Gå til innhold

REJOHN

+Blogger og sponsor
  • Innholdsteller

    2 799
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    36

REJOHN vant dagen sist Juli 5 2017

REJOHN hadde mest likt innhold!

1 følger

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Nylige profilbesøk

6 118 profilvisninger
  1. Juletur på sørvestlandet. Før jeg startet min blogg (Johnsens turlogg) noterte jeg mine turer i noen små notisbøker. Disse går tilbake til tidlig 90 tall. Altså nesten 30 år. Og med mulighet til å sjekke hvor jeg gikk og hva jeg opplevde, er det riktig kjekt å sjekke hvilke turer jeg normalt går i julehelgen. Desember for noen, er is og snø, ski og frost. For meg er det oftest regn og 10 grader.... Det hender at landskapet er dekket av litt snø, at det er noen få kuldegrader, og da som oftest sammen med sol og fint vær. Det gir skikkelig fine dager og flotte forhold. Nesten like ofte er det vind og regn som dominerer. Det gir også mineverdige turer – av og til. Vind ute langs kusten kan være skikkelig storm. Da holder jeg meg som regel hjemme, eller finner en skog å gå tur i. Gjennom 30 år eller mer, har jeg selvsagt opplevd det meste når det gjelder vær. Gjennom mange turer. Nå kan det stilles spørsmål rundt det å gå de samme turene i så mange år. Årsaken ligger først og fremst på uvilje mot å gå på snø og is. Jeg har aldri tatt unødige sjanser på tur. Å gå alene – som jeg ofte gjør – betyr å gå forsiktig. Som omtrent alle andre turgåere, har jeg hatt mine opplevelser med glatte steiner og fall, eller ubehagelige overraskelser hvor alt ser helt greit ut. Alle som er så heldige å kunne gå tur i terrenget, etter fylte 70, vet også at balansen ikke er hva den en gang var, men hos meg har den aldri vært det. Det blir med andre ord, ofte tur langs sjøen når det ligger snø og is andre plasser. For nordmenn som ikke er oppvokst på flate Jæren – og det er jo de fleste – må landskapet være «eksotisk».Havet i vest og fjell så vidt synlig i nord og øst. Det er enkelte plasser mulig å se langt utover, omtrent som på høyfjellet eller vidda. Juleturen frem for noen er fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Her har jeg tråkket mange julehelger. Det passer greit å ta turen mellom en god frokost og en julemiddag. Dette er ingen lang tur, og krever ikke lang kjøring. Det tar bare 10 små minutter å komme seg ned til Reve havn, hvor jeg normalt starter turen. Den går først over noen marker før det bærer ut i sanden. Her mellom Reve havn og Revestranden, er det ofte folk i sjøen – på surfebrett. Sandstranden byr på valgmuligheter. Det er mulig å gå oppe i kulene, blant marehalmen. Eller nede på flate stranden- Nede kan det være bløt tung sand eller også rullestein. Oppe i sanddynene går det opp og ned – en meter elle to i høyden. Begge deler kan være tungt nok etter et par timer. Midtveis går stien rundt selve revet. Her står det fortsatt en bunker fra krigen, og litt inne i landet fra revet var det et par stykker ble hengt for strandrøveri. De hang antakelig en stund for de ble kalt «spekemennene på Reve». Det passer bra med en liten pause Ved Friluftshuset. Det er oppe på søndagene, men i julen, møter jeg stengte dører. Tilbaketuren går som regel oppe i dynene. Jeg velger oftest å gå helt ute i vannkanten på vei sørover. Sand og vann i stede for snø og is, er for min del valget i julehelgen. Og det har jeg holdt på med i noen år.... Utenom julehelgen går turen som oftest fra Hå gamle prestegård til Hå gamle kirkegård. Det er en tur helt uten sand og strand. Turen følger den gamle ferdselsveien og går litt inne i landet. Ett stykke fra selve sjøkanten. Denne turen er omtrent 8-9 kilometer en vei. Begge veier tar opp mot tre timer og er en skikkelig tur, selv om det ikke akkurat er mange bakker. Denne turen går forbi en del steder, med sin egen historie. Både prestegården og kirkegården er nevnt, men i tillegg går stien forbi Obrestad havn med rester av vikinghuser, og med sin egen historie fra krigen. Litt lenger borte ligger Kommedelen med hulvei og god utsikt. Her blåser det – alltid.... Stien går også forbi Reimebukta. Også her er det lett å se gamle tarelaer, hvor det ble tatt opp tare for å tørke og senere brenne. En grei ekstrainntekt i gamledager. Les hele artikkelen
  2. Flott rapport. Den minner meg om egne skiturer som turleder for barnas turlag, men det er lenge siden....
  3. REJOHN

