Vinnerliste

Whiteouttrening på Steinsisen, test av Garmin 64 GPS på Spor, rute, backtrack og kompasskurs. Fungerte bra, men brukte et gammelt spor som jeg fulgte blindt. Kom ikke til den faste plassen, men en annen brygge 10 meter unna. Kom da på at den faste plassen hadde vært opptatt😂 Litt snø på isen, men fortsatt fint å gå.

Høre gjerne på gode råd fra @Tom42. Diplomatisk og pent sagt. Det er mulig at det fra tid til annen kommer noen gode råd fra den kanten, men i dette tilfellet er han ikke bare på jorde, men også på feil jorde. Han må lære seg å lese det som står; at det var snakk om vinterferien☹️ . Jeg skal snakke med han når han våkner, og da vi han nok på det sterkeste beklage.

Jeg er på vei, men krangler litt med nytt utstyr. ------------------------------ Hva er det jeg driver med? Ja, du kan saktens spørre, men dette er mitt friluftsliv for tiden. Et kne som protesterer så det holder gjør at mine turer begrenser seg til de de få meterne det er mellom heimen og garasjen hvor jeg har innrettet mitt lille krypinn med båndsag, sirkelsag, søyleboremaskin og et utall av håndverktøy. Og her setter jeg alle mine mer eller ville påfunn ut i livet. Men hva skjuler seg under puten/pakken? Selvfølgelig er det en ovn, og for å berolige fansen - denne er den siste. Og hva er så spesielt ved denne? Ingen ting. Jeg har gått i meg selv og kommet frem til at om noen skulle få lyst til å bygge en av mine tidligere kreasjoner , så mistet de sikkert motet. Derfor er mottoet for denne ovnen; "Jo, enklere, jo bedre". La meg også si at det som er drivkraften bak alle disse ovnene er ikke å vise hvor flink og kreativ jeg er, men etter at jeg så ovnens potensiale ønsker jeg at mange flere skal begynne å fyre med ved. Egentlig er ovnen slett ikke ny. Faktisk er den nesten identisk med min først, men jeg har denne gangen forlatt malingsbokser som mange sikkert vil ha problemer med å få tak i, og valgt et materiale som alle har: HERMETIKKBOKSEN. Og det som er hermetikkboksens force er at den er lett å få tak i - og lett å bearbeide. Derfor, som jeg har sagt før. Det absolutt meste arbeidet kan utføres ved kjøkkenbordet. Metallet i hermetikkboksen er tynt, og det ferdige resultatet er ser temmelig slaskete ut, men den er sterk nok. Nok en gang plasserte jeg en kjele med vann på ovnen, vekt ca 1,4 kg, og det gikk fint. Nytt av året er at jeg har forlatt oppbevaringsposen og i stedet aget en mappe, som låses med borrelåser. Grunnen til dette er at ovnen settes sammen vha 8 skruer. Og de skruene er lette å miste i lyngen, og umulig å finne igjen. Derfor ved montering legges mappen som underlag. Skruene oppbevares i en egen mappe. Skruene her er litt modifisert. Jeg har kappet av hodene, satt vingemutteren fast i skrustikka og varmet mutteren opp. Da utvidermetallet seg og deretter slår jeg fast skruen. Men det går selvsagt fint å skru fast plateskruene. Verktøyet som trengs er kun en drill, saks, en dor, hammer, linjal evt skrustikke, ett4 mm bor og ett 8 mm. Siste bildet viser den ferdige ovnen ferdig montert. Tynn, ja, men den er sterk nok. Og så veier den under 100 gram. Og så holdt jeg nesten på å glemme det. Den kan også brukes sammen med en gassbrenner. Og vinneren er etter loddtrekning: @ost. Premien er ovn, stekespader og rørepinner. Send PM ----------------- Og så har jeg selvfølgelig lagd arbeidstegninger, men jeg og skriveren er ikke på bølgelengde. Det ender med at jeg må lese bruksanvisningen. De kommer

Vi fant en gammel spark på låven som knirker godt når man bruker den, så spørs hvor lenge den holder Fått padda den skarpe kanten foran og siden det i dag var få biler på parkeringa, så turte jeg prøve sparketur med hund. Det gikk mye fortere enn sparketur uten hund for å si det slik! Gikk fra Stryken og fulgte veien opp bak Skillingen også over isen tilbake. Over isen gikk i sneglefart, for hverken jeg eller bikkjene hadde særlig fotfeste. Er to stk. firbeinte, men den ene synes det er litt teit å jobbe for føden (bortsett fra i nedoverbakker) og fungerer som anker.

