Vinnerliste

På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.

Gøy å lese om en ung fjellforumer i media @Isak Knutsen https://www.nrk.no/sorlandet/villmarkens-yngste-sonn-1.13802701

Takk for hyggelige tilbakemeldinger! @martin.m har nok rett. Det er en del viljestyrke ute og går hos oss begge og begge to har stor glede av turene og opplevelsene ute. Det har også betydd veldig mye for relasjonen vår. Den gjensidige avhengigheten vi opplever på tur, gjør det veldig tydelig at begge må bidra (selvsagt etter forutsetninger), og begge deler på mestringsfølelsen. Samtidig er turene veldig viktige for å roe ned tempoet og fokusere på øyeblikket. Hjemme er det alltid noe som skulle vært gjort - lekser, trening, øving, rydding, venner, jobb... I det vi går vekk fra asfalt begrenser verden seg til her og nå. Det har vi så godt av!

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!

Her er ble det nærturer av det særdeles korte slaget i helga. Sesongåpning i det lokale skianlegget lørdag så da var det bare å labbe opp de 150 meterne det er opp til bunnstasjoen av heisen. Lørdagen ble brukt til å teste ut hvordan Åsnes Falketind var å kjøre på kunstsnø med noen isete partier og litt puckelpist med isklumper i partier som ikke var helt bra preppa. (Falketind er en mellomting mellom toppturski og fjellski iflg Åsnes.) Søndag formiddag var det verdensmesterføre og strålende sol. Dem hadde virkelig fått jobba bra med bakken ila kvelden i forveien. Stive støvler og bakkeski med nesten samme mål som Falketind-skia ble valgt for kjenne litt på forskjellene. 10 turer topp til bunn uten stopp med ski som søker fart. Resultatet var støle lårmuskler, og skikkelig andpusten skikjører hver gang jeg kom ned. Merka godt at det er sesongstart! 😄 Kremturen kom på kvelden, da jeg fikk disp av barna til å ta årets første tur på feller opp skianlegget. En god prat først med Erik som driver anlegget, og så labbe oppover i måneskinn helt alene. Jeg synes det er helt fantastisk å kunne ta slike kveldsturer like utenfor egen inngangsdør. 😀

Ja, det var vel egentlig ingen vei utenom denne : SONY XDR‑P1DB Kjempefornøyd!

Her er en som (også) er hekta på kvistbrennere og viser frem og omtaler de han har. Greit å se for den som lurer på å skaffe seg en, og for oss andre som brenner...for brennere: Under videoen linker han til et noen år gammelt intervju med Fritz Handle, opphavsmannen til Bushbuddy brenneren som ble foreløperen til mange av dagens kloner/hobo-stoves, som Solo stove og Wood Gass Stove MkII + ørten kina-kloner av disse igjen: hikinginfinland.com/2009/11/interview-fritz-handel-from-bushbuddy.html

Hehe:) Takk! Det er tydelig at planene mine for året som kommer skaper interesse i media!

Jeg har plutselig kjøpt meg pulk! Det visste jeg ikke om at jeg skulle ha før det kom et tilbud flere mente var bra, så jeg slo til likevel. Så nå har jeg pulk. Kanskje blir det tur til helgen for testing, den som lever får se. Før helgen dukket det også opp en bok som heter "Mikroeventyr", den har jeg bare såvidt rukket å bla i men jeg liker tanken i hvert fall. Så får vi se om det blir for sært for meg, eller jeg får noen kule ideer. Håper på det siste. Edit - og ja, det var et hersens black friday-tilbud. Som viste seg å vare til lørdag, da det ikke bare var friday, men weekend. Jeg gikk rett på - men angrer foreløpig ikke.

Ble skitur i dag også, sol fra skyfri himmel og fine forhold. Deilig å komme i gang med skia! Så langt har jeg jaggu truffet relativt bra med min enkle smøring også

Da har jeg laget den ferdig. Ble ganske bra, men litt knotet på de øverste lagene, brukte snøplugger til å holde forma på plass. Skal være 44 tommer høy. Rett før det begynner å bli vanskelig. Hullet blir for lite til å stå i, samtidig som du skal holde forma, og skuffe snø oppi. Bør helst være to stk. Instalys innvendig 😱 iser bra på spader, brukte ca 5 timer på bygge den.

