Jump to content

REJOHN

Blogger
  • Posts

    3,543
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    103

REJOHN last won the day on November 7

REJOHN had the most liked content!

Reputation

5,870 Excellent

4 Followers

About REJOHN

  • Birthday 06/27/1948

Profile Fields

  • My blog: https://ojohnsen36.blogspot.com

Profile Information

  • Gender
    Male

Recent Profile Visitors

12,554 profile views
  1. En virkelig flott tur - men lang. Enkelte turer her på Gran Canaria og Puerto Rico, er enkle og lette å gå. For blir det en del slike turer. Først til Norskeplassen og så videre innover eller nedover mot Arguineguin. Andre turer er morsomme, kjekke og byr på en litt annen natur, som turene innover eller nedover til Veneguera. Noen har litt av alt, som turen til Hjermandsplass. Det er likevel en tur som skiller seg ut. Det er turen fra «Cooperativet» i Mogan og tilbake til Puerto Rico over fjellet. Først opp en lang bakke og så en lang tur sørover. Turen fra «Cooperativet» tilbake til «Natural Park» er lang, nesten 24 kilometer, og det er i tillegg over tusen høydemeter. Det er en drøy tur for de fleste, og jeg kvier meg alltid litt på forhånd. Likevel er dette en tur som er verdt alt strevet. Det er virkelig en flott fjelltur på Gran Canaria. Nå er det nok mange som vil mene at turen fra «Mølla» og opp bakken der, med «hylla» som en virkelig utfordring, er mer spektakulær og ellers like flott. Ikke for oss med et lite snev av høydeskrekk. Bergvegg til venstre og stup – rett ned – til høyre, er ikke noe for meg i hvert fall. Jeg foretrekker å starte fra «Cooperativet» hvor bakken er mye «snillere». Det var bare tre av oss i drosjen mot «Cooperativet» i Mogan. Edvin, som turleder, Kjell som offisiell tid og avstands-kontrollør, og meg sånn midt i mellom. Vi snakket med en dame da vi gjorde oss klar til å ta fatt på bakken oppover. Da hun hørte av vi skulle opp 1000 meter og gå 24 kilometer tilsammen, tok hun omtrent bølgen. Hun var imponert. Vi viste jo at det var mange meter opp og tok det med ro. Heldigvis hadde Edvin fått oss opp så pass tidlig , at vi gikk i skygge omtrent til toppen. Nå var stien forbedret siden sist vi gikk her. Noen hadde ryddet og ordnet. Stien, eller Caminoen var nå i god stand, selv om det enkelte plasser fortsatt er mulig å gjøre forbedringer. Vi kom i hvert fall til topps uten problemer, og kunne se tilbake på stien nede i bakken som slynget seg oppover i fjellsiden, Det er ganske godt gjort å gjøre stien så pass grei å komme opp, i det bratte terrenget. Oppe i sola ble det en liten stopp, før vi fortsatte mot Caminoen fra «mølla». Vi diskuterte muligheten for å treffe folkene fra Norskeklubben. De skulle opp bakken og videre til Tauro. I hvert fall ett stykke samme vei som oss. Denne gangen var det mye mer grønne planter og blomster enn det vi har møtt på før. Da var det bare noen trær som var grønne. Nå hadde vi grønne busker og lavendel i blomst langs stien. Nedover mot «to rom og kjøkken» blir det mer og mer skog. Pinjeskogen står ikke tett, men det er likevel skog. Nedenfor «to rom og kjøkken» åpner det seg opp mot dalen under, og stien videre mot Cortadores er lett synlig i fjellsiden nedover. Stien går i svinger og bakker, både nedover og litt opp. For det meste holder den seg på omtrent 900 moh. Det nesten hele tiden bratt ned på den ene siden og av og til ganske bratt opp på den andre, Stien er aldri skikkelig smal, men enkelte plasser har regnet vasket vekk noe av overflaten og laget en renne midt i stien. Denne gangen var vi velsignet med et virkelig bra turvær. Sol, noen skyer inne i mellom, litt vind – enkelte plasser, og passe temperatur. Det ble en skikkelig sommertur, med lukt av pinjene som følge. Utsikten er virkelig god. Det er spesielt å kunne se ned i dalen, samtidig med at stien fremover er synlig i fjellsiden der den slynger seg rundt knauser og inn juv for å runde nok en knaus lengre framme. Det er ikke mange meter i luftlinje, men mange og lange meter å gå. Vi kom