Gå til innhold

REJOHN

+Blogger og sponsor
  • Innholdsteller

    2 658
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    36

REJOHN vant dagen sist Juli 5 2017

REJOHN hadde mest likt innhold!

1 følger

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Profile Information

  • Gender
    Male

Nylige profilbesøk

5 194 profilvisninger
  1. For Rogalendinger er turen fra Haukeliseter til Ådneram/Lysebotn den "tradisjonelle påsketuren". I gamle dager var det "stinn brakke" på hyttene nedover- den ene dagen "alle" kom dit. STF provianterer fortsatt hytten for påsketrafikken, så jeg tror ikke du trenger å tenke på at det ikke skal være mat på hyttene. Begrenset i denne sammenheng vil nok si at det ikke er det helt store utvalget. Men havregryn og salt vil det alltid være (+ hermetikk, pålegg, knekkebrød og annet.) Både strekket fra Bleskestadmoen til Krossvatn og Storsteinen til Taumevatn er drøye dagsetapper, men ikke uoverkommelig. (Det har gått folk fra Haukeliseter til Åderam på 28 timer - en gang.) Dette er ikke Hardangervidda, og det er mye opp og ned enkelte dagsetapper. (Gjelder mellom hyttene til STF hvor jeg er kjent.)
  2. Bestyrerinnen i front - i full fart. Regn? Ingen hadde nevnt et ord om regn. Værmeldingen var klar på det. Ingen nedbør. Og hva var det som møtte oss på Reve denne søndagen. Det var bare hive på jakken, dra opp hetta og tråkke ut i - regnet. Som vanlig skulle jeg ut på søndagstur. Etter å ha tråkket i is og sørpe langs sjøen ved Hå, var jeg langt fra sikker på hvor turen skulle gå. Nå var mye av snøen og isen tint vekk på tilbaketuren, men likevel. Jeg hadde egentlig ikke fått noen beskjed fra Bestyrerinnen. Ville hun bli med på tur denne søndagen, eller skulle hun sitte hjemme og se på sport? Broderen ringte i hvert fall til vanlig tid, og vi avtalte at han skulle komme opp. I løpet av samtalen bestemte bestyrerinnen oss. Det ville bli en tur langs havet også på søndagen. Denne gangen i omtrent nærområdet. Vi satset på en tur fra Reve havn. Nå har vi jo etter hvert funnet ut at det er mulig å gå både sørover og nordover fra Reve havn. Denne gangen var det været som avgjorde retningen. Vi valgte å ha regnet bakfra og gikk sørover mot Orre. Broderen har etterhvert mistet litt av toppformen, han mente vi burde ta det med ro. Det første s tykket gikk i greit tempo. Bortsett ffra at jeg gikk først, og når jeg er kald ved s tart, så hender det at jeg tar ut litt. Det første stykket av Revestranden var rullestein. For å unngå vonde ankler valgte vi å ta mot sand-dynene. Og denne gangen inne mot "land". Bestyrerinnen først. Om noen innbiller seg at det er flatt langs havet, så skulle de bli med bestyrerinnen. Sand-dynene er mange og bratte, og hun satte en fart som fikk blodpumpa i gang. Det bar opp og ned. Ikke mange metrene hver gang, men mange nok bakker til at det ble tunge bein etter hvert. Og slik gikk nå turen - et stykke... Vi tok ut på sttranden og gikk mot Orre og Friluftshuset. De serverer kaffe - av og til. Bestyrerinnen kunne kjenne kaffelukta.... Det skjer mye på sandstrendene. Havet skyller ut sanden og avdekker rullestein. Noen uker etter er sanden tilbake. Av og til går sjøen så høyt at marehalmen blir vasket ut, og kommer tilbake noen år senere. Bredden på stranden varierer etter som sanden vaskes ut eller blir lagt opp. Det var stengt på Friluftshuset. Ingen kaffeduft, og ingen pause. Bestyrerinnen fikk klare seg med saft fra sekken. Vi forsøkte å ta en kjapp vei tilbake. Det var ikke lett å komme fram. Alt regnet og snøsmeltingen hadde laget flere atlanterhav inne på land, og vi måtte snu og ta en "tørrere" vei mot Reve. Broderen har i det siste slitt med achillesproblemer. På tilbakeveien ble det ille, og vi måtte ta det med ro. Regnet vi hadde til å begynne med forsvant og sola tittet i mellom skyene av og til. Det ble lyst. Og vårlig... Litt innenfor sjøkanten i dynene, blir det fort varmt i sola. Her finner jeg ofte blomste selv midt på vinteren. Nå var det bare grønnfargen som ga håp om varmere tider. Grønne bakker og sol er jo kjekt.... Det ble ikke en langtur denne søndagen. Likevel over en mil og litt over to timer. For bestyrerinnen og broderen var dette nok. De ga begge uttrykk for at det hadde vært en fin tur, men den trengte ikke å være lengre. Les hele artikkelen
  3. Hvor elendig/god kvalitet er Kinavarer?

    Når disse tingene er så farlige burde det ikke være historier opp avis-sider og ned sider i "Se & Hør"? Jeg finner adskillig flere advarsler enn historier om dødsfall... Kan det ligge en overdrivelse her?
