Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 18. april 2012 i Artikler

  1. 63 poeng
    I år kom @graham med en knakanes god turplan for sommermånedene, som vanlig. An offer i cant refuse. Børgefjell og Lomsdal/Visten på en tur. To fluer i en smekk. Et par av Norges fineste fjellområder, med veldig lite tråkking nedi bygdene. Jeg forkastet alle andre planer om klatre og brevandringskurs. Nå skulle jeg gå Norge på tvers! Som vanlig gikk planlegging ganske tregt i startet. Hvor skal man starte? Hvordan skal man komme dit? Jeg liker best å starte og slutte med kollektivtransport. graham trives bedre med Land Cruisern sin. Heldigvis kom @Kjell Iver til redningen, som vanlig. Han skulle være på hytta rundt avmarsj i midten av august. Han ordnet så vi skulle plukke han opp må hytta, så kjøre og levere et depot ved Tomasvatn. Han kjenner jo selvfølgelig noen som kjenner noen, og det gikk utmerket. Så startet turen over Steinfjellet og videre til Stekenjokk i Sverige. Kan jo nevne at jeg selv hadde startet med Dovrebanen fra Tigerstaden ett døgn tidligere, for å overnatte på hotell i Trondheim, til graham plukket meg opp før vi tok turen mot hytta til Kjell Iver. Det ble en lang dag for oss å starte en 2 ukers vandring på. Men den fantastiske værmeldinga, samt det faktum av vi skulle få starte turen på svensk side av grensa, gjorde slike smådetaljer uvesentlig. Vel framme på Stekenjokk var været fortsatt upåklagelig. Utrolig deilig å starte en tur med solskinn og tørt terreng. Da måtte Kjell Iver kjøre hele veien tilbake til hytta. Ble en sen kveld på han også, og noen dager senere skulle han sette fra seg bilen i Tosbotn hos en annen bekjent. Graham og jeg tok oss en middag og pakket litt om før vi endelig kom oss avgårde. Vi hadde litt knot med å finne stien vi skulle starte på takket være arbeidet med en demning som bygges der oppe. Men vi fant stien til slutt, og besluttet å gå til vi var ute av syne fra veier, byggeplasser og campingvogner. Ikke lenge etter kom vi oss til ei elv med ei bru som vi ikke burde krysse. Men ingen av oss var veldig klar for å krysse den strie elva første kvelden på tur. Så vi gikk over brua og satte opp teltene våre på andre siden av elva. Søndag 16. august. Mandag 17. august. Tirsdag 18. august. Onsdag 19. august Torsdag 20. august. Fredag 21. august. Lørdag 22. august. Søndag 23. august. Mandag 24. august. Tirsdag 25. august. Onsdag 26. august. Torsdag 27. august. Fram til søndag overnattet vi på stabburet til Stavassgården ikke langt fra Trofors hvor jeg skulle ta toget hjem. Det var så dårlig vær at vi ikke orket gjøre noe voldsomt ut av. Det. Jeg har ikke noen bilder av Stavassgården for øyeblikket, men jeg må si at dette var en fantastisk plass. Man kan kjøre bilen til parkeringsplass 300 meter unna. Du må enten leie hele hovedgården, ellers er det åpent på loftet på stabburet hvor det er 4 senger, gassbluss, og vedovn. Dette ble en tur med veldig andre forhold enn vi hadde sett for oss. Vi trengte aldri bruke regnjakka for å beskytte oss mot regn. Og vi som ønsket oss litt litt kjølig og myggfri fjellvandring fikk det motsatte. Men for en flott tur i et fantastisk fjellområde. Det er ikke siste gang jeg setter mine føtter i Børgefjell. Lomsdal/Visten får bli et annet år. Jeg har 8-900 bilder av turen, om noen lurer på noe av ruta vi har gått, eller vil se noe spesifikt område er det bare å spørre Takk for at du leste
  2. 48 poeng
    Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger. Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden. Mye skal med i kanoen Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert. Mot kryssningspunktet i ruskevær Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går. Frokosten er snart klar De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig.. Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår Tore fant en kamerat på hans egen alder Abborsuppe til oppkok Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia. Dagen starter rolig før vinden tar seg opp Padling innaskjærs før Hästnäset Gått i land før odden skal rundes Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom Simen er igang med vedproduksjon Den ikoniske koia på svensk side ved Reva Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak. Nydelig morgen på Reva Simen dorger oppover med en Harr som fangst Fornøyd herremann og en liten dame Gjennom reingjerdet i Reva Ikke mye stress under slike forhold Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil Ida tar livet med ro som vanlig Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land Gjeddegryte til middag Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge Kveldstemning rundt bålet Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet. Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen Leirplassen vår helt innerst i Rødviken Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise 10 i hvilepuls ved solnedgangen Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
  3. 46 poeng
    Bakgrunn: Ønske om tur, kom rundt juletider. Han hadde vært med på en del turer i marka helt siden han var liten, så telting og fiske var han vant til. Men skulle vi gå en ukestur, måtte vekta på mat og utstyr ned. Når han kunne bære 7 kg, betydde det at jeg måtte ta resten. Jeg hadde ikke lyst til å bære 35-40 kg, har prøvde det, når kompisen i sin tid ikke greide å bære sin sekk, og vi måtte bytte. Det var første gangen jeg var i Jotunheimen. Jeg begynte å søke på nettet og fant fjellforum. Der laget jeg meg en bruker og leste mye i tråden om «Drømmelett sekk på sommeren». For å få vekta ned, betydde det at det meste av utstyr vi hadde måtte byttes ut. Heldigvis var dollaren lav i 2008 - nesten ned i 5 kr, så det ble ikke så dyrt å få handla utstyret vi trengte. I USA var det et miljø for lettpakking og en del små leverandører av slikt utstyr. Nå begynner vi å komme etter her i Norge. Oppsettet med utstyr/mat ble slik etter mye vurderinger Telt: Hilleberg Rajd 2 personers 880 gram, ekstra tau til barduner og tørkesnor. Soveposer: Sir Joseph Koteka 290 long (+1 C) på 550 g og Marmot Hydrogen long (-1 C) på 770 gram Liggeunderlag fra Jysk på 128 gram Sekk: Golite Jam 2 (50 liter) på 620 gram og Golite Guest (69 liter) 1450 gram Kniv: Gerber LST på 34 gram Lykt: Petzl E-Lite på 27 gram Drikkeflaske: Playtypus drikkepose 1L på 30 gram Kokesett: Primus ekspess Stove på 69 gram, 2 x gassboks, kjele MSR Titan 0,8 liter på 118 gram Maten ble feltrasjoner fra Drytech 3500 kcal om dagen med vekt 0.9 kg pr døgn pr person. Vi hadde mat for 14 døgn DVS 12.6 kg med mat. Totalvekt på begge sekker var 22.5 kg når vi startet inkl ytterjakker. Det er veldig bra pakket og lett utstyr. Utstyrslista ligger som pdf i bunn av artikkelen, for de som ønsker å se den. Mye av utstyret er fortsatt i bruk den dag i dag, slik som kaffekjele, gryte, kniv, lykt, Platypus og brenner. Teltet og soveposene har blitt skiftet ut for å få et oppsett som passer dagens bruk bedre, men er et meget bra oppsett, som ville fungere 100% i dag også. Det som er skiftet ut er solgt på finn.no . Kvalitetsprodukt lønner seg i lengden. Alt utstyret ble også testet på en egen Vårtur til Kjekstadmarka, ikke noe måtte forandres etter den turen. Dag 0: Vi tok bussen fra Sundvollen til Øvre Årdal, bussbytte på Fagernes. Tips fra fjellforum «Hvordan komme seg rundt Jotunheimen» . Dnt hadde også rabatt på bussen det året, så det ble billig . Da vi kom seint til Øvre Årdal, hadde vi i prinsipp 3 valg, ta taxi til Turtagrø, starte i Utladalen (men gir mye oppover for dårlige knær), eller som vi valgt - å ligge over på Hotellet der. Dag 1 (24 juli 2008): Vi tok minibussen fra Øvre Årdal som gikk på Tindeveien til Turtagrø. En magisk vei, en av de flotteste veiene i Norge. Nydelig vær og Turtagrø lyste mot oss. Vi startet på å gå i ti-tiden vestover på veien inn Helgedalen. Litt kuer rundt Helgedalen seter, så gikk det over i sti innerst i dalen. Stien følger Helgedalselvi, og den steingås nedfor Eikrehytta. Så bratt oppover til Eikrehyta hvor vi slo første leir. Bekken som går ned ved Turtagrø er nok kjent for mange, klart vann og bare synet av den gir den gode følelsen. Mange har nok campet like ved denne. Turtagrø en flott plass, som gir gode assosiasjoner. Det varmer hjertet å se dette stedet, om en kommer på stien eller på veien. På vei i Helgedalen. Kl 12 pause med varm mat. Første feltmåltid med Real, titan i skje, kopp og kjele. Naturlig vindskjerm. Ellers pleier jeg å bruke liggeunderlaget som vindskjerm hvis vi er to stk. Har bare brent hull i et så langt. Krysset opp til Fannaråkhytta. Kl 15. Vi hadde hver vår gåstav, som også ble brukt til teltstenger. Snøen ligger i nordhellingene, slik det pleier i høye områder. Breene i Hurrungane. Ekrehytta kl 18 Det var varmt vær og vi teltet på en plass noen har ryddet for stein. Like ved en bekk og flott utsikt. Topp leirplass. Dag 2: Vi fortsatte østover mot Skautehaugane og gjennom Keisarpasset, forbi Gjertvatnet og ned Gjertvassdalen, helt til vi nådde Storebrui. Her er det litt lavere og bjørkeskog. Vi svingte inn i Storutladalen hvor vi slo leir ved elva, like ved brua som fører til Olavsbu. Teltet Hilleberg Rajd vekt 880 gram inkl plugger, trolig en prototype, siden det var så lett, og ble kjøpt rett på fabrikken i Sverige. Et av de beste teltene jeg har hatt. God plass til to voksne og 115 cm under taket på midten. Er nå byttet ut med Zpacks Duplex, som har samme konstruksjon og som veier ca 616 gram uten plugger. Snøbru med bekken under, litt små skummelt og gå på. Kl 20 blir det fort mye kjøligere når vi havnet i skyggen. Klart norsk fjellvann Et grønt telt her hadde ikke syns i det hele tatt. Rødt telt er den beste fargen på fjellet syns jeg, mye lettere å finne igjen. Behøver ikke å langt unna stien for å campe. Lite trafikk på kvelden. Varmt fint vær. Dag 3: Vi fortsatte i Gravdalen i stein og ur, og videre til vi traff veien ved Gravdalstjørnene. Det var helt nydelig å gå på vei etter å ha gått så mye på stein og i ur. Fortsatt hadde vi varmt og fint vær. Fangstbua Store Hilleren i Storutladalen, som ble restaurert i 1996. Ikke alle steder det går å få ned plugger, og da er store steiner bra å feste barduner i. Vi hadde med et par ekstra barduner til å skjøte med. Veldig lett å gå på veien i bakgrunn, etter å ha steingått lenge. Om kvelden var det flott fiske! Må være helt på grensa over hvor høyt det går an å få fisk, med mindre det blir satt ut fisk her. Gravdalstjørnene ligger på 1395 moh. Dag 4: Denne dagen gikk vi i steinete, men lett terreng. Vi så Leirvassbu, men var ikke innom. Flott forbi Langvatnet og fulgte Storåe inn i Storåedalen. Tørking av soveposer og annet utstyr. Viktig å tørke soveposer når det blir mange dager på tur. Alt av regntøy etc ble brukt til å ha under de tynne liggeunderlagene fra Jysk på 128 gram og ikke veldig tykke.... Leirvassbu i det fjerne, vi svingte av på stien, så vi var ikke innom. Steinete rute som krever gode sko. Langevatnet - kaldt å bade den 27 juli selv om ettermiddagen. Mere og flott fiske, den største ble lagt i folie med salt og pepper. Lengden på fisken er 41 cm. Kl 18.31: et lite bål og fisken ble akkurat passe, bra med et avbrekk fra Real. Lurt å pakke litt salt og pepper og litt aluminiumfolie for å varme fisk på bål. Ikke mye å fyre med på nesten 1400 MOH. Guttungen som skulle finne ved til bålet, sa: "det er jo ikke noe å fyre med her". Uvant for oss som er vant til marka og mye greiner på bakken. Ny skala på hva som kan fyres. Var nok ikke første fisken som ble tilberedt på den lille bålplassen. Dag 5: Vi gikk i Storåedalen, til vi svinge inn på stien som går opp og forbi Høgtunga/Memurutunga. Vi slapp dermed den harde stigningen i Bukkelægret. Videre gikk vi litt nordøst mot Lågtunga. Krysset i Storådalen. Røde T'er og varder er fint å navigere etter, men det var steder hvor vi mistet stien. Skimter Gjende med sitt blåe vann, ikke rart stien i Bukkelægret er bratt. Kl16.15 Hvile og nyte sola på en gang. Viktig å ta av skoa og tørke sokker hvis mulig. Første og eneste måltid på turen som måtte tas inni teltet. Det blir alltid litt rart lys inni røde telt, og med bare en-duks telt blir det enda rarere på bilder Jeg begynner å bli skjeggete,og barbersaker var ikke med. Litt villmarks "look" hører med på slike turer. Regndråper på teltduken, bra duk når dråpene blir slik form. Dag 6: Ruta vi valgte var over Sjugurdtinden, den var brattere enn jeg hadde trodd ned, og vi burde nok ha valgt å gå via Memuruddalen. Jeg sklei og knakk en gåstav på vei ned. Videre lurte vi på å ta båten inn, men siden vi hadde gått så langt og hadde god tid, gikk vi langs vannet. Men det går opp og ned flere steder og mye ras/trær som ikke var rensket enda når vi gikk. kl 6.21 Vi våknet tidlig, så da startet vi også tidlig med å gå denne dagen. kl 0724 Vi ser ned i Memurudalen. Litt bekymret om hvor bratt det blir ned, men vi blir enige om å forsette valget vi har tatt, da det er et stykke å gå tilbake. Det blå brevannet er et flott skue, helt vindstille. Det går opp før det igjen går bratt ned Memurubu sett fra Sjugurdtinden Gjende, i retning mot Gjendesheim. Tjønnholåe Står nede og ser opp på stien vi har gått ned fra Gjendetunga. Kl 8.37 Ruta vi gikk - kart er tegnet på Lommekjent.no 29 juli kl 14.42 var på Gjendesheim. Magellan Explorist 100 Gps uten kart, men en flott sak, samme som Lars Monsen i sin tid brukte. 29 juli kl 1925 hjemme igjen. Tensoplast på beina som har vært brukt i en uke, og sitter like fint, ingen gnagsår på turen. Nok et tips fra et fjellforum innlegg tilbake i 2004! Tanker etter turen Det er gode merker i DNT sitt system, også i Jotunheimen. Det gjør at navigering stort sett er greti i fint vær, men veldig krevende i dårlig sikt. Kart og kompass må være med selv om du kan greie deg med et oversiktskart når været er bra. Det er stort sett sorte ruter vi gikk, som er de mest krevende i DNT sitt systemet. Mange partier med mye stein, så gode sko er et must. De oppgitte tider og distanser stemte rimelig bra. Det var også mere vann i terrenget mange plasser enn vi hadde trodd og det ble noen bekker som måtte passeres. Vi hadde nok mat og med så mye kalorier pr dag, var det faktisk igjen godteri når vi kom hjem. Hva kunne vært gjort annerledes? Ikke mye, eneste jeg kommer på var at siste dag ble litt for lang, men sønnen ville gjerne hjem og han fikk bestemme. På utstyrsfronten gikk det bra, men har i ettertid funnet ut at underlagene fra Jysk trekker vann, hvis de blir veldig våte. Men ikke noe vi opplevde som et problem på turen. Gpx fil og pakkliste: Turtagø_til_Gjendesheim.gpx Huskeliste sommer Jotunheimen 1 uke.pdf
  4. 43 poeng
    Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.
  5. 42 poeng
    Vi var egentlig seks mann som skulle ta turen inn i år, men som tidligere så reduseres antall eventyrere seg etterhvert som turen nærmer seg. Så når dagen var der for å sette kursen nordover, var vi tre karer og en hund. Som ifjord ble pensjonisten, livsnyter og villmarksveteran Tore med på turen. Han hadde skaffet seg packraft i år etter å ha hørt på meg skryte av denne gummibåten og blitt videre trigget av en viss tv serie kalt Monsen, Monsen og Mattis, så han gledet seg til å padle seg inn i nasjonalparken i forhåpentligvis medvind og godvær. Han andre karen som skulle bli med var fluefiskeentusiast, ørretelsker og bålbeundrer Christian. Han sier ikke nei takk til en mulighet for å få lagt tørrfluene sine i vakene til en prikket skjønnhet i villmarken, nytt av året for han var en valp ved navn Zelda som skulle bli med på turen. To karer klare for tur Sammen drar vi avgårde på morgenkvisten fra Sandefjord i retning Synnervika hvor vi skal gjøre første leir og ta Fæmund II klokka 0900 dagen etter. Det går fort en syv timer opp dit og vi gidder ikke kjøre om natta, vi velger heller å dra opp dagen før og heller kose oss med med god mat og drikke langs bredden til Femunden etter en lang biltur. Vi henger opp hengekøyer og setter opp telt på en sandstrand like bortenfor kaia til båten, Tore overrasker med Champagne fra sekken og bålet tennes utpå kvelden. Vi lar roen senke seg og kjenner på forventningene til turen vi har foran oss før vi kryper inn i posen og hviler ut. Morgenen tennes like fort som kvelden slukket og solen lyser inn sine varme stråler fra øst, været er med oss fra første dag. Ut av hengekøya og på med morgenkaffen, den er like viktig som frokosten - om ikke viktigere. De brente kaffebønnene nytes en stille stund til synet av MS Fæmund II som ligger til kai som en hvit svane, hun er klar for dagens runde rundt Femunden og jeg er klar for vaffel og pale ale ombord som skal nytes på fordekket på vei over til Røaoset. Vel fremme og med pakning på tar vi skrittene oppover stien mot Røvollen hvor vi skal ta en rast før dagens leirplass skal bli oppdaget oppe ved Roasten. Det er mye stein i stien og ankelene får jobbet med tung pakning på ryggen, men været er upåklagelig og temperaturen er perfekt så det går helt greit å tråkke oppover sammen med lystige sinn og eventyrlyst. Ved Roasten finner vi en flott leirplass med plass til teltet til Tore og hengekøyene våres. Hammock, eller hengekøye på godt norsk, er helt genialt å bruke her inne Femundsmarka. Passende trær til å henge i er det overalt og man slipper å lete etter en perfekt teltplass blant alle steinene og ujevnhetene som preger denne nasjonalparken. Just hanging around Planen er å komme seg videre imorgen med packraft over Roasten og trå iland nede ved innløpet, der har vi hørt og sett på kartet at det skal være en fin koie kalt Roastbua. Vi tenker å ta en natt der og har egentlig ingen videre plan etter det. Men først er det fiske og bålkos som gjelder her på denne siden av dette store vannet. Christian er ikke treg med å få på en tørrflue i enden av snøre og pisker den ut der vannet renner ut av Roasten like ved brua, han ordner snacks i stekepannen den kvelden for å si det sånn. Tore slapper av etter middagen med en dupp og mark i håp om flex i stanga Ørreten klar for steikepanna En ny dag med nok en blå himmel og strålende sol varmer opp en duggfrisk tarp som henger stramt over køya mi. Jeg har sovet som en liten unge i dunposen min mellom furutrærne gjennom en relativt kjølig natt, jeg våknet kun såvidt av noen dyrelyder i det fjerne midt på mørke natten. Morgenbålet er allerede igang og Christian koker opp ei kjele med varm havregrøt, kaffekjelen står klar med kokekaffe og jeg kjenner på en ro i kroppen som kommer med en slik nydelig start på dagen. Det er vindstille og Roasten ligger speilblank foran oss, den bare roper om å bli padlet på. Christian igang med frokost Roasten så stille som man kan få den Nå skal vi over Nedre og Øvre Roasten med packraft, Tore med sin MRS Adventure X2 og jeg med min Alpacka Mule. Christian har ikke med seg packraft så han og valpejenta Zelda skal bruke beina og gå stien som går på nordsiden av vannet, vi møter opp med dem ved Roastbua som vi skal bruke som bolig til imorgen. Verken Tore eller jeg har padlet med storsekk stroppet fast på fordekket (om man kan kalle det det) av packraften før, men at det er en smal sak finner vi fort ut av. Vi tar tilogmed en vanntett pakkpose fra Christian hver og laster den ombord så han får en mer behagelig gåtur rundt, så er det bare tut og kjør ut på en stille sjø som speiler seg i solen. Captain Packraft igang med padleetappen sin Osprey Xenith 105 med tilbehør er lastet ombord Fremme i enden av Øvre Roasten "Der er dere jo" hører vi plutselig Christian si mens han runder hjørnet på Roastbua, han kommer frem til mål rundt tyve minutter etter oss. Zelda hopper og danser og er fornøyd med å være fremme. Dette er en skikkelig idyllisk plass med en gammel koie som ble brukt under tømmerfløter tiden på 50 tallet, her har nok mange hvilt ut etter en lang og slitsom arbeidsøkt med tømmerstokkene. Etter mat og innlosjering blir det tur i området rundt Grislehåen med fiskestanga, jeg har hørt mange gode ord om akkurat dette vannet og er spent om storfisken venter på oss akkurat her. Her er det også et fint lite sakteflytende elvestrekk hvor Christian kan la tørrflua glide nedover på overflaten til en forhåpentligvis sulten ørret. Så mens Christian pisker flua og sommerfuglene flyr ivrig omkring sitter jeg og nyter naturen en stille stund til suset av snøret hans. Deilig å være på tur igjen! Roastbua i all sin prakt Spenning ved vannkanten Innløpet til Grislehåen Neste dag beveger vi oss opp til Storbuddhåen og omegn, etter lite fangst i Grislehåen er vi sugne på storfisk av et eller annet slag. Vi fisker også ut fra båtene på Roasten uten det helt store resultatet. Men Christian ordner middag til pensjonisten med en våtflue på kveldsbettet i innløpet til Roasten, Tore har for anledningen basert seg på litt fisk når det gjelder å pakke med seg mat til turen, så han blir ganske fornøyd med påfyll til middagsbordet. Christian og meg selv har lært fra tidligere at å gamble med matbeholdningen er noe man ikke gjør. Vi må innrømme fisket ikke levde opp til forventningene på denne turen, men vi vet jo at det ikke er gitt at man får storfisk uansett hvor man dypper snøret hen i dette landet. "Jeg er på tur, ikke på fisketur" pleier jeg å si når det butter imot som verst på fiskefronten, og det er jo i bunn og grunn sant Koselig eventyrskog å tråkke rundt i Improvisert bro over bekken Tore gjør et forsøk på storfisken i Storbuddhåen Christian byr på en liten en Gamle furuer med ulvelav gir en stemningsfylt atmosfære inne i marka Nøtteliten er nysgjerrig Zelda krysser bekken for første gang Etter noen dager med turliv på denne siden var det på tide å komme seg videre, vi bestemmer oss for å sjekke ut noen navnløse vann nord for Roastbua og setter kursen videre mot Litlsjøen. Jeg har lest flere historier derifra og en viss turblogger kalt Bjarne har også hatt noen turer opp dit, fisken kan være stor og omgivelsene skal være vakre. Vi pakker sekkene og peiser på videre inn i naturen, reinsdyrene som holder til rundt her bukker oss farvel for denne gang. På veien går vi forbi en myr og til min store glede ser jeg at myra er dekt av modne molter, det er noe jeg syns er skikkelig snadder og det er en stund siden jeg har spist den slags. Både Tore og jeg er raskt over dem med turkoppen i henda og rompa i været, nå skal det fråtses i friske bær. Molter så langt øye kan se Herlig dessert Etter endel timer med molter, sekkebæring, fiske, tråkking og masse pauser her og der så kommer vi frem til Litlsjøen. Dette er en realtivt stor innsjø i mine øyne og den ser innbydende ut for både padling og fiske, vi ser flere vak så her er det håp tror vi. Men først må vi finne en passende leir, vi går langs sydsiden av vannet og finner flere etablerte bålplasser og tilslutt en fin plass for teltet til Tore. Til hengekøyene våre finner vi såklart trær rett i nærheten, vinden løyer til cirka null sekundmeter og det er tilrettelagt for en finfin aften her ved Litlsjøen. Packraften blåses opp, ved til bålet samles og tingene pakkes ut. Jeg må utpå med en eneste gang og får meg skikkelig fin kveldspadling rundt hele sjøen. En stor elgokse med staselig gevir viser seg også her inne ved vannkanten hvor den smasker på et eller annet i sivet, jeg padler meg rolig innpå for å ta et bilde men den oppdager meg og setter de lange beina i bruk. Fantastisk naturopplevelse! Nå ligger vannet som et speil, så jeg slenger beina over ripa og legger meg godt til rette for nyte denne perfekte stunden. Camp Litlsjøen Det nytes Et spøkelse i ei gammel furu Surf and turf Siste morgenen våkner både meg og Christian grytidlig og blir enig om å få med oss soloppgangen. Klokka viser 04:15, noe tidlig for to ungdommer i sin beste alder men vi kommer oss ut av køya og får liv i morgenbålet. Dette blir intet annet en en magisk stund som er vært å stå opp tidlig for, kaffen drikkes omhyggelig til en dag som blir til sekund for sekund. Morgenstund er gull Stille Vi koser oss lenge ved Litlsjøen og går turer utifra dette stedet, men etter en stund må vi bevege oss videre og leiren blir pakket sammen nok en gang. Turen går videre til en liten koie som er avmerket på kartet, Roastkoja. Denne må sjekkes ut siden den ligger i retningen vi tenker oss. Christian tar beina fatt og vi to andre bruker packraften til å padle på Roasten igjen. Vi møter Christian et stykke nedover og går sammen for å finne denne koia. Plutselig dukker den opp, man må nesten helt innpå for å se den! En jordgamme som tatt rett ut av eventyrboka, en vanvittig koselig liten bolig midt i skogen. Her er det så fint at vi slår oss ned og tar en natt Roastkoja er en fining Et hjem en hobbit verdig Akkurat plass til tre mann på brisken Røa på sin vei ned mot Femunden Resten av tiden går med til å utforske kulpene i Røaelva og fiske litt her og der, men ingen storfangst ala min 12 kilos gjedde fra ifjord eller 5 kilos ørreten til kollegaen min lenger oppi marka. Men turen har vært en fantastisk fin opplevelse med turhygge i fokus som vanlig, og værgudene var stort sett på vår side. En reise verdt å skrive hjem om Takk for denne gang Femundsmarka, du er fin.
  6. 41 poeng
    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen. Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark. Lodalskåpa i soloppgang Sokse, like sør for Sauen Tidlig morgen på Sauen Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen. I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp. Oppe på Veslebjørn Posering her med Skeie og Kalven i vest Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet Returen ble lagt med en omvei via Kniven. På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS. Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad Kniven og nordlyset Sauen HighCamp Utgravinger rundt teltplassen Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein. Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene. Distanse: 37.7km | Høydemeter: 2140m | Starthøyde: 916m ved RV55 Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m) Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.
  7. 40 poeng
    Mørkeblå

