Gå til innhold

REJOHN

+Blogger og sponsor
  • Innholdsteller

    2 739
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    36

REJOHN vant dagen sist Juli 5 2017

REJOHN hadde mest likt innhold!

1 følger

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Nylige profilbesøk

5 791 profilvisninger
  1. Stiv og støl, men fin tur for det. Etter 14 dager i "syden" var det igjen tid for en skikkelig fjelltur. Og selv om det ble sent før vi var hjemme på lørdagskvelden, var jeg tidlig oppe for å forberede en "skikkelig" fjelltur på søndagen. Vi, bestyrerinnen og jeg, går ganske mye i "syden". Det blir 5-6 kilometer langs kysten til vår faste badeplass. Noen dager blir det også en tur før og etter lunch, og selvsagt de samme kilometrene tilbake til hotellet. Spaserturen, både på morgenen og på ettermiddagen, gir trim og "god samvittighet". Men etter 14 dager med sekk (som tross alt veier noen kilo) og over en mil til dagen på beina, så kjennes det i musklene. Søndagsmorgenen var ikke beina klar for tur, men det var jeg..... Det måtte selvsagt bli en kjapp tur til Blåfjellenden. Jeg synes det er litt stas å fortsatt være i stand til å gå frem og tilbake på dagen. Det er jo egentlig ikke noen ekstremtur, men det er antakelig ikke så veldig mange på min alder som gjør slike "stunt". Likevel så jeg litt "mørkt" på tilbaketuren. Født pesismist, så er mulige "utfordringer" alltid i tankene. Det kan jo lett gå galt. Denne dagen var i hvert fall ikke været galt. Det var sol og forholdsvis tørt. Gode forhold, og temperaturen var så pass "lav" at den ikke laget problemer. For meg med over 30 grader i 14 dager var det helst litt kaldt da jeg startet. Siden det var søndag, var jeg ikke alene på tur. Jeg traff folk som var på vei innover mot hytta og andre som var på vei tilbake til bilen etter en overnatting. I tillegg av det også en hel del folk - par - med store sekker og planer om fisking og overnatting i Fidjadalen. Det er en hel del som bruker telt. Noen på grunn av hund, som ikke er like greit å ha med på hyttene. Andre fordi de ønskeer å være mer alene på tur. Ensomheten blir ikke direkt påtrengende for de fleste av disse. De aller fleste holder seg uansett til T-merket sti, og der blir det ofte også andre. Nå er det så langt fra trengsel på stiene i Frafjordheiene. Jeg treffer vanligvis bare noen få personer, - om jeg går utenom helgene. Innover heia gikk det greit. Det ble en del stopp for å snakke med folk jeg traff, og det ga noen velfortjente pauser. Nedover bakken mot Blåfjellenden, kunne jeg igjen kjenne at beina - og knærene hadde fått kjørt seg i det siste. Det ble en litt lengre pause på hytta enn det jeg vanligvis har. Både på grunn av beina, men også for å få tid til å rydde og gjøre rent. Det kom også en hel del folk forbi, og jeg må jo ha "kontroll" på hvor de kommer fra og hvor de skal. Tilbaketuren gikk ikke fort. Jeg tok det med ro oppover bakken. "Med ro" vil si at det gikk så fort jeg orket, men likevel sent. Oppe på toppen var det greiere. På flatene var det mulig å holde nesten normal fart. Det gikk raskere etter hvert, og selv om jeg trodde det ville bli en tung tur tilbake, så gikk det mye bedre enn ventet. Selv den siste bratte bakken opp gikk greit. Det var ikke like greit dagen etter. Det ble en dag på benken uten noe særlig aktivitet. Motivasjonen for å gjøre noe som helst var totalt borte. Selv tirsdagen gikk med til å få på plass overskuddet, selv om det ble styrketrening som vanlig. Selv med tunge bein og lang tur, gjorde været det virkelig kjekt å være på tur. Heia var grønn og fin. Det var fortsatt sommer, og regnet hadde gjort at bekker og myrer igjen viste. Høsten er likevel ikke langt unna, småfuglene har alt trukket sydover, og det var stille i heia. Jeg håper på noen fine dager utover høsten også. Les hele artikkelen
  2. Torsdag til fredag til en forandring. Det vil bli et lite opphold i turgåingen de neste ukene. Ikke det at vi - Bestyrerinnen og jeg - vil sitte i ro, men turene vil bli mange men ikke lange. Og varme... Det måtte derfor bli en tur denne uka. Og da til Blåfjellenden. Jeg er innover stort sett en gang i uka i sesongen, og denne gangen altså torsdag til fredag. Det er jo som oftes lite nytt å berette fra disse turene. Det blir mye det samme fra fgang til gang. Denne turen skiller seg ut ved at det blir stopp for bading. Det skjer ikke hver tur, det skjer ikke hvert år engang. Denne gangen ble det på ny en stopp ved Fossebekken, min egen "hemmelige" kulp... Den er ikke så veldig dyp - vannstanden er jo lav over alt, men det er mulig å dyppe kroppen. Det tok en stund før jeg igjen iførte meg skoen og tok fatt på turen innover heia. Denne gangen var det varmt i tillegg til tørt. Normalt trenger jeg ikke å drikke på disse turene. Denne gangen hadde jeg med en flaske med saft, - og brukte alt. Likevel drakk jeg bokstavlig talt litervis da jeg kom ned til hytta. Nå er jo ikke opp mot 30 grader dagligdags i heia. Jeg kan faktisk ikke huske så høy temperatur noen gang. Det vil si, jeg gikk en gang en 6 timers tur i så varmt vær. Det holdt på å gå galt - jeg drakk alt for lite. Og jeg har selvsagt ikke lært noe som helst fra den turen.... Etter å ha drukket en liter på styrten ved hytta, gikk jeg ned for å bade nok en gang. Det var mer enn 23 grader i vannet, nesten litt lunkent. Det ble en varm natt. Selv om temperaturen ute sank til under 15 grader, var det hett inne. Det ble lite søvn og tidlig opp. Noe som passet godt. Det var meldt om temperaturer opp mot 30 grader. Da passet det bra å ta opp bakken mens det fortsatt " bare" var litt over 20 grader. Heldigvis blåste det litt slik at varmen ikke ble for påtrengende. Hjemturen brakte minner om "gamle dager". Mesteparten av de som skulle til Hunnedalen var familier. Selv om jeg var siste mann ut dørene, tok jeg igjen alle som hadde startet før meg. Nå skyldes ikke det min fart men farten ungene holdt.... Det ble stopp ved kulpen i Fossebekken på hjemveien også. Og solbrente skuldre. Det var resultatet av å gå uten noe på overkroppen og så ligge i sola en times tid. Brunfargen som jeg jo betaler dyrt for i syden, er alt på plass. Nå lurer jeg bare på om det er mulig å bli brunere enn brun. Les hele artikkelen
