Vinnerliste

Var på tur med Monsen i Vesterålen og snakket litt om selvlaget turutstyr/-bekledning på NRK (starter på ca 55 min): https://tv.nrk.no/serie/monsen-minutt-for-minutt/ENRK02072918/29-07-2018

Traska rundt trekanten i Trollheimen( hytte til hytte) fint i fjellet, hett som i en bakerovn fredag men fikk jo sett ruta til Trollheimshytta i strålende solskinn. Litt mer vind lørdag og vind + noen regnbyger søndag. Alt i alt en fin tur, men bena mine var glad jeg putta de joggeskoa i sekken i tillegg til fjellstøvlene.

Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.

Dette er min fineste teltplass....

@TerjeH og jeg holder på å avslutte en dryg ukes Finnmarksturné i strålende sommervær (og så godt som uten mygg!). På veien kjørte vi inn i Kåfjorden i Troms og besøkte finsk og norsk Halti. Usannsynlig mye ur! (Kanskje blir det egen turrapport herfra seinere) I Alta var vi som tidligere nevnt innom Alta canyon, men dagen etter måtte vi selvfølgelig en tur til Sukkertoppen (Haldde) og besøke Birkeland og de andre nordlysforskerne. Nordkapp-eierne kunne se langt etter pengene våre. Vi gikk heller til Knivskjelodden og tilbrakte natta under tarp i Knivskjelvika med utsikt mot Nordkapp. Mens andre holdt øye med måneformørkelsen, passet vi på at sola sto i nord over odden presis ved midnatt. Tropevarme og vindstille morgenen etter gjorde at returen opp bakkene gikk meget sakte. Dagen i dag blei tilbrakt i Varanger nasjonalpark med rundtur rundt fossen i Nattfjelldal ved Vadsø. Heldigvis hadde vi en svalende laber bris oppigjennom bakkene, eller hadde vi kovnet i 28 graders varme allerede den første kilometeren. Men nå må man visst heim og berge potteplanter og akvarier fra tropevarmen i Tromsø.

Jeg er selvutnevnt fotosnobb, jeg gjør gjerne kompromiss på andre områder for å kunne ta med meg mer og tyngre fotoutstyr, men jeg vil også slå et slag for mobiltelefonen. Jeg var tidlig ute med Instagram og jeg var lenge av den oppfatning at alle bilder som skulle postes på Instagram, skulle være tatt med telefonen. Etter hvert som jeg gikk mer og mer turer fikk jeg lyst å vise mer av de inntrykkene og opplevelsene jeg fikk, og jeg så det som en utfordring å klare å best mulig gjengi dette gjennom kameraet på telefonen. De fleste moderne telefoner har i dag, i motsetning til hva mange tror, mulighet til å ta bilder i RAW. Det krever stort sett en egen app, men muligheten er der. På iPhone har jeg brukt appen Manual. Det er også riktig at dynamisk rekkevidde og skarphet aldri vil bli det samme på en telefon som på et systemkamera, det er ren fysikk; mindre sensor mindre optikk, fast blenderåpning osv. Men hvor går grensen for godt nok og hvor mye har bruksområde å si? I dag drasser jeg stort sett med meg en eller annen form for systemkamera når jeg er på tur, enten speilløst eller DSLR, men jeg sitter ikke å angrer på de bildene jeg har tatt med iPhone. Jeg ser ikke tilbake på de turene jeg har hatt og tenker at hvis jeg bare hadde hatt et bedre kamera så hadde bildene vært så mye bedre. Jeg er derimot strålende fornøyd og imponert over hva jeg har klart å få til med telefonen. Det har seg også sånn at print krever mindre rent kvalitetsmessig, enn det visning på en skjerm gjør, betraktningsavstand er stikkordet. Så jeg vil slå et slag for å utfordre seg selv til å ta de beste bildene man kan med det begrensede utstyret man har, erfaring du får på veien kan ikke kjøpes for penger. Jeg tar med meg mer og tyngre fotoutstyr rett og slett fordi at det er en stor hobby for min del, ikke fordi bildene nødvendigvis blir bedre. Legger ved noen av bildene jeg har tatt med iPhone 7.

