Gå til innhold

REJOHN

+Blogger og sponsor
  • Innholdsteller

    2 777
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    36

REJOHN vant dagen sist Juli 5 2017

REJOHN hadde mest likt innhold!

1 følger

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Nylige profilbesøk

5 989 profilvisninger
  1. Tilbake fra Scotland. Vi kom tilbake ut på ettermiddagen lørdag. Det var ikke tid til noen vanlig lørdagstur, så da måtte det bli en skikkelig søndagstur. Jeg kikket på været lørdagskvelden. Det så bra ut. Tørt og fint. Værmeldingen derimot var ikke like grei. Det var snakk om både regn og tåke og vind. En litt underlig kombinasjon, men det viste seg å være rett... Søndagsmorgen var våt. Det var tåke og det var vått... Jeg hadde tenkt meg en tur rundt Lifjellet. Den vanlige turen, når jeg har det travelt, eller på vinteren, eller når det måtte passe. Det er en fin tur i tørt vær. I regn er den mindre kjekk. Det blir vått etter hvert – fra innders til ytterst, og regn krever at jeg må følger med på hvor jeg setter beina hele tiden. Uansett vær, jeg kunne ikke sitte hjemme en søndag. Jeg måtte på tur. Denne søndagen hadde bestyrerinnen invitert familien på middag. Selvsagt kjente hun meg godt nok til å invitere så pass sent at jeg kunne komme meg på tur. Kjekt gjort. På Dale var det svært få biler – til å være en søndagsmorgen. Det pleier alltid å være mange på tur i området rund Dale/Li. Bare et par biler var parkert, og det kom en mens jeg tok på ryggsekken. Jeg startet med jakken på. Vindusviskerne hadde gått hele veien innover. Ikke lenge etter start, stoppet jeg og hev jakken i sekken. Det var fuktighet i lufta, men ikke regn. Det kom dråper fra trærne, men jeg hadde blir like våt om ikke våtere, med jakken på. Jeg gikk uten jakke til jeg kom over skogen og ut på åpne marker med senderen rett fram. Stien jeg normalt følger fra kanten av skogen og opp til senderen, er en snarvei i forhold til den merkede stien. Den går også neo mer beskyttet for vind og vær. På toppen blåste det. Og med vinden i mot, uten trær til å ta av, ble det mer regn enn fuktighet. Jeg hadde ikke sett folk i det hele tatt på turen. Helt oppe på senderen så jeg to personer i tåkehavet. Da jeg kom rundt huset på toppen, kunne jeg se paret. Han i kortbukser, og begge hadde kommet joggende opp bakken. I henget kom det en kar springende opp bratte bakken. Han klagde på at det ikke gikk fort i bratthenget. For egen del klarer jeg ikke å fort der en gang... Og fyren hadde korte bukser. Like etter kom det nok en kar gående. Også han i kortbukser.... Kalenderen sier oktober. Gradestokken viser rundt 10 grader, det er regn i lufta og vind. Og folk kommer i kortbukser? Det ble mer og mer regn etter som jeg kom nærmere Dale. Selv om jeg hadde hatt lite nedbør gjennom skogen, og først tok på jakken over toppen, så hadde det tatt tid å komme rundt denne gangen. Alt i alt var det ikke så mye som manglet på 3 timer. På slutten av turen fikk jeg følge med en gammel kjenning. Akillessenen på høyre bakfot slo seg vrang. Nå har jeg vært plaget med achilles problemer en del ganger. Jeg håper det denne ganen går greit... Les hele artikkelen
  2. Tredje forsøk - i godt selskap. På tur – aldri sur. Å være på tur er så avgjort en av de tingen jeg liker best. Nå bruker jeg også mange timer nettopp til å gå tue. I tillegg går det med noen timer til trening og liknende for å være best mulig forberedt og i best mulig form til - tur. Jeg går ofte alene. Det har gjennom årene også blitt mange turer med Broderen. Bestyrerinnen har også vært med mange ganger. Etter at arvingene har blitt «voksne», har det dessverre ikke blitt for mange turer sammen. Mine to sønner har mye å gjøre, aktive og travle dager – som jeg hadde da jeg fortsatt var i arbeid. Det måtte spesiell forhold til for at vi sammen kunne ta på tur. Jeg har vært noen ganger i Scotland, og har da nytte anledningen til å gå tur. Det har blitt en del turer til toppen av Lochnagar etter hvert. Men de siste gangene har helsa og forholdene gjort at det ikke har blitt en topptur. Gjennom sommer har jeg forsøkt å få organisert en ny tur til Aberdeen. Egentlig har turen gått til Ballater, hvor vi har overnattet på et gammelt «inn» - The Deeside Inn. Jeg inviterte begge mine sønner Pål og Eirik, Broderen hadde alt sagt fra at han ville bli med. Vi ble fire stykker til å fylle opp leiebilen. Programmet innebærer en runde til forskjellige whisky brennerier i Speyside. Det er kjekt å ta på tur med mine «voksne» gutter – og broderen. Fredagen skulle brukes til å nå toppen. Turen er omtrent 16 kilometer med omtrent 1000 høydemeter stigning. Det går lett 5-6 timer. Så sent kan det lett være vinter øverst. Det var is på bilruta da vi hentet leiebilen. Vi ble mer skeptiske da vi så værmeldingen på torsdagskvelden. Vind og regn.... Det var tørt i Ballater, det blåste ikke noe særlig – nede i lavlandet. Vi skulle ikke mye opp i høyden før vinden fikk tak. Ikke mer enn stiv bris, - nederst. Et par kilometer fra toppen går stien (mer riktig godt opparbeidet sti) over en storsteinet ut nær kanten av «krateret» over selve vannet Loch Nagar. Her fikk vinden skikkelig tak, og ingen av deltakerne var særlig lystne til å fortsette opp i vinden og tåka. Vinden var oppe i storm styrke på det meste. Det var vanskelig å holde balansen og for egen del måtte jeg sikre enkelte ganger. Det gikk sent... Det var ellers et litt merkelig vær vi hadde. På vei oppover fikk vi regn fra blå himmel. Antakelig var det snø som hadde blitt tatt av vinden og smeltet da den kom langt nok ned. Vi så regnbuen foran oss. Vi var ikke alene på tur denne fredagen. Det var ganske mange andre som ville oppover. Noen snudde som oss, men mange fortsatte. Vi fikk 800 høydemeter opp og tilsvarende ned. Med nesten tørre steiner og tørt i bakken var det bare å trille nedover. Det gikk fort... Det er mindre anstrengende å småspringe nedover. Og det går jo fort. Det var kjekt å kjenne at det var krefter i beina til slike ting. Det ble støre bein senere... Etter to forsøk på å nå toppen, hadde jeg håpet at det ville bli mulig tredje gangen. Dessverre lå ikke forholdene tilrette for dette denne ganen heller. Litt skuffet, men jeg har alltid hevdet at det å gå i storm ikke er særlig lurt. Jeg får stå ved det jeg har sagt. Begge gutten er i god form, og vi gamle brødre hadde problemer med å følge oppover – og nedover. Ungdommen tar lett på risiko – synes vi gamle.... Med et opplegg som betyr overnatting og flere måltider sammen, får vi anledning til å prate om både det ene og det andre. Fredagens tur ble også nevnt. Jeg tror alle fire satte pris på å få anledning til å gå tur sammen. Det kan jo bli et fjerde forsøk på å nå toppen av Lochnagar.... Les hele artikkelen
  3. Jeg er på tur I Scotland, og har ikke oppdatert meg de siste dagene. Normalt tar jeg siste turen til Blåfjellenden I månedsskifte oktober november.
  4. REJOHN

