Gå til innhold

REJOHN

Blogger
  • Innholdsteller

    2 854
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    36

REJOHN vant dagen sist Juli 5 2017

REJOHN hadde mest likt innhold!

2 følgere

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Profile Information

  • Gender
    Male

Nylige profilbesøk

6 636 profilvisninger
  1. Drømmepåske i heia. For meg betyr påske, et opphold på Blåfjellenden. Det er mer enn femogtyve år siden sist jeg var noen annen plass i påsken. De siste ni årene har vi også invitert gjester til komlemiddag på skjærtorsdag. Blåfjellenden er en ubetjent turistforeningshytte (STF), uten strøm (men solcellestrøm), vann og ingen annen oppvarming enn ved. All mat (også komlene – i to stor gryter) blir laget på gassprimuser. Som oftest har vi gått inn på ski, De siste årene har vi sittet på snøskuter på veien inn. Med komlemiddagen som unnskyldning, har vi ordnet oss transport. Dette året var det ikke mulig å komme inn til hytta på snøskuter. Vi måtte gå de siste par kilometerne. Ikke lange turen, og ikke egentlig en tur, men en transportetappe. Jeg hadde nok 30 kilo i sekken. Heldigvis var det steinhard snø. Det gikk greit å komme seg ned bakken og til hytta. Vi hadde diskutert hva vi skulle gjøre i forkant av påsken. Ski på betongføre er ikke det vi ønsker oss. Skiferdighetene har aldri vært bra, og er blitt vesentlig dårligere med årene – spesielt med tung sekk.... Løsningen var å kjøpe nye truger til Bestyrerinnen. Mine truger er kjøpt brukt for mange år siden – angivelig etter å ha vært brukt på «71 grader nord» utflukt. Trugene kom ikke på beina på veien mot hytta. Da var det helt greit å bare gå på snøen. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, går ikke mye på tur de dagene vi er på hytta. Det blir ganske mye jobbing. Det tar på armer å skifte sengetøy på omtrent 40 senger. I tillegg er det alltid mye annet som må gjøres, og det meste krever armbruk. Rengjøring er slitsomt. For egen del blir det en del bøtter vann som må bæres opp bakken til hytta. Men lite tur... Etter 5 dager på Blåfjellenden sto hjemturen på planen. Påsken vi bli husket for det gode været. Sol fra blå himmel omtrent fra vi kom til vi reiste. Det kom riktig nok noe snø onsdagskvelden, men det dårlige været varte bare noen timer. Ut over påsken steg temperaturen og de siste dagene var det knapt nattefrost. Torsdags morgen sto jeg opp til knallblå himmel, sol, vindstille og termometeret viste 4 grader. I sola var det varmt. Småfuglene var i full gang, det flaget noen få sommerfugler og det var en «drømmemorgen» som bare måtte nytes. Selv midt på sommeren er det ikke ofte jeg opplever en slike morgen. Lørdagsmorgen var det hjemtur. Med høy temperatur og uten frost om nettene, ville snøen bli bløt ut over dagen. Erfaringen er at snøen blir hard, selv om det er noen få varmegrader. Vi skulle opp noen hundre høydemeter og jeg håpet at det ville holde seg hardt et godt stykke. Vi startet uten truger... Opp bakken gikk det ikke fort. Vi kunne ikke gå i stien, den lå godt gjemt under snøen. Den første bakken kunne likevel tas uten å tråkke på snø, men da måtte vi gå temmelig rett opp. Vi kom opp... Det gikk helt greit oppover. Vi kunne ikke følge sommerstien – under snøen – helt. En plass kom jeg ut av «stien» og vi måtte klatre ned et par meter. Selvsagt var den fonna jeg hadde «drømt» om så avgjort ikke brattere enn det gikk greit å komme opp. Den fonna ligger litt forskjellig fra år til år. I år var det enkelt å komme opp. I høyden var det greit fremkommelig. Selv over bekken øverst, hadde vi ingen problemer. Litt overraskende lå det et telt rett etter «vaet». I det vi kunne se nedover mot Hunnedalen – i sørhellingene, ble det tyngre å gå. Snøen var bløt, og jeg gikk igjennom. Etter bare noen hundre meter nedover, kom trugene på. Det var helt greit å gå med truger på det føret vi hadde. Det hadde gått fortere med ski, men da vi kom ned til Oleskaret, og det siste stykket mot veien, var truger antakelig mye enklere enn ski. Nederst var det ikke mye snø igjen og skisporene gikk mellom og over tuene. Vi hadde bruket omtrent tre timer på turen tilbake. Det ble en skikkelig flott tur i det fine været. Les hele artikkelen