    Tåkeheimen

    Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.
  8. 40 poeng
    Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal. I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren. Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen. Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen. Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue! Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider. Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 og 7
  9. 39 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  10. 37 poeng
    Fremstillingen 24. januar publiserte Opdalingen.no med overskriften "Fotografer gikk manngard etter moskus-flokkene". I dag, 25. januar, publiserte NRK.no/trondelag en lignende artikkel med overskriften "Fotografer gikk manngard etter Moskusen", senere redigert til "Fotografer avviser at de forfulgte moskusen" og igjen endret til "Turgåere avviser at de forfulgte moskusen". På forsiden til NRK.no er overskriften i skrivende stund: "Moskus-manngard skaper sinne". Vi på Fjellforum og som deltok på turen til Hjerkinn har reagert på fremstillingen om hvordan vi tilsynelatende skulle ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen som lå på østsiden av et skar opp mot Vålåsjøhø. På vei til topps Planen for lørdagen besto av å komme seg på en av toppene i nærområdet. Turen skulle gå til Vålåsjøhø (1375 moh.). Tidlig på ettermiddagen tok de fleste skiene fatt for å følge skaret som går opp fra Tverrfjellet, hvor også Viewpoint Snøhetta ligger, og opp til Vålåsjøhø. Skaret er forsåvidt lettgått, men som bildet til Ove Karlsvik viser er skaret avblåst flere steder. Samtidig var det skare flere steder og det var derfor nødvendig å traversere der hvor det fantes tilstrekkelig med snø. Bildet viser imidlertid ikke godt hvordan terrenget er utformet, ei heller bildet som NRK har zoomet inn på. Tar man utgangspunkt i bildene, skulle man tro at skaret opp til Vålåsjøhø er tilnærmet flatt, og det er vanskelig å se hvordan terrenget faktisk er. Terrenget består av ulike forhøyninger som kan være alt fra en meter til flere meter. Når man kommer fra undersiden og skal gå opp vil det være vanskelig å forutse hva som ligger bak neste forhøyning før man faktisk står og ser hva som befinner seg der. Foto: Ove Karlsvik Etter hvert som vi beveget oss opp skaret begynte gruppen å bli noe oppdelt. En del valgte å snu for å forberede aktiviteter til kvelden, mens resten fortsatte videre oppover skaret. De som valgte å fortsette til topps så ikke moskusen før terrenget gjorde dette mulig. Som Ove Karlsvik sier til Opdalingen.no begynte moskusen å flytte på beina, og vi ble like overrasket som det den ble. Når moskusen oppdaget gruppa som var på vei oppover var avstanden til dyrene ca 250 meter i følge GPS spor. I samme øyeblikk endret gruppa kursen vekk fra moskusen for å ikke forstyrre mer enn det som allerede hadde blitt gjort. Gruppa fortsatte videre Vålåsjøhø som var målet med turen. Der fikk alle sammen 360 graders panoramautsikt mot Folldal- og Alvdal-fjellene, Rondane og nedover den sørlige del av Rondane, og så klart videre innover mot Dovrefjell. Bildet viser moskusen på østsiden av skaret, og når gruppa skulle ned fra toppen igjen sørget alle for å holde seg på vestsiden av skaret for å ikke forstyrre moskusen. Uttalelser Utsagnene som kommer frem i opdalingen.no og nrk.no at det var ufint, uklokt og mangel på respekt av dyrene kan vi forstå ut fra deres forutsetninger til å uttale seg, men når alle fakta ikke er på bordet kan vi heller ikke la dette gli forbi. Utsikten fra Viewpoint Snøhetta på Tverrfjellet er annerledes enn ved foten av Tverrfjellet, slik at fotografen er ikke å bebreide ut fra hans forutsetninger til å uttale seg. Hadde det vært mulig å se moskusen i bunnen av skaret ville vi såklart ha vurdert turen annerledes. Enten ved å gå på en av de andre toppene som er lengre vest, eller gjøre noe helt annerledes. Skjermdump fra NRK.no / Ove Karlsvik Når det gjelder det at gruppa skal ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen faller på sin egen urimelighet. Alle som var med på turen ønsker såklart ikke å forstyrre moskusen, og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Spesielt når den lever under så marginale forhold som den gjør, og i tillegg er ekstra utsatt på grunn av sykdom. Samtidig har det vært gledelig å se moskusen i vinterlige omgivelser.
  11. 36 poeng
    Jeg har lurt på å ta en tur opp i Trillemarka en stund, og fikk noen tips av blant annet @Sovjetunionen her inne om noen innfallsporter som kunne være aktuelle. Jeg har sett hun, Bodil og noen andre turjenter fra instagram hygge seg her oppe i Chillemarka som de så fint kalte det Jeg forhørte meg med et par av mine gode eventyrere om dette kunne være noe de ville være med på og villmarksblodet deres begynte å bruse umiddelbart. Kalenderen ble krysset av og en enkel plan ble lagt. Avreisedag kommer og vi kjører på til vi er vel fremme ved Grøset hvor vi parkerer. I det vi forlater kjøretøyets herlige luftkondisjonering får vi kjenne på hetebølgen som har herjet store deler av Norge de siste ukene. Den skal vedvare melder de vise om, så vi må være beredt på mye svette under bevegelse og passe på å smøre inn legemet med solkrem samt fylle på med vann regelmessig. "Dæven det steiker da" sier Simen mens han kikker på motbakken vi snart skal begi oss ut på. For det steker godt under solen idag, og vi skal ha en transportetappe med tunge sekker på i flere hundre høydemeter som skal klatres på en relativt kort avstand før vi kommer til der det jevner seg ut. Vi har siktet oss inn på en leirplass der oppe i skogen ved noen vann som ligger tett inntil hverandre. Simen nyter urskogens ro Etter en stund med tråkking oppover på både brede og smale stier, kommer vi frem til et idyllisk område hvor vi skal gjøre leir for dagen. Vi legger fra oss storsekkene og søker rundt etter passende trær som vi kan henge våre hengekøyer i. Det er lettere å finne bra trær i en furuskog enn i en granskog på snaufjellet finner vi fort ut av, det er sparsomt med trær som kan brukes men etterhvert finner vi en flott klynge med juletrær som faktisk alle tre kan sove i. Vi rigger oss til og lager mat og fyller på med drikke, kroppene er klar for næring og ikke minst avkjøling. Innsjøen foran oss ser forlokkende ut og det er ikke tvil om at det skal bli forfriskende med en dukkert i denne varmen. Nydelig med et bad etter noen timer med sekk. Kystvakta passer på fra sidelinjen. Avkobling i køya sammen med Thor Siden vi er glad i en topptur eller to så ser vi oss rundt etter det høyeste fjellet i området, og siden vi ikke er så langt unna Slettefjell så må det bli kveldstur opp til denne for å få litt utsikt og innsikt i solnedgangen. Vi finner ut at dette blir en herlig vandring med litt flytende godterier pakket ned i dagstursekkene, det er et naturskjønt området her oppe i høyden. Skogen er ikke like tykk og urpreget som lenger nede, men har en helt egen sjarm med grantrær spredt rundt på fjellet iblant små sjøer, tjern, svaberg og myrlendte partier hvor myrullen vinker til oss med sine hvite bomullsdotter. Det blir en flott aften med en noe svalere temperatur uten et vindpust, og det nytes til det fulle med en kveldsdram på toppen av fjellet. Livet leker. Kvelden senker seg over villmarken Simen, Zelda og Christian En solnedgang av dimensjoner utfolder seg fra toppen av Slettefjell Vi våkner tidlig neste morgen til den varme solen som slår ned på tarpene, jeg er glad vi ikke bor i et telt nå tenker jeg. For selv om det er varmt så er det fullt levelig i hengekøyene. Vi får i oss dagens første måltid og en kopp sterk kokekaffe, vi skal videre idag og se mer av det Trillemarka har å by på i denne delen av naturreservatet. Vi slipper oss noe ned i terrenget og det blir en bratt nedfart et par steder med sekkene på ryggen, men med litt varsomhet og list så går det bra. Vi stopper ved en idyllisk gammel seter og får i oss nødvendig væske, her er det nesten som man kan kjenne på kroppen hvordan livet var i gamle dager. Vi ser for oss seterlivet og hvordan mann og kone og åtte barn levde sitt liv her inne med en liten flekk til jordbruk og noen husdyr som de livnærte seg på. Da var det ikke tid til å suse rundt med sekk på rygg og ligge i trærne for å nyte livet slik vi gjør nå. Fremad marsj En gammel seter på vår vei Vi sikter oss inn på en ny plass mellom to større vann og finner noen innbydende trær til soveplasser. Simen trekker det lengste strået og får den beste tomten med strålende utsikt utover vannet, meg selv og Christian må nøye oss med litt kjipere utsikt men en kjempegod spot får vi uansett. Christian sin plass Min sin plass Simen sin plass En whisky sammen med Helge Det kommer noen ørsmå mengder med vann fra himmelen, men det varer ikke og varmen fortsetter sin tilstedeværelse sammen med sin beste venn sola. Vi nyter været og kan ikke si annet en makan til flott sommervær på tur har vi sjelden hatt før. Selv om vinden er på det svakeste er de tørste blodsugende insektene som mygg, knott og klegg i mindretall og ikke nevneverdig plagsomme heldigvis. Like ved der vi har køyene våre har vi en frisk oase hvor en liten bekk renner gjennom et parti med svaberg, et par slanke grantrær gir skyggeforhold litt utpå dagen og her har vi stedet for matlaging og sosialisering. Bekken fungerer som kjøleskap for drikken vår og kulpene blir som et avkjølende villmarks spa, en fantastisk liten plass midt i villmarken. Undertegnede har lagt seg til avkjøling med en kopp temperert rødvin i spaavdelingen ved oasen Neste fjelltopper som må bestiges i nærheten av leirplassen er Skjærsnatten og Borofjell, vi kikker på kartet og finner en rundtur gjennom skogen, over fjellryggen og ned i skogen på andre siden og tilbake. Rundt en mil å gå totalt, akkurat passe det i denne heten. Det er også et tjern der oppe som må bades i, bare det er fritt for nøkker. Vi pakker med et par kalde pils fra kjøleskapet og lunch i form av polarbrød, leverpostei og tubeost. Solen steker og guttene tråkker En kald pils i varmen gjør godt for kropp og sjel Skjærsnatten Utsikt fra Borofjellryggen ned mot Soneren og omegn Utsikt mot Andersnatten Toppen av Borofjell Nøkken flyter rundt i et tjern, er nok varmt for han også i disse dager Vi prøver også på å fiske opp en ørret eller to fra Gaulsvatna og Tuftnevatn uten noen større suksess, varmen preger vel fisken såvel som fiskeren. Det ble mer bading enn fisking for å si det sånn. Kveldstemning ved Tuftnevatn Og kveldsstemning ved hengekøya Det var noen flotte dager vi hadde inne i Trillemarka sine sørlige områder og gleder oss til å besøke flere plasser av dette eventyrlige naturreservatet, takk for denne gang og på gjensyn
  12. 34 poeng
    (For å gjøre turrapporten litt mindre tung å laste er bildene lagt under hver dag) Mandag 19. September: Oppstart fra Katterat stasjon ved Narvik. Vær. 12° og overskyet. Ikke regn Distanse 13 km Rute: *************** Tirsdag 20. September Vær 13° og vindstille. Det kommer noen få regndråper i løpet av dagen. Distanse ca 12 km *************** Onsdag 21. September 12° men økende utover dagen til riktig så varm og fin dag - med sol. Distanse ca 15 km - mesteparten utenfor sti og noe kupert terreng.. Noe stigning på slutten opp mot Lappjordhytta *************** Torsdag 22. September Vær. ca 13°. Helt vindstille og tåke i lavlandet. Skyfritt over 8-900 meter ca.. Distanse ca 17 km *************** Fredag 23. September Vær: Stille og ikke nedbør. Temp ca 12° Distanse ca 20 km *************** Lørdag 24. September Østavind og 11°. Noen skyer og etterhvert noen regndråper Distanse ca 16 km *************** Søndag 25. September 9° og overskyet. Lite vind - men etterhvert noe regn på ettermiddagen Distanse ca 17 km. Korrekt rute omtrentlig inntegnet her *************** Mandag 26. September Varmt - rundt 15 ° . Skyet over ut over dagen Distanse ca 24 km *************** Tirsdag 27. September Ca 12°. Litt tåkeskyer. En regnskur kom midt på dagen, men ellers en fin dag i fjellet Distanse ca 22 km Veien hjem igjen ble uhorvelig lang. Buss til Narvik og buss derifra til Fauske. Det var timesvis med venting på grunn av veiarbeide langs E-6 og jeg var mer eller mindre avsvimt av tretthet når jeg endelig var på hytta. For siste gang. *************** Nå er det "bare" resten av Troms og Finnmark igjen!
  13. 34 poeng
    Kort om planlegginga av turen For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grønn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangell, Denali, Chugash og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Ch'akajabena Lake (tidligere kjent som Chakachamna Lake) som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Fjellområdet bærer navnet Hidden Mountains og er svært isolert og lite besøkt. Fjellene ligger ikke så langt i fra Anchorage, litt over en times flygetur i sjøfly inn til Ch'akajabena. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det. Vi skulle ringe inn på satalitttelefon når vi ønsket opphenting, så vi ikke hadde en eksakt deadline untatt det at vi måtte inn til Anchorage senest om ca 50 dager. Geografiske navn i vårt område. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. Over Grønland i Lufthansa Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Ch'akajabena. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg! Del 1 | 4 uker ved Ch'akajabena Lake (Chakachamna Lake) I forkant var det lite informasjon å finne om Ch'akajabena og Hidden Mountains med unntak av tre US Geological Survey-expedisjoner på slutten av 1920-tallet. De beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satellittbilder og vanskelig kart så vi kunne ikke planlegge noe i detalj. Vi måtte fly over området først og se det ann med egne øyne før vi kunne bestemme oss for en god base camp. Landingsforholdene til sjøflyet, både dagen vi landa og med tanken på opphenting senere måtte være med i vurderinga. Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsynligvis best å lande inne i bukta der. Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning. Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene. Beskrivelser til kartet du ser over Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium. Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigningen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon. På Camp I hadde vi også noen døde tørre trær spredt rett nedenfor oss som vi kunne bruke til fine kveldsbål. Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen. Dessverre fantes det ikke noe brennbart her så bål utgikk. Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan. Vi gikk ned til Camp I for å hente opp ved og hentet såpass mye på en tur at det holdt til alle dagene ved Camp III. Kveldsutsikt fra Camp Valhalla mot Peak D, ett fjell på 2393m som står rett opp på sørsiden av Ch'akajabena Lake. Fjellet har aldri blitt besteget. Meg (t.v.) og Vegar som peker på Peak D der vi observerer flere nye snøras som har gått over natta. De første tre dagene gikk med på å opprette Camp Valhalla og selv gjøre oss klar til videre framrykking opp mot fjellet. Vi hadde endel småting som vi måtte læres da vi ikke hadde erfaring med det fra før av. For eksempel hadde vi med oss mat som måtte henges opp og taes ned hver gang vi skulle spise, i begynnelsen var dette en liten nøtt å knekke da vi hadde kjøpt to "bjørne-sikre" bokser som maten skulle oppbevares i. En måned med provisjon var mye vekt og det var ikke akkurat enkelt å få de firt opp og ned i trærene. Kanskje skulle vi kjøpt tre bokser, evt ei trinse? Men vi fant ut av det, og vi ble etter hvert eksperter på opp og nedfiring av maten! Vi fikk også erfare at vi var nå i ett territorium fullt av dyr som ikke lenger eksisterer i samme grad her hjemme i Norge. Vi ble rask klar over at bjørn bodde like i nærheten av Camp Valhalla, vi fant fersk bjørnebæsj og spor få meter fra der maten vår hang. Vi ble også tidlig raidet av jerv og måtte jobbe litt med sikring av alt av utstyr, for vi hadde vist mye som interesserte dyrene. På dag fire tok vi en tur oppover i lia for å se om vi fant en effektiv rute opp til fjellet. Vi fant fort ut at i slikt terreng med en slik vegetasjon er det ingenting som er effektivt. Her skal det svettes og vi kan ikke forvente å bevege oss over avstander som er i nærheten til det vi er vant med i Norge, selv i Norges verre småskoger langs fjordene. Morgentåke over Ch'akajabena Lake, sett fra Camp I. Rett før bildet over ble tatt fikk vi for første gang sett hvem vi hadde som nærmeste nabo, Mens vi satt å nøt kveldsutsikten fra Camp I ser jeg to bamser komme opp av tregrensa, ifra samme område vi har Camp Valhalla liggende. Det var ei binne med en unge. Tok noen bilder mest de gikk opp mot oss før vi reiste oss opp for å synliggjøre på god avstand. Bjørnene snudde umiddelbart og returnerte ned i skogen som du ser i videoen under. Seint på kveld ved Camp I. Vi hadde også dager med gråvær Etter å ha etablert Camp I gikk vi mot første topp. Vi besteg det vi ikke var sikker på var ett fjell, men det var det, Lindisfarne kalte vi toppen og derfra fortsatt jeg over en løs travers opp til Huginn, Sentralfjellenes nest høyeste topp på 1925m. Vi returnerte til Camp I og ned til Camp Valhalla igjen for å hente opp proviant. De neste to ukene ble vi i fjellet og besteg flere fjelltopper i forskjellig vanskelighetsgrad. Vi fikk også skutt oss noen ryper mens vi gikk imellom campene og opp mot fjelltoppene. Over ett år etter Alaskaturen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som informerte meg om at alle de 7 fjelltoppene jeg klarte å bestige var førstegangsbestigninger. Fjellene i Tordrillo Mountains er alle bestegne, mens alpinister er i ferd med å starte på Neacola Mountains. Noen alpinister har også klart å førstegangsbestige flere fjell i Revelation Mountains. Hidden Mountains ligger i mellom de tre fjellområdene og er området som er minst besøkt. Alle disse fjellene er del av Alaska Range. Tur-rapport fra alle toppturene i Hidden Mountains Lindisfarne (1686m) og Huginn (1925m) Østtinden (1605m) Leksvik (1764m) Kippersund (1830m) Nidaros (1794m) og Huginn (1925m) Chilligan (1780m) Nesset (1857m) (ble ikke besteget) Profilbilde av Mt Nesset Meg på tur opp til Mt Nesset Vegar koser seg med utsikten fra Mt. Leksvik! Fra klyve/klatreturen min opp Østtinden. Videre vestover i Hidden Mountains finns det hundrevis av fjell på over 2000m som ikke har blitt besteget ennå. Rett øst for oss lå Tordrillo Mountains med flere 3k-ere. I bildet her har vi den aktive vulkanen Mt. Spurr. Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Vel tilbake i Anchorage hadde vi to uker igjen til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, men vi ville se mer av Alaska når vi ført er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat! Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag! Jeg ringer inn på sat-telefon å bestiller opphenting noen dager før. Piloten tok med 12-pack Heineken da han henta oss og tok oss med på en liten sightseeing over Spurr's isbreearmer! Vel tilbake til Anchorage bar det rett på restaurant. Dette er forretten vi bestilte! Del 2 | Erfaringer fra Ch'akajabena Lake og Hidden Mountains Vær og vind Ch'akajabena ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit. Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Ch'akajabena. Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge! Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Ch'akajabena Lake. Dårlig vær nærmer seg Camp II Flom, ras, jordskjelv og vulkan Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen. Fjellene rundt Ch'akajabena er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Ch'akajabena kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet. 20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret. Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Ch'akajabena går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Ch'akajabena til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta. På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang". Det jeg trodde var snøfokk var damp fra den varme innsjøen i toppkrateret. Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Ch'akajabena hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land! Vegar hugger ned trær for å få plass til ett sjøfly Strømforsyning En av mine største bekymringer på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk. Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før. Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med. Truende dyr og insekter Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Ch'akajabena og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner. Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn? Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje. Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Ch'akajabena. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending! Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side! Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn? Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter rundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde. En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre. Vegar markerer territorium I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen. Vegar har igjen en joggesko, og etiketten til whisky-plaska er merket for livet etter jerven Mygg? Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli). Hvordan skaffet vi våpen? Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport! Pass og Visum Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! Mat og planlegging av dette Det mest kompliserte med slike store turer må være å planlegge maten. Å sette seg ned å sette opp ei liste av hva du skal spise dag for dag er ganske lett, det tar bare endel tid når vi skal være ute så mange dager. Ikke erfaren med lange turer fra før av noen av oss, men jeg gikk to uker på Grønland med en noe gjennomtenkt matplan. Problemet var at vi måtte ha så store mengder mat, og det meste måtte kjøpes i USA. Hvilken mat vi får kjøpt i butikkene der var vanskelig for oss å finne ut av. Vi satte derfor av 3 dager i Anchorage til å gå i butikken å sette opp regnestykke der. Men en ting var klart før vi reiste. Vi skulle ikke leve på akkurat nok mat hver dag, og vi skulle ha mengder med godterier å slikt, vi skal jo tross alt være der i flere uker og vi har ett fly som flyr oss og all proviant ut dit, så den eneste begrensningen er totalvekten vi hadde lov til å ha med oss på flyet. På flyplassen i Anchorage var det klart for første problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Som planlagt stakk vi på butikken og brukte mange timer der. Men det var vanskelig å beregne mat når pakningene med mat har en helt annen størrelse enn i Norge. Vi leste på kalorier og innhold og etter hvert tror vi at vi hadde det ganske bra planlagt. Ca 60% av maten bestod av real turmat som vi hadde med fra Norge, resten var ris, pasta, spaghetti og kjøtt/skinke i hermetikk, bakevarer (noen brød til den første uka), noe krydder, salt og sukker, matolje, mye godterier, to flasker whisky og noe redbull! Etter butikkbesøket trodde vi at vi hadde mat nok til 6 uker, da påberegnet at vi ville spise mye mer der ute enn vårt normale dagsbehov. Men det viste seg at det holdt akkurat til 4 uker. Da vi ble henta satt vi igjen med kanskje 1-2 dager mat igjen (mest bare ris). Vi kjøpte også feil ris da det var typen ris som måtte kokes i 45min før den var spisanes! Godteriet måtte vi også rasjonere den siste uka selv om vi gjennom hele turen passet på inntaket av søtt. Real turmaten holdt til de dagene vi beregna det skulle holde til, men den maten vi kjøpte holdt til under halvparten av det vi beregnet i butikken. Med ett ekte poseringsbilde avslutter jeg denne turrapporten så håper jeg at det var til inspirasjon eller til hjelp til noen!
  14. 32 poeng
    Utstyrstesterne På forumet har vi mange erfarne og dyktige mennesker som har mye kunnskap om fjell- og friluftsliv. Kunnskapen omfatter alt fra turer til utstyr, og det som ligger på siden av dette. I løpet av høsten har vi fått etablert et godt og solid team som kan og vil teste utstyr. Dette er @virrma, @Tessatroll, @qwer993, @Anders Eriksen, @Mørkeblå, @TormodiFuruskogen, @tronn, @Þróndeimr og meg selv, @Henrik. Menneskene bak brukernavnene er aktive utendørs i de fleste årstider. Testene vil derfor være fundert på et godt og solid grunnlag. Gjennomføringen Utstyrstestingen foregår på fritiden til hver enkelt og er ikke kompensert. Vi har ikke mulighet til å gjennomføre vitenskapelige tester, men vi vil gjøre det beste ut fra våre forutsetninger. Dette innebærer nærmere at vi primært vil teste utstyret i den konteksten utstyret er ment for. I en utstyrstestartikkel vil det blant annet bli beskrevet hvordan testen er gjennomført og under hvilke forhold. Fremstillingen av utstyrstestene Testene som vil bli presentert på forsiden kan enten være enkeltstående tester eller sammenligningstester. Uansett vil hver enkelt testartikkel i hovedsak ha den samme oppbygningen. Vi vil først presentere produktet eller produktene som er testet sammen med forskjellige vurderingskriterier som er blitt brukt i testen. Deretter vil det komme en beskrivelse av hvordan testen er blitt gjennomført. Videre vil vi komme med en vurderingsdel hvor vi henter frem igjen vurderingskriteriene for å beskrive produktet som er blitt testet, og angi positive og negative sider ved produktet. Tilslutt vil vi komme med en konklusjon og kort fortelle om hva som har skjedd med produktet etter endt test. Kommende tester Mye forskjellig utstyr er sesongavhengig, og nå som vintersesongen står på trappene kan vi opplyse om at vi vil teste tykke og lange dunjakker for kalde dager, hundevennlige ski, vindluer, vinterprimus og nettingundertøy med mer. Når vi velger hva slags utstyr vi skal teste følger vi med på hva som etterspørres av i utstyrsforumene, men også om det kommer nye og innovative produkter på markedet. Kommentarer Både brukere, leverandører og produsenter inviteres til å kommentere testene. Det kan være dere har andre oppfatninger om utstyret som blir testet enn de som kommer frem i testen. Dette vil kunne være fruktbart og opplysende for alle sammen, som igjen vil kunne gangne forbrukerne og produsentene. Til slutt vil vi alle som drifter forumet på en eller annen måte ønske alle sammen en riktig god jul og godt nyttår!
  15. 31 poeng
    AK74

    Senja på langs

    Og dette møtte meg ned Sør-Heggedalen! Turen til Senjabu ble en meget våt opplevelse. Både på grunn av en meget myrlendt terreng, og det som kom ned fra "oven". På Senjabu ble det opptørking den ettermiddagen/kvelden og neste dag. Tåka lå langt nedi marka, og det var bare å vente. Klokka ble 17 dagen etter før det var forsvarlig å gå videre. Den neste etappen gikk gjennom Tromdalen, opp Leirskaret og langs Langdalsvannet før jeg var nede i Kaperdalen like ved tunnellen. Der ble det funnet leirplass. Litt tåke på kveldinga, men et fantastisk lys. En meget fin etappe denne dagen . Dagen etter våkner jeg til et fantastisk vær. Det er denne etappen jeg er mest spent på, det går rimelig bratt opp mot Istind herfra. Det er absolutt vekta på ryggen som er utfordringa. Men det viser ser at det går overraskende greit. Tungt ja, men kroppen venner seg rimelig kjapt til den ekstra vekta på ryggen. Når en har en polarhund med godt utvikla jaktinstinkt er det ikke spesielt morsomt når en hel flokk med rein kommer loddrett ned fra fjellet og rett mot oss! Men det gikk bra. Merkelig at dem skulle "rushe" rett på oss. Over fjellan i et flott steinterreng før vi fulgte Tverrdalen ned til Sør-Kaperdalen. Litt bratt et kort stykke her. Veien gikk rundt Sør-Kapervannet hvor det ble en god matpause og litt fisking før det bar litt oppover igjen og ned til Ånderdalen. Ganske seint på kvelden når vi kom ned til Åndervannet, og kroppen begynner å kjenne dagens marsj. Fantastisk nydelig nede ved vannet, og jeg må fiske litt før jeg går videre langs vannet og mot statsskogs koie i enden av vannet. Den er opptatt så da går jeg videre til gammen på andre siden av vannet. Trenger skotørk, og blir veldig glad når den er ledig. Utgått, og det er deilig å kunne ta inn på denne fantastisk fine gammen. Morgenen etter våkner jeg til nok en nydelig dag. Kaffen kokes oppe ved bålplassen utenfor gammen mens jeg har en nydelig utsikt mot vannet. Kvalitetstid. Denne dagen går turen opp fra Ånderdalen i et fantastisk vær. Det er nesten for varmt, i hvert fall for hunden. Men det går greit, siden vi får en bris når vi kommer litt opp i høyden. Nydelig terreng. Sti fra Ånderdalen som går over i et behagelig steinterreng etter hvert. Jeg går ovenfor Selfjordvannet, og mot Lutvannet. Plutselig kommer en skikkelig kraftig regnskur, men det varer bare kort tid før det klarner igjen. Ved vannkanten blir det en litt lengre mat og kaffepause. Litt fisking. Da jeg skal begynne å pakke sammen, snur jeg meg i retninga der jeg kom fra. Da kommer skodda i ei alvorlig fart innover vannet. Bestemmer meg for å følge vannet en stund, siden det å gå i den tette tåka ikke er et alternativ. Har egentlig tenkt at det bare er å få teltet opp, men plutselig klarner det opp med blå himmel og sol i den retninga jeg skal, så da vandrer jeg lykkelig videre. Siste teltnatt blir ved Reinlivatnet. En meget fin teltplass ved vannet. Det yrer at liv i vannet og i luften. Vakkert her oppe. Går over en liten knaus, og ser at skodda ligger helt nede i havet. Håper på at den ikke kommer opp i løpet av natta. Får opp telt, og fisker kveldsmat. Våkner til nok en sommerdag, og det er egentlig ikke noen selvfølge i Nord-Norge. Så heldig jeg er Ulva er glad i lange rolige formiddager, og nyter det til fulle mens jeg sysler rundt.Denne dagen blir det kaffe og et morgenbad før leiren pakkes, og jeg tar fatt på den siste etappen mot Olaheimen. Det er bare en liten etappe på rundt 7 kilometer til jeg er nede ved Olaheim. Flott fjellterreng i begynnelsen. Deretter er det ned Finnskardet og langs Storbunkevannet. Den siste biten går på grusvei ned til hovedveien. Da var turen unnagjort, men kanskje den mest strabasiøse igjen. Hvordan komme seg til bilen... Finner ut at det går buss fra Å, så det er bare å lange ut de neste 5 km på asfalt. Det går greit, og hunden får bli med. Bussen går til Finnsnes, og da er det 3 timer til bussen går videre mot Svartfjell ved Gibostad. Trør fra sentrum, over brua mot Silsand og går et stykke. Det begynner å plaskregne, og vi tar inn i et busskur mens vi venter. Jeg innbiller meg at det er 4 km fra hovedveien og inn til kraftstasjonen der bilen er parkert. Føttene likte ikke asfalten og traskingen langs vei og begynner å bli ganske umotiverte. Det viser seg at det var over mila innover den veien. Men Breitind viste seg fint fram på turen! Tror det er den i hvert fall! Du verden så glad jeg er når jeg ser bilen. Klokka er blitt 22.45, og det siste drøye mila tok to timer. Det kjennes at det ble nesten 3 mil denne dagen. Ferga er gått, så vi rigger oss i bilen denne siste natta. Kjenner at jeg ikke orker å begynne å lete etter teltplass. Og det fungerer aldeles utmerket med ei natt i bilen i Botnhamn:) En fantastisk tur er over, og jeg er så utrolig fornøyd. Takk Senja og til min flinke turkompis Ulva
  16. 31 poeng
    Produkt Warmpeace Viking 1200 Levert av Hekta På Tur Veiledande pris kr. 5.499 Fast lågpris per 2016 kr. 3.999 Fakta frå leverandør Vekt: 1.760 g Fyllvekt: 1200 g Volum komprimert: 13 l Dunspenst/Cuin: 600 EU 700 US Fyllratio: 90/10 Temperaturangivning EN standard 13537: T Comfort -10 °C T Limit -18 °C T Extreme -38 °C Fakta frå Fjellforum Vekt pakka i kompresjonspose: 1.836 g Vekt kompresjonspose: 135 g Vekt pose: 1.701 g Fakta om testperson Kvinne 34 år. 167 cm og normalvektig. Van med å ligge ute, ikkje spesielt frossen. Testkriteriar Vekt og varme Pakkvolum og dunspent Dunvandring og kvalitet på saumar Komfort og brukarvennlegheit Pris Om posen Viking 1200 er den varmaste posen av i alt fire modellar i denne soveposeserien frå Warmpeace. Den har ein romsleg mumiefasong, med tettsittande hette og varmekrage. Glidelåset er tovegs YKK, med ein brei dunfylt kuldeklaff på innsida. Det er lagt webbing (stivt band) langs glidelåset, som skal hindre det frå og kile seg. Ytterstoffet er Loft Nylon DWR+. Dette er vassavvisande, skal tole høg belastning og er lett. Modellen kjem i tre ulike storleikar for personlengde inntil 170 (short), 180 (regular) og 195 cm (large), med glidelås på venstre side. Posen er sydd med Z-kammer. Det vil seie at kammera overlappar kvarandre. Tanken er å unngå kuldebruer som typisk vil oppstå med vanlege kanalar sydd med gjennomgåande saumar. Sjå bilete i karusell. Posen er handfylt hjå ei familiebedrift i Tyskland, som har arbeidd med dunprodukt sidan 1952. Dei føretek også den siste kvalitetssjekk av produkta før dei sender dei frå seg. Dunspenst er oppgitt med minimumskvalitet. Foret i alle Vikingposane er av pustande svart stoff. Det pustande stoffet skal syte for fukttransport båe vegar, og den svarte fargen er valgt for å kunne nytte ein kvar gløtt av sol i fjellet til å få tørka ut fuktigheita me slepp ut i posen i løpet av natta. Ekstrautstyr: For den som likar enno betre plass enn det posen byr på, kan ein kjøpe seg auka omkrets på posen i form av ein dunfylt kile som er kompatibel med glidelåsa. Denne heiter Warmpeace extender og ligg per 13.04.2016 til kr. 799 Forklaring av nokre viktige omgrep Dunspenst: Duna si spenst og evne til å utvide seg vert rekna i ein skala som heiter cuin (cubic inches per ounce). Dess høgare cuin dess høgare spenst og evne til utviding. I praksis vil det då fungere slik at om ein tek like mange gram dun med låg og høg cuin inn i same jakke med same materialar, vil den med høg cuin isolere betre. Dette fordi spenst og utviding dannar eit større isolerande luftlag enn duna med lågare spenst. Konsekvensen av dette er at ein, gitt like føresetnader elles, treng mindre mengder dun for å oppnå ei bestemt isolerande effekt, dersom ein nyttar dun med høg cuin. Desse faktorane påverkar i stor grad kor godt posen let seg komprimere og kva den veg. Skalaen for US dunspenst og EU dunspenst er noko ulik. 600 EU er omlag det same som 700 US. Dunblanding seier noko om det prosentvise tilhøvet mellom dun/fjær. Ein pose merka med 95/5 dun/fjær har det varmaste blandingstilhøvet du kan få, med 95% dun og 5% fjær. Dei fleste dunprodukt i dag ligg frå 80/20 og oppover. Høg andel dun og høg cuin kostar, likeins gode materialar. Test av dunposar og ein dunpose sin kvalitet må difor alltid sjåast i samanheng med pris. Tilhøve under testing Posen har til no 15 bruksdøger. Desse har gått føre seg med eit temperaturspenn frå -20 til 0 °C, i tørt vær, og i skikkeleg vestlandsfuktig vær. Den har vore med i arcticbeddingen på pulktur, og den har vore kraftig komprimert og pakka i botnen av storsekken. Den har blitt brukt som om den var testars eigen pose, med det minimum av forsiktig handsaming det innebær å være i underteikna sine hender. Vurdering Ein finn lettare posar enn denne, som er like varm og meir komprimerbar. Ein kan også finne dunposar som er rimeligare og like varme men langt tyngre og mindre komprimerbare. Dette handlar om å sjå eiganskapane vekt, komprimerbarheit, kvalitet og varme i samanheng med pris, og konkludere med omsyn til balansen desse faktorane imellom. Vekt og varme Posen har vore brukt i temperaturar på mellom 0 og -20 °C, og prestert godt under alle tilhøve. Posen er angitt med komfort temperatur for tester (kvinne) på -10. Tester opplever at posen er langt varmare enn angitt. Ved minus 10 holdt underteikna varmen, til tross for at liggeunderlaget var hakket tynnare enn eg likar i minus 10 (låg isolasjonsevne, eller R-verdi.) Med tjukkare/doble liggeunderlag, held underteikna varmen i denne posen i -20 °C. Eg har aldri hatt så varme netter for så låg vekt, i denne prisklassa. Skal ein ha dei same temperaturangivelsane i ein lettare pose, må ein rekne med eit langt større utlegg. Konklusjonen er at temperatur sett i forhold til vekt er meget bra, betre enn det som var oppgitt. Du kan lese meir om EN standard her, og meir informasjon om R-verdi på liggeunderlag finn du her. Pakkvolum, dunspenst, dunvandring og saumar Posen ligg i mellomklasse kva gjeld pakkvolum sett opp mot angitt temperatur, til tross for bra dunspenst. Forklaringa ligg nok i ei fyllmengde på 1200 gr. dun. Det må nødvendigvis gi noko volum, sjølv med høg kvalitet på duna. Derimot opplever underteikna at pakkvolum opp mot opplevd temperatur er meget bra. 13 l for ei god natts søvn i minus 20 kvalifiserar til eit opprykk på volumvurderinga. Dette må nok også sjåast i samanheng med at ein oppgir minimumsstandard på dunkvaliteta, og ein kan rekne med at det er mykje dun med høgare kvalitet enn 700 cuin i sving. Kompresjonstrekket er solid, og kan verkeleg jobbast med utan at noko ryk sundt. Spennene er noko trege. Til gjengjeld glid dei ikkje opp før du løyser dei med handemakt. Posen hentar seg raskt inn etter kompresjon, ofte langt raskare enn "naboens" langt dyrare pose i samanliknbare klasser. Duna "fell på plass" nærast av seg sjølv, og arbeid med å "fluffe" opp og omdistribuere dun i posen finn ikkje stad. Gi han to rist i det du trekk han ut av posen og hiv han på underlaget, og det har ordna seg sjølv. Eg opplever at det skuldast utforminga på kammera i kombinasjon med dunmengda. Eg opplever også at eg av same grunn, i mindre grad enn med mange andre dunposar, opplever kalde punkt på pundersida når eg ligg. Dette gjorde nok sitt til at posen var varm nok til meg og holdt temperaturangivelsen, også den gongen liggeunderlaget ikkje var optimalt. Nokre få dunfjon har funne vegen ut av posen og inn i teltet. Dette er så få, og dei er så små at det nesten ikkje er nevneverdig. Eg har hatt dunjakker i ei prisklasse eg ikkje likar tenke på, som har lekt meir dun enn dette, med mindre hardhendt behandling. Med 15 netter har eg litt lite grunnlag for å seie noko om haldbarheit på saumar og handtverk elles. Førebels kan eg seie at saumane verkar solide, med tette, faste sting og god slitestyrke på tråd. Handtverket elles er upåklageleg. Komfort og brukarvennlegheit Hetta sitt godt, og ein får snurpa den godt igjen ved behov. Den har bra med dun, og vert opplevd som eit godt vern mot varmetap. Kuldekragen var eg i utgangspunktet skeptisk til, då endane på den berre så vidt overlappar kvarandre, og då utan borrelås, knapp eller noko anna form for feste. Skepsisen min har dog blitt gjort til skamme. Kragane tettar seg ved stramming fint til over skuldrane, og er med på trekke heile hette/halssystemet tettare på kroppen. Faktisk kan det tenkjast at den manglande overlappen med feste gjer at kragen legg seg finare til kring halsen, uten klumpar og bulkar som lagar opning for varmetap. Glidelåset er tovegs, eit must for slike som meg som vil ha det varmt kring nakken men som ofte vaknar av at føtene står i kok. Det er også ein føremun å kunne opne ved føttene på morgonen før ein kryp or posen, og få lufta fukt ut av fotenden medan posen framleis er varm. Eg har til gode å kile glidelåset, noko eg sett stor pris på både når det hastar og elles. Eg har ikkje merka noko form for kuldebru langs glidelåset, så kuldeklaffen gjer nok jobben sin. Det svarte foret i posen tørkar fort, og det funkar særs bra med tanke på å nytte kvar en liten gløtt av sol til å få varma opp å tørka ut nattas fukt. Dei fleste som har prøvd å varme opp og tørke noko i sola, anten det er for å få festevoksen til å gli lettare på skia eller å få tørka tekstilar, veit å sette pris på denne vesle detaljen som fargen på fôret utgjer. Ytterstoffet skal være vassavisande og funkar også slik i praksis. Underteikna er glad i å ta den første morgonkaffien i posen, og rett som det skvett vert det noko slubbing. Dette tørkar fort, og ser ikkje ut til å trekke inn til duna. Komforten er upåklageleg. Den moderate mumiefasongen gjer at det er mogleg å bevege seg litt i posen, utan at han vert så stor at det for ein person med "gjennomsnittleg" kroppsmasse vert for mykje å varme opp. Posen er mindre glatt utvendig enn ein del andre posar eg har prøvd, og innerstoffet vert opplevd som passeleg glatt med tanke på å kunne bevege seg utan at det "heng" fast i klea. Klimaet i posen er godt, over eit breidt spenn av temperaturar, noko som indikerar gode materialval både utvendig og innvendig. Regular vert opplevd som rett storleik til meg, og vil nok funke også for folk som ragar litt meir over bakken enn mine 167 cm. Førebels konklusjon Nesten uavhengig av korleis det går i vidare test er dette allereie veldig mykje pose for pengane. Den er funksjonell og komfortabel, med god komprimerbarheit og låg vekt sett i lys av varme og pris. Allereie ein soleklar favoritt hjå underteikna, og definitivt mitt val når det skal fornyast i familien. Dette skjedde med posen i det vidare Posen skal brukast vidare, med ei evaluering av tilstand etter 50-60 bruksdøger og igjen etter førstegangs vask.
  17. 30 poeng
    Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi - 6. – 15. juli 2015 Etappe 2, 15. - 20. juli Etappe 3: Saraelv til Rostadalen - 22. – 31. juli Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 slutt
  18. 29 poeng
    Veststupet på Hector kvelden før Mount Hector er en av de høyeste i Canadian Rockies, samt en av de enkleste av stortoppene i Canada, så det var naturlig for meg å starte våren og storfjellbestigninger med Hector. Dagen før gikk jeg opp nabofjellet Mount Andromache på 3033m, en ordentlig oppvarming til dagens forsøk på Mount Hector som byr på 1600 høydemeter fra start til topp. Etter Andromache-turen dagen før ble det en biltur ned til Lake Louise for å handle inn mer energi og proteinbarer. Kjørte opp til Hector-området igjen og parkerte i Mosquito Creek for å overnatte i bilen der. Ettersom det er høyst kriminelt å sove i bilen satset jeg på at politiet hadde tatt kvelden da jeg kom til parkeringsplassen kl 22, men lempet sekker og utstyr forran vinduer og over soveposen for sikkerhets skyld! 6 timer med god søvn senere våknet jeg i en småkjørlig bil. Værmeldingen sa -7c som minimum for natta, men termometeret viste -18c så jeg startet bilen og lot den gå på tomgang litt før jeg kom meg ut av soveposen. Jeg har lagt bak meg 140 netter i bilen nå, hvor storparten har vært dager med morgentemperaturer på -15c og videre ned til -37c, så jeg ser fram til en varmere årstid, selv om det betyr at snøen krymper litt hver dag. Huset med fire hjul! Etter en god frokost, smøring av 8 brødskiver i norsk stil og pakking av nødvendig utstyr kjørte jeg til parkeringa under Hector. Gårdagens tur var en litt krevende tur så jeg var litt spent på formen og om den kom til å holde hele veien opp. Heldigvis ankom tre andre biler parkeringa samtidig som meg, så om jeg sendte de foran meg hadde jeg iallefall oppgåtte spor. Denne gjengen hadde også mye utstyr med seg som jeg ikke hadde pluss at jeg gikk alene, noe som ikke er spesielt populært her, så jeg gav dem 10 minutters forsprang slik at jeg slapp å få høre hvem jeg var! Snøras i ned veggen på Waputik Mountain Knapt to minutter etter at jeg fikk på meg skiene hørte jeg ett drønn ned fra fjellene på motsatt side. Det var en skavl som falt ned noe som kom til å være den største risikoen med turen opp Hector. Snøskredfaren har vært vedvarende faregrad 4 og 5/5 i en hel måned, men de fleste store skredene gikk for to uker siden. Dagen før advarte Parks Canada mot store ras i områdene som ikke hadde rast ut enda, spesielt skavler høyt oppe som er eksponert for solvarme. Ruta opp til Hector går gjennom endel skredterreng. Selve ruta går ganske slakt oppover, men for ei stund er man fanget i en trang dal hvor snøras fra begge fjellsider ender i. For knapt to uker siden ble to amerikanere drept av ett snøras på ruta til Hector, 20 minutter etter start. Gammelt snøras under Andromache Passerte snørasområdet og gropene hvor de to døde ble funnet, rett under fossen. Her ble det ett kort bratt parti før ruta fortsatte oppover mot Little Hector. Både sommerrute og vinterrute følger omtrent samme trase under Little Hector og over den svært oppsprukne isbreen Hector Glacier. På isbreen falt en skigåer i døden da han rant rett ned i en bresprekk i 2013. Det året var det lite snø, samt at vedkommende kjørte på en dag med skyer og snøbyger. Denne vinteren har vært den mest snørike på 30år i store deler av Rocky Mountains, så fåtallet av bresprekene var fortsatt åpne. Kart over ruta. Bilde tok jeg fra Andromache dagen før Snart inn i solvarmen. Little Hector i bakgrunnen Mount Balfour (3272m) En liten kilometer før isbreen fikk jeg sollyset i ansiktet og temperaturen gikk fra dunjakke-tilstand til nesten t-sjorte tilværelse! Passerte snørasområdet under Little Hector hvor ett nytt stort ras hadde gått siden jeg tok bilde fra Andromache i går. Nå blåste det også opp endel, så jakka måtte ut av sekken, 10 minutter etter at jeg pakka den nederst i sekken, under mat, vann og kamerautstyr, selvsikker på at dette kom til å bli en varm tur opp! Nytt snøras under Little Hector Vinden tar tak i toppen Turen oppover isbreen ble en kaldt førnøyelse. Vinden tok til, men sola varmer såpass at det gikk an å ta en og annen pause oppover uten å miste viktige kroppsdeler. Så for meg at turen over isbreen kom til å være ganske drøy, men den gikk relativt greit unna. 4 timer etter start var jeg oppe i skaret mens de 6 foran meg kløyv de siste meterne opp til toppen. Vestsiden av Hector Kuling i kastene mens gruppa foran klyver siste biten mot toppen Hector sett fra E1 (3374m) Om man tørr, kan man renne ned på ski fra toppen, men der er ikke jeg helt enda. Kløyv opp siste meterene til toppen til en utsikt som er en av Canadian Rockies beste. Mount Assiniboine "Matterhorn of the Rockies" var synlig langt i sør mens Alberta's høyeste, Mount Columbia var såvidt synlig inni skyene i nord. Skyer og tåke var på vei inn ifra vest men Presidentene nord for Field var synlig og kanskje Selkirk Mountains bak der. Utsikt sørover fra toppen Hector South (2972m) Nedturen gikk fint, vinden hadde herjet endel med snøen øverst på breen, men det var mer en nok av godsnø å kjøre på videre ned. Med 1600 meter nedstigning er dette en klassiker jeg kan sammenligne med Dronningkrona i Sunndalen.
  19. 27 poeng
    Prøver å få seg en smak av det friske fjellvannet "Jeg skal bli fotograf når jeg blir stor jeg, så da må jeg øve meg med kameraet ditt" sier Adrian. På de siste turene så har jeg latt han ta speilrefleksen og leke seg litt med å fotografere selv, jeg har vist han det helt grunnleggende som hvordan man slår den på, fokusere og bla i bilder han tar. Og det er igrunn ganske artig, han tråkker rundt og finner motiver han selv syns er spennende, prøver seg frem og viser det til meg. Og da er det ikke til å unngå at det blir noen bilder av meg og, slik som i disse tilfellene. Men som sagt så hadde vi kommet oss opp til Haukelifjell, etter noen dager på Skrim og noen dager nede i lavlandet ved kysten i både telt og hengekøye var det altså dags for å komme seg opp i høyden. En kamerat ved navn Christian, som ofte er med på flere av turene mine, og hans sønn ved navn Linus ble med oppover mot Hardangervidda. Vi dro med oss lavvo denne gangen som nevnt, fordi det er så utrolig kjekt med en større bolig når man har med barn. Den blir brukt som soveplass og lekestue om hverandre, de bygger om lavvoen innvendig med liggeunderlag, soveposer og annet de måtte finne til en slags borg med huler og vegger. Da trekker vi naturligvis ut for da er det ikke mulig for en voksen person å være der inne Vi parkerte bilen og gikk innover med en viss anelse om hvor vi skulle gjøre leir, men etter noen kilometer så fant vi fort ut at her var det ikke flust med steder å sette opp lavvoen. Vi letet litt rundt og fant omsider en fin leirplass med flat grunn og lite buskas rett ved elva, eneste kjipe her var at det ikke var fiskbart pågrunn av stryk og altfor grunne partier. Men fiskevannet lå ikke langt unna heldigvis. Leirplass langs elva Det startet med yr og gråvær den første dagen, men Adrian visste råd. Han hadde funnet et magisk steindolk fra istiden som trollmennene på den tiden brukte til å manipulere vær og vind, så han skjærte inn noen merkelig symboler i nærmeste snøfonn og da tok det jammen ikke lange tiden før solen tittet frem. Innlosjert og alt på plass var det dags for mat og lek i elven med steinsprett og generell steinpælming. Vi voksne kikket litt på kartet og planla morgendagen over en kopp kokekaffe med litt attåt. Dagen ble avsluttet med obligatorisk kveldstur til de mest interresante attraksjonene som var noen steinblokker oppi lia som kunne klatres på og ikke minst lete etter dyrespor. En fin plass i kveldssola Liten kar utforsker nærområdet De neste dagene våknet vi til nydelig sol og en lett sommerbris som holdt myggen unna. Det er skarp luft og blir fort kjølig om det kommer en sky, men når sola er fremme er det nesten shortsvær. Smågutta er veldig klar for lek i snøfonnene som ligger som forlokkende akebakker der borte ved fjellet, noe som såklart blir gøy. Vi finner fort ut at dette fjellet i nærheten passer perfekt til en liten topptur også, og utsikt gir innsikt om hvor vi skal piske fluer og denge bly når fisken skal tas siden vi ser vannet hvor prikkepetter bor. Full fres i akebakken Adrian har gjort dette før Klyving opp bakken Oppe på platået God stemning i nydelig natur Førstestyrmann Christian Her får man oversikt over området Tipp topp tommel opp Zelda var forresten med hun og Etter lek og topptur bar det ned til leirplassen for lunch og avslapping. Barn, voksne og hund lå dovne rundt om og slikket sol mens sommerbrisen pustet forsiktig gjennom landskapet. Det er virkelig digg når det er perfekte forhold og ikke bli plaget av blodsugere som noen ganger kan bli i overkant slitsomme, tenker tilbake til Hein for et par år siden da vi fant opp ordet Knottfast... grøss og gru. Men fisken som ofte er en av hovedgrenene innen friluftslivet manglet, vi hadde spottet en perfekt plass fra toppen av fjellet og dit bar ferden. Stenger, dupper, mark og fluer skulle i skjønn forening lokke frem til hugg fra de prikkete godsakene som svømmer rundt i disse glistrende fjellvannene. Alle var meget klare for å lande fersk fisk og ha den som et herremåltid til middag. På vei mot fisken Fantastiske omgivelser altså Christian prøver å lure Ørreten med utvalgte fluer Meg selv med en godkjent steikefisk Nyinnkjøpte Crispi Skarven holdt meg tørr på beina uten tegn til gnagsår, støvlene var som formsydde for mine føtter. To gutter som er på vei til å bli mestere i friluftsliv Og slik gikk dagene her inne med fjellhygge, fiskekos, leirliv og barnelek. Alt klaffet alt i alt og ingen dro hjem med annet enn gode minner og et sterkt ønske om en ny tur Og med det sier jeg god sommer til alle dere der ute som vet å nyte livet til skogs og til fjells hvorhen dere ferdes.
  20. 27 poeng
    Produkt Helsport Reinsfjell Xtrem2 2 Levert av Helsport http://www.helsport.no/reinsfjell-x-trem Fakta fra leverandør Dybde begge fortelt 65 cm Bredde yttertelt 250 cm Høyde yttertelt 115 cm Lengde yttertelt 250 cm Bredde innertelt 120 cm Lengde innertelt 230 cm Høyde innertelt 105 cm Materiale yttertelt: 40D Helsport Superlight 1000 nylon ripstop Vekt telt: 3.500 g Vekt plugger: 150 g Vekt rep. kit: 150 g Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-) Lengde innertelt 230 cm (0) Bredde innertelt 114 cm (-6) Dybde fortelt 60/60 cm (-5) Høyde innertelt 109 cm (+4) Høyde til nettinghylle 89 cm Vekt telt i pose 2740 g Vekt stenger i pose 763 g Samlet vekt uten plugger 3503 g Teltet leveres med aluminiumsplugger for 3-sesongsbruk 20 pluggfester ialt, av dem 8 barduner med innflettet refleks Testpersoner @qwer993 (Mann, 187cm) Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Vindstabilitet Ventilasjon Detaljer Vekt Pris Beskrivelse av teltet Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et selvstående kuppeltelt egnet for vinterbruk. Teltet har to innganger, to like store fortelt, to ventiler og stormmatter. Teltet har tre stenger, to av dem er parallelle med en tredje overliggende stang kryssende 90 grader. Den kryssende stangen er forhåndsbøyd slik at de to forteltene får ganske rette yttervegger. Teltet skal være beregnet på to personer, men er testet som enmannstelt. Helsports beskrivelse av teltet: "Lett og romslig selvstående telt med to innganger, tilpasset vinterbruk" Testforhold Teltet er brukt av en person over 8 døgn fordelt på to turer på snaufjell. En tur sørover fra Tyinkrysset til Finse med pulk og en rundtur sørover fra Finse og tilbake med ryggsekk. Temperaturer mellom 0 og -20 grader, generelt lite vind og lite snøfall. Sterkeste vind målt ved teltet var 13m/s. Vurdering Reinsfjell X-trem 2 Oppsetting/nedpakking Teltet er enkelt å sette opp. Tre inn alle stengene forbi punktene der de krysser hverandre og ned i sokkene. Stram opp øvre stang og fest i stangkoppen. Stram så opp de to parallelle underliggende stengene og fest i stangkoppene. Stangkoppene har plass til doble stenger og holder bra på stengene. Pakkposene er rommelige og gir enkel nedpakking. Teltet er blitt brukt både med pulkpose og sammenpakket i ryggsekk. Ved bruk av pulkpose er teltet svært raskt å spenne opp og plassere, kanskje raskere enn tunneltelt fordi man slipper den ekstra operasjonen med å strekke ut teltet før man setter plugger. Teltet har reflekser innvevd i bardunene som gir godt gjenskinn i mørket. De fleste bardunene er "dobbelfestede" hvilket gir to bardunfester i ytterteltet pr plugg, og reduserer antallet barduner og flokemulighetene. For å unngå at bardunene floker seg ved pakking er det et strikkoppheng for hver bardun. Jeg synes ikke det var nødvendig å bruke disse strikkene. Bardunstammerene av plast er lette og enkle å bruke. Glidelåsene i ytterteltåpningen har store gripehåndtak som er greie å få tak i med votter. Teltet har to ventiler, en i hvert av de to like ytterteltene. En ventil sitter høyt, den andre lavere. Den høytsittende ventilen har mindre åpning enn den lavtsittende. Etter å ha testet forskjellige plasseringer i forhold til vindretningen synes jeg det var best å vende den ventilen som sitter høyest mot vinden, for å få minst mulig føyke inn i teltet. Ved vindsvake forhold som mye av testingen foregikk under, vil man forsøke å få vinden direkte inn gjennom en av ventilene, kanskje fortrinnsvis den høytsittende dersom vind og føyke skulle tilta. Telter man i terreng med en viss helning og ønsker å sove med hodet høyest, så reduserer dette fleksibiliteten i plasseringen av teltet. Man må da velge mellom optimal ventilasjon og beste liggestilling. Størst fleksibilitet i plasseringen av teltet gir derfor en vannrett teltplass, for eksempel nederst der terrenget har litt stigning mot alle kanter. Etter å ha spent opp og bardunert teltet er det tid for å spa ned stormmattene. Disse har god bredde og sitter godt i snøen. De har innsydde pluggfester som er romslige nok for bruk av ski og som fungerer bra. Å bo i teltet Å komme seg inn i teltet uten av føyka står inn i innerteltet går greit, selv om det er litt trangt når ytterteltåpningen skal lukkes. Etter å ha lempet ting og tang inni teltet er det tid for matlaging. Teltet har to fortelt med forhåndsbøyd stang som gir ganske rette yttervegger for mer effektiv arealbruk. Matlagingen foregår helst i forteltet på lesiden, med glidelåsen i ytterteltet åpnet ovenfra for utlufting av vanndamp. For å få litt ekstra takhøyde for brenneren i forteltet fjerner jeg noen centimeter med snø før jeg plasserer den. Er det lite eller ingen vind kan matlagingen gjerne foregå i forteltet som har høyt plassert ventil for å utnytte den naturlige oppdriften i teltet (konveksjonen), mer om dette under "Ventilasjon". Det er plass til snøhaug, brenner, kokekar, bensin etc i forteltet, i tillegg til en “fettfelle” for matrester. Posene med mat ble det for trangt til sammen med kokesakene, så de ble plassert i innerteltet. Jeg opplevde ingen problemer med å få plass til å utføre de rutinene jeg er vant med fra bruk av tunnelltelt med stort fortelt. Fotgropen måtte jeg droppe, men jeg ble vant til å sitte i innerteltet med bena i kors el.l for å styre brenneren. Alle åpninger inkludert ytterteltåpningene (når åpnet ovenfra) er enkelt tilgjengelig fra sitteplass i innerteltet ved matlaging og snøsmelting. Om man bruker bedding er det praktisk å sette seg rett på denne så er man i gang med matlagingen med en gang. Liggelengden i innerteltet er 230cm med skrå endevegger i både fot- og hodeende. Soveposen jeg bruker er 225cm lang målt på stuegulvet, og jeg opplevde at soveposen subbet mot endeveggene i innerteltet. Når jeg setter meg opp fra liggende stilling prøver jeg å unngå å subbe i den frossne kondensen på innerteltetduken. Det er mulig å ligge diagonalt for å unngå subbingen, men jeg falt ikke helt for denne løsningen. Innerteltet oppleves ellers som rommelig for en-persons bruk. Nettinghyllen som dekker mye av taket er nesten like bred som innerteltet og måler ca 50cm i innerteltets lengderetning. Sittende i teltet kommer hodet i kontakt med nettinghyllen, men så lenge hyllen er tom oppleves ikke dette som å sitte med hodet i taket på innerteltet, men heller å beskytte mot subbing i kondensen som henger i innertelttaket. Uten nettinghyllen oppleves takhøyden i teltet som stor. Døren i ytterteltet kan hektes opp ved å stikke en låsepinne gjennom en bardun-malje. Bruken av maljen fungerer bedre enn en løs hempe fordi det blir mulig å binde opp døren med en hånd (se bilde over). Ventilasjon Under mye av testperioden var det lite vind og - 10C til -20C. Dette er utfordrende forhold når det gjelder ventilasjon i telt. Det blir liten luftgjennomstrømming slik at fuktigheten fra pust og matlaging kondenserer og fryser i teltet før den kan luftes ut. Reinsfjell X-trem 2 har to ventiler, en høy og en lav, begge i ytterteltene. For å sørge for at snøføyka langs bakken i minst mulig grad kommer inn i teltet, plasserer jeg den høytsittende ventilen mot vinden. Koking og matlaging foregår da i forteltet på lesiden, hvor dampen har kort vei ut av teltet. Fordi dampen fra kokingen stiger opp er ikke den lavtsittende ventilen på lesiden til særlig stor nytte i utluftingen. Dampen må i stedet luftes ut gjennom ytterteltåpningen. Denne kan åpnes fra toppen slik at det oppstår en spalte der dampen kan bevege seg ut. Det er nødvendig å trekke glidelåsen ganske langt ned for å få tilstrekkelig stor åpning. En utfordring under bruk viste seg å være at vanndamp kondenserte og frøs til is i glidelåsen, slik at denne etterhvert ble vanskelig/umulig å bevege. Glidelåsen er av en fintannet type noe som antagelig ikke bidrar til å gjøre den spesielt motstandsdyktig mot ising. Fordi man ved matlaging sitter i innerteltet med innerteltdøren åpen, er det vanskelig å unngå at mye av teltet fylles med vanndamp feks ved påfylling av termos. Dette vil man oppleve også når man bruker tunnelltelt med lite fortelt om vinteren, i mindre grad når foteltet har større volum. Jeg opplevde endel ising på de nedre delene av innerteltduken i fot- og hodeenden. En høy og en lav ventil gjør det mulig å få naturlig konveksjon i teltet, det vil si at varm luft stiger opp og ut av den høyt plasserte ventilen, samtidig som kald luft trekkes inn i teltet gjennom den lave ventilen. Men effekten av denne naturlige oppdriften vil motvirkes av at luft trykkes inn gjennom den høysittende ventilen som er plassert mot vinden for å unngå snøføyke. I denne situasjonen ville jeg foretrukket at den lavtsittende ventilen i stedet var plassert høyt på teltet da dette i større grad ville bidra til utluftingen. Den høytsittende ventilen kunne også med fordel hatt større diameter, men jeg antar at konstruksjonsmessige forhold gjør dette vanskelig. Både høyt og lavt plasserte ventiler vil være utsatt for snøføyke. I telt med små forteltet vil ventiler i fortelt generelt havne ganske nær åpningen til innerteltet, også når det gjelder tunnelltelt. Den øvre ventilen i Reinsfjell X-trem 2 sitter ca 20cm fra åpningen til innerteltet så man må passe på å justere de fleksible innerteltåpningene ift føyke. Ved plassering av den lavtsittende ventilen mot vinden drar man i større grad nytte av at varm fuktig luft naturlig beveger seg ut av den høytsittende ventilen på lesiden der kokingen da foregår. Eventuell snøføyke inn gjennom den lavtsittende ventilen på vindsiden kan reguleres med myggnettingen eller lukking av ventilen. Jeg opplevde å få føyke inn gjennom ventilen dersom ventilasjonen skulle være tilstrekkelig, og foretrakk å sette teltets høytsittende ventil mot vinden. Innerteltdørene har 360-graders justeringsmulighet og heldekkende myggnetting, så det er som nevnt stort sett mulig å forhindre at føyka kommer inn i innerteltet. Er det lite vind og forhold for det, er det et poeng å lufte ekstra med ytterteltåpningene for å få ut fuktig luft. Vindstabilitet og styrke Teltet har kraftig 40D nylon ripstop i ytterteltet og tilstrekkelig lange barduner som reduserer muligheten for at pluggene løftes fra bakken. Stormmattene har pluggfester som også er tilpasset bruk av ski. Sterkeste vind på teltet under testingen var 13m/s i kastene. Dette er ikke sterk vind for et telt som dette. Teltet har forutsetninger for stor vindstabilitet, og antas å kunne håndtere det meste av vind. Annet Jeg spekulerer på hvordan teltet ville vært dersom alle tre stengene var forhåndsbøyd. Kunne dette gitt et telt med rettere endevegger også i innerteltet uten at vekten ble nevneverdig større? Men det er mulig dette vil gjøre teltet vanskeligere å spenne opp. Kunne teltet vært levert med snøplugger? 3-sesongpluggene som følger med teltet vil antagelig for de fleste brukere av teltet ikke være spesielt nyttige. Konklusjon Helsport Reinsfjell X-trem 2 er testet under moderat vind- og snøbelastning. Ved vindsvake forhold oppleves ventilasjonen i teltet som utilstrekkelig. Det blir fort behov for å ha ytterteltåpningene åpne selv når det ikke er stille, hvilket ikke alltid er praktisk eller komfortabelt. Det er vanlig at lite vind og sterk kulde gir kondens- og isingsproblemer i telt, men Reinsfjell X-trem 2 kunne nok hatt flere ventiler, for eksempel to til i innerteltet. Dette ville gi bedre ventilasjon når vinden skifter retning, bedre utlufting av damp og større fleksibilitet i plasseringen av teltet ved vindsvake forhold. Ved utlufting av damp gjennom ytterteltetåpningene oppstod betydelig ising i glidelåsene. Glidelåsene er av fintannet type, og glidelås av en grovere type kunne kanskje fungert bedre. Helsport Reinsfjell X-trem 2 er et solid vintertelt som gir trygge overnattinger i fjellet vinterstid. Det er vindstabilt, tåler snøvekt og har funksjonelle detaljer. Forteltenes størrelse er små sammenlignet med det mange er vant med til vinterbruk, men dette ble ikke opplevd som noen ulempe. Faktisk savnet denne testeren verken større fortelt eller fotgrop, og den gode tilgjengeligheten på alt innhold i teltet inkludert ventiler og ytterteltåpninger gjorde teltlivet effektivt. Hva skjedde med produktet etter endt test? Teltet ble sendt tilbake til Helsport etter testen.
  21. 27 poeng
    Þróndeimr

