Gå til innhold

REJOHN

Blogger
  • Innholdsteller

    3 038
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    41

REJOHN vant dagen sist 26. mars

REJOHN hadde mest likt innhold!

2 følgere

Om REJOHN

  • Bursdag 27. juni 1948

Profile Information

  • Gender
    Male

Nylige profilbesøk

7 907 profilvisninger
  1. Broderen og jeg i vinden. Uten tur på søndag – som vanlig, så måtte det igjen bli en tur på mandag – som vanlig. Søndags været er fortsatt lite samarbeidsvillig. Værgudene må ta fri søndag, og da blir været der etter. Det ville fortsatt blåse både stikker og strå mandag. Vinden kunne komme opp i stiv kuling på utsatte steder. Det er egentlig bedre å holde seg inne i slikt vær. Nå ville det være «mildt», over 5 grader.... Vindfulle dager passer det godt å gå i skog, men barskog er kjedelig. Det er ikke stor forskjell på et tre og et annet. Heldigvis finnes det noen turer som ligger beskyttet mot vind. Den vanlige turen rundt Lifjellet har jeg gått i storm. Urdådalen og Bjødnali er også rimelig beskyttet mot vind. Spesielt vind fra sør, og det var nettopp hva vi hadde denne mandagen. Bestyrerinnen ville ikke på tur denne dagen. Hun har igjen blitt plaget med noe krystaller, og holder seg hjemme. Broderen ville på tur. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. I disse trange tider, kjører vi hver vår bil. Det virker «sikrest» slik. Antakelig helt unødvendig, men for sikkerhets skyld... Korona gjør i hvert fall at flere går tur. Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi gikk forbi – på god avstand – en familie. Det var de eneste vi så på veien oppover Urdådalen. Som vanlig var det en del ting å se på – uten om folk. Det var tørt og fint, og nede i dalen var det mange tegn på at våren er i anmarsj. Bjørkene hadde knopper. Det var alt enkelte busker med blader. Småfuglene kunne høres hele veien, og det begynte å bli grønt. Oppe ved garden kunne vi se andre på tur. Jeg skulle bare vise broderen hvor vi hadde tatt opp lia på fredagen. Det ble selvsagt litt peking og diskusjon. De andre oppfattet det som om vi var kjent i området, og kom bort for å prate. Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Sjelset. Det blåste litt i starten. Det gikk hvitt på Taksdalsvannet. Vinden var sikkert opp mot sterk kuling, men oppover dalen var det omtrent stille. Det samme ved gården. På vei mot Sjelset kunne vi kjenne vinden ta tak i oss. Den kom bakfra, og det var helt uproblematisk å komme opp bakken og over kanten. Lengre nede var vi igjen i le, og vinden kunne knapt merkes. Med noen dager uten regn, hadde stien tørket mye opp. Det var helt greit å gå. Selv om det fortsatt var sleipt enkelte plasser. Det hadde vært en helt vanlig mandagstur. Runden er ikke lang, omtrent 8 kilometer. Mye går på vei og god sti. Det er mulig å holde grei fart, og selv om vi ikke direkte måler hvor lang tid vi brukte, mente både broderen og jeg at det hadde gått kvikt. Nå gjelder det bare å holde seg frisk nok til å få gått noen turer til. Vår og sommer nærmer seg raskt. Les hele artikkelen
  2. Når det gjelder lokaler som brukes her lokalt, så er det selvsagt den lokale foreningen som leier (og ikke DNT.)
  3. Her er noen ute og "gråter for sin syke mor". DNT eier ikke hytter og annet "utstyr". Hyttene er eid av den lokale foreningen. Jeg kan ikke tenke meg at lokale banker (som jeg tror er de som låner penger til turistforeningene) slår "sin" turistforening konkurs. Det er helt utenkelig...
