Artikler

Ringstind 1-2 superlight, rykker ned

Sea To Summit er ikke det merket jeg sverger til ved valg av turutstyr. Men kom over denne i vinter, hvor vekt/volum/vannavstøtende dun trigget meg.

Mye er sagt og skrevet om grenselandet, og mange har dratt hit for å oppleve både jakt, fiske og det gode liv. Så noen større introduksjon trengs ikke for å skildre vår villmarkstur inn i skogen og marka. Vi har selv vært her oppe et par ganger tidligere med packraft og kano, da har øst og vest av parken blitt utforsket. Denne gang var det nordre del av grenselandet som skulle bli bevandret av våre fjellstøvler. Med storsekk på rygg og kamera i hånd hadde vi syv dager til rådighet for å oppleve den nordligste delen av Femundsmarka i en tidlig høstdrakt. Så hell deg en kaffekopp og sett deg ned for å bli med på vår tur gjennom denne villmarken.

Reinsvassbu ble beiset og ordnet med i sommer. Undertegnede med familie fylte båten med maling, og i løpet av en ukes tid var hytta rustet for nok en hard vinter.

«Hæ?» sier jeg. Plutselig røskes jeg ut av en verden med romvesener som angriper jorda og hvor en enslig datanerd ved hjelp fra en PR-agent må overbevise verden om at romvesenene er ekte. Jeg napper ørepluggene ut av øret, og med ett er jeg tilbake i Romsdalsfjella. Regnet plasker ned, og tåka ligger tett. Vi har gått fra Isfjorden og befinner oss på DNT stien mot Måsvassbu hvor varme senger venter oss.

Det er nå 4 år siden vi gikk inn i Børgefjell (Jetnamsvatnet) fra Stekenjokk, noe som ble dokumentert i den lille beretningen her: Siden den turen har vi stadig planlagt tur innover her igjen, og ungene har mast om tur, men vi har ikke klart å få det til før nå, hele fire år senere.

I fjor sommer var jeg så heldig å få reise på en seiltur til et av de mest fantastiske stedene i verden, Grønnland. Der lette jeg etter de perfekte fotturene og klatreopplevelsene i urørt natur. På vår reise krysset vi nord Atlanteren med seilbåt fra Canada sin østkyst over til Grønland, før vi seilte hjem til Norge etter en måned med forskjellige eventyr på Grønland. The Arctic Homecoming er en turdokumentar som virkelig skiller seg ut fra mye annet. Den fanger vill natur, ekstreme opplevelser og en drøm om en ekspedisjon til fjerne strøk.

Legendariske Jotunheimen, en mektig bit av Norges langstrakte land som gir oss en helt unik villmarksfølelse. En følelse av å være ydmykt tilstede i naturens egen råskap. Et sted hvor man kan la alt annet bli liggende igjen der nede og la seg bli oppslukt av de enorme fjellmassivene som stiger til himmels fra langstrakte vidder. De dype dalene som bukter seg mellom kjemper av berg frister med storslåtte eventyr, tindene som stikker til værs blant turkise vann og kritthvite breer kaller på deg for å bli med til toppen av verden. Vi lystrer villig.

Nøkken er lumsk. Han jager efter menneskeliv. Når solen går ned, må du akte dig. Han kan ligge i den store strålende tjernliljen, som du strekker hånden efter. Neppe har du rørt ved den før hengemyren synker under deg, da griper han dig med sine våte slimete hender. Eller når du sitter alene nede ved tjernet en kveldsstund... det dukker minner op, snart ett og ett, snart i flokk og følge, minner med samme varme farve og glans som de speilende stråler mellem blekker og vannliljer. Vokt dig da! Det er strengene som nøkken spiller på. Tjernet tryller minnene frem, og nøkken ligger under og lurer. Han vet at han så lett kan fange oss i det deilig dirrende speilbillede.Slik farer mine tanker da Andersnatten kommer til syne der fremme mens vi kjører innover i Theodor Kittelsens verden. Her inne ved innsjøen Soneren bodde en av norges mest folkekjære kunstner i ti år og skapte evigvarende kunstskatter om tusser og troll og alt imellom. Han har nok tråkket mang en gang inne Trillemarka og funnet både nøkken og huldra ved sine dype tjern langt der inne i skogen, kanskje vi skal vandre i nettopp han sine fotspor på vår ferd gjennom urskogen og opp til snaufjellet.