Vinnerliste

I våre dager er det å krysse Hardangervidda ofte synonymt med å gå fra Finse til Haukeliseter på et eller annet vis; sommer / vinter, kun telt, raskest mulig; variantene er mange. I gamle dager gikk den viktigste veien over vidda fra vest til øst eller motsatt. Søre og store Normannsslepa viser hvordan varetransport skjedde mellom Østlandet og Vestlandet. En av de virkelig viktige handelsvarene som ble transportert østover på 16- , 17- og 1800 tallet var sauetalg som skulle brukes i gruvelamper på Kongsberg. Mange hardinger skrev kontrakt på faste leveranser til sølvgruvene. Selv i dag finner vi Kongsbergveien som både sti- og gatenavn i Kinsarvik. Kongsbergvadet på vestvidda er også navn en kan knytte til denne transporten. Tre karer fra Kongsberg valgte derfor å ta årets før-påsketur den motsatte veien. Turen startet sør på Blefjell, vi måtte jo for skams skyld starte i Kongsberg. 8 dager senere tok vi oss ned til fjorden ved Instanes i Kinsarvik. Langs Kongsbergveien selvfølgelig. 1 nattpå ubetjent hytte, 2 netter på selvbetjente hytter og 4 på betjente hytter gjorde at det ble en tur uten altfor store sekker for tre gamlinger. At en måtte kaste inn håndkleet underveis på grunn av skikkelig infeksjon i store gagsår var et skår i gleden, men to karer var godt fornøyde med pilsen i solveggen på Ullensvang hotell ved ankomsten i Hardanger. Vær og føre var slik mange opplevde i påska , sol hver dag og skikkelig skare for isklisteret. Kalde netter ga litt rimdannelse på skaren, det hjelper godt mot slitasjen på klisteret. Eirik W Bildet under er tatt mellom Solheimstulen og Rauhelleren. Fra Hårteigen i vest via Hardangerjøkulen, Hallingskarvet, og Reineskarvet til Lågliberget i øst. Folgefonna møtte oss på siste dag. Nedkjøring til Hardangerfjorden.

Burde vi kanskje opprette en tråd som heter "Hva jeg trodde jeg hadde kjøpt nå" ?

Det @SnorreL samsvarer mye med det jeg tenker. For Spitsbergen teltet har jeg kun erfaring med 4P utgaven, svarer nedenfor ut fra det: Romslighet. Helt klart mye mer romslig innertelt i Spitsbergen. Samtidig er det merkbart mer krevende å få opp varmen i det teltet enn i Svalbard High 3P (Spitsbergen 4P) Forteltet opplever jeg minst like bra vinterstid i Svalbard 3P som i Spitsbergen 4P (Svalbard 3P) (Spitsbergen 4P, @Gittiamo og undertegnede) Pulk i telt Bak Gittiamo i bildet over står det en Fjellpulken Transporter (155 cm langt) i forteltet, og vi hadde en Pariserpulk i det lille forteltet. Når jeg skal ha pulk inn i Svalbard setter jeg den på skrå langs veggen motsatt av inngangen. (Rotebilde.. 🙈 Beste jeg fant som som illustrasjon🤣) Å slå opp teltene har jeg egentlig ingen sterke meninger om forskjeller pr telr, har svart på det her: Hvilket telt jeg foretrekker på vinterturer? For to personer liker jeg helt klart Svalbard 3P bedre en Spitsbergen 4P. Mulig forskjellen er mindre ift Spitsbergen Pro 3P. Men jeg liker veldig godt dybden i forteltet på Svalbard ift å kunne lagre/organisere ting innerst og samtidig ha god plass til å spise++

På en husmannsplass under Søndre Mangen kom en gutt til verden i 1786. Den unge husmannsgutten skulle noen år senere bli en betydelig mann for Norsk industri. Mange, mange år senere skrev Aasmund Olavsson Vinje diktet, Ingebret Soot. Mot slutten av 1800- tallet, etter oppkjøp av sagbruk og skogeiendommer over store deler av Østlandet var Anders Olai Haneborg en betydningsfull mann. Skogene hans var full av tømmer og han trengte å få tømmeret raskere fram bl.a. til sitt eget tresliperi ved Funnefoss. Han søkte om konsesjon og statsbidrag til å bygge jernbane. 14 november 1896 ble Urskogbanen åpnet fra Bingsfoss til Bjørkelangen. ( I 1903 ble den forlenget fra Bingsfoss til Sørumsand) Et annet selskap, Hølandsbanen anla banen videre fra Bjørkelangen til Skulerud og den ble åpnet 15 desember 1898. Selskapen slo seg senere sammen og ble til Urskog-Hølandsbanen, på folkemunne kalt "Tertitten" Begge disse historiske hendelser danner bakteppe til dagens sykkeltur. Jeg sykler ut hjemmefra og etter noen hundre meter er jeg inne på "Linna" som jeg følger sydover. I begynnelsen av 1960 rullet "Tertitten" her, men i dag er det meg. 1 juli 1960 var det nemlig over for Tertiærbanen fra Sørumsand til Skulerud. Tertitten kan fremdeles oppleves fra Sørumsand og ved jernbanemuseet i Hamar hvor de begge steder kjører korte turer om sommeren. Deler av jernbanesporet er flere steder synlige også i dag. Noen steder er det omgjort til gang/sykkelvei og andre steder er det (grus)vei. Dette gjelder særlig mellom Bjørkelangen og Skulerud dit jeg nå er på vei. Jeg sykler forbi samme vannpytten som jeg syklet forbi for 11 dager siden og stopper for å se om det er liv i eggklasene fremdeles. Det er fortsatt vann der og eggene fortsetter sin reise mot å bli rompetroll. Jeg ankommer Haldenkanalens begynnelse i nord. Her ved Skulerud var det endeholdeplass for Urskog-Hølandsbanen. Den gamle Lokstallen står fremdeles. Skulle varer eller folk lenger enn til Skulerud kunne båt benyttes. Herfra til Tistedal i Halden er det 80km og takket være den nevnte husmannsgutten som ble kanalbyggeren fremfor noen, er det den dag i dag mulig å reise med båt hele vannveien ned til Halden. Man gikk rett og slett av toget og spaserte til bryggen hvor båten ventet. Et annet historisk kapittel er også forbundet med Skulerud. Under krigen gikk Timianruta over her på vei mot Sverige og friheten mange som trengte det. Men jeg fortsetter videre sydover og sykler på vestsiden av Skulerudsjøen som jeg tidvis får et glimt av. Snart etter sykler jeg inn i nytt fylke og ny kommune. Det er ikke bare i dag at dugnad og insats fra enkeltpersoner gir resultater. På fylkes/kommunegrensa er denne bauta satt opp. Vannet på min høyre side heter ikke lenger Skulerudsjøen. Etter å ha passert Kroksund vider det seg ut og heter Rødenessjøen. Landskapet er preget av gårdsdrift og både jorder og veien jeg følger landskapets bølgende form. Jeg er forøvrig nå kommet inn på Nasjonal sykkelrute 9, Villmarksruta som svinger seg ca. 825km fra Halden til Trondheim. Jeg kommer ut av et skogholt og landskapet åpner seg opp og det eneste som jeg ikke får til å passe inn er ei lang rekke med vindturbiner på åsryggen i øst. Nå er det ikke lenge igjen til jeg ankommer Ørje og på fin bro krysser jeg på en sikker måte den trafikkerte E18 mellom Oslo og Stockholm og så er jeg inne i sentrum. Noen hundre meter lenger framme svinger Sykkelrute 9 til venster og følger Haldenkanalen med dens mange sjøer videre sydover. Men nå skal ikke jeg lenger og velger heller en tur bort til slusene. Ørje sluse sto ferdig i 1860, året etter Engebret Soot døde. Her ved den øvre slusa og rett ved Slusemesterboligen er en bauta reist til minne om den store kanalbyggeren. Slusene er i drift om sommeren og betjenes fortsatt manuelt. Ørje sluser har en løftehøyde på tilsammen 10m. Etter å ha brukt litt tid her ved slusene og slusemuseet er på på tide å legge kursen hjemover. Et lite blikk nordover Rødenessjøen bevilges før jeg følger veien, denne gang på østsiden av Haldenkanalen. Jeg har heldigvis vinden i ryggen nå og det går radig unna. Etter noen mil er jeg "hjemme", eller i hvertfall i kommunen jeg bor. Snart åpner det seg opp igjen og jeg får god utsikt over Hemnessjøen. En drøy time senere svinger jeg inn hjemme og kan se tilbake på nok en fin dagstur på sykkel.