  4. En flott tur i nytt terreng. Fredag var satt av til tur. Bestyrerinnen hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise at vi skulle ut å gå denne dagen. Vi hadde til og med avtalt hvor vi skulle gå. En helt ny tur for meg – med unntak av et kort stykke som ville gå på kjente stier. Det er alltid spennende å gå nye steder. Det blir, for min del, ganske få nye turer i løpet av et år. Som oftest går jeg i kjente trakter og på godt oppgått sti. Denne gangen hadde vi avtalt å ta til Sikvaland i Time kommune, og inn til Snorestad. Fra parkeringsplassen (med plass for 7-8 biler) er det merket sti mot både Skårlandskulå og til Lauvlia. Vi hadde bestemt oss for en rundtur. Først mot Lauvlia (3,5 kilometer) og så mot Skogen (ved Engjavannet 1, 5 kilometer) og videre til Bjødnali,(en kilometer) før vi ville sette kursen mot Ristøl (også en liten kilometer) og videre tilbake mot Snorestad. (3,5 kilometer) En grunn – en virkelig god grunn – til å ta ut denne fredagen, var selvsagt været. Nesten blå himmel, nesten ikke vind, og bare nesten kuldegrader på natten. Det var litt fuktig fra morgenen av, men det ble «tørrere» etter hvert. Vannet gikk i hvert fall ikke over støvlene.... I disse koronatider, ble det til at vi kjørte hver vår bil. Vi kom omtrent samtidig til parkeringsplassen, hvor de tre bilene som var før oss, hadde tatt alle 7 plassene (omtrent). Vi fant nå en plass både jeg og Sigbjørn. Parkeringsplassen var godt skiltet, og det var lett å finne fram hvor vi skulle gå. Stien var merket med røde «fyrstikker» utenom gårdstunet og opp på en traktorvei vi skulle følge helt inn til Lauvlia. «Vei» er muligens å overdrive, «spor» passer kanskje bedre. Jeg vil i hvert fall ikke anbefale barnevogn innover mot Lauvlia. Vi hadde høye fjellsko, og fikk bruk for disse. Det var tydelig skiltet videre mot Skogen, men her bar det ut i terrenget. Vi skulle først opp en bakke før vi måtte rundt noen myrer. Rett før vi tok fatt på den bratte bakken ned mot Skogen og veien rundt Engjavannet til Bjødnali, sto det et skilt. Det skulle vise vei mot en minneplate som var satt opp til minne om en som hadde omkommet her opp. Skiltet var «løst» og det var ikke helt enkelt å finne denne minneplaten. Sigbjørn gir ikke lett opp. Han tok kontakt med en som hadde vært der før, og vi fant da omsider fram. Jonas Torsen Tjåland ble funnet død 9. januar 1912. Med andre ord var høgjæren for 100 år siden fortsatt en farlig plass i dårlig vær. Bakken ned til Skogen var bratt. Vi fulgte veien et stykke langs Engjavannet, men tok over en gjerdeklyver og ut i terrenget for å gå «snarveien» mot Bjødnali. Det var sti, et stykke, men vi mistet stien inne i mellom, og det tok tid i bakkene. Ved Bjødnali var det folk. De hadde med utstyr, grill og stoler og hadde en flott dag i heia. Vi tok en matpause, og kikket på kartet for å planlegge den videre turen mot Ristøl. I luftlinje er det ikke mer enn en snau kilometer. Og 150-200 høydemeter.. Uten sti. Det ville ta tid. Nå hadde jeg snakket med kjentfolk, og fått greie på hvor vi burde starte oppover lia. Det går et steingjerde oppover, og stien skulle starte der. Vi fant spor, og tok oppover. Et stykke oppe i lia, kom jeg over stien igjen, og jeg mener vi klarte å følge denne helt fram til Ristøl. I hvert fall hadde det gått folk der tidligere. Fra Ristøl fulgte vi et traktorspor tilbake til samme traktorvei som på veien innover. Vi hadde fortsatt mer en et par kilometer før vi var ved bilene. Med sola i øynene og uten vind, ble det en vårlig spasertur tilbake til parkeringsplassen. I alt hadde vi gått 11-12 kilometer. Mye på god sti (traktorvei), men også ute i terrenget. Det gikk litt opp og ned med noen kneiker inne i mellom. Og en skikkelig bakke... Alt i alt en flott tur i et virkelig fint vårvær. Vi var ute i omtrent 4 1/2 time, inklusive et par pauser. Les hele artikkelen
  5. Jeg bruker hovedsaklig å gå "korte" turer med lett (8-10 kilo) sekk. I mange år har jeg brukt ALFA Walk King, og har mye erfaring med disse. Walk King holder ikke spesielt lenge før de lekker, og de lekker før sålen er utslitt. Impact er jo ikke høye, men for meg har det gått greit selv med full opp-pakning. Det vi si 20 kilo. Impact skoen har samme lest som Walk King, og passer meg bra. (det er først og fremt grunnen til at jeg brukte Walk King og nå bruker Impact.). De "virker" noe "bløtere" i læret (overdelen). Det tror jeg henger sammen med at læret har høyere kvalitet. (det har noe med prisen å gjøre.) Skoen virker med "solid" enn Walk King. På grunn av kvaliteten på læret, var det ikke nødvendig å "gå" skoene inn. De ble brukt på vanlig måte fra første gang jeg tok de i bruk. Det som har overrasket positivt, er sålen (ikke slitestyrken, det gjenstår å se.), men hvor bra den henger på vått fjell. Sålen er etter min mening vesentlig bedre enn den på Walk King når det gjelder dette. En liten detalj, som ofte er ganske irriterende på andre sko, er at snorene går opp. For omtrent første gang, har jeg ikke problemer med dette på Impact skoene. Jeg skulle mene at skoene er solide nok til å tåle temmelig hardt bruk med lange dager og tung sekk. Mange mener at høye støvler er bedre, fordi de gir støtte til anklene. Disse gir god nok støtte der, men kan være for korte til å vade dype elver tørrskodd. (Jeg bruker Gore-Tex bukser,med snøring nederst, og klare som regel å komme over uten å bli våt, selv om vannet egentlig går over støvleskaftet....)
