Gå til innhold

virrma

+Støttemedlem
  • Innholdsteller

    937
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    8

virrma vant dagen sist Juli 26

virrma hadde mest likt innhold!

Om virrma

Profile Information

  • Gender
    Female
  • Sted
    Oslo

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Ja, det finnes fra Valio. Jeg kjøper på nett fra Finland. https://www.suomikauppa.fi/product_info.php?products_id=8640
  2. Vi har hatt Deuter Fox 40l i noen år nå og har vært godt fornøyd med den. 12-åringen min har passert 155cm (har ikke målt henne i det siste) og den passer fortsatt. Jeg regner med at større sekk kommer på ønskelista til jul/bursdag i vinter.
  3. Takk for rapport! Ser ut som en veldig fin tur.
  4. Jeg har en Bach-sekk som er bortimot 10 år gammel og tar 90l (tror jeg). Jeg liker den godt, men den har blitt lite brukt etter at jeg kjøpte Recon for en del år siden. Jeg ser at modellene er temmelig endret, så det er lite jeg kan bidra med.
  5. virrma

    Hva gjør jeg nå?

    Du har jammen mer pågangsmot enn de fleste! Så bra at du faktisk fikk gjennomført turen og testet utstyret. Jeg ser fram til neste turrapport!
  6. Ja, det anbefales. Er jo veldig mange andre turer man kan gå også, og da blir det vesentlig mindre folk. For vår del, så liker vi jo langturene, så da ble dette en artig avveksling fra de langt mer øde områdene i Nordland der vi har vært de siste årene.
  7. Mitt turfølge har nå blitt 12 år og har gått med sekk siden "tidenes begynnelse" - i alle fall husker jeg ikke når hun begynte med det. Husker i alle fall at det var et viktig poeng at "dagens snacks" var i hennes sekk de første årene. Hun bærer relativt mye og har gjort det i noen år nå, men det er nokså avhengig av turen. Ved lange og tunge dagsetapper kan det bli nødvendig å redusere sekken litt. På langturer (ca 2 uker) endrer det seg dermed litt etterhvert: I begynnelsen bærer vi begge tungt, og det er jeg som er begrensningen/sliter tyngst. Etterhvert som vi spiser, blir min sekk lettere og vi blir omtrent jevnbyrdige. Samtidig plukker gjerne hun med seg diverse skatter (fine steiner, horn osv) På den måten blir min sekk gradvis "for lett" ift hennes, i betydningen at jeg kan gå lengre/fortere enn henne. Da flyttes en del av hennes ting over i min sekk (med forutsetningen om at en del stein legges igjen samtidig), og så finner vi en god felles fart. Jeg husker at jeg lette etter fornuftige retningslinjer på dette da hun var yngre, men at jeg ikke fant noe. Jeg har stort sett brukt min egen fornuft: Når hun har gitt beskjed om at det blir for tungt, så har jeg avlastet så mye som det er behov for. Noen ganger har jeg overtatt hele sekken, som regel holder det å plukke ut litt. Hvis hun ikke klager og ikke virker (for) sliten, så har jeg regnet med at det er greit.
  8. Sommerens familieferie skulle gå til Korsika, og dermed begynte jeg å lete etter en passende fjelltur for 12-åringen og meg. Det tok ikke lang tid før jeg landet på GR20, Korsika på langs gjennom fjellene. Mye er sagt om den turen, og den er blant annet kaldt Europas tøffeste fjelltur. Det er en heftig overdrivelse. Jeg tror 30 000 personer går turen pr år, og det er godt merket og tilrettelagt. Man merker godt at dette ikke er Norge og at allemannsretten ikke eksisterer. Turen er delt inn i 16 etapper mellom hytter som tilbyr overnatting (inne på hytte må bookes, telt kan også leies) og teltplasser, samt serverer mat og har små butikker. Villcamping er ikke tillatt. Dagsetappene er beregnet til 5-8 timer uten