Gå til innhold

REJOHN

Blogger
  • Innholdsteller

    2 942
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    37

REJOHN vant dagen sist August 10

REJOHN hadde mest likt innhold!

2 følgere

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Profile Information

  • Gender
    Male

Nylige profilbesøk

7 288 profilvisninger
  1. Det gjelder å utnytte mulighetene for tur. Det blir mye sjekking av YR på denne tiden av året. Høstværet er upålitelig. Storm og regn en dag og flott høstvær dagen etter. Elle begge dele samme dagen. Jeg kikker etter om det kan være mulig å komme innover til Blåfjellenden uten å bli for våt. Denne helga var det mer et spørsmål pm å bli minst mulig våt. Det var snakk om store nedbørs- mengder og vind. Vanlig regn var det minste jeg kunne vente meg. Det beste været så ut som ville være fredag og lørdag. Det endret seg i løpet av formiddagen på fredagen. Da var varselet regn hele lørdagen... Likevel måtte det bli en vanlig tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det er så pass sent i sesongen at jeg ikke regner med å komme innover stort mer enn et par ganger før vinteren overtar. Nå kan det godt være at vinteren holder seg borte, og gir anledning til en novembertur. Det gjenstår å se heldigvis. Innover heia på fredag, fikk jeg trekken bakfra. Det gjør ganske stor forskjell på hvordan været virker. Det var heller ikke så dårlig vær som meldt. Det var nedbør stor sett hele turen, men inne i mellom kunne jeg gå uten å ha på hetta. Med en tynn fleece som mellomlag, ble jeg heller ikke spesielt våt før det siste stykket nedover mot Blåfjellenden. Siden trekken kom bakfra, trakk eventuell røk fra pipa vekk, og først da jeg kunne se gamlehytta, forsto jeg at det var folk på hytta. Det er kjekt å komme til en oppvarmet hytte, når det i tillegg er vann inne, slik at det bare er å sette på tevann og blande saften, før jeg kan innta den faste plassen ved ovnen, er det meste nesten perfekt. Det ble noen timer foran en varm ovn med tørre klær og varm te. Det er få ting i denne verden mer verdt å ta med seg en kald og gufsen dag i oktober. Det var en person på hytta. Det ville antakelig komme flere, hunderommet var bestilt. Det kom en gjeng gutter i syv-tiden, og rundt klokka 10 kom far og sønn. Gutten var ikke mer en 7 år. Både far og sønn og guttene, ville til Sandvatn dagen etter. Det betyr en tur over Stutaheia, opp mot 1100 moh, Lørdag var det nesten vindstille, grå himmel og lett regn – hele tiden jeg var i heia. Det regnet lett da jeg tok ut, og det fortsatte å regne på turen mot Hunnedalen. Siden det var stille, fikk jeg ikke regnet i ansiktet, det var også mulig å gå med jakken oppe i halsen. Dette gjorde at det ble en grei tur tilbake – på tross av regnet. Det var andre på tur i heia. Jeg traff en kar som ville ligge i telt, og andre som var på dagstur. Det er fortatt mulig å komme på tur, men vinteren kan ikke være langt unna. Nesten nede i Hunnedalen ligger en hytte rett ved stien. Gjennom årene har jeg blitt kjent med folkene, og stopper som oftest for en liten prat. Denne gangen hadde de fyrt et bål i en bålpanne. Jeg satt en stund, og kunne se dampen fra klærne stige opp. Jeg ble varm på forsiden og kald på ryggen. Det tok litt tid før jeg ble skikkelig varm da jeg satte meg i bilene. Les hele artikkelen