  4. En snuoperasjon. Forskjellen er stor. I forige uke var det kortbukse og varme, denne lørdagen bød værgudene på noen få grader og snø på bakken. I tillegg hadde sola gjemt seg bak noen skikkelig mørke skyer. Valget var ikke helt enkelt. skulle jeg ta til Brekkå eller skulle jeg gå tur langs sjøkanten. Varmegrader og ski, fristet ikke. Jeg valgte strandkanten. Hjemme var det snø på bakken, ute ved havet burde det være mye mindre snø? Det var ikke helt rett. Parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård var bare delvis brøytet. Med høye brøytekanter. Det var like mye snø i stien som hjemme. I tillegg var det snerk på noen pytter. Det hadde vært frost om natten. Snøen var jo ikke dyp, men det var sorpe og myra under snøen. Det første stykket var det "vassing" i snø og sorpe. Tungt.... Det er i slike situasjoner jeg eer glad for Gore-Tex. Jeg var i hvert fall tørr på beina, selv om jeg vasset i fuktighet. Under fyret forsvant snøen, men bakken var bløt. Jeg kan ikke huske å ha vært borte i like mye fuktighet på bakken. Det surklet og randt over alt. Og jeg gikk i vann stort sset hele tiden. Det var selvsagt snøen som tinte på frosset jord som gjorde at vannet lå på overflaten. Det kom 4 jenter i mot. De hadde delt lag i forsøk på å komme over myra sånn noenlunde tørskodd. Jeg gikk rundt... Heldigvis går stien på vei et stykke. Der skulle det være mulig å puste litt ut. Det kom ikke på tale. Vinden traff meg midt i fleisen. Ikke så veldig kraftig, men nok til at det ble tungt opp den lille bakken fra Obrestad havn. Midt i bakken holdt jeg på å gå en bilskjerm i baken. Jeg hørte ikke bilen før den var på siden av meg. Det bråkte skikkelig rundt ørene. Videre oppover mot Komedelen, var det ikke et spor. Dette var ikke dagen der det var menge på tur. Jeg gikk forsiktig over myra. Det var fortsatt frost i bakken, men noen plasser var det bunnløst... Mot Grødaland, samarbeidet kneet dårlig. Det er tungt å gå i snø og sorpe. Videre mot Bodle ble det ikke bedre, og jeg husket hvor "galt" det ble etter en langtur i "syden" Skulle jeg ta en "snuoperasjon" før kirkegården? Veien mellom destruksjonsanlegget og Bodle var snødekket, med mye snø i sporet. Med snerk. Det gikk jo greit mot Bodle, men når først tanken om vondt kne hadde sneket seg inn, ble det vanskelig å overse at det faktisk gjorde vondt. Vinden gjorde det ikke enklere å holde farten oppe. Det ble til at jeg snudde, selv om det er et nederlag. Og selvsagt var mye av snøen smeltet på tilbakeveien. I tillegg kom vinden bakfra. Og det hadde blitt tørrere i stien noen plasser. De siste kilometerene pleier normalt å være tunge. Denne gangen var jeg ikke i nærheten av å være tom. Hadde jeg bare "holdt ut" så kunne jeg helt sikkert ha gått til Varhaug gamle kirkegård før jeg snudde. Bort sett fra en "liten" detalj. Det blåste opp utover dagen. Det hadde bare blitt tyngre og tyngre videre sørover. Da var det bedre å komme til bilen i god form. Og det hadde jo blitt omtrent tre timer på tur. Det eneste jeg manglet på denne turen, var nedbør, De mørke skyene fra morgenen hang på himmelen hele turen , med noe solglimt inne i mellom. Så lenge nedbøren holder seg vekk, så blir det en fin tur. Med sorpe og vind.Les hele artikkelen
  5. Lysebotn

    Det kan variere med opp til en måned. Normalt vil vel jeg si at snøen er vekk rundt 1. juli så langt inne. Nede hos (6-800moh) meg forsvinner snøen normalt i begynnelsen av juni. Det vil fortsatt være mye fenner så pass tidlig, nesten uansett.,.. (Og til nå i år har det kommet store mengder snø, men det sier ikke så mye om når snøen forsvinner, selv om store mengder ofte forsvinner senere.) Sidebar
  6. etter egne opplevelser er det to ting som teller ved vanskelige og farlige situasjoner: flaks og erfaring. Og med erfaring mener jeg erfaring med den type "vanskelig situasjon" som du er oppe i. Flaks: Å se snøscooteren helt uanmeldt komme, langt inne på fjellet med ansvar for en skadd person. Erfaring - to -tre timer i regn, vind og to grader - husk ta på mer tøy.... Jeg hevder å være en rimelig "rasjonell" person, hva gjorde da ryggsekken på ryggen da jeg skulle opp 5-600 meter med brukket fot? Og i situasjonen med regn, vind og 2 grader, vet jeg med meg selv at jeg ikke var "rasjonell".