  2. En skikkelig lørdagstur. Turen til Bynuten er en av de turene, som etter hvert har blitt en «langtur». Langtur var ikke det jeg tenkte på da jeg begynte å planlegge lørdagsturen. Jeg så helst for meg en vanlig tur rundt Li. Jeg «husket» liksom ikke Bynuten. I tidligere tider, var turen til Bynuten den vanlige treningsturen. Formen var bedre den gangen. Det er ikke å legge skjul på at det har blitt tyngre med årene å komme opp på Sandnes høyeste fjell. Været var årsaken til at jeg i det hele tatt tenkte på en litt lengre tur enn den vanlige lørdagsturen. Fortsatt skinner sola, fortsatt har det ikke regnet på en god stund og fortsatt blåser det omtrent ikke i det hele tatt. Det er skikkelig bra forhold for en fottur. Til Bynuten? Det har hent – for noen år siden – at jeg har vært ensom og alene mot Bynuten. Det var ikke slik denne lørdagen. Alt da jeg kom var det en hel del biler på parkeringsplassen og andre som salet opp for en lørdagstur. De første bakkene gikk greit. Jeg klarte å holde tempoet så pass greit at jeg ikke fikk pulsen helt opp. Det hender jeg glemmer hvilken form jeg egentlig er i, men ikke denne gangen. Det var helt greit på toppen å få se stien framover langs Trollabærtjønnet. Her pleier jeg ofte å kunne se folk som er et stykke lengre framme. I dag så jeg ingen, før jeg gikk på en gjeng som hadde kommet opp den gamle stien på andre siden av vannet. Gjengen var omtrent på min alder, og det fikk meg til å huske en gammel historie. En gang for lenge siden – svært lenge siden, - kom jeg en tidlig morgen over marka og ned mot vannet, på den gamle stien. Der var det noen jenter som hadde tatt morgenbadet – uten badedrakt. De ble nok noe overrasket over meg som for forbi. Etter litt fundering kom jeg til at disse jentene må være omtrent i 50 åra nå, og det fikk meg til å lure på hva de tenker om historien i dag... (Om de i det hele tatt husker den.) Det var i de årene jeg kunne komme meg opp til toppen på en time og et kvarter. Det tar lengre tid nå. En del mennesker mener jeg bør være ganske glad for å kunne komme opp i det hele tatt, men SÅ gammel er jeg ikke - ennå. Jeg er imidlertid gammel nok til å få skader om ikke alt går som det skal. Denne gangen fikk jeg skikkelig vondt på utsiden og undersiden av ankelen. Antakelig et leddbånd som sa fra at det hadde fått nok av traskingen min. Det gjorde skikkelig vondt, men jeg stavret meg avgårde, og smertene ga seg litt etter hvert. Jeg kunne kjenne det om jeg tråkket feil.... Skaden satte stopp for å gå uten å sjekke hvor jeg satt foten. Den venstre denne gangen – etter å ha måttet ta hensyn til den høyre i noen måneder. Det gikk ikke fort opp bakkene – heldigvis. Utsikten fra toppen var som vanlig på gode dager. Byen var godt synlig, og det var mulig å sjekke snøforholdene innover heia. (Lite snø). Vådlansnutane var omtrent fri for hvitt. Nedturen gikk egentlig bedre en fryktet. Smerten i foten ga seg etter hvert, og det var mulig å ta seg fram uten for mye problemer. Det går aldri fort med meg ned de bratteste kneikene uansett. På flatene gikk det som normalt – for alderen..... Det kom fortsatt folk i mot. Selv da jeg var nesten nede, var det folk som startet på turen inn i heia. Nesten 40 biler er ganske mange på en vanlig lørdag. Det sier noe om været – et flott turvær. Les hele artikkelen
  3. Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det har blitt regelen at vi, det vil si Broderen og jeg, tar en onsdagstur. Vi tar ikke ut på de lengste turene, men mellom en og to timer til vanlig. Ofte er disse turene så pass korte at jeg ikke tar de med i min turlogg. Og ofte, spesielt på vinteren, blir det bare en tur rundt Gruda – 7-8 kilometer og en timer 20 minutter. Litt for lite til å skrive om. Denne onsdagen fosser fortsatt godværet og våren frem med sol og lite vind. Tørt, nesten skogbrannfare, og temperatur på over null. Det er jo nærmest perfekte forhold for en tur. Siden både broderen og jeg liker oss best «i heia», gjør det ikke noe om turen går i åpne og høyereliggende områder. En vanlig onsdagstur har vært «runden» på Høgjæren. Også den 7-8 kilometer og opp mot halvannen time. Finværet gir anledning til å velge mellom flere turmål. Denne onsdagen bestemt vi oss for å ta en tur oppom Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En runde på – omtrent 7-8 kilometer, men den tar nok noe mer enn halvannen time. Vi var litt spent på hvor mange biler det ville være på Gramstad denne fredagen. Forrige gang var det trengsel omtrent. Da var Sola VGS på tur, og mange av elevene kjørte egne biler. (Lærerne tok antakelig buss....) Denne gangen var det ikke fullt så mange biler, men fortsatt var det en god del. Vi ville ikke bli alene på tur denne fredagen heller. Det kom noen i mot oss alt på det første stykket oppover – langs veien. Selv med mange dager uten nedbør så var det fuktig i myrsøkkene. Stien opp mot Bjørndalsfjellet er svært «oppgått». Det går adskillig flere folk her enn rundt Lifjellet for eksempel. For oss er det bare å følge den brede sti. Det ble en grei tur oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Selv om disse bakkene er ganske bratte, er det mulig å ta de i et greit tempo – når bakken er kjent og når formen er sånn noenlunde inne. Det kan virke som om både broderen og jeg har fått noe bedre kondisjon ut over våren. Vi traff noen få andre på vei oppover, men på toppen var det tre personer. Vi fikk omtrent følge til veien av en og ble tatt igjen av en jente på tur. Hun gikk omtrent i samme fart som oss oppover mot Fjogstadnuten. Også forrige gang vi gikk her hadde vi følge med en jente – begge på tur alene. Det bare forsterker inntrykket av at jentene tar ut alene i større og større grad. Onsdagens tur gikk kjappere enn forrige gang, både på grunn av farten, men også på grunn av færre stopp. Alt i alt ble det ikke mer en en time og tre kvarter. Noe som ikke er spesielt fort, men med «alle» bakken så virker det som en rimelig tid – for oss pensjonister. Les hele artikkelen
