Vinnerliste

Skulle være 14 dager i Femundsmarka, men vi ga oss etter 7. Hadde litt utstyrsproblemer og værmeldingen var godt under middels for de påfølgende dagene, så da var det like greit å gi seg mens leken var god! Skulle egentlig gå videre til Kratltjønnan og videre opp til Røavassdraget for å padle packraft ned mot Femunden. Hadde en fantastisk fin tur selv om fisket ikke ble like storslagent som man håpte på forhånd, og Naturehiketeltene ikke overlevde særlig lenge Ryggen min er glad jeg ikke tok med skikkelig kamera, selv om bildene hadde blitt enda finere å se på! Røvolltjønnan Første og største fisk på turen, tatt i Røvolltjønnan. Hvorfor barbeint? Fisken gikk inn i steinene og sleit sena. Bannet for meg selv og begynte å knytte på ny swivel. Da så jeg noe blankt som bevegde seg nedi steinene - sena hang såpass godt fast nedi der at fisken ikke kom seg videre! Da var det bare å kaste skoene og vasse ut for å plukke Solnedgang ved Korstjønnan Blankt lite tjern mellom Haugen og Korstjønnan Grøtåa. 100 grams på første kast med flue, ingenting de neste timene.. Solnedgang over Sætertjønna

Samme her, men er ikke så nøye hvis jeg ser at det ikke er folk på hytta. Fattern hadde en fin historie fra Blefjell. Han har en hytte som ligger oppe på snaufjellet på Vesle Ble, og en gang han kom tilbake fra tur, så var det noen som hadde slått seg til på verandaen (den er ikke gjerdet inn og virker ikke spesielt privat og det går en sti 2-3 meter fra hytta). De blir litt forfjamset når han kommer mot dem, og moren sier: "Vi var her først". Fattern svarer med: "Jeg skal bare inn her, så bare sitt".

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

Tredje episode av padlingen min i Steigen på slutten av ferien er kommet på plass i bloggen nå, HER. Det ble en lang, men flott dag. Sist torsdag var jeg på padling med klubb og turlag, den turen er kommet HER. Vi fikk litt annet vær enn jeg hadde i Steigen, men turen blir jo som regel fin uansett, man er jo kledd for det.

Navn: Review Exped Orion 3 UL Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-08-12 Innsendt av: Isak Knutsen Er du på jakt etter et nytt fjelltelt bør du absolutt sjekke ut dette! Over finner du en video hvor jeg vurderer og viser teltet (abonner gjerne på kanalen, det setter jeg stor pris på:) Review Exped Orion 3 UL

For en stund siden var jeg på jakt etter et nytt telt fra Exped. Jeg har tidligere brukt Exped Carina 2, som jeg har vært veldig fornøyd med. Har vært litt usikker hvor mye vind det tåler, og jaktet på ett lett og vindstabilt telt også til bruk i høyfjellet. Etter noen telefonsamtaler og litt sjekking på nettet endte jeg ut med å velge det nye Orion 3 Ul teltet. Jeg har nå testet ut teltet flere plasser i Norge allerede, blant annet i Finnmark og sør på Hardangervidda. Jeg har gjort meg en del tanker om teltet, og i dette innlegget kan du lese om mine erfaringer rundt Exped Orion 3 Ul. Jeg mener dette teltet er det perfektet teltet for 2-3 personer, men jeg har likevel funnet noen så ting å pirke på. Jeg har laget en kort video hvor jeg vurderer og viser teltet:

Maggi m/melk og en boks makrell i tomat oppå er ålreit turmat Felix Rotmos (kjøpt i Sverige) er også snadder om man vil ha litt forandring

Jeg har ALLTID med Maggi m/melk og gressløk på turene. Brukes som tilbehør til alt annet. Er mye energi i en slik pose. Her med bacon:

Jeg har aldri prøvd å vaske stekepannen og kjelen med våtservietter, men jeg er som oftest fornøyd etter å ha skrubbet den med litt mose og litt vann.

Turen min til Sørøya kan du lese om på bloggen nå (Telting og ørretfiske på Sørøya - den grønne øya i nord)! Det var en vellykket tur og ny ørretrekord toppet det hele! Jeg må tilbake til Finnmark!

Det ble akkurat nok tid til et døgn på herlige Vigdarvatnet i Sveio nylig før regnet kom. Den store fiskefangsten ble det ikke, men avslapping, ja det ble det.

En litt sen turrapport fra Rondane

En artikel om att bo i världsarvet Laponia och 200 km från den närmaste supermarket.

Ikke bare på bakgrunn av tråden, men jeg føler meg pinlig berørt når jeg går for nært annen manns eiendom?

Ny ti på topp tur, nr 19 av 20. Startet i Åsbygda og gikk opp til Nordmarka, Nesten til Øytangen. Heldigvis er det dyr i området og det hjelper på veksten. Regnvær ikke langt unna, men slapp å bli våt. Noen unger hadde startet på en hytte, og satt opp skilt i henhold til allemannsretten og tråden der😂 Var også en slags veivaksel i tre med akseltapper i metall som var brukt til portstolpe. Muligens fra en oppgangssag? Har igjen en tur opp til Gøranfisen, en lengre tur på 14 km og nesten 800 meter stigning. Greier ikke den som dagstur, så den blir med telt og fiskestang i løpet av høsten.

