Vinnerliste

I dag var jeg på pulktur sammen med min minste datter på snart 9 mnd Med pappaperm er det bare å stikke på tur når lysten og go'været er tilstede

Laise godtfolk! Jeg har nettopp fått teltet mitt tilbake fra Helsport med endringer som beskrevet i denne tråden. Ser kjempebra ut, gleder meg til å teste! Helsports svar om ekstra markløkker: Vi skal selvfølgelig sy på ekstra pluggfester til Reinsfjell superlight teltet ditt, dette gjør vi uten at det koster deg noe ekstra. Porto ved innsending er dyrt nok J Vekta på dette blir minimalt, det er nesten bare pluggens vekt som blir utslagsgivende, 2016 modellen av pluggen veier 8 gram Helsports svar om bytte av dører: Jeg har modifisert en del dører til Reinsfjell av samme grunn som du ønsker det. Vi ønsket i utgangspunktet at telt i Superlight segmentet skulle være så lett som overhodet mulig, derfor har disse teltene ikke hel netting eller hel lukning. Vi har prissatt dette arbeider til kr 824,- pr. dør, inkludert ny netting, hel stofflukning med ekstra glidelås. Vi gjør ikke slike modifiseringer i høysesongen, så dette må gjøres før april-mai. Jeg tror det blir en vektøkning på ca 150 gram pr dør, dette er vekten av glidelåset, stoffet vil ikke veie så mye. Jeg har ikke noen nøyaktig kjøkkenvekt etc. for øyeblikket, så har ikke tatt meg bryet med å kontrollveie teltet. 😀

Tenk på det, folkens - en gang i historien (og ikke så himla lenge siden heller...) var det absolutt ikke greitt at kvinner gikk i fjellet. I alle fall ikke alene. Og klatrende kvinner, det var uhørte saker. Ullskjørt og sømmelig antrekk måtte til, må vite. Det var langt mellom kvinnelige klatrepionerer...Therese Bertau var en av dem. I et avisinnlegg i 1882 skrev Johannes Heftye at: "vi må be Gud bevare oss for noensinne å komme så langt i emansipasjonen at våre landsmanninner skulle falle på for alvor og i almindelighet å bestige Knutsholstind". https://no.wikipedia.org/wiki/Therese_Bertheau Tenk det! Bestige Knutsholstind som kvinne!? Stemmerett! Rett til skilsmisse! Frihet fra overgrep, trakkassering og undertrykking. Bare med tanke på friluftsliv har det skjedd en stor utviklingmed tanke på likestilling. Ikke bare for hva som er "akseptabelt", men også med tanke på mulighetene for å få kjøpt utstyr i riktig størrelse, tilpasset kvinnelig anatomi. Det bør være en selvfølge å gi døtrene våre like muligheter som sønnene til å elske å klatre, fiske, jakte og gå alene på tur. Ikke Trump, russelåter eller polakken nå nylig som rantet i vei om kvinnelig underlegenhet - men likeverd og like muligheter for alle, uansett kjønn. 🙌

La meg forsøke lompa: Temperaturinformasjon gir et allment referansepunkt for betraktninger, vurderinger og mer analytiske fremstillinger knyttet til objekters fysiske beskaffenhet og oppførsel, og disse objekters interaksjon ved en gitt eller ved varierende temperatur?

Jeg trodde jeg var kjempelur og sydde slike poser av fjellkamuflasjestoffet til Jerven...vanntett og solid. Artig å lage eget utstyr tenkte jeg. Det var riktig tenkt det, men posene er jo kul umulig å finne igjen når jeg tar dem ut av sekken. Må bare flire over egen dumskap hver gang jeg bruker dem!