    Hvordan sjekker dere at Gore-tex -støvlene er tette

    Jeg er normalt aldri tvil å mine Walk king begynner å lekke - Da er (oftest) den ene foten kald og våt, mens den andre kan være varm og våt... (Dette s kjer som regel etter ca 13-15 måneders bruk)
  4. REJOHN

    Johnsens turlogg Vinter-runden med uhell.

    Takk for gode ønsker. Det ble et par timer inne på treningsstudio i dag....
  5. Skader tar tid. Jeg mente det hadde gått fremover – bokstavelig talt – med akillesen den siste uka. Det var nesten slik at jeg nesten ikke haltet.... Kunne det bli en lørdagstur av vanlig merke på lørdagen? Det var i hvert fall det jeg planla på fredagskvelden. Jeg snakket med broderen, men han var fortsatt ikke klar for en litt lengre tur. Selv planla jeg – som vanlig på vinteren – en tur rundt Lifjellet. Det måtte kunne gå greit. Jeg hadde jo kommet rundt Sælandsfjellet uten problemer på onsdag. Helt uten tanke for at det kunne gå galt var jeg ikke på fredag, og lørdagsmorgen. Nå pleier jeg å se mørkt på det meste, så jeg pakket sekken og gjorde meg klar. Værmeldingen var en viktig grunn til at jeg så for meg den vanlige vinterturen. Det var snakk om bare litt regn, og helst opphold til ut på ettermiddagen. Det ble litt senere enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Besøk av eldste barnebarn og forskjellige ting som skulle ordnes i den forbindelse. Klokka var nærmere 11 før jeg tok ut, og på Dale var det en del biler. Dette er plassen for trening av redningshunder, og jeg så noen som holdt på med dette. Stien nede langs sjøen er ikke like mye brukt som den oppe i henget, men for meg er dette blitt standardveien utover mot Bymarka. Om sommeren er stien sjult av langt gress, og det kan være vanskelig å finne fram. På vinteren er graset gult og tørt og stien viser helt greit. I Revesdal kom det en kar ned bakken bare noen meter før jeg nådde stien. Han tok av mot Sprettraubakken og oppover. Jeg treffer ofte folk akkurat på denne plassen, og de fleste tar rett opp fjellsiden – Sprettraubakken. Videre ut over mot Einerneset møtte jeg et par stykker og selvsagt en gjeng som sprang. Jeg blir som oftest tatt igjen av noen som løper, denne gangen kom de i mot.. Rett før Bymarka, i en liten dal fylt med kratt og kristtorn har stien nesten blitt vasket vekk og det er vanskelig å tråkke tørrskodd over. Her ble det et langt steg – som jeg ikke burde ha tatt. Det sa skikkelig spjong i bakfoten, og det gjorde virkelig vondt.... Det ble en liten stopp for å tenke meg om. Jeg var ikke langt fra Li, og det burde være mulig å ta seg ut til vei og få tak i en drosje. Eller?.... Jeg beveget meg sakt mot bymarka og bakken opp mot toppen. Ville det ikke være mulig å ta seg opp i bakken og ta stien ut mot veien? Eller helt til topps? Bare for å gjøre en tur av det på tross av foten. Det ble til at jeg tok mot toppen og – selvsagt – fortsatte mot Dale. Det gikk ikke for, men forsiktig. Nedover mot Dalevann ble roen forstyrret at et helikopter. Det hang over Dalevann med en person under. Nå har jeg opplevd dette før, og jeg gikk ut fra at dette også var øvelse. Helikopteret landet, og tok så fatt på en ny runde over vannet. Helt sikkert øvelse. Jeg må innrømme at jeg tenkte på om det ikke ville være mulig å få en liten tur med helikopteret ned til bilen, men siden jeg nå var godt i gang så... Det ble sent før jeg kom til bilen. Jeg hadde brukt mye lengre tid enn vanlig, men jeg kom meg rundt. Les hele artikkelen
  6. Onsdagstur med broderen. Forrige onsdag ble det en tur langs stranden, det var det ikke snakk om denne onsdagen. Årsaken til det var været. Etter flott vintervær i ukevis, fikk vi et væromslag på onsdagen. Et væromslag som virkelig kjentes. Det blåste.... En vanlig tur når det blåser som verst, er fra Sælandsskogen opp Urdådalen til Bjødnali og rundt Sælandsfjellet til Sjelset og så tilbake til bilen. Denne turen går for en stor del i skog og selv om det kan blåse skikkelig på det høyeste punktet, er det ikke lange stykket som er «eksponert». Broderen skulle på jobb. Selv om han er over 70, så har han behold en del gamle klienter. Det hender derfor at han fortsatt «går på jobb». Vi kunne derfor ikke møtes før i 11 tiden. To biler og dobbelt kjøring, men.... Vi var ikke alene på parkeringsplassen, men utenom oss var det bare 3-4 biler. Ikke samme trengselen som ved Gramstad. Noen hadde likevel tatt en titt på værmeldingen og tenkt at denne dagen var det greit å ta ut. Det kunne bli en stund til det igjen ble oppholdsvær. Værmeldingen var rimelig grei for formiddagen, men det skulle blåse opp etter