Vinnerliste

På tide å blåse litt liv i tråden igjen. Veldig mange feltdøgn i nordteigen er gjennomført siden sist, og man kan ikke annet enn prise seg lykkelig over at man bor så nært opp til disse nordlige villmarker av alle slag.. Oppsummerer raskt turene (siden forrige rapport) med noen stikkord og et par bilder. Tar alle turene fram til sommerens langtur som ble gjennomført i begynnelsen av juli. Resterende kommer etterhvert. 1. Isfisketur i månedskiftet april/mai i fjellene i grensetraktene mellom Norge og Finland. Etter sigende et storrøyevann. Denne helga var storingene fraværende, og man stod igjen med et lass av sardiner. Vinteren på hell, men vi fikk oss en kraftig kuldebølge med deilig stille klarvær og temperaturer ned mot 18 minus. Magiske lysforhold og de første tegn til vår i høyfjellet på dagtid når sola varmet barflekkene. 2. Vi snakker midten av mai, og man legger ut på alenetur mot et forgjettet røyevann innenfor Nordreisa lengre nordover i Troms. Våren hadde begynt å gjøre sitt inntog. Til fots første del av turen med fjellskia i hendene, før man kom opp i høyden. Opplevde raske væromslag. Værfast med nordvest sterk kuling og snøfokk i et døgn, før det slo om og ble godt vær igjen. Fikk røye opp i "bare" 1,3 kilo her, hvor potensialet er stort. 3. Sesongens siste isfisketur. Månedsskiftet mai/juni. Kvænangen i Nord-Troms. Seks timers marsj opp, halvparten til fots med fjellski på ryggen. Et vann vi har besøkt tidligere, hvor både undertegnede og turmakker har sin røyepers. Et vann hvor det er tatt røye på 5-6 kilo. Ikke like rått bett som samme tur i 2014, men man kom likevel ikke fra det uten fangst av alrighte røyer, opp i like under 2 kilo. Sommerværet bød periodevis opp til dans, og man hanket lett inn den første brunfarge. 4. Første barmarkstur med fiskestanga, til et vann utenfor Tromsø. Deilig forsommervær, slik det bare kan være i nord, med midnattsola som gløder over landskapet. Ei helg tilbragt her, og man stiftet bekjentskap med den stutt-tjukke kilosørreten som bor i dette vannet. Makker har sin ørretpers her, på 3,2 kilo. Vannet bugner av marflo. Et suverent område for turer hvor man har en helg til disposisjon.