    Topptur i nordlys

    Det var lite snø og det som var var vindblåst, så oddsen var litt imot meg når jeg tenkte på pudderkjøring. Satt i bilen på Oppdal og så på kartet over Trollheimen. Storlidalen fristet ikke, men kunne jeg håpe på at de siste dagers sørvestvær hadde lagt igjen pudder østafor Fulånebba? Håpet var å få ei fin nedkjøring derfra. Hadde vært på toppen før, og viste at det er rimelig bratt på toppen, så tok med fjellsko og stegjern i sekken. Parkerte i Viromdalen ved Sanden på 180m. Der lå det ikke snø, så måtte traske opp igjennom skogen med skoene på ryggen til ca 350m før jeg kunne gå videre på randonee. Lite snø var det, men det var 15cm pudder oppå hardpakka snø, så forholdene var overaskende gode. Fulånebba/Grøvelnenna sett fra Sunndalsøra (bildet har jeg tatt ved en annen anledning) Gikk normalveien opp til litt sør for Mohaugen. Her flatet det ut og jeg gikk inn mot det bratte partiet hvor jeg la igjen skiene og gravde ned randoskoene. Fjellet har to topper og går man normalruta opp ender du først opp på en litt lavere fortopp. Klyvinga opp her var grei, men noe utsatt og spennende med mye is og hard fokksnø så stegjern gjorde seg godt. Fra fortoppen gikk veien ned i skaret til enn punkt som er noe utfordrede, spesielt uten tausikring og isfrie holdetak. Fikk ikke klatra ned så mått hoppe ned ca 2.5m til steinen nederst i skaret. Steinen er nokså stor og flat, så å lande her går helt greit selv med snø på. Problemet er bare at det er ganske luftig med stup på bedde sider av det tynne skaret så man føler seg ikke helt trygg i omgivelsene. Det bratte partiet opp mot Fulånebba. Kom meg opp på selve toppen hvor det var helt vindstille, en skjeldenhet på denne tiden. Hadde tatt med meg både dunjakke, gass, feltrasjoner og masse vann så ble sittende på toppen i noen gode 2 timer til sola begynte å bli lav. Med skyfri himmel fikk jeg ett lite innslag om å bare bli på toppen utover kvelden og se om jeg får tatt noen flotte bilder av stjernene, utsikten er jo ganske fenomenal! Jeg startet med å gå opp ett tramp ned ei ny rute, ned på vestsiden i stedet for ned i skaret i nord. Jeg ville helst unngå skaret i mørket, spesielt om vind og vær tok seg opp. Så før sola gikk ned gikk jeg opp ei trygg rute ned mot vest. Tilbake på toppen ble det photoshoot mens sola gikk ned, motivene var det ikke mangel på! Panorama fra Fulånebba over Sunndalsfjorden. Vinnufjellene med Dronningkrona sees til venstre. Utsikt utover Sunndalsfjorden. Sola går ned over fjellene ved Øksendalen. Sola står i Søre Skjorta. Skjorta (1711m) til høyre. Litt etterlys står i Litlskjorta (1552m). Blåtimen med lysene i Sunndalsøra. Zoom på Sunndalsøra Hydro Aluminium Sunndal Etter at sola gikk bort ble det litt døtid mens jeg ventet på klar stjernehimmel uten lysforstyrrelser fra sollys. Startet på med bygging av en varde av snø, steinvarden så så stusselig ut syntes jeg. Etter en time hadde jag kappa ut nok firkantete til en 2m høy varde. Lommelykta plasserte jeg i midten inni varden slik at det ble blått lys av varden. Stativ hadde jeg jo ikke med meg, så jeg måtte også bygge ett snøstativ, kraftig nok til en stein på toppen slik at kameraet kunne stå stødig til å ta nattbilder i flere rettninger. Etter 3-4 timers mørke kom også nordlyset fram, som gjorde turen komplett for min del og kameraets del! Nå sitter jeg bare igjen og kunne ønsket at jeg hadde ett enda bedre kamera, for slike turer som blir så komplett som denne finnes det få av. Den 2m høye snøvarden sto nok ikke lenge på denne utsatte vindtoppen! Stjerner over Sunndalen. Nordlyset dukket opp i nordvest. Lysene som gjenspeiler seg imot skyene er fra Kristiansund (sterkest til venstre) og oppover til Kyrksæterøra. Så ut som nordlyset forsvant etter hvert så jeg startet nedstigninga. Da blomstra selvsagt nordlyset opp igjen! Noe bratt retur til fotts nedenfor Fulånebba. Litt usikker på rasforholdene så gikk lengre ned for sikkerhets skyld. Måtte så opp til skiene igjen.
  22. 27 poeng
    Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne
  23. 26 poeng
    Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
  24. 25 poeng
    Kjell Iver

    Test av BarbIQ turgrill

    Produsentens egne video viser veldig godt produktet i bruk, og jeg velger å legge denne her. Bruksområder: Utvikleren av produktet hadde som mål BarbIQ skulle være et unikt lite turkjøkken, som skulle ta liten plass, ha liten fysisk størrelse og lav vekt og den måtte enkelt få plass i tursekken. Den måtte kunne brukes med grillkull, ved, gass og spritbrenner. Den skulle kunne brukes både på lange og korte turer, uansett om det var sommer eller vinter. Vi har testet turgrillen på vårparten på 4 forskjellige turer i ymse vær, og da kun med ved eller med grillkull. Grillen vil bli videresendt til annen bruker @whistler for videre oppfølging av testen. Størrelse på produktet: I sammenslått tilstand er den bare 3 cm tykk, og mindre enn et A-4 ark. Den kommer i en hendig bæreveske, og med en duk for beskyttelse av underlag (gnistmatte). Med beskjedne 24 x 18 cm tar den ikke mye plass. Vekten er litt i underkant av en kilo. I utslått tilstand blir toppflaten 26 x 24 cm. Avstand fra bunnen av grillen til underlaget er bare 10 cm, men siden det brennbare materialet blir liggende på rist noen cm over bunnen er avstanden i realiteten 15 cm. Vi har testet produktet kun med grillkull og ved. Det første som slo oss med bruk av dette produktet er hvor fort veden brenner og blir til kull slik at grillen blir klar for matlaging. Det er åtte små luftespalter i bunnen av grillen som gir god trekk slik at bålet brenner godt. Dette er en stor fordel da man faktisk kan bruke tørr ved i stedet for grillkull eller briketter når man er på tur, uten at det tar så lang tid. Materiale: Rustfritt stål, og ristene er laget i et materiale godkjent for matlaging (ihht produsenten) Som et eksempel viser jeg en sekvens av bruk av denne turgrillen med tørrkvist hentet i skogen der vi var. Bålet ble tent kl 1214 Kl 1218 - det begynner å bli flammer Kl 1223 - kaffen kokes Kl 1241 Grillen for lengst klar til bruk og kaffen ferdig kokt En ting som ikke kommer godt frem i videoen som ligger over, er at det er veldig enkelt å ta av risten for å legge på mer ved - sjekk videoen under her. kaffe.mp4 Det utvikles svært liten eller ingen varme på underlaget under grillen. Den medfølgende gnistmatten er kun for å unngå gnistmerker om det skulle falle gnister ned gjennom de små luftespaltene. Vi opplevde ikke det. Vi hadde for eksempel både plastposer og plastbestikk liggende under grillen når den var i bruk uten antydning til at det ble varmt. Dette er en stor fordel. Bruksområde: For oss vil dette produktet kun bli brukt på korte dagsturer eller mer type "campingturer" i nærheten av bilvei/parkering. Dette er da også det primære bruksmønsteret for en engangsgrill så sånn sett er det full klaff med produktet. Siden grillen utvikler så lite varme nedover kan den kanskje ha potensiale for å brukes på vinterturer i snø med pulk, men da må man kanskje plassere den på en plate e.l., eller kanskje det kan fungere på skare eller hard-snø? Dette har vi ikke fått prøvd, men man skal ikke se bort i fra at denne kunne blitt en vinner på en pulktur der man allikevel drar med seg litt ved eller i skogen. For bruk i dagstursekk der vekt normalt ikke spiller noen rolle er grillen helt suveren. En slik liten bålpanne er jo ofte et samlingspunkt og kilde til god "villmarksTV". Det blir jo ofte slik at når man er ferdig med matlagingen legger man på mer ved for kosen sin del. Funksjonen med å bruke denne med slangebrenner eller med parafinbrenner er ikke dum. Dette testet ikke vi. Det er laget til for dette, med åpning for slange, og vindskjermingen vil nok bli svært god. I bruk til koking eller med flere slike griller kan dette sikkert fungere veldig godt. De fleste i vår brukergruppe har sikkert andre og bedre metoder (ikke minst lettere), for å bruke denne typen brennere, men fleksibiliteten er jo veldig stor. Det kan jo være en nyttig funksjon - spesielt om det er bålforbud eller man ikke ønsker å lage røyk/bål, men har brennere. Pris: Grillen koster 585,- inkl frakt, og dette kan nok for mange virke som en litt stiv pris, når en engangsgrill koster kanskje 20 kroner. Men samtidig vil man ha glede av en slik grill i mange år, og det ligger mye god turopplevelse i et slikt bål, kontra en irriterende og forsøplende engangsgrill. Jeg vil tro at denne grillen også kan brukes ved sjø og båtliv, så bruksområdet er veldig bredt. Konklusjon: Har utvikleren lykkes i sitt mål med å finne en engangsgrill-killer? Umiddelbart så vil nok sikkert "hardbarka fjellfolk med snek av lettpakker i magen" rynke på nesen av vekta på ett kilo. Dette gjør nok at de fleste ikke vil dra med akkurat denne typen grill/brenner/vindskjerm på en ukestur i fjellet. Samtidig så har vel alle også et liv utenom disse lange turene, og der kommer et slikt produkt til sin rett. Man lager ingen spor i terrenget, og man bruker også minimalt med brensel. Man får god effekt av bålet og slipper bekymring med om effekten blir god nok til maten man skal lage. Alle har vel ymse opplevelser med engangsgriller i så henseende. Det er jo også en utmerket gaveide til "de som har alt" og som liker å være ute. Vi tror at produktet har fremtiden foran seg, og at man kanskje etter hvert vil få fler slike innovative produkter som gir mindre forsøpling og kanskje et morsommere turliv. Vi oppdaterer testen senere når @whistler har fått den i hende og testet den. ***
  25. 24 poeng
    DAG 1: padledistanse ca 5 km, bæring ca 2 km: Startet litt sent på ettermiddagen, og etter det vanlige slitet med å sette sammen kanoen i mygg og kleggsvermene var jeg klar for første etappe i flott sommervær ca 1730. Etter 3 km padling kom jeg til min første bæring, som også er den lengste på turen. Kanoen rigget om for bæring, jeg bar sekk og kano i to omganger. Ca 1 km av bæringen er i skog, og resten er på myr. Stien følger stort sett Langvasselva. Bæring av kano på skuldrene. Foss ved utløpet på Langvatnet. Fremme ved Langvatnet. Siden bæringen ble foretatt i to omganger det ganske sent på kvelden før jeg var klar for neste padling. Så jeg bestemte meg for å slå leir på en øy i Langvatnet i håp om at det skulle være litt mindre mygg der (det var det ikke). Det var allerede etablert en bålplass på øya, som dessverre var fult av tomme ølbokser og alufolie. Dette ble ryddet opp og tatt med hjem. Mat ble mekket og teltet ble satt opp i bakke i henhold til gammel tradisjon før jeg var klar for å gjøre et halvhjertet forsøk på å fiske (ble ingen ting, men det vaket masse fisk rundt duppen som for å understreke hvor talentløst forsøket mitt var. Tente også et bål for kos, og i håp om at myggen ville stikke av (gjorde ikke det nei....). DAG 2: Padledistanse ca 7 km, bæring ca 1,6 km Dag 2 startet med regn, så jeg ble værende i teltet til det sluttet. Sånn ca klokka 10. Etter mekking av havregrøt (dvs helle kokende vann i en porsjonspose fra Coop), startet jeg på nytt padling i pent og varmt vær. Men skyene som kunne observeres på himmelen indikerte at dette ville det bli slutt på. Kun en lett draing av kanoen fra Langvatnet over til bekken som renner fra Rørtjønna var nødvendig så starten på dagsetappen var lett. Fra Rørtjønna ble det bært ned til Angeltjønnin i to omganger. Vestre Angeltjønn til Østre kan man "padle". Nå kunne jeg høre torden i det fjerne, og var overbevist om at jeg kom til å få skikkelig dårlig vær om ikke alt for lenge. Etter Angeltjønnin ble det bært i to omganger ned til Gievsjøen. Bæringen skjedde i tung våt myr og skog på nordsiden av bekken som renner fra Angeltjønnin ned til Gievsjøen, det er antageligvis bedre å bære på sørsiden. Ved ankomst Gievsjøen var det for mye vind og torden til at det var fornuftig å prøve seg ute på vannet, teltet ble dermed slått opp. Dagsetappen ble dermed litt kortere enn planlagt. Straks teltet var oppe kom regnet, og det varte i 3 timer. Så det var bare å legge seg i teltet og lese en bok på telefonen. Været bedret seg imidlertid på kvelden. DAG 3: Padledistanse ca 22,5 km, bæring ca 1,3 km. Dag 3 startet nok en gang med pent og varmt vær. Etter frokost og nedpakking av telt var jeg klar i kanoen ca klokka 9 for det som skulle vise seg å bli en maraton etappe. Padlet mot Gievsjøstrømmen med spenning i kroppen. Ville elva være padlebar? Elva starter rolig og første stryk gikk uten problemer, stryk nummer to ble jeg imidlertid sittende fast og måtte vasse litt å komme løs. Dette førte til at det neste stryket ble bært forbi, og jeg tenkte at dette ville bli en lang dag. Men etter å ha sett litt mer på stryket er jeg sikker på at jeg kunne ha padlet det dersom jeg hadde valgt riktig linje. Stryk nummer 4 var for heftig til at jeg ville prøve, så også dette ble bært. Hadde jeg ikke vært på solotur ville nok dette stryket blitt forsøkt padlet, men valgte å ikke ta noen unødige sjanser. Resterende stryk ble padlet, men duken i Allyen fikk kjørt seg en del. Eksempel på enkelt padlebart stryk på Gievsjøstrømmen. Elva renner rolig ut i Holderen og været var fremdeles nydelig da jeg ankom vannet. Jeg tenkte i utgangspunktet å slå leir ved Holderen eller eventuelt overnatte i turistforeningshytta som ligger i nordenden av vannet, men mobildekningen jeg fikk ved Holderen kunne fortelle meg at påfølgende dag ville ha ugunstig vind, og jeg hadde ikke noe lyst til å bli liggende værfast så langt fra bilen, så jeg bestemte meg for å fortsette etter en kvil og litt lunsj på en fin strand. Elva som kommer ned fra Skjeldbreien er ikke padlebar, slik at kanoen ble på nytt rigget opp for bæring. Og det ble bært i to omganger opp til Skjeldbreien. Skjeldbreien ble raskt padlet over helt til Grønningselva. Heller ikke denne er padlebar. Her fikk jeg endelig bruk for fiskestangen! I det jeg skulle viftebort en klegg som hadde nesen mitt som matfat for solbrillene i en fin bue over ripa på kanoen og landet i elveoset med et vakkert lite plask. Først tenkte jeg at jeg kunne jo forsåvidt vade ut til dem fordi vannet var ikke så dypt, bare litt over en meter. Men så kjente jeg på vanntemperaturen og fant endelig litt nytte i å ha drasset med meg fiskestangen. Med brillene berget så var det klart for turens siste bæring på ca 700m. Også denne ble bært i to omganger. En høyst nødvendig pause i bæringen. Klar for siste etappe. De 8 kilometrene over Grønningen ble padlet relativt raskt, men en ting er sikkert: å sitte på Ally setet i over 22 kilometer på en dag er alt annet enn behagelig. Dette er nok en tur jeg vil gjenta senere, men vil da sette av mye mer tid til fisking og leirliv, for samtlige vann på denne turen skal være gode fiskevann og naturen og landskapet i dette området er veldig flott.
  26. 24 poeng
    Þróndeimr