hvert. Her var det noen som tok litt feil. Det blåste alt stikker og strå da vi startet. Etter mange dager uten regn var det rimelig tørt. Det var helt greit å gå på steinene oppover . Inne i skogen kjente vi heller ingen ting til vinden, selv om vi kunne høre den i toppene av trærne. Litt oppe i dalen lø det rim på bakken. Den gjorde det glatt enkelte plasser, og da sank farten. Oppe ved Bjødnali var myrene frosset og det var enkelt å ta seg fram. Det var is på vannet og skikkelig vinter. Opp de bare bakkene mot Bjødnali kunne vi igjen kjenne vinden. Østavind, og den ville vi få bakfra senere over kanten. Det tok litt tid før vi kom opp i høyden og uten le for vinden. Den var først ikke stort sterkere enn en liten kuling – 10-14 m/sek. som i seg selv ikke er «vanlig» vind, selv på våre kanter. Med liten kuling imot. Kjennes det godt, og det bråker skikkelig rundt ørene. Litt lengre oppe bakken fikk vinden en helt annen styrke. Den var minst oppe i sterk kuling og muligens liten storm – rundt 20 m/sek. Med så sterk vind er det vanskelig å holde balansen. Og nødvendig med støtte steg inne i mellom. Med vinden bakfra ble det bare ekstra fart nedover bakken mor Sjelset. Tilbake i skogen roet det hele seg ganske fort. Vi fikk en grei avslutning på turen. Tilsammen ble det ikke mer en 7-8 kilometer, men overraskende nok nesten 400 høydemeter, og alt dette på godt under to timer. En grei tur. Les hele artikkelen
  7. Broderen og jeg på tur - igjen. Vi har noen faste vinterturer. Med plussgrader, og ofte regn kan det bli en tur i Dale/Li området. Om det er is og snø, legger vi ofte turen til sjøkanten. Høgjæren er også et turområde som kan brukes selv om det er vinter. De siste turene har gått langs sjøen. Denne gangen burde vi kunne ta en annerledes tur. Nå har det ikke blitt de lengste turene. Det skyldes først og fremt skader. Treningsskader i en alder av 70.... Det kunne uansett ikke bli en lang søndagstur. «Skaden» gir klar beskjed om at det nok er best å fortsatt ta det litt med ro. Hvor skal da turen gå. Broderen ville gjerne være med. Bestyrerinnen var på besøk hos legevakten med en forkjølelse som ikke ville gi seg. Hun skulle i hvert fall ikke på tur. Siden broderen er svært skeptisk til is og snø, og gjerne ville ha en kort tur, snakket vi om en tur på høgjæren. Her er det flere muligheter, fra turer på en og en halv time til en god tre timers tur. Vi ble enige om å ta en mellomting – rundt to – to en halv time. Det betydde at vi parkerte på toppen av bakken i Tovdal og satte kursen mot Steinkjerringå. Med flott turvær i ukevis,er det lett å glemme at det tross alt ikke er det vanlige været på denne tiden av året. Så vidt frost om nettene og litt over null på dagtid. Tørt så det holder. Nesten ikke en sky på himmelen. I slutten av november stikker ikke sola høyt over horisonten. Den står så pass lavt at det stikker i øynene – uten solbriller. Det er helt greit å få anledning til å bruke solbrillene jeg gikk til anskaffelse av i sommer... Det flotte været hadde lokket andre enn oss på tur. Det var alt en god del biler på parkeringsplassen – hvor vi ofte er de eneste. Nå tar nok ikke alle mot Synesvarden og for turvante videre til Steinkjeringå, men også mot andre turmål i nærheten. Vi så bare et par stykker på veien oppover mot Synesvarden. For selv om dette er flate Jæren, så er det bakker. Ikke bratte bakker, men seige bakker som krever litt kondisjon for å kunne holde et greit tempo. Nettopp bakkene var det vi gjerne ville ha. Etter to dager på paddeflate strender. Det gikk helt greit nedover bakkene – og oppover. Vi fikk for en gang skyld opp «dampen» og holdt et brukbart tempo. Uten pause underveis, og helt uten stopp nede ved Steinkjerringå, gikk det ikke så veldig mye over en time på «nedturen». «Oppover» møtte vi mye folk Det var også en grei dag for tur. Mange av de vi møtte hadde jakken godt lukket og glidelåsen trukket helt opp. For egen del gikk vi i skjortearmene. Det var egentlig litt på kanten til å være kaldt over kantene, men i le av trekken var det helt greit. Det var ingen sommertur, men det var kjekt å kunne hive jakken for en gangs skyld. Det var fortsatt en god del biler på parkeringsplassen. Det kunne se ut som om folk valgte å kjøre til Tovdal i stede for til Holmavatn. Jeg tror parkeringsplassen ved Holmavatn må ha vært mer enn full. Vi fikk en tur på to timer og ti minutter. Nesten en mil og med nesten 400 høydemeter. Det var både broderen og jeg godt fornøyd med. En skikkelig søndagstur og en skikkelig treningstur i slutten av november. Les hele artikkelen
  8. REJOHN

