Vinnerliste

Nerdealarm! Ikke gå videre i posten om du ikke er en nerd på detaljer. Førsteintrykket er at det er lett, gjennomført i alle detaljer med kvalitet. Oppgitte mål stemmer og det må vel være første gangen jeg har opplevd. At det kan åpnes i begge ender etc tar jeg ikke med, da det er mere en gimmick på insta enn praktisk bruk etter min mening. Står veldig fint, også i vind, men merker at duken er tynn. Bare en strammer, hadde ønsket 2 stk, da kan du surre bardunen rundt pluggen og er litt lettere å justere, men veier mere. Enkelt å sette inn en cleamcat til. Gode barduner med reflexer, ikke spart på kr her. Solid god innfesting Plass til dobble stenger, strammefunksjon på duken, men ikke på pluggen. Solid innfesting. På endene er det stramming på pluggene. Store gode ventiler, som står fint i vinden. Det er tykkere duk langs ytterkanten på ytterteltet. Innvendige lommer Usedvanlig god avstand mellom inner og yttertelt. Mål invendig lengde til 221 cm. Målte bredde litt inn til 155 cm Det er mesh i alle ventiler, men du kan ikke åpne disse. Det begrenser litt av ventilasjon. Her har de spart en del vekt. Men det at det ikke kan åpnes gjør at det kan lages uten en del forsterkinger. Takhøyde på høyeste punkt 96 cm Men det skrår mye i enden målte 40 cm som jeg syns det minimum bør være. Vipps da er liggelengden bare 171 cm 9 LW underlag, bare plass til 2 stk. Stor ventil inni, men kan ikke tettes, glidelås så du kan lukke yttre ventil. Bruksanvisning i tyvvek Stangpose i kraftig materiale Samme system som Hilleberg, hvor ekstraleddene har en klaff på sin lomme. Egen lomme for repsett Stort tapebit for gulv, stofflapper Rør, ekstra bardun, sysakene og seamsealer 17 plugger, det er med 2 ekstra, første gang jeg har opplevd det. Repsaker veier 126 gram Pakkposevekt, her er det mye å spare. Mye info på pakkposen, som er i overkant teknisk med mye detaljer. Noen vil elske den, men jeg hadde nok byttet til en enklere. Stangposen kan klipses på utsiden. Vekt telt og stenger. Mye info på bruksanvisning Totalinntrykket etter en natt med litt regn og opptil 14/15 m/s med vind er bra. Gjennomført kvalitet, lett, men litt lavt og litt liten liggelengde for meg på 194. Men det er sjelden bra avstand mellom inner og ytterduken, så soveposen ble ikke våt på enden slik dom jeg hadde trodd. Er mere et 2 manns telt enn et 3 manns i mine øyne, men det gjelder det fleste telt.

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

Her er det 1,5 Solo, Trolltind 2 SL , Abisko Lite 3 og Nordmarka 2 Pakkvolumet er veldig lite, selv om bildet lyver litt, siden Fjällräven har strammere på sin pakkpose. Der er også en snor i taket, samt fester til et gearloft. En viktig detalj for mange, er at det ikke er metall som skrangler i vinden. Nok et pluss.

Jeg jobber selv som lærer i ungdomsskolen og da mellom annet i valgfaget Natur, miljø og friluftsliv. I mine klasser starter vi alltid året med en grundig opplæring i forsiktighetsregler ved bruk av rødsprit og gass. Er enig i at gassbrennere stort sett er mer hensiktsmessige, men det blir på en måte tull å skulle forby alt som har potensielle brukerfeil. Min viktigste sikkerhetsregel som blir innprentet 100 ganger, er å aldri fylle rødsprit på en brenner med mindre den er så kald at du kan holde den å hånda. Dette er kanskje litt overdrevent, men det vet jo ikke de De fleste som skal en del på tur, møter før eller siden på en rødspritbrenner. I min bok er det bedre at de kan å bruke dem enn at vi kvitter oss med dem. Så får man heller være forsiktig med brennere, bruke hjelm når man sykler, gå ut når brannalarmen går, bruke sko når man spiller landhockey, ikke hogge med øksa på en kubbe man holder i hånda, etc etc. Istedenfor å forby rødsprit, sykler, hockeykøller og økser i skolen.