    Toppturer i Jotunheimen

    Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb Distanse: 15.7km Høydemeter: 1443m Høyder: 1000m til 2092m Bratteste helning: 60° klyving ett lite parti opp mot Bakarste. Nedkjøring med start i 40° helning. Noe klyving på Skagnebb. Siste helhelg i april lå pudderet dypt i Jotunheimen. Værmeldinga gav lovnad om noe sol og endel skyer. Det vi fikk var ei stor sol (og en snøbyge)! Med start fra Geitsætre på 1000m får man rett på ei god stigning som oppvarming opp til Hurrbean. Nederst i Leirdalen hadde det meste av nysnø blåst bort, men oppe i sidene økte det på. På Hurrbrean og hele veien opp til både Bakarste Skagsnebb og Skagsnebb lå det nysnø i 20cm dybde, helt urørt! Med unntaket av en snøbyge på tur opp mot Bakarste hadde vi mye sol og varme. Vindstille var det også! På Bakarste Skagsnebb la vi igjen skiene og måtte klyve opp en bratt skråning på rundt 60° før vi fortsatte til topps på beina. På Skagsnebb lå vi også igjen skiene før vi gikk til topps. Litt artig og luftig traversering over egga til Skagsnebb. Nedkjøringa gikk smud! Starta på rundt 40° helninger både på Skagsnebb og Bakarste. Beste nedkjøring fikk vi fra Skagnebb, definitivt, her går det bare neddover. Fra Bakerste blir det endel flatmarkkjøring over breen mellom nedstigningene. På tur opp fra Leirdalen mot Bakarste Skagsnebb Pause ved Hurrbrean Opp mot skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. I skaret mellom Bakarste og Hurrbreatinden. Sokse, Kniven og Store Smørstabbtinden. Flott skye med Smørstabbtinden til høyre. Ser brattere enn det er, men bratt var det ett stykke opp mot Bakarste Skagnebb. På tur over egga til Skagsnebb. Zoom på Galdhøpiggen fra Skagsnebb. Geite og Rundhøe Distanse: 11,9km Høydemeter: 1145m Høyder: 1140m til 2002m Bratteste helning: 38° opp mot Geite Endel skyer denne dagen med sol innimellom. Svært varmt var det uansett og det skulle få utslag på føret. Snøskredfaren var på Nivå 3 og vi tok en profil godt oppe i Geite før vi tok fatt på den siste bratte stigninga der (38°). Akkurat her var det svært stabilt så vi fortsatte og rant ned på ganske gode løssnøforhold helt ned til Storbrean igjen. Der tok vi fellene på å gikk opp til Rundhøe for å få litt mer nedkjøring i god snø. Fra 1600m på Storbrean og hele veien tilbake til bilen hadde vi sugerføre å det er ikke noe gøy! På toppen av Geite. Store Dyrhaugstinden Distanse: 12,2km Høydemeter: 1230m Høyder: 990m til 2147m Bratteste helning: Nedkjøringa var aldri noe mer en 25-30°. Bratt og noe luftig klyving opp til selve Dyrhaugstinden. Kanskje vårens fineste toppturdag? Temperaturen gikk opp i 20c nede i dalen og på Store Dyrhaugstinden hadde vi perfekt slusjføre fra topp til bunn. Vi parkerte på 1000m og gikk opp til varden øverst på Dyrhaugsryggen, 2080m. La igjen skiene der og fortsatte til Nørdre og Store Dyrhaugstinden. Utsikten over Hurrungane er helt fenomenal fra denne tinden, så selv om dette er min tredje tur opp blir det lett tatt flere opp hit! Nedkjøring samme vei som opp, ei trygg rute hvor mesteparten av nedkjøringa ligger på 20-25°. Nede ved Ringselvi med utsikt mot Midtre og Store Ringstind. Skagastølsryggen dukker opp. Øverst på Dyrhaugsryggen, herfra blir det brattere. På toppen av Store Dyrhaugstinden (2147m) Utsikt over Hurrungane. Folk som renner ned sørvestrenna. Denne ruta så fin ut, får vel ta den neste gang! Store og Midtre Ringstinden Distanse: 17,2km Høydemeter: 1485m Høyder: 990m til 2124m Bratteste helning: Opp mot 45° helt øverst på Store Ringstinden. 45° opp til Midtre Ringstinden. Kort parti opp mot 45° i stigninga fra Ringsbotnen til Ringsbreen. Mye folk og mye hardt føre opp til Store Ringstind. Heldivis tok sola litt tak etterhvert så det ble mye bra nedkjøring på slusjføre, med unntaket fra toppen av Store hvor det var for isete. Hadde egentlig ikke planlagt å ta Midtre da det var for hardt, men sola tok såpass godt at det ikke var noe problem å gå opp dit heller i ett godt oppgått tramp. Litt isete nedkjøring over breen videre ned, men slusj og mange flotte svinger ned til Ringsbotnen. Mye staking på slutten tilbake til bilen. Mye folk som sagt og da blir det fort ett og annet fall å se. Satt på toppen av Store å så en kar slå 10 ganger salto ned da han falt i første sving ut fra toppen, heldigvis i ufarlig retning. Etter det satt de aller fleste igjen skiene 100m nede før den siste bratte stigninga! Virke som det gikk sånn høvelig bra med han selv det tok noen minutter før han kom seg på beina igjen. Ikke lenge etter da jeg var på tur opp Midtre ser jeg en til kar som faller lengre nede fra Store, han måtte hentes opp av helikopter. Dagens mål, Store Ringstind sees til venstre. Bak ligger Store Austanbottstinden. I Ringsbotnen. Ringstinder fra øst til vest (Nørdre Midtmaradalstinder helt til venstre/øst) Austanbottstinden kommer til syne. Fra Store Ringstinden (2124m). Folk på Store Austanbottstinden (2202m). Store Austanbottstinden, Store Ringstinden og Soleibotntinder sett fra Midtre Ringstinden. Fortsatt kø-ordning opp til Store Ringstinden. Helikopterlanding under Midtre Bukkehøe Distanse: 12,7km Høydemeter: 1375m Høyder: 1000m til 2314m Bratteste helning: Rundt 33° på det bratteste opp mellom elva Søre Illåe og breen. Etter mye hard nedkjøring fra Ringstinder dagen før tenkte jeg å ta en litt flatere topptur denne dagen. Fra Geitsætre gikk det bare oppover helt til toppen, med mye fint nedkjøringterreng i rundt 25-30°. Fra breen 1800/1900m og opp til toppen lå det noen ganske fine 5-10cm løssnø som ble fin å kjøre ned i. Temperaturen var noen grader høyere en dagen før, så det gikk over fra løssnø rett på slusj på 1800m da jeg rant ned. Kjedelig topp, ikke'no bratt klyving her, men flott utsikt og fin nedkjøring! Vestre Tverrbottinder tar seg godt ut fra Illåskardet. Panorama fra toppen av Bukkehøe (2314m). Zoom på Hurrungan med blandt annet Storebjørn i front.
  27. 23 poeng
    Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
  28. 23 poeng
    Rogers Pass og Glacier National Park har ett legendarisk rykte på seg når det kommer til puddersnø. Målestasjoner her måler Canada's høyeste gjennomsnittlige snømengde, kan nevne Fidelity Mountain med sine 14m med snø hvert år. Har lest diverse artikler om Rogers Pass i noen år nå så når jeg endelig er i området lar jeg ikke ett værvindu gå forby. En snøbyge hadde lagt ned 80cm nysnø på fredag og lørdag og dermed gikk også snøskredfaren opp til faregrad 4, noe jeg ikke ønsker meg uansett hvor bra snøen er. å stå i. En kaldfront fra nordøst kom inn på mandag slik at faregraden skulle gå ned til 2 på tirsdag. Planen min ble deretter; å kjøre til Rogers Pass på mandag og gå de åtte kilometerne inn til Asulkan Cabin seint på dagen for å stå på ski tirsdag og onsdag. Booket ei seng i Asulkan Cabin via Alpine Club of Canada før jeg dro avsted. På veiene fra Canmore gikk det sakte mens kaldfronten kom inn over Canadian Rockies og temperaturen sank 20c i løpet av dagen. Veien saltes ikke her, de strøes. Fint bortsett fra at grusen flyr av med en gang når fartsgrensen er 100km/h og nesten halvparten av trafikken er semitrailere. Varmen fra trafikken gjør hovedveien speilblank, og her er det ikke krav om vinterdekk. Kom meg endelig til Rogers Pass som ligger på 1300m. Her lå det rundt 60cm snø, mens målestasjonen på 1900m viste 170cm snø. Jeg håpet det gikk spor opp til hytta! På tur opp Asulkan Valley på kvelden Jeg gikk fra parkeringsplassen kl 16.00, litt før mørket satte inn. Turen opp til hytta er på ca 8km vinterstid med en stigning på 900 høydemetre. Mesteparten av stigninga kommer helt på slutten da de fem første kilometrene er relativt flat med noe småkuppert opp og nedstigninger, noe som forøvrig var veldig surt på returen to dager seinere. Temperaturen lå på ca -10c, helt perfekt da jeg holdt ett greit tempo i mørket. Spor gikk det, men de fleste av sporene gikk av før jeg kom inn til hvor dalen tar slutt. Dalens sluttpunkt har fått navnet "Mousetrap" (Musefellen) da massive snøras fra opptil fem fjell og dalsider ender opp her. Så det er ønskelig om man passerer området raskest mulig om rasfaren og snømengden er høy. I Mousetrap delte sporene seg, ingen av de gikk helt hvor kartet viste at sommerruta eller vinterruta skulle gå. Etter litt vurdering av sannsynlighet tok jeg sporet som gikk opp mot sørvest, men jeg mistenkte i starten at dette var ruta opp til Sapphire Col, ett godt stykke unna hytta. Men sporene gikk etter hvert tilbake til tresonen hvor den skulle gå og kl 19.30 var jeg oppe ved hytta, endel raskere enn antatt da turen opp var beskrevet å ta 4-6 timer på vinteren. Det var lys i hytta, så jeg var spent på hvilket folk som møtte meg da jeg åpnet døra. Mens jeg tok av meg skia så jeg at folk visket bort dugg i vinduet av nysgjerrighet på hva slags skapning som vandret der ute i mørket. Jeg åpnet døra og der satt det ni Japanere rundt bordet, helt stille, delvis i sjokk over at jeg kom så seint. Han ene, guiden av den japanske gruppa spurte om alt sto vel til, han mistenkte at noe var alvorlig galt da folk er ute å går i natten langt inne i fjellene. "Awesome", svarte jeg mens jeg tok av meg jakka, "varmt er det å, mange høydemetre på slutten". Guiden spurte om jeg var veldig kjent her, jeg svarte selvsagt nei, før jeg sa "easy trail". Han lo før han sa noe på japansk til resten av gruppa. Han sa han hadde jobbet som guide i 15år her og informerte at det ikke er vanlig at folk orienterer seg rundt her i natta da det går stier overalt. Asulkan Cabin Asulkan Cabin er ei koselig hytte med 10 sengeplasser. Hytta har gode muligheter for matlaging og var godt stelt til. Oppvarming fra en moderne og effektiv propanovn, så man trengte strengt nok ikke en stor dunpose her, var såpass varmt om natta at jeg måtte ha soveposen helt åpen mens jeg lå i nettingen. Hytta var også større enn hva den så ut til på bildene utenfra, men fortsatt var det noe intimt i sovedelen av hytta som lå i andre etasje. Heldigvis fikk jeg overkøyen for meg selv i den ene køyesenga og ikke mellom de andre i den store senga hvor folk lå tett sammen! Tirsdagen startet rolig, jeg hadde det ikke travelt da jeg satset på en stordag på onsdag ettersom været skulle være best den dagen. Den Japanske skigruppa var på treningstur, de skulle bare gå i rundt hytta og trene på breredning og å gå i taulag. Helt fint for meg, ovenfor hytta lå hele området opp til Youngs Peak helt urørt enda. Jeg tok meg god tid, ute var det noe skyet, temperaturen var nede på -19c, men heldigvis helt vindstille. Jeg måtte uansett pusse ski, da lim fra forrige feller hadde satt seg på skiene. Var ute å gikk kl 11 og brukte lang tid på å gå opp et fin rute opp mot Youngs Peak. Mye snø å ta av for en person dette! Mellom Asulkan Cabin og Youngs Peak (2815m) er det flere rutealternativer i svært så trygt terreng om man ser bort fra bresprekker tidlig på vinteren og "Headwall'n" på Youngs Peak. Ikke særlig bratt, men mye lekent terreng. Om man tar rutene ned i Asulkan Valley øst for hytta har får man mer krevende terreng, så området passer godt for alle slags skifolk. Jeg ønsket meg opp på Youngs Peak. "Headwall" er det siste bratte stykket opp mot toppen, ca 200 høydemetre i opptil 43 graders stigning. Faregraden for snøras var fortsatt 3, og det var i bratte heng, spesielt mot øst og nordøst som var skummel mens Headwall ligger mot nordvest. Jeg gikk opp til ca 40 grader og tok profil der. Under 50cm snø lå det ett lag som hadde fin bruddflate, men det skulle nokså mye til for at snøblokken glei ut. Uansett, jeg var alene og hadde ikke noen planer om å ta for store sjanser så det ble til at jeg rant ned herfra. Ble enda en tur den dagen før jeg tok middag og sosialiserte meg med disse Japanerne som kunne fortelle mye spenstig om snøen på Hokkaido i Japan. Onsdagen startet kl 06 med en temperatur ute på -22c. Japanerne planla en lengre skitur i dag, men temperaturen skremte dem litt. Jeg var ute kl 08 under en skyfri himmel og en fantastisk fin soloppgang og jeg fikk endelig sett hvilke fjellområder Glacier National Park har å by på. Like før soloppgang Mount Rogers (3169m) Avalanche Mountain (2881m), fjellet som tok livet av 62 mennesker i ett enkelt snøras i 1910 Mount Sir Donald (3284m), ett populær fjell å klatre i sommerstid Dagen før brukte jeg over 2 timer på å gå opp 600 høydemetre i dypsnøen, i dag brukte jeg knapt en time opp, selv med flere fotopauser. I skyggen var det kaldt, med en liten bris så den effektive temperaturen lå på rundt -30c. Å ta bilder blir fort utfordrende når man får frostskader av å ta på kameraet uten votter, men bilder ble det alikevell. Jeg gikk fort opp Headwall'en og på toppen var det sol og helt vindtsille. Jeg tok en god pause her, det var såpass varmt at jeg kunne åpne dunjakka. Selve toppen av Youngs Peak er rund og uinteressant for en fyr som meg, men utsikten er fenomenal. Mt. Jupiter Tåke nede i Asulkan Valley Avalanche Mt. til venstre, Eagle Peak midt i Utsikt fra toppen mot Mount Sir Donald Zoom på Asulkan Cabin hvor Japanerne fortsatt holdt seg i rundt Jeg rant ned Headwallen og ned til 2400m og som i går kunne jeg smile litt over snøen for den var så perfekt! Jeg tok på fellene og gikk opp til toppen en gang til. Der så jeg nærmere på vestenden av Youngs Peak. Der er det mer alpint med flere stupbratte pinakkler som frister til bestigelser. Litt nede på sørsiden ved pinaklene ble det en god time med pause. Påskestemning kaller vi det i Norge når sola varmer så godt at snøen smelter litt på skibuksa mens man sitter der. Noe bestigning av pinaklene ble det ikke, her er det bunnløs pudder og løssnø som ved profilen jeg tok målte 220cm. Derimot ble det ei ny rute ned Headwallen med en bratt start like øst for pinaklene. Sporsnø mot pinakler øst på Youngs Peak Utsikt mot fjell i nordvest Mt. Afton og den lavere Mt. Abbott har populære skiruter ned bratte renner Den Japanske skigruppa kom seg aldri høyere enn 2400m den dagen, så jeg hadde mye snø for meg selv. Om man skal ha rolige dager her bør man være her i mange flere dager, her finnes det titalls spennende ruter i alt fra 7-800 høydemetre til 1300 høydemetre samt spennende fjell å bestige. Spørs om det blir flere turer hit i løpet av vinteren! Solnedgang på Eagle Peak mens jeg returnerer til bilen nede på 1200m Kart med rutene jeg gikk
  29. 23 poeng
    Fredag ettermiddag kommer vi oss oppover og har planlagt kun de to kilometerne til Rauberflaket for å tilbringe kvelden der og starte på turen Lørdag morgen. Vi tusler oppover den godt merkede stien, sola skinner fra skyfri himmel og bakken er faktisk litt frossen i skyggepartiene. På toppen tar vi den obligatoriske runden rundt varden for å være innom alle tre fylker før vi begynner å leite etter kveldens leir. Det eneste vi vet er at vi vil ha utsikt over Raudberen. Vi rusler derfor vestover gjennom skauen og plutselig åpenbarer det seg flott glissen furuskog og en vestvendt, flott hylle, akkurat med den utsikten vi ønsker. Kvelden nærmer seg og vi slår opp teltene. Innenfor en radius på 50 meter er det tørr furuved til å fyre i ukesvis. Vi samler sammen det vi trenger for kvelden og fyrer bålet. Kvelden tilbringes ved bålet og vi nyter klar, frisk høstluft og stjerneklar himmel. Klokka blir midnatt før vi finner soveposen. Bålet har en fantastisk avslappende effekt og tida flyr uten at man tenker eller bekymrer seg for noe som helst. Morgenen etter våkner vi til det samme flotte været. Tor-Erik er oppe tidlig og vekker meg i tide til soloppgangen. Vi tar det rolig, får med oss den flotte soloppgangen og litt frokost før leir brytes i 10-tida. Vi glemte begge å ta med noe særlig ekstra vann opp til toppen og forholdsvis tørste. Vi rusler nedover fra Rauberflaket og gjør et stopp ved første bekk. Camelbak og flasker fylles opp og vi er klare for å starte på oppstigningen mot Pikstein, vi håper skal være en fin topp før vi går innover mot Vindoren. Kartet viser sti mot toppen og vi prøver å finne denne. Tar ut kurs, men kommer aldri over noen sti. Antagelig er det en gammel "traktorvei" fra 60-70 tallet etter uttak av tømmer som er merket av på kartet, men denne er det få spor igjen av. Vi får derfor en litt røff start på turen, med forholdsvis tett gammelskog, myrer og bratter. Følelsen er god når vi kommer oss over og ned mot Jomfruvassdalen hvor vi går skiløypa mot Vindoren. Det er mye myr og tungt å gå, men forholdsvis åpent og i skyggepartiene er det såvidt frosset til. Ved Trytetjern går vi på blåmerket sti og følger denne til toppen av Vindoren (651 moh). Ingen av oss har vært på Vindoren før, så det er fint å få med seg. Utsikten er bra og optimismen er stor om å nå litt inn på Omholtfjell før kvelden kommer. Ferden går videre og vi sikter på å komme litt vest for Darrebu for å kunne fortsette å følge "ryggen" innover. Det er et virrvarr av stier og merker i området og man skal holde tunga rett i munnen og følge godt med på retningen. Det er fort gjort å la seg lure av skiløype-merker og gamle tråkk. Vi klarer oss imidlertid bra og kommer til Fjellsetertjernet rundt fem. Leir etableres og ved sankes. Det merkes godt at dette er et forholdsvis populært område. Det meste av tørrved i nærheten er allerede sagd ned. Det er også kappet en del topper og greiner av friske trær. I tillegg er det fyrt bål både her og der, selv om det er etablert en fin bålplass. Slikt er unødvendig! Lag så få spor som mulig. Kvelden er fin, men kroppen er litt i ulage etter dagens etappe. Starten var nok litt i tøffeste laget for meg som ikke har gått særlig langt siden Hardangervidda i Juli. Tor-Erik tar imidlertid ansvar for middagen og etter et godt måltid kommer varmen og god-følelsen tilbake. Jeg er imidlertid forholdsvis trøtt og legger meg tidlig for å være klar til etappen over Styggemann. Sovner raskt og får mange timer i posen. Det gjør underverker for kroppen. Søndag morgen kjører vi på med egg og pølser til frokost. I 10-tida er vi igjen klare for avmarsj. Turen starter med lettgått terreng på blåmerket sti. Vi får med oss Fantefjell (700 moh) før vi ved Kongstjern finner ut at vi skal gå skiløypa på østsida istedet for blåmerket fra sør. Terrenget er forholdsvis tungt og mot toppen blir det forholdsvis bratt. Uansett morsomt å komme opp på toppen med storsekker fra den siden. Det er ikke mange andre storsekker å se blant de som er på toppen denne søndags ettermiddagen. Jeg har aldri vært på Styggemann før og var ikke klar over at utsikten var så flott! Her ser man blant annet Gaustatoppen, Lifjell og Blefjell. Tintin er ikke veldig glad i andre hannbikkjer og det blir et svare leven på toppen. Jeg spiser noen nøtter og tar noen bilder før jeg går litt i forveien nedover mot Sørmyr. Nedstigningen er litt bratt i starten og nedover bærer det preg av at dette er en populær rute. Det er godt nedtråkket og sølete. Tor-Erik tar meg igjen litt nede i lia og vi går til Sørmyr før vi legger videre sørover mot Mykle. Terrenget her er stort sett lettgått og de siste kilometerne tilbakelegges i godt tempo. Ved Mykle blir vi plukket opp og kan hvile bein og skuldre etter snaue 30 kilometer i svært variert terreng og flott vær!
  30. 22 poeng
    20 Juli 2018 Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung! Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen. Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold. 21 Juli 2018 Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet). Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang.. Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under). Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall! Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!) Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen. Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.) Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder... På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen. 22 Juli 2018 Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne. Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold! Vi får en flott vandring langs med vatnet. Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass. Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste. Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være.. I varmen er dette oppsettet veldig bra.. 23.07.2019 Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen. Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!
  31. 22 poeng
    Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette.
  32. 22 poeng
    Heriks

    5 dager i Tarfala

    Troppet opp på Gardermoen der jeg hadde avtalt å møte turfølget mitt og sjekket inn ryggsekken som spesialbagasje og deretter inntok vi frokosten på UpperCrust (dyrt å spise frokost på Gardermoen altså, men det var i det minste så tidlig på morgenen at vi kunne avstå øl før avreise) Mellomlanding i Stockholm, vi fikk ikke handle på taxfree siden vi skulle videre innenlands men skitt au, alt vi eventuelt skulle kjøpe måtte jo uansett bæres inn i fjellet, like greit å slippe. Videre fra Stockholm til Kiruna derifra videre med buss til Nikkaloukta. Nikkaloukta – der veien stopper Nikkaloukta er en liten bygd i Gällivare 6,6 mil øst for Kiruna, i følge Nikkaloukta.com er det 14 bofaste familier på stedet og litt flere på sommerstid. Området har vært samisk boplass i flere tusen år. Det man lever av i dag er turister og reinsdyr, Kalixälven har kilden sin her, og severdighetene består av et kapell, en kunstutstilling og mye fin natur da selvsagt. I Nikkaloukta slutter ganske enkelt veien, så herifra er det bare å ta bena fatt. Vi ankom torsdag ettermiddag, litt vel sent å starte vandringen så vi hadde reservert ei hytte i Nikkaloukta, prøvde en lokal rett (rengrateng) i restauranten, reorganisering av sekken klar for tidlig avgang neste morgen og tok tidlig kveld. Bare å ta bena fatt herifra Laddjujávri Vi hadde ganske tidlig i planleggingen bestemt oss for at vi tar båten over Laddjujávri noe som forkorter turen inn til Tarfala med 7 km, men før vi kom så langt var det 5,6 km å gå. Stien var ren autostrada gjennom bjørkeskogen før vi endte på båtbrygga. Vi var tidlig ute og hadde 20 minutters ventetid før billettsalget startet. Lap Dånalds var lagt ned til fordel for den nye restaurant Enoks, men det var litt tidlig på morgenen så de hadde ikke åpnet dørene riktig enda. Vi hadde en trivelig prat med billettselger/kaptein på båten som skulle frakte oss over Laddjujávri. Vi snakket om norske fjell, utstyr og det er visst ikke bare i Norge man ser mye rart som har tenkt seg opp i fjellet. Han hadde sett litt av hvert som skulle på fjelltur denne kapteinen. På båten oppover Láddjuvággis delta fikk vi for første gang på turen utsikt til Sveriges høyeste topp Kebnekaise. Det skjedde visst ikke så veldig ofte at han møtte på de som skulle på flere dagers tur i området og som _ikke_ hadde tenkt seg opp på Kebnekaise, men det var altså ikke det som stod på programmet for oss denne gangen. Båtturen opp til øvre båtbrygga tar ca 30-40 minutter. Motorveg fra Nikkaloukta til båtbrygga ved Laddjujävri Det var bygget en ny flott restaurant, så Lap Dånalds var ute av drift Innover mot Kebnekaise Kloppeti klopp Det skal svenskene ha, de er flinke til å kloppe stier og det er vel også helt nødvendig når det er såpass mye trafikk som det er opp til Kebnekaise Fjällstation. Stien fra øvre båtbygga (for øvrig ikke noe stort etablissement her, det var ei brygge hvor de hadde satt opp en benk med presenning over hvor man kunne sitte ved dårlig vær) og opp til stidele mellom Kebnekaise Fjällstation og Tarfaladalen var kloppet på så å si hvert eneste fuktige punkt for ikke å snakke om skiltet for hver km med hvor langt det var igjen til båten. Det er ca 7 km fra øvre båtbrygga og opp til stidele hvor vi skulle ta av til Tarfala. Solide klopper i alle fall 6 km igjen, og nå skal vi oppover Opp til Tarfala Så langt har turen gått mer eller mindre bare bortover, Nikkaloukta ligger 453 moh, Kebnekaise Fjällstation 690 moh, Tarfalastugan ligger 1180 moh. Mesteparten av stigningen på de siste kilometerne med andre ord. Vi tok en lunsjpause før vi begynte turen oppover, det viste seg heldigvis å være en grei skuring, det stiger jevnt og trutt ingen større utfordringer annet enn at man begynner å merke at man har gått en stund med sekken på. Vi hadde med oss litt ekstra forsyninger opp til vertinnen vår som var hyttevakt på Tarfalastugan, ikke at det utgjorde noen stor vekt men likevel en kg her og noen gram der merker man fort når det går oppover. Oppe i dalen passerte vi et par svære hengebruer, solide saker men ser litt malplassert sånn midt i en svensk fjelldal men men .. jeg var nå glad for å slippe i bli bløt på bena jeg da. Møtte en liten flokk på 5 rein (slike smådyr som turfølget mitt ikke ser), og noen få sjeler på vei ned fra Tarfala men ellers var nok de fleste folka å møte på stien mellom båten og Kebnekaise Fjällstasjon. Oppover mot Tarfala Solide bruer De siste par km begynte det å bli mye stein og ikke fullt så lett å bevege seg. Vi passerte minnetavla over Valter Schytt grunnlegger av Tarfala forskningsstasjon, selve forskningstasjonen og tok siste biten over til Tarfalastugan (skal innrømme at den siste kilometeren føltes unaturlig lang ) men vi kom da frem til slutt. Målet med turen var å besøke hun som satt som hyttevert på Tarfalastugan, og sambo. Vi ble innlosjert i sikringsstua/hyttevertstua og ikke selve turisthytta. Der ble vi møtt med «luksusmiddag», pasta og kjøttsaus, rødvin og sjokolademousse til dessert. Og sånn fortsatt det egentlig det meste av uka, det meste av Real turmaten ble båret ned igjen kan man vel si … Tarfalastugan er Svenske turistforeningsens høyest beliggende hytte på 1180 moh. Innerst i Tarfaladalen ved bredden av sjøen Tarfalajaure, omgitt av høye topper og isbreer. Nydelig sted, men mye stein! Tok en stund før denne hytta ble noe særlig større i horisonten altså, føltes i alle fall sånn. Panorama tatt rett bak hytta, det er fint i Tarfala Dagen etter ankomst ble det avslapping på hytta, skravling (vi hadde jo litt å ta igjen) og pannekaker. Det regna uansett og beina syntes det var helt greit å ta det med ro en dag. Isbreer og bresjøer Søndagen ble brukt til dagstur i området, Anna og Eric viste oss rundt. Turen gikk ned til forskningsstasjonen, over brua der og opp til bresjøene der ble det et bad for de tøffe (ikke meg med andre ord, iskaldt fjellvann holder ikke badetemperatur for meg). Så spiste vi medbrakt lunsj før vi tok turen opp til Isfallsglaciären, vi holdt oss riktignok på trygg grunn, men denne breen var visstnok et område for brekurs og det foregår jo en omfattende forskningsvirksomhet på den. Vi så riktinok et ordentlig ras et stykke lenger opp på breen et par dager senere så tenker det var like greit å holde seg nær kanten jeg. Fra brekanten var det flott utsikt utover Tarfaladalen og bresjøene nedenfor. Ferdig med å utforske denne breen går turen videre for et par av oss bort til Kebnepakteglaciären for en nærmere titt på denne også og rundt Tarfalajaure ned igjen til hytta. Mye stein på den turen, men utsikten fra innerst i dalen og utover var upåklagelig. Dansen starter kl. 21 på Tarfalastugan, helikopterplattingen må jo tross alt brukes til noe. Tarfala forskningsstasjon Isfallsglaciären Utsikten fra kanten av Isfallsglaciären og utover Tarfaladalen En nærmere titt på Kebnepakteglaciären Helt i enden av Tarfaladalen, man skimter hytta ved enden av vannet Dansen begynner kl. 21.00 Kaskasatjåkka 2071 moh La det bare være sagt med en gang, det blir aldri noen fjellklatrer av meg, har aldri betraktet meg som særlig høyderedd men følelsen av «snubler du nå er det j…. langt ned» har jeg ikke noe sansen for. Takke meg til en vettug sti … Det var 3 av oss som la ut på dagstur til Kaskasatjåkka, 3. høyeste topp i dette område (Syd- og Nordtoppen på Kebnekaise er høyere) og Sveriges 4. høyeste fjell (3. høyeste ligger i Sarek). Turen opp er ganske variert med både stein, snøfelter, isbrè og litt klyving, mer enn skummelt nok for meg. No big deal i følge andre turrapporter jeg har lest. Jaja, opp kom vi. Var litt uheldig med litt tåke på toppen men det lettet litt innimellom så vi fikk litt utsikt. Finfin utsikt over til Nord- og Sydtoppen på Kebnekaise og flere av dalgangene innover Koupervaggi, Kaskasavaggi og Vistasvaggi. Litt mat på toppen, bilder i øst og vest, en snødame på toppen og en stein på varden så gikk turen ned igjen. Syntes ikke det var noe mindre skummelt på veien ned jeg da Man blir fort liten i slike omgivelser, på vei gjennom steinrabbelet opp til Kaskasatjåkka Langt ned! Utsikt til Nord- og Sørtoppen på Kebnekaise, sett fra Kaskasatjåkka. Isbreen nederst er Kebnepakteglaciären Jeg bærer det ikke ned igjen Siste dagen i Tarfala ble en riktig «slappe av dag» Det nærmet seg slutten på oppholdet for vertskapet vårt også, de hadde tilbrakt 3 uker i Tarfala + en uke i fjellet før det. De så vel i grunnen frem til å komme hjem. Det ble rydde og forberede avgang i strålende solskinn, litt tid til å lese og sole seg ble det også. Neste hyttevert ankom og forberedte seg på å ta over, han skulle få saker levert med helikopter så vi ventet litt på det. Alvorlig mye helikoptertrafikk i det fjellet altså, stadig noen som er ute å flyr. Både forskningsstasjonen og turister på Kebnekaise bruker mye helikopter. Altså, forskningsstasjonen får nå være sin sak, men å fly opp til toppen av Kebnekaise, det er juks altså … Siste dans på «plattan» og en fantastisk fullmåne over Tarfaladalen (da savnet jeg et ordentlig kamera). Vi regnet med tidlig avgang ned igjen neste dag og pakket så mye som mulig. Det var noe som skulle spises opp, for vi bærer det ikke ned igjen! (vel, med unntak av en del Real turmat da, den holder seg jo godt) Litt soling i hytteveggen ble det tid til Helikopterleveranse, ikke riktig så vanlig i Norske fjell Flott solnedgang og nesten fullmåne i Tarfaladalen siste kvelden Tilbake til start Turen ned gikk naturlig nok raskere enn turen opp, vi rakk ikke bare siste båten, men et par båter før det. Ble til og med sittende å vente en stund. De 19 kilometerene gikk overraskende greit. Vi skulle sove nok en natt i Nikkaloukta, men det var helt greit å komme ned igjen til en dusj og en bedre middag. Rolig kveld med en bedre middag i restauranten i Nikkaloukta, det ble rein igjen (det var en gjenganger på menyen for å si det slik), deretter tidlig kveld. Dagen etter var det bare å stå opp, pakke lakenposen og komme seg på bussen. Vi slo i hjel noen timer (vi unngikk alt med reinkjøtt i pizzasjappa) i Kiruna før vi fant veien ut til flyplassen og vendte snuten mot gamlelandet. Alt i alt en finfin tur i godt selskap. De har fine fjell i Sverige og! Vi forlater Tarfaladalen i strålende solskinn Tilbake til sivilisasjonen, var greit med en dusj og en bedre middag
  33. 22 poeng
    Dette er del 2 av en turrapport om min 400 km lange fjelltur fra Yosemite til Mount Whitney. Strekningen mellom Reds Meadow og Muir Trail Ranch langs John Muir Trail er 3-4 dager og av mange ansett som den kjedeligste etappen av JMT siden den går mye under tregrensa og bare har to fjellpass. Jeg valgte derfor å gå en rute lengre øst i mer variert terreng. Dag 10 Mammoth Crest - Ram Lake, 15 km Startet videre oppover Mammoth Crest til den nådde sitt høyeste på 3400 moh. Deretter bar det nedover til Deer Lakes før en ny liten klatreetappe opp til Duck Pass gjennom en liten steinrøys. Fra duck pass kommer en litt mer brukt sti og jeg fulgte denne forbi duck lake og inn på jmt. Traff en eldre dame som holdt god tempe innover stien langs Duck Lake, hun var i følge med et par andre eldre herremenn, men de lå langt bak. V: Mammoth Crest, H: Tilbakeblikk mot Deer Lakes V: John Muir Trail rett etter Duck Lake, H: Krysset til Ram Lake Fulgte jmt fram til purple lake hvor jeg tok av opp mot ram lake. Var en sti oppover her også, men den forsvant mer og mer jo lengre opp jeg kom. Er litt stigning opp til Ram Lake og formen var definivt ikke helt tilstede denne dagen. Egentlig hadde jeg planlagt å komme meg opp til Franklin Lakes som ligger over tregrensa, men jeg tok istedetfor en tidlig kveld ved Ram Lake. Fikk tid til et lite bad og litt fisking før jeg krøp i soveposen. Dag 11 Ram Lake - Lake Wit So Nah Pah, 10 km Våknet midt på natten av hagl og regn. Stengte igjen beaken på hexamid teltet og sov videre. Tidlig morgen kom det en ny skur og det var helt hvitt på bakken. Drøyde det litt i håp om av været skulle lette og halv ni var det ganske greit vær så jeg startet på bakkene opp mot Franklin Lake. Turen opp dit var ganske grei og jeg brukte omtrent en time opp til øvre enden av vannet. Nattens hagl ligger tett på bakken V: Ram Lakes, H: Franklin Lakes V: Franklin Lakes med Pretty Pass den første kløfta til venstre, H: Tilbakeblikk mot Franklin Lakes på vei opp Pretty Pass Fra Franklin lake er neste hindring Pretty Pass på 3620 moh. Den startet allerede ned ved vannet med en stor steinrøys. På vei oppover hekter jeg ene staven i det jeg nesten faller og den knekker på det midterste partiet. Den er fremdeles brukbar, da jeg kan låse den i en lavere posisjon fra der den knakk. Hekter den hele staven på sekken så jeg ikke skal knekke mer og ihvertfall har en hel stav til teltet. Videre oppover er det mye løs grus og jeg løser ut et par mindre steinsprang. Halvveis opp begynner det å hagle igjen og skyene ser veldig truende ut. Heldigvis har jeg ikke hørt noe torden enda. Mot toppen blir det brattere og jeg sliter meg gjennom en veldig løs travers for å komme i rett posisjon til siste biten. Omsider er jeg på toppen og kan nyte utsikten østover. Planen er nå å bruke et par dager på østsiden av Sierra crest før jeg igjen krysser over på vestsiden. V: Hvordan Pretty Pass har fått sitt navn vet jeg ikke, men muligens det innebærer en smule ironi. Utsikten mot både øst og vest fra toppen er derimot meget vakker. H: Utsikt østover mot Convict Canyon. Mount Baldwin i bakgrunnen Turen ned på andre siden er omtrent like bratt med ganske løs grus, men jeg kommer meg nokså greit nedover. Når det slaker ut og blir normalt terreng igjen tar jeg fram andre staven også igjen, men litt lengre nede på helt enkelt terreng ruller jeg på en stein og går i bakken. Begge stavene knekker og jeg har nå tre brudd på stavene. Slenger alle delene i sidelommen på sekken og går videre til Big Horn Lake. Er noen fine campsteder der, men vannet et så uttørket at det renner ingenting hverken inn eller ut så jeg går videre oppover. V: Knekk og brekk... H: Big Horn Lake med Red Slate Mountain i bakgrunnen Ovenfor Lake Wit So Nah Pah kommer det en fin bekk inn og jeg finner en plass der for å campe. Fremdeles tidlig på dagen, men jeg hadde planlagt en kort etappe denne dagen og må også fikse litt utstyr. Været frister heller ikke særlig og det veksler mellom hagl, kornsnø og regn med noen perioder med solglimt innimellom. V: As good as new... H: Fin teltplass med utsikt mot Red Slate Mountain Fikk spjelket stavene med noen teltplugger og rigger opp teltet. Viser seg snart at de tynne spikerpluggene bøyer seg meg engang så jeg må ofre en V-plugg også og er da to plugger i minus til teltet. Blir en god liten lur i teltet før været letter litt i sekstida. Tid for litt matlaging og så blir det et liten tur med fluestanga og kameraet ned til vannet. Får 4-5 små bekkerøyer og har fisk etter på hvert kast når jeg setter litt fart på strekning Caddis varianten. Kvelden blir rolig og nydelig selv om det er rimelig kjølig i luften etter en hustrig dag. V: Flott sted for å lure noen småfisk, M: Red Slate Mountain speiler seg vakkert i den lille tjønna ovenfor Lake Wit So Nah Pah, H: Melkeveien over Red Slate Mountain Dag 12: Lake Wit So Nah Pah - Upper Hopkins Lakes 7 km Var en kald natt og jeg våknet til et tjukt lag av rim på teltet. Tok det derfor rolig på morgenen og ventet til solen fikk tørket det meste. Halv ni var jeg klar for avgang og da var det fortsatt bare 4 varmegrader. Fulgte bekkedalen opp mot Constance Lake og tok meg så opp på ryggen vest for vannet. Der ble det litt opp og ned før jeg kom på oversiden av Constance Lake og kunne følge dalen der oppover mot Corridor Pass (3597 moh) Dette er regnet som et lett klasse 2 pass, men det var et drygt stykke med steinrøys å forsere så det tok likevel litt tid. Nydelig utsikt nedover dalen fra ruten oppover. V: Constance Lake H: Utsikt mot Constance Lake fra Corridor Pass Fra toppen av passet gikk det relativt enkelt ned mot Big McGee lake. Krysset stien til McGee pass og gikk videre over en slette før jeg fant en ny sti. Denne ledet oppover mot Hopkins Pass som jeg skulle over, men jeg trodde ikke det var noen sti her. Stien ledet meg imidlertid helt til topps og jeg var vel kanskje mest lettet siden jeg var ganske lei av steinrøys fra de forrige passene. Møtte et par som var på vei ned igjen, de campet med McGee Lake og hadde vært over passet på dagstur for å fiske i Hopkins Lake. V: Utsikt sørover fra Corridor Pass H: Frodigere når jeg kom lengre ned fra Corridor Pass V: MgGee Creek H: Liten pytt på vei opp Hopkins Pass V: Big MgCee Lake M: Red & White Mountain fra Hopkins Pass H: Mot sør fra Hopkins Pass, Third og Fourth Resseses vises i bakgrunnen. Nydelig utsikt fra toppen både mot nord hvor jeg kom fra og sørover mot the Mono Resseses. Relativt slakt og fint terreng ned mot Upper Hopkins lake og jeg fant en grei teltplass litt ovenfor det nedre av de to Upper Hopkins Lakes. Ble ikke så mange kilometer, men kryssing av to pass på over 3500 meter tar sitt. Camp ved Upper Hopkins Lakes Litt spent på å prøve fiskelykken her så straks teltet var satt opp tok jeg med fluestanga ned til vannet. Litt skuffet over at det bare var små bekkerøyer å få her også. Fikk vel en 15-20 stk på en runde rundt vannet, alle på samme cdc Caddis imitasjon. Så også spor av det jeg tror er gaupe på motsatt side av vannet. Var ihvertfall for små spor til å være puma. Eller kanskje det bare var en hund... Utpå kvelden ble det skyfritt så det ble litt forsøk på nattfoto før jeg krøp i soveposen. Dag 13: Upper hopkins lake - Lower Mills Creek lake, 16 km Enda en natt med frost. Våknet sent og kom ikke i gang før halv ti. Fra Hopkins Lake er det et sti nedover mot Mono trail, men i øvre deler er den mange steder svært utydelig og jeg mistet den flere ganger for så å finne den igjen. Uansett meget greit terreng å gå i og det gikk i greit tempo. Nede i Mono Recess fulgte jeg stien der nedover til avstikkeren mot Second Recess. Møte to andre på vei oppover med en hund, tror det var dagsturister som sikkert overnatter på Vermillion Valley Resort. V og M: Dalen langs Hopkins Creek H: Mono Recess Trail Kom meg ganske langt ned i Mono Recess før avstikkeren og jeg var vel nede på 2600 moh før det bar relativt bratt oppover Second Recess på relativt grei sti. Etterhvert flatet det litt ut og jeg gikk langs en nydelig bekk hvor småfiskene svømte livlig rundt. Ved mills Creek slutter den offisielle stien, men SHR går oppover fjellsiden fra Second Recess. Var en antydning til sti oppover, men etter å ha fulgt den 250 høydemeter oppover og var ganske langt nord for der jeg mente jeg burde være traverste jeg bortover til jeg fant en annen sti som først gikk litt nedover før den gikk oppover der jeg skulle. Vet ikke om den stien faktisk hadde gått enda lengre nord og opp før den snudde og det var samme sti, men har ihvertfall hørt flere andre har hatt litt problemer ned å finne rett rute i området. V: På vei opp mot Mills Creek H: Camp ved Lower Mills Creek Lake Solnedgang var nydelig denne kvelden Vel oppe ved den første lille dammen etter st stigningen flatet noe ut tok jeg en liten pause før den siste etappen opp mot Lower Mills Creek Lake. Den siste biten fikk greit opp en liten fjellrygg og vel framme ved vannet ble det tid til et lite bad og en tur med fluestanga. Fikk min første golden trout, men den var knapt 100 gram og virket som de fleste fiskene der var samme størrelse. Kvelden var helt skyfri så det ble en ny runde med kameraet etter middag og sternene tittet fram. Dag 14 Lower Mills Creek lake - Wee Lake, 11 km Klarte for en gangs skyld å komme meg relativt tidlig opp og var på vei mot Upper Mills Creek Lake kl halv åtte. Greit å kunne utnytte den litt kjølige morgenen til å ta den verste stigningen. Oppstigningen mot Gabbot Pass (3730 moh) startet fra vannet og jeg fulgte den ruten som står beskrevet i boken om Sierra High Route. Dette gikk veldig greit. Noe steinur som måtte forseres, men stort sett greit å gå hele veien. Høyden merkes imidlertid og hvert steg går litt saktere enn vanlig. På vei opp møtte jeg en gruppe på fem som kom motsatt vei. De hadde startet SHR ved Piute Pass og skulle gå til Tuolumne Meadows og var på tredje dagen. V: Mt Gabb speiler seg i Upper Mills Creek Lake, H: Tynn is på en pytt på vei opp Gabbot Pass Lang rekke med fjell mot øst: Abbot, Dade, Pip-Squek Spire og Bear Creek Spire. På toppen av passet valgte jeg å følge en renneformasjon som går på skrå vestover. Gik først litt oppover og var oppe på 3750 moh før det gikk nedover. Et greit rutevalg med stort sett fint underlag å gå hele veien. Måtte imidlertid ta en liten avstikker ut av søkket for å få litt utsikt. Nede ved Lake Italy så jeg et par fine fisker svømme forbi så jeg tok en pause med fluestanga og fikk et par golden trout som ihvertfall var litt større enn de fra dagen før, men den store fikk jeg dessverre ikke. V: Utsikt sørvest mot Lake Italy fra Gabbot Pass M: Teddy Bear og Brown Bear Lake H: Ice Bear Lake fra toppen av White Bear Pass V: Big Bear Lake M: Little Bear Lake V: Vee Lake Fra Lake Italy fulgte jeg stien et stykke nedover før jeg tok sørover mot White Bear Pass (3630 moh). Passerte Teddy Bear Lake og Brown Bear Lake uten å se noe til bjørn. White Bear Pass er beskrevet som et litt vanskelig pass hvis en ikke finner rett rute, men jeg så meg ut en rute som gikk godt til venstre for dalen som går ned fra passet og dette fungerte greit. Måtte trenge meg gjennom litt vierkratt på vei oppover og fikk noen nye skrubbsår på leggene, men det får en tåle. På toppen av White Bear Pass ligger White Bear Lake og derfra valgte jeg å forlate SHR og gikk nedover mot Big Bear Lake og videre til Little Bear Lake som var et utrolig flott lite vann godt over tregrensa. Derfra fulgte jeg et lite skar over til Vee Lake hvor jeg fant en fin teltplass med god utsikt til Seven Gables og Gemini. Ble en runde med fluestanga også denne kvelden, men ørretene var for små til å bite over flua. Flott utsikt mot Gemini (den pyramideformede toppen) fra campen. Dag 15: Wee Lake - Sallie Keys Lakes 15 km Tok det rolig om morgenen og sov til sola tittet inn i teltet. Dagens etappe startet i variert terreng meg kratt, stein og fjell. Fulgte Bear Creek nedover langs en sti sin forsvant og dukket opp igjen i tide og utide. Er nok ikke den mest brukte stien i Sierra, men så ihvertfall relativt ferske fotspor. V: Seven Gables i bakgrunnen M: Bear Creek Meadow under Seven Gables H: Seven Gables fra annen vinkel Fra Bear Creek Meadow hadde jeg regnet med stien ble noe bedre, men det var snarere tvert imot. Mye steinur som måtte forseres nedover. Siste km ned mot John Muir Trail bedret det seg og farten gikk opp. Ved stidelet til JMT var det samlet en del som hadde tatt pause. Snakket med et par som gikk hele jmt og hadde brukt rundt 14 dager til nå. V: John Muir Trail langs Marie Lakes H: Langs Sallie Keys Lakes Med god sti under beina gikk det fort opp til Marie Lakes og videre til Selden Pass (3315 moh). Planen var å campe ved Sallie Keys Lakes og jeg var fremme der i tre tida. God tid til å fiske litt og det ble et par golden trout, men heller ingen store denne dagen heller. Måtte opp midt på natta for å pisse og fikk anledning til å ta dette bildet Dag 16: Sallie keys lake - McClure Meadow 24 km Kom meg opp tidlig for å komme meg ned til muir trail ranch så tidlig som mulig. I det jeg våknet spaserte en hjort rett forbi teltet mitt. Litt kjølig på morgenen før sola kom høyt nok til å komme over fjellene. Turen ned gikk greit på god sti og ca kl 9 var jeg framme ved MTR. Ranchen der er et overnattingssted hvor en må ta båt inn over florence lake og så noen kilometer å gå. De ordner også resupply for turgåere og min bøtte med mat ventet når jeg kom. Fikk ladet batteriene til kameraet, faktisk var det bare et som trengte lades da solcellepanelet klarte å fullade det andre som var tomt dagen før. Sorterte all maten og la det som var til overs i hiker boksene. Hadde sent med en stor pose m&m og en som tydeligvis hadde sent for lite snacks var overlykkelig når han fikk halvparten. Youghurt nøttene og cashewnøttene jeg hadde sent ble det imidlertid ingen deling av. Maten min består for det meste av barer om dagen og gjerne også til frokost. Har med nok frokostblanding til annenhver dag, men en clifbar eller granolabar er utrolig lettvint til frokost. Ellers går det i proteinbarer, larabar (frukt og nøttebar) og selvsagt snickers. Til middag har jeg noe mountain house og annet frysetørket og selvmikset med ingredienser fra packit gourmet. Noen poser potetmos er også med. Til snacks varierer jeg med ost, nøtter, jerky og salami. Spesielt osten er utrolig god å ha når ulvehungeren pluttselig setter inn. Drar av gårde fra MTR litt over tolv og går oppover langs elva med mange vakre fossefall og fine settinger. Med mat så veide sekken 16 kg når jeg dro fra MTR og det merkes godt i skuldrene at det er endel over det som er komfortabelt i arc frame sekken. V og M: Muir Trail Ranch H: 16 kg er ikke så ille med mat for 9 dager i sekken. Resten av turen fra Muir Trail Ranch til Mount Whitney langs John Muir Trail kommer i del 3...
  34. 22 poeng
    Manepe

