Gå til innhold

Snutemor

+Støttemedlem
  • Innholdsteller

    158
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    3

Snutemor vant dagen sist Februar 18 2017

Snutemor hadde mest likt innhold!

1 følger

Om Snutemor

Nylige profilbesøk

2 123 profilvisninger
  1. Snutemor

    Skoleturer og rødsprit brennere

    Jeg ble nysgjerrig på hvilken opplæring sønnen min har fått, når de ved flere anledninger har brukt stormkjøkken m/rødsprit på skolen. I følge ham selv: absolutt ingen opplæring. Slik han har opplevd kroppsøvingsfaget (hvor friluftsliv har vært en liten bit) er fokus på å teste elevene for å kunne sette karakter på dem, ikke å lære nye ferdigheter. Sist i 1. klasse videregående i fjor, under en fagdag i friluftsliv. De ble spurt om de kunne bruke spritkjøkken, noe min sønn kunne svare bekreftende på. Læreren: "Fint. Da slipper jeg å vise dere." Ingen kontrollspørsmål før de ble sendt ut i skogen. Alle elevene spredt utover et relativt stort geografisk område, med oppdrag i å sette opp telt og å ordne et varmt måltid, som lærer skulle vurdere da han kom innom. Dette var da 15/16-åringer på en studiespesialiserende linje, mange av elevene helt uten bakgrunn fra turliv hjemmefra. Det går jo som regel helt fint, helt til den dagen det absolutt ikke gjør det.
  2. Synes det høres ut som en veldig god idé 😊 Jeg hadde satt pris på tips fra andre om hva som er verdt å høre på.
  3. Snutemor

    Diskusjon ang. røverkjøp og gode tilbud

    For de av oss som ikke snakker dun'sk, er dette en bra jakke? Ser den er ekstremt lett, men vil den være noe varm? Er egentlig svoren tilhenger av ull, men det tar så mye plass. Trenger en jakke til å slenge på i pauser og på kveldstid.
  4. Snutemor