  4. Det fine vårværet fortsetter. Det er søndag og fortsatt flott turvær. Bestyrerinnen følger selvsagt opp sin tradisjon med å komme seg på tur og ville også denne søndagen på tur. Broderen var innom på lørdag, og da avtalte vi å ta ut på vanlig tid – rundt 11. Antakelig ville det bli på Høgjæren, men hvor var usikkert. Det var en stund siden jeg hadde tråkket der opp. Egentlig ikke mange dager, men jeg bruker turområdet på Høgjæren ganske ofte på vår og høst. Det er jo flott å kunne gå på god sti, med utsikt i alle retninger og med himmelen høyt og fritt over. Turen der opp får meg ofte i godt humør. Med alt det gode været vi har hatt den siste tiden er det også tørt og fint i stien. Nesten null sorpe, og det er mulig å komme over myrsøkkene i småsko. Jeg ar gått over til lave sko i det siste. Gore-tex, men lave. De er mye lettere enn Walk king, og gjør antakelig at akillesen ikke blir dårligere. Vi ble fire denne søndagen. Broderen og Bjørg, sammen med Bestyrerinnen og meg. Den vanlige gjengen. I det fine været ville også andre på tur, og turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden videre ned tilbake til Holmavaten er også den vanlige turen vi går. På vei mot parkeringsplassen ved Holmavatn, snakket vi om hvor mange biler det ville være. Nå er parkeringsplassen utvidet og det er plass til en god del, men på fine dager har det tidligere vært fullt. Denne dagen var det ikke fullt selv om det var en god del biler. Det var andre som startet opp samtidig med oss. Noen tok mot Synesvarden, og noen mot Steinkjerringå. Det virker som om de fleste går til det første målet og snur. Det er ikke så veldig mange som går runden. «Runden» er ikke mer enn 8 kilometer og tar i underkant av to timer med vanlig fart. Det er ingen tung tur, og det burde så avgjort være mulig for de fleste. Det ser rimelig flatt ut på Høgjæren, men det er noen dryge bakker gjemt i terrenget. På vei mot Steinkjerringå er det faktisk en drøy bakke, og til toppen av Synesvarden er stigningen til å bli svett av. Det ser ikke slik ut, men tilsammen blir det opp mot 400 høydemeter på turen, men ingen av bakkene er bratte. Denne søndagen vår det folk, over alt og hele tiden. Det gikk ikke lang tid mellom hver gang vi traff folk i mot eller vi tok igjen noen. (eller noen tok igjen oss...). Det er ikke ofte jeg har opplevd så mange turfolk på Høgjæren. Det flotte været får ta «skylda», og det skulle bare mangle at ikke folk tok seg ut på en så fin dag. For vår del hadde turen vært en grei og flott søndagstur. Den er nok ikke en stor utfordring for mange, men for de av oss som sliter med gamle skader, var turen akkurat passe. Les hele artikkelen
  5. Lørdagstur rundt Li. Torsdag, fredag – og lørdag på tur? Det fine vårværet har gjort at jeg har tatt ut både torsdag og fredag. Ikke på de aller lengste turene, men sånn passe. Det har i hvert fall blitt en del oppoverbakker. Lørdagsmorgen var jeg fortsatt i fin form. Beina og ankel kjentes ut som om det ville være mulig med en lørdagstur. Jeg var langt fra sikker på om jeg virkelig burde ta ut, og siden jeg planla den vanlige turen rundt Li, om ikke dette ville bli for mye. Det er vanskelig å sitte inne og se ut på flott vårvær. Lørdagsværet må nesten betegnes som perfekt turvær. Sol – selvsagt, nesten vindstille, tørt – et krav til det perfekte turværet, og nesten sommertemperatur 14-15 grader. Høyere temperatur gir mer svette og det blir tyngre opp bakkene. Det er ikke så ofte vi har nesten vindstille på våre kanter, det må nyttes til tur. Og tørt i bakken har vært sjeldent den siste tiden. Det er et lite bjørketre et stykke utover langs sjøen. Det er ofte den første bjørka med grønne blader. Jeg tar årlig en vårtur rundt Li bare for å sjekke denne bjørka. Det ønsket jeg å få med i år også. Det var vår. Jeg så flagrende sommerfugler og det var maur som krøp over stien. Det var grønt på busker og trær, og det var varmt i sola. Og så pass tørt i graset at det hadde tatt fyr om noen hadde stukket en fyrstikk bort i. Som vanlig var det folk i Sprettraubakken. Jeg