    Vintage friluftsklær!

    Dette er fra "gamle dager", selv for meg.... I forbindelse med at vi måtte rydde opp etter vår mor, dukket min sønns gamle Norrøna Trollveggen opp. Antakelig kjøpt på 90 tallet. (i størrelse XS) Brukt først av sønn så av andre "arvinger" og til slutt av min mor. Fortsatt i god brukbar stand.
  5. REJOHN

    Holbarhet skallbukse

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg bruker Norrøna Recon og den holder omtrent et år.. (men det er noen måneder lengre enn Norrøna dovre...)
  6. Tur i terreng for godt voksne - som oss. Det begynte mindre bra. Regn. Og mer regn på søndagsmorgen. Broderen meldte at han ikke så for seg en tur denne dagen, men bestyrerinnen var klar for en tur – uavhengig av regnet. Nå var YR klar på at det ville bli lite regn midt på dagen, men de har tatt feil før. De tok feil denne dagen også. Vi ble enige om å ta kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. De ville på ut, og de hadde tenkt å ta en tur i Melshei. Det er et område jeg ikke har beveget meg i, selv om det må være Sandnes største friområde, med en mengde turstier og gangveier. Grunn til at jeg ikke har vært i området, skyldes nettopp tilretteleggingen. Som selvsagt passer for mange. Spesielt eldre muligens. Min mor brukte å gå i Melshei fra hun var 75 til hun var godt over 80. Nå nærmer jeg meg samme alder. Er det på tide å utforske området for å se hvilke muligheter det egentlig har? Det var ikke vanskelig å bli med Sigbjørn og Anne Lise på tur denne dagen. Vi havnet på den øverste parkeringsplassen i Melshei. Ovenfor skistadion og lysløype. Kursen ble satt oppover, men ganske raskt begynte nedstigningen mot Arboretet. Vi kunne ha valgt å gå not en topp eller flere, men denne dagen gikk vi den slake landevei. Stien vi gikk på liknet mer på vei en sti. Regnet silte stort sett hele tiden. Inne i mellom var det så pass lett regn at det vavr mulig å ta av hetta på jakken. Til andre tider slagregnet det, så regnet sto opp av bakken. Da var det å kneppe igjen mest mulig. Vi havnet etter en stund farlig nær nylagede vafler... Det ble pause på kafeen på Arboretet. Med nettopp vafler.... Dette begynne å likne søndagstur med familien. I hvert fall ikke søndagstur i heia. Regnet ga seg ikke. Her fikk ikke YR rett. Det er en fordel med regn og dårlig vær. Personlig synes jeg fargene kommer bedre fram på bildene. Det var en hel del å ta bilder av på turen. Arboretet har en del trær hvor bladene får spesielt flott farge nå på høsten. I regnværet var det kjekt å få tatt noen bilder. Flere ble ganske bra. Det ble ingen lang søndagstur, bare noe over 6 kilometer. Og selv om jeg faktisk syntes det gikk mye opp og ned, så viste app`en bare noe over 100 høydemeter totalt. Det er jo ingenting – ikke mer en en liten bakke i heia. Selv om det ble en både kort og flat tur, var vi, i hvert fall jeg, kliss bløt da vi kom til bilen. Jeg hadde tatt med en gammel jakke, i god tro på YR. Den viste seg å slippe vann gjennom på de vanlige plassene. Der ryggsekken hadde slitt Gore-Texen. Det var en grunn til at jeg hadde tatt ny jakke i bruk.... Men alle var enige om at det hadde vært en flott tur. Les hele artikkelen
  7. Årets siste tur til Blåfjellenden for broderen. Broderen ville til Blåfjellenden. Han mente det kunne passe med en siste tur innover, og vi har i noen år hatt en slik høst-tur for at broderen skal få sagt «takk for i år». En god tradisjon, som selvsagt må følges opp også i 2018. Det ble litt kikking på YR. Tidlig i uka var det klart at været ville være bra onsdag – torsdag. For egen del hadde jeg allerede en avtale for onsdagen, så planen var å gå torsdag – fredag. Værmeldingen ble ikke bedre – snarere tvert om. Det skulle blåse opp mot stiv kuling, men fortsatt ville det være sommertemperatur og sol. I det