Jump to content

REJOHN

Blogger
  • Posts

    3,694
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    136

Everything posted by REJOHN

  1. Den vanlige turen, men denne gang i dårlig vær. Det hadde vært dårlig vær noen dager, og værmeldingen for fredagen var så avgjort ikke bra. Det skulle regne omtrent hele tiden, men med en liten mulighet for litt opphold midt på dagen. Det var ikke vær for en lang tur oppe i heia. Det måtte bli en av de vanlige turene i lavlandet, men gjerne med noen bakker. Siden jeg nettopp hadde vært på Bjødnali, ville det passe bra å gå fra Gramstad. Jeg kunne tenke meg den vanlige turen opp til Mattirudlå via Bjørndalsmyra og videre til Bjørndalsfjellet. Fra der ville det være mulig å ta mot bilen direkte, eller ta over Fjogstadnuten. Nå ligger jo Dalsnuten lagelig til for en ekstratur til toppen, men med så pass dårlig værmelding, mente jeg det ville være nok med tre topper (om ikke bare to...) Det var tydelig dårlig væremelding på gang. Det var omtrent ikke biler på parkeringsplassen, og oppover mot Bjørndalsmyra så jeg ikke spor av folk. Det ble en ensom tur denne dagen også. Det regnet så vidt da jeg startet, og inne i mellom mot Mattirudlå kom det noen skikkelige byger. Det ble en tur oppover med hetta over hodet. Det surklet under skoene inn Bjørndalsmyra, og stien – det som viste – var mer en bekk enn en sti. Det var surt – til jeg snudde opp ved Mattirudlå. Da jeg satte kursen over Kulheia mot Bjørndalsfjellet fikk jeg vinden bakfra og alt ble så meget bedre. Det ble en grei tur, men da jeg nærmet meg den siste bakken opp mot toppen forsvant varden i skodda. På toppen var skodda igjen borte. Rundt meg hang tunge og mørke skyer. Det var regn både ved Stavanger og Sandnes, og Jæren kunne jeg knapt se i regnskodden. På Bjørndalsfjellet var det lett regn... Det hadde gått litt senere enn vanlig til toppen, og det ble ingen kjapp tur nedover lia mot veien. Det var sleipt i sorpa, men heldigvis holder skoene meg både tørre og på beina på våt stein. Nede ved veien var jeg klar for en topp til. Oppover bakkene mot Fjogstadnuten regnet det skikkelig, og jeg begynte etterhvert å bli våt. Selv med det beste utstyret, så blir jeg våt av svette under jakken og buksa. Som så mange ganger før, det er bedre å være våt og varm med Gore-tex enn våt og kald med annet ytterplagg. Vanntett regntøy blir fortere vått på innsiden, og det er kaldere. Bortover den lille heia mot Dalsnuten kunne jeg se en lysning, men med svarte skyer bak. Jeg bestemte meg egentlig å bare ta mot Gramstad nede på Kvitemyr – om det ikke ble opphold, og lysere. Nede på myra ble det lett regn og helst opphold og i sør var det lyst. Det ble til at jeg tok oppover mot Dalsnuten. Jeg traff et asiatisk par som var på vei nedover. Oppe på toppen av Dalsnuten var det ikke en kjeft. Det er ikke ofte jeg er alene her. Selv på dager med frost og is finner folk veien til Dalsnuten, men i regnvær holder folk seg hjemme. Nede på parkeringsplassen var det mindre biler enn da jeg kom. Selv om det var en del folk ved Gramstad, var ikke dette en dag med mange på tur.
  2. Nøyaktig samme plass, men antakelig et par år senere, for dette var vanlige dyr, opplevde jeg at en stor flokk ungdyr. ble skremt av oss som kom dundrende nedover mot veien og dyra (og stien videre opp til Brusanuten). De samlet seg og løp fort nedover mot gården. Lyden av dyra var omtrent slik jeg husker det fra cowboyfilmer.... Det må være skikkelig skremende - om dyra kommer imot.
  3. Deter en mase plasser som er bra for telting og ikke langt fra vei: Fra Sælandsskogen og inn til Taksdalsvatnet. Her er det ikke mange plassene, og det kan være andre tett på.. Den "vanlige" plassen å starte med unger i telt, er Inn av Espedalen til Røssdalen og "Parken". Helt flatt, med flott natur, fiskemuligheter og bålmuligheter. I tillegg dass... En kilometer å gå. I tillegg er det mulig å ta inn til turistforeningshytter, Grautheller - inn av Ådneram, og med bomvei, men her er det mulig å få kode fra STF om dere overnatteri hytta. Flott badekulp og fiskemulighgeter. Børsteinen ligger også bare en kilometer fra Lyseveien (mellom Ådenram og Lyseboten) og blir brukt av familier med unger. Min egen erfaring er at ungene veldig for blir en gjeng (om det er andre på med unger på hytta) og har det strålende sammen.
  4. "Belted Calloway" - morsomt å se. Siden vi går mye samme plasser - hvor er disse? Storfe er ikke like morsomt noen ganger. I sjøkanten, hvor jeg vandrer på vinterstid, er det mange flokker med storfe på sommeren, og jeg kan ikke si jeg liker å gå med dyr rundt meg. Noen ganger er det nødvendig for å kommer fram, og så langt har det gått bra..... Ved "Skogen" innenfor Bjødnali, går det høylandsfe ute hele året, og jeg er a lltid litt dpent på hvoe de står når jeg skal rundt Engjavatnet. Bare et par ganger har dyra hindret. en gang sto det enku med kalv rett forran oss da vi kom rundt en knaus. Vi rygget forsiktig bakover og gikk rundt på andre siden - uten problem. En annen gang sto det en kalv helt alene ved veien da jeg kom ruslende. Da kom hele flokken oppover mot oss. Jeg stoppet opp og kalven sprang mot de som kom opp i mot veien. Jeg kunne fortsette... Så til dagens gode råd: stokk.. Det ser ut som de fleste dyr respekterer en stokk... Det skal ikke mer til enn å holde stokken litt forran så viker kyrene til side. Uten stokk, ler bare sauene av meg.
