Vinnerliste

For meg er den lille stunden med turdagboka og kulepennen, om det er om morgenen sammen med den første kaffekoppen eller det er om kvelden i det siste lyset fra hodelykta før jeg sovner, noe av det hyggeligste jeg vet om på tur. Jeg skriver aldri dagbok ellers, men på tur er det en viktig del av hyggen. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg liker turdagboka; jeg blir ofte sliten av skrivestillinger og trøtt av skrivingen og irritert over hvor lite jeg får skrevet. I turdagboka skriver jeg gjerne om dagens tur og hvor den gikk, hvilke beslutninger som måtte taes og om planene for videre vandring, men også betraktninger om formen (den er som regel dårlig og blir bedre), eller kanskje helt private tanker om det vi snakket om rundt bålet sist. Og selvsagt noen ord om de enorme fiskene jeg mistet og noen få ord om de jeg fikk. Noen faste ting er alltid med; Klokkeslettet for når jeg skriver og hvor jeg er og hva som skjer rundt meg akkurat da. Og jeg forsøker så godt jeg kan å beskrive stemningen med noen få og klisjefulle ord. Til tider kan det ta så lang tid å skrive om kveldene at jeg etter noen dager ligger på etterskudd, og da må jeg hoppe over detaljer for å ta igjen meg selv. Og som regel fylles disse manglende detaljene inn i margen litt senere, slik at resultatet er relativt kaotisk. De første dagene er det alltid godt med detaljer og anekdoter, den siste dagen mangler som regel alltid, for jeg skriver jo aldri når jeg kommer hjem Skriver du dagbok på tur? Og hva skriver du om? Del det gjerne i kommentarene

Da har jeg fått vite at jeg er vinneren av den Norske semifinalen! Kult! Må bare si tusen takk for alle stemmer! Gøy at bloggen har vokst så fort etter at jeg startet for under to år siden! Vil fortsette å legge ut spennende innhold, er selv superspent på året som kommer da jeg og en kompis legger ut på en litt lenger tur enn normalt. Vi skal gå Norge på langs, og blir, hvis vi gjennomfører blant de yngste som noen gang har gått denne turen! Dette betyr også at jeg er videre til finalen mot de beste friluftsbloggerene i Sverige, Danmark og Finland! Skrev rett etter nominasjonen at jeg ville gi en premie til en av leserne mine hvis jeg vant den Norske semifinalen. Nå som jeg har oppnådd dette vil jeg opprette en side hvor dere som jevnlig titter innom bloggen kan gå inn for å bli med i trekningen av en gave, mer info om dette kommer snart:)

En tur opp i høyden for å ta litt bilder til julekalenderinnslaget og lage litt kaffe. Av en eller annen grunn er bålkaffe best. Skolebrød som var pakket nederst i sekken smakte utmerket selv om det var blitt litt flatt på turen.

På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.

Har vært på en herlig morratur i skiløypene på Øynaheia i Froland! Soloppgangen var bare helt fantastisk!

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!

Når jeg er på tur her til lands, pleier jeg ikke å skrive turdagbok underveis, men når jeg er på langturene mine så pleier jeg alltid å sette av en tid om kvelden til å gjøre dette. Ikke bare blir dette da en måte å huske på ting for senere, men det blir også en del av å reflektere hva jeg har opplevd og sett i løpet av dagen der og da. Jeg prøver som regel å skrive ned ting jeg følte i løpet av dagen og hva jeg føler i etterkant, og spesielt ting jeg vet jeg ikke har 'fanget' med kameraet (siden jeg tar for mange bilder). Navn på hvem jeg møter prøver jeg også å holde styr på her. Noen ganger går det i stikkordsform, andre ganger litt større avhandlinger. Nyttige observasjoner som andre kan ha bruk for hender det og jeg skriver ned. Største problemet er at jeg skriver som en gris og at skriften bare blir verre og verre etterhvert som jeg blir slitnere av å skrive. Så noen ganger er ikke det jeg har skrevet så veldig gjenkjennelig når jeg leser det etter å ha kommet hjem, selv om det er min egen håndskrift. Jeg skriver for hånd i en liten notisbok.