  3. Frem og tilbake på dagen - en god tur. Helt i tråd med alle tradisjoner ble det en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Søndagen har ofte vært avsatt til tur med Bestyrerinnen. Eller en tur til en av de andre hyttene som kan nås fra Hunnedalen, Sandvatn eller Tomansbu. Da som oftest alene. Det har gitt passelig såre og stive bein. Og behov for en pause på mandagen. Denne søndagen var det ikke planlagt noen tur. Bestyrerinnen var litt slapp med å få på plass dagseddelen. Overlatt til meg selv undret jeg på om det ikke ville være mulig å kombinere tur inn til en hytte og tur sammen med Bestyrerinnen. De vanlige turen blir litt i lengste laget. Det er alltid mulig å gjennomføre, men bestyrerinnen har ikke ønske om å ta seg helt ut en vanlig søndag. Det var en stund siden jeg hadde vært i Viglesdalen, og enda lengre siden Bestyrerinen hadde besøkt stedet. Kunne det være en passe tur en søndag i juli med fortsatt bra vær? Bestyrerinnen var klar for tur. Senere på dagen kom det fram at hun også kunne tenke seg å gå til Frafjordhatten Det får bli en annen dag. Vi snur ikke midtfjords.... Min svoger Sigbjørn var alene denne søndagen. Bestyrerinnen tok kontakt og han var også klar for søndagstur. Vi ble med andre ord tre på tur denne gangen. Det var skikkelig fint vær inne på Nes. Blå himmel og ikke en sky. Det så ut til fortsatt å være skyer ute ved kysten, men for oss fortsatt finvær. Det tar en stund å komme til Nes for å starte å gå. I følge tripptelleren er ikke avstanden så mye lengre enn opp til Hunnedalen, men med en ferje imellom, så går det mer tid. Denne dagen hadde vi tid nok. Det er ikke å legge sjul på at det går mye opp, og opp for å komme til Viglesdalen. Nå er det laget "vei" for sauedriftene - i gamle dager. Til og med bru over elva, og veiskilt med "fare for ras". Selv om det går oppover, så er det plasser som krever en liten stopp. Det er jettegryte, flere fosser og selvsagt litt blomster. Det passer alltid å kikke på blomster - i oppoverbakker. Oppe på brinken var det ikke blomster som stoppet oss, men røsslyngen. Den lyste virkelig opp på myra, og det luktet lynghonning. Vi traff en del som hadde vært på hytta både noen som var på dagstur og noen som hadde overnattet. På tilbakeveien møtte vi også en familie som ville inn fo rå overnatte. Jeg håper ikke jeg skremte ungene som fikk en kortversjon av sagnet fraViglesdalsvannet: 4 man og en gutt skulle over vannet. De forsvant mellom Kyrksteinene. Båten kom drivende tom tilbake - folkene ble aldri funnet. Broderen påstår at en av de som omkom var slekt.... Inne på moen kunne vi se den nye hytta som bygges. Den så stor ut, og vil antakelig gjøre slutt på trengselen som av og til har vært i helgene. Hytta var mer "tradisjonell" enn de andre hytten STF har bygget i det siste. Den lignet litt på det nye annekset på Sandvatn. Vi satte oss ute for å spise - da forsvant selvsagt sola. Skyene og litt vind gjorde det kaldere, men fortsatt var det god temperatur. Vi hadde kommet opp på 2 timer og tyveminutter, men da med et rimelig rolig tempo. Vi hadde jo også hatt noen stopp. Nedover ble det adskillig færre stopp, og det går fortere nedover enn opp. Vi var ved bilene bare litt over to timer etter vi startet ovenfra. I følge Sigbjørn var turen på nesten 15 kilometer og det var 300 høydemeter. en skikkelig søndagstur også denne søndagen. Les hele artikkelen
  4. Med maling i sekken. Det er alt slått fast at jeg omtrent ukentlig tar en tur til Blåfjellenden. Søndag til mandag i denne uka, men da broderen ville innover på fredagen sammen med Sondre (barnebarn . 17 år...), valgte jeg å slå følge. Det er kjekt å dra på overnattingstur med broderen. Det er hyggelig, når vi får både kveld og morgen i sammen. Barnebarn er også kjekke folk, og når jeg ikke har noen som foreløpig er gamle nok, er det helt greit å være med å "dele" broderens barnebarn. Det vedvarende finværet har gjort det enkelt å dra på tur. Sekken er omtrent pakket. Det blir brukt lite klær, og "sikkerhetsutstyret" får ligge i ro. Maten for et døgn på Blåfjellenden, er kjapt å kjøpe inn. Jeg trenger ikke en handleliste. Det er de samme tingene fra gang til gang. Denne gangen glemte jeg bare VG.... Jeg var klar for tur. Det ble litt endringer i det faste opplegget. STF mente hytta trengte maling, og den hadde ikke kommet inn med scooteren i vinter. Hans hadde meldt seg frivillig til å bære malingen inn til hytta. Men trengte transport opp til Hunnedalen. Det var ikke noe problem å plukke opp hans og frue ved Eikeskog og ta de med opp til Høgaleitet. Her ventet broderen og Ådne. Vi lastet opp. Det betød at Hans fikk 20 liter maling i sekken. Jeg tok en tre-liter og de andre utsyr. Jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke på noe viss ville være med på å bære inn maling. Så mye hastet det ikke med å få malt bygningene. Det koster nesten ikke krefter å sende maling med snøscooter. Sekken min ble noe tyngre enn vanlig. Jeg kjenner normalt ikke at jeg har sekk på ryggen. Denne gangen sank skuldrene etter hvert. Det gikk likevel greit innover. Vi hold en fin fart, og det var lite å stoppe for. Det var bare så vidt det rant i fossebekken, og de andre småbekkene oppover var tørre. Jeg har aldri i mine mer enn 30 år i heia sett slik tørke. Noen bjørker er alt brune. Moltene modner etter hvert, og de som var røde i forrige uke, er borte... Det ble en litt travel kveld. Det var mange gjester på hytta. Vi ble nesten 40 tilsammen. Selv om mange er vant med selvbetjeningssystemet, er det alltid noen som har spørsmål, og det er nesten alltid noen som ønsker mer informasjon om stien og neste turmål. Selv om det var mange folk på hyttene, ble det en tidlig kveld, rolig natt og frokost rundt 8. Det var ikke mer enn 12-13 grader på morgenen og det blåste friskt opp dalen. Vi hadde på vindfleec - til bakken. Som i hele sommer ble det varmt opp bakken. Vi tok det rolig. det vil si i et tempo som gjør at pulsen ikke kommer helt på topp. Rolig, jevnt tempo er det som skal til for å ha pust igjen på toppen. Vi kom opp og fortsatte mot Hunnedalen. Etter en stund følte jeg det gikk omtrent i "vanlig" tempo. Både broderen og Ådne holdt følge, og da var det bare å fortsette. Vi tok en vannpause ved Fossebekken som var blitt "mindre" i løpet av et døgn. Nede ved bilen kunne vi se at det hadde gått greit unna. Vi brukte omtrent to timer og femten minutter. Og alle mente de hadde hatt en fin tur. Les hele artikkelen