Takk for et herlig kalenderbidrag og annerledes turrapport! Høres så spennende ut å ri over viddene, men krever nok en god del forberedelser og ikke for hvermannsen

Et lite tips til deg @Terka: Hvis du skal bruke pariseren med pulkbag og bedding så anbefaller jeg disse stroppene fra biltema: http://www.biltema.no/no/Fritid/Sykkel/Tilbehor/Bagasjebrett/Pakkestropp-for-bagasjebrett-2000021372/ Tre stk av disse passer perfekt til å spenne over beddingen og ned til tau løkkene i pariseren. Har brukt dette en stund og det er mye bedre en slik standard lastestropper fordi de raimene jeg linker til er akkurat passe lange til å bare hempe direkte over.

Fra Hå til Varhaug. Vi ble mange denne søndagen. ikke bare bestyrerinnen og broderen, men også svoger og svigerinne + et vennepar. Det ble en omgang med hvor, hvor mange og når.... Planen var å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. en tur som jeg ofte benytter om været og føret er helt galt. Det vil si med snø og is og frost. Det var ikke kuldegrader denne søndagen. Ikke mange varmegrader heller, for den saks skyld. De få varmegradene vi hadde, brukte både lue og vanter i vinden. Det blåste friskt. Nå hadde vi vinden i ryggen, og det er mye mer behageglig enn å gå i mot. Værmeldingen snakket om liten kuling 11-12m/sek. Det hadde vi nok bare på de mest usatte plassene. Ellers var det helt greit. Det er i underkant av en mil mellom prestegården og kirkegården. Men med bil tar det tid å komme først ned til Kirkegården og så opp til startstedet. Det tok en stund før vi var klar til å ta fatt på turen. Og trokket ut i myra... Det var bløtt hele veien. På en god del av plassene hadde det gått dyr. Her gikk sorpa omtrent til støvleskaftet. Stien ellers var ikke mye bedre. Bare på enkelte stykker unngikk vi sorpe og vann. Jeg har gått her i noen år, og har aldri opplevd det slik før. Litt sorpe ødela så avgjort ikke humøret til denne gjengen. Jenten hadde en del å snakke om, og tok ledelsen fra start. Det gikk unna. Omtrent halvveis, ved Reimebukta var det tid for pause. Fortsatt var humøret på topp, og i le av sjøhusene, med benker, var det helt greit å ta en kaffekopp. Broderen og jeg pleier å gå både fram og tilbake på denne turen. Jeg strever fortsatt med et kne, og så ikke egentlig syn på en langtur i tempo. Broderen er litt redd for at formen ikke er god nok til en tur frem og tilbake. Det passet godt med en halv tur denne dagen. For resten av følget var planen fra start å bare gå en vei. Den planen sto ved lag til vi kom til Bodlebekken. Brua var vekk. Og bekken var en elv.... Der sto vi og kikket ned i vannet. Det er en liten demning rett over brua. Det hadde ikke vært umulig å komme over her, men den så usedvanlig sleip ut. Ingen syntes det var en god ide å gå over her. Vi tok en runde over jorder og kom til en bru lengre oppe. Det ble en liten omvei. Det er bare kjekt å få sett litt av landet lengre inne i landet. Opp og rundt, og så kunne vi se bekken og brukarene fra andre siden. Fra Bodle til kirkegården er det bare et kort stykke. Det skyet over mot slutten, og det kom noen få dråper underveis. Ellers hold været seg bra - til å være i begynnelsen av desember. Hele gjengen var fortsatt i godt humør og fin form da vi nådde bilene. Det hadde vært en grei tur sammen med en fin gjeng.Les hele artikkelen

En tur fra Kringsjå til Viggohytten for en søndagskaffe og en vaffel, og samme vei tilbake igjen (over Gravdals- og Holefjellet). Tok på full Gore-Tex-mundur, og lurte i starten på om det var overkill, men det var helt greit å ha da en sluddbyge rullet over meg på Gravdalsfjellet. Det lysnet igjen da jeg begynte nedstigningen til Viggohytten, og solen lot som den var en adventsstjerne: Fikk noen minutter med skikkelig solskinn gjennom en skysprekk der jeg satt med kaffekopp og vaffel ved sørveggen På returen oppdaget jeg at jeg hadde sølt blåbærsyltetøy på jakken, så da ble det en rask "sluddvask" av den - det blir null flekk, ser det ut for. Fint å oppdage at sludd og isvann faktisk kan brukes til noe ...