Radio krever masse utstyr og er et stort prosjekt. Jeg tenkte mer som hva uvær skriver. Bidrag fra folk på fjellforumet.. Det samles sammen og blir til episoder. Og kanskje en kjenner en polfarer og intervjuer denne og sender bidraget, noen diskuterer diverse turutstyr.. Kanskje en hel sesong tar for seg fjellene fra sør til nord.. Og ved hjelp av noe så enkelt som mikrofonen i tlf, tas bidragene opp og sendes f,eks til en dropbox mappe.. Fjellforum Podcasten hadde vært min favorittpodcast:) Og hvor fint om podcasten endte opp i de forskjellige podcast apper så man får den direkte på tlf. Og podcasten kunne jo blitt sponset, så den starter med en reklame slik at fjellforum får seg inntekter på det.. Hadde man trengt tips om det kreative, som hvordan sette det sammen, er jeg kreativ. Trengte man hjelp til å skrive kort presentasjon av hver podcast, har jeg en forfatterhånd.. Trengte man tips til tekniske ting rundt data eller lyd, er det også hva jeg kunne bidratt med. Trengte man en intro melodi, kunne jeg enkelt spilt inn noe gitar via iphonen, og når jeg har tilgang på studio igjen kunne jeg gjort introen skikkelig. Og... hvis ideen min er totalt uaktuelt, så kan jeg alltids gå og ta meg en bolle ;D Jeg har hørt på en del podcaster hvor lyden ikke er det beste, tatt opp med mobilenen. Men tar man det hensyn og ikke sitter i rom med mye klang eller støy, samt sjekker på forhånd hvor langt unna tlf man burde snakke, blir lyden helt grei. Nei hva enn det blir til så fikk jeg nå ihvertfall luftet ideen. Og hvis- som Kjell Iver sier- at avsporing fører til andre gode ideer, så er det bra det også:) Nei nå går jeg og tar den bollen...

September betyr starten på rypejakta, og som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk: Å ta med teltet og gå så langt inn i fjellet at andre jegere ikke rekker dit på en dagstur. Det resulterte i at jeg fant mange kull med ryper, men begrenset meg til en på steikepanna og to i sekken hjem. En liten turrapport fra første jakthelga ble det også på bloggen.

Da har TV2 laget en hengekøyetest. De har testet 4 hengekøyer, hva/hvordan en ridgeline/mønesnor er/brukes kommer vel i delen for viderekomne. Hvordan holde varmen er heller ikke en del av opplegget😂 Føyer seg vel inn i rekken av litt lite undersøkende journalistikk. Sist ut var vel VG...... edit: @Humbug Du bør selge inn kurset ditt!

Hvis du leser gjennom ulykkene som har vært ser du at den som holder i flaska ofte ikke skader seg noe særlig selv. I refleks kastes den brennende flaska vekk, og det er de rundt som får brennende væske på seg. Det kan være barn i barnehage, som er helt uskyldige i dette. I dagens digitale samfunn kommer nok mere frem, enn før. Tenker du etter skjedde det nok noen uhell i din barndom også. Men ja, dagenes barn/ungdom kan veldig lite praktiske ting, sett i forhold til den oppveksten vi hadde. Vi hadde som straff "husarrest" og i dag sitter veldig mange utrolig mye inne, Og straffa er å må være ute. Vi lærte nok mye med å være uteblant voksent personer. Var vel 10-12 år første gangen jeg ble sveiseblind og den lærdommen sitter enda. Gode lærere er utrolig viktig på alle områder, om det er i skolen eller andre steder. Dagens samfunn advarer mot så mye, at det som virkelig er farlig blir litt glemt. Kjøpte ny tørketrommel og bruksanvisning var på hele 78 sider, blant annet stod det at en ikke måtte spyle den innvendig med hageslangen. Nei, en må ha fokus på det som faktisk er farlig.