For to år siden leste jeg om John Muir Trail i California. Og etter å ha sett endel bilder fra området bestemte jeg meg raskt for at dette var noe jeg måtte gjøre. Etter endel planlegging og litt problemer med å få tillatelse til å gå John Muir Trail i full lengde endte jeg opp på en alternativ rute med ca halvparten på John Muir Trail og halvparten på mindre brukte stier og utenfor stier. Turen startet i Yosemite og gikk gjennom Ansel Adams Wilderness, John Muir Wilderness, Kings Canyon National Park og til slutt med å bestige US48 høyeste fjell, Mt Whitney i Sequia National Park. Turen var på 400 km, 20000 høydemeter og 24 dager. Dette er de første 9 dagene. Dag 1, Ten Lakes Trailhead - Ten Lakes 11 km Våknet med fortsatt feber og forkjøla etter å ha slitt meg ut litt for mye på en av avklimatiseringsturene dagene før. Ble en kjapp frokost på hotellet før jeg tok bussen til fra Mammoth Lakes til Tuolumne Meadows. Der brøt bussen sammen og jeg måtte bytte til en skyttelbuss som tok meg videre til startpunktet. Startet ved Ten Lakes Trailhead 11:30. Første delen var det tett skog og det ble raskt stille i skogen. Etterhvert åpnet det seg litt til et flott skogslandskap typisk for denne høyden. Høyeste punktet var Ten Lakes Pass på ca 2950 moh. Kroppen føltes veldig tung og jeg måtte ha mange pauser før jeg kom fram til Ten Lakes. Sekken var også i tyngste laget med basevekt på rundt 8 kg og mat for 8 dager som jeg ikke vet nøyaktig vekt på, men tipper 6 kg. Campet ved det øverste av de 10 vannene som utgjør Ten Lakes. Var et flott område som sikkert hadde fortjent litt mer utforsking, men relativt slapp i formen ble hvile prioritert. Flere bilder: Dag 2 Ten Lakes - Sunrise Lakes jct 27 km Startet dagen med en liten stigning før det bar ned en dalside med noen imponerende bartrær som på mirakuløstvis holdt seg fast i den nakne fjellsiden. Et par steder med meget flott utsikt ned i Tuolumne Grand Canyon. Nede i dalen ble skogen tettere og det gikk slakt oppover til toppen av dalen hvor stien svinger av opp over ryggen til Tuolumne Peak. Her steg pulsen kjapt og det ble også stadig varmere og mindre skygge. Traff de første folkene denne dagen på vei opp her og på toppen av ryggen traff jeg et annet par, men ellers var der lite folk. Flott utsikt mot Polly Dome og Tenaya Lake fra toppen, men de fleste steder var utsikten sperret av høye trær. Stien ned ryggen gikk i sikksakk nedover, selv om det var slakt nok til at den gjerne kunne gått rett ned. Dette tredoblet avstanden og det tok evigheter før jeg var nede. På andre siden av ryggen viste kartet at det var flere bekker og jeg bar derfor bare på en flaske vann. Stien gikk videre forbi Polly Dome Lakes som er en liten avstikker jeg ikke gadd å ta og skulle så følge Murphys Creek, hvor jeg planla å fylle vann og ta en pause. Men jeg traff aldri bekken, men krysset den ene tørre sidebekken etter den andre. Da gikk det opp for meg hvorfor bekken har fått sitt navn Murphys Lov sier at den alltid er tørr noe jeg fikk bekreftet senere når jeg var nesten nede ved tenaya lake. Bekken hadde der et par kulper med stillestående vann. Nede ved Tenaya Lake hadde jeg lagt igjen en pose med mat noen dager før i en bjørneboks på parkeringsplassen. Men når jeg kom til enden av vannet og så parkeringsplassen der kjente jeg meg ikke helt igjen, jeg måtte ha lagt den på feil sted. Etter å ha gått et stykke videre og funnet ut at det var bomtur fant jeg ut at det nok måtte vært på plassen som var sperret av av et spirituelt indianer arrangement. Besluttet å gi blaffen, har sannsynligvis nok mat og sekken er ihvertfall mer enn tung nok så jeg gikk videre etter å ha kvittet meg med litt søppel og en 110 volts kabel jeg ikke skjønner hvorfor havnet i sekken. Stien opp mot sunrise Lakes er bratt og stiger drøyt 300 meter på et pr km. Jeg rekker ikke opp før solnedgang og tar derfor en liten avstikker ut på ryggen for å fotografer Clouds rest og half Dome i solnedgangen. Det har nesten blitt helt mørkt når jeg kommer til topps og der tar jeg av fra stien for å lete etter en teltplass på pynten. Finner en finn plass med god utsikt og fint underlag og tar kvelden der. 27 km ble en drøy dag, forkjøla, stekende sol og i den høyden. Flere bilder: Dag 3 Sunrise jct - Echo Valley Våknet tidlig med kondens på soveposen og ikke helt lysten på å stå opp. Sovnet igjen og våknet ikke før over åtte. Bare å få pakket ned og komme seg av gårde. Kom et par dagsturister før jeg kom meg avsted som hadde gått feil og havnet inn i campen min de skulle til Clouds Rest i dag. Det var også mitt store mål for dagen. Stien fikk først litt nedover mot en liten tjønn før det bar slakt oppover mot Clouds rest. Var en del dagsturister med lette sekker som tok meg igjen og jeg gikk forbi noen andre med oppakning. Ikke før helt mot toppen ble det særlig bratt og siste biten gikk på en smal rygg. På toppen var det fantastisk utsikt ned i yosemite valley og ikoniske half Dome. Utsikten fra Clouds rest er så bra at det var herfra yosemite ble kartlagt. Gikk tilbake litt samme vei før jeg tok av på Forsynth trail. Denne går gjennom området som brant i fjor høst og det var imponerende å se hvilke krefter som har stått på. Skogen som stod igjen var som tatt fra en fantasyfilm. Videre gikk jeg inn på stien mot Echo Lake og fulgte den til litt under vannet hvor jeg fant en nydelig campplass rett i nærheten av en kulp hvor jeg fikk tatt et velfortjent bad. Flere bilder: Dag 4 Echo Valley - Harriet Lake 21 km. Våknet relativt tidlig og kom meg avgårde ca halv åtte. På stien opp mot Merced lake var der to hjort som krysset elva. Hadde dessverre på ultravidvinkelen så ble ikke noe bra bilde. Gikk forbi Merced Lake High Sierra camp og tok av stien mot Vogelsang. Det ble en drøy stigning på ca 700 høydemeter gjennom en flott sidedal. Halvveis opp tok jeg av på stien til Isberg Pass. Oppe på høyden skjulte trærne det meste av utsikten, men en liten avstikker gav mye bedre utsikt ned mot dalen. Nedstigningen til Lyel Fork var fantastisk. Fra et par utsiktspunkter kunne en se fjellrekkene både i sør og nord. Fra Lyel Fork bar det igjen oppover og etterhvert inn i tett skog igjen før det åpnet seg mer og mer og jeg til slutt kom over tregrensa ved Harriet Lake. Forlot stien litt nedenfor Harriet Lake, herfra er det ingen stier og svært lite folk som ferdes. Prøvde fiskelykken og fikk min første Sierra ørret som var en regnbue på snaue 200 gram. Flere bilder: Dag 5 Harriet lake - Upper Twin Island Lakes. Våknet til blå himmel og flott vær. Kom meg raskt på beina og var igang med harriet lake pass halv åtte. Det tok en time og komme til topps uten særlige utfordringer. Utrolig fin utsikt på toppen av passet både nord mot yosemite og sør mot ansel Adams wilderness. Gikk litt opp i sida for å få enda bedre utsikt og det endte med st jeg gikk helt opp til det som viste seg å være en false summit. Selve toppen var en kort rygg unna, men den virket litt for eksponert for meg. V: Utsikt fra Harriet Lake Pass mot Rockbound Lakes H: Koselig steinrøys mellom passet og Blue Lake Fra passet skulle jeg skrå meg ned mot blue lake og det viste seg å være vanskeligere enn selve passet. Mye steinur og løs grus, men det gikk relativt greit med tiden til hjelp. Ved Blue Lake traff jeg to fra en større gruppe, de tok meg seg ungdommer ut i villmarka og ungdommene var i ferd med å klatre Foerster Peak. Fra Blue Lake gikk turen videre ned Bench Canyon. Et fantastisk flott sted som virker helt uberørt. Etter hvert som jeg kom nedover ble det noen trær som livet opp landskapet her og der. Bench Canyon Før der Bench Canyon gjør et stort fall gikk jeg opp i fjellsida igjen og prøvde så godt jeg kunne å følge ruten jeg hadde blitt forklart til Twin Lakes. Vekselvis var det fjell, ur, løsmasser og gresssletter som måtte forseres. Vinden begynte å blåse opp og den tok med seg røyk fra "the willow fire" som pågår lengre vest. Dette sperret mye av sikten og jeg kjente en klar eim av røyklukten. Når jeg nærmet meg Twin Lakes begynte det også å tordne og jeg skynte meg for å rekke fram til en trygg plass. Heldigvis drev det forbi i det fjerne og jeg fikk en rolig time med fisking i vannet før vinden snudde og blåste opp til kraftig kuling. Da vinden fortsatte utover kvelden ble det en tidlig kveld i soveposen. Flere bilder: Dag 6 Twin Island Lakes - Thousand Island Lake 12 km Vinden roet seg utover natta og når jeg først fikk sove så sov jeg så godt at jeg like godt forsov meg. Ikke før ti på ni var jeg klar til å gå. Strekningen denne dagen bærer preg av mye rutevalg og navigering i kupert fjellterreng. Det ble mye opp og ned bare for å komme forbi de to Twin Lakes. V: Upper Twin Island Lake H: Utløpet fra Lower Twin Island Lake Fra nedre Twin Island Lakes starter klatringen mot lake Catherine som ligger rett under North Glacier pass som er utgangspunktet for å klatre Mount Davis, Mount Ritter og Banner Peak. Jeg hadde fått beskrevet en rute som skulle være noe enklere enn den roper beskriver i Sierra high route og den stemte ganske bra. En plass valgte jeg å gå noe lavere for så å ta stigningen litt lengre borte og det viste seg å være et greit valg. Om enn tidkrevende sånkom jeg meg omsider greit fram til Lake Catherine. Der ble det en liten pause før den siste steinura rundt vannet og over passet. Nedstigningen ned mot Thousand Island lake var også preget av mye steinur før det etterhvert ble gresskledd og derfra var det også en sti å følge. Hadde flott vær hele dagen selv om det var meldt regn og torden også denne dagen. Thousand Island lake er et nokså populært campsted. Vannet ligger langs John Muir Trail og er også bare en dagsmarsj unna Agnew Meadow som nås med skyttelbuss fra Mammoth Lakes. Var derfor flere som campen her og de første jeg traff var på vei opp til North Glacier pass på dagstur fra campen de hadde ved vannet. Thousand Island lake er regnet som en av de vakreste innsjøene i Sierra Nevada så det forklarer kanskje populariteten. Fant meg en teltplass litt over fem og første gjøremål ble å gjøre opp status over matforådet. Viste seg at jeg hadde mye mer igjen enn jeg trenger for de tre dagene til nedre resupply så da bør det etegilde med stringcheese i tortillalompe til forrett og både potetmos og frysetørket kylling i ris et eller annet med m&m og larabar til dessert. Har planer om å trø ned et par barer før jeg legger meg, men vet ikke om jeg orker... Melkeveien over Thousand Island Lake Flere bilder: Dag 7 Thousand Island lake - Iceberg Lake 11 km Våknet av at sola var kommet opp noe den gjør ganske tidlig ved thousand Island lake siden det ikke er noen høye fjell mot øst. Tok meg god tid på morgenen og tørket alt av sovepose, liggeunderlag og telt for kondens og fukt. Litt før åtte var jeg på vei. Møtte mange folk lang med vannet, tipper nok det må ha vært en 30 stk som teltet der totalt. V: Thousand Island Lake og Banner Peak H: Bro over utløpet til Thousand Island Lake I enden av vannet tok jeg inn på John muir trail. Spesielt denne delen av jmt er veldig folksomt siden det er så kort vei til mammoth Lakes, så jeg møtte mye folk på veien og også en fyr på hest med 8 muldyr på slep fullastet med hva det måtte være. Sikkert en grei måte å lettpakke på, trenger ikke ha noe i egen sekk ihvertfall. Ved ruby lake så jeg noen store regnbueørreter som svømte langs land så jeg tok meg en pause og prøvde fiskelykken litt. Den store ville dessverre ikke ta, men det ble tre stykk på tre-fire hekto. Videre passerte jeg Garnet Lake, også det en utrolig billedskjønn innsjø med både banner Peak og Mount ritter tronende i bakgrunnen. Et stykke etter garnet lake tok jeg av fra jmt og inn på stien mot ediza lake. Shadow Creek kommer ned fra Ediza og den skaper utrolig mange fine settinger. Det var en opplevelse å gå oppover der og når jeg kom til en flott kulp ble det også anledning til et lite bad. Jeg var litt i tvil om jeg skulle campe allerede med Ediza Lake, men det var allerede noen som hadde tatt den finest teltplassen og det var flere på vei oppover bak meg så jeg valgte å gå videre etter å ha fotografert det utrolig vakre vannet fra de fleste vinkler. V: Ediza Lake H: Iceberg Lake Stien videre mot Iceberg Lake er ikke lang, men det er noen høydemeter og en del switchbacks som amerikanerne kaller sikksakkstiene opp de bratte partiene. Framme ved Iceberg fant jeg en teltplass litt ovenfor vannet og brukte ettermiddagen til å fiske litt uten det store hellet. Flere bilder: Dag 8 Iceberg lake - ovenfor Johnson Meadow Starter fra Iceberg lake kl åtte. Fulgte stien gjennom steinura opp til Cecil lake. Er drøyt 35 grader og selv om det er sti ble det litt hopping fra steinblokk til steinblokk noen steder. På toppen av stien rett før jeg kom til vannet så jeg det svermet døgnfluer og på vannet vaket det så jeg tok en pause og prøvde meg litt med fluestanga klokka var bare ni så jeg hadde god tid. Det ble en liten bekkerøye før jeg gikk videre. Utrolig flott plass å prøve fiskelykken med Minarets i bakgrunnen. Cecil Lake Er endel steinur også langs med Cecil lake og der gikk litt tid før jeg kom til andre siden av vannet. Møtte to eldre herremenn som hadde kommer opp fra minaret lake og to andre grupper også som var på vei motsatt vei av meg. Dette er en nokså populær offtrailrute, men nesten alle går opp fra minaret lake og grunnen er en 7-8 meter klatreetappe som er særdeles mye vanskeligere å gå ned enn opp, ihvertfall uten tau. Jeg stod en stund på toppen og vurderte mulighetene, det hadde nok sikkert gått bra siden det var endel fester både for føtter og hender, men et fall hadde blitt ganske fatalt, så jeg valgte å ikke ta sjansen. Istedet fant jeg et bekkefar litt lengre borte som var mulig å gå ned, det ble en mye lengre tur med køyring i stein og busker, men ihvertfall mye tryggere. Minaret Lake Nede ved Minaret Lake ble det tid for et bad og en matbit. Minaret lake er nydelig plassert under minarets med frodig vegetasjon langs kantene. Fra Minaret Lake gikk turen inn i skogen mot Nancy Pass. Her var første del jeg har gått utenfor sti i skogen her, og jeg hadde ikke gått lenge før jeg fikk øye på en hjort. Hjorten var ikke særlig brydd av å ha meg i nærheten og jeg rakk fint å bytte fra vidvinkelen til zoomlinsa. Etterhvert fikk jeg øye på enda en hjort like i nærheten og den første la seg like godt ned i gresset. Selve Nancy pass var relativt enkelt selv om det var ganske bratt i steinur og noen løse partier. Det var imidlertid aldri noe eksponert. Utsikten fra toppen var flott mot minarets og kanskje litt mer beskjeden sydover ned mot superior lake. Nedturen var det endel løsere masse, men det gikk likevel helt greit. Kom meg ned til Superior Lake og fortsatte et stykke videre på stien mot Reds Meadow før jeg slo leir nede i skogen. Flere bilder: Dag 9 Johnson Meadow - Mammoth Crest 16 km Kom meg opp relativt tidlig for å få best mulig tid ved Reds Meadow. Turen nedover gikk greit med nedoverbakke hele veien. Kom inn på jmt ved minaret falls. Devils postpile ligger like før Reds Meadow og der er en obligatorisk stopp for litt bildetaking. Klarte å gå feil etter devils postpile og endte oppe på veien, gikk tilbake noen hundre meter og var snart tilbake på rett spor. Om litt var jeg framme ved Reds Meadow og kvart over ni fikk jeg servert egg og bacon i restauranten der. V: Devils Postpile H: Reds Meadow Resort Fikk satt batteriene til kameraet til lading og gikk for å hente bøtta med mat jeg hadde vært innom med der en drøy uke tidliggere. Fikk med meg en øl og en pose chips fra butikken og gikk i gang med sortering av maten. Endel barer og en pose m&m gikk i "hiker barrel" en bøtte hvor en kan legge igjen mat en har til overs og hvor andre gratis kan forsyne seg. Etter en stund var det klart for nytt besøk i restauranten, dobbel cheeseburger med ekstra bacon og potetsalat ved siden, et og kuler is ble det også til dessert. Rett før avgang ble det tredje besøk i restauranten, denne gangen nøyde jeg meg med en enkel cheeseburger med en fruktsalat ved siden. Så var det omsider klart for å komme seg videre igjen. Målet var å komme seg opp på Mammoth Crest. Fulgte stien mot mammoth pass som går gjennom området for "the rainbow fire" som herjet i 20xx. Det hadde begynt å spire opp nye trær mellom de brente. Her klarte jeg å miste et stidele og havnet mye lengre syd enn jeg skulle vært. Endte opp på å forsøke meg å ta meg gjennom skogen, men det var et virrvarr av veltede trær og et mareritt å komme seg igjennom. Til slutt kom jeg opp under der stigningen til mammoth crest begynner, riktignok fra en ganske annen plass enn der stien går opp. Det var ganske bratt og veldig løs sand som underlag så jeg gikk delvis å sklei halvveis ned igjen for hvert steg. Ikke rart trærne velter i vinden når underlaget er så løst. Etterhvert kom jeg meg opp til der stien kommer opp mammoth crest og fulgte denne videre. Det begynte å bli utpå kvelden og solen farget himmelen rød i vakre nyanser. Ble mange stopp for å snu meg og fotografere minarets i stadig skiftende fargenyanser. V: Himmel over Minarets H: Stien langs Mammoth Crest Jeg fant til slutt et fint platå midt oppe på mammoth crest og slo opp teltet på 3230 moh. Håpte på å få tatt noen bilder av teltet med Melkeveien i bakgrunnen, men det var dessverre en sky som lå litt over horisonten som sperret endel. Senere på natta våknet jeg og da var det skyfritt, men jeg orket ikke gå ut for å ta noe skikkelig bilde så jeg tok bare et ut av teltdøra. Flere bilder:

I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypa skvatrer i fjellsidene, fisken vaker og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter i fjellet for den som ønsker å høste av naturen. Bli med på jaktstart i Indre-Troms. Drømmestart på rypejakta Med en værmelding som viste sol hele helga var det bare å pakke teltet i sekken og velge et passende område i Indre-Troms. Siden jeg også hadde sett meg ut et par fristende småvann inne i Øvre Dividal Nasjonalpark pakket jeg med fiskestanga og var klar for tur. Etter et par timer langs stien opp fra dalen og innover i fjellet satte jeg kursen opp i høyden og ladet hagla. Det er like spennen hvert år når patronene legges i og hagla slås sammen. Er det rype på fjellet i år? Det tok ikke lang tid før den første rypa hoppet frem foran beina mine. Hagla ble løftet rolig opp, og tatt ned. Et reinsdyr var bak rypa, så jeg måtte holde skuddet. I stedet så jeg hvor rypa landet og gikk rolig etter. 50 meter senere lå rypa i sekken. Høsten har for lengst inntatt fjellet i Indre-Troms Sesongens første rype. Jeg gikk videre i samme høyde og skremte snart opp to nye rypekull. Begge gangene endte det med fugl i sekken. Med tre ryper var jeg fornøyd, og satte krusen mot de fristende småvatna. Underveis gikk jeg opp nok et rypekull, og lot en hare hoppe vekk fra skuddhold. Nordlysnatt Lenge før jeg var fremme ved leirplassen begynte det å bli skumring, og de første blaffene av nordlys viste seg på himmelen. Jeg måtte gå på litt ekstra, og var ikke fremme før det var nesten mørkt. Da måtte hodelykten frem for å få satt opp teltet, mens nordlyset danset på himmelen. Høstmørket kommer fort, så før teltet var oppe måtte hodelykten frem. Jeg ble stående lenge utenfor teltet før jeg omsider kunne ta kveld. Fiskelykke i fisketomme vann Da jeg våknet stakk jeg hodet ut for å se hvordan teltplassen jeg hadde funnet i mørket så ut. Svaret var: Rett og slett trivelig. Det ene av småvatna lå like nedenfor teltåpningen, og jeg kunne se fisk som vaket i morgensolen. Før turen hadde jeg sjekket om det var fisk i vannene på kartet til godtur.no. Bare et av vannene skulle ha fisk, men av erfaring vet jeg at i Indre-Troms er det mange «fisketomme» vann som kan by på store overraskelser. Der er alltids noen som en eller annen gang har båret over noen fisker. Utsikt fra teltet. Et fisketomt vann… Etter noen kaffekopper satte jeg sammen fiskestanga og gikk en runde ned til det første vannet. I det jeg snek meg ned til vannkanten så jeg to personer komme gående i krattet noen hundre meter unna. Jeg registrerte at de hadde sett meg og kom ned mot vannet da jeg kastet ut sluken. Allerede på andre kastet var det motstand i snøret. En sprek røye hadde latt seg lure, og prøvde å dra med seg snøret ut i vannet. Akkurat i samme øyeblikk så jeg en rype fly opp foran jegerne, og hørte skuddet smelle i det jeg strammet bremsen på snella. Bare i Indre-Troms kan du stå med kilosrøye på kroken mens en jeger tar opp rype noen hundre meter unna. Helt fantastisk. Rypelunsj utenfor teltet Etter en hyggelig prat med de to som kom gående, ruslet jeg tilbake til vannet der teltet lå, og fisket meg tilbake til leiren. Det endte like godt med to kilosrøyer, og en litt mindre rundt halvkiloen. Med røye i ene hånden og rype liggende ved teltet oppstod et aldri så lite luksusdilemma da det var tid for lunsj. Fristet det mest med rype eller røye til lunsj? Jeg valgte rypebryst til lunsj, og fileterte røyene for å ta de med hjem. Det er godt å være villmarking når en kan bære med seg kilosrøyer tilbake til teltet. Rype eller røye til lunsj? Det blir ikke bedre en rypebryst til turlunsj. Og litt multe til dessert. Tung sekk på hjemturen Etter rypemåltidet pakket jeg sammen leiren og gjorde meg klar for litt jakt igjen. Hagla ble ladet, og med lett sekk var det ikke noe problem å ta med telt og utstyr på jaktturen. Så snart jeg kom opp i høyden hoppet to ryper opp rett ved siden av meg. I en rolig bevegelse snudde jeg meg og løftet hagla. To skudd. To ryper. Jeg sørget for å ta en jaktselfie før jeg gikk videre. En enslig bjørk i høstfarger har forvillet seg langt til fjells. Jaktselfie: Fornøyd leirskolelærer viser frem nyskutte ryper. Dividalen viser frem høstfargene på veien hjem. Før jeg nådde toppen av fjellet lå tre ryper til i sekken. Med røyefilet og 7 ryper i sekken begynte vekten å kjennes på ryggen. Jeg var mer en fornøyd med resultatet, og la patronene tilbake i sekken. Jeg startet på tilbaketuren, og gikk opp to nye kull på turen ut fra fjellet. Alle rypene fikk fly videre inn i høstsola. Vis hele artikkelen