    Julekalender 2018!

    Kan det være at noen (det gjelder i hvert fall meg) synes det er vanskelig å finne ut av "bruksanvisningen", og derfor velger å ikke bidra?
  9. Broderen og jeg på tur en lørdag. Det er ikke morsomt med en bakfot i ulage. Enda mindre morsomt er det å sitte hjemme å se ut på et skikkelig fint vintervær. Likevel må det bli en lørdagstur. Det kunne bare ikke bli en av de lange turene. Broderen har et kne han ikke er helt fornøyd med. Han mente også at vi burde begrense turen til ca to timer. Med frost i mange dager, er det begrenset hvor broderen liker å gå. Han er skeptisk til is og snø. Det henger sammen med et rundkast.... Vi var enige om å snakke sammen på lørdags morgen. På onsdagen hadde vi snakket om tur på lørdagen, og diskutert forskjellige alternativer. Vi var stor sett enige om å gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre og tilbake. Denne turen er en gammel traver. De siste årene har det blitt en vanlig vintertur. Den globale oppvarmingen sørger for kalde og lange vintrer. De har ligget is og snø i ukevis. Det blir også vanskeligere og opprettholde treningsmengden som jeg var komfortabel med for bare noen år siden. Noe skyldes skader som gjør at jeg må begrense turene, men alderen har vel også noe med saken å gjøre. Det var ingen andre biler på moloen ved Reve havn da vi kom. Vi kunne se spor utover, men stien her er mye mindre brukt enn den som starter fra Sele. Nå vil Orreånå sperre i enden av Orre stranden, mens på Sele er det fritt fram til Sola – og videre. Vi skulle bare til Friluftshuset. Det første stykket går stien et lite stykke ovenfor stranden. Det kan være dyr på beite, men på vinteren er det helt greit. Det pleier å være surfere i sjøen her når bølgene er store nok. Denne dagen så vi ingen. Etter en kilometer eller vel så det, måtte vi velge enten å gå på stranden eller ta opp i sanddynen. Denne gangen valgte vi stranden. Det første stykke endrer seg hele tiden. Det kan være sand, rullestein eller blanding. Denne gangen var det mest sand. Det kan være tungt å gå i løs sand. Normalt er det et hardt område ytterst mot sjøen, men da må det ofte ta noen stor steg for å unngå å bli våt. Vi valgte å gå inne på stranden der frosten hadde gjort sanden hard som asfalt. Her var det lett å komme fram. Og det gikk rimelig fort, selv om jeg fortsatt halter på venstrefoten. Sola gjorde det varmt, men i skyggen med trekken i mot ble det iskaldt. Vi beholdt vindfleecen på. Denne dagen var også solbrillene fra «syden» med. Sola står nå så lavt at den skinner rett i øynene. Det var andre ute og gikk. Vi treffer ofte en del som er ute for å fotografere fugler. Lange og dyre objektiver i hvert fall.... Sånn gikk nå litt over to timer og nesten en mil. Farten ble lavere enn på onsdagen. Selv om sola skinte fra like klar himmel som på forrige tur, så varmet den ikke like bra. Vi beholdt både vindfleecen og vanter på hele turen. En flott vintertur. Les hele artikkelen
  10. Langs sjøkanten en onsdag. Det er et skikkelig høytrykk over landet, med klart og fint vintervær. På våre kanter vil det si temperaturer rundt null. Med så vidt frost om nettene og varmegrader på dagtid. Perfekt turvær, om det er mulig å unngå issvullene. Broderen har litt respekt for nettopp is. Han trillet skikkelig rundt en gang for noen år siden, det sitter i. Det er heller ikke til å legge skjul på at balansen ikke er hva den en gang var... Onsdag har blitt turdag. Ikke de lengste turene, men godt og vel en time på beina – med sekk på ryggen har det som oftest blitt. Bortsett fra den siste tiden – bakfoten har gitt meg en god