Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 07. feb. 2019 i alle områder

  1. Nå har jeg jo blitt den lykkelige eier av et Unna også. Makan til dobbeltmoral og hykleri.
    7 poeng
  2. Som du sikkert skjønner av overskriften ble januarturen av den svært enkle sorten, en vaskekte lavterskeltur. I ånden av dette orker jeg ikke å legge ut i det vide og brede, det skjedde egentlig ingenting spesielt på denne turen, heldigvis. Når jeg tenker meg om gjør det kanskje ikke det på noen av mine turer, heldigvis for det også. Kort oppsummert kan jeg si at sekken var tung, formen var dårlig og turen var akkurat så kjedelig som jeg håpte på. Kvelden gikk med på å glane i bålet, drikke et par pils og spise pizza. Det å kjede seg er sterkt undervurdert og noe alle burde prøve innimellom. Etter ei natt der jeg sov bare sånn passe godt, pakket jeg sammen og gikk hjem. Enkelt og greit. Jeg lover at det skal komme litt flere bilder, og kanskje litt mer tekst på de kommende turhistoriene. Fram til da, husk å kjede deg litt og ha en fisefin dag! En kjedelig kveld foran bålet. Pizza er helt super turmat på lavterskeltur. Se hele artikkelen
    6 poeng
  3. Ser ut til å være en ny versjon i anmarsj; https://www.helsport.no/ringstind-superlight Både SL og pro. Fint med to innganger, men 85cm begynner (eller langt forbi for min del) å bli lavt.... Og tilbake til to stenger igjen!
    4 poeng
  4. Statistisk sett så har jo du doblet teltbeholdningen din, det er en mye større endring enn om jeg kjøper meg ett telt til. 😁
    4 poeng
  5. For ordens skyld har jeg gjennomført 3 Escapeøvelser a en ukes varighet med en stridsrasjon i lomma, ikke telt eller sovepose i slutten av august begynnelsen av september i området Mjøsa Sperrilden. Egentlig litt artig å se hvordan man tacklet vedvarende regn, minusgrader, iskalde netter og lite søvn. På fredag eller lørdag krysset vi målstreken, og orket kun et par skiver brød. Ikke noe kos. Men på Hardangervidda der koser jeg meg. Deilig å slenge av seg en blytung sekk og kjenne på følelsen av mestring. Er fornøyd om jeg kommer unna med 20 kilo
    4 poeng
  6. Godt du nå har forstått at det aldri er nok med ett telt
    3 poeng
  7. På vintertur på ski er ett lite multiverktøy med tang, skrujern og kniv helt kritisk i mine øyne. Samt ståltråd, teip og noen skruer! Jeg har ett lite lett og billig multiverktøy, godt nok til sånne småting. Jeg var høyt til fjells, og fikk en ødelagt bc binding. Mekanismen knakk 😱 men ved hjelp av en ståltråd og tang kunne jeg sette nedi skoen, «fiske fram» lukkemekanismen og surre den i «låst» posisjon. Måtte surre opp igjen ståltråden for at bindingen skulle slippe skoen. Hadde en trinse som løsnet fra skistaven, gjengene var oppsmuldret. Satt på igjen trinsen, og surret ståltråd under. Den satt til den dagen staven knakk... Løse skruer på bindinger og sko er ingen problem med ett multiverktøy. Jeg ser for meg at ved stangbrudd, så kan en tang være kjekk å ha for å få på rephylse eller ta av endelokkene på stengene. Og hvor mye mindre utfordrende blir det ikke å reparere en skibinding eller skisko med ståltråd og multiverktøy? Noen anbefaler også ett lite bor, som du kan borre med hjelp av multiverktøyet. Da har du mulighet til å nødreparere en brukket 75mm såle ved hjelp av litt ståltråd. Hva gjør man hvis pinnen i BC skoen løsner? Kan sikkert fikses midertidig med ståltråd og tang det også Jeg har MSR primuser, og MSR sin verktøy-skje i titan inneholder funnstendig verktøy for å gjøre alt av reprasjoner på deres primuser og pumpe. Genial skje!