Oppdaget denne gassboksen på Magasinet (Friluftsmagasinet) i Drammen. Den kan være et lettere alternativ til en 100g gassboks når en gjerne skulle hatt litt mer enn de 100 grammene som er i de minste boksene. En full 100g Jetboil gassboks veier 202g. Denne veier 262g og inneholder 170g. Det blir da det letteste alternativet for å få med seg litt mer gass. Blandingsforholdet er 70:30 Butan/Propan Kostet 59,- Diameteren er akkurat den samme som på en brusboks, men den er 2,5cm høyere. Dette kan gjøre den litt mer vinglete enn standard bokser med toppmontert brenner, med en slangebrenner som kan snu boksen er ikke det et problem.

Jeg bruker en del tid på å studere kartet og så har jeg ofte en god bok med meg. Dessuten er jeg vel litt over middels interessert i knuter, så jeg har som regel en kortstokk med tegninger av knuter med meg og bruker tid på å lære meg nye. Kortstokken gir jo også mulighet for å legge kabal.

Hei Snutemor Velkommen til teltkaoset 😃 1. Flere telt: Som du kanskje har lest i trådene her så har de fleste av oss flere telt ut fra bruksbehov, alle telt er jo kompromiss. Det kan være lurt å ha det i bakhodet, sånn at ditt første telt kanskje passer for den type turer du vil gjennomføre mest av. Da kan dine neste telt komplettere mer marginale type turer, og du unngår telt som hverken er fugl eller fisk. 2. Sammenhengen mellom pris-vekt-kvalitet gjelder også for telt. Ønsker du noe billig, må du regne med å gå opp i vekt eller ned i kvalitet. Vil du ha lav vekt og høy kvalitet så er også prisen deretter. På finn.no ligger det mange knuste drømmer, og som regel finner man supre telt, brukt to netter, til halv pris. 3. Forslag a. BASE camp telt - stort, gjerne tungt, stabilt - kano/kajakk/bil/hage turer, telting nær vei. God plass til å stå, henge opp vått tøy, plass til store liggeunderlag og "kjøkken/sittekrok" b. Fjelltelt med plass til 2-3-4 - lett, lite, men god plass til å sitte oppreist i, 3 sesongers, dyrt, passelig plass, kan koke ute eller ha forrom. Dette er teltet når man vil ha litt komfort og lettest mulig sekk. Eller kanskje en tarp om det er ditt behov.. c. Ekstremteltet, smalt bruk - vinterturer, kanskje selvstående, skjørt eller en-duker. Her har jeg to: en 5-sesongs en-duker for 1-2 personer 1,9 kg, dyrt. Og ett for 3 personer til pulketurer, fortsatt dyrt, men litt tyngre (Hilleberg) til bruk ved pulketurer etc. Lykke til..

Oppdatert med et nytt vintertarp-epos. Please, you look.