minste på torsdagen. Fredag var det meldt oppholdsvær men skyet og fortsatt varmt. Vi er i midten av oktober. Sommeren er forbi, og det har vært hvitt på toppene. Vinteren er ikke langt unna, selv om det fortsatt er grønt og fint på markene nedover Øvstebødalen. Bjørka står brunrød, men fortsatt er det et grønnskjær på enkelte trær. Spørsmålet blir lett om vi skal kle oss etter dato, noe som betyr vinterklær i heia, eller etter temperaturen hjemme – sommer med over 20 grader. For egen del valgte jeg vinterklær. Selv med vind opp mot kuling, var det helt feil. Med sola i ryggen varm vind, burde jeg gjort som broderen og hold meg til mer sommerlig bekledning. Det ble varmt med «lang under».... Det er kjekt å være på tur i flott høstvær. Jeg gikk og kikket meg rundt på vei innover heia. Det var så pass lenge siden jeg hadde gått turen uten å måtte dra hetta ned over ørene, at jeg satte pris på å kunne gå uten jakke på i det hele tatt. Det er jo ikke mye liv i heia på denne tiden. Vi så noen småfugler, og det svevet en og annen kråke forbi. Vi fikk ikke sett ørn eller annen rovfugl denne gangen, men fortsatt svinser det en og annen lemen rundt beina. Vi passerte Leitevann, og kunne greit se at vinden langt fra var av kuling styrke. Det var hvite topper enkelte plasser, men ikke mer enn det vi har sett mange ganger før. YR har nok lagt inn en og annen korreksjonsfaktor for beregning av vinden her, som slår feil ut – i hvert fall om vinden kommer fra sør. Det var en ekstra gavepakke å komme til Blåfjellenden i sol. Hyttetunet lå og badet i kveldssola. Det var røyk fra pipa, og folk utenfor. Skikkelig hyggelig velkomst. I sollyset sto bjørka utenfor gylden og var et flott syn. Utsikten fra vinduet i stua, nedover Fidjadalen, var fantastisk. Bare det, vel verd turen inn. Broderen fikk sin – vel fortjente – sigar og dram på terrassen mens sola gikk ned. Med sol i mot og i le av vinden var det varmt og godt på terrassen. Enn skikkelig hyggestund mente broderen. Vi var ikke alene på hytta, og fikk en kveld med prat og godt selskap – som vanlig. Fredagsmorgen var det opphold - en stund. Vi kom av gårde som de siste, og da var det regn. Heldigvis fikk vi opphold det første stykket opp bakken, men på toppen kom regnværet i mot. I sør var det sinte svarte skyer, og det så ut som om regnet hadde kommet for å bli. Det regnet mesteparten av turen mot Hunnedalen. Selv med regn og vind i mot, var det helt greit med «sommerklær», gore-tex bukse og jakke med bare et tynt lag under. Det ble litt surt over kantene og øverst, men det var helt greit å være på tur. Selvsagt fikk vi det verste været helt øverst – som alltid. Selv med regn på tilbakeveien, var denne turen til Blåfjellenden sa avgjort en av de kjekke turene. Så sent på året, vel verdt å ta med seg. Les hele artikkelen
  8. Tur med broderen. Søndagstur? Det var et meget godt spørsmål – på søndagsmorgen. Planen var å ta med Thor på tur. Thor er minste barnebarn, og 7 år. Begge barnebarna var på overnatting hos bestyrerinnen, med litt assistanse av meg... Jeg skulle altså ta med minstemann på en tur, og hadde tenkt at Dalsnuten måtte være et godt valg. Thor var ikke lysten på en tur. Hva skulle jeg da finne på? Broderen ringte og spurte om det ville bli søndagstur. Bestyrerinnen mente at jeg godt kunne ta en kjapp tur. Det ville antakelig være bedre enn å sitte hjemme – mørk i hu og med en sur mine. Det ble tur. Etter uker med dårlig vær var det helt greit vær på søndagsmorgen. Til og med værmeldingen var så pass god at det kunne passe med en tur. Værmeldingen lød på overskyet, lite vind, og ikke nedbør. Egentlig perfekt gå-vær. Broderen mente at det fikk holde med en litt lengre tur enn den vi vanligvis tar på Høgjæren. Onsdagsturen går normalt fra Holmavatn mot Steinkjerringa og videre til