  7. Siste turen - Sigbjørn, Edvin og meg. Det var klar for siste turen - denne gangen. 14 dager i "Syden". Med tur nesten hver dag. Bare en halvtime på solsenga - tilsammen. Været får ta skylda for manglende brunfarge, men siden brunfarge ikke var høyt på prioriteringslista, hadde det til nå vært et helt greit opphold. På tross av regn og vind. Værmeldingen var mye bedre for fredagen. Det var ikke meldt regn, selv om det lå noen truende skyer ute i havet fra morgenen av. Vi hadde lenge planlagt en ny tur til Veneguera. Denne gangen skulle vi ikke bare gå fram og tilbake, men også ta en 5 kilometers rundtur før lunch. Som vi skulle ta i landsbyen. Ikke alle i gjengen hadde like bra føtter og bein etter 14 dager. Noen slet med gnagsår, og for egen del hadde langturen tatt på et dårlig kne. Selv med bra vær og fine forhold, var det noen som meldte avbud - hele den kvinnelig del av selskapet. Det ble bare Sigbjørn, Edvin og meg som sto tidlig opp for å ta bussen til Porto de Mogan. Derfra går det buss til Mogan hver time - ti over halv. Med god trening idet å nå denne bussen, nådde vi den med god margin. Første gang jeg så bakken opp mot skaret over Veneguera, syntes jeg den så både bratt og luftig ut. Den er blitt mye bedre etter et par år... Det hjelper å vite hvor bratt og lang bakker er. Vi kom opp i et helt greit tempo, uten å ta i for mye. Nedover mot Veneguera, som vi kunne se foran oss, gikk det mer enn greit. Nedoverbakker er ikke problemet. Vi hadde tatt bussen 09:40, og var fremme en stund over 11. Alt for tidlig til lunch. Og planen var jo å ta en rundtur på 5 kilometer. Av en eller annen grunn, fikk jeg det for meg at den rundturen ville være både luftig og bratt. Og jeg hadde fått nok av luftige og bratte turer. Selvsagt var turen ikke så luftig og bratt at jeg ikke kunne ha gått. Sigbjørn og Edvin tok turen, og den var så godt som "grei". Vi var enige om å møtes klokka halv ett. Det ville gi karene litt over en og en halv time på 5 kilometer. Det viste seg at turen er litt over 5 kilometer. Jeg kunne vente nede i Veneguera, eller følge med et stykke og så snu. Å sitte og vente er mindre kjekt enn å gå. jeg tok følge oppover mot Tasarte. Første del av rundturen følger den gamle stien mellom de to landsbyene og var egentlig vei. Av alle ting gikk veien over en bekk - med vann. Vi måtte trå på gangsteiner over bekken. En ny opplevelse for meg på Gran Canary. Litt oppe i dalen sa vi farvel til veien som gikk over til sti - en gammel "camino" og bare noen meter lengre opp sa jeg farvel til de to andre. De fortsatte på rundturen, og jeg videre oppover langs caminoen. Det var mye mer "grønt" her enn ellers. Til og med grass i stien enkelte plasset. I tillegg dukket det opp blomster, både gule og blå. Når det også landskapet rundt var verdt å se på, med bratte fjell og til og med en foss, ble det hele en skikkelig fin tur. Selv om jeg gikk fram og tilbake samme sti. I følge kartet snudde jeg bare noen få meter fra bilveien og nesten på toppen av stien. Jeg var antakelig kommet et par kilometer fra stidelet. Uten klokke var det vanskelig å vite nå jeg burde snu - for å nå tilbake til avtalt tidspunkt. Det går fortere nedover. Nesten nede gikk jeg forbi et par, og spurte (på norsk - selvfølgelig) om klokken. Noen minutter på halv ett, var svaret. Det ble noen kjappe trinn ned til møtestedet. Hvor Sigbjørn og Edvin akkurat hadde kommet. Det ble en kjekk og lang lunch på plazzaen i Veneguera. Noe av grunnen til at vi tar turen. Og noen syntes "gratisdrinken" etter måltidet var utmerket, selv etter tre glass.... Tilbaketuren gikk i rolig tempo, selv om det kom nesten 20 norske bak oss. Og vi nådde bussen i Mogan klokka 3 med god margin. En skikkelig fin avslutning på 14 dager med tur i "syden".Les hele artikkelen
  8. En kort tur for meg - lang for de andre. Det nærmet seg slutten på "ferien" i Puerto Rico. Bare to dager igjen. Nå hadde noen av turgjengen hatt noen dager med bare korte turer og de ville gjerne på en litt lengre tur. Planene for torsdagen ble lagt på onsdags kveld. Vi skulle - selvsagt - først til Norskeplassen og så videre til Eivinds plass. videre der i fra var ikke helt avgjort. Værmeldingen var ikke helt på topp. Det var fortsatt snakk om regn, som omtrent hver dag vi hadde værrt her nede. Om vi startet tidlig, kunne vi muligens unngå det meldte været. Og det er jo ikke noe i veien for å starte tidlig? Klokka halv ti sto vi klar for å ta ut på en av de siste turene denne gangen. Deet begynner å bli en vane å ta opp den bratte bakken omtrent fra hotelinngangen. Jeg kan fortsatt huske at jeg syntes den bakken var bratt og luftig. Og var glad for å komme opp på "flaten". Jeg er f ortsatt glad for å komme opp, men det er mer på grunn av pust og puls. Bakken er fortsatt bratt, men langt fra så "utsatt" som i de første årene. Det hjelper å ha gått opp noen ganger - og ned.... På en eller annen måte har vi kommet i noe bedre form enn da vi kom ned. Den slake bakken oppover går nå i "prate" tempo. før hadde noen av oss nok med å holde følge. Det hjelper å gå hver dag. Vi hadde startet tidlig. Norskeplassen lå øde og tom da