Ville starta fra Grua og Mylla, så gått der føret tar deg. Er ikke sikkert du kan gå der du vil føremessig på den tiden, men med så mye tid til rådighet kan du jo ta ting på sparket. Du er aldri mer enn en dagsmarsj unna kollektivtransport. Men å gå i retning Frognerseteren eller Sollihøgda vil gi masse fine turmuligheter.

Her er ble det nærturer av det særdeles korte slaget i helga. Sesongåpning i det lokale skianlegget lørdag så da var det bare å labbe opp de 150 meterne det er opp til bunnstasjoen av heisen. Lørdagen ble brukt til å teste ut hvordan Åsnes Falketind var å kjøre på kunstsnø med noen isete partier og litt puckelpist med isklumper i partier som ikke var helt bra preppa. (Falketind er en mellomting mellom toppturski og fjellski iflg Åsnes.) Søndag formiddag var det verdensmesterføre og strålende sol. Dem hadde virkelig fått jobba bra med bakken ila kvelden i forveien. Stive støvler og bakkeski med nesten samme mål som Falketind-skia ble valgt for kjenne litt på forskjellene. 10 turer topp til bunn uten stopp med ski som søker fart. Resultatet var støle lårmuskler, og skikkelig andpusten skikjører hver gang jeg kom ned. Merka godt at det er sesongstart! 😄 Kremturen kom på kvelden, da jeg fikk disp av barna til å ta årets første tur på feller opp skianlegget. En god prat først med Erik som driver anlegget, og så labbe oppover i måneskinn helt alene. Jeg synes det er helt fantastisk å kunne ta slike kveldsturer like utenfor egen inngangsdør. 😀

Sikkert mange som er klar over det men tenkte det kunne være greit å informere om at DNT legger ut kart hvert år over kvista vinterløyper. Dere finner det som PDF her: https://s3-eu-west-1.amazonaws.com/turistforeningen/files/1f03d5d3bedad5a5886fdcf762f67d7e518bcc8c.pdf Eventuelt med litt info og link https://www.dnt.no/vintermerking/

Veldig enig med @tronn! Du kan starte skituren fra Grua, løypa går parallelt med hovedveien hvis du går litt tilbake fra togstasjonen (2-300 m), før den forsvinner opp i skogen til høyre. Hvis du har tenkt å gå med brede ski kan du jo loffe ut i terrenget, også (anbefaler kortfeller i så fall). Hva med å ta en natt på Kjerkeberget, Oslos høyeste punkt? Eller Kollern, der har du 360 grader utsikt. Jeg ville fulgt de preparerte løypene et stykke og så tatt av mot spennende mål, som de jeg nevnte. Steder jeg ville gått: Løypa over Skarvvatnet/Pershusvatnet (https://www.skiforeningen.no/marka/loyper/?id=1140 hvis den står som preparert når du skal gå, det ser du på føremeldingen. Om den er preppet "i dag" eller "for noen dager siden" betyr lite, du skal vel ikke løpe? Men hvis den ikke står som preppet siden mars, ville jeg har ventet.) Løypa over Finnvatnet (https://www.skiforeningen.no/marka/loyper/?id=471) Spålenområdet generelt (du kan jo evt ta en natt på Sinnerdammen/DNT? En natt på Bleiksjøflaka. Tur oppom eller overnatting på Sandbekkmana/Høgflaka. Løypa over Daltjuvmana (https://www.skiforeningen.no/marka/steder/?id=381) - går du denne sørover, og ser at løypa fra Manntjern til Hakkloa er kjørt opp (https://www.skiforeningen.no/marka/loyper/?id=355), så MÅ du ta den. Veldig fin, men trenger en del snø. Og liker du "bushing", så kan du jo ta deg frem sånn cirka i blåstitraseen over Sandungskollen/Askehøgda/Porten i Kikutmassivet. Før du tar siste overnatting ved Sommerglåmene og ender i Sørkedalen eller ved Sognsvann/Frognerseteren. Tror ikke jeg skal nevne flere steder, det blir overkill... God tur!

