Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 23. aug. 2017 i alle områder

  1. Når jeg leser enkelte som komenterer her så kom jeg på ett treffende ordtak:
    9 poeng
  2. Siste helgen før første skoledag tok jeg med Eva (6 år) på tur i Romeriksåsen, Vi har 8-10 turer i Nordmarka og langs fjorden bak oss og ville prøve et nytt område - og en ny turform. Så vi leide kano via Finn.no og la i vei fredag kl 1500. Vi valgte Storøyungen etter tips fra venner, man kan kjøre helt frem og det er et passe stort vann for en kanotur. Det var mye folk der den helgen - men de var stort sett på veisiden mens vi var for oss selv på en fantastisk odde med bålplass, grei teltplass og masse blåbær. Merkelig lite døde trær i skogen rundt om, vi måtte lete nærmere en time før vi fant passe bålved. Fordelen med kombinasjonen kano og kjøre helt til vannet er a man kan ta med seg ALT - inkludert en stor presenning og masse tau og ekstra teltstenger. Og bra var det for det BØTTET ned natt til lørdag. Nå har jeg definitivt bestemt med for en gjør-det-selv-tarp som vinterprosjekt! × Du har limt inn tekst med formatering. Fjern formatering Vi ble på samme stedet til søndag, Evas første to-netters tur og MYYYE viktigere: Evas første ørret. Den smakte helt tipp topp med smør, salt og pepper. Neste tur er allerede om to uker, denne gangen til fots i Nordmarka.
    7 poeng
  3. Har de siste årene vært mye i skog og mark. Elsker det livet! Problemet er at jeg er veldig mørkredd. 34 år gammel, 100 kilo og et par tattoveringer er ingen hindring i å være redd. Så - jeg kunne godt tenkt meg å være med i et slik program, men jeg vet at det mentale nok hadde tatt meg nokså kjapt. Når jeg blir redd så går det ut over rasjonell tenking. For eksempel å konsentrere seg om alt fra å gjøre opp bål til å sette opp tarp. Men jeg føler meg ikke som en grønnskolling.
    5 poeng
  4. Ut fra det jeg har sett fra lignende konsepter så er gjerne ikke mat og ly det som blir hovedproblemet. Faktisk så er det mange drevne folk som kaster inn håndkledet rett og slett fordi de ikke takler ensomheten og går litt på veggen. Jeg har sett drevne folk som har både mat, skikkelig ly, varme/ild og som driver mye bushcraft prosjekter osv. Selv disse sliter etter endel uker/måneder i ensomhet. Det er klart at noen idioter er håndplukket til å feile tidlig men om man ser bort fra dem da Så det er ofte det psykiske som spiller størst rolle her, og det sier mange deltagere selv etter at de blir intervjuet. De sier ofte at de faktisk at den mentale delen med å være ensom, ikke ha noen å prate med, savne familie og barn osv osv. var det mest overraskende, men at de ofte var forberedt på alt det andre.
    5 poeng
  5. Ikke i dag, men i går. Fri dagens gjøremål for guttungen, kona og meg selv. Spontantur til Hvaler (Østfold) for å kjenne på sjølufta. Hadde med fiskestang og primus. En litt kranglete rygg de siste dager gjorde at jeg hadde mer enn nok med å holde meg oppreist, så fiskerensing ble guttungens oppgave. Her er resultatet av 20 kast fordelt på 2 fiskere. Det ble 3 på guttungen og 2 på meg, som etter et besøk i steikepanna ble delt på 3 turdeltakere. Slett ikke værst på en tirsdag formiddag.
    5 poeng
  6. Jeg reagerer på at du ser ned på de pga manglende kunnskap i følge deg. Alle må begynne et sted og man skal ikke se ned på de som begynner, eller som tør å utfordre seg selv. Man skal heller gi de kudos for faktisk å tørre. Jeg synes det står respekt i at de tør. Jeg antar du føler du sitter med mye mer kunnskap enn de som er med på programmet. Men husk at du også engang i tiden var ung og uerfaren og full av pågangsmot. Dette pågangsmotet må ikke rakkes ned på, men bygges opp, så unge får lyst til å forsette å utfordre seg selv og å lære. Også enig i at dette går vel så mye på psyken som kunnskap.