vi kom. Bakken opp mot Sukkertoppen er lang, og over 100 høydemeter. Fra toppen kunne vi se bortover mot Eivinds plass, men vår plan var å gå opp veien mot stidelet til "Våres plass" og Eivinds plass. Nå er stien mellom veien og Eivinds plass bra merket, men det er lett å gå feil ut av veien. Stien går tilbake - litt sørover - og følger ikke bilsporene nordover. Vi hadde vært her før og havnet selvsagt på rett vei. Det er kjekkere å gå ute i terrenget enn på veien, eller for den saks skyld på stien opp mot Norskeplassen. Det er mer busker og planter. Stien går forbi rester av hus. Det må ha bodd folk her en eller annen gang.Eivinds plass er egentlig en fin "plass". Det er god utsikt og en fin benk å sitte på. Boka er gjemt bak i benken og ikke i varden. Vi har oppdaget en sti som går fra veien rett ved "Dusjen" og ned til Eivinds plass. Selv om denne turen er en av de siste denne gangen, så planlegger vi å ta den nye stien neste gang vi er nedover. Det skal bli spennende å se hvor denne stien tar oss, og hvor lang tid det vil ta. Etter en god pause bar det videre - mot Sukkeertoppen, men først nedover før bakken opp. Det er ikke lange strekket fra Eivinds plass til Sukkertoppen den veien. Nede ved Norgesplassen var mye mer folk enn da vi gikk oppover. Gjengen syntes det var alt for kort tur å "bare" gå til Eivinds plass. Det hadde jo "bare" tatt vel et par timer.... De besluttet å ta hjemturen om miljøstien og Arguineguin og opp Balitobakken. For egen del var det var det ikke snakk om noen langtur denne dagen. 25 kilometeer på beina tidligere i uka hadde ikke gjort kneet bra - snarere tvert om. Jeg fikk ta en "rolig" dag, og heller satse på o kunne bli med på fredagens tur. Norgesplassen er likevel ikke slutten på turen. Jeg måtte jo ned til hotellet også. Jeg valgte å gå "Dalen" nedover. Det ble en fin tur. Jeg Har ikke hatt for mange turer alene her nede,og det var helt greit å kunne gå for meg selv. Det kjedelige var jo selvsagt at de andre fikk en mye lengre tur enn meg den dagen. Det får jeg bare leve med.Les hele artikkelen
  9. En skikkelig langtur med mye stigning. Fra "hylla" over Mølla - foto Petter og Hilde Bloch JohnsenEdvin var klar. Været var greit. Turmål var greit, men spørsmålet var om jeg var klar. Klar for en langtur. Fra mølla ved Mogan til Puerto Rico. En tur Edvin regnet med ville ta omtrent 6 timer - uten pausene. Nå er lengden på turen i sammenheng med et kne som ikke oppfører seg som det bør, bare en ting. Noe annet er bakken opp fra mølla, og ikke minst "hylla" bortover mot brinken. Smal sti, er en ting. Smal sti og stup til høyre, noe helt annet. For oss med et snev av høydeskrekk. Jeg sa i utgangspunktet at jeg ville stå over. Så kom Alf og spurte om å få være med. I tillegg ville min yngste bror og Hilde slå følge. Det ble vanskelig å bakke ut... Øverst i pinjeskogen - foto Petter og Hilde Bloch JohnsenEn annen sak er jo at om jeg sier stopp nå, har jeg høyst sannsynlig gått denne turen for siste gang - forrige gang vi var her nede. Det ble en urolig natt - tanken på om kneet ville holde, og hvordan det ville gå op bakken og over "hylla" gjorde sitt. Vi var tre stykke som startet fra hotellet - Alf, nytt hyggelig bekjentskap, Edvin, turleder og kjentmann, og - meg. Yngste bror, Petter og Hilde ville møte oss ved mølla. Vi tok buss rundt 9 fra Puerto Rico og nådde bussen til Mogan 09:40 med god margin. Bakken opp fra mølla, ovenfra - foto Petter og Hilde Bloch JohnsenPetter og Hilde ventet på oss, og hadde alt startet på bakken. 700 høydemeter omtrent rett opp. Uavhengig av høydeskrekk, så er det en imponerende bakke. Ovenfra virker det stupbratt, og nedenfra omtrent umulig å komme opp. Stien gå likevel rimelig greit oppover, og det er bare noen små felter med løs grus som må forseret - oppover. Hylla er noe helt annet. Smal sti (nå ja - omtrent en meter bred) langs fjellveggen med stup på andre siden. Helt greit for de fleste, men for egen del var jeg glad for omtrent å tråkke på skoa til Petter. Oppe, går det fortsatt oppover, men betydelig mindre bratt enn i bakken. Stien går opp til om trent 1000moh rett før "To rom og kjøkken". Landskapet er først litt øde med bare noen busker, men jo nærmere To rom og Kjøkken du kommer jo mer pinjer blir det. Ved "to rom og kjøkken" begynner pinjeskogen. Et lite stykke nedenfor "to rom og kjøkken" deler stien seg. Vi, det vil si Edvin, Alf og jeg ville nedover mot Cortadores, men Petter og Hilde ville til Tauro. På vei mot "To rom og kjøkken" - foto Petter og Hilde Bloch JohnsenI følge Petter er stien ned til Tauro helt grei. Den gå litt opp og ned 5-6 kilometer før den går over i traktorvei som følges helt ned til Tauro Grill. 