Gå til innhold
  • Bli medlem

Et villmarkseventyr med kano og fiskestang gjennom Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker sommeren 2015


Ola S. M.

Noen opplevelser vet man at man kommer til å huske resten av livet. Vår første tur inn i Finnmarks og Finlands ødemarker kommer utvilsomt til å falle inn under denne kategorien opplevelser. Her følger en (lengre) rapport fra turen vår. 

Bildekvaliteten er av type kompaktkamera og fotografen av type amatør. Håper likevel at rapporten faller i smak for villmarksentusiaster.  

 

 

P7050452.thumb.JPG.50ef95a87835912ebff4f

Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte.

I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på.

Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. 

Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen.

P6270009.thumb.JPG.fb55dc5cfca895b4c409a

Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor.

P6270012.thumb.JPG.175a569bf6ca80af23574

Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe.

P6270045.thumb.JPG.81fa1b5cd5ec443d64fbb

Frodig.

P6270046-crop.thumb.JPG.1a56a7dd8d346170

Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil.

P6270014.thumb.JPG.9534018890ad32b6d713f

Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen.

P6270050.thumb.JPG.85ea136745f0c14053273

Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig.

P6270047.thumb.JPG.dcad76db9225bc0328006

Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret.

P6270055.thumb.JPG.5cdacfaa84b7f103e3912

På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl.  

IMG_4288.thumb.JPG.71c378ff4327d0df9c5c2

Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen.

P6270059.thumb.JPG.78c456d5be75eeb65e2ea

Joda.

IMG_4290.thumb.JPG.93858e034cb7d92553301

Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa.

P6270063.thumb.JPG.ab1d25e8c1cecab1fff82

Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig.

P6270064.thumb.JPG.c96c2108d9c3a2e76cac6

Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri.

P6270066.thumb.JPG.0b6089b3a20a40113785c

Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke.

P6270071.thumb.JPG.3fdf2057415a215d11b05

Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se.

IMG_4293.thumb.JPG.2f0b6cad9f44d080a43f7

Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka!

P6270073.thumb.JPG.fab2157a82b51c9d3d031

Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat.

IMG_4295.thumb.JPG.9cb8f2539b1fc1ba652ba

Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta.

P6280112.thumb.JPG.c3f90d1b315b0f2b225e1

Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til.

IMG_4296.thumb.JPG.502dddf78b69c08b391be

Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer.

P6280094.thumb.JPG.033850205eaa4ff383cf1

Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet.

P6280087.thumb.JPG.a644b8bdcc9a73a07edfd

Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side.

P6280084.thumb.JPG.3cf30fa6aa08bdfdb412e

Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de.

P6280083.thumb.JPG.5cf787bc55879d7a80a1a

Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka.

P6280100.thumb.JPG.8b8b230e58fff36af7e89

Mot Gállojávrrit.

P6280116.thumb.JPG.4c8469d2e66df34c6224e

Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka.

P6280118.thumb.JPG.c0594417fc47daacda8aa

Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter.

 P6280119.thumb.JPG.7a81cb481dca312338205

Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen.

P6280122.thumb.JPG.f73e77795d2645ac55d5d

Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit.

P6280121.thumb.JPG.a3a8a65fcdf88f4f399f9

Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter.

P6280131.thumb.JPG.fecf4ca4fc67e866da311

En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka.

P6280124.thumb.JPG.73d5e0b13414f1415baa7

Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt".

P6280133.thumb.JPG.8eb2645a55bb19fe1f23e

Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt.

P6280129.thumb.JPG.128c4104860e1d45fd1e1

Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende.

P6280134.thumb.JPG.0c0b7b5d02f1d69e03d7e

Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat.

P6280136-crop.thumb.JPG.052f50ad7f244bdc

Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge.  

P6280141.thumb.JPG.b668f9dcba1dfbe510dfe

Gállojohka begynner å likne på en elv.

Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager.

P6280142.thumb.JPG.a2fd5fc0482e344dc4bc0

Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene.

P6280143.thumb.JPG.3a3fa742b0188ec0d29c3

Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden.

P6280147.thumb.JPG.a98f2adc6403f97c18226

Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst.

IMG_4319.thumb.JPG.7f028e5d24648d3d69668

I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover.

