Vinnerliste

Etter en uke tilbake i kontorstolen og støy fra mennesker og maskiner i byen måtte jeg ha litt luft og stillhet. Regnbyge på regnbyge og mygghelvete nede i skogen gjorde nesten at jeg snudde, men når man når målet er alt glemt. 😊

Jeg ser at småbarn blir nevnt her, men mange hundeeiere har ikke respekt for at også voksne mennesker (og barn) kan være redde for hunder. Nei - det er ikke betryggende å høre - "han vil bare hilse på" - eller "hunden er snill", mens den bjeffer rundt føttene til vedkommende. Problemet er som vanlig ikke hunden, men hundeeieren som ikke overholder båndtvangen.

I år var det duket for vår lengste tur noensinne, både i tid og distanse. Etter en tur til Grislehåen i 2014 fikk vi veldig lyst på en tur til Vonsjøen, og den opprinnelige planen var å gå til anskaffelse av hver vår Packraft og ta denne turen via Røa, Roasten, Grislehåen og derfra til Vonsjøen. Av flere grunner ble det med tanken, blandt annet var det en økonomisk vurdering fra flere i gruppen, i tillegg til at jeg og fruen kjøpte oss en kano. Etter mye fram og tilbake ble det besluttet at vi skulle kjøre fra Bergen til Kärrinsjön, parkere der for så å padle og bære fram til det som skulle være basecamp helt nord i Vonsjøen. Vi er ikke så veldig glad i turer med tett tidsregime, så i korte trekk var tanken å ha en ukes basecamp nord i Vonsjøen, og resten av tiden skulle brukes til å komme seg fram og tilbake. Hvis vi bare kom til å bruke to dager fram hadde vi kommet i konflikt med regelen om maksimalt 7 dager på samme sted, så da skulle vi ha to forskjellige base camps i Vonsjøen området, så en relativt åpen plan. Kjøreturen led litt av "bare litt til" prinsippet, vi skulle egentlig overnatte i Røros, men det endte opp med at vi kjørte hele ruten fram og ankom utpå natten. Satte opp teltet i en fei ved parkeingen på Kärringsjövallen mens myggen kjempet seg imellom om hvem som kunne komme først inn i munnen på deg. Men, det ble i det minste noen timer på puten. Neste dag var noe ustabil med været så vi kom ikke avgårde før i 16 tiden på dagen da vi ble trygg på at det ville være opplett en stund. Jo takk, vi kom til enden av håen der elven renner ned mot Rogen, fikk tatt en liten inspeksjon av den forestående bæringen før vi innså at her var det bare å få opp en tarp i en fei, det var mørke saker på vei på himmelen. Det kom en skikkelig haglebyge, men under tarpen hadde 5 personer det egentlig ganske fint der vi kunne holde kaffekjelen under ene hjørnet på tarpen og vente til den var full, det tok ikke lang tid. Det lettet opp etter hvert, men det var blitt såpass sent at vi tok en overnatting der. Vi var ikke akkurat imponert over avstanden vi hadde tilbakelagt, det kunne se ut til at Vonsjøen var lenger unna enn vi hadde sett for oss. Fin start på turen, skikkelig haglebyge Dag 2 rotet vi det til for oss selv, vi inspiserte ikke bæringen langt nok og endte opp med å bære, padle vel 200m, før det ble en ny bæring igjen. Hadde vi sette dette hadde vi nok bare bært alt helt ned til enden av den lille "fjorden" som er rett nord for Rogenstuagan. Vi fulgte nemlig elven hele veien ned til Rogen... Nesten framme ved Rogen På Rogen var det vind fra nordvest som førte til relativt mye bølger på østsiden der vi skulle padle sørover, så vi gikk i land ved Rogenstugan og satt opp teltene på neset sør for denne. Bølgene var nok ikke verre enn at erfarne kanopadlere hadde taklet det, men vi hadde ingen erfaring med padling i bølger/dønninger, spesielt ikke når det kom fra siden bakfra. Det var ikke rare framgangen, hadde vi tatt oss vann over hodet? Vi tenkte nok vårt alle og enhver. Ikke så ille inne i denne viken, men utpå gikk det hvitt Dag 3 bar vi kanoene og utstyret og kom oss utpå i le fra vinden rett nord for øyen som ligger sør for Rogenstugan der det er toalett, telplasser og lovlig bålplassm der vi gjorde vårt fornødne og snakket med det vi antar var et følge med nederlendere og franskmenn. De var veldig imøtekommende og sa vi kunne få teltlpassene om en times tid da de skulle videre. De hadde satt av 4 uker og skulle ende i Femunden i nærheten av utløpet til Røa. Vi takket høflig nei til plassen, vi skulle videre og prøve å få lagt litt avstand bak oss og utgangspunktet, vi ville prestere mer enn vi hadde klart til nå. Etter en del padling, og bæring der det ikke var noen skjerming for bølgene som kom inn fra nord endte vi opp på det siste store neset rett nord for den store øyen i sør øst, der man kan krysse over til Bredåholmene. Her ble vi liggende i over 24 timer og vente på at vinden løyet av nok til at vi kunne gjennomføre kryssingen. Det ble aldri helt rolig, men nå fikk vi i det minste bølgene rett forfra så det gikk fint uten noen form for dramatikk. Vi ankom gapahuken ved utløpet av elven fra Bredåen i 1-tiden om natten og slo leir her, brente et lite bål for kvelden, laget noe mat og saget opp ny ved. Tur for å ta bilder mens vi ventet på mindre vind, kryssingen av Rogen skulle skje på baksiden av øyen midt i bildet Dag 5 var betraktelig bedre men heldigvis overskyet og ikke altfor varmt, noe som gjorde den lange bæringen relativt overkommelig. Nå skulle det være gode muligheter for å komme langt avsted. Og det gjorde vi, hvertfall etter egen målestokk. Bæring opp til Bredåtjern, padlet over og ny bæring opp til et naust ved bredden av Bredåen hvor vi tok en liten pause før vi fortsatte og padlet sørover langs østsiden, ned