unnskyldning for å slite på sofaen. Med finvær på gang, ble det umulig å bruke den unnskyldningen. Det måtte bli en tur denne dagen. Broderen er fast turdeltaker på onsdagene. Det blir en del prat og ikke så mye full fres, men det passer bra. Med styrketrening både tirsdag og torsdag, ville det ikke gå helt greit med høy puls og stive bein på onsdagen. Vi var ikke helt enige om hvor turen burde gå. Ofte har vi tatt en runde på høgjæren. I følge værmeldingen skulle det blåse 7-8 m/sek der oppe, og med to tre kuldegrader, så blir det lett utrivelig. Da var det bedre nede langs kysten. Her hang i hvert fall flaggene rett ned. Sol ville det være begge plassene.... Vi valgte å ta en tur langs kysten. Fra Sele til Hellestø er flate veien og ikke mer enn 3-4 kilometer hver vei. Både broderen og jeg sliter med skader. Det ville passe helt flott. Naturen her ute ved nordsjøen er litt spesiell. Selvsagt er det sandstrender, men også rullesteins-strender. Det som «mangler» er bakker. Flatt som en fjøl. Det som overrasker, er alle andre som er ute på tur. Ved havnen på Sele var det en hel del folk, og mange av disse hadde med både bord og stol. I det flotte været var det sikkert bra å ha en stille stund ved sjøen. Det var også mange på vei. En del gikk nok – som oss – fra Sele mot Hellestø, men vi traff også en god del som gikk motsatt vei. Og det på en onsdag. Stien her viser at det går mye folk, det er ikke vanskelig å finne fram i hvert fall. Broderen var virkelig fornøyd med turen. Han mente det hadde vært like greit som å sitte på terrassen på Blåfjellenden med sigar og en liten.... Det var virkelig greit å gå her langs kysten. Været var jo det aller beste. Selv om det nok var litt frost i skyggene, så varmet sola. For egen del fikk jeg endelig bruk for solbrillene jeg kjøpte i sommer. Det ble ikke mer enn litt over 7 kilometer på 1 time og 20 minutter. Det gir nesten 6 kilometer i timen, noe vi normalt ikke klarer utenom vei. Det forteller vel litt hvor flatt det er. Les hele artikkelen
  11. Flott vær og greie forhold - i midten av november. Det har i det siste ikke blitt noe særlig med turer. Det har helst blitt korte turer i nærområdet. En ødelagt bakfot får ta meste parten av skylda, men november er normalt en måned der jeg skifter fra sommerturer til vinterturer. Vinterturene blir ofte kortere – og uten lang kjøring. Og enkelte dager med skikkelig dårlig vær kan det hende jeg velger sofaen. Av gammel vane kikket jeg på værmeldingen for Blåfjellenden midt i uka. Det ga meg en overraskelse. Sol og fint vær og best av alt helst varmegrader. Jeg kan ikke huske å ha hatt sol og varmegrader på Blåfjellenden i midten av november noen gang. Sol og kulde – greit, varmegrader og regn – det også, men bra turvær? Torsdagstreningen var ikke helt bra for foten. Jeg mistet taket og falt, og den galne foten tok støyten. Fredag var det ikke snakk om å gå tur.... Lørdagsmorgen avtalte jeg med bestyrerinnen at jeg tok oppover mot heia og inn mot Blåfjellenden. Skulle foten oppføre seg som forrige gang, fikk jeg snu og ta tilbake. Med stokk går det sent men greit å komme seg innover. Spesielt oppoverbakker er greie å gå. De belaster ikke akillesen spesielt. Jeg var ikke sikker på om det ville være andre i heia denne lørdagen i midten av november. Jeg trodde helst at jeg ville bli alene, eller at det høyst ville komme noen ungdommer som så en tur i november som en «ekspedisjon». Alt på parkeringsplassen i Hunnedalen var det klart at det ville bli rimelig folksomt på hytta. Det var en masse bil, og folk som gjorde seg klar til å ta innover. Og det var andre i