store. Vil også minne om viktigheten i å klippe av fellebiten fra slutten på bindingen og bakover da denne ofte bare vill bremse opp gliden. Er som sagt enig om det er snakk om kortere turer uten pulk som ikke krever så sikkert feste for å sikre fremdrift.
  13. sinje

    Ekstremt bakglatte ski uten skifell

    Etter mye prøving og feiling på denne fronten har jeg kommet frem til at mohair kortfeller er beste løsningen. Disse glir rimelig bra og er det veldig kaldt vil jeg minimere av og på med feller til et minimum, da det spesielt i lave temperatur er lett å miste en del av lim-egenskapene som resulterer i løse feller. Jeg vil også tørre å påstå at det du taper i glid er tjent inn i byttetiden ved typisk høyfjellsterreng.
  14. Etter å ha skaffet egen hjemmeside har det blitt en del turrapporter fra de større ekspedisjonene jeg har gjennomført. Tenkte det kunne være interessant å dele en liten rapport fra Elbrus i sommer. Vil du lese mer om andre store turer legger jeg ved en link for de som ønsker det: Sk Adventures Helt siden Kilimanjaro var unnagjort, har Elbrus vært et stort mål for meg. Det har derimot vært et problem der tid og turdeltakere ikke har strukket til de to siste årene. Derfor hadde jeg virkelig noe uoppgjort med dette fjellet. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde litt tid før jeg skulle ut å seile i sommer, måtte jeg bare få klemt inn denne turen. Jeg var så heldig å få med meg Lars Digerud fra start, og dermed hadde vi en god kjerne i bunn. Etter å ha blitt skjemt bort på Kili var trangen etter å gjennomføre turen mest mulig på egenhånd stor. Valget falt derfor på en såkalt «light package» der kun hotell og transport var inkludert. Planen var å ta med seg telt og alt annet utstyr vi trengte, for så å jobbe oss gradvis oppover fjellet. To skritt frem og ett tilbake. Det var klart at vi kom til å få en tyngre og mer utfordrende tur sammenlignet med de fleste andre, men samtidig setter jeg friheten av å gjøre alt på skikkelig vis høyt. Etter å ha forsøkt å sette sammen en ekspedisjon til Elbrus de to siste årene, hadde jeg god kunnskap om turen. Disse faktorene, kombinert med mest tur og ekspedisjonserfaring, gjorde det naturlig at jeg tok jobben som ekspedisjonsleder på denne turen. Vi fikk også med oss Kevin Almeida, som hadde vært med meg på Island sommeren før. Etter en lang reise ankom vi omsider hotellet vårt litt etter kl. 04.00. Vi ble enige om å komme i gang med akklimatiseringen samme dagen, for å optimere sjansene våre for å nå toppen. De to første dagene gikk med til akklimatiseringsturer på to topper rundt hotellet. Allerede her fikk vi kommet oss over 3000meter begge dagene, noe som var ny rekord for Kevin og Lars. Alle kroppene svarte godt på tilvenningen til høyden, så vi fortsatte å pushe høydemeter de påfølgende dagene. På dag tre skulle vi endelig få prøve oss en tur oppover selve fjellet, for Kevin ble det en hard påkjenning når vi rundet 4200meter, og som jeg skrev i dagboken den dagen: «På 4200meter måtte Kevin gi seg, fornøyd med dagens bragd da brekninger meldte sin ankomst». Det ble derfor besluttet at Kevin skulle si seg fornøyd med dette, mens Lars og jeg derimot var i godt form og fortsatte et push opp til 4500meter. Kroppene våre føltes overraskende fine på denne høyden, dette kombinert med fantastisk vær og solskinn, gjorde at det var lite å utsette på denne akklimatiseringsdagen. Det var nå tid for å starte siste fase av reisen mot toppen, der vi skulle flytte opp på fjellet i telt. Sekkene ble pakket kvelden før, og stemningen var til å ta og føle på. Vi gikk av gondolen på 3700meter, der skydekket