Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 10. mai 2020 i alle områder

  1. Flott dag på Sør Senja. Ble 7 km t/r på dronningstien med hunden, før det var hjem å skifte til skibekledning. Tur mot Lonketind, men snudde når vinden økte mot toppen. Vannvittig godt føre enda. Heldig som kan få vår i fjæra og vinter litt lenger opp😊
  2. Skiføret har hatt vanskelige kår siste uke i Ålen, men over tregrensa er det fortsatt fint. Det meldes imidlertid om minusgrader nesten hele kommende uke, så kanskje er det håp for en skitur 17. mai 🙂
  3. I dag ble det tur til Andersnatten i Sigdal
  4. Ramsløktur i Ramsvik med venninne i går. Ramsløk er nydelig men det er vanskelig å finne gode bruksområder. Prøvde å tørke men det er altfor tidkrevende. Så jeg ender med å hakke og fryse ned og da er det så lett å glemme bort samt at hele fryseren stinker ramsløk... Syns den er best fersk, her til egg.
  5. Jeg er nok ikke den med mest erfaring med stc, men etter å ha prøvd den litt så er jeg helt sikker på at jeg foretrekker den tredelte shimano speedmaster BX fremfor stc. Mulig jeg kaster lengre med stc, men for meg handler det mye om opplevelsen når fisken er på. Og da er BX’n super. Ønsker man en firedelt stang istedet, så har Daiwa en modell som heter Silvercreek Trout. Stanga blir litt tyngre, men er langt billigere. Mye av vektforskjellen ligger i utformingen av bunndelen. Det er sjelden jeg fisker med tyngre enn 12 gram både i skogen og fjellet, så det soleklare førstevalget er en 9’ 2-12 gram. Som reservestang kan sjøørretstanga være med spesielt hvis det er større vann som skal besøkes.
  6. Shimanosnelle er aldri feil, til den prisen må den der være et knallkjøp. Stanga kjenner jeg ikke, men hvorfor vil du ha ei så lang stang som 9,6 fot? De har ei 8 fot stang i samme serien, 4-delt og 3-15g. Den ville jeg valgt. Personlig liker jeg multifilament snøre best, men jeg vet det er en del som foretrekker mono. 0,12mm Fireline er supert til slikt fiske som du beskriver.
  7. Jeg liker den sammenleggbare brennerholderen og vindskjermen Trangia triangle veldig godt. Den kan brukes med en gassbrenner eller med en rødspritbrenner. Jeg har laget et lite ekstrautstyr som jeg bruker når jeg har kjeler som har for liten diameter til skjermen:
  8. Kjøp direkte fra hennessy hammock! Bruk rabbattkode FRIENDS&FAM for 25% off. Blir gjerne billegare enn i butikk i norge. Du får også med gratis snake skins 👍 Det koster litt med frakt, og regn også med 25% moms/toll. Eg vil anbefale på det aller, aller varmaste og kjøpe hennessy hex fly. Det overseglet som er med er veldig lite, mens hexfly gjer deg god plass og være på viss det regner eller blåser litt. Eg kjøpte min hennessy på butikk i norge, og kjøpte i ettertid hexfly i tillegg. På nettsida til hennessy kan du velge hexfly istedetfor det lille overseglet som vanligvis er med, og sparer då penger i forhold til meg. Og du kan velge freshe farger om ønskelig 😎 Pass også på du velger ein med "zip" istedet for "classic". På "classic" må du krype inn i køya fra undersida(design for jungelen) 😅. Alle modellene untatt barnemodellen er "asym", men de heiter det ikkje lengre siden alle er det 👍 Ring eller mail de viss du lurer på noko. God plass under hexfly til å nyte frokosten mens det regner litt. Kan så vidt sving beina utfor uten å bli våt med den småe som er med 😐 (bilde tatt fra google)
  9. Den kalde fine tida. Er det noe bedre enn mai på fjellet?
  10. Ja, det er 300 gram vektforskjell. Merkelig nok står den vanlige med 9L pakkevolum, mot 9,7L for Superlight. Litt forvirret av den. I forrige kommentaren min står alle detaljer fra Helsport om hver av dem i linkene. NB! Hos Lillehammer sport står den som "Tilgjengelig som restordre". Altså ikke inne på lager i butikken akkurat nå, ser det ut som.