fram til platået over Cortadores etter 4 kilometer – fire flotte kilometer. Da hadde vi fortsatt en kilometer fram til veien, og den skulle vi delvis følge fram til Norskeplassen. Det er kjedelig å gå på vei, men det er egentlig ingen annen mulighet enn denne veien for å få med seg denne flotte turen. Spesielt de fire kilometerne fra «To rom og kjøkken» og til Cortadores. Det tok tid å komme til Norskeplassen, og da hadde vi fortsatt tre kilometer ned til «Natural Park». Etter en kor pause, tok vi fatt på innspurten. Det var tre godt fornøyde karer som sto nede ved hotellet og gratulerte hverandre med en greit gjennomført tur. En tur som -igjen- var virkelig var flott.
  2. Tåke og mye vann på vei inn, sol på vei tilbake. Det ble nok en tur til Blåfjellenden. Det så virkelig ikke slik ut siste turen. Da trodde jeg vinteren ville komme, men fortsatt er det forhold for tur i heia. Det er likevel ikke sommer, eller høst. Det nærmeste er nok vinter selv om snøen og isen holder seg vekk, men ikke fredag og lørdag. Vinter fordi det er få timer med dagslys. Starten går i morgenlys, og de to-tre timene over heia går i dagslys, men når klokka blir i nærheten av fire, er det kveldslys og skumring. Det er lange kvelder. Selvsagt kikker jeg på YR, og for denne helga var menyen nærmest sommer. Fredag skulle det være overskyet og over ti grader. Når det er lite vind i tillegg, så er det ikke mye som minner om vinter – utenom på kalenderen. Lørdag ville bli skikkelig flott, mente yr. Det var snakk om sol fra blå himmel og nesten ikke vind. Fortsatt med god temperatur. Som vanlig var det litt avvik. Jeg setter så pass stor pris på mine turer til Blåfjellenden, at jeg går innover så lenge som mulig mot vinteren. Jeg går ikke alene med snø og is på bakken. Det å gå med slike forhold er ikke noe for enslige folk på tur. Det var kjekt å pakke sekken for nok en tur innover. En bonustur. Selv om været ikke ville være helt bra, så så jeg fram til å komme på heia og å få lov til å besøke Blåfjellenden i november. YR hadde vært frampå med varsel om store nedbørsmengder, men hjemme kom det ikke mer regn enn at det bare var «normalt». Det kom som en overraskelse at bekker og elver gikk flomstore. Jeg har jo opplevd mye nedbør før – noen ganger, men det virket som det hadde kommet mye mer nedbør enn «normalt» oppe i høyden. Muligens hadde YR rett i at det var «overskyet». Problemet var at skyene lå helt nede på 600 moh. Det var tåke hele veien over heia. Ikke spesielt tykk tåke, selv om sikten var under 30 meter der tåka var tykkest. Første hinder innover ble Fossebekken. Den gikk stor, og et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg burde gå over. Jeg syntes at Recon buksa ikke var så god å vade med som Dovrebuksa. Denne dagen fant jeg ut at det er en trykk-knapp som gjør at buksa lettere kunne strammes rundt skoen. Jeg kom tørrskodd over, selv om jeg måtte ned i vannet till midt på leggen. På det høyeste stykket var tåka tett. Det var ikke mye å se, og det var nesten ingen ting å høre. Uten regn gikk det likevel greit fram til vaet. Her måtte jeg igjen vasse over, denne gangen kom det litt vann inn over kanten på skoen. Da jeg kom ned til hytta som lå under skydekket, viste termometeret 10 grader og var det omtrent kveld, selv om klokka ikke var mer enn fire. Etter å ha hentet vann, fyrt opp i ovnen, satt på vann til te og satt meg til rette for å spise de obligatoriske skolebollene, var det alt begynt å mørkne. Kvelden kom fort og det var fortsatt mange timer til leggetid. Det regnet om natten, men ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg opp av senga, klaret det opp og det ble en flott morgen. Temperaturen var sunket til et mer «normalt» nivå for årstiden. Det var 6 grader. Langt fra frost... Hjemturen ble en flott opplevelse. Det var fortsatt sørpebløtt i marka, men vannet i bekkene hadde sunket og det var helt greit å komme fram. Den store forskjellen lå i at tåka var erstatt av sol – fra blå himmel. Heia badet i sol,som sto lavt