    3 poeng
  8. Stemmer det ja, ser at Stetind hadde også to innganger. Fant en video fra Østerrike som viser hvordan det ser ut med "haypa haypa" musikk Stetind video Youtube
    2 poeng
  9. Takk for det, kunne ikke vært mer enig. Folk er forskjellig og godt er det! Noen ønsker å ta med seg kosen fra sofan hjemme inn i teltet ved å trene seg opp til å bære mest mulig. Andre, kanskje pga fysiske begrensninger ønsker å lære seg å trene på å gå langt ved å bære lite. Som skrevet tidligere, lettpakking er ikke for alle og går selvfølgelig ut over sikkerheten, kosen osv. Det er mulig jeg har fremstått på en måte at "forumistene" her inne får inntrykk av at jeg ikke har gått fjelltur tidligere. Det er ikke tilfelle da jeg har vandret i Jotunheimen, hovedsakelig på toppturer fra tid til annen gjennom de siste 25 årene uten å ha spesielt fokus på lettpakking. Jeg er også en ivrig milsluker på langrenn om vinteren og vet litt om hva det vil si å fryse. Mitt "vanlige bombesikre oppsett" for fjelltur er, brynje netting, ull, og skallbekledning. Jeg har stor interesse av å diskutere tekstilenes egenskaper og begrensninger, samt dele erfaringer med andre og derfor er jeg nå her.
    2 poeng
  10. Gru og redsel. Jeg synes det er en bragd å kle av meg Aktoen om morgenen, når jeg utfører kunststykket å kle på meg. Her må man være slangemeneske. Minst. Men å overnatte i en slik bivy kan da umulig være noe kos, eller- - - -
    2 poeng
  11. Der det er ski, bindingar og stavar innvolvert, ja. Då er den med. Har hatt bruk for den også. Elles er det mykje som let seg ordne med tape, tokomponent, strips og tynn line.
    1 poeng
  12. Joda, jeg sier ikke at det er noen hemmelighet, men jeg tror det er mange som er redd for å ødelegge ullplagg ved å utsette dem for varmt vann. Har man flekker som er vanskelig å få bort ved 30 eller 40 grader kan det være verdt å teste et vannbad på høyere temperatur. Når det gjelder superwash så er jeg enig med @Bjørn J i at dette ikke er ull. Mange av ullens gode egenskaper forsvinner og miljøaspektet begynner i beste fall å blekne. Jeg tenker i utgangspunktet det samme om ull iblandet bambus eller rayon som er det riktige navnet. Det er nemlig ikke fibre fra bambus i seg selv som blir brukt, men cellulose som fremstilles fra bambus, dette regnes for å være et syntetisk fiber. Denne prosessen er også svært giftig for arbeiderene som utfører den.
    1 poeng
  13. Veldig mye bra ull-informasjon her, lærer mye nytt altså
    1 poeng
  14. Hadde en Leatherman Wingman som alltid var med på tur, og fikk en Surge til jul som nå har overtatt. Den veier litt mer og er større men det er ikke så nøye. Den har flere verktøy som er kjekt å ha, enn det Wingman har. Og de kan fort være veldig kjekt å ha på tur om noe må repareres, eller noe uventet skulle skje der jeg eller andre kan ha behov for verktøy for å gjøre ting enklere. Bruker tangen når jeg tar ut kroken fra fisk jeg skal slippe ut igjen, for å gjøre mindre skade enn å gjøre det med fingrene(bedre grep, kontroll og mer bestemt bevegelse med tang!). Saksen brukes og mye under fiske, til å klippe senen osv. Når man har med div fotoutstyr er og et multiverktøy kjekt å ha tilgjengelig. Kan garantere at den dagen jeg lar den bli igjen hjemme, er den dagen jeg får behov for den! Så tenker at det er bedre å ha den med enn at den ligger igjen hjemme..
