Vinnerliste

Ikke mange plasser her på jorden jeg er så lykkelig som når jeg her inne i vakre Børgefjell:

Hm, spesielt. Hilleberg utgir seg jo for å levere kvalitetsprodukter. Så dyre produkter, og markedsføringen fra produsenten gjør at ihvertfall jeg som kunde forventer betydelig lengre levetid enn det der. Elendig kundeservice oppå det hele hjelper jo ikke på.

Jeg syns det er ett strålende tiltak, spesielt for Barnefamilier og andre med høy dørstokk. Mange av disse arrangementene skaper ett lavterskeltilbud som gir mange mulighet til å prøve. Og noen få av disse kommer til å dra på tur igjen på eget initiativ eller i organiserte grupper. Holder ikke det? Vi som er på tur rett som det er, vi er nok gjerne likeglade med for mye styr. Men jeg kan likevell anbefale å være med å bidra som frivillig på noen småturer, da særlig for barn så får dere se ekte turglede Og samtidig vite at man er med å gir barna opplevelser for livet og kanskje sår frø som vokser til ekte friluftsmennesker. Veldig mange av disse barna hadde ikke kommet seg ut på tur uten div turlag og ildsjeler.

Når fredag er fridag hører jeg Tresjøene rope. Jeg svarer med å pakke sekken og forte meg ut på tur. Som oftest går turen fra Kjærnsmo til Flolangen, og rundt Vestre Tresjøen på vei tilbake igjen. Myyye vann denne gangen, mange bekker små var blitt til en stor å, og det ble noen omveier for å komme over bekker og myrer. Men himmelen var stor og blå og vannet blinket og smilte. Verden var god for en stund.

Morgensola hilser på Bitihorn. Bildet er tatt med mobiltelefon 20. juni ved Vinstra på Beitostolen.

For skikkelig å spore tråden av, så er egen erfaring at 113 og hovedredningssentralen IKKE er en "brannstasjon" som rykker ut fordi noen har trykket på alarmen. Dette henger sammen med begrensede ressurser (og budsjetter), og det betyr at noen vil vurdere behovet før de rykker ut. Temmelig i tråd med at de sender en SMS for å få mer info...

Er ikke helt enig med deg i det. Jeg er helt sikker på at slike "gimmiker" gjør at flere får øynene opp for friluftslivet.

Støttes. For min egen del synes jeg jo det er tulliball fordi jeg overnatter jo ute ellers når det passer. Men som rekruttering til friluftslivet er det jo ypperlig med noen som arrangerer, sånn at folk kan prøve seg på å sove ute sammen med folk som har mer erfaring. En ting er at en del får et påskudd og et puff til å gjøre det, men når det lages fellesarrangementer kan nok i mange tilfeller også øke sjansen for at opplevelsen blir vellykket. Det er jo flott!

@pahatlem - jeg vet jo at du er en fyr som egentlig er veldig gald i komfort...så jeg skjønner egentlig ikke helt greia med at ting skal være så kjipt når du er på tur (4mm underlag i minusgrader, etc.), selv om det jo selvfølgelig er behagelig å bære på minst mulig vekt. Jeg vil ikke presse deg i noen retning her, men sjekket en del rundt på nettet, og fant følgende mulige tillegg til utstyrspakken din - tror kanskje det er mer i din gate, og ved et evt. innkjøp kan du dessuten kaste alle bekymringer om sikkerhet ut vinduet: Tipper du kan skjære vekk noen gram ved å droppe ytterteltet, sannsynligvis er det også noe å spare på å velge lettmetallfelger. Bunnduken synes jeg du skal beholde, samme med den geniale og fullt utstyrte kjøkkenluka... så kan du heller legge den der latterlige Caldera-blikkboksen din igjen hjemme (det ER jo en fullstendig ubrukelig sak, mest egnet til å leke med hjemme i hagen.) Håper du tar deg en runde i tenkeboksen! Velmenende hilsen, Fredrik

Sommerens mest storslagne teltplass på Børgefjell.