til holmene i sør hvor vi krysset over til neste bæring opp til Läsjön, hvor vi slo leir for kvelden. Denne plassen var så langt det eneste stedet vi ikke møtte på andre turfolk, nede ved Rogen var det en del "trafikk", så nå fikk man endelig litt villmarksfølelse. Kveldskos ved bålet etter kryssing av Rogen Dag 6 startet med friskt mot, nå skulle det ikke være mye som kunne stoppe oss fra å nå målet, det var ikke uendelig med kilometer igjen, og det skulle etter vår vurdering ikke være et stort problem om det blåste opp igjen om vinden holdt retningen, vi ville få den inn forfra i tillegg til at vi nå kom inn i et område der det ikke var like lange avstander der bølgene kunne bygge seg opp. Läsjön ble unnagjort på relativt kort tid og vi fant et sted der bæringen over til Vonsjøen antagelig ikke var lengre enn ca. 150m med et lite høydefall. Endelig, der lå den, målet for turen og forhåpentligvid en kommende uke uten andre mennesker i umiddelbar nærhet. Jo takk, når siste bæring var unnagjort og vi skulle sjøsette på Vonsjøen, hva så vi? En person i robåt med fiskestangen ute. Jaja, vi får håpe de holder til i en av hyttene i sør på svensk side tenkte vi. Vi satte kursen mot nord og ankom et nes rett nord for Larsholm utpå kvelden i 6 tiden. Da vi gikk i land så vi en ny robåt end et lite stykke nord for oss, denne med to personer i. Da vi hadde fått alt på land oppdaget vi 10-15 relativt store fiskehoder som lå i gresset helt ut mot vannet. Var det personene i båten som tidligere på dagen hadde vært på land og sløyet dagens fangs? Den mest ihugga fiskeren i følget ble ved godt mot, hvis dette var standarden på størrelsen på fisken her skulle vi alle 5 kunne innta noen voksne fiskemåltider. Om det var de i båten som hadde fått denne fisken, eller hva de fisket med fant vi aldri ut av, men selv klarte vi ikke å komme i nærheten på fangste. For all del, vi fikk fisk, tilogmed en nydelig Røye på rett over 2 kilo, samt en del mindre Ørret, men ikke i nærheten av det vi håpet på da vi så fiskehodene. Framme med Bredåens bredder i nord-øst, klar til å ta fatt på turen mot Läsjön Her inne ble vi værende i 10 dager og så ikke et eneste menneske foruten to karer med en Ally og en liten hvit hund som kom bærende forbi et stykke unna campen vår. Vi antar at disse oppholdt seg i området ved Titjønna da vi såvidt kunne skimte en person som stod og fisket en dag vi hadde dagstur til Litlevonsjøvola på jakt etter noe mobildekning for å melde fra om at vi fortsatt var i god behold. Vi trengte ikke gå lenger opp enn at vi kunne se over til Litle Vonsjøen så hadde vi nesten full dekning (ikke data), noe vi synes var litt artig da ingen av oss hadde sett snurten av dekning på strekningen fra Rogen og opp til Vonsjøen. Framme ved Vonsjøen, klar for siste padle etappe mot basecamp På jakt etter mat, Vonsjøen nord. Vonsjøgusten til høyre i bildet, fjelltopp på svensk side Mobilkameraet er dessverre ikke motivet verdig, men det kapret i det minste stemningen Litle Vonsjøen sett fra steinuren på vei opp mot Litle Vonsjøvola Magisk stemning etter solnedgang (Tenk om man hadde med skikkelig kamera...) Det var merkbart at man var i høyere strøk, temperaturene var relativt lave og det var en god del vind her, enkelte netter var nok ned mot 5 grader, kanskje også litt lavere tilogmed. Regn ble det også en del av, men heldigvis hadde vi ikke flere dager i strekk med mye regn, selv om det var en del bygevær her og der, men med 2 stk. Helsport Ly tarp fikk vi det ganske så koselig selv med nedbør. Disse 10 dagene i seg selv er ikke så veldig spennende, de var litt rutinepreget, men det er nå en gang slik vi liker å være på tur, slappe av og nyte omgivelsene, spise god mat og snakke om livets små og stopre utfordringer, og ikke minst det å løse verdensproblemer mens man sitter henslengt in en Helinox Ground Chair mens man spiser popcorn laget på kvistbrenneren. Selv om det var mindre effektivt enn kvist så fungerte den overraskende bra med nesten utelukkende bruk av tørre kongler, og dem var det enorme mengder av. Turen tilbake til Kärringsjön bar preg av at det nærmet seg slutten av turen, folk hadde en litt annen motivasjon, antagelig fordi det nå var stort sett en transportetappe hvor målet var å komme seg til bilen og begynne på den lange kjøreturen hjem. Det tok ikke mer enn vel 50 timer med to overnattinger fra vi startet nord i Vonsjøen til vi la til "kai" ved Kärringsjön, mot omlag 140 timer på den samme distansen i motsatt retning. Vær og vind kan virkelig forlenge tiden det tar å forflytte seg... Selv om denne turen var såpass hard at beltet var blitt en del slakkere da det var over, sammenlignet med da vi startet gav det absolutt mersmak, og det er ikke fritt for at man har lyst til å bruke Kärringsjön som utgangspunkt en gang til og da ta turen nordover gjennom alle de små vannene her og opp mot nordenden av Rogen, gjerne med en tur inn mot Revsjøen, eller en lengre ekspedisjon sørover i Vonsjøen eller sørende av Rogen og langt innover i sverige, men så var det dette med alder og hva man orker, selv om 40 ikke er noe å snakke om må man jo innrømme at kroppen ikke er like myk og tilgivende som den var når man var 20. Vi får prøve å få unnagjort så mange som mulig av disse turene før det er for sent, før vi blir virkelig gamle og sitter der i et kjempetelt med feltseng og max komfort, på turer der man padler og bærer 10m fra bredden til der man skal bo