Bruker liten notisblokk på de fleste turer og skriver i stikkordsform underveis. I kveldinga enten det er i leir eller hjemme fyller jeg på stikkordene mens inntrykk ennå er ferske. Til turer over flere dager i ukjent terreng bruker jeg å printe ut kart i A4 fra "Lommekjent" for dagens etappe og bruker baksiden til mer detaljert og fyldige notater. På kvelden leser jeg igjennom og gjenopplever dagens etappe og omformulerer og etterfyller om det er noe jeg kommer på. Jeg tar sjelden bilder, men tar mye video og dette er også med på å friske opp hukommelsen når jeg kommer hjem. Vel hjemme og når jeg har litt egentid koser jeg meg med å renskrive fra notatene og redigere video. Begge deler bruker jeg mye tid på og jeg har stor glede av de timene.

Det var en ting han ikke nevnte i videoen: Det er å runde av enden på fellen når en har funnet den lengden den skal ha. På arket i felleboksen er det en mal, den avklippede enden kan også brukes som mal. Er fellen avrundet i enden, er det mindre sjanse for at den løsner fra skien bakerst.

169 kr oss jula

Hovedproblemet med disse utstyrs trådene og anbefalingene er at det aller meste av tips baserer seg på anektodiske bevis og subjektive oppfatninger. At person A har opplevd et problem med et produkt betyr ikke nødvendigvis at produktet er dårlig, det samme kan sies i motsatt fortegn. Det kan dreie seg om feil bruk, et enkelt dårlig produkt statistisk eller lignende. Hvis det er solgt 50 000 av et spesifikt produkt så vil det jo alltid være slik at det er en viss feilprosent - typisk opereres det med 2-5% feil alt avhenging av kategori, produkt og leverandør standard. Hvis man legger til grunn en feilprosent på 3 så vil et produkt solgt i norge av 50 000 enheter tillsi 1500 produkter som innholder feil. Totalt sett så vil derfor produktet ha veldig lav feilprosent og kunne kategoriseres som bra kvalitet. Jeg mistenkter mange ikke helt forstår denne dynamikken desverre. Jeg mener ikke at folk skal slutte å gi tips, tvert om setter jeg selv pris på all den bra erfaringen veldig mange på forumet her bidrar med. Men ofte er det mer verdifult å forsøke å gi litt mer utfyllende svar og være litt mindre katagorisk i uttalelsene. Forsøk heller å gi råd som ikke alltid peker på et direkte produkt om mulig, mange her er flinke til å gi litt bredere svar og drar ofte opp momenter som jeg ikke har tenkt på i forhold til et valg jeg skal gjøre. Tross alt er selve modell valget det siste man gjøre

Herlig innlegg Du er en inspirasjon Har lest boka di, å planlegger å lese den for barna i jula Satser på at de blir enda mer motiverte for utelivet etter det Vi mangler kun desember-natta nå så har vi også minst en natt ute hver måned i år