P6290148.thumb.JPG.75e072572ad14aa89f759

Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området.

P6290150.thumb.JPG.2bc727f7bc9fde34ee1bb

Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige.

P6290162.thumb.JPG.798c5c4f1462ac499aab3

Arne sjekker kursen.

P6290166.thumb.JPG.ac5018111c367930f0757

Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt.

P6290169.thumb.JPG.b5cc6cb1bc506a02302fd

Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. 

P6290172.thumb.JPG.117bb4c12b02908f71f7c

Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen.

P6290174.thumb.JPG.02ec2650d007856ef1591

Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye.

P6290175.thumb.JPG.3d0973cc3461acdf95292

Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her.

P6290176.thumb.JPG.65a8b11a0559cd6c19939

Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit.

IMG_4336.thumb.JPG.50c06a774850873f5cfad

Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind.

P6290180.thumb.JPG.a0bf5de44899175a4d464

Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund.

P6290186.thumb.JPG.6b35cbf3ddce247789de4

I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min.

P6290190.thumb.JPG.0fc1115122a0c6150c132

I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann.

P6290196.thumb.JPG.d4734e29d468855295c13

Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet.

P6290199.thumb.JPG.f49a2335c6271e593f873

Herlig kveldssol.

P6290201.thumb.JPG.c236fcd9fb28fe56f41c2

Midnattssol og bålklar røye.

P6290182.thumb.JPG.1f7ac1c77f66e899c6017

Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig!

P6290223.thumb.JPG.514c39dbf6856f7528d43

Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta.  

P6300227.thumb.JPG.3b239844cacd1fe60215a

Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri.

P6300231.thumb.JPG.4522bc1993c632f90b09c

Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde.

P6300232.thumb.JPG.c3899df652092c957a34b

Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen.

P6300233.thumb.JPG.91db756688269c47f43ca

Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien.

P6300234.thumb.JPG.26a2d62076d0b86e0bb21

Relativt ferskt reinsdyrkadaver.

P6300229.thumb.JPG.0e5ed8d583f30fb5c572e

På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen.

P6300238.thumb.JPG.bb96ffeb81b91924c69dd

Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken.

P6300240.thumb.JPG.3cbf7c5681e0cebdd6e43

Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen.

Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager.

Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå.

P7010271.thumb.JPG.2ac05c097b6e6e0620e55

En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta.

P7010272.thumb.JPG.616440045db7ff2d56984

Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen.

P7010276.thumb.JPG.5b161eb0d6086964e2ffd

Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk.

P7010277.thumb.JPG.0bd2e7d5cf57d84dc5515

Først litt balansekunster nedover bekken.

P7010280.thumb.JPG.dc0d73efbeaaaf89329f3

Deretter klatring.

IMG_4361.thumb.JPG.7e02327255cbeaf1fc778

Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra.

P7010283.thumb.JPG.148adcdcdf6c7373a5507

På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet.

P7010285.thumb.JPG.d2f4274694c0d0690de51

Ørn.

P7010286.thumb.JPG.969c88f4516bc36c05b82

Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss.

P7010288.thumb.JPG.d6520c31c7e29a529a0db

På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka.

P7010289.thumb.JPG.4cdc148eda9aef4da5b83

Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side.

P7010290.thumb.JPG.eb34ed9ff10279a1651e9

Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka.

P7010292.thumb.JPG.3e30b8c6b955daafcec5a

Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå.

P7010293.thumb.JPG.8dacd15afbd5ec7b7770c

Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner...

P7010295.thumb.JPG.93f5ebae46acc1932723f

... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket.

P7010296.thumb.JPG.82c042884f1f69a0f7b0d

Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser.

P7010299.thumb.JPG.659dfd291242b9f4d7f9a

I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land.

P7020313.thumb.JPG.a5133582f3c441f8d1885

Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten.

P7010301.thumb.JPG.12d97b2af7acfe67222e0

En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv.

IMG_4367.thumb.JPG.64b2d824eb849105eedee

Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen.

P7010300.thumb.JPG.618abcb269bfd2ca46636

Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt.

P7010307.thumb.JPG.0687c415b20444d0f7ee9

På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk.

P7010308.thumb.JPG.4af4f2bd23bfe314f8b13

Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas!