  5. Alene på tur en onsdag. Onsdagen er også blitt turdag, men som oftest er turen så kort at den ikke fortjener å bli tatt med i loggen. Noe som selvfølgelig betyr at turen går i glemmeboken nok så fort. Skjer det noe spesielt vil jeg likevel ta med turen, men vanligvis bør turen være på over to timer for å bli tatt med. Finværet bare fortsetter, og det må selvfølgelig utnyttes. Det blir vanligvis ikke noen lang kjøretur før jeg starter å gå på onsdagene. På vinteren starter turen rett utenfor stuedøra. På sommeren blir det som oftest en halv times kjøring. Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad. Det er mulig å gå flere turer med utgangspunkt i Gramstad. Den vanligste - og korteste - er til Dalsnuten. Ikke mye over en time frem og tilbake. For meg har det blitt opp og ned Bjørndalsfjellet og en runde til Fjogstadnuten. Halv-annen time om det går litt kjapt. Denne gangen ville jeg ta ut til Paradisskaret, opp til Matisrudlå og over til Bjørndalsfjellet. Fra der ville jeg ned til veien og videre rundt Fjogstadnuten og tilbake til bilen. Det er tydelig at Gramstad er populært. Det lages ny parkeringsplass og selv på en onsdag, med fint vær, var det mange biler og folk. Det var tørt i marka mot Paradisskaret. Jeg gikk lett og ledig, og ble forbigått av en jente. Litt uventet, men slik er det nå en gang.... Forrige gang jeg gikk denne turen, ble bakken opp mot Mattisrudlå tung. Jeg strevde med pusten og hadde antakelig makspuls et godt stykke, Det ble tungt på toppen... Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å ta det så pass rolig at jeg hadde pusten under kontroll. Det gikk greit opp bakken. Et stykke oppover fikk jeg igjen øye på jenta som passerte meg tidligere. På toppen går det opp og ned bortover mot Bjørndalsfjellet. Jeg kunne holde grei fart. Jeg kunne ikke se jenta forran meg, men plutselig kom hun forbi igjen. Det var ikke mange andre på tur denne runden, men jeg møtte en annen jente som kom i mot. Det var jentene på tur denne dagen. Fra Bjørndalsfjellet går det greit nedover mot bakken, bortsette fra at den samme jenta for forbi - nok en gang. Nede på veien var det tid for en liten stopp for påfyll av veske før jeg tok fatt på dagen siste bakke opp til Fjogstadnuten. Oppe rundt Fjogstadnuten, og spesielt i bakken mot Revholstjørnet kan det være skikkelig sorpet. Denne gangen var det tørt - skikkelig tørt. Selv myra nederst var tørr. Det går alltid greit å komme seg fra Revesholen til Gramstad. Her er det fin vei og greit å gå. Og det er alltid endel folk som kommer i mot på vei mot Dalsnuten. Ved bilen kunne jeg se at turen hadde gått unna på litt over to timer. Fin tur i flott vær. Les hele artikkelen
  6. Sol, varme og bading. Det blir antakelig en ufyselig høst. Så mye finvær vi har hatt, så må det komme et omslag - en eller annen gang. Hvor lenge kan det fine været vare? Det bare fortsetter virker det som. Det er nesten slik at det blir en diskusjon rundt hvor lite klær det er mulig å ha på - og med i heia. Heldigvis har jeg nok av klær å velge blandt. Lett to-lags gore-tex jakke og bukse, som veier mye mindre enn Norrøna Recon er med i sekken. Det er mulig å legge både vanter, lue og fleece hjemme. Nå har jeg likevel med vanter og lue - erfaringen er, at det lett kan bli bruk for slike ting. Den flotte sommeren med null nedbør i manns minne - dårlig hukommelse følger med alderen, gir også mulighet til å eksprementere med nye klær i heia. Over 20 grader og sol er ikke en god kombinasjon med sekk og lange oppoverbakker. Jeg svetter litervis. Og hva har man da på seg. Jeg har de siste gangene testet ut å gå med Nike kort treningsbukse, Ullvang spesialsokk og lave sko. Og sekk selvfølgelig. Det har fungert storartet. Stort nærmere ingenting er det vel ikke mulig å komme og fortsatt være påkledd. Sist søndag var jeg klar for en tur til Blåfjellenden. Jeg ville inn for å sjekke hytta. Det var en stund siden sist. Nesten 14 dager. Jeg prøver ellers å komme inn en tur hver uke i sesongen. Turen inn tar ca to timer. En passelig tur, ikke for lang og ikke for kort - passelig. Det gikk lett innover. Delvis på grunn av tørken. Myrer og bekker er omtrent tørre. Og delvis på grunn av at det var en fin dag og formen var på topp. Det hang sammen med mindre aktivitet en ukes tid. Det er morsomt når det går lett. Det er ikke for ofte det skjer, men denne gangen kunne jeg virkelig glede meg over turen. Opp og ned bakker, bortetter flyer og langs vann. En tur jeg har tatt mange ganger, men som fortsatt er virkelig kjekk - i fint vær og under gode forhold. Inne på Blåfjellenden var det ikke andre. Jeg fikk hytta for meg selv en stund. Da var det greit å ta ned til Leitesånå for et bad og litt soling. Vannet var ikke videre kaldt. Snarere tvert om - det var lunkent. Godt over 20 grader. Det hender det går år imellom hver gang jeg setter meg langsomt ned i Leitebekken. Det ble en hyggelig og grei kveld på hytta i selskap med kjekke folk. Morgenen kom som alltid, med rengjøring og rydding. Jeg var nesten siste mann ut dørene. Det ble nesten en tur over heia som gårsdagen. Sol, sommer, litt vind og skikkelig fine forhold. Fortsatt ligger det en og annen snøflekken igjen i nordhellingene. Men til gjengjeld er det brune flekker rundt om, på grunn av tørken. Jeg hadde det ikke travelt. Likevel gikk det kjapt, og nede ved Fossebekken traff jeg en familie på vei inn. Sola skinte, det var varmt. På tide med et nytt bad? Litt oppe langs Fossebekken er det en passe kulp, med svaberg i rette retning mot sola. Det tok litt tid før jeg igjen fikk skoene på og fortsatte mot bilen. Nede på parkeringsplassen fant jeg fram en flaske Pepsi Max - varm. Det gikk likevel greit å tømme flaska. Det hadde vært het tur over heia. Les hele artikkelen
  7. REJOHN

    Tips til å gå inn fjellsko?