Åsnes har tydeligvis fornyet fellesortimentet sitt til årets sesong og frontfestene er også i nytt design. Men materialegenskapene på Mohair vs Syntet er fortsatt de samme, selv om "hårlengden" kanskje kan gi litt forskjell i glid/feste fra de gamle utgavene. Jeg har 3par ski med kortfell: Amundsen, Ingstad og Tind 76. Jeg prøver utelukkende å gå med smalest mulig fell, da glir det best og sitter i de fleste tilfeller bra nok. Med en smal fell er krysningspunktet "når det er lurt å smøre i stedet" ikke så langt fra hverandre. Dvs punktet der det er idiotsikkert å få feste med smurning og det dermed glir mye bedre med smurning enn med feller. Jeg har brukt 35mm syntet, 45mm mohair på alle parene, og 60mm syntet i tillegg på Tind. Det er noenlunne samme glid på 35 syntet og 45 mohair, bredden kompenserer litt for glidegenskapene. Syntetfellene til Åsnes har 0-glid, det er som asfalt, men er de smalere enn skien kompenserer det for dette. Har Åsnes syntet langfell som jeg har brukt på ski uten kortfellefeste. Det eneste stedet de kan brukes er å gå rett opp, dvs glem traversering gå rett opp. De glir så dårlig at det er tungt å føre de i snøen i alt av terreng. Mohair: Tørr snø, dvs myk snø/nysnø, men også vindblåst snø som er hardpakket uten å være isete. På +/- 0 føre som er typisk klabbeføre kan også feller klabbe. Har ikke helt funnet "logikken", men klabber ene typen, er den andre typen ikke så ille. Men begge typene kan være befengt med klabbing som gjør det umulig å gå med. Syntet: Våt snø, skare og is, altså til det man regner som påskeføre. De trekker ikke vann så de blir tyngre. Glir dårligere men sitter bedre. Slitestyrken er mye bedre. Er snøen våt, men har hold (dvs overlag med slush) kan en smal syntet sitte godt nok til mye, men er snøen mer rotten så en synker mer nedi må fellen være bredere for å få nok feste, det er her jeg har brukt 60mm til Tind. Det som kan raskt ta knekken på mohair er "panzerføre", dvs skare eller ishinne om det har vært mildvær med litt regn som har frosset på. Samme gjelder oppkjørte løyper eller scooterspor som er "malt is". Det er når du glir slitasjen oppstår, altså om du renner ned bakker og går på flatene. Min søster "slet" ut (ble felter uten hår) et par mohair feller på en enkelt dagstur på 3mil med panzerføre, det var med Amundsen ski som har smørelomme. Jeg gikk samme turen med Ingstad og 35mm syntet, det var på ingen måte samme slitasje på de. Altså jo hardere underlag, jo mer slitasje. Med å variere bruken mellom 35 syntet/45 mohair har jeg et sted mellom 150 og 200mil på de to parene til sammen uten at noen av de er utslitt. Limet holder enda også, lagrer de lim mot lim.

Enig med @Memento mori, det er antakelig for å hindre ugunstige effekter av lugubre tilsetningsstoffer i bilbensin (aka "petrol"). Det er jo øyensynlig greit med alkylatbensin/miljøbensin/renset bensin/heptan/colemanfuel (aka "white gas").

Den grå er laminan, blå sommerposen for sammenligning. Kan virke litt stor, men så bruker jeg en 95L trollhatten sekk, så har som regel ganske god plass.

Det er på grunn av at andre kan bruke flaska, og bensin i dette tilfellet er bilbensin med mye skadelige stoffer. Vanskelig å lukte forskjell på en del av bensintypene, spesielt når det er veldig kaldt.

Kjøpte meg en Mountain Hardwear Lamina Z blaze i fjor og må si meg fornøyd med den. Den er riktignok 500g tyngre enn du ønsker(Vekt: 2280g), men syns ikke det er mye for en vinterpose egentlig, spesielt på kortere turer. Til 2500kr er det absolutt en kjempe pose. Er soveposen for kald kan du investere i en lakenpose, bare der kan du øke temperaturen med 2-3 grader. Det beste er jo å koke vann til nalgenflaska og tre en ullsokk rundt og nedi posen. Skikkelig oppblåsbart liggeunderlag kan også gjøre underverker om man ofte er kald.

Selv bruker jeg kamera som huskeliste underveis. Tar så mye bilder at jeg klarer å huske igjen turene jeg har gått via bildene jeg tar. Men å skrive i en bok er ingen dum ide, og kanskje enda mer nostalgi rundt om mange år. Når kanskje småen vil ta opp igjen turene vi har gått når han var liten

Jeg skriver heller ikke turbok underveis, men savner desto oftere notater når jeg skal prøve meg på en turrapport. Jeg har i grunnen vært noe søkende i forhold til å gjøre dette, helt elektronisk, men aldri egentlig funnet en løsning som jeg har likt. Papir er nok best. Når jeg kommer i camp så har jeg ofte ikke tid til det. Eller prioriterer fiske eller bål eller kanskje mørket faller på.

For oss som er såpass brede over skuldrene at vi ikke fikk koffert i stedet for sekk i forsvaret så er det stort sett ikke noe problem... 😂😂😂

Takk for fin idé. Jeg har i grunnen tenkt flere ganger at jeg burde notert underveis, særlig om sommeren da jeg gjerne blir hengende en del etter i blogginga. Det kan sikkert være bra å "måtte" gjøre litt refleksjoner underveis, også? Jeg skriver altså ikke dagbok i dag, men skjønner at jeg burde begynne med det.