Magisk kveld i Kratlland, Fembundsmarka 1. August 2015

Solnedgang og regnbue over Lofoten...

Ønsker alle lykke til i konkurransen Vi ser fram til å ha med noen fjellforum folk på tur opp på Røros vidda med hundespann. Bidrar med et bilde selv, tatt med mobilen på tur, så skal ikke prøve å vinne egen premie her Fra vår høst camp, hvor jeg ligger endel med hundene. Stjernehimmel, stort bål, og 18 hunder som strekker seg i reinlaven.

Camino Primitivo / Camino Finisterre: Sommerferien sto plutselig foran meg uten at jeg hadde noen konkrete planer om hva jeg skulle finne på. Fjellet lokker alltid, men samtidig så lå jo landet dekket under et snøteppe visstnok. Så slo et lite lys opp i meg, det har alltid brent en liten flamme hos meg om å returnere til Caminoen i Spania. Hva om jeg kunne gå en litt kortere rute, enn litt mindre trafikkert rute enn Camino Frances og en litt mindre varm? Fantes det? Øynene mine ble rettet mot Camino Primitivo som går gjennom det nordlige Spania og ikke så langt fra kysten, det betyr mer vær og større mulighet for å unngå de varmeste områdene som den franske veien tar en gjennom. I tillegg er den regnet som å være hardere enn de vanlige caminoene, så færre folk. Midt i blinken, primitivt og enkelt. Planen var satt, jeg tok fly til Bilbao hvor jeg overnattet en natt (med et obligatorisk besøk i Guggenheim-museet). Neste dag tok jeg buss til Oviedo og videre til Villaviciosa. Ikke så mye tid igjen på dagen ved ankomst, men jeg tok en taxi til et knøttlite sted som heter Sebrayo (på Camino del Norte) hvor jeg sto og hoppet opp og ned av glede av å være tilbake på Caminoen igjen. Jeg kunne se de gule pilene peke veien videre. Min første dag på caminoen var dog bare 6km rolige kilometre lang. Offisielt så starter Camino Primitivo fra Oviedo, og er den første og eldste av pilgrimsrutene til Santiago de Compostela. Den er noe over 300km lang (fra Oviedo), beveger seg mer over et undulerende landskap enn blant annet Camino Frances. Høyeste punktet er på rundt 1140moh. Det er litt lengre strekninger mellom pilgrimsherbergene her, noe som nok også gjør at færre velger å gå denne ruten. Den kommer inn på Camino Frances i Melide. Inkludert den korte dagen fra Sebrayo til Villaviciosa brukte jeg femten dager på å krysse gjennom Astoria og Galicia. Det er en flott vandring gjennom et nydelig landskap. Noen av høydepunktene var dagen mellom Campiello og Berducedo hvor jeg gikk Hospitales-ruten som går opp i fjellene forbi tre pilgrimsherberger fra middelalderen (ruiner) og fantastisk utsikt, vandringen med utsikt over den oppdemmede innsjøen Embalse de Salime, tapas-festen i A Foncegrada og selvsagt møtet med alle de andre pilgrimene på turen. Den største nedturen på turen var da linsen på kameraet mitt røyk om morgenen på dag seks og jeg måtte bruke mitt noe dårlige backupkamera etterpå (og jeg måtte bære de 2.5 kiloene med ubrukelig kamera på ryggen resten av turen). Noe som gjorde at jeg også måtte se en del av de pilgrimene jeg hadde blitt kjent med fortsette videre uten meg (da jeg måtte prøve å få fikset kameraet, til ingen nytte). I tillegg til at jeg for første gang fikk vannblemmer på noen av turene mine, da jeg valgte feil sko denne gangen. I Santiago de Compostela ble det en fin feiring med de av oss som var kommet i havn, før jeg neste dag dro videre på Camino Finisterre. Veimerking utenfor Oviedo på vei mot San Juan de Villapanada på dag 4. Fra dag 6 mellom Bodenaya og Tineo, hyggelig vandring med fin utsikt mot fjellene i sør. Fanfaron hospital, et gammelt pilsgrimsherberge oppe i fjellene, fra dag 8 mellom Campiello og Berducedo. Utsikt mot Embalse de Salime fra dag 9 (Berducedo til Grandas de Salime). Framme ved katedralen i Santiago de Compostela, føttene må luftes. Camino Finisterre er en tre dagers utvidelse som går fra Santiago de Compostela til Finisterre, eller verdens ende. Jeg fikk ikke gått denne når jeg gikk Camino Frances, så nå var det på høy tid. I tillegg gikk jeg videre til Muxia som markerte slutten på min vandring for denne gang, omtrent 470km og 19 dager etter at jeg satte ut fra Sebrayo. Fra Ponte Maceira, på dag 1 av Camino Finisterre (Santiago de Compostela til Negreira). Framme i Finisterre (dag 3 fra Logoso) og ved steinen som markerer at det er 0.00km igjen å gå. Helt ute ved fyrtårnet ved verdens ende. Enden på vandringen min gjennom Spania for denne gangen. Kirken ved klippene utenfor Muxia. Jeg vil som før fortløpende skrive om vandringen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/camino-primitivo-camino-finisterre.html.