20 kilometer totalt fra Mølla. Det var tid for en liten pause, og en liten oppsummering. Bakken opp hadde tatt omtrent en time - videre til "To rom og kjøkken" en ny time. Vi lå godt ann i forhold til oppsatt skjema. Og fra "To rom og kjøkken" går veien videre på godt opparbeidet sti gjennom pinjeskog. Utsikten ut over mot Tauro og de andre smådalene, er imponerende, og bare det er belønning god nok for å ta denne turen. Med bare tre i følge ble det lite stopp og få pauser. Noen små pauser, bare for å beundre utsikten, som er skikkelig fin, hadde vi likevel. I bakken - foto Petter og Hilde Bloch JohnsenOppe i høyden hadde vi lett regn. Det ga seg etter hvert, og sola tittet gjennom. Nedover, inne i skogen ble det derfor så pass varmt at jakken måtte av. Ute av skogen ved Cortadores kunne vi se den stor pinjen og veien. Vi skulle følge denne noen kilometer nedover mor Norskeplassen. Det hadde blåst opp. Vi fikk skikkelig medvind nedover, og kilometrene trillet unna. Ved "dusjen" sa vi farvel til veien og fulgte et tråkk et stykke. Det gikk imidlertid snart over i traktorvei, og ved "Karpedammen" var vi tilbake på veien, som vi fulgte til Norskeplassen. Som lå helt øde da vi kom. Ikke en kjeft. Vi satte oss ned og tok en skikkelig pause. Det kjentes godt å sitte ned etter 22 kilometer og nesten 5 timer på beina. I god fart. hylla - foto Hilde Bloch Johnsen De siste 3 kilometrene til Natural Park, var ikke udelt behagelige. Stive bein, vonde føtter og en bratt bakke ned er ingen god kombinasjon. Men ned kom vi alle tre. Til og med i godt humør... Det hadde vært en skikkelig fin tur. Bakken opp er jo en opplevelse, og naturen oppe i pinjeskogen bør folk få med seg - minst en gang. Når også det lange strekket fra Cortadores til Norskeplassen går unna i god fart (og i godt humør) ble det hele en skikkelig godtur. Totalt ble det 25 respektable kilometer på litt over fem en halv time med omtrent 1000 høydemeter. Godkjent på alle måter. Les hele artikkelen
  10. Rundtur til "Våres plass", Karpedammen og Eivinds plass. Da var det klart for en litt lengre tur med hele gjengen. Og i tillegg Kjell. Vi var med andre ord ni stykker som gjorde oss klare for tur denne mandagen. Selv etter en tur på søndagen sammen med Norskeklubben, var samtlige ivrige etter en ny tur mandags morgen. Selv om en del av oss alt hadde gått turen gjennom Champanjedalen til "Våres plass", var champanjen kjøpt inn og den måtte jo brukes. Vi startet opp den bratte bakken fra hotellet. Det er korteste vei til Norskeplassen. Selv om det er korteste vei, så er det 3 kilometer. Mye slakt oppover, og i sola blir det varmt. På denne turen var det sola som dominerte. Det hang noen skyer på himmelen, men for en gangs skyld kjentes det ut som "sommer". Det er hyggelig å gå i lag med venner - i godt humør - i godt vær, og med god drikke i sekken. Det ble en del historier og snakk om de forskjellige turene som det er mulig å ta ut fra Norskeplassen. Over i Champanjedalen, ble det snakk om trær og fugl. Det står noen store pinjer i dalen, og lenger opp er det noen tørre bare trær. Her har noen sett ørn, og det kan være fiskeørn med tilhold i Norge på sommeren. Det hadde jo vært kjekt om så var tilfelle, men for vår del så vi ikke fuglen i det hele tatt. Bakken ned til champanjedalen er bratt. Den går ut til høyre og følger ikke sykkelløypa. Nede i dalen går stien over et elveleie, og i noen busker ligger det et par flasker - champanjeflasker - selvsagt. I følge Edvin er stien "åpnet" av Narvaseter og vi undres på om hun hadde med flaskene. Vi sparte flasken (i entall) til "Våres plass". Det var folksomt på "Våres plass". Det satt folk rundt omkring, og det både kom og gikk folk mens vi var der. Det flotte været hadde lokket flere enn oss ut på tur. Litt i kontrast til forige gang, men det var i regn og vind.... Etter en god stopp - noen påstår champanje er godt - ble det til at vi tok mot Karpedammen. For å gjøre en skikkelig langtur ut av det. Vi kom til dammen nesten samtidig med et par andre. De holdt på å mate fiskene - med pizza. For å kunne se fiskene, var det egentlig en god ide. De svermet rundt pizzastykket som fløt på overflaten. Ved stidelet til "Våres plass" og Eyvindsplass, delte gjengen seg i to. Jentene ville ta den korte veien mot Norskeplassen og videre mot solsenga. Vi, det vil si, Sigbjørn, Edvin, Kjell og jeg tok mot Eivinds plass. Noe som ikke er en lang tur. Stort sett en kilometer bort og en kilometer tilbake opp bakken mot Sukkertoppen. Det ble Dalen hjem fra Norskeplassen. Et stykke nedover mot "Dalen" svinger stien tilbake og ned mot "hylla" i dalen. Her går det en sti rett fram, som ender ut i en vei, som igjen ender ut nede i Balito. Raskeste vei (tror jeg) ned til stranden fra Norskeplassen. Her delte vi oss, slik at jeg gikk Dalen alene tilbake. En fin tur i fint vær.Les hele artikkelen