Ble visst en portaledge og overtelt på meg, noe jeg har drømt om i årevis. Endelig fant jeg baller nok til å kjøpe en. http://blackdiamondequipment.com/en/big-wall-climbing/cliff-cabana-double-portaledge-BD8104510000ALL1.html#start=7 Blir mye camping i vertikalvegger fremover!

Hehehe.... det er vel det også bildet ovenfor godt viser.

Tja. I seg selv er det ikke så mye. Er vel under 400kcal per pose maggi (90g). Real har vel rundt 450kcal i "lunsjene" og rundt 600kcal i middagene. I tillegg består potetmosen av primært "raske" karbohydrater. Så den fungerer, for meg, kun som tilbehør til annen mat. Og det er lurt å tilsette fett (f.eks smør) i den, både for smaken og for at energien skal bli tatt opp senere. Ev spise den til fett kjøtt som spekepølse el.l. Dog et rimelig bra produkt om man ikke orker å leve på real i mange dager i strekk.

Så enkelt og så godt 😊 Støttes, jeg liker best maggi m/melk og gressløk selv også. Kjekk turmat, spiser den med fisk, bacon, biff, spekepølse og i mangel på noe annet har jeg spist kun stappe også, eller bare med sprøstekt løk 😊 Ikke alltid fiskelykken er på min side 🙈

Sagnet er faktisk sant. Ved enden av regnbuen finner man et Hillebergtelt..

Alltid med Pleier å stappe pølsesnabben til Bjarne oppi. (For dem som husker den tråden).

Heisan! Dette er en liten utstyrsrapport/rant om Arc`teryx, siden jeg mener de har ufortjent godt rykte. Innser at mange sikkert har andre erfaringer enn meg, men har allikevel tenkt å klage meg igjennom en post her inne på forumet rett og slett fordi jeg er utrolig frustrert over saken og fordi jeg har lovet en oppdatering. Evt også så alle med en annen erfaring kan få komme med den. Etter å ha researchet dette frem og tilbake endte jeg med å kjøpe meg en Arc`teryx alpha ar jakke, ifølge selger skulle dette være storfine saker og holde til friluftslivets utfordringer. På første tur fikk jeg en kvist satt fast i stoffet og hele herligheten revnet og etterlot et pent hull på midten av jakka (legger ved bilde). Brukås som har solgt meg jakka, mener først det er en reklamasjonssak, men etter å ha snakket med Arc`teryx viser det seg at dette er en skade som ikke går på reklamasjonen og at jeg må betale reparasjonen selv. Etter dette svarer de svært lite på mine mails og forteller meg, på tross av at jeg påpeker at dette ikke er riktig, at de må følge Arc`teryx sin anbefaling i saken og at de dessverre ikke kan gjøre noe med at Arc`teryx ikke vil gi reklamasjon (altså betale en reparasjon på 400kr). Arc`teryx sitt avslag blir således mitt problem. Det er seff ganske kjipt, men jeg vil gjerne betale for å få den fikset. Arc`teryx bekrefter dette den 18 mai, da er det 1 mnd siden jeg sendte den til Brukås. Jeg skal ikke gå inn i alle mails som ikke blir svart på eller telefoner som ikke blir fulgt opp fra Brukås og Arc`teryx., men det er MANGE. Brukås gir opp kommunikasjonen her og henstiller meg til å kommunisere med Arc`teryx selv. Arc`mener de skal ha jakka klar etter to uker, når jeg skriver etter tre uker forteller de imidlertid at de ikke har fått stoffet, at stoffet først kommer om noen uker og at de ikke aner når jakken er ferdig. Siden disse epostene er undertegnet Gore Tex service, kontakter jeg da Arc`teryx direkte og spør hva i helsike som skjer (neida, jeg spurte på en pen måte). Det er først her at jeg finner ut at Gore tex service (som jeg trodde var Arc`) ikke er arc, men en underleverandør. Når jeg forteller kundesupporten til Arc hva som har skjedd får jeg plutselig tilsendt ikke bare èn, men to lånejakker fra Gore tex service, videre får jeg en god prat med han på Arc`teryx angående holdbarhet på disse jakkene. Arc`teryx forteller at verken AR eller SV holder slike påkjenninger og at jakkene ikke er så solide, de holder mye bruk, men ikke så mange ytre påkjenninger. Fint nok, endelig en person som har tenkt å gi et godt svar! Føler egentlig saken er OK etter å ha snakket med Arc`Teryx direkte, selv om jeg føler at jakken markedsføres som langt mer solid enn den egentlig er. Dette klager jeg også inn for forbrukerrådet, men taper den saken da jeg ikke har noe håndfast bevis på at Brukås har fremstilt jakken som mer solid enn den er. Nå er det de 8 august, jeg har nesten herpet lånejakken min i sommer (en alpha SV) etter et lite fall ned en fjellskrent (du vet, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre det var derfor jeg ville ha en holdbar jakket ) og har begynt å bli litt stressa for hvor mange ARc`teryx jakker jeg kan klare å herpe på et år. Gore Tex service har fått feil stoff og aner fortsatt ikke når jakken er ferdig (de har hatt den i 3,5mnd), men har blitt veldig serviceminded etter at jeg snakket med Arc`teryx. Jeg har også fått lov til å levere tilbake lånejakken i småbiter uten å få regning på det, så det er jo finfint. Men iallfall, min konklusjon er at Gore tex jakker ikke tåler særlig mye, iallfall ikke når man bruker de til å hente ved eller ramle ned fjellskrenter, fra nå av skal jeg bruke bomullsjakken fra Fjellreven til denslags og jeg kommer aldri til å investere i svindyr Gore Tex noen gang igjen.