  11. jeg er knallfornøyd med primus easyfuel. Topp til å kokkelere med. Har hatt MSR Windpro også. Fin flamme, men litt kort slange og litt ustødig synes jeg.
  12. 1 poeng
  13. Tror dette er en grei kombo med 30% Rabatt i dag https://www.skittfiske.no/shimano/217863/shimano-combo-stc-sjøørret-fjell-sahara-2500-og-stc-270-300ml-5-25g
  14. Og det er derfor stort sett alt av stenger som brukes til fiske på langt hold aldri er kortere enn 12 fot? 🤔 Jeg har alt fra 5,5 fot opp til 15 fot og i hvert fall 4 stenger i klassen mellom 2 til 15 gram. Og med samme sluk, samme snelle, 0,10 Fireline så kaster jeg betraktelig lenger med de stengene som er over 9,3 fot enn de som er 7 fot eller kortere. Tar jeg frem 13 fots matchstanga og hiver en 12 grams sluk med den så ser jeg ikke nedslaget i vannet om det er litt krusning på vannet. Man får aldri spent opp en kort stang så godt som en lang stang !
  15. Den stongå som eg referer til er som de har nevnt eigentleg den gammla sjøfiskestanga mi. Til det var ho for veik rett og slett ikkje nødvendigvis pga størrelse på fisken men pga bra djupna og mykje strøm så måtte eg opp i 60-100 gram kastevekt. Som den pragmatikaren eg er så endte nexave stanga som ferskvatn stang. Veldig fornøyd sålangt iverfall, men fisking mi ber vel kanskje litt meir preg av matauk enn sportsfiske, til tider iverfall. Kjem jo Ann på kva ein skal ha ho til, mi passe og bra til langrunne fjellvatn, der ein skal hiva ein 25 gram sildesluk langt men sålangt har eg best erfaring med innosa og der treng ein ikkje alltid hiva langt då så då går da jo bra med ei mindre og ikkje fullt så stiv stong.
  16. Til fiske i fjell- og innlandsvann etter små til middels ørret er 14-40 gram og 2500 snelle for grovt. Selv bruker jeg ei 6 fot Shimano stang og 1000-snelle med svært tynt snøre til slikt fiske, det holder i massevis. Kort stang gir IKKE kortere kastelengde, og så lenge du ikke får på 5-kilos fisk er det mer enn nok fleksibilitet i stanga. Og det er moro å fiske med ultralett utstyr!
  17. I små fjellvann vil jeg si 3-15 er ypperlig. 14-40 er jo mer typisk stang til sjøfiske fra land, smålaks, og gjeddefiske. De fiskene man typisk får i små fjellvann er ikke mye moro med så stiv stang. Støtter Shimano-snelle med mono. Mono er billig, og fint å begynne med, og er du ikke fornøyd kan du alltids bytte til fireline senere. Jeg har prøvd mange multifilamentsnører, men bruker kun mono selv. Kaster ikke fullt så langt, men langt mindre sjanse for kluss og rot og fuglerede. Dette er dog veldig en smaksak, hvor ingen av delene er objektivt bedre, selv om noen liker å si det. Det er fordeler og ulemper med begge, og i smaksak-spørsmål tror jeg mange er tjent med å velge det som koster 1/3 av det andre første gang de kjøper noe ordentlig. Hvis du ikke liker det har du tapt 100 kr. Støtter også @Bjørn J om hakket kortere stang. Skal du ha en ordentlig stang kan en litt kortere være mer håndterlig til fiske i bekk, elv, eller skogsvann med vegetasjon rundt. Men 9,6' er ikke feil. Jeg har som regel med to stenger på tur: en 5,5' på 1-11g og enten en 6'på 3-14g eller en 9' på 3-14g, avhengig av om jeg ferdes i skog eller til fjells. Til 6'-ern bruker jeg en 1000-snelle, til 9'-ern bruker jeg en 2500-snelle, da jeg føler det gir bedre balanse. Om du går for 9,6' ville jeg vurdert 2500-snelle for balansens skyld.