  6. Mandagstur med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Søndag var det som vanlig dårlig vær. Nå hadde det blitt mange turer i det siste. Med stengt treningssenter blir det tur i stedet. Søndag ble likevel en hviledag. Mandag var det bra vær. Det var snakk om sol. I hvert fall lite vind og ikke nedbør. Slikt må benyttes til tur. Spørsmålet blir som vanlig, hvor turen skal gå. Bestyrerinnen kom kjapt med forslag om en strandtur. Det betyr for det første at det ikke blir lange kjøreturen, siden vi bor bare noen kilometer fra Nordsjøen. For det andre, er turene langs sjøen temmelig flate, uten bratte bakker. Jeg lurer på om dette er et poeng, men bestyrerinnen har da kommet i ganske bra form etter hvert. 14 dager i «syden» med tur omtrent hver dag og ikke akkurat en hvileperiode etter at vi igjen kunne ta på ullundertøyet. Det er mulig å gå en lang rekke turer i sjøkanten på Jæren. Noen kort – og populære. Andre ganske lange, og uten direkte trengsel. Snarere tvert i mot. Det er parkeringsplassene som avgjør hvor vi kan starte og eventuelt stoppe, om vi ikke går frem og tilbake. Det er selvsagt mulig å parkere langs veien, ta seg over jorder og gjerder og kanaler og komme seg til stranden, men ikke alltid enkelt. Parkeringsplassene både ved Varhaug gamle Kirkegård og Hå Gamle prestegård er store og har god plass. Ved havnen på Reve er det bare plass til noen få biler. Der er det ofte biler parkert langs veien. Eller er det helt greit å parkere ved Sele havn, Bore stranden og selvsagt ved Friluftshuset på Orre. Bestyrerinne foreslo å ta til Bore og så gå til Reve havn. En tur på rundt 5 kilometer en vei. En mil begge veier. Nok så passe mente Bestyrerinnen. Selv i disse koronatider er det mulig å holde kontakt med venner og familie. Vi inviterte med oss Sigbjørn og Anne Lise. De er også «turmennesker» og ville gjerne være med på en tur i sjøkanten. Parkeringsplassen ved Borestranden var på langt nær full, men det var masse mennesker og biler – en mandag midt i koronavirvaret. Vi tok ut på stranden og mot sør. Stranden er bred og det er masse plass. Det var ikke vanskelig å holde minst en meter fra de andre i følget. Det første stykket var det også andre, men etter en kilometer minket det fort på folk. Vi holdt ute ved sjøen på vei sørover. Det er litt sorpe og sanden kan være «løs», men denne dagen var det greit. Det ble tid til en skikkelig pause ved Reve havn. Det er ikke alltid jeg tar meg tid til å sitte ned, men denne gangen hadde Bestyrerinnen tatt med kaffe og mat. Tilbaketuren nordover gikk selvsagt også greit. Det er mulig å gå den første delen av denne turen, oppe på «brinken» over stranden. Her er det god sikt ned til stranden og ut over sjøen. Her går stien over beitemark, og det kan være opptråkket, og på sommeren vil det være dyr på marka. I søre enden av Borestranden, omtrent halvveis tilbake, tok vi inn i landet. Bak de første sand-dynene. Her er det fortsatt sand, men den er dekket med gress for det meste. Det går opp og ned, over små hauger og homper, og det er et utall av stier på kryss og tvers. Tydelig et mye benyttet turområde, selv om jeg egentlig ikke hadde vært der før. En kjekk koronatur i flott turvær og i en fantastisk natur, selv om det er mye sand og sjø. Les hele artikkelen
  7. REJOHN

    Vår?

    En gang i året leverer jeg utstyr og varer til Inge Marton, som så transporterer "greiene" til Blåfjellenden. Varene må være på plass til påske.... Dette året blir det antakelig ikke noe påskeferie på STF hytta. Stengt på grunn av Koronavirus. Varene må på plass uansett. Det ble også tid til en liten runde opp mot "heia" for å se på forholdene. Nok snø - ikke et skispor, og ikke en bil hverken på parkeringsplassene eller på vei. Men det ble et bilde av Tveidebrekka. Hjemme ble det en kjapp tur i sjøkanten. Kontrasten er stor. Skiføre og vårpløying på en dag.