Fy faen. Dette er hardporno for en villmarking med forkjærlighet for å høste av moder naturs overskudd. Takk og lov for at man kommer fra fylket, og har hytte på indre, som gjør at man er så priviligert at man kan traske ut i villmarka med det som utgangspunkt. Velkjente strøk du har jaktet og fisket i. Var sjøl i områdene tidligere i sommer, fire døgn. Tregt fiske da, men fantastisk tur i episk vær.

https://turhistorie.blogspot.com/ Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. https://turhistorie.blogspot.com/

Måneskinn over Thousand Island Lake og Banner Peak, Ansel Adams Wilderness. Tatt i august 2015

Ok jeg må skryte litt for det er så sjelden jeg kjøper noe nytt! Jeg har kjøpt min første tursekk i dag, en Bergans Glittertind 55 L. Og en lang regn- og vindtett jakke, det har jeg ønsket meg i årevis. Didriksons Thelma heter den.

Ettermiddag ved teltet

Sheena er en sju år gammel blanding av border collie og flatcoat. Har fått det beste fra begge raser, og ingen av ulempene! Elsker å gå tur, men overlever også helt fint uten, dersom dagliglivet skulle bli sånn. Jada, hun røyter ganske bra, dette er en enkelt børsting etter at røytingen satte i for fullt. Elsker vinteren!

Ettermiddagstur med bestyrerinnen Merkelige greier. I helga hadde jeg vært så heldig å få til en litt lengre tur enn det som har vært vanlig i det siste. Det merket jeg selvsagt i beina - de var ikke helt i orden mandags morgen. Det var liksom ikke en ny tur jeg gikk og tenkte på. På ettermiddagen ble det fra bestyrerinnen ymtet frampå om en liten utflukt - det var jo så bra vær…. Og det ble jeg med på. Det hadde vært godt vær på mandagen, i løpet av ettermiddagen trakk det opp noen skikkelig mørke skyer i sør. Det kunne så avgjort se ut som om det ville komme regn. Det var ikke helt i tråd med planene. Nå er erfaringen den at de skyene som ligger nede i horisonten ikke alltid gir et godt bilde av været som kommer. Både når det regner og snør og når det trekker over. Jeg blir ikke lenger lurt av noe som kan se ut som en lysning i skydekket i horisonten, og derfor bærer bud om opphold. På samme måte betyr ikke tunge skyer i horisonten nødvendigvis regn, i hvert fall ikke sånn med det samme. På vei oppover mot Holmavatn og Synesvarden, som var turmålet denne dagen, ble himmelen lysere og tur ville det bli - uten regn til å begynne med. Det var biler på parkeringsplassen, men uten om to karer som kom i mot nesten helt til å begynne med, var vi alene på hele turen. Tørt i bakken, greit å gå, litt vind, men uten nedbør. Det måtte bli en fin tur. Bare for å ha sagt det, bestyrerinnen er kommet i bra form etter hvert. Det gikk i et greit tempo oppover bakkene fra Holmavatn til Synesvarden. Selv de bratteste (ikke særlig bratte, men…) bakkene gikk greit unna. På lågheia - “den siste rest av det brune Jæren” - var det tydelig høst. Brunt var den dominerende fargen. Det var lite fugl, utenom en og annen kråke. Det var derimot sau i hopetall. De var antakelig kommet ned fra heia og fikk noen dager her ned i lavlandet. Mellom Steinkjerringå og Holmavatn var det fortsatt masser av Blåknapp i blomst. Noen planter holder ut til frosten kommer. På parkeringsplassen var det ennå færre biler enn da vi kom. Det var nok ikke mange på tur en mandagsettermiddag. Det var egentlig dagen for tur, turen ble fin den. Takk til bestyrerinnen som dro meg med. 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

@OttoStover det fine med et forum er at andre enn trådstarter kan få nytte av rådene som er blitt gitt her.