Er det en ting de norske kles- og utstyrsprodusentene ikke har forstått, så er det miljøaspektet. Selv nå, mange år etter at det har blitt klart at det skal komme forbud mot miljøskadelige fluorforbindelser (PFOA) i klær i 2020, så holder de på miljøgiftene så lenge de kan. Se på svenskene, de har skjønt det. Klattermusen, Fjellreven og Houdini markedsfører stort sine plagg uten miljøgifter. Jeg brukte ganske mye tid på å forsøke å finne et norsk skallplagg uten fluorforbindelser, men svaret jeg fikk da jeg kontaktet leverandørene var at de holder seg innenfor lovens grenser for utslipp. Ikke et ord om at de vil forsøke å finne andre membraner. Miljø er blitt et salgsargument i dag. Det har ikke de norske produsentene forstått. De fremstår som dinosaurer. Hvorfor ikke prøve å være frempå? Som det ble nevnt ovenfor her så virker det som Norrøna bare vil gi nytt når noe er gått i styker. -Hurra, dobbelt så mye utslipp...

Tror ikke du skal være lei deg for å ha gått glipp av oppoverbakken i varmen dagen før heller. Det må ha vært sykt varmt i vindstilla. Ser ut som jeg tok bilde akkurat før intervjuet starter. (Skulle egentlig padle til øya utenfor der, men hørte at de ennå trengte folk til å bære så jeg ble med på å bære stæsj, søppel og vann.)

Har alltid ett helt bamseunderlag med på vinteren, og på sommeren så har jeg med ett enkelt kjipt underlag i hel eller halv utførelse. Jeg bruker kun expeden inne i teltet, og når jeg skal ligge ute i lyngen og nyte kaffen så er det skumunderlag som teller

Jeg kan slå et slag for TaR neoair xtherm. Verdt prisen. Kjøp Large.

Har akkurat kommet tilbake fra Rago nasjonalpark. En viktig grunn til at jeg dro dit er spektakulære Litlverivassfossen, og et håp om å få tatt noen fine bilder der av det kjære, røde teltet mitt. Før turen trodde jeg at jeg kanskje kunne sette opp teltet på svaene i forgrunnen, men de var enten for skrå, eller var flate nok men lå midt i stien. Så jeg endte med å sette opp teltet nedenfor stien, mot kanten av stupet. Teltplassen og utsikten var flott, men bildene fikk jeg ikke til helt som jeg hadde håpet. Med riktige lysforhold, kan et strategisk plassert telt her bli bra. Vann 178 vest for Helligholet, Litlverivassfossen i bakgrunnen.

Solnedgang fra teltplassen min ved grotflott på Hardangervidda

Tja, fineste teltplass og beste bilder er jo ikke alltid det samme. Ly for vinden, skygge for sola og drikkevann er fint når du setter opp teltet. Blir ikke alltid like spektakulære bilder av det, så kanskje derfor det er så mange usannsynlige teltplasser på Insta. Steder der teltet bare er satt opp for å ta bilder, som på Trolltunga... Men her er noen: Ringsdalen med Midtre Ringstind Ved en tilfeldig furu på Nordvestlandet. Et flatt sted i steinura ved et vann i Indre Troms Ved vannkanten i Dividalen Har du teltfoto som fotoprosjekt, så er jo sjarmen å finne så mange ulike teltplasser som mulig. Variasjon er alltid bra, og "Norges vakreste teltplass" finnes ikke.

Forord Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen. Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg. Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene. Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone. Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen! Prolog Akt 1 Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett. Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde. Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende. Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den. Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret. De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018. Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet. Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet. Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget. Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen. De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå. Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom. Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind. Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse. Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte. På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks. Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon – i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli. På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men. Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort! Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter. Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå. Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk. Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark. Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende. Der kom skodda gitt. Alltid stats med årets første tur i Reinheiemn nasjonalpark En liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner. Ikke mye utsikt å skryte av her. Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer. Ikke noe å si på teltplassen her. Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein. Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen! Blir ikke bedre utsikt enn dette. Min medisin. Aldri en tur uten. En godt dokumentert gjesp, og en rolig start på dagen. En noe slukøret, men alt i alt fornøyd kar tar turen hjem. Se hele artikkelen

Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, dere! Det inspirerer til gjentakelse.