Synesvarden og tilbake. På gode dager, en tur på en time og et kvarter. Det var farten for lenge siden – noen år... I dag er vi glade om turen går unna på under halv annen time. Som sagt, var planen å ta en litt lengre tur denne dagen. Fra parkeringsplassen på Toppdal opp til Synesvarden og så ned til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Broderen lunne tenke seg å gå i terreng, mer enn å gå på god sti. Han savner litt det å gå utenom god sti. Ankler og bein burde ha godt av litt trening i nettopp det. De siste gangene har vi vært omtrent alene på Høgæren. Været har holdt folk hjemme. Denne søndagen var det flere enn oss som ville på tur. Det kom en bil samtidig med oss på parkeringsplassen. Det var folk på Synesvarden da vi kom til toppen, og vi kunne se folk både ned mot Holmavatn og mot Steinkjerringå. Ikke så mye folk av det ble folksomt. Langt fra noe 17. mai tog, men mer enn det vi har truffet på en stund. Nede ved Steinkjerringå satt det en hel familie, og en jentunge satt – ikke med familien, men på fanget til Steinkjerringå. For vår del ble det et kort opphold ved statuen. Vi tok tilbake samme vei som vi hadde kommet. Hjemme hadde det regnet om natten. På høgjæren så det ikke ut som om det hadde kommet sørlig mye nedbør. Det var helst tørt i stien. Selv myrene var greie å komme over. Selv om det heter Høgjæren, så er det ikke så mange meter over havflaten. Bare så vidt over 350. Her går sauene ute nesten hele året – om vinteren er mild. I heia er sauene tatt ned. På Høgjæren lyder det fortsatt sauebjeller. Det gir en liten smak av sommer. Turen ble tilsammen omtrent 9 kilometer. Vi brukte nok så nøyaktig to timer. Til sammen var det også 350 høydemeter. Alt i alt en søndagstur som fortjener å bli tatt med i loggen. Les hele artikkelen
  9. Blåfjellenden i høstfarger. Det begynner å bli så pass sent på sesongen at jeg virkelig setter pris på å komme til Blåfjellenden nok en gang – før snøen dekker det meste. Noen år går siste turen innover alt i slutten av oktober. Som i fjor, eller i midten av november – som 2014. Det har til og med vært år hvor jeg har gått innover i desember. Med slike ting i minne, blir det til at jeg lurer på om turen vil være den siste. Det vil i så fall være første året med så tidlig sesongavslutning. De siste fredagene har det vært godt besøk på Blåfjellenden. Helst mye folk. Langt fra fullt, men nok til at mange av rommene er i bruk. Siden det var spor innover, trodde jeg det ville være folk. Jeg snakket med noen hyttefolk, som kunne fortelle at det var to jenter som hadde gått innover. Så pass tidlig at de nesten sikkert måtte være på dagstur. Jeg var i hvert fall ikke alene i heia. Jenten kom i mot i bakken opp fra hytta. De var fra Sverige. På hytta satt 4 stykker fra Tsjekkia. Bare utlendinger denne gangen. Ingen andre, selv om noen hadde bestilt sengeplass. Været er alltid noe jeg tenker på. Innover på fredagen, var det mer enn greit. Det var til og med sol inne i mellom. Etter menge turer med surt vær, var det greit å se sola. Det kan ikke ha vært mange timene med kuldegrader så langt denne høsten. Bjørkene har fått gul og brunfarge, men bladene henger fort satt. Natt til lørdag var det igjen ikke frost. Og det var forholdsvis tørt, en stund. Regnet kom drivende fra vest. Inne i mellom bøyene var det så pass greit at jeg flere ganger nesten kom meg avgårde. Omsider ble jeg utålmodig, kledde på meg og tok ut – i oppholdsvær. Det kom ikke mer regn på turen mot Hunnedalen. Snø derimot.... Høyest oppe, over noen bare flyer, fikk jeg snøværet over meg. Nå kom vinden bakfra, slik at jeg ikke fikk snøslapset i ansiktet. Det kom så pass snø at det ble litt hvitt bortover, men det er fortsatt så varmt i bakken at det tok ikke lang tid før alt var vekk, da det sluttet å snø. For det sto ikke