pauser. Dermed ble også turen en langt mer sosial opplevelse enn det vi er vant til hjemmefra. Vi traff stort sett de samme menneskene ved hver leirplass, og det bragte en ekstra dimensjon til turen. Noen var svært turvante, andre slett ikke. Alle var hyggelige, og særlig vi som ikke snakker fransk slo oss sammen til en liten gjeng. De fleste går turen fra nord til sør, men av logistikk-hensyn valgte vi motsatt retning. Som vegetarianere var vi skeptiske til matserveringen, og jeg pakket derfor med meg mat for 10 dager. Det innebar åpenbart en langt tyngre sekk enn de aller fleste jeg møtte. Det er ofte begrenset tilgang på vann i løpet av dagen, så det må også bæres. Sekken nærmet seg vel 25 kg de første dagene, og det var ganske heftig i +35 grader, strålende sol og bratte bakker. Heldigvis ble jo sekken lettere dag for dag, samtidig som formen ble bedre. Vi lærte også gradvis at det var lurt (og verdt det) å stå opp grytidlig for å slippe å gå i den varmeste tiden på dagen. Alle snakket om at den nordlige delen var tøffest, men for oss var det tvert imot. Da vi kom nordover var sekken lett og rutinene på plass, og disse etappene gikk fort og lett. Den beryktede klatring/klyvingen var heller ikke på langt nær så utfordrende som vi hadde forventet. Da vi kom omtrent halvveis, ble 12-åringen syk. Hun fikk høy feber en ettermiddag, og vi endte med å villcampe i to netter. Det var ikke snakk om å komme oss videre, hun var helt utslått. Heldigvis kom en av våre turvenner forbi neste formiddag med noen kraftigere febernedsettende piller enn de jeg hadde, og det hjalp en del på formen. Ut på kvelden fikk hun i seg litt mat, og vi snakket om å prøve å komme oss til neste hytte (litt over en halv etappe) neste dag. Hun fikk fortsatt vidunderpillene, men da gikk det overraskende greit og vi var på l'Onda allerede kl 12. Der var det ingen skygge og lite fristende å henge rundt helt til kvelden. Vi trodde også at våre venner var på neste refuge, og etter å ha satt til livs hver vår gode omelett og litt brus bestemte vi oss like godt for å gå løs på en etappe til. Vi valgte den alpine varianten over en del fjellrygger til Petra Piana. Fordelen med å følge ryggene var selvsagt at vi fikk litt vind, og dermed ble ikke varmen alt for slitsom. Akkurat denne etappen var dessuten veldig fin, med flotte utsikter og ikke alt for bratte stigninger. Skuffelsen var stor da vi ikke så noen kjentfolk i leiren da vi endelig kom fram, og vi lurte på om alle hadde doblet og dermed fortsatt var en etappe foran oss. Følgende dag fra Petra Piana til Manganu var riktig spektakulær, men 12-åringen var nok fortsatt litt preget av sykdommen og at vi hadde gått så langt dagen før. Det var skrekkelig varmt og hun var sliten og lei. Det hjalp litt da vi møtte noen som klagde over vanskelig terreng og klyving, og enda mer da vi plutselig så Anu et godt stykke foran oss. Anu var ei indisk jente vi hadde holdt følge med hele turen og det var hun som ga oss de febernedsettende tablettene. Dermed kom entusiasmen fort tilbake, vi måtte ta henne igjen for å si takk for hjelpen! Så var det klart for turens lengste etappe. Fra Manganu til Cittolu de Mori var det i følge guiden 27km. Heldigvis var det ikke så mye stigning, så det gikk veldig greit. Vi hadde også en lang og herlig lunch på et hotell i Castel de Vergio, og det ga bra med energi videre. Etter en kort dag videre, var det tid for den mest omdiskuterte etappen på hele turen: Fra Tjiughetti til Asco, over skulderen til Monte Cinto på 2607m. 12-åringen hadde mast hele veien