Eg reiser ikkje på tur, i alle fall over fleire netter litt vekk får folk, utan skum i tillegg, anten eit halvt eller heilt. Vinteren er eit heilt med uansett. Har ikkje opplevd delaminering, men har hatt eit par gonger eg har vakna på flatt underlag, skal seiast at det var same underlag eg presterte å ta med på tur utan å fiksa det (hadde rota seg saman med dei andre som var heile).

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Etter noen turer med tung sekk i ferien og et par turer med plagsom glidelås på den store, tunge soveposen, er det nå bestilt ny sovepose. Det blir en Warmpeace Viking 600.

Har begynt å samle mot til den kommende vinteren .. og bestilt vintersovepose. Siden jeg er så fornøyd med de andre mountain hardwear posene mine tenkte jeg at jeg skulle prøve den i vinterutgave også: https://www.fjellsport.no/mountain-hardwear-lamina-z-bonfire-sleeping-bag-reg-shark.html

For min del kan jeg ikke sette fingeren på hva det er med en del av Norrøna og Bergans produktene nå for tiden. Flotte farger og fine klær, men det er noe som ikke fenger meg like mye lenger dessverre. Fjellreven med andre ord, har noe som fanger min oppmerksomhet. Kanskje noe med det klassiske og fordi jeg begynner å dra på årene? Jeg vet ikke. Noe annet er også at Fjellreven virker å promotere miljø bedre enn de «Norske». Ikke sikkert at de er mer miljøbevisste, men man finner i alle fall en del om det på nettsidene og på utstyret deres. Noe som for min del er viktig.

Henger meg på hyllesten av Bridgedale, bruker "coolmax liner" når det er varmt, "thermal liner" når det er kaldere. Det finnes også en 3dje variant i ull, men den har jeg ikke prøvd. Bridgedale sokkene er ekstremt slitesterke og tåler mange vask. De blir heller ikke slappe i fisken under bruk eller etter vask. Med kombinasjon av den "rette" oversokken transporterer de fuktigheten effektivt bort fra foten. Ved første øyekast kan prisen for en 2-pakk virke noe stiv, men den har faktisk holdt seg på samme nivå i mange år, så på lengre sikt har de blitt billigere. Så skal du ha sokker som funker, prøv Bridgedale linere.

Etter noen særdeles late dager hjemme dro jeg og moren min og ungene opp på en lokal topp for å få med oss måneformørkelsen i kveld. Etter flere kvelder med god utsikt til månen ble det jo selvsagt så overskyet den retningen at den overhodet ikke var synlig, men vi fikk oss en super tur, og en flott solnedgang! Og trøtte unger som sovnet momentant da vi kom hjem.

Jeg har vært på padletur til Oscarsborg i dag med mine to vakre barn. Det var de selv som ville padle dit. Det ble sikkert 4 timer aktiv padling, 3 stopp for mat/bading/lek/museumsbesøk, og siste stykket måtte jeg slepe minsten. Men for en tur! Vi tok det i deres tempo, og det -været-! Og sjøen som er så grønn og klar. En drømmedag for meg <3

Endelig ble det det Storskrymten på meg. Høyest i Oppdal kommune. Flere år "etter skjema". Siden føttene mine og særlig hælen på ene foten nekter å gå 37,5 km på èn dag måtte det bli topptur og telttur kombinert, men to døgn på Dovrefjell i det vakreste sommervær som tenkes kan er heeeelt ok.