  11. Fra Norskeplassen via miljøruta. Søndag har Norskeklubben tur fra Puerto Rico og Arguineguin til Norskeplassen og tilbake til en av stedene. Annen hver søndag Puerto Rico og Arguineguin. Denne søndagen ville turen fra Norskeplassen gå til Arguineguin via miljøruta. Gjengen pleier å være med på disse turene, For noen av oss, som har vært her nede noen år, så er en slik tur en anledning til å friske opp gamle bekjentskap. Søndag var det med andre ord ingen diskusjon hvor turen skulle gå. Fra Norskeplassen. Det ble en runde på hvem som ville være med ned til senteret i Puerto Rico for å gå opp til Norskeplassen. Av vår gjeng var det bare Edvin og Anne Margrete som tok turen nedover bakken fra Natural Park. Vi andre ventet og startet senere opp bakken mot Norskeplassen. Vi manglet derfor både turleder og assisterende turleder fra start. Nå har vi etter hvert gått bakken opp fra hotellet og mot Norskeplassen, så mange ganger, at vi vanskelig kan rote oss bort. Vi var ikke alene på tur mot Norskeplassen denne morgenen. Etter en uke med dårlig vær, var det endelig vanlig tur vær igjen. Det vil si sol - 14-15 grader oppe og en liten trekk. Så nær perfekt turvær som det er mulig å komme. Det var på tide at været ble bra. Jeg begynte slippe opp for ull. Denne dagen var det standard "utrustning": kortbukse og tynn kortarmet treningsbluse. De fleste veteranene her nede går stort sett uten noe på overkroppen. Det er heller ikke mange som har vært her nede før, som bruker ryggsekk. Det er "rompetasker" med plass til vannflaska som dominerer. Det er ikke vanskelig å se hvem som er "fersk i heia" og hvem som er på lantidsferie. Brunfargen er temmelig avslørende. For vår del mangler fargen litt - vi skylder på det dårlige været vi har hatt... DEt var skikkelg mye folk på Norskeplassen. Langt fra alle skulle med Norskeklubben til Arguineguin. Vi ble 40 stykker som tok mot miljøruta. Vi gikk miljøruta for bare noen dager siden. Det burde jo være mindre interessant å gå den igjen, men den gangen gikk vi i regn. Det ble jo en helt annen tur i sol og sommer. Med 40 stykker på tur, blir det en lang rekke. Ikke alle er i like god stand til å gå fort over hindringer og ned bratte kneiker. Det ble noen små stopp underveis. Ikke så rart, en dame vi snakket med var 84... Selv med så mange. holdt vi greit følge og i et greit tempo. Her har Norskeklubben virkelig samlet noen dyktige turledere. Jeg vet av egen erfaring hvor vanskelig det er å finne et tempo som passe "alle". Jeg tror de aller fleste var godt førnøyd med turen denne søndagen. Det manglet i hvert fall ikke på entusiasme i allsangen under møtet i Arguineguin. For vår del gjensto turen langs stranden fra Arguineguin til Balito og ikke minst bakken opp til hotellet. Ikke langt i seg selv, men etter 7-8 kilometer på tur, ble det jo noen kilometer ekstra - med innlagt stopp for forfriskninger... Det ble hele dagen på tur, og det er jo meningen. Les hele artikkelen
  12. Endelig en litt lengre tur - i finvær. Endelig langtur. Endelig finvær. Endelig fungerte foten en stund. Det var lenge siden vi hadde svettet skikkelig i oppoverbakken fra Natural Park. Omtrent et år, og det til tross for at vi alt har vært innover noen ganger i år. Sol i bakker, gir svette. Planleggingen manglet, men endelig var Edvin på plass som turleder, og det kunne i tillegg se ut som om han var klar for en litt lengre tur. Alt fredags kveld ble det klart at det ikke ville bli mange på lørdagstur. Selv om værmeldingen var fin. Den kvinnelige del av følget ville hvile beina. Bestyrerinnen skulle passe barnebarn og jeg var satt opp som avløser for bestyrerinnen. Edvin møtte opp på appellplassen klokka 10, og bare Sigbjørn kom etter. Planen var å gå til Norskeplassen og så sjekke form og føre. Sigbjørn hadde skumle planer om en langtur. Det hadde blitt mange korte turer til nå denne turen. I det de var klar til avgang, kom beskjeden fra HK at jeg ikke trengtes som avløser, og kunne stille til start. Det ble noen hektiske minutter, før alt var på plass og skoene knyttet. Vi ble tre på tur denne lørdagen, og vi ble enkelt enige om å ta den bratteste bakken opp fra Natural Park. Den starter til venstre for inngangen. Og bakken tar omtrent hele stigningen i en jafs. Pulsen kom kjapt opp. Innover motNorskeplassen gikk det greit unna. På plassen var det hektisk aktivitet. Politiet var observert på vei opp og alle spor av salgsvirksomhet måtte vekk. Vi satt og så på skuespillet. Det fungerte greit for alle tre. Denne dagen måtte det bli en litt lengre tur. Vi ble eninge om å ta opp til "Våres plass" gjennom Champanjedalen. Vi møtte en del syklister som brukte deler av stien. Fra toppen over Champanjedalen var sykkelsporene vekk. Det er en drøy og bratt bakke ned i til bunn og en ennå drøyere og brattere bakke opp på andre siden. Regnværet siste uke hadde gjort at bakken var hard som betong. Enkel å gå på, og null fare for utgliding i løsgrus. Det gikk fort ned og ikke fullt så fort opp bakken. På "Våres Plass" traff vi kjente. Her møttes ungdom på 70 og deromkring til prat om maraton og slike utskeielser. Vi fortsatte mot Karpedammen. Det var helt greit å komme opp i høyden og få noe trekk i ansiktet. Nede i dalen hadde det vært hett... I Karpedammen var det - fisk. Nede ved stidelet mot "Våres Plass" - Eivindsplass på veien mellom Norskeplassen og Contadores, ble det nødvendig med en sjefsbeslutning. For egen del mente jeg at kneet hadde fått nok denne dagen, mens Sigbjørn og Edvin var klar til å forlenge turen. De tok innover mot Eivinds plass, mens jeg tok sikte på Sukkertoppen og Norskeplassen. Foten var litt stiv og vond et stykke. Bakkene fra Sukkertoppen og ned til Norskeplassen ordnet den saken. Nede på Norskeplassen var jeg klar - for en kjapp tur i "Dalen". Endelig fikk jeg en tur - som i gamle dager - i full fart. Det var heldigvis ikke mange folk på vei gjennom "dalen" denne dagen. De få jeg passerte må ha lurt på hva i alle dager jeg sprang etter. Jeg har nå gått "Dalen" noen ganger, og husker fortsatt første gang. Da syntes jeg den var både bratt og at det var skumle plasser med stup på siden. Denne gangen gikk det i full fart uten merke noe til slike ting. Les hele artikkelen