@virrma: Du er en ener på planlegging og motivasjon. Og så mistenker jeg at viljestyrke har gått i arv til poden Takk for flott kalenderpost. (Med den fine oppveksten du har gitt din datter så tror jeg vi har et fremtidig medlem av Fjellforum på gang )

Denne brukbar?: http://www.nrk.no/mat/peanottsjokolade-1.7017330 INGREDIENSER 1 glass grovt peanøttsmør 2 dl lys sirup 1 dl sukker 4 dl corn flakes 2 dl kokos 200 g lys kokesjokolade Rist kokosmassen gyllen i en tørr stekepanne. Smelt sammen peanøttsmør, sirup og sukker over svak varme. Hvis du får fatt i det, kan du bruke finkornet sukker – det smelter på en litt annen måte enn vanlig sukker. Trekk kasserollen til side, og bland inn corn flakes og kokos. Kle en liten langpanne med plastfilm. Trykk massen jevnt utover bunnen i formen. Tykkelsen bær være cirka én centimeter. Smelt sjokoladen over vannbad. Bre den jevnt utover «karamellen», og sett formen kaldt. Når massen er stiv, løfter du den ut av formen, og skjærer den i jevne biter. Peanøttsjokoladen holder seg godt hvis den oppbevares i en tett boks i kjøleskapet.

Lager en liten post på min oppstart som iglobygger. Usikker på om den skulle ligge her eller hvor har du vært på tur i dag-tråden. Litt spent på denne😀 Som vanlig er denne kjøpt brukt på finn, brukt to ganger av forrige eier. Da har jeg lest meg litt opp, og modifisert litt. Har satt på en vaterlibell fra Biltema for å kunne starte riktig, smurt forma med silicon. Link til produsent av Iglo Ice box. Skal du bygge solo, er det en fordel med teltplugger leste jeg på en kommentar på YouTube. Da kan disse holde forma opp. Mye innstillinger, avhengig av om du bygger 7,8,9,10 eller 11 fots iglo. En hoved innstilling, valg av riktig rør for str. Justering for hvert lag i tillegg. Her ser du startvinkel Klokka var 12.42 Startet med å finne et område. Kl 12.48 Tråkket flatt, og første utfordring var at senterfeste ikke gikk langt nok ned. Kl 13.32 Første laget er litt kritisk, og forma skal vinkles, her var vaterlibellen til stor hjelp. De tre første klossene brukes til å lage en rampe. Fra og med dette bildet står jeg på samme sted når de blir tatt. Kl 14.36 Andre lag gikk greiere, men sliter litt med at senterpluggen ikke står 100% fast. Her må jeg modifisere litt. Startet på tredje laget. Avsluttet kl 15.01. To timer og 20 minutt på to lag, og det er ca 5 tror jeg, de finner jeg ut etterhvert. Litt dårlig kvalitet på instruksjonsfilmen fra leverandøren.

Er litt slik det føles, så handlar nok kanskje litt om size ja

Meget enig. Har akkurat samme erfaringer. Helt enig. Jeg har også den store fjellpulkensekken og veksler mellom disse litt avhenig av turens art. Sekken foretrekkes de gangene jeg slipper å rygge tilbake til pulken en haug av ganger i løpet av turen for å hente noe ved å benytte sekk. Enten det er luer, votter, drikke eller annet...

Jeg syns ekspedisjonsselen til Fjellpulken er mye bedre enn standard selen. Sitter bra på meg som er 194, og kraftig bygget (56/58 i jakker). Men riktig justering - slik at V'en kommer langt nok ned på ryggen er viktig, ellers gnager den. Men den er veldig kraftig, og er du liten av vekst, blir den mer som en tvangstrøye. Har hatt begge to, men solgte den vanlige.

Ja, jeg synes 3pin er bedre å gå med. Med Switchback får en følelse av slags "vipp" når en løfter hælen. 3pin gir mer føling av litt flex i mot. Hvor hardt du klemmer ned tåjernet (trinn 1 eller 2) regulerer flexen.