    Det kan være at skoen er for store.. Når jeg tar på mine fjellsko, føles det som om det er skikkelig trangt. Det er bare så vidt det er plass til føttene - og de hovner opp etter en tid..... Gnagsår kommer av at hælen slites mot skoen bak. Det er med andre ord rom for bevegelse. Uten å være ekspert på andre føtter enn mine egene, vil jeg anbefale mer sokker. Nå må jeg legge til at sko som gir gnagsår (ikke passer) aldri (min erfaring) kan gås inn. (Lærsko med tynt lær, som forsvarets M77 kan nok tilpasset til en viss grad.)
  8. Rundtur i heia nær Nedstrand i Ryfylke. Etter tre-fire timers kjøring på fredagen var jeg hjemme igjen. En uke på Nilsebu var over. Været var fortsatt skikkelig bra. Lørdag hadde bestyrerinnen satt opp ny tur på dagseddelen. Ikke hvilken som helst tur, men en som krevde tidlig start. Klokka 6 ringte klokka, og jeg var langt fra klar for tur.... Nå ville det ta tid før selve turen kunne begynne. Vi måtte først komme oss til Tysvær hvor de andre turdeltakrene ventet - klokka 10. Vi nådde ferja fra Arsvågen klokka 8 med god margin. Det var Sigbjørn som hadde spurt om vi ville være med på tur. Bestyrerinnen var ikke i tvil om at vi burde være med. Det er ikke så ofte vi får anledning til å gå tur sammen med Anne Lise, Sigbjørn, Edvin og Anne Margrete. Og turen ville gå i et område som jeg aldri før har tråkket i. Planen var å ta en rundtur, og som avslutning oppsøke "himakåna", som er det "nye" turmålet. Himakånå er en utstikkende stein med mulighet for flotte bilder av folk og med "avgrunnen" under. Vi var ikke alene ved Himakånå, men ellers på rundturen var det få folk i stien. Siden Edvin var kjent i omådet, kunne vi parkere en bil nede og ta to biler lengre oppe i bakken. Til et sted som heter Gurigjerdet. (Et litt spesielt navn synes jeg.) Fra der tok vi opp en traktorvei (som gikk over til vanlig sti etter hvert) opp til Badnavatnet. En lang seig bakke opp, som vi tok et bra tempo. Første topp var Skrubburdnuten på 591 moh. For å nå denne tok vi merket sti mot Dalvanuten et stykke innover heia. Bak oss hadde vi flott utsikt over Stjernerøyene, Ombo og Boknafjorden. Røsslyngen sto i blomst. Det ble fotostopp et par plasser. Flotte farger og lukt av lynghonning. Etter som vi kom inn i landet, fikk vi også øye på flere gamle kjente topper. Edvin gjenkjente Grytenuten rett over Vindafjorden, og for egen del mente jeg å kunne se Napen inne i Suldal. Det var i hvert fall ingen tvil om at vi kunne se Folgefonna. Den lyse opp i horisonten. Landskapet var litt annerledes enn det jeg er vant med, men det var de samme tingene - myrer, småvann, svaberg, bakker og dype daler. Fra Skrubburdnuten gikk det bratt ned mot neste topp - Rossafjellet. Noen meter lavere - 574 moh. Litt opp og ned, men ikke mer enn ca. en kilometer mellom toppene. Det ble tid for en pause - hvor bestyrerinnen og jeg oppdaget at maten lå gjenglemt i bilen. Neste topp var Stølanuten - 4 meter høyere enn forrige topp. På vei mellom toppen gikk vi rundt Badnavannet. Denne gang det store. Det var en del folk på Stølanuten. Her kom det sti fra både Gurigjerdet og fra Himakånå. Vi tok mot Himakånå. Ikke for bratt, men stien gikk et stykke nok så nær kanten ned mot Lysevannet - nesten 600 høydemeter lengre nede. En liten utfordring for meg med aversjon mot høyde... Bratt men greit nedover mot Himakånå. Etter en stund kom vi inn på en stølssti og her var det helt greit å gå. Vi syntes det tok litt td før vi kom til Himakånå. Og da vi endelig fikk se skiltet som viste vei, måtte vi på ny ta oss opp en bakke. Stien mot Himakånå var godt tilrettelagt med gangveier. Her vil det være mulig å komme fram selv om det eller er sørpevått. Denne dagen var det tørt - supertørt. Vi var ikke alene som ville til Himakånå. Her var det helst trengsle, selv om det ikke var ventetid i kø for å komme ut på selve Himakånå. Det ble tid til å ta en del bilder før vi tok "nedover". Bratt, men med delvis godt opparbeidet traktorvei. Nede ved bilen kunne vi konstatere at vi hadde gått 12 kilometer, 600 høydemeter opp og 900 høydemeter ned. Alt ialt en skikkelig fin tur. Les hele artikkelen
  9. Tradisjoner må følges. En uke på Nilsebu er i seg selv en fjelltur, men å bare bli på hytta medfører dårlig form. De siste årene på hytta har det blitt en tur til Stakken - nabohytta på andre siden av Nilsebuvannet og inn Urdalen. Det har liksom ikke blitt tid til flere turer, og jeg har egentig syntes at det har vært greit med en "hvileuke". De første dagene på hytta hadde vi fint besøk, og det var kjekt å snakke med venner. Tirsdagen ville gå med til å forberede komlemiddag, om jeg ikke.... Det ble en tur til Stakken. Først med båt over vannet og inn bukta mot Storhidleren. Stakken er 3 timer eller 8 kilometer fra Nilsebu. Stien går opp Snetonå mot Svabergdalen og ned til Storhidlerdalen. Derfra går det - ikke bratt - men seigt opp til over Kannekleiv og så ned mot Dyrgrovtjørn og rundt til Turistforeingshytta i Stakken. Alle navnene har sin forklaring: Navnet Snetonå har ingen ting med snø å gjøre, men med en hylle på snei (skrå). Svabergdalen sier seg selv - med svabergene nedover. Den lille hytta under storhidleren er godt synlig. Hidleren er stor, med et høyt "dråpefall" og stor flate. Hidleren er delvis utgravd, og det ble funnet spor fra steinalderen. Kannekleiv er egentlig enkelt å forklare. "Kanne" betyr å telle. Stien går på en liten kant, med vann på siden. Her måtte sauene gå på rekke og var enkle å telle. Dyrgrovstjørn kommer selvsagt av at det er dyregrav (fangstgrav) i nærheten. Den ligger like i stien i bakken ned mot vannet. I dag er den bare synlig som et "hull" i sandbakken. Stakken