Rundt Gruda i tåke. I det siste har det blitt til at jeg, ofte sammen med andre, tar en kjapp tur på onsdagene. Væravhengig, selvsagt, men oftest er det greit vær for en tur i nærområdet. Selv om det ble tur på mandag, ganske kort den og, trening på tirsdag, ble det vanskelig å holde seg inne onsdag. Været ordnet seg ut over dagen. Og rundt ett var det opphold og lite vind. Ingen grunn for å sitte inne og se ut. Og jeg satset på en rundtur, omtrent halvannen time totalt. Turen går heldigvis for en stor del i «utmark» og på grusveier. Dagens tur ga anledning til å tenke gjennom kommende turår. Jeg har så langt ikke lagt noen planer, men har alt avtalt to turer til utlandet, nettopp for å gå. Først kommer en tur til Puerto Rico – Grand Cannari. Der skal vi være sammen med en hel gjeng, og det vil bli mye tur innover øya. Norskeplassen vil være første mål for mange turer, men det blir også turer til andre stedet og plasser. Påsken skal vi som vanlig tilbringe på Blåfjellenden. Som i fjor planlegger min datter med familie og glede oss med å stille opp. Det skal bli kjekt å være sammen med barnebarn i nesten en uke. Skjærtorsdag planlegger vi – om ikke været slår seg helt vrangt – å servere komler til gjestene som kommer til hytta. Dette har vi gjort i 7-8 år, og fortsatt venter vi på det store innrykket. Om det blir en tidlig sommer, vil det bli mange besøk på Blåfjellenden i starten av sesongen. Det er heldigvis alltid noe som må gjøres på hytta. Gode unnskyldninger for en tur innover. Tidlig på sommeren, har vi også bestilt tur til Østeriket. Også den for å gå tur. Denne gangen i alpene. Det skal bli spennende å se andre steder og land. Selvsagt er det førsteklasses hotell og god turleder. Jeg har også lagt inn en telt-tur på våren noen år. Kan det bli noe slik? I tillegg må det i hvert fall bli den tradisjonelle turen til Langavatn, Blåfjellenden og ned til Flørli. Hva med Fidjadalen dette året. Jeg har lenge trodd at dette er en årlig begivenhet, men kontroll viser at det faktisk går år imellom denne turen. I fjor ble det en tur til Stranddalen – kan den gjentas? Om ikke lenge må jeg også bestemme meg for om jeg skal vare en uke som «tilsyn» på Nilsebu. Utenom alt dette må Sandvatn, Tomannsbu, Taumevatn, Kvitlen og Skåpet besøkes. Jeg håper det er nok fine dager til alt dette, men det er jo mulig å ta noen av turene i regnværLes hele artikkelen

Sikker veldig bra tips det her, men en vinterpose trenger ikke nødvendigvis være større i volum enn en tresesongers pluss en sommerpose. Min vinterpose er vel 2 liter større i volum enn tresesongersen (som jeg kun bruker sommerstid i lavlandet) så det kommer helt ann på materialevalg og dunkvalitet. To poser ville tatt mer volum enn vinterposen min alene. ... men nå koster jo den posen like mye som en fullt funksjonell bruktbil da, så det er vel helt klart en løsning som er mer økonomisk 🙈

Jeg tenker at mennesker er forskjellige, det finnes ingen fasit, ingen mal som sier at folk i byer er slik og folk ellers er sånn. Du finner eksempler på folk i byer som er aktive innen friluftsliv og folk på landet som ikke bryr seg. Og du vil finne mange eksempler på det motsatte. Og tenker at det handler også om hvordan du definerer friluftsliv. Jeg bor på et stort boligfelt, men jeg kan gå ut døra og være i relativt uberørt villmark etter fem minutter. Der går jeg stort sett hver eneste dag, hele året. Jeg har jo hund, og det er en pådriver til at jeg må ut, men gleder meg like mye hver dag over å være i skogen. Men jeg er ikke på topptur eller hilser på ørn daglig. Får dosen med frisk luft hver dag, så føler jeg ikke har det brennende behovet for å reise ut og bort hver helg. Klart det hadde vært gøy, men har jo skogen rett her borte. Så sånn sett kan man kanskje si at jeg er litt avslappet i forhold til å søke de store friluftsopplevelsene. Men igjen, det er meg. Andre mennesker har sin sannhet. Jeg tror uansett ikke du skal være bekymret for å bli blasert hvis du skulle ha flyttet vekk fra byen. Det virker som om det ligger så sterkt i deg, det behovet for å være ute, at det blir ikke borte om du en dag får adresse nord for Sinsenkrysset