Helt klart tenkt til å gå med sekk. Har ikke pulk og ingen erfaring med det heller. Etter litt research så fant jeg en rute på skiforeningens sider. "Nordmarka på skrå: Dette blir en mellomting - for her skal du mot sørøst. Du krysser Marka diagonalt og ender i Maridalen. Turen er 40,4 kilometer." https://www.skiforeningen.no/marka/showtour.cgi?id=39 Eventuelt en annen variasjon av løypa over basert på denne artikkelen "Ringkollen mot Oslo-området er på tre til fire mil, litt avhengig av trasévalg. En av mine favoritter er en flott naturløype som ender ved Sørkedalen skole. Den følger stort sett et scooterspor og går gjennom temmelig øde terreng og over flere vann. Du går fra Ringkollen til Damtjern og fortsetter langs vannet i retning østover i stedet for å gå bakkene opp mot Løvlia. Løypa krysser Storflåtan, Vesleflåtan og Svarten før den går langs Langlivannet nedover mot Sørkedalen. Scootersporet over Storflåtan og Svarten er ikke så veldig mye brukt, men det går gjennom noen av de fineste og innerste delene av Nordmarka. " Så videre fra sørkedalen til maridalen slik som første ruta. Så langt så syns jeg begge disse rutene virker veldig spennende. Bare prøve å finne ut av hvor lett det er å ta seg tilbake til oslo fra maridalen.

Jeg skal ta et dypdykk i arkivet og se om jeg ikke finner noe å skrive om til den 16. desember

Heatpal og mange andre spritbrennere fungerer optimalt med Tenol: https://kemetyl.se/product/kemetyl-t-tenol-specialbransle eller en blanding av rødsprit og 10-20% metanol. Nå er jo ikke metanol akkurat helsebringende så vær varsom, men det funker bra! Brenn gjerne tom brenneren din først, fra senest andre fylling med metanol/sprit burde det brenne helt sot-fritt. dsk

Stemmer, var med som løypevakt på Vindfjell løpet i fjor

9.-11. februar, så der er mulighed for at deltage i Vindfjellløpet. Turen holdes hvert år i forbindelse med Vindfjellløpet. Jeg har været med på en tilsvarende tur en enkelt gang for nogle år siden, og det var fint, men af forskellige grunde har det indtil nu ikke passet ind i mit program at deltage igen. Orientering dyrker jeg egentlig i klubben her i Vejle, men samtidig er jeg medlem af skiafdelingen i en orienteringsklub i nabobyen Jelling.

Etter å ha blitt en langt mer aktiv skigåer de siste sessongene så var det på tide å pensjonere de billigste skia pluss sko på markedet og velge noe mer brukande for mer aktiv gåing Ble derfor julepressang til far på et nytt komplett sett med ski utstyr fra Rossignol. Blir meget spent på å prøve denne nye klassisk pakka i løypene! 1 Art.nr.:RHGWF35-201 Navn: Rossignol R-Skin Plus IFP Pris: 2400 ,- Enh.: stk Sum: 2400 ,- 1 Art.nr.: bind-rott-pro-cl Navn: Rottefella - Xcelerator Pro Classic kr 899,- + 0 i mont. Pris: 899 ,- Enh.: stk Sum: 899 ,- 1 Art.nr.: RID0020-000410-42 Navn: Rossignol X-Ium Classic Premium Pris: 2700 ,- Enh.: stk Sum: 2700 ,-

Får det om det blir en retur, eller om jeg er heldig med valget av størrelse:) Ihverfall ei bukse jeg selv liker veldig godt.

Stilig, når i februar går turen av stablen? Jeg kan holde deg oppdatert på føreforhold da jeg trasker rundt her stort sett hele tiden

@Tor-Erik-L-77: Når jeg ser dine fotos, kunne jeg godt blive fristet til at melde mig til weekendtur til Svarstad til februar arrangeret af skiafdelingen i orienteringsklubben i Jelling.

Jeg synes Keb er store rundt livet, jeg er ca. 32" i livet i vanlige bukser og bruker 46 i Keb, og de er ikke trange. Jeg er dog kanskje ganske smal rundt livet men synes Keb buksen er romslige i størrelsen

Enig, derfor fortrekker jeg hodelykter uten ledninger, med lykt og et 18650-batteri i en integrert enhet foran på hodet. Det blir slett ikke fremtungt heller. To av mine Led-Lenser lykter ble ødelagt i ledningen inn til batteripakken.

Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk. Klart for årets siste fjellfisketur. På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk. Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. Så var vi straks fremme. Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil. Morgenstemning. Noen som sover lengre enn andre. Toppers liggeplass. Ikke noe å si på utsikten. Det nytes. Medbrakt. Svært bratt rundt store deler av vatnet. Spesielt. Flere ørreter tok på flue. Litt lesk før fiskeriet fortsatte. Halvkilos ørret i gytedrakt. Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken. Kveldsbålet er i boks. Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der. Se hele artikkelen

Jeg ble helt rørt jeg! Du har vært utrolig flink til å ta henne med på tur, et forbilde Jeg har ikke fått rukket så mye uteliv som jeg har ønsket med mine to gutter som nå er blitt store, men jeg håper virkelig at de turene de er blitt tatt med på bidrar til at de etter hvert finner samme gleden ved friluftslivet som det jeg har selv.

Imponerende, din datter er heldig. Du har lært hun mye, vil se tilbake på en veldig fin oppvekst

Inspirerende! 😀

Flott kalenderinnlegg. Jeg er jo så heldig å ha "kjent" deg fra et annet forum også, helt fra starten, og med dette gir du et fint sammendrag. Jeg syns hverdagen er en karusell uten like, sliter med å hente meg inn, og det som gir oss alle mest energi, er det å komme seg ut. Godt å se at det er flere som sliter med det å få fri til friluftslivet. Men du har utrolig mye å se tilbake på. Dere har opplevd utrolig mye i løpet av de ti årene som har gått, og alt det du har lært jenta di. <3 Lykke til i 2018

Du kommer til å få like mange forskjellige forslag som du får svar Mitt tips: Exped Orion 2 Extrem fordi det er få telt som git så stor romfølelse i den vektklassen. 125 cm takhøyde, rette vegger, to innganger og to fortelt gjør det til et av de mest komfortable fjellteltene. Robust og solid så det holder!

Var ute å så etter nordlys torsdagskvelden, men så ikke noe til det. Fin kveld likevel 😊 Kopiert fra facebook og lagt ut fra iPaden, så ikke helt topp kvalitet 😊

Å ha bursdag er ganske gøy når fruen har kjøpt et nytt Hilleberg Kaitum 2 til meg 🎉 både meg og hunden er mer enn klare for mange gode turer i dette nye teltet 😁

Etter prepp av skia så ble ski sesongen også sparket i gang i dag. Noe trått føre og tendenser til litt stein/grus på noen få partier men ellers veldig deilig å få kommet ut!

Har enda ikke lært meg å sette pris på vinteren, og er altfor lite utendørs på denne tiden av året. Men jeg jobber med saken! Så i går ble det en tur til Storheia i Trondheims vakre Bymark.

Da har jeg vært ute en tur og sett over i dagslys. Den står veldig bra. Bare spent på om det blir herværk eller været som tar den. Fin utsikt i dag😀 Vanskelig lys å ta bra bilder i Inngangspartiet - ikke lagt mye arbeid i Utsikt ut åpningen 🎉 Den har plass til Bamse ekstrem innvendig pluss ca 5 cm, så den blir for kort for oss lange. Vil noen sove i den i natt? Passer vel for @tonymakkaroni @kokken81 eller @Johan2000 som bor i nærheten.

Jeg har da etter beste evne prøvd meg på et lite innlegg. Jeg mener å ha reservert 6. desember. Kan "noen" forklare meg hvordan jeg skal få innlegget inn på rett plass? (Med liten teskje - i små porsjoner. om mulig.) Vi har med gamle folk å gjøre...

Tipper litt av målet med å bruke rustfritt stål er ikke bare på grunn av vekt eller styrke, men det at å få i seg aluminium gjennom mat og drikke er ikke særlig attraktivt i lengden.

Hundene mine har like mange dekken som jeg har jakker... Fordi jeg tar i mot absolutt alle tips og er en smule lettpåvirkelig. Men, jeg er veldig fornøyd med Canelana ulldekken. De sitter godt og føyer seg godt etter kroppen. Er ikke noe særlig om det bøtter ned, men da ligger dere vel inne i teltet

Ligger sikkert sammen med boka di !