Det gikk ikke mange minuttene ut i førte sending før småen var i meg.... "pappa, kan vi ikke gjøre slik som Lars" 4 åringen i hus er blitt bitt av friluftsbasillen, til fars store begeistring. Men med sine beskjedene 110 cm, er det greit å finne en rute som ikke er for krevende og ikke for lang. Det skal jo være en positiv opplevelse på hans premisser. Været er meldt strålende og Triangelet i Stølsheimen så ut som et godt utgangspunkt. Der kan man kjøre ganske nært opp til Selhamar hytten, så første dagen var ikke på mer enn 5 km. Man går 1,5 km langs grusvei før man kommer inn på godt merket T sti som tar deg i lett kupert terreng mot hytten, forbi Raudeberg. Vading i elv var naturligvs spennende og ga rom til både lek og kast av stein Små konkurranser for å motivere til gange og bæring av egen sekk må til, å telling av T-varder falt i god smak. 4 år og første gang med på DNT hytte.... Det falt definitivt i smak hos junior. Solen steker fra nesten skyfri himmel, og livet smiler! En liten dukkert, vaske av seg turen og ett par lag med solkrem, det var definitivt kaldere enn det ser ut til på bildet Jeg hadde feilberegnet en smule turen til Åsadalen. Jeg hadde kikket på GPS, som viste 6,8 km.... men dette var jo i luftlinje. Når jeg sjekket med Kartet viste det seg å være over dobbel så langt. Vi tygget litt på om vi skulle gå hele veien. Vi vet jo at småen har gått like lange turer tidligere uten noe klaging, men følte kanskje at dette kunne bli litt langt siden det ville bli to slike lange dager på rad. Det skulle vise seg å bli en ordning på det "problemet" Vi hadde ikke kommet oss mer enn 1 km på tur, før småen stupte på trynet, kilte hånden mellom berget og en vandrestav, kløyvde negelen på fingeren, blodet sprutet og alt var krise. Jaja, vi fikk tørket vekk verste blodet, plastret såret på finger og albue før vi ble enige om at vi heller skulle gå til bilen enn neste hytte. Dessverre ble det bare en kortere tur, men på tross for skade, satt hele familien igjen med en kjempe positiv opplevelse. Satser på å få mange slike turer framover. Selhamar hytten kan absolutt anbefales. Utrolig flott skue når man får sett Raudeberget i solnedgang.

Kart over gapahuker og åpne koier i Norge. Her har jeg laga en oversikt. Tror jeg har fått med meg ganske så mange både av åpne DNT-hytter, fjellstyrehytter, gammer, steinbuer osv. Har dere flere tips, kom gjerne med de.

Takker for svar. Hadde egentlig avskrevet underlaget, men da får jeg sende en henvendelse til butikken.

Har fått reklamere på mine to første som var 2 og tre år, så virker som det praktiseres fem år. «Ment å vare vesentlig lenger enn to år, derfor fem års reklamasjonsrett». Blir spennende når jeg nå skal reklamere på dette. En annen forhandler og underlaget ble kjøpt Februar 2016.

Ah .. det er alderen som gjør det tror jeg, helt uavhengig av bruk .. mitt winterlite delaminerte nå for litt siden og det har nå for det meste hengt i skapet Skal riktignok sies at det tilhørte de nevnte serier som visstnok var dårlig. Men jeg fikk bytta til meg et Downmat 9LW istedet jeg, som jeg har mer behov for så da løste det seg i grunnen greit (med unntak av ei ubehagelig natt da)

Jeg fikk blåse opp et underlag på xxl før jeg handlet. Dette var et thermarest underlag. Og på det så sover jeg veldig godt, ingen problemer med at det kneler på sidene når jeg nærmer meg dem. Har nok rundt 200 netter på dette underlaget så langt og det funker som nytt enda

På sommertur bør det være unødig å drasse med et bamse underlag i tillegg til oppblåsbart. Expeed sin kammer konstruksjon er rett og slett ikke helt heldig. Min downmat delaminerte i fjor. Det er ikke noe problem å reklamere men det er en dårlig trøst mitt inne i fjellheimen. 😂 Du kan prøve mitt Thermarest NeoAir all season ved neste mulighet å se om du syntes det er greit å sove på eller ikke. Greit å teste før du bestemmer noe 👍🏼😊

Kjedelig med lekkasje også, men det er litt mer konkret å kunne holde i livet turen ut. Med delaminering er det håpløst å bruke. Særlig UL variantene som er så lette at man sklir av når det ikke lenger er jevnt.

Jeg har fått delaminering på to Synmat 7LW for noen år siden, og et Downmat 9(?)LW for 1 1/2 år siden. Jeg fikk ny Downmat fra butikken der det var kjøpt. Som sommerunderlag har jeg kjøpt et Term-a-rest (husker ikke betegnelse, men tilsvarende Synmat), det har fått en liten lekkasje, slik at jeg kjenner bakken (egentlig Ridgerest-underlaget under) på morgenvkvisten, har ikke funnet hullet ved å blåse opp underlaget og ha det i badekaret, så jeg må nok gjøre grundigere undersøkelser. Kjedelige greier.