Boka "Utejenter" av virrma her på FF. Veldig bra bok for oss med turbarn!

Min belønning etter å ha jobbet som en helt mens alle de med barn på jobb har hatt sommerferie var en ny sovepose som ikke veier et tonn og som kan brukes på høsten: warmpeace viking 900, et trekk til å beskytte den fra hundeklør og en downmat 7lw. Ja, også 2 år som sponsor på siden her. Nå venter jeg på den vanskelige komboen fint vær og fri, så jeg får testet hvordan det er å henge hakket mer komfortabelt.

Lager porsonspakker med tørka kjøttdeig, tomater, løk og sopp. Lar dette trekke litt i kaldt vann før jeg koker det opp. Når det er ferdig tilsetter jeg potetmos til middagen får en passe konsistens så derfor er potetmos bestandig med på overnattingsturer.

mmm, bacon... Det er turmat det Potetmos er ikke mye energi, og like sulten etter første motbakke, så må ha noe attåt ja. Har som regel noen poser i sekken, og bruker de som tilbehør til fisk, bacon eller nudler (en pakke nudler og halv pose potetmos som pausemat på kalde dager). Med en halv pakke potetmos i real turmat sine barneporsjoner blir en omtrent mett også.

Hvis du skal bruke den i kano eller packraft så er det en fordel at den er så kort at du kan lande fisk uten å holde stange for mye opp. Jo brattere vinkle du får på stanga jo mindre tåler den før den knekker. Hvis stanga holdes i en slak vinkel ut fra kroppen så utnytter du hele stanga og den fungerer som en avlastning for snøret når du kjører fisk. Hvis vinkelen blir for bratt, altså at stanga holdes nesten rett opp så bruker du bare tuppen av stanga og det er større fare for brudd når fisk kjøres og løftes inn i kano / packraft.

Fantastisk. Dette skulle jeg ha visst for 40 år siden, men da var vel stoffet nok ikke oppfunnet. Men, det er aldri for sent fordi Zipposene er ikke det bete aalternativet

Lurer på en ting. Hvis Dere er på tur alene og for å spare utstyr (tallerken/oppvask). Spiser Dere da utav panna direkte hvis det er kun en rett Dere lager?

Potetmos er vel den mest effektive turmat man kan ta med , når man tenker vekt/karbohydrater og den korte koketiden. Godt er det også.

Eg bruker og dinna potetmosen, men eg synes det blir for mykje med ein heil pose på kun meg (eg er så og sei ikkje svolten på fjellet, må tvinge i meg mat...snodig, for når eg er heime gjere eg ikkje anna enn å gnage på nåke 😂), så eg deler posen i to og vakuumerer den, så har eg 2 porsjoner 👍

Går som regel fint;) Bruker exped liggeunderlag med et bamse under, i tillegg til dunpose i alle sesonger utenom vinter. Prøver bare å beskytte underlaget litt med soveposen når de skal trø over på sin side. Ikke la dem starte med "reir"bygging. Det går dårlig

Du er utrulig flink til å få tatt bilde av fantastiske øyeblikk @graham!! 😄

Dersom teltet er satt opp korrekt vil jeg tro det skal veldig mye ruskevær til før det blir noe problem. Har selv brukt Nallo på vinteren med enkle stenger og det har gått fint, har dog bare hatt rundt 16-17 m/s men da fra siden (vinden snudde). Det var ikke så trivelig, så da var det ut å begynne å grave levegg. Fant i våres ett ubrukt Helsport Fjellheimen Xtrem telt til 4000,- på finn, derfor blir nok ikke nalloen med på fjelltur den kommende vinteren.

"Dry bag" er trolig det som gir best treff ved søk... https://www.ebay.com/sch/i.html?_from=R40&_trksid=p2050601.m570.l1313.TR0.TRC0.H0.Xdry+bag.TRS0&_nkw=dry+bag&_sacat=0

Dette blogginnlegget likte jeg http://www.tursostre.no/2017/08/04/nar-turen-reduseres-til-et-instagrambilde/ Jeg er selv veldig aktiv på Instagram når det gjelder å legge ut bilder, fordi jeg veldig lett lar meg begeistre og inspirere av andres bilder (selvplaging å sjekke Instagram på jobb, så det anbefales ikke btw), og ønsker selv å overføre min enorme begeistring til andre. Når jeg er skyhøy på en tur eller aktivitet, så ønsker jeg å dele dette. Jeg ønsker jo at andre skal bli like begeistret som meg, og kjenne på den enorme gleden det er å utfordre seg til det ytterste, og så overleve. Eller bare rett og slett kjenne på den totale roen en rolig tur gir også. Jeg liker begge deler 😉 Men samtidig tenker jeg jo mitt også når jeg ser de perfekte bildene. For man vet jo så godt at det er mye slitasje på naturen, når enkelte turmål blir promotert for positivt. Man vet det er folk der og det er mye bak selve bildet, som ikke er like glossy. Så å ta flere bilder av hele turen, var en god ide. Legge til gjørma og folkemengder også. Ikke bare de perfekte bildene. Det er jo kjekt at man kan legge flere bilder i ett innlegg. Er dere med?

