Gå til innhold

arbe

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    15
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    1

arbe vant dagen sist Juni 25 2016

arbe hadde mest likt innhold!

Om arbe

Nylige profilbesøk

376 profilvisninger
  1. Både og. Hadde jeg bodd nord for nasjonalparken ville jeg muligens gått inn fra Roktdalen (og kjørt om Snåsa). Tror ikke gåavstanden til vannene vi var ved hadde blitt særlig mye kortere, men mange fine vann på den kanten. Der vi gikk inn var det noe kortere å kjøre, samt en utrolig lettgått sti første mil inn i terrenget.
  2. Sånn, da plottet jeg inn startstedet. Fint område. Fikk ikke sett altfor mye av selve fjellheimen denne gang, men ser ikke bort fra at det kan bli flere turer til området.
  3. Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006
  4. Om du er veldig fjellglad vil jeg på det varmeste anbefale Kilis nabofjell, Mount Meru! Nyyyydelig tur (mye finere enn Kili) og du tar den på tre dager om du går på litt. Fjellet er heller ikke høyere (4500) enn at risikoen for høydesyke synker betraktelig. Januar/februar er jæv*** varmt i Moshi. Man blir glad i skyggen, og kaldt øl!
  5. arbe

    Fem fuktige fiskedager på fantastiske Fosen

    Høres ut som en fryktelig lang tur. Mye bra fluefiskevann i Sahara? Og er det virkelig like fuktig der som på Fosen? Neste år må nok et nytt område til pers. Kanskje Lierne? Vi får ta det opp på kart-møter utover vinteren!
  6. Om du er av den eventyrlystne typen er det sikkert mulig å skaffe seg billig Diamox i Tanzania og. Aldri sett noen (hvite) bli spurt om resept på apotekene i Moshi. Men det tryggeste er naturligvis å få det her. Pussig at legene er gniene på det egentlig, kan ikke huske at det var noe problem i min reisegruppe.
  7. arbe

    Fem fuktige fiskedager på fantastiske Fosen

    Etter flere turer med fiskefiasko i Femundsmarka var det på tide å prøve noe nytt ja, selv om turpartneren var litt tung å overtale. Blir litt bingo med fiske, men alltid spennende med områder man vet lite om. Og HELT tomt for folk, det var nå det beste!
  8. Noen gjør det, andre ikke. De mest vanlige bivirkningene er egentlig det samme som du opplever på grunn av høyden (trøtthet, svimmelhet, tapt matlyst), så det er ikke en spesielt "farlig" medisin. Men for all del, en Kili-tur koster mye penger og man vil jo ikke at noe skal gå galt så det er jo greit å teste det ut på forhånd. Selv tok jeg ikke diamox før etter at jeg fikk tydelige tegn på høydesyk . Angrer litt på det i dag. Turen kunne blitt husket som litt mer komfortabel om jeg tok det fra dag én.
  9. Svært lite malariamygg i Moshi, og skal man på fjellet er det kun første dag man vil ha kontakt med disse krapylene. Uansett kan jeg ikke anbefale deg å IKKE ta tablettene, men det går lenge mellom hvert malariatilfelle hos turister som ikke tar slik medisin. Det er to råd jeg vil gi når det kommer til malariamedisin: 1. For guds skyld unngå Lariam (skikkelig dritt som kan ødelegge din mentale tilstand. 2. Test et par malaronetabletter et par uker i forveien, slik finner du ut om du får noen av de mer alvorlige bivirkningene.Får du såpass alvorlige bivirkninger at det kan ødelegge turen for deg ville jeg droppet. God bekledning, bruk myggmiddel og ikke sprade rundt midt på natten så bør det gå greit.
  10. Heisann! Har selv gått Kilimanjaro, og snakket med fort opp mot et tresifret antall personer som har vært der. Da jeg gikk opp på dette fjellet "bodde" jeg i Moshi, så jeg leide utstyr lokalt, noe som fungerte utmerket. Det blir ned mot null grader i alle camper, og noen minusgrader på den øverste, sannsynligvis. Høyden spiller også inn, så en komforttemp på -10 bør man ha, om man ikke er glad i litt frysing. Teltet blir sannsynligvis plassert på steingrunn, så du bør ha luft i underlaget ditt. Dun er selvfølgelig et pluss, men ikke et must (jeg hadde ikke dununderlag, og frøs ikke). Bekledning: jeg gikk i "vanlig norsk turutstyr". Noen slitte joggesko på føttene (terrengsko, som en gang i tiden var nesten vanntette). Du går på fin sti/vei hele turen, så med mindre du plages med svake ankler funker joggesko greit. Brukte militære fotposer siste natten (mot toppen), tror jeg hadde berget greit uten. Ullundertøy, ullgenser, vindtett jakke og en tykk dunjakke til siste natten. Er egentlig kun siste natten du trenger skikkelig varme klær, men du går så latterlig tregt at da er det bare å ha på seg alt man har! Ha med en enkel poncho, som du har LETT TILGJENGELIG. Det er i grunn det eneste du MÅ ha i dagstursekken ved siden av (mye) vann. Camelback eller lignende er fint, husk isolert slange. Det er tungt å gå toppstøtet uten vann (jada, jeg har prøvd).
  11. Se der ja! Takk for tips. Har sterkt vurdert Hitra ja, selv om jeg har litt flått-angst. Voldsomt mye vann der, og garantert snøfritt.Hva med området rundt Holden på Fosen? Ser ut som det er lite veier og mye vann, noe som er en lovende kombinasjon. Området ved Rensfjellet høres interessant ut, der har jeg kun gått på ski (Rensfjellrennet), så kunnne vært moro med en litt roligere tur. Får følge med på snøsmeltingen der utover. De svenske områdene som er nevnt må også sjekkes ut!
  12. Må få til en litt lengre tur (4-5-6 dager) i år og, men på grunn av unge, andre ferier og svanger turkompis begynner listen over aktuelle datoer å bli forsvinnende liten. Vi sitter igjen med siste helg i mai som den kanskje mest aktuelle. MEN, hvor i all verden er det isfrie vann på den tiden mon tro, innenfor en radius på 4-5 timers bilkjøring fra Trondheim?? Må man ut til kysten i flåttens rike, eller finnes det litt høyereliggende områder som kan være aktuelle på den tiden? Tips mottas med takk.
  13. arbe