    4 poeng
  7. Å spise sopp man ikke er helt sikker på hva er, er kanskje ikke så smart?
    4 poeng
  8. Da er en veldig fin tur gjennomført med følgende etapper: Dag 1: Bil Oslo - Fagerheim. Går deretter fra Fagerheim fjellstue, forbi Krækkjahytta og videre i retning Kjeldebu. Vi slo leir ved Halnetjørna. Dag 2: Halnetjørna til Kjeldebu, hvor vi satte opp teltet 200 meter øst for hytta. Dag 3: Kjeldebu i retning Liseth. Vi satte opp teltet på en "haug" før vi passerte Grønenuten. Dag 4: videre til Liseth. Vi tok buss opp til Dyranut og overnattet på Dyranut fjellstove. Dag 5: buss fra Dyranut til Haugastøl, tog fra Haugastøl til Finse, hvor vi startet å gå ved 13-tiden i retning Krækkja. Vi satte opp telte ved et vann med et lite fossefall under Søre Midnuten. Elva som danner dette vassfaret heter Jøkleelva lengre opp. og antar den har samme navn der hvor vi teltet. Dag 6: via Krækkjehytta og tilbake til Fagerheim fjellstue. Samme kveld var vi tilbake i Oslo.
    3 poeng
  9. Packed weight til Hilleberg er absoulutt rubbel og bit som følger med (kanskje også inkludert vekten av instruksjonslappen). Så du vil ikke oppleve at det er noe som er utelatt i vekten som er oppgitt. Rep-sett er et stangledd og en hylse, dette har en egen lomme i stangposen og inkludert i totalvekten. Oh yes, den buede GT døra er en vinner! Jeg reiser meg opp og ut, eller trør inn og bøyer meg inn i mitt Keron 3GT. Med et trappetrinn i kuldegropa går du rett ut/inn av teltet som en prest. Nammatj finnes også i 2GT, da sparer du 300g kontra 3GT. Bredden i 2GT er 130cm i størsteparten av lengden før det skrår litt, det bør være nok plass til 2 på vinteren også. Siden alle stengene til Nammatj er like lange (i motsetning til mange andre tunnelltelt), er høyden lik i store deler av teltet, dette gir god romfølelse. Veggene i teltet er temmelig rette mellom stengene, det gir full utnyttelse av bredden der teltet ikke skrår. Like stenger gjør teltet raskere og enklere å sette opp. Høyden i forteltet er høyere enn i innerteltet bort til stanga ved døra, Svalbard f.eks er lavere. Dillemmaet ditt er egentlig at du også skal bære teltet på vinterstid. Da kommer vekt og pakkvolum inn som et veldig viktig moment. På den annen side så tenger du heller ikke alltid å ha plass til pulken i forteltet.. Nammatj GT trenger 22 plugger, jeg kan ikke skjønne annet enn at rett antall skal være 18. Keron 3GT har 22, og har en stang mer, det er 2 plugger ved stangendene og 2 til bardunene. 18 Hilleberg plugger i pose veier 254g og 22 veier 310g. På vinteren trekker du dette fra totalvekten. MEN, skal du erstatte disse med snøplugger veier kanskje disse ca 50g pr stk. 18stk blir da 900g, 22 blir 1100g, 26 blir 1300g (pro) og 32 (extreme) blir 1600g. Da blir plutselig antall plugger et vesentlig moment for totalvekten du må bære med deg. Ja, du kan bruke ski og staver, men da er du lenket fast i teltet når dette er oppe. Bæring gjør at du kanskje må ofre "et hav av plass". Da er Nammatj 2GT det du kommer best fra det med tanke på vekt og pakkvolum, og på tur alene burde det være nok plass. Jeg synes mitt Keron 3GT har for stort pakkvolum til å bære alene, dette vil du også oppleve med de andre teltene du har på blokka di, mer duk tar rett og slett mer plass. Mengden plass, hvor