Gå til innhold

REJOHN

Blogger
  • Innholdsteller

    3 016
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    39

REJOHN vant dagen sist 13. februar

REJOHN hadde mest likt innhold!

2 følgere

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Profile Information

  • Gender
    Male

Nylige profilbesøk

7 756 profilvisninger
  1. Lørdagstur på vanlige stier. Det ble en vanlig vintertur på fredag. Nå var værmeldingen «bedre» for lørdag. Det vill si – ikke frost.. Yr stillet velvillig opp med noe sol utover dagen, men værgudene ville det annerledes. Det var ikke vanskelig å bli enig med meg selv om en tur rundt Lifjellet. Den vanlige vinterturen, om det ikke er frost, gjennom mange år. Selv om det har vært en usedvanlig mild vinter, omtrent uten frost og is, har det blitt få turer rundt Li. Etter som årene går har dette gått fra å være en helt grei, helst kapp tur, til å bli en langtur på opp mot tre timer. Nå legger jeg vanligvis kursen langs sjøen i stedet for oppe i henget. Delvis fordi det er mindre bratt, men også fordi det ofte ikke er is og snø om vinteren. Og så er et blitt en vane. Stien nede langs sjøen var til å begynne med bare merket. Etter hvert har den blitt mer og mer oppgått. Det er tydelig flere som bruker denne stien nå enn tidligere. Den tar nok noen minutter mer enn den kjappere stien oppe i henget. Dette tar jeg igjen med å ta en snarvei rett opp bakken mot toppen fra Bymarka. Den stien er nok den «gamle» stien mot toppen. Jeg mener jeg gikk her en gang på 50-tallet sammen med mine foreldre, etter å ha tatt båt fra Stavanger. Sola som Yr mente ville vise seg, holdt seg bak skyene. Det gjorde at steiner og røtter var fuktige og glatte. Som vanlig ble det til at jeg tok det litt forsiktig. Opp bakken mot toppen, omtrent 300 høydemeter sammenhengende, fikk jeg litt igjen for treningsoppholdet i «syden». Det gikk greit oppover, og puls og pust kom aldri på topp, selv om jeg klarte å holde farten oppe. Det er kjekt å se at kondisjonen fortsatt kan forbedres, men det krever altså 14 dager med tur. Til å være lørdag, var det en del andre på tur. Det er ikke mange som går hele runden, men som oftest blir jeg tatt igjen av noen som løper. Denne gang bare en jente... Fra toppen og ned kom det en god del folk i mot. Nede ved Dalevann var det flere gjenger, både foreldre med unger og par. (Som sto og pusset skoene – de må jo bli like skitne på veien ned som på veien opp?) Etter omtrent en måned uten denne turen, ble det en kjekk tur. Jeg savnet ikke sola noe særlig, men det kunne godt ha vært tørrere. Det var fortsatt mye sorpe. Fra Dalevann til Dale går det ofte ganske fort. Nedoverbakke eller flatt. Det blir ofte til at jeg fyker forbi andre i denne bakken. Denne gangen fikk jeg følge at to jenter. De hadde så avgjort ikke problemer med å jogge nedover. Helt nederst, i det jeg nådde bilen kom det regn. Jeg hadde hatt en tur uten nedbør, og hadde startet litt tidligere enn normalt nettopp for å unngå regnet. Det gikk nesten. Yr hadde rett når det gjaldt nedbør, men ikke sol. Les hele artikkelen
  2. Å..... Mine innlegg vises omtrent 50 ganger, uten kommentarer og med noen få "likes".......