"De fleste som skal en del på tur, møter før eller siden på en rødspritbrenner." Det er DETTE som må forbys i skolen, i skoleverket! Man MÅ ikke møte dette i en alder der KONSEKVENSER ikke ligger i ryggmargen, som hos de fleste voksne! Ungdom tenker ikke mye på konsekvenser. De har IKKE erfaringsgrunnlag til dette, eller kunnskapen/opplysningen om dette innarbeidet/lest. Slikt gjøres heller ikke på en skoletime.

Hei, jeg gikk noen runder og fant ut at det var verdt 1500 kr. å oppgradere til Fjällräven fra Frisport. Så det ble et Abisko light 3. Har ikke prøvd enda, unntatt i stua (med gaffatejp og kina-pinner som substitutt for plugger i bakken). Uansett føles det deilig å ha et slikt telt i hus. Takk for alle svar!!

Liten avsporing, Har sett på både Pasvik Light jakke og Raipas jakke. Prøvde på meg Pasvik, og synes det også har den "stutttjukk" formen på størrelser. Er det slik jegerne "er?

En våt søndagstur. Værmeldingen for søndag ble bare dårligere og dårligere ut over uka. Tidlig i uka kunne det se ut som om det ville være turvær noen timer midt på dagen, men regnet som ble meldt, kom mer og mer galt. Jeg var ikke en gang sikker på om Bestyrerinnen ville være med på tur. Broderen hadde sagt fra at han godt kunne tenke seg en tur – kort om det regnet. Det skulle både regne og blåse.... Likevel ville bestyrerinnen på tur. Hun kunne tenke seg å bli med så lenge vi ikke valgte en av de lange mulighetene. Broderen og jeg var også enige om å begrense turen denne søndagen, da vi snakket sammen tidlig søndags morgen. Vi ville forsøke oss på en runde på høgjæren. Fra Holmavatn til Steinkjerringå og mot Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Bestyrerinnen kunne godt være med – sa hun. Og regnet kom som meldt. Og vinden frisket på utover dagen... Vi tok mot Holmavatn. På parkeringsplassen var det en bil uten om vår. Det regnet. Det blåste. Nå var været ikke så ille så lenge vi var i le av grantrærne. Litt lenger mot Steinkjerringå går turveien over en liten kant. Det regnet. Det blåste. Både broderen og jeg har gått i regnvær noen ganger. Også i mer regn enn det vi fikk i hodet denne dagen. Det var ikke morsomt tidligere, det var ikke morsomt denne søndagen. Det eneste forsonende trekket med været denne dagen var temperaturen, den var et stykke over frysepunktet. Men ikke mye... Det regnet. Og det ble bare mer regn og mer vind etter som vi nærmet oss Steinkjerringå. Vi ble fort enige om at dette ikke var dagen for å ta rundturen. Det fikk klare seg med en kort tur i regnværet. Siste stykket utover myra mot statuen, var stien mer elv enn sti. Vi savnet kano... Selvsagt ble det bedre da vi snudde og fikk regn og vind bakfra. Vi kunne likevel kjenne at vinden ble sterkere, og i stede for stiv bris, fikk vi en liten til sterk kuling bakfra. Det var av og til vanskelig å holde balansen. Selvsagt kom det også ned mer vann fra himmelen. Det regnet. Nå er ikke regn i seg selv et stort problem med gode klær. Denne gangen var det kombinasjonen av vind og vann som overbeviste både bestyrerinnen og broderen om at en times tur var nok. Nede ved bilen fikk vi problemer med vannet. Det rant av klærne, og selv med håndkle til å tørke oss og plastikkposer til å ha våte klær i, så ble bagasjerommet nesten «oversvømt», og setene klissvåte. Men alt tørker. Les hele artikkelen

Bruksanvisning i tyvvek (samme som plastkart) Da er det slått opp i hagen, det blåser bra i kasta og det er litt regn i lufta. Blir å sove i hagen i natt. Nærmeste vindmåler viser 14.4 m/s i kasta. Er meldt opp mot 20 i kasta.