    1 poeng
  15. Ikke alle Stetind. En kompis har Stetind 2 og det har bare en inngang.
    1 poeng
  16. Jeg tok et lite søk og de største garnbutikken har superwashgarn de ofte promoterer som ekstra mykt og fint til blant annet barnestrikk. Og når de største kaller superwash-garnet for «Perfect» så kan man bare anta at det brukes i veldig stor grad der ute den dag i dag. Jeg lurer på hvor mye ullplagg som selges der sånn informasjon mangler? Jeg prøvde å se på noen av mine ullplagg men fant ikke noe om superwash. Søkte litt rundt. Men fant en liste over merinoull som ikke er mulested. Og heldigvis skal ingen av de merkene vi bruker mest her være fra mulesta dyr. Jeg lærer ting på dette forumet jeg ikke trodde jeg skulle lære 😂
    1 poeng
  17. Stetind. Mener jeg har sett et bilde av en værstingutgave også, xtrem i rødt og gult.
    1 poeng
  18. Det som kalles superwash ull er ikke ull etter min mening. Behandlingen (syrebad eller plastbelegg) ødelegger alle de gode egenskapene som gjør ull unik til klesplagg. Superwashbehandling ble tatt i bruk på femtitalllet for å gjøre det enklere å vaske ullplagg i maskin. Men dagens moderne vaskemaskiner har så gode ullprogrammer at det er problemfritt å vaske klær av ekte ull. Dessuten behøver ikke ullplagg å vaskes så ofte som andre klær, ofte er det nok å henge dem ut i frisk luft. Plagg av superwash ull har også den ulempen at de mister fasongen og blir slaskete etter kort tid. Det er underlig at det er tillatt å kalle superwash ull for 100% ull.
    1 poeng
  19. Det ser betydelig bedre ut, nå er den store rette flata borte, tipper det er mye bedre i vind! Ser ut som antall plugger også har gått ned. Blir en post å sjekke ut på årets Camp villmark.
    1 poeng
  20. Fungerer helt greit den der, og er billig. Men ta av deg hanskene , liten knapp og det er nok hull i hanskene hvis du prøver å tenne med dem på 😀
    1 poeng
  21. Spennende, ringstind er et av mine favoritt telt. Syntes de nye detaljene er en stor forbedring, herlig med to innganger og en bedre bue i fot enden. Desverre ser det ikke ut som de har lagt opp til ekstra pluggfester på de to langsidene, det er utrolig rart. Dette er jo noe de har modifisert for flere av oss på forrige utgave og burde være klar over? Men klart det kan fikses selv
    1 poeng
  22. Det er 1 personsutgaven som er 85 cm, 2 personer er 95. Men de har ikke plugger på langsidene på den nye modellen heller, ser det ut til. Kanskje ikke så nødvendig når det er 2 stenger?
    1 poeng
  23. Men kun 2 utganger på 2-utgaven? (Ble et øyeblikk pist på at jeg kjøpte nettopp 1-2 versjonen med 1 inngang, men da er det ikke så nøye.)
    1 poeng
  24. Mine data: Mamut alpine, 310 gram 189 x 59 x 14 , r-verdi:2,1 Sovepose brukt var HyperLamina Spark 927 gram minus 1 Bivybagen gir rundt +7 grader i økt komfort varme så hadde ingen problem med kulden. ( har også en Sierra Design dun 803 gram med T lim:minus 9 grader, T comf: minus 2) Tightsen min ville ha vært en tettsittende sort Arcteryx underbukse på 72 gram Link til bivybag: https://www.vpg.no/exped/114759/exped-bivybag-event-pu
    1 poeng
  25. Apropos kos - og fisking. Egentlig er ikke jeg den rette til å snakke om kos, for det er det jeg gjør mest. For hadde jeg brukt like mye tid på å kose meg som på fiske kunne sikkert jeg også stille i klassen storfisker. For det beste jeg vet er å ligge under baldakinen, med nok ved og fyr på ovnen, og kanskje nyte en liten bit Vestlandslefse. Og på ett sted har jeg alltid nok ved (stedet skal jeg røpe om jeg ikke lenger kan komme dit) I forbindelse med kalking ble kalk kjørt inn på vinteren, og engang (2006) jeg kom, lå pallene igjen. Ved hjelp av en stor stein klarte jeg å få delt dem opp og skjulte herligheten under en heller. Sist jeg var der i 2015 var vedlageret vel intakt, litt rå, men de tørket fort.