    Kano gjennom finsk Lappland

    Prima film fra et flott området, som også jeg har planer om å ferdes i. Hvilke(t) kamera bruker du? Og hvilket program for redigering? Leker med tanken på å filme litt selv på neste langtur, men er ganske blank på feltet. Mye arbeid? Lo godt når du valgte Sandneselven, ante meg hvordan det kunne bli. Takk for fin film, den har blitt flere ganger allerede.
  14. Fiskefadese i Femundsmarka 2.-5.juni 2016 Dette skulle egentlig ble en kort rapport om en kort tur, den endte opp med å bli "noe" lengre enn planlagt (slapp av, det er mest bilder). Håper du bærer over med det. Første helgen i juni var det igjen dags for tur. Igjen var det Femundsmarka som stod for tur. Og igjen var det min gode turkamerat Ola jeg skulle dra sammen med. I fjor var vi på en toukers ”ekspedisjon” i Øvre Anarjohka/Lemmenjoki, i år var en langhelg i Femundsmarka alt vi tok sjansen på å spørre våre bedre halvdeler om (man må være taktisk, særlig siden vi har planer om en ny ekspedisjon i løpet av et par år). Femundsmarka er etter hvert kjente trakter. Det var Olas sjette tur, og min tredje. Fra før har jeg ankommet terrenget rundt Grøtådalen fra Kjärringsjöen i nord-øst, fra Grötvalsjöen i sør-øst, denne gangen startet vi turen i vest, med båttaxi fra Femundshytten. Målet var Sætertjønna, som er et utmerket utgangspunkt for turer i Grøtådalen og Kratlland. Vi er blitt såpass samkjørte når vi er på tur at det meste går av seg selv. Planleggingen for utstyret vi skulle ta med foregikk omtrent slik: Ola: jeg tar med kaffe, kjele og mark. Du tar med stekepanne og smør. Mat ordner vi selv. Jeg: ok. Vi ankom Femundshytten på torsdag kveld, på omtrent samme tid som det lokale brannvesenet. Det var brutt ut flere skogbranner i traktene, og vi kunne se røyk fra flere plasser på begge sider av Femunden. Fikk høre at det ikke var i områdene vi hadde tenkt oss, så det la ingen demper på iveren etter å legge i vei ut i terrenget. En nydelig båttur over mot Storvika og startstedet ga en behagelig start på reisen. Turfeber. Fiskefeber. Bålfeber. Ola er KLAR for tur! Turen opp fra Storvika gikk lett som en plett. Stien fra Storvika opp til Røvoltjønnen er motbakke, men lettgått. Ute av skogen var det tid for å forlate stien og skrå sør-østover slik at vi skulle treffe på T-stien litt nedenfor Oasen. Flatt, lettgått og nydelig terreng. Kilometrene gikk unna, men vi tok oss tid til å nyte den vakre solnedgangen bak oss. Helt upåvirket av skogbrannene var vi heller ikke, lukten av ”bål” kjentes på flere kilometers avstand, og vi så røyksøyler på andre siden av Røvoltjønnene. Mannen som sverger til ullongs måtte krype til korset og bedrive stripping etter motbakkene opp fra Storvika. Elg i solnedgang. Til høyre sees røyk fra skogbrannene som startet tidligere på dagen. Meget lettgått terreng etter Røvoltjønnan. Vi krysset T-stien og kom inn på ”vår” sti som skulle føre oss inn til leirplassen ved Sætertjønna. Ved et av de mange små tjernene møtte vi på et av naturens små underverker. Midt i det som ser ut som en død steinrøys tøt det frem vann i store mengder. Det uten tvil største oppkommet av vann vi noen gang har sett. Det var som et boblebad med krystallklart kildevann. Slike små ting fascinerer, og det ble en velfortjent liten pause her. Ola nyter en kopp rykende ferskt vann. Den ikke spesielt behagelige vadingen over Grøtåa. Resten av vandringen gikk i bra tempo, vi var klare for å slå leir. Siste hinderet på veien var vading av Grøtåa. Jeg