Vinnerliste

Eg har ingen problem med å sjå dette noko nyansert. Eg opererar sjølv som turleiar for den lokale foreininga innimellom, utan at det betyr at eg er gift med Dnt eller ikkje kan være ueinig. Som nokre allereie har vore inn på, er det fleire instansar som skal koplast på når det gjeld forvaltning av arael, også nasjonalparkane. Nasjonalparkstyret skal nok også forhalde seg til fleire i sine prosessar, ein har reglar for høyring og medverknad osv, så det er vel ikkje heilt beinkløyvd, og ikkje berre Dnt som sviktar, når ein begår det enkelte betraktar som overtramp. Sjølv dauar eg ikkje av å gå meg frampå ein raud T, og går gjerne langs rutenettet om det er formålstenleg. Men den aukande andelen av inngrep som er vanskeleg å reversere, ser eg på med bekymring. Både i nasjonalparkane og i randsonene, som openbart i enkelte områder skal utviklast til reine tivolia (dont even get me started kva gjeld den hersens via-ferrata moten). Eg arbeidar også som guide, innanfor reiselivet, i eit lite enkeltmannsforetak. Eg har sagt nei til arbeid, som for meg har vore i strid med å tenke miljø og bærekraftig produktutvikling innanfor reiselivet. Til tross for at det kunne gitt ein pangstart og finare tal i rekneskapen min. Dette er ikkje fordi at eg må ha fjellet for meg sjølv. Det handlar om at eg unner borna mine og komande generasjonar moglegheitene til å å ferdast i og oppleve urørte områder (i den grad dei er att). Mine born kosar seg på Dnthytter, med sosialt liv, nye bekjentskap, hyggeleg stemning osv. Likevel er det ikkje til å kome frå, at veksten eg såg hjå borna mine denne sommaren, eit par veker på tur utanfor alt som heiter alfarveg og sti, var av ein heilt annan karakter. Opplevinga var enorm, og eg trur den er med dei langt inn i vaksenlivet, og dels formar kven dei vert. Eg snakkar ikkje nødvendigvis berre om naturopplevinga "utover", men også det som skjer innover. Eg såg nærast lyspæra gå opp over hovudet på dei, og mange av livets små og store spørsmål fekk nok sine svar, utan at dei nødvendigvis vart stilte. For å ta i bruk ein klisje: det var sjelsettande. Dotter mi sa, på dag to av turen: "Mamma, du likar slike stader der det er lite folk og ingen hus. Eg likar ikkje det så godt. Eg kjenner meg liksom litt liten. Eg trur eg likar betre å sjå litt av sivilisasjonen. Ikkje så mykje, men litt". Vi snakka om det, og eg anerkjente kjenslene hennar. Eg hørte ikkje meir om dei. Det skjedde noko med henne i løpet av turen. Kva gjeld folkehelse er eg usikker på om det i det heile bør være eit gyldig kort i Dnt diskusjonen. Eg arbeidar delvis med folkehelse gjennom mitt virke med frisktrening og til dels rehabilitering. At ein kan bidra i dette perspektivet, ved å senke terskelen for å komme seg avgarde er det ikkje tvil om, men i eit folkehelseperspektiv, skal ein verkeleg få sving på dei som har tungt for det, er det så mykje anna som må på plass før dette er eit tema. For dei som nyttar seg av eit utbygd alternativ.....vel, så ville dei vel kanskje nytta seg av det utan også. Eg skulle faktisk ynskje meg data på kven som er brukarane av dei ulike tilboda etterkvart, gjerne litt nøyaktige data. Eg har ein mistanke om at folkehelsekortet då hadde blitt sterkt svekka. Edit: 5 minutt etter eg posta dette inlegget for andre gong (det første forsvann, grrrrr) fekk eg denne linken tilsendt av ei vennine på Fb. Som ein link tilbake til mi dotters utsegn? http://harvest.as/artikkel/Kontroll

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye mer om den siste turen min enn det jeg skrev under emnet "Hvor har du vert på tur i dag" den 16. august, Men siden resultatet av turen skulle vise seg å bli noe helt annet enn jeg hadde tenkt så skriver jeg en liten epistel likevel. http://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-v%C3%A6rt-p%C3%A5-tur-i-dag/page-77 Som jeg skrev i mitt første innlegg så dro jeg altså til Lysebotn med sekk som var pakket med telt, primus, fiskestenger, et bra utvalg med sluker og fluer og ellers alt som kan komme godt med på en sånn tur. Turistforeningen kjører transport fra Lysebotn til Nilsebudammen for den nette sum av kr. 750,- Intensjonen var å sykle de drøyt 20 kilometrene opp til Nilsebuvatnet og derfor hadde jeg tatt med sykkel. Veien har en stigning på ca. 700 meter og midt i den første bakken ble jeg klar over at hvis jeg holder fast ved planen om å sykle både opp og ned så vil jeg sannsynligvis ikke være fremme ved første fiskeplass før neste dag. Vel nede igjen i Lysebotn så måtte jeg bare "krype til korset" og få noen til å kjøre meg opp, Min røde turlederjakke ga meg 20% rabatt og så bar det til fjells med sekk og sykkel. Jeg parkerte sykkelen i enden av Klegjadalen hvor jeg beregnet å komme ned når turen var slutt, og så var det bare å ta apostlenes hester fatt innover i fjellet. Mens jeg vandret innover langs Nilsebuvatnet kunne jeg se Nilsebu innerst i motsatt ende av vannet og registrerte også at noen var på vei inn med båt. Kunne det være REJOHN som var på tur igjen. Sist vi møttes på Nilsebu så spanderte han kald pils på en sliten fjellvandrer, noe som sent blir glemt. Men nå var det ikke tid til å tenke på pils siden jeg befant meg en liten dagsmarsj fra Nilsebu og ikke visste sikkert når jeg ville komme dit. Første fiskeplass ble ved utløpet av elva mellom Stohillervatn og Nilsebuvatnet. Her måtte det vel stå noe fisk. På vei inn mot fiskeplassen så jeg meg ut en brukbar teltplass og så var det bare å sette sammen fiskestanga. Jeg hadde med meg en lettspinnstang og en gammel firedelt fluestang som jeg hadde kjøpt brukt i den hensikt å bare bruke den på tur. jeg har flere fluestenger, men de er kun todelte og egner seg ikke til å ha i eller på sekken. Fluestanga var litt gammel og noen av ringene manglet foringer. Det var bare en tynn ståltråd, men den gjorde jobben like vel. Det ble ingen fisk så jeg tok en matbit og fortsatte i retning Stakken. Ingen vits å ligge i telt hvis det ikke er fisk. Jeg gikk langs kanten av Storhillervatnet og selvfølgelig måtte jeg prøve noen kast her også. Det tok ikke lang tid før jeg hadde tre fine ørret og litt lenger notd i vannet fikk jeg en til Den siste fisken fikk jeg i en kulp i elva mellom Stakkavatnet og Storhillervatnet. Nå var middagen i boks og jeg bestemte meg for å overnatte på Stakken for så å gå videre mot Nilsebu neste dag. Det er fremdeles noen plasser igjen opp mot Stakkavatnet hvor det hadde vert spennende å prøve flyestanga, men det er greit å ha ha noe igjen til neste gang. Det er ikke så mange muligheter for å fiske på turen fra Stakken til Nilsebu, men jeg prøvde noen kast i et lite vann inne ved Storhiller. Her fikk jeg også 5 ørret, men de var litt for små så de fikk leve videre. Farvell til stakken, Storhiller neste. Her hadde det passet fint med et par fine fisk til lunch, men i mangel av noe bedre så måtte jeg ta til takke med en pose Real. Da jeg nærmet meg Nilsebu så jeg at noen arbeidsfolk drev og monterte nye permanente broer av kraftige stålprofiler i stedet for de gamle som bestod av noen oppspendte stålviere med løse trelemmer som ble tatt bort om vinteren. De nye broene var ikke særlig pene, men vi får håpe at de tåler en vinter eller flere. Like før Nilsebuhytta tok jeg snarveien over ei myr og passerte fremfor en privat hytte som ligger der. Her hadde en gjeng ungdommer benket seg rundt et bor på utsiden av hytta og på bordet stor det rikelig med drikkevarer av den typen som kommer i halvlitersbokser. Og nå tror sikkert noen at de villig spanderte noen av sine godsaker på en trett og sliten fjellvandrer, men nei. Ikke en gang et smil og "hei på deg du trette fjellvandrer, kom hit og få deg en kald pils eller to," klarte de å si da jeg gikk forbi. Bare et svakt og gryntende hei som svar på min hilsen var det eneste de klarte å prestere. På Nilsebu var det noen arbeidsfolk og to dansker som hadde dratt inn hit for å fiske. Den ene var vel ikke helt dansk siden han i utgangspunktet var amerikaner med dansk kone og nå bodde han i Stavanger. Den andre dansken bodde i Danmark. De var fluefiskere og var ikke særlig imponert av min Shimano Beastmaster med en Mitchel Avocet gold som stort sett fisker mye bedre enn all verdens fluer inne på fjellet. Men danskene var hyggelige og spanderte middag på meg den første kvelden. Det var jo greit for da kunne jeg risikere å bære mesteparten av maten min hjem igjen. Det er jo vanligvis maten som veier mest i sekken og planen var jo at sekken skulle bli lettere og lettere etter som dagene gikk. Neste dag dro jeg oppover Storådalen for å fiske. Her er det mange fine fiskeplasser og ryktene vil ha det til att det skal være mye fin fisk her. Det var en fin dag med blå himmel og god temperatur, men fisk ble det lite av. Jeg forsøkte med både det ene og det andre, men noe særlig med fisk verken fikk eller så jeg. Jeg fikk bare en av den størrelsen som raskt og skånsomt slippes tilbake i vannet igjen. Men jeg kom over en sau som bar tydelig preg av at noen hadde startet fårikålsesongen litt vel tidlig. fire ravner flakset opp og satte seg på noen fjellknauser da jeg nærmet meg, men de spiste sikkert videre når jeg var forsvunnet. Tilbake på Nilsebu kunne jeg bare konstatere at de fluefiskende danskene ikke hadde hatt bedre fiskelykke enn meg, bortsett fra at den ene hadde greid å knekke fluestanga si ca 10 cm ovenfor håndtaket. Flua hadde satt seg fast og i et forsøk på å få den løs så hadde altså stanga brukket tvert av. Litt trist siden han bare hadde denne stangen med seg og hadde tenkt å fiske i flere dager. Neste morgen var det regnvær og vind så jeg bestemte meg for å ta turen hjemover. Planen var å fiske i Heiavatnet og i elva som renner gjennom Klegjadalen og kanskje det kunne bli en fisk eller to å ta med hjem. Danskene hadde begynt å gjøre seg klare for fisketur, men med bare en stang så det ikke ut som om humøret var på topp. Jeg hadde fortalt at jeg hadde en ekstra fluestang og da jeg kom ut på terrassen foran hytta kom det spørsmålet som jeg hadde ventet på helt siden dagen før da de fortalte om den brukne stanga. Om jeg kunne tenke meg å selge den fluestanga som jeg hadde ekstra? Nå ja,- - - - Stanga er gammel og ikke mye verd, men i denne situasjonen steg jo verdien betraktelig. Problemet var bare at hvis jeg solgte den til en grei pris så måtte jeg jo kjøpe en ny og den ville sannsynligvis bli en del dyrere enn det jeg ville få for den gamle. Jeg er ingen god kremmer, så det endte med at jeg lånte bort stanga med lovnad om at han som bodde i Stavanger skulle komme og levere den når de kom hjem. Vi utvekslet navn, adresser og telefonnummer og så dro danskene på fisketur mens jeg begynte på hjemturen. Været ble etter hvert så dårlig at jeg ikke brydde meg med å fiske der jeg hadde tenkt, men konsentrerte meg om å komme raskest mulig ned til sykkelen som skulle ta meg tilbake til Lysebotn. Turen på sykkel var en fornøyelse. Stort sett bare nedoverbakker, men med en tunnel som var så mørk at det var så vidt jeg klarte å sykle igjennom. Min lille hodelykt fra Biltema lyste akkurat nok til at jeg skimtet refleksene på begge sider av veien. Neste gang må jeg nok ha med en bedre sykkellykt. Vel hjemme begynte jeg å tenke på de som var igjen i fjellet med min fiskestang. Ville jeg få den tilbake, eventuelt når ville jeg få den tilbake, og ut fra den gleden jeg opplevde hos dansken som fikk låne stanga mi så vanket det kanskje en liten "takk for lånet presang". Dagene gikk og ingen stang dukket opp og når det var gått litt over en uke så syntes jeg det var på tide å høre om de hadde glemt meg eller om de kanskje lå igjen inne på fjellet. En SMS til ham som bodde i Stavanger gjorde meg ikke noe særlig klokere, og når jeg ikke hadde hørt noe på ca. et døgn så gikk der en SMS til Danmark. Her var det raskere respons og han lovet å komme tilbake med et svar i løpet av dagen. Dagen gikk, og mens jeg satt foran tv og fikk med meg de siste nyhetene så tikket det inn en ny melding. Dessverre hadde alt regnet ført til at det var blitt så mye vann og sterk strøm i elvene at utstyret som de fisket med nok var litt for spinkelt. Den lånte fiskestanga var nok brukket den også. Så kom det noen ord om hvor hyggelig det hadde vert å møte meg før det til slutt ble informert om at ny tilsvarende stang var innkjøpt og allerede sendt til Norge. Så nå er det bare å vente på pakke med ny fiskestang og fortsette planleggingen av ny tur.