så en hel gjeng øverst. Det er ganske ofte jeg ser folk her, men selv holder jeg meg borte fra denne ganske bratte bakken. I hvert fall om det er vått. Gjengen jeg så, var fra «Fjells venner og Turkompani». En meget aktiv gjeng som har turer for både de med super form og for oss med litt mer «vanlig» kondisjon. De har ofte turer i Dale/Li området. Litt lengre ute langs sjøen gikk jeg på en annen gjeng. De var ikke bare på tur, men også på geocaching. De ville bruke dagen på turen rundt Li. Antakelig en perfekt dag for geocaching også. Det hadde gått greit til Bymarka. Fra der og opp til toppen er det nesten tre hundre høydemeter (Nå ja 250 muligens...) Jeg lurte litt på hvordan det ville gå. Det ble til at jeg tok det pent i starten, og holdt jevn fart oppover, uten å få puls og pust helt i 100. Nesten øverst lurte jeg litt på hvor bakken var blitt av... Det var folk på toppen, men de hadde kommet opp veien – med barnevogn. Litt nedenfor toppen kom mor og datter – i kortbukser og tynne sommerklær. Det er i hvert fall vår. Med rørt og fint i bakken, burde turen ha gått i et brukbart tempo. Jeg tenkte ikke «fart» før nesten helt nede ved bilen. Jeg hadde stoppet for å snakke med folk flere plasser, og slik tar ofte tid. Nede ved bilen hadde det gått en del mindre enn tre timer. Det er en stund siden jeg har gått denne turen like fort.... Les hele artikkelen
  6. Bestyrerinnen og jeg på fredagstur. Fredag pleier å være den dagen huset får en omgang med kost og fille (og støvsuger). Denne dagen var værmeldingen bedre enn strålende – bedre enn kjempefin – best.... Sol, lite vind og varmegrader i overkant av 15 grader. Bestyrerinnen er som nevnt også blitt pensjonist på heltid – NAV ansatt, og mente vi godt kunne ta ut på en liten tur i det flotte været. Jeg er ikke sikker på hvor hun mente vi kunne gå, men selv hadde jeg i et par dager tenkt på turen til Vårlivarden. Denne turen er for meg, kun mulig i tørt vær. Selv med gode forhold, er turen en utfordring for høydeskrekken. Det er egentlig ikke særlig bratt eller utsatt, og ikke farlig, men for meg er det litt opp mot «kanten» av det jeg helst forsøker. For andre er det rene «barnematen». Jeg har sett folk med småunger i barnestol spasere rett ned – som ingen ting.... En dag med mange varmegrader, null nedbør og flotte forhold måtte det være mulig å gjennomføre denne turen. Vi går normalt fra parkeringsplassen ved øvre Hetland. Til Vårlivarden er det ikke mer enn 3-4 kilometer – opp, (og selvsagt det samme nedover.) Men opp er «problemet». Toppen er omtrent 300 høydemeter over startpunktet. Det går stor sett opp hele veien. Og omtrent bare nedover på tilbakeveien... Nå var ikke turen ukjent for hverken Bestyrerinnen eller meg. Vi viste godt at det bar oppover og – oppover. Vi tok det ganske forsiktig, og passet godt på at pust og puls hold seg på et rimelig nivå. Det vil si at min puls stiger en del i de bratteste bakkene. Over småskogen, oppe i høyden, blir utsikten bra. Det er fri sikt ut i fjorden, mot Stavanger og innover heiene. Denne dagen var det disig og ikke like lett å se langt. Vi startet i bluse, uten jakke, samtidig med oss startet det en jente – i kortbukse. Oppe i høyden med skyer for solen ble det litt mer «vinterlig» enn i sola. Da var det skikkelig vårlig. Øverst med vind fra sør, var det ikke snakk om 15-16 grader som værmeldingen snakket om for Sandnes. Vi vandret noen meter nedover bakkene før vi tok en pause. Bestyrerinnen hadde med kaffe, og så ikke syn på å slå ut denne, og ville heller ikke bære den helt tilbake. Vi var ikke alene mot Vårlivarden denne fredagen. Det var ikke trengsel, men det var tre andre på tur. En så flott dag, hadde jeg ventet flere, men Vårlivarden står muligens ikke på alles standard liste. Inne i skogen og nedover mot øvre Hetland, fikk vi tid til å se oss om og beundre våren. Det var virkelig vår. Selv eika hadde små blader. Busker sto grønne og i sola, i le for trekken, kom temperaturen opp i de lovede 14-15 gradene, og muligens mer enn det også. Etter omtrent to timer var vi tilbake ved bilene. Det hadde vært en fin tur, i godt vær, selv om vi fikk mer skyer enn værmeldingen hadde håpet. Les hele artikkelen
  7. Jeg var på Tomannsbu (fraSkreå) mandag til onsdag i forrige uke og på Blåfjellenden på mandag. (bilder og rapport på min blogg Johnsnen Turlogg.) Deter lite snø i heia, men fullt mulig å gå på ski. Der finnes en gruppe "Sandvasshyttas venner" https://www.facebook.com/profile.php?id=264035787064691&ref=br_rs som legger ut bilder fra turer. Det er folk på Sandvaten hver helg... (I storm og stille....) Jeg tror ikke det er så mange som har vært på Strålaus. De fleste som går til Langavatn tar over Sandvatn og Blesevatn, men det er en virkelig fin tur i fint vær.