Sitter å leser xxl sine betingelser. Legger merke til følgende: 11) Selgerens rettigheter ved kjøperens mislighold
 Oppfyllelse: Dersom kjøperen ikke betaler, kan selgeren fastholde kjøpet og kreve at kjøperen betaler kjøpesummen (oppfyllelse). Er varen ikke levert, taper selgeren sin rett dersom han venter urimelig lenge med å fremme kravet.
• Heving: Ved vesentlig betalingsmislighold eller annet vesentlig mislighold fra kjøper, kan selgeren heve avtalen. Selgeren kan likevel ikke heve etter at kjøpesummen er betalt. Så dere som har vært å hentet teltet og betalt skal nok gå fri

Kidsa vokser! 🙈 Tror jr har hoppa to skostørrelser på et blunk, og måtte låne fjellsko i påska! 🤪 Da er det greit med sko til noen hundrelapper på finn.no som kun er brukt på en tur.

En god, gammeldags Svea 123. Overhode ikke bruk for den, men ser unektelig artig ut! Gleder med til å fyre 😊

«Du skal over Strynefjellet, så kommer vi tilbake til om du skal til høyre eller venstre når du kommer til bunnen» Detaljplanleggingen er det bare så som så med når man forbereder påsketur med Fjellforumere, eller man kan vel helst si at det foreligger en del alternativer, Så bestemmer været hvor man ender opp til slutt. Nå har ikke akkurat været vært noen stor utfordring denne påsken men for en planleggingsfreak som undertegnede tar det litt tid å bli komfortabel med slikt. Enden på visa var nå i grunn å pakke hele utstyrsboden både for ski- og fotturer i bilen og kjøre mot Strynefjellet. 12. april – Transportetappe Første stopp på vegen var Lillehammer. Har inntrykk av at vi til tider driver en middels stor transportbedrift over deler av landet. Alltid noe som skal hit eller dit, et par ski, en sovepose, ei bukse osv. Så første post på turen var lunsj, hente- og levere ting- og tangstopp hos @Elisabethsk i Lillehammer. Lunsj på Egon og innkjøp av gnagsårplater på Sport1 (fikk god bruk for de i løpet av turen) før turen fortsatte oppover Gudbrandsdalen. Møtte @Sig Mani Vågå og kjørte i følge til turmål nr. 1 Follestaddalen i Ørsta, nærmere bestemt stua til @Tessatroll hvor også @graham hadde innfunnet seg i løpet av ettermiddagen. Klar (??) for tur … 13. april – Sunnmørsalpene Kjapt hopp tilbake til onsdag eller torsdag «Vil du vite hvor vi skal?» Greit å google litt slik at om man ikke er nervøs i utgangspunktet …. «Ja» «Vi skal til Kolåstinden» Google: Kolåstinden, sannsynligvis Sunnmøres mest populære skitur. Bratt, bre, pass på bregleppene, greit med isøks, høres mer og mer lovende ut for Østlandsjente med begrenset skierfaring, jaja «Appelsinhaugen er en obligatorisk rasteplass. Noen går ikke lengre opp enn til denne plassen, før de snur og går ned igjen.» Tenker målet får være å nå denne Appelsinhaugen. Vel, turen starter på Standaleidet, skia og langfellene på helt fra start. Appelsinhaugen nådd med god margin, men de lokale syntes jo i alle fall at man burde bli med over Stretet «og se det åpne seg opp» som de sa .. flere høydemeter, ski på sekk og stegjern på, klatre seg over Stretet, nervøs, nei .. livredd er vel mer rette ordet. Det ser ikke slik ut på bildene men det er bratt og langt ned! I alle fall for slike som ikke er vant med mer enn noen Østlandshumper å forholde seg til. Og når man først hadde kommet seg over Stretet så hadde man jo utsikt til dagens mål så da får man vel bli med bort til siste kneika, og plutselig var man på toppen (hvordan skjedde det?) Stod på toppen og hadde absolutt ingen formening om hvordan i all verden jeg skulle komme meg ned igjen. Tessatroll foran for å fortelle hvor man skal sette bena på de bratteste punktene og det ble å gå med stegjern hele veien ned. Aldri, aldri i verden at jeg forestilte meg at jeg skulle like oppoverbakker bedre enn nedoverbakker, men gjør altså det på ski. Øverst tv: Appelsinhaugen, mål? Øverst th: Opp til Stretet Nederst: Kolåstinden 14. april – Rullestolvennlig fottur De andre fjellgeitene fant seg en annen topp de skulle prøve å nå, mine nerver og ben (med sånn passe heftige gnagsår) tenkte man heller fikk finne noe mer rullestolvennlig (nesten i alle fall) Så mens de andre tok skia og dro på tur tok jeg fjellstøvlene og dro til kysten. Endte opp på Flø og fant en topp som het Roppehornet, som sagt .. nesten rullestolvennlig, 3 km + på grusveg 800 meter eller så på sti til toppen, og flott utsikt. Helt uten å risikere livet! Tilbake til Ørsta for meget hyggelig grillkveld. Utsikt fra Roppehornet 15. , 16., 17. april – Utvikfjellet Mandagen ble tilbrakt i Ørsta, fikse litt ting, plugge bildekk, kjøpe nye (dyre!) linersokker og diverse, noen var en tur på jobb. Videre gikk turen til Stryn for litt mer shopping, så opp til Utvikfjellet. Full ompakking til storsekk og så med storsekken opp alpinbakken og innover til Støyvastølen. Noe sen ankomst så leir ble litt nærmere utgangspunktet enn det som opprinnelig var tenkt (og turen dagen derpå tilsvarende lenger) For øvrig veldig fin støl den Støyvastølen. Turmål for dagen derpå var Snønipa, eller undertegnede hadde teltvakt og boklesedag. Flere mil skitur er sannsynligvis lite realistisk i utgangspunktet. Flere mil skitur med gnagsår føltes ganske uaktuelt. Jeg hadde en finfin dag i sola mens de andre slet seg opp alle kilometerne til toppen. Var nå relativt