    Den norske fauna

    Det er kommet veldig mange bøker på markedet de siste årene om sopp og andre spiselige vekster i naturen. For medisinplanter har jeg inntrykk av at denne er bra. Soppbøker er det mange av! Jeg har brukt denne mye: Det viktigste med en soppbok er at den ikke er gammel. Kunnskapen rundt hva som er giftig og hva som er trygt å spise, utvikler seg hele tiden. Av bøker om spiselige vekster liker jeg godt denne. Men det er mange å velge blant her også. Denne er også bra. Men jeg irriterer meg litt over oppskrifter som tar opp plass i boka. For min del ville jeg heller likt å lese mer om plantene, og så kan jeg finne oppskrifter et annet sted. Men det er smak og behag.
  5. Tusen takk for alle svar! Dere er gull 🌼 Trodde jeg ville få så hatten passet for å begi meg ut på en tur jeg ikke hadde forutsetninger for å mestre. Det var en stund der oppe på fjellet jeg tenkte at mitt neste bidrag her på FF ville være å møte samlet fordømmelse for å ha satt i gang nok en unødvendig redningsaksjon... I likhet med dere @tronn, var jeg særdeles liten lysten på å gå ned ogjen samme veien, nettopp pga det første klyvepartiet. Helt til jeg kom til den siste motbakken. Der var jeg i ferd med å gå inn i total shutdown, helt lammet, slik @Sovjetunionen beskriver, litt sånn som Tommy Steine (arme mann, han har min fulle medfølelse i klippet fra @Memento mori 😱) Da var det bare å puste med magen, snakke strengt til seg selv, og vente til beina ville bære meg ned igjen. Det gikk bra. Kjekt å ha flaks når man ikke har vett. Men eksponeringsterapi er vel nøkkelen her. Særdeles gradvis. Aller helst sammen med en som ikke er fullt så redd. Drar tilbake til fjells til helga. Da går vi for Storen. Én gang i mitt liv må jeg få prøvd helikoptertur... (Neida 😊) (Men @Gittiamo, tror nesten jeg tar Storen framfor rottene og slangene 😂)
  6. Oj. Du verden. Takk! Veldig hyggelig sagt 🌹
  7. Advarsel: langt innlegg, med høy grad av selvutlevering fra forfatterens side, inkludert dårlig dømmekraft, feilvurdering av egne evner og mental stabilitet på nivå med kvikksand. For den utholdende leser anbefales pute, men det venter et seriøst spørsmål i enden av anstrengelsen, tro det eller ei. Tidligere i sommer befant jeg meg plutselig alene på hytta nordøst i Valdres, med noen blanke, frie dager foran meg, og ingen forpliktelser å fylle disse med. Naturligvis måtte disse dagene brukes til turer, noe annet ville vært uhørt. Nå pleier undertegnede å surre rundt på tur daglig, men det er en helt annet å frihet å kunne dra ut, uten at det sitter noen hjemme og venter på å kunne klage på det man serverer til middag. Jeg begynte derfor å se utover mitt elskede Valdres, mot skumle Vågå. Fullstendig uakseptabel oppførsel, jeg vet, men det var altså ingen der til å stoppe meg. Blant alle bøker og nettsteder blinket det seg ut én særskilt tur som virket spesiell forlokkende: Knutshø. Alle som en var enige om at dette var et prakteksemplar av et fjell, men enigheten strakk seg ikke til vanskelighetsgraden på turen. Noen mente det var bare å sprette over, andre mente den kunne være litt lei for de med høydeskrekk. Er det én ting jeg har, så er det høydeskrekk. Men jeg har jo ikke bare én ting, jeg har flere. Høydeskrekken gjør liksom ikke så mye utav seg her jeg tusler til daglig nede i lavlandet på Romerike, her er det andre skrekker som skriker høyere, så den er lett å be om å ta seg en bolle i hverdagen. (Jeg vil gjerne til mitt forsvar her skyte inn at jeg har vært mye i klatreparker sammen med eget avkom, og der har vært relativt mange meter oppe i lufta, der både frivillighet, latter og livsglede har vært fremtredende. Sannsynligvis var Høydeskrekken i disse tilfellene opptatt med å spise bolle, den var i hvert fall ikke spesielt plagsom.) Den oppmerksomme leser vil allerede her kunne se katastrofen komme i mot meg som et godstog, men den leseren var ikke på hytta i det avgjørelsen ble fattet, og kunne heller ikke fortelle meg at det jeg bla annet leste her på Fjellforum, om at advarslene om Knutshøs vanskelighetsgrad var sterkt overdrevne, kanskje var skrevet av en helt annen primattype enn meg selv med dertil annerledes gripeklo og gripefot. I følge turbeskrivelsene jeg hadde lest på forhånd skulle Knutshø være en relativt lite besøkt topp, og hvis forfatterne av disse har hatt Mumbai eller Tokyo som sammenligningsgrunnlag skal jeg være enig i at det var lite mennesker der. Men alene, det var jeg på ingen måte. Og alle andre gikk med målbevisste, fryktløse, bestemte skritt i retning toppen, mens jeg vinglet ubestemmelig i bakgrunnen. Skulle jeg forsøke? Det så slettes ikke faretruende ut nedenfra. Litt som en morsom skråning jeg stadig vekk prøver meg på hjemme. Tralala. Vi prøver. Den som kjenner Knutshø vet at den har to "litt luftige" partier. Et helt nederst, og et helt i toppen. Halvveis i den første, "morsomme skråningen" kommer et klyveparti som absolutt og på ingen måte var det minste lattervekkende morsom. Heller lattervekkende på en hysterisk måte. Høydeskrekken var ferdig med å spise bolle og hadde bestemt seg for at nå var det oss to. Høydeskrekken og jeg. Jeg oppover klyvepartiet med Høydeskrekken på ryggen, mens han visket meg i øret at et lite feilgrep, og vips lå vi langt der nede i steinura som makrell i tomat. Nå er jeg glad i makrell i tomat, men har ingen intensjon om å bli det selv. Dessuten kjentes det mer ut som om det var gelé jeg var laget av, og det tror jeg ikke er fullt så godt i tomat. Bakfra kom stadig nye mennesker helt uten geléfingre eller Høydeskrekken på ryggen, og jeg ble stående en stund og se på at oldemødre, treåringer, hunder, geiter, spedalske, vanføre og de midt i mellom spratt oppover. Eller sånn føltes det. Til slutt var det en som ikke lot seg vinke forbi, men som sa "jeg venter, jeg", og da hadde jeg ingen unnskyldning lenger. Det var nok et godt menneske, og muligens ble Høydeskrekken en smule betatt, fordi han glemte meg et øybelikk, og vips var jeg over det skumle partiet. Nå var det bare å komme seg videre før Høydeskrekken tok meg igjen, og et lang strekke gikk det "fint". "Fint" på den måten at høyre hjernehalvdel jamret over hvor bratt og langt det var ned til Gjende på ene siden og Leirungsdalen på andre siden, mens venstre hjernehalvdel holdt moralen oppe ved å fortelle at for å havne i Gjende måtte vi legge oss ned og med vilje rulle utfor kanten. Og det sto ikke på planen i noen av turrapportene jeg hadde lest, så det var helt utelukket. Og sånn gikk samtalen. (I det daglige er jeg altså langt mindre schizofren enn jeg her framstår, men jeg syntes nå venstre hjernehalvdel hadde et godt poeng, og høyre hjernehalvdel fant jeg ikke avknappen til, så jeg lot de holde på.) Overmot er jo også mot, på sin egen særegne måte, og det skader ikke med litt hybris for å nesten nå sitt mål. Helt til man faller. Eller er redd for å gjøre det. Jeg trodde jeg ville overvinne Knutshø helt til den siste, livsfarlige, stupbratte, se-seg-selv-i-sakte-film-falle-ned-mange-hundre-meter-toppen. Den som alle oldemødrene og treåringene danset seg oppover. Der var det Høydeskrekken tok meg igjen. Og fant meg i full panikk. Panikk har aldri gjort det helt store for beslutningsevnene mine, men nå hadde jeg tre alternativer jeg måtte velge mellom: a)legge meg ned i krampegråt og ringe mamma b)ringe redningshelikopteret og be om å bli hentet ned c) snu og gå tilbake, hvilket betydde ned det første, skumle partiet. Å gå opp på toppen var uaktuelt. Venstre hjernehalvdel stemte for alternativ c), og ettersom høyre nå var i bevisstløs tilstand, ble det sånn. Tilbaketoget gikk relativt udramatisk for seg, med samme beslutningsalternativer a, b eller c øverst på makrell-i-tomat-klyvepartiet, men ned kom jeg på en måte, og den måten involverte verken redningshelikopter eller mamma, dermed sier jeg meg etter forholdene fornøyd med det. Ned kom jeg altså, men den natten drømte jeg at jeg skled nedover fjellsider og inn i fortapelsen. Rystelsen var såpass stor at da jeg dagen etter valgte å gå på Skaget, et meget mer anstendig og typisk Valdres-fjell som bare står der og ikke gjør så mye ut av seg, var panikken aldri langt unna. Stadig så jeg meg selv ramle ned fjellsidene. Folk som vil meg vel, og som sannsynligvis er langt klokere enn meg, spør meg hvorfor jeg vil opp på disse toppene. Men det er nå gøy også. Så sant man ikke faller ned. Og det er det jeg blir så redd for at det skygger for alt annet. Og det er derfor jeg lurer så innmari på hvordan jeg skal få det til, uten å bli uhensiktsmessig, panisk redd. Jeg har tenkt meg på klatrekurs i løpet av høsten, men jeg undres på om det ikke er realistisk nok. Sånn som i klatreparken. Man kan ikke falle ned, ikke på ekte. Og det er en fin ting, altså, du verden! Men jeg er ikke sikker på om det hjelper når jeg står der på fjellet, uten sikring, og er redd for å falle...? Men altså, som overskriften sier, hvordan overvinne høydeskrekk?
  8. Fantastisk bra! Del 1 og 2 lest med stor glede (mest over at det ikke var meg selv på tur 😀) Håper det ikke ble noen varige mén på verken Eggen eller Omgåelsen i etterkant, og at de fremdeles er på talefot 😊
  9. Det går også an å bruke fjellduk, ihvertfall så lenge det ikke er altfor kaldt. Jeg "snurper" min sammen i begge ender og fester med to strikker. Funker supert, selv for en skikkelig frysepinn som meg Og mye enklere å få tak i her i Norge...
  10. Snutemor