  5. Det ble en lengre tur den dagen enn planlagt. Planen var å ta en rolig natt på Langavatn og så gå nedover og «hjem» til Blåfjellenden på morgenen. Det ville bli litt travelt neste morgen. Det var et eller annet med en fødselsdag og broderen, som er født samme dag som meg. Det ble en time og vel det i sola framfor Langavatnhytta. Sola forsvant etterhvert, og jeg trakk inn for å finne frem lesestoff. Siden klokka ikke var tre enda, ventet jeg ikke andre folk før om noen timer. Da rant det inn med folk. Det var en gjeng fra Turistforeningen som skulle gjøre en innsats. Dugnadgjengen insisterte på at hytta bare var for de, og at jeg måtte finne en annen løsning. Selv annekset ville komme i bruk... Dette stemmer så avgjort ikke med mine tanker rundt tilgangen til Stavanger Turistforenings hytter. Det skal ALTID være plass til de gjestene som kommer. Jeg har selv sovet på bare gulvet i kjøkkenet en gang det var virkelig fullt på Blåfjellenden. Nå er det ikke stort mer en tre-timers tur ned til Blåfjellenden, men jeg var langt fra sikker på om en gammel gubbe som meg kunne, eller burde, gå sek- syv timer på en dag, med tung sekk. I hvert fall tyngre enn det jeg er vant med. Siden gjengen mente jeg ikke hadde noe på hytta å gjøre, selv om jeg en del ganger selv hadde vært med på dugnader, så ble det til at jeg pakket sekken. Etter en prat med kjentfolk, for det var selvsagt kjente i gjengen, gikk jeg nedover mot Rundevatn. Som nevnt er ikke turen på mer enn tre timer, det burde gå greit å komme seg ned til Blåfjellenden, men det er ganske lenge siden jeg har gått så pass lang på en dag med tung sekk. Nå er denne turen nedover ikke spesielt krevende, selv om det nesten er umulig å komme over myrene i Blåstøldalen uten å bli våt og skitten til knærne. Det gikk i hvert fall helt greit å komme ned til Rundevatn, som alltid har blitt regnet som et godt fiskevann. Fra der går stien oppover, ikke hele turen er flat eller nedover. I bakken kunne jeg kjenne at det ikke skulle så mye til før pulsen kom opp. Bakken ble tatt i rolig tempo. Fra kanen opp i høyden er det god sikt nedover mot Blåstøldalen. Nå var sola godt gjemt bak mørke skyer, men utsikten er bra selv i overskyet vær. Ett stykke før skaret over mot selve Blåstøldalen kom jentene fra Sandvatn ruslende. Vi møttes omtrent halvveis mellom Blåfjellenden og Langavatn. Etter at jeg hadde gått omtrent en og en halv time nedover. Jentene hadde like lenge til Langavatne og en god time i tillegg tilbake til bilen. Ved bekken i Blåstøldalen, ble det en pause, før jeg krysset slettene og myrene og over til andre siden. Blåstøldalen var et flott sted for å hente for til vinteren og det var stølsdrift her lenge. Husene – noen små bygninger – sto til omtrent krigen, men i dag er det bare rester etter murene. Videre nedover Blåstøldalen kunne jeg kjenne at det hadde vært en dag med mange timer på beina. Det ble litt sparking i steiner og forsiktige nedoversteg. Innspurten mot Blåfjellenden gikk litt på viljen. Jeg var egentlig positivt overrasket. Turen hadde gått ganske flott. Det hadde ikke vært problemer, selv om det nok gikk litt smått på slutten. Det var kjekt å vite at jeg faktisk enda kan klare en lang dagstur. På hytta ble det en stund på benken før jeg igjen så syn på å lage mat og sjekke om det var andre på hyttene. Jeg ble ikke alene den natta, hvor det var lyst og flott vær. Jeg så fram til en ny flott morgen på Blåfjellenden.