fjellstøtt det står og løsningene på Keron 3GT er fenomenale, men det er rett og slett "mye telt" i enkelte sammenhenger. Jeg har også Tarra, vektbesparelsen er kun 0.6kg mot Keron 3GT, men det tar mye mindre volum, har 18 plugger og er et kuppeltelt med innvendig plass som et tunnelltelt med rette endevegger. Det er plass til 2 i det på vintertur. Legger da sekkene i ene enden og lager grop og kokkelerer i andre. Forteltene er små og forsåvidt lave, men da er det ikke mer stæsh spredd utover enn det som er strengt tatt nødvendig Ps. last ned pitching instruktion til Nammatj, på s20 er det en bilde av en kuldegrop der underlaget til teltet av perfekt"igloo snø" med oppbevaringshyller ☺
    3 poeng
  10. Rast 1520 MOH bak noen store steiner, på stien opp til Rasletind 2105. Utsikt mot surtingssue
    3 poeng
  11. @tiur du sier grønnskolling som om det skulle vært et skjellsord. Måten du fremlegger det på virker utrolig nedlatende. Kan være jeg ikke helt skjønner din måte å kommunisere på 🤔 Og jeg ser ingen ting galt i å skryte av å ha sett isbjørn. Han der har sett og opplevd mye i sitt ikke for lange liv enda. Jeg digger han. Digger at unge mennesker utfordrer seg selv og tør å gå langt utenfor enhver komfortsone og gripe de sjanser en får. Og friluftsliv er mer enn å sitte og duppe ved et tjern med kaffekjelen sin
    3 poeng
  12. Her var det mange fine innlegg og blogger Her skal jeg absolutt ta turen innom oftere og lese alle de fine turbeskrivelsene. Vi er en familie på fire, med to barn på 7 og 3 år. Vi er glad i å være på tur. I sommer padlet vi Nordmarka på langs. Det var en tur vi vil huske for resten av livet. Turen krevde sin innsats av både barn og voksne, men mest av alt opplevde vi samhold og glede over være ute i den flotte naturen. Barn er absolutt ingen begrensning for friluftslivet, de gjør det bare enda mer spennende og innholdsrikt. Om noen har lyst å lese om turen må dere gjerne ta en tur innom bloggen vår: http://markablogg.blogspot.no/2017/08/kanotur-med-barn-nordmarka-pa-langs.html Følg oss på facebook her: https://www.facebook.com/markaglede/ Følg oss på Instagram her: https://www.instagram.com/markaglede/
    3 poeng
  13. Alle Helsport Patagonia blir levert med kuldegrop som standard.
    2 poeng
  14. Ingen Hilleberg? 😮 Da er det bare å kjøpe! Husk, enten er du med oss eller så er du mot oss 😂
    2 poeng
  15. Fra min gode venn finn: the North Face men's Himalayan parka i str XXL. Ca 30% av ny pris. Bompibom jakke til å ha utenpå Goretex jakka. Blir bra på Hardangervidda i januar og februar. Link
    2 poeng
  16. På Helsport patagonia heller døra i innerteltet "feil" vei. Trolig for at kondens/rim ikke skal dryppe inn i innerteltet. Eneste teltet jeg har sett med den løsningen. På Finse i januar føler jeg meg trygg i det. Dobble stenger og pulkpose er standard. Men er vel et meget bra vintertelt.
    2 poeng
  17. Godt poeng, jeg tenkte ikke så langt. Men det var greit å ha litt vedhogst som oppgave på lørdag, fisket var kun spennende i ca 15 minutter om gangen. Jeg lærer Eva litt grunnleggende regler- vi tar aldri bålved rett ved leirplassen, vi tar alltid døde trær og vi legger igjen en pen stabel til neste bruker hvis vi kan. Nå er det stablet nok til en flott bål, ferdig kløyvd, på den ene benken.