    Eventyr

    Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
  35. 21 poeng
    Turen ble planlagt på skiforeningens kart, med pendlerrennet sin trasé og ruta som @TarjeiSkrede hadde brukt. Jeg kjørte bilen til Gjøvik på fredags ettermiddagen, hvor kona tok over for å kjøre den hjem. For å slippe å gå gjennom noen veier i et byggefelt, ble pulken satt av der hvor pendlerrennet startet i år. Første overnatting ble etter ca 3,5 km, men jeg var igang med turen og det føltes bra, for kona hadde lurte på om jeg angret når jeg så hvor langt der faktisk var, mens vi kjørte til Gjøvik. Ruta går langs med RV4, nedover mot Oslo. Fra Hunndalen er det motbakke opp mot Skumsjøen, den første av mange på turen, og jeg hadde med mat og bensin til primusen for hele turen i pulken så motbakker kjennes godt. Men det var tørrsnøforhold og fint å gå i løypene. Var en tur innom Osbakken, for en vaffel og en kaffe. Fikk rådet om å gå om Mæhlumsetera, det passet fint med en overnatting på den, siden den er DNT og nøkkelen var med i pulken. Flotte løyper på turen, skogen forsatt hvit i andre uka i mars. God gammeldags vinter. Turen var bra merket frem til Lygna. Etter dette var det merking mot Oslo. Artig med slike skilt, selv om ikke så mange starter på Gjøvik, men som det viser at det er mulig. Gikk med samme utstyret som jeg ville ha brukt på høyfjellet, kjekt med pulk, med Artic bedding hvor liggeunderlag og sovepose, samt dunjakka for rasting ligger. Bare å sette seg på toppen av det hele. Hadde også teltet i en pulkpose slik at det var lett/raskt å sette opp/ta ned. Mye sol på turen, selv om den kom og gikk mange ganger i løpet av dagen. Lite folk i løypene på tross av helg og fint vær. Litt trist og grått og ikke all verdens utsikt ned mot Eina. Her var det riktige bygdeskiløyper mellom hus og gårder. Det kom snø, og jeg valgte å gå på den nedlagte jernbanen fra Trevatn stasjon, flatt og fint, men det var ikke kjørt etter at snøen hadde falt i løpet av kvelden og natta. Gikk den delvis brøyta veien mot Sønstebygrenda, mere snø, men normalt mindre bratte kneiker enn skiløyper. Det var grått så utsikten fra Glomhaugen ville vært dårlig uansett. Pleide å ta 2 gode pauser hver dag, her satt jeg mitt i løypa, og det gikk fint, hadde ikke sett en sjel på to dager. Fortsatt ikke kjørt, så det å tråkke løyper var tungt. Kartet over midtre del av ruta. Lygna til Grua. Mot Rossumsetera var det ikke mye som syns av skisporet, bare en stor katt som hadde gått i den. På dette partiet, var det fint å ha sporet på GPSen. Fra Rossumsetera var det himmelske oppkjørte maskinløyper, du verden hvor lett de var å gå i, kontra å tråkke løyper selv. Måtte ta en stopp på Lygnaseter, for en sjaførlunsj og kaffe. Første delmål var nådd. Parkerte pulken blant bilene. Ble kvitt litt søppel, ladet powerbanken den timen pausa tok. Når jeg skulle ta noen små scooterløyper for å komme ned mot Grua, var det ikke kjørt. Da var både plan A og plan B brukt opp, og hadde ikke noen plan C. Sliten også, så slo opp teltet i krysset for å lage en ny plan. Det er vondt å gå fiskebein med ski med bare kortfeller i delvis kjørte scooterløyper. Begynte å bli kaldt på natta minus 27 grader, men scooteren kjørte forbi på kveld, og da kunne plan B brukes allikevel. Som regel når det er så kaldt på natta, er det fint vær på dagen, så også denne dagen, men kald trekk. Helsport Patagonia teltet fungerte veldig bra hele turen. Små scooterkjørte løyper har en egen sjarm. På Langevann var det tydigvis mye snø, for stikka var nesten helt bort og nye satt opp. Etter den kalde natta, var det viktig å få luftet soveposen og dunjakka så bra som mulig. 3-4 grader kaldere hver natt, og skulle det forsette var soveposen på -32 grader for kald. Ble en lengere rast i sola ved Auretjernet. Nyinnkjøpte clementiner og ferske pizzaboller fra Kiwi på Grua smakte fortreffelig i sola, etter å ha fått RV4 og E16 på rette siden, delmål 2 var oppnådd. De som er godt kjent går ikke rundt Auretjern, men krysser rett over. Mye ned og opp de samme høydemeterne, litt kjedelig å kjøre ned, når du vet du må oppigjen omtrent det samme. Mye bedre psykisk å gå opp og kjøre ned. Etter bakken opp fra Grua, ble det en overnatting på en holme utpå Fjellsjøen. Sol og klart fint vær. Kartet over Nordmarka som skulle krysses på tvers av dalførene. På Grua var det en som kunne ha kjørt meg til Mylla, men takket høflig nei, men hadde fått en mye flatere trasé å gå i. Fjellsjøen må være ei stor kuldegrop, for det ble minus 30 grader om natta. Ny personlig rekord for min del. Våknet en gang på natta, så soveposen/liggeunderlaget fungerte veldig bra. Måtte bare ta bilde av tempmåleren, yr hadde sagt minus 12 grader... Ved Løvlia siste natta kom det varmere vær, og snøen blåste og ramlet ned fra trærne. Må innrømme jeg gikk litt i zikk-zakk for ikke å få det i hode. Det kom veldig blaut snø, hadde tidens kladder, ikke noe hjalp. Heldigvis gikk skiløypa rett ved veien til Retthella, så jeg gikk på beina 1,5 km opp bakken. Og i høyden var det kaldere, pluss at det hadde sluttet å snø. På Kleivstua kunne jeg se hjem igjen. Litt rart å fullføre, mere tomhet over at 10 dager på tur var over, enn glede over å ha gjennomført turen. Hadde under hele turen lagt ut litt bilder og tekst på tråden Gjøvik -hjem til Sundvolden her på forumet, så de som ønsker mer info bør lese den.
  36. 21 poeng
    Kart over ruta jeg gikk Har hatt en plan om å ta Furunebba nattestid helt siden jeg gikk Fulånebba nattestid for endel år siden. Men en kombinasjon med stjernehimmel, helst litt under halv måne, soloppgang med høstlys, nysnø på toppene og sol til utpå dagen er noe som ikke skjer så ofte men nå så det ut som jeg fikk en sjanse igjen. Det skulle regne ganske mye i Sunndalen fram til kl 23.00 på fredagskvelden så jeg kjørte fra Trondheim i den tiden og hadde som mål å starte å gå fra Hoåsbrekka før kl 02.00. Estimert tid til toppen er rundt 4-5 timer, men jeg var svært spent på snøforholdene høyt oppe etter det store snøfallet forrige helg. Om alt klaffet veldig bra kunne Kongskrona også bestiges med det samme, men det var nok ganske usannsynelig da jeg verken hadde med ski eller truger. Så mitt mål var iallefall å nå Furunebba til soloppgangen. Da jeg kjørte neddover Sunndalen ble det plutselig så mye lys på himmelen i vest, noe jeg var redd for at var ett mye kraftigere månelys enn planlagt. Jeg ville ha under halv måne for å få det lyse jeg vil ha, for mye månelys ødelegger nattbilder slik at jeg ikke får den stjernehimmelen jeg trenger. Ikke lenge etter økte lyset på og det var ett nordlysshow på gang i vest, ikke lyset fra en alt for sterk måne. Stoppet på Romfo i noen minutter for å se på fargene. Nordlyset varte ikke så alt for lenge før det gav seg igjen, så kl 01.40 gikk jeg fra bilen ved Hoåsbrekka. I lufta var det 12c, så det ble lett antrekk hele veien opp til postkassa ved Fossa (920m). Her lå det snø, men den hadde smeltet en del den siste uka. Men det lå noe mer snø enn det jeg trodde, så det var klart at det kom til å bli en krevende tur videre oppover. Fulgte skisporene fra de som hadde vært ute på sin første topptur for sesongen forrige helg innover mot Skorgvatnet før jeg tok av over elva Skorga og oppover mot Vinnufonna. Nordlyset herjer nede i Sunndalen Fortsett litt lett nordlys mens jeg gikk opp av Sunndalen Innover mot Skorgvatnet med Hoåsnebba i bakgrunnen Vinnufonna med en av Vinnufjellet's 1578m topp Sør for Sørøstre Vinnufjellet lå det såpass mye snø at mye av ura var helt dekt med ett teppe av snø. Desverre var ikke snøen bærende i det heletatt så herfra begynte den virkelige jobben med å komme seg til topps. Det ble flere fall mens ura under ble bare grovere og desto nærmere Vinnufonna jeg kom. Fikk krysset elva Vinnu som nå var redusert til en bekk og fortsatte opp mot Furunebba. Fikk kommet meg helt utpå kanten for å se ned i dalen på 1240m. På tur ned til ei større steinblokk som hang litt utfor kanten (perfekt for bildetaking) falt jeg halvveises neddi ei ganske stor sprekk som lå gjemt under snøen 6-7m fra kanten. Dette blir vel ett rimelig heftig ras om ikke så alt for mange år ettersom sprekka tydelig hadde utvida seg ganske mye den siste tida. Fulgte kanten litt oppover til noen småtopper på 1350m og tok ett bilde her mens lyset i øst var på vei. Jeg hadde nå brukt fem og en halv time opp hit, godt over en time mer enn normalt. Snøen var på rundt 40cm her og jeg sank helt ned og gjerne mellom noen steinsprekker på hvert 3 skritt. Slitsomt! Nådde toppen etter 6 timer og rakk det rimelig akkurat til soloppgangen. Sunndalen sett fra 1240m Sunndalen sett fra 1350m Endelig på toppen, fram med litt sukker mens mens man venter på sola Flott oktoberlys denne dagen. Klingfjellet midt i bildet, Hoåsnebba til venstre Kalknebba med Nordre Slotthøa i bakgrunnen Boka som lå i postkassa på Furunebba hadde ligget der siden 1979 så det var artig å se litt i den. Fram til nå hadde det vært helt vindstille, men på toppen slo en kastvind inn i ny og ned og de var relativt kraftige. Yr hadde sendt ut obs-varsel for hele Møre og Romsdal og Trøndelag for vindkast på 25-30m/s men så mye vind ble det aldri. Etter en god pause på Furunebba med brødskiver, vann, brus og smågodt gikk turen til Søre Vinnufjellet, en topp på 1578. Hadde litt lyst til å fortsette opp mot Søre Kongskrona for å ta den med det samme, men den får stå til en annen gang. Returen gikk rett ned i bratt lende fra Søre Vinnufjellet til Vinnufonna. Selve breen har mange store sprekker som akkurat hadde blitt dekket over av nysnøen så jeg holdt meg helt inn til kanten. Her var det mye snø, men jeg nådde aldri ned til stein så det var noe lettere enn å gå over ura samme vei som opp. Det skulle likevel ta ganske mye tid å gå tilbake da jeg valgte ei rute litt lengre nedenunder ura som lå under Sørøstre Vinnufjellet. Lettere å gå her, men flere høydemeter enn å gå tvers over ura som jeg gikk på turen opp. Tok ett kvarters powernap på lyngen ved Fossa før returen ned til bilen. Godt å få hvilt beina på kjøreturen hjemmover, skulle tro man hadde gått både lengre og flere høydemeter enn anvist etter en slik nysnøtur. Panorama mot vest med Sunndalsøra nedenfor Hovsnebba Dronningkrona (1816m), høyest i Vinnufjellene Tettere skydekke kom og gikk gjennom dagen og gav noen spennende lyssettinger Ser både varmt og idyllisk ut nede i dalen Vinnufonna sett ovenfra Store og Nordre Trolla Detaljkart over ruta jeg gikk
  37. 21 poeng
    Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter. Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten. Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen. Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass På tur opp mot Illecillewaet Glacier Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887. Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co. Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co. Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives. Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives. Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette. Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen Mount Dawson/Hasler Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her. Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet. Glacier Circle Cabin under tung vårsnø Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund. Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club. Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Historikk i veggene Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood. Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket! Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse! Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta. Historiske bilder fra Dawson Range Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co. Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen. Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området. Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski. Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m. Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson. Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden. Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta! Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen Under Fox Glacier Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak En av mange snøras/sørperas den dagen Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i. Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House. Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under) Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil. Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere! Tabbe! Ved Fox-Dawson Col på 2800m En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen. Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold. Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen. Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps. Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest Det første klyvepartiet Panorama fra toppen av Dawson/Hasler Panorama fra Mount Selwyn Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong! Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs. Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag. Historiske bilder fra Glacier House Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives. Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte! Bilderekke fra øverst venstre: Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter Bilde 3: På brua over Asulkan Brook Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern. Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range Bilde 6: Mt. Wheeler (3333m) Bilde 7: Purity Mountain (3169m) Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
  38. 20 poeng
    Produkt Lumonite Compass 1000 Levert av Valostore Veiledende pris kr. 1.499 Fakta fra leverandør Vekt: 56 gram (uten batteri) Mål: 103 x 21 x 33 mm Fakta fra Fjellforum Vekt: 134 gram (inkl. batteri og hodebånd) Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Robusthet Batterikapasitet Lysfelt Tilbehør Vekt og størrelse Pris Beskrivelse av produktet Compass 1000 er en enkelt konstruert kompakt Led-hodelykt. Det er ingen løse deler, ledninger eller ledd som kan ødelegges. Av/på knappen er tydelig merket med gul farge og trykkes inn for å slå på lykten og holdes inne for å justere styrken. Batteriene byttes ved å skru av enden av lykten. Hodebåndet har gode justeringsmuligheter rundt og over hodet. Lykten kan også brukes med clips på plagg om man ønsker det i tillegg til hjelmfeste eller som håndholdt lykt. Lykten er festet til hodebåndet med en innfestning av gummi. Vinkelen på lykten kan justeres som man ønsker. Testforhold Lykten har vært i bruk i den mørkeste tiden på året her i Finnmark - altså med kun noen få timers dagslys. Temperaturene har vært fra -5 til -38 grader celsius. Noen av turene har vært i sterkt snødrev både på ski og med hundespann. Vurdering Formålet med testen har vært å finne ut hvordan lykten og batteriene ville fungere i vinterkulda når man er ute i timevis på ski eller med hundespann, og til bruk på hyttetur over flere dager. Tester var på forhånd skeptisk til denne type lykt av tidligere erfaring med batterier så eksponert for kulde. Compass 1000 er en enkel lykt å bruke. Av/på knappen er robust gummiert og er lett å bruke med vinterhansker og votter. Ved bruk av større votter kan knappen oppleves mer knotete å bruke og man må lete litt for å treffe og få den trykket den inn. Lykten har vært brukt med vanlig lue og pelslue og hodebåndet har gode justeringsmuligheter i forhold til brukers behov. Til bruken under testforholdene er lykten godt egnet og har ikke vist tegn til svakheter med hodebånd og spenner til justering. Under testturene har lykten holdt seg godt på hodet. Compass 1000 skal tåle fall fra ca. 2 m – under testen har den blitt mistet i gulv flere ganger. Det har ikke vært noen tegn til ytre eller indre skader på lykten. Huset virker å være solid og da det ikke er noen deler som stikker ut som kan ødelegges anslås levetiden å være lang. Lykten er ikke blitt testet i regnvær, noe som vil bli gjort så fort som mulig ila vår/høst sesongen. Batteriene som ble brukt i testen er av typen 18650 fra Olight, 3,6V 3400mAh 12,2Wh og virker å være av veldig god kvalitet og har fungert veldig bra i ekstrem kulde med veksling fra inne temp på +20 grader til å gå ut og være ute i 4-5 timer i temperaturer ned mot -38. Det har ikke vært registrert at lykten har blitt svekket av å bli brukt i perioden med medfølgende batterier. Lykten har i hovedsak vært brukt på lav, medium og høy lysstyrke. På lav lysstyrke holdt de to batteriene på hyttetur i fire dager med veldig mye bruk pga. mørketiden og få timers dagslys. Lykten er utstyrt med markedets kraftigste LED, Cree XM-L2. Lykten gir et godt lysfelt med god bredde. Rekkevidde er ifølge valostore.no oppgitt til 90m. Til snørekjøring, skiturer og hundekjøring og turbruk ellers er lykten godt egnet. Lykten leveres med hodebånd og clips til å bruke lykten på klesplagg i pakken til kr. 999. Om man går opp i pris følger det med alternativer med forskjellig tilbehør. Tester ble tilsendt pakken til kr. 1.499, hvor det i lyktpakken fulgte med i 2 stk. 18650 batterier i tillegg til lader fra Olight. Laderen i pakken er også fra Olight - Omni-dok2 som kan lade opp batterier i forskjellige størrelser. Følger med 12V adapter så kan lade i bilen eller på hytta om man har behov for det. Konklusjon En noe høytpriset lykt i forhold til hvor enkel den er – men man får uten tvil en kvalitetslykt som kan brukes hele året til turbruk. Lykten leverer det produsenten lover og et stort pluss med batteriene den er testet med at den fungerer godt i veldig lave temperaturer. Batteriene kan være noe vanskelig å få tak i på vanlige butikker, men finnes å få kjøpt på mange nettbutikker. Alt i alt har lykten overrasket med sin ytelse og gode lysfelt i tillegg til å være enkel i bruk. Vi er nå i oktober 2017 og lykta har sagt takk for seg - Har vært en robust lykt å bruke og har tålt alt den har vært utsatt for. Dvs inntil den innimellom kunne slutte å virke ved batteribytte for eksempel. Nytt batteri i lykta men kom kun et svakt lys på og man kunne ikke slå av lykta igjen uten å ved å ta ut batteriet. Etter noen forsøk med dette virket plutselig lykta igjen og kunne fungere fint i lang tid etterpå. Skjedde mellom 5-10 ganger i perioden og tenkte ikke noe videre over det inntil i høst hvor man tilslutt ikke kunne få lykta på skikkelig, kun et svakt lys, uten mulighet for å juster styrken og ikke kunne slå av/på lykten med knappen. Etter å ha konferert med Valostore.no som Fjellforum fikk lykten til testing fra fikk jeg vite at det ifølge produsent hadde vært noen lykter med produksjonsfeil hvor dette kunne skje. Fjellforum fikk da tilbud om å teste Compass 1000R som er siste modell og vi kommer tilbake med artikkel om denne lykten i tillegg til Navigator 3000 som også er fra Lumonite. Dette skjedde med produktet etter endt test Lykten har blitt brukt hardt frem til høsten 2017 hvor den tilslutt ble defekt. Men det skal sies at den har utallige timer bruk og kan virkelig anbefales til friluftsfolk som ønsker en lykt som tåler kulde bra, er ukomplisert og har en bra lyskjegle.
  39. 19 poeng
    Produkt Osprey Xena 85 L Levert av Jarbeaux sport AS Veiledande pris kr.3 000,- Fakta frå leverandør Storleikar: Ein storleik, justerbar. Vekt: 2,35 kg. Volum: 85 L. Fakta frå Fjellforum Vekt 2,4 Fakta om testperson Kvinne 35 år 166 cm og normalvektig Van med å bere tung sekk, i variert og til dels krevjande terreng Punkt til vurdering Bæresystem og passform Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter Brukarvennlegheit Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Handtverk og materialar (ver og vind) Vekt mot volum Pris Om sekken Sekken er retta mot lange turar og ekspedisjonar, i fylgje leverandør. Den er utvikla og satt opp for å kunne bere tung last, med hoftebelte som er førehandsforma, justerbar rygg og ventilert ryggpanel. Sekken skal vere sjølve kulminasjonen av Osprey sine kunnskapar, opparbeidd gjennom 40 år. Å kjøpe sekk Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne maken til den ein vurderer kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. Om testen Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vinter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. Vurdering Bæresystemet er enkelt å justere rygglengda på, men kan med det same framstå som litt "skjørt". Borrelås har alltid gitt den effekta på meg. Som vanleg må eg etterkvart innrømme at det funkar, når ingeniørkunsten bak resten av bæresystemet er bra. Bærekomforten er god, og eg ville kalle den særs god når ein tek eigenvekta på sekken med i reknestykket. Eg tenkte ei stund at skulderreimane og hoftebeltet verka litt "mjukt", og frykta at det skulle bli for lite tak i det når vekta auka, men det viste seg også å vere feil. Denne sekken toler fint last på 30 kg utan at det vert ukomfortabelt. Med omsyn til passform er skulderreimane på denne sekken tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Hoftebeltet er kanskje det beste eg har prøvd, og ber tunge bører godt utan å klemme hverken på setemuskulatur eller gi ømme hofter. Plassert korrekt sitt det veldig godt, og "motarbeidar" ikkje kroppens mekanikk på nokon måte. Dette er veldig deilig å gå med, spesielt når ein er van med store/breie herrebelter som anten klemmer på setemusklar eller kjem heilt opp under ribbkassa. Ein har også godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir å gå på. Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Det har ikkje denne sekken. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Lommer og festemoglegheiter er etter mitt syn, ved sia av det komfortable hoftebeltet, denne sekkens store styrke. Detaljane er mange, og for den som verkeleg vil ha lang-lesnad, tilrår eg å gå inn på Osprey sine sider for oversikt. Eg omtalar her det eg opplever som kjernepunkt i bruk. Xena har Osprey si eiga løysing, "Stow-on-the-go", for å kjapt kunne pakke vekk eller ta fram vandre- eller skistavar. Meshlommene på sidene gir reint faktisk plass når du er på farten, og ein får ting nedi dei sjølv om sekken er full. Lommene på hoftebeltet er romslege, og ein får plass til også den største av dagens smarte telefonar. Ei hanskekledd hand kjem også enkelt til. Ei lomme er i mesh og den andre i tett ty. Ingen av dei med vasstett glidelås eller stoff. Topplokket har tradisjonell opning mot nakken, i to etasjar, og lommene er romslege. Det kan takast av og brukast som rompetaske. Ei lita sitteplate ligg på innsida av det, for den som synes det er greit å kvile ein rumpeball i slengen. 4 hemper for karabinere/tau/ekstra feste oppå lokket. Sekken har ikkje opning i front, men på kvar side. Desse funkar greit, men gir ikkje same oversikt som ei frontopning. Eg hallar likevel mot å seie at det er greit, då framsida er så godt løyst at eg ikkje trur eg ville hatt den på noko anna vis. Der finn ein to isøksfester, to romslege "halvmånelommer" og ei meshlomme utanpå desse igjen. Isøksfesta kan nyttast både til spade og isøks, og ein får fint frå seg desse utan at dei er i vegen når ein treng noko i sekken eller lommene. Halvmånelommene er romslege, og ein kan enkelt skilje eventuelle brenselsflasker frå resten av oppakninga. Dei vil då vere lenger vekk frå ryggen, enn til dømes om dei var plasserte i sidelommene. Det vil seie at det dersom resten av oppakninga er lett, kan vekta av flaskene gi drag bakover. Eg tenkjer likevel at ein i dei fleste tilfeller der ein har med fleire tunge flasker av type fuel, thermos osv, er på ein tur som også krev ein del anna utstyr, og vekta i sjølve sekkerommet stabiliserar dei kiloane som er i ytterlommene. Har ein lettare sekk, kan ein jo også plassere flaskene i meshlommene på sida. Det er då verdt å tenkje over at dei ikkje er "innelåst" ved ferdsle i til dømes bratt snøbakke. Meshlomma i front har bra strech, og på linje med dei på sidene, tenar den faktisk til noko, også når sekken er full. Xena har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein dele det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst, med små tunge gjenstandar. Reimane nede på framsida er i kortaste laget for telt eller skumplastunderlag med litt volum. I tillegg er dei feste berre på framsida, altså går dei ikkje under sekken. På det viset mistar ein høvet til å la tyngre utrustning som ofte havnar på utsida, i alle fall på starten av turen, trekke sekkens tyngepunt ned,men i staden vil det drage bak. Dette er eit minus på skiturar. Kompersjonsreimane på sekken er gode, og sekken eignar seg av di også greit som dagstursekk, ved til dømes avstikkar frå basecamp, dersom rompetaska vert for lita. Alle glidelåsdragerar på Xena er hanske-og vottevennlege, og glidelåsa kiler seg lite. Sekken er enkel å forstå, og slik brukarvennleg, til tross for mange detaljar. Ein treng ikkje ver ingeniør hverken for å gjere justeringar, eller pakke den. Fasongen på sekken gjer likevel sitt til at ein ved skitur skal tenke på å plassere vekt i sekkerommet rett, slik at han ikkje vert topptung eller baktung. Dette av di han er noko lang og smal. Kva gjeld praktisk bruk vs "målsetting" for sekken frå Osprey, synes eg dei langt på veg har lukkast. Det første som slår ein når tek i sekken og byrjar forske litt på han, er at han verkar enkel, men likevel full av velplasserte detaljar. Ved bruk viste dette seg også å stemme. Han funkar fint til utstyrstunge turar, der ein kan få med seg mykj både inni og utanpå sekken, utan at noko er "i vegen" for kvarandre. Dette er kanskje ein av dei få sekkane eg har prøvd i denne storleiken som ikkje får meg til å sakne den gamle storsekken av typen med gigantiske sidelommer, men med ei eigenvekt på 4 kg. Eg synes dog literane er "små", samanlikna med til dømes Gregory Deva 80 L. Ved pakking av akkurat samme mengde bagasje, rommar Gregoryen meir. Så, med tanke på bærekomfort og løysingar på sekken, vil eg seie at han held den han lovar. Men, eg synes litrane gjerne kunne vore noko meir romslege, på ein sekk som lovar å ta deg til "the end of the world". Materialar og kvalitet på saumar verkar så langt bra, men det skulle jo også blott berre mangle etter berre 15 bruksdøger. Eg har registrert klager på slitestyrken på tyet til Osprey, utan å ha erfart det sjølv. Når ein tek i materialet i hovudsekkerommet, kjennes det noko kraftigare enn til dømes på Gregry Deva. Om det likevel skulle vere slik at slitestyrken er låg, kan det vel tenkjast at det er prisen ein må betale, for så mykje komfort for relativt lett vekt? Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum, sjølv om eg er usikker på om den held 85 L. Sett opp mot bærekomforten og dei gode løysingane derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet. Prisen på denne Ospreysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 000 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Komfort og praktisk bruk tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Testers erfaring er at få sekkar i tilsvarande eller lågare prisklasse kan matche bærekomfort, men dette er sjølvsagt også individuelt betinga. Oppsummering og konklusjon Underteikna vil plassere Osprey Xena 85 L i kategorien "komfortabel allrounder, med gode og gjennomtenkte løysingar, til ein overkommeleg pris". Graden av bærekomfort er høg. Pluss for gode lommeløysingar og akseptabel vekt. "Små liter" og noko korte reimar trekk ned. At sekken er smal og lang gjer at den kan vere utfordrande å pakke til skitur, der er ein gjerne vil ha lågt tyngdepunkt. På den andre sida gjer måten den er løyst på med fester og lommer, at den høver veldig godt til utstyrtunge turar, som til dømes vårskiturar på bre. At den er smal gir også rom for aktiv stavbruk og fridom for røyrsle i overkroppen. Dette skjedde med sekken etter endt testing Testar opplever at denne sekken gir ein bærekomfort som er så bra, at den enda som den "utvalgte" sekken til ei Grønlandskryssing hausten 2017. Den skal få legge "kilo til motoren" på veg opp brefallet på austkysten, og bære all last ut Austmannadalen på vestkysten, dei tre siste dagane av turen. Test vil verte oppdatert etter endt tur. Alle foto er frå leverandør eller underteikna.
  40. 18 poeng
    Dag 16 forts. Sallie Keys Lake - McClure Meadow, 24 km Etter noen timer ved MTR drar jeg av gårde litt over tolv og går oppover langs "San Joaquin River South Fork" med mange vakre fossefall og fine settinger. Krysser broen ved piute Canyon og videre oppover. Stopper og kjøler meg ned i elva hvor det et en fin fossekulp. Var en varm dag med 25 grader i skyggen, normalt har det ikke vært mer enn 16-17 grader og selv det føles veldig varmt med en sol som tar mye mer enn hjemme. John Muir Trail oppover langs San Joaquin River South Fork Framme ved veiskillet mellom Evolution Valley og Goddard Canyon blir det en ny pause før jeg fortsetter opp, opp og opp langs switchbacks som fører til Evolution Valley. I de bratte bakkene kjenner jeg godt at sekken har blitt vesentlig tyngre etter resupply ved MTR. Utsikten fra fjellsiden er litt hemmet av røyken fra skogsbrannene lenger vest som har gitt mye smog de to siste dagene. Kommer meg omsider opp til Evolution Meadow hvor jeg hadde planlagt å campe, men det ender med at jeg går noen km til og camper like nedenfor McClure Meadow. Viser seg at plassen jeg har funnet bare har 3 cm sand over fjellet så jeg må bardunere teltet med steiner noe som egentlig fungerer veldig greit. Fikk også fikset ene staven litt bedre nede på ranchen så nå tåler den å brukes med litt mere spenn uten å bøyes så jeg kan ha full høyde på teltet igjen. V: Evolution Meadow M: Mye hjort å se langs stien på kveldene H: Solnedgang ved Evolution Creek rett nedenfor teltplassen Dag 17 Mcclure Meadow - nedenfor Helen Lake. 24 km Planla en kort dag og kun gå opp til Evolution Lake, så tok det rolig på morgenen. Gikk forbi McClure Meadow og Colby Meadow før stigningen mot Evolution Lake startet. Stoppet ved nydelige Colby Meadow og tok litt bilder. Himmelen var skyfri og brilliant blå, men røyken fra skogsbrannen lå som et teppe mot vest. Colby Meadow og Evolution Creek Da jeg kom opp til nydelige Evolution Lake hadde røyken også kommet hit og sikten ble dårligere. Veldig synd siden dette er et av de flotteste områdene i Sierra. Ble sittende å prate en stund med han jeg delte posen med m&m med nede ved MTR. Han fortalte at han hadde startet turen sammen med faren, men det hadde blitt for hardt for gamlingen og han hadde avbrutt tidliggere, han ville derfor selv gå ut ved Bishop Pass og fortsette ferien sammen med faren i bil. Trivelig kar og rask til beins, synd han ikke fikk fullført hele JMT da han virkelig virket å være i god form selv. Etter en stund valgte jeg å gå videre og tok en trekvarters pause ved Saphire Lake før jeg gikk videre mot Wanda lake og over tregrensa. Fra Wanda var det ikke lange turen opp til Muir Pass (3644 moh) og der ble det en ny liten pause. På passet står Muir Hut som er et enkelt værskydd i stein satt opp til minne om John Muir av the Sierra Club. Evolution Lake V og M1: Evolution Lake M2: Saphire Lake H: Wanda Lake Muir Hut Fra passet går det nedover mot Leconte Canyon, først forbi et par småvann og så Helen Lake. Veldig steinete og den røffeste delen av JMT jeg har gått så langt. Ville gjerne campe litt høyt, men fant ingen plasser før jeg kom ned pa rett ved tregrensa. Der var det såvidt plass til teltet mellom en stein og et tre, greit med et lite telt som kan settes opp nær sagt over alt. Ble en lang dag likevel og klokka var vel litt over seks når jeg slo opp teltet. Fikk turens første vannblemme på ene tåa også. Sikkert fordi skoene er fulle av støv, greit med lufting i front på Salomon xa ultra 3D , men de kunne gjerne vært støvtette ihvertfall. V: Helen lake M: Black Giant H: Teltplass nedenfor Helen Lake Dag 18 Helen Lake - Deer Meadow 19 km Ble nok en sen start og klokka var over ni før jeg kom meg avgårde. Hadde vært ganske overskyet tidlig på morgenen, men snart var det nesten helt skyfritt. Kom ganske fort ned i mer trebegrod terreng og etterhvert kom jeg på toppen av Le Conte Canyon. Veldig flott sted og elven rant langs stien hele veien. Dessverre kom røyken fra skogsbrannene også denne dagen sigende inn og ødela noe av utsikten. Var lenge usikker på om jeg skulle ta de tre passene langs SHR før Palisade Lake, men valgte å følge JMT nedover langs kings Canyon Middle Fork. Tok en lengre pause ved en eng langs ved elva og fikk meg et avkjølende bad i det varme været. Le Conte Canyon Grouse Meadow og Middle Fork Kings River Omsider nådde jeg krysset mellom JMT og Middle Fork Trail og fulgte JMT noen km til før jeg slo leir. Delte campplass med Matt fra Ohio som gikk motsatt vei av meg. Han hadde skadet kneet ved Forester Pass og var glad for at jeg hadde litt ibux til overs. Mens vi satt rundt leirbålet hørte vi noe leven borte på myra og noen hjort ble forfulgt av et rovdyr. Matt gikk bort for å se og da kom de en ny runde og var bare rett bortenfor Matt. Han løper mot meg og sier det var en puma. Antageligvis skremte vi pumaen for etter en stund kom hjorten med to kalver luskende ut av buskene og senere kom en litt større hjort. V: På vei oppover langs Palisade Creek M: Hjortene som lusket bort etter møtet med pumaen H: Stjerneklart over trærne Dag 19 Dear Meadow - vann nedenfor Lake Marjorie. 24 km For en gangs skyld kom jeg meg opp tidlig. Pakket sammen sakene, ønsket Matt lykke til på sin ferd nordover mens jeg satte kursen sørover. Gikk forbi noen grupper som var i ferd med å pakke sammen før jeg kom til bunnen av Golden Staircase. Teltplassen lå på 2650 moh og golden staircase, som er en flott bygget sti i stedvis bratt terreng, tok meg opp til Palisade Lakes på 3230 moh. V: På vei opp mot Golden Staircase M: Utsikt nedover Palisade Creed fra bunnen av Golden Staircase H: Bunnen av Golden Staircase Golden Staircase er en flott bygget sti i fjellsiden, men er også en av de hardeste etappene pga mye stigning i god høyde John Muir Trail er åpen for bruk av hester og pakkdyr og nedenfor Palisade Lakes var det noen cowboyer som hadde rigget camp. Merkelig nok er det ikke lov med hunder, men en kan ha opptil 15 pakkdyr pr wilderness permit (og nei, man kommer ikke unna med å slenge kløv på hunden og kalle den for pakkdyr). Endelig ble det en dag uten røyk og himmelen var brilliant blå over Palisade Lakes. Fra nedre Palisade Lakes starter stigningen mot Mather Pass (3672 moh) og stien går litt over øvre Palisade Lake i fjellsiden. Stien opp til Mather er fin hele veien, men tusen høydemeter stigning kjennes godt, spesielt i denne høyden. På toppen av Mather Pass var det samlet en god gjeng og rangeren fra Bench Lake hadde tatt turen opp og delte ut diverse råd og tips til de som trengte det. Bla var det en jente som slet med høydesyke på toppen. V: Mulldyr nedenfor Palisade Lake M: Nedre Palisade Lake H: Øvre Palisade Lake V: Flott terreng ovenfor Palisade Lakes M: Utsikt nedover mot øvre Palisade Lake H: Nesten til topps på Mather Pass V: Endel folk samlet på Mather Pass M: Utsikt sørover til Upper Basin H: Fra nedstigningen av Mather Fikk i meg lunch før det bar nedover. Sørsiden av Mather er vesentlig brattere og switchbackene som stedvis er hugget inn i fjellet tok meg effektivt ned til flotte Upper Basin med sine mange flotte små vann og ørkenlignende landskap. Etterhvert kom jeg ned til tregrensa og fortsatte videre ned til South Fork Kings River på rett over 3000 moh før det på nytt bar oppover igjen. Gikk forbi ranchen stasjonen ved Bench Lake og fant en teltplass ved et navnløst vann på 3350 moh litt nedenfor Lake Marjorie. Ble et bad i det varmeste vannet til nå på turen. Hadde vært varmt hele dagen og det hadde nok varmet det grunnet vannet godt opp. Storslått landskap ved Upper Basin V: Teltleir nedenfor Lake Marjorie H: Melkeveien fotografert fra teltåpningen Dag 20 Marjorie lake - nedenfor Baxter Junction 22 km Sola hadde akkurat kommet klar av fjellene i det jeg var pakket ferdig og klar tl å gå. Gikk forbi et mindre vann som lå helt blikkstille og så Lake Marjorie. Fjellene over speilet seg flott i vannet. Gikk forbi et vann til hvor jeg gikk en liten avstikker for å få tatt litt bilder før stigningen mot Pinchot Pass startet. Et ganske lett pass på 3689 moh, men allerede kl 9 viste termometeret som hang på sekken 33 grader i sola og det ble likevel en hard økt opp passet i varmen. På toppen var det samlet en liten gjeng og de første som kom opp hadde sett noen bighorn sheep i fjellsida og jeg gikk litt bortover ryggen på passet for å se om jeg kunne se de, men fant de ikke. Flott utsikt fra passet mot de mange småvannene som ligger på sørsida, med mektige fjell i bakgrunnen. Også dette passet er relativt effektivt ned på sørsida gjennom flere switchbacks før en kommer ned til en lengre slette som går litt ovenfor alle småvannene. V: På vei opp mot Pinchot Pass M: Utsikt nedover mot Lake Marjorie H: Toppen av Pinchot Pass V og M1: Utsikt sørover fra Pinchot Pass M2: Lite tjern et stykke nedenfor Pinchot Pass H: Langs Woods Creek Etterhvert begynte det å gå brattere nedover langs og en bekk rant nedover like ved stien. Tok meg en lengre pause ved en fossekulp og ventet til den verste varmen hadde gitt seg i fire tida. Fra der var det ikke lange veien ned til den beryktede hengebroen Woods Creek Bridge og derfra startet stien på nytt å gå oppover. Var tilrettelagt en ganske stor campplass ved broen og det var satt ut både stålboks til å oppbevare mat i og et toalett. Den populære Rae Lakes Loop går inn på JMT ved broen her så det er litt mer folk i området her enn ellers. Jeg går noen kilometer til og finner en campplass litt over 10000 fots skiltet som markerer hvor det ikke lengre er lov å brenne bål. Har allerede begynt å skumre når jeg slår opp teltet og det blir en kjapp middag før jeg kryper inn i teltet. V og M1: Woods Creek Bridge M2: Sierra Juniper ved Woods Creek Bridge H: En hjort rett ved stien Dag 21 Baxter jct - Bubble Creek 21 km Kom meg opp tidlig og var på vei allerede halv sju. Gikk forbi vannet ovenfor Baxter jct og videre til Arrowhead Lake. Vannene lå blikkstille og speilet fjellene. Fin Dome ligger rett ovenfor Rae Lakes og er et flott landemerke. Oppe ved Rae Lakes kommer også Painted Lady til syne og alle de tre Rae Lakes var virkelig flotte denne dagen. Jeg tar meg god tid langs vannene og tar meg en god stopp ved det øverste. Fin Dome Middle Rae Lake og Painted Lady Painted Lady og Upper Rae Lake Painted Lady speiler seg i Upper Rae Lake Fra Rae Lakes starter stigningen mot Glen Pass (3648 moh). I starten var der ganske lett og etterhvert kom en opp til en rekke vann som ligger litt under passet. Den siste stigningen var ganske bratt og switchbackene lå tett inn i fjellsida. Oppe ved toppen var det som vanlig en god del folk, noen som hadde gått forbi meg på vei opp og andre som hadde vært litt foran meg i løypa hele veien. Flott utsikt fra toppen og switchbackene ned på andre siden var enda mer spektakulære. På vei opp mot Glen Pass Utsikt nordover fra Glen Pass mot vannene som ligger rett under passet Det fortsatte nedover helt til Lower Vidette Meadow på ca 2900 moh før stien bar oppover til Upper Vidette Meadow og videre langs Bubble Creek. Jeg gikk opp til en av de øverste plassene det er mulig å campe for å ha kortere distanse til forrester pass neste dag. Delte camp med Eric som jeg hadde truffet på stien tidliggere om dagen og to andre. Eric hadde gått fire uker langs PCT og skulle totalt gå ca 900 km i løpet av fem uker. Han hadde startet noe nord for Sierra Nevada og krysser hele Sierra på sin ferd sydover. V: Lake Caroline M: Området rundt Vidette Meadow H: Stidelet mot Kearsage Pass V og M: Mye røyk fra skogsbrannen denne kvelden H: Campplassen ved Bubble Creek. Dag 22 Bubble Creek - Wallace Creek 23 km Hadde alarmen på så jeg kunne komme i gang tidlig for å klare Forrester Pass (4023 moh) før det ble for varmt. Kom meg avsted halv sju og gikk forbi den øverste teltleiren hvor de fleste holdt på å pakke, mens et par allerede var på vei oppover. Gikk forbi noen småvann høyt over tregrensa på vei oppover og fylte vannflaska i det øverste før stien gikk videre på en rygg som går ned fra passet. Var to par som tok meg igjen på vei opp og jeg passerte noen andre. Var på toppen litt over halv ni og det ble etterhvert en liten gjeng der oppe før en etter en begynte å rusle ned igjen. På vei opp mot Forester Pass Sørsida av Forrester er imponerende utført med stien lagd tett inn i den bratte fjellsida. Nedenfra er det nesten umulig å se at det går en sti der. Forester Pass ble bygget i 1930 og krevde et menneskeliv da det gikk et steinras under arbeidet. Fra bunnen av Forrester går det gradvis nedover langs et par vann og litt før Tyndall Creek når en tregrensa. Ble lunsjpause ved bekken der før det bar videre litt oppover igjen mot Bighorn Plateau. Hadde tenkt å campe der og rullet ut bunnduken under et tre, men etterhvert begynte det å bli så dårlig sikt at jeg heller gikk videre og campet ved Wallace Creek hvor det hadde samlet seg flere JMT'ere. Ikke akkurat den fineste campsiten, men den fikk duge. Ble en hyggelig prat med noen andre som gikk JMT og et par som gikk HST (High Sierra Trail) denne kvelden. V og M: På vei ned fra Forester H: Ned mot Tyndall Creek Bighorn Plateau Dag 23 Wallace Creek - Guitar Lake 13 km Våknet tidlig siden jeg ikke hadde giddet stå opp for å pisse tidliggere på natta og kom meg avsted før de fleste andre i leiren. En kort etappe denne dagen gjennom et skogsområde rett under tregrensa og første halvdel ved Crabtree Meadow nådde jeg ved nitida. Der stod det en kasse med "wag bags". I Whitney området er det ikke lov å etterlate noenting, ALT må pakkes ut. Og med min rytme de siste dagene var jeg ikke sikker på om jeg klarte å holde meg til jeg var over Whitney. V: Opp fra Wallace Creek M: Sandy Meadow H: Wag Bags... Derfra gikk det oppover til Timberline lake og da var det bare en drøy km igjen til Guitar Lake på 3500 moh. Var noen telt der fra før, men de fleste var folk som gikk Whitney t/r fra vestsida. Fant en fin teltplass og tok meg et formiddagsbad i vannet for å få vekk alt støvet fra stien og kjøle meg ned litt i det varme været. Etterpå ble det en liten runde med fluestanga og på første kastet fikk jeg en flott golden trout som ble turens største. Siden jeg hadde nok mat fikk den gå tilbake igjen. Prøvde en stund til, men var bare småfisk som nappet. V: Timberline Lake M: Rett ovenfor Timberline Lake H: Guitar Lake Etterhvert kom det flere av JMT'erne opp til vannet og jeg hadde en hyggelig prat med to jenter som jobber som backpacking instructors ved en skole for friluftsliv. De hadde mye erfaring med turgåing både i USA og hun ene hadde også vært på Kilimanjaro. Møtte også Eric igjen på vei ned fra Whitney. Han campet ved Crabtree og tok Whitney som dagstur fra PCT siden PCT permit ikke tillater å campe utenfor PCT. Ble en ny runde med fluestanga på ettermiddagen og dirty tricks som wollybuggere og opphengere på dyret ble prøvd ut, men kun småfisk som var interessert. Dag 24 Guitar lake - Whitney Portal 24 km Toppnatta. Alarmen ringer 01:40 med en brutal sirene lyd som vekker meg i panikk for å få av alarmen før jeg vekker alle rundt Guitar Lake. Men det var visst ikke noe problem. Når jeg ser ut er der allerede mange hodelykter og folk gjør seg klar. Et par stk er allerede på vei opp. Jeg pakker kjapt sammen tingene, spiser en larabar og kommer meg avgårde 2:10. Ganske varmt til å være på natta i denne høyden. Og termometeret viser 11 grader så jeg tar kjapt av meg lue og hansker. Første biten av stien er grei med slak stigning opp til den øverste plassen det er mulig å campe. Fra der starter switchbackene oppover. Først ganske greit og så blir fjellsiden brattere og brattere og noen steder er det nesten loddrett fra kanten av stien. Det går drøyt to timer opp til krysset der Whitney Trail kommer inn og jeg er da litt over 4000 moh. Derfra følger stien ryggen oppover og et par plasser går pulsen litt ekstra høyt når det er rett ned på nordsiden. Et par steder er det gap i fjellet så en kan se sørøst ned mot Owens Valley. Etterhvert kan jeg såvidt se en rød linje i horisonten mot øst. Soloppgangen nærmer seg. V: Allerede en del som har startet når jeg våkner M1: På vei opp til stidelet M2 og H: Stidelet V: Et av gapene med utsikt mot Owens Valley H: Fra stidelet går stien langs den taggete ryggen av Whitney. Mt Muir til høyre på ryggen. Den siste biten mot toppen er langt enklere og jeg når Mt Whitney, høyeste fjellet i sammenhengende USA på 4421 moh, et kvarter før soloppgang. Mange har samlet seg på toppen og noen har også kommet opp kvelden før og overnattet i telt i skjul bak nødhytta som står på toppen. Etter soloppgangen begynner folk å trekke ned igjen. Jeg tar en ekstra runde med kameraet. Sikten er fantastisk denne morgenen og mot nord er der klar sikt så langt øyet rekker med endeløs rekke med fjell. V og M: Hytta på Mt Whitney H: Vente på soloppgangen V: Whitney Crest i soloppgangen H: Utsikt mot nord Etter litt begynner jeg å gå ned igjen. Første kilometerne følger samme vei som opp og artig å se hvor forskjellig terrenget virker når det er dagslys. Møter en del på vei opp som har startet noe senere. Ved stidelet treffer jeg igjen de første som startet nedturen. Derfra er det først et lite pass som leder over på østsiden av fjellkjeden og på vei ned "The 99 Switchbacks" møter jeg mange som er på vei opp fra østsiden. De fleste har teltet ved øverste campen, mens noen tar de 2000 høydemeterne og 32 kilometer som en dagstur. V: Blomsten "Sky Pilot" trives godt i høyden M1: Et av gapene på vei ned M2: Mt Muir H: "The 99 Switchbacks" Har stort sett bare burger og øl i tankene på vei nedover, men stien går gjennom et utrolig flott landskap og står seg virkelig flott på egenhånd. Fra toppen er det drøyt 16 km ned og et par plasser småjogger jeg for å få det til å gå fortere. Ved tregrensa må jeg til slutt kapitulere i håp om å slippe å bruke "wag bag'en" og gjør mitt fornødne i skjul bak et tre. Har bare drukket en flaske vann og renser lit vann til de siste 8 kilometerne ned. Disse går unna på ca 2 timer og akkurat kl 12 er jeg nede ved Whitney Portal. Der treffer jeg de to som var foran meg i løypa og vi spiser burger og drikker noen øl. Etterhvert kommer flere av de jeg har truffet de siste dagene før det er på tide å komme seg ned til Lone Pine. V, M1 og M2: På vei ned til Whitney Portal H: Caféen ved Whitney Portal Er heldig å få haik ned av noen som har vært oppe og hentet sin tillatelse for å gå Whitney neste dag. De skulle starte ved midnatt. Nede i Lone Pine er første ærend postkontoret hvor jeg har sendt rene klær og alle de tingene jeg ikke trengte på turen. Finner meg så et hotell og får meg første dusj siden Reds Meadow. Føles godt å være framme, men når jeg våkner opp dagen etter føler jeg allerede et savn til villmarka.
  41. 17 poeng
    virrma

