Jump to content

REJOHN

+Blogger og sponsor
  • Posts

    3,368
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    71

REJOHN last won the day on October 16

REJOHN had the most liked content!

2 Followers

About REJOHN

  • Birthday 06/27/1948

Profile Fields

  • My blog: https://ojohnsen36.blogspot.com

Profile Information

  • Gender
    Male

Recent Profile Visitors

10,246 profile views

REJOHN's Achievements

  1. Årets første snø. Fortsatt bør det være mulig med en tur i heia. Den ukentlige turen inn til Blåfjellenden pleier normalt å være mulig til i slutten av oktober eller begynnelsen av november. Vi er fortsatt bare i midten av oktober – heldigvis. Yr var klar på at det ville regne – og blåse. Likevel så det ut til å være et «vindu» torsdag med mindre regn og vind. Fredag skulle det faktisk være sol, og temperaturen skulle holde seg så vidt over null. Nå fikk Yr rett i at temperaturen holdt seg så vidt over null, resten gikk rett i dass. Torsdag innover tok jeg ut litt tidlig for å treffe dette «vinduet» med litt bedre vær. Bare litt regn og litt vind. Oppover mot Hunnedalen regnet det. På parkeringsplassen regnet det, men det ble nesten opphold bare et stykke oppe i bakken. Og temperaturen var nesten sommerlig. Opp mot 8-10 grader. Det ble en skikkelig flott tur innover. Det kom litt yr, slik at hetta måtte opp et par ganger, men stor sett gikk det greit med bare capsen. Jeg startet med skikkelig vinterutstyr. Vantene kom kjapt av og det gikk greit med jakken åpen. Egentlig var været det beste som jeg kan tenke meg så pass sent i sesongen, Varmere en 8-10 gader er ikke vanlig. Sol og blå himmel vil nesten alltid gi frost så pass sent på året. Med glatte forhold vil jeg som regel helst holde meg hjemme. Det ble til at jeg gikk og kikket på verden omkring meg. Det blir antakelig en av de siste gangene dette året jeg går innover, og det er kjekt å tenke tilbake på de gode opplevelsene. Det er lett å huske de skikkelig dårlige dagene, men kjekkere med de gode. Denne dagen var det høst. Ikke stort andre farger enn brunt og brunrødt. Elver og bekker var store etter regnet den siste uka, og det var vått i stien. Det blir litt mer forsiktig tråkking stien når sorpa er svinnglatt. Det finnes stor sett nesten ikke dyr og fugler, selv om det fortatt for en enslig liten fugl forbi. Forrige uke var jeg alene innover. Denne ganen kunne jeg se spor foran meg. Jeg var ikke sikker på om det var to eller tre personer, men helt sikker på at sporene var «ferske». Det kom en kar springene mot meg. Han var på dagstur. Det ville med andre ord være folk på hytta når jeg kommer inn. Ett stykke oppe i bakken, 6-700 meter fra hytta, kunne jeg tydelig kjenne lukta av røyk fra ovnen. Var jeg heldig, kom jeg fram til varme i ovnen og god temperatur inne. Det var folk i hovedhytta, og annekset var kaldt. Det tok tid å opp varmen. Det ble varmt etter hvert, og selv om det ble mørkt tidlig, så fikk vi,for jeg var ikke alene, en kjekk kveld. Den natta blåste det skikkelig. Det ristet i hytta, og or YR hadde antakelig rett når det nevnte vind opp mot 20 m/sek – nesten storm. Vinden skulle gi seg ut over dagen, men det blåste fortsatt kuling over kantene da jeg tok fatt på bakken opp. Det regnet. Tilbaketuren ble litt annerledes enn turen inn. Det ble vinter. På toppen var det snø i lufta, og selv om temperaturen var over null, så var det ikke mange varmegradene. Antakelig ikke mer en to. To varmegrader, sludd og vind opp mot kuling, er omtrent det kaldeste jeg kan tenke meg. Nå hadde jeg vinden bakfra, så for meg var det egentlig helt greit, selv om jeg måtte gå med hetta oppe omtrent hele turen. Sola som yr så kjekt hadde nevnt, viste seg ikke, og ble erstattet med noe hvitt som for i lufta. Oppe på toppene rundt meg la snøen seg og det ble hvitt i søkkene. «Nede» på under 900 høydemeter var det fortsatt brunt. Med vinden bakfra og uten frost, ble det en omtrent «vanlig» tur for meg. De som kom i mot og skulle inn til hytta fikk været midt i mot, fikk nok en litt mer «kald» tur innover. Den første snøen forsvinner normalt, og det blir forhold for flere turer i heia. Det kan ta en uke, men jeg håper på mildvær og lett regn uten spesielt mye vind i neste uke.