  2. Ikke sommer og ikke vinter. Hvor skulle søndagsturen gå denne uka? Det vanlige spørsmålet, som normalt kommer rett etter «Hvem skal være med på tur?». Broderen sitter hjemme og ser ut vinduet med en fot i ulage. Han halter rundt, men ser ikke syn på en søndagstur. Bestyrerinnen vil gjerne følge opp de mange søndagsturene vi har hatt sammen, men synes mine turer ofte blir for lange, og muligens for «tunge». Hun foreslo en tur langs stranden. Det håpet jeg kunne vente til litt senere på vinteren. Helst etter at det er kommet snø i heia. Vi ble enige om å høre med Sigbjørn og Anne Lise om de hadde tenkt seg på tur. De var klar for tur. Planen var å gå fra Varhaug gamle kirkegård og sørover. Målet var Hårr. Det kunne være en grei tur. Bestyrerinnen fant fram lave sko. Jeg foreslo fjellskoene, og tok selv på Walk King. Sigbjørn og Anne Lise hadde lave sko. Det viste seg å være riktig med høye sko denne gangen. Selv om det ikke ble nedbør var marka rimelig våt. I tillegg hadde det gått ungdyr noen plasser og det var lite igjen av stien – som uansett ikke var spesielt mye brukt. Jeg tok med staven. Nå har den vært med det siste året på grunn av anklene som ikke helt har samarbeidet. Denne gang tok jeg den med i tilfelle det fortsatt skulle være ungdyr ute på beite. Det var det heldigvis ikke, men jordene var godt opptråkket. Vår tråkking viste omtrent ikke, i forhold. Nordsjøen kan være tøff nok. Denne dagen var det ganske store bølger. Stien gikk heldigvis litt inne i landet, så vi fikk ikke sjøråk på oss. Det er langt fra vinter helt ute ved sjøen. Markene er grønne og vi fant fortsatt blomster. Selvsagt dukket det opp hestehov og løvetann, men også tistler med blomst, smørblomst og ryllik, og vi fant også en flott strandnellik. Det er kjekt å se at vinteren ikke helt har fått taket, og at det fortsatt er et snev av sommer enkelte plasser. Første del av turen går på god vei. Etter 1 1/2 kilometer bærer det ut på beitemark. Hele veien langs stranden er stien oppdelt av steingjerder og bekker. Nå er det heldigvis bruer over bekkene, så det er mulig å komme fram uten å hoppe på steiner. Enkelte av bruene ligger et stykke fra stien slik at det går litt frem og tilbake mot sjøen og stien. Madland havn bryter den litt ensformige steinstranden. En bitte liten havn, som ikke kan være enkel å komme til ved dårlig vær fra vest. Rett før Madland havn lå restene av en båt som gikk på grunn på slutten av 60-tallet. Selvsagt har krigen satt sine spor. Det var svært mange som under krigen ble nødt til å jobbe med stridsvogns-sperringer. En slik sperring møtte vi rett før vi tok pause. En to meter høy steinmur. I følge Sigbjørn sin GPS hadde vi kommet 5 kilometer nedover stranden. Sjøhuset ved Stavnheim gå ly for den lille trekken vi hadde. Etter pausen bar det nordover, omtrent i samme spor som på veien sør. Sigbjørn bestemt seg for å komme nærmere «naturen» og la turen om rullesteinstranden. Jeg holdt meg til stien. Rullestein og dårlige ankler henger ikke helt sammen. En mil på en søndag. En kjekk og grei tur. Les hele artikkelen
  3. Til Blåfjellenden i regn. Det begynner å nærme seg slutten på sommersesongen. Vi er alt i midten av oktober, og jeg pleier å ha siste tur innover mot Blåfjellenden i månedsskiftet oktober/november. Med andre ord bare to -tre turer til i 2019. Hvert år på denne tiden begynner jeg å både se fram til at sesongen skal ta slutt, samtidig med at jeg blir litt i dårlig humør av at det snart er slutt på turene innover mot Blåfjellenden. Det måtte derfor bli en tur innover denne uka også. Som omtrent hver uke i sommerhalvåret. Bare de ukene jeg er på ferie i syden blir det ikke tur mot Blåfjellenden. Ferie må til. YR var klar på at det ikke ville bli spesielt godt vær i det hele tatt de første dagene. På torsdag kunne det se ut som om det ikke ville bli for mye regn om jeg tok turen inn på