Her kommer også en video fra årets tur til Rondane

Jeg er med forvaltningen her. Det er en for stor risiko å ta, å la sykdommen spre seg. Jeg ser heller ikke logikken i avslutningen din. Ja, villreinen er under stort press, og det er uhyre viktig å ha bremsene på. Disse tiltakene med uttak i forhold til skrantesyke er imidlertid ikke en ekstra belastning i så måte. Argumentene for å holde tilbake hyttebygging, turisme og infrastruktur i visse områder, vil uansett ikke bli svekket. Stammen(e) skal opp igjen. Det er både ønsket og fullt mulig. Det er også viktig å huske at villreinstammene på Hardangervidda og i Nordfjella er betydelig oppblandet med tamrein. Dette har pågått gjennom flere hundre år, og kuliminerte da tamreindriften opphørte under krigen, og all tamrein ble sluppet. I dag er det stammene som står i Rondane/Snøhetta som er de eneste som ikke har denne innblandingen. Dette er derfor de absolutt viktigste å ta vare på. Uttaket i Nordfjella vil kunne bidra til at sykdommen ikke når disse dyra.

@whistler Problemet er at jeg ikke har noe telt... eller, jeg har jo et telt, men er usikker på om jeg kan stole på det ved regnvær. Ja, jeg har få overnattinger i teltet, noe som skyldes at det lekker. I fjor lå jeg i et Helsport Rondane 2 med samme liggeunderlag, og kan ikke huske at bunnduken i dette teltet var glatt i det hele tatt. Kanskje jeg husker feil, eller at bakken var 100% i vater, men det tviler jeg litt på. Reinsfjell-teltet har også vært slått opp på noe som ser ut til å være 100% i vater, uten at jeg selvfølgelig har målt gradene på dette. Som jeg også skrev tidligere så er ikke dette noe problem så lenge man har på litt silikon eller lignende på liggeunderlaget. Jeg har selv ingen erfaring med at bunnduken tåler lite ettersom jeg kun har brukt teltet med footprint. Årsaken til at jeg bruker footprinten er fordi jeg har sett enkelte her inne (jeg husker dessverre ikke navn) har fått hull i bunnduken på Reinsfjell, og jeg har også møtt på andre turgåere med hull i bunnduken. Generelt sett har jeg fått inntrykket av at bunnduken tåler lite, men det er mye mulig de har vært uforsiktige. Jeg håper at det også er lov til å uttale seg på bakgrunn av andres erfaringer og ikke bare mine egne. Det ville vært dumt om jeg måtte få en kreftdiagnose før jeg kan si at kreft er noe dritt. Du har helt rett. Jeg har ikke sittet og målt vindstyrken på fjellet, og om jeg hadde gjort det, ville noen sannsynligvis klaget over at elektronikken i vindmåleren ikke har nøyaktig nok. Jeg opplevde selv vinden som langt sterke enn liten kuling, men skal ærlig innrømme at jeg ikke har mye erfaring med ulike vindstyrker. Når jeg sier liten kuling så kommer det fra værmeldingen på Storm eller Yr, hvor jeg dagen etter så på vindstyrken som var målt på "været som var". Det er mye mulig at også dette er feil, men det er det eneste jeg har å gå ut i fra, da jeg ikke rusler rundt med en høykvalitets vindmåler som er kalibrert på et laboratorie i Sveits. Men en ting er vi i alle fall enige om, teltet skal tåle langt sterkere vind enn liten kuling i følge vindtest Jeg tror nok dette med størrelsen på forteltet handler mer om smak og behag. Jeg får plass til det samme som deg, logisk nok, men synes selv det blir litt i snaueste laget, selv om tingene mine strengt tatt får plass. Er bare ikke noe glad i at sekken presser teltduken utover. Av en eller annen grunn får jeg en vag følelse av at du er litt ute etter å ta meg, noe jeg synes er synd. Det resulterer i at det blir lite hyggelig å logge på Fjellforum, og jeg husker nå hvorfor jeg pleier å holde meg unna både forum og kommentarfelt på Internett. Jeg opplever at alle ord må veies, at man må skrive ting med forbehold og fullstendig kildehenvisning for ikke å bli arrestert. Nå er det slik at vi mennesker er akkurat det, mennesker, og vi har ingen evne til å være annet enn subjektive, uansett hvor mye vi prøver å være noe annet. De som f.eks. tester friluftsutstyr kan ha en økonomisk gevinst, og når de ikke har det, har de gjerne en forkjærlighet for et bestemt merke, en stil eller en farge. Det er alltid noe som styrer oss, uansett hvor objektive vi prøver å være. På Internet kan du godt kalle posten min for rør, uten å utdype dette noe mer, slik du gjorde i første post, og du kan kalle synspunktene mine for latterlige, men du ville neppe valgt de ordene om du snakket med meg ansikt til ansikt. Det eneste jeg ønsker meg på Fjellforum er at vi er voksne mennesker som skriver til hverandre på en ålreit måte, slik at det blir et hyggelig sted å være. Jeg håper også det kan være et sted hvor det er rom for at alle kan uttale seg, selv om de har lite erfaring. Jeg forstår at du er veldig fornøyd med ditt Reinsfjell, men så var åpenbart ikke jeg like heldig med mitt, og mener derfor noe litt annet, trolig fordi jeg har blitt farget av lekkasjen. Hvis du ønsker å overbevise meg om at Reinsfjell er et bra telt som tåler regn så får du invitere meg til overnattingsfest Kan vi legge ballen død nå? @Knappetelt Jeg tror ikke jeg har strammet teltduken unormalt hardt, men det du beskriver har jeg lagt merke til nederst på teltduken ved stangkoppene, da stangkoppene ikke kan justeres på noe vis. Har likevel ikke opplevd noen lekkasje der, og i så fall tror jeg ikke det ville vært noe problem, da det er i hjørnet. Har lagt ved et bilde av teltet oppslått, og har prøvd å merke med rødt der hvor vannet kommer inn. Det meste av vannet kommer inn under den stiplede "flappen" et sted, og renner nedover stanga.