heia. Jeg snakket med Sigmund, sauegjeter – på parkeringsplassen. Han kunne fortelle at de disse flotte dagene brukte helikopter til å lete etter sau som fortsatt befant seg opp i heia. De manglet ganske mange fortsatt. Fant de sau, måtte de ned på bakken for å få de til vei. Det siste stykket opp mot Hunnedalen var veien rimbelagt. Det var is og frost. Sola står så lavt at jeg måtte et stykke opp i høyden før den kunne varme. Det gikk litt smått. Steinene var glasert. Det hadde sikkert vært tåke som hadde lagt seg som is på steinene. Der hvor sola hadde fått tak var det greit, men i skyggen ble det å gå forsiktig – svært forsiktig. Oppe i høyden – ovenfor Hunnedalen, ble det bra forhold. Det var fortsatt isfloer, hvor det normalt renner vann, men helt greit på steiner, selv i skyggen. Da jeg startet i Hunnedalen var det helt opplagt kuldegrader. I sola opp i høyden var det varmegrader, men innover mot Blåfjellenden og nedover mot hytta manglet frosten. Det lå litt gammel is enkelte plasser, og plankene var fortsatt spinnglatte, men det var varmegrader i lufta. Det var en markert forskjell på Hunnedalen og Blåfjellenden, selv om de ligger i samme høyde. Øverst var det helst skikkelig bra forhold, med sol og nesten vindstille, tørre steiner og tørt i marka. Sorpa var stor sett fraværende. Det ble en skikkelig fin tur innover. Natt til søndag var omtrent frostfri. Med blå himmel, så burde det liksom være kaldt. Til gjengjeld blåste det bra i Fidjadalen. Da jeg kom tilbake til Hunnedalen var det nesten vindstille. Det ble to dager med flott vær. Turen innover heia så sent på året er ren bonus. Jeg hadde det ikke travelt på hjemveien, og stoppet opp mange ganger bare for å få med den flotte naturen en søndag midt i november. Det er bare 6-7 måneder til neste sesong.... Les hele artikkelen
  12. Thor, Egil og meg. Det har blitt lite turer med Egil den siste tiden. Med begrensinger på hvor langt jeg ønsker å gå, passet det derfor ganske bra da han spurte om jeg ville være med til Flørli. Egil har jobbet omtrent full dag der inne, den siste tiden. Mye er gjort. Hovedhuset begynner å komme i orden. Selv anbefalte jeg en fyrstikk, da det ble snakk om å gjøre noe med hovedhuset. Huset har fått ny kledning, nye vinduer og nytt tak. Kjeller er fikset. Innvendig er det skjedd store ting, med nytt kjøkken, og nytt gulv i stua. Nye toaletter er også på plass. Alt i alt en neste hel renovering av den gamle bygningen. Og vedhuset var i bare dårligere forfatning enn hovehuset. Her var det snakk om å skifte taket. Og min oppgave tror jeg, var å ordne det praktiske – handle inn maten, stå for matlagingen og også rydde og vaske. Alle ting som tar tid og som på en eller annen måte må ordnes. Egil hadde fått med seg en til. En tømmermann med mange års erfaring i byggebransjen. Nettopp hva som trengtes til å skifte tak. Thor hadde ymtet frempå om komler. Egil har erfaring med mine komler fra før. De har han fått smake både på Nilsebu og Melands-Grønahei. Han ville derfor gjerne at jeg ble med og ordnet det praktiske.... Vi ble tre stykker som tok innover på mandags ettermiddagen. Alle tre med noen år på baken – alle født i første halvpart av forrige århundre. Det blir fort mørkt i midten av november. Selv om vi kom inn til Flørli et par timer før mørket, så ble det bare jobbet noen få timer. Jeg ordnet middag og – ikke minst – fikk vasket opp og ryddet. Tirsdagen var det full fart. Det vil si frokosten varte til det ble lyst.. Det tar tid å rive gamle tak. Det tar enda lengre tid å få på plass nytt. Spesielt siden tingene på undersiden av taket helst ikke skulle bli