fredag og tilbake på lørdag. Det ville være regn, men ikke de store mengdene. Nå er det å gå innover heia i regnvær ikke noen nyhet. Det har jeg gjort noen ganger – noen hundre ganger sannsynligvis. Det er alltid mye verre å se ut på regnet gjennom ruta enn å vandre innover. Det ble ikke så galt vær som meldt. Heller en god del bedre. Det kom noe nedbør, nesten regn, bakfra, men så pass lite at det var mulig å gå uten å bruke hette. Inne i mellom.... Også denne uka var det helt greit å gå med nesten nye Gore-tex sko og gore-tex bukse. Ved å stramme buksa rundt anklene, er det mulig å vade ganske dypt. Denne gang gikk vannet bare så vidt over støvleskaftet på vei innover. Jeg kom ned til en varm hytte med folk allerede på plass. Mor og datter, som hadde tatt noen netter på Blåfjellenden. Vi ble ikke alene, det kom i tillegg en hel gjeng, alle i familie. På morgenen lørdag, midt i rengjøringen, kom jeg til å kikke ut vindusruta. Rett utenfor vinduet sto det en tårnfalk i lufta. Nå har jeg sett nettopp tårnfalk en god del ganger fra hytta, så det må være en som holder til i nærheten. Det kan muligens også forklare hvorfor jeg ikke har sett mus ved hytta denne høsten. Det regnet skikkelig natt til lørdag. Lørdags morgen regnet det så det slo i bakken. Det rant vann nedover fjellsidene der vi sjeldent ser vann. Fossen i Noredalselva (fra Jomfruvannet) gikk stor og var uten en svart strek i midten. Tydelig tegn på at det antakelig ville være for mye vann i Fidjadalen. Jeg vil ikke anbefale å gå Fidjadalen under slikke forhold. Selv om jeg ventet til over 11 med å ta ut, fikk jeg regn i hodet nesten hele turen. Det ble en våt opplevelse, men siden temperaturen var godt over null (5-6 grader) ble det aldri kaldt. Det rant av klærne og av sekken da jeg sto ved bilen. Det var noen andre på vei mot hytta. Jeg var ikke alene i heia, selv i dårlig vær. Les hele artikkelen
  4. Jeg tror du har problemer med å finne "stor" fisk i noe vann. Det slenger nok en og annen rundt om, men... Dere kan forsøke i Djupavann opp av Høgaleitet i Hunnedalen. (En halv time å gå...) Månvannet inn av Eikeskog/Mån - 1 time å gå. Nilsebuvannet (kjøring til dammen) eller Stakkavannet/storhidlervannet litt lengre inne av dammen. 1 1/2 time å gå. Det er også fisk i vannene inn av Flørli - Flørlivann og Hogganvann, opp 6-700 høydemeter og et par timer å gå. Men alt dette må antakelig utstå til neste år - vinteren er på vei.
  5. Jeg har tenkt meg på tur i dag og lørdag. Værmeldingen lyder på regn 5-6 grader og vind fra 6 til 12 m/sek. Det er skikkelig drittvær, men hadde det vært fint vær,så ville det ha vært is og glatt.... Jeg har på en vanlig bokser i syntet, pluss lang også i syntet. (Vanntette Gore-tex sko - selvsagt) På overkroppen Ulltrøye (Aclima eller billig fra xxl) og en tynn flecce fra Norrøna. Og selvsagt Gore-tex jakke og bukse (Norrøna Dovre. Buksa er Norrøna Recon.) På hode, lue med skygge... (For å holde regnet vekk fra ansiktet.) + ullhansker fra Devold. Gjennom mange år og mange turer i regnvær og lave temperaturer, har jeg funnet ut at dette fungerer best for meg. (Tidligere brukte jeg skjorte med ull som mellomlag, men det er nesten umulig å finne nye av. Den tynne fleecen fra Norrøna fungerer nesten bedre.
  6. REJOHN

    DNT

    Som generalsekretæren i DNT sier: Det er de lokale foreningene som legger til rette på sine hytter. (Ikke DNT sentralt) For øvrig tar generalsekretæren feil når han nevner DNTnøkkel til hytten. Dette er forskjellig fra forening til forening. I STF er det ikke nøkkelhull i døra en gang. (Hyttene er åpne hele året.)