Etter å ha kommet hjem fra Caminoen i Spania hadde jeg lyst til å få meg en tur i fjellene her hjemme, men hadde ikke all verdens tid til planlegging og forberedelser. Så valget falt på Langsua, eller tidligere Huldreheimen (jeg liker igrunn det navnet best), etter at jeg i flere år hadde ment at det ville være et fint område å gå i for foreldrene mine. Det skulle være kortere avstander mellom hyttene der og lettgått terreng. Det slo liksom aldri helt an, så jeg måtte gå der selv. For kort tid til å planlegge en skikkelig telttur og, så det ble fra hytte til hytte (igjen). Jeg startet turen med å gå fra Espedalen Fjellhotell til Storhøliseter, en kort tur bare. En kort tur i mye regn, men jeg liker av og til å gå i skikkelig rufsevær. Les mer om dag en på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/fjellhopping-i-langsua-nasjonalpark-dag.html. Siden det er korte avstander mellom hyttene i Langsua, planla jeg med å gå dobble 'etapper'. Fra Storhøliseter valgte jeg å gå til Liomseter. Jeg likte meg godt på stien mellom disse to hyttene. Litt mer fjell i starten, så mer vidde mot slutten, variasjon. Hadde en liten avvik fra vanlig t-merket rute i starten da jeg ville gå en rute mellom Storhøpiggen og Storhøa, hvor jeg endte opp med å ta feil av stien jeg fulgte (umerket) og ett mer tydeligere sauetråkk. Jeg endte opp i tåken, og måtte sette kompasskurs mot vest for å komme tilbake på rett kjøl igjen. I starten var det overskyet, tåkete, grått og vekselsvis regn, men mot slutten lettet været og det ble fint. Les mer om dag to på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/storhliseter-liomseter.html. I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å gå om Storeskag, men kartet sa jo ikke noe om at hytta der var nedlagt. Etter litt revurdering fant jeg ut at det var greiest å gå tilbake igjen til Storhøliseter for å nå min tanke om å komme meg til Gjendesheim på lørdag. Det går heldigvis flere ruter til Storhøliseter, så tilbake gikk jeg om Skriurusten. En fin vandring med god utsikt mot fjelltoppene til jotnene, men det var vått å gå det siste stykket tilbake til Storhøliseter. Les mer om dag tre på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/liomseter-storhliseter.html. Fjerde dagen føltes mer som en transportetappe etterhvert, da stien gikk en liten stund på en grusvei langs Øyangen. Jeg gikk mot Sikkilsdalsseter, og nok engang luksus i fjellheimen. Været var stort sett fint. Høydepunktet var Vangstulkampen og utsikten fra toppen. Les mer om dag fire på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/storhliseter-sikkilsdalsseter.html. Siste dagen på turen gikk mot dørene til Jotunheimen, og var den flotteste på turen. Går sikkert ut på tynn is her for noen, men drister meg til å si at turen over Sikkilsdalshøa ikke står noe tilbake for folkevandringen over Besseggen. Fra toppen får man og en nydelig utsikt over hele Jotunheimen. Og man får relativt gå i fred her, i forhold til naboen. Folkehav på Gjendesheim. Les mer om dag fem på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/sikkilsdalsseter-gjendesheim.html. Jeg var godt nok fornøyd med turen min i Langsua, den ble gjort litt på sparket. Hadde egentlig mest lyst på en skikkelig telttur, men fant ut at jeg hadde litt for lite tid til å gjennomføre det (jeg liker nok å være litt mer nøye før en sånn tur). (Dette innlegget kommer lovlig sent, men tiden har vært kort etter sommerferien, så har ikke fått gjort så mye skriving for denne turen før nå.)

Kom over denne interessante saken på Dovre i august. Var plassert på en stake 150m sør for stien mellom Store Langvasstind og Larstind, opp mot førstnevnte. Meg bekjent har det ikke vært filminnspillinger på Dovre siden Trolljegeren. Noen som har anelse som hva som er greia her? For ordens skyld sikter jeg til figuren til venstre i bildet.

Rottweiler, Dobberman og Støver.. Skikkelig gatumiks som ikke helt klarer å avgjøre vilken instinkt hun skal følge. Hun både jakter å vakter og ibland også på samme gang så allt er vel ikke helt bra oppi i hodet hennes. Men hun er fortsatt den beste hunden jeg veit om

Dovregubben ??

Har du sjekket buss? Oslo-Trondheim / Lavprisekspressen går forbi Hjerkinn. Ellers er jo sjansen stor for at du er på skyttelbussen fra Snøheim sammen med noen som skal til Trondheim. Hvis du tar sjansen.... Går du for Hjerkinn/Snøheim, er Svånådalen knappe halvannen times gåing unna Snøheim. Fint utgangspunkt for turer både flatt og bratt. Og ikke bare Snøhetta.. Ellers kan du hoppe av på Kongsvoll og gå inn Stroplsjødalen retning Reinheim og Snøhetta. Startpunkt er rett sør for stasjonen. Mindre folk enn på Snøheimruta, og enda finere. I tillegg har du fine og nær urørte 18 og 1900-metringer på nordsiden av dalen, siden du nevner topptur. Ellers er drømmelandet Sunndalsøra innen rekkevidde med tog/buss, men det meste er bratt og drepende med alt annet enn dagstursekk. Med mindre du er blodtrent.

Første navn som faller meg i hu er Bratsberg: http://galleriosebro.no/produktkategori/grafikk/jan-petter-bratsberg/page/2/

@Bjørn J : Jeg mistenker at du hørte en humorsketsj på radioen - eller er det lite tenkelig? Gress, busker og kratt oppgis normalt som tilholdssted for flått, så i mitt hode befinner de seg på steder lavere enn knærne mine. Folkehelseinstituttet (som har egen side om flått) reviderte i 2010 sin lille brosjyre om flått, som bla sier: "Flåtten klatrer opp på gress og lyng og fester seg til dyr eller mennesker som går forbi. Flått hopper ikke ned fra trærne." Redigering: Når jeg tenker meg om, høres det energimessig langt sikrere ut å bruke energi på å komme seg 15 cm opp fra bakken og vifte med lankene i håp om å hekte seg på en vert, framfor å klatre mange meter opp en stamme og ut på en gren for så å risikere å gjøre hele greie om igjen ved et "bomhopp"... En slik strategi kan virke å bli en smule motarbeidet av evolusjonens ubønnhørlige krav til å ikke sløse med energien unødig Bare spekulasjoner, selvsagt!