Tok ein tur opp i gullbotn for å herpa nyeskia (nansen). Omtrent 15 år siden sist eg var på skitur + mjuk plastik + nye skarpe stålkanter = oppkutta "hel" på skia etter fiskebein og anna rart. Kva is svarte tenkte Åsnes på når dei gjekk vekk frå den gode gamle plastikken som var omtrent ein størrelsesorden hardare enn stålkantane deira? Av det meir positive så kan det nevnast at: Ingen var dumme nok til å ta turen opp samstundes med at eg kom flaksande ned bakkane. Var ikkje mykje til kontroll, og det hadde vert eit svere arbeite å skrape dei av klisteret etter den uunngåelig kollisjonen i beste Kjell Aukrust stil. Berre eit fall. Kan diskuterast om dette er ein positiv ting eller ikkje siden det er snakk om bergensområdet, men det var ein tydeleg mangel på det normale horisontale regnet.

Gladnyhet http://ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealvern "Betydelig økning av naturreservater Vernekategorien naturreservat har økt betydelig i både antall og areal. I 2015 ble det vernet bortimot 240 km2 fordelt på nye eller utvidelser av allerede eksisterende naturreservater. Hele 58 nye naturreservater er opprettet, alle på hovedlandet. "

Denne tråden fortjener å vekkes til liv. Dessuten blir pappa veldig stolt av alle bildene jeg legger ut av fisken han fikk i Finnmark sommeren 2016. 3730 gram

Hei alle sammen. Dette er siste innslag fra rosabloggen min, www.hengut.no. Det serveres hengekøyerelaterte aktiviteter med tørr humor, fuktig ved og vekslende hell. Fra tid til annen også en dyne fra ikea. http://www.hengut.no/2017/01/14/luftetur-med-alex-og-dyne-fra-ikea/

Det er stort sett lite med reaksjoner fra folk når jeg sier jeg skal på tur. Definerer jeg turen og sier at det kun skal være meg og hunden, ja da sperrer de øynene opp. De spør stort sett om ikke jeg blir redd. Svaret er jo like klokkeklart som alltid: Hva i alle dager skal jeg være redd for? Jeg storkoser meg i fjell og dal alene, det er terapi for kropp og sjel. Jeg er vel strengt tatt ikke alene heller, jeg har med meg verdens beste venner på 4 bein! Samme spørsmål runget gjennom luften på Fredag, da jeg fortalte at jeg pakket til en helg i fjellet med den ene hunden vår. "Blir du ikke redd?" Nei,jeg gjør ikke det. Bikja sto å så på meg med glede i øynene, han trippet opp og ned på stedet, gikk frem og tilbake til døren og hadde alle indikatorer på at han forsto hva vi skulle ut på. Barn og mann fikk ett "hadebra" kyss også vandret vi avsted. Jeg, hunden og tursekken. Destinasjonen var ikke så alt for langt hjemmefra. Vi er heldige og har fjellet rett rundt oss på alle kanter,så med en god time vandring er vi på opptil flere fine plasser og kan gå videre på ulike topper derfra. Vi koset oss der vi gikk, fjellene lyste opp i horisonten, det var masse snø på toppene. Snøen gjorde at hele heia lyste opp,og jeg burde knapt ha på hodelykten. Etter en god time var vi fremme og jeg fant ut at det beste var og få gang på bålet med en gang. Jeg kjente fort at det var godt på minussiden, og fikk det bekreftet da gradestokken viste 16 blå! Jeg tok på Umbro (hunden) ett dekken og gode potesokker,og lot han løpe løs og kose seg mens jeg satt meg ned i posen ved bålet, fant frem kaffekoppen og bare koset meg. Det var stjerneklart og måneskinn,helt vindstille. For en luksus! Umbro kom også bort å ville få litt varme fra bålet: Etterhvert ble det tid for å finne frem både kjeks og mer kaffe,og litt kjøtt til Umbro som nå ga klar beskjed om at det begynte og bli i overkant kaldt. Gradestokken krøp fremdeles nedover så jeg la på han ett tykt vinterdekken og la han godt plassert i jervenduken liggende på ett ullteppe hvor han fikk resten av kveldsmaten sin servert med varmt vann over. Han ble åpenbart svært fornøyd med avgjørelsen,og sovnet bare noen minutter senere. Jeg var alt for opptatt med å se på stjernene og nyte roen og stillheten,så jeg sovnet ikke før det var langt på natt. Vedlig lykkelig og fornøyd med den gode posen min som holdt meg god og varm tiltros for kulden! Tidlig neste morgen våknet vi til soloppgangen. Like kaldt og fint fremdeles, bare å få gang på bålet igjen og få i seg litt kaffe! Det er rart hvor ydmyk og glad man blir av slike turer. Det og kunne sitte å se inn i bålet,tenke og reflektere,mens det eneste som kan forstyrre tankene er hunden som leker i snøen. Etter x antall kaffekopper så var det på tide å gå nedover igjen. Solen strålte på himmelen, og vi koset oss der vi gikk tilbake i snøen med solen i ryggen! Nå ser vi frem til flere turer fremover,både med og uten ski på beina