  7. Høst-tur og dugnad. Fredag til lørdag på Blåfjellenden er standard. Det har ofte blitt en tur til Sandvatn på søndagen. Av og til har det blitt en tur til Tomannsbu i stede for Sandvatn. Med årene har det blitt litt endring, slik at jeg dette året bare har vært på Sandvatn to-tre ganger. Og ingen ganger på Tomannsbu – til nå. Egil ringte og ville ha meg med på en liten ekspedisjon til Tomannabu. Egentlig en dugnadstur. Det var noe med lys og brannalarm som måtte ordnes, og han har litt problemer med å suse innover heia alene. Det vil si, ikke han men noen hjemme, og STF ser helst at vi går flere i følge. HMS tas alvorlig – selvsagt. Det var ikke gode forhold for fjelltur. Is og frost, men værmeldingen var meget god, med sol og lite vind. Broderen er meget skeptisk til kombinasjonen is og tur, og jeg er ikke langt etter. Likevel var det bare å overse de betenkeligheter jeg hadde og pakke for tur. Jeg kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og Egil og jeg ville innover til Tomannsbu på søndagen. Det blir fire sammenhengende dager i heia. En ikke helt vanlig greie for meg nå lengre. Selv om det var varmegrader i lufta da vi parkerte i Hunnedalen, var det steinhardt i skyggen, der sola ikke kom til. Det var med en viss skepsis jeg kikket opp Tveidebrekka. Den lå i skyggen, og hvor mye is ville det være i stien?. Nå er Tveidebrekka så pass bratt – og lang, at det ikke er mulig å gå fort uansett. Spesielt ikke for oss pensjonister, og med tung sekk. Egil hadde med seg mye utstyr, og sekken hans var tung... Oppe i bakken kunne vi se ned mot parkeringsplassen og stien oppover. Det var andre på vei mot Tomannsbu. Det var litt overraskende. Søndagskveld hadde vi trodd vi fikk hytta for oss selv. Nå er det høstferie og skolefri – og flott vær. Hadde vi tenkt oss om, burde det ikke komme som en overraskelse at andre også ville opp i heia. I tillegg til gjengen bak oss, møtte vi også på mor og sønn – på 7, og inne på hytta var det nok en familie. Vi ble i alt 12 på hytta den natten. Med tunge sekker, litt is i stien og sorpe som var spinnglatt, gikk det smått innover. Det var folk på dagstur ved Arnebu. Det ble en kort stopp. Brekkene nedover mot Olabu ligger heldigvis mot sør. Sola hadde tint mesteparten av isen. Her har STF lagt noen kjettinger, som jeg brukte. Egil sprang nedover på bare berget. Vi møtte også folk med sauer. Det er fortsatt ettersanking på gang, men selv etter flere sveip over heia, manglet det fortsatt en del dyr. Inne på hytta gikk Egil i gang med å få orden på lys og brannalarm på hunderommet. Jeg var med for å lage mat og sørge for at hytta er ren og ryddig når vi forlater denne. Det ble også jobbet noen timer på mandagen. Alt var ferdig da vi i to-tiden satte kursen mot Hunnedalen. Føret og forholdene var omtrent som dagen før. Sola hadde imidlertid sagt takk for seg og gjemt seg bak et tynt slør. Det var tydelig et værskifte på gang. Selv om det var mandag, og værmeldingen ikke like god for de neste dagene, kom det folk i mot som ville til hytta. Det kom i hvert fall til en varm og ren/ryddig hytte med lys og brannalarm i orden. Egil, som er eldre enn meg (og jeg er gammel...) tok også denne dagen bakkene ved å hoppe fra stein til stein, - med is i mellom. Jeg gikk forsiktig, meget forsiktig enkelte plasser, og brukte tid. Vi kom til bilen i god form og var godt fornøyd med både turen og det vi hadde fått utrettet på hytta. Les hele artikkelen