Brungmarka er bra. Hvis du ønsker mer høyfjell og topper kan Meråker være et fint utgangspunkt for skarvan og roltdalen. Oppdal og dovre er vel også greit å nå med kollektivtrafikk, men her blir du ikke alene. Brungmarka nås med buss (atb) fra tr.heim til klæbu (rute 48), og deretter fra klæbu til Brøttem gård (rute 503) Til Meråker, Dovre og Oppdal går det både buss og tog.

Fantastisk! Indrefileten av Norsk villmark!

Fantastiske bilder, skikkelig stemning i en kjempeflott rapport Det var jammen godt jeg hadde spist middag nå eller så hadde jeg blitt alvorlig sulten av all den gode maten du har fanget, rett og slett nydelige måltider du har ordnet deg

Jeg siklet tidligere på en Hennesy eller Exped til jeg ble gjort oppmerksom på Amok Draumr. Og jeg må si at den frister mer og jeg kommer til å anskaffe meg den. Hva vekten angår, har jeg så mye til overs på kroppen at det er rom for å gå ned noen kilo, og dermed bryr jeg meg ikke så mye om utstyret veier noen hundre gram for mye.... ​ Er vel totalvekten som teller?

Har lest at den sitter ventende og at den bruker luktesansen, og når det nærmer seg noen/noe så strekker den ut beina klar til å gripe tak. Ikke denne nettsiden jeg leste det på, men står det samme her: http://www.prevention.com/health/health-concerns/tick-myths-and-facts Myth #5: Ticks fall from trees. Fact: Ticks crawl up. If you find one on your head, it's because the tick crawled up your entire body and found a home there, not because it fell from a tree branch above you. Creepy as that sounds, it's important to know, says Mather. På den nettsiden står det at smitte vanligvis ikke blir overført før etter 24 timer, men i sommer leste jeg at nå er det 12 timer som gjelder. Bakteriene i magen til flåtten som inneholder smitte bruker litt tid på å aktivere seg.

Sjekk av hunden hver kveld er en selvfølge, men kan være flått som ikke har festet seg, så å la den være i senga er ikke lurt nei. Jeg bruker gaffateip rundt anklene på tur, for at flåtten ikke kan greie å krype oppover. Effektivt siden flåtten befinner seg kun lavt i terrenget.

Er det derfor bekkevannet smaker såpe?

Ticket To The Moon bør ha grei lengde for deg, og tåler 200kg. Koster ikke allverden heller.

Etter flere helger med værligge ble et vindu utnyttet til runden over Storstygge Svånåtind til Store Langvasstind. Latmannstransport til Snøheim sammen med kamokledde reinjegere, De eneste dyrene vi så var en moskusfamilie som hadde parkert på stien ved Innaste Svånåkollen. Campet bortenfor familien, og startet alpint med Storstygge Svånåtind som første mål. Det fine været snudde på sedvanlig Dovrevis før halvtimen var gått, men vi kom oss rimelig greit til topps over en snødekt østrygg. Fant en stivfrossen Bavac-lue midt i ura. Videre på kjempeunderlag og lav sikt langs eggen, og var på Vestre Langvasstind halvannen time senere. Rapellerte greit ned hammeren og ut på Store Langvasstind i null sikt og slapsete snø. Retur i såpeglatt ur ned ryggen til 1528-vannet. Èn stk Sigg-flaske kassert etter å ha dempet fallet fra eier som gikk på ryggen. Med slike forhold utgikk planen om Bruri, så vi gikk rett til camp. Totalt litt over 7 timer T/R.

Helt på tampen kan jeg for moro skyld legge opp en kopi av min nyeste Facebookstatus i anledning saken: "Her om dagen skrøt jeg veldig over den nye og veldig avanserte hodelykta mi. En liten oppdatering kan være på sin plass: Joda, lykta lyser veldig bra. Men den tåler ikke regn. Og det regner en del i Norge om høsten. Og jeg gidder ikke bruke lykta bare innendørs. Jeg tok en telefon til Fjellsport, selgeren. Bare å gå inn på nettstedet og laste ned et returskjema, printe det ut og sende sammen med lykta, så får jeg ny. Helt greit det, så langt. Men den 11 år gamle skriveren min nektet å fungere sammen med Windows 10, og nye drivere finnes ikke. Så, jeg ble litt sur, satte meg i bilen og kjørte ned til Søgne og handlet en ny skriver. Kjekt å ha uansett. En sånn flott liten multifunkjsonskriver som kan det meste. Også fungere på mitt Wi-Fi nett. Dersom PC og skriver finner tonen. Det gjorde de ikke. Så jeg gikk til skriverens nettside og startet en installeringsprosedyre via den. Halvveis i dette får jeg beskjed om at nett-tilgangen min vil bli stoppet en periode under prosessen. Og det ble den. Og den ville ikke i gang igjen. Under all halloien med å finne ut hvordan jeg skulle komme videre frøs maskinen og måtte restartes. Etterpå virket nettet igjen. Men ikke skriveren. Den ville ha passordet til routeren. Som jeg hadde glemt. Mer halloi, masse bladring i gamle papirer -og til slutt fant jeg det. Skriveren ville ikke ha det. Den ville heller ha nettverksnøkkelen, sa den nå. Mere bladring i gamle saker. Fant det til slutt. Og skriveren godtok det. Nesten seks timer har jeg brukt for å kunne skrive ut dette returskjemaet. Men nå ligger det her. I to eksemplarer. Og nå er det kaffe og en røyk før hundene skal få tisse.." Neste gang hiver jeg bare defekt vare og kjøper ny, trur eg. Takk for svar i tråden!

Hallo igjen, dere! Da kan jeg med glede melde om at vi har fått en ny, flott "forundringspakke" av helten fra Nøtterøy - @Tom42 ! Her var det masse små og store ting - et utrolig spenn fra alt fra pakkposer og kompass, til multifuelbrennere, bivvy og fjellduk fra Jerven! Og ALT kommer godt med! Noen kule DIY gjenstander var det også; colaboksbrennere og særdeles smarte feltovner. Jeg sier bare TUSEN TAKK!!!! Fantastisk To gode Norrøna sekker Multifuelbrenner fra Primus, mod'et slik at den passer inn i Trangia stormkjøkken Oversiktsbilde 1 over noe av det som lå i pakka Oversiktsbilde 2 over noe av det som lå i pakka 3 stk DIY feltovner - veldig lette, og i tillegg kjappe å montere - genialt (kanskje @Tom42 bør starte produksjon av disse i en større skala?) 3 stk hodelykter En vaskeekte Fjellduk fra Jerven! En haug av colaboksbrennere - finfint! Førstehjelpsutstyr er aldri feil Lette regnponchoer - veldig greit å ha med på tur her på Vestlandet... Multifuelbrenner nr. 2 (!) 10 L vannpose

Veldig enig i det som er blitt nevnt her! Alt har med komposisjonen å gjøre; finn linjer i landskapet (fjell, lys, skygger, stier, elver osv), vær bevisst i valg av blender og brennvidde, tenk over hva du har i forgrunnen og hva du har i bakgrunnen (spesielt viktig ved bruk av vidvinkel). Husk at "god komposisjon" er forskjellig fra 3:4 format til 1:1 format. Veldig ofte bruker en det gyldne snitt, å sentrere motiv fungerer ikke like bra. Selv om jeg ikke er stor fan av HDR (mest fordi mange går til det ekstreme), så er det en funksjon jeg ofte bruker på tur. Av etterbehandlig nå justerer jeg mest på høylys og skygger (kjedelig med brent ut himmel). Personlig vil jeg heller ha litt undereksponerte bilder enn overeksponerte bilder, syntes jeg beholder flere detaljer.