Dette er utrolig billig, dette er en jakke i samme klasse som Mountain Hardwear Ghost Whisper som gjerne koster ned mot 2000 på tilbud men ellers 3200kr på fjellsport! Hadde jeg ikke hatt Ghost Whisper så hadde jeg kjøpt denne på tilbud tvert... LØP Å KJØP😂 https://www.fjellsport.no/arc-teryx-cerium-sl-jacket-men-s-triton.html

Nå er ikke jeg noen ekspert akkurat, men RAW-filer er jo helt overlegne å redigere i lightroom da. Du har ikke i nærheten av det samme spillerommet i komprimerte format. Har et RX100mk3, og det jeg kanskje savner på det er støtte for automatisk overføring av filene via wifi. Det går på nyere modeller, men såvidt jeg ser får jeg ikke lagt inn den appen i kamera. Og jeg vil påstå at selv om mobiltelefoner duger til å ta greie bilder, så er det stor forskjell på bildene tatt med et kamera og en mobil. Spesielt når det er snakk om bilder som er kjørt gjennom etterbehandling. Så lenge det meste annet er riktig (komposisjon, osv) så kan man justere eksponering, farger, og liv i bildet i ettertid. Med mobiltelefon er dette ofte begrenset. Jeg merker selv at etter jeg byttet til en billigmobil har bildekvaliteten gått vesentlig ned, og jeg har derfor børstet støv av lightroom-abonnementet og funnet frem kompaktkamera. Nå skal det nevnes at noen mobiltelefoner er langt bedre enn andre til å ta bilder i utfordrende situasjoner som dårlig lys, motlys, eller med lang eksponering. Kanskje bedre enn noen dårlige kompaktkamera.

Den største forskjellen mellom et dedikert fullformat kamera og en mobil er gjerne når det er utfordrende lys og dynamikk/oppløsning. Mobil fungerer veldig greit til digital bruk, insta, face og blogging osv. Men så fort du blåser opp et mobil bilde så ser du ganske tydelig forskjellen. Men som sagt, det spørs bruksområdet.

For å si det sånn: jeg pleide å få tatt igjen litt søvn på turene i den alderen der. Var vel ikke direkte sjelden jeg sovnet før henne... Sovemaske fungerte innimellom, mye aktivitet/inntrykk på dagen fungerte innimellom og fortellinger/eventyr/nattasanger fungerte innimellom. Noen ganger hjalp det at jeg var inne i teltet, andre ganger gikk det bedre når jeg var ute og det ikke var noen å snakke med. Jeg mener å huske at det gjerne ble bedre etter et par dager, siden hun jo ble trøtt etterhvert. Jeg antar at nyhetens interesse også ble mindre. Og så må det vel legges til at barn er så forskjellige. Dattera mi var alltid vanskelig å få til å sovne, både hjemme og ute. Jeg hadde med kusina også innimellom. Når klokka ble sju (eller noe sånt) ba hun om å legge seg, og så lukket hun øynene og sovnet i løpet av en nattasang. Fascinerende greier!

Plana vart til med det her innlegget😂 hjelpe å skriv og spør litt🙈 fant målskjema på arcteryx si nettside samt tekst med at alle forhandlere plikter å bytte delene når man kjøper sekk og så plutselig dett løsningan i hodet på en😃

Ser ikke pris er nevnt som faktor så Exped er kanskje et alternativ!? Kan brukes hele året også..

Jeg har oppdatert bloggen min med turer fra uke 30. Dette er min svigerfamilie sin måte og feire på istedenfor julegaver og bursdagsgaver til de voksne. Denne gangen ble uken tilbrakt på nordvestlandet. Uke 30

Opphengsartiklene er nå supplert med video.

Syklet fra bunn av Oslo sentrum og opp til Frognerseteren, startet tolv på kvelden, og satt alene ett om natten og nøt utsikten, spiste og drakk, mediterte og var helt alene der oppe. Trope natt. Gjennomsvett og lårene pumpet. Utrolig deilig stund. Nattsykling har sin sjarm. Frognerseteren er fin på dagen, men ikke dårligere opplevelse å sitte der om natten. Nydelig utsikt:) Jeg så etterdønning av en rød måne, litt for sent, men til gjengjeld alene(var tv sending der oppe tidligere på kvelden).