Det er klart at skal man gå opp bratta så er feller bedre, men sånn som i innlegget før mitt, hvor det var snakk om en som hadde gått 3 mil med feller på en dag med panserføre, så forstår jeg ikke hvorfor man ikke smører. Gevinsten ved å kunne gli på flatene er så stor at det skal en del bakke til før jeg vil legge på fell. Skareklister er helt topp på hardt føre. Er det kaldt så gjør det heller ikke noe om man legger fellen utenpå skareklisteret om det trengs, for limet blander seg ikke med klisteret.

Hehe, du har selvsagt rett. Det fins selvsagt tunneltelt med to og kuppeltelt med ett, men jeg tenkte på de som det var tale om her..

Smaken er som ræva.. Først synes jeg du bør finne ut hvilken type telt du vil ha. Kuppeltelt er selvstående, mens tunneltelt må barduneres (man bardunerer noe, uansett). Tunnelteltene har en inngang, mens kuppelteltene har to. Dette høres umiddelbart ut som en fordel for kuppelteltet, men det betyr samtidig at plassen man har til fortelt blir fordelt på to steder. Det gir mindre samlet rom i forteltet, og da må i praksis mer foregå i innerteltet. (nå ser jeg for meg "kuplingene" hive seg over tastaturene..) Fordelen med ett fortelt er større om vinteren, når man kan bygge skikkelig stor arbeidsgrop i forteltet. Selv har jeg et eldre Fjällräven Akka, som har vært med meg i over 10 år. Det er mer enn en kilo tyngre enn mitt selvstående telt (Mountain hardwear), men det blir allikevel foretrukket også på lengre bæringer pga komforten det gir på turen. Alle de merkene som nevnes (Fjällräven, Exped og Helsport) er gode og etablerte produsenter som du trygt kan kjøpe.

Nei. Kun ett AA batteri gjør at den ikke blir tung (har ikke veid, men under 100g). Veldig mange leverandører tilbyr "free shipping", og da er frakt gratis (utrolig nok!).

Kanskje du får den i en båtutstyrsbutikk? Trodde maritim.no hadde, men de anbefaler "Fin Fyr" Et par andre sider: http://www.autokatalogen.no/wls/view_article_info.do?articleIdNo=1325599&nodeIdNo=1926505 https://www.cal.no/friluftsutstyr/kokeutstyr/brennere/fin-fyr-tils-tenol-brennvæske-600503-p0000003378 Selv har jeg blandet inn metanol selv, det får man hos enkelte som driver med modellmotorer, og enkelte typer racing. Husker ikke hvor jeg handlet, ei kanne varer mange år for meg.

Her er en som (også) er hekta på kvistbrennere og viser frem og omtaler de han har. Greit å se for den som lurer på å skaffe seg en, og for oss andre som brenner...for brennere: Under videoen linker han til et noen år gammelt intervju med Fritz Handle, opphavsmannen til Bushbuddy brenneren som ble foreløperen til mange av dagens kloner/hobo-stoves, som Solo stove og Wood Gass Stove MkII + ørten kina-kloner av disse igjen: hikinginfinland.com/2009/11/interview-fritz-handel-from-bushbuddy.html

Gøy å lese om en ung fjellforumer i media @Isak Knutsen https://www.nrk.no/sorlandet/villmarkens-yngste-sonn-1.13802701

Hehe:) Takk! Det er tydelig at planene mine for året som kommer skaper interesse i media!