  8. En liten kjapp runde fra Gramstad. foto: broderenVærmeldingen er greit å ha. Yr mente onsdag ville være både kaldere og med mye mindre sol enn torsdag. For oss pensjonister er det derfor helt greit å snu på flisa å gå tur en helt vanlig torsdag – i stede for en helt vanlig onsdag. Broderen foreslo å ta en tur fra Gramstad. Vi har egentlig hatt nok «vinterturer» langs sjøen, og for egen del kunne jeg også tenke meg en med bakker og topper. Det var snakk om sommer. Værmeldingen nevnte både 15 og 16 varmegrader. Vi hadde ikke planer om å gå tur i vinterklær. På vei innover mot Sandnes viste termometeret i bilen 16 grader og da var ikke klokka stort over 11. Det lovet bra for en fjelltur i starten av april. På Gramstad var det andre enn oss. Sandnes kommune har laget flott, stor og ny parkeringsplass. De var igang med å asfaltere den gamle parkeringsplassen langs veien. Den nye – uten asfalt – var nesten full, på en torsdag. Mange av bilene tilhørte nok elever (og lærere) på Sola VGS, som hadde turdag i området. Vi møtte alt en del elever på vår vei opp bakken langs veien. Vi hadde tenkt oss opp til Bjørndalsfjellet. Oppover bakken fra veien og mot toppen, kunne vi høre flere elever framfor oss. Vi tok disse igjen et stykke oppover. En lærer hadde bedt oss om å få elevene inn på stien mot Mattisrudlå. De skulle ned bakken og tilbake til Gramstad. Vi kunne se en masse folk den veien, og de siste, som vi hadde følge med oppover bakken, fant skiltet ved stidelet og var da sikre på veien videre. Vi tok stien mot toppen av Bjørndalsfjellet. Det var andre en oss og skolen på tur. Vi møtte en del folk på toppen. Det ble ikke lange pausen øverst for oss. Broderen har anskaffet nytt kamera, og ønsket noen motlysbilder for å teste kameraet. (Et likt kamera ble sendt i retur fordi det ga flekker, ikke reflekser, på motlysbilder.) Nedover bakkene mot veien, traff vi en jente sammen med hunden sin. Vi vekslet noen ord, og fortsatte videre, Hun holdt nok høyere fart enn oss i nedoverbakkene. Bakfoten min er ikke slik at jeg tør slippe meg nedover – det går ganske sakte i bakken. Både jenta med hund og vi gikk over veien og fortsatte mot Fjogstadnuten. Turen til nå hadde gått i bare ullblusen, selv på toppen av Bjørndalsfjellet, hvor det blåste, var det varmt nok til å være uten jakke. Over de små flyene fra Fjogstadnuten og videre mot Revholstjern ble det mer enn vår. Det nærmet seg sommerforhold. Ett stykke før bakken nedover mot Kvitemyra, går stien ned i en liten dump her sto sola på og det var le for trekken. Her sto det et par stykker og nøt sommeren. Det må ha vært over 20 grader der nede i dumpa. Det var ikke mange folk å se på Dalsnuten, men noen var på vei mot nuten og noen var på vei tilbake. På Gramstad så vi igjen gjengen vi hadde snakket med i bakken oppover. De, og vi var ferdige med dagens tur. Les hele artikkelen
  9. Både strand og Blåfjellenden på samme dag. Søndagstur? Selvsagt måtte det bli en søndagstur. Selv om jeg hadde vært en kjapp tur til Blåfjellenden på morgenen, normalt en skikkelig dagstur, så ønsket Bestyrerinnen en vanlig søndagstur i tillegg. Turen til Blåfjellenden gikk med snøskuter, så selv om jeg var både kald og var uten kontakt med storetåa på veien tilbake, var jeg klar for tur etter en time hjemme. Været var en historie for seg. Det var meldt om bra vær, men i løpet av natten var det kommet et tynt lag med snø og det var kuldegrader hjemme. Yr fikk rett i at det ville bli finvær, selv om det først kom litt ut på dagen. Først var det noen svarte og sinte snøbøyer som måtte passere. Det var fortsatt litt snø i lufta da vi sto på Reve og gjorde oss klar for å gå mot Orre. Vinden kom fra vest, og det var nødvendig med «vinterklær» den første delen av turen. Etterhvert kom sola skikkelig fram og det ble vårlig. Det var ikke vanskelig å finne vårtegn på turen nedover. Hevdaluktå lå ganske tykk over jordene et stykke. Nede ved friluftshuset var det mengder av fine gule hestehov. Vi så flokker av tjeld både på markene innenfor stranden og ute i vannkanten i tarehaugene. Nå er vel tjelden en av de tidligste trekkfuglene til å komme tilbake fra vinteroppholdet i syden, men det er likevel kjekt å se disse fuglene. I slutten av mars er det heller ikke uvanlig å se store trekk av gåsefugler mot nord. Denne dagen kom det en støyende flokk over oss. Selv om det var en del biler ved Reve havn, og spor sørover mot Orre, så vi ikke andre folk før vi kom ut på Revestranden. I forhold til Hellestø og Sele, er det omtrent ikke folk i det hele tatt fra Reve til Orrestranden. På Orrestranden er det vanligvis en del folk, og denne dagen var det flere gjenger mellom friluftshuset og elva. Selv ikke rett utenfor friluftshuset var det flere folk en på en onsdag på Hellestøstranden. Denne dagen var det lett å gå i sanden helt ute ved sjøkanten. Hard og fint, Det er ikke alltid like greit å gå i sanden. Det kan lett bli tungt og med høy puls om sanden