https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/

Tenkt mye på dette i det siste, og lurer på hva andre tenker om det samme. Får man utnyttet friluftslivet mer om man må oppsøke det, kontra om man lever oppi det? Setter man større pris på friluftsliv om man må gjøre en innsats for å få det? Eller kan man nyte det like mye, selv om man sitter midt oppi det? Jeg har bodd med menn, som har jobbet og levd i og for friluft. Og jeg var alltid frustrert over hvor lite utetid vi fikk sammen. De hadde alt tilgjengelig rett utenfor døra, så de stressa ikke så mye med å komme seg ut. De jobba ute store deler av dagen også, og var fornøyde med den lufta de fikk. Jeg har alltid jobbet inne og i byen, så når jeg har fri så må jeg ut. Og gjør det jeg kan for å komme meg ut. Jeg er vant til å være ute hver dag, flere timer om gangen, da jeg har hatt hester og hund (dyrefri nå og lettere desperat etter mer frisk luft). Og når jeg da er ute, så stopper jeg alltid opp, gjerne flere ganger, og bare puster og lytter til roen. En slags mental meditasjon i naturen. Jeg tar ikke den tiden for gitt. Her i høst på en tur til Valdres ble jeg stående og beundre Hurrungane i det fjerne. Spurte så en bonde om hvilke som var hva av de forskjellige toppene. Han sa han ikke visste. De fjellene bare var der og joda de var sikkert fine de, men han hadde ikke tenkt så mye på det. Jeg tror så absolutt han, og hans like, elsker å være ute. Men jeg vet ikke om de får samme opplevelser som oss betongfolk får når vi endelig kommer oss ut? Hva tror dere? Kanskje betongfolket stresser for mye for å komme seg ut også? La det på dette forumet siden jeg mener det går på mental helse.

Takk for svar alle sammen! Vi kommer opp på mandag formiddag, så da finner vi sikkert noe tenker jeg

Er kanskje bedre om vi legger skygge rundt hele teksten når bakgrunnen er hvit?

Tre kjappe:

Hei, frisport yaranga selges av fjellsport til rundt 2000 nok med jevne mellomrom. Ikke den superlette versjonen men jeg kjøpte 4pers modellen og den veide snaue 3 kg. Det er ikke værst. Tykkere duk enn superteltene, men det er en bekymring mindre om du har hund. Jeg har telt med papirduk og blir ikke helt komfortabel. tore

Jeg kjøpte en Alpha SV, men etter å prøvd den (innendørs) noen dager gikk jeg tilbake til butikken og byttet den i en Theta SVX. Alphaen ble helt feil i passformen for turbruk - for kort og litt for trang, selv for meg som er rimelig spinkel og slank. Alpha er markedsført som en klatre-og alpinjakke, og til slikt bruk er den sikkert godt egnet. Men for mitt bruk, vanlig turgåing i fjellet i dårlig vær, er Theta et veldig mye bedre valg. En skikkelig rustning.