  6. En flott tur i godt vær. Da jeg var ute tidlig på morgenen var det vindstille og blå himmel. Jeg hadde håpet det skulle være like flott vær da jeg sto opp til frokost. Det var fortsatt stille, men skyet, og ikke fullt så varmt som kvelden før. De andre på hyttene tok ut tidlig, og selv om jeg som vanlig både kostet opp støvet og vasket gulvet, var klokka ikke mye over ni da jeg var klar for å ta mot Langavatn. Dette er en tur jeg har gått en del ganger, og som oftest – etter den første turen – fra Lortabu og opp til Langavatn på dagen. En lang dagsetappe, men som vanligvis gikk greit. Tre jenter, som hadde kommet sent ned fra parkeringsplassen på veien før Langavatn, ville tilbake til bilen den dagen. Ikke over Strålausheia som meg, men først mot Blåfjellenden, så opp Blåstøldalen og videre til Langavatn og parkeringsplassen. Jeg regnet med at dette ville ta jenten omtrent ti timer. En virkelig god dagsmarsj. Jeg skulle «bare» over Strålausheia til Langavatn. En tur som tidligere var satt opp som en tre timers tur, men som nå er en fire timers tur. Turen er egentlig ikke så lang, men det er en god del bakker opp og ned, og terrenget er ikke lett. Første delen av turen går fra hytta og til stidelet mot Børsteinshytta i Halvfardalen. Det er 100 høydemeter opp, og ikke mange kilometerne, men det tar tid. Antatt tid har vært er time på dette stykket. Jeg har gått her noen ganger, og aldri klar det på en time, men ikke mye over heller. Omtrent halvveis fra hytta til stidelet, går stien rundt en liten topp opp og ned noen bratte kneiker. På tross av at dette er en plass jeg kjenner til, og som jeg har rotet det til tidligere, klarte jeg igjen å miste stien, men så vardene oppe i bakken. Jeg får skylde på fonna som lå over stien et stykke.... Fra stidelet går stien videre og opp en lang og seig bakke til Strålausheia. Her hadde jeg god nytte av gammel erfaring og fikk i meg noe drikke i bekken i bunnen av bakken. Det er ikke mye bekker oppe på heia. Heia heter Strålaus av gode grunner. Her er det fjell og stein som dominerer. Det er litt grønt inne i mellom, men ikke nok til mange sauer. Heia byr på et praktfullt skue ut over små og store topper, som nesten alle ligger på mellom 1000 moh og 1200 moh. Selve toppen av heia er på 1136, mens toppen som har navnet etter heia og ligger helt ute mot Langavatn er på 1142 moh. Det hadde ikke gått lett, men greit å komme opp i høyden. Sekken var fortsatt tung og jeg tok det litt med ro i de lengste bakkene. Oppe i høyden ble det pause og jeg fant fram telefonene. Hillenuten i Sirdal, viste godt med sin sender mot øst, og gav god kontakt. Bakkene nedover fra Strålausheie, er stor sett greie, og ga anledning til å tenke på neste «problem». Det er slik med erfaring at det på mange måter er greit å ha med seg, men det gir også grunnlag for å kunne bekymre seg for mulige problemer lengre framme. Det var mye snø oppe i høyden og i bakken nedover måtte jeg krysse over fenner som var større enn det jeg vanligvis har krysset her. I et lite skar går stien over en bekk som renner ut i Blesevatn. Det har noen ganger ligget en fonn nettopp over stien her. Med bekken fossende under... Fonna var på plass, og jeg så ikke muligheter til å gå rundt på noen enkel måte, og krysset over. Med bare lette tanker og med bruk av stokken til å teste om det skulle være «hull» i den nok så faste snøen. Det var med en viss lettelse jeg tok fatt på den siste bakken oppover før jeg – over toppen - kunne se hytta et god stykke lengre ute mot Langavatn. Klokka var ikke mer enn omtrent et, da jeg kunne sette meg ned i solsteiken og ta en god pause, med mat og te. Det skulle egentlig bli greit å få en natt på hytta før jeg fortsatte nedover mot Blåfjellenden.
  7. Sol, sommer og snøfenner. For mer enn 30 år siden, den gang var jeg bare en ungdom på litt over 50, fant jeg ut at en langtur måtte være en flott ting i ferien. Sammen med min eldste sønn og noen kammerater, valgte vi å gå runden fra Sandvatn til Langavatn og så til Blåfjellenden. En rundtur på fire dager med små og korte dagsetapper. Det ble likevel en ganske tøff tur, for oss som ikke var veldig vant med overnatting flere dager på rad, og - for oss – skikkelige dagsmarsjer. Det har blitt noen slike lengre turer opp gjennom årene, stort sett en «langtur» i året, men etter at jeg ble pensjonist, har det blir turer med en eller to overnattinger. Det ble etter den første langturen, etterhvert vanlig å ta direkte til enten Langavatn eller Blåfjellenden fra Lortabu. Begge er drøye seks-timers turer. En tre-timers tur ble litt for kort. Jeg måtte ha litt flere timer på beina, før jeg syntes det hadde vært en skikkelig tur. Det er ikke helt slik lengre. Jeg er godt fornøyd med en tre-timers tur om sekken er pakket for et par dager. Det blir fortsatt en og annen seks-timers tur, men da med lett sekk og «frem og tilbake» på dagen. I vinter gikk jeg gjennom hva jeg ønsket for sommeren, og en av turene jeg håpet å få gjennomført var nettopp rundturen fra Lortabu til Sandvatn, Langavatn og Blåfjellenden. Nå, i slutten av juni, kom YR med skikkelig bra værvarsel for 4 dager fremover, og varselet holdt seg like bra i noen dage. Det var på tide å gjennomføre planene. Litt sånn: «Nå eller aldri...» Mandag ble sekken pakket, med mat for fire dager og ekstra klær – i tilfelle. Sekken ble noen kilo tyngre enn det jeg vanligvis har med meg, og jeg så egentlig ikke fram til å slite oppover med så tung sekk. Den var antakelig 12-13 kilo.... På Lortabu var det en del andre biler, og spor innover. Jeg ville ikke bli alene på hytta den natta. Det gikk ikke lett oppover lysebrekka. Bakken er både lang og ganske bratt, og sekken var tung. Med små skritt og et par «pust i bakken» kom jeg likevel opp til toppen og kunne ta fatt på det «relativt» flate partiet innover mot Sandvatn. I sol og varme og nesten uten vind, var det egentlig greit å være på tur. Jeg ble litt overrasket over at det fortatt lå fenner en del plasser. Nå ligger det alltid fenner på turen inn til Sandvatn så tidlig i sesongen, men jeg hadde ventet mindre snø enn det jeg fikk. Det var likevel helt greit å komme fram. Inne på hytta var det kommet flere folk. Jeg satte meg utenfor og snakket med to «voksne» karer fra Egersund. De var «fjellfolk» og vi fikk en skikkelig hyggelig prat i solsteiken i hytteveggen. Det var også en familie, som hadde kommet fra Langavatn. De så ikke helt syn på å gå den litt lange turen fra Sandvatn til Høgaleitet i Hunnedalen, men satset på å gå ned til Lortabu. Det passet utmerket for meg. De fikk låne bilen min ned til Høgaleitet. Det løste problemet med rundturen for meg som bare har en bil. Kvelden ble nesten magisk. Nesten ikke et vindpust og omtrent 20 grader. Sandvatn lå speilblankt og sola forsvant sent bak toppene i nordvest. Det ble en varm natt med litt lite søvn, men det ble til gjengjeld mulig å ta noen bilder tidlig på morgenen. Det er jo slike dager – og netter – jeg drømmer om å få oppleve i fjellet. Det var virkelig kjekt å kunne sitte ute i godt selskap, og småprate til langt på kveld.