  18. Så lenge man ikke skal fiske i bekker med mye vegitasjon (trær) så er det bedre med lengre stang Mer flex om man får på stor fisk og man kaster lengre. Og duppfisker man så kan man fiske dypere med lengre stenger. Lengste duppmeitestanga jeg har er 15 fot Berkley stanga er en meget bra til den prisen Vurdere Daiwa snelle istedenfor Shimano? Til denne type stang så blir 2500 str. grovt. Daiwa har flere modeller som er 1500-2000 størrelse.
  19. Har ikke blitt noe enda. Vurderer å kjøpe direkte fra produsenten som du sier 👍🏼👍🏼
  20. 3-15 gram vil eg sei er for lite. Sjølv brukar er 9 fot 14-40 synast da er bedre, du kan hiva lettare sluka for da men og tyngre. Snella ville eg gått opp til 2500 størrelsen.
  21. Jeg er helt enig med deg.Det er også Trygg trafikk. Det er tryggest for fotgjenger å møte kjøretøy, enten det er bil eller sykkel med mye større fart enn dem selv når man kan ha øyekontakt. https://www.dinside.no/motor/oppsiktsvekkende/72435770 Det er også problematisk å lære barn og foreksempel blindehunder å vurdere hvor de skal gå på venstre side og hvor de skal gå på høyre side. Øyekontakt er også noe man lærer er viktig som MC-fører for å unngå ulykker i kryss/utkjøringer. Får man ikke øyekontakt med føreren (og fotgjengeren også for den saks skyld) som er på vei ut i kjørebanen foran en, er det hånda på bremsen klar til å stoppe. Øyekontakt er ett av de viktigste, kanskje til og med det viktigste kommunikasjonsmiddel trafikantene har seg i mellom. Det har i alle fall reddet meg en del ganger fra å kjøre en 400 kg tung MC rett inn i sida på bilen til en uoppmerksom bilfører.
  22. Primus Easy Fuel er den beste gassbrenneren jeg har brukt. Stabil og pålitelig, og den har god regulering av flammen for småkoking. Forvarmingsrøret gjør at du kan snu boksen opp-ned for bedre effekt når det er kaldt. Toppmonterte brennere er lettere, men det blir mer ustabilt, og flammen er gjerne smal og konsentrert, lite egnet til store panner. https://www.fjellsport.no/primus-easyfuel-ii-gassbrenner.html?q=easy fu
  23. Som PTG sier frarådes det å bruke mekanisk taubrems på naturlige sikringer fordi sikringen som tar fallet kan få en mye hardere belastning. Forøvrig er GriGri et glimrende redskap hvis du kan å bruke den. Å bruke GriGri fordi sikreren er uerfaren kan være en livsfarlig strategi, noe flere klatreulykker dessverre bekrefter. Hvis du skal lære opp nye klatrere anbefaler jeg å starte med friksjonsbrems som f.eks. ATC. Når de har sikringsgrep og reflekser 100% på plass kan du vurdere å gå videre til f.eks. GriGri. Det er en god grunn til at mange (alle?) arrangører av grunnkurs klatring utelukkende bruker friksjonsbrems. Når det gjelder valg av tau må du vurdere hvordan tauet skal brukes. Blir det få/ingen/sjelden fall på tauet kan du kjøpe et tynnere tau sertifisert for få UIAA-fall. Skal du klatre hardt og forventer mange fall må du kjøpe et tau sertifisert for flere UIAA-fall. Et tynt tau vil da bli kostbart, så kanskje lønner det seg å kjøpe et som er litt tykkere. Et annet moment er om du kommer til å bruke tauet under våte forhold, f.eks. til isklatring. Da må du vurdere å kjøpe et impregnert tau, noe som også gjør det mer kostbart men mer holdbart om det blir vått. Poenget er at det er mange faktorer som spiller inn, ikke bare tykkelse, vekt og pris. Husk også å sjekke at taubremsen(e) er godkjent for tautykkelsen du kjøper. Jeg har opplevd klatrere med gamle ATC'er og nytt tau, som på hengende håret har greid å unngå bakkefall, med brannsår i hendene som resultat. Uansett bør man alltid bruke sikringshansker, også inne i klatrehall (søk på brannsår i ulykkesdatabasen..).