    2 poeng
  18. Ser ikke for meg at et TV-show med sære gamle gubber, som kan alt, ville dratt mange seere. Mye gøyere med unge mennesker som må prøve og feile og samtidig gjør det med et glimt i øye 😀 Synd det har blitt forskjellsbehandling da. Hvordan ble plassene fordelt?
    2 poeng
  19. Jeg er litt usikker på om du helt har skjønt konseptet her. For det første; om ikke alle så er i hvert fall en del av deltagerne håndplukket av programmet, de har neppe søkt selv. Jeg tviler på at produksjonsteamet ønsker 10 deltagere som virkelig kan overlevelse. Da vil programmet aldri ta slutt. For det andre; skal deltagerne være alene, så må de også filme selv. Da avgjøres kvaliteten på serien ut fra deltagernes evner. Jeg tror også at vi kommer nærmere inn på de enkelte, mindre skuespill, mindre påtatt seriøsitet. Fire-fem dager uten mat og sminke gjøre noe med en hver. Og så sparer de kostnader til produksjon. Alternativt blir 10 små Bear Gylls look-a-like. Personlig syns jeg det er synd at ikke alle har like forutsetninger. Ta Jostein og Stian. Den ene sitter midt på en strand, den andre i en vik med en elv som renner ut. Hva er sannsynligheten for at Stian ryker først?
    2 poeng
  20. Han har sikkert misforstått. Bruker munnen neste gang.
    2 poeng
  21. Ofte bra "bett" i regnvær, så selv jeg fisker da. Ellers er det ikke så nøye, om jeg gjøer noe som helst. Noe jeg gjør lite av, er å sove, er for opptatt av nuet, naturen og løse "verdensproblemene". Har jeg oppsatt leier, nyder jeg stillheten og naturen, så lenge det ikke er fare for at teltet blåser et vist sted. Har hendt jeg har hatt med meg noen enkle oppgaver på rolige kanoturer, som bl.a. forming av knivskaft, kun med kniv. Radio i div. størrelser (avhengig av tur) har jeg med, tilfelle det er dekkning. Da er værmeldig viktigst, dernest nyheter og kanskje musikk program. Men stillhet er en fryd, så den blir minimalt brukt. Mobil er avslått, hvis den i det hele tatt er med på turen.
    2 poeng
  22. Sleit meg opp på Sletteggen, Bergen i dag. Var tungt som f å gå opp i varmen med 17+kg sekk og ein kropp som ikkje speler på lag. Brukte nesten 2 timer opp. Starta nede ved vatnet. Fekk selskap av to hyggelege karar som topplanda nett når eg kom opp. Konge forhold, berre å pakke ut og komme seg i lufta. Kjekt med ein 2 timers flytur etter nesten ein månad meg pissvær. Klarte sjølvsagt å gløyme kameraet igjen heime så det vart berre potetmobil bilete, og ingen frå turen ned.
    2 poeng
  23. Mener å huske at på Svalbard 5 drypper smeltet rim/kondens inn i innerteltet fra skjøten mellom tunneldelen og kuppeldelen av ytterteltet. Det er der man sitter. Ikke noe stort problem men greit å ha med en mikrofiberklut.
