Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 17. sep. 2019 i alle områder

  1. Ser man litt stort på det så er vel strengt tatt droneflyging et relativt begrenset problem i øde nature områder. Det er svært få som gidder å drasse med og bære det som kreves langt inn i naturreservater for å lage lettvinte klikk på sosiale medier? Tvert om har jeg som oppfatning av at de få som gjør dette faktisk er langt over snittet interessert i å lage vakre naturfilmer. Personlig må jeg innrømme jeg aldri har opplevd noe problem med droner flaksende rundt i øde naturområder. Derimot mener jeg det kan være langt mer forstyrrende i mere sivile strøk og på steder i naturen som har lett adkomst med f.eks bil eller lignende. Klart man skal følge lokale regler og vise aktsomhet ovenfor andre. Selv har jeg nytt mange flotte dronefilmer av vakker norsk natur og de gir helt klart unike bilder. Så fremt det er lovlig og de få som bruker drone i ødemarken eventuelt ikke forstyrrer andre unødig eller eventuelt spør hvis det er andre i området så er jeg helt for det. Men har jo forståelse for at det finnes forskjellige meninger. Pluss til friluftsamatørene for å være åpne og ærlige så ser jeg frem til flere flotte you tube videoer fra deg - stå på! Du skal forresten være ganske nær en drone for og høre den, mye som har skjedd de siste åra. Hvis du er midt oppe på Hardangervidda så tror jeg vinden rundt øra dine langt overdøver en drone 1km unna.
  2. Her er jeg enig med deg på alle punkter 👍 Hyggelig det du sa om Friluftsamatørene også, takk skal du ha 😊
  3. Det er ikke bare på Dr. Holms du kan finne folk med nikkers. Mitt første møte med nikkersadelen, var på et sentrumshotell i Newcastle - Tweedjakke, vest og nikkers - og monokkel. Jeg møtte også Rimi Hagen (den gangen) på kontoret, han iført skinn-nikkers. Siste møte var på Dronningens eiendom i Scotland. Der måtte jeg (og min bror) hoppe over en kar som lå langflat, nesten usynlig, tvers over stien. Han også iført tweedjakke, vest og nikkers. Dette må ha vært riktig "adel" for han var i følge med vakt (gurka) og jaktoppsyn. De to siste så litt beklemt ut - karen var tydelig ikke helt vandt med fjell og hei... Sir Percy trakk seg fort tilbake og kikket litt nervøst på mine arvinger som kom stormende ned stien bak oss. Det er mulig å skaffe seg en nikkers fortsatt. Siste "Fjell og Vidde" har en annonse for skinnikkers - til den nette sum av 2875, som er betydelig rimeligere enn min Norrøna Reconbukse.
  4. Ghost-Whisper finnes i min størrelse og er en fin jakke! Men hvis en skal spare vekt OG få noe som ikke kollapser når det blir vått så er denne https://enlightenedequipment.com/mens-torrid-apex-jacket-custom/ en (våt) drøm.
  5. Jeg bruker zipoff. På sommerturer er det da den vanlige buksa på tur. Så har jeg skallbukse i tillegg.
  6. Så lenge de som blir filmet ikke kan identifiseres på noen måte, eventuelt sladde (pixelere) ansiktene deres så er vel ikke dette brudd på personvernet?
  7. Aldri opplevd drone nær hjemmet, men på populære topper. Jeg har absolutt ikke sansen for at mine opplevelser skal forringes av at noen jakter likerklikk på insta og YouTube. De gangene jeg har opplevd dette har det vært skikkelig forstyrrende.
  8. Exactly. Kan vi alle ikke bare la det forbli slik ute i naturen da?
  9. Ekstra bukse mener jeg kan droppes. Jeg har i steden med ultralett regnbukse og jakke som også fungerer som vindjakke. Regnbuksa fungerer som nødbukse i leir hvis hovedbuksen er våt og trenger tørking. https://www.norrona.com/nb-NO/produkter/fjora/fjora-dri1-vanntett-bukse-herre/?color=7718
  10. Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. Det var virkelig fint å gå på kveldstid. Broa over mot Herrahø. Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre Grønvatnet Bra start på dagen. Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. Det er lov å ta det rolig på ferie. Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. Teltet slått opp ved vann 1513. Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kg Matfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet. Da er det lov å ta morgenkaffen ute. Utsikt mot Søre Grønvatnet. Kombinasjon av nedkjøling og fisking. Mi casa 1. Mi casa 2. Her snakker vi utedass! Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. Kaffivann med ekstra proteiner. På tide å vende hjemover. Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen
  11. Jeg er glad i denne som har plass til gassboks oppi og er finfin på bål. Grei å drikke av også.: https://www.fjellsport.no/msr-titan-kettle-1.html?q=msr titan
  12. Finnes vel litt av vært. Første tanke er et slikt https://www.biltema.no/fritid/friluftsliv-og-camping/kokeapparat/kokekarsett-0509-l-2000035737 Selv om du ikke vile ha sett så koster det ikke all verden. Kan du evt bruke den delen som passer til hver tur, eller begge. Kan du pakke gassboksen oppi.