  24. Alle som argumenterer for å gå på venstre side gjer meining. Men, eg syns det er mest naturlig og holde seg til høgre. Når ein møter nokon rett på, er det til høgre ein går for å unngå kollisjon. Dette gjelder i trapper, dører osv. Rulletrapper er det "høgrekjøring" som gjelder, og forbikjøringsfeltet er til "venstre". Blir kun komplisert når ein involverer forskjellige typer trafikanter som biler og sykler. Eg huska eg sku ønske eg kunne sykle på venstre side, for og få samme fordelene gåande har oppmot bilane(sjå dei tidlig, bli forbikjørt med god avstand). Eg går til høgre på gangfelt osv, og det gjer dei fleste andre. Er naturlig og bli forbijogga på mi venstre side. Høyrer eg ei sykkelbjelle vil eg, og sikkert de fleste andre instinktivt hoppe til høgre. Eg kjem aldri opp i den komiske situasjonen når to stykk prøver og gå forbi kvarandre, og fortsett og stanga i ein an, for eg går til høgre. Las opp på reglane for gang/sykkelsti no, og det står dei er uklare. Syklister skal holde høgre, men ingen klar regel for gåande, untatt at veien skal delast. I sverige har dei nylig sagt at gåande skal halde venstre i gang/sykkelsti. Kan skjønne det kan bli konflikt når grupper bruker heile veien, men om ein holder til ei side, bør det vell gå greit. Høgre er liksom "the - right- way" 😅
  25. Skrimfjella ligger bra til da. En del fine plasser og gode fiskevann der.
  26. Vi hadde same situasjon, gjekk for stort campingtelt (6manns outwell) pga at dersom det er litt ruskever så er det kjekt å ha litt innvendig plass. Kjekt med ståhøgde. Ligg ein del rimeligt ute på finn.no. Nokon campingplasser har pr plass men dei fleste vil ta betalt pr telt, men siden dåke er 1 familie så går det kanskje som 1.
  27. Jeg kjenner en som er så og si blind, og derfor går med førerhund. Førerhund er trent til å gå på venstre side av veien. Førerhunden går på venstre side enten det er veg for motorisert ferdsel eller en bred sti/sykkelvei. I disse Coronatider så har det blitt noen møter på sti, med litt amper stemning. Dette fordi hun går på venstre side, sammen med førerhund og de som kommer i mot går på høyre side. Vi burde gå på venstre side, uansett det gjør reglene enklere å forholde seg til.
  28. Da ble det nok en tur til Ble. Nydelig vær og temperatur og fortsatt 0 insekter. 🙂
  29. Du har nå østlige deler av hardangervidda ved Ustaoset eller noe sånt. En annen plass som er nærmere er Blefjell. Også har du Jotunheimen som jeg tror ligger akkurat i grenseland i forhold til avstand. Var i allefall et par tips 😊
  30. Nesten vinter i mai. Onsdag har jo etter hvert blitt fast tur dag. Nå er det nok slik at nesten hver dag er fast tur dag i disse koronatider, men onsdagen var blitt turdag før pandemien. Som oftest blir det en kort tur. Rundt Gruda eller nede å stranden, på høgjæren eller en annen plass. Ikke mer enn godt og vel en times tur, eller 6-8 kilometer. Uten sekk, men om broderen er med, blir det vanligvis full fart. God trening. Det blir sjeldent jeg går alene, enten blir Bestyrerinnen med, eller så er det broderen som stiller opp. Nå i pandemiens tid, har det blitt litt andre turer, også på onsdagene. Som oftest en noe lengre tur. Denne onsdagen passet det for broderen. Bestyrerinnen var opptatt på annet hold. Hagen må holdes i orden. Broderen og jeg ble fort enige om at det ville passe med en tur på høgjæren. Den vanlige turen er «trekanten», hvor vi starter ved Holmavatn (godt merket avkjørsel opp av Varhaug – på riksvei 504 – Bueveien.) Turen går normalt først til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. 