Stemmer i på Warmpeace, jeg har Viking 300 og den er overraskende varm - brukt med åpen glidelås hittil i sommer, vet ikke hvor kaldt det har vært men på over 1200 meters høyde. Jeg er 164 og har short, det funker akkurat fint men hvis jeg var lenger ville jeg gått for Regular. Til 3-sesongs bruk er sikkert Viking 600 et godt valg. Lett å få tak i, og mye pose for pengene. Jeg har Western Mountaineering Apache MF til den bruken og kan hive meg med på Memento Mori sin anbefaling der, men den er vel ikke like lett å få tak i til en grei pris her i Norge - jeg hadde flaks og fikk den på et godt kjøp i USA.

Så var det tid for årets alenetur. Jeg prøver å få til en helg i året, med varierende hell. Planen er stort sett å gå, lang og lenge og med lett oppakning. I år bestemte jeg meg for Hallingskarvet på langs, uten å ha gjort den helt store researchen. Det skulle være ca 5 mil, så det burde være helt innafor på en helg, selv med en del høydemeter. Bonusen var enkel logistikk: Tog til Finse fredag kveld og retur fra Geilo på søndag. Jeg hadde vært en tur opp mot Hallingskarvet sammen med ei venninne et par i uker i forveien, og det var da jeg fikk ideen til turen. Vi hadde en superfin leirplass rett før det blir skikkelig steinete, og fredag kveld gikk jeg bare en times tid og slo leir samme sted. Fin utsikt, bra vær og jeg gledet meg! Jeg spratt opp da alarmen gikk kl 8 neste morgen, og selv uten morgenkaffe var humøret på topp. 9:15 gikk starten, noe som vel må være personlig rekord for meg. Det ble selvsagt en del motbakker før jeg var oppe på Skarvet. Det var ingen tvil om at jeg måtte oppom Kyrkjedørsnuten. I motsetning til de fleste toppene der oppe er den veldig definert, og utsikten i alle retninger var upåklagelig. Så var det bare å fortsette østover, oppover bakker og nedoverbakker. Det var tydelig at det har vært en varm sommer, for det var vesentlig mindre snø enn på kartet og til tider utfordrende å finne drikke. Derimot var det mye stein, hele Skarvet er en sammenhengende steinrøys og rimelig tunggått. Jeg snublet en gang, men fikk tatt meg for og kom unna med noen skikkelige skrubbsår på hendene. Mer frustrerende var at jeg måtte stoppe for å få sett på utsikten. Mens jeg gikk, måtte jeg ha fullt fokus på hvor jeg satt beina til enhver tid. Navigasjonen ga seg stort sett selv, det var bare å holde seg på høyden og se etter hvor det så greit ut å gå. Den eneste reelle utfordringen var stien fra Foldarskarnuten og ned i Foldarskaret. Der er det bratt, men det er vardet. Et stykke ned i siden mistet jeg vardingen og klarte ikke å finne den igjen. Det ble en del forsøk og klyving opp og ned før jeg kom meg trygt ned. En naturlig konsekvens av mye stein, er at det er vanskelig å finne et sted å sette opp et telt. En snøfonn ble løsningen, og i det minste var det enkelt å finne stein til barduneringen. Jeg hadde bestemt meg for å følge opp totalforbudet for åpen ild, selv om det var meldt grønt på skogbrannfare på Finse og det knapt kan være praktisk mulig å tenne på noe som helst oppe på Hallingskarvet. Dermed hadde jeg tenkt litt på hvordan jeg skulle fikse kald middag, og endte opp med at cous cous svellet i kaldt vann med fetaost, soltørket tomat og peanøtter og litt olivenolje måtte bli bra. Problemet var at fetaosten og de soltørkede tomatene ble igjen i kjøleskapet på jobb. Cous cous med peanøtter og olje ble en rimelig kjedelig middag, gitt! Lørdag gikk jeg i 10 timer (inkludert korte pauser) og kom omtrent halvveis. Søndag regnet jeg med at i alle fall stykket fra Skarvet til Geilo skulle være mer lettgått, sånn at 10 timer skulle gi meg brukbar margin til toget. Etter en time hadde jeg bare kommet en kilometer, litt på grunn av dårlige veivalg og ekstra tunge forhold, og litt fordi jeg ikke dro på skikkelig. Jeg innså at jeg måtte jobbe vesentlig hardere, og satt opp farten det jeg var god for. Fra Prestholtskarven og østover var det tydelig at jeg var nærmere stor hytteområder, og jeg så en god del folk. Jeg fortsatte ut Skarvende og så kom etter hvert ned i mer viddelignende terreng ettersom jeg nærmet meg mål. Det var deilig! Helt fantastisk å gå på dette underlaget etter mange timer i steinur. Trist når bekkene er helt tørre Fartsøkningen fungerte utmerket, og jeg var framme i Geilo i svært god tid. Det ble pizza på peppes og to pils før toget kom. I skrivende stund er det mandag, jeg sitter stiv og støl på kontoret med vannblemmer under begge beina og solbrente legger. På spørsmål fra kollegaen om jeg ville gått turen en gang til, må jeg tenke meg litt om. Jeg tror det hadde vært suverent på ski. Til fots blir det vel mye fokus på hvor man kan sette beina, og dessuten: nå har jeg jo vært der! Da finner jeg heller på noe annet neste gang. Og til slutt et oppsummeringsbilde: Helt langt der borte startet jeg!