Nok en liten rekonvalesensutflukt i dag etter jobben - denne gang med innlagt middag av enkleste sort, krydret med fururøyk (vi har passert 15. sept, folkens!): Greit nok (nesten), så lenge kveldsmaten tar seg av behovet for protein og fett, antar jeg (Og ja, du observante leser, "ovnen" står opp ned - og nei, det var ikke med vilje Var snodig at den ikke ville tenne så kjapt denne gangen, men fikk plundret den i gang - og da så jeg jo at luftehullene var øverst istedet for nederst... Gluping. Det var for sent å vende den, så jeg stakk tre pinner inn under for å lage en luftespalte helt nederst - da ble det litt mer fart på sakene )

Ble bestigning av både Store Bukkeholstinden (2213m), Søre Bukkeholstinden (2058m) og Visbreatinden (2234m) under Peakbook Summit II i Jotunheimen nå i helga! Fikk både regn, sludd, hagl, snø og knallsol i løpet av oppholdet. Topp stemning og pils på kveldene, livet er topp! Opp mot Store Bukkeholstinden Store Bukkeholstinden fra øst Toppen i snø og tåke Dagen etter snø og regn våknet vi opp til dette været! Storebjørn og Geite. Da gikk turen opp mot Visbreatinden, i bakgrunnen i dette bildet. Mot Visbreatinden Fra toppen Ett sjeldent toppbilde av gruppa, meg som nr to fra høyre. Hurrungane i vest Uranos, Stølnos og Falketind i sørvest Norge's tak, Galdhøpiggen

Var på en 10 liters tyttebærtur i dag. Registrerte at hausten var på veg.

Sitt å vente på ferja. Har akkurat vært på Heilhornet 1058 og rakk selvsagt ikke ferja! Men fint her og Fra toppen I går hadde vi en fin tur ute ved torghatten. Lessjenta mi har ikke høydeskrekk og stortrives I ur og tungt terreng.

Hehe, trådstarter spør om tips til klokke, og så diskuteres det som vanlig hvorvidt trådstarter egentlig vil ha klokke i det hele tatt Som nevnt kan kan se på sola for å finne klokkeslettet. Med kompass og korreksjon for lengdegrad klarer jeg å treffe innafor ca 15 minutter, men det er en annen diskusjon. Hva ønsker du av funsjoner på klokka? De klassiske friluftslivsklokkene (f.eks.Casio G-Force), kalles ofte ABC-klokker, da de har Altimeter (høydemåler), Barometer (Trykkmåler), og Compass (kompass). Høydemåleren er bare en trykkmåler som regner om til høyde. Den typiske treningsklokka vil ha pulsmåler (og -belte) som et minimum, og mange har GPS. Moderne treningsklokker kobles jo til PC, og der skreddersyr man klokkas funksjoner etter ønske, og laster ned treningsøkta for beundring på PC-skjermen til kveldsmaten. Da får man oversikt over hvor man har vært, puls, temperatur, hastighet, osv. GPS er batterislukeren, og du kan regne ca 10-20 timer med 1 datapunkt per sekund, og ca 50 timer på 1 datapunkt per 10 sekund. Selv om man har GPS-funksjon på klokka trenger man selvsagt ikke bruke den hele tida, og batteriet vil da vare mye lenger - ca 1 mnd uten bruk av GPS. Jeg har en GPS-klokke, og på tur bruker jeg klokkefunksjonen (naturlig nok), samt høydemåler og trykkmåler. Høydemåler er som sagt bare en trykkmåler, og man stiller den når man er på en kjent høyde, f.eks. et vann eller en kolle. Trykket har en kjent variasjon med høyde, og høyden blir utregna ganske nøyaktig (var innafor 1% på siste topptur). Særlig i bratt terreng kan høydemåler være veldig nyttig, når det ellers er vanskelig å peile seg til rett posisjon, og tilbakelagt horisontal distanse er liten. Også fint på vinteren i white-out. Trykkvariasjon over tid kan være til hjelp med å forutsi været. Både værforandring og vertikal bevegelse vil påvirke målt trykk, og noen klokker har funksjoner for å prøve å korrigere for dette (f.eks. vil raske trykkforandringer bli tolket som høydeforandring, og ikke værforandring). Jeg har en Suunto Ambit, og valgte den fordi jeg vile ha ei klokke både til trening (puls, GPS, osv.) og til tur. Batteritiden uten bruk av GPS var på den tiden bra, ca 1 mnd, som jeg anså for å være perfekt for mine typiske turer på typisk noen få dager. Det er sikkert et hav å velge mellom.

Finner stort sett vann overalt som kan drikkes. Eneste gang jeg var mer forsiktig var 2011 i Femundsmarka pga mye lemen og utbrudd av tulerami. Da fylte vi flasker under vannflate fra kano godt utpå vannet. Tok jeg vann på grunna så slapp jeg oppi rensetablett. Evt kokte vannet. Har ofte med rensetabletter i sekken. Da har en alltid tilgang til vann. Et brett tabletter kan ikke veie mer enn 10gr eller så, så det er ikke noe drass å ha med.

Har ikke HH NX men et så og si likt telt fra annen produsent. Ca samme strørrelse, stangopplegg, en del mesh i innertelt. Synes det fungerer supert til sitt bruk og vil tro det blir om trent samme som å bruke HH NX. Disse lette teltene er så klart ikke noe telt til bruk i høststormer på fjellet. Disse er laget for å ha god plass i forhold til vekt i snillere vær. Den selvstående konstruksjon gir mye rom i innerteltet. Sommerstid er de supre da de lufter bra så en ikke blir kokt om morgenen. Konstruksjon tåler en del vind også. Ytterduk går ikke helt til bakken så det gir mye sirkulasjon, i vind så trekker det litt gjennom teltet men med duk et stykke opp på innertelt så skjer trekken over deg, ikke på deg. Forteltene er ok men ikke veldig store. Jeg bruker teltet som solotelt og da fungerer det fint. Har jeg sekk og slikt i et fortelt og bruker det andre til inngang, lagre støvler og småting. Er såpass romslig inni at en har en del plass ekstra til bagasje der når man bruker det alene. Har ikke kokt noe særlig i mitt. Jeg er stort sett i marka og har en tarp opp så jeg er under den hvis det regner. Er man 2 i teltet bør man ikke ha for store sekker. Som andre sier er et langt lettere å sette opp ytterduk først hvis du har ekstra bunnduk. Da kan du bruker bare yttertelt i sesong med lite innsekter, bare innertelt som myggtelt under tarp, eller begge deler. Er det teltet jeg bruker klart mest selv, sånn ca 4 av 5 turer. Så klart fordi jeg er mest på tur om sommeren også. Skal jeg til fjells med fare for vind og kjipt vær så har jeg et annet som tåler mer. Slikt som HH NX er ikke helårstelt. Det er til snilt vær, kulde og regn går fint bare det ikke blåser for mye. I USA er det en del som bruker slike vinterstid i skog siden de lufter veldig godt så det blir lite kondens. Det fordrer så klart at det ikke blåser for mye. Så skal du kjøpe et telt til bruk i Norge hele året skal du ikke kjøpe slikt som HH NX. Men skal du ha et lett og fint telt til sommersesongen så er å anbefale å titte på slike. Brukte mitt seneste i natt i Nordmarka. Kom en del regn i går kveld og det blåste en del en periode. Teltet beveger seg litt i vind men holder seg tørt og fint inne.