  8. Jeg holder på å pakke til en tur i Frafjordheiene i dag, og har med mye det samme som deg. Litt mindre "dill og dall" og mer mat, men jeg har - selvsagt - med Gore-tex bukse og jakke. Vel å merke lette plagg, men vanntett. (Norrøna Recon blir hjemme denne gangen, med god værmelding.) Etter mer en 40 år med tur i disse områdene vet jeg av erfaring at det kan komme nedbør uansett værmelding. Jeg går også med vanntette sko (ALFA Impact), som holder meg tørr på beina, og som kan brukes til å hoppe over en bekk eller to. Det er alltid mulig å gå våt på beine, men det er ikke helt behagelig. Nå må jeg også legge til at de skoene henger på vått fjelle og våte steiner....
  9. Ingen "trenger" sko til 6 store lapper... Jeg har to par. Etter å ha brukt Walk King i mange år, har jeg nå gått over til Impact. To årsaker. Først og fremst sålen, som holder vesentlig bedre på vått fjell eller svaberg. og - ikke minst - de tåler bruk bedre enn Walk king, og gir valutta for pengene. Om du skal bruke lave eller høye sko, har noe med hvor du bor. Vestlandet .hvor jeg bor, er det mye regn og mye sorpe og vann. Impact holder meg tørr (og på beine) så lenge jeg ikke får vann over kanten. På østlandet med et litt annet vær, går det helt sikkert fint å bruke lave sko nesten hele tiden.
  10. Nå har ikke DNT noe spesielt mye å gjøre med ruter og hytter. Det er det den lokale foreningen som står for, og i Stavanger Turistforenings rutenett er det fritt fiske for medlemmene i omtrent alle vann langs rutene. for et par uker siden snakket jeg med noenkarer, som hadde fisket på vei mot En turistforeningshytte, og fått mange og store fisker...
  11. Det ble jobbing i noen timer. Etter å ha vært på Sandsa og gjort rent og tatt av gammelt sengetøy, noe som er en ganske tung jobb, måtte det bli en tur til Blåfjellenden. Det var faktisk en stund siden jeg hadde vært innover. Det ble to turer rett etter hverandre sist, og så måtte det bli en liten pause. Det var 10 dager siden forrige turen. Været får ta skylda for at det også denne uka ble to turer rett etter hverandre. Først til Sandsa og så til Blåfjellenden. Det var snakk om regn alle dager fremover, bortsett fra onsdag og torsdag. Da mente YR det faktisk skulle være bra vær. Her var det bare å komme seg avgårde om jeg ønsket noenlunde vær på turen. Etter en natt hjemme var jeg igjen på vei opp i heia. Det var ingen andre biler, men det var spor i stien. Sporene var antakelig fra dagen før, men det viser at folk vil på tur. Et stykke innover, møtte jeg et par som kom fra hytta. Selv midt i uka var det noen som fant fram til Blåfjellenden. Denne dagen var det bare bestilt en seng. Det kunne bli en ensom tur – som vanlig. Værmelding gjorde at jeg tok ut på tur. Det var meldt ganske bra vær med delvis sol og lite vind. Denne dagen tok yr litt feil. Jeg hadde regn på ruta oppover, men alt på parkeringsplassen tittet sola frem fra skyene. Nede ved hyttebyen, går stien i le av fjellene. Oppe i høyden fikk jeg vinden i ansiktet, og med en temperatur på rundt 5 grader ble det nesten vinterlig. Jeg var glad for å ha med både caps og lette vanter. Det ble ingen kjapp tur innover. Jeg brukte nesten 15 minutter mer enn det jeg brukte på vei tilbake. 2 dager med tung jobbing får ta skylda for at det gikk sakte innover. Nede på hytta ble det på ny jobbing med både støvsuger og vaskebøtte. Det så rett og slett ikke ut på hovedhytta, og «noen» måtte gjøre en jobb. Det hender ganske ofte at jeg kommer til hytta, uten egentlig å ha planer for hva jeg skal gjøre og så dukker det opp en jobb – eller flere, som absolutt må gjøres der og da. Som å vaske gulv og rydde i hovedhytta. Det var så pass kaldt at jeg fyrte opp i ovnen, men da sola kom gjennom satte jeg meg utenfor en stund – i selskap med en fossekall, som hadde oppvisning i tjernet utenfor annekset. Jeg har ikke sett den fuglen oppe ved hytta tidligere. Det kom folk den dagen vi ble 6 stykker tilsammen. Noen kom opp Fidjadalen, og skulle tilbake, andre var på rundtur i Frafjordheiene. Sommersesongen er i gang, selv om det på natta bare var 4 grader utenfor døra. Det er faktisk ikke lenge til sola «snur». Det er nesen lyst hele natta, og nå er både bakken og alle trærne grønne. En virkelig flott årstid, men sørgelig kort. Tidlig på morgenen tittet sola inn vinduet og det ble vanskelig å ligge i senga å se på godværet. Det ble en flott tur tilbake til bilen. Det ble betydelig varmer ut over dagen, og det var antakelig nesten 10 grader da jeg startet opp bakken. Det ble varmt i sola i le av trekken. Oppe i høyden hadde jeg sola i ansiktet og trekken bakfra. Med tørre og greie forhold ble det igjen en fin tur.