7 kilometer og for oss omtrent 1 1/2 time. Litt kort mente broderen denne dagen. Hva om vi startet ved parkeringsplassen i Tovdal og gikk til Steinkjerringå, og så samme vei tilbake? Dette er en tur på omtrent en mil, og den tar oss nok så nøyaktig to timer. Lang nok til å bli notert i loggen, som en grei tur... Nå vil «noen» muligens mene det er alt for flatt, og for kort, til å være «tur». Det er ikke bakker nok, og midt på Jæren kan vel en tur ikke være spesielt utfordrende. Dette er nok korrekt – om været og naturen ikke blir for ekstrem. Det er ikke mer enn 100 år siden dette var villmark så godt som noe. Med rovdyr og skikkelige utfordringer i dårlig vær. Nesten en dagsmarsj fra folk. Synet på bakkene oppe på høgjæren har muligens endret seg opp gjennom årene. Tidligere var det «flatt», etter hvert har det blitt bakker og kneiker – av en eller annen merkelig grunn. Der det går oppover – tidligere bare en liten åsrygg, kan det være en utfordring å holde pust og puls i sjakk. «Bakkene» er seige. For oss pensjonister er det god trening med langintervaller. Vi startet fra parkeringsplassen og tok fatt på bakken opp mot Kartakalven. Nesten 80 høydemeter lengre oppe. Bare for å gå de samme høydemeterne nedover. Så er det de samme høydemeterne opp til Synesvarden. Og sånn går jo turen... Nede i Anisdalsheia står statuen av «Mor Norge». - stein-kjerringå, som et greit turmål. Jeg kan ennå huske hvor øde jeg synes det var ved Steinkjerringå første gang jeg var der. Nå er det godt opparbeidet sti fra Holmavatn, og stedet blir besøkt av mange. Det viser på marka rundt statuen. Det ble ikke lange stoppen for oss, denne gangen. Selv om det er mai, så hadde vi på vinterklær. Vinden var så pass kraftig at det ble kaldt. Selv hetta måtte opp en stund, og det uten at det var nedbør. Med vinden bakfra på vei tilbake, ble alt så meget bedre. Det ble en grei tur og bakken gikk kjapt. Vi var tilbake ved bilen litt i underkant av to timer etter vi startet. (1 minutt under...) En helt grei tur, og ikke bare når det gjelder trening, Området er kjekt å gå i. Les hele artikkelen
  31. På en holme langt ute i havgapet! Kontrastene er store langt mot nord. Men vi venter på våren og gir ikke opp. Tore
  32. Dagsturhytta på Storfjellet, Hammerfest. https://kart.gulesider.no/m/fGv9z (Satelittbilde fra før hytten ble reist)
  33. Her er en brosjyre fra 2001 for Trollheimen 3 camp. TROLLHEIMEN3.pdf
  34. Det går ikke å researce seg frem til den perfekte skien, fordi det fins ikke en ski som er best til alt. På de fleste turene går man med utstyr hvor det finnes annet utstyr som kunne fungere bedre.. Mitt råd er å finne et godt "all-round" utstyr og så bruke tiden på å få det til å funke på alle slags fører. Blir man for opptatt av om man har valgt riktig utstyr, så blir det fokuset den dagen man sliter litt i vanskelig snø. "Skitt, jeg må kjøpe et par som er 5 mm bredere, ellers funker det ikke".. Hvis man er i et populært toppturområde en fin dag, så kan man se folk som kjører med et stort smil på allslags utstyr..