kommer av en stein med form som en høystakk. I gamle dager ble det slått høy nesten over alt i heia. Ikke samme plass hvert år, og det høyet som ble slått, ble lagt i stakk. En en lang påle som de tredde høyet på og som sto til de hentet det på vinteren. For meg denne tirsdagen, var spenningen knyttet til påhengsmotoren. Jeg og motorer er aldri venner. I mitt selskap oppfører motorer seg stadig motvillig og tregt. (At problemene ofte skyldes manglende ferdigheter hopper vi uelegant over...) Denne gangen gikk det greit. Bortsett fra at jeg klarte å miste åren i vannet uten å merke det, og andre måtte ta en tur... Turen fra båten til hytta går på litt over en time hver vei. Det er bare noen hundre meter fra båten til den merkede stien mellom dammen og hytta. Inn Urdalen går stien opp og ned på noen svaberg. I vått vær kan det være litt utfordrende, selv om det er brukt dynamitt på noen steder. I tørt vær som i år, er det mulig å passere nede i elva enkelte plasser. Det var folk på hytta da jeg kom. en gjeng med ungdom, var sent ut fra Turistforeninggen for å rengjøre og rydde, men også tømme "dassen". En skikkelig drittjobb. To jenter var også på oppdrag for turistforeningen og skulle male T`er på en rundtur til Grasdalen og Eidavatn. For meg ble det en kort stopp, før jeg tok veien tilbake. Det ble bare denne ene (korte) turen denne uka... Les hele artikkelen
  10. En uke i heia. Jeg har nettopp kommet ned fra heia. Etter en uke på Nilsebu - selvbetjent turistforeningshytte - som hyttevert. Som vanlig med en litt trist følesle av at noe flott og fint er slutt. Disse ukene på Nilsebu er etterhvert blitt så pass tradisjonsbundet at det vil kjennes galt å si stopp. Det har etter hvert blitt ganske mange uker som vert på Nilsebu. Nå er det egentlig ikke så mange oppgaver som faller på en "vert", men noen små jobber ligger alltid og venter. I tillegg må jo hytta holdes ren og ryddig. Heldigvis er ikke langt framskreden alder noen hindring for å besøke hytta. Det er mulig å komme til med bil og båt. Og det er nettopp hva vi gjorde. Vi, i denne forbindelse vil si 6 stykker: broderen, eldste bror, bestyrerinne, Gro og Anne Grethe. En fin gjeng å være sammen med. Vi startet lørdagsmorgen. I finvær, og finvært skulle følge oss stort sett hele tiden. Noe tåke, en liten regnskyll, litt skyer inne i mellom, men stort sett blå himmel. Det er spesielt å sitte i båten på vei inn mot hytta. Selv om båten er tungt lastet, og det går sakte, så var i hvert fall jeg som vanlig spent på hvordan ukea ville gå. Hva med været? Hvem ville stikke innom i år? Ville det blåse slik at hjemturen blir tøff? Med bestyrerinnen på laget går det alltid greit å instalere seg på hytta. Denne gangen var hytta strøken. Rengjort ryddig og velholdt. Det er virkelig kjekt å komme til en hytte i tipp topp stand. (Takk til de som tok tid til å gjøre jobben...) Hytta ligger omtrent 750 meter over havet og et godt stykke fra sjøen. Det bestyr at morgenene kan være kalde selv om dagstemperaturen er høy. Egentlig er "høy" ikke dekkende for det vi opplevde denne uka. Høyt til heis og nesten 30 grader på terassen. Det var så pass varmt at sola stakk i huden. Nesten bare for å understreke at varme ikke er det vanlige, var det en morgen 6 gradet. Vi fyrte i ovnen - en enslig gang.... Til gjengjeld satt vi ute til nesten 12 en kveld, og fortsatt viste termometeret over 20 grader. En nydelig kveld - uten et vindpust. Bestyrerinnen, broderen og jentene reiste på mandag. Etter to late dager med sol og sommer. Samtidig fikk vi besøk av to blide fjellvandrere - den ene har vi truffet mange ganger. Jeg hadde nevnt for Arnfinn at vi serverte komler på tirsdagen, og han sendte beskjed om at han og en kammerat ville stikke oppom. Både jeg og eldste bror - Sverre - så fram til besøket. Arnfinn er en kjernekar og har tråkket rundt i heia siden barndommen. Han har minner fra Nilsebu tilbake til midten av forrige århunder. Og det er lenge siden det... Det var vi fire som fikk oppleve en kveld med 20 grader og ikke et vindpust på Nilsebu. Etter som sola forsvant bak Bukkatofjellet og bare de høyeste toppene i sør hadde sol, satt vi fire og pratet, fortalte historier og utvekslet erfaring. Siste mann i gjengen, Ottar, var egentlig også fjellvandt, men hadde av forskjellige årsaker ikke vært på tur i heia på en stund. Han fikk med seg denne fantastiske kvelden, med småprat og god stemning. Jeg oppfattet det slik at dette var noe han godt kunne tenke seg å ta opp igjen. Tirsdagen var komledag, med dekket bord og godt selskap, selv om vi bare ble de samme fire som kvelden før. Noen mente at de hadde spist en komle eller to for mye... Det ble nesten en gjentakelse av forrige kvelden, bare at vi denne gangen satt innendørs med et godt måltid. Drøsen, stemningen og hyggen var likevel den samme. Det kom fem ungdommer fra Stakken. De var på sommerjobb for turistforeningen. Det ble liv og latter i hytta. Selv om ungdommen tok tid til både bading og hvil, ble det jobbet i mange timer. Doen ble tømt, 12-13 liter Tjeralin ble smurt på taket., hyller og vegger i kjøkkenet fikk en god omgang. Sverre hadde med aggregat og støvsuger, og fikk tatt det meste av hytte. Nå burde Nilsebu fremstå som et eksempel på en ren og velholdt selvbetjeningshytte i DNT systemet. Torsdagskvelden kom det først to karer. De hadde gått fra Grasdalen den morgenen tatt en tur innom Eidavatn og så ned til oss. Bare en tur på opp mot 30 kilometer. De var i fin form fredagsmorgen. To jenter, som var på sin første skikkelige fjelltur, hadde påtatt seg å male T`er mellom Grasdalen og Eidavatn, før de ville komme ned til Nilsebu. Det ble sent før de kom fram torsdagskvelden. De hadde tatt et litt feil stivalg og gått en "liten"omvei. De var likevel i kjempehumør etter å ha fullført en skikelig fin tur - den første... Vi tok følge mot Lysebotn, og slik jeg forsto det, så var de usikker på om de ville anbefale andre førstegangsturgåere å ta samme rundtur. Men de var langt fra avskremt, og ville på tur senere. Som vanlig var det litt vemodig å pakke sakene og ta båten utover mot dammen. En uke på Nilsebu var over for denne gang. Været var den store overraskelsen dette året - sol og sommer. Les hele artikkelen