  2. Blåfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet. Det har etter hvert blitt en våt høst. YR stiller med vind og nedbør nesen hver dag. Dørstokk-mila er tung og vanskelig. Det er lett å holde seg hjemme når det blåser kuling og regner horisontalt. Bestyrerinnen var med på en søndagstur, Det ble en vanlig vintertur rundt Gruda. Turen er på godt over 8 kilometer, og med litt bakke, men omtrent alt på god vei. Det er liksom ikke en «utfordring». Mandag ville muligens gi anledning til en litt lengre tur. Bortsett fra at menyen fra YR fortsatt besto av vind og regn, men med mulighet for litt bedre vær senere på dagen. Jeg håpet at broderen var interessert i en litt lengre tur og inviterte til Sælandsskogen, Blåfjell og en tur oppom Ristølnuten. Han satt hjemme med foten på en stol, og så ikke for seg tur i det hele tatt. Det ville bli en tur uten følge denne dagen også. Med mye vind er det greit å holde seg i skog og helst ikke oppe på toppene. YR hadde nevnt opp mot 20 m/sek og da var toppturer ikke det beste valget. Jeg kunne gå rundt Lifjellet. Det har jeg ikke gjort på lenge, eller jeg kunne holde meg til planen og ta til Sælandsskogen. Rundturen er ikke på mer enn 7 kilometer, ved å stikke opp både til toppen av Blåfjell og ta opp om garden på Bjødnali, blir turen omtrent 8 kilometer. Det blir ingen langtur av slikt, men i dårlig vær blir en kort tur bedre enn ingen tur. Jeg kunne jo gjenta suksessen fra forrige uke å ta rundt Engjavatnet. Det gir en tur på nesten 12 kilometer, og må få godkjent karakter som langtur. Selv om mye av turen går god vei. På parkeringsplassen i Sælandsskogen regnet det. Jeg hadde på jakke, mellomlag og ullbluse. Den «lange under» ble igjen hjemme, og et lite øyeblikk savnet jeg faktisk nettopp den. Det var kaldt med regn og bare Gore-Tex. Bare et lite stykke opp i bakken mot Blåfjell var det opphold, og jeg stoppet for å hive av klær på overkroppen. Det var 10 grader, og i bakken ble det varmt. Selv opp på toppen av Blåfjell var det helt geit med bare jakke og ullbluse. Denne gangen hadde YR bommet litt. Det blåste langt fra opp mot 20 m/sek. Nedover mot Bjødnali var det nærmest vassing. Heldigvis holder mine ALFA Impact fortsatt tett, selv etter nesten to år. Det fikk jeg testet skikkelig i noen myrhull. Det var mye vann denne dagen. Regnet hadde heldigvis omtrent holdt seg borte. På vei mot Sjelset, kunne jeg ta «omveien» rundt Engjavatnet. Det regnet skikkelig da jeg kom til porten mot «Skogen», men likevel valgte jeg å utvide dagens runde met et par-tre kilometer. Det ble en kjekk og fin ekstratur. Høstfargene var skikkelig framme, og selv om det regnet i starten av ekstrarunden, så ble det sol og opphold på resten av turen. Jeg lurte på hvor det var blitt av vinden. Blåst bort antakelig. To og en halv time på elleve-tolv kilometer, og selv om det hadde vært en del «vassing» og regn, så ble det en skikkelig flott tur. Som alltid.
  3. Regn, vind og regnbuer. Tiden går fort, og plutselig er vi oktober, og høsten er nesten over. Vinteren står for tur. Oktober er en måned hvor det hvert år er frost og snø noen dager. Som oftest forsvinner snøen ganske fort, og om det er frost, så tiner det på dagen og fryser på om natten. Så lang i år har det ikke vært antydning til frost. Det har muligens vært en dag hvor det har vært ned mot null på natten, men ikke mer enn det. Det er ikke vinter, men vinteren kan komme på et kort besøk. Det er så avgjort heller ikke sommer. Vind og regn og lav temperatur er ikke å spøke med. YR blir brukt til å bestemme dagen for tur. Yr vartet opp med «ekstremvarsel». Vind med storm i kastene og nedbør i mengder. Store mengder. Det kunne se ut som det var et «værvindu» både på lørdag og mandag. For søndagen var værmeldingen skikkelig trist, med vind og regn. Nå kunne det passe bra med en litt lengre tur innover. Det har ikke blitt så mange ganger jeg har fått anledning til å bli flere netter på Blåfjellenden. En dag ekstra ville også gi meg anledning til å få gjort noen av jobbene som har ligget på vent. Etter som årene går blir det mer og mer klart at «overskuddet» fort blir brukt opp. Jobbing etter å ha gått innover – en tur på to og en halv