    Freshe opp en kajakk?

    Økologisk padling! Jeg er med 😁
  11. Snutemor

    Freshe opp en kajakk?

    Hva med en tomatplante og noen urter bak der? Ta med fiskestang, og du kan varte opp med de lekreste retter 😁
  12. Snutemor

    Kjøp av ny tursekk

    Har du sett på osprey xena/xenith-serien? https://www.fjellsport.no/osprey-xena-85-crown-purple.html Jeg er veldig glad i min. Mange muligheter til å justere så den passer egen kropp, og med et veldig godt hoftebelte. Jeg er 170.
  13. Litt sånn fra sidelinja fra en skikkelig newbie på kajakk (tok grunnkurs i helga og har nå våttkort. Hurra😊) Instruktørene på kurset var veldig opptatt av at forskjellige kajakker passer forskjellige mennesker. Den som er perfekt for meg, er kanskje helt feil for deg. Handler om kroppsfasong, padlestil og bruksmåte. Det lureste er å prøve mange kajakker før man kjøper sin egen. Ihvertfall prøvesitte i butikken, men helst på vannet. Kajakk-klubber har gjerne mange forskjellige de låner/leier ut til medlemmene sine. I forhold til Hasle fikk jeg erfare at den var vanskeligere enn andre å komme opp i fra vannet, fordi den er litt høyere. Cowboyredning var helt umulig i den hersens båten... Akkurat det er viktig for meg, fordi man før eller siden kommer til å kantre, og det er det greit å ha en viss sjanse for å kunne klare å komme opp igjen uten å måtte gå til land.
  14. Snutemor

    Hvilken jakke og bukse bør jeg velge?

    Jeg har veldig god erfaring med klær fra sport1 sitt eget merke, Jotunheimen. Du får nok ikke like mye kred som en jakke fra Arc'teryx eller Fjellreven gir, men den er mye snillere mot lommeboka. Favoritt"jakka" mi er uten tvil en anorakk fra Jotunheimen som har tålt mye juling i nesten daglig bruk i sju-åtte år. Samme med forskjellig bukser. Jeg er av de som ikke er særlig glad i skallbekledning, foretrekker softshell så sant det ikke øser ned.
  15. Snutemor

    Kajakk, eller kanskje packraft?

    Det skal jeg gjøre! Takk for tips.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.