vått. Og selvsagt regnet det. Ikke mye, men litt, store deler av dagen. Vi brukte både tirsdag og onsdag fot å få på plass nye sperr. Nå var halve tirsdagen omtrent avsatt til komlene. Selv om det meste koker seg selv, tar det tid å får gulerøtter, kålrabistuing, bacon og ikke minst komlene ferdige. Kjøttet (pinnekjøtt som må ligge i vann minst et døgn.) må koke i to timer før selve komlene kommer i vannet. Litt arbeidskrevende, og det tar også tid å rydde og vaske. Middagen skulle være klar til fem. Da var arbeidslyset borte, og det var tid for å spise. Det ble en liten utsettelse. Ukjente komfyrer får ta skylda. Å skru på feil plate er ikke lurt. Komlene – og tilbehøret – ble bra. Vi spiste godt, men likevel var det nok til overs for flere personer. Nå var det ikke bare jobbing disse dagene. Thor – tømmermannen, var et nytt hyggelig bekjentskap. Det viste seg selvsagt at vi hadde felles kjente utenom Egil. Han eide Månastølen i Fidjadalen, og kjente folkene på Fidjastølen. I tillegg kjente han godt far til min arbeidskollega, som jeg traff for første gang på tilbakeveien fra Blåfjellenden i slutten av oktober. Verden – og Frafjordheiene med Fidjalalen er ikke stor... Jeg reiste fra Flørli på onsdag. De andre ville bli til torsdag. Egil skal tilbake på mandag som kommer og fortsette. Flott innsats av begge. Les hele artikkelen
  13. Kort og grei tur. Selv med en bakfot i ulage, måtte det bli en søndagstur. Bestyrerinnen var klar for tur og været ga ingen unnskyldning for å holde seg inne. Det er alltid bra å gå tur.... Nå ga fredagens tur klar beskjed om at lange turer ikke kom på tale. Det måtte bli en kort tur, og slike kan like godt tas i nærområdet som å ta ut på en lengre kjøretur, før turen. Det er flere slike turer like i nærheten, og det er mulig å gå ut døra hjemme og ta en runde på en time og to. Det blir ikke mye tråkking i terrenget på disse turene, men denne gangen ville det passe bra. Det var sol og flott vær fra morgenen av på søndagen. Yr mente det ville komme regn senere på dagen. Selv om vi ble enige om å ta en tur sent på formiddagen, tar det jo ikke lang tid å få på turklær og sko. Vi kom oss avgårde i 11 tiden. Det ble en tur rundt Gruda. Dette er egentlig en tur jeg og broderen ofte går på onsdager. Og den er så pass kort og uten utfordringer av noen art, at den ikke «normalt» kommer med i loggen. Nå er det jo greit å dokumentere turene som bestyrerinnen er med på. Jeg kan - muligens – trenge goodwill fra den kanten en eller annen gang...... Vi startet greit nedover bakken mot «ånå» - elva og Bore. Som oftest har akillessenen gått seg til etter en stund. Denne gangen var det ikke bra fra start, og det ble ikke mye bedre etter hvert. Med stiv ankel (så lite bevegelse som mulig) går det likevel greit å komme seg fram. Det tar bare tid. Flate Jæren er et underlig landskap. Ved Bore har elva gjennom tidene laget landskapet ekstra flatt. Her er det ikke mye høydeforskjell. Nå går turen opp mot Grudavarden og på veien er det mulig å se langt. Først ut mot havet som ligger noen kilometer mot vest. Det er helt greit å se Feistein fyr, men det er egentlig ingen stor sak. Feistein fyr er også mulig å få øye på fra topper, som Vådlandsnuten, vesentlig lengre inne i landet. Nettopp Vådlansnuten er også lett å få øye på fra Grudavarden. Den – eller rettere – Vådlandsnutene, stikker opp ganske karakteristisk, og er lett synlig fra mange plasser på Jæren. Selv det er omtrent 35 kilometer i luftlinje. Det var bra turvær, til å være i november. God temperatur med over ti grader. Ikke nedbør og helst litt sol. Nå står sola så pass lavt at en god del av turen gikk i skygge. Over kanten mot øst, med utsikt over Klepp og videre østover, fikk vi se sorte skyer. De dekket hele himmelen på den kanten og vinden, og skyene, kom mot oss. Det ble beine veien hjem, både på grunn av været og også på grunn av bakfoten, som gjorde vondt etter hvert. Det kom ikke en dråpe før vi var hjemme. Les hele artikkelen