på så veldig lenge. Jeg hadde hatt en tung tur innover på fredag. Etter noen dager med både trening og tur, pluss noen timer jobbing hjemme før jeg tok ut, var jeg tom for krefter og motivasjon. Det kunne bli en tøff tur tilbake også. Oppover bakken gikk det i et greit tempo. Stigningen var ikke tyngre enn den vanligvis er. Oppe på toppen kunne jeg rette ryggen se framover og sette opp farten. Det var så langt fra tomt for krefter, og jeg manglet ikke motivasjon. Det ble en kjekk tur, selv om det var litt surt en stund. Med få besøkende på fredag, var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville treffe på folk som ville innover heia. Selvsagt var det folk. Både på dagstur og noen som ville inn til hytta. Det er jo normalt noen uker til snøen normalt legger seg, og neste uke er det høstferie. Muligens blir det en god del folk på hytta i høstferien. Det skal bli morsomt å se – spesielt siden det er meldt om både sol og varme. Les hele artikkelen
  10. Norrøna For et års tid siden kjøpte jeg en Norrøna Recon bukse i Norrønas butikk. Jeg kunne nok ha fått buksa billigere på XXL, men jeg «trodde» det ville være greiere å reklamere – om buksa var kjøpt i egen butikk. Planlegging er normalt ikke min greie, men denne gangen ville jeg forsøke å reklamere på buksa etter omtrent et år. Da vil gore-texen slippe vann gjennom på låra, og om buksa oppførte seg som forgjengerne, ville det også være hull et par plasser. Året gikk sannelig fort, det ble faktisk nesten 14 måneder før jeg syntes det var tid for å skifte til ny Recon-bukse. Den ble kjøpt på tilbud hos XXL.... Nå var sommeren 2018 omtrent som Juster – lang og tørr. Jeg hadde brukt andre bukser i omtrent to måneder. Så 12 måneders bruke står fortsatt. Buksa hadde fått hull nede ved anklene. Det var flere hull der jeg oppbevarer fotografiapparatet – i lårlommen på venstre side. Buksa hadde ikke tålt bruken, men apparatet var fortsatt i god form. I tillegg kom det nå vann gjennom stoffet på lårene. Det ble kaldt i regnvær. Norrøna laget ikke krøll, men kom opp med en tilgodeseddel på hele beløpet. Nå gjenstår bare spørsmålet: vil Norrøna om et års tid fortsatt stå ved at det er feil når buksa bare tåler 1 år bruk. Og bør jeg reklamere på buksa jeg fikk i erstatning.... Alfa Walk King. Siden jeg var så godt i gang med å reklamere på turutstyret, kunne jeg jo fyre av en epost til ALFA også. Mine Walk King tar normalt kvelden – lekker i gore-texen etter litt mer enn 1 års bruk. Jeg sendte spørsmålet til Alfa, og fikk til svar at de gjerne ville se på saken. Send bilder. Jeg sendte bilde av i alt 9 par ALFA Walk King. (Tenk om de ville innrømme at skoene burde holde mer enn et år...) 9 nye par ville jo holde lengre enn jeg holder ut turlivet.... Etter en innledende positiv tilbakemelding, er det blitt tyst. Jeg er ikke overrasket. Og sånn går nå dagene. Tur onsdag. Det vil si onsdag har blitt turdag, selv om vi (broderen og jeg) holder oss til turer på 1 1/2 time – sånn noenlunde. Det var noen uker siden det hadde blitt den «vanlige» runden på høgjæren. Denne uka så det ut til å passe. Det eneste problemet med onsdagsturen – utenom været de siste ukene – er at det blir lite tid til å ta seg skikkelig inn. Trening eller tur 6 dager i uka kjennes på kroppen. Jeg hadde ikke mye overskudd da vi startet. Merkelig nok var det ikke andre folk på tur denne dagen. Selv midt på vinteren i skikkelig styggvær treffer jeg folk, men på en onsdag med bra vær var det ikke en kjeft. Turen på høgjæren har vi gått så pass mange ganger at her har vi kontroll på tidsbruken. Det gikk ikke fort denne gangen. Vi brukte mer 5 minutter mer enn på en skikkelig god dag. Broderen er ikke helt fornøyd med at ting tar tid – han håper at det skal gå like greit uten trening..... Les hele artikkelen
  11. REJOHN