  3. Fredagstur langs sjøkanten. Broderen ville på fredagstur. Han kunne også godt tenke seg å ta turen sammen med meg. Så langt var det meste på plass. Bortsett fra at været ikke var spesielt samarbeidsvillig. Det ble frost på natten. Nå har det omtrent ikke vært kalt en gang – så langt i vinter. Likevel var det is i gata og bilen var helt dekket av is. Jeg hadde endelig sett for meg en tur med litt bakker og tung pust. Ikke slik mente YR. De meldte om litt frost, men bedre vær utover dagen. Til og med litt sol. Broderen er motstander av is og glatte forhold. Han prøver å unngå plasser hvor det er muligheter for å skli ut. Nå er nok ikke det helt uvanlig at gamle folk ikke liker is og frost, og vi er - gamle.... Vi hadde alt tatt en tur på høgjæren. Det var ikke plassen for tur denne dagen. Og det kunne jo hende det var is der opp også. Stranden igjen. Det er i hvert fall lite is ytterst mot nordsjøen. Og så er det som regel strødd. Nå er det mange turer vi kan gå helt ute i sjøkanten. Den lengste vinterturen er fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, kongeveien. Det er en tur på opp mot to mil. Alt for lang for en fredagstur mente broderen. Det ble til at vi satset på den kortere turen fra Reve til Orre. Det blir en tur på omtrent en mil, og som vi bruker omtrent to timer på. Det går ganske fort å gå langs sjøen. Flatt – selvfølgelig, og få hindringer. Selv om det ikke er spesielt god sti, og mesteparten av turen går ute i terrenget, klarer vi å holde omtrent 5 kilometer i timen. Stranden aldri helt den samme etter en storm eller to. Vi hadde hatt besøk av ekstremvær, og det ville antakelig ha endret stranden. Først ut mot Reve kunne vi se resultatet av stormen. En god del av sandstranden var vekk, og erstattet av grus og rullestein. Litt lengre mot Orre var deler av sanddynene tydelig vasket vekk. Det var en en kant fra sanddynene til selve stranden på godt en meter. Etter neste storm kan alt være endret – igjen. Det var omtrent høyvann. Ved lavvann er det mulig å følge sjøen hvor sanden er hard og fin å gå på. Ved høyvann må vi gå inne på selve stranden i løs sand. Noe som er mye tyngre enn å gå på hard sand. Det gikk litt senere enn vanlig. Det er noen kilometer sandstrand mellom Reve og Orre. Selv om det var fredag, var vi ikke helt alene på tur denne dagen. Vi møtte en del folk, og som vanlig var det fotografer ytterst på Reve. Her er det mange fugler, og det er vanlig å treffe de første trekkfuglene for året her ute. Jeg hadde tatt med både te og kjeks til en forandring, og så fram til en liten pause ved Friluftshuset. Broderen så ingen grunn til å ta en lang stopp, og var tilfreds med sin varme saft. Det ble til at jeg dro på termosen både frem og tilbake. På tilbaketuren holdt vi inne i landet, over dyrket mark, og det gikk adskillig fortere enn ute på stranden. Det ble en helt grei vintertur, selv om vi ikke så snurten av is og frost. Vi nådde bilen i god form, og var vel enige om at det ikke hadde vært en spesielt utfordrende tur. Les hele artikkelen
  4. I det som kalles "Frafjordheiene" i området til Stavanger turistforening ligger det en del hytter som det bare er tre timer mellom. Her er det ganske vanlig å treffe barn på tur - og en del Danske turgåere. Hyttene er Blåfjellenden, Langavatn, Sandvatn, men med litt lengre dagsetapper kan også Flørli, Tomannsbu (med Støle og Kvitlen) og skåpet tas med. Det er ingen betjente hytter her, men noen er selvbetjente (med proviant).
  5. @Kjell Iver burde muligens skille dette ut som en egen tråd... Dette er noe jeg har fundert på en god stund. Hva med slitasjen? Hva med naturen? For egen del er jeg kommet til at slitasje er av det gode. For det første betyr det at flere kommer seg ut, og flere får oppleve naturen, som jeg personlig har mye glede av. Egen erfaring tilsier også at selv en godt opptråkket sti gror fort igjen. som gunneierene i mitt område sier det : hadde det ikke vært for "turistene" så hadde stiene grodd igjen. Som nok et argument, så synes jeg ikke det er riktig å "hindre" andre i å ta ut, mens jeg selv fortsetter seom før. Det blir med andre ord et spørsmål om naturen er til for menneskene eller om vi skal holde oss vekk.
  6. Dette har jeg også tenkt på. Men etter i 20 år, å ha prøvd å få folk til å besøke Blåfjellenden i påsken - uten særlig økning i besøket, og jeg kan også konstatere at stien rundt Lifjellet ikke blir spesielt mye mer brukt, selv om jeg omtaler turen diverse ganger i løpet av året, så tror jeg din frykt for å øke slitasje og forsøpling, ikke er spesielt sansynlig.