Jeg loggfører turer på min egen side https://fjelltrimmen.no/ Jeg har nok ikke sjans til å komme opp i samme antall som topptrimmerne her jeg bor. Jeg ligger langt utenfor listen med mine 74 bestigninger.. Målet mitt for året er å komme opp i 100 bestigninger, og det tror jeg skal gå bra, om det ikke legger seg mye is. Problemet for meg er at jeg ofte har rene arbeidsturer på turene mine, slik at jeg går flere turer hver dag. Det skal gå minimum 24 timer mellom hver bestigning, så jeg får ikke registrert de.

THE BACKPACKING LIGHT PODCAST Podcast som utforsker teknologi, utstyr, ferdigheter og filosofi rundt turgåing/villmarksliv gjennom historier, intervjuer og grundige rapporter. Presenteres av Ryan og Andrew fra backpackinglight.com Mye kunnskap og erfaring her, men også høy nerdefaktor

Skal prøve å holde tunga rett i munnen, så jeg ikke blir beskyldt for å være kald analytisk og bagatellisere de ulykkene som har vært. For en unødvendig ulykke med store personlige skader er en for mye. Det har vært noen ulykker med rødsprit, men vet ikke om det eksisterer noen statistikk. I saken fra NRK er det bare vist til ulykker med rødsprit (stormkjøkken), men ikke andre typer varmekilder. Det hadde vært nyttig med litt statistikk på antall kokeapparat med ulik type drivstoff, og skadefrekvens med de ulike typene for å kunne si noe vettugt om hva som er farligst. I Norge er det i overkant av 600.000 elever i grunnskolen. Antar vi at det eksisterer 1 stormkjøkken per 100 elev blir det 6.000 stormkjøkken som brukes i grunnskolen. Muligens et lavt tall. Ikke alle skoler er like flinke, så vi kan si at hvert stormkjøkken brukes i snitt 4 ganger i året. Det blir 24.000 bruksdager i grunnskolen. Så benyttes det en hel del stormkjøkken i barnehager og andre organiserte sammenhenger. Det blir ganske så mange årlige bruksdager i barnehage, grunnskole og andre organiserte sammenhenger. Hvor stor andel rødspritbrennere i forhold til andre brennere vil påvirke hvor mange ulykker det er med rødsprit. Hverken gass eller multifuel er ufarlig. Om tusenvis av elever med manglende erfaring skal skru i gassbokser vil det kunne skje at de skrus skeivt på gjengene, eller ødelegger kobling slik at det blir lekasje mellom gassbeholder og ventil. Bevegelige deler i ventiler blir slitt, pakninger blir slitt, og hard bruk kan ødelegge ventiler, som igjen fører til lekkasje. Har selv opplevd at ventil på brenner av samme type som Biltema og Eagle selger har fått lekkasje etter en tids bruk. Det er ikke ofte en hører om ulykker med gass, men da er de gjerne mer alvorlige. Som en ulykke for noen år siden i Salangen der to personer døde etter en gasslekasje i lavvo/telt Fra tiden i forsvaret husker jeg ganske så mange dårlige forvarmede 111 brennere som svidde både øyebryn og pannelugg. Poenget mitt er ikke å bagatellisere ulykker med rødsprit, men med tanke på antallet rødspritbrennere og bruksdøgn er det et sikkert kokeapparat, så lenge det blir brukt riktig.

Har du tenkt å bruke kull, så les denne artikkelen først. https://www.nrk.no/trondelag/_-kun-flaks-at-vi-overlevde-denne-turen-1.12172486 Alt som ikke brenner rent lager mye kullos. Litt typisk:Det som er mest skremmende å tenke på er at vi ikke skjønte hva som foregikk. Tanken på kullorsforgifting slo oss ikke, sier Årsund.

@Gittiamo 😀. Ja, og det er litt lettere. Tror jeg går for litetrek. Trenger ikke stort fortelt for en person😀.