Denne turen er sterkt inspirert av turrapporten til Anders Eriksen. Jeg valgte å bruke packraft, og bar fra enden av veien som går inn i skytefeltet på Porsangermoen og over til Luostejohka, via Guollejavri og Guollejohka. Siden Luostejohka er grunn og steinete øverst, prøvde jeg å plotte inn tidspunktet slik vannføringa skulle være høy nok til at mest mulig kunne padles. Våren i Nord-Norge har vært ekstremt sein i år, og jeg utsatte starten på turen flere uker. Likevel var jeg nok for tidlig ute, siden isen ikke var gått på Guollejavri. Vannstanden øverst i vassdraget var egentlig grei, jeg kunne padle alt uten å måtte bære. Lenger nede i elva ble vannføringa litt vel stor etter min smak. Elva var "fylt opp", slik at det var vanskelig å finne bakevjer for å stoppe, og bortsett fra noen få km med stilleflytende vann, gikk elva i stryk og glattstrøm med ei fart på mellom 5 og 12 km/t. Et velt der båten seilte av gårde kunne fått alvorlige konsekvenser, og padlingen ble nok litt preget av dette. Utenom litt høy vannstand, svarte turen til forventningene. Padleøktene mellom overnattingene var korte, og jeg gikk mange turer til omkringliggende vann. Terrenget var mindre preget av myr enn hva jeg hadde trodd, og det var stort sett lett å ta seg fram. Fisket i vannene var tidvis eksepsjonelt godt, og enkelte steder var det tydeligvis mye stor fisk. I elva fisket jeg lite pga sterk strøm, fikk heller ikke noe, selv om det skal gå stor ørret her. Til og med myggen var lite plagsom, sannsynligvis var ikke klekkingen kommet riktig i gang. Ved å bruke elva som ferdselsvei kommer en lett til et utall av fiskemuligheter. Ved normal sommer-vannstand må man sannsynligvis regne med noen bæringer øverst i elva, og ellers mye stein og grunn elv. Nederst er det 2 partier med fosser og grove stryk som må bæres, til sammen på 6-7 km. Jeg vil likevel anbefale en tur hit, i den midtre delen av elva er det mange fine fiskeplasser og mange muligheter for godt fiske i vannene som ligger tilgjengelig fra elva. Flere bilder finnes her

Instabilt väder och lufttryck runt 1000mbar och mörka moln västerut gjorde att cykeltur inte kändes så lockande. Men det såg fint ut över oslofjorden. Har inte haft kajaken i sjön på länge, så jag drog dit. Det på pappret usla vädret borde hålla folk undan tänkte jag. Det visade sig stämma ganska bra. En del folk hade vågat sig ut, men långt mindre än normalt en helg i augusti. Nåja, solen sken vid bryggan och jag hade inte ens fått båten i sjön förrän det började regna. På med regnjacka och hatt. Och så iväg. Jag trodde regnet skulle sluta efter några 100-tals meter, men icke! Solen sken dock hela tiden och i princip klarblått rakt upp, så var regner kom ifrån vet jag inte. Kanske det blåste in från om stora, mörka moln som låg inne över land? Efter att ha plaskat runt en stund så blev det kaffepaus på ett för mig nytt ställe. Givetvis började det regna igen, men jag hade med mig mitt Easton Sundail som även fungerar fint som regnskydd. Så jag kunde dricka kaffe tort, så att säga, och titta ut på regnet. Kaffekokokning med micro-kök. Mer regn söder över. Det här molnet växte senare till sig så pass att det mullrade lite om det.