Søndagstur fra morgen til kveld på Skrim med liten og stor, perfekt destinasjon for en dagstur som er innen en snau halvannen times kjøring hjemmefra. Bading, topptur og hygge i nær villmark - en finfin søndagen

En tur i dag på en av "ti på Topp" i Verdal. Fikk med meg minstemann og gamlingen Minstemann liker tydligvis rappelering. Prøvde vel denne 10 ganger minst.

Da har jeg og konemor vært 3 dager i Finnemarka. Ikke møtt en sjel på 3 dager. Fisk ble det også! Duplex med 2 stk går helt fint. Morgendis kl 05.20! Varmt og fint, lite insekter også. Flott odde på det søre Pene tjernet. Lite brukt vernet område.

Vi opplevde mye søppel forrige helg inne ved Tyin og Falketindområde. Men noe av dette har nok blåst inn fra hyttene på vinteren, og mye var fra skifolk. Tydeligvis mista ting i fart. Og siden vi var vårens første på føttene der, så var det også en del søppel. Antar ikke at noe av dette søplete kom fra uerfarne byfolk. De går ikke langt inn i en slik dal på vinteren. Samtidig et annet sted i heimen gikk min totalt uerfarne nabo over Besseggen med lipgloss, gode venninner og lånt utstyr. Jeg ble spurt om tips og råd, og for dem var det en selvfølge at søppel ol ble tatt med i forberedelsene. De hadde en veldig ydmyk holdning til det hele. Og de fikk alle en dag de aldri vil glemme. For en glede jeg ble møtt av etterpå 😀 jeg unnet de å oppleve denne gleden. De har jo vært som rosa lykkepiller i flere dager etterpå. Sharing is caring 💕

Mange telt kommer uten låser på posene, spesielt de til plugger og stenger. Disse må knytes. Om dette er for å spare penger eller vekt vet jeg ikke, men i noen tilfeller tror jeg det er vekt, for å må målet komme under en magisk grense feks 2,0 kg. Når ting er utslitt/ødelagte, og skal resirkuleres. Så sjekker jeg alltid om de er clips, reimer eller låser på disse. Votter-hansker-sekker har ofte slike. Disse tar jeg av og har i en eske i boden. Da har jeg et lite utvalg når noe skal lages eller forbedres. Har du ikke et lite lager kan de kjøpes på ebay for ca 2-4 kr stk. 2 hullstypen typen. Vær OBS på hvilke materiale de er laget av om du kjøper på e-bay, finnes i metall og div plast typer. Da slipper du å knyte disse posene. Bruker også 8-talls knute på tråden, slik at den kan enkelt knytes opp om jeg må bytte eller trenger tråden på turen.