    Test av Åsnes Mountain Race Jr

    Produkt Åsnes Mountain Race Jr Levert av Åsnes Veiledende pris kr. 1.999 Fakta fra leverandør Vekt: 1.020 gram Fakta fra Fjellforum Vekt: 1.338 gram inkl. bindinger Testkriterier Bruk i skispor Egenskaper på skare/hardt underlag Nedover (sving/plog) Skrått terreng Skøyting Fiskebein Egenskaper i løssnø Nedover (svinge/ploge) Bæreevne Testforhold Skiene ble testet gjennom sesongen 2015/2016 av Dina (9 år). De ble hovedsakelig brukt utenfor løyper på fjellet, deler av tiden i kombinasjon med pulk. Mountain Race Jr ble også testet i skogen, både i naturløyper, scoterkjørte løyper og maskinperparerte traseer, delvis i direkte sammenligning med mer klassiske langrennski. Testen ble gjennomført med Rottefella Backcountry Auto NNN-bindinger og Alfa Hot Kid skisko. Testeren har gått mye på tur med ski, men har ikke trent eller konkurrert langrenn. Erfaringer Det aller første vi la merke til da vi hentet skiene, var hvor lette de var. Vi dro rett til fjells, og skulle på tur med dårlige desmberforhold. Det var isete, bare flekker, innimellom noen snøfonner og ingen løyper. Dina la mest merke til kortfellene. «Jeg glir framover, men ikke bakover» utbrøt hun svært fornøyd. Jeg la dessuten merke til hvor god kontroll hun fikk i nedkjøringene med stålkantene, mens hun ikke lot til å ta notis av hvor hardt og ujevnt underlaget var. I marka fungerte skiene helt greit. De går fint i kjørte løyper, og siden de er såpass lette går det nokså greit å gå teknisk på ski med dem. Her er kortfellene unødvendige, og Åsnes Mountain Race Jr fremstår som et stabilt og tryggere alternativ til smalere og mer typiske langrennsski. Vil man gå fort og trene teknikk, er det andre ski som fungerer vesentlig bedre, men straks vi styrte vekk fra de preparerte løypene kom Mountain Race til sin rett. I løssnø og på ujevnt underlag og isete partier fungerte de langt, langt bedre enn smale langrennski. Det er ikke tilfeldig at det var mamma med treningsskiene som ble liggende i en snøfonn, mens Dina hadde kommet seg ned den samme kneika uten problem. Den ultimate testen av skiene var en femdagers tur over Hardangervidda i påsken. Det var steinhard skare mesteparten av veien, og en utfordring å gå i skrått terreng og holde kontrollen i lange nedkjøringer. Jeg var svært glad for at hun hadde ski med stålkanter, og ser for meg en veldig slitsom tur med standard barneski. Alternativet hadde nok vært å gå til fots lange stykker av gangen, og sånt er jo ødeleggende for motivasjonen. Det var begrensede mengder med snø der vi befant oss i fjor vinter, så skikkelig testing i løssnø fikk vi dessverre ikke gjennomført. Vurdering Åsnes Mountain Race Jr er så vidt jeg kjenner til den eneste skien med stålkant som tilbys til barn i det norske markedet, og den skiller seg også tydelig ut fra konkurrentene. Til turer på fjellet og i rufsete forhold er den svært god, samtidig som den fungerer greit til søndagsturer i siviliserte trakter. For langrennsløperen finnes det bedre alternativer. Dette skjedde med produktene etter endt test Skiene er fravokst og har blitt gitt videre til en annen ung turentusiast. Dina ønsker seg et par i neste lengde til jul.
  42. 16 poeng
    Ronny Hellestø

    Kvenna - 2017

    Dag 1: Planlagt: Valldalsvannet – Holmavatnet, 9 timer Reelt : Valldalsvannet – Holmavatnet, 6,5 timer Avmarsj fra parkeringsplassen ved Valldalsvannet, (760 moh), klokken 15:00. Fulgte stien opp til Middalsbu. Dette er en liten omvei, men siden Olaf er ansatt i DNT, så måtte bare denne bli med. En kjapp drikkepause her, før vi dro oss vestover retning Vivassvannet. En anbefaling til andre som skal gå turen, er å holde dalstrøket hele veien, ikke gå innom Middalsbu. Dette fordi den bratte lia som måtte forseres etter Middalsbu, var kanskje den tyngste etappen på hele turen. Første rast etter Middalsbu, var ved steinbuene ved Vivassvatnet, 930 moh. Fremme her klokken 17:00, og her tok vi 30 minutters pause. Fantastisk flotte steinhytter, og her møtte vi også 3 stykk på vei ned etter dagstur til Litlos. Her tok vi en matbit samt litt preventiv taping av føtter. Fortsatte stien videre opp Vivassdalen til vi så Brokafossen. Begynte å bli tungt, slik at det tok sin tid å faktisk komme bort til selve fossen. Underveis her hadde vi kun små pauser for å hvile ryggene våre, før vi tok en lengre pause ikke langt sør for hyttene mot Tyristeinen. Denne pausen ble uansett ikke lang, da vi ble ivrige grunnet mørkets frembrudd. Vi kjørte på imot og forbi Tyristeinen og fikk endelig øye på Holmavatnet (1204moh) klokken 20:50. Etter noen minutter med diskusjon på teltplass, så endte vi opp på S/V-enden av vannet, ved en stor iøynefallende stein. Erfaringer dag 1: Grunnet tunge sekker, så ble «geologistudium» innført relativt tidlig på turen. Dette innebar at vi bøyde oss frem 90%, avlastet sekk fra hofte og skuldre, og lot sekken hvile kun på ryggen. I en slik posisjon, så ble vi kikkende ned i bakken, og derav «geologistudium». Dette fungerte veldig godt på en etappe som både er lang og hvor det skal forseres rundt 500 høydemeter. Da ble det korte effektive pauser, kontra det å hive sekk av og på ofte. Sekkene våre på denne turen ble veid inn til 45 kilo, noe som vi var enige om var i meste laget. (Bilde: Olaf peker på hvor turen startet, Valldalsvatnet) (Bilde: Vi har passert Tyristein og kan endelig se Holmavatnet 1204 moh) (Bilde: Olaf kjenner på følelsen av å kunne fly) (Bilde: Ronny særdeles fornøyd med å være fremme ved Holamavtnet) (Bilde: Forvarming av primus får tankene til å fly....det er fint det !) Dag 2: Etappe: Holmavatn og Kvennsjøen En senere start på denne dagen enn vi hadde tenkt. Tok oss et glass rødvin som oppstart på dagen, kun fordi vi kunne . Denne morgenen var det et relativt utrivelig vær ved Holmavatnet, og når vi var ute på morgenen for å sette sammen kano, så ble det frosne fingertupper. Vi rev leir og var i kanoen på Holmavatnet klokken 11:30 klar for avmarsj. Været roet seg noe underveis i padlingen, men det var grått, tåkete og det regnet kontinuerlig. Uansett en fantastisk opplevelse så høyt oppe, snøen lå godt i sidene på vannet, og det ble mye snakk oss imellom om hvor heldige vi var som fikk til dette. Padlingen på Holmavatnet tok oss 1 time. I enden var det klart for litt bæring, og her ble det litt organisering. Siden vi ikke hadde testet ut bæremåter med kano på forhånd, ble det rett og slett «learning by doing». Vi prøvde oss på å hive sekkene på ryggen, og kano oppslått oppå skuldre/hodet. Dette var en blytung opplevelse, og denne bæremåten ble vi enige om ikke skulle gjentas. Bar kano ned til en liten koie ved vann (moh 1189), og her padlet vi frem til strykene ned mot Kvennsjøen. Ny bæreetappe ned til Kvennsjøen, sekker på rygg og kano i mellom oss. En kjapp matbit i evjen sør for Kvennsjøen. Planla en lengre lunsj her, men regn og vind gjorde at vi valgte å fortsette. Starten på Kvennsjøen var ekkel. Veldig grunt, og det blåste godt. Kvennsjøen er veldig stor, og en skal være forsiktig her. Det var god sjøgang, og vi valgte å padle langs land ved sørsiden. Mye grunnet at vinden var litt roligere her, men også med tanke på eventuell velt. Nå vi kom på spissen av hvor sjøen kveiler seg inn mot Raudåna, så valgte vi å krysse rett over mot den største holmen som ligger ved sørlig bredde. Kraftig vind gjorde at denne turen var krevende på mange måter. Vi merket at det var nødvendig med kontinuerlig padling, hvis ikke tok vinden kanoen på tvers av bølgene. Vi kom oss likevel greit over, og fortsatte mot utløpet av sjøen. Etablerte leir i området Kvennsjø øst klokken 18:00, og da lå «indrefileten» klar til å gripes fatt i på morgenen etter. Mange kurante teltplasser på sørsiden av Kvenno her. En tidlig kveld ble avrundet med litt øl, lapskaus og god varme i teltet. Erfaringer dag 2: Poncho: Kan være kurant å ha med som padleutstyr. Ikke bare som ekstra beskyttelse mot regnet, men også som en god hjelp mot vind Bæring av kano: vi vet hva vi foretrekker nå, men gjerne tørrtren på dette før en eventuell tur, og da med sekker på. Vi fikk virkelig erfare viktigheten av kommunikasjon mellom padlere i en båt, og hvor liten påvirkningskraft den som sitter foran har i kraftig vind. ( Bilder: Because we can ) ( Bilder: Kano slås opp i friskt vær, to svært fornøyde karer som endelig var kommet seg ut på tur. ) (Bilde: Snøen ligger noen steder langs Holmavatnet) (Bilde: Vi har kommet i le ved enden av Kvennsjøen og er klar for å slå leir ) (Bilde: Olaf ved utløpet av Kvennsjøen. Her starter det som mange har kalt for indrefileten, vi gleder oss til å padle her i morgen) (Bilde: kveldens nøye tilmålte belønning ) Dag 3: Etappe Kvennsjø – området Hansbu Vår første utforkjøring sto for tur, og det som omtales som «indrefileten på Hardangervidda». Nydelig padle-etappe i starten, i fantastisk natur. Hær-menn som vi er, så både gledet og gruet vi oss til strykene, men det gikk veldig bra. Så spørs det om vi ble noe overmodig, for vi hev oss på det siste stryket i «indrefileten», og her kunne det gått galt. Vi traff en stor stein i bra fart, kanoen ble vrengt sidelengs, og fossevannet sprutet oppi. I en blanding av panikk og nødvendighet, så hoppet Olaf uti fossen og i en kombinasjon av å dra kano samtidig som Ronny padlet, fikk vi vrengt kanoen riktig vei og kastet oss videre. Bløt opp til livet, men en fantastisk morsom og lærerik opplevelse. Før vann 1154, var det stopp, og vi måtte opp med kano. Vi valgte å droppe hele vann 1154, og krysset i stedet N/Ø, mot den lille tarmen i sør-enden av Øvsta-krokavatnet. Dette var et veldig enkelt område å bære kano i. Resulterte at vi må dra kanoen to ganger over grunner før vi var ute på selve Øvsta, men tror dette var et bra valg. Øvsta var for øvrig et nydelig vann, og her ble det mye nyting av livet. Vi padlet helt til sørenden av Øvsta, så gikk vi rett øst forbi to små vann mot Midtra. Et skikkelig myrområde, noe som resulterte i at vi gjerne er de første i verden til å padle disse to små vannene. Gikk to ganger her. Kanoer først, og så hentet vi sekker etterpå. En optimal løsning på mange måter dette med å gå to etapper. Ingen bæring mellom Midtra og Nedsta Krokavatnet, men bæringen startet i utløpet av Nedsta hvor det ligger en stor holme. Vi bar over holmen, og padlet ned til Skrubbahylen, sør for Hansbu. Her ble vi litt usikre på hva vi skulle gjøre, men strykene her er store, så noe bæring måtte til. Vi bar kano uten sekker forbi de verste strykene, så satte vi kano på elva, og padlet/dro oss ned til den delen av Kvenno, hvor elva tar en 90 grader vinkel mot sør. Dette var morsomt! Dette er ca. midt i mellom Skrubbahylen og Sandvatn. La fra oss kanoen i det området, og gikk tilbake for å hente sekkene ved Skrubbahylen. Teltplass etablerte vi på nord-siden av Kvenno på et lite høydedrag mellom myrene, rett øst for Skrubbahylen. En god dag med litt mindre regn og vind. Middagen ble av sorten «pasta med litt kjøtt», og mye rømme. Atter en fantastisk dag. (Bilde: Teltduken er like ufyselig som alltid...) (Bilde: Da ha vi startet å padle på Kvenno, en labyrint av småelver. Fantastisk gøy !!) (Bilde: Olaf har nettopp tatt en for laget, dassvåt fra navlen og ned.) Bilde: Her bærer vi over til Øvsta Kokavatnet, Nord for vann 1154) (Bilde: i starten på Øvsta Holmavatnet) (Bilde: Starten på Midtra Krokavatnet, tilbake for å hente sekker) (Bilde: Bæreetappe over "holmen" før vi kommer til Hansabu og Skrubbahylen) (Bilde: Skrubbahylen, vi har nettopp kommet tilbake etter å ha padlet/vadet kano halvveis ned til Sandvatn) (Bilder: Telt etablert på en liten tørr flekk mellom myrene sør for Skrubbahylen. Dagens øl skal nytes) (Bilde: Olaf er flink til å skrive logg) Dag 4: Etappe Skrubbahylen – Briskevatnet øst Startet 10:45 med trasking i myr. Vi bar sekkene helt ned i anløpet mot Sandvatn, før vi gikk tilbake og hentet kanoen. Så startet turen på Sandvatn. Dette vatnet var grunt, og Ronny som satt foran fikk jobben som spotter, og alt gikk bra. I enden av Sandvatnet, var det klart for den lengste bære-etappen med kano på turen. Vi startet med å bære kun kano over neset nord for Breidvadhølen, så hentet vi sekkene og bar de ned til Gunleiksbutangen. Litt usikker på tiden ned, men estimerer en god halvtime på dette. Her klarte vi også å nyte en lunsj, noe vi hadde vært dårlige på hele turen. Turen uten sekk opp igjen gikk raskt. Vi padlet over evjen etter Sandvatn, så bar vi kanoen ned til Tangen, der sekkene lå. Dette var rett ved siden av en stor hytte. Gunleiksbuvatnet var kanskje enda grunnere enn Sandvatn, men dette gikk også veldig greit. I enden av Gunleiksbuvatnet ligger etter vår mening en av turens mange høydepunkt, med fine stryk og noen naturperler å padle. En kjapp bære-etappe ned, før vi kunne sette kanoen på dagens siste vann, Briskevatnet. Her var vi litt slitne. Olaf som satt bak fikk muskelsmerter i ryggen, som nok skyldtes manglende padletrening. Ronny som satt foran å spottet kunne ikke spottet noe selv om det lå rett foran han. Når vi da kom til enden av Briskevatnet, så fant vi derfor ut at det var på tide å ta kveld. Klokken begynte samtidig å nærme seg 20:00 og mørket begynte å sige inn. Fant en flott leirplass med en liten strand, og her kunne vi se fisken hoppe. Her ble det igjen pasta med litt kjøtt i, øl og whiskey. (Til informasjon så hadde vi pakket med oss 1 øl til hver kveld og denne kosen ville vi ikke vært foruten.) Erfaring dag 4: Ved bæring i 2 etapper, så kan det være greit å kunne gå med sekk først. Dette fordi det er en del myr/kratt-områder, og en kan dermed rekognosere bedre sti til neste bæring med kano. (Bilde: Morgen og klargjøring for dagens etappe. Været ser veldig lovende ut.) (Bilde: Strykene ned mot Sandvatn er tryggest å bære ) (Bilde: Vi har sekker i kano og drar/vader litt før vi er ute i Sandvatnet) (Bilde: langt, grunt og veldig flott vann, Sandvatn) (Bilder: Den lengste bæreetappen på turen, Sandvatn ned til Gunnleiksbuvatn gikk overraskende greit. Lettgått terreng men med en del myr) (Bilde: Vi er nede ved Gunnleiksbuvatnet) (Bilder: Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet. Helt fantastisk natur å sitte å ta inn over seg, for en flott opplevelse !) (Bilde: Vi slår leir helt i enden av Briskevatnet, på en fin strand. Her ser vi spor etter reinsdyrklover.) (Bilde: Til kvelds ble det pasta med litt kjøtt og masse rømme bare for å bruke den opp) Dag 5: Etappe Briskevatnet øst - Mogen (Startet med whiskey til frokost, kun fordi vi kan!) Oppvåkning på sandstranden nedenfor Briskevatnet. Fantastisk flott vær og her hadde vi god frokost og nøt livet godt. Padlet i 2 minutter før vi måtte inn med kanoen på land. Her er det noen stryk som er sikrest å unngå. Vi trasket med sekkene ned til Honserudvatnet, ut på nabben sør-vest for Honserudlega. Slet litt med å finne en god sti, men kom oss ned. Opp for å hente kano. Om vi var trøtte, eller hva, uansett så satte vi kanoen på vannet nedenfor strykene og padlet noen minutter inn i skogen mot sekkene. Dette ble atter en flott opplevelse, for det var et nydelig område med flott natur, og igjen et godt valg. Så var det å bære kano gjennom en del kratt før vi kunne hive oss utpå Honserud-vatnet. Dette er et lite, men veldig fint vann som ble padlet kjapt. Ned mot Vollevatnet, så går det to utløp og begge er ganske så brutale stryk, så dette er en sikker bære-etappe. Vi valgte å følge stien som går ved siden av Honserudfossen. Kort etappe, slik at sekker og kano ble båret samtidig, noe som fungerte godt etter hvert på turen. Vollevatnet trodde vi egentlig var ganske lite, men det viste seg å være større enn vi trodde. Men igjen en fin padleetappe. Et lite stryk før vann 1028, en bæreetappe på et par minutter var det som måtte til på den. I enden av vann 1028, så var det en del små-stryk. Her loset vi kanoen ned med sekker oppi, med hjelp av tau foran og bak. Dette hadde vi prøvd noe tidligere på turen, men det ble skikkelig utprøvd her. Kan fungere, så lenge en har tid og planlegger godt. En må være forberedt på å små-vade litt med denne løsningen. På Sandhøl begynte vi å nærme oss slutten på padleetappen. Vi padlet inn på land rett sør for Sandhylstøylen, ikke langt fra stien. Her ble det en lengre pause, med mye prat om turen og tørking av utstyr. Ganske vemodig å pakke ned kanoen, for det var ensbetydende med at turen nærmet seg slutten. Så var turen kommet til den siste store traske-etappen. Her kan en velge mellom en sti som følger elven eller en som går lengre opp. Vi tok stien i høyden basert på at vi tenkte vi skulle få se mer av terrenget og det var en flott tur. Vi så underveis at det var bra vi ikke padlet nedover mot Mogen, for det var en del seriøse stryk her nede. Kom etter hvert til bebyggelse, og gården Argehovd. Her var det satt ut en hvilebenk hvor vi nøt livet. Så var det ut på grusveien ned til Mogen. Mogen turisthytte var også en flott hytte, større enn vi trodde. Her ble det en øl og aquavit, noe som gjorde at den siste etappen ned til teltleir ved båtplassen gikk i en durabelig fart. Siste felles middag i teltet klokken 22:00, hvor vi også drakk opp restene av alkohol før vi tok kveld. Erfaring dag 5: På dag en så var kanoen festet godt på sekken, noe som gjorde at sekken satt godt på ryggen – ikke vinglete/topp-tung. På vei til Mogen var sekken fryktelig ustabil/dårlig pakket. Ergo kan det være smart å notere seg/ta bilde av sekken, slik at man får festet denne like godt på siste etappe. (Bilde: Hvorfor ikke starte morgenen med en liten skarp en mens teltet tørker? ) (Bilde: Bæreetappe ned mot Honserudvatnet.) (Bilde: Ved enden av honserudvatnet, klar for bæring forbi Honserudfossen og ned til Simlenuthytta) (Bilde: Kort bæreetappe mellom Vollevatnet og vann 1028 moh) (Bilde: Litt lite vann og en del vading ned til Sandhøl.) (Bilde: Aller siste padletak...ai ai ai...) (Bilde: Da var vi i land ved rett sør for Sandhylstølen. Veldig fornøyd med en flott tur, samtidig som det er ganske vemodig.) (Bilde: Tørking av utstyr og lunsj før vi setter i marsj retning Mogen Turisthytte og turens siste leirplass) (Bilde: Vi var spent på hva "Plassen" som var avmerket på kartet var for noe? En gammel støl.) (Bilder: Turens siste leirplass på kaiplassen.) Dag 6: Ex-fil Vi heiv oss på Fjellvåken 2 som skulle ta oss ut til Skinnarbu på morgenen. Tanken på å padle ut til Skinnarbu hadde slått oss, men vi var glad vi droppet den tanken. Dette er langt, og vi ser for oss at forholdene må være optimale for å kunne utføre dette. Båtturen ut tok ca. 1 time og 15 minutter. Fremme på Skinnarbu, var det bare å hive oss i bilen å sette snuten hjem etter noen opplevelserike dager. Erfaringer fra turen Smart: Proviant: Vi prøvde oss med tørking av middager i dehydrator på forhånd. Eksempel: Lapskaus på 1,3 kg fikk vi ned til 237 gram. Dette er vektbesparende og enkelt å utføre. Saft-tabletter: Erfaringsmessig så blir vi lei av å drikke vann. Disse tablettene veier lite og kan blandes ut i mye vann Valg av telt: God takhøyde kombinert med god plass kontra tradisjonelle fjelltelt. Vi hadde i tillegg et telt uten innertelt og bunn. Fungerte utmerket samt vektbesparende. Kos: Høyttaler, vin og øl – kanskje ikke et must for alle, men for oss verdt å bære på. Chair-kit: Når man er litt oppi årene, så dette et must på lengre turer. Et godt fotoapparat, telefon er ikke godt nok. Heller en flaske ekstra med bensin/gass enn andre ting. Vissheten om at man kan tørke klær og varme seg i teltet er motivasjon. Avispapir for å tørke sko på nattestid. Hva kunne vi vært foruten: Solcellepanel – benytt heller en kraftig powerbank (som vi for øvrig også hadde med oss ) Vi kunne ha vært flinkere til å legge igjen mye av proviant og snacks. Trodde nok at vi skulle spise mer enn det vi gjorde. Dropp de siste «kjekt å ha tingene» som en stapper inn i topplokk og sidelommer etter at sekken er ferdig pakket. Følg pakningsplan!
  43. 15 poeng
    Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her. Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her. Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra? Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til (Hallehornet) Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei Middagshornet i bakkant på bildet over. For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen. Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket. Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.
  44. 15 poeng
    borgern