over fjellrekka i sør. Siden den sto rett i mot, var nødvendig med skyggelue for å kunne se skikkelig. Jeg hadde selvsagt ikke sett et menneske på min vei innover. Det kom mye folk i mot på veien mot Hunnedalen. To stykker var ute på joggetur og ville til Langavatn, en kar med stor sekk ville ligge i telt, og andre var på vei mot hytta for å overnatte der. Jeg traff også ei blid jente med en utålmodig hund, som ville til Fidjastølen for å stenge hytta ned for vinteren. Vi hadde snakket sammen før og fikk også denne gangen en liten prat. Den siste turen innover mot Blåfjellenden i 2022, var en «blandet» fornøyelse. Innover i tåke og sommertemperatur, tilbake i strålende sol, og fortsatt varmt. Det er ikke hvert år jeg får oppleve heia slik – i midten av november.
  3. Jeg brukte Walk King før jeg gikk over til Impact. Størrelsen er lik. Jeg opplever ingen forskjell på hvordan skoene sitter på foten. Det er en forskjell på sålen... Impact "sitter" på vått fjell.
  4. Vassing i vann til midt på leggen - nesten vanntett kombinasjon....
  5. Denne turen må jeg virkelig få med meg - om det ikke er for bratt. Det ser i hvert fall ut til å være enkelt å finne fram. Jeg antar turen blir kortere om jeg velger å følge reaktirveien i stede for å gå rundt Bukkanuten?
  6. Søndagstur med sol og sorpe. Den siste tiden har det blitt en del turer på omtrent tre timer. Langt flere enn det jeg vanligvis går. Selv om jeg nok kjenner disse turene i beina, så er jeg likevel klar for ny tur, og gjerne en like lang tur, neste dag. Som vanlig er jeg i bedre form om høsten enn på våren. Jeg kunne tenke med nok en litt lengre tur denne dagen, men var noe usikker på om jeg ville være klar til det. Uten å utfordre meg selv blir det i hvert fall ikke enklere med disse «langturene». Nå går det likevel saktere i bakken etter hvert, men det henger mer sammen med hvor mange vår og høst jeg har vært på tur. Det blir ikke lettere med årene, men det er stadig like kjekt. Etter dager med regn, med noe opphold inne i mellom, var værmeldingen for søndagen bra. YR mente det ville bli godt turvær. Det var bare å hive sekken i bilen og komme seg ut. Spørsmålet ble som vanlig om andre ville være med og hvor turen burde gå. Det var ingen andre som meldte seg på, jeg ville bli alene. Siden det var lenge siden jeg hadde vært på en rundtur fra Gramstad, passet det med en slik tur denne gangen. Jeg hadde selvsagt glemt hvor mye sorpe og søle det kunne være i stien oppover mot Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og Kvitemyr. Det var mer enn hva jeg vanligvis treffer på, men med vinteren foran oss, så er det bare å bli vant med slike forhold – igjen. Nå er det slik at jeg tar turen oppover stien mot Bjørndalsfjellet for å gå Bjørndalsmyra innover og videre opp til Mattisrudlå. Det er like mange høydemeter, men likevel en «snillere» tur. Jeg regnet med at det ville være vått i myra, og hadde helt rett. Det ble nærmest vassing et stykke innover. Likevel var det helt greit å komme oppover mot toppen. Stien er omtrent usynlig, det går mer på kjennskap enn at jeg ser stien enkelte plasser. Det var selvsagt andre på tur denne dagen. De andre som jeg traff ved Mattisrudlå hadde kommet opp Rindå fra Paradis-skaret. Det gikk greit å komme videre og opp til toppen av Bjørndalsfjellet, og så nedover mot veien. Bratte bakker og sorpe, får meg til å gå forsiktig. Det tok litt tid å komme ned til veien, og ikke minst videre oppover mot Fjogstadnuten. Det er ikke ofte jeg har gått denne veien med mer vann og sorpe. Heldigvis er stien fra Kvitemyr og opp til toppen av Dalsnuten godt opparbeidet. Det er steintrapper og steinsatt bakke, og bar granitt øverst. Selvsagt var det mye folk på toppen. Det satt folk rundt hele varden. For egen del ble det en kjapp runde og så nedover mot Revholstjørn. Det var helt greit å gå veien tilbake til bilene. Det var i hvert fall ikke myr sorpe og vann den veien. Tre timer og vel en mil, var dagens tur. En flott tur, men med mye sorpe. Jeg er glad for vanntette fjellsko.