  11. Turen som jeg tar i tørt vær. Sommeren bare fortsetter og fortsetter. En tur som er ggrei å tai tørt være er inn til Tomannsbu fra Hunnedalen. Opp Tveidebrekkå over mot Stigelsvannet og ned til Olabu, og så langs Øyarvannet og videre mot Djupavatn. En grei tur, men som sagt, helt i tørt vær. Det er to grunner til ønsket om tørt vær. For det første går turen over en del myrsøkk og plasser som blir "fuktige" og sleipe. For det andre går stien nedover, og oppover noen svaberg som blir rimelig glatte i regn. Nå har Turistforeningen lagt ut kjetting på de mest utsatte plassene, men det går likevel sent å komme ned - og opp, i vått føre. Denne onsdagen var ikke våt, snarere tvert i mot. Det var tørrere enn jeg noen gang har sett det. Lite vann i bekker og stort sett tørre myrer. Det var været som lokket meg ut på en lengre onsdagstur. Finværet ser ut til å vare, men erfaringen tilsier at det må utnyttes mens det er der. Nå var det havtåke hjemme på onsdagsmorgenen. Jeg tok likevel på lette klær - treningsbukse og treningsbluse. Gradestokken i bilen viste 13 grader og vindusviskerne gikk enkelte plasser. Var det riktig med lett sommertøy? Selv helt opp i Øvstebødalen lå skoddeteppet over toppene, og det var fuktighet i lufta. Oppe i Hunnedalen var det solflekker i dalsiden, og på parkeringsplassen ved Tveidebrekka var det blå himmel, selv om skoddebankene ikke var langt vekk. Det var fortsatt kaldt, og jeg heiv på meg en vindfleece. Som kom av rett oppe i bakken. Tveidebrekka er både lang og bratt enkelte plasser. Det tar på pusten å komme opp. Vel opp åpner det seg og jeg fikk denne gangen en fin tur innover flyene over myrer og svaberg. Skikkelig hei. Blå himmel, blått vann, sau og steinskvett, stein og svaberg, bakke opp og bakke ned. En og annen lemen som for mellom tuene. Det er virkelig kjekt å gå tur når forholdene er slik. Turistforenings-stien mellom Øyarvannet og Djupavatn går litt over "dalbunnen", som stort sett er myr. Denne gangen var det bare å sette nesa mot hytta og spasere over myrene. De var nesten helt tørre. Nå er det nok flere enn meg som tar "snarveien" over myrene, så det er så vidt en sti enkelte plasser. Hadde hele åsgårdsreia som går mellom Tomannsbu og Hunnedalen gått her, hadde myra vært bunnløs i regnvær. Andre hadde også funnet veien til Tomannsbu. Det v ar en gjeng med gutter - 10-12 år, sammen med voksne og en familie. Til å være midt i uka, var dette godt besøk. En av de greie tingene ved å gå frem og tilbake til en turistforeningshyttene, er selvsagt at det er mulig å ta pausen innendørs. Og få seg en kopp te - uten å dra på termos. I dårlig være er det andre fordeler..... Denne gangen ble det bare en kort pause før jeg igjen var på beina med Hunnedalen som mål. Omtrent midtveis ligger det en privat hytte - Olabu. Her var det folk på terassen, og jeg måtte bort og ta en liten prat i tilfelle det var kjentfolk. Det var ikke kjentfolk, men vi fikk likevel en liten drøs om forholdene og felles kjente. Oppe i bakken satt det tre unge jenter. Tydeligvis ikke helt kjent, for jeg fikk det vanlige spørsmålet. Og kunne fortelle at de var omtrent 1/3 dels vei innover. En av jentene gikk i dongribukse. Et plagg jeg ikke kan anbefale til heiabruk. Det gir gnagsår på plasser som ikke blir nevnt i fint selskap... For meg var det ikke snakk om gnagsår, men mer støle bein, nedover lia mot bilen. Jeg kunne merke at det hadde blitt en del tur den siste tiden. Det var greit å stå på parkeringplassen og kunne krysse av for nok en gjennomført tur. Denne gang til Tomannsbu. Det bør være tid for en ny tur til samme hytte i løpet av sommeren. Les hele artikkelen
  12. Lang tur i lette klær. I noen år har det vært vanlig å ta en tur til blåfjellenden fredag til lørdag, for så å ta en dagstur til Sandvatn. Ikke hver uke, men ganske ofte. Det har stort sett gått greit. Selv om det på slutten av sesongen kunne kjennes i beina... Så begynte bestyrerinnen å interessere seg for søndagsturene. Hun har ikke helt sansen for en søndagstur med to timers kjøretur og 4 timer på beina. Det har med andre ord blitt mindre av turer til Sandvatn. Søndagsturen denne uka ble en runde på høgjæren. Omtrent 8 kilometer og under to timer. Det er ikke nok til å komme med på loggen. Mandag er vanligvis "hviledag" - uten styrketrening eller tur. Ukens andre dager blir det som oftest gjort ett eller annet fysisk. Mandag var det kjempefint turvær. Det er nesten synd å sitte inne i slikt vær. Nå har vi vært velsignet med mye flott turvær i det siste. Mye mer enn vanlig. Det er nesten slik at jeg har glemt hvordan det kan være på tur med regn og to-tre grader i vinden. Mandagen var det overhode ikke fare for nedbør - eller mye vind. Sol, sommer og flotte forhold. Og Sandvatnhytta lå jo der og ventet på besøk. En god times kjøring og jeg kunne ta fatt på turen innover heia. Det er starten som er tung på denne turen. Fra parkeringsplassen og til hytta er det en stigning på omtrent 300 høydemeter, og mye av disse tas i starten. Det hjelper å ta det med ro. Det gjorde herren på 81 år som jeg traff i