Fisketur i Tafjordfjella er virkelig noe helst spesielt for meg. Her har jeg fisket siden jeg var en liten pjokk, og kan fortsatt huske hvor enormt mye jeg gledet meg til hver eneste tur i disse fjellene. Her har jeg opplevd både glede i form av godt fiske, og frustrasjon når man har tatt hundrevis av resultatløse kast i sur nordavind som treffer deg midt i trynet. Men til tross for noe motgang er det de gode stundene som huskes best, og hit har jeg har alltid lyst tilbake. Nå hadde jeg fått et tips om noen småvann der oppe som skulle være bra. Dermed var det bare å pakke sekken og komme seg av gårde. Fisken kan være vanskelig å lure i Tafjordfjella. Sommeren har vært seint ute i år på Sunnmøre, og jeg kunne faktisk se nysnø på toppene rundt meg da jeg begynte å traske mot dagens mål. Turen startet bratt, veldig bratt. Og jeg fikk bekreftet at turformen ikke var på topp. Da jeg hadde kommet over første kneika fulgte jeg en dnt-sti noen kilometer før jeg tok av mot et lite vatn som lå skjult noen hundre meter borti dalen. Jeg hadde hørt vage rykter om at det var satt ut fisk her for en del år siden. Da jeg endelig var fremme lå det lille fjellvatnet blikkstille uten så mye som en krusning. Jeg så instinktivt etter aktivitet, og som bestilt så jeg et vaskekte head and tail-vak. "Den var diger" tenkte jeg forsiktig for meg selv. Og for å si det sånn, den er fortsatt diger, for den svømmer uti det lille fjellvatnet den dag i dag. Og unnskyldningen denne gangen? Blikkstille vatn og slukfiske er ikke en god kombinasjon. Uansett var det virkelig flott her og ikke minst var jeg helt alene. Resten av kvelden satt jeg ved teltet, drakk kaffi og studerte den flotte naturen jeg var omgitt av. I morgen var planen å prøve noen andre småvatn i nærheten. Nysnø i Juli. Jeg fulgte en dnt-sti noen kilometer. Bak haugen der lå dagens mål. Så var jeg fremme. Her var det flott! Kveldsmat. Godt å endelig få brukt Akto-teltet igjen. Kveldskos. Det legges planer for neste dag. Det nærmer seg natt. Ingen fisk denne kvelden. Neste morgen var jeg oppe allerede kl 07.00. Nå skulle det fiskes. Årets oppgradering på fiskeutstyret, var at jeg nå brukte Nanofil multifilamentsnøre med fluorocarbon fortom. Avanserte greier for en som alltid har fisket med 0,18 vanlig mono. Ikke minst hadde jeg satt på enkeltkrok på slukene mine etter inspirasjon fra Bjarnes turblogg. Da blir det letter å bedrive catch and release, og sluken setter seg ikke så lett fast i bunn. Det kan være en stor fordel i grunne fjellvatn. Når alt var pakket sammen ruslet jeg en liten time til neste turmål. I dag hadde det blåst opp en del og solen tittet frem. Perfekte forhold for en sluk av type Spesial i farge sølv med røde prikker. Det var ikke mange kastene jeg hadde tatt før jeg kjente et skikkelig rykk i stanga, og der ute så jeg en fin ørret plaske i vatnet. Her snakket vi kilos! Jeg kjørte ørreten i sikkert fem minutter, utras på utras, og endelig fikk jeg loset den inn til land. I det jeg skulle bøye meg ned for å vippe fisken på trygg grunn kom plutselig sluken flygende uten noen fisk på, den gikk. Typisk. Etter noen saftige gloser som skremte vekk alt levende innenfor en kilometers omkrets, var det ikke annet å gjøre enn å prøve igjen. Det lønte seg. Det tok ikke lang tid før en ny fisk satt på kroken, og denne kom på land. Flott ørret dette også, og vekten viste 850 gram. Rettferdighet til slutt, og jeg kunne puste lettet ut. Årets første storfisk for min del, og den ble med hjem og servert som kveldsmat til meg og fruen. Ingen catch and release denne gangen altså. En rypefamile som følger spent med. Rettferdighet til slutt. 850 gram. Denne fikk leve videre. Sølv og rød Spesial med enkeltkrok. Bra kvalitet på fisken her. Fjellets kjøleskap. Fornøyd fisker. Det feries med kaffi. Tilbake i skogen og turen er straks ferdig. Det var virkelig godt å sikre årets første storfisk, og ikke minst årets første tur i Tafjordfjella. Håper at jeg rekker noen turer til her før sommeren er over. Etter denne turen er ikke dragningen mot disse fjellene noe mindre enn tidligere. Så er det veldig artig at man kan oppleve så godt fiske i nærheten av der man bor. Det er bare å beklage alt hemmelighetskremmeriet. Men dette er små og sårbare fjellvatn, og jeg velger derfor å holde det for meg selv. Se hele artikkelen

GAPSKRATTEN, ( Skrattus gapus) et medlem av skrttefamilien. Fra før har vi her i Norge den nære slektningen "Skrattlus" (Skrattus skrattus) Eller som den også kalles noen steder: "Sjiddas", "Skittrast" eller i mer sofistikerte områder, "Gråtrost". Gapskratten er ikke så veldig vanlig her i landet, men når den først dukker opp så er det som regel umulig å overse den. Bidrar ofte med øredøvende gapskratt i forsamlinger og helst når andre arter bare gir fra seg lavmælt humring. BAVIANSANGER. (Cantor horibilis) Opprinnelig en afrikansk art som har vert her lenge, men som ikke så lett oppdages under normale omstendigheter. Opptrer ofte på steder med god tilgang på mat og drikke, f.eks. julebord. Ofte etter store inntak av drikke kan den lett bli en plage for omgivelsene.

Satt å så på Dagsrevyen etter at den var avlivet det var direktesending fra OS etter hendelsen. Når man ser rundt seg i verden må vel dette betraktes som et luksuriøst I-landsproblem, og lederen i min lokalavis hadde en ganske treffende kommentar... Det er vel en agurknyhet...

Ja, bruk av strømhalsbånd benyttes i for liten grad på uoopdragne unger og deres foreldre!

En luftetur opp til Kolbeinsvatnet. Fantastisk landskap. Gutta fikk løpe litt løs på vei ned etter at jeg hverken så fugl eller beitedyr. Et lemmen spaserte nesten bokstavelig talt inn i kjeften på en av gutta på vei opp... RIP Savner et skikkelig kamera, mobilbilder suger og Fujifilm tror de er Apple og har lange ventelister VID_20170804_115623.mp4

Det är nu 3 år sen jag senast vandrade i Norge - jag verkar ha slut på idéer. Så iår prövade jag att göra en turi Sverige, i Jäntlandsfjällen. När jag gick där senast, för 20 år sen, var det ren stugvandring - jag hade besvär med ett hälsenefäste och ville gå med lättast möjlig packning. Denna gång utnyttjade jag tältets frihet. Såhär blev det: http://www.huthyfs.com/jamt17gal/index.html

Ti på topp -Ringerike har 20 turer i distriktet. Artig selv om en trodde en var godt kjent. Nye stier og "topper" enn ikke tenkte på. Anbefales for å utvide horisonten

Og Svir som fa.. når dyret setter av sted. Brannsår ved feil linebruk under sporoppsøk gjør vondt 😆

Det du har observert er såkalt langline, også kalles dressurline. Kan leses mer om her: http://oslo-hundeskole.no/blog/2015/03/30/innkalling-en-viktig-sikkerhet-2/ Min erfaring er at hundeeiere bruker dette på forskjellig vis. Noen bruker de aktivt fra hunden er ung og hunden utvikler adferd knyttet til linen når den er på. I andre tilfeller brukes den mer som du antyder, eieren får en følelse av kontroll...