allerede lå noen hundre meter høyere oppe. Sekkene var veid inn til ca. 35kilo, så det var mye utstyr som skulle fraktes oppover. Her var det en fot foran den andre, som skulle få oss opp. Planen var å slå camp så høyt man kunne komme, og samtidig ha litt le av fjellet som stikker opp langs traseen. På 4000meter begynte Kevin igjen å føle litt på høyden med et lett trykk i hodet. Valget falt derfor på at jeg skulle gå opp til teltplassen, for så å returnere ned for å hente sekken hans. Jeg fikk pushet teltplass så høyt opp det var fornuftig å gå, rett på enden av fjellryggen som stikker opp til 4370 meters høyde. Været tok seg merkbart opp da vi skulle slå opp teltet, og vi fikk bra med både snø og føyke her, men teltet kom til slutt opp, og lemuren ble bygget så høy vi orket. «Dette arbeidet var svært krevende, og hodepinen meldte sin tilstedeværelse i takt med arbeidsbelastningen. Det er noe spesielt med disse høydene der de vanlige arbeidsoppgavene koster veldig mye mer.» Det er rart hvordan man kan legge seg dårlig, men neste dag er alt sammen bra igjen. Litt etter kl. 06.00 var det ut av posen, da solsteiken varmet opp teltet til det ut holdige. Dagens mål var å komme en tur opp over 4700meter, men etter en noen minutter gåing måtte jeg sende Kevin tilbake til teltet for heller å hvile seg. Denne dagen var været skiftende, og først da vi passerte 4600meter kom vi over skydekket. Dette var en fantastisk følelse, og noe av det fineste jeg vet med høye fjell. Med godt driv oppover ble dagens mål fort justert til 5000 meter. «Dette skulle vise seg å bli en tung affære fra 4900 til 5000 meter, her kostet hver meter mye. Jeg husket fra Kilimanjaro at det var noe spesielt med dette 5000 metersmerket.» Vi kom omsider opp til merket, og kunne nyte en velfortjent hvil her. Neste dag tok jeg det med ro, for å lade opp overskudd til toppstøtet. Kevin og Lars tok derimot en akklimatiseringstur til 4700 meter, dette var dag 6 og Kevin slet fortsatt med å tilvenne seg høyden oppover fra 4000 meter. Det var nå tid for å forberede alt til toppstøtet, som vi hadde fire dager til rådighet for å fullføre, og man kan dermed si at tiden var på vår side. På det tidspunktet blåste det nok nærmere 15m/s, og snøføyken rundt telte var ekstrem. Jeg fikk ringt hjem for å få den nyeste oppdateringen på været, men prognosene var ikke mye oppløftende. Vinden skulle øke med 2,5 m/s i løpet av natten og morgningen, og det blåste klart mer enn værvarslet meldte for øyeblikket. Det mest bekymringsverdige var været som var meldt de påfølgende dagene, der det var snakk om vind opp mot 30 m/s i kastene, og det var klart vi hadde kun en mulig toppdag med dette værvinduet. Det å legge seg med visshet om at kl 02.00 er det opp for å starte et toppstøt, når hele teltet rister kraftig i vinden, er nok ikke noe drømmescenario. Som jeg selv skrev denne kvelden: «Det er meldt 15 m/s på toppen i morgen og dette blir en jobb helt opp mot limiten av hva jeg vil tillate meg selv og gruppen. Jeg kjenner derfor på spenningen om vi når toppen i morgen. Jeg krysser fingre og tær også får morgendagen vise hvordan det går.» Det ble lite søvn denne natten, da jeg med forhåpninger lå og hørte etter tegn på om vinden ville løye. Til slutt ringte vekkeklokken, og jeg stakk hodet ut i håp om rolige forhold. Det var måneskinn, klarvær og helt passe med vind utenfor! Dette ga nytt håp om toppen. Havregrøten ble inntatt til kvalmen meldte seg, og det var et stort ønske om å nå toppen denne dagen. Kevin bestemte seg for å stå over toppstøtet, og heller holde teltet til vi kom tilbake. Rett etter kl 03.00 startet vi å gå med gode