  7. Det er alltid mindre nedbør nede på stranden. 20 kilometer er hva jeg kaller en langtur. Selv om turen går på flate stranden på godt underlag. Når stranden er hard, er det omtrent som å gå på en god plan sti. Det var jo ikke meningen det skulle bli en så pass lang tur. Planen var at broderen og jeg bare skulle ta en kjapp tur rundt Gruda. Det ville bli en tur på under to timer selv om vi tok med den ekstra sløyfen jeg har gått i det siste. Broderen var klar for tur mente han. Så kom det kontrabeskjed. Foten, eller mer riktig akillessene, var ikke klar for tur på vei og asfalt. Det ville bare bli meg på tur likevel. Hva i alle dager skulle jeg da finne på. Det var alt langt på dag, og det var meldt mye regn senere på dagen. Jeg burde være ferdig med turen før klokka to om jeg skulle unngå å bli våt. Nå ligger Jærstrenden bare 5-6 minutter hjemmefra. Det ville være mulig å få en tur på to timer eller så, uten at det ble ville bli mye regn. Nå har jeg jo gått i regn noen ganger før, det er i grunnen greit. Den vanlige hverdagsturen går ofte fra Sele til Hellestø og tilbake. Der har jeg gått noen ganger. Hva med å ta en tur som er omtrent like lang, sørover fra Bore. Fra parkeringsplassen ved Borestranden er det 4-5 kilometer til Reve havn. Det er også en vanlig vintertur, men kunne muligens passe denne dagen. Det tok bare 20 minutter fra jeg bestemte med til jeg sto på parkeringsplassen og heiv på meg sekken. For å få litt vekt på sekken, hadde jeg med en cola og en pakke Gjendekjeks. De var med i sekken, uten at jeg egentlig hadde tenkt å stoppe underveis. Colaen kunne jeg jo drikke når jeg jeg var ferdig med turen. Kjeksen har ligget i sekken en stund. Vinden som kom fra sør, var hovedårsaken til at jeg valgte å starte på Bore. Jeg synes det er «bedre» å ha medvind hjemover. Vinden var ikke sterk bare 8-9 m/sek – frisk bris. Det gikk greit det første stykket sørover. Jeg kunne jo se at det var tunge regnskyer lengre inne i landet og både mot øst og ute i sjøen lengre mot vest. Rett over meg og framfor meg, var det mye lysere skyer. Det ville ta litt tid før det ville komme regn. Mellom Bore og Reve er det et stykke der det ikke er sandstrand. Det er likevel kjekt å gå her. Naturen er litt spesiell, med brinken oppe og sjøen i vest. Stien er grei og det er lett å gå, selv om det er små stykker med stein og litt vått enkelte plasser. Det kom litt sol. Jeg syntes det var lett å gå, og ville det ikke være mulig å komme et stykke forbi Reve havn? Det er jo fortsatt flatt og god sti. Reve havn ble passert i god fart, forbi Skipasteien, Otersteinen, Brennevinskulå og Skarsteinen. Jeg lurte igjen på om jeg skulle snu i nordre enden av Revesanden, men valgte – igjen – å fortsette. Mot Revtangen. Fra Revtangen og bort til odden mot Orrestranden er jo ikke lange stykket, og siden jeg hadde kommet så langt kunne jeg like så godt legge turen innom Friluftshuset på Orre. Ved Friluftshuset sjekket jeg telefonen, som mente jeg hadde gått en mil. Det var på tide med litt drikke, og jeg hadde jo Gjendekjeks. Pausen, colaen og kjeksen gjorde godt. En titt på himmelen, viste at de mørke skyene hadde kommet nok så nær. Det var jo et stykke tilbake til bilene. Det kunne se ut som om jeg ville få regn på meg. Og slik gikk tilbaketuren. De mørke skyene, fulgte meg nordover, og kom nærmere, men klarte liksom ikke helt å ta meg igjen. Det ble en helt grei tur tilbake mot bilen. Vinden kom bakfra, regnet holdt seg vekk, bakken var forholdsvis tørr og det var lett å gå. Det var kjekt å være på tur. Den siste flate stykket mot bilen kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på beine i nok så mange kilometer. Da jeg sto ved bilen hadde jeg vært på beine i omtrent 3 1/2 time. Klokka var tre og regnet som var meldt, nådde meg akkurat gjen. Det hadde kommet mye regn bare en kilometer eller to inne i landet, mens jeg hadde opphold. Stranden var rette stedet for tur denne dagen.