I helgen overkom jeg dørstokkmila og fikk min første vintertur på 8 år. Sist bestod turen av -30 grader, forsvarets kneppduk brettet rundt et reisverk til en lavvo, og ved som ikke brant. Sommersoveposen fra ungdomskolen og en jervenduken thermo var også med, det ble tur, men ingen suksess. Attpåtil starta ikke bilen vi for anledningen hadde lånt, så da stod vi der når vi egentlig hadde lyst å være hjemme for lenge siden... Denne gangen vel og merke, var både utstyret på plass, og det var meldt et fantastisk vær. Turen tok utgangspunkt i svenskegrensa her ved Narvik, derfra gikk jeg 3,5 km før jeg satte opp teltleir. Hovedmålet med turen denne gang var å teste utstyr, lære mest mulig og samtidig få litt oppfriskning i teltlivet vinterstid. Siden sist har jeg både fått meg nye ski med feller, kjøpt parispulk, fått nytt telt, sovepose, primus og blitt en arm fattigere. Jeg syns jeg lærte mye av turen selv om den antakelig er en av de aller korteste jeg noen sinne har tatt med teltovernatting. Til neste gang har jeg funnet ut at jeg skal ha teltpose så teltet går raskere å få opp i tilfelle mye vind eller på andre måter dårlig vær. Fant og ut at jeg burde være mer nøye med valget av sted til teltet slik at jeg får gravd en dypere kuldegrop. Teltplugg-messig var jeg mye mer fornøyd med brøytestikkene enn aluminiumspluggene, alupluggene frøs fast (klart de vil takle mer uvær) men i de aller fleste tilfeller vil jeg nok bruke brøytestikkene dersom jeg ikke forventer ekstremt dårlig vær. Brøytestikkene er ikke så kalde å håndtere, er mye lettere å få opp, samt å få øye på. Jeg var og svært fornøyd med Black Diamond Orbit teltlykta jeg fikk før turen. Når det kommer til skiene og fellene så syns jeg fellene bremset farten mye helt til jeg nådde en viss hastighet, opplevdes litt som en form for lugging.. Så der må jeg se litt nærmere på hva som kan være årsaken. Og til slutt, legger jeg litt mer flid i vedsankingen så brenner bålet på første forsøk. Denne gangen gav turen mersmak, så det blir mer! Neste gang får kanskje også pilkestikka og isboren plass.

Jeg har ei venninne som var blant de første som meldte seg inn i Norsk Tindeklubb da de åpnet for kvinnelig medlemskap i 1978, etter mye kamp. Den første kvinnelige lederen kom først i 2008.. Min inspirasjon til fjellivet kommer heller fra naturfolkene rundt på kloden som har tilpasset sine liv og sin kultur til fjellene. Der har kvinnene en helt annen rolle..

Foreslår en spin off-tråd her, jeg. Forslag til emnetittel, litt inspirert av datoen i dag: "Overtar Eventyrjenter og Jakttvillinger villmarka mens Monsen-wannabe-ene går seg bort i friluftsbutikken på vei hjem fra kontoret?" Gratulerer med dagen, damer

Gratulerer med dagen alle jenter/kvinner på forumet! Som halvgammel krok som har vært på Fjellforum noen år, så registrerer jeg at antall innlegg fra jenter har økt. Om det gjelder å dra på aleneturer, vinterturer, sammen med andre jenter, innen nye områder eller om utstyr. Områder som nok tradisjonelt har vært mannens domene. Det er bra! Vi trenger likhet, likeverd og likestilling, på flere områder jo bedre I den lokale fjellsportgruppa kan nevnes at det er jentene som er pådriverne innen både terrengsykling på sti og toppturer hvor målet er skikjøring. Og ishockeyen på torsdagskveldene var det jenter som dro i gang.. Girl Power - stå på ! Dere kan, nyt dagen!

Mammutsalg...

Vinterstid bedriver jeg "tungpakking" og overlater lettpakkingen til sommeren.

Artikkelen (gratisversjonen) viser bilde av "Wind packed snowy waves". Det er vel heller det motsatte. Dette er sastrugi (som vi faktisk ikke har noe norsk ord for). Det er vinderodert snø. Vinden har fjernet bølgedalene, mens toppene er den opprinnelige overflaten. Dette er ikke bare flisespikking, det er viktige observasjoner å gjøre seg, fordi akkurat under slike forhold kan det være stor skredfare. Den vindtransporterte snøen akkumuleres i lesidene, og kaldt vær kan først ha skapt forhold som fungerer som kulelager for lagene over.