Første dag hjemme etter offshoretur er alltid tung å komme igjennom. Det hjelper å komme seg ut på tur framfor å legge seg på sofaen. Tenkte jeg skulle vandre oppover Otras vestbredd. Men en forsinket vårflom satte en stopper for det. Sandstrendene stod under vann. Fulgte heller grusveien oppover med noen stikk ned til elva for å nyte medbrakt kaffe. 9000 steg så litt trim ble det nå.

0 Nattog Er og blir en dårlig start på turen med Trondheim stasjon som forblåst byggeplass i ene enden. 1 Storlien – første bjørka etter Blåhåmmårkleppen På Storlien stasjon står en kar med sekk på andre siden av sporene og ser seg om. Finner ut at svensken skal i samme retning som meg, så vi slår følge inn til rasteplassen, kanskje videre. Havner foran i løypa etter rasteplassen. Svensken ser ut som om han tar meg igjen uansett hva slags forsprang jeg har. Bortsett fra økende vind, en flokk mennesker og en løper er turen opp til grensehytta lett. Bordet er nå plassert i hyttas lengderetning. Fornuftig med bedre plass på ene siden. Skriver meg inn og raster i le mens jeg ser oppover lia etter svensken fra Storlien. Det varer og rekker uten at jeg ser noe til ham. Enten har han tatt en annen vei eller så har han virkelig tatt det lungt, så da er det bare å sele på og svinge opp til vannet og Storkluken. To innpakkede svensker kommer i møte på stien en tre hundre meter fra hytta. Hettene er helt igjen og vindvottene er på. De forteller at det blåser. Ja, jeg kan ikke annet enn å si meg enig og går videre i tynn skjorte med opprullede ermer. Følger en bekk og senere selve utløpet fra Kluktjønna opp. Svinger inn mellom vannet og fjellet. Det synes fornuftig å ta en tur på toppen. Vel blåser det, men det er varmt i solen og jeg kjenner meg sprek nok. Går mer direkte enn før og tar første farbare parti av berg og snøflekker. Fort går det ikke, men jeg blir ikke liggende å gispe etter pusten. Vinden er der på veien opp, men omtrent tyve meter under toppen slår den meg i bakken. Rettere sagt, jeg finner det best å ta en liggende stopp for å se til at alt er forsvarlig festet. Oppe mot toppen tar vinden tak i beina, så jeg tar det svært pent og bruker ikke lang tid ved vardene. Ser ikke stort på utsikten annet enn å se at fra vest kommer det mye vær. Etter ruta skulle jeg gå sør langs fjellet til Enlivola og slå leir der omkring. Som været ser ut, er Rangledalen og området mot Blåhåmmårkleppen mer fristende. Der er jeg kjent og kan finne ly uten problemer. I le av varden kommer vindjakka på. Kommer ned i overkant av slagghaugene og passerer ruinene. Nå kommer regndråpene stadig fortere. Frem med ponchoen. Med underlaget under sekken er den lettere å få på, men helt uproblematisk er det ikke. Sen lunsj med knekkebrød og pølse i hytteveggen. Nyhytta har nesten innlagt vann. Ungdommen nå til dags slipper å bære to vannbøtter frem og tilbake til bekken i høstmørke. Skrår lenge langs Klukskaftet før stien dukker opp. Ikke mye trafikk her, men merkingen er brukbar. Myrene er fulle av vann, men likevel ikke så skumle som mange ganger før. En pjuskete rype skvetter opp fra einern. Tyve meter lengre bort går steggen. Ingen kyllinger. Vet ikke hva Bruket skal ha for Rangledalen i år, men den helt store jaktopplevelsen tror jeg ikke det blir. Dessverre. Kikker lenge etter leirplass, men er veldig kresen og er det ikke litt tidlig å gå til ro? Der stien går mellom en bekk og en utløper fra bjørkeskogen blir det endelig klaff og jeg lurer teltet inn mellom vridde bjørker. Myggen gjør et halvhjertet forsøk på å forstyrre byggeprosessen. Rett etter at teltet er oppe og jeg er i ferd med å flytte inn, kommer neste regnbyge. Litt lyd i duken av vind og regn, men teltet holder fint i sitt første lett dårlige fjellvær. 2 Første bjørka etter Blåhåmmårkleppen - Sylsjøen Våkner til sol og bjørk. Tar en liten morgenlur bare for å være sikker på at teltet er tørt. Frokosten gir seg selv. En av pulverposene har fått en rift, så det blir tropisk vanilje ved bekken. Svinger i kanten av gjerdet på Storerikvollen. Sauene er vant med turister og leer knapt på ørene. IS på tunet. Brua like artig som før. Sitter på kanten av Essandsjøen, dingler med beina og med All Day Breakfeast i sola. På veien oppover ser nord og vest stadig mer uttrygge ut. Støter på far og sønn på vei fra Nedalshytta. Lurer på Ribz'ene og vektfordeling. Jeg kan bare svare at det merker jeg ikke særlig til, men at det er praktisk med digre lommer i kanten av arbeidsplassen. Regnet kommer med økende vind. Holder unna med vindjakka, men det er utsatt i siden på Sylene. Langt der fremme under reingjerdet går det i blått og rødt. De kommer nok frem til Nedalshytta lenge før meg som fortsatt skal ned til første elva. Slipper å bade i år. Tar i bruk gåstavene fra reingjerdet og opp. På bredden av andre elva kommer jeg på de blå og røde. Det er åtte tyskere som av en eller annen grunn er stoppet av en litt brautende bekk. Jeg hilser og hører i forbifarten at han i kortbukser og sandaler forteller om "besondere Steine", noe jeg utlegger til å bety at han mener det er en egen kunst å komme over en bekk uten steiner over vannet. Selvsagt gjør jeg et ekstra nummer av å plaske rett uti og bare gå over. Burde ha stoppet for en lengre diskusjon, men anledningen til å lede ved eksempel var for god til å ødelegge med skoletysk. Når jeg noen minutter ser meg tilbake, er hele gjengen kommet opp på rett side. Og i nordvest er det beksvart. Full fart forover. Klokken har passert fem og på Nedalshytta er det middag klokken seks. Regnet og vinden slår inn fem minutter senere. Småløper over plankeveiene. Vindjakka holder så lenge jeg holder farten. Kun ett glipptak på veien ned, noe som må skyldes gode såler – alt annet er vått, sleipt og gjørmete. Damper inn på tunet på Nedalshytta kl 1755. Regnet har gitt seg, solen skinner og jeg er veldig klar for å bli kvitt veien inn til Sylsjøen før jeg tar kvelden. Sier fra til en dame om at det er åtte sultne tyskere i anmarsj, tar ut gåstavene og legger i vei. Begynner som smått å se meg om etter teltplasser, men det som kan gå er litt for nære folk og vei og tenk så greit å gjøre unna mer vei. Utmerkede mobilforhold øverst i veien i krysset. Får dagens kraftigste regnbyge i ryggen før første bakke. Møter en og annen bil og ser et par bobiler nede på sletta før Sylsjøen. Siste restene av regnet lar jeg dra sin kos i le av anleggshytta inne ved Sylsjøen. Trappa er laget av spesielt ubehagelig hullet stål slik at landstrykere ikke skal fristes til å sitte eller ligge der i dårlig vær, men det går for en kort rast. På hylla med utsikt over båtsluppen og Sylsjøen fikk jeg på et vis opp teltet. Våt, kald og i stadige vindkast er det trøblete å holde orden på høyre, venstre, opp og ned. Men ting kom såpass på plass at jeg kunne pælme bagasjen og meg selv inn. Eneste metoden i galskapen var at den meget fuktige sekken havnet på utstiden av bunnduken og skoene pent holdt seg i forteltet. Vel, å kalle skråtaket foran åpningen på teltet mitt for et fortelt er i grunnen en fornærmelse mot ordentlige fortelt, men det gjør nå bortimot samme nytten så lenge vinden ikke snur. Fikk sett teltet i aksjon i litt ordentlig vind for første gang og det var en god opplevelse. Duken blir presset inn i midten og det kan slå litt på sidene, men det virket som om det fungerte. 