Jeg er ikke stor og sterk og jeg har ingen problemer med noen av disse to teltene. Begge er raske og lette og sette opp. Litetrek’en er kanskje hakket kjappere å sette opp og krever mindre plass. Så for solotur så er den tipptopp. Jeg har brukt den for å sove alene i telt.

Etter at jeg knakk bladet på min GR-17 foldesag så ble det nytt blad til denne pluss en enda større sag. Nå som høsten er her kan det være kjekt med skikkelig sageverktøy til bålfyringen

Dersom modellen er at man slenger ut en rekke grupper elever på et visst område, nevner overfladisk at rødsprit kan være farlig, og så lar alle "styre med sitt", er jeg enig i at rødsprit er lite egnet. Men det er slett ikke det som er regelen, etter min erfaring. Jeg er dessuten enig i at gass er både sikrere og enklere i skolesammenheng (akkurat det går ofte ut på det samme). Men igjen: Jeg er imot "refleksen" å forby alt som kan være potensielt farlig. Noe av det mest meningsfylte jeg har gjort i løpet av lærerkarrieren, er å gi elever 16-timers grunnkurs i havpadling. Selvsagt i små grupper, og med meg som godkjent instruktør. Er veldig glad for at ingen forbydde meg å gjøre dette, fordi kajakkpadlere av og til kommer ut for ulykker.

I barndommen testet vi "molotovcocktail" må si at etter det, har jeg hatt stor respekt for brennbare vesker, uansett hva de heter.... Rødspitflaske/kanne med fyri, blir jo akkurat det samme omtrent. Tror "molotovcocktail" er tatt ut av læreplanene........ edit: slik ser det ut omtrent: hopp til 1.10

Det har selvfølgelig med måten den fyres med på å gjøre. Hvis du brukte bensin på sammen måten som rødsprit, i en "åpen kopp", så tenker jeg bensinen vil vise seg minst like "farlig" som rødsprit.

Det har selvsagt med opplæringen å gjøre og bruken, over en viss tid. Mange voksne og foreldre er helt sikkert grundige her, og gjør opplæringen "forskriftsmessig". Blir ungene tidlig opplært i bruken, OG farene som kan oppstå ved FEIL, ja så går det som regel bra. Dette kan man ikke forvente av ungdom som nærmest tilfeldig skal ta i bruk kokeutstyr, der "opplæringen" har "forelesningspreg" og det er første gang de skal håndtere utstyret selv, kanskje på en avstand fra ansvarlig voksen. Det er jo ikke alltid så mange voksne tilstede meteren fra ungdommen, alltid, som kunne avverget feil bruk. Derfor, i tilfeller der ungdommen ikke kan forventes å ha lang, og grundig opplæring, må BESTE løsning velges, sikkerhetsmessig. I mitt tilfelle, slik jeg ser det, gassbrenner til stormkjøkken!

Helt riktig valg @malinmej Personlig synes jeg at ventilasjonen i Fjellreven Abisko Lite/Shape er så mye bedre enn på Nallo, at valget er opplagt. På pairet er det noen få cm forskjell i høyde som man må ta hensyn til dog. Nallo har egentlig mye forbedringspotensiale både når det gjelder ventilasjon på barmark, og når det er snø, i forhold til Fjellreven Abisko lite/shape. Fjellreven er også blant de tunellteltene med inngang i kun èn ende som blir fullt levelig i sommervarmen, med å rulle opp begge ender av teltet 👍