  7. to mulige årsaker 1 Det kunne jo provosere en og annen...... 2 Det kan jo være at jeg ikke egentlig hadde godt av å vite akkurat svaret på det spørsmålet. (Jeg er på tur noen ganger i uka, og Bestyrerinnen trenger ikke å få greie på hvor mye andre er på tur.)
  8. Jeg våget ikke å stille det spørsmålet....
  9. Jeg føler meg ensom og forlatt. Hvor er alle de andre som burde skrive turrapporter?. Det var tidligere mange flere rapporter. "Turrapporter" er en av de store gruppene, men nå er gruppa overkjørt av "Bo og sove" og "Alt annet utstyr". Mine egne enkle og små bidrag bør ikke være de eneste som ligger til glede og nytte for de som er inne på Forumet. Når jeg først er inne på hva jeg savner, så hendte det tidligere at vi hadde opp "svaet under toppen på - en eller annen fjelltopp. Diskusjonen gikk friskt om svært små ting rundt om - ikke bare om utstyr. Jeg husker at det var noen som klaget på at "alle" innlegg handlet om Jotunheimen. (Det var forslag om å endre navnet til å inneholde - nettopp - Jotunheimen.) Det er lenge siden vi har hatt en skikkelig "krangel" om noe som helst - utenom utstyrsdiskusjoner.
  10. Vekslende vær, vår og vinter. Etter to skikkelig bra uker på Gran Canaria hvor vær ikke var et spørsmål – det var bare å se ut vinduet for å sjekke om sola var oppe, så er det helt annerledes her hjemme. Helt annerledes.... Det ble et hardt og brutalt møte med Norsk ekstrem vær. Det regnet hele dagen på søndag. Så avgjort ikke bra tur-vær. Nå blåste det også. Omtrent ikke utevær. Jeg mener jeg så et par svaner med paraply. Det er helt sant – bortsett fra en liten løgn her og der. Mandag ble det heller ikke tur. Tirsdag er styrketreningsdag. Etter 14. dager uten styrketrening var det med en viss form for «uvilje» jeg tok fatt på vekter og maskiner. Som fryktet, kjenteste det i armer og rygg etterpå. Onsdag måtte det bli tur. Jeg kikket på YR, og tok kontakt med broderen. Han bruker onsdag som fast turdag, selv om vi ikke alltid går på tur sammen. Denne onsdagen ville vi begge ut å gå. Yr var ikke veldig grei å ha med å gjøre. De vartet opp med både vind og nedbør. Vi ville helst ikke tur på stranden denne gangen. Jeg så for meg en tur fra Gramstad, og broderen ville helst til høgjæren. Onsdags morgen mente broderen at det nok – muligens – ville være best å gå på høgjæren. Fortsatt meldte YR om vind og regn, men også sol. På vei for å plukke opp broderen, fikk jeg et skikkelig hagelvær. Det smalt i bilen og det ble hvitt langs kantene. Hvordan ville det være høyere oppe? Det så ganske bra ut – nedenfra. Vi hadde nesten tørr asfalt på vei oppover. Og da vi stoppet på Holmavatn skinte sola. Det kjentes nesten ut som vår... Sel om sola skinte ved start, hadde både broderen og jeg sikret oss med vinter utstyr. Det vil si «lang under», ull bluse + flecce og Gore Tex jakke og bukse. Høye fjellstøvler er nødvendig selv på sommeren når det er vått. Jeg har fortsatt glede av mine nye ALFA Impact. Jeg startet med bare fleccen på, i sol. Etter en stund kom det svarte og sinte skyer seilende fra vest. Jeg sa til broderen at jakken måtte på så snart det begynte å regne. Ikke lenge etter, kom det hagel – så det smalt i topplokket. Jakken kom på i en fart. Himmelen ble mørk, mens det sto på som verst, kunne vi se en lysning under skyene i vest. Ikke mange minuttene etter skinte sola, og vårfølelsen var tilbake. Den forsvant kjapt da neste byge slo ned over oss. Opp med hetta og på med hansken i en fart. Og sånn gikk nå turen. Det var dårlig vær inne i mellom, men også sol. Vi var så heldige, det var selvsagt planlagt, at vi fikk mesteparten av det dårlige været i ryggen på vei mot Steinkjerringå og oppover mot Synesvarden.. På vei nedover mot Holmavatn fra Synesvarden, var det mindre vind og helst opphold. Værmessig var det en innholdsrik tur. Med sørpebløtt underlag var det tungt å gå. Det ble ikke av de kjappeste rundene på høgjæren. Likevel var det – som alltid – en kjekk tur. Selv om den var svært forskjellig fra turene på Gran Canaria. Les hele artikkelen