3 Sylsjøen – Sør i Bjørnhåmmårskardet Mye trafikk ved teltet på morgenen. "Var det du som kom i går kveld i regnet?" "Ja, det var nok meg." "Vi så deg." OK, da hadde det regnet og blåst i en times tid og jeg må ha sett ganske miserabel ut. Husker en dag på Hardangervidda for to år siden da en gjeng pysete rypejegere ba en reinjeger komme inn og varme seg på en kopp kaffe på en ganske ufyselig dag. Han var glad for det. Han med hunden hilste ikke. Egentlig helt greit ikke å se folk i fjellet. Rødmerkingen er fortsatt å se. Jeg må si meg uenig i rutevalget. Det er bedre å gå inne ved fjellet selv med en ekstra sving langs andre vannet. Ikke så mye stein og med både sandstrand og fornminner. Lunsjsteinen gjorde seg lekker i sola og jeg lot meg ikke be to ganger for å ta en hvil med mat og skotørk. Krysset fint over mellom tredje og fjerde vann. Godt skar i svaberget og steiner. Hytta så like forlatt ut som før. Grensevarde nr 152 Aa stod gul og fin og jeg så godt hvor jeg antagelig gikk feil i tåka for to år siden. Fant det best å sjekke kartet. Har tross alt bare krysset over til det femte vannet en gang før og måtte forsikre meg om at veien gikk vest for Soenehketjahke. Holdt vestsiden av Soenehkejaevrie (som jeg døper Steinringvannet), som gav to fordeler. Flatt og fint å gå i motsetning til andre siden med løs morene og mye vann og jeg unngikk hele det etterfølgende kaosområdet. I stedet for å gå opp og ned mellom rygger og hauger kunne jeg lett og elegant krysse et par store bekker og være i gang med oppstigningen på andre siden. Etter litt klyving i steinrøys kom jeg ut i et ganske ferskt skar med leire og bar stein og Bjørnhåmmårskardet åpnet seg. Middag på svabergene i bekken nederst i skardet, så ble det en halvtimes leting etter leirplass. Teltet kom opp i en sverm av mygg. 4 Sør i Bjørnhåmmårskardet - Vauldalen Gikk nærmere Viglsjøen enn sist. Så det var forholdsvis flatt og greit å komme seg frem i motsetning til lengre oppe i siden på Bjørnhåmmåren. Kom inn på en sti hvor det nylig hadde gått hester og fulgte den ned i enden av sjøen. Fulgte så fjellet ned til Hyllingsvola (to personer observert), og her støtte jeg på de første forekomstene av moden multe. Litt viktigere var å komme inn på stien ned til Hyddkroken. Den var der, men reddes av motorisert ferdsel. Selve stien gror mer og mer igjen. Unngikk å plumpe i vannhullet og kom ned til Hyddkroken i 12-tiden. For en gangs skyld hadde jeg finlest kartet og hadde en idé om hvor vadestedet er. Joda, bak en sving etter gården blir Hydda både bred og grunn. Bare å spasere over. Hadde jeg gått her for fem år siden hadde vannet ikke gått over støvleskaftene. Så er det fin vei ned til Vauldalen. Føler meg litt pjusk av en eller annen grunn, muligens en forkjølelse på vei... eller det passer bare veldig gått med en halv hviledag. Klokken er litt over to da jeg lander på Vauldalen Fjellhotell. Pratet litt med verten. Hadde gått rundt Femunden i fjor på ti dager. Trøbbel i sørenden (hvilken overraskelse), med myr og flom. Startet på Talen Om Hengekøyas Fortreffelighet og var noe forbauset da jeg avslørte min tilhørlighet i den opphøyde krets (amatør, men det trengte ikke han å vite). Fikk en følelse av at han var eneste hengekøye-entusiast i mils omkrets. Hvilket ikke sier så mye. Grisgrendt strøk, Vauldalen. Fant at jeg var uinteressert i søtsaker til middagen, men tok heller et karbonadesmørbrød med egg til forrett. 5 Vauldalen – stikryss før Langen Tok feil sti – igjen. Feilraten er dermed 50%. Noe skjer i stikrysset siden jeg ikke er i tvil om hvor jeg skal gå selv når det bærer mot vest. Til en forandring fulgte jeg T-stien helt fra brua. På de første myrflekkene var det mer multer enn jeg hadde sett hittil på turen. De røde T'ene tok meg raskt opp i fjellsiden før en slak sving inn på vintermerkingen. Mer behagelig å gå enn nede fra hytta ved bekken og hyggeligere utsikt. Møtte en tysker på vei ned som hadde gått en stor runde rundt Viglen og nå var på vei til avslutning et par dager inne i Sverige. Viglhytta var jeg innom for en kort rast i sola og skriving i hytteboka. Så at tyskeren og to franskmenn hadde kost seg med baguetter og ost før på dagen. Skal sende melding til Røros Røde Kors om at bolten på ytterdøra er hard å få ut og inn og er lett å miste. Dørhåndtaket er rustet gjennom og planken det er festet i er i ferd med å løsne. Kanskje kikke på hele døra når de er i gang. Reinsdyr på fonnene nord for hytta. Kunne ha stanset på Løsjavollen, men det var fremdels minst tre timer igjen av dagen og fortsatt langt å gå. Når jeg endelig tar kvelden viser det seg at dagen var i lengste laget. Ikke helt med når jeg fyrer opp ovnen uten å ha vann i kjelen først. 6 Stikryss før Langen – Sæter Et ekorn tjatrer i furua rett ved teltet og gjør en utmerket jobb med både å vekke meg og holde meg våken lenge nok til at det er like greit å stå opp. Kraftig gressvekst med en dyp og treg bekk krysser stien. To grå tømmerstokker er bru. Firfisla jeg skremte til et svalestup i går er ingen steder å se. I følge kartet tar hovedstien av vestover mot vannene. Det gjør den, men i grensen mellom skog og fuktig gress vokser det godt og det er først når den kommer inn mellom furumoene 50 meter lengre bort at den kommer klart frem. Ikke så tydelig som den fire-felts motorstien som går rett sør. Ruslet et par hundre meter på feil sti før jeg så nøye på kartet og fant at jeg var i ferd med å ta en drøy omvei. Den fine stien like under teltplassen var den egentlige stien. Tilbake og inn på rett vei. Tenker litt over Kartverkets definisjon av "tydelig sti" og hvor lenge det går an å melke ti år gamle datasett. Går i morgensol. Møter først en nysnekret fuglekasse, så en like fersk utedo før jeg dumper ned på Litjrennbua. Her har Statsskog satt ting flott i stand. Skulle gjerne ha ligget på en av briskene her i natt med tømmerfløta rett ved. Stien opp til Langen starter med en smule utydelighet i kratt og myr, men ikke lengre eller verre enn at litt utenomgåing kjapt finner stien igjen og like etter motorstien igjen. Det viser seg etterhvert at denne bakken ikke er fem mil lang slik jeg husker den, men en drøy kilometer helt til dørstokken på Langen. Ingen klager fra nakke, skuldre, rygg, hofter, lår, knær, ankler, hæler eller noe annet heller. Rart hva fem år og tyve kilo kan gjøre av forskjell. Møtte et par eldre karer på vei innover. Han siste var så tungt lastet at han ikke hilste. Jeg så vel så morgenfrisk og spretten ut at han ble kvalm i tillegg til andpusten. Vi noterer to signaler på tung sekk: 1) Stålkopp (Statoil) hengende utenpå i karabinkrok festet i... 2) MOLLE Jepp, fyren hadde en diger, svart stridssekk på ryggen. Praktisk til sitt formål, men muligens ikke spisset for fisketur i Femundsmarka. Par hundre meter lengre bort var det å få av seg skoene før jeg kunne stige inn på Langen Gjestegård. Respekterer gladelig forbudet mot skitne sko innendørs, men hverken sokkene eller føttene mine var så veldig mye bedre. Hyggelig dame disket opp med smørbrød, Munkholm og tørka reinkjøtt for den ene gjesten kl 10 på formiddagen. Her er det for første gang på turen flekker med multe, helst på tuer midt i pytter og tjern. Møter en pulje med fiskere og ellers er det meg og furuene. Fire dagsturister møter meg i skråningen mot Fleskampen. De har tatt båten fra Langen til Femundshytta og er på vei tilbake til Langen. Vi er skjønt enige om at været er fint og at jeg ikke har sjanse til å nå Sæter i dag. Flenskampen kunne by på en stakkars fjellrypemor som klukket og arbeidet hardt for å holde min oppmerksomhet unna den ene kyllingen hennes. Stien forsvinner og merkingen mellom vannene er så som så. Ikke noe problem med været som det er, men fri og bevare for å gå her i tåke. Fuizion Kung Po Chicken. Hu, den satt i sikringsboksen. Krydret kylling i fjellheimen kvikker opp. Meget lettgått terreng og det går radig til Rundtjønna. Her hadde jeg tenkt å slå leir, men litt for tidlig på dagen, så med sjebnetunge skritt går jeg videre til... ...Skiltet Hvis du står foran to skilt hvorav et "Langen" peker mot deg og et viser til venstre mot "Jonasvollen" og du vil til Sæter, spar deg selv og ta kurs rett sør en liten kilometer ned til veien og gå den til Sæter. Eller du kan gjøre som meg og si "aha!" når du ser den overgrodde antydningen til sti som drar ut mot høyre. Vit at denne sti vil svike deg midt i Stormyrtjønna. Myra starter fint for de av oss som har gått på Hedemarken eller i Trøndelag hvor vide myrer er en hverdagslig sak. Myr, javisst, men greit å gå. Men jo lengre ned mot elva du kommer, jo flere døde trær, jo mer boblevann og svimle gresstuster. Myrdunsten ble påtagelig og disen seg på som sola forsvant. Bare ved å holde tankene på løftet om tørt land i skyggen av Ered Lithui langt der fremme greide jeg å holde meg unna skrikene i skumringen. Da myra surklet sitt siste, var klokken nesten ni og furuene stod svarte mot himmelen over en skygge av lyng... og en liten sti. Hurra, bort stien og opp over fjell, eh, vollen og forbi et foringsstativ med nattjobb som torturinstrument og så kunne jeg høre veien og se gule jorder et stykke borte. Men stien gikk rett sørøst uten antydning til å svinge nærmere jordene. Tilliten min til stier var nede i skoene sammen med isnende myrvann, så jeg tok kurs rett vest der skogen så greiest ut. Et par einerkratt senere var det full stopp oppe på bredden av en beksvart og treg elv ved navn (om nå kartet er riktig), Tufsinga. Så bort på en liten gård og et jorde som ikke lot til å være Sæter som jeg av en eller annen grunn trodde var et større sted. På ren gjetning gikk jeg motstrøms på leting etter vadested og Sæter. Etter mer einer, mindre lys og noen svinger i elven kom lyden av stryk. Etter litt dukket et stort jorde med traktoregg opp og en klynge hus og maskiner kom frem bak en