Jeg synes det er veldig positivt at du velger å nevne det med å la de leve videre og ikke bare fokusere på selve fangsten. Fantastiske bilder, spesielt i starten av rapporten. Takk!

Takk for den tilbakemeldingen @Nikke. Slike kommentarer er gode å få! Å jakte er mye mer en bare "rekreasjon" som enkelte dyrevernorganisasjoner forsøker å redusere det til. For meg er både jakt og fiske en naturlig del av friluftslivet, og da er det naturlig å ha stor respekt for både fisken og dyrene. Det er alltid en blandet følelse av glede og vemod når en skyter en rype. Glede over å mestre våpenet, ikke skadeskyte og å skaffe sin egen mat, og vemod over å se den flotte fuglen død. Rypas overlevelsestaktikk ligger i mange kyllinger, og at noen få vokser opp. En fornuftig høsting av dette overskuddet hører naturen til, enten det er menneske eller andre dyr som spiser rypa. Håper bare at alle som jakter holder seg til kvotene, slik at vi slipper å høre om jegere som fyller fryseren og litt til.

Her kommer et par ryggsekker, et par primuser. 3 stk lett feltovn, ørten "colaboxstover" og ++++. Sender også med en Jerven original, (i bekymring over at Pål kommer til å fryse på Hardangervidda, da kan hån jo låne den). Sporingsnummer: KP 038173513 No

Foto fra Veslesmeden mod Rondeslottet og Storronden juli 2015.

Kajakktur utanfor Engeløya i Steigen i sommar.

Turfolk som ferdes over evne, er ikke et ukjent problem, ikke bare på Sunnmøre (og ikke bare i alpint terreng). http://www.nrk.no/sognogfjordane/turfolk-overvurderer-seg-sjolve-1.12474219 Det er dessverre en trend blant noen å kaste seg ut i prosjekter som ligger langt over det nivå forberedelser og kunnskaper er til - heldigvis går det ofte bra! Dette i kombinasjon med en oppfattelse av at hjelpen i fjellet er like nær som i urbane strøk, er en uheldig trend, som blir godt hjulpet på veg av økt tilrettelegging og markedsføring av, hvor enkelt og like til det er å kaste seg ut i fjell-eventyr...! En kan spørre seg hvorfor kjøpe en slik SPOT? Jeg går ut fra det bunner i en eller annen form mangel på trygghet? Da undres jeg hvorfor da drive med en slik aktivitet om en ikke er trygg ved det??? Kanskje det er et signal på at aktiviteten ligger litt over evne, at det ikke er mulig å drive på med passende overskudd?? SPOT er ikke en direkte link til HRS - og HRS er ikke en brannstasjon som det så fint ble formulert! Der går en beskjed til Houston, som så forsøker å finne rette mottaker i landet/området SOS'et kommer fra. Deretter må denne etaten begynne å finne hovde å hale i hva som skjer. Å måtte vente 5 timer i fjellet er etter min oppfattelse ikke lang tid.

Akitaen Tanuki var klar for å gå hjem fra Store Daltjuven da vi plutselig hørte sau og han stilte seg veldig fint opp (potensiell middagsmat jo!). Kløven ble litt skjev, men sånn skjer

Ønsker alle lykke til i konkurransen Vi ser fram til å ha med noen fjellforum folk på tur opp på Røros vidda med hundespann. Bidrar med et bilde selv, tatt med mobilen på tur, så skal ikke prøve å vinne egen premie her Fra vår høst camp, hvor jeg ligger endel med hundene. Stjernehimmel, stort bål, og 18 hunder som strekker seg i reinlaven.

Fra en tur i Trollheimen i fjord høst. Startet fra Storlidalen, telt i Kråkbotnen, og Namnlausfjellet dagen etter. Våknet til tykk tåke, men med fantastisk vær over 1200m. På bildet ses Storsomrungnebba og Storsomrungvatnet.

Vil gjerne ha kritikk/kommentarer på dette bildet og fremgangsmåten/teknikken. Bruker noen ganske enkle (bare man vet hvor man finner dem) funksjoner på Photoshop til å redigere fram det bildet jeg vil ha. Oppgave: På eggen sør for Ågottind tok jeg ett bilde av fjellet. Pga. av at fjellet i virkeligheten er veldig nært meg får jeg ikke ett godt bilde som viser både profilen av toppen, luftigheten og samtidig beholde "widescreen/landskaps"-formatet. Tar derfor bildene vertikalt med ett vidvinkel-objektiv (12-24mm) på ett fullformats-speilreflekskamera. Tok 7 bilder med ca 50% overlapp. Etter en runde med behandling av lys og kontrast av hvert enkelt bilde og påfølgende synkronisering i Adobe Lightroom blir bildene sendt til Photoshop. Bruker deres funksjon (automate) for å sette sammen bildene, dette skjer automatisk og tar noen minutter. Resultatet ser slikt ut. "Warper" så bildet manuelt til den versjonen jeg vil ha som er å prøve å få bildet så reelt som mulig. Bildet kommer uansett til å se noe forvrengt ut da det er ca 190 graders synsfelt krympet inn til ca 5 graders synsfelt for de fleste som ser bildet på PC-skjermen. Så litt spot healing for å fjerne forstyrrende elementer. Endelig resultat.

Har planer om å gå normalruten til Stetind neste uke. Noen som vet om det er for mye snø enda?

Yep, da slenger jeg inn den lovede oppfølgeren. Vi forlot som sagt Finnmarksvidda etter 6 døgn, mot de planlagte 10. Vi tok oss en hviledag/ompakkingsdag i Alta. Sov lenge og spiste MYE mat for å bygge oss opp fra mange tøffe mil med tung sekk der inne i heten. Kjøpte kart, og tok noen vurderinger om hvilket område vi skulle velge. Vi falt ned på et fjellområde med tre vann innenfor fiskerekkevidde. Marsjen var beskjedne 35-40 minutter fra der vi parkerte bilen og dit teltet ble satt opp. Dag 1 gikk til å fiske i vannet ved teltet. Vannet BUGNET av marflo som svømte overalt langs kanten. I tillegg var det store, sorte biller langs bunnen, samt et yrende insektsliv oppå vannet. Likevel: NULL bevegelse. Ingenting som tydet på fisk. Dødt. Totalt dødt. Været var fint. Over 20 grader, sol og beskjeden eller ingen vind. Dette vannet er forholdsvis grunt. Vi fisket noen timer her uten hell. Dag 2 forflyttet vi oss til nabovannet, en liten halvtimes marsj fra teltet. Like bra vær. Varmt og stille. Alt var likt som i det forrige vannet, men med ÈN viktig forskjell: Små yngel som svømte i stimer langsmed land. Dermed kunne vel ikke dette vannet være fisketomt......? ***** 3,1 kilo. Ny personlig rekord på fjellørret. Vi avsluttet fisket umiddelbart etter denne. Klokken 02:30 i den nordnorske sommernatta, stekte vi de beste ørretbiffstykker som tenkes kan, av den ene filetsida. Fantastisk kvalitet! Dagen etter kokte vi resten med smør, salt, krydder og potetmos. Ikke mange grammene kjøtt var igjen på den ørreten! En får det rett og slett ikke bedre.. Ørreten var for øvrig smekkfull av sneglehus i magen. **** Fornøyde veidemenn i Finnmarksnatta.. Utmerket kjøttkvalitet. Hit skal jeg igjen...