  8. En flott tur til å være så sent i sesongen. Det var så avgjort mulig at det ville bli siste turen innover mot Blåfjellenden da jeg startet på årets tur. Litt trist å tenke på, men jeg hadde jo i hvert fall en tur å se fram til. En sjekk i loggen, viser at siste turen innover for sesongen – og året, normalt går i månedsskiftet oktober/november. Noen ganger i siste uka av oktober, men mer vanlig første uka av november. Det er selvsagt været som bestemmer. Etter som årene – mange år – siger på har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø. Det er ikke like morsomt lenger å suse innover i heia – helt alene – når bakken er dekket med is eller snø. Tanken på alt som kan skje ligger i bakhodet. Det er ikke til å komme fra at balansen ikke er den samme som da jeg «bare var 70». Det har vært noen ustødige hendelser i det siste. Stokken er god å ha. Så lang denne høsten har det knapt vært frost, selv på Blåfjellenden, som ligger på 600 moh, var temperaturen så vidt under null for første gang denne vinteren, forrige gang jeg var innover. Denne uka var det meningen å bli i to dager. Bestyrerinnen hadde andre planer, og ville være på tur fra fredag til søndag. Da fikk jeg og anledning til å ta to overnattinger på hytta. Yr meldte om varme. Opp mot 15 grader i lavlandet, og null frost i høyden. Det ville være vått, med noe nedbør og helst tåke. Greie forhold så pass sent i sesongen. Turen fra Hunnedalen – Høgaleitet, til Blåfjellenden – også Høgaleitet, er en tur jeg har gått mange ganger. Det er lite nytt å se, men naturen endrer seg hele tiden, og det er alltid noe å legge merke til. Så sent på høsten er det lite farger og enda mindre dyr og fugler. Dette året har det vært med spor av rev enn «vanlig», men også mer ryper enn det jeg er vandt med å se. De siste årene har det nesten ikke vært ryper i det hele tatt. Det var derfor spesielt kjekt å komme ned til Blåfjellenden å høre liryper kakle oppe i lia. Det ble til at jeg stoppet opp på trammen bare for å få med meg lyden. Turen over heia startet greit. Det var lite vind og opphold, men jeg kunne se tåke rundt toppene. Da jeg kom opp i høyden ble det disig og det fløy yr i lufta. Siden jeg fikk nedbøren bakfra, var det ikke noe problem, annet enn at jeg tok på jakken. Nedover bakken mot hytta kom det lett regn, og ikke lenge etter at jeg hadde installert meg på hytta, kom regnet. Skikkelig slagregn, men da satt jeg foran ovnen med te og skoleboller. Jeg var usikker på om det ville bli en tur der jeg ble en eller to netter. Lørdagsmorgen ble det jobbing med renhold og rydding, og det var noen sengerammer som burde vært satt sammen, og som hadde ligget siden påske. Det ble endelig tid til å gjøre denne jobben. Jeg fikk selskap på lørdagskvelden. Det kom fire stykker fra Lortabu. En 6 timers tur i høg heia sent i oktober. De var egentlig heldige med været. Søndagsmorgen tok jeg ut i 11 tiden. Siden klokka ble stilt tilbake denne natta, så var det ikke så veldig tidlig... Det ble en tur tilbake til Hunnedalen med jakka på. Det var tåke og dis øverst, og da jeg kjørte nedover Øvstabødalen, regnet det. Jeg fikk en skikkelig flott helg på Blåfjellenden. Skulle vinteren fortsatt holde seg vekk, er det mulig jeg får med en bonustur i november. Det hadde vært ekstra hyggelig.
  9. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. (Mange som kommer fra andre steder i Norge, er ofte overrasket over hvor "tungt" terrenget er...) Mye av turen går gjennom høyfjellsterreng. (Området ligger på det som kalles "Det subkambriske peneplan", men flatt er det ikke.) Det er opp bakker og ned bakker, ofte ganske bratte og tunge bakker, men stien i seg selv er enkel å følge. Det finnes også åpne flater, der stien går på flatt fjell. (Lusaheiå) Oppe på granitten er det oftest bare et tynt dekke med jord, så det er mye fjell, men også enkelte rasområder og myrhull. "Stenete partier" (om du mener mye stein i stien) finnes, men er ikke vanlig. Terrenget er alt for varierende til å si noe "generelt".