    1 poeng
  26. Jeg tenker hver av oss skal gjøre det som motiverer og en trives med selv. Jeg trives ikke i hengekøye, jeg har fiskestanga med hvert skuddår, jeg liker "påsketurer", og jeg liker å ta noen turer hvor jeg utfordrer/flytter komfortsonen min. Det at vi har personer som skriver på forumet i "alle kategorier" er berikende for forumet selv om det ikke treffer mine interesser. (Og alle andre medlemmer forventer jeg heller ikke forstår hva som driver akkurat meg og mine turvalg. 😊) @Admiralen hvis denne type turer & fremgangsmåte er noe som motiverer deg til å komme ut på tur; Kjør på så lenge du ikke utsetter andre for unødvendig risiko. 👍
    1 poeng
  27. Om du primært skal bruke det som vintertelt ville jeg valgt x-trem. Utrolig kjekt med stormmatter, syntes jeg, men det er smak og behag 😃 De største fordelene etter mitt syn: - Mye mindre sjans for å få snøføyke inn når det blir helt tett mot bakken - Du klarer deg med færre plugger
    1 poeng
  28. Eg synes stort sett snømatter er eit ekstra herke, så for meg er det eit poeng å ikkje ha dei. Det har sine fordelar og ulemper, men for meg tippar vektskåla mest i retning ulemper. Ventilmessig tenker eg er eit feitt. Med snømatter nedgravd får ein tettare telt og større behov for god ventilasjon. Uten matter har ein meir gjennomstrømning lågt, og høgare montert ventil funkar fint. Evt spar ein snø inntil teltet på dei sidene som er utsett for føyke, altså mot vindretninga, og beheld den gode gjennomstrømninga elles. Er det så røyte gale at det driv inn i alle endar pga turbulens og kraftig vind, ja då spar du inntil alle vegger. Under slike forhold har ein som regel rikeleg med ventilasjon same kva ein gjer Dvs at eg truleg hadde gått for eit pro med sterkare stenger. Pakkvolumet er vel kanskje også litt mindre, ikkje berre vekta?
    1 poeng
  29. En fordel med Cumulus er også at du har stor frihet til å tilpasse posen. Lengde, bredde, mengde dun osv.
    1 poeng
  30. Jeg må nok innse at det er en samling jeg har. For nå har jeg kjøpt mitt første telt med bare én inngang, for å spare noen hundre gram når det må bæres på ryggen. Og så har jeg kjøpt Hilleberg Allak, siden Staika ikke var helt treff. På sikt vil jeg nok forhåpentligvis selge ett eller to av disse kuppeltelteltene, men per i dag så. Ja. Det skal ikke stå på telt, i hvert fall. (Men jeg mangler jo åpenbart et skikkelig tunneltelt for pulkturer vinter?😳) 8. Hilleberg Allak 9. Ringstind superlight 1-2 Lurere enn å kjøpe begge… Hilsen kjøpte begge.
    1 poeng
  31. Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag: Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel. Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging! Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl. Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn. Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂 Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen og underlaget til fotoapparatet i bilde Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der… Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret. På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir. Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi. Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!! En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile. Helt baki der kom vi fra. Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂 Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉 God jul 🙂
    1 poeng
  32. Så fin rapport! Gleder meg til unga her blir bittelitt større, så får vi tatt en slik tur
    1 poeng
  33. Holdt på å legge et Staika til samlingen min. Tenkt primært som vintertelt, ikke til å bære på ryggen, men med i pulken. Har vinglet mellom Staika og Allak, men så leste jeg det du skrev her og gikk en runde til i tenkeboksen, og bestilte nå et Allak. Så takk for det får jeg vel si! Allak får plass i pulken, men vil nok også gå greit i ryggsekken til helgeturer resten av året. Har Unna og Soulo fra før, men kom til at jeg etter mange år med disse fortjener litt mer plass - spesielt om vinteren. Men Unna og Soulo vil fortsatt være "go to" teltene for lengre fotturer.