bakken. Han hadde ligget i telt og var på vei mot bilen. Godt gjort å gå opp den bakken med sekk full av telt og sovepose og liknende - det er ikke sikkert jeg hverken vil eller kan om 10 år... Det ligger fortsatt noen små fenner rundt om, men ikke mange, og de minker fort. Til kontrast, kan jeg huske et år da vi første juli gikk på isen på Mohidlertjørn. Som Peter Pan riktig nok, med bare lette tanker. Bare en plass var det nødvendig å gå på snø på denne turen- noen få meter. Det var andre på tur denne dagen. Jeg traff på et helt følge. De hadde startet med å gå inn til Langavatn og så over Strålaus til Sandvatn, og var nå på vei ned til bilen. (For å kjøre rundt til parkeringen ved Langavatn for å hente flere biler) Det ville bli minst to timer kjøring. Inne på hytta var det ikke folk. Det ble en halv times pause med mat og drikke, før jeg igjen var på beina. En av fordelene med finværet er at det er mulig å gå med lette klær - og lett sekk. Innover hadde jeg på en treningsbluse og en kort treningsbukse. Tilbake ble det lettelse i antrekket og jeg gikk i bare treningsbuksa. Stort lettere kledd enn det er ikke mulig. Det er i hvert fall kjapt å hive av klærene for et bad i kulpen nederst i Lysebakken. Her er det fast badeplass om bare været er lagelig. Denne dagen var det varmt. Og vannet i Lysebekken, som renner nedover svaberg i sola var av mer sydenkvalitet enn kaldt fjellvann. Det ble en grei halvtime med soling og bading. En skikkelig fin tur i heia på en mandag. Les hele artikkelen
  13. Blåfjellenden fredag til lørdag. Sommer igjen. Været denne forsommeren, og nå sommeren, har vært bra. Sol og høye temperaturer. Været har ikke hindret turer. Det var bra vær på fredag også. Jeg kunne ikke ta ut tidlig. Gjengen av gamle kammerater ville komme for en forsiktig markering av 70års dagen. Kun en liten samling midt på dagen. Det ga meg anledning til å ta ut etterpå. Det ble selvsagt senere enn jeg hadde trodd. Først i 3. tiden var alt klar. Og så sent på ettermiddagen er det nærmest kø oppover mot Hunnedalen. Ting tar tid. Litt overraskende var det nesten ingen biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Med det fine været vi hadde og god værmelding, hadde jeg trodd det ville være flere. Med lett sekk, det blir mindre å dra på i fint vær, gikk det greit oppover bakkene. Jeg syntes helst det minnet om "gamle dager". Nå hadde jeg ikke tenkt å gi på innover. I det fine været var planen tvert i mot å ta det med ro og nyte turen. Det ble en tur i vanlig tempo. Enkelte turer går nesten av seg selv. Bakken tas uten at det merkes noe særlig og jeg nesten "glir" innover. Dette var en slik dag. Det hjelper antakelig å ikke ha jobbet noen timer før turen. Jeg fikk i hvert fall en kjekk tur. Ikke et menneske - og heller ikke spor i den eneste fonna som fortsatt ligger i stien. Likevel var det et følge som hadde gått innover før meg. De hadde startet tidlig og alt vært på hytta noen timer da jeg kom. Det hender - ganske ofte - at det blir en skikkelig hyggelig kveld på hytta. Og denne fredagskvelden ble en slik. For de som syntes det må være mindre morsomt å dele en hytte med fremmede mennesker, så kan det muligens være vanskelig å forstå at de tå dele hytta faktisk er noe av det som gjør det kjekt å dra på en turistforeningshytte. Det å møte nye kjekke fjellfolk, dele erfaring og få innblikk i andres liv, er morsomt og kjekt. Denne kvelden samlet alle gjestene seg i den gamle hytta. Med den fantastiske utsikten nedover Fidjadalen. Vi satt alle samlet og pratet mens sola forsvant bak Ernstnuten og skumringen kom snikende. Det blir jo ikke mørkt på denne tida av året. Spesielt ikke nå himmelen er uten en sky. Klokka ble godt over 11 - tidspunktet for ro på hytta - før folk begynte å finne fram tannkost og gjøre seg klar for natten. Det ble selvsagt også en kjekk morgen med de vanlige tingene. Jeg hadde det ikke travelt. Det var ingen hjemme som ventet, og jeg kunne gjerne komme sent ned. Gjestene tok ut etterhvert. En del ned dalen, noen mot Langavatn og Sandvatn, og en jente alene mot Flørli. Jeg var heller ikke alene som skulle tilbake til Hunnedalen. Nesten før de andre hadde kommet seg avgårde, kom de første turfolkene forbi. Et par gutter, antakelig eldre en de så ut til, med store sekker. Nesten større enn de som bar sekkene. Litt etter kom far og datter fra Fidjadalen. De hadde ligget i telt nede i dalen, og skulle videre mot Langavatn og Kjerrag. Datteren kunne ikke være mer enn 9-10 år, og var med pappa på telttur. De var "innflyttere" fra østlandet og ikke helt vant med vårt terreng - og selvbetjeningshyttene. Jeg tror de fant ut sekkene, for datteren bar selvsagt sekk, blir lettere om de bruker hyttene. Jeg tok ut mot Hunnedalen og fikk en fin tur tilbake i solskinn og litt vind. Det har så langt vært en fantastisk sommer.... Les hele artikkelen