glad for den beslutningen når de returnerte etter 14 timer skitur eller så. Men turen må nok på lista en gang i fremtiden, får prøve den som en flere-dagers, ikke maraton tror jeg … tv: Så nær Snønipa som jeg kom denne gangen th: solnedgang på Utvikfjellet 17. april – Ut mot havet Ned fra fjellet, nok en gang Stryn hvor det ble turplanlegging på høyt nivå. Ta kartene for landsdelen man befinner seg i, legg de ut på plenen og bestem et mål … Tessa forsvant til hundekjøring i Tafjordfjella, vi andre satt kursen mot Kråkenes fyr. DNT hytte med innlagt luksus som vannklosett og dusj er ikke helt feil etter noen dager på tur, vaffel i fyrkafeen påfølgende dag var også helt greit. tv: Turplanlegging på høyt nivå th: Kråkenes fyr 18. april – Kommunetopp Med en ivrig kommunetoppsamler i følget blir det jo gjerne til at man finner noen slike og de har en i Vågsøy også. Så dagens turmål ble dermed Sankta Synneva-hornet 689 moh. Fin tur, fin utsikt og bena mine har fortsatt gnagsår, forbruket av sportstape, gnagsårplater og kompresser er betydelig denne påsken. Kveldens leirplass ble ved starten av stien, fin liten teltplass der. Sankta Synneva-hornet kommunetopp Vågsøy 19. april – Vestkapp Karene tok en kommunetopp til, denne gangen i Selje kommune. Kvamfjellet heter den og er noe slikt som 740 høydemeter fordelt på litt under 3 km tur? Jeg tok litt bilbasert turisme i stedet og dro til Vestkapp for å spise kake på restauranten der. Hvis «bratt» fikk ny referanse på Kolåstinden fikk «møkkavei» ny referanse ut til Vestkapp! Smal veg, mye trafikk og dyr kake .. turistmagnet, fin utsikt da. Graham satte kursen mot Trondheim igjen, undertegnede vurderte å sette kursen hjemover men er jo da akk så lett å overtale, så når Tessatroll lovte hundespann og ingen toppturer i Tafjordfjella så endte man jo opp der. tv: Værstasjon Vestkapp th: Inn Hamsedalen i solnedgang 19. – 21. april – Hund i Tafjordfjella Endelig fikk man brukt den pulken man har dratt på ei hel uke! Festereimene til fastdraget var søkk vekk, så taudraget måtte til pers men funka det også. Middag og ompakking i Stryn (igjen) deretter opp Strynefjellet til Hamsevika og inn Hamsedalen. Vi ble møtt med hundespann nede ved parkeringa som dro med seg mesteparten av oppakningen til undertegnede. Teltet var ferdig satt opp da jeg ankom. Ren luksus. Lørdagen fikk jeg låne en gammel traver av en trekkhund, Kilpis og av alle «Hanne gjør ting hun ikke har gjort før» hendelsene denne uka var nok snørekjøring med hund en av de bedre. Hyggelig kveld, siste kvelden på tur er jo nesten alltid litt vemodig men til alt hell regnet det hele natta så når morgenen kom var det i grunnen helt greit at det bare var 4 km å traske på ski ned til bilen og sette kursen for Grotli for frokost før man skulle utfordre påsketrafikken hjemover. Kilipis Flere hundespann på plass i helga Påsken kort oppsummert: Kjempetur, kjempeselskap, litt skummelt av og til og jeg er heldig som har venner som drar meg med på slike turer!

Da hadde jeg et ærend i Drammen. @SnorreL hadde akkurat fått tilsendt Allak 3 og det passet med et besøk. Teltet ble slått opp og gjennomgått. Vekt alt inkl var under 3.8 kg inkl alt i posen husker ikke eksakt. Et flott telt i Hilleberg stil og kvalitet. Fargen sand er også veldig flott. Flott håndverk og gode materialer. Snorre er lang med sine 202, men her er det noe som ikke stemmer med oppgitt lengden på 230 cm. Teltduk i panna. Ikke spesielt brett heller til å være et 3 manns. Han ligger også uten liggeunderlag, og beina er gått i veggen. Teltet er jo «selvstående» men slapt. Målt liggelengde til 218 mot oppgitt 230. Det er helt på bunn av gulvet. Den smale delen har bredde 152, mot oppgitt 160. Jeg mener det bør være 40 cm fri høyde for at soveposen ikke skal være i veggen. Da blir faktisk liggelengde 181. Mulig det blir noe mer, når teltet er spent opp på plenen, og ikke står fritt «selvstående» som her. Ser at i første innlegg, er alle pluggfester veldig stramme. Men avvik oppleves så stort at det å sette opp på plen ikke var noe alternativ - da det mest trolig går i retur. Takhøyden er 115 på det høyeste, mot oppgitt 110. Maks bredde på fortelt er 76 cm mot oppgitt 70 cm. I hodeenden er det et stort rett område, uten bardunfester eller fester mot innerteltet. Her har Helsport 2 fester på Reinsfjell. Dette flaket er høyt også, og vil nok blafre bra i vind. Gode barduner og dac plugger følger med. Mine tanker etter å ha sett teltet, er at det å lage et bra 3 manns telt på en meget bra 2 manns utgave, ikke er spesielt heldig. Det blir store flater, teltstenger blir litt som kokt spagetti når de blir lange, og får lite spenn i teltet. Løsningen med 3 stenger som krysser som en stjerne, gir mer styrke, men mindre plass inni. Exped orion og Reinsfjell som også har 3 stenger gir mer plass. Er også skuffet over at oppgitte mål stemmer dårlig. Her har hele bransjen et problem. Strammere på minst halvparten av pluggfester savnes også. Løsningen med takrenne over inngangene ser flott ut. Prisen på ca 12 tusen er også høy. Men en lang fullvoksen og 2 barn blir forbausende trang til dette teltet. Så for min del blir det ikke noe handel på dette teltet. Spent på hva har Hansen mener når han får testet det.