om å ta turen oppom toppen også (2706m), men ryktene tilsa at det var ganske langt dit (jeg hørte opp til 3t ekstra) og jeg hadde derfor vært forsiktig med å love noe. Etappen i seg selv skulle også være lang, og ikke minst var det risiko for torden på ettermiddagen. Det betydde en grytidlig start, og vi var på vei oppover før klokka var fem. Det var stjerneklart mens vi pakket teltet, men omtrent samtidig som vi begynte å gå skyet det over og vi hørte torden. Uværet holdt seg heldigvis på god avstand, men vi fikk tåke og litt regn på vei oppover, men også en flott regnbue. Da vi nådde Point de Ebolie, der vi eventuelt kunne gå til toppen, var være guffent. Tåka kom og gikk, det blåste heftig og steinene var våte etter en regnskur. Jeg syntes ikke vi kunne gå utenfor ruta, og ville heller sikre at vi kom oss ned i gode forhold. 12-åringen var skuffet, og det ble ikke bedre da det klarnet opp mens vi var på vei ned. Rett før vi var nede braket det varslede tordenværet løs, og det var voldsomt. Vi var blant de første som kom over fjellet den dagen og rakk akkurat å få opp teltet og før et intenst regnvær. Det kom delvis som hagl på fjellet, så der var det lite trivelig. Mange som fortsatt var på vei opp endte med å snu, og de som var på vei ned fikk en ganske strevsom tur. Vi var i grunnen heldige der. De to neste etappene var veldig fine, og særlig den fra Caruzzo til Piobu var spektakulær. Terrenget er vilt og ser nærmest ufremkommelig ut, men det er god sti og bare litt klyving innimellom. Det er også lagt ut kjetting på de mest krevende punktene, men på tørt fjell var det ikke noe behov for å bruke disse. Vi kom så tidlig til Piobbu at vi vurderte å fortsette ned til Calenzana og dermed fullføre turen samme dag, men bestemte oss i stedet for å ta en siste kveld med gjengen. Det ble en veldig hyggelig ettermiddag, med oppsummering og mimring. Siste etappe til Calenzana gikk på 3,5timer. Vi fikk oss en god lunch og tilbragte resten av dagen på toget for å møte resten av familien. Etter 15 dager på tur, var det perfekt med en uke med bading, lesing og mye god mat. Må ta med denne: Sekken hadde rett og slett gnagd hull i t-skjorta til 12-åringen.
  9. Jeg fikk veldig god sekkehjelp på G-max Storo sist (Men ikke gangen før det)
  10. Har du skikkelig vekt i sekken når du prøver og justerer? Det ser ikke sånn ut på bildet, og det gjør stor forskjell på innstillingene for meg i alle fall.
  11. Som 100% alenemor får jeg få turer helt alene. Jeg nyter det når muligheten byr seg, men det er kanskje snakk om en helg eller to i året. Ellers er de fleste turer alene med datteren min, innimellom også med venner. Venneturer er stort sett alltid det vi kaller koseturer, i alle fall hvis det skal være med barn på min datters alder. Alene (dvs bare oss to) har vi gode rutiner og kan gå reale turer på opp mot to uker med veldig mye gåing. Andre ganger er det fint med rolige turdager.
  12. Namatj har i alle fall myggnetting, både til dør og ventiler.
  13. Da ville jeg reklamert med en gang. Veldig kjipt hvis den ryker på tur!
  14. Bør vel oppdatere denne. Jeg sendte mail til Åsnes, som bekreftet at dette var reklamasjonsgrunn og ba meg ta det med xxl selv om jeg ikke hadde kvitteringen. Med den mailen gikk det helt fint å få nye feller hos xxl. Jeg har ikke hørt om noen andre tilfeller av dette, så satser på at jeg rett og sett har vært uheldig.
  15. Virker som en fornuftig beslutning. Håper været blir bedre så turen kan gjennomføres om to uker.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.