Er generelt enig i det du skriver, men hadde lyst til å kommentere den siste setningen. Tror desværre at mange (spessielt enkelte dyreværnere) har fjærnet seg fra et naturlig forhold til dyr og gennerelt ville dyr/fugler. Og en opplever et massehysteri, når noe skjer med dem. Hadde forstått det hvis det var sadistiske "ting", som bl.a. bildet Walle la ut i går, med "vadefugl" som er druknet. Nok av slike eksempler og de fleste får vi vel ikke høre om. Selv om det kommer noen kommentarer i media når slikt oppdages, så fører det ikke til noe hysteri! Selv når grov mishandlig av andre dyr, så opplever jeg ikke dette hysteriet. Og da undrer jeg på hvorfor? Tråden gjelder en "gal" svane, men det kunne likgodt vært et av få (som berører enkelte) andre ville individer. Vet ikke hvor mange tusen svaner det er i Norge, men det er ganske mange ti-tusener av dem i NordEuropa. Og de skytes i tusentalls, andre steder i Europa. Som annet vilt. Og så blir folk her i landet så hysteriske, at de til og med kommer med drapstrussler, mot de som mener svanen burde vært drept. Hvor rasjonelle, er slike folk? Noen av de samme "dyrevennene" kan plukke opp en relativt nyføtt rådyrkalv, ford de tror den var evig forlatt, i det høye gresset/kornåkeren. Slikt er uvitenskap og manglende forståelde for naturen. Råa MÅ forlate kalven, for å spise og kommer tilbake til kalven, når den har fått næring. Men hvis folk har vært i nærheten av kalven, er det ikke sikkert at råa tørr gå frem til liggeplassen. Og er den ikke der (på grunn av tullinger) så hjelper det jo også lite. Mye som er misforstått dyrevelferd og irrasjonelle holdninger. Selvfølgelig kunne det vært forsøkt å flytte svanen, men det mest sannsynelige ville vært at den hadde dannet et lignende territorie et i Tyrifjorden. Og da var bare problemet forflyttet. Etter min mening, er ganske naivt å tro noe annet. Det var ikke stedet Os, eller enkelte personer der som var problemet, men svanen selv! Uannsett årsak, til hvorfor den var blitt slik. Men, det er en annen diskusjon. Jeg slang inn et spørsmål til RE tidligere, hva om det hadde gjalt Bambi. (Fikk vel et tåkelagt svar) Selv om Bambi, trolig er et dådyr og de er det få av her i landet. Så jeg tenkte jo på rådyr og de er ikke fredet og det skytes flere ti-tusener av dem hvert år? Men, nydelige er de! Og jeg ser ikke svane som penere, eller mer utryddningstruet og som skal ha et annet værn, hvis de skaper alvorlige problemer. Vi skal ha respet for dyra, ikke plage dem, eller påføre dem unødige lidelser! Men det bør være måte på, til hysteri i enkelte saker. Og vil avslutte med, at jeg tviler på om den svanen hadde det bra. Så det var bra at den ble avlivet, både for berørte mennsker og for egen dyrevelfrd. Så får en heller diskutere hvordan en kan unngå slikt i fremtiden. PS. Trår nok i et vepsebol, men "det får stå sin prøve".

"Hunden er så snill" ropte en dame til en bekjent av meg når hennes løshund løp mot han. Han har så hundeangst at han så sin siste tid komme, og sparket hunden i selvforsvar. Hunden døde. Jeg klikker btw av sånne snellebånd til hunder i byen. Kjekt der det er øde men ikke i byen. Og det er jo så klart de som synes sin egen hund er verdens snilleste, som bruker de. Har selv hatt hund og den skulle ikke under noen omstendigheter være ril bry for noen andre enn meg. Uansett hvor vi var og hva vi gjorde. Min hund mitt ansvar. Ingen fikk hilse på henne heller.

Pass på å ikke generalisere altfor mye nå da men skjønner hva du sier Foreldre med unger har jo mye av det samme ansvaret som hundeiere. Forskjellen er at det ikke er båndtvang på småtroll Mine barn er glad i hunder, møter vi noen med hund så er det alltid slik at jeg spør hundeier om det er greit å hilse på hunden, forøvrig spør jeg alltid om det når jeg er alene også.

Er helt enig her, jeg går på tur med hund selv. Som en relativt på samme størrelse som meg (malamute), den er fryktelig sosial, glad i små mennesker og har skjønt at hun må ta det litt piano med de som er en brøkdel av størrelsen hennes. Men altså, foreldre. Ærlig talt, ta litt ansvar for ungene deres som dere lar løpe fritt og gjøre hva søren enn de vil. DÉT, er problemet. Skal sies at jeg misliker småbarnsforeldre, utav erfaringen med at de lar unga gjøre hva f enn de vil uten at foreldra tar ansvar.

En kjapp tur opp på Skykula i Bjerkreim for å brenne opp noen halvtomme gassbokser. Lunchen var en velsmakende suppe (poteter, gulerøtter, selleri, røkte pølser og fake kraft (gelene til Knorr er ganske ok)). Det var meldt mye regn, men jeg så ikke noe mer enn normalt

Hundeglade menesker eller ikke, jeg ser helst at folk ikke oppsøker mine hunder. Spes ukontrollerte barn (som av og til hadde behøvd bånd de også...)