bjørkeklynge. Og der åpenbarte vadestedet seg. Det så bredt og forholdsvis grunt ut. Mulig å se at bunnen bestod av stein med tjafs av mose, så ut med gåstavene, av med hoftebelte og og brystreim og uti elva. DNT-hytta lokket på andre siden. Vann til knærne på det dypeste og null problemer med fotfeste. Over jordet bar det med sko og bukse i full gang med kveldens annet tørk. Gården kom nærmere og den har en god samling hus fra ulike tidsperioder samt en anselig maskinpark. Listet meg inn på tunet mellom traktor og redsskapsskjul. Klokken var såpass at jeg fryktet å vekke folk. Et hus til venstre for meg hadde en plakett på døra med noe som ved nærmere ettersyn viste seg å være en sliten T med Den Norske Turistforening rundt. Og der på veggen var det jammen skilt med "< Langen" og "Ellefsplass >" og "Sæter". Fremme! Haha til deg, mistroiske dagsturist! Og til meg selv som var enig. Dumper sekken og får av meg sko og sokker. Men gjennom vinduene kan jeg se skrot og malingen i det to etasjes våningshuset er skallet av i store flak. Ja, ja, i alle fall er det en diger nøkkel i døra og siden bikkja på gården nettopp våknet, så kommer det vel noen for å jage meg snart. I mellomtiden tar jeg en kikk. Nei, ikke helt etter etiske retningslinjer om annen manns eiendom, men sånn er jeg etter en lang dags ferd mot myr. Døra går villig opp og jeg kommer inn i entreén. Velkomsten er en solid lukt av råtesopp. Ikke så ille som under rivningsjobben jeg gjorde for noen år siden, men på tide med dyptgripende vedlikehold. På veggen midt i mot er det plakat fra avholdsbevegelsen og diplom fra DNT til fam. Sæter for langt og god samarbeide. Så fint, da føler jeg meg tryggere. Av diplomet, ikke plakaten. Dørene merket Spisestue og Stue interesserer foreløpig ikke, så jeg tar veien opp en riktig godt laget trapp, bred og med lave trinn. Lukten er sterkere her oppe og et øyeblikk er jeg ekstra forsiktig med hvor jeg setter foten. Hva om gulvet... men her er det pent oppredde køyesenger etter DNT standard. Etter en runde hvor jeg finner ut hvorfor det står et bord foran en dør og at ingen av de tre kranene virker og at stedet har elektrisk lys og at det ikke finnes noe som helst typisk Turistforenings utstyr så som betalingsblanketter, er jeg klar til å ta kvelden. Lukta og den lett tvilsomme tilknytningen til DNT trekker ned, men klokka drar seg over ti og vi snakker her om han som synes en utedo er bra overnatting. Så med skoene på trammen fortrekker jeg til annen etage og slukner etter litt lesing av 10 år gamle vinterutgaver av UT. 7 Sæter – Etter Skjellåvollen Våkner tidlig etter en god natts søvn, men fristes ikke til å ta frokosten på sengen. Sopp er godt, men her er det for rått og nærgående helt uten smør, bacon, salt, pepper, småpølser og blodpudding. Vel, jeg har ingenting i mot en rask start på dagen, så klokken halv åtte er jeg klar for nye eventyr. Men litt i stuss igjen. Fraværet av kost og feiebrett er svært fremmed for en selvbetjent hytte. Heller ingen hyttebok... kanskje egne regler for falmede våningshus? Noterer at jeg tar kontakt med DNT for oppklaring. Etter litt spasering mellom kuer og hester er jeg på stien som strekker seg nesten rett opp til tregrensa gjennom flere myrtapper. Beregn god tid. Vel oppe på fjellet er det grei skuring mellom stein og små vann. Fint, men jeg er ikke helt med denne formiddagen. Høy på råtesopp, antar jeg. I dalen ned mot Holøydal klinger det i sauebjeller og varmen tar tak. Over gjerdet mot veien går en konstruksjon til Ng- i sløyd. Selv jeg med mine ti tommeltotter vet at du ikke får sidestabilitet bare med spiker. Snekkere på tur bør unngå denne. Når du kommer ut på hovedveien finner du greit nok stien i kanten av første jorde på nedsiden, men blås i den. Ingen går der og stien er overgrodd av bjørk og gjerdenetting. Veien har bedre fremkommelighet og utsikt, blant annet en flott blomsterhave. Ellefsplassen ligger to meter fra hovedveien og Riksantikvaren jubler om det rives i morgen. Nok om den saken. Stien går gjennom en liten bjørkeallé som ikke er merket, men det er heller ikke nødvendig siden du uansett vil ønske å gå gjennom. En liten tur innom norsk jordbruks forfall, over en elv jeg kunne vurdert å fiske i, et gemyttelig møte med en St. Bernard uten dressur, en stjålet bobil og veien svinger opp i fjellet igjen. Setter meg i blåbærlyngen og knasker i meg de siste to knekkebrødene og siste pølsesnabben. Planlegger en lang marsj sørover denne ettermiddagen og da må drivstoffet være på plass. Ut med gåstavene og oppover går det i økende tempo. Farten på vei er upåklagelig. Bortsett fra et møte med elektrisk gjerde ved Orvdalsseteren og distraherende dyregraver langs veien forsvinner Elgspiggen bak meg mens solen skinner og føttene koser seg. Hilser til duden med vinglasset før Skjellåvollen – han manglet bare badekåpe. 8 Etter Skjellåvollen - Rendalen Våkner med rim nederst i kantene på teltet. Frister ikke å ligge litt lenger. Jeg lukter enden på turen og tar dette som en god grunn til å komme avgårde. Frokost på Myråvollen sammen med sauer og knott. Kilometerne til Fiskevollen er trasking i skog og myr uten fnugg av utsikt. Kort og null stigning, men verste strekningen på turen. Fiskevollen er tettpakket av hytter klemt inntil hverandre og oppi veien. Hvilken idyll. Kramboden er stengt og har fortsatt orginale blomstervaser på trammen. Nå er jeg utenfor kartene. Dagens tips: kartene til Nordeca og Kartverket overlapper ikke nord-sør. Noe må de vel konkurrere på. Går dermed forbi stien opp veien fra Fiskevollen. Ikke allverdens problem. Terrenget er bra og jeg tar meg raskt opp mot skaret. Etter et par falske varder (som ikke har noe med stien å gjøre), kommer jeg inn på stien i tregrensa rett under skaret. Mellom de første bekkene etter skaret er det godt med multekart. Ser ut til å klart seg godt her. Følger bekken oppover til den møter stien igjen. Lett å gå og ikke søren om jeg skal halvveis opp på andre siden bare for å følge en sti. Med gåstavene klyver jeg mot Sølenskaret. Klokka tikker, jeg har godt håp om å nå frem til kvelds. Flott akebakke ned fra Søndre Sølen, bare så synd at oppbremsingen blir hard. Skygge og lys spiller i berget på begge sider. Passerer reingjerdet (stein, ikke netting), og tripper gjennom ura ned mot vannet. På vei ned fra toppen kommer to mennesker hvorav en er en kjenning. Slår følge, hvilket lønner seg. Vel er de litt tregere enn meg, men kunnskapen om terrenget veier opp for det. I stedet for å gå opp over haugen sør for tjernet, så går vi rundt. Heller ikke meg i mot med gående hvil nå. Før setra får jeg høre og se hvor multa, fisken og flyvraket er. Høyrøstet lavvo følger meg et godt stykke nedover – jada, dere har forlengst skremt ulven til Trysil. En kort rast ved bommen med siste bit av sjokolade/kaffe. Klokka går mot ni og det blir kjøligere. Vindjakka kommer på og sekken blir justert før det siste draget mot mål. Hodelykta kommer frem før jeg er fremme og asfalten straffer seg. Beina nekter å sove sammen med resten av kroppen. Knekkebrød med masse smør og geitost smaker godt med en kanne sterk te med honning. Mangler - fleecelua på natten ull er faktisk ikke vindtett, selv i to lag - mer smak til vannet C-vitamintabletter med brusing hadde ikke vært dumt - mer mat enn jeg trengte snopet holdt akkurat, men har fire middager for mye riktig matmengde i forhold til hva som var planlagt, så det tar jeg ikke så tungt - oppdaterte kart Skader - spissen på ene gåstaven røyk i siste timen - begge nylonstrømpene har hull som forventet - foran på begge skoene er forsterkningen løsnet i toppen skulle ha forebygget dette før avreise, men må nå gjøre litt mer jobb. Kjære La Sportiva, selv jeg vet at dette er et svakt punkt i designet. Hvorfor har ikke dere som SKOPRODUSENT skjønt dette? Mulige konklusjoner - skifte ut deler av sjokoladen med tørt/salt kjøtt, knekkebrød og eventuelt ost - rimelig god kontroll på utstyret – bortsett fra dette med lua, så var alt som det skulle - vekt? Tja, rett oppunder 12 kg fra dørstokken - kroppen holdt fint og det mentale holdt lengre og bedre enn før - start dagen litt kald og vent en halvtime med mer klær - etter syv dager underveis starter dag åtte kl 0650 og ender kl 2355 med lite stopp og jevn gåing over en strekning som minner om fem mil - det å droppe syv kilo fra totalvekten før turen starter var fornuftig hjelper også å kvitte seg med ytterligere to kilo underveis Bilder (som jeg er elendig til å ta og antagelig enda dårlige på å velge ut) http://www.fjellforum.no/gallery/album/425-storlien-rendalen-2015/