Kan du ikke legge souloen INNI trekket til et av de andre teltene dine? Da bør det være mulig å kamuflere i boden

Hmm... må det være klatring? Litt luftig og eksponert, holder det? Ang klatring, klatrer du trad, og har du nok utstyr til å gå i fjellet eller satser du på at andre har. Ut fra det du beskriver så bør dere definitiv ha noen andre med erfaring med dere, spesielt slik at datteren din skal slippe å stå alene/måtte ta egne vurderinger mens du klatrer osv. Har du eksempler på hva dere har gått? 😊 Jeg tar gjerne imot tips hvor jeg kan ta med mine to på 8 og 9 år. Forrige uke hadde jeg dem forresten med til Hulderhola, det ble i overkant tøft for dem å gå usikret opp til hulen selv om de løper opp andre berg og klatrer inne. God læring for pappa'n å følge dem opp til hula og ned igjen når de reagere slik på at der var litt bratt og luftig. 😊 Hva med Falketind om hun er særdeles turvant? Kan gås fra Koldedalsvatnet forbi Uradalsvatnet opp på breene nord-øst for Stølsnostind, og rappellering/nedfiring i renna øst for Stølsnostind før man følger verken rundt og opp på Falketind. Retur via bratta ned til Andrevatnet og ut Mørka-Koldedalen. Denne varianten er en lang og variert tur hvor det kreves breutstyr&erfaring. (Falketind kan gås motsatt vei også t/r uten å måtte gå på bre, det blir en luftig tur om men følger eggen opp når man kommer opp fra Andrevatnet). I andre enden av skalaen er jo Knutshø, dette er en fin tur som er mye mindre krevende. Andre lengre turer er jo Svartdalspiggane og de andre toppene dør for Gjendebu. Om du drar til Leirvassbu som er en time (?) nærmere Olslo så har du jo Kyrkja og flere andre fine topper i nærheten. Er Via-Feratta et alternativ? Det har man jo blant annet i Hemsedal, Beitostølen (Bitihorn) og Valle (Setesdal). Disse kan gi ganske luftige opplevelser. Alt over er skudd fra hofta da jeg ikke vet hvor erfaren/tøff datteren din er eller hvor langt og høyt hun er vant med å gå. Du får unnskylde meg om det er milevis med skivebom! 😄

Det er regulert i en egen lov, hanndyrloven, for okser er "aldersgrensen" 6 måneder.

Vi har en hytte ved sjøkanten der en kommunal tursti krysser tomta mellom hytta og sjøen. Mange turgåere krysser på fine dager , og i grunn synes jeg ikke det er så plagsomt. Men det er noen som velger plenen vår , i stedet for turstien , og det irriterer. For da kommer de ganske tett opp i hagebordet vårt der vi gjerne sitter og spiser . For ett par år siden skaffet min datter seg en Rodesian Ridgeback og denne hunden er jo diger. Selv om den er snill som ett lam og bare vil hilse på turgåerne merket vi fort at bikkja i grunn virket genialt . Det er bare å tjore den slik at nesten rekker ned til stien , og alle turgåerne velger stien. Ytterste delen.

Når helgen var over så skulle jeg gjøre der jeg hadde grua mest for. Nemlig å sove alene i telt på vidda Det blåste dessverre noe heltforjævlig, så droppa Valdresflya og telta ved Olevatn. Her har jeg telta mye før, så det var safe. Og teltet takla fint både kvistkvast og vind. Det stod som en påle med utsikt mot Bitihorn. Og det gikk aldeles strålende å sove alene. Jeg var helt komatøs i det lilla teltet gitt dagen etter pakka jeg sammen og løp opp og ned Bitihorn før nesa ble rettet hjemover. Såpass snørrete nå at en vindstille seng passer seg best. Men alt i alt har jeg hatt en vanvittig flott ferie, hvor jeg har møtt mange gode venner på min vei, og ikke minst fått noen nye digger denne formen for ferie.