Kom over følgende 75% stilling i dag - flott stilling i Børgefjell NP http://royrvik-fjellstyre.no/images/Dokumenter/Utlysningstekst_fjelloppsyn.pdf Drømmejobb for den rette

Men kjære Terka! Man sammenligner da ikke en skosamling med en primussamling? Har selv hatt 2 samboere med relativt høy skofetish men kan aldri huske at de satt med ett par sko på kjøkkenbordet Fredag kveld og beundret de i mild rødvinsrus.

Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler

OT, men likevel: Dette kan jeg skrive under på. Få steder hvor jeg synes det har vært så surt og kaldt når jeg har gått bortover Schweigaards gate på vei hjem da jeg bodde i Gamlebyen.Dette har nok flere forklaringer som dels har med topografien rundt om Oslogryta samt nærheten til fjorden. Nei takke meg til 20 deilige blå her på Hedmarken det er bare deilig!

Hvis du reiser i Mai er det båndtvang likevel så det er ingen fare, men alltid greit å være litt obs.

Grillristen fra en engangsgrill kan brukes flere ganger. For transport: Kapp "hodet" av en Farrisflaske, tilpass grillristen, og putte den inni. Ved å bruke en flaske hindre du at spisse kanter ødelegger noe i sekken.

Omtrent like lurt som når vi kjøpte camo Zippo lighter og Camo Parker kulepenn i Forsvaret for å bruke de på øvelser 😂

Jeg har leeeeenge vært på utkikk etter en analog (les: trenger ikke batteri) som viser min/max. Utrolig hvor vanskelig det skal være å finne en sånn, men enn så lenge bruker jeg den som er i posten til @kmgrime rett over.

Jeg bruker denne ute: Også har jeg bare Suunto Traverse hengende inne i teltet. Får man ca - holder for meg

Fins det en kalibreringsinstruks for nesehår? Føler at mine er veldig variable.

Jeg synes faktisk når der er -17 i Oslo er det et sant h....å ferdes i nede i byen. Bodde et par år i Oslo mens jeg gikk på skole og jeg var da vant med -20 til -30 fra der jeg kom fra. Må ærlig innrømme at når gradestokken i Tigerstaden krøp nedover mot den blå skalaen så føltes det ille, foretrekker heller -20 her i nord hvor det er tørt kontra -1 grad i tigerstadens sentrum. Så -17 i oslo er jeg helt enig med deg i, det er ekstremkulde og nå gjør jeg faktisk ikke narr av søringan heller.

Mener du mer som i varmere eller mener du mindre når du skriver mer? Det de viste på NRK en gang (det må ha vært noe barne eller naturprogram) var at man trakk lufta fort inn gjennom nesa og om hårene da frøs var det -12C eller kaldere (mindre). Du merker det fort om de gjør det eller ikke ved at neseborene et lite øyeblikk opprettholder den konkave formen de får når man trekker luft hardt inn gjennom nesa. Men som dere nevner et er nok en del variabler de unnlot å ta med i programmet

Når jeg kjøpte Arctic Bedding HD var det ikke noe som het XL.. Virker som det som nå heter XL tidligere var standardversjon og at de har laget en litt mindre versjon? Min krever ihvertfall Exped LW underlag for å fylles ut skikkelig.

Da har du virkelig pakket godt @rbhelle Regner med du ikke har expeden helt oppblåst nedi der?

Expeed Down Mat 9 LW: Tykkelse: 9cm Lengde: 197cm Bredde: 65cm Piteraq Arctic Bedding HD XL Dimensjoner: 200 x 67 x 16cm (LxBxH) Velg Down Mat 9 LW for komfort. Fordi du kan. Fordi du fortjener det. Fordi det er det du har lyst på? Jager du volum og vekt, velg noe annet, f.eks. Therm-A-Rest NeoAir Xtherm.

Er vel fenix 5 som koster litt mer. Spør du meg er fenix 3 et langt bedre kjøp i dag da forskjellene ikke akkurat er veldig store.

Vil tru luftfuktigheit også spelar ei rolle her? Så at det kan variere er utan tvil.

På fjellet og i fjæra, eg like lukten av tjæra.