Selv har jeg Abisko shape 3, som er litt høyere innvendig. Jeg kan si med en gang at å kunne rulle opp fotenden absolutt ikke er en gimmick. Det gir en fantastisk god luftgjennomstrømning i teltet, virkelig kjempeforskjell sammen med god lufting i forteltsenden. Samtidig som at meshen i fotenden blir forvandlet til ett stort vindu. På varme dager/netter gjør dette virkelig stor forskjell, prøv det! 👍 På abisko lite kan du rulle opp begge forteltsdørene, og lage en baldakin/skygge med det som er igjen. På ett silnylon telt synes jeg det er en stor fordel med bare èn bardunstrammer, for da er det mye lettere å sette inn ett strikk i den enden uten strammer. Silnylon strekker seg betydelig når det blir vått. Da har du ett telt som står merkbart strammere i vind og når duken strekker seg. Vinterstid kan man bruke bardunfester/-anker i snøen som ikke låser bardunen eller gjør at den fryser fast, så får man stramt telt om vinteren også. Og du har helt rett i at innertelter er stramt, puster godt, og ikke kommer i kontakt med ytterduk. (Fjellreven var vel verdens første produsent av to-duks telt med pustende innertelt?). Takk for fin omtale og bilder 👍

Jeg har handlet alt av hammock utstyr fra Ali, først å fremst fordi jeg ville prøve det ut før jeg kjøpte dyrt utstyr. Etter 2 netter i køya fant jeg ut at jeg hadde det ganske komfortabelt, så handlet til slutt resten av utstyret der også. Hengekøye, stropper, underdyne, tarp, myggnetting, paracord, teltplugger, ++++ mye annet 😁 Så lenge kvaliteten er bra, så ser jeg ikke noen grunn til å velge noe annet.. Men nå har jeg jo heller ikke prøvd noe annet heller...

Jeg har solgt brukt! Vi hadde padlearrangement sist helg, da fant jeg på at vi kunne jo ha et bruktmarked for tur- og padleutstyr. Da må man ha ting som kjøpes og selges, så jeg lette nederst i alle boksene og fant ting som ikke har blitt brukt på lenge. Et par sko, et par votter og et par (ubrukte i feil størrelse) hansker, ga 400 på kontoen og bedre plass i boden.

Min første køye var en Hennessy Safari, den største køya de hadde (har?). Den fungerte helt greit, men den er tung, stoffet er glatt og plastaktig og jeg fant aldri helt "the sweet spot". Hvis jeg skulle kjøpt en køye i dag ville jeg valgt en Dutchware Chameleon eller Half-zipped, eller Darien 11' fra Dream hammocks. Amok Draumr er et imponerende stykke ingeniørarbeid, men jeg ligger ikke bedre i den enn i 11-fotskøyene mine, og 1,3kg køye er jeg for lat til å drasse på. Vær obs på at mange gir råd av typen "x er best! Ingen over, ingen ved siden" uten å egentlig ha et sammenligningsgrunnlag :-)

Jeg tok et bildesøk på gorpcore, og lo så fælt at jeg nesten tissa på meg. Ingen fare for at jeg skal bli trendy noen gang, i alle fall! Vadebukser blir nok ikke trendy, annet enn på svært obskure klubber....

Beklager avsporingen. Jeg brukte dette én gang. Det blir forferdelig mye røyk i teltet sammenlignet med en ovn. Lavvoen har fått permanent røyklukt.

Godt å se at jeg er tydeligvis ikke den eneste som mister Aura Flake. ..Om ikke det er noen som samler her da :p

Da har min lille blog fått en liten turoppdatering http://www.trondhagen.com/kanotur-pa-sondre-boksjo/

Homlastien og fossene https://berntsturer.wordpress.com/2018/09/16/homlastien-og-fossene/

Jeg liker oppsettet til Patagonia sin podcast-kanal «The dirtbag diaries» der en fast journalist presenterer hver enkelt podcast og alle varer akkurat 20 minutter. Hun intervjuer ikke så mye, men akkurat nok til at ting går på gli. Jeg er mer enn fornøyd med denne og ønsker ikke å høre andre. Hører gjerne noen av historiene flere ganger også. Så derfor tips om denne fordi oppsettet er bra og proft. Verdt å lytte på for inspirasjon til egen podcast. Du finner den på SoundCloud.