    Tur i Femundsmarka 2017

    Dag 1 Ca 4 timers kjøretur fra Oslo opp til Jonasvollen hvor vi kjøper parkering og fiskekort for en uke. Vi hadde beregnet at vi skulle bruke litt lengre tid opp så vi skulle ta båttaxi, men det holdt med et kort butikkstopp og en kort matpause så vi var oppe i tide til å ta ferga. Da ble det likegodt den og en kopp kaffe. Været var greit med litt sol og litt sky, og enkelte byger. Ved ankomst Haugen så begynte vi å rusle oppover lia med en gang, sol og ganske varmt å gå så det var fristende å skifte til shorts men værmelding tilsa at buksa likegodt kunne være på. Vi kom nemlig ikke så langt oppover før vi kjente vind i nakken fra en regnbyge så vi spente opp en tarp og tok en pause der til den hadde passert. Ikke lenge etter vi har passert grensa til nasjonalparken så kommer det mer byger og vi tar en ny pause under tarp og en liten matbit. Før regnet gir seg tar det litt over en time så vi skjønner at vi kommer til å komme en del senere inn enn planlagt. Har lekt likt på Norgeskart og kom vel der til ca 15km men stiene svinger jo ofte mer på seg enn de er tegnet på kartet. Noen som vet hvor langt er er Haugen-Grøtådalssetra? På tur opp fra Haugen Turen videre over fjellet går i ett strekk til Oasen hvor vi tar en kortere pause enn planlagt. Såpass kort stopp at jeg ikke tok bilder engang. Påfyll av flasker og en energibar på 500kcal får holde. Tursaften fra i fjor(FunLight Sqweeze It) har gått ut av produksjon. Årets saft er i tablettform. HIGH5 tabletter som man putter i vannflaska. De inneholder ikke noen energi men har en del salter og mineraler , kjekt når man svetter mye. Smaken er helt fin og begge synes de smaker bedre enn typisk Funlight som vi også har med litt av. Så rusler vi videre mot Grøtådalen. Sekkene er veiet inn på 28,5 og 27 kilo da det ble med litt ekstra klær da det var meldt ganske kjølig de første dagene. Ikke den største tyngden på ryggen men det er føttene som får slite mest med mye stein å tråkke i. Etter å ha gått et stykke nedover tar vi en beslutning underveis å slå leir ved Heimveitjønna i stedet for å gå helt inn. Det begynner å bli kveld og vind har tatt seg opp, i tillegg til utsikt for mer regn. Heimveitjønna er et pent sted og grei leirplass. Dog ser vi av fisk langs land og vak at det ikke er vits å finne frem stanga, virker som det er mye småfisk i vannet. Etter en kjapp middag og en liten skvett cognac blir det tidlig kveld i teltene. Har begynt å blåse en del og det er kjølig temp. Greit å få litt ekstra hvile til turen videre dagen etter. Heimveitjønna Dag 2 Det har blåst mye om natta så tarpen henger ikke helt slik den var kvelden før når vi står opp. Det er kjølig og fremdeles mye vind så det blir å få på det meste av klær som er med og en kjapp frokost før vi bryter leir. Såpass surt nå at det blir å gå med skalltøyet på nå i starten. Egentlig ikke veldig langt å gå før vi kommer ned mot Grøtåa. Flatt område og mange muligheter for camp. Her vi hadde tenkt oss første dagen, men pga stoppet i går har vi tenkt å ta oss over elva å slå leir ved Setertjønna. Da kan vi fiske elva og har enklere tilgang til vannene som ligger i nærheten. Vi tar turen forbil Grøtådalssetra hvor vi treffer 3 karer som leier her. Det hadde vært nede i 3-4 grader kvelden før kunne de fortelle så kanskje derfor vi synes det var kaldt på fjellet. Nydelig plass denne setra og det er lange ventelister på å få leie her får vi høre. Etter en hyggelig prat så satte vi kurs mot brua. Grøtådalssetra Enkelt å komme over brua men det første strekket ned langs elva var skikkelig rotete og tungt å gå med tung sekk. Etterhvert ble det langt bedre og etter hvert kom vi frem til Setertjønna. Vi satte fra oss sekker og gikk en runde for å se på leirplasser. Både med tanke på fiske men også et sted hvor det var noe le fra vinden. Vi fant en fin plass med 2 bålgruer der det også gikk en sti direkte ned til Grøtåa. Mye av turen skulle egentlig være fluefiske i Grøtåa men det ble lite første dagen pga vind og kaldt vær. Ikke så lenge man orket stå der før det var dags å ta en pause i leir bak tarpen vi hadde spent opp. Fisken var heller ikke så villig på det vi prøvde. Så ut som den spiste noen små klekker som i følge turfølget lignet litt på Blue Dunn men mindre. Slike fluer hadde vi ikke med. Dagen går med vind og noen lette regnbyger. Blir en 300gr ørret på sluk i Setertjønna. Selv om det er mange dager igjen så begynner vi snakke om turen. Det er langt å gå over fjellet i en jafs. Vi er heller ikke så lysten på å campe siste natt ved Haugen, og heller ikke Oasen. Så da blir ny ruteplan lagt. Tur til Krattland utgår pga mindre tid her og surt vær. Lette regnbyger gjør også at det nok er vått og glatt oppover steinura. Vi blir her en natt til og så begynner vi å campe oss tilbake. Turen skal gå mot Krokåthåen eller Korstjønna, så opp til Røvoltjønna. Litt lengre tur men delt over flere dager blir den ikke så ille, uten at vi vet helt hvordan stiene er. Tar tidlig kvelden også denne dagen, vært litt småkaldt hele dagen så det var godt å komme seg i soveposen. En bålfri kveld denne dagen dessverre pga vind. Grøta litt nedenfor brua Dag 3 Det er skyet vær denne dagen også men langt mindre vind. Det skal klarne opp utpå ettermiddagen. Det gir tid til en fiskerunde i vanna som ligger i nærheten. Går runden om alle vannene. Det ender med 2 mindre ørret fra Stortjønna. Har kjenning med en større fisk i Halvkoitjønna men den slipper dessverre. Ved Storjønna begynte sola å titte frem og det gjorde også knotten. Så mye at man hører de lett, høres nesten og som et tog man hører på avstand. Det var dog mest interessert i å sverme rundt hverandre og ikke så interessert i oss, heldigvis. En ting vi la merke til er at de har en statisk tone de lager. Men hvis man lager en brå lyd så vil alle endre vingefrekvens et sekunds tid samtidig så tonen blir litt høyrere da. F.eks kort rop, klappe i hender. En ting jeg ikke har lagt merke til før. Kanskje litt barnslig tidtrøyte på tur En typisk Femundsfuru. Naturen har laget sin egen versjon av Jesusstatuen i Rio på toppen. Etter noen timers tur er det tilbake til campen. Har ikke vært lenge i camp da det kommer en flokk reinsdyr tråkkende rett mot oss. Er en 20-30 stk så vi er kjapp med å slenge ut både sluk, mark og flue men ingen biter på. En reinsdyrstek hadde vært fin aveksling til fisk og Real J. Tar frem markstanga for å se om det er flere fisk å få, har sett en del vak etter vi kom tilbake. Ender med 2 greie ørreter så denne kvelden blir det 4 småørret og svensk potetmos til middag. Dette blir først bålet på turen og pga kaldt vær har vi faktisk ikke åpnet rødvinen som er med enda. Har med hver vår 1 literspapp. Kvelden ellers byr endelig på fint og rolig vær selv om det ikke er veldig varmt. Vi tar tidlig kveld også denne dagen siden vi skal bryte leir dagen etter. Rudolf og en venn. Dag 4 Morgenen byr på sol og fint vær. Deilig og endelig fyre et morrabål med frokost og kaffe i shorts og bar overkropp. Innsektplagen så langt har vært så å si null, sikkert for kaldt vær. Etter litt avslapning og siste fiskeforsøk river vi leir. Ingen av oss er fristet til å gå det tunge og rotete partiet opp til brua igjen så vi bestemmer oss for å vade over Grøtåa i stedet. Da var det på med skallbukse og «vadestroppene». «Vadestroppene» er egentlig bare 2 vanlig pakkreimer jeg har ekstra i sekken. Med skallbuksa strammet godt på støvelen og en stropp spent rundt støvel mellom maljene så går jeg tørrskodd over Grøtåa. Kompis får vann i støvel men det er pga et hull i vrista, det kom ikke vann ned i hans støvler heller. Men de ble jo våte da. Så det blir en liten pause på andre siden for vri opp sokker etc. Vi treffer og 2 andre ute på tur. De har gått fra Elgå over fjellet dagen før og akkurat hatt lunsj og spist en kilosørret de tok i en kulp i Grøtåa på formiddag. Samme kulp vi fisket flue i går L Fikk tips av de på Grøtådalsetra at den stien over fjellet til Svukuriset og Revlingen hadde mindre stein enn å gå over Oasen, men den gir en del flere høydemeter da. Utsikt fra camp Setertjønna Vi setter kurs nedover langs Grøtåa mot Krokåthåen i første omgang. Stien nedover deler seg og kommer sammen igjen både her og der, ikke alltid lett å se heller. Stedvis lett å gå men også mange tunge partier. Det har også blitt ganske varmt så alt i alt føles denne dagen som den tyngste etappen vi gjør på turen. Ser mange fine steder underveis men det er tungt å gå mange steder i myra, blir mye sikksakk. Når vi kommer ned til Krokåthåen så ser vi med en gang en camp med 2 store lavvu og flere folk. Vi finner da ut at vi prøve Korstjønna, vi har jo campet ved Krokåthåen en gang før også. Fra Krokåthåen til Korstjønna går vi bare i terrenget utenom sti, det er egentlig ganske lett å gå her. Har vært en slitsom dag men litt tung gåing kombinert med sol og dertil mer svette. Vi er vel enige om etappen i dag er den med mest slitsomt terreng vi har gått så langt i Femundsmarka. Vi finner en fin camp på en odde syd i vannet. Er en stor steinstabling og bålplass som er gjort her og det er også laget en slags benk med en planke som noen har dratt inn dit. Var faktisk litt deilig å sitte oppreist for første gang siden fergeturen. Selv om det er sol har vinden tatt seg kraftig opp så det blir ikke bål denne kvelden. Treffer et par karer senere på turen som mener at Korstjønna er stedet det blåser mest her i marka. Finner ly for vinden bak en liten morenerygg og uten fisk denne dagen blir det Real på menyen med en liten skvett vin. Blir igjen litt tidlig kveld, kanskje det er alder også Kveld ved Korstjønna Dag 5 Det har vært mye vind på natta, mer enn på kvelden. Men det roet seg sånn 4-5 tiden. Strålende vær og vindstille når jeg kommer meg ut av teltet sånn 9 tiden. Fyrer et lite morrabål for å koke kaffe. Prøver så vidt fiskestanga men ikke noe napp. Planen i dag er å gå stia som ikke er merket på kartet opp til Røvolltjønna å ta de siste nettene der. Vi bryter leir ca midt på dagen og bare tråkker avgårde strakeste vei mot der sti skal gå. Det gir non omveier rundt et par småvann og en del stein i starten. Så fort vi er ovenfor trærne er terrenget veldig fint. Trenger egentlig ikke finne stien slik det er. Det er lite stein og lett å gå. Etter hvert ser vi stien litt til venstre og vi velger gå oss inn på den. Tar et par korte pauser underveis og det går kjapt oppover mot Røvolltjønna. Denne stien er klart bedre enn den over Oasen. Så neste gang jeg skal starte mot Krokåthåen så blir det båttaxi til Storvika og så langs Røvolltjønna og ta denne stien ned.. Færre høydemeter også. Etter hvert kommer vi ned til Røvolltjønna. Vi tar en pause 30 min der stien kommer ned for å se hvor vi skal sikte på camp. Et alternativ er Skogtjønna, har vært der før men fin plass og litt mer skjermet for vind. Men det gir litt lengre tur tilbake til Haugen. Vi ender opp med å gå til den lange odden i vannet nærmest der stien fra Haugen kommer opp. Finner en fin plass innerst ved denne odden. Det er heller ingen som camper på odden så vi kan gå rundt hele å fiske. Det blir en halvkilos ørret denne dagen. Vinden har tatt seg mye opp igjen så det blir skalljakke selv om det er sol ganske tidlig på ettermiddagen. Dropper bålet også i dag ogd et blir Realmiddag med ørreten som snack ved siden av. Har lurt litt på om antall kalorier pr dag er nok i forhold til det som forbrukes. Vi ser litt på innholdsdeklarasjoner på forskjellig ting og finner ut at vi nok går i minus de fleste dagene. Det kommer litt regn utpå kvelden så det blir tidlig kveld igjen. Røvolltjønna Dag 6 Været er mer skyet med en del sol men det er langt mindre vind denne dagen. Ikke noe morrabål i dag men kokekaffe til frokost som vanlig. Surrer rundt ved vannet og fisker både med flue, sluk og mark. Ikke veldig bitevillig denne fisken. Ser en del vak stadig vekk, spesielt langt ut dit vi ikke når. Dette blir en stille dag hvor det ikke skjer mye egentlig. Er såpass lite vind at vi igjen får hører lyden av horder med knott, men de holder seg for seg selv her også. Dog krever det å gå med munnen igjen enkelte plasser til og fra fiske/camp. Det ligger en del ved ved bålplassen så vi fyrer et lite bål på kvelden , men det kommer flere regnbyger igjen så det bålet var bare å gi opp. Middagen denne kvelden blir knekkebrød i hvert vårt telt og vi legger oss før kl ti. Vi har sett at mindre fisk enn vi håpet på har tæret på maten vi hadde med så det blir tidligavgang til Haugen neste morgen for å ta ferga over til Jonasvollen. Nydelig farger til kvelds i en regnpause. Dag 7 Våkner til gråvær men ikke regn og det er helt vindstille. Tar en kjapp frokost før vi legger i vei mot Haugen. Går ganske radig nedover og halvveis finner vi ut at vi har mer enn god tid så vi slakker av mye på tempo. Passerer et lite tjern nedi lia, kjekt å vite om til en annen gang. Ved kjipt vær er det bedre å ligge her siste natta enn oppe på fjellet. Her får man lett spent opp tarp og det er ved å få tak i. Turen ned til Haugen tar 1.15 så vi har fremdeles 45 min til ferga kommer. Den er også 10 min forsinket denne dagen. Overaskende nok er det kun oss to som skal med fra Haugen denne søndagen. På ferga blir det en kaffe og en vaffel for å ha litt å gå på til lunsj. Bilen står der jeg satte den og vi hiver kjapt ting inn for det begynner å regne igjen. Hjemturen går kjapt med lite trafikk, kun lunsjstopp på CircleK i Engerdal for å klemme innpå en solid burger. Er første gangen på mange dager jeg føler meg mett. Femund II nærmer seg og turen går mot slutten for denne gang. På denne turen så vi egentlig veldig lite søppel heldigvis. Godt å se at det ikke er ille overalt i Femundsmarka. Så nå er det bare å se på egne og andres bilder, lese litt og etter hvert begynne og planlegge neste tur til Femundsmarka
  45. 13 poeng
    Henrik

    Test av nettingundertøy i ull

    Produkt Aclima Woolnet levert av Aclima Veil. kr. 649 og 599 for over- og underdel. Brynje Wool Thermo levert av Brynje Veil. kr. 799 og 599 for over- og underdel. Devold Wool Mesh levert av Devold Veil. kr. 599 og 499 for over- og underdel. Testpersoner @Mørkeblå @Þróndeimr @Henrik Testkriterier Passform Komfort Temperaturregulering Fukttransport Slitestyrke Vekt Pris Testforhold Produktene er testet i temperaturer fra +3 C° til -25 C° på toppturer, ski og overnattingsturer på vinterstid. Tilsammen har all nettingen som har vært gjenstand for testing tilsammen hatt ca. 70-80 bruksdøgn. Bruken av nettingen innenfor et testdøgn har vart i alt fra to timer til et helt døgn. Vurdering Formålet med sammenligningstesten har vært å undersøke i hvilken grad nettingene oppfyller de ulike testkriteriene som er satt, sett i lys av produsentenes beskrivelser av produktene. Passform og komfort Nettingen fra Aclima, Brynje og Devold har alle relativt høy hals, men halsen til Devolds netting er noe kortere enn halsen til de to førstnevnte. Dette innebærer at det ikke er like enkelt å legge halsen til Devolds netting dobbelt slik at halsen kan bli ekstra isolert. Dette innebærer at behovet for en buff eller hals kan bli større sammenlignet med Aclimas og Brynjes netting, spesielt når det trekker kjølig. Viktig med god glidelås Nettingen fra alle tre merkene kommer også med glidelås og skiller seg fra hverandre. Devolds glidelås rekker godt ned på brystet, noe som gir mulighet for ekstra god lufting ved behov. Her kunne glidelåsen til Aclima strekt seg lengre ned på brystet ettersom det ekstra stoffet som er lagt rundt hals og skuldre gjør stoffet blir relativt kompakt hvor luftingsmulighetene er noe redusert. Brynjes glidelås rekker omtrent like langt ned på brystet som Aclima sin, men mengden tettvevd stoff som ligger rundt hals og skuldre er mindre og luftingen rundt halsen oppleves bedre. Dette gjør Brynjes glidelås har bedre luftingsmuligheter enn det Aclima har. Dette er også grunnen til at vi ikke har gjort noen særlige bemerkninger på Brynjes glidelås når det gjelder lufting. Ettersom nettingen fra Aclima, Brynje og Devold har glidelås er det også viktig at glidelåsen ikke fester seg til eventuelt skjegg og andre klesplagg. Glidelåsene fra samtlige merker har påsydd ekstra stoff for å forhindre nettopp dette, men det er kun Devold og Aclima som har tilstrekkelig god hakebeskytter som er plassert øverst på glidelåsen. For Brynjes netting innebærer det at skjegg kan hekte seg i glidelåsen, noe som naturligvis er ubehagelig når skjegg blir nappet ut. Elastisk netting Nettingen fra merkene har alle ulik elastisitet. Devold sin Wool Mesh har ikke noe såkalt 'dødt stoff'. Med dødt stoff siktes det til her at stoffet ikke lengre er responsivt når det tøyes og trekkes i stoffet. Derimot har Aclima og Brynje mer dødt stoff, men ikke i absolutt forstand. Aclimas netting har påsydde ribbefelt som strekker seg fra armhulen og ned til hofta og er i 100% ull. Disse ribbefeltene er svært elastiske og hjelper til med å bedre passformen. Selve maskene til Aclimas netting er elastisk i den grad de trekkes i den ene eller andre retningen. Det virker som at det er maskene som setter begrensningen for hvor langt det er mulig å tøye maskene. Det virker som at nettingen ikke er responsiv i større grad enn hva maskene tillater. Dette innebærer at stoffet i maskene ikke er responsive i seg selv, slik som Devolds netting er. Brynjes netting er noe på vei en hybrid mellom Devolds og Aclimas netting når det kommer til elastisitet. Maskene til Brynjes Wool Thermo sørger for at nettingen har god passform, men stoffet i nettingen er også noe elastisk sammenlignet med Aclimas Woolnet. Når det gjelder passformen for disse tre nettingene må man også se i lys av noen av faktorene til komforten på nettingen som er bedre beskrevet lengre ned. En av faktorene for komforten er de ulike nettingenes pålagte puter eller tettvevd stoff. Beskyttelse og forsterkning på skuldre, albuer og knær Aclima har påsydd tettvevd stoff på skuldre, albuer og knær for å redusere ubehag når nettingen står i press mellom hud og en annen ekstern påvirkning. Dette kan eksempelvis være en sekk som legger press på skuldrene eller at man av en eller annen grunn står på alle fire i et telt for eksempel. Der hvor det er påsydd ekstra stoff hos Aclima har vi ingenting å bemerke når det gjelder overdelen. Når det kommer til underdelen er det ekstra stoffet som er lagt på knærne ikke helt godt plassert, men tanken har vært god. Puta eller stoffet starter omtrent øverst på kneskåla, og rekker et godt stykke ned på leggen. Det at stoffet rekker såpass langt ned på leggen har gode grunner for seg dersom man sitter på kne. Tanken er nok at nettingen skal stramme seg og bli heist opp langs beinet slik at hele kneskåla blir dekket når man eksempelvis sitter på kne. Mange kjenner nok til at fotenden i ei vanlig bukse blir hevet dersom man sammenligner en sittestilling med å være i oppreist posisjon. Men på grunn av elastisiteten til Aclimas netting skjer det ingenting. Det blir ingen fullgod omslutning av kneskåla slik at nettingen blir heist opp. Puta blir værende nede på leggen og virker noe pløsete, men det er likevel viktig å påpeke at den er funksjonabel. Brynje har lagt på slike puter eller ekstra stoff på skuldre og knær, men ikke albuer. Det at det ikke er lagt noe ekstra stoff på albuene har vi ikke bemerket noe problem knyttet til dette. Vi har ikke opplevd at huden er blitt irritert eller at det har vært ubehagelig å legge press på nettingen. Dessuten har putene eller stoffet til kneskålene bedre passform sammenlignet med Aclimas puter eller stoff på knærne. Fra Aclima og Brynje har ikke Devold egne puter eller ekstra stoff på utsatte plasser som skuldre, albuer og knær. Hva gjelder skuldrene oppleves det ingen ubehag når det blir lagt press på disse. Derimot kan huden bli noe irritert og sår på albuer og knær når nettingen står i press mellom hud og et eksternt element. Hva gjelder komforten henger den som allerede nevnt sammen med passformen. Det oppleves ingen kløe ved bruk av de forskjellige nettingene. Dette kan riktignok være individuelt, spesielt dersom noen har allergi. Felles for alle nettingtypene er at alle benytter seg av merinoull, men det er kun Devolds Wool Mesh som består av 100% merinoull. Aclima og Brynje benytter blant annet polyamid og elestane for bedre slitestyrke. Aclima fremhever at plaggene skal ha gått gjennom Total Easy Care (TEC) for å sørge for at nettingen er kløfri og at de ikke krymper ved vask. Vi har testet Aclimas over- og underdel i størrelsen Medium. Det kan tenkes at denne fremdeles er noe stor i størrelsen sammenlignet med Devold (Medium) og Brynje (Large). Slik sett burde det heller vært slik at nettingen krympet noe ved vask, og at den deretter kan utvide seg når den tas i bruk. For @Henrik og @Þróndeimr var Aclimas Woolnet fremdeles noe pløsete til tross for vask på ullprogram. Devolds Wool Mesh og Brynjes Wool Thermo satt derimot som et skudd på oss. Det kan tenkes at denne nettingen vil passe bedre for mennesker som har mer kroppsmasse enn oss. På innsiden av leggen har Devolds Wool Mesh en annen vev enn nettingen ellers. Dette er for at det ikke skal oppstå ubehag der hvor hud og støvler presser mot nettingen. Dette har ikke Brynje i sin netting, og man kan oppleve at hår på leggen blir avrevet. En slik problematikk har vi ikke merket oss ved Aclimas Woolnet. Temperaturregulering, fukttransport og vekt Temperaturreguleringen henger nært sammen med plaggets evne til å transportere fuktighet. Er man våt og befinner seg i kalde omgivelser leder fuktigheten varme fortere enn dersom plagget er tørt. Samtidig må plagget være godt egnet for å holde på varmen. Devold opplyser ikke noe spesifikt i hvilket aktivitetsnivå plagget er egnet for. Aclima viser til at deres Woolnet er egnet til bruksområde fra middels til høy aktivitet. Brynje fremhever at plagget sikrer god isolasjon ved lav aktivitet og sørger for at overskuddsvarmen transporteres ved høy aktivitet. Dette må ses i lys av hvilke temperaturer man befinner seg i og hvilke individuelle forskjeller hver enkelt person har. Noen personer utvikler mye varme og svette mens andre utvikler ikke like mye varme og svette, og er derfor avhengig av at varmen beholdes i plagget så langt det lar seg gjøre.Veven fra nettingen til Devold skiller seg i sørst grad fra Aclimas og Brynjes netting. Maskene til nettingen fra Devold har større tetthet sammenlignet med de to andre. Det er Brynjes Wool Thermo som har de største maskene og har de beste fukttransportegenskapene ved at fuktigheten transporteres raskest. Likevel om nettingen er tørr gjør størrelsen på maskene det vanskelig å holde særlig godt på varmen sammenlignet med nettingen fra Aclima og Devold ved lavere aktivitet. Nettingen fra Brynje har også mindre tettvevd stoff sammenlignet med Aclima og Devold. Dette innebærer at Brynjes netting også har lavest vekt i testen. I kjøligere temperaturer kan denne nettingen virke noe kald, og nettingen er nok primært egnet for personer med et høyt aktivitetsnivå og/eller for personer som produserer rikelig med varme på vinterstid. Aclimas Woolnet har derimot mer tettvevd stoff rundt skuldre og hals samt en påsydd ribbstrikk fra armhulen og ned. Maskene i denne nettingen er de nest største i testen og gir relativt god og grei fukttransport, men som nevnt ovenfor burde glidelåsen vært lengre ned slik at det er enklere å slippe ut overskuddsvarme ved behov. Devolds Wool Mesh opplever vi som en veldig tilpasningsdyktig netting i varmere, men også kjøligere temperaturer. I lav aktivitet holder nettingen godt på varmen, noe som også kan gjenspeiles i at maskene til Devolds netting også er de mest tettvevde. Den bruker noe lengre tid å transportere vekk fuktighet sammenlignet med Aclimas og Brynjes netting, men den holder likevel godt på varmen. Dette kan nok skyldes flere faktorer, men det at nettingen fra Devold er i 100% ull og at maskene har den største tettheten blant nettingene antar vi har de største innvirkningene på evnen til fukttransport. I høyere aktivitet tar nettingen godt vare på varmen og det er derfor en stor fordel at glidelåsen går så langt ned på brystet som den gjør slik at man i noen grad kan tilpasse temperatur- og fukttransporten noe. Slitestyrke I løpet av månedene vi har testet netting fra Aclima, Brynje og Devold har vi ikke hatt anledning til å sjekket slitestyrken på plaggene i den grad vi skulle ønske. For dette trenger vi mer tid. Denne testen vil derfor være en foreløpig test for det som gjelder slitestyrken. Vi i vil undersøke slitestyrken som knytter seg til produktets passform, sømmer og annet. Det eneste vi kan si noe spesielt om per i dag er at Devolds Wool Mesh har antydninger til å nuppe noe. Avsluttende bemerkninger Vi som har testet netting fra Aclima, Brynje og Devold er alle lange og slanke menn. Det er derfor viktig å ta dette i betraktning når testen leses. Eksempelvis kan personer med større kroppsmasse ha bedre passform til Aclimas Woolnet enn den gjorde for oss. Eller det kan være at man ikke har et behov for å stå på alle fire i et telt som skaper irritasjon og ubehag ved bruk av Devolds Wool Mesh, eller at du ikke har like spisse knær og albuer som oss. For Brynjes Wool Thermo kan det være at denne nettingen passer godt til personer som produserer mye kroppsvarme sammenlignet med oss. Konklusjon De ulike nettingene fra Aclima, Brynje og Devold har alle ulike og forskjellige positive og negative egenskaper, og vi trekker ingen entydig konklusjon for den beste nettingen. Dette må avgjøres individuelt og konkret ettersom de ulike egenskapene hos de ulike merkene er så forskjellige fra hverandre. Når man skal finne en netting bør denne velges ut fra hvilket formål man har tenkt at plagget skal oppfylle. Aclimas mest positive egenskaper er temperatur og fuktreguleringen til tross for at glidelåsen burde gått lengre ned på brystet. Videre isolerer den spesielt godt i halsen hvor stoffet kan legges dobbelt. Videre er den også behagelig å ha på seg. På den negative siden kommer den dårligst ut når det gjelder dens passform, og er også den tyngste i testen. Alt i alt kommer Aclimas over- og underdel midt på treet hva gjelder veiledene pris på kr. 1.248. Brynjes mest positive egenskaper er den lette vekten og gode passform. Når det kommer til temperatur- og fuktregulering som henger tett sammen, er vurderingen todelt. For personer med høyt aktivitets- og/eller varmeutvikling er den svært effektiv og funksjonell. Evnen til å holde på varme i kjølige miljøer er derimot begrenset. Det som også trekker ned er at over- og underdelen har den høyeste veiledende totalpris på kr. 1.398. Devolds mest positive side er evnen til å regulere temperaturen, samt passform, komfort og pris. Den totale veiledende prisen på Devolds over -og underdel er den rimeligste til kr. 1.098. På den negative siden mangler det ekstra stoff på albuer og knær, slik at huden kan bli sår og irritert. Dette skjedde med produktene etter endt test Testen er ikke over enda, ettersom vi ønsker å se nærmere på nettingenes slitestyrke. Siden nettingen er undertøy kan heller ikke denne selges på nytt, og det er av praktiske årsaker i forbindelse med postgang enklest om hver av testerne beholder dette noe som er gjort i samråd med Aclima, Brynje og Devold. Les mer om de enkelte merkene og modellene vi har testet
    Aclima Woolnet Fjellforumekt overdel: 261 g (Medium) Fjellforumvekt underdel: 187 g (Medium) Totalvekt: 448 g Veil. pris overdel: kr. 649 Veil. pris underdel: kr. 599 Totalpris: kr. 1.248 Les testen her
    Brynje Wool Thermo Fjellforumvekt overdel: 183 g (Large) Fjellforumvekt underdel: 149 g (Large) Totalvekt: 332 g Veil. pris overdel: kr. 799 Veil. pris underdel: kr. 599 Totalpris: kr. 1.398 Les testen her
    Devold Wool Mesh Fjellforumvekt overdel: 249 g (Medium) Fjellforumvekt underdel: 173 g (Medium) Totalvekt: 422 g Veil. pris overdel: kr. 599 Veil. pris underdel: kr. 499 Totalpris: kr. 1.098 Les testen her
  46. 12 poeng
    qwer993