  35. Det kan du, om jeg kan spamme med bilder av Togo.
  36. Alene med våren Fidjadalen er en av mine favorittplasser. Jeg har gått dalen opp og ned en god del ganger. Alle turene har vært skikkelig kjekke. Selv den første, som tok 8 1/2 time. Fra første turen har naturen, de gamle gardsruinene, stølene, hidlerene og steder hatt en spesiell betydning for meg. Dalen inneholder så pass mange «opplevelser» at det alltid er noe å glede seg over. For å starte helt nede, så er en Månafossen et kjent turiststed. Nesten 90 meter fritt fall. Så kommer jo friluftsgården Mån. Her var det drift til ut på 20 tallet. Og selvsagt er det en ulykke knyttet til gården. Det gikk et snøras som tok livet av flere personer. For oss «fotfolk» er ura under Månvannet en utfordring. Her gjelder det å passe på. Det er lett å miste «stien»,som bare så vidt - av og til – kan sees. Her er det T-merkingen som gjelder. Månastølen står fortsatt. I dag er dette en ikke helt vanlig hytte. Litt lengre oppe i dalen – ved elva har jeg min faste teltplass. Over elva ligger «Huldrehaugene». Konte hauger av stein og grus. - ikke rart de fikk navnet «Huldrehaugene». Om de finnes huldre, så bor de her... Rett over Gjertrudjuvet (Det var en hulder som giftet seg med sønnen på Fed som het Gjertrud.) ligger Fidjavannet. Selvsagt er det fisk i vannet. Jeg har sett fisk på over kiloet som er tatt her – for noen år siden. Etter Fidjavannet kommer vi til Fed. Her var det gardsdrift i gamle dager. Garden var sagt å være «rik» De solgte mye fisk fanget på fjellet, og mye sau. Så mye at de lødde sauen som vedskier i slaktingen. At det står «utarmet» i skattelikningen – får ikke ødelegge historiene om garden. Et lite stykke lengre oppe i dalen, går stien bratt opp til Fidjafossen. Som egentlig er mer imponerende enn Månafossen. Her går stien praktisk talt rett ved fossefallet, og om noen snubler her, så bærer det rett ut i fossen. Stien fortsetter forbi noen gamle stølstufter og en fint opplødd mur under en stein ved Litlestølen, før det kommer noen drøye bakker opp – og ned mot Fidjastølen. Her står det fortsatt en bygning som er i bruk av sauegjeterne. Det er også rester av eldre bygninger. Den gamle stølen ble tatt av snøras for noen år siden, og den nye er bygget oppe på kollen. Olav, som har holdt til på Fidjastølen i en mannsalder, sier han aldri fikk lov til å gå på ski nedenfor stølen. Til det var det for mange ras... Fra Fidjastølen er det lett å få øye på Blåfjellenden, både fjellet som ruver i bakgrunnen og turistforeningshytta som ligger helt ute på kanten av Høgaleitet. I mange år var vårturen til Månastølen/Huldrehaugene fast innslag. Etter som jeg har blitt voksen, blir det mer og mer strevsomt å bære pikk og pakk inn til teltplassen. Med virkelig flott vårvær i dagevis, var det egentlig ingen unnskyldning. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Tradisjoner må holdes vedlike. Det var tungt å komme seg inn. Det gikk senere enn før, men gleden ved igjen å få oppleve våren i Fidjadalen gjør det verdt strevet. Det ble en litt kald natt, med mye lyd fra elva. Morgenen og turen tilbake var - som alltid – kjekk. Nå var det overskyet og litt tåket på morgenen. Teltet var vått, og det var fuktighet på bakken. Likevel var det en flott opplevelse. Det er ekstra hyggelig når folk som kommer i mot, spør hvor jeg har vært og ser ut som om de gjerne skulle gjort det samme – om de kunne. Les hele artikkelen
  37. Fjellrype. Ikke superskarpt men helt ok
  38. Den der var jo insane da! Testet her nå og den er jo som magi omtrent, kommer definitivt til å bruke den knuta der
  39. Det finnes ett utall knuter. Denne er grei å bruke når du setter opp tarpen. Sa slipper du bardunstrammere osv. Om du velger den, eller noe annet, eller noe tredje eller.....
  40. For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.
  41. Mine turkamerater ❤️
  42. Hvor lang sene bør man ha? Var innom XXL i dag og tittet litt, fireline var enten 110m eller 300m. Holder det med 110, eller bør man gå for 300m? Spiller det noen roll hvilken farge man går for på sena? Da kan jeg altså bruke den senen som fulgte med stanga: Suffix Advance 0,25mm // Bruddstyrke 5,1kg, som fortom. Jeg kjøpte noen sluk, slukboks og svivels på xxl, men tok en sjanse på svivels, størrelse 8, i sort farge. Var det greit?