Skulle ønske jeg kunne trykke "liker" flere ganger akkurat nå. Så mange fine ord. Takk dette gir inspirasjon til mer tur og flere brennere 🤗

..og man kan enkelt bevise innenfor dette forumet at den påstanden ikke er korrrekt, dette er ikke er en kjønnsavhengig egenskap: https://www.fjellforum.no/forums/topic/15872-primussamletråd/ Selv jakter jeg på fjelltopper og andre opplevelser, men de rundt meg mener nok at jeg definitivt havner innunder kategorien "samler" når det gjelder turustyr++. (Og jeg argumenterer da med at f.eks. hvert enkelt skipar hos meg blir bruk mange ganger mere en det ene skiparet han/hun er i eierskap av.😆) EDIT: Og en gratulasjon til de som har dag i dag er selvsagt på sin plass! 🎂

Poenget er vel ikke at man har forsterket ett materiale med ripstop, men at man kan bruke tynnere ripstopmateriale enn det hele duken ville mått være og dermed spare vekt/volum. Ripstop/ikke ripstop er helt underordnet, sålenge teltet veier det det skal og tåler det det skal.

PS Sjekk endelig med hytter og DNT om mulighet for hundelosji - hunderom! Det er litt ulik hos de ulike DNT - lokalforeninger. Jeg bruker Hennig Olsen is plastikk boks med lokk til å oppbevare hunde maten i og samtidig som hundeskål. Litt lettere å vaske enn foldeskålene, som kan bli ganske snaskete av oppbløtt Vom suppe. Om vinteren er det ofte problem å gi hundene vann nok, så server gjerne som "vomsuppe" med kuler i. Elgen

Har warmpeace 600 og er så langt meget godt fornøyd med den. Opplevevde den som ny betydelig varmere enn angitt. Nesten så jeg vurderte å styre unna å bruke den Mai-August og angret på at jeg ikke gikk for warmpeace 300. Men det løser seg veldig greit ved å bare slenge den over seg som dyne om det er sånn passe varmt i været. Det er jo uansett kliss umulig å velge riktig temperatursone sommerstid. Det kan være alt fra over 30+ og steiksol til sludd og nordvest kuling på fjellet. Har også brukt Reinsfjell 2SL det siste året. Godt fornøyd med plass på soloturer. Med to fortelt ser jeg det ikke som helt håpløst å ta inn en person til om behovet er der. Men jeg trives egentlig best med eget telt. Svært anvendelig og god plass for en enkelt person der. Fyrer også gassapparatet uten nevneverdige bekymringer i de relativt små forteltene. Bruker som regel ett fortelt til lagring av sekk og diverse som jeg ikke trenger i teltet mens forteltet hovedsaklig brukes til mat og slikt samt det jeg måtte trenge av sko/klær for å løpe ned til bekken etter vann. Det er veldig mye telt for 2kg her. Men ingen telt er optimale under alle forhold så her kommer mine minus med dette teltet: 1. Det burde vært standard montert et ekstra markfeste i teltduken på hver "langside", altså hode-/fotende. Slik det er laget standard blir det en ganske bred og stor vegg som ved en del vindretninger kan presses en del innover og få god kontakt med innerteltet slik at kondens på ytterteltet slår igjennom. Det gir en viss fare for vann i innerteltet over tid. Jeg har så langt ikke hatt problemer med det men det skyldes nok helst forholdene jeg har hatt på tur med dette teltet og har lite med designet å gjøre. En siste mini-migrene er teltdøra i innerteltet. 2. Det er bare en duk/dør med tett stoff fra gulvet og opp og så er det en liten glippe med myggnett helt øverst for ventilasjon. Jeg kunne ønsket meg dobbel dør så jeg på dagtid hadde hatt mulighet til å gjemme meg litt unna myggen men samtidig ha bra utsikt. På varme netter kunne også den ekstra ventilasjonen være veldig velkommen. Nå er også helsport svært behjelpelig med modifikasjoner av telt så om man ønsker kan man avtale med dem å sende inn teltet for noen justeringer. Jeg har ikke kommet dit enda at det har vært viktig nok for meg. Fonnfjell SL har jeg siklet på en stund men jeg synes det er vanskelig å forsvare innkjøp av et fjerde telt. Gleder meg til å lese mer om erfaringer med dette etter hvert.