    Test av Helsport Himalaya 2

    Produkt Helsport Himalaya 2 Levert av Helsport Veiledende pris kr. 8.995 Fakta fra leverandør Dybde fortelt 60 cm Bredde yttertelt 150/105 cm Høyde yttertelt 105 cm Lengde yttertelt 300 cm Bredde innertelt125/105 cm Lengde innertelt 230 cm Høyde innertelt 95 cm Vekt telt: 3.000 g Vekt plugger: 260 g Vekt rep. kit: 150 g Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-) Dybde fortelt 41 cm (-19) Bredde yttertelt 140/115 cm (-10/10) Høyde yttertelt 110 cm (+5) Lengde yttertelt Bredde innertelt 110/100 cm (-15/5) Lengde innertelt 220 cm (-10) Høyde innertelt 101 cm (+6) Høyde åpning innertelt 87 cm Vekt telt i pose: 2.380 g Vekt stenger i pose: 695 g Testpersoner @qwer993 @Tessatroll @martin.m Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Vindstabilitet Ventilasjon Detaljer Vekt Pris Beskrivelse av produktet Helsport Himalaya 2 er et selvstående kuppeltelt beregnet for vinterbruk. Teltet er forholdsvis lett og er blant annet egnet for turer i høyfjellet med ryggsekk vinterstid. Testforhold Teltet er testet av tre personer i til sammen ni døgn. Ei dame og to menn, uavhengig av hverandre. Det er også blitt presset inn en voksen og tre mindre barn i teltet.Testen har foregått i vintersesongen 2015/2016, og temperaturen har variert mellom 0 °C til -21 °C. De fleste testdøgnene har hatt lite snø og litt vind. Døgnene hvor det har vært på det mildeste har vært kombinert med regn og snø. Vurdering Teltet er enkelt og raskt å sette opp med klips. Stenger tres inn i sokkene, hovedstengene strammes og festes i stangkoppene. Det er ulike erfaringer med stengene og stangkoppene. Stengene kunne hoppe ut av stangkoppene, men Helsport har presisert at det er blitt lagt på ekstra webbing over stengene for å unngå problem med teltene som selges. Ellers er det plass til dobbelt stangsett. Størrelse på teltet Teltet virker smalere enn Helsports produktbilder gir inntrykk av. Etter måling er det klart at det avviker fra spesifikasjon, se faktaboks. Mye aktivitet foregår i overgangen mellom yttertelt og innertelt, og her er takhøyen ganske liten. Forteltet består av tre paneler som hvert enkelt kan rulles til side og festes. Det gir tre ulike muligheter for tilgang til teltet, men det er kun en inngang til innerteltet. At teltet er oppgitt å ha tre innganger er på sett og vis riktig, men det medfører ikke at en av inngangene alltid ligger på lesiden. Alle tre paneler kan rulles opp og festes samtidig, og ved stille/svak vind og fin utsikt vil man kunne ha en flott opplevelse ved matlagingen. Mulighetene for slikt vinterstid er likevel begrenset. Det oppleves som vanskelig å komme inn og ut av teltet. Er man lang må man ned på knærne for å greie det. For å komme inn i innerteltet må ytterteltet bli stående åpent, hvilket kan gi føyke inn i innerteltet. Sittehøyde i åpningen mellom innertelt og yttertelt er litt liten til å sitte komforabelt. Men dette er igrunn ingen overraskelse for lite telt med forholdsvis lav vekt. Det var ikke nok snø til å grave skikkelig fotgrop under testingen. Forteltets dimensjoner er mindre enn spesifisert fra Helsport, og er etter vår vurdering for lite ved bruk av primus, snøsmelting og vannkoking. For å muliggjøre dette er det tryggest å hekte ned hjørnet av innerteltet, eller koke i innerteltet. Dette betyr at kokesaker og utstyr må flyttes på før og etter matlaging. Det blir litt stol-leken med flytting av ting rundt i teltet i løpet av en økt med brenneren. Innerteltet er betydelig mindre enn Helsports spesifikasjon. Endeveggene er forholdsvis bratte. Teltet virker likevel litt kort når jeg ligger på ryggen i en full-lengde sovepose, og det blir noe subbing i duken i fotenden. Ligger jeg på siden er det plass nok. Ventilasjon Teltet som har vært testet, har kun én stor ventil i teltets lengderetning. Det finnes ingen stor ventil mot det som typisk vil være vindretningen. Dette gir begrenset mulighet til effektiv gjennomluftning når det er lite vind. En av testerne fikk raskt svie i øynene ved bruk av bensinbrenner i teltet under vindsvake forhold. Dette skyldes til en viss grad forteltets begrensede volum, men i hovedsak mangler det en stor ventil mot vindretningen. Sideventilene fungerer godt, men er ikke tilstrekkelige til å kompensere for den manglende ventilen mot vindretningen. Sideventilene er lavtsittende og har to lag med myggnetting, dvs ett på ytterteltet og ett på innerteltet. Dette kan gi noe større mulighet til å beholde ventilene åpne ved vind og føyke, ved å bruke begge lagene med myggnetting til regulering. Denne testeren opplever alt i alt ventilasjonen i teltet som utilstrekkelig. For en annen tester har ventilasjonen fungert tilfredsstillende med en voksen og tre barn, men det presiseres at ventilasjonen ikke er tilfredsstillende ved bruk av primus uten å åpne en av inngangene. Bardunering Teltet antas å kunne håndtere det meste av vind. Det finnes 18 pluggfester. Bardunene er tykkere enn på 3-sesongstelt. Bardunstammerene er av plast og enkle å bruke. Plugger tres i stormmattene eller i separate pluggfester. Det savnes forøvrig et pluggfeste i stormmatten midt på kortsiden mot vinden. Stormmattene på langsidene oppleves som litt for smale. Når man setter en plugg i stommattene på langsidene, fungerer de mest som en del av teltets yttervegg/taket, slik at teltet i mindre grad oppleves å ha stormmatter langs langsidene. Dette avhenger noe hvor dypt stangsokken/sangkoppen synker ned når man setter opp teltet, men denne testeren synes stormmatene burde vært bredere. Teltets barduner har innflettet refleks som reflekterer godt og gjør gjennfinning i mørket enkelt. De er "dobbelfestede" slik som Hillebergs barduner. Det gir ytterteltet to barduneringsfester pr plugg, og reduserer antallet barduner og flokemulighetene. I tillegg har hver bardun en strikkhempe for oppheng under transport, som det antagelig ikke er nødvendig å benytte seg av. Annet Teltet ser ut til å holde god kvalitet. Stangbuen som spenner ut ytterteltet kunne vært lengre og mer skråstilt for å oppnå spesifiserte mål. Glidelåsene har store gripehåndtak som er lette å få tak i. De er grove og solide og glir lett. Dette er en fordel når vanndamp fra koking må vetileres ut av ytterteltåpningene og gir ising i glidelåsen. Borrelåsene som holder duk-flippen over glidelåsene nede, er av kraftig type og oppleves å vanskeliggjøre åpningen av teltet. Webbingen i teltet er av kraftig type. Innerteltet er smalere en spesifisert og for lite til å romme to voksne personer, selv med godvilje. Pakksekkene er rommelige og gir enkel nedpakking. Konklusjon Teltet er et solid vintertelt som vil gi trygge overnattinger i fjellet vinterstid. Teltet passer for en person, men på grunn av lite fortelt oppleves teltet likevel som for lite. Ventilasjonen i teltet oppleves som utilstrekkelig ved vindsvake forhold. Spesielt av disse grunner er teltet mindre egnet for lengre turer. Teltet er derimot vindstabilt, tåler snøvekt, er relatvit lett og har funksjonelle detaljer. Teltet kan etter vår vurdering passe for enkeltpersoner hvor mange høydemeter skal forseres. Teltet passer også godt ved større nedbørsmengder og krevende værforhold på kortere turer. Dette skjedde med teltet etter endt test Teltet er sendt tilbake til Helsport.
  47. 11 poeng
    I disse Monsen minutt for minutt tider, laget jeg en tråd her på forumet for å dele turen aktivt med andre. Jeg la ut fra ett til tre innlegg hver dag. Ikke noe system på når det ble lagt ut, tilgang til nett og når jeg hadde pauser avgjorde når det ble publisert. Alt ble gjort med en IPhone X og noen få apper. En app for å vaske bilder, slik at de ble enklere å laste opp, en layout app for å sette sammen flere bilder til et. Eneste redigering som ble utført var å snu noen bilder, så her er det nofilter som gjaldt. Tok bilder av det jeg kom over som var av interesse, total nesten 900 bilder. Noen triks ble brukt, lastet opp bilder når jeg hadde god dekning, slik at det bare var å legge til tekst i pausene. Tekst krever lite av nettet. Bildene ble lagt i kladder, og kopiert direkte inn i innlegget. Jeg må innrømme at jeg hadde fokuset på turen, så «live» bloggingen gikk fort for seg. Er ikke spesielt god i norsk, men her var det bilder og historiefortellingen som var viktig. Det sitter mange på jobb og hjemme som liker å aktiv følge med på slike turer. Har valgt å skrive veldig kort om hver dag, og så kan de som vil gå inn på link for hver dag for mere info. Har tatt et utvalg av bildene for hver dag, ellers ville artikkelen blitt veldig lang. Dag -1 Planlegging 12 dagsturer på rad med overnatting krever at du tenker gjennom litt, spesielt når butikkene er stengt når du passerer. Ruta ble laget på lommekjent.no og overført til GPSen. Skriv også ut kart selv fra kartverkets turkart. Limte sammen 12 ark og tegnet hvor jeg skulle gå. Da kunne jeg regne ut ca hvor mange dager jeg brukte på hver del. Sendte mat, dorull etc i posten til Sylling. Da hadde jeg mat til Vestmarka og Krokskogen. Dag 0 Kjøre ut depo Siden dette var i pinsen var det mye helligdager, kjørte derfor ut et matdepo på campingen på Vikersund. Da hadde jeg mat over Finnemarka på tvers. Sekken ble pakket klar. Ble frysetørret mat for å få ned vekta på sekken, som ente på 14 kg inkl mat for 5 dager. Dag 1 Gile - Aklangen Hadde valgt startpunktet på E16 utenfor Hønefoss. Da fikk jeg delt etappen som nødvendigvis måtte gå på asfalt i to. Måtte starte den 16 mai for å tidsplanen til å gå i hop. Startpunktet og også sluttpunktet 12 dager seiner om jeg kom rundt. Zpacks arc blast 52 liters sekk Her ser jeg utover Holleia, som var første del av turen. At været skulle bli slik hele turen er ganske unikt. Gikk stier og små grusveier der hvor det var mulig, kom over noen som trente en hund - de grillet pølser ! Var heldig å få en på veien På Ask ser jeg mye av ryggen på Nordmarka, her skulle jeg gå rundt. Dag 2 Aklangen - Hovinkoia 17 Mai i skogen, lå ved et flott vann. Fikk ikke fisk. Bra merket på Holleia, et lett område å gå i. Blir flere turer til dette område. Vannet ved Hovinkoia til DNT. Knallvær Litt forskjellige typer av frysetørret mat, Lyo Food er en av favorittene. Legg merke til skjea som er så lang at den stikker opp over kanten. Det ble tarp den natta. Tarp er fint, ligge å se på sola som har gått ned, ikke insekter. Dag 3 Hovinkoia - Haukevatne Havnet inni et område med utrolig mye nedfall og toppbrekk, på det værste var ca halvparten av trærne skadet. Ikke lett å gå når det er slik. Måtte legge om ruta. Der hvor det er kjørt skiløyper er det ryddet, og gjorde det mye lettere å komme frem. Vindstille - klart varmt vær, ikke insekter. Hadde med et solcellepanel til ladning av mobil og GPSen som ble brukt hele turen, fungere knall i sola. Sov under åpen himmel den natta. Dag 4 Haukevatne - Lorta Litt fuktighet om morran. Ikke ofte du treffer steiner med eget navn, er nok en skjult hemmelighet på Holleia Nok en stille varm fin kveld. Dag 5 Lorta - Vikersund Suppe til frokost, ikke minst den viktige kokekaffen om morran. Ikke fisk å få... Halve dagen blir lit transport for å gå fra Holleia og over til Finnemarka. Dag 6 Vikersund - Lunnaas Dammen på toppen av Dokkaløypa. Mye folk i området. Prøvde meg på litt fiske på dagen, men ikke noe napp. Varmt og fint vær fortsatt. Statskog har en åpen koie, hvor natta ble tilbrakt, ganske unikt med åpne koier. Dag 7 Lunnaas - Svarteputt Reservatet i Finnemarka er utrolig flott, hit skal jeg igjen, det er sikkert. Knallvær og varmt, heldigvis er det små varder å gå etter, ikke annen merking på en del av løypene. Dag 8 Svarteputt - Asdøltjern Finnemarka til venstre, og Vestmarka til høyre, Krokskogen rett frem. Er i Sylling, fikk hentet maten min i post i butikk. Er en del nedfall etter en hard vinter for skogen. Dag 9 Asdøltjern - Damtjern Asdøltjern er en perle i Lier, på andre siden ligger Asker kommune. Flotte lette steder å gå mot Sollihøgda. Dag 10 Damtjern - Retthelltjern Damtjern ved Solihøgda, flott varmt og vindstille. Enkel og fin teltplass, trenger bare plass til to liggeunderlag, Zpacks Duplex telt. Dag 11 Retthelltjern - Gyrihaugen Nok en varm fin dag, myggen har våknet for fullt. Måtte ut på kanten av Mørkgånga, ser hele Ringerike. Mørkgånga er blitt en mye brukt «inn» topptur. Dag 12 Gyrihaugen - Gile Ble en natt under åpen himmel, helt vindstille på 682 MOH Lokale stier på vei til å fullføre hele turen, 12 dager med varme og uten regn. Etter turen 1 - Tanker når turen er over Blir litt tomhet når turen er over, føler meg veldig privilegert over å få til en slik tur på 12 dager. Kroppen like fin, veier det samme. Etter turen 2 - Hva kunne vært gjort andeledes Er alltid noe som kan bli bedre, kart ned både ski og stier på samme kartblad er et av punktene. Utstyr som ble brukt på turen En liten gjennomgang av alt jeg hadde med, optimal pakking etter mine kunnskaper. Ca 10,5 kg før mat og gass inkl fiskeutstyr GPS analyse - Hvor gikk jeg feil Prøver å tracke turen. Greit å se om det er et mønster når jeg går litt feil. Mitt er når jeg er sliten og går fra en stor sti og inn i en veldig liten. Alle kryss er lurt å sjekke også, men ikke mye feil på nesten 16 mil😀 gpx fil: Spor.gpx
  48. 11 poeng
    Produkt Gregory Deva 80 i str S Levert av XC Sports Equipment A Veiledande pris kr. 3 499,- Fakta frå leverandør Storleikar: extra small, small og medium. Vekt: 2,32, 2,4 og 2,46 kg. Volum: 75, 80 og 85 L. Fakta frå Fjellforum Samme som leverandørens. Fakta om testperson Kvinne 36 år. 166 cm og normalvektig Van med å bere tung sekk, i variert og til dels krevjande terreng. Punkt til vurdering: Vekt mot volum Bæresystem Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter og pakkbarheit Handtverk og materialar (ver og vind) Brukarvennlegheit og moglegheiter for justering Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Passform og bærekomfort Pris Her kjem Gregory Deva 80. Herrane sin variant av denne heiter Gregory Baltoro 85. Om sekken Sekken er omtalt av Gregory som ein heilårssekk med høg lastekapasitet, som møter krava anten du skal gå langt eller høgt, i alt av terreng. Den kjem i tre ulike storleikar, der ein igjen kan tilpasse sekken ved å flytte på skulderreimar, og bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i større eller mindre storleikar. Å kjøpe sekk Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne ein som er maken til den ein vurdere kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. Om testen Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vineter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. Vurdering Som med dei fleste sekkar som finnast i marknaden i dag, er det mange detaljar og mykje informasjon. I staden for å repetere det ein kan finne på produsentenes eigne sider, vel eg her å omtale dei elementa eg betraktar som relevante å omtake, utfrå test. Vil ein ha lang-lesnad og komplett liste over spesifikasjonar, tilrår eg å vitje Gregroy sin eigen nettstad, Gregorypacks.com. Underteikna har testa sekken i str.small, altså 80 liter. Bæresystemet framstår som solid frå byrjinga av, og ein lett sjå føre seg at denne sekken taklar tung last. I staden for å ha eit full justerbart one-size system, har Gregroy velt å lage denne modellen i tre ulike rygglengder, med moglegheiter for å feste inn skulderreimane i to ulike høgder, også dette solid utført. I tillegg kan ein bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i andre storleikar, og slik i stor grad "skreddarsy". Passform kan til ei viss grad likevel tilpassast utan å bytte ut komponentar. I tillegg til moglegheitene for å flytte skulderreimane, har ein utrusta nedre del av ryggplata, som ligg utanpå hoftebeltet, med ei innvendig lomme, laga for ei borrelåsfesta pute. Denne er meint å gi betre støtte for ryggen, tilsynelatande gjennom å spreie belastninga overeit større parti. Dette skal vere gunstig til dømes for den som har svai rygg. Når sekken er på, plasserar puta seg i området mellom bekkenkanten og nedre del av rygg. Eg er noko usikker på kor vidt dette fungerar i praksis. For meg framstår teorien som "omvendt". Dette då eg gjennom mange år i arbeid med trening, har sett at svai rygg ofte sammenfell med for lite magestyrke, i kombinasjon med stramme hofteleddsbøyerar. Enkelt sagt bidreg korte hofteleddsbøyerar til å trekke "navlen", og slik ryggsøyla, fram og ned mot lårbeinet. Har ein i tillegg litt svake magemusklar er det lite å "halde" igjen med. At ei plate, som bygger ut, og slik ytterlegare bidreg til press mot den delen av ryggen som blir trekt framover, skal hjelpe på dei spenningane som oppstår musklane i nedre del av rygg, finn eg ikkje belegg for anatomisk, og heller ikkje praktisk. Det er mogleg eg vil få kraftig motsvar på denne, frå fagfolk innanfor helse og anatomi. Dette er uansett berre ein detalj ved sekken, og det er ikkje verre enn å plukke vekk den vekk. For nokre kroppar kan det også hende att denne plata har ein misjon.Hoftebeltet er stivt, som forventa i ein sekk berekna for tunge bører, og for meg vert det rett og slett for stivt. Det klemmer på bekkenkanten same korleis eg flyttar på det, og same kor eg puttar plata som høyrer til inn og ut. Ved testing av Baltoro (herresekken) kjenner eg at det samme skjer, og at det har lite med storleik og hoftebeltet og gjere, men rett og slett uforming. Det er viktig å understreke at dette er passforma til MIN kropp, og at den for mange andre kan vere midt i blinken, ja, for mange ER denne midt i blinken. Hoftebeltet har godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir strammemoglegheiter. Skulderreimane på denne sekken er tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Eg gjorde eit førsøk på å bytte ut skulderreimane til ein større storleik, utan at det eigentleg hjalp stort. Det er innfestinga som er problemet for meg. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Dette er ein gjengangar på damesekkar for underteikna. Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Til liks med Osprey Xena 85, har heller ikkje denne sekken det. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Moglegheitene for ulike rygglengder og to innfestningsnivå for skulderreimane gjer likevel at eg tenkjer at dei færraste vil ha behov for det. Lommer og festemoglegheiter er både denne sekkens styrke og svakheit, alt etter kva bruksområde du ser føre deg. Alle lommene er rause i opninga, noko som gjer det enkelt å komme til innhaldet. Det einaste unntaket er lommmene på hoftebeltet, som etter mitt syn er for små. Dei rommar ikkje eit større kompatltkamera eller ein ein stor modell av våre smarte telefonar. Den eine er dog vantett, noko som er eit pluss. Eg personleg er ikkje gla i desse lommene med ein vertikal glidelås på midten i heile eller større delar av lommas lengde, då eg synes det gjer dei ueigna til mindre gjenstandar. Til gjengjeld er dei supre for større gjenstandar. Ei slik frontlomme finn ein på denne sekken. Sekkens øvre kompresjonsreimar er festa i denne lomma, og med innhald er den med på å trekke saman og stabilisere hovudrommet på sekken. Reimane frå topplokket går under desse reimane, noko eg synes trekk ned. Kryssande reimar er eit krøkk på dei turane ein har mykje utstyr. Lomma har glidelås rundt heile i ein u-fasong, og utgjer "lokket" av frontopninga. Den har fire festepunkt for eventuelle ekstrareimar. Ein må då vere budd på at ved å feste noko midt framme på sekken, så mistar ein tilgangen til den store lomma. Dette kunne enkelt vore unngått dersom frontlomma hadde toppopning. Eg har løyst det med å ha typiske volumgjenstandars som ikkje veg så mykje festa der, samt berre på dei nedste to punkta, slik at eg kjem til glidelåsen og opningen øvst, sjå bilete under. Sidelommene har god opning og funkar greit også når sekken er full. Dog gjer kombinasjonen av lange fulle sidelommer og to sett kompresjonsreimer på sida, med nokså langt spenn, at feste av utstyr på sida vert litt kronglette. Dei øvste kompresjonsreimane er skråstilt for å ikkje komme i konflikt med nettopp lommene. Dette gjer at til dømes ski vert vanskeleg å få festa stødig, og dei lev sitt eige liv under marsj. Toppreim til skia er eit minimum, og ekstra reimar for stabilisering av gjenstandar som skal festast på sida ein etappe eller to er tilrådd. Topplokket på Deva 80 er supert. Det har to store lommer, med glidelåsretninga frå rygg til front på sekken, i staden for frå side til side. Å kunne stå lett framoverbøygd og opne pittelitt for å få tak i sjokoladen er jo ein artig liten bonus, men det viktigste er at einenkelt får oversikt over innhaldet i lommene når ein opnar dei, utan å måtte stå og grave i "blinde". Isøksfesta funkar fint, og med spade på ei side og isøks på den andre, frigjer ein plass på sida av sekken til dei tyngre tinga som ein gjerne vil ha tettare på kroppen. Deva har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein del det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst. Eg tenkjer at ein kunne spart seg for denne opninga når ein har den store frontopninga. På den andre sida burde den være der om eg fekk rådd den store frontlomma til å verte redesigna med toppopning. Eit stort pluss med oppsettet av reimar på denne sekken er dei lange reimane nedst på sekken, som er festa ved ryggplata, og går heile vegen under botnen og vert festa på framsida, over botnopninga. Desse reimane gjer at ein ved behov for stor lastekapasitet, kan feste relativt tunge ting på utsida av sekken, under, utan at den vert topptung eller baktung. Eit telt på 3 kg ggår heilt supert, og bidreg eigentleg berre til å få tyngepunktet endå meir ned, utan at det går utover måten sekken oppfører seg på. Glidelåsdragerane går greit å operere med vottar, og glidelåsa kiler seg lite. Sekken er kompatibel med drikkesystem, som vert oppbevart i ein liten uttagbar ekstrasekk i hovudrommet. Denne er heilt grei i bruk, og vil romme omtrent det samme som eit stort topplokk brukt som hoftesekk, som jo er ei vanleg løysing på mange sekkar til dømes for dagstur vekk frå leir eller hytte. Det er lite unødvendig fiksfaks på Deva 80, på same tid som han er grei å justere og få til å sitte bra, noko som gjer han brukarvennleg. Ein av sekkens verkeleg store styrkar er pakkbarheita. Lommene er store og gode, lett tilgjengelege, og det å pakke sekken for ulike typar aktivitet og terreng framstår som ein leik, inkludert å få pakka han med lågt tyngdepunkt for skitur. Det solide bæresystemet gjer at ein også toler litt "udisiplinert" pakking, utan at ein kjenner kvar ein minste lille feil når ein får han på ryggen. Toppopninga er romsleg, og ein får fort den gode pakkekjenlsa ein får ved pakking av store og tunge pakkrammesekkar, til tross for at denne er både mindre og lettare. Å sleppe fleire rundar med "tetris" i løpet av ein fleirdagerstur er tipptopp. I teltet nyt ein godt av den store frontopninga, og ein får "koffert"kjensla. Eg skulle dog ynskje meg meir kontrastar på detaljane fargemessig, noko eg personleg synes hevar brukaopplevinga på ein sekk det siste lille hakket. Når ein har meir eller mindre ein og same farge på alt, må auget sjå det lille nanosekundet lenger for å "sorter" detaljar, noko som er ein gjengangar på ein del sekkar, inkludert den tidlegare omtala Osprey Xena. Praktisk bruk vs målsetting Sekken skal i følgje Gregory sin omtale vere eigna til å frakte tung last, i krevjande terreng over tid. Dette er det ikkje tvil om at den fiksar bra, inkludert Gregorys mål om at den skal halde mål til frakt av nødvendige forsyningar og utstyr for ei veke, til ein høgalpin basecamp. Og nettopp med vekt på bsecamp. Eg synes ikkje at dette er den optimale sekken for turar i norsk, alpint terreng som krev bre/klatreutstyr, og som har i seg dagleg forflytning. Til det synes eg sekken er for lite praktisk løyst med omsyn til lommer og reimar. Materialar og kvalitet på saumar framstår som litt i utakt. Saumar, reimer, glidelåsdragerar og strekk verkar bra, men tyet og sjølve glidelåsa verkar noko skjørt. Eg har etter relativt få (omlag 15) bruksdøger greid å få nokre små hol på tyet på sida av sekkerommet, på sidelomma. Holet samanfell med området ski og evt isøks vil ligge og gnisse, og eg vil tru at det er slik det har oppstått. Det er ikkje kritisk på noko punkt, og vil enkelt late seg ordne med ein bit tear-aid eller gaffatape, men det er verdt å merkje seg at det er greit å fare litt varsamt åt. Det er kanskje prisen å betale for ein såpass lett sekk, med ein slik lastekapasitet? Prisen på denne Gregorysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 499 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Lastekapasitet på denne relativt lette sekken tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum. Sett opp mot lastekapasiteten og volumet derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet. Oppsummering og konklusjon For underteikna var passforma ikkje optimal. Dette må ikkje sjåast som eit negativt punkt i testen, då det er høgst individuelt kva som høver den einskilde. For utstyrstunge turar på meir enn 3-4- dagar er ikkje løysingane på sekken utvendig optimale. Med omsyn til lommer og festeanordningar for utstyr og hardvare, kan ein kan fort få ei kjensle av å minne om bilete på framsida av ei bok frå Zappfes verden, eit lett kaos av uorganisert menneske/sekk. Tyet kan også verke til å ikkje tole desse belastningane spesielt godt. Bortsett frå det ovanfornemnde "tursegmentet", er Gregory Deva 80 ein bra allroundsekk. Den har eit solid bæresystem og gode, funksjonelle løysingar for meir tradisjonell oppakning, og mange moglegheiter for personleg tilpassing. Med tanke på eigenvekta presterar den særs godt. Pluss for moglegheitene til å kunne "skreddarsy" og tilpasse i stor grad. For den tradisjonelle fjellskiløparen, vandrer og fjellfant, som tilbakelegg både høgdemeter og kilometer er dette ein sekk med stor kapasitet for si vekt. Dette skjedde med sekken etter endt testing Sekken vert returnert til leverandør. Alle foto frå leverandør eller underteikna med turfylgje.
  49. 9 poeng
    Produkt Bergans Storen Mountain Hat levert av Bergans Veil pris kr. 500 Härkila Visent Cap levert av Härkila Veil pris kr. 899 Lowe Alpine Mountain Cap levert av Equip Outdoor Technology Veil pris kr. 499 Klättermusen Mysse 2.0 levert av Klättermusen Veil. pris kr. 700 Sealskinz Thermal Waterproof Cap levert av Wenaas Nordic Veil pris. kr. 599 Sealskinz Winter Hat levert av Wenaas Nordic Veil pris kr. 449 Testpersoner @Anders Eriksen @Henrik Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Sikkerhet Pris Testforhold Luene er testet under variert friluftsliv på vinterstid, og temperaturen har variert mellom 5 °C og -25 °C. Luene er testet i ulikt omfang hva gjelder temperaturer og vind. Luene er ikke testet (ikke brukt) når det har vært klart at lua ikke kunne brukes under temperatur- og værforholdene. Dette kan være at det har vært for kaldt eller for mye vind, som i værste fall kunne ført til skader. Vurdering Formålet med sammenligningstesten har vært å se i hvilken grad vindluene har oppfylt formålet sitt med vindtetthet og hvor godt de beskytter mot vind. Spesielt kan øre og panne være utsatt for vind og det er derfor viktig at vindlua rekker et godt stykke ned i panna og dekker ørene ved å sitte tett inntil. Et av kriteriene for testen er brukervennligheten på lua, herunder justeringsmulighetene vindluene har. Alle luene i testen unntatt Härkila Visent Cap har en eller annen form for strammemulighet i bakhodet med strikk, borrelås eller spenne. Bergans Storen Mountain Hat Levert av Bergans Veiledende pris kr. 500 Fjellforumvekt: 32 g Les mer om lua her Bergans Storen Mountain Hat kommer i 3-lags Dermizax og er ikke fôret. På grunn av at den ikke har noen form for fôr egner den seg til bruk hvor det er høyt aktivitetsnivå eller under mildere temperaturer. Ettersom den ikke er isolert kan det være en mulighet å bruke denne lua over en annen. På grunn av at lua ikke er fôret kommer det mer luft til rundt ørene når det ikke benyttes lue under denne. Lua rekker relativt langt ned i nakken. På grunn av mangel på fôr i lua vil det være hensiktsmessig å benytte seg av en ekstra hals, eventuelt høy krage på mellombekledningen dersom det ikke benyttes ekstra lue under. Som noen av de andre vindluene i testen, har ikke denne lua brem eller knapp for å feste bremmen. Knapper har ofte en tendens til å skape et ubehagelig press i panna, spesielt i de tilfellene hvor det benyttes hodelykt i kombinasjon med lua. Dette gjør at denne lua egner seg svært godt til å kombinere med hodelykt eller snøbriller. Strikken i bakhodet sørger for at ørene blir godt tildekket. Til tross for at det ikke følger med noen snor som kan festes under haka, sitter den likevel godt på hodet på grunn av den ene strikken. Konklusjon Lua har et snevert anvendelsesområde ettersom den ikke er fôret og passer således godt til personer som er i høy aktivitet og produserer en god del varme, eller der hvor vinden er lav og temperaturen relativt høy. Ved å kombinere vindlua med en annen lue kan vindluas anvendelsesområde økes. Den veiledende prisen på kr. 500 kan nok være passende dersom luas anvendelsesområde oppfyller formålet til det en forbruker ser etter. Härkila Visent Cap Levert av Härkila Veiledende pris kr. 899 Fjellforumvekt: 136 g Les mer om lua her Øreklaffene til Härkila Visent Cap kan trekkes godt rundt ørene og en borrelås sørger for at ørene holdes varme til enhver tid. På dager hvor temperaturen har krøpet ned mot -20 °C har det blitt benyttet balaclava og lua har ikke blitt opplevd som trang. I høyere aktivitet kan lua bli noe varm. Lua vil derfor i det hovedsakelige passe til friluftsliv der hvor aktivitetsnivået er lavt, eller for personer som produserer lite varme. I tilfeller hvor lua blir noe varm er det ingen øvrige justeringsmuligheter for å slippe ut overskuddsvarme med å eksempelvis åpne strammingsmuligheten i bakhodet. Den må derfor tas av hodet eller åpne borrelåsen som sørger for at ørene blir beskyttet. Ved bruk av hodelykt har den fungert tilfredsstillende til tross for at lua har forholdsvis stor brem. Man vil likevel miste noe av lyset i synsfeltet som følge av den store bremmen. Dette fører oss over til sikkerheten. Lua har ingen ekstra snor i tilfelle lua skulle bli tatt av vinden. Bremmen har også stor overflate som gjør at vinden kan få bedre tak. Dette kan være kritisk på vinterstid i kalde omgivelser. Konklusjon Alt i alt beskytter den godt mot vind og varmer godt på de kaldeste dagene under rolig aktivitetsnivå. Den veiledende prisen på kr. 899 kan virke noe i det dyreste laget ettersom dette er en vindlue. Ettersom lua tross alt har en gore-tex membran gjør prisnivået mer forståelig. Lowe Alpine Mountain Cap Levert av Equip Outdoor Technology Veiledende pris kr. 499 Fjellforumvekt: 67 g Les mer om lua her Lowe Alpine Mountain Cap er en gjenganger i flere tester og betegnes av mange som en klassiker. Den kan strammes i bakhodet med borrelås og bremmen kan festes til lua med trykknapp i front. Over den delen av knappen som er festet til lua (ikke bremmen) er det lagt på et stoffstykke i polyamid for å forhindre at snø ikke skal feste seg til knappen og gjøre det vanskelig å feste knappen. Dette er imidlertid et lite problem dersom man faktisk ønsker å feste bremmen i dårlig vær, da stoffstykket må trekkes til side for å kunne feste bremmen og dette krever at man må bruke to hender, og med votter er prosessen vanskeligere. Det skal likevel sies at bremmen er formbar slik at den i noen grad kan løftes opp uten å feste den til lua. I kombinasjon med holdelykt presses bremmens festemekanisme/knappen inn mot panna og skaper ubehag. Lua sitter godt på hodet ved at den rekker godt ned i nakken og dekker panna langt på vei, men den dekker ikke begge deler like godt. Det avhenger imidlertid hvor mye lua trekkes ned i nakken eller over panna. Innerstoffet består av myk fleece, noe som også hjelper til med å sitte godt på hodet. Lua har ingen egen snor for å forhindre at lua kan blåse av, men har istedenfor lagt på to hemper som har gjort dette mulig. Øreflappene dekker godt over ørene, men ikke like godt som Härkila Visent Cap. Dersom man velger å feste på ekstra snor selv, vil man også kunne stramme til ytterligere rundt ørene, slik at ørene blir ytterligere beskyttet for vær og vind. Konklusjon Denne lua er en av tre allroundere i testen, og passer godt for den gjennomsnittlige personen. Den utmerker seg ikke spesielt på noen områder hverken negativt eller positivt, men har flere ulike kompromisser for å øke anvendelsesområdet. Dessuten er den veiledende prisen på kr. 499 også en pris som kan forsvares. Klättermusen Mysse 2.0 Levert av Klättermusen Veiledende pris kr. 700 Fjellforumvekt: 89 g Les mer om lua her Klättermusen Mysse 2.0 er testens andre allrounder. På denne lua har Klättermusen festet på snor som kan strammes under haka og strammemekanismen i bakhodet er en spenne som enkelt kan håndteres med en hånd med eller uten votter. Med påsydd snor som kan strammes under haka trygger dette sikkerheten. Lua har også en brem, men det er ingen knapp eller annen festemekanisme for bremmen. Istedenfor har Klättermusen gjort bremmen stiv slik at den enkelt kan heves eller senkes, og den holder seg på plass slik du selv ønsker den skal være. Det er også uproblematisk å kombinere snøbriller og hodelykt. Her skiller den seg positivt ut sammenlignet med Lowe Alpine Mountain Cap og Sealskinz Winter Hat som har knapp til festemekanisme på bremmen som kan skape ubehag i panna når det blir lagt presses på knappen. Ettersom denne lua ikke har knapp som presses inn og bremmen er enkel å håndtere, økes også brukervennligheten og komforten. Innerfôret består av myk og tøyelig fleece, noe som gjør lua behagelig å ha på hodet. Den skiller seg også positivt ut sammenlignet med de øvrige luene i testen ved at den trekker meget godt over ørene og isolerer dertil bedre. Riktignok ikke like godt som Härkila Visent Cap. Den trekker også godt ned i nakken uten at det går på bekostning av å beskytte panna mot vind. Konklusjon Den veiledende prisen til kr. 700 er ikke en urimelig pris ut fra hva du får. Lua hever seg flere hakk over de andre luene til tross for at det er gjort flere kompromisser. Alle de små ekstra detaljene som hever luas brukervennlighet, funksjonalitet og sikkerhet gjør det uproblematisk å forsvare prisen. Sealskinz Thermal Waterproof Cap Levert av Wenaas Nordic Veiledende pris kr. 599 Fjellforumvekt: 95 g Les mer om lua her Sealskinz Thermal Waterproof Cap har på samme måte som Härkila Visent Cap en hard og stor brem og innerfôret består av myk fleece. Den kan enkelt med en hånd strammes med en strikk i bakhodet. Når strikken strammes opplever undertegnede at det oppstår et ubehagelig press rundt hodet der hvor strikken går. Luas konstruksjon oppleves som at den er konstruert som en helt alminnelig caps der det er lagt på ekstra stoff utenpå som skal dekke over ører og nakke. Stoffet som er lagt over capsen og skal beskytte utsatte steder folder seg riktignok over ørene, men sitter ikke inntil ørene. Dette innebærer at kald luft kommer til og isolering av ørene praktisk talt er fraværende. Det er heller ikke noen snor som kan tjene som sikkerhet eller ha den funksjonen at stoffet som er lagt utenpå kan komme tettere inntil ørene ved å stramme. Lua egner seg ikke særlig til bruk på vinterstid, men kan muligens ha et bruksområde sent på høsten hvor temperaturen begynner å krype ned mot 0 °C på natt og plussgrader på dagtid. Konklusjon Lua faller tvers igjennom testen ved bruk på vinterstid og er en gjennomgående skuffelse. En veiledende pris på kr. 599 vil være altfor ut høy fra denne luas egenskaper. Sealskinz Winter Hat Levert av Wenaas Nordic Veiledende pris kr. 449 Fjellforumvekt: 64 g Les mer om lua her Sealskinz Winter Hat er den tredje allrounderen i testen. De to øvrige er Lowe Alpine Mountain Cap og Klättermusen Mysse 2.0. På samme måte som Lowe Alpine Mountain Cap har lua en brem som kan festes med en knapp, noe som kan gi et press i panna ved bruk av hodelykt. De samme betraktningene om knapp som festemekanisme til bremmen som ble gjort om Lowe Alpine Mountain Cap kan også gjøres her. På denne lua er det borrelås som brukes for å velge hvor hardt lua skal sitte på hodet sammenlignet med Lowe Alpine Mountain Cap, og har ingen betydning når luene sammenlignes. I motsetning til de to andre allrounderne (Lowe Alpine og Klättermusen Mysse 2.0) har ikke denne lua snor eller mulighet til å feste på ei snor. Dette kunne vært nyttig, spesielt når det gjelder sikkerhet, men også muligheten for å få dekket til ørene ytterligere. Luas innerstoff består av myk fleece og gjør at den er behagelig å ha på hodet. Lua dekker godt over ørene og sitter relativt godt inntil, spesielt om man sammenligner den med Sealskinz Thermal Waterproof Cap. Sammenligner man lua med Lowe Alpine Mountain Cap og Klättermusen Mysse 2.0 isolerer og dekker denne lua hakket mindre enn Lowe Alpine Mountain Cap, men i liten grad. Som allerede nevnt ville det vært hensiktsmessig å ha ei snor under haka slik at sikkerheten styrkes, og at isolasjonsevnen er bedre. Konklusjon Denne lua er et godt alternativ til Lowe Alpine Mountain Cap, men kommer likevel litt svakere ut. Dette er fordi sikkerheten og isolasjonsevnen over ørene kunne vært bedre. Det fordelaktige er at Sealskinz Winter Hat har en veiledende pris på kr. 449 sammenlignet med Lowe Alpine Mountain Cap som har en pris på kr. 499. Hovedkonklusjon Det er Lowe Alpine Mountain Cap, Klättermusen Mysse 2.0 og Sealskinz Winter Hat som kan kalles for allroundere og dermed har størst bruksområde til ulike aktiviteter. Bergans Storen Mountain Hat har et relativt snevert bruksområde og passer best i bruk hvor aktivitetsnivået er høyt. Härkila Visent Cap skiller seg ut ved at den passer best til aktiviteter som har et lavt aktivitetsnivå i kalde omgivelser. Sealskinz Thermal Waterproof Cap har lite å gjøre på fjellet vinterstid under kalde omgivelser med mye vind og kulde, men den kan muligens være et greit hodeplagg på høsten. Det er Klättermusen Mysse 2.0 som trekker det lengste strået i denne testen. Lua er definitivt den mest allsidige og har de beste egenskapene som en vindlue bør ha på vinterstid i fjellet. Dette skjedde med produktene etter endt test Luene har forskjellige leverandører og det står derfor hva som skjer med de enkelte luene i hver enkeltartikkel om de enkelte luene.
  50. 8 poeng
    Produkt Vanoise Hiking staver Fra TSL Outdoor Levert av Hekta På Tur Veiledende pris Kr. 1.399 Fakta fra leverandør Vekt: 255 gram per stav Tre-leddet stav i aluminium EVA foam grep Fakta fra Fjellforum (Avvik +/-) Vekt: 267 gram per stav (- 12 g) Testkriterier Trinser og lås Pigg Håndtak og håndstropper Konstruksjon Brukervennlighet Vekt Pris Beskrivelse av produktet Stavene kommer med to ulike trinser. Den ene er beregnet for løssnø mens den andre er beregnet for hardere snø, eller i de tilfellene hvor behovet for store trinser er fraværende. Påmonteringen av trinsene skjer med TSL Outdoors push & pull system. I tillegg følger det med et par med gummiknotter slik at de kan brukes på sommeren uten å slite for mye på spissen. Spissen er av tungsten fra grunnstoffet wolfram. Stavene er to-leddet og har to ytre låser av hard plast som enkelt kan betjenes uten verktøy for å regulere lengden på stavene. Opp langs stavene er de forskjellige lengdene avmerket med centimetermål. For øvrig er stavene laget i aluminium. Håndtakene kommer med et langt EVA foam grep. EVA foam består av etylen og vinylacetat, og skal være støtdempende, isolerende og slitesterkt. Håndstroppene man trer hendene gjennom på stavene justeres kun ved å dra i den indre delen av stroppene eller enden på webbingen, alt etter om løkka til håndstroppene skal gjøre større eller mindre. Webbingen avsluttes bredt slik at den ikke skal falle ut fra festeanordningen. Den er også delvis polstret med fleece. Testforhold Stavene er blitt testet på korte, og lengre turer opp til en sammenhengende uke. De er brukt i løssnø og høyfjell med stor trinse. Vurdering Låsemekanismen på trinsene er enkle i bruk med TSLs push & pull system, men i testperioden har det skjedd en gang at trinsen har falt av under bruk. Om dette er en svakhet i låsesystemet eller en ren tilfeldighet er foreløbig vanskelig å vite, men det vil være ergelig om det samme skulle skje i mye løssnø. Justeringen på lengden av stavene gjøres enkelt ettersom det ikke er behov for verktøy. Vi er imdlertid usikre på holdbarheten av låsene som er laget av hard plast over tid, og i hvilken grad de svekkes. Justeringsintervallene er tydelig oppmerket. Sammen med en svak motstand når låsene er løsnet, gjør dette det uproblematisk å justere slik at begge stavene får lik lengde. Piggen er laget av wolfram, og skal i utgangspunktet sitte godt på is og hardpakket snø. Derimot har vi opplevd at piggen ikke sitter slik den burde. Den glipper ofte på is og hardpakket snø. Dette kan skyldes hvordan piggen er utformet, men det har vi ikke noe grunnlag for å påstå. Håndtaket gir derimot et veldig godt grep. Snø fester seg ikke på håndtaket i motsetning til andre håndtak. Dette gjør at grepet bevares. Det lange grepet muliggjør også å skifte å kjapt skifte mellom å holde hendene høyt eller lavt på staven. Dette er særlig praktisk for å selv kunne regulere temperaturen på hendene. Høyere grep medfører at blodgjennomstrømningen er lavere, og dermed kaldere. Et lavere grep fører til det motsatte. Et slikt grep er også praktisk i stigninger, slik at man ikke blir tvungen til å holde et høyt grep. Stavene er gjort relativt stive vurdert opp mot vekten. De gir således god respons. Ved nedsetting i hard snø gjør vibrasjonene det slik at det ikke kreves særlig mye kraft for å ta de opp igjen til neste stavtak. Undertegnede har riktignok ikke kjent vibrasjoner i håndtaket, noe som tyder på at håndtakene faktisk har en støtdempende evne. I løssnø er det ikke noe spesielt å anmerke. Med store trinser flyter de godt som andre staver med store trinser. I motsetning til mange andre staver, er justeringen av lengden på håndstroppene lekende lett. Man slipper å måtte trekke og dra i forskjellige løkker. Det eneste som trengs her er å dra håndstroppen i en eller annen retning, avhengig av om man skal stramme eller gjøre håndstroppene løsere. Det at enden på håndstroppene er avsluttet med bred webbing, gjør også at man slipper å knote med å måtte tre håndstroppene på nytt igjen. Vekten som Fjellforum har målt på stavene har et relativt lite avvik sammenlignet med oppgitte mål. Prisen på kr. 1.399 mener vi kan forsvares ut fra de ulike egenskapene til stavene. Konklusjon Alt i alt er dette et par gode staver, som kan anbefales under vinterforhold, og prisen kan forsvares. Det vi har mest å nedsette på stavene er usikkerheten knyttet til om trinsene holder seg på stavene over lengre tid, men det skal presiseres at dette har skjedd kun én gang under testperioden. Det andre er at piggene ikke sitter slik de burde sammenlignet med andre staver som også benytter wolfram som pigg. Dette skjedde med produktet etter endt test Hva som skal skje med stavene nå er ikke endelig avklart med leverandøren. Vi ønsker også å teste stavene i sommer på fjellet. Vi oppdaterer dette punktet når vi har avklart dette med leverandøren.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00


×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.