  12. Intet problem er så stort og komplisert at det ikke er mulig å finne en enkel og grei løsning --- som er helt feil.
  13. Den fonna ser ut til å være nok så sikker. Jeg prøver likevel å være ekstra forsiktig når jeg går inn eller ut av fenner. Dette er en fonn som er "gammel" og tidligere på året ville den antakelig ha sett annnerledes ut. Mer jevn på overflaten og løsere. Tidligere på året (det varierer med forholdene) er det mye løsere snø og faren forå tråkke gjennom er mye større. Fast snø som dette er egentlig helt greit å krysse. Det skal ikke mye snø for å tåle vekten av et menneske når den er som på bildet. (I går gikk jeg på en slik fonn.) Selv tidligere i sesonge, har jeg gått over snøbruer som ikke er spesielt tykke... (Jeg husker spesielt en gang der vi skulle krysse Kaldevasselva i Suldal, (1. juli) som gikk stor i snøsmeltingen. Det gikk med lang avstand mellom meg og Bestyrerinnen og med bruk av staven for å teste snøen. Jeg var i Peter Pan modus - kun lette tanker...)
  14. Legger ved to facebookgrupper som viser bilder tatt nylig fra området. Det har smeltet mye den siste tiden, men fortsatt er det fenner (og ganske store i nordhellingene) over 1000 moh. Hvordan dette er om 14 dager bestemmes av været..... https://www.facebook.com/stranddalen https://www.facebook.com/groups/ryfylkeheianeogsetesdalsheiane
  15. En lang dagstur i flott turvær. Det har blitt så pass mange turer i det siste at jeg har problemer med å finne en tur jeg virkelig ønsker å gå. Søndag morgen, etter å ha vært på Blåfjellenden fredag/lørdag, startet rolig og behagelig i stolen med en god bok. Halv ni ble det fart i sakene. Jeg kom plutselig på at Turistforeningen hadde sin årlige 7-nuts tur denne dagen. Det var år og dag siden sist jeg var med på 7-nuts turen. Det kunne passe denne dagen. Det ble en hektisk halvtime for å få sekken klar og finne fram klær for dagen. Jeg valgte lave sko, og fet gikk greit. Været var ganske bra og det skulle ikke komme nedbør før på kvelden. Det hadde regnet litt på natten, og jeg håpet at forholdene ville være greie. Det ble egentlig en tørr og fin tur, selv om det fortsatt var vått på morgenen. På Vatne skytebane var det fullt av biler. Jeg trodde jeg hadde startet tidlig, men det viste seg at mesteparten alt hadde startet før meg. Turen startet oppover fra Skytebanen til Paradisskaret. Her har jeg bare gått en gang før, og husket ikke helt hvor bratt og lang bakken opp egentlig var. Eller, for den saks skyld, hvor bratt det var ned til Paradisskaret. Fra Paradisskaret og videre er det for det meste velkjente stier. Først opp til Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet og videre til Fjogstadnuten. Fra der ble det den vanlige veien fra Svarthålsleitet til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen og så til toppen av Skjørestadfjellet. Inne i skogen oppover (og nedover) mot Paradisskaret, var det ikke mange andre å se. Oppover Rinda og på både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet var det fullt av folk. Det var egentlig flott å se folk på rekke og rad bortover mot Bjørndalsfjellet. Fra Paradisskaret og resten av rundturen til opp på toppen av Dalsnuten, er en vanlig tur for meg, og stien er godt kjent. Her er jeg nesten ikke i tvil om hvor jeg skal sette føttene. Det går ganske kjapt å komme dette stykket. Nå tok jeg en litt annen vei enn den som står i beskrivelsen til 7-nuts turen. Fra Skjørestadfjellet tok jeg mot flyvraket og videre nedover mot Skjørestad og så til Skaret. På vei nedover traff jeg et par – som ikke var på 7-nuts turen, men som var godt kjent i området. De kunne fortelle at Skaramannen bodde i gardshuset. Han var til og med invitert til julemiddag hos familien til en paret for mange år siden. Fra Skaret ble det den vanlige veien rundt Skreppå og bort til stien ved Sørdalsleitet. Her fusket jeg igjen og tok rett ned til enden av Løemyr og videre mot Dalsnuten, nummer 5 av 7 nuter. Jeg vet ikke hvor nøye arrangørene er på at deltakerne skal følge oppsatt plan, men for min del ble det den umerkede stien mot trappene oppover til toppen av Dalsnuten. Som denne dagen var full av folk. I tillegg til 7-nuts turen var det nok også andre på tur. Det holder som oftest med «bare» 5 topper på min vanlige runde. Denne gangen skulle jeg også bortom Øvre Eikenuten. Det er ikke lange turen, og fra den toppen til Gramstad er det nesten bare en grei bakke nedover. Ved Gramstad sto det noen ungdommer og delt ut saft. Vi var mange som spurte om det var mulig å ta to glass. Den saften var nesten verdt hele påmeldingsavgiften. Det var virkelig godt med noe drikkende akkurat da. Fra Gramstad sto bare Vassfjellet igjen av de 7 toppene. Fra Gramstad til Kubbetjørn er jo ikke lange biten – vanligvis. Det tok tid denne dagen. Naturen rundt Kubbetjørn var virkelig flott, men ikke langt oppe i bakkene fra Kubbetjørn mott Vassfjellet var det helt slutt på å beundre naturen. Jeg fikk i hvert fall nok med pust og puls i bakkene oppover – og så ble det bratt. Fra Kubbetjørn til Vassnuten er det ikke stort mer enn et par kilometer, men denne dagen tok det tid å komme til toppen. Nå var jeg nok ikke like pigg som ved starten noen timer tidligere, men de siste bakkene oppover ble tatt i et rolig tempo. Tilbake til Vatne burde være greit, men det var de samme bratte bakkene som jeg startete oppover. For min del gikk også disse bakkene i et forsiktig tempo. Det kom folk bakfra som jogget nedover. Det var ikke helt min stil denne dagen. Det var en flott tur i flott turvær, og med gode forhold. Hele arrangementet ble gjennomført av Stavanger Turistforening på en flott måte, og de frivillige skal ha stor takk for innsatsen. Slik jeg gikk turen ble den på omtrent 20 kilometer. En lang dagstur for meg.