Da er jeg våken - og beklager!

Ett tips hvis du har mulighet er å avtale med Helsport å avtale med dem om du får sette opp telta for å teste plass osv utenfor hos dem. (Hvis dem fortsatt er behjelpelige slik) - Ett telt kan se veldig fint ut på bilde men når du slår det opp er det kanskje ikke slik du forventa. Sikkert mulighet for dette hos Villmarksbutikken også.

Litt på sida av trådens tema, men likevel relatert. Jeg bor i et hus som besteforeldrene mine bygde på 50-tallet. Det ligger på en liten kul med åker rundt. Drøye 100m unna ligger en litt høyere kul, enda litt lenger unna naboene. I følge det jeg har blitt fortalt så pleide folk som spurte bestefaren min om hvorfor de ikke hadde bygd på den fineste tomta på eiendommen, å få til svar at, de satte mer pris på plassen og utsikten når de ikke hadde den hele tida, men måtte gjøre en (bitte)liten innsats for å oppleve det. Jeg tror nok at for mange av de som bor midt i det så blir det dagligdags. Men det går jo an å sette pris på det dagligdagse også.

Om du ikke har klatret noe trad før ville jeg nok tatt en vanlig kurs først, slik at du får en god innføring i det. Jeg vil tro de fjellklatrekursene fokuserer mer på "helheten" med mye fokus på alpine farer osv osv. Mitt inntrykk er at de kanskje ofte gaper over litt mye på kort tid, og skal dekke isklatring, tradklatring, regning, skred +++ på en langhelg. Har du mye fjellerfaring er det jo ikke noe i veien for å gå noen enkle ryggtraverser ol når du kjenner deg trygg på naturlige sikringer, også avansere sakte men sikkert fra det etterhvert som du får erfaring. Det beste er jo ofte å følge en som har mer erfaring, og lære av dem. Da får du jo både turen og læringen "gratis". Sommerfjellet er jo også snillere enn vinterfjellet, selv om det kan bli friskt på toppene midt på sommeren også. Har du vært i fjellet før og klatret noe trenger du ikke veldig mye erfaring før du kan gå f.eks. Via Lara på Hægefjell, superfin for trening på naturlige sikringer, og en fin gåtur ned fra fjellet.

Ja, du får utnytta det mykje betre dersom du ikkje bur i by, sjølv om ein landsens mann/kvinne kanskje ikkje er like høgrøsta i sin tiljubling av grønt gras og snøkledde fjell. Men jubelen er der, kvar dag og kveld, og ikkje minst kvar sundag kveld når byfolka står i kø. Som ein del av gruppa som har flytta frå rurale strok til by så kan eg sei at når du bur på ein stad ikkje prega av kø og for masse folk så har ein eit litt meir avslappa forhold til det å vera ute, fordi du treng ikkje gå på ringstind i dag, evt kan du gjera neste helg eller neste helg, eller du tek deg berre ein kveldstur. Folk har forskjellige interesser både i bygd og by, det er faktisk ikkje så stor forskjell på folk i by og bygd, sjølv om ein del byfolk har overaskande gamaldagse fordommar om folk utanfor bompengeringen.

Mye vind og kulde (stabilt under -20c) i 5 uker på rad. Har fortsatt snødd endel, men vind har gjort snøforholdene i tregrensa og over tregrensa ganske kompliserte med mange lokale faktorer på hvert enkelt fjell. Har blitt endel turer, men har valgt slake enklere fjell. Selv om det har blåst endel over lengre tid er det fortsatt enklere å finne god snø enn etter ett par dager med vind i Norge, så det har blitt mye god pudderkjøring over tregrensa. I tregrensa er det så mye snø at det bør helt være over 40/45 grader om man i det heletatt ønsker å komme deg neddover for man synker ned nesten en meter. Storm Mountain (3100m) Hector Mountain (3394m) Mount Patterson (3197m) Spretthopp på 3266m! Pudderføre ned fre Hector South (2972m)

Kiting på Kroksjøen. Rundt 100 som lekte seg i nysnø og bra vind.