Må si jeg gleder meg til sommeren! Her er et par grå fra fjorårets turer: Knutholdtinden og Mugna.

Dagens tur gikk under "øvelseskjøring". Har lenge hatt lyst på en vintertur. Flere Ousland og Monsen bøker ble lest og pulk, fjellski, bensinbrenner osv. ble kjøpt. Men så manglet snøen her i Hallingdal. Helt til nå. Jeg pakket pulken med lit forskjellig ting og tang bare for å ha litt vekt og reiste til fjells. Det var grått og forblåst, altså fine treningsforhold. Lite med forstyrrende faktorer, les folk men mye nysnø, kult. Da fikk jeg testet skia, forskjellige hansker, Balaklava, kakao, goggles (gir litt "undervannsfølelse") og kjøring i nedoverbakke. Til neste helg er det meldt fint vær, så da har jeg planlagt å prøve en flere dagers tur langs Hallingdalsløypa (tidligere eventyrløype).

På bloggen i dag erklærer jeg fiskesesongen i ferskvann for åpnet, med ørret over kiloen på stang. Alltid like moro!

Etter flere slitsomme dager på jobb hvor man virkelig kjenner på den kaotiske hverdagen av moderne tid melder behovet seg for å forlate det en for et øyeblikk, nyte livet slik man er skapt å gjøre det. Har en to dagers fri før arbeidshelg og det tar ikke lang tid før planen er spikret, det blir isfisketur på yttersida (Ringvassøya). Pulk og sekk blir nøye pakket, gleder meg stort til å prøve ut nytt utstyr som er handlet inn (Heatpal spritbrenner, Mammut King Size Pump Mat og ny sovespose). Været er upåklagelig, blå himmel og sol, idyllen er komplett når jeg ruller i stasjonsvogna utover øyriket. Endelig, jeg glir innover dalen med oppakkningen min mens Leo (en lykkelig eng.setter på litt over året) trekker ivrig i båndet. Det er tjukt av ryper så fokuset til bikkja er så som så i fht retningen jeg prøver å holde. Lyden av skiene og pulken som glir over snøen er magisk, det er lykke og idyll der jeg gliser fra øre til øre mens jeg speider utover et vakkert landskap. Så skjer det som ikke skal skje, en kort lyd av et feste ryker og all motstand fra pulken forsvinner. Jeg oppdager til min fortvilelse at festet mellom draget og hoftebeltet er ødelagt og kjenner øyeblikkelig et snev av irritasjon bygger seg opp, men kaster dette til side og lager en provisorisk løsning hvor jeg fester draget til sekken og tenker at dette er bare en liten utfordring som krever en praktisk løsning. Tråkker videre innover med litt mer motstand pga innfestningen av pulken, men det er overkommelig. Så er lyden der igjen, hullene på draget er så skarpe at de skjærer av tauet jeg fester med. Irritasjonen bygger seg opp, verken sol, blå himmel eller storslått natur kan gjøre noe med dette. Tanken på å snu slår meg, men jeg har bestemt meg for å dra på tur og på tur skal jeg da faen også. I ren irritasjon trekker jeg pulken for hånd etter meg, ski blir byttet ut med truger og jeg fortsetter innover. Det er blytungt og jeg får meg en skikkelig formsjekk, gjennomsvettet og med blodsmak i kjeften setter jeg camp litt tidligere enn planlagt. Jeg har i bakhodet at jeg må dra pulken for hånd tilbake også og gidder ikke dra nedover skogen til det opprinnelige målet for turen, men finner meg en fin plass som duger. Teltet kommer opp og utstyret inn før jeg tar isboret fatt og drar på isen, fisker litt uten noe lykke før jeg setter ut tre pilker og stikker til teltet. Det er på tur til å bli mørkt ute og magen forteller meg at det er påtide med påfyll snart, inne i teltet er det fin temp og jeg konstaterer at min nye Heatpal fungerer glimrende. Det er nok under ti blå ute nå, men med reinskinn i bunn og Mammut liggunderlaget oppå har jeg det ordentlig komfortabelt. Livet smiler og idyllen er tilbake, det er vindstille ute, stjernehimmel og nordlys som danser elegant innover dalen. Etter en kopp kaffe og litt avslapping i teltet stikker jeg nesa ut i kulda for å hente vann til matlaging og til morgendagen, Leo springer ivrig rundt omkring i mørket under stjenehimmelen. Livet er perfekt tenker jeg mens jeg fyller vann og trekker inn den kalde fjelluften som stikker i nesen. På tur tilbake til teltet roper jeg på bikkja men uten at noen hund dukker opp, jeg plystrer og roper flere ganger uten reultat. Dette er unormalt for en ellers så kontaktsøkende unghund, selv med en jaktiver over gjennomsnittet kommer han alltid inn på innkalling. Irritert over at middag blir utsatt får jeg på meg hodelykt og truger og vandrer i sporende til bikkja innover fjellet mens jeg kaller han inn. Etter en god halvtime roping og leting dukker det opp noe som ligner en hund men minner mest om en levende isklump. Bikkja har vært