  16. Det kom en gjeng gående til Blåfjellenden i forrige uke, som hadde startet fra Skåpet på morgenen. (En lang tur på 8-9 timer). og slik jeg husker det, hadde de ikke hatt problemer mellom Skåpet og Flødalen. (De gikk ikke ned til Flørli). Jeg er sikker på at det fortsatt er gode fenner mellom Flørli og Kjerag. Her ligger ofte dalsiden i skyggen, og selv ved Blåfjellenden ligger det fenner i renner ned mot 600 moh. (De nevnte noe snøfenner mellom Flørli og Blåfjellenden , og det kan fortsatt være noen mellom Skåpået og Flørli, men det ble sagt at det gikk "greit".) Fra Flørli til Kjerag via Låtervikvatnet, er en lang og krevende tur, om ofte tar 8-9 timer for folk som ikke er trent eller som bærer tunge sekker.(Trekk fra en time ++ om de ikke starter fra Flørli, men ligger oppe i Flødalen eller ved Ternevatn.)
  17. Slik tilbakemelding setter jeg pris på . Mange takk.
  18. Snø og sommer og flott vær. I mer enn tredve år har jeg på vårparten, først talt måneder, så uker og tilslutt dager, til første gang jeg kan vandre innover til Blåfjellenden. Til å begynne med teller jeg måneder fram til månedskiftet mai/juni. Det er som oftest da første turen går innover. I mai blir det mer og mer klar hvor mye snø der ligger i fjellet og da begynner jeg å se etter tegn til snøsmelting. Da blir det telling av ukene, og når det er klart at det kan bli tur, teller jeg dager. Snøsmeltingen kan skje fort, som i år, eller ikke komme i gang før helt i slutten av mai, som i 2015 og 2020. I 2019 gikk vi innover så tidlig som 13. mai. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, hadde da nysnø og frost, men ikke mer snø enn normalt på første turen. Selv om første turen går tidlig som i 2019 eller virkelig sent som i 2015 (19. juni), så viser foto at det er omtrent like mye snø på omtrent de samme plassene. Det er litt forskjell nede i ved Blåfjellenden og ved parkeringsplassen. Noen år er det snø nesten ved veien, mens andre år er det ikke snø før mye lengre oppe. Oppe i høyden er forskjellen liten. Slik var det på første turen innover for sommeren 2024. Det var lite snø nede, men ellers så ble det å krysse de samme fennene som alltid. Vanligvis velger jeg å gå innover i bra vær om det er mulig. Dette året var det vanskelig å unngå strålende vær. Det har vært sol og blå himmel i en lang periode, og snøen smeltet kjapt. Ulempen med slikt godvær, er at bekker og va blir store. Det er en skikkelig bekk mot Blåfjellenden. Fossebekken brysket seg dette året, men heldigvis så har jeg nytte av mange års erfaring, og kunne krysse tørrskodd over. Jeg lurer på hvordan de andre, som tok turen innover, klarte seg akkurat her. Det var familier med unger og de minste måtte antakelig bæres over Fossebekken. Det gode været hadde lokket folk på overnattingstur. Noen var nok ganske overrasket over all snøen som fortsatt ligger igjen. Nå ligger det ofte fenner helt ut i august, og september i 2015. Oppe i heia ble jeg også dette året møtt av gamle venner som Grepplyngen, og nede ved hytta fant jeg multeblomst. Det er virkelig kjekt å se at sommeren er på gang. Rett før bakken nedover mot Blåfjellenden, fant jeg også spor av elg. Nå er det ikke første gang jeg ser elgspor nettopp her. Jeg har kommet over ferske spor her noen ganger. Engang så pass ferskt at jeg fortsatt kunne kjenne lukta fra elgen. Nede ved hytta var det bare å få fylt opp bøtta i elva, før jeg igjen kunne sitte utenfor i hytteveggen med te og skoleboller – i sola, og med bare en lett bukse på kroppen. Det var sommer og sol. Mange varmegrader utenfor døra, men heller få varmegrader i elva. I det flotte været var det andre som også ville på tur. Vi ble ganske mange etter hvert. 3 ungdommer kom til hytta ganske sent. De hadde startet fra Skåpet samme morgen og gått via Flødalen til Blåfjellenden. En skikkelig lang tur, og dagen etter ville de ned Fidjadalen, som heller ikke er noen kort tur. Det ble ikke mørkt den natte. Månen lyste, og jeg hadde problemer med å finne stjernene på himmelen. Morgenen kom kjapt. Noen var tidlig ute og trakk opp gjøken. Den gol borte i lia slik at det var umulig å få sove. Det ble litt jobbing ut over dagen, men i femtiden fant jeg ut at det var på tide å komme seg avgårde mot Hunnedalen. Jeg traff foreldre og unger på vei innover, og det ville bli mer folk denne natta enn forrige. Siden jeg valgte å gå litt sent på dagen, var det løs-snø på fennene og elva var større enn dagen før. Snøsmeltingen er langt fra helt over. Det tar litt på å gå på slik våt snø, og jeg kunne kjenne at det hadde brukt litt andre muskler enn vanlig. Det hadde vært en skikkelig flott og kjekk første tur innover for sesongen. Nå håper jeg bare sommeren fortsetter slik den har begynt – med flott være og gode forhold.