  13. Den korte men kjekke turen. Det er en tur på Kanarieøyene jeg gleder meg spesielt til. Den går fra Mogan og over fjellet til Venguera. Dette er ikke en lang tur bare tre fire kilometer hver vei, men her er det opplevelsene som gjelder og ikke lengden. Denne gangen gikk turen på en torsdag og det var en god gjeng som hadde meldt seg på turen. Heldigvis var turleder Edvin på plass, og kunne lede oss ned bakken til buss-stasjonen i Puerto Rico. Tidlig.... For å komme til Mogan gjelder det å nå bussen i Porto de Mogan klokka 10:40. (Bussen går hver time - ti over halv.) Vi var en time for tidlig og kunne ha tatt bussen 09:40, men gruppa manglet et nytt medlem som skulle komme med en senere buss. Tilsammen ble vi ni stykker på tur denne dagen. Turleder og assisterende turleder var med. Sigbjørn og Anne Lise pluss venner fra nordfylket, Kjell, Bestyrerinnen og jeg utgjorde resten. Det ble folksomt på bussen oppover mot Mogan. Vi reiste fra regnet i Puerto de Mogan og opp mot mørke og truende skyer. Heldigvis var det opphold i det vi startet på stien oppover mot skaret mellom Mogan og Venguera. Det ble faktisk sol og varme oppover et stykke. Nå blåste det ganske kraftig på toppen, så her ble det ikke den vanlige stoppen. Vi skynte oss videre... Det som møtte oss over kanten var Venguera i sol med regnbue over. Og igjen vil jeg påstå at vi egentlig ikke har bruk for regnbuer på tur i syden. Som nevnt er turen frem og tilbake ikke lang bare 7-8 kilometer tilsammen. Det hjelper på med en stigning på 400 høydemeter i tillegg. Likevel er dette en kjekk tur. Stien følger en gammel "camino" - sti - vei, som ble brukt i gamle dager, før bilveiene kom. Mogan er en gammel by, og Venguera er en gammel liten landsby. Bare det å komme til et sted som ikke er preget av turisme, og få et glimt av "gamle dager" gjør turen verd å gå. Fra passet ser Venguera ut som en oase i fjellet med grønne planter, palmer og bananer og sitroner. Stien nedover slynger seg greit langs fjellet. Det er aldri bratt, og fortsatt er det mye igjen av den gamle "caminoen", Med en liten vegg på den åpne siden og nærmest brostein i stien. For min del er det kjekt å gå slik på gamle stier. Det er temmelig ulikt andre plasser jeg har gått. Og det gjør det interessant. Nesten nede ved Venguera, fikk vi regn på oss. Det ble opphold i det vi nådde Plazaen og stedet hvor vi hadde tenkt å spise lunch. En temmelig våt gjeng, og stedet hadde ikke plass innendørs. Vi måtte finne en annen plass til lunchen. 9 stykker som spiser pizza og prater kan antakelig høres lang vei. Vi gikk samme vei tilbake. Det blir likevel en annen tur. Det oppdaget de tre karene som gikk feil... Det blåste fortatt friskt, men regnet holdt seg borte og vi fikk tid til en liten Underberger under toppen. Nesten nede kunne vi se klokka tre bussen kjøre. Det ville derfor bli tid for en stopp i Mogan, før vår buss gikk klokka 4. Selvsagt fikk vi regn nesten nede, og nok en gang var det en våt gjeng som inntok spisestedet. Nok en skikkelig fin tur til Venguera, selv om det både regnet og blåste. Dette er en så pass kjekk tur at vi muligens tar den en gang til før vi reiser fra øya. Forhåpentligvis da i sol og med mer sommertemperatur. Les hele artikkelen
  14. Dårlig vær og kort tur. Det blir liksom ikke orden på noe som helst. Ikke på været. Det er fortsatt dårlig. Ikke på værmeldingen, som melder mer regn. Ikke på syke turdeltakere, som fortsatt ikke kan være med på tur. Ikke på turmål, og ikke på turdeltakere. Når det gjelder det siste, så er heldigvis ikke alle ting negative. Denne dagen ringte datter og ville være med på tur. Det er skikkelig kjekt. Det må innrømmes at ledelsen av turgjengen ikke har fått gjennomført alle planlagte turer etter programmet. (Et program som ikke finnes, men det er ingen unnskyldning?) Været får ta skylden for manglende gjennomføring. Turleder og assisterende turleder har i hvert fall gjort sitt for å legge opp skikkelige turer. Turleder Edvin er fortsatt "sykemeldt" og assisterende turleder måtte igjen overta. Sigbjørn kom med forslag om vidunderlige langturer, som inn til "Våres plass" via Champanjestien, videre til Karpedammen, muligens om Eyvinds plass, før retur til hotellet. Eller kanskje opp mot Ivars plass? Vi ble i hvertfall enige om å ta til Norskeplassen, og så fikk vi se... Det ble en god gjeng som tok opp bakken fra Natural Park. Sigbjørn, Anne Lise, Anne Margrete, bestyrerinnen, Datter og jeg. Ikke langt oppe i bakken var det for en gangs skyld stopp for regulering av antrekk. Det var sol og varme. Og det var adskillig flere folk på Norskeplassen enn dagen før. Datter hadde dessverre ikke tid til en dagstur, og ville måtte snu forholdsvis snart. Vi ble enige om å ta til Sukkertoppen - og se ann forholdene. Det var mørke