  11. Siste tur på Gran Canaria dette året. Da er 14dager i «Syden» nesten over. Sammen med gode venner, en flott gjeng, har det vært mange kjekke turer. Vi har sammen fått en flott ferie. Om pensjonister som oss, kan ha ferie. Det diskuteres fortsatt... Det er selvsagt turene som huskes best. Spesielt de litt lengre turene å opp mot 20 kilometer. Som rundturen til «Våres plass», «Dusjen», «Hjarmands plass» og «Eivinds plass». Nå må turen fra Kooperativet til hotellet også tas med. En skikkelig flott tur gjennom pinjeskogen. De kjekkeste og de turene med virkelig bra utsikt, gikk fra «Mannen med stave» og til Mogan. En kort tur, men med flott natur og kjekk stopp i Veneguera. 10 turer, så langt, og nå var vi klar for den siste turen. Flesteparten av gjengen ville ta ned mot Arguineguin og kirka. Noen ville deretter ta innom Norskeklubben, og så ta «Miljøstien» hjem. For egen del så jeg for meg å gå først mot Norskeplassen – som vanlig – og så ta Lavendelstien mot korset over Arguineguin, for så å møte de andre for vafler med syltetøy. Bestyrerinnen ville bli med meg rundt. Det er alltid kjekt å ha med Bestyrerinnen på tur, og selv om det er skikkelig hyggelig å gå tur med gjengen her nede, er det også litt greit å kunne få en tur med bare Bestyrerinnen. Vi måtte avgårde litt tidlig for å kunne treffe gjengen nede i Arguineguin, og alt halv ti, var vi vi gang oppover den bratte bakken fra Natural Park – for siste gang denne turen. Med bare to i følge, og som har gått sammen noen ganger opp gjennom årene, så blir det ofte litt høyere tempo enn med menge i følge. Vi nådde Norskeplassen, i god stil – for siste gang denne turen... Lavendelstien starter like under Norskeplassen. En bratt bakke ned, og så går stien på en hylle oppover lia. Med et lite stykke på grusvei, så fortsetter denne smale stien oppe i siden, til den når grusveien som fører direkte mot «Korset». For meg med et snev av høydeskrekk, så er det enkelte plasser langs «den smale sti» som er litt utfordrende. Det er egentlig aldri farlig, for stien er bred nok, og det er sjeldent langt ned, men av og til må jeg konsentrere meg for å tråkke riktig, Litt utfordrende, men helt greit. Stien slynger seg rund den ene kanten etter den andre. For egen del så virker det som om det blir lengre opp til veiene hele tiden. Det er alltid nok en kant å gå rundt. Oppe på veien mot «korset» er det ingen tvil om hvor kursen skal settes. Rett fram, litt opp og ned, men stor sett på grusvei. Det siste stykket går på sti ut til selve «toppen» og korset. Så er det å velge sti for å komme ned. Her er valget enten bratt rett ned eller litt mindre bratt og nesten rett ned. (Denne stien starter litt tilbake fra korset.). Det er også mulig å gå ned på «andre» siden, ned mot den norske skolen. Her er det også bratt... Jeg mener det er mulig å følge veien helt ned til Arguineguin, men jeg har aldri gått der. Vi valgte den litt mindre bratte stien, og tok det forsiktig nedover. Nede på veien satte vi opp farten for å nå de andre ved kirka – og vaflene. De hadde kommet noe før oss. Vi slo oss ned ute under et tre, og kjøpte vafler og drikke. Mens vi satt der, kom sjømannspresten Arne O. Øystese og satte seg ved bordet. Vi fikk en skikkelig hyggelig stund sammen med sjømannspresten. Vi skulle jo også tilbake til hotellet. Skulle vi gå eller ta buss – eller muligens drosje? Det ble selvsagt til at vi gikk. Etter to uker med mye spasering, var det en grei tur å gå til Balito og ta bakken opp til Natural park. Totalt ble det 14 kilometer denne dagen også. Alt i alt har det blitt mange kilometer på beina de siste ukene. Denne gangen uten andre problemer enn en ødelagt tå. I dusjen av alle ting... Nye sko,har reddet beina fra gnagsår og greier. De skal spares til neste år. Det blir forhåpentlig nye turer på Gran Canaria også neste år. Les hele artikkelen