Her setter du ord på det jeg tror veldig mange tenker. Diskusjonen om tilrettelegging er ikke svart/hvit. Dette gjelder ikke bare DNT som i denne tråden, men også andre som med gode intensjoner rydder stier og setter opp gapahuker. Både tilrettelegging og urørt natur har verdi for oss turfolk. Utfordringen er da å finne en balanse.

Nettopp at det er helt urørt, er kjernen. Utfordringa er jo at utbygging og tilrettelegging er en énveisgate; når det først er etablert er det omtrent ingen vei tilbake, slik jeg ser det. Jeg tror mange har glede av det sti- og hyttenettverket som er i Norge, og at uten det ville mange færre få oppleve fjellheimen og andre flotte områder. Likevel synes jeg at det er nok. Man kan jo i store deler av landets nasjonalparker gå langs tilrettelagte traseer og losjere på hytter. Hvor mange steder i Norge kan man gå i, ja, bare et par-tre dager, å likevel være utenfor sivilisasjonen? Tilrettelegging i naturen går på bekostning av noe annet. De som liker en grad av tilrettelegging (jeg er blant dem), har da nok å velge i! For å fortsette på det du tar opp om folkehelse stiller også jeg meg tvilende til hvor godt dette argumentet er. Jeg tror folkehelse først og fremst handler om den daglige aktiviteten. Selv turinteresserte kan ha vanskeligheter med å komme seg ut på tur "ofte nok". Hvis en først og fremst tenker på helsa, er det nok mye bedre å sykle til jobben, ta trappene, svømme med ungene, eller ta seg en løpetur på ettermiddagen, enn å sette seg i bilen og kjøre til fjells en gang i måneden. I så måte tror jeg DNT (og andres) arbeid med tilrettelegging av småturer i nærmiljøet, marka, osv., kan ha større helsegevinst. Hva gjelder tilrettelegging i fjellheimen og dens effekt på helsa, så tror jeg det heller må være en "Birken-effekt" – at man kommer seg i form i hverdagen for å kunne bedre nyte langturene i fjellet. Hvis jeg ikke husker feil så er resultatet av gratis trening i jobbtida det at de som trener fra før, får trent enda mer, for å dra en parallell.

Ingen kan være uenig i at merkingen er i overkant og vel så det. Når det er sagt har Søstrene blitt de rene turistmagnetene, med tusenvis av besøkende hver sommer. Mange tar turen over alle 7 på samme dag, en tur på 10-15 timer. Årlig er det flere redningsaksjoner der turgåere blir overrasket av mørket, skodda eller går seg fast. Havskodda kommer raskt, i løpet av minutter er sikten nede i 5-6 meter. Befinner du deg da 1000 moh med stup og glatte svaberg rundt deg er det er absolutt nødvendig med meget tett merking - men fontstørrelsen kunne vært redusert.

Tja http://artikkel.ut.no/thor-bergesen-vant-ildsjelprisen-1.11202212 Bare et par eksempler på ekstremmerking. Han har gjort dette i beste mening og han har sikkert fortjent prisen - men noen mener det er overdrevet merket - deriblant meg selv.

Malingspensler og fjellstøvler har minst en ting felles. Penslene er steinharde fordi de ikke ble rengjort skikkelig sist jeg malte. . På samme måte tror jeg at flere par sko/støvler blir ødelagt av for hard tørking over varmen enn at de blir utslitt. Jeg bryr meg lite om at støvlene ikke er tørre om morgenen. Da er det bare å ta mot til seg; på med fuktige sokker og våte støvler og labbe i vei. Det som er mer viktig når man går med våte støvler er å passe på at de sitter ordentlig fast på beina. Det meste utvider seg når de blir våte, kanskje ikke så mye støvler i dag som før, men lissene gjør det. Dette var vi nøye med på utmarsjer i Forsvaret. Etter ca 20 minutters gange ble det kommandert "holdt" og "Teknisk hvil". Der og da ble lissene strammet og ryggsekken evt justert. Om jeg velger å få støvlene tørket, har jeg ofte med meg et par colaflasker som jeg fyller varmt vann på og legger ned i støvlene. Også et utmerket trix når det gjelder sokkene Litt mer risikabelt kanskje!! Men du kan også varme steiner forsiktig. Her bruker jeg samme trixet som da jeg matet mine små med flaske og tåtesmokk. Innholdet var varmt nok når jeg sprutet litt væske på håndbaken, og kjente en liten varmeøkning. Da var temperaturen ca 40 grader. Om du gjør det samme med en varm stein unngår du at støvlene ødelegges .

Og jeg som trodde det var døgnfluer som var temaet. Sukk.

Det er bare å starte den

Du mistolker meg litt Martin. Du skriver at de forbyr padling, jakt og fiske i svenske nasjonalparker. Sarek er en svensk nasjonalpark. Verneforskriftene er nok ulike for ulike svenske nasjonalparker, som de er for norske nasjonalparker. I andre nasjonalparker er det mulighet for fiske, elv om det kan være begrenset. Jeg har hatt fiskestanga med på tur fra Sulis til Abisko, uten å bryte noen lover. Jeg blander ikke inn urbefolkning, men sier at de som bor i området driver med fiske. Dette er muligens på grensa til å være Off Topic. Jeg skrev ikke at sanking var noe som i hovedsak ble gjort av DNT medlemmer. Det jeg prøvde å si var at DNT medlemmer også driver med jakt, fiske og sanking som et svar på at du sier folk langs DNT stien ikke skader naturen siden de ikke høster av den. Har selv parkert fiskestanga utenfor godhytten din ved Reinsvatnet, og plukket blåbær utenfor mens klærne hang til tørk inne. Besøker du Åmotdalshytta på slutten av august er også muligheten stor for at det er flere rifler en vandrestaver på hytta. Populær hytte for reinsjegere med DNT kort i lomma. Kanskje formulerte jeg meg dårlig, men retorikk overlater jeg til politikere.

Akkurat det eg også tenkjer.

Høres veldig bra ut! Det er jeg veldig interessert i. Tar kontakt så fort jeg får hode over vannet med flyttingen her

