arbe

Friluftsliv med dertil sporløs ferdsel er tydelig vektlagt i kroppsøvingsfagets læreplan. Hvorvidt den planen blir fulgt kan diskuteres. Samtidig holder det ikke å lære noe på skolen om foreldrene gjør stikk motsatt. Det må dras samme vei.

Skal gå greit opp til 800m i hvert fall, høyere og på utvalgte steder. Hadde jeg vært deg, hadde jeg tatt en noe drøyere gåtur og opplevd Rindals fineste villmarksperle - Bjænnaråa. Dette er ved Storrindvatnet som ligger klemt inn mellom Rindhatten, Trollhetta og Tovdalsberga. 10km å gå fra Resdalsveien, bare 6km om du har mulighet til å sykle innover bomvei. Vel verdt turen!

Er i samme situasjon (kommunesammenslåing). Om situasjonen vedvarer utover sommeren skal jeg bli veldig godt kjent i nye nærområder!

Nå strammes reiserestiksjonene til. Da passer det perfekt at mitt "feriemål" for sommeren er minst fem teltnetter med 4-åringen, i hjemkommunen naturligvis. Befriende deilig å bo i utkantstrøk i disse dager, masse boltreplass.

Med barn hjemme fra barnehage begrenser det seg til nærturer. Kanskje kan jeg selv få en overnatting eller to i nærheten av hjemme. Til sommeren satser jeg på en liten ukestur, men det blir isåfall i kjøreavstand hjemmefra. Å droppe å innom butikker utenfor eget nærområde er helt problemfritt, og da ser jeg ingenting galt i en rolig tur i f.eks Femundsmarka. Drar på tur for å unngå folk, så smittefaren skal være lav. Så lenge man unngår "ekstremturer" bør man ikke ha dårlig samvittighet, mener nå jeg.

Indianer er på ingen måte sammenlignbart med ord som lapp og neger. Indianer har ikke blitt brukt i nedsettende ordelag på norsk (slik det har blitt på engelsk), det har heller vært i overkant fordomsfullt romantiserende (såkalt "positiv rasisme", hehe). Språkrådet ser ikke noe problem i bruken av 'indianer', så det kan vi skrive med god samvittighet. Indianerne i Kvernmos serie hører for øvrig til dene-stammen.

Skal ikke se bort fra at de har noe ulike målgrupper heller

Mye triste skjebner hva gjelder urbefolkningen i Nord-Amerika, og vi er nok mange som har et veldig romantisert syn på dem (slik Kvernmo har). Synes han får frem realitetsorienteringen på en veldig bra måte, det er lett for oss seere å sette oss inn i hva han synes. En lekker serie, og jeg ser frem til mer!

Er det dette man kaller villmarksporno? Deilige bilder fra både slit og kos.

Nå var vi et godt stykka unna selve toppen Forollhogna, men fint område åkke som. Det var utstrakt nudistaktivitet disse dagene. Deilig å kaste klærne når man er ute i den frie natur, særlig når gradstokken pusher +30

Tok deg på ordet jeg ass, og peiset ut en rapport. Utstyr nevnte jeg heller ikke, da jeg kunne ikke brydd meg mindre. Fjellforum er en bra plass å starte om man skal "lese seg opp" på nye områder!

Fryktelig at det tok over 30 år før jeg tok turen hit. Svær nasjonalpark (rundt 1000kvkm), med mange kriker og kroker. Grovt estimert fikk vi sett 4% av det totale arealet (ved å måle arealet innenfor ytterpunktene på turen på gulesider.no). Her er det MYE fint fjellterreng å ta av!

Det stemmer nok bra. Kan veldig lite om slike smådyr. Må lære mer! Ble også overrumplet av en voldsom klekking av noen mindre, lignende vesener, grå/hvite og dårlige flyvere. Fløy i hopetall én morgen, noen timer senere var det borte.

Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Har vært veldig lat på turfronten siden jeg gikk ut i foreldrepermisjon ved nyttår. Dels på grunn av et helsikes dårlig søvnmønster på junior og dels fordi jeg (og forsåvidt han) ikke er all verden gald i snø. Men nå. NÅ - er våren endelig kommet til Trøndelag! Samtidig viser det seg at junior elsker meis og da blir det nærturer en masse. Vi har vært på "topptur", skogtur og elvetur, alt innenfor en radius på én kilometer fra hjemmet, de siste to ukene. Først ble det vår Så ble det jaggu en liten "lurevinter" Så ble det vår igjen. Menyen er naturligvis brødskive med hvitost stekt på det obligatoriske bålet!