  8. Alene, blandt mange andre. Korona-tur? Muligens et nytt begrep, men det var nettopp det jeg var ute på, denne lørdagen. For egen del var det bare en helt vanlig tur, vintertur uten spesielt mye snø. For andre, og det var mange andre, var det nok en korona-tur. Det var så pass mange biler at det var vanskelig å finne en parkeringsplass. Det hadde vært frost om natten og jeg var litt spent på hvor mye is det ville være i stien. Det første stykket går på en opparbeidet vei gjennom skog. Der var det omtrent ikke is, selv om det rant en del vann. Jeg går en litt annen vei enn de fleste. Den vanlige stien går litt oppe i lia, men «min» sti går lengre nede ved sjøen. Her var det ikke mange mennesker å se, men så for jeg kom inn på den vanlige stie kunne jeg se folk. Det er mulig å ta mot toppen av Lifjellet et par plasser i stede for å ta hele runden rundt. Den siste «avstikkeren» opp mot toppen heter «sprettraubakken». Her ser jeg ofte folk som er på vei oppover. Denne gangen var det en hel del folk. Mye flere enn det jeg vanligvis ser, og det på en lørdag. Selvsagt var det også denne gangen noen som sprang forbi. En av jenten – for det er som oftest jenter – var kjent, og vi tok følge et lite stykke. Før hun forsvant foran meg.... Mot nord, i skyggen av fjellet, var det mye mer is. Her måtte jeg gå rundt og stige over enkelte plasser. Selv om det ellers var tørt, og greit å gå, tok det litt tid å komme fram på grunn av isen. Bakken opp fra Bymarka til toppen, er en utfordring. Det er et par hundre høydemeter opp, og selv om det ikke er bratt hele veien, krever det lit kondisjon. God trening om ikke noe annet. Etter å ha gått denne bakken i noen år – antakelig opp mot 30 – så skulle jeg jo vite hvordan bakken burde tas. Det merkelige er at bakken alltid er «tung» de første gangene jeg prøver meg, etter et lengre opphold. Det kan ikke bare være formen om å gjøre. Oppe i «henget» - en skikkelig bratt kneik, var det is. Som det pleier å være ved frost. Det tar litt lengre tid, men det er helt greit å komme fram – med litt forsiktighet. Rett før toppen går stien over noen steiner som ligger i en liten pytt. For første gang denne vinteren var det i på pytten. Jeg passerte toppen i fin fart, uten pause. Det satt en del folk rundt om, men for min del var det bare å komme seg nedover. Med masse folk i mot. Nede ved Dalevannet, var det lukt av bål. En hel familie hadde rigget seg til ved vannet. De utnyttet lørdagen til å komme seg ut. Det var ikke mindre bil da jeg kom ned til Dale. Folk alle veier. Jeg hørte to jenter bak meg på vei nedover. De kom ikke joggende forbi før helt ned. Jeg klarte – nesten – å holde de bak meg. En flott tur, og endelig fikk jeg gått den vanlige vinterturen. Les hele artikkelen
  9. Med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen Onsdag har blitt turdag, og med godt turvær, blir det av og til en «langtur» på to-tre timer. Vel og merke i terreng for det meste og alltid med sekk. Det får heller være at enkelte nok mener det er litt «spesielt» å dra rundt på en ryggsekk en vanlig onsdag. Jeg snakket med broderen, han kunne tenke seg en tur. Bestyrerinnen var også i turmodus. Hun er ikke alltid klar for en onsdagstur. Denne uka passet det bra. Med bra turvær på gang, kom broderen tilbake med beskjed om at også Bjørg ville være med. Det kunne ikke bli noen riktig langtur. Noen av oss er dessverre plaget med skader fra tidligere sykdom og ikke helt klar for «tunge tak». Nå ville det blåse en del – i følge yr. Det skulle også være litt sol og dagen burde bli uten nedbør. En helt grei værmelding for oss. Med vind, passer det bra å la turen gå i skog. Der tar ikke vinden i det hele tatt. En av de vanlige turene våre er runden fra Sælandskogen til Bjødnali, Sjelset og tilbake. En rundtur på litt over 8 kilometer. Noe som tar oss omtrent to timer. En passe tur på en onsdag. Med coronavirus rundt om, og med en del av oss over 70, prøver vi å holde avstand. Minimum en meter – ute. Det betyr også at vi kjører hver vår bil