  13. Ser du nå bildene på linken nedenfor så er det mange muligheter for å slå opp telt i området: https://ut.no/turforslag/1113153/trollpikken
  14. @gramjeger Kan anbefale denne https://www.fjellsport.no/produkter/herreklaer/jakker/dunjakker/sommerdun/mountain-hardwear-ghost-whisperertm-hooded-down-jacket-blue-spruce.html Kun 209 gram (ikke veid av meg). Stemmer vekta sparer du 136 gram. Fasongen er ikke av de mest kroppsnære, men ok.
  15. Jeg har ved flere anledninger i kjørligere vær brukt ull-longs og en tynn Gore-Tex Packlite-bukse med hell. På varmere dager synes jeg at det kan bli litt klamt, men ikke på kjøligere dager. Bruker også dette oppsettet på regnværsdager. Ellers bruker jeg Norrøna turbukse.
  16. Hehe. Yes enig i konklusjonen. Bedre å ligge ved sida og se på en varm quilt enn å ligge under en som er for kald😂 Man kan jo supplere med en lettere etterhvert for de aller varmeste turene, men da begynner vi å snakke jæ..... Mye penger per gram🤔💸💸💸
  17. Trømborgfjella regnes som fjell av en østfolling, men ikke av så mange andre Det er vel uansett bedre å ligge ved siden ved siden av quilten å svette enn å ligge under quilten (med alt av tørre klær) å fryse ... -12 er sikkert lurest.
  18. Jeg ble overrasket over hvor bra det funker. Er klart at det føles litt dumt å krabbe ned i den hvis vi snakker tropenatt, men litt oppi høyden er det jo sjeldent sånne temperaturer... Og siden dette er et fjellforum går vi vel alle oppover? 😊 Er jo uberenkelt å regulere hvor mye av herligheten som dekker kropp. Fra kun silkepose til insnurpet i store mengder dun på 2 sekunder😊 Når det blir kaldere tar jeg i bruk spenner, strikk og hodesnurp...
  19. Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.
  20. Ok, takk for info! Nå ble det Skarven på meg igjen
  21. Kom på en ting. Zip-off buske, som man konverterer til shorts. Kunne det vert noe? Vurderer slik bukse selv.
  22. Syns kanskje du er litt hårsår nå. Det var i alle ikke meningen å være ekkel eller såre noens følelser. Du får tolke det som du vil. At man ikke vil bli tatt bilde av er jo greit nok, men om det er med en drone som man både ser og hører eller en mobil som man kanskje ikke ser, spiller vel fint liten rolle. Selv kan jeg ikke gå rundt å være redd for å få en drone i hodet, det mener jeg er altfor usannsynlig. Skjønner godt at folk irriterer seg over lyden, men da er drona uansett for nære og regler er alt brutt. Vi har et regelverk og det bør man følge. @Friluftsamatørene posta en video om konsekvensene av å ikke følge disse reglene og det syns jeg er informativt og bra. At det samtidig klages på dårlig informasjon fra forvaltningen er også helt ok, og bør tas til etterretning.
  23. Lån først. Se om det er for deg. Kaninhullet er dypt og dyrt når du først får dilla. Men then again: hvilken hobby er ikke det?
  24. Det må være forferdelig å dra til trolltunga dersom du er redd for å bli tatt bilde av. Var jeg deg ville jeg dratt ett sted med færre fotograferende turister.
  25. Hvor er du når du har 10 droner snurrende over hodet?
  26. Nei, det er det ikke. Likevel ubehagelig å ha en drone eller 10 over hodet. Synes det er dumt og uheldig dersom dronefilmen er tatt opp slik at du må sladde ansikter før publisering. Står de med ryggen til er det mer spiselig. @Friluftsamatøreneoppfatter jeg som en ansvarsfull droneflyver som ikke hadde satt seg godt nok inn i aktuelt regelverk. Så har man de andre som egentlig ikke bryr seg om noe annet enn å lage en topp dronefilm... Noen av dem kan regelverket rundt personvern.
  27. Jeg fant en dronefilm av oss på Instagram. Her er en screenshot fra filmen. Jeg har opplevd å få kjeft her på forumet for å dele et bilde som andre har tatt. Men jeg vet ikke hva som er frekkest jeg 🤔
  28. Det blir vel en smule generaliserende, jeg vil nok si klikkhoreriet er langt større når det kommer til å vise kvinnekropp, helst avkledd på en eller annen topp enn det er forstyrrende å se en drone eller to, som har veldig begrenset svevetid. Ikke lager (de fleste) veldig mye lyd heller. Jeg er helt uenig med deg og flere på akkurat dette. Det finnes ikke forstyrrende i det hele tatt. Jeg syntes det er helt topp at noen filmer på denne måten å gir muligheten til å formidle den flotte naturen vi har på sin måte til de som kanskje ikke har muligheten til å bestige alle toppene vi har rundt om. Naturen er ikke forbeholdt mine eller dine særinteresser Men det er lov å være uenig
  29. Topptur til Lauvdalsbrea 1597 moh på lørdag. Her ser man utover Breadalen og Blåbergi. Det blåste friskt sammen med både sol, snø og tåke.
  30. Unødvendig å måtte inn i norske lover å lese seg frem til ting når man har fjellstyrer som BØR ha som jobb å informere. Flere fjellstyrer er flinke til å gi oss enkel og lett tilgjengelig informasjon. Poenget er at alle bør gjøre dette. Skjønner at du ikke mener dette men det er heldigvis flere en bare meg som må dette banket inn i hue.
  31. Jeg har med et tynt skum underlag i tillegg til oppblåsbart. Dette isolerer selvfølgelig ekstra, er det "skummelt" underlag for teltgulv legger jeg det under teltbunn. I tillegg er det deilig å slenge seg på det på utsida teltet, bruke som sitteunderlag OG funker alene som "nødunderlag" om det oppblåsbare skulle si pang😊 Enig i toalettjeneste-plan. Bort med passe stor stein, gjøre det som gjøres skal og så legge steinen på nøyaktig samme sted igjen.
  32. Hvis man ikke er helt spesielle steder er det vel ikke nødvendig i Norge å rense vann.? I de 25 årene jeg har vært i fjellet, (for ordens skyld avbrutt med inntil 51 uker😂), har jeg aldri hatt noen hendelse. Bærer forøvrig heller aldri på vann. Som regel ikke kjempelangt til neste vannkilde... På topptur i tørt vær skjønner jeg at det er nødvendig😊 Den eneste forhåndsregelen jeg har tatt er å ikke drikke fra små putter med stillestående vann i år med mye lemen. Har gått fint så langt😊
  33. Jeg tolker ingen innspill som kritikk av "min liste", og trenger heller ikke å "forsvare meg". Men hvis jeg viser frem lista mi og ber om vurderinger kommer det selvfølgelig vurderinger på en del ting som avviker fra hva jeg har tenkt. Dette får i alle fall meg til å tenke en gang til om mange ting, og en prosess starter. Det er jo det som er så bra med dette forumet, masse erfaring og kunnskap som man er villig til å dele. Etter de innspillene jeg har valgt å følge så langt er jeg nå nede på 9.8kg ... så langt ... Tusen Takk, og kom gjerne med mer alle sammen.
  34. Det jeg hadde fjernet av den lista, for sommerturer: Vannsystem, pute, pumpe, ekstra bukse, badebukse, bokser, alle sokker bortsett fra det du har på, evt. 1til, armvarmere, gåstaver, funnet en mindre kniv, T-skjorter, en del pakkposer, deo, såpe, neglklipper, (så sant turen ikke er lenger enn 3uker-isch), power bank, på tur trenger jeg ikke strøm😉, ørepropper, usb-overgang, regntrekk, vannbeholder, refleksvest, (ikke gå på veien😉), vannfilter, all teip bortsett fra sportsteip, gamasjer, leirsko... (Hva med å lage noen av liggeunderlag), sitteunderlag og antibac. Når det er sagt er du jo nede i virkelig lav vekt allerede. Jeg er ikke så langt nede selv, men har en del fiskeutstyr, hundestæsj, osv. Sikkert en del du har satt opp som er sesong og situasjonsavhengig om det blir med eller ikke også. 😊
  35. For å spare vekt tror jeg det du kan vinne mest på er å droppe mye av "kjekt å ha". Du har ekstremt mange "ting" på pakkelista. Ikke at det er noe feil med det, men istedet for å kjøpe enda flere lettere saker ville jeg heller sett på hva du kan ta bort, uten at du egentlig mister noe. F.eks: Ekstra bukse, et par ekstra sokker holder i massevis inntil ei uke på tur, vannrensesystem er stort sett unødvendig, deodorant, såpe, håndkle, mye oppbevaringsposer, karabinere, tau osv. som kanskje kan droppes?
  36. Tenkte at jeg skulle la vær å legge ut hele ligherpack.com-lista mi (tar så mye plass i tråden), men ser at den nok må med. Legger den nederst i dette innlegget. T-skjorta var tenkt som pysj i den kaldere delen av året, men trenger jo ikke å være mer annet enn om vinteren (point taken). Buksa bruker hvis, og bare hvis hyttet-til-hytte-tur, trengs ikke resten av året. Totalt 460g spart. Takk for innspill. Lista mi er relativt generisk, men bytter t-skjorte med trøye og trøye med genser osv når det er temp ligger mellom 0 og -15. Temp på soveposer er et annet tema jeg grubler ganske mye på i tillegg til denne tråden. 3/4++ av året er en pose som tåler ned mot -5/6/7 mer enn nok for meg (om sommeren er den i varmeste laget). Har planer om å gå over til quilt og da lurer jeg jo på om jeg skal gå for en som tåler -12, og heller slenge beina utenfor om sommeren ... Det med dunjakka er ikke lett, det er bare en tanke ... en EE Torrid APEX Jacket veier ca 235g, men koster en stor pose gull. Dun tåler ikke fukt, ellers ok. Som deg sover jeg med hode og stort sett minst en arm utenfor posen, så i de kaldeste mnd legger jeg jakka ved hodenden så jeg bruker den som dyne for armene ... Den buksa veier 40g mindre enn den buksa jeg alt har med, for tiden eksperimenterer jeg med regnkilt. Denne jakka ser jo veldig bra ut, men jeg er nok for stor for denne jakka .. Våte klær går man i, tørre klær er til å sitte/ligge i ro. I tillegg trenger en litt til å kunne regulere varmen mens man går.
  37. Dropp ekstra bukse, bruk stilong + regnbukse som backup , evt bare stilongs.
  38. Tja. Jeg har kuttet mye klær på mine sommerturer. Ikke med noe ekstra ut over kanskje et par sokker. Ullbokser kan fint brukes i alle fall 3 uker = ingen ekstra😊 Mye kan spares med varm nok sovepose til at man slipper å drasse på "ullpysj" dedikert soving. Mer isolasjon pr gram dun i posen enn gram ull i pysj, lue og sokker... Ekstra/tørt tøy har jeg sluttet å ta med. Skal man gå er det ok å være våt. I leir får jeg heller holde meg i soveposen hvis ALT skulle bli vått. (Ting tørker jo raskt igjen når "riktig vær" oppstår). I sekk havner da kun det som ikke er i bruk under marsj: Dunjakke, ullundertøy, (har med en "stillongs" og to tynne trøyer), tynn regnjakke og regn kilt og evt. et par sokker som nevnt... Ferdig😊
  39. Hvis en lett dunjakke uten hette kunne være noe for deg kan jeg anbefale Norrøna Bitihorn Superlight Down900. Veier 181g i størrelse M. https://www.norrona.com/nb-NO/produkter/bitihorn/bitihorn-super-light-down900-dunjakke-herre/?color=2295 Ligger av og til i outlet til rundt tusenlappen.
  40. Børgefjell - Droneflygning - Anmeldelse - Her er dommen
  41. Som ett ledd i trimplanene kan man likegodt ta med det tunge kameraet i sekken når man jakter. Selv om jeg er over middels fornøyd med bildekvaliteten på Samsung S10+ så er nuh engang fullformat med ordentlig glass noe HELT annet: Lagopus by Espen Ørud, on Flickr
  42. 1 poeng
    Martin HJ

    Hit og dit og tilbake igjen

    Min gode venn Christian og jeg ble enig om at en ukestur i begynnelsen av september passet bra i år, vi hadde kommet frem til endel plasser å legge turen til rundt om i det ganske land. Vi ville treffe med været og da er det greit å ha noen alternativer. Vi snakket om Pasvik i nord, Jotunheimen i midten og Hardangervidda i vest, men endte opp med å dra til Femundsmarka i øst. Leirbål, koieliv, furuskog og et variert landskap fristet. Vi ville dra en plass hvor vi ikke hadde vært før og en skikkelig rundtur med ny leir hver dag var i tankene. Vi kikket på kartet og fant ut at det å følge vassdraget Mugga inn mot svenskegrensen og tilbake igjen virket som en spennende ferd med utgangspunkt fra Langen Gjestegård. Sekken ble pakket, bilen ble fylt og gasspedalen ble tråkket på i seks timer til vi parkerte ved siden av jordet på høyre hånd i enden av grusveien. Med skarvene snøret godt rundt ankelene og fiskeørna montert på rygg gikk vi innover i villmarken. Stien innover den første biten er bred og god, ingen problemer med å tilbakelegge en god del kilometer på denne veien selv med tung sekk på rygg. Lufta er frisk og klar, bjørketrærne har såvidt begynt å gulne. Høsten har allerede ankommet her oppe, noe som passer meg godt siden jeg for lengst er lei av sommervarmen. Det tar ikke lange tiden før vi passerer Lorthølbua og vi kan kjenne lukten av røyk som sniker seg opp i neseborene fra pipa der borte. Vi har ikke tenkt å gjøre leir der inne inatt, så det gjør ingenting at folk har innlosjert seg på den særegne tømmerkoia. Magen melder om at påfyll av næring er nødvendig og en rask lunch blir arrangert rett etter passeringen av den første tømmerrenna som minner om en svunnen tid.  Tømmerrenna fra gamle dager En rast og en kikk på det digitale kartet  Kroppen er mett og sjelen i høygir, pakning på og videre innover. Vi tenker på å gjøre leir et sted ved utløpet til Mugga der den renner ut i Femunden, vi har sett på kartet at en odde rett etter tyskerbrua ser lovende ut. Lite vet vi at det er tilrettelagt for leirliv her nede på denne plassen. Vi ankommer brua over Mugga og ser bort på tiltenkt leirplass, et gledelig syn møter oss da vi ser ferdig vedstokker stablet opp mot et tre. Her er det bare å sette øks og sag til verks og rigge seg til.  Det er såklart perfekte hengetrær til Amokene våre på leirplassen, med kveldssol og sjøutsikt attpåtil Kan ikke klage på utsikten fra køya Første leirbålet Til den første middagen har vi tatt med entrecote, pasta fylt med trøffel og bearnaise. Det er verdt sin vekt i gull. En fantastisk kveld er det med god mat og rødvin i koppen, en behaglig start på turen. Det nytes vel og lenge til gjespene melder seg i kø og kroppen blir sløv, Amoken frister under tarpen - god natt. Neste morgen våkner vi til den umiskjennelige lyden av regn som hamrer ned på duken, vinden slår inn fra vest og væromslaget er et faktum. Yr har meldt om vekslende vær hele uka, men alt av utstyr er pakket ned i vanntette poser og ytterlag med lette klær av goretex er med. Vi blir liggende en stund å lytte til været, tørre og varme i posen. Men tilslutt tar kaffetørsten overhånd og morgenrutinene må iverksettes, primus tennes under tarpen og vannet settes over. Det skal lette i tolv draget, så vi tar det helt med ro før vi rusler videre på vår ferd videre innover i marka.  Vi har sett for oss leir nede ved Svartsjøen en plass, har hørt det skal være fin fisk å få i dette vannet og. Etter nærmere titt på kartet så ser vi at det ligger en tømmerkoie like vest for Svartsjøen og det frister å ta inn på en sjarmerede litta hytte idag, vi setter kursen mot denne som heter Gubbtjønnbua. Sekken er lettere etter matfesten igår, men det merkes på skuldrene at den fremdeles er litt for tung. Det ligger et par kalde halvlitere med forfriskende øl oppi der, de forsvinner ikveld vet jeg. Det hjelper å få av noen kilo de første dagene når man er på tur, vandrerlivet blir fort mye trivligere da.  Furutrær er noen fine folk Noen har gitt seg ende over Vi går cirka ei halv ei før vi trer av stien og inn i terrenget, vi går straka vegen bort til Gubbtjønnbua og tror det går greit. Men her går det mye opp og ned og tjo og hei, pulsen får seg et ekstra gir og svetten står horisontalt ut fra pannebrasken. Vi tråkker gjennom kratt, stein og skog med bestemte steg og støkker opp et helt symøte av tiur type røy rett foran nesene våre, om vi ikke hadde nådd makspuls ennå så fikk vi det i allefall nå.  Etter litt slit så ankommer vi tømmerkoia og den er tom for levende vesen, det setter vi pris på. Vi finner frem matposen og tar oss til rette i den flotte bua. Det er et idyllisk lite vann i forkant med en tilhørende bålplass, her skal vi kose oss resten av dagen. De to kalde halvliterene som jeg snakket om skal virkelig smake nå. Bålet blir fyrt opp og utstyr hengt til tørk etter nattens uvær. Gubbtjønnbua i all sin prakt Gubbtjønna ligger som et speil idet sola sier takk for idag og god kveld Ny dag truer med et gjesp idet vi lukker opp øyene inne på koia, det er kjølig i stua og vedovnen fyres opp og morgenkaffen settes på. Kokekaffen blir målt opp til øyene på ørreten som er hanken på trekoppen min, det er perfekt mål for en god og sterk kaffekjele. Havregrøten blir inntatt med rosiner og kroppen blir fylt opp med energi. Idag skal vi opp i bjørkeskogen på snaufjellet, nærmere bestemt Nedre Muggsjøen. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre leir idag, men finner nok en fin plass der oppe langs Mugga. Vi pakker sakene og legger i vei, ørreten blir prøvd på i Svartsjøen men vil ikke bite på. Det er gråvær i lufta, men den gule kula skal hilse på senere idag påstår de vise.  Møresilda gjorde ikke jobben i Svartsjøen Myrlandskap er vakkert på sin egen måte, dog kanskje ikke det gjeveste underlaget å vandre på Sekken er blitt forsynt av ned til idealvekt og vandringen går nå som en lek. Med lette sprett bortover myrkanten ser vi frem til å komme opp på fjellet. Det stadig skiftende terrenget med tykk furuskog, myrlandskap, mangroveskog med tett bjørkeskog og et teppe av bregner langs bekkene og steinete flater er noe som gjør det artig å ferdes her oppe. Vi går stadig inn i nye biotoper og fryder oss over kontrastene sammen med det skiftende været.  I enden av et større myrområde ser vi en ny tømmerkoie komme innenfor synsvidde, Langmyrbua er navnet på denne. Den ligger vakkert plassert til i en lund av høye bjørketrær i et ellers åpent landskap. Vi smetter inn i bjørkelunden og gjør unna dagens lunch på bålet her. Bacon og potetmos blir arrangert i flammene og livet leker. En vakker plass som tatt ut av eventyrene til Tolkien Kokkelering på lavt nivå           Kaffen er klar for Christian og Christian er klar for kaffen Etter tidenes lunch i villmarken valser vi videre fra Langmyrbua til Nedre Muggsjøen, en fin etappe for to fine karer. Reinsdyrene dukker opp på vår høyre flanke og følger oss et stykke oppover, alltid et hyggelig møte inne i denne villmarken.  Vi løper grasiøst side om side med Rudolf og de syv hjelperne bortover steppene mens det synges Circle of Life av full hals og plutselig er vi ett med den allmektige naturen... Vel det var kanskje ikke helt slik det var, men en liten periode der føltes det sånn.  Etter at den verste rusen fra Moder Jord hadde roet seg, måtte vi kikke litt på kartet for å se at vi ikke hadde løpt oss helt av sporet sammen med reinsdyrene. Nedre Muggsjøen blir nådd og leting etter passende leirplass blir igangsatt. Vi kommer oss frem til stedet der hvor Mugga må vades oppe ved Nedre Muggsjøen, det finner vi ut av at vi vil gjøre imorgen og leirplass må bli etablert for dagen. Etter litt snoking i nærområdet finner vi fire fine furutrær som står som i hvert sitt hjørnet av en firkant, det kunne ikke passet bedre for et Amok og tarp oppsett. Vinden drar seg opp litt fra vest igjen og vi setter opp tarpen som vindskydd, Christian gjør det enkelt og legger seg rett på bakken mens jeg vil henge i trærne da jeg syns det er så gøy.  Etterhvert finner vi frem fiskestenger og vi følger Mugga i et flott elveparti mot selve innsjøen, med kveldsolen rett imot blir dette en spektakulær kveld og hyggen er til og ta å føle på. Fisken uteblir igjen selv om det nappet et par ganger i innløpet til Muggsjøen.  Perfekt leirplass Nydelig kveldstur langs Mugga Et tre som får Christian til å fundere på hvordan verden er skrudd sammen, filosofen kan dukke opp i oss alle her ute. Våkner opp etter en rolig natt fylt med merklige drømmer og ser ut fra køya mi at frosten har lagt seg i landskapet, minusgrader i luften og det blir en kald affære når man skal ut av posen. Fort på med ullundertøy og få fyra opp primusen, sulten som en bjørn og kaffetørst som Herman Friele. Christian og hunden Zelda kryper frem fra under tarpen til duften av nykokt kaffe, sola dukker etterhvert opp over horisonten og varmer opp mennesker og dyr. En kald morgen Om litt er kaffen klaaaaar Etter en kanonbra morgen og når sola har fått tatt tak, gyver vi løs på dagens etappe mot Muggsjølia. Dette er en gammel seter hvor drifta ble avviklet på slutten av 1800 tallet og det skal visst ha skjedd uforklarlige fenomener her, Stor Hans pleide å slå kniven i veggen over seg når han skulle sove her fordi han mente det var et vern mot onde krefter og ha stål over hodet når man sov. Her skal vi innlosjere oss for natten og vi satser på et folketomt hus der borte, det er to åpne koier på den lille setra. Et fantastisk traskevær er det mens vi går langs den store innsjøen som ligger flatt i en luft uten vind, fiskestanga blir svunget innimellom for å se om prikkepetter er i siget. Det vaker grov fisk langt utpå, men man rekker ikke ut til den uten flytende fartøy. Muggsjølia blir ankommet utpå dagen, ingen folk å se. Deilig.  Blikkstille er Nedre Muggsjøen i morgentimene, fantastiske sydenstrender er å finne flere steder rundt denne innsjøen. Muggsjølia er en trivlig plass for vandrere, det er sus over denne plassen. Man kan nesten føle den gamle virksomheten i lufta her selv om det er over hundre og noe år siden det var aktivitet her inne. To vann ligger i nærheten kalt Muggsjølitjønna og Stortjønna, det fiskes i begge disse vannene på ettermiddagsturen. Fisken uteblir som vanlig, vi ser heller ingen smatting eller rulling. Sol blir til regn utpå kvelden og vi fyrer opp i ovnen, sveler blir laget på den gamle Jøtulen og vi setter oss ned i Helinoxene ved døråpningen. En cubaner blir tent og en franskmann havner i koppen, da kan kvelden bare komme. Et lys er tent på setra Det kokkeleres sveler til kvelds på ovnen i koia på Muggsjølia Christian og Romeo Julieta har en hyggestund Kartet studeres for de neste dagene Det er fremdeles grått og vått ute når vi våkner opp dagen derpå, det skal vedvare resten av døgnet så ingen vits å vente på bedre tider. Pakning på og komme seg avgårde ut i regnet. Vi har lyst på fisk nå, og ser for oss å finne det i de stilleflytende elvepartiene av Mugga. Vi setter kursen ned i skogen igjen og mot en tømmerkoie som ligger bra til med tanke på akkurat dette. Grunnhåbua tett på Mugga blir dagens mål. Dråpene plasker ned med vinden og det er godt å ha hode under en vanntett hette på Norrønajakka, om en stund ser vi furuskogen igjen og stuper så ned i denne beskyttende atmosfæren iform av store gamle bartrær.  Rusling i regnet Det er høstpreg i marka Grunnhåbua har kanskje turens fineste beliggenhet med villmarksskog av gamle furuer og bjørk på alle kanter og Mugga som renner stille forbi bare et steinkast unna, dette er virkelig en perle. Her bestemmer vi oss for å bli i to dager, og bare bruke dagene til å suse opp og ned langs Mugga på leit etter vak og passende plasser til kaffekok. Nydelig vær er i anmarsj imorgen og vinden skal død ut, tid for villmarkshygge på høyt nivå. God morgen sier skogen Sus og dus i villmarken Det er virkelig bare å nyte skogens ro og fylle lungene med frisk høstluft Velkommen inn i varmen Mens vi spiser duggul ved et stille parti litt lenger opp i elva ser vi det begynner å vake. "Gå å få tatt opp den fisken da Christian, så får vi hvertfall en fiskemiddag på denne turen" Og gutten trenger ikke å bli bedt to ganger før fluestanga svusjer frem og tilbake over hodet og fluesnøret legger seg flatt utover elva, den duskete flua flyter stille over der det hadde vaket og smatt sier det så sitter den på. Et lite basketak og så ligger det en pen Harr i håven. Middagen er sikret. Christian har funnet seg en helt egen øy     Den som fisker får fisk En pen steikefisk av typen Harr Og med det så fyrer vi vårt siste kveldsbål for denne gang og sitter igjen med en fantastisk flott tur i minnene og er glade for å ha fått oppleve nok en ny plass med vakker natur slik som bare Norge kan by på. Takk for oss.                
  43. Liten hvil på Hardangervidda. Er svak for masse grønt og små elver/bekker som dette..
  44. Du blir vant til det. Jeg har ikke hatt følelse i tre tær de siste 10-15 årene (nevropati). Gled deg til vinteren, da har du to tær mindre å bli kald på..
  45. 1 poeng
    Fire gode kamerater ut på eventyr igjen, vi er gode på dette. Å samle vennene man har hatt siden barneårene ihvertfall en gang i året har blitt en årlig greie, noen ganger en håndfull staute karer og noen ganger hele fjorten mann. Antallet varierer fra år til år, men uansett antall så er det alltid like god stemning uansett hvor man befinner seg i det ganske land. Jotunheimen er en plass som vi har besøkt opptil flere ganger, men vi blir like overrasket hver gang over den heftige naturen og den store variasjonen. Her er det alt fra den eldste urskog til de høyeste fjell, de strieste elver til de mektigste fosser og alt imellom. Alt som finnes her inne er i de øverste grenser for hva som går, det er som om naturen har prøvd å bli best i alt. Og på mange områder så har den klart akkurat dette. Idet vi kommer opp på Valdresflya så kjenner vi det, Jotunheimen følelsen. Vi stopper opp mitt oppe på platået og går ut av bilene for å trekke inn den kalde, friske luften. Planen vår er å komme oss rundt og inn til Leirvassbu og finne leir i området. Der inne finnes det 2000 metere på alle kanter, man kan velge og vrake i en mengde av heftige topper å bestige. Mange av kjempene ligger tett på turisthytta som vakre Stetind,  luftige Tverrbytthornet og den særegne Kyrkja. Og litt lenger unna Leirvassbu er det mange kjente steinkjemper som bare venter på at noen skal besøke dem.  Simen kjenner på sesongens første snøfall etter en brennhet sommer Det er gråvær i lufta mens vi kjører nedover dalen på den smale veien inn mot Leirvassbu, regnet sildrer ned og tåka sniker seg rundt fjelltoppene. Det er en særegen stemning. Lufta er ganske kald og omtrent da vi kommer til turisthytta går regnet over til snø. Det lyser innbydende fra vinduene på hytta og vi rusler inn i varmen for å få oss noe godt i glasset. Vi strekker på kroppene i sofaen med noen forfriskende øl og kikker på kartet, vi får nyss om en steinbu ikke så langt unna herifra. Det kunne jo bli riktig så koselig og få innlosjert seg der fremfor å tukle med teltene i dette rufseværet.  Pakning på og med jevn marsj mot mål finner vi frem til steinbua oppi lia, en flott liten sak og akkurat plass til fire mann. Vi pakker ut og hygger oss inne i bua mens snøen velter ned utenfor, det er en fin følelse å sitte inne i ly av steinveggene mens vi titter ut på Kong Vinter. Hygge i heimen Fire karer som vet å kose seg Dagen etter våkner vi til et lettere vær, skyene er spredt og sola titter frem til tider. Snøen har lagt seg som et tynt teppe utenfor vårt midlertidig hjem, vi ser opp mot toppene og ser at snøen ligger tykkere dere oppe i høyden. Vi har en vandringsplan med værforbehold, så hvis været blir kjipt så endrer vi opplegg og flytter på oss til der det er bedre forhold - vi tar en dag av gangen med andre ord. Vi nipper til morgenkaffen og retter blikket opp mot dagens tur, en høyreist majestet som har sitt snødekte kirkespir presset opp gjennom skyene. Kyrkja med sine 2032 meter over havet er et ikon som ligger på østsiden av Leirvatnet, denne skal bestiges idag og vi håper på at værgudene vil la oss gjennomføre toppturen. Det er meldt ustabilt og metrologene har helgardert seg. Gutta er klare for tur med Kyrkja ruvende i bakgrunnen Vandring i et landskap malt med nysnø, Øvre Høgvagltjønnen i forgrunnen. Det er godt å kjenne at kroppen er igang, blodet bruser i årene idet vi tråkker oss oppover. Etter noen småskader og rusk tidligere i år så er kroppen trent opp igjen og alt kjennes hundre prosent bra! Man har alltid det i bakhodet når man har opplevd kjipe opplevelser på tur før knyttet til at kroppen krangler, men nå er ting på stell. Steinrøys og motbakke vandres med stødige steg oppover fjellsiden med alle årstider rundt oss. Are som har en hvilepuls på 18 og sykler dagstur Mandal - Hammerfest på en god dag er alltid et godt stykke foran oss og spretter oppover fjellet som en røyskatt. Vi som er av den mer normalt trente typen holder et tempo som er passende for ungdommer på rundt trettifem. Thor og Simen poserer i en deilig høyfjellsol  Kyrkja er et nydelig fjell I bunnen av den bratte delen der man starter oppstigningen av selve Kyrkja kommer snøværet og tåka inn for fullt. Vi stopper for en matbit før vi fortsetter oppover. Det er ikke godt å se hvor det er vanlig å gå hen blant de snødekte steinene, men vi spotter noen varder og følger disse på vår ferd. Været er grått og snøen er våt, det hadde vært en nedtur bokstavelig talt og snudd før toppen så vi satser beinhardt på at værgudene er med på notene.  Humøret er det ingenting i veien med blant fjellkvartetten Det jobbes i fjellsiden Siste del av fjellet før toppen er en klyveetappe som de fleste kan klare om man ikke har for mye høydeskrekk. Det er en fordel med tørt snøfritt fjell, men så lenge man bruker hodet og finner gode steder for å plassere føtter og hender så er det en grei skuring selv med nysnø. Plutselig dukker et lite norskt flagg opp og toppen av Kyrkja er et faktum, sola kommer frem igjen og det er særs god stemning i fjellet. Toppen er besteget Undertegnede ville også være med på et bilde Smørstabbmassivet titter frem gjennom skylaget Det er tidvis påskestemning i fjellet på vei ned Etter endt tur så tar vi en titt på værmeldingen og det lover ikke godt på denne siden av Jotunheimen, det er meldt kuling og regn. Det er dårlig kombo her oppe i høyfjellet. Vi gjør en vurdering og velger å flytte oss til andre siden av heimen til skogområdene langs Sjoa, der er det meldt lite vind og opphold. Vi diskuterer hva slags fjelltur vi kan gjøre unna fra denne siden og finner ut av at Besshøe kunne vært en fin topp å bestige, det er en langdryg tur så vi klemmer inn en hviledag i skogen for å la legemet hvile seg etter Kyrkja. Leirliv er noe som settes pris på i gjengen så det blir bålkos og hygge blant store furutrær og bjørk, samt en rundtur i urskogen ved Birisjøen. Vi finner en veletablert leir med ferdig ved og bålplass klar til bruk Pølser, bacon og stappe er digg mat på tur Reinsfjellen fant seg en fin plass mellom noen bjørketrær Skogens ro Etter litt slaraffenliv skulle Dronningen av Gjende bestiges, Besshøe. En enorm kuppel av et fjell som kan ses fra store deler av østsiden av Jotunheimen, da spesielt når man kommer kjørende over Valdresflya er Besshøe et skikkelig blikkfang. Det er et godt stykke å gå med 23 km tur/retur og ca. 1200 høydemeter, så man må starte tidlig på dagen og ha gode støvler som er gode å gå langt i. Vi går fra Bessheim og rusler oppover langs elva Bessa, så holder vi nordsiden av Bessvatnet til vi tar av til høyre ved bekken Grotåe og starter oppstigningen på Besshøe.  Simen på vei langs Bessa med starten av Besseggen på venstre side Den lange vandringen langs Bessvatnet med gedigne Besshøe rett imot Oppover Besshøe med Besseggen i bakgrunn og Tjønnholsmassivet lengst bak Meg selv ved porten oppi røysa speider opp mot Besshøe Simen på vei opp Brua med breen under seg over kanten Toppen til Besshøe er nådd og en velfortjent utepils på 2258 moh smaker helt utrolig  Vi holder oss godt unna kanten til stupet ned mot Russvatnet som er 1000 meter rett ned Fornøyd kar med dagens topptur Nok en herlig tur til en av Norges flotteste nasjonalparker er unnagjort for denne gang, vi lengter allerede tilbake og ser frem til nye toppturer og vandringer i selveste Jotunheimen. Takk for nå  
  46. Takk for de gamle og velkommen til nye sko. Kjørt dobbelt i sommer (brukt begge par) siden det å kaste de gamle var hardt selv om jeg var klissblaut bare jeg så på en sølepytt. De gamle er la sportiva tibet og så ble det crispi skarven som nye sko. Blir litt sliten i anklene av de nye så må foreløbig variere snøring. Men fornøyd med de nye så nå ble de gamle igjen i catalonia (ellers hadde jeg aldri klart å kaste dem!)
  47. Det er eneste stedet jeg har sett det også.. Har tenkt som så: Hvis jeg mot formodning skulle studert sosialantropologi på ett eller annet tidspunkt, så ville jeg skrevet en oppgave om after'skien på dr.Holms. Å sitte der å observere klientellet i aksjon er så fornøyelig at jeg nesten glemmer ølen. OT: En zip-off bukse kan også løse noe "av det samme" som en knickers.
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.