    1 poeng
  34. Ja, jeg vet jeg er privilegert som har tilgang til rimelig og fersk fisk. Men jeg kjøper ikke direkte fra fiskebruket, det er den lokale butikken som henter den på fiskebruket og legger den i ferskvaredisken. Butikken kranglet med myndigheter i flere år før de fikk lov å hente fisk direkte på bruket for salg til kunder, normalt er ikke det lov. Fisken skal etter regelverket transporteres og distribueres gjennom flere ledd (grossister o.l.) før den kan leveres til butikker. Det er synd man ikke kan utvinne energi av idioti, da ville verdens kraftproblemer vært løst
    1 poeng
  35. Kort og ærlig turrapport. Men tror du blander "å kjede seg" med "å nyte livet" 😌 Fantastisk, men heldigvis uforståelig eller misforstått av mange, herlig del av det å være på tur. Å bare være der. Forresten, er det ananas jeg ser oppå det stekte brødet sammen med pepperoni og ost?
    1 poeng
  36. Appropo @tubbs, et ordtak går omtrent slik: "mannen som løftet en okse begynte med daglige løft av kalven".
    1 poeng
  37. Jeg skjønner at jeg skal være takknemlig for at jeg har tilgang til en lokal butikk som nå på vinteren får blodfersk skrei hver dag fra et fiskebruk noen kilometer unna. Vi kjøper noen hele skreier hver vinter, fileterer og vakuumpakker dem i passe porsjoner før vi fryser dem. Resten av fisken (bukene) får kattene. En vinn-vinn situasjon. Slik har vi tilgang til fantastisk fisk hele året. Vi betaler rundt kr 50.- pr kilo - det aner meg at fersk skrei er "litt" dyrere hos for eksempel fiskehandleren på Frogner
    1 poeng
  38. Ser at mange synes dette er tøft og mener at dette gir man bare gass på! Fordelen med disse er at man er hele tiden overvåket av personer med høy kompetanse Nå skal ikke jeg være brønnpisser men om du ikke sover godt i telt og synes at 15/10kg er tungt på turen du planlegger så hvorfor ikke trene slik at du orker det og venner deg til å sove i telt? Og etter som kompetansen og styrken øker så kan du jo pakke lettere og lettere! Kort sagt: Ingen begynner med skiflyging De begynner i små bakker og jobber seg oppover. Samme er det med friluftsliv og lettvektspakking!
    1 poeng
  39. Men det tar jo ikke langs tiden å venne seg til å gå med sekk. Det er jo bare å ta på en sekk og gå. Hver dag. Noen få uker med dette og vekt er null problem. Noe man burde trene på uansett før en tur. Men antar greia er å teste vekt her. Og egentlig er det kult å se hvor fort og langt man kan komme. Så lenge det ikke går på helsa løs. Men jeg hadde også dropp telt og heller hatt en sånn folienødposesak. Er ment for engangsbruk men tåler nok helt fint noen netter. Jeg derimot er for tungpakking. Det har den fordelen av at det gir mye kos og en bra sprettrumpe 😂
    1 poeng
  40. I dag kom pakningene, passer bra. Prøvefyrt på kjøkkenet, omgivelsestamperetur 19 1/2 liter vann i tykkbunna kjele uten lokk kokte fra 12,5 grader på akkurat 3 minutter. Det er litt seinere enn den har fra før. men gir en effektiv tilførsel av energi til vannet på drøyt 1kW Da vil jeg fort gjette på at effekten ville bli oppgitt på minst 1,5 kW på brenneren dsk
    1 poeng
  41. 100ml passer perfekt i en optimus 111 kasse. Lokket berører akkurat kassen, så den ligger fint i ro under transport.
    1 poeng
  42. Kom ikke inn på listen. Min løsning er: - Skalljakke og skallbukse med luftemuligheter. - Ullundertøy - T-skjorte - En syntetisk lett isolasjonsjakke, som også kan være mellomlag, eller fleecegenser/ullgenser (ull er tyngre). - En tynn lue/balaclava/fjellcaps etc. - Ullsokker - Tynn ullboxer - Kanskje noen tynne ull-liner hansker? - En tynn lett shorts, hvis det kan bli varmt? Så er det vel bare å finne merker/fabrikat som svarer til dine vektkrav
    1 poeng
  43. Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
    1 poeng
  44. Legger til litt info i tilfelle noen kommer over denne tråden i fremtiden. Jeg kjøpte nettopp dette teltet (oppdatert 2018 versjon) og har satt det opp i stua. Jeg er 195cm høy og synes ikke lengden eller høyden på teltet er et problem. Om jeg ligger som en mumie er det litt for kort, men når jeg ligger i soveposisjon (sidelengs med litt bøyde knær) er det nok plass. Liggeunderlaget mitt er kun 183cm da. Jeg kan sitte oppreist på det høyeste punktet uten å treffe taket. Skal sies at jeg er en nybegynner med null erfaring, om det skulle ha noe å si.