  14. Besøk i botanisk hage. Bestyrerinnen var ikke til å rikke. Hun hadde bestemt seg for at vi skulle til Stranddalen. Med en uke ferie, skulle dagene nyttes på best mulig måte. Bedre kortferie enn en dag på Stranddalen kan vanskelig tenkes. Litt lang kjøring, men det er turen så avgjort verdt. Vi startet hjemmefra rundt 11. Heldigvis er det fortsatt ferje mellom Lauvik og Oanes. Vi foretrekker å kjøre denne veien - så lenge det går. Vel i land på Oanes er det fortsatt langt igjen til øvre Moen. Noen forbedringer har det blitt opp gjennom årene. Veien er bedre, og ferja mellom Hjelmeland og Nesvik går hvert 20. minutt. Det vil si omtrent ingen ventetid. Fra Gullingen og inn til Øvre Moen er det omtrent 2 mil. Og bilen blir parkert omtrent så lang inn i heia det er mulig å komme. Fra parkeringsplassen bærer det opp, mye opp. Her er det bare å ta et steg - oppover - om gangen. Vi traff heldigvis kjentfolk halvveis i bakken. Det ga anledning til en prat og stopp. De vi traff hadde vært inne og gjort Stranddalshytta klar for årets sesong. Som de har gjort i mange år. Solfrid sa i fjor at når var det siste gang, men med andre ord ikke helt slutt. Det var skikkelig hyggelig å treffe disse flotte fjellfolkene. På hytta ble vi godt tatt i mot av vertskapet - og av jentene som ønsket oss velkommen med sang. Det var en førstegangsopplevelse. Å bli sunget inn på Stranddalen... Og Stranddalen fortsatte og overraske positivt. Hytta hadde egen kokk. Som serverte et nydelig måltid som glatt hadde kunnet serveres på de fineste steder. Det kunne sies mye om maten. For vår del holdt vi kjeft og spiste... Jordskokksuppe, laks med nye poteter og agurksalat og som punktum på et virkelig godt måltid - Stranddalsis. Vi gikk ikke sultne til sengs. Tåken var tett gjennom natten, men Stranddalen sviktet ikke. Morgenen kom med blå himmel og speilblankt vann. En virkelig drømme morgen. Etter en god frokost sto et besøk hos Bergjunkeren (Saxifraga paniculata) for tur. Vi fant noen blomster, men det var muligens litt tidlig på året for den helt store prakten. Vi tar normalt stien på nordsiden av Stranddalsvannet og opp til Smørslago, rundt Veranuten mot den vanlige stien ned mot Øvre Moen, på tilbakeveien. Denne gangen kan turen sammenliknes med en tur i en botanisk hage. eller i hvert fall hage.... Blomstene dominerte turen. Vi fant bland annet Reinrose, fjellfiol, tiriltunge, harerug og fjellsmelle i vakre tuer. Ingen av plantene spesielt uvanlige, men for oss som holder til i et område dominert av granitt, er slik blomsterprakt skikkelig fint å se. Bestyrerinnen lå langflat for å få et godt bilde. Vi stoppet opp flere plasser bare for å se oss rundt. Blomstene hang i tuer oppe i steinene, omtrent som i et steinbed. Selvsagt dukket også fjelltjæreblom opp. Midt ute på berget. Selv uten blomsterprakten er denne "alternative" veien skikkelig fin. Smørslago er verdt å få med seg. Landskapet bak helt forskjellig fra steinørkenen vi er vant med, gras-sletter og høye fjell rundt. Et typisk høyfjellslandskap tror jeg, men så ligger det også på omtrent 1000 moh. Det blir bokstavlig talt en liten nedtur da vi nådde den vanlige stien- bratt sådanne - det siste stykket mot Øvre Moen. På parkeringsplassen kunne vi oppsummere nok en virkelig fin tur fra Stranddalen og ned. Vel verdt den lange kjøreturen. Les hele artikkelen
  15. En skikkelig langtur med en del høydemeter. Det var med en viss spenning jeg så fram til lørdagen. Værmeldingen på fredagen varslet så pass mye vind at jeg valgte å bli hjemme. Det måtte uansett bli en tur til Blåfjellenden den uken også, og når Bestyrerinnen bestemmer et opplegg for søndag og mandag, måtte det bli en tur frem og tilbake på dagen. Og hvordan ville nå det gå? I "gamle dager" for 6-7 år siden, da jeg fortsatt jobbet, og var bare så vidt over 60, var det ingen stor utfordring å gå frem og tilbake på dagen. Det ble stort sett to slike turer i uka - lørdag og søndag. Med 70 lys på kaka om bare noen få dager, var det ikke like sikkert at en tur frem og tilbake på dagen ville bli like vellykket som før... Turen er litt over 8 kilometer - en vei. Tilsammen blir det 16-17 kilometer. Noe som avgjort ikke er umulig - selv for 70 åringer. Legg til 6-700 høydemeter i tillegg så blir det adskillig tøffere. Og når jeg også forsøker å holde tempoet som i "gamle dager", det vil si under to timer for hver omgang, så blir det en utfordring - for meg. Jeg hadde bestemt meg for å ta ut tidlig. Det er en time å kjøre opp til Høgaleitet i Hunnedalen. Med to timer hver vei, blir det totalt 6 timer. Utenom pause på hytta. Selvsagt var det ting som tok tid på morgenen. Jeg kom ikke avgårde før klokka nærmet seg 9. Været har en del å si for hvor fort det går. Vinden på fredagen hadde løyet og det ble bare meldt om vind i 8-10 meter i sekundet. Problemet var at jeg ville få vinden mitt i fleisen. Og værmeldingen fikk rett. Det var vind. I tillegg fikk YR rett med hensyn til resten av meldingen. Det var yr og tåke. Temperaturen var ikke direkte sommerlig med bare 9-10 grader. Det ble så pass kaldt at jeg valgte å ta på tynne vanter. Jeg hadde ikke reknet med at det ville være andre på vei innover. Både fordi jeg startet tidlig og på grunn av været. Det var liksom ikke helt forhold for en dagstur innover... Det viste seg å være et svensk par på vei mot hytta. Også de på dagstur. Vi vekslet noen ord da jeg passerte, og fikk en hyggelig stund på hytta mens vi spiste. Det ble en litt lengre pause på hytta en vanlig. Jeg tok ikke ut før etter nesten to timer. Det er alltid noe som må gjøres. Det er en lang og bratt bakke opp fra Blåfjellenden mot Hunnedalen. Likevel kommer jeg opp bakken hver gang. Det kjentes i knærene denne gangen, men ellers var formen fin og grei. Øverst i bakken blåste det mer enn da jeg gikk innover, men med vinden bakfra, kjentes det ikke så ille. Jeg gikk og lurte på når jeg ville treffe folk. Først helt nede i Ølbakken kom det fire gutter i mot. De ville inn til hytta og hadde med fiskestenger. Det var planen å gå til Langavatn på dagstur og fisk der. Nede ved Fossebekken vurderte jeg pause, men fant at jeg like gjerne kunne gå rett ned. Det ble som i "gamle dager", en tur uten pause og uten stopp for å drikke. Siden turen gikk så bra, kunne skjebnen servere flatt dekk nede i Hunnedalen. Det er andre gangen jeg har opplevd dette på parkeringsplassen ved Høgaleitet.Les hele artikkelen
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.