    2 poeng
  24. Endelig er jeg klar - endelig er jeg ferdig med tørkeprosessen. For nå er maten i boks Hvert fall noe av den Det har tatt noen dager, men endelig var jeg ferdig. Og jeg kunne pakke vekk dehydratoren Vaske stekeovnen Og legge steketermometeret på plass Ikke minst steketermometeret var et viktig redskap. Termostatene, både i stekeovnen og dehydratoren kunne være lunefulle, men steketermometeret var til på stole på. Men før det hadde jeg tørket, potet, gulrot, rødløk, purre, kjøttdeig, kjøtt, bønner i tomatsaus og egg. Termostaten setter jeg på 50 grader og kontrollerer ved hjelp av (vha) steketermoteteret. Tørketid? ja, her strides de lærde. Etter 8 -10 timer sjekker jeg konsistensen , og er jeg i tvil putter jeg litt i en Zippose. dannes det kondens, er produktet ikke ferdig. Ofte tar det et døgn å tørke. En av grunnene til lang tørketid er at jeg denne gange skar alt opp i store biter. Tidligere har jeg fulgt rådene om å skjære opp i små biter, men fordi jeg liker å kjenne at jeg spiser, skar jeg som nevnt opp temmelig raust. Løken f eks skar jeg først i to, deretter snitte jeg den opp i skiver med ca 8 mm mellomrom. Båten som da ble dannet delte jeg kun i to. Gulrøttene kuttet jeg opp på tvers av fibrene (viktig), slik at bitene ble på 2 cm. Det samme med purreløken. Kjøttdeigen stekte jeg opp og her prøvde jeg å lage ganske små biter, før di havnet i en langpanne. Vekt før tørking. 400 gram. Ferdig tørket 101 gr Kjøttet. Hva skulle jeg velge. @Espen Ørudtipset meg om å skjære kjøttet i 1 x 1 x5 cm, og halvfryse kjøttstykket fordi det da var letter å skjære. Fant det perfekte kjøttstykket, Ytrefilet av svin, som skapt for formålet- han gav meg også oppskriften på en marinade, men da jeg fant ferdig marinade i butikkhyllen valgte jeg minste motstands vei og kjøpte 2 poser. Billige var de også. Og gode. Etter et dypdykk havnet kjøttstykkene på en rist, og så var det bare å smøre seg med tålmodighet. Men da de var ferdige oppstod et problem: Å stoppe prøvesmakingen. Deretter stod gulrøtter, løk og purreløk for turen. Gulrøttene og løken forvellet jeg siden de hadde levd et liv under jorden. Og her er det mye vekt å spare: Potene knytte det seg stor spenning til. Tidligere hadde jeg ikke fått dreisen på dem. Men gjorde denne gangen noen endringer. Kutte dem opp, som potetløv, men i 8 mm bredde. Forvellet dem i 5 minutter før de havnet på risten. 8 poteter 668 gram ble til 81 gram ferdig tørket. Deretter prøvekokte jeg noen biter, og etter å ha ventet i ca 7 minutter smakte det ok. Når man ser hvor stort svinnet blir på 14 gulrøtter og 8 poteter gjelder det å ha det i bakhodet når porsjonene skal lages. Så til slutt. Bønner og egg. Alufolie i en langpanne, ovnen på 50 grader, ovnsdøren på gløtt. Inn med bønnene. Deretter pisket jeg eggene sammen og helte blandingene på alufolien. Av og til skjøv jeg vha en stekespade litt på eggeblandingen. Eggene var ferdige når eggeblandingen var stiv - som knekk. Deretter var det å brekke den ut og lempe det hele i en hurtigmikser. Og mixe og mixe. Dette tar litt tid for jo mer pulver eggeblandingene blir, jo bedre blir resultatet når den skal spises. Det lønner seg også å helle en liten dæsj flytende smør i bunnen på alufolien hvor bønnene godgjør seg. Og her er jeg klar for prøvesmaking Litt parmesan i midten på omeletten. nam, nam Tilleggsopplysning: Bønnene trenger mer enn en time før de er klar for koking. vannmengde ca 2 dl. Eggene trenger bare max 1 - 2 dl vann Og så var det bare å fylle herlighetene over i plastposer. Grønnsakene puttet jeg i vanlige Zipposer og sugde ut så mye luft som mulig. Deretter la jeg dem i en isboks for transport og mellomlagret dem i fryseboksen. Siden det ville bli for vidløftig å pakke dem i enkeltposjoner, må jeg gjøre det på stedet. Kjøttet og kjøttdeigen fikk litt bedre behandling. En omgang i en vakumpakker, før de også delte samme skjebne som grønnsakene. Og nå er hvert fall det meste av maten ferdig, sekken er også snart klar for finpakking. Likevel, er det ett lite problem som må løses, for ikke å si kastes - og det rimelig fort om jeg skal nå målet; Det tidlige vårfiske på Hardangervidda