Helsport Reinsfjell 3 pro til 3200 istedenfor 1549. Fortsatt et røverkjøp

Isbjørn og noen få andre oppgir posens totale lengde.

TL;DR. Jeg har kjøpt nytt telt. Her er noen bilder og tanker om teltet jeg tror flere vil sette pris på (skroll ned). Om ikke annet håper jeg bildene kan være til informasjon for dem som vurderer dette teltet selv. Jeg har lenge vært på utkikk etter et telt som kan passe for alle turene hvor mitt SL-telt ikke egner seg. Mine kriterier har vært et telt som kan brukes året rundt, med god plass i ytter- og innertelt og en kvalitet/styrke som kan tåle det meste av vær og vind. Teltet kommer i hovedsak til å brukes av meg, kjæresten og vår hund. Helst to innganger og et innertelt med jevnt god høyde, med vertikale vegger i liggeretningen. Vekt har (med andre ord) ikke vært hovedprioritet. Keron-teltene til Hilleberg har i utgangspunktet vært teltet jeg har erfaring med fra tidligere og har ønsket meg, men dette koster også betydelig mer enn hva jeg har hatt lommebok og hjerte til å avse til et telt. Helsport-teltene er ofte litt lavere priset, og det har virket som det kun er mindre detaljer som skiller disse fra teltene til konkurrenten. Telt fra begge produsenter har vært aktuelle i påvente av et godt tilbud/for stor lommebok. For noen uker siden kom jeg omsider over et tilbud jeg har ventet på: I Helsport sin outlet dukket det opp et Helsport Spitsbergen Camp Pro (3p). Teltet burde på papiret kunne være en god konkurrent til flere av Hilleberg sine 3p tunnelltelt, Keron inkludert, så til prisen jeg fikk det for ble valget lett. Før jeg fant frem Bank-IDen lette jeg etter informasjon om teltet utenom den infoen Helsport ga. Jeg fant få brukererfaringer om teltet, men flere om en tidligere variant (Svea). Denne tråden er ment som en gjennomgang av mine førsteinntrykk av teltet paret med bilder av teltet. Det kan også leses bildeserie av teltets detaljer for dem som eventuelt vurderer et slikt telt selv. Tråden er ikke ment objektiv, og bør leses i lys av bakgrunnen over. Dette er tråden jeg skulle ønske jeg kunne lest før jeg selv kjøpte teltet. Jeg har kun en natt i teltet til nå, så en lengre anmeldelse av teltet får komme om et års tid. NB: Teksten kommer før bildene. -- Telt endrer seg med åra, også dem under samme navn. For klarhet er dette et Spitsbergen Camp Pro med art.nr. 163-120, og merket med 2018/0901. Jeg regner med at teltet er 2018-versjon, hvis ikke en 2019-versjon produsert i 2018. Jeg finner ingen informasjon på at det har vært en endring i dette teltet fra 2018 til 2019. Jeg ble veldig overrasket over hvor kompakt teltet var nedpakket. Kanskje dette er vanlig, og at det er svære 4-mannstelt jeg har i tankene når jeg synes dette var lite. Her er det lagt opp mot et Bamse Extreme liggeunderlag for sammenligning. Teltet får plass ned i storsekken min (Gregory Baltoro 95 Pro) på tvers uten noe særlig problemer. Pakkingen er kun for å illustrere hvor mye plass som er igjen -- sekken er strammet helt inn på toppen, så det er mye å gå på. Jeg har også fått teltet ned på tvers i en eldre versjon av Osprey sin Kestrel 68, dog med litt mer lirking. Teltet går greit gjennom åpningen i bunn av sekken for rask tilgjengelighet på slutten av dagen. Av erfaring liker jeg å pakke teltet delt, og helt til slutt, så jeg får nok ikke mye bruk for akkurat dette selv. Teltposen i seg selv er romslig, men kjekke komprimeringsreimer. Det kunne med fordel vært mulig å stramme disse litt strammere, men jeg tar heller en romslig pose enn en alt for liten en (kremt, Nigor Spix). Slik ser innholdet ut etter jeg har pakket det ut og inn igjen. Teltet kommer fra fabrikk med ytterteltet og innerteltet koblet fra hverandre (standard). Det er en egen pose til teltstengene og pluggene. Det er ett ekstra stangledd, et skjøte-ledd sammen med stengene. Mitt telt kom med én ekstra plugg i tillegg til de som trengs for alle teltets festepunkter. Pluggene som kommer med dette teltet er Helsport sine i mellomsjiktet på 19 cm og 10,8 gram per stk. De er 4 cm lengre og veier litt mer enn Superlight/Trek-pluggene. Jeg kommer nok til å kjøpe et sett med X-trem-pluggene som er en cm lengre og veier over det dobbelte, da disse virker litt lettbøyelige. Stengene er DAC Featherlite NSL-stenger med 35cm segmenter. I posen med plugger finnes rep-kit til teltduken. Oppsett: Teltet oppleves på mange måter likt som alle andre tunnelltelt jeg har prøvd. Ikke noe spesielt mye vanskeligere eller lettere enn f.eks. Hilleberg Keron, Nigor Spix, Helsport Fjellheimen osv. Fest i de to ytterste festene på kortsidene, tre i stengene, stengene i koppene, stram til, løft opp og strekk ut fra motsatt side, fest alle fester. Uten noen særlige etterjusteringer ser det slik ut. Det hele tok ca 13 minutt med rolig tempo alene (med høysnue). Det eneste jeg måtte justere var stangkanalene som endte opp på feil side av skjøten -- det kan være en idé å følge med på det før teltet strammes helt opp ved stangkoppene. Duken går helt til bakken slik den skal på et helårstelt, men i ytterteltene ble det en liten glipe de to gangene jeg har satt opp teltet. Kan hende jeg kunne justert noe for å unngå det. Da jeg satt opp teltet, ble jeg overrasket over at bardunene var festet til teltet med bare ett feste langs sidene av teltet, og fra ventileringsluka på kortsidene. Til dags dato viser både Helsport sine nettsider et bilde av et helt likt telt, men med mange flere fester. På bildene på nettsiden er det doble fester for hver bardun, pluss at festene fra ventilene i kortenden er festet med to ekstra fester. Har lagt ved enda et bilde under, sammen med en faksimile fra Helsport.no i skrivende stund. Også de andre bildene på Helsport.no viser slike fester. Jeg har kun funnet bilder av teltet med bardunfester som mitt telt har i katalogen til Helsport. Jeg vet ikke om det vil ha betydning for bruk og holdbarhet, men synes det er ganske skuffende å måtte møte så store endringer fra annonse til ferdig vare. Teltet ser unektelig litt spinklere ut, selv om det skulle vise seg og bare være kosmetisk. Det må nevnes at teltet har, som andre Helsport telt, de helt fantastiske strikkene for å feste bardunene med før nedpakk. Bardunsurr ved oppsett er ikke et problem med dette teltet. Selve ytterduken virker veldig solid. Dette er helt klart sammenlignbart med Black Label-serien til Hilleberg, og NPL-vis unna SL-teltene til Helsport. Jeg ønsket meg et solid telt, ikke et lett telt. Det gir dette teltet følelsen av å være. Dette er, som på de fleste moderne telt av denne typen, et silikonbehandlet polyamid. Dette teltet er sydd av det samme materialet som Helsport bruker på X-trem-teltene. Duken er 40 denier med ripstop med en rivestyrke på 18kg. Rivestyrken er lik som brukes på Black Label-teltene. Enkelte deler av duken føles klebrig, noe jeg antar er fra silikonet i stoffet, men det er merkelig at dette varierer rundt på teltet uten noen spesiell tendens (f.eks. at det var mer silikon over deler av teltet for ekstra beskyttelse). Det virker helt tilfeldig hvilke deler av ytterteltet som virker klebrig. Ytterteltene gir stor plass til utstyr. Det største ytterteltet har god nok plass til matlaging og litt romstering, mens det andre har mer eller mindre kun plass til småfolk og lagring av utstyr. Her er teltet helt på nivå med Hilleberg sine telt. Døren derimot, vil