Skitur og hundekjøring i Gausdal. Full vinter her nå med gode mengder snø og deilig kulde.

En skikkelig solskinnsdag på Blefjell i dag! Mye folk i oppkjørte spor, utenfor disse kan du gå langt uten å treffe noen. Vi startet fra Høgda på VesleBle (650moh) og hadde fine forhold opp til ca 850 moh. Høyere enn dette var det veldig avblåst og lite snø, men fullt mulig å gå. EirikW

Ca her: http://kart.finn.no/?lng=24.16216&lat=70.14817&zoom=17&mapType=normap

Søndagstur til Fagervann Strålende sol og 6 minusgrader i Oslo i dag. Hva er bedre en en tur i skogen da? Jeg og jentungen startet på Skar innerst i Maridalen, og gikk opp til Fagervann. Mye is på stien. Premien når vi kom frem til Fagervann. Litt varm kakao gjør godt i en liten kropp som har gått ca. 2,5 km med oppoverbakker. http://lossius.com/2017/01/15/sondagstur-til-fagervann/

Vofsen og jeg prøvde oss opp Gaustastoppen i dag, men det ble for kaldt i -15, så en km unna toppen måtte jeg kapitulere. Satt mildt sagt langt inne 🙈 Vi kjørte bakveien via Jondalen og parkerte ved Langefonn. Han med kløv og jeg med sekk. Skulle hatt pigger under fjellskoene ... men vi hadde et ufattelig nydelig vær, og det var helt vindstille! Note to self - neste gang tar jeg med kamera så det går an å ta bilder fra toppen. Hilsen iPhone-eier...

Det var unnskyldningen min for å kjøpe et par ski til. Nå har jeg to par ski på hytta! ..... Og da må jeg vel følge graham sitt eksempel å legge inn en liten rapport jeg og Var på hytten med mine to barn og min mor (fruen hadde jobb helg) alle 4 er egentlig sylte forkjølet og i helle laber form. Men, da minsteman skulle ha sin dupp mitt på dagen, tok jeg sjansen på å klatre opp på en topp like ved hytta. Det var jo kommet 40cm pudder snø i løpet av natten. 10 minus og skyfri himmel. Turen gikk fint den, men dog noe lavere hastighet og et større antall pauser en normalt. Flott opp på toppen, med kun en ørliten trekk. Søndagen derimot, da tok jeg duppen sammen med minste mann i stede. Tlf. døde dessverre i det bildene skulle taes.

Dørstokkmila har rett og slett vært uhorvelig lang i det siste, så også i dag. Hadde tenkt meg på ordentlig tur, men det ble visst bare "en tur ut" i dag også .. det kan vel knappest kalles tur når man ikke er mer enn 500 meter fra ytterdøra, i luftlinje riktignok .. (kan jo selvfølgelig også si "turområde rett utenfor døra"). Men men, voffsene fikk løpt og lekt halvannen time og jeg fikk både grilla pølser og drukket kakao.

Årets tredje telt/pulktur gikk til en av Norges nordvestligste furuskoger, idylliske Forfjorddalen på Hinnøya. Godt for en østlending å se litt barskog igjen! Ellers knalltur med nysnø, magisk måneskinn og ti blå.

Folket var i Bymarka.. Jeg får vel bidra litt til tråden, nå som jeg først har ytret meg. Vi er i Trondheim for ordens skyld. Parkeringa på Skogly var smekkfull når vi kom tilbake i 13tiden, man kan bare tenke seg hvordan forholdene var i litt mer sentrumsnære strøg av marka. Trikset for min del er å starte i 09-10tiden og ta en litt mindre brukt løype på tur tilbake. Dagens runde ble Skogly-Bjørktjønna-Marka-(planen her var å gå rundt Skjellbreia, men fikk sosial angst pga hordene med markatrimmere)-Bjørkhylla m. kaffirast-Langdalen-Skogly