  12. Nesten hele gjengen på tur. Det var alt lenge før vi reiste nedover til Gran Canaria avtalt at vi alle skulle gå turen fra «Mannen med staven» til Veneguera og videre til Mogan, etter en god lunch. Nå hadde tre av oss alt tatt denne turen, men det hindret ikke at vi ønsket en ny tur. Så kom været, med støv og vind – og varme. En utsettelse var nødvendig. Onsdag var alle klar for tur til Veneguera, med start fra «Mannen med staven» eller Degollada de Veneguera. Dessverre var ikke alle i gjengen klar for tur denne dagen. Både turleder Edvin og nest-turleder Anne Margrete, måtte denne gangen stå over. De valgte å tilbringe dagen på hotellet. Helsa er viktigere enn tur, - selv om det gjelder denne spesielle turen. Vi valgte å ta drosje fra hotellet. Det betød en kjøretur på tre kvarter, først mot Mogan og så videre mot Tasarte. Termometeret i bilen viste 27 grader nede i dalen, og det var 26 grader da vi stoppet oppe i passet ved «mannen med staven». Turen ned til Veneguera er ikke spesielt lang bare omtrent 4 kilometer. Startpunktet er på 668 meter over havet, og i løpet av de første to kilometeren synker stien med omtrent 200 høydemeter. Med andre ord forholdsvis bratt. Selv om det kan virke bratt, er det helt uten problemer å komme seg nedover. Stien slynger seg greit fra side til side nedover lia og det er bare noen få «høye» steg i blant. Hele veien nedover er det fantastisk utsikt nedover, og oppover om du snur deg, Stien er omkranset av spisse tagger og bratte sider. Det er ikke mye busker og trær, men litt blomster å se på likevel. Siden jeg gikk her første gang for tre år siden, er stien blitt vesentlig med «slitt». Det går tydelig adskillig flere mennesker her enn for bare noen år siden. Siden stien er bygget opp, en gammel «camino» betyr ikke slitasjen noe for sikkerheten. Det er aldri noe problem å komme fram. Et stykke nede i dalen er det tydelige spor av tidligere bosetninger. Rester av hus, og det er mulig å se at de flateste partiene en gang har vær dyrket. Stien går over til vei, og det blir mye mer busker og det dukker opp palmer. Lengre innover mot Veneguera går veien forbi frukt trær, som ikke trives på våre breddegrader. Det er i hvert fall sitron, lime og avokado. Denne dagen var det fortsatt støv i lufte, så sikten mot Mogandalen var ikke den beste. Vi hadde likevel en god del stopp for å beundre utsikten og naturen. Veneguera ligger lagelig til på denne turen. Omtrent halv-veis. Det passer på mange måter bra. En pause med lunch på Plazaen er et av turens høydepunkt. Det tar tid å nyte stedet – og lunchen. Vi ble mottatt som gamle kjente. Driveren av stedet hilste på hver enkelt og fikk oss på plass ved bordene. Denne gangen var det ikke bare greit å få noe å drikke, det var nødvendig. Enkelte plasser nedover, der sola fikk ta uhindret av trekk, var det langt over 30 grader. Det er kjekt å gå gjennom Veneguera på vei mot bakken opp. Det er enda mer frodig her enn opp mot skaret. Bananer, appelsiner og sitroner henger modne langs veien. Det er en lang bakke opp og en litt lengre bakke ned mot Mogan. Denne gangen tok vi det hele med ro, og brukte tid oppover. Nedover gikk det fortere enn tidligere. Det var blitt mye bedre sti nedover mot Mogan enn det vi hadde første gang vi gikk her. Turen mellom «Mannen med staven» og Mogan er på omtrent 8 kilometer. Det er en god del meter nedover – og noen oppover. Likevel bør ikke dette hindre mange fra å ta turen. Det er greit å finne fram. Det er mye å se på, og det er en flott plass å ha en pause halvveis. Mange gode grunner for å ta turen. Få grunner for å la være. Les hele artikkelen