    Post bilder av ditt fottøy (i bruk)

    I forbindelse med et spørsmål til ALFA skofabrikk tok jeg bilder av mine ALFA sko - eldste paret antakelig fra 2008-2009 en gang.
  12. Høst-tur rundt Li Det er ikke vinter riktig ennå. Likevel ble det en «vinter»-tur denne søndagen. Nede i lavlandet, opp på en topp... Rundt Lifjell i Sandnes er en mine faste vinterturer. Det er ofte lite snø og is nede ved sjøkanten, og selv om toppen er nesten 300 høydemeter lengre oppe, så sørger sjøen for at stien ikke er glatt av is og snø – for det meste. Det blir som regel litt for mange turer rund Dale-Li i løpet av en vinter. Jeg forsøker derfor å utsette denne turen lengst mulig. Denne søndagen var bestyrerinnen på sørlandet med «foreningen», og broderen så ikke syn på en tur etter jobbing dagen før. For egen del hadde jeg hatt trening eller tur siden mandag, og var egentlig ikke heller klar for en langtur. Rundt Lifjellet tar rundt to og en halv time. Noenlunde passe – trodde jeg. Værmeldingen var også med på gjøre valget av tur enkelt. Det var meldt vind og litt regn. Og gradestokken var ikke mange strekene over null på morgenen, Det var antakelig frost oppe i heia. En enkel og grei tur uten for mye vind, og så får heller regnet komme når det vil. Dale – Gramstad området er blitt et skikkelig populært turområde. Det er mange som tar på tur mot Dalsnutet. Unger, ungdom og voksne, og oss gamle... Fra Dale er det mer turvante folk, og ikke så mange unger. Det var biler på dale, men ikke mange til å være søndag. Antakelig var det været som hadde skremt vekk folket. Det var likevel noen som skulle på tur, Det startet en kar rett foran meg. Vi holdt samme fart nedover mot Dalsvågen. Her tok han opp turistforeningsstien og jeg den litt mindre bratte stien nedenfor henget. Ved stidelet til «Sprettraubakken» sto det en kar som ikke var sikker på hvor han skulle gå. Han lette etter stien rundt Lifjell, og vi tok følge et lite stykke utover langs sjøen. Stien på nordsiden av Lifjell kan ikke være så mye brukt. Den viste godt igjen, men ikke mer enn det jeg vanligvis finner den på vinteren. Som vanlig kom det en springende bakfra, og også en i mot. Stiløping er blitt populært. Oppe i bakken tok jeg rett opp. Stien her er ikke merket, og kan ikke være mye brukt utenom «oss». Den var helt overgrodd av grass, og vanskelig og finne enkelte steder. Det pleier alltid å være folk på toppen. Denne søndagen var det ikke et menneske. Det kom en del i mot nedover mot Dale. Folk må starte sent på dagen. Med tur både fredag og lørdag, var det ikke mye overskudd på søndagen. Bakken opp mot toppen ble tung, og det gikk smått. Det gikk litt lettere ned fra toppen, men «den fordømte bakken» var skikkelig tung – som vanlig. Pulsen var nok opp mot maksimalt på toppen av bakken. Nede ved bilen kunne jeg se at jeg ikke hadde gått på noen rekordfart. To pg en halv time omtrent. Les hele artikkelen
  13. REJOHN