Ett øyeblikks uoppmerksomhet og ubetenksomhet er nok når man er på en farlig plass, for at katastrofen kan være ett faktum. Jeg har selv to ganger vært nær katastrofen , bare fordi jeg ble mer opptatt av å skravle og være sosial enn å være fokusert på at jeg var på en farlig plass. Den ene gangen ved Månafossen. En annen gang ved ei flomstor elv. Det er lett når man er mange, å bli distrahert. Det har skjedd før og jeg er redd for at det kommer til å skje igjen.

Kloa er nå på vei til Finnmark for DNA-testing, så den blir tatt hånd om Takk for alle svar! Blir spennende å se hva de finner ut av:)

Hvillket forsåvidt er fornuftig nok, dersom det av dekningskart osv går fram at det er dekning for å svare motta på SMS, og ventar på svar MEDAN ein mobiliserar til aksjon. Sjølv ferdast eg på sjø, og har hatt eit par runder på ski og til fots på Svalbard, med ein nødpeil. Eg har gått under den tru at den dagen eg trykkjer på nødpeilen så er det verkeleg naud, og at mobiliseringa skjer rimeleg kjapt. Eg synes det er skummelt å "tukle" med den greia.

Et par bilder fra planleggingen og forberedelsene med å finne frem i fiskekortjungelen i forkant av fjorårets H-viddatur. Fyfillern for et mindre bra fiskekortsystem! Lappeteppe. Forvirringsopplegg. Enda godt at turene som regel veier opp for planleggingen.

I dag gikk turen i nærområdet, nærmere bestemt Vasstrandegga ved Ålesund. 13,5 km tur retur, fin tur, fin utsikt mot Ålesund og øyene rundt. Vannet til høyre er drikkevannskild til byen, Brusdalsvannet.

Siden det var nesten helt skyfritt, sov vi under åpen himmel. Vi lå et par timer og bare pratet og telte satelitter og stjerneskudd. Vi var også helt alene der vi lå. Vi lå ikke så langt unna Nubbevannet på Landåsfjellet (Bergen).

Tur fra Budalen i Gauldalen til Forollhogna som kneiser 1332 moh. Fin tur i nasjonalparken. Litt basje på toppen men siden dette er en dobbel kommunetopp så var det bare greit. Heile turen gjekk kanskje på under 5 timer på god sti. Var faktisk dobbelspor på noen strekninger. Går trønderene hand i hand tro ? Møtte en gjeng i våte grilldresser som hadde fått en sluddbyge på seg og måtte snu. Optimister i septemberfjellet finnes fortsatt. Forollhogna er kommunetopp i Midtre Gauldal og Holtåle . En tur som absolutt kan anbefales.