En mulighet når man er spredt rundt i landet, og noen sikkert ikke er like komfortable med opptak/redigering/etterbehandling etc er jo at noen med tekniske ferdigheter kan gjøre opptak over Skype/telefon, og dermed intervjue andre som har friluftskunnskap med kanskje ikke ønsker å styre med det tekniske selv. Enten om det faktisk er et intervju, eller at noen bare snakker, med opptak/etterbehandlig/teknisk som blir gjort av andre. Lydkvalitet er jo en ting, så det vil variere, men har hørt flere podcaster hvor man intervjuer andre over telefon/Skype med helt greie resultater.

Det hadde vært moro om noen ville prøve seg 😀 Behøver ikke ta det så seriøst at ingen har lyst til det - kunne jo også vært forskjellige personer som pratet om forskjellige ting, avhengig av hva de hadde ønsket å prate om. For eksempel kan en prate ut fra generelle spørsmål om et tema, eller to stykker, hvor en har prøvd eks. mange forskjellige telt, kan ha en samtale om telt, hvor de blant annet tar for seg noen vanlige spørsmål om temaet som de har funnet frem på forhånd, og rett og slett prater litt om hva de foretrekker og hva de ikke liker ang. temaet. Podcasten kunne jo vært både interessant og lærerik, og lyttere kunne fått nye spørsmål som kunne blitt tatt her på forumet

Jeg liker nye ide'er så dette er spennende. Det finnes software som jeg kan benytte i forumet for slikt, men utfordringen er jo hvem skal lage podcasten? Jeg er ikke noen radiomann, og det må jo gjøres mye jobb for å lage noe slikt.. Spesielt kinkig siden brukerne av forumet er spredd over et stort areal!

"Vi" er ganske fordømmende her inne synes jeg. Mange av oss har på ett eller annet tidspunkt i livet vært en "drittunge" eller gjort noe som ikke eg innafor ifølge andre. Jeg har ihvertfall vært innom den kategorien noen ganger hos andre som har solide skylapper hvor hva som er riktig å gjøre ligger smalt definert innenfor trangsynet. Hva med å glede seg over at personer som Elisa Røtterud har funnet interessen og gleden over friluftsliv? At hun har fått "hjelp" forsøk på å bestige Everest.. hvem gjør det uten støtteteam? (Svært få, om noen.) At hun klatrer Storen sammen med andre? Klatring over flere taulengder gjøres stort sett sammen med andre. Og kulturen med å bruke guider som etablerer seg i Norge, gjør at det er ganske mange "hvermansen" uten særlig alpin klatreerfaring som tikker av den posten på lista si. At hun er mye i media (Instagram, TV, ++)? Det gjør at hun klarer å få sponsa/dekket utgifter for å være på tur, skulle gjerne fått dekket mine utgifter selv jeg. (Men jeg er nok ikke et "salgbart" produkt i like stor grad 😂 Ikkje orker jeg allt jobbinga som følger med heller.) Dama har gått Ama Dablam, Manaslau, mange av de høyeste toppene i Jotunheimen, kryssa vidda midtvinters, og antagelig gått mange flere høydemeter, frosset mer, og hatt flere døgn i telt det siste årene enn de aller fleste her inne. Hvor er evnen til å glede seg over andre ift evnen til drittkasting på andre..? Ang. fjellsko og mote, jeg har i årevis gått i annmarsjsko til vanlig, og høye fjellsko på vinteren her hjemme når det er snø og kaldt, fordi det er praktisk og det er gode sko. Hva andre går i (mote) har jeg aldri vært flink til å bry meg om. Husker forøvrig en vintedag i Oslo rundt 2000. -18°C ute, jeg jobba i dress og skjorte, men tok på meg TNF summet dunjakke utenpå, og gikk i Kamik Oslo sko (pensko i pc-bagen), lue og tykke hansker. Mens jeg stod og venta på T-banen ute på Vollebekk stod det en dame i tynn strømpebukse og kort skjørt ved siden av meg og hold på å fryse seg forderva. Klær etter forholda er mine prinsipper, værre er det da at når man sender barna på barneskolen i ull og skallklær på vinteren så får man melding fra læreren at barna ikke får lov til å gå i undertøy (ull-longs) i timene.. Men å gå å fryse ute i en jeansbukse er greit. Ja til praktiske friluftsklær i hverdagen herfra! 👍

Etter jeg kom hjem fra ekspedisjonen i sommer har jeg fått mange spørsmål rundt Norge på langs prosjektet. Hvilket telt brukte dere? Hvor mye veide sekken? Hvordan sko brukte dere osv... Jeg har nå akkurat oppdatert bloggen med et langt innlegg hvor jeg svarer på ofte stilte spørsmål.