time - med tyngre sekk en vanlig, er tungt. Selv uten «vinterværmelding» ble det til at jeg kledde meg med vinter klær. Det vil si lang under og ekstra lag mellom ullblusen og Gore-Tex jakken. I sekken lå det vind og vanntett lue, og vanntette hansker. Lette, tynne strikke hansker, er alltid med, som regel flere par. Jeg blir lett kald på hendene, og da er tynne hansker greie å ha med. Det regnet så vidt på parkeringsplassen, men temperaturen var i nærheten av ti grader. Det var i hvert fall ikke vinter. Vinden kom fra sør, og jeg ville få været bakfra. Det er i grunnen greit å ha været fra den siden. Det blir liksom en litt bedre tur da. Etter en skikkelig tørr sommer var det nå kommet en god del regn, mer mer skulle det bli. Det var greit å komme fram, men jeg gikk forsiktig. Det var glatt i sorpa. Et stykke oppover kom det regn, men også sol. Jeg fikk følge av regnbuer en god del av turen over heia, det var med andre ord regn og sol om hver andre. Det kom en gjeng i mot. Tre karer med tunge sekker, de hadde valgt å overnatte inne i stede, som planlagt, i telt. På turen fra Flørli til Blåfjellenden hadde de været midt i mot, og var både våte og kalde da de kom til hytta og valgte å overnatte inne. Jeg var ikke spesielt våt eller kald da jeg mo ned til Blåfjellenden. Mor og datter hadde kommet fra Sandvatn, og de hadde hatt mye dårligere vær enn meg. Det hang våte klær lagvis rundt ovnen. Jeg jobbet både lørdag etter turen inn, og en god del av søndagen. En del arbeid som har ligget ugjort, ble endelig tatt tak i. Det kom noen nye lemmer i stien mot Hunnedalen, og skille«gardiner» på hemsen i annekset kom på plass. I tillegg ble det også en runde med rydding og renhold. Det regnet natt til mandag, og på morgenen var det grått, uten en gløtt av lysning i skydekket. Jeg savnet virkelig værmeldingen. Det kunne vanskelig bli stor verre, så jeg ventet noen timer. Det ble opphold inne i mellom, sola kom faktisk igjennom, men det varte ikke lenge før det igjen regnet. Tilsynelatende ble det bedre etter hvert, og jeg bestemt meg for å ta ut neste gang det kom en lysning i sør. Jeg fikk nesten opphold opp bakken, men over heia ble det vind, regn og sure forhold. Været kjennes alltid mer om det kommer rett i mot og regn og vind kjennes i ansiktet. Selvsagt kom det skikkelig slagregn på det høyeste punktet. Det dårligste været kommer alltid øverst. Heldigvis ble det omtrent opphold det siste stykket mot bilen, og jeg slapp å sette meg inn med regn rennende fra klærne. En flott oktobertur, nå gjelder det bare at snø og frost holder seg vekk en stund til, slik at det blir mulig med flere turer innover i år.
  4. En høstkveld med stille klar luft. Det begynner å bli sent på året. Jeg regner med at det bare er snakk om omtrent en måned til vinteren kommer i heia og at det bare blir 4-5 turer til Blåfjellenden fremover. Denne uka var det vanskelig å finne to dager med bra turvær. Lørdag til søndag så ut til å vare det beste valget, men selv da mente YR det ville komme noe nedbør. Heldigvis ombestemte YR seg etter hvert, og lørdag/søndag så ut til å bli bra turdager. Det er mulig å sjekke hvor mange som har bestilt plass på hytta, og denne gangen var det ingen sengeplasser ledige natt til søndag. Nå har jeg eget rom og egen seng, så det er alltid plass til meg, heldigvis. Denne gangen var alt bestilt. Ingen ledige senger. Det betyr ca 20 stykker tilsammen på anneks og hovedhytta. Ikke spesielt mange med tanke på at det ofte er 50 gjester eller mer de gode dagene. Det kunne for en gangs skyld være kjekt med litt selskap på hytta. Det har blitt noen besøk uten andre på annekset. Nå er det alltid litt spennende hvem jeg treffer på. En ting er sikkert, mange forskjellige mennesker besøker ubetjente turisthytter, og nesten alle er kjekke å bli kjent med. Jeg var langt fra sikker på hva som var rett bekledning denne dagen. Det var ikke sommer, men heller ikke vinter. Jeg hadde for sikkerhets skyld med vinter-utrustning. Skikkelig hue og vanntette hansker. De ble det ikke bruk for. Det ble til at jeg startet i vindfleec, men den kom av bare et lite stykke oppe i bakken. Selv om det ble litt kaldt over de høyeste plassene, så gikk jeg hele turen i ullblusen. Kartbukseværet manglet. Inne på heia gikk jeg på en stor gjeng. 