Jeg har hatt både reinsfjell SL 3p og Exped orion superlight 3p og vil klart anbefale deg å kjøpe det siste. Det er det samme teltet som @Bjørn J men med lettere detaljer (og selvfølgelig mindre solid siden det er et superlight telt). Reinsfjell SL 3p mangler en masse pratiske detlajer som jeg ikke ville vært foruten på et telt, for eksempel kan man ikke åpne ytterdøren ovenfra på reinsfjell sl 3p (hvilket gjør matlaging litt mer risikabelt enn normalt), man kan heller ikke pitche bunnen i bakken først før man trer i stengene siden du ender med en veldig merkelig form på teltet da. Man må feste teltet i en ende, tre i stenger og deretter feste pluggene i bakken hvilket er ganske strevsomt om det er mye vind og særlig dersom den vinden har lyst til å blåse med seg teltet på havet. Jeg har bare sovet 6 netter i orion superligt så langt, men jeg er veldig fornøyd med det. De har ikke spart på detaljene, har mye høyere til taket, større fortelt og har generelt mange gode løsninger. Klok av skade fra mitt forrige superligt telt som var helt topp i finvær og skikkelig kjipt i dårlig vær, testet jeg oppsett i stiv kuling på Kråkenes fyr for noen uker siden og det gikk også fint. Teltet beveger seg litt, men virker solid og greit. Også mulig å slå opp alene selv om det er sterk vind.

Fra Hå til Varhaug. Vi ble mange denne søndagen. ikke bare bestyrerinnen og broderen, men også svoger og svigerinne + et vennepar. Det ble en omgang med hvor, hvor mange og når.... Planen var å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. en tur som jeg ofte benytter om været og føret er helt galt. Det vil si med snø og is og frost. Det var ikke kuldegrader denne søndagen. Ikke mange varmegrader heller, for den saks skyld. De få varmegradene vi hadde, brukte både lue og vanter i vinden. Det blåste friskt. Nå hadde vi vinden i ryggen, og det er mye mer behageglig enn å gå i mot. Værmeldingen snakket om liten kuling 11-12m/sek. Det hadde vi nok bare på de mest usatte plassene. Ellers var det helt greit. Det er i underkant av en mil mellom prestegården og kirkegården. Men med bil tar det tid å komme først ned til Kirkegården og så opp til startstedet. Det tok en stund før vi var klar til å ta fatt på turen. Og trokket ut i myra... Det var bløtt hele veien. På en god del av plassene hadde det gått dyr. Her gikk sorpa omtrent til støvleskaftet. Stien ellers var ikke mye bedre. Bare på enkelte stykker unngikk vi sorpe og vann. Jeg har gått her i noen år, og har aldri opplevd det slik før. Litt sorpe ødela så avgjort ikke humøret til denne gjengen. Jenten hadde en del å snakke om, og tok ledelsen fra start. Det gikk unna. Omtrent halvveis, ved Reimebukta var det tid for pause. Fortsatt var humøret på topp, og i le av sjøhusene, med benker, var det helt greit å ta en kaffekopp. Broderen og jeg pleier å gå både fram og tilbake på denne turen. Jeg strever fortsatt med et kne, og så ikke egentlig syn på en langtur i tempo. Broderen er litt redd for at formen ikke er god nok til en tur frem og tilbake. Det passet godt med en halv tur denne dagen. For resten av følget var planen fra start å bare gå en vei. Den planen sto ved lag til vi kom til Bodlebekken. Brua var vekk. Og bekken var en elv.... Der sto vi og kikket ned i vannet. Det er en liten demning rett over brua. Det hadde ikke vært umulig å komme over her, men den så usedvanlig sleip ut. Ingen syntes det var en god ide å gå over her. Vi tok en runde over jorder og kom til en bru lengre oppe. Det ble en liten omvei. Det er bare kjekt å få sett litt av landet lengre inne i landet. Opp og rundt, og så kunne vi se bekken og brukarene fra andre siden. Fra Bodle til kirkegården er det bare et kort stykke. Det skyet over mot slutten, og det kom noen få dråper underveis. Ellers hold været seg bra - til å være i begynnelsen av desember. Hele gjengen var fortsatt i godt humør og fin form da vi nådde bilene. Det hadde vært en grei tur sammen med en fin gjeng.Les hele artikkelen

Takk for hyggelige tilbakemeldinger! @martin.m har nok rett. Det er en del viljestyrke ute og går hos oss begge og begge to har stor glede av turene og opplevelsene ute. Det har også betydd veldig mye for relasjonen vår. Den gjensidige avhengigheten vi opplever på tur, gjør det veldig tydelig at begge må bidra (selvsagt etter forutsetninger), og begge deler på mestringsfølelsen. Samtidig er turene veldig viktige for å roe ned tempoet og fokusere på øyeblikket. Hjemme er det alltid noe som skulle vært gjort - lekser, trening, øving, rydding, venner, jobb... I det vi går vekk fra asfalt begrenser verden seg til her og nå. Det har vi så godt av!