Av og til er en på rett sted til rett tid😊 Fikk denne nesten voksne havørna på fotohold tidligere i uken. Har sett en del rovfugl siste uken. Havørn er tallrik her på nordmøre, men fikk sett både vandrefalk og spurvehauk 😊

At smarttelefonen kan brukes i naturfag i grunnskolen er egentlig ingen bombe. En finfin app i så måte anbefaler jeg på bloggen i dag! Også for andre som er ute og går er denne latterlig enkel i bruk.

I mangel på tid ble det et mere hurtig sammenfattet innlegg om turen videre fra Sprongdalen mot Arentzbu i Breheimen, som jo ble gått i juli men er publisert i dag i september. Turen var uansett fin den, enn så lenge etterpå beskrivelsen av den dukket opp. En rolig dag gjennom Breheimen

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen

Ei ny Norrøna lue siden musa i Jotunheimen forsynte seg grådig av både Norrøna Finnskogen hanskene til en kamerat og lua mi, vi kalte hu Norrønamusa. Og hele 3 par sko for under 1500,- på Helsprøe Dager på Gmax, et par goretex Salomon tursko og to par nike joggesko - kupp!

Jeg var en gang leder for en gruppe URK (Ungdommens Røde Kors) og vi skulle reise på landsleir til et sted nord for Oslo som hette Evenstad. I invitasjonen stod det at alle skulle bruke gassbrennere til matlaging, men siden vår gruppe kun hadde parafinbrennere, primus, så ga vi blaffen i denne beskjeden og tok med det utstyret som medlemmene var vandt til å bruke. Inne på leirområdet var det satt opp et felles kjøkken med gassbrennere av den typen som brukes på hytter etc, og over kjøkkenet var det laget et halvtak med tre vegger av presenning. Jeg tror det var tredje eller fjerde dagen så smalt det på kjøkkenet. Noen med manglende erfaring og kvalifikasjoner hadde skiftet gassbeholder og da blusset skulle tennes så smalt det. De som hadde skiftet gassbeholder hadde tydeligvis sluppet ut så mye gass at det hadde dannet seg en gassky inne på kjøkkenet. Denne tok fyr og resultatet ble en person til sykehus med lettere brannskader. Det kan virke som om den gamle gode primusen med parafin er litt plundrete å fyre med, men den er i hvert fall mye sikrere enn både gass og rødsprit, og så brenner den under alle forhold.

Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006

Da har jeg jammen ny turvenninne på vei. Skal hente henne om et par uker, men måtte nesten annonsere det her allerede. Jeg klarer ikke helt huske hvem som anbefalte denne rasen til, men noen her inne foreslo Eurasier som en flott turkamerat og til slutt ble det jammen en Eurasier.

Gjort noen fine bruktkupp. Fretex har av og til en del fint, og ofte mange fine bøker. Nå hadde de mange fine turbøker og etter litt konferering over messenger og telefon med en venn ble det med en fin bunke til oss begge to. De hadde også en Arcteryx Bora-sekk nokså pent brukt til 149,-.. For stor for meg, men fant en eier til den også rimelig kjapt så da ble den også med. (Og veldig artig å finne ting jeg vet kan glede andre slik.) Og så kom søster hjem fra Bergen med vinterens Finn-funn! Har sikla på en slik kobberkjele en stund, men nyprisen var litt for høy. Heiv meg over da jeg fant en på Finn - helt ubrukt til en veldig snill pris. Og heldigvis har man en snill og grei søster som hiver seg på buss for å hente til meg.