ute i vann! Han har blitt gjennomvåt og dressen er blitt et kompakt lag av is som dekker hele hunden. I redsel og frustrasjon roper jeg ut i den klare kvelden; HVA I HÆLVETE!! Bikkja er seriøst nedkjølt og det bærer i hu og hast tilbake til teltet, dressen må skjæres av hunden som rister og peser. Kommer oss inn i teltet og får av meg selv klærne, legger bikkje oppå meg selv inni min sovepose for å varme han opp. Det er som å ha en stor istapp oppå seg som rister, både Heatpal og Omnifuel går for fullt og det er sikkert 30 grader i teltet men føles som minus ti. Frustrert og forbannet på bikkje ligger jeg der og forbanner hele verden, vi er nå begge kalde og våte, soveposen min er våt og jeg er svært lite fornøyd med livet, Etter en stund har bikkja fått varmen og det er mer klamt i soveposen enn vått og kaldt, får på meg selv tørre ullklær og baller bikkja inn i varmetrekket sitt, en barnesovepose (som jeg heldigvis hadde tatt med om det skulle bli "bikkjekaldt" for kjøtern) og jakken min før jeg legger han på reinskinnet som ligger parallet med toppen av mitt. Til nå har det som kan gå galt gått galt, jeg åpner en øl som en liten trøst mens jeg koker vann til kaffe og mat, i dette øyblikket innser jeg at jeg faktisk like fort kunne blitt fri for hund, det kunne altså vært verre. Jeg legger meg på posen som er åpnet for å tørke så godt som mulig, finner frem boken min og leser litt mens vannet koker opp. Humøret stiger raskt ettersom varmen kommer tilbake og ølen blir tom, bikkja ligger ved min side og sover tungt, rypesteggen kjefter omkring ute i den klare vinterkvelden og livet er plutselig ikke så verst lengre. Maten smaker fortreffelig mens den skylles ned med en kald Bayer som heller ikke smaker fælt. Så glider jeg igjen posen mett og god, ligger på rygg og leser en tid før jeg slår av lyset og sovner så fort og tungt som en sliten kropp kan. Natta er svinkald utenfor, noe jeg finner ut når jeg våkner midt i natta og kjenner at noe øl må forlate kroppen. Det er sikkert mellom femten og tjue blå ute og på dette tidspunktet også i teltet, Leo åpner så vidt på et øye idet jeg karrer meg ut av teltet. Alt er plutselig magisk, stjeneklart, vindstille og et vanvittig nordlys som danser på himmelen over teltet mitt som står der som en svak glødepære av lykten som lyser på innsiden. Jeg er rask inni teltet igjen og faller like fort i dyp søvn igjen og våkner ikke igjen før nullsekshundre, denne gang av ei bikkje som ligger og rister ved siden av meg. Det første som slår meg når jeg åpner et øye å oppdager hunden som rister som et aspeløv er at han fryser fælt, men så hører jeg lyden av ryper springer i snøen før steggen setter i med sin fulle stemmeprakt. Den er rett utenfor teltveggen og dette vet Leo, han rister av jaktlyst og idet jeg kommanderer han til å legge seg ned hører jeg hvordan flere ryper tar til vingene. Dette er en fantastisk start på dagen, en opplevelse som får smilet til bre seg fra øre til øre på et morgenfjæs. Kaffen blir satt på kok, det mekkes egg og bacon til frokost (Leo får to stekte egg til sin store overraskelse) og livet smiler igjen. Jeg nyter starten på dagen i langdrag, spiser godt, drikker kaffe og bruker god tid i posen mens jeg fortsetter og lese i boken min. Turen blir avsluttet en dag tidligere en planlagt da engelsk setter i dyp snø ikke er særlig gøy uten heldekke på. Men vi fisker litt til uten hell, mistet en som hadde bitt på løpet av natten da hullet var frosset nedover (enda jeg hadde dekket det godt med snø) og ikke fikk den opp. På turen hjemover ser jeg sporene fra kvelden i forveien hvor Leo hadde løpt ut fra skogen og krysset isen, hvorpå han har løpt rett ut i ei råk. Antar han har jaget fugl og ikke tenkt annet før han havnet i vannet. Har hørt flere historier om unghunder som har druknet, falt utenfor fjellskrenter o.l i det ville jaget etter fugl. Det slår meg på nytt, det kunne ha blitt så mye verre resultat en det faktisk ble. Med dette drar jeg hjem i godt humør, selv om turen hjemover blir blytung da jeg må trekke pulken for hånd hele veien, men trøster meg med at det kan alltids bli verre Vel hjemme i sofaen sitter jeg og ler litt over hvordan turen utartet seg, men er takknemlig for opplevelsen og de nye erfaringer jeg har fått. Utstyret holdt mål selv om det ble mer styr enn planlagt, men på et magisk vis har man fått mer energi og klar for jobb helg i rus og psykiatri tjenesten. Livet i naturen er fantastisk, og enn så gale ting går er det bare å smile av det, for det kan alltids bli verre Ha en flott helg!!