Teltene til Helsport har ganske lite pakkvolum iallefall i forhold til Hilleberg. Og det teltet som borgern foreslår over her virker som et bra og solid tresesongstelt til en god pris med sterkere duk enn superlightteltene. Det kan nok fint brukes tresesongs på snaufjellet og. Med to døråpninger som i Dome, Reinsfjell og Orion så får du mye bedre lufting som gjerne kan være et problem i telt, men litt mindre funksjonell plass i forttelt kanskje. http://www.helsport.no/lofoten-pro-camp-2869 Hvis man tar ut teltstengene og oppbevarer de i en annen lomme så er det gjerne enklere å komprimere teltet litt i posen. Alle de nevnte produsentene lager topp telt så du blir nok fornøyd uansett.

Hvis du begynner og leite her finner du en zillion meninger om pakking og sekker. Den største sekken min er på 65 liter, det regnes som lite, men her har jeg god plass, på bilde ser du sekken med soveposen i bunn og teltet på tvers over denne. Jeg har også med en "camping Stol" Helinox Zero. Når jeg bruker 55 liter sekken min legger jeg teltet under topplokket det er mange fordeler med det. Vekten av det jeg har med meg hvis jeg ikke skal leve helt asketisk er 12-14 kg.

Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk. Klart for årets siste fjellfisketur. På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk. Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. Så var vi straks fremme. Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil. Morgenstemning. Noen som sover lengre enn andre. Toppers liggeplass. Ikke noe å si på utsikten. Det nytes. Medbrakt. Svært bratt rundt store deler av vatnet. Spesielt. Flere ørreter tok på flue. Litt lesk før fiskeriet fortsatte. Halvkilos ørret i gytedrakt. Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken. Kveldsbålet er i boks. Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der. Se hele artikkelen

@virrma: Du er en ener på planlegging og motivasjon. Og så mistenker jeg at viljestyrke har gått i arv til poden Takk for flott kalenderpost. (Med den fine oppveksten du har gitt din datter så tror jeg vi har et fremtidig medlem av Fjellforum på gang )

Jeg sparker like godt i gang julekalenderen med en liten ekstra «fortelling». Mange ganger har jeg hørt at jeg er litt ADHD-light. "Hvordan får du til å gjøre alle de tingene du gjør?" "Du er jo så aktiv hele tiden!" "Du finner på så mye!" Osv.,, Sannheten er at jeg egentlig er et stort dovendyr, lider litt av samme egenskaper som Donald. Jeg synes det er fantastisk godt å ligge på sofaen og drømme seg bort. Så hvorfor drar jeg på tur? Hvorfor stikker jeg ut på tur når det er bekmørkt? I striregn, vind og et par plussgrader. Hvorfor bader jeg frivillig i seks plussgrader I april måned? Smiler når jeg er våt inn til huden og fryser? Jeg har fundert litt på dette, og kommer egentlig aldri frem til det hele fulle og gode svaret. For det ser for min del ut til at svaret kanskje ligger bak neste fjelltopp, eller på neste øy man kommer til. Men en ting jeg har funnet ut er i hvert fall at det å være på tur er fantastisk godt. Det å være ute i naturen gjør noe med pulsen, «stressfaktoren» ift alt det man hele tiden skulle ha gjort. Det å føle elementene som vind, temperatur, fuktighet rett på kroppen. Det å gå seg go’sliten. Det å balansere i steinura og lure på veien videre, og deretter finne veien videre. Alle disse tingene er så uendelige mer ekte og alltid en bedre opplevelse enn det å sitte i sofaen og se på at andre opplever. Ikke noe kunstig laget i et studio eller fortalt ut fra hvordan andre opplever det. Det er mine opplevelser, direkte innstprøytning via mine sanser, 100% ekte. Hvorfor drar du på tur?

Har enda ikke lært meg å sette pris på vinteren, og er altfor lite utendørs på denne tiden av året. Men jeg jobber med saken! Så i går ble det en tur til Storheia i Trondheims vakre Bymark.