jeg nok bruke litt tid på å tilvenne meg. Etter flere turer med Keron GT-døren, blir nok denne asymmetriske døren vanskelig å venne seg til. Den er rett og slett veldig lav på venstre side, og unødvendig høy på høyre. Den omvendte U-døren til Hilleberg er også mer fleksibel og kan åpnes fra begge sider, og dermed beskytte innerteltet fra vær og vind. Innerteltet er godt løftet langs tre av stangkanalene og har en 360 graders glidelåsåpning for både innerteltsdøren og myggnettingen. Alt føles veldig solid og godt. De nederste festene i innerteltet er festet på en måte som gjør at selve gulvet "flyter" langs bakken og hjørnene føles ikke strukket ut. Jeg antar at dette er for å hindre slitasje i bunnduken over tid, men ulempen er at hele bunnduken føles løs og bretter seg lett. I den lille tiden jeg har brukt i teltet har jeg flere ganger måtte dra i bunnduken for å unngå brett på den ene siden og strekk på den andre. I telt hvor "badromsgulvet" er strukket helt ut av festene til selve innerteltet, oppleves det mye enklere å organisere og flytte på ting. Mulig dette går seg til og at det er et kompromiss jeg vil sette pris på i lengden (ref. slitasje og holdbarhet). Innerteltet er godt utrustet med nettinglommer for saker og ting. I hvert hjørne er det slike lommer, og umiddelbart til venstre innenfor hver av inngangene er det en ekstra lomme hvor hele, eller deler av, døren til innerteltet kan stappes inn i. Innerteltet føles romslig, og jeg har ingen problemer med høyden i teltet. Jeg er 187 og kan fint sitte oppreist, jobbe på knærne og surre rundt i teltet. Dette kommer til å komme godt med på værfaste dager. Her er det plass til å boltre seg for to personer. Innerteltet er holdt på plass av Helsports (relativt) nye kroker og vevde festepunkter. Sammenlignet med systemet på mitt SL-telt fra noen år tilbake er disse en DRØM å sette opp. Det gjør man jo ikke så ofte, men det tok en brøkdelen av tiden å sette opp innerteltet med disse festene enn hva jeg har erfart fra tidligere og andre patenter. Tommel opp. Teltet har tre store ventiler. På baksiden er det ett nede ved bakken/knehøyde, og et i takhøyde. I ytterteltet ved hovedinngangen er det én ventil i takhøyde. Se oversiktsbildene av teltet over. Helsport skriver stort om dette systemet de kaller for AirFlow II. Designet skal hjelp varm luft stige ut av toppventilene slik at frisk luft suges inn fra de lavere ventilene. Jeg har ingen grunn til å tro at dette ikke er et godt system. Det jeg derimot er veldig misfornøyd med er at det ikke finnes noen glidelås for å ta av myggnettingen på noen av ventilene (!). Da jeg oppdaget det tenkte jeg at det må være en feil, men at en slik feil er gjort på alle tre ventilene tviler jeg på. Det var rett og slett en skuffende opplevelse. Jeg gikk tilbake til nettsidene (igjen) for å se om det var skrevet noe sted, og det eneste jeg kunne finne var bilder av en tidligere versjon som hadde dette. I et telt i Pro-serien, bør det være en absolutt selvfølge at jeg kan velge å lufte med helt åpne ventiler. Vurderer om jeg skal sende Helsport en e-post om dette. Her virker det som Helsport har spart på kostnadene ved å ta bort en helt vesentlig funksjon i ventilasjonen. Under ser du bildene av mitt telt, samt en faksimile fra Helsport sine sider hvor de viser Spitsbergen Pro Camp med denne muligheten. Her er et av bildene av teltet på Helsport.no. Dette er altså enten en feilproduksjon på mitt telt, eller så har de valgt å ta bort muligheten til å åpne myggnettingene i ventilene. Dette var rett og slett skuffende. I katalogen skriver Helsport at "I alle våre telt (foruten Superlight-serien) er det gjennomgående at ventilasjonssystemet er fullstendig lukkbart. Ventilasjonen kan stenges helt ved vinterbruk, og myggnetting og stofflukking kan åpnes og lukkes uavhengig av hverandre". Tydeligvis ikke? Døren på baksiden av teltet kan brettes videre slik at hele den ene kortsiden gjøres helt åpen. Dette er en veldig spennende side ved teltet jeg gleder meg til å prøve i praksis på rolige netter. Når hele det lille ytterteltet er tatt bort, er også mye av stabiliteten fra de ekstra festene fjernet. Det er nå to fester langs bakken og de to bardunene fra stangkanalen som holder teltet spent. Dette går relativt greit, men det er veldig merkbart at det ytterste leddet av teltet er svakere enn de andre. Når kvelden kom var det denne delen av teltet som var mest påvirket av temperaturendringene og ytterteltet hang nedtil innerteltet akkurat her. Jeg tipper en ekstra bardun i lengderetningen fra toppen av stangkanalen ville hjulpet her. Det er mulig noen ekstra justeringer også kunne gjort mye for å gjøre teltet mer stabilt. Et av de store fordelene med et stort tunnelltelt som dette er de vertikale veggene på innerteltet. Det var en av hovedgrunnene til at jeg ønsket meg et slikt telt -- jeg ønsker sjelefred fra at jeg i løpet av natta skal skli inn i teltduken og gjøre soveposen våt fra kondens. Teltet er oppgitt med en lengde i innerteltet på 220. Det ser omtrent slik ut med et Bamse Extreme liggeunderlag sammen med en Sea to Summit Comfort Plus Insulated Large (gisp) og en Mountain Equipment Glacier 1000 i lang versjon. Når fotenden av posen og liggeunderlaget (ikke Bamsen) er lagt såvidt inntil den ene kortveggen av innerteltet, er det ca 10-15cm igjen ved hodeenden. Fordelen nå er at jeg ikke har en skråvegg i tillegg som gjør den praktiske liggelengden mye kortere. Her innfrir teltet til forventningene. Her er noen ekstra bilder av to soveposer (den til høyre en misbrukt Robens sommerpose AKA vinterlakenposen numero uno). Her er det god plass til to voksne folk som liker å breie seg. Hvis teltet i hovedsak skal soves i er det grei plass til 3 så lenge ikke alle har LW-underlag. Disse bildene gir også et godt bilde av hvor mye av innerteltet som gir god takhøyde. Veggene på langsidene er relativt bratte, og det oppleves høyt under taket i mer enn bare én liten stripe langs midten av teltet. ---- Til slutt noen meta-kommentarer: Jeg kan tidvis være veldig detaljorientert og nerdete. I denne posten har jeg gitt meg selv fullstendig frihet til å være det. Det betyr ikke at jeg synes alt jeg har skrevet om er veldig viktig. Det betyr bare at jeg synes det er detaljer som er viktige nok til å være med i en vurdering om teltet er verdt pengene det koster før et kjøp. Flere av punktene jeg har skrevet kan vise seg å være ikke-problemer etter litt tid med teltet. Noen av dem kan bli verre eller slik jeg kanskje tror -- ulemper. Førsteinntrykket som helhet er godt, selvom det har vært noen ting jeg synes burde vært annerledes. Jeg angrer ikke på kjøpet. Jeg har ikke funnet noen sider ved teltet utenom myggnettingene i ventilene jeg virkelig tenker kunne vært en deal-breaker alene. Og kanskje er heller ikke det så farlig som jeg ser for meg. Det er på grunn av dette at jeg kaller det et førsteinntrykk, selv om det er detaljert og pedantisk. Så får vi se med tid og bruk om jeg blir fornøyd med teltet, noe jeg sikkert i hovedsak blir. Kommenter gjerne hva du tenker om teltet. Vil gjerne høre fra deg hvis du har erfaringer med teltet i denne eller en tidligere versjon av den. Hvis det er detaljer med teltet du ønsker å se/lese mer av/om, kan jeg også ta en titt på det senere. Håper det har vært underholdende/til hjelp for noen hvertfall Lars

Om det hadde vært en annen butikk enn XXL så hadde jeg vært enig! Men hadde med god samvittighet beholdt teltet i dette tilfellet

Du skal ikke gjøre noe som helst. De har sendt deg teltet, og dermed godkjent kjøpet ditt. Ikke svar på e-posten, ikke gå inn i en diskusjon med dem. Og som andre her sier, de kan ikke trekke mer penger fra kortet ditt, og de kan selvsagt heller ikke heve kjøpet i etterkant. Og gratulerer med tidenes teltrøverkjøp :-)

Snøhetta -Vesttoppen Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år. Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13. På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op. Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen. Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin. Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor. Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden. På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20. Storstygge Svanåtinden Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen. Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet. Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke. Eggen det sidste stykke op Klyvning på eggen Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt. Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden. På Storstygge Svanåtinden Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os. Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i. Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim. Vesttoppen for anden gang Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning. Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place". På Snøhetta Vesttoppen Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk. Rheinheim og moskussafari Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse. Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene. Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte. Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger. Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka. Åmotdalen På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet. Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke. Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen. Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere. Retur til Snøheim – endelig moskus Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt. Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen. Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring. Moskus Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred. Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.

Hvis innerteltet henger ca 5 cm høyere over bakken enn det er desgnet for, kan Hilleberg ha sine ord i behold. Da skal "badekarveggen" i bunnduken bli 5 cm lavere hele veien rundt, og de 5 cm senkes ned slik at de blir en del av gulvet. Da bli gulvet både 10 cm bredere og 10 cm lengre - og vips er man så og si likt med Hillebergs tall . MEN: Det betyr ikke at alt er bare fryd og gammen, for dersom man legger frihøyde på 40 cm til grunn, blir jo den bare verre når innertelttaket senkes... Ikke enkelt dette

Shell Ørsta ble redningen! De visste ikke selv at de hadde engang, før de var ute i skapet og sjekket!

Takk for en knallfin turrapport! Aktiv påske altså

Prøver å dra opp denne tråden igjen, da dette er en tur jeg funderer litt på å dra på. Men med kano, vil det være mulig å slepe kanoen alene forbi slusene, eller bør man ta turen igjennom slusene?

Hmm.. "Taushet er gull", var ikke det et gyldig sitat en gang? 😄 Hva om dere som har mottatt/henter ut teltet bare lar være å svare på mail om feilprising? 🤔 La dem jobbe litt mer for handelen de også godkjente initiellt. "Neei, den har jeg ikke sett." 😉

Bestyrerinnen på tur. Det kjempeflotte vårværet bare fortsetter. Det er nesten til ikke til å tro. Sol og sommer fra midten av april. Det blåser en del, men det er til å leve med, når temperaturen omtrent når 20 grader. Varmen og sola har gjort at trær og busker er grønne. Ikke bare bjørka, men nesten alle trærne vi ser har grønnskjær eller blader. Nettopp en slik periode, der naturen i et hopp, går fra vinter til sommer er fantastisk. Det er ikke mulig å sitte inne å se ut. Jeg må i hvert fall være ute og heller kikke utover. Et lite problem er jo alltid, hvor vi skal gå. For det må jo bli tur. Vi kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og søndag er turdag. Bestyrerinnen har hatt litt problemer med ryggen den siste tiden, og jeg var ikke sikker på om en langtur var riktig medisin. En vår tur til toppene på høgjæren kunne muligens være riktig. Toppene inn av Jæren ligger på omtrent 400 meter over havet. Og havet er mulig å se fra disse toppene, selv om kysten ligger noen mil lengre mot sør og vest. Som oftest er det vått i disse områdene. Det er mye myr, og menge småbekker. Det er normalt ikke vanskelig å bli våt i skoene, selv om de merkede stiene prøver å unngå de dypeste myrhullene. Etter en liten diskusjon tok vi sikte på Ulvarudlå. En rundtur på 7-8 kilometer, med en del stigning. Vi starter denne turen fra Tjåland. Det er en liten parkeringsplass en kilometer inn fra Sikvalandsveien – gjennom gardstun og videre gjennom noen le. Disse portene sto oppe denne gangen, slik at Bestyrerinnen slapp å springe ut og inn av bilen. Vi var ikke de første på parkeringsplassen. 6-7 biler var alt kommet, og det var er ikke plass til så veldig mange flere. Nå har det heldigvis aldri vært fult. Det er en postkasse rett ved parkeringsplassen. Her har vi funnet kart og beskrivelse av turen de gangene vi har gått her. Kartet viser vor vi skal gå, og i tillegg er turen merket. Etter en stund på gårdsvei og gjennom noen porter, så bærer det ut i terrenget. Her hadde noen gjort en jobb, for merkingen var nå helt grei. Det sto store fyrstikker – påler med rød topp – hele veien mot toppen. Vi hadde det greit. Myrene var tørre og det var bare å spasere rett over. Det siste stykket mot toppen går temmelig bratt opp. Det kan lønne seg og stoppe opp for en titt tilbake mot flate Jæren og havet. Det er fin utsikt, og den blir bare flottere oppe i høyden. Ved varden var det også postkasse, med protokoll. Denne var ikke i spesielt god stand, men vi fant da en plass å skrive oss inn. Det ble en liten pause ved murene av en liten støl rett under toppen – som vanlig. Videre nedover mot Aurenes, var myrene tørre, og vi hadde ikke problem med å komme tørrskodd over. Det var egentlig den stor forskjellen på denne turen og de andre gangene vi har vært denne runden. Som vanlig var det kjekt å gå langs Tjålandsvannet. Her må stien gå i gammelt far, og noen har ryddet og gjort en jobb her. Ved bilene var det sommer – sol, 20 grader og lite vind. Skikkelig bra. Les hele artikkelen

Tipper de prøver å finne en balanse på om pro-teltene skal lene seg mest mot Superlight eller X-Trem. De prøver kanskje å redusere vekten ytterligere på pro-teltene?

https://www.nb.no/nbsok/nb/dbee6665f601df83f7bc818938bfe9a2?lang=no#3

Hei! Jeg har gamle modellen utan impregnerade dun. Bruker posen sen 4 år på vinterturer med inlet og VLB: ACT på Grønnland, Ryfylke, 2x Pasvik/Finnmark. Posen er grejt! Ner til -25/30c helt komfortabelt utan extra klänning på, i -36c tog jeg balaclavan og ulljakke och dagens skibukser till og frös ikke. Kanske var det ikke nödvendig, men jag var lite försiktig. Använde liggunterlag Exped Downmat 9 dlx.

Ting kan variere litt, jeg er 197 og har bl.a en Alta Long som oppgir max personlengde på 215, og denne har jeg god plass i, men om jeg skal få varmekragen komfortabelt over skuldrene må føttene helt ned i enden av posen.

Det varierer litt fra produsent til produsent hva de oppgir, så det kan være lurt å gjøre litt research på hva som er maksimum personlengde.

Erfaringsvis oppgir de fleste maks personhøyde. Har ikke vært borti noen som oppgir total lengde. 170 vil mest sannsynlig passe.

Real Turmat Kylling Tikka Masala Orange 500 gram: https://www.fjellsport.no/real-turmat-kylling-tikka-masala-orange-500-gram.html Pris: 63,48 kroner per i dag (24.April) Real Turmat Kebabgryte 500g: https://www.fjellsport.no/real-turmat-kebabgryte-orange-500-gram.html Pris: 69 kroner Real Turmat Chili Con Carne 500g: https://www.fjellsport.no/real-turmat-chili-con-carne-orange-350-gram.html Pris: 69 kroner

Finnes nok ganske mange her i landet som, hvis de tilfeldigvis skulle kjøpe telt på det tidspunktet, ikke ville reagert på prisen som urealistisk. De har jo andre telt til samme prisen.

Det ble en sånn Kovea Spider fra fjellsport til 400. Erstatter pocket rocket. Og noen The North Face Gore Closefit-hansker. Egentlig løpehansker, men reviews er skikkelig positive til turbruk. Erstatter noen Sealskinz all purpose jeg er ordentlig fornøyde med (men de er mistet og utslitt) så jeg prøver noe nytt

Warmpeace 300 fra hektapåtur. Den blir litt kald når du bikker 0 grader, men da sover jeg med en stilongs-lag. Så om du fryser lett ville jeg gått for 600. 300 pakker veldig lite, og funker supert midt på sommeren. En skikkelig "bang for the buck"-dunpose

Ville tatt bryet med å se på det Robensteltet jeg linket til lenger opp. Det kan åpne hele fronten, noe som kan være praktisk med fire ungdomsskoleelever inni. Det er dumt å se seg blind på merker. Helsports Trek-serie er jo den enkleste og minst påkostede, og neppe noe bedre enn Frisport eller Robens, kanskje heller tvert imot..

Hvis det er krav til maskevidde på garn i de vannene du skal fiske så bør du respektere og følge disse. Ellers må du være klar over at det ofte er gamle fiskeretter som følger eiendommene langs vannene. Hvis vannet du skal fiske i har reguleringer angående garnfiske så er det lurt å spørre om lov. Selv om grunneierne ikke lenger benytter seg av disse fiskerettene og har garnfiske som "attåtnæring" til annen drift så pleier de ikke å like at fremmede kommer og setter garn uten lov. Det finnes to typer garn. Den ene typen er laget av spunnet nylon (multi filament) og den andre er laget av mono filament, eller det som på folkemunne vel kalles for sengarn. Det sies at garn av mono filament fisker bedre om dagen, men et problem er at de er nesten umulige å bøte hvis du river hull i dem. Jeg foretrekker vanlige nylongarn på grunn av at de er enkle å bøte, forutsatt at du kan bøte garn da.

Her er en lokal bedrift i mitt område som selger: https://nettbutikk.froystad.no/categories/ferskvannsgarn

Samme her. Teltet er underveis i posten nå for min del, var det ikke N+1 som er riktig antall telt? 🤫

yes, det er jo en av mange fordeler med forumet

Hentet reinsfjell 3 pro nå. 1549,- Regner med xxl ikke kommer hjem til meg for å kreve mer penger.

Påska er over for denne gang og Sunnmøre skuffet ikke i år heller! Vi har vært utrolig heldige med været og fått herlig opplevelser på tur i fjellet. Takk for denne gang! Har oppdatert bloggen med et innlegg fra første dag hvor jeg rekk to 1000 meters topper på samme dag!

Nicket ditt burde jo tatt ansvar og reddet situasjonen 😏

God forklaring. Har alltid sett for meg å bruke en presenning eller lignende i kanoen, spesielt hvis det er Ally. Jeg vil si 35mm til ca 400 er ok priset ja. Og det funker i massevis. Legg ut rapport da Du tar vel en slags mellomstørrelse på fisken i hovedsak med det garnet. Men både mindre og større fisk roter seg inn, så det er ingen fare.

Jeg er nå en Unna-eier, delvis takket denne tråden

Bruker selv en -7 pose som 3-sesong, selv om jeg ikke bor i finmark.. Jeg anbefaler å se litt på warmpeace posene hos hekta på tur, dem er ikke de råeste mtp dunkvalitet, men man får mye for pengene. Og skal du bruke den på turer fra 0 grader og oppover så ville jeg sett på en pose som tålte noen minusgrader.

Tullete diskusjon. Det er ikke vanskelig å finne friskt vann i løpet av en dag på Hardangervidda, uavhengig av tørkesommer eller ei. Punktum.

4p er xtrem, ja, av nye typen. Litt mer detaljer/forsterkninger, men grunnprinsippet er likt. Var i kontakt med Helsport ang 4p-pro, men det kom evt. tidligst i 2020.

Hvor mange skal bo i teltet? Jeg har hatt Fjellheimen x-treme 4 camp, og har Svaldbard High 3 camp samt Spitsbergen x-treme 4 camp. Fordel Spitsbergen: Alle stenger like lange God romfølelse med rette endevegger i innerteltet 2 fortelt/innganger, lett å organisere. Fordel Svalbard: Større grunnflate i det ene forteltet (jeg liker det når det blir mye telttid på vinterturer Markant lettere å få opp varmen i teltet (sammenlignet med Spitsbergen 4 Camp) Fjellheimen Tja.. savner ikke det teltet ift de to andre.

Da ble det en Fjellreven Gutulia i XL størrelse. Har brukt denne nå flere dager i vind, duskregn og snøvær. Kjempefornøyd. den er sid og god og sitter godt over rompa. Bruker da den skrævstroppen så er man sikker på at anorakken ikek sklir oppover når man går. Genialt med de store luftehullene i armhulene såvel. Kjempefine og store lommer. Kort fortalt et skikkelig gjennomført kvalitetsprodukt. Prøvde også den som heter Singi men den var ikke så sid som Gutulia. Godt å være fornøyd

Det jeg skulle ønske, var at Real eller andre med sånn fjong frysetørker kunne solgt ingredienser i bulk på bestilling. Ulike typer kjøtt og grønnsaker i store poser, så kan jeg lage porsjoner eller lage et mini-spiskammer til tur som jeg kan kokkelere fra. Da snakker vi. Jeg hadde synes det var et rent emballasje-helvete med 50+ Real i sekken hvertfall.

Ha! Der tok jeg feil, gitt. Etter å ha pakket det helt ut og slått det delvis opp, ser jeg at det ikke er et Ravneskar likevel, men et Norrøna Riingstind. Det ble introdusert i 1974, to år etter Ravneskar. Jeg har aldri sett det før, så det blir moro å få satt det opp skikkelig. Dette har også to innganger og to fortelt, med inngangene på langsidene. To stenger holder det oppe. Tror det er litt mindre og lettere enn Ravneskar, selv om det er for to personer. Moro!

Vi var 3 jenter som gikk runden i 2008, med kun helgeturer som tidligere erfaring. Det var stort sett fint merket, og vi gikk med kart og kompass. Hadde satt av 7 dager, men brukte bare 6, da vi hadde telt og dermed større frihet. Dag 1 fra Botnevegen til Bakken. Dag 2 til Daladalen i ekstremt regnvær, overnatting og tørking på hytta. Dag 3 gikk vi ned til Lysebotn (drøy etappe, særlig pga asfaltgåing ned i Lysebotn), overnatting i telt på campingen. Mye motivasjon i en kald pils og gode basehopperhistorier når dere når campingen.. Dag 4 opp til Øygardsstølen (2 av oss gikk opp på veien, av prinsipielle årsaker, men de fleste turistene fraktes opp i buss dette stykket). Valgte å ta turen innom Kjerag, -en velkommen omvei- og sov i telt i et sted etter Langavatn (har ikke kartet og eksakt beliggenhet tilgjengelig her). Dag 5: gikk innom Flørlistølen, men ikke Flørli. Mye mygg på stølen i skogen, så sov inne, eller gå videre, er mitt tips. Vi gikk videre til Skåpet, som minnet mer om et skur enn en hytte (låst), men vi sov i telt, tross at det var et ganske vått område. Dag 6 gikk vi ned til Landa på Forsand, hvor vi avslutta. Vi gikk rundt st. Hans, hadde en god del regn, men noen soldager, og en kjempetur!! Lange dager, men deilig og variert terreng, 0 til 1000 høydemeter på en formiddag, og en av Norges råeste fjorder!