er løs. Det gir på den annen side god trening, Med vinden i ryggen og sola rett i mot, ble det en flott tur både på Revestranden og Orrestranden. Vi tok som vanlig en kaffepause – te for meg – på friluftshuset. Nesten alene der også... Tilbakeveien gikk inne i landet, et par hundre meter fra sjøen. Der var vi i le av vinden som kom inn fra havert. Selv med motvind ble det ikke spesielt kaldt. Vi holdt god fart mot nord. Halvveis går stien gjennom de bakerste og bratteste sanddynene. Her var sanden myk og tung å gå. Det ble en «treningstur» et stykke. Opp og ned noen meter, omtrent som på en berg og dalbane. Det var helt greit å komme ut på de flate jordene inn mot Reve havn. Et par timers tur etter å ha vært på Blåfjellenden. Det må være første gang. Les hele artikkelen
  10. Om forholdene innover – en liten føremelding. Det var egentlig meningen å dra inn til hytta søndag til mandag for å gjøre klar litt til påsken. Både Bestyrerinnen og jeg så frem til turen. Værmeldingen var god, og selv om det er lite snø, så ville vi nesten sikkert komme inn til hytta – på snøskuter. Inge Marton har kjørt ved og gass, men var usikker på om det fortsatt var mulig å komme forbi steinen helt nede ved Leitesånå , 400 meter fra hytta. Denne turen var det meningen å bruke snøskuter både frem og tilbake. Noe for oss som er pensjonister og ikke helt «sikre» på ski. Det ble dessverre endringer i planene. Bestyrerinnen kontaktet legevakten på lørdagen. Det var antakelig ikke noe alvorlig, men hun ble anbefalt å ta kontakt med fastlegen – på mandagen. Med andre ord ingen tur til Blåfjellenden for Bestyrerinnen. Jeg sto opp tidlig på søndag. Bilen var pakket, og jeg hadde avtalt å møte Inge Marton i 9-10 tiden. Han møtte opp og vi var snart på vei innover heia. Inge Marton hadde kjørt sporkallen på morgenen. Det var hardt for det meste, men enkelte plasser var det fenner med løssnø. Det var kaldt, minst 4-5 blå nede og en del kaldere på toppene. Med en vind på 10-12 m/sek ble det surt. Oppe i heia var det knallhard. Og lite snø. Det var ikke mulig å kjør i beine strekk. Det stakk steiner og berg opp, og vi måtte kjøre en del «rundt» for å komme frem. Nede ved veien og hytta – på 600 moh, og litt opp i høyden, var bekkene åpne og det rant vann. Fossebekken var så vidt gjennom, og hadde åpnet en liten råk i isen på Samholdstjernet. Det hadde vært overvann på Leitevann i uka (blått på vannet). Det var vekk da vi kjørte, men vil antakelig komme tilbake om det igjen blir varmegrader I følge kjentfolk hadde snøen minket mye på 14. dager. Nå vil det likevel være mulig å komme fram selv i påsken. Det vil være nok snø, men det vil bli en kronglete tur. For egen del håper jeg på en påske som vanlig, med et flott opphold på Blåfjellenden. Vi, både bestyrerinnen og jeg, håper på godt besøk på skjærtorsdag, da vi, tradisjonen tro, vil servere komlemiddag til overnattingsgjester. Det ble ikke lange oppholdet på hytta, og en kjapp tur tilbake – på snøskuter. Med kuldegrader og hard snø, var føret greit. Sola var kommet fram og det ble en adskillig mer behagelig tur mot Hunnedalen enn turen inn. Det var litt rart å se gjerdestolper og skilt høyt over snøen. Dette er jo normalt ting som ligger skjult til over påske. Les hele artikkelen
  11. Broderen og jeg. Det er helt greit å sjekke væremeldingen, da er det mulig å unngå de aller våteste turene. Siden vi begge er pensjonister, spiller det heller ingen rolle hvilken dag vi går. Men lørdagstur på en fredag? Broderen og jeg har hatt mange turer sammen opp gjennom årene. Den siste tiden har Bestyrerinnen også hengt seg på , slik at vi ofte har vært 3 eller også 4, om kona til broderen er med. Oss to sammen har det ikke blitt så mye av. Det er greit å gå sammen med jentene, men tempo har en tendens til å bli mer familievennlig enn om bare vi to er ute og går. Som oftest sier vi til hverandre at denne gangen – denne gangen – skal vi ta det med ro. Og så blir det en skikkelig treningstur. Det var selvsagt YR som lokket oss opp på Høgjæren. De slo fram på med både sol og lite vind. Det er virkelig fint på Høgjæren i godt vær. Høy himmel og vid utsikt. Hav og strand mot vest, fjell og hei mot øst. På denne tiden er selvsagt heia dekket med snø. Det var likevel lett å se at snømengden ikke er noe å skryte av. Det var til og med noen fenner enkelte plasser langs stien. Den vanligste turen i området går i en trekant mellom Holmavatn, Steinkjerringå og Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det er en tur på en time og 15-30 minutter for meg og broderen. Denne dagen startet vi fra parkeringsplassen i Tovdal, og så gå mot Synesvarden og videre mot Holmavatn/Steinkjerringå. Tidligere pleide jeg å gå samme vei tilbake noe som gjør turen opp mot 14 kilometer. Vi var ikke sikre på hvor lang tur vi burde ta, og ville derfor vurdere å snu om vi syntes det kunne passe. Selvsagt snudde vi ikke, men fortsatte runden rundt og videre tilbake mot