P7020312.thumb.JPG.1bfb1bf590e81b2d4a29d

Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig.

P7020315.thumb.JPG.b23a740562b74874775bf

Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper.

IMG_4373.thumb.JPG.291867947dd1efa07a35f

Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen.

P7020314.thumb.JPG.b8f7ff5f6d4d830f5c66e

Her er et av unntakene.

P7020316.thumb.JPG.f4ab13418984899f0162b

Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten.

P7020322.thumb.JPG.d73d346205a00264bd273

I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. 

P7020337.thumb.JPG.eaf6ac2a4de3e81256779

Svaneflukt.

Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar.

P7020338.thumb.JPG.a61cdfc53cd65d14da341

Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag.

P7020339.thumb.JPG.249e19e954cee6f8f799b

Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den.

P7020342.thumb.JPG.81466ed490da4d28a85d2

En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU.

P7020345.thumb.JPG.142fe0be3bad1406dc0ab

Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet.

P7020351.thumb.JPG.6c42c2855dd397596a99e

Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen.

P7020352.thumb.JPG.84e6bf9b94c42d1570a1b

Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen.

P7020353.thumb.JPG.b498e92f77c03881dd8c4

Svært lettgått de første hundre meterne.

P7020355.thumb.JPG.4d5dc946ab0541b69ed35

Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i.

IMG_4383.thumb.JPG.09bacfbcb941eb8af375b

Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter.

IMG_4384.thumb.JPG.fca3ab5f52b63ff727899

Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer.

P7020357.thumb.JPG.0be9c36595469b87b0ba2

Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå.

I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint.

P7020359.thumb.JPG.557207a4eaae35e76f018

Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene.

P7020362.thumb.JPG.df0a2b8db1d8137485451

Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet.

IMG_4386.thumb.JPG.e361a3af2ed23822ddc69

Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert  av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt.

P7020361.thumb.JPG.0317d31d0be63e0dbbc55

Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende!

P7020363.thumb.JPG.3a6178606881c73febd60

Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg!

IMG_4389.thumb.JPG.17b1976ff636c6b883175

Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya.

P7030371.thumb.JPG.3de41d1643c5609b8f1c1

Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på!

P7030368.thumb.JPG.0399765c9d6bbdeecaf71

Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen.

IMG_4390.thumb.JPG.6dbc749ce48d7526a7d4c

Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv.

IMG_4396.thumb.JPG.d6cb78b39a4f222d0cc7c

Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista.

P7030369.thumb.JPG.874a9ea657113806957d5

På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått.

P7030370.thumb.JPG.d9b917c2329bb6eed4562

Ingen har stukket av med Allyen over natta.

P7030373.thumb.JPG.5b05743de61a4ba7c4bcf

Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket?

P7030375.thumb.JPG.f3afd43bc536e28a86ac0

Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner.

P7030374.thumb.JPG.3ea9888d3701390af1668

De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse.

P7030378.thumb.JPG.f56fba8e27c1719ff11f1

Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover.

P7030377.thumb.JPG.47c3483347a8561a99408

I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe.    

P7030379.thumb.JPG.8456ff2ddcca28e8275a9

Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden.

P7030380.thumb.JPG.72a431b6e033011a2691b

Strålende vær.

P7030382.thumb.JPG.0738121e89631a32d2835

Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr.

IMG_4406.thumb.JPG.b00e50870862d128d10b9

Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete.

P7030385.thumb.JPG.ecd05203f95f8b6713743

Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra.

P7030386.thumb.JPG.a7765362b643c09020c20

Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk.

Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi.

Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området.

P7030387.thumb.JPG.0f236fd0759b19d156765

Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden.

P7030391.thumb.JPG.8b527a0a7b1c0902861e3

På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål.

P7030400.thumb.JPG.7ca6923657ec59f401299

Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram.

P7040403.thumb.JPG.9f7a6322ed781013084ba

Gjedda ble fortært med godt krydder og chili.

P7030389.thumb.JPG.9aca14b3d3678a09e0eb1

Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag.

P7030395.thumb.JPG.35a8e0170e88134296670

En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge.

P7030396.thumb.JPG.22385cc18b39f5c612774

Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa.

P7040404-crop.thumb.JPG.6510fd13f7023f14

Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark.