  8. Kjekk kveld, frost om natten, og en flott morgen. Det er kjekt å dra til Blåfjellenden. Det er ekstra kjekt å dra til Blåfjellenden med broderen. Og det blir skikkelig bra, når været er flott. Blåfjellenden er et helt greit sted – alltid. Broderen meldte tidlig at han godt kunne tenke seg å bli med til Blåfjellenden denne uka. Som alltid ble værmeldingen studert grundig. Det kunne se ut som om en tur fredag til lørdag ville være det beste. Det er helt greit å følge gamle inngrodde vaner. Fredagskveld på Blåfjellenden om sommeren. Det regnet da vi kjørte på vei mot Hunnedalen. Heldigvis lysnet det da vi nådde opp til Høgaleitet. Likevel var det «gufsent» Det blåste litt, og værmeldingen lød på opp mot 10 meter i sekundet. Temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi heiv på både fleece og jakke. Vi er så vidt inne i oktober. Reglementet for oktober sier vinterklær. Lang under og vinterlue – grønn loslue. Heldigvis... Vi fikk god bruk for vinterklærne. Øverst var det kaldt... Selv om YR mente det ikke ville komme nedbør, så fikk vi litt – sne. Vinterens første for oss. Det fløy hvite fjoner gjennom lufta først halv part av turen innover heia. Det var ikke under null oppe i høyden, men de lette fjonene la seg nede mellom steinene. Det lyste hvitt der snøen samlet seg. Vi hadde bestemt oss for å ta det med ro innover. Det var ingen ting som hastet, og siden vi startet midt på dagen, hadde vi god tid. Mørket ville ikke komme før rundt åtte på kvelden. Fra en overskyet tilværelse nede i Hunnedalen, gikk vi oppe i høyden mot nord og blå himmel. Det var meldt sol for lørdagen, og foran oss så vi godværet. Bak oss var det sorte og sinte skyer. Vi snudde oss ikke ofte, men gikk mot nord og lysere tider. Det var mange spor i stien. De fleste kom i mot, men av og til mente vi å kunne se at det også var spor innover. Når sporene bare viser av og til, er de som regel mer enn dag-gamle. Vi kom ned til tom hytte. På Blåfjellenden er det skikkelig gammeldags hyttekos som gjelder. Det må hentes vann i bekken, varmen kommer fra vedfyrt ovn, og lys fra stearinlys. Riktignok med solcellestrøm på kjøkkenet. Det tok tid å få varmen i hytta. Det kom en kar ned fra fjellet mot Sandvatn. Han hadde snudd på grunn av «blizzard» Hans ord. Karen var fra USA. Vi inviterte på kaffe og kjekt, noe han satte pris på, og vi fikk en skikkelig hyggelig stund. Karen var fra midtvesten – langt ute i ødemarken et sted. Familien drev med sau, og da var han jo kommet til det riktige stedet, selv om sauene er nede av heia så sent på året. I tillegg hadde vi mange felles interesser. Det var virkelig morsomt å kunne sammenlikne Norge og hans part av USA. Mye var likt og jeg tror at vi også delte en god del av de samme verdiene. (Selv om vi nok oppfattet karen som «konservativ». Jeg fikk nok en liten korreksjon til min egne litt stereotype oppfatning av folk fra midtvesten. Vi fikk også besøk av en hel gjeng voksne ungdommer. Dnt ung voksengruppa var på tur. Det ble mer liv i leiren etter at denne gjengen meldte sin ankomst – et par timer etter at det hadde blitt mørkt. Morgenen på Blåfjellenden er ofte spesielle. Det var denne lørdagsmorgen også. Det var frost. For første gang denne vinteren hadde pytten utenfor hytta is. Sola tinte fort det tynne islaget som hadde lagt seg på gangveiene, men i skyggen var de fortsatt isglatte. Opp bakken gikk det greit, men vi måtte gå litt utenom stien et stykke. Det var likevel greit å komme fram. Nedover mot Hunnedalen ble det merkbart varmere, og mindre is i stien. Vi møtte mange som ville inn til hytta. Værvarselet var jo svært bra, så det var ingen overraskelse at mange andre også ville ta en tur til Blåfjellenden. Les hele artikkelen