    Johnsens turlogg Høst.

    Takk for tilbakemeldingen. Jeg sto i vinduet og så på kryssinge, og ble imponert over at alle tok over. Håper det var verdt det. Jeg la ut bilde på den andre bloggen : Blåfjellenden
  14. REJOHN

    Friluftsliv - truet kulturarv

    Sakset fra Harvest innlegget: "Sjelden har friluftsliv vært mer populært - aldri har det vært mer truet. Norsk friluftsliv er blitt overfladisk, kommersielt, rosa, kunnskapsløst og glattere enn mobilskjerm og glattetang." Den første påstanden er i det minste sann - når det gjelder resten av utsagnene, er jeg langt mer i tvil om de representerer situasjonen slik den er i dag. Jeg har også lest de andre innleggene i tråden, og det som slår meg, er at ingen dokumenterer, eller på annen måte viser til "fakta". Det er ren synsing.... Og det er jo greit, men hva ønskes "endret" (Antakelig ønskes det at ingen ting skal endres, at verden skal bli som den alltid har vært. Det er ikke en gang ønsketenking, men ren dagdrømming) For egen del treffer jeg svært mange på mine turer, både de turene som går lokalt og de som går i heia. Jeg kan med sikkerhet si at jeg ALDRI har truffet "arten" "instagram-menneske" som det blir påstått har overtatt naturen. Den største forskjellen er at noen har svært liten erfaring med turliv, og noen av disse nok ikke helt opptrer i følge de "normale" normene. (Men hva er galt med det) De fleste, selv de med liten erfaring, oppfører seg godt innenfor "normalen" Verden vil endre seg, enten vi ønsker det eller ei - og jeg må dras inn i den nye tid - skrikende og protesterende - som alle andre....
  15. REJOHN