Litt dårlig tid til det, siden jeg var i ferd med å starte turen 100+ mil hjemmefra. Men det løste seg heldigvis, jeg fant en butikk her i Mosjøen (Novasport) som hadde sekken inne, de snakket med Norrøna og jeg gikk ut med ny sekk! Nå er det rett tilbake til teltet for å spise dem frokost med datteren og så starter endelig turen.

Dette har jeg faktisk ikke tenkt på. Godt innspill! Slett ikke alltid jeg gjør dette men hvis været eller meldinga er dårlig gjør jeg ofte det. Spørs om mitt trofaste Soulo skal få fortsette akkurat som før

Med mange planer og mange turer, korte og lange, blir det ikke så mye tid til å oppdatere bloggen, men nå har jeg fått stablet sammen noen raske ord om (nok) en tur til flyvraket på Gøysen, Skorve og Gøysen. Skorve er et flott fjell og de to vrakene på fjellet gjør det ikke mindre interessant. Seljordsommer: Flyvraket på Gøyse, Skorve, Gøysen

Når det ikke er pulktur bruker jeg Nalgene cantene wide mount sammenleggbar i 32 oz. Finnes i 32, 48 og 96 oz. 32 oz er ca 9,5 dl. Tar liten plass er lett, tett og står når det er veske i den, klar så du ser hvor full den er. Kvalitetsprodukt men relativ dyr ca 20 usd, har ikke sett di i Norge. Anbefales. På vinteren er det Nalgene i passe farge som gjelder.

Haha, du jeg har hørt om liknende historie engang - ganske morsom sak det der. Men altså boffen (muttisen) er såpass veldressert at hun verken trekker når det er elg eller løper avgårde. Når det kommer til kommando så trenger jeg knapt bruke de, hun har skjønt at hun skal sitte eller komme bort til meg når vi møter på fremmede - Noe som oftest ender opp med en snacksbit i belønning. Lar hun både gå i langline og fritt, fordi jeg vet at hun kommer til meg om vi møter på folk. Alt utifra om det er båndtvang i området eller ei, båndtvang skal respekteres og det har ikke alle hundeeiere skjønt. Eller foreldre for den slags skyld. tl;dr: Ha kontroll og dressur på hunden, men ha også kontroll og dressur på unga.

Jeg har brukt Alfa Bukk til nå denne sesongen, svært fornøyd til nå (fra april), men vil ikke helt uttale meg 100% før sesongslutt. Da vil jeg gi en omtale om de har holdt mål til mitt bruk.

Det synes jeg virkelig, @JanRH jeg bruker kun penger på turutstyr jeg også og alkohol drikker jeg sjelden. Jeg nevnte for samboeren at jeg hadde litt lyst på nytt telt og da rynket hun øyebrynene godt. Det var tilfeldigvis noen kompiser som var innom en kveld sist helg det ble snakk om telt og de fortalte hvilke egenskaper og muligheter et selvstående telt gir at hun sa at jeg måtte koste på meg et telt jeg har verdens beste samboer Souloen kom i posten i går og det ble slått opp på stuegulvet med en gang. Førsteinntrykket er standard Hilleberg kvalitet og gode løsninger, det gikk raskt å slå det opp. Plassmessig synes jeg Akto virker å ha litt bedre plass i lengderetningen, selv om det står at de skal ha samme lengde på hjemmesida til Hilleberg, men Soulo tar det igjen på høyde og romfølelse i innerteltet. Her kan jeg sitte oppreist uten problemer (jeg er 187 cm) og teltet er høyere i endene enn Akto. Forteltet er merkbart smalere, men ytterveggen skrår ikke så mye som på Akto så jeg tror jeg får nok plass til å fyre brenner der. Alt i alt tror jeg Soulo er et telt jeg kommer til å bli glad i Om været ikke blir alt for ille kan det hende jeg stikker til fjells i morra og tar meg ei natt i teltet

Ligger litt etter med blogginga her, dessverre. Det ble for mye finvær. Men nå er det tåke, så da fikk jeg blogget torsdagsturen, i hvert fall. Den gikk til Vikosen, Sandøya og Vikøya. Flott tur, med selskap. Du finner den i bloggen HER.

Tidenes minst konstruktive innlegg her inne?

Enig. Spør eier først anyhow

Nettopp denne kjente linja "den er så snill atte..." er litt typisk for noen hundeeiere. Altså det finnes tross alt mange mennesker som faktisk ikke er overbegeistret for hunder og endel er direkte redd for dem. Det virker nesten som noen hundeiere ikke har evnen til å forstå dette konseptet, selv om de syntes sin hund er verdens snilleste så hjelper jo ikke dette de personene som har litt angst og frykt. Jeg mener ikke at hunder i naturen på generell basis er et problem, derimot så finnes det tilfeller hvor hundeiere ikke utviser tilstrekkelig dømmekraft og viser nok hensyn til allmennheten. Går man på trafikkerte DNT stier eller andre steder hvor man møter endel mennesker så mener jeg helt klart at man som hundeier skal gi tydelig tegn om at man har god kontroll på hunden og gjerne flytte seg et stykke unne stien slik at andre kan passere uten å måte ha en ivrig hund hoppende rundt bena sine. Da med hunden i bånd! Dette gjelder spesielt når man møter andre hunder også. Så kan alle de hundeglade menneskene selv ta initiativ til å hilse på andre hunder, da er det jo greit. Jo flere mennesker som det blir jo større blir gjerne konfliktene, om alle viser litt godt skjønn så vil det ikke være store problemer. Som alltid er det jo noen få som ødelegger for de fleste

Jeg har ikke mye mot hund, en god del hundeeiere derimot..... I mitt område er det mye sau. Den mest vanlige "forklaringen" når jeg påpeker at det er båndtvang, er "den er så snill så". Uheldigvis forstår ikke sauen det, og tar avgårde likevel. Utfor et stup eller til den er "sprengt". For et par år siden tok to hunder livet av 13 sauer i løpet av en kort stund. Noenlunde det samme skjedde nå nylig. (Hundeeiers kommentar: "ja, men det kan jo være andre dyr som tar sauen...")