  43. Fikk min No. 10 i posten i dag.... å jeg må bare si at jeg er veldig imponert 👏🏻☺️ Dæven denne satt usannsynlig godt i hånden! Utførelsen på kniv og slire er langt over det man ser hos Helle! Måtte avbestille Lars falt kniven, da de ikke hadde den inne for å få ordren ut døren! Fikk med en 15% rabattkode på neste kjøp, så det passet jo utmerket 😂 blir uansett kjøp av et par slike dangler no. 03 til! De var helt genial!
  44. Her er nok en del TV-seere uenig med deg. Jeg tror Lars Monsen lykkes blant annet fordi han var flink til å filme seg selv i situasjoner, enten han gikk, padlet, fyrte bål eller noe annet. Det er få sekvenser der han sitter helt stille og snakker og det er nettopp slike sekvenser man bør prøve å unngå.
  45. Jeg var en gang på telttur med min sønn som da var 5 eller 6 år. (Husker ikke sikkert hvilket år.) Vi brukte kano og slo opp teltet på en liten holme i et stort vann. Like ved teltet lå det en diger stein og ellers var holmen stort sett dekket av glissen furuskog. Ut på natten våknet jeg av at det var begynt å tordne. Jeg kunne høre at tordenskrallene kom nermere og nermere. Plutselig kom det et kraftig vindkast som nesten trykket teltet, et iglotelt, ned i ansiktet mitt. Vindkastet hadde også med seg en kraftig, nermest tropisk regnskur som kom over oss som sluppet ut av en sekk. Så kom smellet. Det lynte og tordnet, ja ikke slik torden med rulling langt borte, men et lysglimt og et smell som minnet mest om en kraftig eksplosjon. Veslegutten min våknet og det første jeg tenkte på var at nå blir han vettskremt og vil hjem, men nei. Han bare lurte på om det var den store steinen på utsiden av teltet som hadde eksplodert. Jeg mente at det var det nok ikke, men han insisterte på å titte ut for å se. Jeg åpnet glidelåsen i teltet og ble mødt av en kraftig lukt, en blanding av elektrisk kortslutning og sprengning med dynamitt. Steinen var like hel og vi så ikke tegn til lynnedslag andre steder i nærheten heller, men utladningen hadde nok vert rimelig nære teltet. Lynutladninger skjer jo vanligvis et stykke oppe i luften, men hvis man har en gjenstand som stikker et stykke opp i luften så er det stor fare for at denne kan fungere som en leder og bli splintret når det smeller. De fleste vet sikkert at man er rimelig trygg for lynet når man sitter inne i en bil, men dette er ikke på grunn av at bilen har gummihjul. Gummihjul eller sko med gummisåler hjelper deg ingen ting. Bilen er trygg på grunn av et den elektriske strømmen alltid går den letteste veien og det er gjennom bilens metall. Sitter mann inne i bilen så blir dette som en fugl som sitter på en strømledning. Et lynnedslag er jo ikke som man skulle tro noe som kommer fra oven og skytes ned mot bakken. Sterkt forenklet så er det rett og slett en eksplosjon på grunn av at det strømmer så mye elektroner fra bakken og opp mot himmelen eller skyene, eller mellom skyer, (fra - til +) at luften blir så oppvarmet at den eksploderer. Det er denne eksplosjonen som lager både lysglimtet og smellet. Hvor dette skjer kan man aldri være helt sikker på, men ligger man lavt i terrenget så er skjansene mindre for å befinne seg midt i herligheten når det smeller. Jeg bodde en gang i Bergen, i området Nattlandsfjellet like syd for sentrum. Under et volsomt tordenvær kunne jeg stå i vinduet mitt og se lynene formelig danse på toppen av fjellene på vestsiden av byen. Løvstakken og Gullfjellet tror jeg det heter. Det var et fantastisk syn.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00


Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.