    Johnsens turlogg Høst.

    En konspirasjonsteori. Yr må støtte de mest radikale naturvernerne. De som vil ha en uberørt natur (eller naturen for seg selv...) Både denne uke og forrige uke sende YR ut varsl om sterk kuling og mye nedbør. Helga som var, virket det skikkelig bra. Jeg var alene i heia. Denne uke var det mange som hadde gjennomskuet YR og tatt på tur selv om væremeldingen var dårlig. Været var i hvert fall ikke noen hindring for å ta ut i heia. Varselet for fredagen lød på stiv kuling opp mot 17 m/sek. Det er så pass sterk vind at jeg helst ikke vil være ute. Det er bedre å sitte inne og høre været romesterer ute – spesielt om «inne» er på Blåfjellenden og det er fyr i ovnen og det er varm te på bordet. Etter hvert er det kommet vær-stasjoner på mange plasser. Slikt utstyr står det også på en hytte i Hunnedalen. Informasjonen fra denne spesielle værstasjonen legges på nettet, og den viste vind på bare 6-8 m/sek. Det er barnemat i forhold til 16-17 m/sek. Været var derfor ingen hindring for ukas tur over heia fra Hunnedalen til Blåfjellenden. Spørsmålet jeg stilte meg selv, var om jeg også denne uka ville være alene på hytta. Forrige uke var jeg der natt til søndag, og det er normalt flere folk på lørdagen enn på fredagen. Hvor mange ville komme? En hel del viste det seg. Vi ble omtrent 20 stykk på hytta natt til lørdag, og jeg møtte omtrent det samme antall på vei inn, på lørdagen. Oktober er like rundt hjørnet. Det er normalt den siste måneden i sommersesongen. Det hender (ofte) at snø og vær hindrer meg i å komme opp i heia en eller flere fredager i oktober, men normalt er 1. november dato for sesongslutt. Nå er det ikke mange år som er normale.... Det er med andre ord bare fire-fem turer igjen i 2018. Det er alltid trist å konstatere at nok en sesong er slutt, uten at mange flott og spennende turer som sto på programmet, ikke er gjennomført, og at tiden nå renner ut. Det er enda mindre morsomt å måtte innrømme at årsaken ofte er kroppslige skavanker – som igjen ofte har sin bakgrunn i et tall på fødselsattesten... Utgått på dato? Eller best før? Uavhengig av disse tingen, er det like kjekt å være på tur i heia. Se på naturen og legge merke til endringene uke til uke. Høsten er her. Bjørka mister blader, og de bladene som fortsatt henger på trærne, er gule og brune. Rogna lyser rødt inne i mellom. Bakken er brun og mørkebrun. Det surkler og renner etter alt vannet, men frosten holder seg fortsatt borte. Selv om småfuglene stor sett er vekk, er det en og annen rypeflokk som letter. Lengre vekk fra meg nå enn tidligere. Jaktsesongen er begynt og fuglene holder god avstand. Det smeller rundt meg av og til på vei over heia. Fortsatt er det en og annen lemen som piler mellom det gulbrune gresset. Hadde de holdt seg rolig, ville de gått i ett med omgivelsene. Sola tittet frem av og til, og legger et gyldent skjær over myr og tjern. Selv om det er behagelig med sol og sommer, så er høsten en fin tid for tur. Det er kjekt å være på tur, selv om det kommer snø og vinden gjør det surt inne i blandt. Jeg håper det holder noen uker til. Les hele artikkelen
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.