sverger til høye gummistøvler på alle slags turer, men selv ikke de trofaste Tretorn-kompisene ble høye nok her. Jeg kunne sagt det var forfriskende, men det var egentlig bare kaldt og vondt. Uansett, til Sætertjønna kom vi. Teltet ble slått opp, ved ble sanket (ganske mye nedfallskvist nå tidlig på sesongen). På forhånd hadde vi flotte tanker om hvor kult det hadde vært å tatt stor sprelsk Grøtåørret på bambusstang, så de to driiiitlange bambusstengene vi hadde med ble straks tatt i bruk. Bambusstengene fremstår i ettertid som en av disse ideene som er brilliant når man kommer på dem, men skikkelig dritt når det blir utprøvd i praksis. Ola tok en ”rugg” på noen få gram, ellers var det dødt. Det vil si, vi hilste på Børre Bever som plasket med halen i det vi slengte uti marken. En sterk konkurrent i matfatet. Dag to startet så vakkert. Tradisjon tro var jeg først ut av teltet, og benyttet det strålende været til litt morgenfiske. En flott stekepannefisk ble resultatet. Å ta fisk før turkompisen i det hele tatt har våknet er alltid godt, og optimismen var stigende. Ola ble naturligvis også ivrig når han skjønte fisken var ”på bett”, så vi dro raskt ut på formiddagsfiske. På de tjue første kastene tok jeg opp ytterligere to stekepannefisker, og jeg ila meg selv fiskestans, da jeg synes to fisker fra samme lille tjern er nok. Optimismen var skyhøy. ENDELIG skulle jeg ta mye fisk i Femundsmarka. Det jeg ikke visste var jeg ikke skulle ta en eneste fordømt fiskepinne resten av turen… Resultatet av en meget kort formiddagsøkt. Det siste jeg så til Femundsørretten. Turen gikk oppover Grøtådalen, før vi svingte mot Kratlland der storruggen, etter planen, skulle tas. Vi kastet og kastet. Mark, sluk, spinner. Kast etter kast etter kast. Ikke så mye som et napp. Ikke så mye som antydning til liv hverken i elv eller vann. Formiddagens optimisme ble til frustrasjon. Men humøret var ikke altfor dårlig. Fisket er bare krydder, turen i seg selv er tross alt viktigere. Når man sitter i solen med et deilig kaffebål foran seg har det egentlig ikke SÅ mye å si om man spiser fisk eller rett-i-koppen. Hvor kan vi dra og ikke ta fisk nå mon tro? Den ikke spesielt runde Rundtjønna. Her, av alle steder, traff vi på oppsynsmannen for to år siden. Dagen gikk over i kveld. Turen til Kratlland forble resultatløs, men denne karen gir seg ikke så lett. Jeg SKULLE ha fisk til kveldsmat. Flere små vann ble fisket, akkurat like resultatløs. Kaldt ble det og, med kald nordavind fra alle kanter. Når natten var på sitt mørkeste måtte jeg resignere og tusle tilbake til leir, og da satte jeg virkelig pris på at vi var to på tur. Ved teltet spraket det i furukvist, en alltid like trivelig turkompis hadde fyrt opp skikkelig så jeg fikk varmet lankene. Og plutselig var det gode turlivet igjen godt. Det er helt greit å komme tilbake til dette etter en mislykket fisketur! På den tredje dagen skulle vi gjøre noe så rart som å gå på topptur. Kratlvola skulle forseres. Den store stygge haugen med stein måtte da by på litt av en utsikte, tenkte vi. Man kan trygt si vi ikke ble skuffet! Turen opp var hverken lang eller særlig hard, og utsikten leverte varene som det heter. Panoramautsikt over Grøtådalen fra topp til bunn. Røa-vassdraget, Styggsjøene, Reva, Rogen, Kratlland. Vi så ALT! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mye stein på én gang før. Femundsmarka har ikke de bratte fjellene og dype dalene Vestlandet har, men det er noe røft og vilt over de endeløse blokkmarkene og mange snirklete vannene. På toppen av Kratlvola. Stein, stein og atter stein, er hva jeg ser. Kratlland sett fra oven. Dagens mål: Voltjønnan. En aldri så liten perle midt inne i verste blokklandet. Fra oven fikk vi også se dagens turmål, Voltjønnan. Turen ned var bratt, men på ingen måte ufremkommelig. Voltjønnan må kunne sies å være blant de mer utilgjengelige små vannene i nasjonalparken. Her vokser furuene seg gamle. Gaddene er tallrike, og bålgruene er få. Fisk ble det selvfølgelig ikke, men bålkos ble det, og bålkos er vi svært enige om at er viktigst. Det var bratt, men det gikk. Om ikke annet så bød Voltjønnan på førsteklasses ved og natur. Om tre kunne snakke tror jeg at jeg kunne hatt en interessant samtale med denne flotte karen. Det er alltid spennende med nye smaker. Krydret kveldsmaten med denne friske mosen. Ola klaget på litt vondt i magen, men det kan like gjerne ha vært den kruttsterke kaffen. Etter en kjapp pause i leiren ble det kveldsmarsj nedover Grøtådalen. For å korte inn søndagsmarsjen skulle vi telte ved Krokåthåen. Nytt område for min del, og av de mer brukte delene av parken kunne jeg raskt konstatere. Om ikke annet slipper man å lage seg ny bålplass, og ved fantes det også bare man tok seg litt tid! Rapportforfatteren nyter en stille, og kald, kveld ved Krokåthåen, og angrer på at han ikke kjøpte seg varmere sovepose til turen. Søndag viste været seg fra sin beste side, noe som også ga utslag i bestanden av insekter. Et øyeblikk trodde jeg det landet et helikopter like bak meg mens jeg kastet forgjeves etter fisken i Krokåthåen, men det viste seg å være hele verdens samlede bestand av knott og mygg. Vi hastet videre, bort fra dyr og djevelskap! I hui og hast stakk vi av fra knottinfernoet ved Krokåthåen, men tid til et bilde blir det alltids. Korstjønna viste seg også å være fisketom, som alle andre vann i Femundsmarka. Så også Skogtjønna, foruten stimen av småfisk som samlet seg i innløpsbekken. Kanskje ikke helt etter fiskeetikkens uskrevne regler svingte jeg bambusen et par ganger i denne bekken, og tok opp et par småpinner. Endelig skulle jeg spise fiske-taco, slik jeg hadde håpet på hele turen. Uheldigvis(?) tok jeg en titt på klokken i det jeg skulle til å varte opp med et herremåltid av Michelinstandard. Ingen tid til kokkelering var konklusjonen, vi skulle møte båttaxien i Storvika om en drøy time! Sekkene på ryggen, så gjorde vi det vi gjør best, går fort! 55 minutter senere var det to svette karer som ankom kaien i Storvika, stort raskere tror jeg ikke distansen kan gjøres unna. Solskinn og en tilnærmet stille Femund gjorde at vi samlet krefter fort. En av de triveligere taxikøene jeg har vært i. En langhelg i Femundsmarka såpass tidlig på året er nok gambling med tanke på fisket. Dette var vi klar over, og dette er vi enda mer klar over i ettertid. Selv om fisket var bedrøvelig var dette akkurat den turen vi ønsket oss. Fint vær, lite dyr, mye bålkos, røff natur, topptur, fiske og samling av mentalt overskudd. Det var nok ikke siste gang vi hilser på blokklandet øst for Femunden!
  15. Ah, en flott rapport fra en flott tur med flott reiseselskap. Det er egentlig ganske utrolig hvor likt vi tenker når det kommer til planlegging, oppakning, dagsetappelengder, leirplasser. Og det er direkte skremmende hvor likt vi FØLER uten at vi snakker om følelser. Jeg gleder meg til neste ekspedisjon! Hilsen Arne - gjeddekonge og turkamerat
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.