    1 poeng
  25. Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
    1 poeng
  26. Dette er jo en gylden regel om det er Ørret,Laks,Abbor,Gjedde osv. Folk flest tenker jo ikke på at det er ofte den store fisken som er hunnfisk. Det er jo de som gyter og fører livet videre. Fisken vil jo dø ut om man skal dra opp de største individene. Om vi prater om Abbor så er det ikke alle som har fått eller sett en Abbor på over 1kg. Om det er mye byttefisk i vannet vokser ofte Abboren seg stor. Om ikke så må Abboren knekke koden ved å kannibalisere seg. Dette gjelder jo andre fiske arter også ,) men det er ikke all fisk som klarer og knekke koden. Da får du vann med tusenvis av små fisk. Noen som gjør det kjedelig og fiske. Poenget mitt er jo det om man da får en større fisk. Så bør disse sette ut igjen med tanke på reprodusering. Stor fisk er jo som regel gammel å inneholder ofte mye kvikksølv. En ekte sportsfisker setter ut alle de store individene 🙂 I Sverige er de utrolig flinke til dette. Må si de ligger langt langt foran oss
    1 poeng
  27. Jeg setter ut Abbor som er over 500g. Men fisken på bildet over ble kroket stygt. Abbor er jo en utrolig god matfisk ,)
    1 poeng
  28. Ja det kan være super fint og koselig på isen. Har ikke så mange venner som synes det samme. Så ofte sitter jeg der alene. Men det gjør meg ingenting 🙂
    1 poeng
  29. Tucepi og Podgora. Den vanlige turen vi tar i "syden" går mot nord. Det er også mulig å gå mot sør - i syden.... Fra Markarska går det god sti - skogsvei, mot Tucepi og videre nedover langs kysten. Vi - Bestyrerinnen og min sønn og meg, har aldri gått videre fra Tucepi. Jeg har syklet mot Podgora, men ble stoppet av et fall som resulterte i grus-eksem på arm og albue. Med 14 dagers opphold i Markarska burde det være mulig å finne en dag for å utforske terrenget sør for Tucepi. Det kan ikke bare bli sol og sommer og sjø. Det bør også bli sol, sommer og tur... Søndagskvelden blåste det opp - skikkelig. Det blåste så badebukser og håndklær flagret fra balkongene. Kunne det passe med en lengre tur på mandagen. Morgenen kom med bare 25 grader. Ikke helt vindstille, men heller ikke så hatter og høy flagret. 25 grader og vind er behagelig - skikkelig sommer. Det måtte være mulig å komme et stykke nedover langs kysten på en slik dag. Vi hadde ikke helt planlagt utflukten. Vår datter med sin familie hadde vært på ferie et lite stykke syd for Podgora. Hvor langt det var til Podgora, for ikke å snakke om videre var vi ikke helt klar over. Det hadde vært kjekt å se stedet der barnebarn hadde feriert. Det fikk bli dagens mål. Var det for langt, eller fikk noen av oss problemer med sko eller føtter, så er det alltid mulig å ta en drosje tilbake. Og en drosje koster langt fra skjorta - ikke en gang skjortearmen - til nød skjorteknappene... Vi startet tidlig. Klokka var så vidt halv ni. Hjemme ønsker vi oss sol, her leter vi etter skyggen, men ikke fra starten. Da var temperatur til å leve med. Inn til havnene i Markarska og rundt til hotell Osijava om ligger helt i sydenden av havnen gikk raskt unna. Det kan være varmt her langs kaien - det fikk vi føle på tilbaketuren, men på morgenen var det bare vanlig sommer.... Stien tar opp mellom hotellet og kaien, og går til å begynne med i trapper. Her gjelder det egentlig bare å ta det med ro. Turen mellom Markarska og Tucepi går opp og ned - og opp og ned... Det er faktisk en seig bakke opp før det slakker litt av. I 30 grader og mer -som det ofte er - tar det på å gå fort. Vi kunne holde et greit tempo siden det fortsatt var tidlig på dagen, og mye skygge. Vi pleier å treffe en del folk her, men denne dagen var det få andre ute på tur. Selv syklistene manglet. Et stykke nedover mot Tucepi kom vi inn i et område hvor skogen hadde brent ned. Sorte svidde stammer og bartrær uten nåler. Skillet der det hadde brent og vanlig vegetasjon var ikke vanskelig å se. Halve trær var grønne og buskene hadde grønne blader. Det var et trist syn, men dessverre ganske vanlig her i Kroatia. Tucepi er en turistplass, med en lang strand. Det er ikke så mye folk på stranden her som i Markarska, men likevel nok. Veien videre mot Podgora går for det meste på strandpromenade. Et lite stykke går i terreng, og også her holder det til en del folk uten tekstil. Vi skulle til andre siden av byen. Det ble godt og varmt etter hvert, og en lang tur langs flate veien. Vi fant huset vi lette etter, tok bilder og snudde. Det ble noen pauser etter hvert, og en lang lunch i skyggen. Drosje tilbake ble overveid, men glemt etter hvert. Det var likevel kjekt å se havna i Makarska, og vite at det bare var vel en kilometer igjen, Colaen smakte ekstra godt da vi nådde hotellet. Nesten 20 kilometer, ikke mange høydemeter, men noen skikkelige bakker. Tid teller ikke på ferie.Les hele artikkelen
    1 poeng
  30. Akkurat hvor mye vet jeg ikke, men han ene har i hvert fall lest og sett en del youtube på nett for å sikre at det han kunne fra før stemte, og sånn. Men det ser vel ikke ut for at alle har gjort det, foreløpig.
    1 poeng
  31. Strengt tatt har jeg ikke vært på tur med teltet enda, men jeg har prøveligget det med downmat 9 og sovepose. Det er tilstrekkelig liggelengde til meg som er 187 cm lang synes jeg, men nå bruker jeg å ligge på siden med litt knekk i knærne. Til sammenligning med Fjellheimen Xtrem som jeg hadde så har det lik liggelengde, men Nammatj er romsligere innvendig i innerteltet. Med like stangbuer skrår Nammatj brattere i fotenden enn Fjellheimen slik at en får mer høyde over en større del i innerteltet. Eneste bekymringen jeg har er om jeg skulle ha kjøpt GT i stedet, forteltet kan kanskje bli litt lite når dama er med, og kanskje et barn i tillegg. Samtidig blir det nok brukt som solotelt vinterstid og da har jeg nok plass, derfor valgte jeg uten GT for å spare 700 gram. Det har kun vært soloturer i sommer, så jeg har kun brukt enmannstelt 😊 Edit: nå får jeg sikkert så hatten passer fra Helsportmafiaen igjen😜
    1 poeng
  32. Denne tråden er helt super å følge og bruker den mye selv også, men kan være greit å minne om reglene Kjell Iver har satt for tråden i aller første innlegg. En påminnelse til oss alle.
    1 poeng
  33. Det jeg lurer på er hvor mye disse folkene som så tydelig er uvant med lengre friluftsliv av denne typen leser seg opp på forhånd. Mye kunnskap og tips kan også finnes på YouTube. For eksempel bruk av tarp, fisking, spiselige planter m.m. På en slik ekspedisjon ville det etter min mening være lurt å sikre en god leirplass med ly, tørr ved under tak, og sjekke ut fiskemuligheter og andre ressurser så raskt som mulig etter ankomst. Det flotte været de er så heldige å ha ved ankomst varer ikke evig. Plustelig kommer vind, regn eller snø. Eller alt på en gang. Og det kan skje første natta. Den som ikke har kommet i orden da får et meget kort opphold. Men serien og konseptet er kjempebra. Så den danske serien og likte den godt. De norske deltakerne burde ha sett den før de dro, om de ikke var der samtidig.
    1 poeng
  34. @Tiur3 bare så jeg har det helt klart for meg: Du mener altså at de 10 personene som deltar på dette programmet er grønnskollinger? At ingen av dem sitter på kunnskap utover enhver annen normal person, og at de i beste fall burde vært beskyttet mot seg selv og sine omgivelser?