Tenkte bare å skrive en liten rapport fra ukesturen jeg hadde inn til dimedalsområdet på hardangervidda. Turen starta ved at jeg kjørte inn til Tinnhølen fra Oslo tidlig onsdag morgen. Det var nydelig vær da jeg kom fram, sola skinte selv om temperaturen var ganske lav, men i det store og det hele syns jeg dette lovet veldig bra, var jo tross alt bare meldt litt dårlig vær et par dager, resten skulle være sol og temperaturene skulle være helt ok. Så jeg gleda meg som en unge. Jeg begynte å gå innover med retning mot sandhaug. Etter i underkant av 3,5 timer lå sandhaug foran meg og jeg fant ut at det var på tide med å gå inn for å feire med en liten pils, en skal da kose seg på tur. Etter dette var det å hive på seg sekken igjen og fortsette turen innover mot Besso. Ca en time etter jeg forlot Sandhaug merka jeg som om det var noe som stakk meg i storetåa, så tok av meg skoen, og der så jeg bare en stor vannblemme, så derifra og videre gikk det ganske tregt denne dagen. Rett før ankomst besso går jeg av stien og følger elva oppover dimmedalen til jeg kommer til bessevatnet. Litt kortere enn det jeg hadde håpt å få til dag en, men beina ville ikke mer. Viste seg og at jeg hadde fått flere vannblemmer de siste par timene, hva som gjorde at det ble slik vet jeg ikke, har aldri skjedd før, så det er enda et mysterium, men det gjorde at jeg måtte passe på føttene videre mens jeg labba på denne turen. Tok noen kast i vannet men ingen kjenning med fisk så fant ut at jeg fikk ta kvelden, skulle jo videre innover dagen etter. Denne dagen hadde jeg ikke noen spesiel lang vandring foran meg og etter ca 2 timer var jeg ved min utsette teltplass. Satte opp teltet ved nøkkjatjørna. Syns dette var en strategisk fin plass med dimmedalshøgdene i ganske god nærhet, Hadde teltet her i et par dager og og fikk kasta i mange av vannene der oppe, alle vann var ikke blitt helt isfrie, men det meste var fullt fiskbart. Første dagen med forsøk oppe i disse høydene endte med en sluk mindre og 2 ørret på ca 400g. Så da ble det ørretmiddag allerede dag to. Livet så bra ut. Dag nummer to i høydene endte med en ganske fin fisk på 720g, men været hadde nå skifta til yr/regn, tåke og vind. Ikke akkurat det jeg hadde bestilt. Dag 4 på tur skulle jeg videre innover i fjellheimen var planen, sekken var pakket og skulle opp på skuldra da jeg høprte den gode lyden av plastikk som knekker. av med sekken igjen for å se hva dette kunne være....... Ble forsøkt fikset med sportsteip. Fikk da sekken på ryggen og kom meg innover fjellet og hadde en veldig fin vandring denne dagen, ikke så langt, som sagt måtte jeg justere ned avstandene litt pga endel vannblemmer. Fikk kasta litt i et par vann innover både med sluk og flue, ble til og med fisk på begge deler. Alle av typen små da det var litt overpopulasjon i de vanna jeg kasta i. Men er nå morsomt da det napper i hvert tredje kast. Fant ut etterhvert at jeg skulle komme meg til teltplassen, Her var det fint og sola viste seg fint fram denne dagen. Men fisken, ikke et napp hadde jeg i dette vannet, så om det var et bra vann eller ikke, det har jeg ingen anelse om. Planen nå var å komme meg inn på vestsida av besso-litlos stien. Inreachen min hadde gitt meg en vær mld som sa regn fra klokka 11 på formiddagen, så da ble løsningen at jeg pakket telt ned tidlig tidlig på morraen og tok beina fatt 0622. Klarte å få satt teltet opp innen regnet kom. Vandringen tok ca 3 timer. Lå ved et vann som virka å være ganske overbefolket. Fikk inn en liten halvtime med fisking før regnet kom uten et napp. Men etter en liten hvil i teltet og regnet lettet litt klarte jeg og dra 10 stk på land på kanskje 1 time. de ble alle dratt opp gitt til måkene som kultivering. Planen min nå var å bli her i et par dager å teste forskjellige vann i området. Fikk da også testa endel vann men det var lite liv å kjenne, selv om jeg fikk napp her og der, men vildig lite som ville sitte fast på kroken. Så denne dagen så ble det kanskje 10-15 napp og fisk som satt på men datt av igjen før jeg begynte å bli desperat med å få fisk på land. så at vinden løya litt og en bitteliten kullp med litt vaking, fant da fram fluestanga, monterte en mygg og lurte opp den gedigne ørreten på hele 100g kanskje, men dette måtte da bryte forbandelsen. Fant et par andre kulper som inneholdt litt større fisk, og nok en gang fungerte fluestanga som bare det, nå var jeg oppe i ca 200g, men så kom veldig mørke skyer innover og jeg rømte til teltet. Utpå kveldinga bestemte jeg meg for å komme meg opp til høgevarden for å få litt dekning å få ringt til dama men hadde med meg fiskestengene helt ttil foten av fjellet for å ha de klare sånn at jeg kunne fiske i alt jeg gikk forbi av vann. Etter å ha prata med henne en liten stund kom regnet tilbake og jeg la på og begynte på tilbaketuren til teltet. Men i det jeg går forbi et av vannene så løyer vinden og myggvaking tar til, jeg hadde en mygg klar på stanga og slenger fra meg haspel stanga og står godt inne på land fordi jeg ser at det vaker bare en 50 cm fra vannkanten, Jeg mater ut sen og treffer så og si perfekt med første kastet, ca 15 meter kast og bare de siste 30 cm av fortommen legger seg på vann, resten ligger på land, 5 sekunder senere så sitter fisken på flua. Og denne kjenner jeg at det er litt størrelse på. Fasiten blir 760g, en stykk fornøyd fjellfisker ser at det vaker enda, så jeg montere en ny mygg på og etter 30 sekunder sitter en ny fisk på 670g, bytter flue igjen og hiver ut, og får en siste på 650g etter at flua har vært på vannet i kanskje 10 sekunder. Så kom vinden og ødela hele morroa. Men dette var de morsomste 15-20 minuttene jeg har hatt med fiskestanga noengang. Neste dag er planen å gå til snero og sette opp teltet der, men 30 min før jeg ankommer området så åpner himmelen seg fullstendig og jeg bestemmer meg for å gå hele veien til bilen. Så da blir det tur hjem og turen er over for min del. Har vært en fin tur med mye kaldt vær, ikke typisk bra fiskevær, men alt i alt så har ikke fisket vært håpløst og jeg har hatt noen fine dager i fjellheimen. Hadde med meg et solcellepanel på denne turen, og det gjorde at jeg kunne holde powerbanken fulladet så og si hele tida, veldig godt og vite at strøm aldri ville bli noe problem. Jeg syns også at dette panelet ladet batteriet mye raskere enn de skrekkhistoriene jeg har hørt om sånne paneler før. Sekken som røyk har jeg fått fiksa, ringte norrøna da jeg kom hjem fra tur og de sa at jeg bare skulle komme inn med den, så skulle de fikse den på dagen. Jeg gjorde det klart at jeg trengte denne sekken videre på andre turer i sommer. Så veldig fornøyd med servicen til norrøna her.