til parkeringsplassen. Jeg kan ikke tro at det er lett å bli smittet på tur med frisk luft rund oss, men er villig til å ta den lille risikoen. Broderen, Bjørg og Bestyrerinnen er også klar over at det må holdes avstand. Vi møttes på parkeringsplassen og tok av gårde mot Urdådalen. Det er en opparbeidet «vei» oppover dalen. Full av stein og ikke helt enkel i vått vær. Denne dagen var det tørr stein og helt greit. Det er eikeskog nede ved vannet litt lengre opp går det over i bjørkeskog. På denne tiden er det fortsatt ikke blader på trærne og skogen stå nok så «naken». Det er greit å få sett litt av terrenget rundt, som normalt er umulig å se på grunn av skogen. Vi stoppet ved Bjødnali og fant fram termos og kopper. En kjekk pause med litt sol i ansiktet. Vinden hadde nok tatt seg opp, men i le av en stor stein varmet sola. Et stykke oppe i bakken mot Sjelset fikk broderen og jeg lov til å stikke av. Vi ble sendt ut for å hente bilene slik at jenten slapp å gå det siste stykket mot parkeringsplassen. Det gikk så pass fort de siste kilometrene, at i hvert fall jeg ble skikkelig svett. Coronaviruset sprer frykt, sykdom og det som verre er. Likevel kan det ha en liten positiv effekt. Det var mange på tur denne dagen. Fortsetter det slik kommer Norge i form. Vi møtte mange på turen rundt. Både familier og voksne. Denne gangen var det ikke bare pensjonister på tur en vanlig onsdag. En grei tur. Les hele artikkelen
  10. Det ble ikke Dalsnuten denne gang heller. Planene var klar. Etter å ha prøvd oss på trappene opp mot Dalsnuten var både broderen og jeg enige om at neste gang skulle vi også prøve å få med oss toppen. Det har vært en underlig vinter. Frost har nesten vært fraværende. Bare noen netter med kuldegrader, og så mer varmegrader ut over dagen. Det har egentlig vært mulig å gå de vanlige turene, bortsett fra - været. Har det ikke regnet i bøtter og spann, så blåser det stikker og strå. Det har omtrent ikke vært bra vær to dager på rad. Regn og vind, og så en dag med sol og blå himmel, før det dagen etter igjen regner så de smeller i bakken. Det kan virke som om værgudene ikke helt er enige... Etter en grei tur på lørdag, var det søndag klar for en ny runde med «vær» - dårlig vær. Nå har både Bestyrerinnen og jeg – og broderen, heldigvis lagt bak oss så pass mange år, at vi ikke trenger å tenke på jobb. Det ble ikke noen søndagstur. Vi har mulighet for å gå tur de dagene værgudene samarbeider. Mandag ville det være bra turvær, mente YR. Vi planla deretter. Det var tid for å forsøke seg på Dalsnuten – etter først å ha vært opp på Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tre topper på en dag. Bestyrerinnen har fast tur på mandagen, sammen med andre. Det ble bare broderen og meg, men det er helt greit. Det var en god del biler på parkeringsplassen. Selv om tiltakene mot Corona ikke var satt i verk, var det nok mange som holdt seg for seg selv. Vi tok mot Bjørndalsfjellet og forsøkte å tilpasse tempoet til at vi skulle opp noen meter denne gangen. Det var folk både i mot og andre på vei oppover. På toppen blåste det, og det var i tillegg antakelig omtrent null grader. Vi stoppet omtrent ikke i det hele tatt. Det satt noen andre rett ved toppen, men i le av vinden. Den var kald. Med så vidt frost om natten, og ikke mange gradene i nordhellingene og tørre forhold, var det helt greit å komme kjapt ned til veien igjen. Det er egentlig en kjekk tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Bakkene er selvsagt lange, og kan være tunge nok, men det er mulig å finne pusten inne i mellom. Nedover går alltid greit. Hele turen går i et greit terreng, og som regel blåser det fra en retning der stien går i le. For broderen er turen likevel en utfordring. Han er enda mer skeptisk til høyder enn meg, og synes at stykket opp mot toppen er ganske eksponert. På tørre dager, er det helt uten problemer. Nede på veien var det bare å sette kursen mot Fjogstadfjellet. Bakken opp dis er verken bratte eller lange sammenliknet med Bjørndalsfjellet. Det tar likevel tid. Oppe i høyden er det et godt stykke med «hei» myrer, svaberg og grasbakker. For oss som synes «hei» er flott, er det helt greit å gå det stykket, selv om det ikke er langt. I det vi dukket opp over skogkanten, kunne vi se svarte skyer i vest. De kom innover i god fart. Her var det bare å hive på jakken og gjøre klar til regn. Det ble surt en stund, med regn og vind i mot. Det ble heller ikke denne gangen noe besøk på toppen av Dalsnuten. Vi gikk korteste vei mot bilen. Les hele artikkelen