  19. REJOHN

    Viglesdalen

    Dagsbesøk på turistforeningshytta. De siste årene har jeg gått opp til hytta i Viglesdalen en gang på våren. På denne turen, som på de fleste av mine turer, vil jeg gjerne ha godt vær. Denne dagen var det ekstra flott. På morgenen var det omtrent vindstille og vannene jeg kjørte forbi lå speilblanke. Med flotte vårfarger og blå himmel var det kjekt å kjøre innover mot Årdal og inn til Nes. Det hadde blitt en tidlig start på dagen. Ikke mye over ni var jeg på vei, og det tok omtrent en time på de nesten 80 kilometerne inn. Jeg prover å holde en fart som ikke gir trøbbel i en eventuell kontroll. Siden det er motorvei og lange tunnel, blir gjennomsnittsfarten høy. Nå ble det likevel en stopp i kontroll. Denne gangen promillekontroll. Null utslag – selvsagt. Det var andre enn meg som startet tidlig denne flotte dagen. Yr hadde lovet sommer, med temperaturer over 20 grader, og sol fra blå himmel. Det er jo egentlig ganske fantastisk å starte turen med sommertemperatur og sol, med litt vind til nedkjøling. Det er slike morgener jeg gjerne vil ha. Når en av grunnene til å besøke Viglesdalen er for å oppleve – nok en gang – naturen og landskapet, passet det bra denne dagen. Det er mange plasser nærheten av Stavanger som har flott natur, og landskap som fortjener et nærmere bekjentskap. Det er bare å vise til Prekestolen, Kjerag og Mån. Viglesdalen er godt kjent lokalt, men det er ikke mange utenfra nærområdet som tar turen inn til Nes for å gå 7 kilometer og 300 høydemeter for bli kjent med landskapet. Det er som nesen overalt, isen som har formet landskapet, men mye er også gjort av vannet fra isen. Her er det dype juv og stor jettegryter, men også flater med disse rare forhøyningene som ikke er helt enkle å «forklare». Det er Storånå som renner gjennom Viglesdalen. Det er samme elva som renner forbi Nilsebu mye lengre inne i landet. Selvsagt er elva regulert, som nesten alle elver her. Nå i snøsmeltingen er det likevel fortsatt fart og lyd i fossene. Fosser i flertall. Både Sendingsfossen og Hiafossen, og litt lengre inne Granefossene, er imponerende når vannmengden er stor. Denne dagen var det mulig å høre fossene på lang avstand. Det er laget stølsvei for å komme til fjells med sauene. Svenske slusker sto for arbeidet, omtrent som sjerpaer gjør i dag. Det er litt spesielt å gå på flott opparbeidet vei, med stabbesteiner mot juvet og elva. Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er det laget bru. En skikkelig bru for de tre bukkene bruse. Her er det obligatorisk stopp for fotografering. På kartet kan det se ut som om «veien» går langs vatnet, men det er en god del opp og ned før flaten inne i selve Viglesdalen. For min del ble det noen små stopp innover. Her langs Viglesdalsvatnet var første gang jeg fikk se Bergfrue i full blomst, og selv om det antakelig er alt for tidlig på året, gikk jeg og kikket etter. Jeg møtte en del som hadde vært inne i dalen med telt, og det var fortsatt et par telt da jeg kom inn til flaten i Viglesdalen. Her er det ikke vanskelig å finne en passe plass til et telt. Det et flatt og greit underlag for det meste. Det er faktisk så pass åpent og flatt et det kan være vanskelig å snike seg vekk for et nødvendig ærend. Noe av vitsen med turen for min del, var å besøke hytta. Jeg pleier å besøke minst ti forskjellige turistforenings hytter i løpet av året, og nå fikk jeg krysset av en. Det ble stopp med mat og drikke og en strekk på benken før jeg startet på turen tilbake.. Ulempen med denne turen er at det blir samme sti opp og ned, men det er likevel forskjell på å streve seg oppover bakker, eller gå – forsiktig, for mitt vedkommende -nedover de bratte kneikene. Det var helt greit å komme ned til det åpne området en liten kilometer før bilen. Her var det fri sikt utover dalen og ned til parkeringsplassen. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – i noen timer, og så fram til pepsien i bilen.
  20. Det er ikke noe enkelt svar på ditt spørsmål. Selv på Hardangervidda er det flere lokale forenniger som har hytter, og deter den lokale foreningen som setter opp sine regler og hva som skal være på hytten. I det store og hele, i hvert fall for det viktigste, er det likt. Det du i hvert fall må få med deg er forskjellen på Ubetjent, selvbetjent og betjent hytte. Ubetjente hytter er (noen lukket med DNT nøkkel - andre åpne) uten proviant, men med gass, lys og ved, og senger med dyner og puter. (Her skal det brukes sovepose eller lakenpose.) Selvbetjente hytter har i tillegg et proviantlager hvor det er mulig å kjøpe tørrmat. (Det finnes ikke "fersk" mat). Hva som er på hytten kan variere, men det vil være middag i en eller annen form og knekkebrød, smør syltetøy og annet . Det kan være melkepulver, men ikke batterier og plaster, selv om det finnes i noen hytter. Betjente hytter er "hotell". Her må du spise det som serveres - og det kan være ganske kostbart. Eller som de andre hytten-
  21. Nå har jeg to par med ALFA Compact, og ikke gjort noe av det du spør om. En av fordelene (etter min oppfatning) er nettopp at skoene ikke trenger å "gås inn". De er så pass myke i skinnet at de er klar for bruk. Imprignering er i hvert fall ikke nødvendig for at skoene skal være vanntette - det vil hjelpe for ikke å få læret vått og på den måten gjøre skoene tyngre. De er egentlig tunge nok, men jeg vurderer arbeidet med å pusse og gnikke på skoene som unødvendig, og aksepterer at skoene blir litt tyngre (men vanntette.) Det blir ikke så mange turer i regnvær lengre. Vedlikehold er svært oppskytt....