https://turhistorie.blogspot.com/ Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet lenge. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg ble jeg tipset om at dette var et område som vart verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt. Da turen i Femundsmarka var ferdig hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka, selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 km lange strekningen. Så en liten innrømmelse. Selv om jeg er en turglad person har jeg kun vært på tur alene med overnatting en gang tidligere. Da ble det med den ene natten, ikke fordi jeg ikke trivdes, men at det var alt jeg hadde tid til. Nå hadde jeg fire dager til disposisjon, fire dager helt alene. Ingen å prate med, kun mine egne (skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var en Monsen-ekspedisjon må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur å oppleve Flensmarka. Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka. Det var godt ut på ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover "det ukjente land". Solen strålte og varmen var slik det skal være på sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass med Øvre Olbekktjønna, det var ikke lange biten å gå. Det var helt greit etter en drøy biltur. Der jeg gikk i rolig gange slo det meg nok en gang at det er noe eget å gå i skogen, så mange lyder, men samtidig så stilt. Jeg har blitt glad i skogen. Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, da hadde jeg lett tilgang til Nedre Olbekktjønna også. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert, nå skulle det fiskes. Først ruslet jeg ned til Nedre, det vaket en del og selvsagt ble forhåpningene der etter. Men som jeg har blitt vandt med nå, den ville ikke bite. Dermed vart det til å rusle opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men den ville ikke ta. All slags sluker å spinnere ble prøvd, men det hjalp ikke. Akkurat i dag gjorde det ikke så mye, jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat. Da herremåltidet var inntatt ruslet jeg meg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tiden ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg. Jeg var jaggu ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over, det ble ikke mange sidene kveldslektyre før søvnen tok meg. Så var det min tur å besøke Flensmarka. Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover. Mellom skog og stein mot målet. Så dukket Nedre Olbekktjønna opp. Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto. Så skulle det fiskes. Nedre Olbekktjønna. Forhåpningene stiger. Øvre Olbektjønna. Pølser til kveldsmat. Noen siste kast før det var sengetid. Et telt helt alene i skogen. Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på nakken. Det var jo ferie. Vanligvis er jeg vandt med at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen er videre. I dag satt jeg der med kaffikoppen mellom hendene og hørte på knirkelyden av skogen, fuglekvitter og summingen av knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg. Sekken ble så pakket og jeg ruslet til Grådalsbua. Ei lita flott bu som vist nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet og fisken beit på første kast. En litt tynn og mørk ørret ble med videre, perfekt steikefisk. Jeg fulgte så stien til Stortjønna og tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her ble teltet slått opp på vestsiden av vannet og ørreten ble stekt til middag. Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer. Kjekt. På kvelden speilet det lille som var igjen av solen seg på Bergtjønna og det var bare å nyte synet. At det var knott i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og kikket utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft og akkurat nå følte jeg at Flensmarka var min, bare min. Morgenkaffe. Turen går videre. Grådalsbua. Viktig å lese hytteboken. Langtjønna. Steikefisk. Stortjønna. Nok en steikefisk. Så kom det en regnskur. Da er det greit å søke ly under ei furu. Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna. Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken. Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg. Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet. En liten tur tilbake til Stortjønna. Da ble det abbor. Kveldsstemning. Når jeg først var i disse trakter ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensen var stillheten som preget skogen bokstavlig talt blåst bort. Her var det mye vind. Nede ved Flensjøen stod det ei bu med navn Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Så ble det en del fisking og et par små ørreter ble tatt. Etterhvert gikk jeg til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at troa forsvant fort. Jeg la meg heller til i lyngen barføtt, og kunne nyte den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge, mens en kaffekopp ble kokt opp. Eller kanskje det ble mest rødfarge? Jeg kunne se en annen person i andre enden av vannet. Han tok noen kast før han forsvant. Etterhvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet ikke å slå det opp her i all vinden. Fram med kartet, og ei lita vik på Flensjøen som jeg håpte skulle være litt i le ble pekt ut som dagens leirplass. For en gangs skyld stemte mine vurderinger og jeg kunne sette opp teltet der, i god le for vinden. Nok en gang ga kveldslyset en stemning som jeg sent vil glemme, småørreten var bitevillig og Flenskampen stod majestetisk over meg. Da passer det å dra fram klisjeer om at man føler seg liten i slike omgivelser, og ikke minst takknemmelig. Slike øyeblikk er kjekke å oppleve med andre, men det er jaggu ikke så verst helt alene heller. Nok en dag med blå himmel. Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen. Snart oppe. Så dukket Flensjøen opp. Kamptjønnan. Fisking i Flensjøen. Bare småfisk å få. Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe. Knotten er blåst bort, det må nytes. Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen. En liten kaffekopp og podcast på øret. Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi. Magisk kveldslys ved Flensjøen. Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan, jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land. Tross mye aktivitet ville ikke ørreten bite og jeg måtte innse at det ikke ville bli noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen kom knotten tilbake, og i dag var det mer enn tidligere på turen. Ved Stortjønna ble det en liten kaffipause og litt mer fisking, et par ørreter kom på land. Ca 300 gram. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre. Ved Nedre Oldbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott og de siste timene her kunne nytes til det fulle. Det ble ikke noe mer fisk og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen, det var på tide å komme seg hjem. Frokost med Flensjøen. Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. Så tok jeg turen ned igjen i skogen. Typisk underlag her oppe. Så dukket Stortjønna opp igjen. Kaffepause. Knotten var tilbake gitt. Den siste fisken på denne turen. Ved Nedre Olbekktjønna. Så dukket bilvegen opp. Tilbake på Langen og turen er over. Flensmarka var absolutt et spennende område og det blir nok flere tuer dit. Der er noen vann som ser veldig spennende ut som jeg ikke rakk å besøke. Å være på tur alene ga mersmak, så det vil nok skje flere ganger. Jeg trives tydeligvis på tur alene, men det er selvsagt kjekt å være på tur med andre også. Vurderer du en tur hit så anbefaler jeg myggnetting og kanskje litt myggolje, knotten var ekstrem til tider. Der er en del hytter i området som sto åpen, og er et kjempetilbud for de som ønsker ei natt under tak. Jeg vil gjerne takke Marte som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka, det hjalp mye. Så tusen takk for det. Så håper vi på at det snart blir isfritt i heimfjella, en skikkelig høyfjellstur med fiskestangen frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da. Time will show, som det heter. https://turhistorie.blogspot.com/

Ble en tur til Rafjell i dag også, men tok en vri og gikk opp en vei jeg ikke har gått før .. så da ble det jo en helt ny tur med en gang Hokåsen utmarkslag har sørget for skilting og bygging av gapahuk, samt fuglekasser ... Dette må vel nesten regnes som en kjellerleilighet? Passerte et par fine skogstjenn på veien opp, riktig så idyllisk. Hadde nok vært enda bedre med litt mer spennende lys, men da får jeg vel heller ta turen en dag det ikke er regn i lufta. Brutus levde en stund i håpet om at han skulle få tak i den ene kvinanda som svømte rundt .. men den tok til vett og fløy sin vei ganske kjapt. Pleier å være fin utsikt fra Rafjell ( i alle fall hvis man klatrer opp i branntårnet så man kan se over tretoppene). Hadde litt trua da jeg startet turen, men da jeg kom til toppen var det bare tåke i dag. Bedre lykke neste gang. Ble en fin tur, selv med litt regn og dårlig utsikt. Møtte akkurat ingen på vei opp, 2 på toppen og 2 på vei ned ..

Tar som en selfølge at de som er så negative til DNT heller kjaser gjennom kratt og kvist i steden for å følge DNT løypa. Og holder seg minst et par steinkast unna. Og så basker de sikkert i snø til knes i steden for å følge DNT sporet.

Var på Ryssdalsnebba (1618m) på grensen mellom Nesset og Sunndal kommuner i helga. Fin topp, med flott utsikt, spesielt imot Skjorta og Romsdalstopper/Eikesdalstopper i sør. Bratt opp nordryggen Skjorta i sør Utsikt fra toppen Vestre Litlskjorta og Gjuratinden i bakgrunnen Romsdalstopper Påfyll av vitaminer på returen!

Mange er glad i brødskiver, også når de er på tur, men på en tur med noen dagers varighet uten mulighet for å kjøpe ferskt brød, blir dette raskt kjipt og tørt. Brød tar selvsagt litt plass, men det er ikke temaet her. Mange matretter har blitt til ved et "uhell", og ved et uhell har jeg funnet en brødtype som holder lengre enn vanlig brød, og ikke er av typen loff. Etter å ha besøkt ett av Mesterbakerns bakerier under prøveproduksjnen for ett nytt bakeri, fikk jeg med noen brød hjem. Ett av disse ble liggende noen dager lengre enn det normalt ville gjort og jeg var litt sulten på kvelden, så jeg tenkte at jeg skulle gi det en sjanse. På litt lengre turer har jeg før brukt Polarbrød, men det er styr å få tak i frosne og de blir også kjipe etter hvert. Jeg har hatt denne typen brød i 10 dager uten at det ble tørt og kjipt, det smaker faktisk bedre 3dje dagen enn når det er ferskt. Lar det ligge i original posen og tar kun en brødpose over. Går også å skjære det opp i butikken uten at det forringer holdbarheten nevneverdig. Kjøpes på Rema. Hvilke erfaringer har andre med brød på tur?

Her forleden fikk jeg en e post fra Satelittservice som lanserer en lader for vanlige batterier, som tillater ladning opptil 20 ganger, Dessverre ikke Litium. Noen som har erfaringer/meninger? http://satelittservice.com/produkt/batterier/spar-penger-og-spar-miljoet-lad-opp-vanlige-engangsbatterier

Høhø! Om førstepremien kan være vafler er det greit!

Brødposane kan avhjelpe på to ting: 1 Gnagsår. For dei som er plaga av det. Eg er det ikkje. 2 Varmetap. Brødposane vil i stor grad fungere som dampsperre, og for dei som kjenner prinsippet frå vinterturar, veit ein at det gir redusert varmetap. Det krev dog eit meir omhyggeleg fotstell. Eg lev godt med våte føter, men for fleire av mine turkameratar vil det nesten konsekvent innebære gnagsår, eller kalde føter, sjølv når dei er i røyrsle. Me fungerar ulikt

20% på alle kart i dag http://www.kartbutikken.no/norge-serien?utm_source=Kartbutikken+august+2015&utm_campaign=Juni+%231+EDM+2015&utm_medium=email

Villreinjakta er godt i gang! Jeg er usikker på hvor mange reinsjegere det er på Fjellforum, men synes det hadde vært hyggelig med en tråd hvor man kan legge ut jakterfaringer, tips til jakta, bilder av bukkefall etc. Selv er jeg kun i min fjerde sesong som reinsjeger og tar gjerne imot hint og tips til en vellykket jakt av mer erfarne jegere Skitt jakt!

På lengre turer lever jeg etter prinsippet at man blir våt enten fra utsiden og inn eller fra innsiden og ut. Dette gjelder også sko. Brødposer i sko? Da sier min magefølelse at man likeså greit kunne tatt med helt vanntette sko. Jeg husker Lars Monsen gikk med helt vanntette neoprenstøvler på en av turene sine hvorpå han kunne vri sokkene sine ganske godt etterpå som jo da hadde blitt våte utelukkende av svette. Mitt forslag er derfor: Gå med helt vanntette sko eller gå med mye lettere sko og ta med noen lette og nette leirsko. Selv synes jeg nordmenn generelt har alt for kraftige fjellsko for min smak. Jeg har sluttet å bruke mine høye skinnsko for tida etter å ha gått over til lettørkende mindre og nette sko. Jeg foretrekker med andre ord å bli våt utenfra og inn og ha sko som tørker lett over natta.