  11. Vintertur med litt vår - "Vibå e komen". Jeg hadde i grunnen sett fram til en litt lengre tur denne lørdagen. Det har blitt mange korte turer, og jeg kunne tenke meg en liten utfordring. Det vil si en runde rundt Li eller tilsvarende. Minst 3 timer. Det viste seg å bli «vanskelig». Vinteren vil ikke helt slippe taket. Det var frost natt til lørdag, og det betød at «nødløsningen» måtte bli en tur langs sjøkanten. Den vanlige «langturen» er fra Hå til Varhaug og retur. 17 kilometer – relativt flatt, relativt vått, og med muligens mye vind, men ikke ofte mye is og snø. Beskjeden fra Bestyrerinnen var klar. Hun kunne tenke seg å bli med på turen, men ikke frem og tilbake. En vie er omtrent 8 kilometer, helt greit for Bestyrerinnen. Det var selvsagt været som gjorde at Bestyrerinnen så for seg en tur. Det var meldt lite vind og ikke nedbør. I tillegg var det muligheter for sol. Bra turvær. Broderen meldte avbud. Han sliter av og til med noe smerter i beina, og av erfaring blir det ikke bedre med å gå tur. Han hiver innpå noen små, og er normalt klar etter noen dager, men ikke denne lørdagen. Med bare Bestyrerinnen og meg på tur, blir det litt logistikkutfordringer. Vi er heldigvis satt opp med to biler, og denne dagen fikk vi bruk for begge. Det ble samling på Hå gamle prestegård og felleskjøring «ned» til Varhaug gamle kirkegård. Det var andre biler på parkeringsplassen, men bare et par stykker. Vi tok mot Hå på det som er merket som «Kongeveien». Stien er vel den gamle veien mellom presteboligen og kirkegården. Gammel er stien uansett. Over Komedelen er det en hulvei. En dyp grop der mange generasjoners ferdsel har gravd seg ned i bakken. Vi kunne se spor foran oss. Det var andre på tur denne dagen. Da vi nådde Reimebukta og kom til «Hvilesteinen» så vi folk. Kjentfolk til og med. Bestyrerinnen fikk smake på hjemmebakt, og vi fikk oss en liten prat. Det er kjekt å treffe andre på tur. Det mørknet i vest, og jeg lurte på om vi ville få regn. Det blåste i hvert fall vesentlig friskere enn da vi startet. Det var helt greit å ha den kalde vinden bakfra. Vinden kom nok opp mot kuling over toppen på Komedelen. Jeg hadde tenkt å gå både frem og tilbake. Det var en stund siden jeg hadde hatt en langtur. Med kald vind bakfra var et helt greit, men ,ed kald vind i mot? Det kunne bli en lang og kald tur sørover. Det ble helst til at jeg gjorde turen kort.... I det vi rundet fyret ved Obrestad, så vi folk oppe i bratte lia. På vei ned mot stien. Det var da noe kjent med folkene? Sigbjørn og Kjell Einar?. Nei, de er da ikke på tur en litt sur lørdag. Selvsagt var det Sigbjørn og Kjell Einar med en del andre som var på en kort tur. De holdt til i Johnsa-huset og var på en luftetur mellom måltidene. Og skulle tilbake for grøt. Den måtte selvsagt lages på melk fra gården til Kjell Einar. Noe annet er ikke mulig. Vi tok følge inn mot Prestegården. Vi har gått tur sammen en del ganger, og det ble en hyggelig avslutning på en kort tur. For det ble til at jeg tok følge med Bestyrerinnen hjem. Les hele artikkelen
  12. Mai og tur i fjellet er ofte en dårlig kombinasjon. Nå vet ikke jeg hvor mye erfaring du har med fjellet i snøsmelting og storm, men det er gode grunner til nesten ingen er på tur i mai. Det vil, tidlig i mai, neppe være problemer helt oppe i høgheia. Der vil - antakelig - føret være greit. Litt lavere kan bekker og elver - og vann, utgjøre uoverkommelige hindringer. Alt avhengig av været selvsagt. Alene på tur nettopp på den tida......