skyer i nord, og det hadde blåst opp. På sukkertoppen ulte det rundt ørene og det kom noe lett nedbør. Mer regn og vind var liksom ikke det de fleste av oss ønsket seg. Det ble litt surt, og de fleste av gjengen ville følge Datter ned "lavlandet!. Det var snakk om å bare ta "Dalen" tilbake til hotellet. Datter, som var uten regntøy ønsket å komme ned i le av vinden og regnet. Jeg må innrømme å ha liten lyst til å ta lengre innover i det været vi hadde akkurat da. Vi snudde nesa mot Norskeplassen. Der traff Datter kjente, som var ute på joggetur, og hadde omtrent vært rund den runden vi hadde sett for oss. Datter ville også jogge siste stykket, og fikk følge av Sigbjørn. De sprang lekende og lett fra oss andre over markene mot "Dalen". Vi kom etter i et mer bedagelig tempo. Nå er "Dalen" egentlig en fin tur. Nedover i det minste. Og nede i "Dalen" er det grei sti og temmelig flatt. Det er utsikt utover mot sjøen, og det er i hvert fall "finere" natur enn oppe på toppen i grushaugen. Flat og svinget vei gjør at turen ut mot hotellet virker lang - i forhold til å ta stien ut og bakken rett ned... Når alt kommer til alt, er det egentlig ikke store forskjellen i lengde på de to stiene, tror jeg. Først stakk Sigbjørn og Datter bokstavlig nedover, så mistet vi Anne Margrete, hun stoppet for å snakke med kjente. Da ble det bare oss - den harde kjerne - Bestyrerinnen, Anne Lise og meg som fullførte sammen. Dagens tur ble sterk amputert i forhold til "planen". Været får ta skylden. Likevel ble det en kjekk tur mot Norskeplassen og Sukkertoppen. Tilsammen 9 kilometer og litt over to timer. Bra på en onsdag.Les hele artikkelen
  15. Fra Natural Park om Norskeplassen til Arguineguin. Regn var det vi fikk servert til frokost. Og det så heller ikke bra ut i for dagen videre. Tunge truende skyer med noen små glimt av blå himmel. Ute i sjøen var det blåfargen som dominerte. Håpet lå i at finværet ville komme inn over landet etterhvert. Med dårlige værutsikter, ble det ganske kjapt besluttet å stå over en langtur. Hvor turen ellers skulle gå, ble ikke diskutert. Turgruppa lider under mangel på lederskap. Edvin, som har tittel av turleder og organisator (med god hjelp av Anne Margrete - selvfølgelig), har holdt sengen med feber de siste dagene. Assisterende turleder Anne Margrete kom kjapt opp med forslaget om å gå Miljøløypa. Det betydde - selvsagt - først en tur inn til Norskeplassen. Vår gruppe velger korteste og bratteste vei fra Natural Park. Rett opp fra hotellet og rett mot delmålet - Norskeplassen. Selv om vi startet i oppholdsvær, varte det ikke lenge før vi fikk lett regn på oss. Heldigvis var det minimalt med vind denne dagen. Det gjorde at det føltes varmere og bedre enn under gårsdagens tur. Da var det kaldt en stund.... Vi kom til en nesten tom Norgesplass. Bare noen trøndere satt rundt et av bordene, og de inviterte oss bort. Det ble ikke lange stoppen før vi gikk ut gjennom porten og opp bakken mot Miljøløypa. I regn. Løypa går ut mot brinken over Arguineguin dalen og følger denne på nedsiden av en "plantasje" - et langt stykke, Med regn var deler av stien noe sleip, og det var langt ned enkelte plasser. Selvsagt helt ufarlig, men med "god utsikt" ned i dalen. Turgjengen diskuterte hva som ble dyrket. Det var helt klart flerårige planter. De var egentlig busker og hadde store fine blomster. Vi kunne se noen som jobbet med plantene. Og for oss så det ut som de "høstet" blomster. Blomster med lange stilker. Ingen av oss kjente igjen blomsten, selv om vi ganske nær, og kunne studere den. På hotellet kom Olav (som ikke var med på dagens tur) med svaret: Protea. Nettopp en skikkelig fin blomst som står seg lenge. Det gikk helt greit nedover mot Arguineguin. Så vidt høydeforskjell - nedover, gjorde det enkelt. Og kilometrene forsvant fort. Det som ikke forsvant var regnet, Vi hadde ikke regn hele tiden, men det ville liksom ikke bli tørt. Nesten nede måtte vi over motorveien, og det er ikke til å legge sjul på at biler og motorstøy ikke helt går sammen med fjelltur. Assisterende turleder Anne Margrete hadde klart jobben fint. Vi kom ned på en parkeringsplass, mens stien egentlig skulle komme ned et lite stykke lengre borte. Det var egentlig greit, for den andre stien ned skal være brattere. Stien var delvis merket met hvite T-er, og stykkevis med varder . Noe som gjorde det enkelt å finne fram. Bak oss ble himmelen blå, og sola tittet så vidt gjennom et par ganger. Vi måtte ned i Arguineguin for å komme til hotellet. Det ble diskutert hvor lunhen skulle inntas og om vi skulle ta bussen - i stede for å gå.... Plutselig var vi ved kirken, som serverte smørbrød og vafler. Det ble ikke diskutert noe særlig- utenom hvor vi skulle sitte. I sjøkanten var det sol og sommer. Vi fant en plass ute og kunne tørke klær og varme kroppen. Etter pause og lunch fortsatte vi mot Balito og bakken opp. For vår del ble det en tur til den norske skolen for å besøke datter og Thor, før vi også tok opp bakken til Natural Park. Dagens tur ble på omtrent 14 kilometer - inklusive turen fra Sjømannskirka og opp til Natural Park. En våt opplevelse. Les hele artikkelen
×