Det er nettopp det som er saken. Får man makrell, biter det som oftest på mange samtidig. Drar man alle opp samtidig er det med livet som innsats… (Jeg burde egentlig ha filmet en sånn seanse, for jeg har prøvd det et par ganger og det er rimelig heftige greier.) Med den ordningen jeg har nå så er imidlertid ikke dette et stort problem. 1. Jeg får fisk. 2. Jeg snurrer opp snøret på harpa. 3. Snueren dukker opp, jeg legger inn foamen og snurrer videre så den blir fast. 4. Først makrell kommer. 5. Jeg løsner den, fester kroken. 6. Bløgger fisken og legger den i posen 7. Tar opp neste fisk, gjentar 5 og 6. 8. Gjentar 7. – Det går bare godt, null problem sist jeg var ute og brukte denne metoden. Store sei på samtidig er for øvrig enda verre enn noen makreller...

Ja, gummiranden har skapt så mange skumle situasjoner med snøre og kroker flagrende alle veier, at den har jeg gått helt bort ifra. Har ikke laget noe permanent, jeg bare tok med meg en flat bit da jeg skulle ut sist. Når jeg nærmer meg krokene (da treffer jeg på en snuer), så legger jeg den mot flata, og så snurrer jeg snøret videre oppå den. Da ligger den fast, og krokene settes greir fast på den. Helt enkelt, men funket veldig mye bedre enn den gummigreia. (Helt sikkert en måte å gjøre det enda bedre på, men dette var stor forbedring på enkleste måte)

http://www.finn.no/63562292 Millet xp500, dunpose på 500g til sommerbruk. 500,- virker veldig billig for såpass god dun og lite brukt.

Det enkleste er å kjøpe en vanlig harpe. Ta av kroksett og søkke, og bind på et par-tre meter tynnere snøre i enden. Så er det bare å bruke ønsket sluk eller flue. Jeg foretrekker flytende wobblere til sjøørretfiske. De flyter opp når man stopper kajakken. Gjerne ei flue en meter før wobbleren. Jeg slipper ut 15-20 meter snøre, og stikker harpa inni vesten og padler i vei. Snøret er ikke i veien for noe, og jeg kjenner det rykker når det er fisk på.

Jeg fisker endel ifra havkajakk med slukstang og begynner å tenke på lukket/semilukket snelle da bøylen på den åpne haspelsnella ofte tar tak i skjørtet og skremmer både meg og fisken:) Kjøpte et stangfeste og monterte det ned i rommet bak cockpit. Greit både til dorg og oppbevaring mellom fiskeplasser. Jeg liker å ha tett cockpit under fiske, men det er jo en smakssak. Gøy er det håkke som! PS: et par sorte kroker som opphengere før en blank sildesluk i maktrelltida er forferdelig morsomt;)

Vi har en fabelaktig flott klubb i Tønsberg med faste turer hver torsdag såkalte lav terskel turer hvor alle kan bli med.Vi for tiden ikke noe eget klubbhus men holder på å få lov til å bygge et kajakk skur i disse dager, ute på Fjærholmen. Lompa regner med at det er en skrivefeil at man må kunne rulla, det er selvfølgelig ikke påkrevet. Egenredning derimot er en god ting å kunne. whistler om du er interessert så kan jeg tilby deg våttkort kurs også.

Realiteter. Her i området er problemet at stier vokser igjen. Gamle sauetråkk forsvinner og det blir mer kratt og kvist. Da går en ikke rundt å ergre seg over de få stiene som blir holdt i hevd.

Ja det er det, nasjonalparkstyret (som er utnevnt av Miljøverndepartementet som forvaltningsmyndighet) utarbeider forvaltningsplanen.

Når det gjelder DNT og tilrettelegging i fjellet tilhører jeg vel det store flertallet som sier "Ja takk, begge deler". Men siden DNT er en såpass dominerende aktør, og tar opp stor plass i media er det naturlig at folk stiller kritiske spørsmål. Med stadig nye medlemmer følger det også et ikke uttalt behov for mer tilrettelegging og utvidelse av tilbudet. Et spørsmål/utfordring jeg derfor vil gi til DNT (og gjerne de som skriver her) er: Når er det nok tilrettelegging? Om en ikke har et mål om hvor mye av fjellet en skal lette adkomsten til tror jeg det er lett for å ende opp med at organisasjonen hele tiden skal vise at en jobber for medlemmene, og setter opp/bygger om til nye DNT hytter, merker flere stier, o.l. Muligens et "slippery slope argument", men jeg tror likevel det er behov for å ha en grense. De fleste stiene her i landet er nok umerket. Men følger den stien som går dit jeg skal, uavhengig av om det er røde flekker på steinene eller ikke. På vinteren blir det som regel basking i løssnøen, siden det sjeldent går DNT spor til toppen jeg skal på. Men er det en scooterløype som det er mulig å følge opp gjennom skogen er det bonus.

Jeg tror at det er superkult som du sier å lage disse. Men det koster flesk. For å finne den rette diameteren måtte jeg kjøpe et knalldyrt ugressmiddel som heter Redbull. Det skal visst være til å drikke, men fyttirakkaren for en smak. I 1964 uttalte jeg at noe svineri som het akevitt var det verste jeg hadde smakt. Men nå 51 år etter måtte jeg erklære dette for nydelig i forhold. . Ellers er vi med på å holde hjulene i gang. Meny har hatt en oppsving på salg av Cola på boks. Og hadde jeg hatt sansen for treningssentrene, hvilket jeg ikke har så sliter jeg ennå med å gå ned 3 kg Colafett. . Men som sagt det har noe med at det er gøy. Og slik er det med våre hobbyer4. To uker på Hardangervidda kostet meg kr 5000 i nytt utstyr. Offisielt. 500 kroner i bensin. Parkering og fiskekort 1900 kroner, rene ranet. I tillegg et par Realposer og en kvart kilo kaffe. Ja, og ikke forglemme ett brød. Hva oppnådde jeg? Jeg så to vak, et par andre hadde sett fire. Til sammen hadde tre ørreter i et sinnsvakt øyeblikk snust og smakt på flua. Inntil en av det sucidal slaget, en ørret på 2000 gram ofret seg, Korreksjon: det ble en null for meget. Dette blir litt av en kilopris. Jeg tar ikke sjansen på å regne det ut en gang. Men her er vi antakelig fremme ved sakens kjerne. Vi gjør det med glede om og om igjen, for dette er en stor del av livet vårt.. PS. Akkurat nå har jeg gjemt 170 colabokser på et hemmelig sted, til den verste stormen har lagt seg i heimen, og separasjonspapirene kan brukes til opptenning siden jeg nå har tatt opp produksjon av feltovner igjen. Akkurat nå har jeg laget en lekker trekantet sak, som kan fyres med ved, esbit, pellets, osv. Jeg skal også lage et skrufeste for Trangia gassbrenner. I tillegg til at en meget modifisert omnifuel også passer inn. Også er vindskjermen innkludert. Eneste skåret i gleden er at jeg så noe lignende på Trangiasiden. Slik er det bestandig. Når en tror at en har lagt gullegget er kurven full fra før. Den det hadde sikkert blitt billigere å kjøpt den på ebay, i titan og fine greier akkurat som som med Trangia rødspritbrenneren, ,men ikke så moro. Den nye feltovn forventer jeg meg mye av. Foreløpig vekt 95 gram. MultifuelfueI funksjon. Brenner altså det meste, og det beste, for å touche temaet et øyeblikk: en colaboxxtove passer også inn.

Har prøvd kajakkpadling for første gang (om jeg ser bort fra en "sitte-oppå-kajakk" i Thailand en gang). Satser på å få tatt grunnkurset neste sommer

Nyss tilbake fra en drøy uke til fjells. Møtte 1 tysker 3 svensker 19 nordmenn Tok igjen: 8 tyskere Snitt på 3,87 mennesker pr dag. Ikke så gal den køen der. Om det er kølapp på Gjende og Prekestolen så bekymrer det meg null siden det betyr at jeg kan gå i fem minutter og ikke se ett menneske.

Ja Trangia sin brenner veier brutto 120g (Forpakningsvekt 120g) Min "fancee feast" cat food stove veier 15g og når jeg legger i innervegg og carbon filt veke 30g Min dobbelvegg Pepsi can stove veier 12g Trangian har jo simmer-ring innebygd og lokk så man kan frankte den med rødsprit i så den er litt mer anvendelig til kokkelering - spesielt i kombinasjon med Trangia stormkjøkken, men skal man bare koke vann er den overkill.. Jeg tror at de fleste med meg synes litt av moroa er å bruke ting man har laget selv også - ikke bare at det er lett.

Hvis man ser bort fra at dette er superkult, og relativt billig, er disse brennerene bedre enn vanlig alkoholbrenne man får kjøpt i butikken? Lettere?

Det blei brøyta frå Øvre Moen inn til botnen av Oddatjørndammen/ Oddatjørnhytta 12. august. Vegen til Beinlei var ikkje brøyta pr 16. august og den øverste tunnelen var skjult av snø. Minst 1/3 av vegen til Beinlei var snødekt, med mange 4-5 m høge bratte snøfenner. Snakka med ein som sa at denne vegen ikkje vil verte brøyta i år pga snømengdene. Blåsjø var isfri, men med fleire drivande tjukke snøflak i midten av august.

Møysaltur. Akkurat begynt å jobbe som guide her. Nydelig fjellmassiv jeg aldri får nokk av. Kunne se helt til Kebnekaise denne dagen. Sveriges høyeste fjell som er 160 km unna i luftlinje. Stetind (Norges nasjonalfjell skimtes i midtn til høyre i bakgrunnen.