  9. Min egen alder gjør det "nødvendig" å spørre hvor gammel du mener mannen var....
  10. Høgjæren i sol. Broderen mener at han ikke helt har taket på langturer lengre. Han legger ikke så mange timer ned i turer at formen holder for en tur på stort mer en 11-12 kilometer – eller 2-3 timer. Alder har selvsagt ikke noe med dette å gjøre, men det er manglende trening. For egen del holder jeg fortsatt koken, men ikke så ofte som før i verden. Forrige uke ble det onsdagstur, frem og tilbake tilbake til Blåfjellenden fredag/lørdag og en skikkelig langtur på søndagen. Denne uka sløyfet jeg onsdagsturen, og kunne egentlig tenke meg en langtur på søndagen. Jobbing fra 6-7 tiden på lørdagskvelden til halv ett på natten, satte en effektiv stopper for langtur denne dagen. Det å subbe rundt i 6 timer tar på. Spørsmålet var derfor hvor vi skulle gå. Som alltid betyr været en del for turmålet. Det var søndagsvær. Sol og nesten blå himmel. Temperaturen ble også høyere enn vanlig i september, og da spesielt sent i september. En flott søndag med bra vær, helt fin til tur. Vi valgte å ta en gjentakelse av vår søndagstur i begynnelsen av måneden. Vi startet ved Tovdal, og satte kursen mot Synesvarden, for så å gå til Steinkjerringå, og returen gikk samme vei. En tur vi har tatt en del ganger. En mils vei, mesteparten i terreng, og selv om det ikke er noen spesielt bratte og lange bakker, blir det en del høydemeter av det. Vi brukte litt over to timer forrige gang, og satset på det samme denne dagen. Alt regnet de siste dagene hadde imidlertid gjort det bløtt i marka. Heldigvis har Hå kommune lagt ganglemmer over de verste sorpehullene. Det var mulig å komme tørrskodd frem med lave sko. Bakken opp til Kartakalven fikk pust og puls kjapt opp. Heldigvis roer det seg litt før det igjen blir en slak, men seig bakke opp til Synesvarden. Toppen her er på 359 meter over havet, og det er god sikt nesten hele horisonten rundt. Uheldigvis med vindmøller omtrent rundt det hele. Denne høstdagen var det god sikt, og vi kunne se langt til havs og langt innover heia. Fra Synesvarden var det lett å se ned til Steinkjerringå – 2-3 kilometer lengre ute mot havet. Det var folk, både på vei mot Synesvarden og videre. Dette var nok den søndagen vi har truffet flest andre på tur. Nede ved Steinkjerringå satte det en god del folk, men ingen med grillen og pølsene på gang... Vi gikk forholdsvis kjapt, og tok igjen en del andre turfolk. Likevel brukte vi lengre tid enn forrige gang, antakelig fordi vi måtte gå «rundt» en god del sorpe. På tilbakeveien opp mot Synesvarden, ble det stopp for å ta bilde. Solsiden mot sør var nærmest et fuglefjell, med folk som hadde pause. Jeg har sett flere på toppen, men det var under en friluftsgudstjeneste. Vi tok også en opptelling av biler på parkeringsplassen da vi kom ned. Det var mer enn vi hadde sett noen gang. En flott tur i bra turvær en søndag sent i september. Les hele artikkelen
  11. Til Blåfjellenden alene. Rundt månedsskiftet september/oktober, hvert år, slår det meg at det bare er noen få uker til sommersesongen er slutt. Det er på den tiden jeg også begynner å telle hvor mange ganger jeg kan klare å komme meg til Blåfjellenden det året. Det har til nå i år omtrent ikke vært frost eller vinterforhold en dag. Langtidsvarselet for de neste ti dagene er også bra. Lite vind, lite regn og temperaturer over null. Bedre enn det er vanskelig å få til – i begynnelsen av oktober. Jeg regner fortsatt med å kunne komme innover mot hytta 3-4 ganger til før vinteren setter inn for alvor. Om jeg er riktig heldig, kan det bli en bonustur i november. Det hender at vinteren venter en stund. Novemberturer er litt spesielle. Mørkt tidlig og sent lyst og selvsagt ikke andre på hytta. Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra fredag til lørdag. Som så mange ganger før. Turen opp mot Hunnedalen var ikke blant de kjekkeste – regn stor sett hele tiden. Vindusviskerne gikk hele tiden. Jeg så ikke helt fram til en to-tre timers tur innover heia i regnvær. Det eneste «lyspunktet» er at fargene i naturen kommer bedre fram om det regner. Jeg tok noen bilder oppover mot Oleskaret. Regnet trommet mot hetta, men med vinden bakfra var det mulig å beholde jakken åpen. Bak meg ble himmelen lysere, og det ble faktisk så pass bra vær at jeg kunne se min egen skygge – en kort stund. Nå hadde jeg ikke regnet med at noen andre er «sprø» nok til å ta ut i heia med det værvarselet YR vartet opp med. Jeg så ikke et spor, og ble litt overrasket da jeg plutselig så en skikkelse foran meg. Det var en jeger på vei ned mot bilen. Han var lei av regn, hadde ikke sett fjøra av rype og ville til bilen. Han fortalte at han i ti år, hadde gått med hagle i dette området, og aldri skutt en fugl. Sønnen var fortsatt oppe i høyden, men jeg hørte ikke skudd der jeg gikk innover. På hytta var det null mennesker, ti grader inn og det regnet... Det tok litt tid å få opp varmen, men som vanlig ble det en kjekk tid i eget selskap med lesestoff og varm te. Mørket kom rundt 8. Jeg hadde fått klar beskjed om å være tidlig nede. Bestyrerinnen har lagt opp til at jeg skulle være med som servitør for et lag hun var med på. Jeg gikk å la meg rundt 11, og da kunne jeg se lys i vinduet på gjeterhytta under Blåfjellenden. Det er litt greit å vite at heia ikke er helt tom. Klokka 6 på morgenen var jeg lys våken og torde ikke sove videre for ikke å komme for sent ned. Jeg måtte starte i 9-10 tiden trodde jeg. På morgenen var det tørt på terrassen. I 9 tiden begynte det å regne. Heldigvis ble det «nesten» opphold store deler av turen tilbake mot Hunnedalen og bilen. Det kom en kar i mot omtrent halvveis. Han hadde det travelt og stor sekk. Planen var å ligge i telt ved Jomfruvannet eller litt lengre mot Flørli. Sikkert kjekt med telt i regn og vind..... Selv med regn og vind opp mot kuling i mot, ble det en helt grei tur. En slik tur som gjør at jeg setter mer pris på om turen går i godt vær, for ikke å snakke om turer med et minimum av klær. Sommer er en herlig tid, og det er bare 8 måneder til starten på 2020 sesongen. Les hele artikkelen
  12. Selv 13 par sko av samme type og med samme slitasje overbeviste ikke ALFA, og jeg må innrømme at slitasje etter min mening ikke er noen virkelig god reklamasjonsgrunn, (Om produktet ikke holder mål i forhold til hva som kan forventes derimot...)
  13. Femtusen - 5000 for et par fjellsko. Alfa har kommet med et nytt konsept, med gode garantier, men en horribel pris. Nå betaler jeg omtrent 3000 for nye Walk King, og skifte etter ca 1 1/2 år, så holder garantiene, og skoene i mer enn to år, så har jeg gjort det bra.. (Alfa "godtar" ikke reklamasjon på mine Walk King. Slitasje er ikke reklamasjonsgrunn...)
  14. Onsdagstur. Det var sol på onsdag. På sørsiden av huset. På nordsiden var det overskyet. Det ville være trist om den siste skikkelig fine dagen ikke ble brukt til tur. Eller vil det komme flere gode turdager. Vi er jo bare i slutten av september. En god måned igjen til sesongen i heia avsluttes – forhåpentligvis. Jeg kikket ut vinduet mange ganger i løpet av formiddagen. Og klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle ta ut eller bare bli hjemme. Klokka 12 dro jeg fram klær, sekk og sko. Jeg burde egentlig ha tatt mot høgjæren. Der var det sol. Men bestemte meg for en kjapp tur i Sandnes. Fra Gramstad er det mulig å ta en del turer, fra ganske korte til skikkelig dagstur. Med tørt vær var det mulig å ta opp mot Mattisrudlå fra Paradisskaret. Videre kunne veien bli til litt etterhvert.... Det var andre på tur denne onsdagen. På parkeringsplassen på Gramstad var det langt fra fullt, men likevel en god del biler. Tre – fire av bilene var parkert ved stien mot Paradisskaret og Mattisrudlå. Jeg er pensjonist og kan gå tur når det passer, men hva med alle de andre. Alle kan jo ikke være pensjonister, men alle kan gå tur... Det er halvannen kilometer bort til der bakken opp mot Mattisrudlå starter. Rett før jeg skulle til å klatre oppover, mente jeg at det brølte en elg nede i lia. Jeg kunne ikke se noe dyr, og jeg kjenner ikke helt lyden til elg eller hjort, men det lød som elg (for meg). Litt artig i så fall. Bakken opp er bratt og «lang», minst 150 høydemeter. En god del av bakken opp, er uten noe særlig avstand mellom stien og stupet. For meg med antydning til høydeskrekk, er det avgjort ikke enkelt å gå opp. Nedover hadde blitt enda verre. Det kom en gjeng nedover, uten spesielt å ta hensyn til at det er bratt og langt ned. Det er ikke noe for meg. Jeg