Synesvarden. Det er som oftest mest folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Men denne gangen møtte vi en del på vei nedover mot Holmavatn. Og en god del av disse tok runden rundt, slik at vi møtte de en gang til. Nedover mot Holmavatn hadde det gått greit. Ikke så rart når det er nedoverbakke. Mot Steinkjerringå er det noen gode bakker opp. Disse klarte vi i et greit tempo, men begge var nok litt «kjørt» øverst. Vi gikk i for fullt etter toppen, men kom inn et et greit tempo. Noe vi kaller «langturtempo». Det er en fart vi tidligere kunne holde i timevis. I disse trenge tider, er vi fornøyd om det holder en time... Det er noen slake bakker, og vi pleier å bli tause etter en stund i disse bakkene. Denne gangen gikk bakken uten at det ble tungt. Vi har muligens opparbeidet litt kondisjon ut over våren. Det var nye gjerdeklyvere på veien mellom Synesvarden og Tovdal. Skikkelig spisse og ganske vonde å klyve. De var ikke noen stor forbedring. På parkeringsplassen i Tovdal var det to biler utenom vår. Det er ikke alltid så mange en bra søndag. Det gode været hadde lokket andre enn oss på tur. Totalt ble det 11,5 kilometer og nesten to og en halv time. Omtrent 4,5 kilometer i timen. Nesten godkjent. Les hele artikkelen
  12. Dugnadstur og dårlig vær. Egil og jeg har opp gjennom de siste årene hatt en del turer sammen. Sist var vi på Flørli, men vi har også hatt «oppdrag» på Kvitlen, Sandsa, Langavatn, Børsteinen og andre hytter. Som oftest har Egil jobbet med det elektriske anlegget, og jeg tatt ansvaret for matlaging og vask og stell. I tillegg har jeg skiftet sengetøy noen ganger.... Det var meldt forholdsvis bra vær på mandag – den dagen vi for innover. Tirsdagen skulle være mindre god, mens vi ville få bedre vær på hjemturen onsdag. Siden vi skulle kjører innover heia, så var vi ikke avhengig av været, med det er alltid kjekt å være i heia med bra vær. Det tar tid å komme fra Jæren til Skreå. Vi var ikke inne i Skreå før utpå ettermiddagen. Det hadde kommet noe nysnø, og det var hvitt innover, men slik det så ut, var det ikke mye snø. Det er et godt spørsmål om det holder til påske. Fra Skreå til Tomannsbu er det kvistet, og en grei løype. Noen bratte bakker. Det gikk både opp og ned. Det første stykket inn dalen er rimelig flatt. Ved Grundetjørn tar den kvistede løypa av fra Dalen (hvor sommerstien går) og opp mot Langavatn og Perskvæven, og fortsetter over Langavasskilen og over Djupavatn mot hytta. Småbekken var åpne, og det var smeltehull i snøen noen plasser bortover myrene. Skuteren måtte ta noen svinger rundt enkelte plasser. Det var ingen problemer med å ta over vannene, isen var tykk nok. På hytta var vi alene, og fikk gjort det vi skulle. Hele tirsdagen gikk med. Og bra var det, for utendørs var det riktig utrivelig, med både vind og nedbør, stor sett i form av regn. All nysnøen forsvant. Først blåste den i fenner dernest regnet den bort. Vi tenkte litt på om snøen ville holde til hjemturen. Kunne skuteren komme inn for å hente oss? På onsdagen fikk vi gjort de siste tingene. For meg var det å bruke kost og fille. Hytta har fått nytt sengetøy og det er nok proviant for sesongen. Litt ut på ettermiddagen hørte vi motorlyder utenfor og fikk det travelt med å pakke å gjøre klar for avreise. Hjemturen gikk i samme løype som turen inn, men i litt bedre vær. Det var mulig å se terrenget rundt, og turen går i et flott område. Mesteparten av turen gå så pass lavt at det er trær og busker. Små koller med høyere topper bak. Greiner som henger tunge av snø. Det rant og surklet, og det var tydelig vår. Vi måtte gå av skuteren i en bakke. Det var ren is under, men heldigvis gikk det greit å komme ned. Opp med lass hadde vært umulig. Vi var med andre ord i rette tid. Vi hadde med en god del, og sammen med sekker og ski/truger, ble bilen til Egil temmelig full. Det ble tid til en vanlig stopp på Byrkjedalstunet for te og lapper, noe som passet bra, selv om vi ikke hadde svettet i det hele tatt. Les hele artikkelen
  13. Sele og Hellestø sammen med mange andre. Det har etter hvert blitt en del turer med oss fire. Stor sett søndagsturer. Disse turene har en tendens til å gå i «vennlig» terreng og er som oftest ikke over to timer. Dessverre har sykdom gjort at de lange og «tunge» turene ikke er mulig for alle av oss. Det er likevel kjekt å være på tur. Denne søndagen var det nesten vårlig, men en kald trekk fra sør gjorde det litt surt – en stund. Sola gjorde det likevel vårlig og da er det lett å overse at temperaturen godt kunne vært noen grader høyere. Vi som bor i rimelig avstand fra nordsjøen har et «hav» av turmuligheter langs sjøkanten. Noen av turen går helst utenfor sti – i terrenget, men som oftest er det tilrettelagt for turgåere. Bestyrerinnen har gått helt fra Tungenes til Egersund, og bare noen få plasser måtte de gå et stykke fra sjøen. Som oftest er det temmelig flatt – naturlig nok, men noen plasser er det mulig å gå inne i