Tok meg en liten rundtur skogen i dag! Godt å kaldt ute, men med slikt vær er det fint lite som slår en god lunsj ute fjusket med litt medbragt opptenningsved, ellers så ble det fyrt med hva jeg fant i skogen

Ute i freimarka, fint å bare steppe rett ut fra ytterdøra så er man 5minutter etterpå i utmark. I sekken lå kvistovnen, vann og kaffe samt en grøtblanding til koking. Surrer lett bort noen timer hver gang

Fikk ikke mindre lyst nå etter å ha leste erfaringene til @esw og @fjellrypa . Jeg har aldri vært der oppe i nord før , bare rundt i Oxforshire og nede i Kent. Jeg går ut fra at det er enkelt å komme opp til en sentral plass for oppstart via ett tog fra London. Eller er det noen som har ett bedre forslag ? Men jeg tror jeg bærer sekken selv. Det får da være måte på luksus...

Det går fint med gassprimus når det ikke blåser. Men det tar bare fem sekund å klipse av hjørnet på innerteltet og da har man plutselig et hav av plass til å svi det man ønsker.

Jeg kikka på Nallo før jeg kjøpte telt og havna på Unna. Utrolig befriende å vite at man kan sette det opp overalt uten å måtte ha skikkelig pluggfeste bla. 🙂 Synes heller ikke det er noe problem å bruke gassbrennern i Unna. Må jeg ha mere plass så hekter jeg av litt av innerteltet. Men det har jeg bare gjort en gang for å prøve. En ulempe med å ha kuppeltelt er at man får denne komentaren fra tunnelteltfolka når man skal slå opp camp: Greit at jeg setter opp teltet mitt her? (Steder med pluggfeste) Og så havner man selv på slike plasser 😁 :

Det er svært sjeldent jeg benytter meg av det "virtuelle forteltet" på unna, siden forteltet det har er ganske romslig med rett bardunering. Hadde et par bilder på telefonen son viser dette.

Fra sidene til Åsnes står det at det er et moderat gåspenn tilpasset jenter. Det samme står det for Liv modellen som er damemodell av Amundsen. Selvfølgelig kan noe være å gjøre layouten mer damevennlig, men det er trolig også forskjell på spennet fordi damer normalt regnes som lettere enn menn. Det vil også ha innvirkning på svingegenskapene. Spørsmålet er selvsagt hvor mye, og hvor da eventuelt brytningspunktet for hva som er optimalt ligger. Er skien for myk bøyer den seg også mer når den synker et stykke ned i løs snø når man går, og mister dermed bæreflate. At det er så stor forskjell at skiene er totalt ubrukelige å gå med vil det selvsagt ikke være. Vetletind ligger mellom Storetind og Ingstad med tanke på bredde, og er som storebror litt mer kjøreorientert på skalaen. Selv har jeg Amundsen og Ingstad, begge er relativt stive så de flyter bra, pga lengdeforskjell på mine par er flyten omtrent lik. Men på lange turer er gåspennet på Amundsen med på å gjøre de mer lettgått, men de er også litt tyngre å svinge med, men ikke umulig å svinge med. Går jeg i løs snø ser jeg tydelig at tuppene på Ingstad søker opp fordi de synker påmidten, Amundsen holder seg rettere. Er føret hardt merker jeg tydelig at Amundsen glir bedre fordi spennet gjør at fellene eller smurningen går mer ut av snøen siden det er definert smørelomme. Jeg bruker samme fellene på begge typene, har 60mm feller til Ingstad, men har ikke hatt behov for å ta de i bruk siden de smalere sitter godt nok. Søsteren min har gått på en eldre versjon av Nansen (grønne) med 75mm i mange år, i fjor kjøpte hun Amundsen med BC og konklusjonen er at de er mye lettere å gå med, men selvsagt glir også sålen på de nye bedre. Hun går mye på Hardangervidda og til det er Amundsen suverene. Alle har sin måte å gå på og tilpasser farten deretter. På fjellet er det ikke om å gjøre å komme raskest mulig avgårde, det er mer snakk om å komme frem eller tilbake dit en skal i passe tid, ha det fint underveis, og ikke være totalt utslitt når en er framme.