10 fedre med 20 unger som alle skulle til Blåfjellenden. De hadde pause i Ølbakken. Jeg lovet å ha kaffen klar når de kom til hytta. Fra vinduet på annekset kunne jeg se sauefolkene drive en liten «dott» med sauer mot Blåfjellenden. Arbeidet for de folkene er ikke over enda. Det blir nok noen dager til i heia, for å finne de siste sauene. Dette året har de vært heldige med været. Ikke frost og lite regn, og tørt i marka. Flotte forhold for sanking av sauer. Denne sommeren har jeg også hatt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Sol varme og nesten ikke vind. Det har bare vært å sette seg ned å nyte stunden. Det var kvelden som ble magisk på denne turen. Vinden jeg hadde hatt imot meg innover heia stilnet. Lufta ble klar som glass. Sola gikk ned bak Steinheia, mens fjellene innover mot Stutaheia fortsatt var opplyst av et gyldent lys. Stunden varet ikke lenge, men det var en opplevelse mens det sto på. På kvelden var det 6 grader, men temperaturen steg ut over natten og tidlig på morgenen var det 10 grader. Vinden, som jeg hadde hatt mot meg på vei innover, hadde snudd og kom fra sør- øst. Midt i mot for hjemturen. Det skyet til ut over morgenen, men det fortsatt litt sol da jeg startet. I sør var det sorte tunge skyer. Det blir normalt ikke mye nedbør om vinden kommer fra den retningen, og denne gang stemte det. Skyene løste seg liksom opp og det ble aldri noe nedbør av det. Likevel var det en kaldere tur tilbake. På tross av at temperaturen nok var høyere. Vinden sørget for at det kjentes kaldt ut. Gjengen som hadde overnattet på hytta, skulle samme vei som meg, og jeg passerte alle etter hvert. Det er kjekt med folk i heia.
  5. En kjekk tur, med mye flott natur. Etter å vært på både Blåfjellenden, Sandvatn og Taumevatn i løpet av noen dager, og etter en litt lengre søndagstur, var jeg ikke helt klar for en langtur. Dett hadde også blitt så pass mange bilturer opp til Hunnedalen, at jeg kunne klare meg uten flere i noen dager. Jeg ville likevel på en litt lengre tur enn de «vanlige» hverdagsturene, som oftest blir på 7-8 kilometer og godt under to timer. Spørsmålet var hvor turen skulle gå. Vi er i slutten av september, og det flotte sommerværet vi har hatt, har forlatt og. Fortsatt er det varmt. Vi har knapt sett gradestokken under ti grader, og det er fortsatt tørt. Det skulle blåse. Da passet det best å gå i skogsterreng. Den vanlige plassen for slike turer er Bjødnali fra Sælandsskogen. Det kunne passe bra denne dagen. Nå er det ofte en rundtur til Bjødnali, som blir den «vanlige hverdagsturen» - 7-8 kilometer og godt 1 og en halv time. Jeg kunne jo ta opp mot Ristølnuten eller rundt Engjavatnet for å forlenge turen til noe mer enn en «hverdagstur». Da jeg gjorde meg klar til å gå, bestemte jeg meg for å ta turen om Urdådalen i stedet for som vanlig over Blåfjell. Den turen gir noen høydemeter, og er god trening – mener broderen. For en gang skyld kunne det jo passe å gå den uvanlige veien. Det viste seg å være riktig tur denne dagen. Inne i skogen kjentes ikke vinden, og da sola kom gjennom, ble det nesten sommer. Urdådalen er naturvernområde med bjørk og eik. Her var det fortsatt litt grønt men også mye høst. Noen Bjørker sto alt nakne, mens andre fortsatt hadde blader. Bladene på eika begynte å bli brune, men det er en stund til eika står bar. Det ble en uvanlig flott tur oppover mot Bjødnali. Jeg var ikke alene som fikk oppleve Urdådalen på sitt beste. Litt oppe i dalen satt en jente. Hun hadde en stille stund for seg selv sammen med den flotte naturen. Litt lengre opp satt et par med kaffe og mat. De var også godt fornøyd med dagen og turen så lang. Det er et stykke fra Bjødnali til «Skogen» på vanlig gårdsvei. Jeg gikk mot «Skogen» og kikket etter høylandsfeet. De sto ikke på marka der jeg hadde håpet de ville være. Da var det mulig jeg ville treffe på flokken litt lengre på stien. Over en liten høyde sto jeg et lite stykke fra et stort dyr med skarpe horn. Og stirret kua (eller oksen?) i øynene. Jeg gikk til høyre og rundt en liten kolle – rolig og forsiktig... Der sto flokken på 12-15 dyr. Da de så meg tok de ut, og forsvant i buskene. Lyden av dyra som sprang og dirringen i bakken, minnet meg på gamle Westeren-filmer. Uten andre hindringer kom jeg meg til andre siden av Engjavatnet, og opp bakken og veien mot Sjelset. I sola og inne skogen var det fortsatt nesten sommer. En virkelig flott «ekstra»tur. Det kom en kar nedover bakkene mot Sjelset, og for forbi. Han fikk nå bare gå – fortere enn meg, men jeg økte farten og gikk litt fortere det siste stykket.