  13. Med Klepp Frivilligsentral på topptur. Bestyrerinnen er opptatt av at jeg burde være mer «sosial». Ta på tur med andre. Hun har tatt kontakt med Frivilligsentralen i Klepp og selv blitt besøksvenn. Jeg burde også gjøre noe – mener Bestyrerinnen. Selvsagt hadde hun planen klar. Frivilligsentralen har toppturer – middels krevende – hver torsdag. Nettopp noe for meg – mente hun. Denne uka skulle turen gå til Urdalsnipa og Joneknuten. Jeg er ikke alltid like lett å få med på slike ting, og sa at om broren, Sigbjørn - som også er pensjonist, ville være med på tur, så skulle jeg stille. Sigbjørn ville gjerne være med, og han fikk i tillegg med seg Anne Lise. Vi har hatt mange turer sammen. Dette kunne bli kjekt. Oppmøte på Frivilligsentralen klokka ti – nådde vi bare nesten. Vi hang oss på kortesjen av biler og satte kursen mot Moi (på Bueveien). Et lite skilt øverst på en stolpe viste vei. I alt 34 personer gjorde seg klar til turen opp mot toppen av Urdalsnipa. (Jeg kjente de som holdt til i hytta øverst, og mener de kalte stedet «toppen av Moifjell».) Toppen er uansett 561 meter over havet og 3,5 kilometer og gode 330 høydemeter over parkeringsplassen. Bakke opp omtrent hele veien. Kjentmann og turleder Berge Hatteland hadde selvsagt en snarvei på lur. Tydeligvis den gamle veien opp over mot heia. Jeg synes det er kjekt å gå på gamle stier. Her har folk gått i generasjoner. Det som var litt uventet var snøen. Ikke langt oppe i bakken ble det omtrent skiføre. I hvert fall så vi tydelige spor av truger. Nede i snøen var det nok kuldegrader, for det ble ikke glatt. Det gikk greit å komme til toppen. Nå var ikke Urdalsnipa den eneste toppen som sto på planen denne dagen. Vi skulle også bortom og opp på Joneknuten. Omtrent halvveis nedover, gikk det en liten stikk vei mot Trollshaugen. Bak denne ligger så Joneknuten. For meg med et snev av høydeskrekk, var Trollshaugen en overraskelse. Bakken opp var bratt. Det var slik at jeg omtrent kunne ta tak med tennene for å komme meg oppover. Heldigvis hadde snøen tint i den sørvendte bakken, så egentlig var det helt greit å komme opp. Endelig oppe, de fleste fikk nok pulsen opp i bakken, fikk vi øye på varden på Joneknuten. Det vil si den ene varden. Joneknuten har to. En mot øst og en mot vest. Vi besøkte selvsagt begge. Til toppen av Joneknuten hadde vi hatt skikkelig flott vintervær. Selv på toppen av Urdalsnipa var det omtrent vindstille. Og sol... Fra Joneknuten kunne vi se mørke og svarte skyer i sør. Det så ut som om det hang snø under skyene. Her var det bare å få tatt bildene i en fart å komme seg nedover mot bilen. Heldigvis hadde turleder Berge gått opp turen dagen før. Det var lett å følge sporene nedover bakkene, over myrene og bekker og gjerder mot veien og vår egne spor fra tidligere på dagen. Lengre nede hadde sola fått skikkelig tak og smeltet det meste av snøen. Det var helt greit å gå ned «snarveien» som nå var uten is og snø. Nede på veien, etter omtrent 9 kilometer og fire timer, var det å si «takk for turen» til de andre som hadde vært med. Det var en kjekk gjeng å være på tur sammen med. En skikkelig flott vinter og topptur. Snø og sol er en helt grei kombinasjon. Les hele artikkelen
  14. En ny vri på en vanlig tur. Onsdag er etter hvert blitt fast turdag for broderen og meg. Det er ikke alltid vi får til å gå tur sammen, men det blir som oftest en tur. Om ikke mer enn en kjapp runde hjemmefra. Denne onsdagen var YR rimelig samarbeidsvillig, og vartet opp med sol og lite vind, og nevnte noe om varmegrader. Det er antakelig vanskelig å få til pålitelige temperatur varsler. Denne gangen bommet de i hvert fall noen grader. Det trenger ikke å være en «langtur» på onsdagen. Nå har det blitt få langturer i det siste, men onsdagsturen kan godt være under tre timer. Forrige onsdag ble det Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Vi ønsket begge å gjenta suksessen. På Gramstad var det denne onsdagen flere biler enn i forrige uke. Det var godt vær og vinterferie da. Nå var det bare godt vær. Likevel mange biler og folk. Jeg trodde det bare var pensjonister som gikk tur midt i uka, men det er åpenbart feil. Familier med unger, voksne i flokk og følge, enslige eldre damer og noen menn, alle vil å tur. Med bakgrunn i værvarselet, ventet jeg at det ville være vått og fuktig. Det stemte ikke helt. Nedbøren kom i fast form, og det lå en del hvite flekker oppover i stien. Det var lite is heldigvis. Det må antakelig ha kommet ganske lite nedbør, for stien var mye tørrere enn i forrige uke. Det var like mye vann i