Jeg aner som sagt ikke noe om denne hugsten eller omfanget av den. Men som påpekt så er det dette med forskjellige brukergrupper som kommer i konflikt. Med mindre området du nevner ser ut som et hugstfelt, så er det nok ganske mange som besøker hytta som setter pris på utsikten. Teller ikke deres mening? Tilrettelegging kan være negativt i noen tilfeller. Det skal jeg aldri bestride. Selv foretrekker jeg de gamle DNT hyttene, hvor man kan lukte "mormor og bestefar" på det gamle kjøkkenet fra 50 tallet. Favoritthytta mi er gjerne sparsommelig utbygd, med 6-12 senger og et beskjedent proviantlager (men de må ha Firkløver og Bacalao på boks). Men enkelte brukergrupper krever at det står høyfjellshoteller med tre-retters og ølservering før de ønsker å dra på tur. På tur på Rondvassbu overhørte min kone en samtale mellom et par damer stod på damedusjen og smurte inn ansiktene sine med krem fra store glasskrukker som de hadde brakt med seg inn til fots. Samtalen gikk ut på å klage over standarden på Rondvassbu. Blant annet små matporsjoner/lite kjøtt, og dårlige senger. Nordmenn blir mer og mer luksusdyr, og i noen tilfeller så må også DNT innrette seg etter de nye, moderne vanene. Slik sett får vi hytter som Preikestolhytta. De gamle hyttene i nasjonalparkene ble vel bygget for både 50 og 100 år siden. Kanskje enda lengre tilbake. Jeg vil være forsiktig med å påstå at DNT har forkjørsrett på å bygge nye hytter i nasjonalparker. Det er vel heller riktigere å si at DNT hadde hytter i vakre fjellområder mange tiår før nasjonalparkene var påtenkt I tillegg kom de private aktørene på banen lenge etterpå. Men slik som på Hardangervidda så er vel nesten halvparten av de betjente "hotellene" private hytter, med samarbeid mot DNT medlemmer. De er ihvertfall blå på UT.no kartet.

Kjeleklype. Bacon og tomatbønner gikk rett i bakken under tillaging av frokost her om dagen når det tynne dritthåndtaket på titanpanna løsna.. Gullmedalje i både banneord og lengdekast av tynne dritthåndtak ble vunnet av undertegnede.

Ble tur opp mot Nordre Trolla i helga med overnatting under åpen himmel i det fantastiske været. Desverre ble jeg stoppa av voldsomme vindkast opp mot Nordre Trolla å valgte å snu ved ett utsatt punkt på 1750m (Nordre Trolla er 1800m) etter noen timer med flere forsøk på forskjellige steder på sør og vestsiden av toppen. Så her må jeg returnere, og helst med en annen vindretning! Sola kommer! Folk på tur opp Store Trolla (1850m) Grasdalen ned mot Viromdalen, Nordre Trolla og Store Trolla. Store Trolla Sein ettermiddag i Sunndalen Overnatting mellom Fossa og Skorga

Hoi, her var det litt å ta tak i... Ser at det er mange som nevner slitasje på naturen på grunn av alle som skal gå på stiene til DNT, samtidig som det kommer mange beskyldninger om forsøpling. Beskyldninger om at "nybegynnerne" som trakker DNT stier ikke kan oppføre seg i fjellet. Når jeg leser dette tenker jeg at det er relativt hyklerske holdninger. Mange av de som skriver i forumet her er nok blant de som bruker fjellheimen mest i Norge, og følgelig de som også sliter mest på den. Kanskje spesielt de som ønsker å gå utenom stier, hadde det vært alt for mange av oss så hadde problemet vært MYE større. Vi kan gjerne si at hyttene som er satt opp av forskjellige turforeninger på fjellet er en skade på naturen, og at stiene er slitasje. Det er nok sant at det er flere i fjellet på grunn av DNT, men å si at det er DNT som har skyld i at naturen blir ødelagt er en veldig hard og muligens en for konkret påstand i et ganske komplisert bilde. Samtidig som det er flere som bruker nasjonalparker og naturområder, så er det også nå mange som ikke sliter på naturen med teltplasser og bål, samtidig som det er mulig å bli kvitt avfall på hyttene, avfall som muligens hadde havnet i naturen ellers. I tillegg har jeg lest at flere bekymrer seg for sikkerheten til de uerfarne som ferdes uten skikkelig utstyr i fjellet. Takket været organiseringen av turforeninger er det nå mange hytter på de aller fleste stiene uerfarne velger å bruke. Det er kanskje mulig at flere skader seg i fjellet med så mange som ferdes der nå, men samtidig vil jeg tro at prosentandelen av personer med seriøse skader som har slitt med å få redning eller husly er langt lavere med en organisasjon som DNT som sørger for at det er hytter i fjellet som alltid tar inn personer med behov for husly. Når det gjelder kommersialisering av fjellheimen er jeg mektig imponert over hvor høylytt folk skriker. Når jeg kan ta inn på en DNT-hytte og få husly, middag, to pils, frokost og matpakke for under 900 kr, så stiller jeg meg selv spørsmål om hvordan de har råd til å tilby det for den prisen. Skal vi se nærmere på problematikken det her ropes om så må vi også huske at DNT ikke er en enkel og gjennomsiktig organisasjon, ikke fordi de har hemmeligheter, men rett og slett fordi den er litt komplisert satt sammen. Her kommer vi til området hvor jeg er usikker på hvor langt jeg ønsker å gå, jeg er litt organisasjonsnerd og skal prøve å holde det kort: DNT er et forbund som består av medlemsforeninger. Dette kan for eksempel være DNT Oslo og omegn som er en egen organisasjon med medlemskap i DNT. Hver medlemsorganisasjon har som regel geografiske grenser, noe jeg vil anta at fører til at områder med lav befolkning ikke er knyttet til medlemsorganisasjoner. Derfor er det mulig for enkelte medlemsforeninger (trolig de mest ressurssterke) å drifte hytter i disse områdene (slik som jotunheimen og hardangervidda). Det er helt klart at organisasjoner som dette tjener penger på å ha mange medemmer og at det er lettere å få sponsorstøtte med høy aktivitet. Derfor vil nok de aller fleste som jobber eller er frivillig i DNT-systemet ha flest mulig medlemmer og mest mulig aktivitet (selvfølgelig også fordi DNT er noe de brenner for). Men å si at dette er kapitalistisk konsernvirksomhet blir en latterlig sammenligning. Alle som driver en hvilken som helst organisajon om det er et idrettslag, interesseorganisajon eller veldedighetsorganisasjon ønsker høy aktivitet og romslig budsjett. Dette gjør det ikke nødvendigvis til kynisk kapitalisme som ikke bryr seg om omverdenen... Jeg er ikke utelukkende hurrajublende til all aktiviteten til DNT. Jeg er også så egoistisk at jeg skulle ønske at de stengte ned hele vidda, og så kunne jeg bruke den alene. Men totalt sett mener jeg DNT er en flott organisasjon med mange gode tilbud. Beklager den litt for lange posten

@REs det er netop her jeg mener kæden springer av for DNT'erne. Når man død og pine skal ha alle ut i naturen, så er det jo klart at man har behov for mer tilretteleggelse, da man ikke ser på målgruppenes forutsetninger for å ferdes i naturen. DNT (og turistnæringen ellers) løser dette "resultatet av deres jakt på vækst" med tilretteleggelse. Med det åpnes fjellet for flere, og enda en målgruppe som ikke er i nærheden av å ha evnene eller erfaringen, men skal jages ut i naturen - da må mer tilretteleggelse til for å sikre denne gruppe sitt liv og helse. Jeg mener uten tvivl at økt tilretteleggelse vil medføre at enda flere som ikke burde være i naturen, utsetter seg for naturens fare - uten at ha overskuddet til å takle dem. Nu er det ikke sådan, at jeg mener fjellet bare skal være for de få! Jeg ønsker ALLE velkommen til fjells, jeg synes det er stas at møde folk i fjellet - men det må være på fjellets og naturens premisser! Folk må lære sig at være i naturen, folk må bygge den nødvendige erfaring så de kan ta vare på seg selv, ta ansvar for seg selv. Det oppnår man ikke ved denne enorme tilretteleggelse, og et servicetilbud i fjellheimen på nivå med en vandresti langs Rhein. Man blir hurtig beskyldt for så meget, men jeg mener at naturen er til for ALLE, men ikke alt natur er for alle!

Av alle de alvorlige sakene i dagsrevyen, så var det kosesaken om skyssbåten over Gjende du hang deg opp i? Jeg kan tenke meg et par andre vinkler: Så fantastisk at den norske middelklassen har så mye overskudd og fritid, at de kan valfarte i store strømmer til norsk natur! Så fantastisk at nordmenn velger å oppleve Jotunheimen istedet for de sydlige strender. Så fantastisk at folkehelsen er på vei opp. Så fint at alle samler seg på ett område. Så får jeg resten av Jotunheimen for meg selv DNT er en fin fin organisasjon. Vi har flere valgmuligheter så dersom du ikke liker høyfjellshotellene med ølservering og tre-retters, så har vi alltids betydelig flere ubetjente og selvbetjente hytter til fri disposisjon. Selv foretrekker jeg de små og koselige hyttene, og det er alltids hyggelig når det kommer andre fjellfolk rekende innom med røverhistorier og opplevelser å berette om. Om båten over Gjende er en stor miljøtrussel vet jeg ikke. Men vi kan sammenligne med at ett flysete til Gran Canaria bruker 143,85 liter drivstoff én vei. Så en familie på fem som ferierer en uke i syden kan forbruke så mye som 1438,5 kun i flyreise. Til sammenligning kan vi kjøre 29.960 kilometer til og fra norske fjell med en vanlig norsk stasjonsvogn med plass til alle fem inkludert ryggsekker, før vi når det samme drivstoff forbruket. Kjør til fjells med god samvittighet, hvis du dropper sydenturen

Kjøpte meg nye fjellsko i går, da de jeg har hatt vel har gjort unna nytta si. I dag har jeg kjøpt meg gnagsårplaster...

Har lurt på den selv. Kom gjerne med en testrapport når du har prøvd den

Ella! Nytt familiemedlem og turkompis!