tendenser til overtenning. Det ble derfor besluttet å senke farten så mye vi klarte. Vi hadde tross alt nesten 400 høydemeter opp dit de fleste starter på toppstøtet. De første 400 meterne gikk unna med en vanvittig fart, vi kunne notere oss en tid på 1 time opp hit. Formen min var litt så som så etter frokosten, og jeg kunne notere hele fire brekninger den første timen. På 5000meter kunne vi endelig få kjenne solen, som varmet litt. Her føyket det bra langs bakken, og det hele var virket nesten litt trolsk. Tempoet var fortsatt høyt og pausene minimale, så vi gikk omtrent dobbelt så fort som mange av de andre gruppene med guider, og formen min var endelig på topp. På 5300meter ligger den berømte Sadelen. Her hadde vi da nesten 100 personer bak oss, og kun tre grupper igjen videre fremover. Det er lett å si at man skal gå sakte i høyden, men med konkurranseinstinktet til Lars og meg var dagens førstebestigning innenfor rekkevidde. Tempoet ble derfor satt deretter, og siste gruppe ble passert 100 meter under toppen. Gleden var dermed stor da vi endelig sto på toppen etter kun 5 timer, og med resten av køen lengre nede på fjellet. Etter en 20 minutters pause på toppen sa vi oss fornøyde, og begynte turen tilbake til teltet. De siste 300 høydemeterne fra Sadelen og opp til toppen er de bratteste på turen. Her ble det derfor en del venting i solsteiken for vår del, da det var mye kø på vei oppover. Vi hadde ingen hastverk på vei ned, og tok heller noen ekstra pauser på de sikre stedene, da mange av de som gikk var uerfarne og fort kunne sklidd ned på oss. Synet av leirplassen var et etterlengtet syn, og det var veldig deilig å kunne krype inn i teltet og soveposen. Retur var et faktum neste morgen, og vi hadde nå tre dager som skulle slås i hjel på det lille tettstedet rundt hotellet. Det var etterlengtet å kunne slappe helt av uten å måtte jage flere høydemeter, og de lokale restaurantene ble hyppig utforsket i tiden frem til avreise.
  15. sinje

    GUIDE 10 PLUS SOLAR KIT

    Vil bare komme med et lite innspill på solcelle fronten. Etter tre år med nomad 13 og tilhørende sherpa 50 må jeg si jeg er ganske imponert, men alt er ikke gull og grønne skoger dessverre. Siste større testing som ble gjort var island på tvers i fjor sommer der panelet ble brukt i 3 uker i strekk. På perfekte dager med panelet hengende på sekken mot solen klarer du ca 35wh med dette oppsette. At panelet fungerer når det ikke er direkte sollys som treffer er nok mye ønsketenking, ja det lyser at den lader, men dette er så lite at en hel dag med overskyet vær kan sammenlignes med 5min sol. For min del med mye skiftende vær var dette et greit oppsett for å få ladet: ipod(vær andre dag), telefon (lite bruk) og kamera (mye brukt). her hadde jeg alltid greit med strøm fra solcellepanelet. Jeg har også laderen for aa/aaa batterier, men denne synes jeg blir meningsløs da strømtapet du får ved å bruke den som powerbank er veldig stort. Kan nok funke greit om du trenger batterier til lykt og gps, men her vil jeg ofte være sikker på å ha nok strøm så jeg foretrekker litium batterier fra ebay. Jeg kan også nevne at den har blitt brukt på andre ekspedisjoner som kryssing av Finnmark på ski, flere høye fjell og mange ukesturer. Så mitt tips er om du trenger strøm til tilsvarende utstyr, så funker mitt oppsett fint til 1 pers på lengre turer. Er planen turer under 8 dager bruker jeg som regel bare powerbanken, som jeg derimot har lite å utsette på. Dermed ville jeg nok anbefalt de fleste en sherpa 50 eventuelt sherpa 100 og heller droppet solcellepanel helt.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.