  6. To gamle gubber på tur. Det er ungdommen som må til når ting skal ordnes i heia. Denne gangen, som noen ganger før, var Egil villig til å bli med til Blåfjellenden for å forsøke å få skikk på lyset i annekset. Egil er 77 og gjør fortsatt en jobb for turistforeningen omtrent hver uke. Ikke alltid med en fjelltur før han trekker i arbeidstøyet, men til Blåfjellenden er det ikke mulig å komme til uten å gå – på sommeren. Vi hadde forsøkt å fikse lyset i annekset mange ganger, og håpet at denne gang ville det komme på plass. Det gikk ikke helt slik. Vi planla selvsagt turen etter å ha sjekket YR nøye, flere ganger. YR mente det ville være skyer, men oppholdsvær og greie turforhold. Helt til om morgenen da jeg pakket sekken. Da var det snakk om både regn og vind. Litt sure forhold, men heldigvis ville vi få været bakfra på vei innover heia. På vei oppover, fikk vi regn på ruta, og kledde oss for dårlig vær da vi startet. Oppe i bakken ble det mindre regn, og eter bare en kort stund ble det opphold, og gode greier. Vinden tok fortsatt bakfra, men det var ikke noe problem. Ved Tangane gikk vi på folk som kom ned fra heia. Sauefolka fra stølen på Blåfjellenden. To kjekke damer som bar tungt nedover. De hadde funnet 25 liter tyttebær rett utenfor stølen. Selv om det var 25 liter, så veier det en del, men rørte tyttebær er godt til mat. Det gjør nok børa lett å bære. Vi fikk en fin tur innover i heia. Det var ikke to ungdommer som vandret mot Blåfjellenden den dagen. Egil fylte nettopp 77, og jeg er ikke mange åren yngre. Vi hadde begge ganske tunge sekker. Egil med verktøy og utstyr og i min sekk var det mat for begge. Det er kjekt med selskap i heia. Vi hadde mye å snakke om og turen gikk fort. Egil satte i gang og jobbet med sitt, og jeg fikk sving på kaffekjelen. Vi var ikke alene. På hovedhytta var det to kjekke jenter. De samlet på DNT hytter, og nå var turen kommet til Blåfjellenden. De ville til Sandvatn dagen etter. Vi var kommet for å jobbe. Det var noe galt med lyset, og det kunne se ut som et panel ikke var i orden. Det hadde vi selvsagt ikke med. Vi forsøkte også å få i gang aggregatet, uten å lykkes. Der vard et en O-ring som manglet. Det ble liksom ikke noe resultat av jobbingen denne gangen. Vi tok avgårde mot Hunnedalen litt sent på dagen. Da hadde vinden løyet, og det var tørt etter regnet på natten. Igjen fikk vi en flott tur over heia. Denne gangen var det høst. Temperaturen var ikke spesielt høy, men opp bakken ble det likevel varmt. Jeg gikk i ullblusen hele turen. Det ble en liten smak av sommer da vi fikk litt sol. En kjekk og flott tur til Blåfjellenden for Egil og meg.
  7. Det var ikke så veldig varmt omm trekken fik tak, men i solsteika...
  8. En virkelig flott tur i september. Høsten er på vei. Det er tidlig mørkt og høstfargene har alt kommet i heia. Noe tidligere enn vanlig. Temperaturen har vært sommerlig – over 15 grader - omtrent siden juni. Vi har hatt mange flotte sommerdager, og jeg har hatt mange skikkelig fine turer i heia. Nå mente YR at sommeren er over, og at vi ville få en del dager med regn og lave temperaturer. Først bare et par dager, så en dag med flott vær – sol og blå himmel, før det ville komme noen kalde dager med vind og regn. Tirsdag var dagen med sol og blå himmel, og denne dagen måtte da selvsagt utnyttes på beste måte. Det måtte bli en tur, men hvor? Taumevatn er en grei plass, og turen inn – og tilbake, er ikke spesielt lang. Ikke mer en godt 5 kilometer og den tar greit under en og en halv time. Turen til Flatstøldalen i Sirdal tar mye lengre tid. Det vil bli en dag med mye kjøring og litt lite tur. Turen på vel en mil kunne passe bra, men så lenge i bil er ikke kjekt. Likevel ble det til at jeg heiv mat og utstyr i sekken og satte kursen mot Ådneram. Det