sand-dynene. Her går det bokstavelig talt opp og ned. To-tre meter bratt opp i løs sand og tilsvarende ned. Etter noen ganger slik, kommer pulsen som oftest ganske høyt, og det kjennes godt. Vi var noe mer beskjedne denne søndagen, og satset på å gå fra Sele havn til Hellestø, og retur. Det er flatt det.... Det er ikke mange kilometerne mellom Sele og Hellestø. Og som sagt – flatt. Likevel er det ikke så veldig mange som går frem og tilbake. Flest starter fra Hellestø og går mot Sele. Og snur før det. Litt færre starter ved Sele havn, men jeg tror flere av disse går helt ut til enden av Hellestøstranden før de snur. En ting som skiller denne turen fra andre turer, er alle hundene. Hellestøstranden er et utfluktssted for de med hund. Heldigvis har de fleste hunden i band, slik at det går greit. Og det er lite av hundedritt – og «gjenglemte» hundeposer. Heldigvis... For vår del gikk det greit. Siden været var bra og vinden kom bakfra, så ble det en fin tur mot nord. Jentene snudde et stykke før oss. Broderen og jeg fikk noen kilometer for oss selv. Det gikk i full fart. Det kan være noen som kikket litt rart på oss gamlinger som for bortover strandflaten i et oske-råk. Selv om det egentlig er flatt så ble det litt «oppoverbakke» på grunn av vinden i mot. Farten fikk opp pulsen, og det ble litt pusting og pesing selv om det er flatt som et bord. Det kan selvsagt også henge sammen med dato på dåpsattest – eller tyngden på sekken. Eller muligens kombinasjonen. Vi tok igjen jentene et godt stykke før Sele havn. Det ble søndagsturtempo videre sørover. Totalt ble det ikke over to timer, og det burde det heller ikke være. Turen er jo ikke over 7 kilometer. Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Les hele artikkelen
  14. En kjekk tur med smak av vår. Det er ikke like lett å komme på turer som er lengre og litt mer utfordrende enn den vanlige rundt Li. Bakfoten er ikke helt grei når det går bratt opp eller ned. Nå gjør det jo nettopp det rundt Lifjellet, men her er jeg godt kjent og kan sette føttene nesten uten å se ned. Det har likevel gått galt et par ganger, og resultatet har blitt hoven ankel og ikke helt greit. Selvsagt har akkillesen blitt bedre, men til, nå har smertene og hevelsen på baksiden fått meg til å se bort fra at jeg tråkket over så det sang en gang. Så selv om jeg har gått turen en del ganger før i år, var det denne turen jeg la ut på, også denne lørdagen. Ikke uten å tenke på at det lett kunne gå godt. Og det gjorde selvsagt nettopp det. Lørdagstur rundt Li er blitt en vane. Og det er greit, men likevel blir hver tur forskjellig. Været er en av grunnene til det. Regn og vind gjør det noe mer utrivelig. Vår og sol gjør turen mer kjekk. Denne lørdagen var det meldt «blanda drops» med både sol og overskyet, regn og vind. Jeg har ofte nevnt hvor ensomt det er på disse turene rundt Lifjellet. Jeg treffer folk, men som oftest er det på selve toppen og derfra og ned. Langs sjøen og rundt Bymarka og opp, er det sjeldent en kjeft. Denne gangen var det en god del ute og gikk. Jeg hadde til og med følge med et par nesten hele veien til toppen av bakken. Der tar jeg en liten snarvei – rett mot senderen, mens den merkede stien går litt mer mot øst. Selvsagt kom det en gjeng joggende forbi nede ved sjøen. Det er blitt populært med jogging på sti, og det går jo fort. Gjengen kom forbi to ganger, og da jeg spurt hvor de hadde vært, fikk jeg til svar at de bare hadde tatt en kjapp tur rundt Lihalsen – i tillegg. Jeg snakket med paret noen ganger, og selv om jeg holdt samme fart på flatene, gikk det fortere opp bakker med paret. Min kondisjon er ikke hva den en gang var, men det har den da heller aldri vært. Jeg har også noen ganger nevnt jenter på tur alene. Etter hvert er det slik at jeg treffer flere jenter på tur alene enn gutter. Noen må ta seg sammen.... Det er vår. Med bra vårvær – i hvert fall litt varme, så hadde bjørka fått grønne skudd. Det er alltid kjekt å se. Et annet vårtegn var ei orrhøne som flagret opp omtrent ved beina. Sånt er ikke bra for helsa. Det tok et øyeblikk før pulsen igjen var på normalnivå.... På toppen blåste det. Det var også folk, som hadde kjørt opp for å sjekke sender og utstyr. Ellers traff jeg ikke andre før et stykke nede i bakken. Litt overraskende, var det en mengde biler på Dale. Langt flere enn det vanligvis er der på en lørdag. Det både kjørte folk og kom nye biler mens jeg gjorde meg klar til å ta hjemover. Jeg tror det må ha vært et eller annet arrangement en eller annen plass. Les hele artikkelen
  15. Det stemmer ikke helt med mine erfaringer. Det var adskillig mer ubehagelig å gå i regn med regntøy på 80 tallet da det ikke fantes Gore-Tex. Siden det kom, har jeg ikke brukt mye annet. (Nå må jeg innrømme at jeg egentlig setter mest pris på å gå tørrp på beina med gore-Tex støvler. - Tøyet på overkroppen blir dass bløtt av svette, uansett hva jeg bruker.)
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.