Tenkte å skrive litt om arbeidet som er gjort på teltet siden sist "arbeidspost" på Fjellforum. Ytterteltet: Stoffet i klaffen over glidelåsen til lufteluka i taket er byttet ut. Det svarte PU-stoffet krøllet seg når det blei kaldt så byttet det ut med sil-nylon. Dette har fungert bedre. men må lage noen festepunkter på hver side, omtrent halvveis på hver side som holder nede klaffen i sterk vind. Da løfter den seg og vann kan komme inn gjennom glidelåsen. festpunkt der tverrstangen skal festes i hver ende er sydd på. Området der denne ringen er festet er forsterket med et lag sil-nylon som er limt på. Dette for å unngå brudd på duken grunna økt belastning siden tverrstangen står i spenn. Dette ser ut til å være ei god løysing. Tverrstanga gjør at det blir høyere under taket og at vinden ikke presser duken ned i den grad som blir resultatet uten stang. Topphatten er nesten ferdig, mangler bare å sy på festepunkta. Topphatten gjør at den øverste lufteventilen kan være oppe selv om det regner. Det funker veldig bra når det ikke blåser så mye at regnet driver inn, men alt i alt er denne topphatten ett møst for å utnytte teltet best mulig Innertelt: Innerteltet er laget med ein bunnduk som har ei vannsøyle på 10.000 mm, den går 10 cm opp på hver side for å få badekar effekten. Innerteltstoffet er 26 g/m:https://www.extremtextil.de/en/ripstop-nylon-impregnated-inner-tent-20den-26g/sqm-2nd-choice.html. Der er litt løst vevd, så jeg er spent på hvordan det holder seg etter ei tids bruk. I hver kortende er det sydd inn en halvmåne glidelås for å kunne åpne/stenge luftelukene i ytterteltet. Dette bidrar også til bedre lufting i innerteltet. Mulig jeg må få inn myggnetting i innerteltlukene for å få best lufting uten mygg inn. I taket i innerteltet er det ei matchende lufteluke som er i ytterteltet. Denne har myggnetting. Innerteltet er festet til ytterteltet på samme måte som Hilleberg gjør det. Jeg har byttet ut 3 mm barduner med 2 mm barduner. De veier halvparten. Jeg har hatt 2 testturer med teltet i vår/sommer. En med fint vær og en med regn og vind. Erfaringer frå desse turene: Det er god lufting når alle mulighetene blir benytta, om det er litt vind på en av kortendene, bidrar dette til god utlufting og lite kondens Teltet er vindstabilt. Stengene står som påler selv med sterk vind fra siden. Men ser at det bør være barduneringspunkter 1/4 og 3/4 på langsidene for å ta av for vind. Duken bøyer seg en del her. Men det ser jeg at Akto også har problem med dette på videoer jeg har sett av teltet i sterk vind. Ytterteltet er helt tett i sømmene, selv uten seamsealer. Det er jeg overraska over. Unntak er vann som kommer under klaffen på den høyeste lufteluka. Topphatt og ekstra festepunkt på klaffen håper jeg vil redusere dette. Totalvekt: Yttertelt, innertelt, teltstang, tverrstang, 10 x-plugger, topphatt: 1925 gram Legger ved noen bilder og en liten filmsnutt fra testturen med dårlig vær:

Bra du tok med det i parantes ☺️ Kan ikke noe for det, sitter her med noen rare bilder oppi hodet selv om 😂 Over til potetmosen.. så er det flere ganger jeg har spist dette. Jeg er ikke den som absolutt tenker vekt så har dratt med meg en pose med karbonader og annet knask.