bekkene og på myrene, men selve stien var tørrere der det ikke rant vann. En kald trekk på toppen av Bjørndalsfjellet, gjorde at vi omtrent snudde på hælen. Det ble tatt noen bilder, og så var det å komme seg nedover. Det kom folk nedenfra, og litt borte i lia kom det en kar nedover bratte lia. Han forsøkte å stoppe hunden som for langt nedover. Samme karen – og samme hund, traff vi på samme plass forrige uke. Også da hadde han problemer med å få hunden til å lye. Det gikk greit opp bakkene, og det gikk direkte bra nedover bakkene. Vi holdt antakelig et litt høyere tempo enn sist. Det ble i hvert fall litt fart i beina et stykke.. På vei over heia fra, Fjogstadnuten til Kvitemyra, spurte broderen om vi ikke skulle ta en tur borte om stien mot Dalsnuten. Han så ikke for seg at vi skulle gå helt opp til toppen, men ta opp «trappene» på østsiden og ned på sørsiden. Nå er det noen høydemeter opp til både Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, så trappen oppover mot Dalsnuten gikk ikke for fort, men vi kom da opp til marka under toppen, og bort til den nye stien på sørsiden. Der ble det igjen en diskusjon om vi skulle ta turen opp, men en kikk på klokka fortalte oss at det antakelig ville bli vel drøyt – denne gangen. Det «tillegget» fikk vi ta en annen gang. Det hadde ikke vært mer enn 400 meter, men omtrent 150 høydemeter ekstra. 100 høydemeter på flott opparbeidet sti med trappetrinn brakte oss ned på flaten. Derfra og til parkeringsplassen er det omtrent en kilometer. 15 minutter omtrent. «Omveien» gjorde at vi var på tur omtrent 2 1/2 time, og hele turen var på 9 kilometer. En helt grei onsdagstur. Nå gjenstår det bare å få med seg den siste biten – en annen gang. Les hele artikkelen
  15. En kort mandagstur til erstatning for søndagsturen Været slår til igjen. Lørdag var det skikkelig mye vær, og siden jeg hadde gått forholdsvis langt på fredag, valgte jeg å holde meg hjemme. Nå var det også andre grunner til at jeg ikke tok ut, men ingen gode grunner. Søndag var det klart at vi skulle ut å gå. Bestyrerinnen gar nærmest gjort det til en vane – å gå søndagstur. Bortsett fra at de siste søndagene har vært stormfulle og regntunge, og uten tur... Denne søndagen ble det en litt avkortet tur. Det var ikke meningen å gå langt, bare en vanlig tur rundt Gruda – 7-8 kilometer og en og en halv time. På toppen, hvor det ikke er et tre og snaut en stein, utenom steingardene, kom regnet – og vinden. Turen ble gjort kortere enn planlagt. Mandag var tidligere en dag uten både trening og tur, men i det siste har været gjort at mandagene har blitt benyttet til tur. Slik var det også denne uka. Mandag kom med bra vær – i følge YR. Broderen ville også på tur. Vi ble enige om å ta den vanlige turen fra Sælandsskogen til Bjødnali om Sjelset og tilbake til bilen. En tur på 8 kilometer, men som vi nok bruker over halvannen timer på. Det er ikke mange bratte bakkene, men det går jamt oppover mot Bjødnali. I tillegg er stien temmelig steinet, og det tar normalt tid å tråkke seg til Bjødnali. Spesielt om det er vått og mye vann. Det ville antakelig ikke væremange andre ute på tur denne dagen. Mandag, selv med bra vær, er normalt ikke en turdag. Det var en bil utenom oss. For omtrent tre måneder siden, tok jeg i bruk nye ALFA Impact sko. Første gang jeg brukte disse skoene, var på den samme rundturen som nå. Det er lett å kjenne at de nye skoene henger bedre på våte steiner enn gamle Walk King. Broderen bruker Walk King, og han måtte gå mye mer forsiktig enn meg. En god grunn til å skifte sko, men til 5000,-? Vi kom oss opp til Bjødnali uten å tråkke over, men det ble en del vassing, som selvsagt er greit med tette sko. Oppe ved garden, ute av skogen, ble det lyst. Sola kom igjennom og vi fikk godværet som var lovet. Det ble likevel ingen stopp denne dagen. Fra Bjødnali til Kleiva ved Sjelsetvannet er det vei. Det bestyr kjapt tempo, selv opp bakken. Øverst i skaret mot Sjelset er det flott utsikt over Jæren med havet utenfor. Høghuset på Bryne står opp som en blyant. Etter et par kilometer på vei, fortsetter stien langs ånå. Det er lett å finne fram og over de første jordene, så er det igjen opparbeidet sti fram til Sælandsskogen og parkeringsplassen. Denne gangen var både broderen og jeg enige om at turen godt kunne ha vært lenge. Selv om vi brukte over halvannen time, hadde turen gitt lite utfordring for bein og pust. Neste gang får vi vurdere å gå rundt hele Engjavannet, eller ta en ekstratur opp om Blåfjell. Les hele artikkelen
Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.