Frokost med Utsikt fra 25.7.15 i Leirungsdalen

Glad i deg!

Har hatt vill ulv på 6-7meters hold, har også jobba litt med ulv, hatt bjørner i nærheten av meg på tur flere ganger og et par ganger like ved et sted jeg bodde litt inni et skogsområde men dessverre ikke fått sett, gaupa har jeg hørt fire ganger mens jeg har liggi ute(ikke sett i vill tilstand) og kommet på kongeørn på kadaver knappe 20meter unna. Men jerven veit jeg ikke om jeg har hatt relativt sett i nærheten av meg. Men holder selvsagt kjeft om hvor jeg har hatt dyra(og fuglen) i nærheten.. Sia jeg tidvis vanker i et miljø hvor enkelte er potensielle tjuvjegere på rovvilt, ene legger ikke skjul på det iallefall, så er jeg veldig obs på at det er uheldig å gå ut med hvor observasjonene er gjort, som nevnt tidligere i tråden. Kanskje litt kjedelig å anmelde folk jeg sitter i styre med for evt ulovlig jakt, men jeg gjør det om nødvendig/dersom vedkommende vedgår ulovlig jakt på rovvilt så jeg hører det. Tradstarter burde fått lagd et smykke/kjede av kloa, fint turminne det der! (Eneste er at det må jo ha vært vondt å fått revet av kloa si..).

Basert på aktiviteten du beskriver, legger jeg ved link til La Sportiva sine nye sko. De er forholdsvis lette til fjellsko å være, langt fra like stive som mange av Crispi sine modeller og den går godt over ankelen slik at overtråkk forebygges. De har nok ikke like god ankelstøtte som de "tyngre" og mer polstrede fjellskoene har, men kan oppleves mer som en slags hybrid mellom Anaconda- skoene dine og en klassisk fjellstøvel. http://www.xxl.no/villmark/fjellsko-og-jaktstovler/fjellsko/la-sportiva-core-gtx-tursko-herre/p/1106555_1_style

Kjapp helgetur til Blåfjellenden. Hva gjør man når bestyrerinnen reiser til London for helgen? Drar til Blåfjellenden selvfølgelig. Det får ikke hjelpe at jeg kom ned fredagsettermiddag. Det ble ny tur på samme sti lørdag formiddag. Nå er det egentlig lenge siden jeg har vært på Blåfjellenden en lørdagskveld. Det er normalt så pass mye folk - spesielt i slutten av august, begynnelsen av september i godt vær - at jeg pleier å overlate hytta til andre. Nå var jeg alene, og kunne like godt sitte på Blåfjellenden som hjemme i stolen og blafre mellom alle kanalene. Det er ikke mange kanaler å velge mellom i heia, men til gjengjeld mange kjekke mennesker. Denne helga starter også sauesankingen i dette området, og det er greit å få med seg det også. Turen startet med en, for meg, artig tildragelse. Litt oppe i bakken gikk jeg forbi en familie med barn og besteforeldre. En liten gutt, antakelig 3-4 år, trodde jeg var morfaren da jeg svingte forbi, og klamret seg til benet mitt for å holde igjen. Jeg tror ikke gutten syntes det var stas, men for meg som jo er morfar, var det bare kjekt. Turen over heia gikk greit, på tross av en ganske kraftig vind i mot. Det var ikke sommertemperatur, men greit å gå uten jakke. Nedover mot slettene ved Blåfjellenden, kunne jeg se at noen av sauene tilhørende “Blåfjellenden” alt var samlet sammen og sto i garen. Sauesankingen skjer omtrent på samme tid hvert år. Det er ikke alltid finvær som i år. Det har hendt at sankingen har skjedd med snø på bakken. Litt vemodig er det likevel. Sommeren er over for både sauer og folk. Det er ikke mange ukene til kalde og våte høstdager og heller ikke lenge til snøen igjen daler fra himmelen. Trist, men det kommer forhåpentlig et nytt år…. Sauene i garen fikk meg til å undres på hvor lenge noen orker arbeidet med å få sauene inn i heia og ikke minst samle de sammen på høsten. Det er et kjempearbeide de dagene sankingen - og ettersankingen står på. Lange dager med mye tråkking utenfor sti. Mange av bøndene er med på dette bare for å anledning til å oppleve fjell og hei og godt kameratskap. Det kan i hvert fall ikke være timebetalingen som lokker. Inne på hytta var det mye folk. Lørdag er ofte den dagen med best besøk, Det ble en gild kveld i selskap med gamle kjente, og med anledning til å snakke med helt nye mennesker. Selv om det bare var et døgn siden sist jeg var på hytta, var det likevel ting som trengte å fikses. Det er alltid et eller annet…. Morgenen kom heller tidlig. Noen hadde det travelt. Jeg var siste mann ut av hytta, og kunne ta fatt på tilbakeveien med håp om å ta igjen i hvert fall noen av de som hadde startet før meg. Det ble en kjapp tur over heia. Nedforbi Ølbakken tok jeg igjen sauedriften fra Fidjastølen og fikk en prat med folka. Å treffe kjentfolk og få høre siste nytt er alltid kjekt. Helt nede traff jeg en enslig jente på vei mot Blåfjellenden, Hun kan lett bli alene på hytta natt til søndag. Det så ikke ut til å legge noen demper på turlysten. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Torsdag etter jobb fekk vi oss ein knallfin tur på Masdalhornet i Ørsta (977 moh). Ikkje alltid ein treng på dei høgaste toppane for den beste utsikta! Kanonfin tur, lett å gå og maksimal utsikt. http://lenesintur.blogspot.no/2015/09/mastodonten-masdalshornet-977-moh.html