Fikk lurt med meg småkrapyla til bror på tur i dag da. Var bare å vifte med en pose seigmenn. Gosj så befriende lettlurte de er tok de med til et "hemmelig" sted hvor jeg fikk diska opp med nudler og jaggu ble det steking av pannekaker på bålet også. Manglet bare skøyter. Minste seigmannen med puls gikk rett i friskluftkoma så fort han kom inn i bilen, så regner med han fikk en fin dag ute

Flott på Steinsisen i dag, varierende istykkelse 3-30 cm. Mange som fisket, og de fikk mye fisk. Turskøyter er fint på litt ruglete is. Datt ikke en eneste gang!

Ser ikke bort fra at þróndeimr har noe som kunne egne seg 😃

Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro.. så fikk bikkja lukt i nesa og den ble helt koko. Gikk med ene i bånd og andre løs innover fra Stryken i Nordmarka. Første som tråkker på nysnøen Så stikker bikkja som aldri stikker av etter noen lyder inni skogen. Jeg venter i fem minutter på han, for han kommer jo alltid tilbake rimelig kjapt.. Neida. Så jeg bestemmer meg for å følge spora hans i nysnøen, med god hjelp fra den sniffemaskinen jeg har i bånd. Så vi fyker rett opp en bratt skrent og opp mot Fiskeløysåsen. Jeg er ikke så innmari stressa, for det er fine spor etter han, men etter et kvarter begynner jeg å bli rimelig sliten og irritert (og våt). Her finner vi masse spor selv om vi ikke så noen nede med stien. Elg og rådyr og whatnot, ikke rart bikkja stakk liksom. Mens han jeg har i bånd koser seg i senga til et stort dyr så får jeg en telefon fra samboer. Han lurer på hvorfor ene bikkja sitter på trappa og uler så trist.

Hadde med fruen på hennes første overnatting i telt på vinteren. Hun har bare ligget under åpen himmel på vinteren. Turen gikk til Damtjern på Krokskogen. Hadde bare en viktig oppgave, det var at hun ikke skulle fryse. 4 liggeunderlag og to store soveposer fylte fjellduken, som ble brukt som artic bedding. Gapahuk og ved ble med, siden det er en plass med mye besøk, og kort tid til å sanke ved. Det gikk utrolig fint, men erfaringen viser at termostaten hennes og min er ganske forskjellige. jeg gikk med teknisk t-skjorte og fleece og hun med full pakke. Det var mye lavere under taket på Patagonia en det er på TNF VE25 som jeg har solgt. Litt mere tungvindt når en er to på tur. Flott kveldshimmel Jeg var sherpa med parispulk. Fruen gikk på skøyter. noen gikk på ski, andre gikk på beina. Selvstående Gapahuk er topp. Mor måtte pakkes inn i Fjellduk og med varmeflasker inne i, ble varmt å godt foran bålet. Litt trangt i teltet, spesielt når man er lang. Forteltet blir alltid fullt, 0-5 cm snø = ingen ekstra grop. Vi hadde sol, mens bygda lå i tykk tåke.

Ikke i dag, men var på tur i Gausdal Vestfjell i helga. Utrolig flott område, bra vær og jammen ble det Røye også! Fyldigere rapport kommer

Jeg kjenner at det kribler godt i turgenet når jeg ser så mange flotte bilder. De siste årene har jeg blitt veldig glad i kombinasjonen padling og topptur.

Støttes! 😂

Dette møter meg både på pcn og veggen (og kvalifiserer derfor kanskje ikke under Toms kriterier da jeg syntes det fortjente å henge på vegg i 120x80 cm over sofaen ;-)) Heldigvis sitter jeg sjelden i sofaen så jeg får sett det mye og det minner meg stadig om turforberedelser jeg må gjøre eller turer jeg ønsker å gjøre slik at jeg unngår å sette meg i sofaen enda en gang...

Kan se ut som dette blir en av de "største" sjøørretene dette året for mitt vedkommende. 1001 gram. Velsignet var den i allefall. Foto: Bjørn Håland