  22. Opp til Viglesdalen er helt sikkert grei skuring, men over Klinkerhorten (1000 moh) vil det fortsatt være skiføre, og når du kommer til Stakken vil det fortsatt være snø i store fenner. Veien opp til dammen er i hvert fall ikke brøytet, så da blir det samme vei tilbake. Det er alltid mulig å komme fram, men det blir lett et virkelig strev. Sesongen for både Stakken og Nilsebu starter først i juni Jeg holder til på Blåfjellenden og stien til den hytta - fra Hunnedalen, går ikke over 900 moh, og jeg regner først med å komme innover i siste uke i mai. Det ligger normalt fenner i området til juli - august.
  23. Jeg håper på en tur nedover dalen....
  24. En kort men flott tur. Det ville være bra vær på lørdag. Fortsatt ville ikke temperaturen være i nærheten av sommer, men det ville i hvert fall ikke være frost på natten i lavlandet. Hvor i alle dager burde jeg ta på tur? Det har blitt en del turer de vanlige plassene, og noen turer på litt mer uvanlige plasser. Jeg hadde litt problemer med å finne en plass jeg virkelig hadde lyst å gå. Det gikk litt tid med til å tenke igjennom dette. Månafossen og Fidjadalen dukket omsider opp i hukommelsen. Dette er en plass jeg har gått gjennom mange år. Det var muligens på tide å sjekke opp forholdene i Fidjadalen. En av grunnene ar at det tar tid å komme inn til Eikeskog. Hjemmefra og til parkeringsplassen går det fort en time. Og det samme tilbake. Denne dagen var jeg i tillegg tilbøyelig til å være tidlig hjemme, min yngst fyller år, og det var snakk om kake... Fidjadalen er en av de flotteste plassen jeg vet om. Det er en dal med virkelig flott natur. Nå, regnet jeg med at våren så vidt var kommet, og at det ville være forskjell på hvor langt bjørka er kommet fra nede ved parkeringsplassen og inne i dalen. Selv om det tar tid å komme inn til Eikeskog, og det er en skikkelig bratt bakke opp til Mån, og jeg ikke hadde tid til en langtur, så syntes jeg det var på tide å sjekke ut Fidjadalen. Jeg har i ganske mange år hatt en natt i telt inne ved Månastølen en gang på våren. Det var ikke en slik tur jeg tenkte på denne dagen, men tok med mat og drikke. Alt på vei innover mot Eikeskog kunne jeg se bjørk med blader. Det var sol og blå himmel, og jeg lurte på hvor mye mer grønt det ville være på tilbaketuren. Det viste seg å være ganske mye mer grønt. Det er vår. Oppover bakken mot Mån var det bare enkelte grønne trær, og innover dalen ble det mer og mer vinter. Med sol og blå himmel, og snø på fjelltoppene innover var det likevel virkelig flott. Igjen fikk jeg se dalen på sitt aller fineste. Det var kjekt å være tilbake. Bakken opp var nå enklere å gå en tidligere. Nye kjettinger og trapper hjelper godt. Jeg ble likevel skikkelig andpusten oppover, og lurte på hvordan det ville være å ha 10 kilo mer på ryggen. Jeg får forhåpentligvis sjekke ut det. Snøsmeltingen var ikke kommet i gang. Det viste tydelig der stien går helt nede i elva, og hvor vi som regel i snøsmeltinga må klatre oppe i fjellveggen. Denne gangen var det bare å gå på steinene. Jeg møtte et par stykker som var på vei nedover. De hadde ligget i telt oppe ved gården. Det var også en hel teltleir rett etter at jeg hadde passert husene. Det var spor av folk innover, og er godt stykke inne i dalen, sto det folk. De hadde vært inne ved ura, men ikke forsøkt å komme over. Jeg var kommet for å sjekke hvor lang tid det egentlig tar å krysse ura under Månvatnet. Det gikk ikke fort med meg. Jeg gikk forsiktig, og et par plasser måtte jeg stoppe opp for å finne «stien» - egentlig merkene. Jeg brukte ca 15 minutter innover og litt mindre på vei tilbake. Mange som tar turen – som tar 5-6 timer fra Blåfjellenden og ned – husker ura som den stor «hindringen. 15 minutter av en tur på 6 timer. Jeg regnet litt feil. Denne dagen måtte jeg være tilbake i firetiden, og da jeg kikket på klokka i det jeg kom over ura, så sto det 14.00. I følge min hukommelse så hadde jeg da brukt omtrent to timer. Problemet var bare at jeg hadde brukt tid på veien, og snakket med folk på vei oppover – slikt tar tid. Jeg fikk det for meg at jeg hadde dårlig tid. Det ble til at jeg snudde like over ura. Bak meg hadde jeg folk. Jeg var et stykke på vei mot andre siden da folkene startet på ura, Da jeg gikk tilbake møtte jeg ingen. Jeg tok igjen to jenter/damer rett før garden, og det var de som hadde forsøkt seg på ura, og syntes den var for «tung» den dag, De ville likevel forsøke seg på å gå opp til Blåfjellenden senere på året. Jeg har også planer om å gå Fidjadalen i år, men da nedover. Det er adskillig lettere en å gå opp.
  25. Siden jeg er inne på historier fra Fidjadalen, så kan jeg jo og nevne at det har kommet opp folk (stort sett utlendinger) på truger i påsken, men også folk som har gått opp på beina. En kar brukte 12 timer.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy