Vinnerliste

Isklatring i går og en liten topptur i dag sammen med @Gittiamo. 🌞❄

Slutten av mars er en fin tid i marka, sola varmer og et lite bål til å koke kaffe/steike pølser er nok for å holde varmen. Mye snø i år mot vanlig. Så bålet blir på toppen i dag, hvertfall en stund. Stedet er ei «skorte» kjent som bålplassen innad i familien. Her har jeg tilbrakt mange timer siste 10 åra. Skarpt føre først på dagen, så bare slush. Når jeg sitter å skriver kollapser bålet etter nesten 5 timer....😂

HIT har jeg vært på tur i dag... Ikke til toppen, da, men til dit jeg sto og tok bildet...

Tjuvstartet påskeferien med en liten tur på langs over Målegge i går. Ikke noe bra fotolys i dag, men fikk besøk av denne lille krabaten som også var ute på tur..

Trillemarka 😍

Oppfølgning av artikkel om Bygging av 10 fot iglo ved Torgetjern ved Kleivstua i Nordmarka som ligger på forsiden av forumet. Se på alle spora rundt, er nok en aktivitetsskaper😀 Konas gikk forbi i dag, tipp 7-10 grader varme. Det har vært mye aktivtet og noen barn har brukt den som sklie 😱,er nok mere solid enn antatt.

Ble en formiddagstur i dag, med meteorologisk lapskaus over Bergen. Varmegrader og regn har tatt knekken på de flotte stiene i snøen - bæreevnen var såpass svekket at man sakk gjennom for hvert tredje skritt, av og til ned til midt på låret. Puuh! Ble skikkelig andpusten og varm, det var deilig å komme til toppen av Damsgårdsfjellet og bli nedkjølt av en kald og kraftig vind. Holdt på å få en Galaxy S8 under broddene Den må ha ramlet ut av lommen på noen, som sikkert gremmes nå . Jeg gremmes over at det ikke er noen navn eller hint om hvem eieren er - må finne en måte å fastslå eierskapet på den uten å "invadere" den, evt sende den til Politiet og håpe at de prioriterer ressurser for å gjøre jobben med å finne frem. Etterskrift: Da har eieren akkurat vært innom her og hentet mobilen sin, får håpe det er liv i den ennå. Forsto at den hadde ligget der ganske lenge ("mistet den i vinter en gang"), så IP68-klassifiseringen har nok fått kjørt seg godt Mobilen hadde IMEI-nummeret (Link) på et klistremerke, og jeg tok kontakt med Telenor og Telia for å høre om de kunne hjelpe meg - Telenor fant ingen spor i sine systemer, mens Telia hadde den registrert. Av personvernhensyn kunne ikke de gi meg eierens kontkatinfo, men de kunne formidle min kontaktinfo til eieren om jeg tillot det? Slik ble det, og dings og eier er nå gjenforent

Jeg finner alt mindre enn 3x3 meter for smått om man skal bo komfortabelt under tarpen, det krever i hvert fall en bivy ved ruskevær,,,, Liker 3x4 eller 4x4 meter best. Da har jeg plenty beskyttelse mot vær/nedbør. Og har mange konfigurasjoner å velge mellom.

Fra en rotekopp til en annen. Dette har jeg skrevet om før, men fant jeg det igjen slik at jeg kunne vise til en lenke. Nei da. ----------------------------- Første punkt - for meg - er å få utstyret opp fra kjellerboden og inn på gutterommet. Dermed tvinges jeg til orden. Dog, jeg kommer aldri opp mot @Jan Erik Hansen. Imponerende!! Har jo et bokskap, men det har nok for mange fagbøker som også må ha plass. Utgangspunktet for lagring er: Det jeg må+ ha med meg av utstyr for en ukes tur på Hardangervidda. Disse tingene skal enten i sekken eller i kløva Dette gjorde jeg. Tok for meg pakklisten. Puttet tingene i riktig pose, og veide alt. Etter hvert la jeg alt ut på spisestuebordet for å ta et kritisk overblikk. Deretter pakket jeg alt ned i sekk og kløv. Og så var det matens tur. Og selvfølgelig var det ikke plass til alt i en 75 liters sekk, så dermed måtte alt "kjekt og ha" i en egen kasse - i kjelleren. Burde ha kvittet meg med det, men- - - - --------------------------------- Men hvor skulle utstyret oppbevares i heimen? Det er jo det store spørsmålet. For hensikten med oppbevaringen er også at tingene er lette å finne igjen. Kjøpte en stor kommode på IKEA. De to øverste små skuffene reserverte jeg til nødvendige forbruksmateriell som batterier, tennbriketter, småflasker ++. I de 4 store skuffene plasserte jeg utstyret i riktig rekkefølge, Dermed kan jeg bare begynne øverst til venstre og fylle opp sekk/kløv. Og når det var gjort trekker jeg ut skuff nr 4 hvor all påkledningen ligger og kler på meg. Og det jeg ikke får plass til i kommoden, som fiskeutstyr, sovepose, sekk og kløv havner rimelig oversiktlig på toppen av bokskapet. Og fluebindeutstyret havner diskret ute av syne - under senga.

Liten tur inn i marka i dag, i tåka. Ga bort et par gode felleski til fruen til jul. Men hun har ikke vært helt fornøyd med de, så jeg ble med som «smører». Testing av flytting av bindinger, slik at det ble både gli og feste. Tilbakemelding etter 20 km på ski var: Fantastiske ski😍😍😍

Sånn variasjon har man da slett ikke noe tro på, i alle fall ikke så lenge det fungerer helt fint å sette på seg skia på gårdsplassen. Så det ble tur på Aurstadmåsan i dag også. Triveligere temperatur ute, men litt vind (ble derav stående og se fascinert på snøen som blåste over skaren, beklager for vertikal video syndrom på forhånd) 20180319_165853_1.mp4

Det kommer veldig an på for det er normalt stillbart... (Så lenge man ikke fotograferer i RAW) For kamera som eksporter bilder i JPG har konvertert bildet . I denne konverteringen så kan kameraet legge på fargemetning, kontrast osv... Det er det samme kamereaet gjør om man slår på landskapsfunksjon (ofte med symbol på et fjell). Da vil kameraet prioritere å øke fargemetningen i f.eks grønt og blått. Noen kompaktkameraer vil kjenne igjen motivtype i Auto og legge det på ut fra motiv. Det samme (motsatte) gjøres ved f.eks portrett. Da trekkes gjerne fargemetningen i rødfargen ned så folk ikke skal bli for rødspreng i ansiktet... Så nei, de har ikke bedre fargegjengivelse. Det legges på under opprettelse av JPG-filene...

Det er for at vi skal ha noe å prate om på FF Jeg ville ikke kjøpt for store marsjstøvler kun for å bruke på vinteren. Det fins bedre alternativer.

Og vibå var på plass. Lørdag er turdag. Men med en lang vinter og ødelagt kne er det ingen selvfølge at det blir langtur. Fredagskvelden gikk med til å tenke på hvor jeg skulle ta ut. Og om jeg i det hele tatt burde ta en tur. Og skulle det jeg virkelig på langtur? Det var ikke lett å bestemme seg for hva jeg skulle gjøre lørdagsmorgen. Nå har værmeldingen mye med turlivet å gjøre. Og værmeldingen sa "langtur" - det vil si en tur på minst tre timer og gjerne +. Den enste turmuligheten som oppfyller disse kriteriene for tiden er den vanlige turen langs sjøkanten fra Hå til Varhaug. Og den turen kunne passe bra på så mange måter. Etter en ubehagelig opplevelse under Lifjell for et par uker siden, på en to timers tur, ser jeg mørkt på å gå i terreng og bratte bakker. Flatt og lite bakker passe bedre. Langs sjøen er i så måte det rette. Nevnte jeg værmeldingen? Det var varslet sol og bra vær. Det ble bedre. Vår.... Frosten var fraværende for første gang på riktig lenge. Ikke is eller snø, selv om det er skiføre ikke mange høydemetrene fra sjøkanten. Vinden kom fra vest. Det var lavtrykk i nordsjøen. Varme og vind fra vest gir, på våre kanter, et av de sikreste vårtegnene: vibå. Nå hadde fuglen alt blitt observert og rapportert i forrige uke men det ville være kjekt å sjekke ut selv. Det er liksom vårtegnet i hvert fall jeg venter på. Vibå var på plass. Da jeg passerte Grødaland kunne jeg høre fløytingen, og rett etter Bodle fikk jeg også øye på fuglen ute på jordet. Det er virkelig endelig vår. Forrige uke var det mye folk på tur i samme område. Denne uka var jeg omtrent alene. Litt underlig, men like greit. Jeg startet med både noe på hodet, vanter og vindfleece. Hodeplagg og vanter forsvant fort. Jakken behold jeg på, selv om det ble skikkelig varmt i bakkene der sola tok. På tilbakeveien gikk det ikke lang tid før også vindfleecen måtte av, og jeg fortsatte i bare ullblusen. Det føles virkelig mye bedre å gå i sommerklær. Det hadde regnet dagen før. Det var fuktig i deler at stien. Likevel var det greit å gå. Myrene var fortsatt frosset litt under overflaten, slik at det var greit å gå over "dinså". Rett under Kvilesteinen kan myra være brådyp. Det store spørsmålet før turen, var hvordan kneet ville oppføre seg. Jeg gikk jo å kjente etter, omtrent som forrige gang. Og det ble ingen endring i forhold til det. Det ble ikke mer "galt" etter som jeg kom mot Varhaug, og på hjemveien var det helt greit. Det kan virke som om flat mark er greit, mens bakker og terreng vil gi problemer. Lørdagsturen var en av de kjekke turene. Fint vær, vår og gode forhold. Det er greit å være på tur.Les hele artikkelen

Omtrent slik Fra vinterkontoret.

Hei. Tør jeg driste meg til et par tips selv om jeg synes bildet er fint: Bildet har en såkalt "falsk horisont". Ofte er dette forårsaket av at andre siden av et stort vann eller lignende ligger på skrå eller at f.eks en fjellkjede ligger i horisonten. Øyet oppfatter bildet som skjevt fordi "øyet har en ide om" at horisonten er vannrett. Derfor retter jeg opp bilder som også oppleves som skrå eller skjeve selv om de ikke er det. Bilder tatt midt på dagen på solrike dager kan bli litt "blasse" dersom det ikke benyttes polariseringsfilter. Her har bakken og telt osv fått greie kontraster og farger, mens himmelen kanskje blir litt kjedelig. På slike bilder pleier jeg i Lightroom under HSL-fanen velge Luminance, klikke den lille runde saken oppe i hjørnet til venstre (som lar deg gå ut i bildet med markøren) og så klikke og holde i himmelen og så dra musen ned for å trekke ned lysstyrken i blåfargen noe. Det pleier fungerer kjempegreit når det ikke er masse andre elementer i bildet som er blå. (Kan også brukes sterkt overdrevent som en del av prosessen til å lage et dramatisk bilde hvor man gjerne bruker enda flere triks)

Fjellskitur til Bruviknipa og Utegardsnipa på Osterøy rett utenfor Bergen i går. Er et fengsel på den lille øyen man ser der nede på Sørfjorden. På bildet i midten i bakgrunnen ser man det høyeste punktet i Bergen, Gullfjelltoppen 987m. ' Var på hytta på Hardangervidda i forrige uke. Den ligger ca. 1.5 mil fra Gvepseborg på Rjukan Fikk også med meg noen andre turer i forrige uke. Ørnenipa 1333m på Rjukan med flott utsikt mot Gaustatoppen og Rjukan by, Lauvviksnuten ca 1t utenfor Rjukan og en tur på Haukelifjell

Fant frem et gammelt bilde og finpusset det litt i Lightroom. Dette er fra en firedagers-tur jeg gikk i september 2008, fra Ål i Hallingdal, gjennom Skarvheimen og til Lærdal. Teltplassen er ovenfor Stolsvatnet med Skorpa i bakgrunnen.

I dag har jeg surret rundt i nærområdet i nesten 5 timer - hadde egentlig tenkt at turen bare skulle vare halvparten så lenge, siden yr sa at det skulle skye over. Men himmelen forble knallblå, gitt - og da var det så godt å være ute at jeg drøyde hjemturen leeenge. Skulle nok heller tatt en lengre tur, men siden jeg ikke har ski eller truger her i Bergen, er jeg avhengig av oppgåtte stier når det er såpass snørikt som nå. Og stiene var flotte å gå på, 40 cm brede med hardtråkket snø, supert for brodder. Tok kaffe og en Real lunsj (storfegryte) på Olsokfjellet, og kaffe og Vaffel på Viggohytten - og bedagelig solnyting begge steder. Fra Viggohytten kunne jeg se en lyngbrann laaaangt utover mot Marstein, med et helikopter surrende rundt - røyken derfra var vel den tetteste "skyen" jeg så ila hele turen. På hjemturen møtte jeg et følge på 34 personer som skulle gå de tre første fjellene på 7-fjellsturen, de hadde virkelig truffet innertier med værplanleggingen! Jeg brøt av fra rekken etter en stund og begynte på Holefjellet, men knipset et mobilsnap av dem da jeg så de nådde toppen av Damsgårdfjellet, da hadde de "bare" Løvstakken igjen. Å bruke nesten 5 timer på 9 km og 600 høydemeter er nok ikke særlig imponerende, men det er i alle fall trivelig

Ble merkverdig nok til meg å være en skitur idag, hvor jeg gjorde noe skikkelig vilt og dro til Krokskogen istedet for Nordmarka. Der surret jeg rundt på jakt etter utsikt og kom til slutt til toppen av Oppkuven hvor jeg kunne skue snødekte fjell i det fjerne. Fort, bratt og brått ned igjen.

På tur med desse tre i Innerdalen @graham @Elisabethsk

Isfisketur i ettermiddag. Iskaldt på isen. Fangstbilde ble det.

Dagens afterwork på denne fronten, rett bak huset.

Da var det tid for mars-overnattingen i årets utfordring til meg selv - de to foregående måneder ble gjort med bivybag, så denne gang var det på tide med litt mer luksus - skikkelig telt. Litt tyngre sekk enn de tidligere turene, men ikke mer enn 16 kg likevel. Brukte en time fra Kringsjå over Holefjellet og opp til toppen av Gravdalsfjellet. Der var det kram snø, så det gikk fint å tråkke til en flate for teltet. Har aldri satt opp Exped Orion 3 UL på snø før, men det gikk riktig fint med snøplugger og snøanker/-poser. En annen "debut" var den nye dunjakken (Link) - den var skikkelig god (spesielt når jeg skulle ut av den varme soveposen neste morgenen var den helt super å gli inni som en slags abstinensdemper) Slappet av litt utpå kvelden med en bok og litt mat, tok en siste sjekkrunde ut og la meg til for å sove. Natten forløp rolig utenom et naturlig ærend, og siden det var meldt vindstille omkring 0°C med overskyet vær, forventet jeg en del dugg/rim om morgenen - men teltet var så å si knusktørt da jeg våknet . Hjalp sikkert godt at det var ganske stramt spent opp og de vidåpne ventilasjonsåpningene i endene var nok heller ikke feil. Lagde meg en kopp kaffe før jeg stappet ting og tang i pakkposer, tok ned teltet og stappet ryggsekken full igjen. På tur nedover mot Nipedalen stoppet jeg ved Viggohytten og tok en kopp kaffe - jeg var litt tidlig ute, så det ble ingen vaffel. Måtte dra på litt tempo for å rekke bussen jeg hadde blinket ut fra Nipedalen, og rakk den svett og varm. Hadde egentlig ikke trengt å stresse sånn - jeg ville gjerne unngå et snøvær som var meldt, men da det endelig ankom gjorde det svært lite utav seg, kunne jeg konstatere fra hjemmets lune rede. Nå må jeg begynne å tenke på hvor en trivelig April-overnatting skal finne sted

Ser ut til at Helsport går for mer høyde over større del av teltet og lik bredde hele veien i innerteltet for Fjellheimen 2018; http://www.helsport.no/fjellheimen-pro-camp (Men rette endevegger mangler 😉). Noen som vet om det kommer flere nyheter derfa i år?

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Mista all teksten, så det vert kort. Dette bildet er eit resultat av 9timar iherdig jobbing frå elevane mine òg eg, totalt 13 stk. Vi overnatta i igloen heile gjengen natta før biletet vart tatt. Det er forøvrig ikkje hól i taket.

Ja, stemmer nok ganske bra. Når jeg har holdt kurs pleier jeg si 2x Mest fordi noen har mer Parkinson enn andre. Men stativ er de 3 viktigste tingene for å få sylskarpe bilder...

Regner med noen fra forumet skal innom noen av disse hyttene i påsken så vær obs ikke får ødelagt turen ikke blir smittet : https://www.ba.no/nyheter/hardangervidda/paske/15-personer-hentet-ut-fra-hardangervidda/s/5-8-766821 https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/A2q25r/Frykter-utbrudd-av-virus-pa-Hardangervidda

Hvilken Aliexpress tarp? Har den overnevnte i 4x3m. Tenker 3x3 (3.5x3.5) vs 4x3 blir et spørsmål om hvilke konfigurasjoner du vil sette opp.

Ny veldig kort 34 cm og ekstremt lett 54 gram sammenleggbar fiskestang Specs Tenkara Rod Co. Rod material: High-quality carbon fiber Recommended fish: Up to 2 lbs (907 g) Collapsed length: 13.5 in (34.3 cm) Extended length: 11 ft 2 in (340.4 cm) Weight: 1.9 oz (54 g) Included Mini Teton rod Line Flies Line clips Tippet Rod sock Rod tube Tenkara Rod Co. lifetime warranty Veldig fin å ha i en liten dagstursekk, dette er for bruk i elver og små vann. Kommer også til å være med på mcturer. Kjøpt via Massdrop

Hardt og kartongsnø. Men rennene vet jeg ikke noe om. Antar det er ganske likt. 22 m/s i kastene på toppen i dag.

Ellers så er du velkommen til å se på bildene jeg har på Flickr. Dit lar jeg alle EXIF-data bli med slik at du kan se hva kameraet er innstillt på til de forskjellige bildene. DU finner den her under bildene: Så da er det bare å finne de bildene (f.eks solnedgang) jeg har i profilen der og sjekke selv. F.eks:

På denne dagen gikk jeg rundt 26km, men i slutten av dagen hadde jeg likevel ikke beveget meg selv en centimeter unna Kuma Kogen. Her går ruten forbi Daihoji-tempelet før den beveger seg enda lengre innland for å besøke Iwayaji, for så å returnere tilbake til Kuma Kogen. Det skulle være en flott tur, men de senere dagers regn gjorde at jeg ikke var så veldig optimistisk med tanke på hva jeg fikk se. Heldigvis ventet størstedelen av regnet med å komme før den siste delen av turen. Det skal likevel sies at jeg nå begynte å bli litt lei av regnet og den grå himmelen, dette var den femte dagen på rad med regn i løpet av den. Tanken var å gå videre etter å komme tilbake til Kuma Kogen, men motivasjonen for det ble skyllet bort av regnet. Likevel var det en dag jeg var veldig fornøyd med. Tempelporten til Daihoji-tempelet. (Shikoku Henro) Dag 28: Kuma Kōgen - Kuma Kōgen

En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.

Det går helt fint, men kan bli litt kaldt på nesetippen, hvis du er inni den når den dypfryses.

Tenker jeg kom på et godt tips sjøl nå - vårrydding. Kvitte seg med noe av det man ikke egentlig trenger. Ha ting som ikke brukes rett og slett lagret i kjelleren eller noe.

Gassboksen skulle vært i kassen med turkjøkken og termosen i hylla med perkulatoren og trekoppen.

Bergans superlett med lang glidelås. God kombo av slitestyrke /lett/vanntett. Styr unna Falketind. Toler ingenting.

Etter å ha bygget en 7 fots igloo ved Rampa og en 9 fot iglo på Abboråsen minutt for minutt, ved det på tide og prøve seg på en 10 fot iglo. Målene er utvendig og det er ca 3 meter på 10 fot. Første som må gjøres er selve grunnsteinen i hele bygginga, nemlig senterfeste som alt går ut i fra. Hadde på litt vann for at den skal sitte bra. Neste trinn er å tråkke flatt der hvor gulvet blir. Laget også en fast plass for å ta bilder. Tar litt tid og bygge, så hadde med Hilleberg Keron 3 GT på turen som bolig. De tre første blokkene er skrå, slik at det er lettere å komme med neste lag. Kommet i gang. Det er veldig viktig å ha forma vinklet som anvist på første laget, da alt bygger videre på den. Forma pakket og klar til å flyttes et step. Første runde ferdig Snø og sol omhverandre. Skogen hvit og fin Neste dag hadde det snødd enda mer. Lag 4, måtte også lage inngang, for å komme ut og inn. Mye vind om natta, varmt og kram snø. Var målt 22 m/s ikke langt unna. Sov med ørepropper. All snøen blåste og smeltet av trærne. Igloen sank litt sammen. Byggeplassen Flott kveld, ikke så kaldt heller. Prøvde å dobbeltpakke den løse snøen, hadde det først i en kasse, som jeg tro i for å få ut litt luft, før jeg pakket det i forma. Siste delen. Ferdig resultat. Litt ujevn på varmt vær ene dagen. Litt mere kulde på natta igjen minus 10 grader. Fint å ta frokosten inne og se ut ventilen på den bygde igloen. Måtte rette av rundt igloen, og jevnet den på utsiden, brukte åsnes Amundsen som kurvet mal. Ferdig den 26 januar. Den ligger ca 3,5 km fra Kleivstua på ei flott myr. Buet og fin. Måtte selvfølgelig overnatte i den. God plass innvendig, til primus og tørkesnor til votter. Artic bedding. Innvendig diameter 2.7 meter. Tettet døra med Hilleberg Tarp 5 som jeg hadde med. Minus 5 ute, 0 inne Stod like flott om morgenen den 27 januar. Pakket for å reise ned i bygda igjen. Har nå 2 igloer, slik at hytte til hytte har blitt iglo til iglo! Den har vært i bruk av flere, bilde er tatt den 8 februar. Ca 14 dager etter den ble bygget. Fortsatt ok fasong. Gikk opp for å se til den 22 februar -ca 4 uker etter den ble bygget. Kommet mye snø, men står like fin i de kalde været. Det har vært fyrt en del primus i den, så den har et tynt islag innvendig. Påtide å grave den frem igjen. Vinden behandler den som en stor stein på fjellet. Men har samme fasong innvendig. Pakket rundt den og klappet snøen til på utsiden. Bilde fra i dag 23 mars. 8 uker etter den ble bygget. Har vært mye aktivitet rundt den. Den har vært på insta flere ganger. Se rett bak bålet står en iglo! Skal du gå til den, er veien til Bønnerudtjern brukt som transportetappe for Skiforeningen. Lettere å gå med pulk og du sparer ca en km å gå. Detaljbilde hvor den ligger. Gps posisjon Det er bare å bruke den! Hadde håpet at @Sovjetunionen som er stor på insta hadde brukt den og tatt noen fine bilder.

Ja jeg brukte den aktivt, det er bra skiltet mange steder, men spesielt de dagene jeg måtte tråkke løype selv, var den god å ha. Også til å finne myrer til teltplasser når du ikke er kjent funker kartene på den veldig bra. Har inne hele Norge og detaljkart på sørøst. Hadde lastet ned pendlerrennet sin rute som gikk over Harestua og inn til Oslo. Denne variere fra år til år, og stemmete ikke helt med bilde over. Hadde lagt denne inn som spor i GPS'en. Men da jeg svingte ned mot Grua kunne jeg ikke bruke denne. På skiforeningens ruteplanlegger, kan du også lager ruter som følger skispor. Men får feil når gpx fila lastes inn i basecamp/mapsource. Denne laget jeg når jeg kom hjem. Det er synd at ikke det ligger skispor i kartgrunnlaget til Garmin. Det er også savnet på mange analoge turkart. Både sommer og vinterruter burde vært tegnet inn, sammen med kjente svake punkter på is. Plottet hele turen, et et par unntak. Gikk tom for strøm en gang, og glemte/trykket ikke hardt nok på on knappen en gang. Har alltid et sett med ekstrabatterier i lomma på armen. Dobbeltsjekk at den faktisk er på er nok lurt. Når det er dekning på telefonen er den bedre og bruke hvis du ikke har lagt inn rute/spor syns jeg. Men det var ikke dekning nok på mye av turen, selv om det kan se slik ut på innleggene i tråden. Så det gamle gode Analoge kart var også i bruk, ved de fleste kryss.

Ser knallbra ut! Men voldsomt til spor dere har tråkket i bilde 2 da. ;-P

Takk for flott respons.😀 Litt mere opplysninger om turen og forbruk etc. På turen hadde jeg med en garmin 64S GPS hvor jeg hadde sporet fra pendlerrennet lagt inn. Fulgte dette til jeg svingte av ved Grua. Brukte de helt enkle karten som jeg har fått fra skiforeningen, la dette i en Zip-lock pose og hadde i lomma. Grønn var planlagt, rød er faktisk gått. Her var det ikke så mye alternativ og det var merket tydelig med Gjøvik -Oslo. Kryssing av Nordmarka. Skiforeningens App iMarka ble også brukt, den har også en offline funksjon. Men da må du huske å laste ned karta mens du enda har dekning. Den anbefales 👍 Hadde med bedre kart og kompass men ble ikke brukt på turen. Har veid pulken når jeg kom hjem, og den veier 48,5 kg inkl det som er igjen av mat og drivstoff. Tipper startvekt var ca 15 kg mere. Har spist mindre enn forventet på turen, har spist snacks/tørket kjøtt, små godt og nøtter til pausene på dagen. Hadde også med til en dag ekstra. Så har igjen 13 real og 4 feltrasjoner, samt 10 kvikklunsj. Alt av solbergtoddy og kakao er drukket opp. Startet med en 5 literskanne som jeg fylte litt ekstra på og hadde fulle fuelflasker, tilsammen ca 6,5 liter, har igjen ca 2,8 liter dvs ca 3,7 dl i forbruk pr døgn. Lite kosefyring på turen. Mest unødvendig jeg hadde med på turen var denne myggolja, som hadde sneket seg med i en pose. Er nok litt vestlending i meg som @Tessatroll så jeg fikk meg ikke til å kaste den. Så nå ser det ikke ut her, med tørking og vask av utstyr og klær. Spørs om Konemor må få en blomst i dag! Teltet er alltid det værste å tørke syns jeg.

Noen inntrykk fra dagens fine etterjobbsnærtur :

Ble et par småtopper i Meland kommune i dag også. Da er jeg endelig ferdig, har nå vært innom alle toppene i kommunen. Neste prosjekt blir alle topper i Bergen kommune med primærfaktor over 100 meter. Gripakletten - 104 moh Storafjellet - 90 moh

Har en skadet nakke og skulder, så tok en veldig kortreist tur fra søndag til mandag. Tok banen opp og plasserte meg med flott utsikt over Bergen by

Russerkulde? Pfhhh. Null stress for denne gjengen. -20 på toppen og ca 15 m/s er ingen stress (så lenge kakaoen er varm)

Åjsann! Nye fjellheimen xtreme så snasen ut!

Dagens fototips: Som nevnt ifm med noen andre bilder her i løpet av helgen så kan det lønne seg å sette eksponeringskompensasjon på kameraet sitt et sted mellom +1 og +2 til vinterbilder. Fordelen er at man får hvitere/triveligere/mer realistisk farge på snø. Ser gjerne litt slik ut: Her står den på +1 I praksis vil det si at forskjellen mellom disse to bildene der det mørke er kameraets forslag på auto og det lyseste er når jeg har tvunget gjennom +1 1/3: Den litt lengre forklaringen er: De fleste kameraer er satt til å gjette at gjennomsnittet i et bilde om man blander alle kontraster og farger osv er ca 30% grå. Derfor vil faktisk et bilde bli helt likt om du tar bilde av et hvitt ark eller et sort ark. Fordi kameraet tror det skal blir gjennomsnittlig 30% grå så kompenserer kameraet deretter og du vil få et grått bilde uavhengig av om arket er hvitt eller sort. Ved å flytte eksponeringen til en god porsjon lysere "lurer" du kameraet til å ta lysere bilder enn det ville foreslå selv. Noen kompaktkameraer med god automatikk vil gjenkjenne strand/sol/vinterbilder og gjøre noe av denne kompensasjonen selv. Kameraer hvor du ikke kan justere eksponering har gjerne en "sand/&sol/snø-modus" som man kan sette kameraet på for å oppnå noe av det samme.

Hei enig i langsom og positiv tilvenning til familien. Men det kommer jo også an på hvordan familien oppfører sig over for hunden, som kanskje er noe usikker på sin ny situasjon. Kaster de sig over kjæledyret kan man jo bli skremt av mindre. Bøye sig ned, ikke se direkte på hunden, nærme sig forsiktig, gjerne sidelengs eller la hunden komme til sig hjelper. jeg pleier å kunne få kontakt med de fleste hunder - også uten at eieren oppdager det, men er så vokst opp med hund og er nå på 7+8. hund (huskyer) i gjennom et langt liv. Klikker trening er OK, men ikke noe universal botemiddel. Det er en simpel betinget refleks man etablerer med snop =bra, snop + klikker=bra, klikker=bra. Du kan like gjerne si Olsen eller bra sammen med snop som "belønning" Hvis det er Malamute vil du sikkert gjerne snørekjøre, sykle eller eller kjøre slede med den. Så er det upraktisk med noe som skal betjenes med hånd. Stemmen kan du bruke selv under mest dramatiske utforkjøringer. Elgen