P7040407.thumb.JPG.84ef60354b069cffb211d

En drøm å padle herVaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet.

P7040408.thumb.JPG.3fc2497a676d7983a6763

Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe.

P7040413.thumb.JPG.b86db46acba9cf08276ff

Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner.

IMG_4416.thumb.JPG.ee6c2971e33b315cf3a91

Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks.

P7040416.thumb.JPG.f34e81c99a7ca7d7df901

Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus.

P7040419-crop.thumb.JPG.0ac0795ed3638f87

En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt.

P7040420.thumb.JPG.50651b52b43610a384149

Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret.

P7050421.thumb.JPG.20250e872e031113c6e2f

Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir.

P7050422.thumb.JPG.33af2bed80eeede436266

På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss.

P7050426.thumb.JPG.e675e898c881abff5a119

Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen.

IMG_4420.thumb.JPG.974f65f892e32dd61525e

Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano.

P7050429.thumb.JPG.2cf094ecb00ac80b1dbc0

En helt fersk elgkalv ved elvebredden.

P7050435-crop.thumb.JPG.5229678578aba58c

Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen.

P7050436.thumb.JPG.9731f3f5e22976fb59bdb

Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje?

P7060457.thumb.JPG.e7584a39bc5556dae49ed

Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass.

P7050438.thumb.JPG.9ae0fb5172315ea713fd4

Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk.    

P7050444.thumb.JPG.bb7a7c188bf3945dd3c47

Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene.

IMG_4425.thumb.JPG.bf48d2603e5eee08bddd4

Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere.

P7050445.thumb.JPG.aa226f174c80f85bf886e

For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen.

P7050450.thumb.JPG.3282cdcf3a5a7ad189950

Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen.

P7050449.thumb.JPG.bd2293977e8a31183a650

Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen.

P7050451.thumb.JPG.068cf4341704f5b346b91

Oppover Vaskojokidalen.

P7050453.thumb.JPG.253623f7cbb47307720dd

Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki.

P7050454.thumb.JPG.b43cf6b513c5b2e751de1

Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta.

P7060455.thumb.JPG.7f97eff0fc9e443017d88

Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt.

P7060461.thumb.JPG.4f38621bf20744a8d870d

På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen.

P7060460.thumb.JPG.620bd4a2f4722a7c4ea08

Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten.

P7060463.thumb.JPG.6251f347496935107715f

Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden.

P7060483.thumb.JPG.cc3585dca81c3722d051a

Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme.

P7060484.thumb.JPG.c6825de6e63d396342308

Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene.

IMG_4443.thumb.JPG.d8517acde49174ef01dd5

Lunsjbål.

P7060486.thumb.JPG.e5b7a1bca832de63f6482

Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland.  Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette.

P7070522.thumb.JPG.efbb669315cc60d765001

Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit.

Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk.

P7060508.thumb.JPG.6bc35efd9f9993f687a31

Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna.

P7070516.thumb.JPG.bc0389d48fa1f240e1f09

På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom.

P7070513.thumb.JPG.bdf24dc1a17b56418da01

Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet.

P7070521.thumb.JPG.490fdeaaadca850186532

Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet.

P7070512.thumb.JPG.7e0b09fa09e762c75e32c

Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka.

IMG_4446.thumb.JPG.90489e8dcfea30d07e8f2

Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge.

Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs.

P7070523.thumb.JPG.804757b755c41e09e3743

Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk.

P7070517-crop.thumb.JPG.d34efcec845db5a7

Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet.

IMG_4457.thumb.JPG.35bdf2deb87bc74a9be0a

Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster.

P7070537.thumb.JPG.c7a97d9ad2f21aa4b3af9

Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør.

P7070539.thumb.JPG.6e00c8231a8633430e49b

Da ble den en fiskerunde rundt vannet.

P7070542.thumb.JPG.d3d3982899a76a68a231f

Innoset i nordenden av vannet.

P7070526.thumb.JPG.ad024ee7254c55aae1d9a

Nok en ørretpanne.

P7080545.thumb.JPG.82ac966023b3ea5678394

Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder -  her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe.

P7080546.thumb.JPG.905da72b857173e3a81f8

Null gull i Ravadasjoki.

P7080547.thumb.JPG.18e313b056ae81012a2f4

Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer.  