  13. En tur i vind og støv. Det var en mørk og stormfull aften. Ikke helt. Det var dag. Det var varmt. Men det var stormfullt. Været var denne dagen et samtale-emne. Vinden sto fra øst – Sahara, og brakte med seg store mengder støv. Det blåste i tillegg ganske godt, opp mot stiv kuling der vinden virkelig fikk tak. Gjengen hadde tenkt på en ny tur til Veneguera, men med «dårlig» vær (mye vind og støv) ble det til at vi la om planene. Det ville ikke være spesielt kjekt å gå den fine turen i sterk vind og med omtrent null utsikt. Vi fikk innover mot Norskeplassen, og så se hvor vi ville ende ut. Samling klokka 10 – som vanlig. Både Anne Margrete og Edvin ville ikke være med denne dagen. De ble på hotellet, sammen med Ingrid. Det var derfor bare 5 stykker som stillet til start. I vinden. Det blåste stikker og strå over passet ved hotellet. Støvskyen sto mot oss enkelte ganger. Vi bestemte fort å ta innover «Dalen» i stede for rett opp bakken. «Dalen» er en kilometer lengre enn rett opp, og vi bruker omtrent 15 minutter ekstra. Turen innover «dalen» er egentlig en flott tur i seg selv. Det er en helt grei sti, omtrent en kjerrevei, Selvsagt er det like mye stigning uansett hvilken vei som velges, men denne turen mot Norskeplassen er mye mindre bratt en de andre. Vi tok en liten pause på Norskeplassen og satte kursen mot «sukkertoppen» - omtrent en kilometer og 100 høydemeter lengre inne. De to jentene som hadde fulgt oss så langt, hadde fått nok av sandblåsingen, og ville tilbake til hotellet. Det ble bare Sigbjørn, Kjell og meg som fortsatte. Sigbjørn hadde tidligere foreslått et besøk til «Karpedammen». Vi gikk mot «Våres plass» for å ta stien oppover. Veien ville være litt støvet – mente vi. Det ble mer støv enn bare «litt». På vei innover fikk vi en skikkelig vindkule. Den sopte med seg mye støv og sand, og vi fikk alt i ansiktet. Det ble heldigvis bedre noe lengre inne. Karpedammen hadde mye vann, og mye fisk. Vi fortsatte opp på andre siden og gikk mot veien. Etter en stund fant Sigbjørn ut at han ville sjekke om han kunne finne igjen et tau som hang nedover et skar. Vi hadde sett dette stedet – uten ta – da vi gikk mellom Hjermands plass og Eivinds plass. Vi fant stedet, men sjekket ikke helt om tauet var på plass. Fra veien over «Karpedammen» var det bare omtrent 100 meter bort til veien som tar av ved stidelet til Våres plass og Eivinds plass. Og bare noen hundre meter til vi sto på stien mellom Hjermands plass og Eivinds plass. Den turen rundturen får bli en annen gang. Vi gikk mot Norskeplassen og hotellet. Denne gang ble det korteste vei. Det er likevel nesten 3 kilometer mellom Norskeplassen og Natural Park. Det var ikke meningen at dagens tur skulle bli en langtur, men ved å ta «Dalen» og den lille avstikkeren mot Stien til Eivinds plass, ble det likevel 14 kilometer – i vinden. Les hele artikkelen