Forsvarets membranuniform. Tåler alt og har så mange lommer at du sannsynligvis ikke finner igjen det du la i ei eller anna lomme... Vid passform og særs gode luftemuligheter. Ikke spesielt lett, men gjør jobben.

Det var kona sin idè, men jeg var ikke tung å be. Takk sa jeg, da hun spurte om jeg ville ha en tur alene i skogen, og så snart kalenderen åpnet seg stakk jeg til skogs. To dager og en natt på den lyseste tiden av året, og med knall værmelding i tillegg. Dette måtte bli bra. Konseptet for aleneturene mine er greit nok - jeg øver på å ha lettest mulig sekk, uten at jeg føler meg ukomfortabel. Jeg skal ha med litt luksus, men fokuset er på å gå - gjerne lengst mulig. Om mulig legger jeg inn litt kultur eller oppdagelse av nye områder. På denne turen fikk jeg til alt - og litt til. Onsdag morgen startet vi fra Skar i Maridalen, kona kjørte meg inn og ble med ett lite stykke. Vi tok raskeste veien opp på Mellomkollen, en av Maridalalpenes topper, og på veien opp passerte vi det antatte dødsstedet til Bernard Herre. På toppen av Mellomkollen tok vi lunsj, før kona vendte hjemover, og jeg hadde skogen for meg selv. Jeg kom ikke til å møte andre gående før over 24 timer senere, og da på Kikut. Nesen ble vendt nordover, over Tømte og langs Kalvsjøen, hvor jeg fikk med meg to turorienteringsposter. Nord for Gørja kom dagens andre rast, en kort pust i bakken for å lufte tærne og fastsette traseen videre. Øst for Trehørningen kom turens første kulturelle innslag. Kjentmannsmerket i regi av Skiforeningen gis ut for to år av gangen. Forrige periode fikk jeg brukt svært lite, så jeg hadde blinket meg ut to poster for besøk på denne turen. Jeg får ikke stempel, men det er likefullt artig å besøke postene da de som regel har kulturell eller geologisk interesse. Den første posten var "Plaga", et kumlokk rett sørvest for Trehørningen, midt ut i svarte skauen. Under lokket går det en 12 meter sjakt rett ned. Der nede treffer den en overføringstunnel fra 1913 mellom vannene Trehøringen og Helgern. Sjakten var en luftesjakt for arbeiderne som drev den 880 meter lange tunnelen med håndmakt. Tunnelen førte vann til hjelp for fløting. Den andre posten var lenger nord, ved Smalvann. Her ligger en gammel dam og oppbygde fløteplater for fløting av tømmer ned til Hakloa. Flott anlegg som er over 100 år gammelt. Jeg var nå kommet langt nok nord til at middagen var trengende. Jeg valgte derfor å legge veien om toppen av Skinnskattberget, 550 moh for en rolig middag i lyngen. Dessverre ingen utsikt å skryte av. Ned igjen gikk jeg ut på tangen i Haklokalven, frem til en av markas fire gjenværende hengebruer. Rett sør for brua, i Magovika, slo jeg meg til ro for natten. Tarp og bivibag, begge skaffet tilveie gjennom dette forumet fungerte ypperlig. Tarpen måtte slås opp lavt, da vinden sto rett inn fra Hakloa, hvilket gjorde valg av soveplass noe utfordrende. Dag to gikk i fullt trav sørover på vestsiden av Hakloa og ned til to kjentmannsposter fra denne perioden. Den første, i Lukasvika i Hakloas sydende, var en flott oppbygd atthaldsdam, et byggverk man ellers ikke ser hvis man ikke er på spesifikk jakt etter det. Den andre var nok en hengebru. Returen gikk over Kikut - Kobberhaughytta - Ullevålseter og Sognsvann. Man gjør seg noen betraktninger på en slik tur som dette. En av dem er forskjellen i stikvalitet. Syd for Kikut er stiene brede - godt brukt og uten vegetasjon som slår inn over stien. Nord for Kikut derimot er det en fordel å ikke bruk shorts. Der er stiene mindre brukt, og noen på vei til å gro igjen. Lyng og kvister pisker på anklene, og myrene må vades. Personlig liker jeg stiene nord for Kikut best, men det overraske litt at man ikke må lengre enn det vekk fra byen for å finne ro og mangel på andre turgående - hvilket leder meg over til observasjon nummer to - på tur midt uka i slutten av juni var jeg så godt som alene. Jeg mødte fire - fem tursyklister, pensjonister etter utseende å dømme, ellers ingen. INGEN! Sannsynligvis hadde jeg mødt langt flere på fjellet.