    1 poeng
  45. Tja. Det er den vanligste måten å bruke det. Ordet betyr bokstavelig "under vakuum", antakelig fordi det tradisjonelt ble gjort i vakuumposer. Egentlig er fordelen med teknikken at en kan få mer nøyaktig kontroll over temperaturen i lengre tid. Posen vil forhindre uttørring, men det betyr ikke at kjøttstykket slipper vesentlig mindre væske. Den bare fordamper ikke. Temperaturen for at kjøttet skal være trygg er ikke én fast temperatur, men en kurve. Jo lengre tid, jo lavere temperatur (inntil en grense). Dette kan leses av i tabeller. På den måten kan en trygt spise svinekjøtt som er både 55 og 60 grader bare det har fått tilstrekkelig tid. Temperaturen 71 grader er antakeligvis den temperaturen hvor kjøttet akkurat er trygt på få sekunder. Temperatur vil også forandre konsistensen på kjøttet. Svinekjøtt vil med lav temperatur få en mer elastisk tekstur, og antageligvis seig når tørket. 75-80 grader vil gi en mer "pulled pork" konsistens på kjøttet, og gjøre det lettere å tygge når tørket. Dette vil selvfølgelig variere med hvilket stykke det er snakk om. Konsistens-eksemplene mine er basert på svinenakke. Som er et stykke med en del bindevev i. Høyere temperatur vil bryte ned bindevevet bedre.
    1 poeng
  46. Greia med souse vide er jo å få kjøttet saftig, men tørkingen du skal gjøre etterpå er jo nøyaktig det motsatte.. Mulig det går an å få mer smak inn i kjøttet ved å bruke souse vide, men jeg hadde stekt normalt i steikeovnen til steiketermometeret viser 75. Så ville jeg skåret i strimler/skiver for tørking.
    1 poeng
  47. Tror vi har nok telt i boden til å lage en teltleir for 30 stykker! Men de teltene som er i bruk er følgende: - Helsport Lavvo Varanger, 8-10 manns (uten vindfang/fortelt) - Bergans Wiglo Lt 4 - Bergans Trillemarka 3 Det er litt rart det der med telt, man blir nesten litt glad i dem over tid fordi de har vært med på så mye. Bergans Trillemarka kjøpte jeg og samboer'n da vi var nyutdanna, blakke, ikke hadde jobb men et hav av tid og skulle på sykkeltur i Lofoten. Vi innså at vi måtte ha et telt, men budsjettet var relativt stramt. Intersport hadde Trillemarka 2 til salg for 999,- kr, og på merkelig vis klarte min samboer å overtale dem til å la oss få 3-mannsteltet til samme pris. Teltet har vært med på mang en fjelltur (for eksempel 10 dagers fottur i Skarveheimen), sykkelturer, kajakkturer og vi har til og med brukt det til overnatting vinterstid (på Valdresflya med ned mot -20 grader). Selv om teltet begynner å bli litt slitt nå, så synes jeg vi fikk mye telt for pengene der. Vi er særlig fornøyde med størrelsen på forteltet. Jeg vet at mange mener dette er et billigtelt, men vi har faktisk vært utrolig fornøyd med det! Og til helga skal vi endelig ta med dette teltet der det hører hjemme - Trillemarka! Wigloen fra Bergans vant jeg og venninna mi på Vinjerock i fjor, da vi plutselig klarte å dra i land Gnagsårprisen for den ovenfor nevnte turen i Skarveheimen. Det er altså et timeshare-telt, og det funker utmerket! Lavvoen blir mest brukt på kajakktur, da vekt ikke har noe å si, og vi har brukt den som oppholdsrom på vintertur. Ren luksus
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.