No er det gjerne brot på andre reglar enn berre nr 7, som gjer at det går gale for dei som velger å ikkje følgje nr 7. Det er ikkje farleg å gå åleine, så framt ein ikkje gløymer dei andre reglane på same tid - og evt trossar turleiaren sine stadige formaningar...

Dagens bilde fra søndagsturen. Samboer og favoritthunden Heiberg i svake høstfarger.

Jeg har gitt bort min SPOT. Den kan lett gi samme ubevisste effekt som skredsekkene; en mulighet for å ta større sjanser. I stedet for SPOTen har jeg jobbet mer med sikkerhetsmarginene. Visst kan jeg tryne og brekke beinet når jeg er på vidda alene, men jeg har gitt beskjed om når jeg skal være tilbake i sivilisasjonen, og har utstyr/forsyninger til å klare meg i flere ekstra dager.

høres jo ut som en spot eller lignende og ikke en nødpeilesender.

Bare å høre navnet Tufsingdal får en til å høre Dueling Banjos i bakgrunnen...

Lå i lavvo inne i Trollsteinkvelven på 1600 moh fra fredag til søndag. Mye vær og temmelig friske temperaturer! Snø på toppene amputerte turplanene noe, men fikk i alle fall testet at lavvoen tåler en del vind...

Kjørte en en liten halvtime ned til Tuffsingdalen, hvor turen startet. Gikk en rundtur rundt Tangen og Sæterberget på 1055 MOH. Flott tur i vekslende vær og flotte dramatiske skyer mot slutten, et par regndrypp i ny å ne. Litt høstfarger er kommet, men er ikke helt i full blomst enda. Koste oss med blåbær og molter mens vi gikk.

No har det vore fleire netter med kuldegrader enn varmegrader i høgfjellet denne sumaren, ihvertfall der eg har vandra, og på Hardangervidda i oktober er du garantert frosne netter og morgonar - samt kalde (og truleg våte) dagar. Du kjem ikkje til å fryse ihjel, men eg likar og ha det behageleg på tur. Ein brukar gjerne fjellet for å lade batteria, og det skjer då best utan å ligge og fryse om natta.

Jeg har ikke lest alle kommentarer utover å ha skummet gjennom en noe uhyggelig stemning enkelte plasser og håper du hever deg over ufine kommentarer. Her inne skal det være rom for å spørre om alt, det er derfor dette forumet er så fantastisk og kjekt, ikke minst lærerikt! For 2 år siden gikk jeg vidda på langs første uke i september, og vi møtte alle årstider. På natten var det i snitt 5 minus, og det var enkelte flekker med snø her og der. FANTASTISKE høstfarger og en opplevelse for livet. Du bør være oppmerksom på at alle broer er tatt inn for vinteren, det kan føre med seg litt ekstra utfordringer enkelte plasser, men gikk stort sett veldig ok. Jeg ville også sørget for varme klær og ett skikkelig underlag, i tillegg til en rellativt god pose. Beregn at det vil bli alt fra 5-10 minus i snitt om natten, og rundt 0-5 grader på dagtid. Det kan også bli både mye vind,regn,snø og hagl. sålenge du har det i tankene mtp utstyr osv så er du langt på vei. I utgangspunktet så er vidda lettgått, men det kommer litt ann på hvordan dere legger opp, om dere følger sti eller ikke. Hyttene er ubetjente og låst, men dere kan helt fint kjøpe nøkkel som går til alle DNT sine hytter. En fin sikring og ha på tur om det først skulle bli skikkelig "drittvær". Vidda på høsten er super, jeg håper dere får se hvor flott det er og at været er med dere

Når det gjelder fiske; Reglene varierer fra sted til sted. Det gjør fiskebestandene også. Det er mange vann på Hardangervidda hvor det bør fiskes mye hardere enn i dag. Vann som er overbefolket av mindre fisk. Andre steder er det motsatt. Det fiskes så hardt med garn at kun et fåtall rekker å bli gytemodne. Er det tillatt å fiske og gytefisken viser seg å være småfallen er det bare bra å få dratt opp så mye som mulig. Stekt ørretrogn er forøvrig snadder. Viser det seg at det er stor gytemoden fisk der bør man la dem være i fred. Fisk da heller i vannene et stykke borte fra bekker og elver. I høyfjellet er det vanlig at fisken tar et hvileår fra gyting så det er mulig å få stor feit fisk selv midt i gytetida. Der det er fredet bør man respektere dette.

Til Blåfjellenden sammen med Egil. Det har lenge vært snakk om en tur til Blåfjellenden for å få utført noe svært nødvendig vedlikehold. Av alle ting, er det brannalarmen som ikke helt har oppført seg. Det er ikke mange som ser syn på en 2-3 timers tur for jobbe et par timer. Egil er en slik fyr. Problemet er bare at han også har hatt med den nye hytta på Kvitlen å gjøre. Prioritering er ikke lett. Egil ringte og avtalte tur onsdag til torsdag. Den planen ble fort endret til torsdag/fredag. Det regnet katter på onsdagen. Torsdag var været adskillig mer medgjørlig. Selv om det var muligheter for nedbør, så ville det uansett bare bli små mengder. Jeg handlet inn mat, Egil holder seg med utstyr. På en torsdag i begynnelsen av september, skal det ikke være svært mange andre på tur i heia. Det var andre på vei innover. Og i tillegg kom det en hel klasse fra Sandvatn. Det ble folksomt. Vår tur innover gikk som normalt. Vi hadde det ikke travelt, og tok det helst med ro. Det var ikke nødvendig å ta seg ut oppover bakkene, hytta ville ligge på nøyaktig samme plass om vi kom inn et kvarter senere. Og selv om vi tok det med ro, så var vi inne det omtalte kvarteret senere enn normalt. Jobben ble gjort. Vi fikk en hyggelig kveld på hytta i godt selskap. Morgenen var blant de bedre. Litt skyer, med sol inne i mellom, bra temperatur, selv om sommeren holdt seg vekk, men helt stille. Den lille dammen på utsiden av hytta, lå speilblank. Det er slikt vær vi ville ha bestilt, om det var mulig. Før vi tok fatt på tilbakeveien, lastet Egil opp sekken med en kartong fullmakter. STF manglet slike på andre hytter, og Egil ville bære ut en eske fra Blåfjellenden. Mannen er 72, og rager så vidt 160 cm over havet. En sekk på 15-16 kilo er tung. Spesielt opp bakkene, nesten 300 høydemeter med forholdsvis bratt stigning. Jeg hadde adskillig lettere sekk…. Bakken ble tatt i et jevnt og rolig tempo. Selvsagt kom vi opp i god form. Egil klaget i hvert fall ikke….. Og været oppførte seg upåklagelig. Det var lett skydekke hele veien, men selv uten sol, rant svetten. Oppe i høyden ble det tid til å se seg om. Det er ikke ofte det er helt vindstille her opp i omtrent 900moh. Denne dagen var det ikke mye bevegelse i lufta. Og helt stille… Stillheten var omtrent til å ta og føle på. Ikke en sauebjelle å høre, ikke en pip-pip som laget lyd og i hvert fall ikke folk. Stillhet. Vi stoppet opp noen plasser på veien mot Hunnedalen for å ta bilder og for å lagre minner om en av de turene som så avgjort bør huskes. 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Redd - eller bare litt forsiktig? Nåvel, siden gassen er tyngre enn luft sover jeg nå bare på loftet - med gassen et par etg. under meg. Neida, men har stadig noe å lære.

Mellom Krækkja og Finse for 2 uker siden.

En ting jeg må kommentere i ditt forøvrige gode innelegg smgj; vi går ikke ensomt, men alene, to vesentlig forskjellige ting

Hva er da bestyrerinnen, som har fått meg til å dra rundt på en satelittelefon, selv på enkelte dagsturer....

Veldig god artikkel om stiløping her: http://www.dn.no/d2/2015/09/03/2117/Friluftsliv/stifinneren På tide å starte en egen underkategori her på Fjellforum? "Stiløping"

Jeg har aldri vært redd i skogen (intellektuelt sett vet jeg jo at det er mennesker som er skumle, og at det er mye større sjanse for å treffe sådanne i byen enn i skauen og fantasien har aldri klart å overbevise meg om noe annet). Men jeg stiftet bekjentskap med panikkangst (og hyperventilering og det hele) for noen år siden i forbindelse med en obligatorisk øvelse da jeg skulle ta dykkesertifikatet. Der er det en øvelse hvor man skal beholde ventilen i munnen og puste gjennom den, men fjerne dykkemaska helt, så ta den på igjen og tømme den for vann. Jeg klarte ikke å skille på å puste gjennom munnen og nesa, trakk følgelig inn vann i lungene og det i sin tur førte til redsel og ukontrollert hyperventilering under etterfølgende forsøk. For meg endte det opp med en vinter med egenkonstruert eksponeringsterapi i badekaret før jeg til slutt mestret øvelsen i kaldt vann, på 20 meters dybde. Den teknikken jeg brukte var å først finne et nivå hvor jeg hadde skrekken under kontroll (i badekar, med dykkemaske og snorkel, med ansiktet under vann). Så oppholdt jeg meg "i den situasjonen" så lenge at jeg var rolig og trygg i den. Dernest innfører man en litt høyere vanskelighetsgrad. For meg var det ikke ha på maska, men puste gjennom snorkelen og sakte dyppe ansiktet og nesa forsiktig under. Dette gjentok jeg til at jeg var sikker på at jeg mestret å puste kun gjennom munnen og ikke gjennom nesa. Neste vanskelighetsgrad var så å ha maska på, men bryte forseglingen langs ansiktet og slippe inn vann og fremdeles opprettholde pusten gjennom snorkelen. Viktig for meg var det også å låne en dykkeventil&flaske og etterhvert gjenta tidligere trinn med den i stedet for snorkelen. Dette trappet jeg opp videre og videre. Hvis noe gikk galt og jeg enten fikk problemer eller ble stesset så er rådet og gå tilbake til det siste stigetrinnet man mestrer trygt, gjenta det og starte på nytt derfra. Og å om mulig gjøre neste trinn "mindre". Og alltid avslutte i en trygg situasjon, sånn at det er det som sitter mentalt når man starter neste gang. Teknikken kan jo overføres til nesten alt gjennom å finne ens egen grense for - dette tør jeg/ -dette tør jeg ikke Start med det du tør... gjenta det til du er helt sikker på at du tør det i praksis ... og fjern litt av støtten/tilsett litt utrygghet. Gjenta så den "litt utrygge" situasjonen til den går over til å bli trygg. Det er vel det samme du har gjort med edderkoppene vil jeg tro. Om det f.eks er "trygt nok" å gå turer alene, men innenfor ropeavstand fra andre - så gjør det til det er greit. Gå så f.eks 10 minutter før turfølget - eller avtal å møtes på et sted dere begge går ensomme til og går sammen ifra. Eller kanskje du må starte med noe annet. Uansett. Det er det bare du som kan identifisere, styre og jobbe ut ifra - enten alene eller sammen med medspillere. Lykke til. Naturen er flott, både sammen med noen og alene.

Ble nokk en Møysaltur. Gikk halve turen før jeg slo opp teltet og resten dagen etter. Får tydeligvis ikke nokk av dette fjellet. Fikk endelig oppleve å stå over skydekket. Det har jeg ikke opplevd her oppe før

Ja. Reinbremsen formerer seg annerledes leste jeg - men samme møkka. Festbremser er det uansett!

Og som alltid, husk at liggeunderlag har en del å si for varmen.

Før var det om å gå ting som ingen hadde gjort før. Det er det for noen fremdeles, men det er vanskeligere å finne noe. Snart må man sykle på enhjulssykkel opp Everest med hendene på ryggen, uten oksygen, for at det skal være noe. Så er det noen, antagelig mange fler enn før, som skal gå det som alle andre går. Derfor må det skiltes og merkes på alle vis, og settes opp postkasse. Snart kommer det nok sofaer på toppene, så de skal ha noe å kvile seg på før de går ned igjen. (En benk vil jo bli for hard i røven for dem.)

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av meg og fattern fra ett eventyr i 1975 ,altså for nøyaktig 40 år siden denne sommeren. Vi padlet fra Grønningen øst for Snåsa over svenskegrensen og tilbake til Grønningen igjen via Jevsjøen. Mye bæring og strabaser. Noe som har vært vanskelig å toppe siden. Tror dette er villmark fortsatt. Fattern i dongeri , gummistøvler, flanellskjorte ( som var hverdagsskjorta den gangen ) og "vinteranorakken" . Den hadder mor sydd. Eneste dedikerte turplagget var hatten , som mor ikke likte han brukte ellers. På ett godværs bildet er det lave sko som gjelder og garantert ikke joggersko siden joggeskoen ikke var oppfunnet enda. Sikkert hverdags skoene hans. Kanoen var det store. Innkjøpt det året og min mor kom til å fnyse av den de kommende tiårene. Den var ikke billig. Og så var det den fantasiske fem år gamle ryggsekken hans. Jeg hadde lånt en sekk av en kamerat av fattern. Og for mitt vedkommende var det samme greia. Dongeri , islender og bomullskjorte. Og redningsvest tror jeg ikke folk hadde begynt å tenke på enda. Vi hadde ikke spist av kunnskapens tre den gangen og tenkte ikke at det var livsfarlig å legge utpå uten redningsvest.

Så kan man jo saktens spørre hva som ikke er kinesisk kopivare. Svært mye av det som selges av diverse merkevarer er rene, billige OEM produkter som man bare setter eget merkenavn på og selger dyrt Hadde f.eks en jaktradio engang som ble solgt som Motorola og 3-4 andre kjente merkenavn...helt klin like, og produsert på samme fabrikk..tydelig at innkjøpere hadde vært på handletur isteded for at de produserte selv.