Jeg følte flere ganger at jeg faktisk var med på denne turen. Virkelig godt skildret.. Godt det gikk bra!!

Du kan jo lage ditt eget oppvaskmiddel hvis du ikke vil dra med deg Zalo eller lignende stoffer hjemmefra. Bare ta en del av asken fra bålet og rør det ut i varmt vann. Så lar du vannet stå en stund til asken enten synker til bunnen eller flyter opp. Slå vannet over i vaskekaret uten å få med asken, eller sil bort asken gjennom et tøystykke. Dette vannet som er laget av asken er så alkalisk (lut) at det til og med fjerner sotet på utsiden av kjelene. Hjemme har jeg en vedovn med et stort glassvindu i døren. Dette glasset blir av og til helt tilgriset av sot. Tidligere brukte jeg stålull med såpe til å gjøre dette glasset rent med, men nå tar jeg bare noe aske fra ovnen og blander i varmt vann. Dette vasker bort sotet på glasset uten problemer, men skulle det være noe som er så fastbrent at det ikke går av så holder jeg dette bar vått en stund så løser det seg opp. Men du kan sikkert bruke både bakepulver og natron som også gjør vannet alkalisk, men det har jeg ingen erfaring med. http://www.dagbladet.no/nyheter/korsene-etset-seg-fast---presten-glemte-det-han-hadde-laert-i-kjemitimen/60433787 http://titanica-art.com/2013/03/15/10-bruksomrader-til-askepottaske/ @Tiur3 "Vet ikke noe, om denne såpen. Men generelt så er algeoppblomstring (med vannplanter, siv. m.m), et problem i Norge og såpe er vel hovedårsaken til at vann "gror" igjen. Men såpe filtreres bra gjennom jord (også blandinger av jord og sand), så hvis oppvaskvann kastes 20 - 30 meter fra vannkanten filtereres dette ganske greit." Noen husker kanskje hvordan tilstanden var i Mjøsa på 1960 og -70 tallet på grunn av store utslipp av blant annet fosfater. Mjøsa var på god vei til å gro igjen av alger og vannplanter. Dette var en av årsakene til at vaskemidler med fosfater ble faset ut til fordel for fosfatfrie vaskemidler. Det du beskriver er vel i realiteten et naturlig partikkelfilter. Såpe er ikke partikler og vil derfor ikke filtreres ut i jordsmonnet, men en del av stoffene i såpa kan kanskje tas opp i plantene som vokser der du slår ut vannet. Ellers vil de fleste stoffene som havner i jorden og som ikke tas opp i plantene, på et eller annet tidspunkt bli skyllet ut i vann og vassdrag.