tok det med ro oppover. Selvsagt gikk puls og pust, men ikke opp mot topp. Det gjorde det lett å gå småbakkene mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det kom folk i mot og jeg kunne se andre på vei nedover. Ikke helt kø, men til å være onsdag, var det mange nok. Bjørndalsfjellet fikk jeg ha omtrent for meg selv. Det kom en kar i mot da jeg var på vei nedover, men på toppen var det tomt. Nede ved veien, vurderte jeg om jeg også skulle ta over Fjogstadfjellet før jeg satte kursen mot bilene. Litt test av ankel på venstre bakfot, som var både om og vond, gjorde at jeg valgte å gå direkte mot bilen. En ankel som ikke helt er i orden, gjorde også sitt at det hadde gått senere enn vanlig. Turen hadde tatt nesten to timer – og det var ikke mange kilometerne. Likevel greit å være tilbake i «vinter- system» med onsdags tur i lavlandet. Les hele artikkelen
  15. Et flott sted, en flott tur og et fantastisk vær. I slutten av august gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, og trodde det muligens ville være den siste sommerturen i 2019. Det ville sannsynligvis også være den siste rundturen i Madlandsheia for året. Begge deler ble helt feil. Bestyrerinnen hadde snakket med sin bror. Sigbjørn foreslo søndagstur i Madlandsheia – ned Tverromdalen. Dette er en tur jeg har gått noen ganger, men med år i mellom hver gang i det siste. Ved å sjekke arkivet fant jeg ut at det faktisk var 5 år siden sist. Vi ble fire på denne turen. Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og meg. Det passer bra å være flere på denne turen. I det minste to. Da er det mulig å bruke to biler. Vi parkerte en bil nede ved Slettabø, og så kunne vi alle kjøre opp til parkeringsplassen ved Fossebekken. Det ville spare oss for en bakke med 125 høydemeter helt på slutten av god dagsmarsj. Lørdagsturen tilbake fra Blåfjellenden, gikk i sommervarme. På hjemveien viste termometeret i bilen godt over 20 grader, og varselet for søndagen var mer av det samme været. Sol, sommer og lite vind. Da vi startet var det fortsatt litt kjølig, men både Bestyrerinnen og jeg stillet med korte bukser og bare en ullbluse. Det viste seg å være rett klesvalg en varm og lang tur. Det er en drøy tur rundt. Først opp – og ned til Fisketjønna, opp Høylandsskaret, og rundt til store Vådlandsvannet, før skaret ned mot Tverromdalen kommer fram. Og da er vi bare halvveis... Fra parkeringsplassen og forbi Fisketjønnene og opp Høylandsskaret har vi gått noen ganger. Det er langt opp til toppen fra indre Fisketjøn og opp Høylandsskaret.. Det er bare å bruke tid. Fra stidelet der stien mot Veen og Tverromdalen tar av, og til toppen av Tverromdalen er det antakelig ikke mer enn 2 kilometer. De kilometerne går i åpent og oversiktlig terreng, men det er ikke lett å gå deler av dette stykket. Det tar tid. Delvis fordi merkingen ikke er helt god. Plutselig var neste merke 150 meter oppe i lia. Her har jeg gått feil før og vi burde ha holdt høyden, og jeg husker at nøyaktig det samme skjedde forrige gang. Erfaring er å gjenkjenne en feil når du treffer den nok en gang. I det flotte været var det å ta en stopp oppe i høyden, helt greit. Selv om det var varmt, og jeg var svett så det holdt, ble jeg ikke kald av å sitte ned. Vi tok pausen med utsikt over Vådlandsvannet og kunne se hvor vi skulle videre mot Tverromdalen. En flott plass å ta pause i sol og med sommertemperatur. Tverromdalen er en perle. En stølsdal med rester av bygninger og støler. Det må ha vært drift her i mange år. Åpent og fint terreng, men gjengrodd i forhold til hvordan det var for 20-30 år siden. Selv med sommervarme og sol i flere døgn, var myrene søkk bløte. Jeg gikk med lave sko og ble våt på beina et par ganger. Det ble nærmest litt vassing i myra etterhvert. Nederst i Tverromdalen traff vi på Gloppeånå, med mye vann og myr, før vi – endelig - kom ned til Gloppevannet og den opparbeidete stien langs vannet. Nå var heldigvis steinene tørre i det fine været. Vi kom derfor ganske greit fram til Storemyr og videre til Slettabø og bilene. Sigbjørn målte turen til 14 kilometer og vi brukte 6 timer totalt. En lang men grei søndagstur i et fantastisk sommervær – i slutten av september. Les hele artikkelen
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.