    1 poeng
  35. Takk for gode svar! Tok en dysenål og rensa i bånn av del 13 på bildet i linken. Det gjorde utslaget og nå fyra den tvert og går helt perfekt og blir med rett ut på tur! Takk for hjelpen! =) https://www.appliancefactoryparts.com/camping/coleman/m550b725.html
    1 poeng
  36. Haha der ser du hvor lett det er å fremstilles litt feil på TV Pokkers fordommer altså Takk for link! Syns jeg hørte mannskapet på båten snakke dansk, så det kan godt være spilt inn samtidig eller med samme crew hvertfall.
    1 poeng
  37. Herlig :-)! Når du kan kjøre helt frem... Ta med ved... Da får du flott bål, samtidig som du kan prioritere andre oppgaver (fisking :-)).
    1 poeng
  38. Loddtrekning. Syns det var en fin fordeling av folk, enkelt har nok som noen sier her blitt plukket ut av produksjonsselskapet ja. Bekkevold er jo en artig kar og en dyktig fisker, og har gjort mye gøy på VGTV i fiskeserien til Lars Nilsen. Svein Fiskeseth er vel faktisk her på Fjellforum? Mener jeg har sett han legge ut filmene her. Filmene hans på Youtube er hvertfall utrolig flotte, en dyktig kar. Syns det var gøy å se at hun man gjerne hadde minst tro på fikk den første fisken Og for en fisk da!
    1 poeng
  39. Få barn. Og dra på tur alene. Da kjeder du deg ikke, du bare setter pris på freden og roen 😘
    1 poeng
  40. Velkommen! Prøver å ha som tradisjon å fiske ørret på isen ved hytta til farmor og farfar om vinteren tillater det, med gulost på mark kroken. Har gjort det i vel over 20 år nå, med ett par mellomrom, blir fisk og like kjekt hver gang! Har ikke tenkt så langt frem enda, men takk for at du nå ga meg gnisten mot vinteren!
    1 poeng
  41. Denne tråden virker kanskje litt unødvemdkg på dere erfarne? Men jeg vil bare sk at for mg som er ulta nybegynner, så er den veldig, veldig nyttig. Jeg var på en tur alene og kjedet vettet av meg, noe keg egentlig aldri gjør. Nå har jeg lest og lært masse av denne tråden. Syns den er veldig lærerik, så takk til TS.
    1 poeng
  42. Ikke ha jeg med bok eller snoop, kaffe kan jeg drikke hele dan, vi kan gjerne det vi som har vært noe år i forsvaret. Telefonen er ikke tom for batteri, den står gjerne på flymodus eller er slått av,, spiller aldri noe musikk når jeg er på tur. det er aldri for tidlig å legge seg. Jeg er aleine, det er derfor jeg drar på tur, jeg hører på regnet og naturen. Tenker på hvordan livet ble, de som er etter meg og alle jobbene jeg har hatt rundt om i verden og mye kuule folk jeg har møtt, Hva jeg skal gjøre de neste 7 timer ? ingen ting. Det er helt greit å gjøre ingenting, har ingen problemer med det. Presset og kravet med å prestere er borte, jeg er o.k. med det.
    1 poeng
  43. Er nok ikke brukt blitz nei, men er redigert litt i Lightroom etterpå Samme med dette:
    1 poeng
  44. En god dæsj konjakk rett før servering gjør susen
    1 poeng
  45. Fortsatt 2m med snø uti mai her i Canada. Seint-på-kveld bilde av Glacier Circle Cabin.
    1 poeng
  46. Det er vel ikke galt å lage god mat på tur? Og går man langt, så forbrenner man mye og må fylle opp. Mat smaker godt på tur. God mat smaker ekstra godt
    1 poeng
  47. Skrevet litt i bloggen fra en liten påsketur til Senja. Flott øy, selskap og hunder! utinord.blogspot.no
    1 poeng
  48. Follow me, I know a shortcut... by Espen Ørud, on Flickr
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.