Jeg tar aldri med meg Zalo pga. miljøhensyn. Det meste kan fjernes med enten mose eller litt sand. Hvis noe sitter fast i kjelen så fyller jeg litt vann i den og koker det opp, da løsner det meste.

Skal du kjøpe en dyr Tarp, sørg for å få mittfester, da kan du lage mye gøy. Jo flere fester du har jo mindre blafring, og større plass, samt at regne renner av.

Nå er ikke innlandsrøya anadrom, så det går nok bra....

Velkommen ombord på Gossamer Gear-toget. Her er det veldig fint med høy komfort, moderne løsninger og god plass. Vi er ikke så mange på dette toget foreløpig

Jeg valgte Thermarest Neoair xTherm. En av de dyreste på markedet riktignok. Men for det første har jeg bare gode erfaringer med underlagene fra denne leverandøren i mange år og for det andre har den en del fordeler som var avgjørende for mitt valg. Underlaget kan brukes hele året, dvs. den er varm nok om vinteren (R-verdi 5,7) og lett nok til å bære om sommeren (430g). Det er ingen isolasjonsmateriale inni som kan bli fuktig. Må ikke tulle med pumpe eller annet regnskap, bare bruke munn. Liten pakkvolum (litt større enn 1l vannflaske). Tverr- eller langsgående "pølser" er en smakssak, men jeg liker bedre tverrgående. Jeg har den ikke lenge nok til å si noe om slitestyrke, men det er stort sett gode erfaringer fra folk som har brukt dem lenge. Knitringen som flere omtaler er nesten ikke eksisterende lenger etter litt bruk.

Jeg har en Kestrel 2500nv som ofte blir med på tur og som måler temperatur, vindhastighet, barometrisk trykk og høyde (så sant den er rett kalibrert...) http://www.wingevapen.no/index.php?do=product&id=3596 Jeg har tidligere hatt to Silva/Brunton ACD værstasjoner, men på de ødela jeg batteridekselet på begge to så den vil jeg ikke anbefale... https://www.fjellsport.no/silva-adc-wind-vaerstasjon.html Selvsagt må man ikke ha den slags duppeditter, men det er jo kjekt å ha dokumentert at man har vært utendørs i full storm https://no.wikipedia.org/wiki/Beauforts_skala#Inndeling_av_skalaen Riktignok bare en tur frem i haugen på stølen for å se og kjenne hvor jævlig været var før jeg gikk inn og la mer ved i ovnen

For min del er det fordi jeg er en detaljenerd og utstyrsgeek. Totalt unødvendig, men jeg måtte kjøpe en Tempe for Garmin GPS'en min. Da har jeg kontinuerlig temperaturregistrering så lenge GPS'en er påslått. Awesome! Temperaturdataene brukes ikke til en sjit. Som du sier så kler man seg etter været, og basert på erfaring så kan man noenlunde relativt lett estimere temperaturen uten ett termometer Jeg vet feks at om jeg puster hurtig inn igjennom nesen, og nesehårene da "fryser", så har det blitt kaldt ute, og at temperaturen da ihvertfall er -20 eller kaldere. Mitt er ganske nøyaktig, ihvertfall så nøyaktig som man greier å lese utfra skalaen

Hvor mye av armene man ønsker å legge i etuiet er valgfritt, så lenge den er hengslet i begge ender. Stillingen er kjent som "dobbel kardinal", og kan spores tilbake til Sokrates` og slaget om Potidaea .

Har nettopp redigert en liten film fra sommerens tre dager lange sykkeltur fra Røros til Oppdal. Bilder og litt mer info om ruta her: http://sykkelopplevelser.wordpress.com/2013/10/24/fra-roros-til-oppdal-pa-sykkel/