  10. Det er tre ting som er viktig når du skal velge fjellsko, at de passer på foten, at de passer på foten og nummer tre... at de passer på foten.
  11. I forrige uke kom jeg meg ikke til Blåfjellenden. Det har egentlig blitt litt for mange uker uten at jeg har kommet meg innover til hytta denne sesongen. Noen ganger på grunn av tur til «syden» eller andre fjellturer, men denne gangen var det "sosiale forpliktelser". En riktig dårlig grunn for å holde meg vekk fra Blåfjellenden. Denne uka ble alt så meget bedre. Så sent på året som i slutten av oktober, avgjør været når jeg tar innover i heia. Yr mente onsdag til torsdag ville være greit. Lite nedbør og lite vind, men kaldt. Etter som onsdagen nærmet seg, ble varselet «bedre» med sol inne i mellom. Sekken ble pakket og jeg gjorde meg klar for tur. Det er virkelig kjekt å kunne gå innover heia så pass sent. Naturen er ganske annerledes enn tidligere på året – og på vinteren for den saks skyld. Det er fortsatt farger, men grønnfargen fra tidligere på året mangler. Det er dype rødfarger og brunt som dominerer med litt gule strå. Flott farger det også, men lengre nede er bjørka gylden gul og skikkelig flott. Oppe i heia har bladene på trærne forsvunnet og de står stort sett nakne igjen. Mot normalt er rognbærtreet utenfor stuevinduet på hovedhytta uten røde bær. Det treet pleier å ha store mengder bær, dette året er det ingen. Jeg lurer på om det betyr lite eller mye snø senere på vinteren? Da jeg startet fra parkeringsplassen i Hunnedalen, var det overskyet. Det tok ikke lang tid før sola tittet frem, og rett etter forsvant skyene og det ble blå himmel. Et virkelig flott turvær, nettopp slik vær som gjør turen til en opplevelse. Det tok ikke lang tid før de første spor av vinter dukket opp. Bak en stein, var en pytt isdekket. Det var bare et tynt islag, men likevel vinteren første. Nå var det ikke store problemet om det var litt is enkelte plasser. Stor sett var det tørt og isfritt, jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å gå innover. Noe jeg ikke var helt sikker på da jeg pakket for turen. For meg som har tråkket denne stien i noen år, så legger jeg selvsagt merke til de «vanlige» forberedelsene for vinteren. Porten til Olav står åpen og det er ikke nødvendig å bruke gjerdeklyveren. (Det la jeg selvsagt ikke merke til på vei inn, og klatret over gjerdeklyveren – helt unødvendig.) Lengre oppe i lia, ligger sauegjerdet nede. Noe som blir gjort for at snøen ikke skal ta hele gjerdet. Jeg kom ned til Blåfjellenden i et virkelig flott vær. Sola sto lavt og lyste opp heia i gyldne farger. Virkelig flott. Det var langt fra sommertemperatur, så sola, og ikke minst solnedgangen ble beundret gjennom vinduet. Det ble en kveld med lesing og litt kikking ut vinduet for å se om det skulle komme andre. Jeg ble alene. Morgenen ble også flott, men i løpet av natten blåste det opp og vinden tok bra ved hytta. Temperaturen den natten var like rundt null, med vind, så ble det en sur start oppover bakken. Det tok ikke lang tid (bakken er bratt) før jeg var varm og svett. Det var mer is og frost enn dagen før, og jeg kunne ikke gå på ganglemmene ved hytta. De var islagt. Over heia fikk jeg en grei tur. Været var ikke så bra som dagen før, med mer skyer, men så lenge regnet eller snø holdt seg vekk, så er det ikke grunn til lå klage – i slutten av oktober. Sola skinte på fjellene bak meg mot Lysefjorden, men over meg lå det skyer. De hang på toppene, og gjorde det ganske mørkt. I Hunnedalen var det tid for en liten oppsummering. Får jeg flere turer innover i år, eller var dette siste turen. Og om jeg går innover, får jeg godt eller dårlig vær. Vi får se...
  12. Takk selv. Jeg har en stund tenkt at mine små innlegg blir litt for mange i forhold til hvor mange andre innlegg som blir skrevet. Vi skal to uker til Puerto rico om en stund, og der blir det en del "flate" mil - godt med litt trening. (Bakkene nå til dags blir tatt i et rolig tempo....) Det hadde vært kjekt å se en rapport fra Jotunheimen.