P7080549.thumb.JPG.585918530d56593a6906d

Typisk Lemmenjokiskog.

P7080553.thumb.JPG.a37c532dcacb6050af885

Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere.

P7080555.thumb.JPG.a14cc403e811c6dfe7d9f

Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene.

P7080564.thumb.JPG.7d4d0a1cd1533327492d7

Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå.

P7080567.thumb.JPG.4055e6d0a7fa0d9d0b02e

Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet.

P7090577.thumb.JPG.2a8f9a9312ed50f89f510

Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue.

P7080573.thumb.JPG.e12286b26044f8e48de63

En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. 

P7080570.thumb.JPG.ebdcf4804bb2f81df6e99

Arne prøver fisket i Lemmenjoki.

P7080571.thumb.JPG.8e4b9d5284749664fdcb6

En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten.

P7090576.thumb.JPG.9bfce055b6f18ccafb4fb

Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund.

Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si.

P7090578.thumb.JPG.a2fffedbecbe9f6aa69b2

Siste padleetappe mot Njurgalahti.

P7090579.thumb.JPG.6dc57a89e4c7f75e35659

Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind.  

P7090582.thumb.JPG.5d5508ad7db734afd76a8

En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark.

P7090586.thumb.JPG.e41509144014346080125

Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark.

P7090585.thumb.JPG.84032c3296d54bfc747ae

En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo.

IMG_4478.thumb.JPG.19a4b12f60d2895441121

På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa...

Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening.  

Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier.

Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet.

Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

P6270047.JPG

P6270046.JPG

P6280120.JPG

P6280136.JPG

P6290187.JPG

P7010303.JPG

P7010305.JPG

P7010306.JPG

P7010310.JPG

P7020321.JPG

P7020324.JPG

P7020325.JPG

P7020330.JPG

P7020332.JPG

P7020333.JPG

P7020334.JPG

P7020341.JPG

P7020344.JPG

P7020346.JPG

P7020350.JPG

P7020354.JPG

P7020358.JPG

P7030365.JPG

P7030367.JPG

P7030372.JPG

P7030376.JPG

P7030381.JPG

P7030384.JPG

P7030388.JPG

P7030390.JPG

P7030399.JPG

P7040404.JPG

P7040409.JPG

P7040415.JPG

P7040419.JPG

P7050425.JPG

P7050433.JPG

P7050435.JPG

P7050439.JPG

P7050440.JPG

P7050446.JPG

P7050448.JPG

P7050452.JPG

P7060459.JPG

P7060462.JPG

P7060487.JPG

P7060498.JPG

P7060509.JPG

P7070511.JPG

P7070514.JPG

P7070517.JPG

P7070519.JPG

P7070525.JPG

P7070540.JPG

P7070541.JPG

P7080551.JPG

P7080554.JPG

P7080560.JPG

P7080561.JPG

P7080563.JPG

P7080566.JPG

P7080572.JPG

P7090581.JPG


  • Liker 22



Brukertilbakemelding

Anbefalte kommentarer

Enda et område jeg fikk lyst til å dra på tur i, men mulig jeg ville gjort det som fottur. Interessant som du nevner, hvordan stemningen blir påvirket av været, terrenget og slitet. Enig i dette med tilrettelegging, jeg forstår ikke poenget med det. Takk for bra ektefølt turrapport ispedd galgenhumor:grin:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig moro for meg å lese og se turbilder fra et område som jeg har tilbragt mye tid, slit og glede i. Dette er et veldig fint villmarksområde med mye spennende natur og mangelen på høye fjell og dramatikk uten holdepunkter, gjør (som du selv sier) at man får en veldig ødemarksfølelse. Jeg har vært alle stedene du nevner bortsett fra fossen i Lemmenjoki. Artig å se koiene i Finland igjen. Spesielt godt husker jeg noen mørketidsturer der vi kom fram til disse i 40 kuldegrader. Da kjenner man seg ganske liten. 

Til min store glede var det også henvist til min bok i teksten og det syns jeg var veldig moro. Tenk at noen har lest den og at noe huskes fra boka. Det var skikkelig gøy. Takk for det! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja takk for en veldig flott artikkel.

Oppdatert med GPX rute som jeg fikk på epost. gpx-filen kan lastes ned.

OT: Jeg så den kom på forumet i helgen mens jeg hadde dårlig linje på hytta - så den ble liggende både som en forumpost og som en artikkel her nå, men det får bare våge seg.

Om det er noen av dere som leser dette som ruger på stoff som kanskje kan bli artikkel - så gi gjerne et signal - bruk gjerne forumet med kladder for å mellomlagre. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for en herlig tur-rapport :) 

Artig lesing hvor en kan kjenne igjen mange følelseladde øyeblikk, tenker spesielt på når stang knekker og vær påvirkningen på humøret ;)  Ang. stenger har jeg selv en fast turkompanjong som jeg har døpt "stangmorderen" av naturlige årsaker :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne ble fordøyd en fredagskveld i 2016 i samkvem med en flaske Ægir IPA.  


Helt vidunderlig rapport. Helt i toppsjiktet hva gjelder rapporter på FF, utvilsomt. For meg, som selverklært villmarks-og fjellfiskejunkie, var det rett og slett pur nytelse å lese og se bildene fra disse ødemarkene. Tilbragte selv ei uke i Akkhanas i fjor (rapport og bilder ligger i tråden min). Kjenner igjen mye av landskapet, terrenget og følelsen av uendelighet, ro og inntrykkene av total ødemark og natur. Man lar seg overvelde. 

All honnør til dette prosjektet, og for gjennomføringen. Og for et særdeles godt boktips (bestilt 2 stk i dag). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Nordhauk skrev:

Denne ble fordøyd en fredagskveld i 2016 i samkvem med en flaske Ægir IPA.  


Helt vidunderlig rapport. Helt i toppsjiktet hva gjelder rapporter på FF, utvilsomt. For meg, som selverklært villmarks-og fjellfiskejunkie, var det rett og slett pur nytelse å lese og se bildene fra disse ødemarkene. Tilbragte selv ei uke i Akkhanas i fjor (rapport og bilder ligger i tråden min). Kjenner igjen mye av landskapet, terrenget og følelsen av uendelighet, ro og inntrykkene av total ødemark og natur. Man lar seg overvelde. 

All honnør til dette prosjektet, og for gjennomføringen. Og for et særdeles godt boktips (bestilt 2 stk i dag). 

Takk for det! Akkhanas ligger nok øverst på lista når neste tur til Finnmark skal planlegges. Skal ta en titt på rapporten din (kanskje sammen med leskedrikken du nevner).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en fantastisk og autentisk rapport! Tusen takk og tusen takk for godt boktips.

Et spørsmål: Når på sommeren var dere på tur? Fant ingen datoer i rapporten, men lurer på når den "beste" tiden for en slik tur i dette området er (sommerstid).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, mk9981 skrev:

For en fantastisk og autentisk rapport! Tusen takk og tusen takk for godt boktips.

Et spørsmål: Når på sommeren var dere på tur? Fant ingen datoer i rapporten, men lurer på når den "beste" tiden for en slik tur i dette området er (sommerstid).

Takk for det! 

Vi dro i slutten av juni og i første del av juli. Det var fremdeles ikke full sommer i Finnmark, men det var sen sommer stort sett over alt i 2015. Når det er best å dra på en slik tur tror jeg nesten er umulig å svare på - det vil nok variere fra år til år. Med tanke på vannføring i vassdragene, og ikke minst mygg, er det nok mest gunstig tidlig på sommeren. Med tanke på fiske er nok sensommer mer gunstig. Generelt kan man vel si at man sjelden kan få både i pose og sekk, og at det er svært vanskelig å vite hvordan vær og føre er det oppe før man står der!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempefin rapport, artig lesing! Har selv eid en Ally siden 1982, og hatt mange fine turer med den. Det er en fantastisk bra kanokonstruksjon, jeg møtte for mange år siden nordmannen som konstruerte den. Takk for at dere delte denne turen! (imponert over at dere får med alle aksentene når dere skriver... :-D).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjempebra rapport fra en fantastisk tur. Levende, ekte og ærlig beskrevet,og du har fått med alle små detaljer som gjør slike turer rike. Takk for at du delte :)

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider



Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv en kommentar...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


Annonse


×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.