er et styr å komme inn til startpunktet for turen inn til Taumevatn. Veien er bomvei, og selv om jeg har adgang til bomnøkkelen, så ligger den godt innelåst i en safe som igjen ligger et stykke fra bommen. Det betyr en liten spasertur før turen begynner. Det tok meg nesen to timer hjemmefra og til jeg sto inne ved Elsvatn og var klar til å ta fatt på turen innover heia, og da hadde det gått 10 kilometer i timen over fartsgrensen gjennom Hunnedalen. Værmeldingen for dagen gjorde at jeg tok den lange turen inn til Elsvatn. Og været var nesten bedre enn meldt. Det var sol fra blå himmel, nesten ikke vind. Tidlig på dagen var det fortsatt litt kjølig, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen. Det er tredje gang jeg går innover mot Taumevatn dette året. Forrige gang var det knusktørt i bakken. Denne gang var det en del våte partier, men fortsatt var det for en stor del tå pass tørt at det var mulig å trø på de fleste myrsøkkene. Det er høstfarger. Bjørka begynner å bli gul. Enkelte plasser er det fortsatt grønne flekker, men for det meste er det brunt gress. Fargerikt, men litt trist at sommeren er over. Jeg stoppet opp flere ganger bare for å få med meg naturen. Det er flott med høstfarger og speilblanke vann. Jeg møtte tre karer med store sekker. De hadde vært på rypejakt oppe ved Storevatn, og sett hundrevis av ryper – i hvert fall 200. Det hadde sekkene fulle med fugl. Det var ingen andre på tur innover, selv om det var en del biler ved Elsvantnet. Jeg tok inn på hytta for å lage litt te, og satte meg ned for å spise litt mat. Det var fortsatt litt kaldt inne – våt bluse... Da jeg kom ut i sola for å ta på sko, var det sommer. Nå var det i le av trekken, men i solsteiken var det kortbuksevær. Og jeg hadde på langbukse. Det kan vanskelig bli bedre i heia i midten av september. Etter en skikkelig flott tur mot bilen, jeg hadde sola i ansiktet, bare litt trekk over kantene, så var det returen. Fortsatt måtte jeg gå frem og tilbake for å hente nøkkel, og selvsagt kom det et par biler som bare kunne kjøre gjennom.
  9. Til Blåfjellenden i sommervær med brøytestikker langs veien. Nå var der ikke dårlig vær tilbake fra Blåfjellenden, men turen inn var mer en bra. Det var sommer og sol i september. Det var så pass bra at jeg måtte sjekke i bloggen hvordan vært «normalt» er i september. Jeg ble ikke spesielt overrasket over at det ikke var noe «normal» vær. Noen år er det sommer og sol, som på denne turen. Andre år har det vært snø og frost. Det hender også at september både har sommer og vinter – samme år. Denne gangen var det tegn på at vinteren ikke er langt unna. Oppover Øvstebødalen var det satt opp brøytestikker. Oppover Oleskaret fra Hunnedalen var det nesten 30 grader – i sola og uten et vindpust. September kan være forskjellig. Jeg sjekket de siste ti årene, og et par år har det vært snø i november, men det har vært flere år med sommertemperaturer i september. Da mener jeg godt over 20 grader. Et år, etter en riktig snørik vinter, lå det snø i fenner i september, og det kom nysnø bare noen dager etter at jeg hadde tatt bilde av fennene. Store forskjeller, men denne gangen var det sommer og sol- YR mente det skulle bli mindre sol og lavere temperatur enn det vi fikk, så YR tar også feil. Som om det var noen bombe. Det hadde kommet litt regn tidligere i uka, men da vi gikk var det fortsatt skikkelig tørt i bakken. Tørken slår spesielt ut på de vannene som er regulert, men selv vann som ikke er regulert, har lav vannstand. Bekker og elver har omtrent forsvunnet. Fargen på myrene og manglende blader på bjørka, viser også at det har vært en spesielt tørr sommer. Vanligvis kommer ikke høstfargene før helt i slutten av september, og bjørka kan ha blader omtrent ut måneden – om været har vært samarbeidsvillig. Heldigvis har været dette året vært nærmet perfekt for tur. Det har vært skikkelig mange gode dager, med sol og lite vind. Det er skikkelig kjekt å være i heia med god vær, og denne sommeren har vi hatt mange flotte dager. Da får det heller bli høstfarger litt tidligere enn vanlig. Broderen og jeg fikk en time for oss selv på terrassen i sola. Kvelden ble lun, og lufte skikkelig klar, og stjernehimmelen på natta