  13. Skikkelig hyggelig å høre fra deg. Det hender ganske ofte at jeg er alene på hytta. og det synes jeg er grei, selv om det er kjekt å snakke med folk som kommer. Som deg for eksempel.
  14. Med Nordsjøen til høyre hele turen. Det var snakk om godvær på torsdag. Skikkelig godvær med sol og lite vind. Yr var bare positiv, og på morgenen kunne jeg se at denne gangen holdt de hva de hadde lovet. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag. Problemet var at jeg hadde bestilt EU-kontroll, service og dekkskifte på bilene nettopp denne dagen. Bilene måtte leveres på morgenen og antakelig ble den ikke klar før ut på ettermiddagen. Jeg manglet transportmuligheter om jeg ville ta en av de vanlige turene. En tur oppe i heia var det ikke snakk om. Nå bor vi bare noen minutter fra flere av de lengste strendene på Jæren. En strandtur ville muligens kunne la seg gjøre. Slike strandturer er noe jeg går på vinteren, med is og snø andre plasser. Denne dagen var det flott sol og 10 grader på morgenen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for å komme inn til Sandnes og Gramstad, eller til Sælandsskogen. Det måtte bli stranden. Det er ikke vanskelig å gå langt nede i sjøkanten. Det er stor sett sti (eller traktorvei) fra Sola til Sirevåg. Her var det bare å velge. Bestyrerinnen hadde planer for dagen, men på morgenen kunne hun kjøre meg til startstedet. Et par ganger i fjor ble det tur fra Hellestø til Orre. Den turen er omtrent 15 kilometer og tar meg omtrent 3 – 3 1/2 time. En passe langtur på en god dag. Farten (nesten 5 kilometer i timen) sier noe om hvor flatt det er, og at det ikke er mange hindringer. Det er flate stranden for det meste, bare avbrutt av noen partier der stien går innenfor rullesteinstrand, hvor det også er flatt å gå. I tillegg er det nesten god sti her også. Det eneste problem var hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Orre. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Bestyrerinnen, men tok med telefonnummeret til taxi for sikkerhets skyld. Da planene var lagt fikk jeg det travelt. Bestyrerinnen hadde avtale, og skulle hun kjøre meg til Hellestø, så måtte ting skje i en fart. Vi kom oss avgårde og jeg sto på parkeringsplassen ved Hellestø litt omtumlet. Ting hadde skjedd fort. Foran meg hadde jeg Hellestøstranden eller som det står på kartet Skarastranden. Surfeskolen var på plass og det var noen andre som også gikk tur. Ingen med sekk og på «langtur». De ser antakelig litt underlig ut med en gammel gubbe i god fart bortetter sandflaten med sekk på ryggen. Det er et stykke etter Hellestøstranden hvor stien går innenfor stranden, og normalt i sand-dynene. Nå har naturen lagt tilbake en masse sand og det er - igjen - sandstrand fra kommunegrensen og nesten til Sele havn. Etter en liten «omvei» til brua over Figgen, sto jeg på Boresanden og så sørover. Med sola i ansiktet og en liten trekk bakfra. Stor nærmere perfekt turvær er det vanskelig å tenke seg. Det var bare å ta fatt på Boresanden. Langt borte, godt synlig – nesten 3 kilometer lengre sør, ligger Fuglingane, noen svaberg ute i sjøen, og der er jeg omtrent halvveis. Stykket fra Fuglingane til Reve havn, er ikke sandstrand, men det er likevel virkelig flott å gå der. Denne gang var det en hang-glider i lufta over meg. Et lite stykke etter havna, er det sammenhengende sandstrand i nesten fem kilometer. Bare så vidt avbrutt av Jærens rev og Revtangen. Denne gangen bestemte jeg meg for å gå Orresanden helt til elva. I det flotte været ble det en for kort tur å ta rett mot Friluftshuset. Det medførte 3 kilometer ekstra i forhold til den «vanlige» turen. Tilsammen 18 kilometer på flate stranden. Enkelte steder ble det nærmest sommerstemning. Sola varmet, og jeg kunne kjenne det i ansiktet. Skikkelig bra å få litt skikkelig varme i oktober. Det Ble en flott tur i et vakkert vær. Selv om turen er en «vinter»tur, var jeg godt fornøyd med dagen, da Bestyrerinnen hentet meg på Orre. Selv transportproblemene forsvant denne dagen.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy