Vinnerliste

Jeg har hatt Unna i mange år, og jeg er kjempefornøyd med teltet. Jeg skjønner ikke hvorfor "ketilring" mener det er knotete å sette opp i vind, da jeg mener det er ett av de aller enkleste teltene å sette opp uansett vind eller ikke. Det er to stenger man trer inn i hver sin kanal, og vips er teltet oppslått, og så er det bare å plassere teltet der man vil ha det. Er det mye vind slenger jeg gjerne sekken inni mens jeg setter ned plugger og barduner. Det tar sjelden mer enn 2-3 minutter. Som solotelt synes jeg at Unna er ganske luksus, med mye plass i teltet, og når været er fint har jeg gjerne teltåpningen helt oppe og kan da ligge i soveposen og kose meg med utsikten. Når været er dårlig er det fint å vite at teltet holder selv om vinden er kraftig.

Vel, host, dette er ikke noe man snakker for høyt om, men den absolutt viktigste vurderingen i overgangen fra støvler til sko er at det plutselig er mulig å velge andre farger enn svart og brunt. Legg til et par eller to fargeglade gamasjer her og du er grundig utmeldt av Det Gode Selskap https://dirtygirlgaiters.com/my-empire-of-dirt/meltdown.html

Fikk innvilga noen timer husmorferie i helga for å feire nørkontakt-karantene-slutt. Ut av døra 17.30 lørdag, hjemme igjen 09.30 søndag - noen hellige timers opphold i naturens nervesanatorium avd. Sildevika.

Jeg har vært gjest hos Randulf Valle i podcasten Uteliv, den er en time og 28 minutt. Den ligger her blant annet - Link til podcasten. Bakgrunn for dette var Artikkelen om hvorfor jeg startet med lettpakking.

Det var før, ikke nå lenger. https://forskning.no/bakterier-dna-menneskekroppen/stor-bakterieflora-i-urin/845196

Det er generelt dårlige vilkår for bakterievekst i snø, og spesielt dårlige vilkår for patogene bakterier. Så lenge snøen er ren ville jeg ikke bekymret meg for å drikke smeltet snø.

Wow - nå er forventningene virkelig skrudd i taket her. Gleder meg til hente dem i morgen. Blir tursko i stuen hele uken 😎

Hvis man først eier et Keron bruker man det gjerne på turer sommerstid også når vekt ikke har så mye å si, som ved deling av vekta på tur med flere, kanoturer, bilturer, etc. Mitt Keron 3 (ikke GT) er fast telt på tur med andre. God plass til to personer, knall ventilasjon om det er varmt (og da er myggnetting i ventil fordel), og delt på 2 blir det 2 kg hver. Helt grei vekt per person.

Den ser perfekt ut dersom du skal steke eksakt ett egg !

Man kan drømme om Norge på langs og Canada på tvers, men i noen perioder av livet må man bare akseptere at noen timer ved bålet i marka bak huset er det man får. Denne fredagskvelden trosser jeg dørstokkmila etter at avkommet har sovnet, og sykler et stykke opp i bakkene mot markaområdene vi har bak huset. Godværet og den første våryrheten har meldt sin ankomst. Jeg har tenkt meg opp til den faste bålplassen min, som ligger høyt opp og fint til for solnedgangen. Jeg parkerer sykkelen og smetter på trugene, og legger i vei inn i skogen. Det er et kappløp mellom meg og de siste solstrålene. Jeg kjenner fort at jeg rett og slett ikke orker hele turen opp til plassen min i dag. Jeg er helt kake. Jeg finner i stedet en nokså fin kolle med litt utsyn, langt nok bort fra vei og sti til at jeg føler meg helt alene. Ikke det at det kommer folk innover her i kveld uansett, men allikevel. Jeg finner nok brukbar ved til bålet, fyrer opp, finner godstillingen på reinskinnet akkurat i tid til å få med meg solnedgangen. Jeg ser at bålet blir bra. Alle vet at det er forskjell på et godt og et dårlig bål. For en gangs skyld går røyken rett vekk fra meg. Det er fredag, så jeg unner meg en øl. Roen kommer sigende, med tyngde. Det er alt for lenge siden sist. I det skumringen tar over for dagslyset begynner en kattugle å tute et stykke lenger inn i marka, men ikke lenger unna enn at det føles nært. Kattuglas spøkelsesaktige lyd minner meg om ulvehyl. Ulveuglas spill gjør at jeg et øyeblikk føler meg hensatt til dypere ødemarker. Håmmårbekken nede i dalen under meg høres unektelig ut som Thelon river. Her hvor jeg sitter har ingen sittet før, det er jeg sikker på. Denne marka står akkurat nå ingenting tilbake for Nordvestterritoriene. Jeg sender noen snapper til noen jeg vet setter pris på slike snapper, og tar noen bilder, før jeg legger vekk telefonen og suger inn øyeblikket til det fulle. Når ølen er tom blir det et par brødskiver med ost på bålet. Ulven og Thelon bråker ufortrødent videre. Jeg legger meg tilbake på reinskinnet og kikker opp på den kveldsblå himmelen og de karakteristiske pistrete grantoppene man finner her øst for Store Slavesjø. I det mørket begynner å få fullstendig overtaket, og den siste veden er brent opp, slutter ugla å tute, og jeg pakker sammen og trasker ned igjen. Mens jeg triller ned bakkene på sykkelen, tenker jeg hvor heldig vi er som har marka så nært. Den er ikke urørt og utilgjengelig, men den er stor nok og vakker nok på sin måte. Jeg håper det blir mulighet for flere slike kvelder. Og drømmen om Norge på langs og Canada på tvers kommer nok til å leve videre.

Nå har ikke jeg Unna, men et par kuppeltelt fra en annen populær teltprodusent. Jeg trer alle stengene i kanalene først og setter de deretter i stangkoppene. Det gjør oppsettet mye smidigere.

Ja, det hørtes jo veldig enkelt ut når du beskriver det. 😅 Jeg har også hatt Unna i flere år og er i grunn kjempefornøyd med teltet. Men for å utdype dette med knotete oppsett: jeg opplever at stengene henger seg fast i stangkanelene, både på toppen der stengene krysses, og i enden der overgangen til stanglommen begynner. Som regel må jeg gå fram og tilbake mellom kortendene på teltet en 3-4 ganger for å rette på ting og lirke stengene videre gjennom kanalen, og dette blir særlig knotete når telt og stenger blafrer i kulingkastene. Når første stang er tredd i og satt i stangkoppen vil den stå opp i bue som et lite seil, og gjøre oppspenningen av stang nummer to litt vrien. Dette i motsetning til et tunneltelt, der man kan tre inn og spenne opp alle stengene mens teltet ligger helt flatt på bakken, og så er det bare å dra det ut og sette i plugger. Ellers er jeg som sagt fornøyd med teltet. Det tåler vind ganske godt og håndterer også vekten av snø veldig bra. Det har solide hemper for plugger og praktiske barduner som ikke floker seg. Jeg liker at åpningen kan åpnes fra toppen slik at man får en liten lufteglugge man kan myse ut av i dårlig vær, samt at hele langsiden kan åpnes og brettes til siden slik at teltet blir som en liten gapahuk. Det er god plass innvendig, men en ting skal sies om takhøyden: den er oppgitt til å være 100 cm, men i praksis gjelder dette bare et lite felt på omtrent 10x10 cm helt toppen av innerteltet. Videre nedover tak/vegger oppleves takhøyden som lavere enn forventet. Når det gjelder @Sjimpansen 's punkt 2 "så lett som mulig" så er det jo ikke til å komme forbi at 2,4 kg er i tyngste laget for et solotelt. Men i vinterhalvåret (oktober-mars), som er perioden jeg vanligvis benytter dette teltet, så syns jeg det er håndterbart i og med at jeg da bruker en sekk som takler denne vekten og volumet greit. Og så er det noe med den trygghetsfølelsen man får med et "red label" Hilleberg-telt da. 😉

1 kg på beina er kanskje 5 kg på beina ryggen, men 1 km med behagelige sko føles fort som 5 km med ubehagelige. Til ethvert bruksområde finnes det flere skotyper som fungerer, så får man gjøre de kompromissene man vil mtp. komfort, vekt, varme, vanntetthet, etc.

Mye flott natur, og en bratt skrent. Søndag var det fortsatt flott vær, selv om det blåste og varmen lurte nederst på gradestokken. Bestyrerinnen ville på tur. Hun hadde til og med bestemt seg for hvor turen skulle gå. Hun traff andre turgåere på forrige tur, og disse nevnte at de hadde tatt en «god» runde fra Veraland. Dette ville Bestyrerinnen forsøke. Heldigvis tok hun kontakt med Sigbjørn og Anne Lise, som sammen med sin turgjeng hadde gått denne runden litt tidligere. Vi ble altså fire på tur denne gangen, og det var meningen å gå fire topper fra Veraland. Jeg hadde vært på tur her før, men det var mange år siden. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ble slutt på å gå fra Veraland, men det var muligens på tide å sjekke ut området på ny. Vi kom oss heldigvis ganske tidlig avgårde. På Veraland var det ikke mange parkeringsplassene igjen da vi kom. Vi fant en utenfor de oppmerkede stedene, og sjekket kartet. Med mange biler, og det kom flere som måtte ned til den nederste parkeringsplassen, så var det også en del folk på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden på vår runde. Ikke akkurat folkevandring eller 17. mai tog, men mye folk. Vi startet oppover veien og ut i terrenget. Sauene – med lam var ute og holdt oss med selskap de første bakkene oppover. Ikke lenge etter vi hadde forlatt veien, kom vi til det første stikrysset. Vi hadde tenkt oss til Husafjellet først. Det gikk helt greit oppover. Toppen er på 472 moh. Selvsagt var det en «luretopp» før vi kom helt til opp. På vei oppover, på nordsiden, var det enkelte snøflekker. I stien var det også ny is. Det hadde vært frost om natten, men i sola tinde det kjapt. Vi hadde ingen problemer med is og snø. Fra Husafjellet til neste topp var ikke lange stykket, bare en kjapp liten tur. Vi kunne se toppen hele tiden, Merkingen av stien gjorde det også lett å finne fram. Bestyrerinnen var litt overrasket over at det lå en «luretopp» mellom disse fjellene. Fra Dyrafjellet var det god utsikt over Noredalen og Tengesdalsvannet, og bort mot Nonsnuten og Bukkafjellet som nå sto for tur. Vi måtte opp og ned littegranne, forbi noen småttjørn og også et stidele det var mulig å ta tilbake til stien mot Veraland. Vi valgte å gå videre mot Nonsnuten. For min del et litt problematisk valg. Da vi kom nærmere Nonsnuten kunne jeg se et rødt merke midt på flate bergveggen. Der skulle vi opp – eller forbi? Jeg er skeptisk til bratte og eksponerte stier..... Her var det luftig. Litt for mye på kanten for meg, så det gikk sakte i bakken. Med godt tak og sikker plassering av foten kom jeg omsider opp, men med pulsen i 150 som er maxpuls for meg. De andre i gruppe hadde – selvsagt – ingen problemer med å klatre opp den bratte siden, og det var folk som sprang ned, men altså ikke meg. Det var ikke lange stykket fra Nonsfjellet til Bukkanuten. Vi hadde litt problemer med å finne stien nedover fra Bukkanuten, men kom etter hvert på rett spor. Her var det ned en bratt og steinet li, men inne i skog, med bjørk til å holde i. Det gikk sakte her også, men heldigvis ventet de andre. Fra vi kom ned bakken gikk stien – godt merket – mot først et stidele, hvor stien vi hadde krysset kom ned til neste stidele – hvor vi hadde gått opp. I siste del av turen fulgte vi egne spor nedover mot parkeringsplassen og bilen. Omtrent en mil og godt over fire timer – en skikkelig søndagstur. Takk for følget til Sigbjørn og Anne Lise, og Bestyrerinnen. Som fant på å gå denne turen.

Gul snø er uappetittlig — men neppe helseskadelig, i hvert fall ikke i de små mengdene det er snakk om her. Urin er i utgangspunktet sterilt. I gamledager (godt utpå 1800-tallet) smakte legene på urinen for å finne ut om det var noe feil. 😄 Joda, jeg holder meg godt unna gul snø.

Anbefaler at du koker vannet skikkelig ved snøsmelting. Ulempen med det er at man må vente litt før det er kaldt nok til å drikkes. Fordelen er at man slipper magesjau. Koking dreper det meste. Jeg pleier å finne egnet område i leir som jeg henter snø fra helst noen (flere) meter fra telt etc. Det vil si et minst mulig uberørt område uten tilknyttet en eller flere forurensningskilder (feks ikke nærheten av vei eller sti, eller der jeg slår lens). Jeg pleier å børste av øverste partiet og den ferskeste snøen. Sjekker at snøen hvit og ikke inneholder elementer av andre ting som kan ses med det blotteøye. Jeg koker også vannet på sommerstid om det har vært tørt lenge og jeg jeg ikke finner rennende vann. Spesielt ved museår. Litt vann kan drikkes rett fra kilden, men det kan være greit å kunne drikke skikkelig ved camp. Mye styr, men digg når du finner rutinen i det. Kan gå greit å ta med medbrakt vann, men ulempen hvis det er skikkelig kaldt kan man risikere å drasse rundt på stor isklump Har jeg tilgang til rennende vann vinterstid bruker jeg seff dette.

Når det ikke skal bære så langt og spesielt når vi bruker lavvo nær bil har vi ALLTID med: Avid super low chair Vet ikke hvor mange timer jeg har duppet av osv i denne. Super fordel av at den er så lav for når du er på tur så ligger alt på bakken rundt deg. Brenner, kopp, termos osv alt får du tak i uten å brekke ryggen fra en høy stol. Alt er tilgjengelig.

Hvis du tar snøen fra et sted hvor det er lite sannsynlig at noen har gjort ekle ting og fra veikanter der biler stadig skvetter søle fra veien, så har jeg vanskelig for å se for meg at snøen skulle inneholde noe mer enn det som ville regne ned på en sommerdag. Muligens er det noe forurensing fra lufta der, men den vil uansett ikke bli borte ved koking/filtrering. Det vil alltid være småting fra skogen der som barnåler, barkebiter og lignende, så forslaget fra @Likse om å bruke en tesil eller lignende synes jeg var lurt. Jeg pleier imidlertid bare å smelte snøen og drikke det som det er. 8 liter? Det er jo nok vann til et helt kompani. Hadde det vært øl og vin kunne jeg forstått det. 3 liter vann pr person fra og med leirslag om ettermiddag/kveld til oppbrudd etter frokost neste dag burde holde lenge, 2 hvis du/dere er litt sparsomme. Mål opp hvor mye du bruker på en typisk tur de neste turene du er på. Med snø tilgjengelig tar jeg kun med meg vann for drikking underveis. Til middag/kvelds og frokost smelter jeg snø. Det er jo en av de fineste tingene med tur om vinteren. Det er vann over alt, så man kan overnatte hvor som helst, også oppe på toppene med flott utsikt. Om sommeren må man være i nærheten av bekk, elv, tjern eller sjø.

Du kan dra det igjennom et filter f.eks.: https://www.fjellsport.no/katadyn-befree-filter-3-0-klar-3-0l.html?q=katadyn Veldig lettvint med produktet over. Fyller på, og lar renne igjennom. Mulig det blir litt trøblete med minusgrader i filteret. Jeg har såvidt utsatt mitt Katadyn-filter for minusgrader og endte med å måtte riste det veldig mye før vann rant igjennom effektivt. Enkel fiks er å bare ha selve filterdelen i en pose som du tiner på innsiden av jakken først eventuelt.

Satt på spissen får du for 4000 kr xtra, en duk som har dårligere slitestyrke (12 versus 18 kg) og ett telt som veier 100+ gram mer, forøvrig er oppbygging og funksjoner ganske like. I våre valg ligger som oftest en logikk på at det dyreste er best, men om du ikke hadde visst prisen, men kun sjekket funksjoner, så er teltene stort sett like + eventuelle preferanser du har for bestemte detaljer. Begge kommer fra anerkjente produsenter av kvalitetsvarer og har god service. Hva de velger som prising har mye med telt porteføljen/branding i segmentene de markedsfører, og i dette tilfelle ligger begge kun hakket under xtrem variantene hhv red og pro segment, som innebærer tøffe duker og kvaliteter for helårstelt til skog og fjell. Jeg har selv både Helsport og Hilleberg telt, men det er alltid type tur som bestemmer hvilket telt jeg tar med og ikke hvem som er produsenten. Jeg har ett Reinsfjell SL 2 (3 sesongers), som benyttes f.eks når vi er 2 personer på gå og kajakk turer hvor selvstående og små/lette teltpakker er fint. Funksjonelt er det helt topp, men det vil jeg tro Allak også er. Ingen av disse har spesielt store fortelt og de er mest for "bagasjebruk" da veggene er skrå. Tenker du dårlig vær og separat "oppholdsrom" så er nok tunnel telt eller lignende med "camp" fortelt mye bedre.

Eg tenkjer det er opp til deg å halde karantenereglane Så over til spørsmålet ditt: det er særs sannsynleg at det er skiføre, mindre sannsynleg med fotføre. Kor mykje du må gå til fots avheng av temperaturar og ver utetter Mai. Nokre år kan ein nesten gå frå vegen i juni, andre år må ein godt oppi lia. Det beste er å fylje med utviklinga på ymse webcamera. Om du har instagram kan det vere fint å prøve finne "nyaste" Innlegg med staden eller fjell som hashtag.

Jotunheimen: Fondsbu er stengt frem til 25.juni når sommersesongen starter. Beltebilene går til og med 2.mai. Det kan hende det er mulighet for scootertransport en liten periode etter det. Men scootertransport betyr snø. Veien inn til Eidsbugarden blir i prinsippet ikke brøytet opp (den er vernet), normalt åpner den rundt 1.juni eller noen dager seinere. Det er på mange måter "normale" snømengder, men temperaturen har vært lavere enn de pleier. Skaren som ble dannet av et lite regnskyll før påske er fortsatt intakt, det som var tørrsnø da, har blitt skare, og et lite snøfall etter påske har bare lagt seg oppå de eksisterende fonnene pga vind. Eneste snøen som har smeltet, er der det stikker opp noen steiner her og der, fordi sola har fått litt tak. Våren har rett og slett ikke startet. Like etter 1ste mai er som regel første døgn med bare plussgrader (ikke nattefrost), slik det ser ut nå, blir det i alle fall en uke seinere enn det før det skjer. Været kan bli sånn at snøen plutselig smelter raskt, men skal jeg spå noe, så er det ikke veldig fotturvennlig før det er gått to uker ut i juni.

Her: https://www.aliexpress.com/item/4000907494166.html

Nå har ikke jeg førstehånds fra Trollheimen sør, men det har kommet bra med snø både øst og vestenfor i april. Langtidsvarsel viser kalde netter, så jeg regner med den kan bli liggende.

Det er vel ikke obligatorisk å ta med det folk kommer trekkene med som ikke er svar på oppgaven? Det er kanskje litt av sjarmen her at vi ofte kommer med det vi har kjøpt sjøl selv om det ikke er svar på spørsmål fra ts.

Rundt 900 gr pr sko er jo ultralett for en såkalt jaktstøvel Ja, det er noe å tjene på lettere skotøy, men som @Nils Einar Ljosland er inne på, så er det flere faktorer her. Sånn til eksempel, så sier du at sekken er "opp mot 20 kg". Er den sekken veid eller er det gjett på et tall? Lett spydig her, siden jeg har gått i den fella selv. En god (og billig), måte å holde farten er å trene med sekk og full mundur. Neppe tvil om at man blir sterkere av å bære mer vekt, men problemet er gjerne at det kommer som et sjokk på kroppen når den plutselig drar på 20-30 kg overvekt.

Mai er ofte tidlig i Jotunheimen men kan fort være fint for tur på ski. Veien inn til Fondsbu er vinterstengt til juni men det går noe beltebiler.

Det var veldig gøy å høre på denne podkasten, den lå akkurat midt i min gate. Det er nok fortsatt mange som ikke er klar over at det finnes et alternativ til 30 kg sekk på overnattingstur. Men det tok langt tid før det gikk opp for meg at det var ZPacks du mente da du snakket om "settpakk". Bruker Duplex selv store deler av året, og deler din oppfatning om at dette er solide saker.

Fire nuter fra Gramstad. Etter en lang periode med flott vær og mange turer, er det litt vanskelig å finne en «ny» tur. De fleste greie og fine turene har jeg gått både en og to ganger i vår. Likevel hadde jeg bestemt meg for å ta en tur jeg, ofte sammen med andre, hadde gått noen ganger før denne våren. Jeg hadde lyst til å starte fra Gramstad å gå til Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten. Dalsnuten ligger i løypa, men det fikk bli opp til dagsformen om den toppen blir med. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gå alene. Broderen hadde andre planer, og ville ta en litt kortere tur. Jeg var innstilt på en litt lengre. Bestyrerinnen spurte meg hva jeg hadde tenkt denne dagen. Det er ikke så ofte hun vil være med på det som for meg er blitt langturer – godt over to timer og omtrent en mil i terreng. En liten trøst er det jo at mine langturer ofte blir beskrevet som turer på både 4 og 5 timer – av andre. Da Bestyrerinnen fikk høre hva jeg hadde tenkt, ville hun være med. Hun hadde gått denne turen før og var klar over at det ville være en god del bakker – både opp og ned. Denne våre har det blitt en omlegging av ruta jeg benytter for å komme opp til Mattisrudlå. Den vanlige veien – og merkede stien, går fra Gramstad og inn mot Paradisskaret og opp Rinda til toppen. En bratt og litt eksponert rute, som jeg ikke går i vått vær, når det kan være glatt. Jeg skylder på litt høydeskrekk. I alle fall, så kommer jeg ikke opp Rinda uten at pulsen går i rød sone, og det skyldes ikke bare den bratte bakken. Nå går vi den vanlige stien opp mot Bjørndalsfjellet og tar i stedet inn Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattisrudlå. Derfra er det bare noen få høydemeter og ikke langt til toppen. Fra gangveiene over Bjørndalmyra og til Mattisrudlå går det en nesten usynlig sti (i hvert fall fra enden av myra) til skaret. Det er ikke mulig å gå feil, men det er klart en mulighet for å bli våt på beina... Vi fikk med oss Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og fortsatte tilbake til veien. Det var andre på tur, og vi møtte folk ganske ofte. De fleste opp og ned Bjørndalsfjellet, men også en del som var på rundturen. Forrige gang vi gikk turen hadde vi en stopp nede i bakken mot Fjogstadnuten. Det ble til at vi satte oss ned på samme plassen denne gangen også. Tradisjon? Vi får se. Bestyrerinnen hadde med «frokost» og det virket som om litt energi ga nye krefter. Vi fortsatte i hvert fall oppover bakken mot Fjogstadnuten i god fart. Det ble full stopp et stykke under toppen. Bestyrerinnen møtte kjentfolk – og ikke «veggen». Kjentfolk tar tid. Men vi hadde det ikke travelt denne dagen, og etter en stund var vi igjen på gang oppover. Fjogstadnuten ble passert i god stil og med utsikt til Dalsnuten. Jeg forklarte hvordan jeg pleier å gå til topps her, og Bestyrerinnen spurte om hvor lang tid det ville ta. Vi ble enige om å gjøre en skikkelig tur ut av det denne dagen og satte kursen mot Dalsnuten da vi kom ned på Kvitemyr. Opp trappen gikk geit. Jeg tar over til den andre og slakere stien vanligvis, og slik gjorde vi også denne dagen. Vi kom enkelt til topps på Dalsnuten. Det ble fire nuter denne dagen. Flott gjort av Bestyrerinnen, men vi var jo ikke ferdig med turen, og det var litt nedoverbakke før vi var tilbake til bilen. Etter en «lang dag» var trappene ned fra Dalsnuten ikke helt greie å ha med å gjøre. Det ble noen forsiktige steg på det bratteste. Det er ikke like lett å holde balansen på slutten av en litt strevsom tur. Vi kom ned og brukte ikke lange tiden på stykket mellom Revholstjørn og Gramstad. Ved bilen kunne vi se på klokka at det hadde gått omtrent fire timer, selv om vi ikke hadde gått stor med enn en mil. Det er noen meter opp og ned på denne turen.

På 80 tallet ble det utgitt ei bok som jeg kjøpte , "Frafjordheiene , nasjonalpark i Rogaland" , og forfatterne la ikke skjul på at de ønsket en nasjonalpark i Frafjordheiene. Men saken var at det var ei fantastisk bildebok som beskrev alle perlene i Frafjordheiene med forførende bilder. En av perlene var Røssdalen. Jeg pakket sekken samme sommer og tok med guttene mine og dro opp for å oppleve dalen . Den var ett eventyr, og vi var alene i dalen den helgen sammen med en kamerat og guttene hans. Det er bare det at det var ikke bare jeg som kjøpte den boken. Dalen ble veldig populær , og mange valfartet opp dit. Sist jeg var der var for 4 år siden , sammen med sønn og 2 barnebarn. Det var da mer enn 10 år siden sist. Vi opplevde at det var mer enn 20 telt på sletten med elven da vi kom opp med våre 2 telt . Det var bygd opp en opphøyet stor bålplass midt på sletten , som en grillplass , og det var satt opp toaletter. Forsand kommune hadde gjort dette. På en måte ble jeg litt skuffet. Røssdalen var blitt en campingplass, og det var ett yrende liv der med unger og voksne som hadde det fint. Men jeg skjønner jo at det var det eneste Forsand kommune kunne gjøre. Med så mange brukere av dalen tvang en viss form for tilrettelegging seg fram , og jeg måtte bare akseptere at det ikke var villmark lenger. Men det kostet fortsatt ikke penger. Og hvis man ville oppleve villmark kunne man bare nikke og hilse på de på sletten, gå videre og klatre stien opp til Indredalen. En time til. Det ville koste svette, men der er det sjeldent folk, selv om idyllen er der også og man er i virkelig villmark. For å komme til Røssdalen er det bare en halv times rusletur på en godt opparbeidet sti. Jeg har sett noen ta med seg en barnevogn opp dit. Likevel er begge plassene fortsatt nydelig natur. Det er løsninger for de som ser etter dem, uten å gjøre slutt på allemannsretten . Det ble aldri nasjonalpark i Rogaland.

Det er litt uvirkelig å lese denne tråden og oppdage hvor mange av dette forumets deltagere som ønsker å gjøre slutt på allemannsretten. For ikke så mange år siden ble det diskutert her, fordi ett politisk parti i Norge foreslo det, om ikke allemannsretten burde være grunnlovsfestet . Ting snur seg fort. Litt bæsj , og dermed er hylekoret i gang. Jeg tenker nok at Treskovene, Løvenskjoldene og alle de andre med store utmarkseiendommer ler, litt overrasket, mens de topper opp glasset sitt med Proseco og tenker : " er det mulig ? Kan vi virkelig få lov til oppleve vi også , det som lordene i England og Skottland har hatt som ett selvfølgelig privilegium, å kunne sette opp " No trespassing " skilter på Hardangervidda og alle de andre plassene de ønsker å holde bermen vekke fra ?" Selvfølgelig , hvis ett flertall i Norge ønsker dette, så får de viljen sin. Det som er uvirkelig , og ikke til å fatte , er at noe som nordmenn har tatt som en selvfølgelighet og har vært stolte av , skulle bli ønsket vekk av de samme nordmennene . Jeg er glad jeg har rukket å bli gammel...

Med Klepp Frivilligsentral på tur. Vi var klar for tredje del av turen «Strandvandring 2021», eller rettere forberedelsene til denne. Sammen med et knippe andre har bestyrerinnen, med meg på slep, ordnes det slik at vi skal «gå opp» ruta som skal følges senere på året. Tredje del skal gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Ikke mer en litt over 5 kilometer, og mesteparten på flate stranden. Nå lurte vi oss til et par – tre ekstra kilometer ved å gå helt ut mot Orre-elva før vi snudde nesen tilbake mot Friluftshuset og bilene. Som vanlig krever det litt organisering for at alle skal stille på samme plass og med transport fra og til eventuelle biler. Heldigvis er det enkelt å holde kontakten og få gitt beskjeder via vår egen gruppe på «Fjesboka» - «Strandvandring 2021» . Vi avtale å møtes på Reve i halv ellevetiden. Alle hadde antakelig kikket på værmeldingen, eller i det minste ut vinduet. For ute blåste det stikker og strå. YR mente vi ville få vind opp mot stiv til sterk kuling, eller 16-17 m/sek. Heldigvis ville vi, for det meste, ha vinden bakfra, eller i det minste fra siden. Og vinden merket vi godt da vi steg ut av bilene på Reve havn. Sjøen gikk hvit langt til havs, og saltråket sto innover. Selv om det var noen ganske få varmegrader, ble det kaldt i vinden. For egen del hadde jeg utstyrt meg med vinterklær, og det var sånn akkurat passe. Det tok ikke lang tid før vi kom i gang sørover. Det første stykket tror jeg de fleste så fram til å bli varme i trøya. Stykket mellom Reve havn og Revtangen er flatt, nesten ikke høydeforskjell i det hele tatt. Bare helt ute på Revtangen gikk vi opp i dynene. 1 meter høyere eller så. Denne dagen var ikke sanden helt samarbeidsvillig. Ofte er det omtrent som å gå på vei ute på sandstranden. Denne gang sank vi litt ned i sanden, og det er en del tyngre enn om det er hardt underlag. Det gikk greit sørover, godt hjulpet av vinden. Vi blåste bokstavlig talt sørover mot Orre. Det var likevel tid for prat. Både om ruta vi fulgte og om andre rute, stier og fjell. Hel gjengen var mye på tur og hadde mye å fortelle. Denne turen var ikke spesiell – bortsett fra vinden. Turistforeningen hadde mye nyttig informasjon i årboka som omhandlet strendene på Jæren. Den informasjonen kan være grei å ha med på turen. Vi holdt oss helt i sjøkanten, selv om det ville vært mulig å gå på innsiden. Siden vinden kom bakfra var den ingen hindring – før vi snudde ved Orre-elva. Da fikk vi vinden i mot, og sandråket i ansiktet. Selv med briller fikk jeg sand i øynene. Det var ikke noe stort problem, men for de med linser, var det nok skikkelig ubehagelig. Vi hadde kun hatt en liten stopp ved Revtangen. Det passet godt å ta en kopp kaffe og en drøs i le av Friluftshuset. En kjekk og flott tur i bra vær, - men det blåste....

Da er vi tilbake i god behold. Jeg tok med to ekstra soveposer (Helsport Glitterheim spring og Haglöfs Lim 100) + en tykk dunparkas (mountain hardwear phantom) som ekstra isolasjon. I tillegg kjørte vi selvsagt med varmeflasker i fotenden. Det fungerte utmerket. Første natta var ganske kald, vil tippe rundt 5-6 minusgrader, ingen frøys om natta, selv om de var blitt ganske kalde før de kom seg i posen. Pga. litt tekniske problemer i pakkefasen, endte vi opp med å bruke ett Norrøna Skarstind istf. Helsport Lofoten 4 camp, og selv om det ikke var planen, var det kanskje en fordel. Det begrensede gulvarealet gjorde at vi lå veldig tett, og det ble overlapp mellom posene vi la over oss, slik at det ikke kom inn kald luft noen plass. Alt i alt en meget vellykket debut på vintertelting med barn

Da kjøpte jeg Jetboil Stash. Virker som en gjennomtenkt løsning med flere fikse detaljer og en 0,8 liter kjele. Det hele veier bare 200 g. Legger jeg til MSR stekepanne og vindskjerm fra Primus øker totalvekten med 230 g.

Vi har tilbragt mye tid inne på land den siste tiden. Selve Børgefjell er som vanlig ikke så lett tilgjengelig, og det er jo en dags marsj å komme inn til et fiskevann der inne. For oss er ikke fiske hovedmålet, vi fisker mye ellers, men å komme oss på tur og lufte teltet litt som en avveksling. Det er egentlig mye styr å pakke for vintertur med 2 barn, og det tar like mye tid om man skal være ute 2 dager som 7 dager. Det er bare maten som er forskjellen stort sett. Vi har fundert på alternativer, men finner ut at vi skal klare å gå ruten Simskardet, Simskardvatnet - Måsskardvatnet, Biseggskardet og ned igjen. Så det er planen når vi legger av gårde tirsdag morgen. Vi holder god fart og er snart ved sommerparkeringen der det er drikkepause. Vi har 2 pulker som er ganske lette, og en 8 åring på pinneski og rødswix og en 10 åring på Åsnes Mountain Jr (og senere kortfeller). Ho med rød-swix holder best fart, med egen sekk og dukke i sekken. Biseggen og Kvigtinden i bakgrunnen. Vi kommer til Golverskardelva - hytta til Statsskog ligger overfor her.. Det er virkelig flott natur her inne og furuene er et flott skue. Noe å titte på når man tråkker oppover i varmen. Vi finner en teltplass en km etter hytta. Vi innser at pulkene blir for tunge for oss, for å klare runden som planlagt. Vi tenker heller å telte her og ta en dagstur inn til Simskardvatnet dagen etter. Vedlagte kart viser omtrent hvor vi gikk. Simskardvatnet er for øvrig fisketomt i henhold til Lars Monsen sin bok fra Børgefjell, men han om det... Vi tar kveld i teltet veldig tidlig og når solen begynner å varme i teltet dagen etter er det godt å få i gang primusen og kaffen. Det er frost om natta, men ikke mange minusgrader. Vi pakker en pulk med termoser og sitteunderlag og legger avgårde med mål om å se Simskardvatnet, der jeg har vært mange ganger før. Gutten med sine Åsnes Junior har en stor fordel oppover her med sine kortfeller, så vi må vente på ho med rød swix, men ingen klager! Solen steker veldig, så snøen blir stadig mykere. Etter litt mer slit er vi oppe ved Simskardvatnet - hele 920 meter står vi på, og det er med en viss stolthet jenta kaster skiene. Det er et flott skue der oppe, og vi bruker lang tid på lunsj her oppe. Full vinter enda her oppe. Det er nesten naturstridig å stå her i april og savne shorts og T skjorte. Solen er hard og vi drar på buff og luer for å skjerme solbrillene. Etter en lang pause oppå her satte vi kursen nedover igjen. Nå venter en spennende nedkjøring, og spesielt for henne med 1 meter lange ski er dette en ny utfordring. Vi holder godt driv nedover og skiferdighetene er på topp. Eller forholdene er veldig gode. Selv med pinneski går det i god fart. Neste dag renner vi ned til bilen - ca 7-8 km. Føret er skarpt på morningen etter frostnatta, men det går bra Jenta tar pulkem et godt stykke. Denne pulken er lett å trekke, i motsetning til den andre. Ved nasjonalparkgrensen er det en lang furustokk som ungene bruker å disse på, så de vil absolutt ha en pause her. Rett etter denne pausen treffer vi slekt som er på tur med 2 hunder som drar jenta med pulken på slep helt til bilen. En minneverdig og artig påsketur.

Min følgesvenn Gjøa, snart 3 år. Her i fri dressur ikke langt unna Pyttbua i Tafjordfjella. Kjøpte henne for 1 år siden hos hundekjører som ikke kunne ha henne siden hun var småspist. Har klart å få henne til å bli en matglad sofahund og vil allerede ha flere!

Ulven vår, en Irsk Ulvehund. Klumsete skapning, men snill og tålmodig med unga.

Hund. Jeg lever og ånder (bokstavelig talt! Mye laus pels av disse gutta) for hund. Bor i Oslo, men holder på å totalrenovere et hus (vi er gærne..) på Stryken, så de fleste turene våre for tiden er nord i Nordmarka. Har mest fulgt grusveiene, men i det siste har vi våget oss av stien og ut i skogen.. der er det masse liv! Akitaen Tanuki på 3 år lurer på hvor den svære fuglen som fløy opp har gjemt seg: Shibaen Kuma på 6 år er den som bestemmer tempoet. Når han sier det er på tide med en pause, så er det på tide med en pause. Et bilde til fordi han er så utrulig flink til å posere for kamera. Her er vi ved Fiskeløysa:

Whippet Julian (snart fire år) er alltid med på tur

Tidenes turkompis heter Garm, og er en blanding mellom Alaskan Husky og Øst-Sibirsk Laika. Her henholdsvis i Jotunheimen, på Gråsida, og ved Veiwpoint Snøhetta, alle bilder fra våren 2016.

Her er et bilde fra første telttur med valpen. En Østsibirsk laika som jeg hentet i februar Ser frem til mange friluft og jakt opplevelser med denne tassen

Her er Grimm, en Boxer på 4 år

Ååååh så mange fine vovser!! Nemi er blitt ni år gammel og det er rett og slett sårt å tenke på... Nydelig blanding av bc, labrador, pointer og støver. Jeg vet ikke om en roligere, snillere mer kosete og valpete leken hund. Forundrer meg enda hvor tett man kan komme dyrene sine... Her på tur med mini på halvannet. Godt oppdratt begge to! Etter en hyttetur for mange mange år siden - har gode minner fra det bildet! ❤️ Bare fordi da!! ❤️❤️❤️

Längtar ut... till saker som detta.

OK, altså på Veståsen ved Dyna, Myking siden. Jeg ferdes mest på norsiden av Hallingdalen: Lyadalen, Hengsen. Var på telttur ved Versjøen forleden over mot Hemsedal. Også med de 2 huskyer.

Min malamute Ulva, flott turvenn som alltid er glad og lykkelig for å komme seg på tur:)

Beste "turbikkja" noen sinne. Fikk mange overnattingsturer med henne både i Jotunheimen og Nordmarka. Hun var en Welsh cob.

Sånn kan man også ferdes med hund. Bilde fra øståsen på Hadeland for noen år siden. No words required

Her er bilde av hu jeg hadde. Får jeg se om det dukker opp en ny hund etterhvert.

episk møte mellom Grønlandshund og Svalbardrein. Prins Karls Forland sommeren 2015.