Yaranga er superaktuelt, men det igjen vil eg ikkje nødvendigvis vere komfortabel med å ta med til dømes på Josten på våren. Der kan det vere solskinn og fin slush i mai, eller det kan vere stiv kuling, 15 minus og luftfuktigheit frå ei anna verd. Den dårlige nettstaden er skikkeleg irriterande, ein må inn på ymse forum for å finne meir utfyllande info. Med mindre eg får meg ei skikkeleg overrasking på duken, så vert det eit slik på meg. Så gjenstår det å sjå om det var dårleg gambling. Rekna meg fram til 2 kg med det "heftigste" oppsettet, og 1,6 - 1,7 ish med det lettaste, omlag som Niaken, som eg forøvrig likar veldig godt! Edit: rekna på ny med anna link, og fekk lettare vekt. Vonar eg får svar på spm mine så eg kan få sikrare tak.

Det var den mest fornuftige setningen i hele tråden spør du meg!

Ja, har kun brukt det på hund en gang under averesjonsdressur på rådyr. Nå skal det sies at jeg har mye mer tålmodighet ovenfor hunder enn mennesker

Problemet er at hvis det skulle skje noe så er det hunden som må bøte med livet, uansett skyld. Men ja, hunder bør være i bånd eller under kontroll og nære eier hvis løs.

Så ble det ikke Ground Chair allikevel, men Chair Zero, litt lavere vekt enn Ground Chair, mindre pakke volum og sittehøyde nesten som Chair One som jeg også har. Passer godt sammen med Table One., anbefales, prisene varierer en god del, jeg gav 990.- på et tilbud. Kapasitet 120 kg, vekt 490 g.

Jeg har hatt fire Helsport Superlight telt og en Tarp, 2xRingstind, Reinsfjell og Trolltinden. Bitihorn Tarp. Ca 75 overnattinger i disse, hvorav ca 50 i et og samme Trolltinden. Kan se veldig lite slitasje og alle har vært tette. Synes SL serien er både solid og sikker, og har litt problem med å se at et tynt stoff ikke er like bra som et tung, når det brukes riktig. Men det slites fortere og har en levetid på ca 150-200 overnattinger i følge brukererfaringer fra andre nettsteder. Normalt bruksmønster er vel for mange 4-7 overnattinger i året. Og som @whistler sier holder det 5 år er det bra for mitt bruk. Hadde også 40-50 overnattinger i Hilleberg Rajd, superlette stoffer og så ut omtrent som nytt. Footprint og Superlight blir helt feil, må du ha footprint ikke kjøpt et SL telt. Riktig brukt og bardunering er også viktig i forhold til både lekkasjer og slitasje det er en del av SL pakka. Litt bilder og mere konkrete fakta om bruk hadde vært fint, ellers blir det mye synsing. Og Ja -Alt ryker bare du belaster det nok. Som konstruktør lærer man seg det ganske fort, så Superlight er et valg med noen konsekvenser. Har bygd om mitt Trolltiden til 4 sesongers, men ikke testet det etter ombygging.

For helge tur klarer jeg meg med 55 liter. Ukestur har jeg en 85 liter. Jeg er delvis lettpakker og bare sånn for pengene sin del, dette er det det har kostet meg: Telt 800 gram betalte jeg ca 800,- for (brukt) Sovepose 1,2 kg kostet 2500,- (nytt) Liggeunderlag 400 gram 900,- (nytt) Sekk 1 kg 1500,- (nytt) Optimus nova+ 1,1 kg med fuel 450,- (brukt) Kjele 200 gram 350,- (nytt) Dette er litt av det jeg tar med meg på en helge tur. Soveposen jeg nettopp kjøpte er det dyreste jeg har med meg på denne tiden av året. Total vekt for en helg ca 8-9 kilo. Da tar jeg i litt. Og det trenger ikke koste skjorta. Men det tar tid å få samlet alt.

Flott rapport fra eit område eg kjenner godt. Du får ta kilosfisken neste gong. Det er framleis skikkelege ruggar der👍🏼