  14. Alene i vinden. Gjengen hadde bestemt en tur langs stranden. Mye buss, mye flatt og mye folk – med og uten.. Bestyrerinnen var også innkalt til strandturen, og ville bli med. Jeg kunne tenke meg noe annet. Siden det bare ble meg på tur, kunne jeg jo gjøre som i fjor å bare ta innover fra Norskeplassen. Sukkertoppen? - selvsagt. Og videre?. Det har vært lite snakk om vær og forhold. Det er ikke så rart. Været i den perioden vi har vært her, har stort sett vært sol, sommer, og lite vind. Skikkelig bra tur-vær. Det blåste opp. Om natte pep det i dører og palmene utenfor svaiet skikkelig. Det blåste. For mandag vartet YR opp med vind opp mot kuling. Det ville med andre ord blåse skikkelig. Nå var egentlig ikke litt vind noe problem. Med 25-26 grader og sol, var det helt greit å ta ut – mente jeg. Jeg ble litt mer skeptisk da jeg kom bort til porten og fikk se sand og støv i tette skyer. Nå tok resten av gjengen avgårde, og der sto jeg igjen og lurte på hva jeg skulle gjøre. Som vanlig ble det til at jeg fikk forsøke. Det ville jo alltid være mulig å snu – selv om det ikke har skjedd så mange gangene. Jeg tok opp den vanlige bakken mot Norskeplassen. Normalt ville det være en god del folk på vei innover. Denne dagen var det mindre folk enn normalt på vei inn mot Norskeplassen og andre «plasser» lengre inne. Vinden var nok årsaken til at folk holdt seg nede i lavlandet. Det var ingen grunn til å spare på kruttet. Siden jeg hadde hatt en hviledag på søndag, var jeg klar for litt fart. Jeg for forbi en annen som også var på vei innover. Jeg har som vane å prøve å unngå å «skremme» jenter og damer jeg passerer. Denne gangen fikk jeg beskjed om at hun hadde observert meg tidlig. Det var en del folk på Norskeplassen, og jeg ble spurt om vei og tid og avstand – helt som vanlig. Etter en liten stund hev jeg på sekken og tok av gårde mot sukkertoppen. På vei passerte jeg somme dame som på veien innover. Med samme kommentar, Fra Sukkertoppen gikk jeg veien innover mot Cortadores, men tok av mot venstre og Eivinds plass. Det er ikke lange stykket bort mot «plassen», men opp første kanten tok jeg mot venstre og ned mot selve «Øyvinds plass» - trodde jeg.... der jeg gikk, minnet mye om stien inn mot Eivinds plass da vi kom fra Hjermands plass. Så feil kan man ta... Et par hundre meter til høyre sto varden i klar profil. Det var bare å ta ut i terrenget og komme seg bort dit. På «Eivinds plass» var det andre enn meg. Det kom også et par, og vi kom kjapt i prat. Det viste seg – nesten selvfølgelig – at vi hadde felles kjente, og jeg fikk med meg navnet for å kunne si hvem jeg hadde snakket med. De andre gikk samme vei tilbake som de hadde kommet. Jeg så stien nedover og opp mot sukkertoppen. En helt grei sti nedover, men bakken opp? Det er i hvert fall ikke mulig å gå den bakken i fullt tempo. Det ble en bakke opp med høy puls og pust og pes. Med litt roligere puls kom jeg meg nedover mot Norskeplassen. De slake bakkene gikk unna med småspringing. Fra Norskeplassen valgte jeg å ta «dalen» mot hotellet. Her er det også noen slake bakke. De gikk også unna i godt tempo, og dalen mot Natural Park gikk i hurtig gange. Det var kjekt å holde farten oppe. Det var kjekt å kjenne at beina fortsatt har litt fart inne, og at jeg fortsatt er i stand til å «ta ut». En kjekk og grei tur alene. Les hele artikkelen
  15. Jeg har vært i den situasjon å ha hatt bruk for min satellitt -telefon i en "nøds-situasjon. En litt "artig" opplevelse. Jeg har laget et innlegg om "saken". Kort: Det er ikke en selvfølge at Hovedredningssentralen stiller med "resurser". De vurderer hvert enkelt oppdrag for seg, i forhold til tilgjengelighet og behov. Eller er det viktig å presentere ser. Gi en kort fremstilling av skaden og behovet. Og ting tar tid. For vår del løste situasjonen seg da vi "presenterte" oss som "offisielle" personer (tilsyn på turistforeningshytta) og fikk forklart at vi umulig kunne hjelpe den skadde til vei.
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport sporing

Outnorth.no Skittfiske
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.