  14. Akilles og tur. Fredag kom med sol og blå himmel. Det var ikke mulig å sitte hjemme, med så bra vær. November bringer normalt bare nedbør og vind. Selv med en fot i ulage – og som helt sikkert burde holdes i ro – så måtte jeg ut. I det minste en liten luftetur. Ekspertene er langt fra enige om hva som er bra for en Akilles i uorden. Det virker å ta medisin mot betennelse. Senere er det kommet fram at dette bare demper symptomene, og ikke gjør noe med selve problemet. Det er andre som mener det er operasjon som er tingen. Åpne opp og få vekk «problemet». I følge undersøkelser, gir ikke dette bedre resultat enn å ikke gjøre noe. Det minner litt om hikke – bare du prøver nok «kjerringråd» så er det plutselig et som virker, men ikke det samme hver gang.... Selv har jeg holdt på med eksentrisk trening (som mange mener har en virkning), uten at det hindret den siste skaden. Uansett så har jeg bestemt meg for å prøve å holde foten mest mulig i ro. En perfekt turdag i november viste det seg å være vanskelig å gjennomføre. Det kunne ikke bli en lang tur. Det var planen. Helst burde det være litt oppoverbakker. Av to årsaker. Det er lettere å gå i bakker med den vonde foten, og jeg trenger all den kondisjonstreningen jeg kan får. Med eller uten vond fot. Broderen ringte. Han kunne tenke seg en tur. Også han hadde kastet et blikk ut vinduet og sjekket været. Vi diskuterte alternativer, men ble enige om at en tur til toppen av Bjørndalsfjellet ville være greit. Dette er ingen lang tur, men turen gir en del høydemeter – både opp og ned... Som på siste tur, var det faktisk vanskelig å finne parkeringsplass på Gramstad. Det arbeides fortsatt med å utvide parkeringsplassen, og det gir midlertidig parkeringsproblemer. Det er et lite stykke å gå på vei opp mot turområdet. Vi var ikke alene. Det viste alle bilene, men vi møtte faktisk en god del folk. Både på vei opp og på vei tilbake. Mer folk en det vi vanligvis treffer rundt Lifjellet på en skikkelig fin søndag. Stien opp mot toppen viser også at det er mange på tur i dette området. For vår del tråkket vi forsiktig oppover. Broderen er skeptisk til høyde og eksponerte steder, som meg. Jeg har gått her så pass mange ganger at jeg er vant med stien – og høyden. Broderen er fortsatt litt tilbakeholden. Med tørre steiner og rolig fart, gikk det helt greit å komme til topps. Selvsagt.... Det var en kar på toppen. Vi vekslet noen ord, før vi tok peiling på bakken ned. Bort sett fra karen fra toppen. Han gikk bakken rett ned – utenom stien. Det ble litt forsiktig gåing nedover bakkene, men det var ikke der jeg fikk problemer. En liten myr må krysses på steiner. Disse var fortsatt glatte, og jeg skled ned av en. Det gjorde hekkans vondt. Heldigvis gir jo smertene seg etter hvert, men fra myra og ned gikk det smått. Små forsiktige skritt med full kontroll... Vanligvis er dette en times tur. Vi brukte nok lengre tid enn det, men på en fin dag som denne, er det vanskelig å sitte inne. Da får det heller bli litt vondt av og til. Les hele artikkelen
  15. REJOHN

    Julekalender 2018!

    Jeg hadde en mistanke om at det ville bli feil - dette året også. Jeg sletter hele grreia . takk for hjelpen.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.