Reinsfjell Superlight 3 ble etter mange timer med lesing av tester, forum og sammenligning av teltspesifikasjoner, det valget mitt falt på. Jeg har virkelig sansen for teltet – både størrelsen, takhøyden, vekt, og det å ha to dører og fortelt. Men hvis jeg skal være helt ærlig vurderer jeg nå å selge teltet av flere grunner. 1. Mitt telt lekker som en sil i begge forteltene. Vi snakker ikke om noen dråper på footprinten, men små vanndammer. Bagasjen blir deretter. Mye mulig jeg bare var uheldig med mitt telt 2. Det har blitt hull i teltduken der de to stengene møtes (gjelder begge sider av teltet), noe som oppsto etter få overnattinger. Tipper det enten skjer når stengene tres i raskt og det skapes friksjon, eller at stengene ganger mot hverandre når det blåser. Jeg har vært veldig forsiktig med teltet 3. Bunnduken er såpeglatt, noe som har resultert i at jeg har måttet «beise» hele liggeunderlaget mitt med Aquasure for ikke å bli liggende i hjørnet av innerteltet og få våt sovepose. Aquasure eller silikon løser problemet fint 4. Bunnduken tåler lite, men har du footprint er ikke dette noe problem. Et godt alternativ til å kjøpe footprint er kanskje å kjøpe et litt tyngre og mer solid telt. 5. Jeg har prøvd teltet i liten kuling, og selv om teltet i følge test skal tåle en vindstyrke på 25-30 ms, vil jeg helst ligge i et annet telt neste gang Kanskje jeg bare er pinglete 6. Forteltene er på grensen til for små med 62 liters sekk Helsport har velvillig byttet ut teltet, noe jeg setter stor pris på, og noe som viser at de er en usedvanlig seriøs aktør. Jeg sitter derfor nå med et nytt og ubrukt telt, og lurer på om jeg heller skal selge det, fremfor å gi det en ny sjanse. Man får jo mer penger når man selger noe nytt, og jeg kan ikke helt se hvorfor det nye teltet skal være noe mer vanntett. Jeg lurer rett og slett på om jeg må senke vektkravene mine noe... Velger man et telt som er litt mer solid og har en bedre bunnduk kan man jo kanskje droppe footprinten. Orion-teltene ser ut til å være mer solide, og ser ikke ut til å ha den samme stangproblematikken, da det kan virke som de er forsterket i de områdene. Bunnduken på Orion skal være langt mer vanntett enn på Reinsfjell, men det ser ut som teltduken ikke går helt ned til bakken. Det gir sikkert god lufting, men også mygg og trolig regnsprut om du setter opp teltet på hardt underlag som fjell eller svaberg. Mulig jeg kupper tråden nå (beklager)... Selv er jeg på jakt etter et tremannstelt for vår, sommer og høst, som i all hovedsak skal benyttes på fjell og vidde, men kanskje også på noen fisketurer i skogen. Det må tåle det været man ofte kan oppleve i fjellet, slik at man kan føle seg relativt trygg, selv når værmeldingen ikke stemmer helt. Jeg ønsker meg et selvstående kuppeltelt med to dører/fortelt. Takhøyden må være 105cm eller høyere, samtidig som 105cm egentlig er høyt nok. Jeg ønsker at innertelt og yttertelt, og eventuelt footprint kan slås opp samtidig, slik som det kan på Reinsfjell-teltet. Det ser ut som det kanskje finnes flere muligheter om jeg går ned fra ned tre- til tomannstelt, noe som kan være aktuelt, selv om det ikke ville blitt spesielt populært. Ny maksvekt har jeg i grunn ikke grublet så mye over, og det er vel der utfordringene dukker opp. Alt i alt begynner jeg å bli litt mett på å lete etter et passende telt, og kjøper snart en slik en. Da holder jeg meg i alle fall tørr. Den er jo også fin for oss som ikke får dratt ut så ofte på tur

Her er en nesten tilsvarende historie fra min hjemby. Folk er redde for svanene i indre havn fordi de freser og skitner til i sentrum. https://www.nrk.no/rogaland/aggressive-svaner-skremmer-1.6455291 Og hva gjør kommunen? Jo de setter opp stengsler som folk lett kan passere men som holder svanene borte fra de områdene der folk ferdes. https://www.nrk.no/rogaland/enna-er-de-sote-og-sma-1.7649485 Hva om Os hadde laget et tilsvarende innslag som dette fra Tv Vest.. http://www.tvvest.no/her-slar-svanefar-til Der det er vilje er det råd.

Sjekk alltid bruktmarkedet opp mot nye linser, det pleier å være et ganske godt utvalg på Finn.no f.eks. Nå er jo dette E-mount så jeg er litt usikker der, har akkurat kjøpt en A6000 selv som jeg holder på å finne ut av, mye er relativt likt til min A100, første DSLR kamera som Sony kom med. Denne har "bare" 10.1 megapixler, men det er fortsatt stadig i bruk og den har også innebygget bildestabilisator i kamerahuset. Det har A6000 også, men usikker på om denne står på fra fabrikk. Bør visstnok dekativeres om du skal bruke stativ. Til A100 har jeg en Tamron 70-300, under kan du se 2 bilder jeg har tatt med den av fugler i Bergen sentrum, håndholdt. Dette er en veldig rimelig linse av nybegynner kvalitet etter det jeg har lest meg til, men det er godt nok til mitt bruk.

Ikke noen fjelltur, men noen bilder fra gårsdagens kveldstur. Null filter brukt på bildene, kun kveldslyset etter at sola hadde gått ned bak åsen. Nydelige forhold å være ute i 😀

Mye flotte innlegg her nå! Mitt bidrag i dag er en rapport fra forrige ukes tur til spennende områder på Hardangervidda, nærmere bestemt Dimmedalshøgdene. Det kan du lese om ved å klikke her Klikk her for å lese innlegget!

Ikke akkurat fra i dag, men forrige tirsdag hadde jeg et supert døgn på toppen av det høyeste fjellet i Bergen, Gullfjelltoppen 987m

Dette med vindstyrke er et meget komplisert tema. At Orion tåler dobbelt så mye som Reinsfjell tviler jeg sterkt på. 36ms er en vannvittig vindstyrke, og jeg er rimelig sikker på at selv de sterkeste teltene på markedet vil legge seg flate under en slik vind, og gjerne knekke noen stenger i samme slengen. De fleste diskusjoner jeg har vært involvert i hva angår vindstyrke, har vindstyrkens kraft blitt veldig undervurdert. Er man ukjent med vindstyrke kan 10ms fort oppleves som 20ms, og 15 oppleves som 30. Det er helt greit helt til man planlegger neste tur med en slik oppfatning. Da vil man gjerne undervurdere en værmelding med 22ms, og gå på påfølgende smell. Sier værmeldingen mer enn 15ms vind i lengre periode, da ville jeg reist en annen plass med bedre værmelding.

Forresten synes jeg Novasport i Mosjøen også fortjener kraftig ros! Du hadde ikke kjøpt den gamle sekken der, men likevel tar de bryet med å ringe Norrøna og gi deg ny sekk, og sende den gamle til Norrøna. Flott gjort!

Syke, syke mann. Fantastisk lesning, og vannvittig flotte bilder, da. Gir meg over.