like imponerende som alltid. Det kom ingen andre som vi kunne dele opplevelsene med, men både broderen jeg trives godt sammen. Kvelden gikk fort. Vi fikk kjekt besøk før vi tok avgårde mot Hunnedalen dagen etter. En jente vi har truffet mange ganger kom gående fra Sandvatn. Det ble tid til en skikkelig «drøs» før vi tok fatt på bakken opp. Det var kaldere enn dagen før, og det blåste mer. Sol gjemte seg bak skyene, og vi måtte holde farten opp for å ikke bli kalde. Det kunne faktisk se ut som om vi skulle få noen dråper i hodet. Nedover mot bilen forsvant skyene og det ble igjen sol og varme. En grei avslutning på en flott tur.
  10. Det kan være du ikke får skikkelig svar frfa de som kjenner dette området best, da din "overskrift" lett kan "oversettes" til en lite hyggelig melding på dialekten der omkring.... Dra Gullingen til Sandsavannet vil det ikke være noe problem. Jeg har aldri gått på ski i området, men tror ikke det er helt greit å gå inn mot Øvre Moen i mars, og jeg tror det vil være bedre å legge turen over Svinstølvatnet og til Stranddalen. Fra Standdalen til Krossvatn, vil være helt gret - Over Veneheia og Urskar. Det er antakelig helt greit å gå rett over Grasdalsheia, men jeg har aldri gått i det området. Videre mot øst, er ukjent terreng for meg, men jeg tro jeg ville unngå Vatnedalsvatnet, som er regulert.
  11. Onsdagstur i flott turvær. Det ble ingen langtur med Bestyrerinnen på søndag. Vi hadde planer om å ta 3 muligens 4 topper fra Gramstad, og startet friskt opp mot Øvre Eikenuten, for å gå Dalsnuten, Resasteinen Skjørestadfjellet og så helt til slutt om form og krefter tillot det Fjogstadnuten. Minst 4, muligens 5 timer. Litt opp i bakken sa foten i fra om at dette ville bli alt for mye. Det ble ikke bedre da vi valgte å ta den bratteste veien opp mot Dalsnuten. Nede ved Revholstjørn ble det raskeste vei tilbake til bilen. Det ble bare en og en halv time tur den dagen. Onsdag var det turvær. Skikkelig turvær, selv om YR mente det kunne bli skyer og til og med noen dråper. Denne dagen ble det varmt, og mye sol. Virkelig flott turvær. Ville det være mulig å ta en litt kortere versjon av den planlagte søndagsturen – på en onsdag?. Nå hadde vi gått Øvre Eikenuten og Dalsnuten. Hva med å ta resten. Denne turen har jeg gått noen ganger i sommer, etter å ha «oppdaget» stien på nordsiden av Skjørestadfjellet og vei og sti tilbake til Gramstad. Dette burde være gjennomførbart, mente jeg. Nå valgte jeg å ta på fjellsko. I det siste har det blitt mye tur i lave tursko. Muligens ville litt høyere støvler gjøre turen bedre. Jeg er fortsatt overrasket over hvor mange som har anledning til å gå tur midt i uka og midt på dagen. Ikke alle kan være pensjonister som meg. Da må pensjonsalderen ha sunket betraktelig. De fleste ville mot Dalsnuten. Der skulle jeg bare forbi på nedsiden. Det ble kjapt tomt for folk da jeg forlot den vanlige stien mellom Dalsnuten og Gramstad. Ikke mange andre tar innover mot Skjørestadfjellet og Resasteinen, men det var spor. Muligens etter folk fra dagen før eller noen som hadde vært tidlig ute. Jeg traff en jente på veien. Nå hadde jeg ikke «vinterklør», og gikk i kortbukse og kort ullbluse, men jenta kom i liten treningsbukse og sports BH. Skikkelig sommerklær. Oppover bakkene mor Resasteinen var det ikke vanskelig å skjønne at sommerklær var tingen denne dagen. Det ble varmt. Bakkene vender mot sør og sola skinte. Det må ha vært mange og tyve grader oppover mot Resasteinen. Svetten silte og jeg var gjennomvåt. På toppen av Skjørestadfjellet var det ikke fullt så varmt. Trekken som så vidt kunne kjennes var velkommen. Jeg fortsatte å legge opp noen «nødlinger» fra den T-merkede stien og til den godt opparbeidet stien nedover fra toppen mot «Skaret» eller Skjørestad. Det bør være enkelt å finne fram etter hvert. Slak bakke og god sti ned til skogsveiene, gjør at det går kjapt å komme ned fra fjellet. Det er litt «kronglete» å finne fram til porten inn til den gamle garden «Skaret» men der og til Gramstad er det ny grusvei. Etter noen hundre meter på asfalt valgte jeg også denne gangen å ta mot Fjogstadnuten og rundt til Revholstjørn. Det gjør hele turen omtrent en halv time lengre, men denne dagen var det vær for tur. Jeg var på tur for å teste foten. Det tok ikke lang tid før jeg glemte hele bakfoten, og bare gledet meg over å være på tur i sommervær. Innover mot Gramstad, i noen bakker, kunne jeg kjenne at jeg tross alt hadde vært på tur i over to timer.
  12. YR kan ta feil. Etter mange flotte dager med sol og sommer, og en sommer med lite regn, meldte yr om mindre bra turvær for dagene fremover. Det skulle fortsatt være sol, men vinden ville ta seg opp og sommer temperaturen ville mangle. Været var ingen hindring for å gå innover i heia på den vanlige turen til Blåfjellenden. Det var mer et spørsmål om det fortsatt var greit å gå med kort bukse, og hvor kaldt det ville bli i vinden. Jeg var i tvil. Skulle jeg ta på langbukse for første gang på mange uker, eller skulle jeg utfordre værgudene litte granne, og fortatt gå i kortbuksa? Det er lettere å gå i kortbukse. Det føles bedre. I tillegg blir legger og lår ikke så veldig kalde selv i regn. Det er mer forventningen om kalde knær som er problemet. I hvert fall om temperaturen ligger over 12-13 grader. Det var blå himmel og sol, men en litt kald vind i Hunnedalen. Helt klart forhold for kortbukse, og muligens ville jeg kunne hive av fleecen etter hvert. Det ble varmt oppover bakkene – som lå i le av vinden, men kaldt over kantene. Fleecen ble på hele turen. Sommeren er over. Det ble klart alt da jeg startet på turen innover mot Blåfjellenden. Det var høstfarger i lia og det lå blader i stien. Stillheten, som jeg setter pris på, var også fraværende. Vinden gjorde at det var lyder, spesielt rundt ørene. Nå var vindstyrken neppe mer en opp mot 10 m/sek og ikke noen hindring for å komme på tur. Det kjennes likevel kaldere enn hva gradestokken forsøker å fortelle. Som vanlig ble det en temmelig ensom tur innover. Det var ingen andre på tur. Jeg hadde startet litt tidligere enn vanlig, og de fleste som tenker seg inn til hytta, starter normalt litt ut på ettermiddagen. Nå var bakfoten fortsatt i ulage. Ikke så pass at jeg vurderte å holde meg hjemme, men så pass at jeg var usikker på om det var lurt å gå over stokk og stein. Burde jeg heller ha holdt meg på asfalten. Ankelen « sa fra» noen ganger, men i det store og hele gikk det greit fremover. Jeg var oppmerksom på hvor jeg satte foten, og gikk så forsiktig som mulig. Det tok tid, men uten de store problemene. På tross av YR sine vakre ord om sol og sommer, og mine planer om et rolig stund i sol og varme på terrassen på Blåfjellenden, seg det skyer inn over og sola forsvant. Vinden derimot tok seg opp. Det ble til at jeg fyrte opp ovnen og tok te og skoleboller innendørs. Det kom folk, en liten familie med mor og to sønner på 7 og 10 år utpå kvelden. Jeg ble ikke alene på hyttene den natten. Vinden hadde vært hissig i løpet av natten. På morgenen blåste det fortsatt, og i tillegg var det litt yr i lufta. Ikke skikkelig regn, bare sånn at det ble litt vått i gresset. Langt fra det været YR hadde meldt. Jeg ventet til omtrent klokka et før jeg tok ut. Da var det kommet en kar opp dalen og det kom en annen mann i det jeg startet mot bakken opp i heia. Det satt også to stykker i ly av vinden et stykke oppe i bakken. Jeg for forbi og la ikke merke til disse, før jeg hørte de snakket. Vinden sto fra nordvest, og jeg fikk den bakfra. Det kom litt sprekker i skydekket og sola slapp igjennom i små perioder. I sør – lang i sør, kunne jeg se blå himmel og godværet som var lovet. Selv om vinden sto fra nord, trakk skyene seg bort, og i det jeg krysset Saftbekken, halvveis mot Hunnedalen, kom sola fram. Det ble lyst og trivelig. Selv med sol over landskapet, var det høst. Sauene var i hver fall ikke i tvil om at de snart ville bli jaget ned av heia. De sto og ventet på gjeterne som ville komme på mandagen. I sol og med vinden bakfra ble det en hyggelig tur mot bilene. Selv om sommeren har forlatt oss, kan det fortsatt bli mulighet for flotte dager i heia.
  13. Jeg har en fast plass oppe i Fidjadalen, som jeg besøker - omtrent - en gang i året. Men alder og tung sekk og bratte bakker er ikke en god kombinasjon. så jeg er ikke sikker på om tradisjonen vil bli opprettholdt....
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy