Vinnerliste

Herlig med vår i skauen. Her fra Klepp i Birkenes, Aust-Agder. Fin tur på omlag tre timer.

Bytta ut skisko med joggesko i dag og tok turen til Flø og Roppehornet. Fin enkel tur stort sett på grusveg (akkurat passe for mine ben som merker gårsdagen sånn passe)

Fikk skikkelig ryggsmerter i helga så jeg tok meg fri fra jobb i dag for å bare gå rolig i kupert terreng, i håp om å få løst opp i korsryggen. Var i Østmarka i seks timer, inkludert en liten ettermiddagslur i køya. Ryggen er ikke helt på plass, men en god del bedre. Strålende sol og vårstemning i marka.

Jeg kjøpte mini tele stanga mange har nevnt tidligere her. Hvis man ikke er en veldig garva fisker, så tror jeg de fleste vil nyte en slik stang. Og jeg sliter å se hvordan man kan sammenligne en 2-delt stang med en minitele. Da har man ikke satt seg inn i hva trådstarter ber om. Her er mitt oppsett:

Sånn, da er førpåsketuren i hvert fall kommet i bloggen med del 1. Tenk at jeg fikk noen med meg på overnattingstur i første halvdel av april, det hadde jeg egentlig ikke trodd. Men den første jeg spurte sa ja! Det er jo fantastisk. Flott tur ble det også, så det var jo jackpot. Del 1 er altså HER nå. Bildet heter for øvrig "Jakten på dekning"

Tok meg en førpåsketur i helgen, i Maridalsalpene. Sol og vårstemning da jeg gikk av bussen på Vaggestein, så tilogmed en sommerfugl. Stien opp mot Stormyra er preget av tremassakre i 20-30 meters bredde tidligere i vinter, men heldigvis var den biten fort unnagjort. Skulle opp til Vittenbergkollen fra øst: tok stien opp i retning Gaupekollen, kom etterhvert inn i Mellomkollen naturreservat, tok øst for Hansakollen. Bratt terreng med store trær i en naturlig livssyklus: Gikk forbi et oppslag om et tysk krigsfly som hadde styrtet i 1942, men så ikke noe flyvrak, kanskje var det dekket av snø? Har gått her en gang tidligere i vinter, da la jeg merke til røde piler i retning av Vittenbergkollen, denne gangen fulgte jeg dem, og kom til et minnested for to menn som falt helt på slutten av krigen. Godt å se at minnesmerket er holdt i hevd: Det var ikke langt igjen til toppen av Vittenbergkollen, hvor jeg satte opp teltet. Ikke akkurat spektakulær utsikt fra denne kollen, men det var fint der oppe. Gikk 20-30 høydemeter ned til sør for Sjuputtmyra for å finne rennende vann: brunaktig, så jeg kokte det litt ekstra for sikkerhets skyld. Kvelden var mild og himmelen var klar. Lot telt være telt, og sov under åpen himmel. Temperaturen vippet såvidt under null på natta. Etterhvert ble det morgensol og fuglesang. Sen lunsj sørvest for Gaupekollen. Utsikt mot Oslofjorden. Fortsatt is på Maridalsvannet (149 moh): Tok hjemveien om Midkollen, endte tilbake på Vaggestein.

Enig med siste taler. Jeg hadde kjøpt en 4/5-delt stang og en liten snelle i størrelse 500 eller 1000. Hvis man har en liten sekk er jo størrelsen på snelle/etui av minst like stor betydning som stangens transportlengde. Etuiene til teleskopstenger er alt annet enn kompakte slik jeg ser det.

Erling Kagge var den første til å nå "de tre poler" - Nordpolen, Sydpolen og Everest. Aleks og Lars besøker polarhelten, forleggeren og kunstsamleren på Kagge forlag og er nysgjerrig på det meste. Hvorfor la han igjen batteriene til radioen sin på vei til Sydpolen? Hvor stille må det være før Erling hører sine egne tanker? Hvorfor er han en fan av heroic failure? Hva er så viktig med å gå sakte? Og hva gjorde stillheten i Antarktis med livet i etterkant? View the full article

Er elsykler noe verre enn andre sykler? Er det fordi de sykler fra deg oppover bakken at de plager deg?

Jeg er veldig glad i denne. https://www.villmarkaroros.no/p/turutstyr/koke-stekeutstyr/eagle-stekepanne-firkantet Den passer til akkurat 2 ostesmørbrød, omelett til 2 skiver osv... (Og passer akkurat til ca 1/8 del av fileten til de fiskene jeg pleier å få)

Trangia med gassbrenner er en veldig grei alt-i-ett-løsning.

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Det er selvsagt bare spekulasjoner fra min side, men det var vel kanskje på denne tiden det ble klart at Normark mistet agenturet på Shimano og at de overtok dette selv.

Sitat: Mesteparten av utstyret mitt er veldig light-weight. Teltet, for eksempel, er ikke mer enn 2,3 kg. Jeg vil heller si det tilhører "heavy-weight" Skal du satse på light weight bør du nok ned minst 800 gram, selv om de letteste ofte de de som tåler minst, særlig bunnduken. Multitool? Hva skal du med en slik på HV? Svamp? Mose er mer enn bra nok Feltrasjoner? Forsvarets eller Real?

Forstår @a_aa Men jeg er jo av den erke konservative typen så jeg har jo alltid med meg en extra bunnbuk som brukes. Eller jeg legger et skum underlag under. 100 kg marktrykk kan jo gjøre litt av hvert ... :) Denne extra duken benyttes under chair kit så den må jo være med uansett.

Det er ikke alle som er like lidenskapelige fiskere, ja en femdelt stang vil sikkert gi en bedre aksjon og følelse en en teleskop men det spørs jo helt på fiskeren? Shimano sin BTC serie er rimelig bra til å være teleskop og gir både lange kast med rett snelle og en fin følelse. Spørsmålet blir om man drar på tur for å bare fiske eller om man drar på tur for å fiske litt i tillegg.

Dan har kommentert bunnduken: "What are the longevity comparisons between the 20D on the XMid and the 1.0 DCF floor of the Duplex of SS Li, or other comparable tents with silnylon floors."Sorry yeah I missed this one. The durability of a floor comes down to 3 main properties of the material which are tear strength, puncture resistance, and abrasion resistance. Normally tear strength isn't as important for a floor because it sees a lot less forces than the fly does, and puncture resistance is something that shouldn't be a big concern if your reasonably inspecting your campsite for sharp sticks, thorns etc. So it varies but generally abrasion resistance is the main one (e.g. what happens when a rock is rubbing on the bottom?).The main advantages of poly over nylon are the lack of sag (water expansion) when wet, and the UV resistance, but neither of these matter much for a floor. The main advantage of nylon is higher tear strength but my research is that this is often over stated as the difference is actually about 15-20% and nylon loses 10% of that when wet. If everything else was the same (thread count, calendaring, ripstop, denier etc) then nylon would be slightly stronger in tear strength and about the same in puncture resistance and abrasion resistance. Puncture resistance comes down to the weave more than anything else, while abrasion resistance is inconclusive with some technical reports giving the advantage to poly while others to nylon. All that is to say that a 20D poly floor is likely to be quite similar in durability to a 20D nylon floor.DCF is really good at tear strength but even the thicker versions (1.0oz) aren't particularly great for puncture resistance since the dyneema is not woven, nor are they great at abrasion resistance. It would be top of the pile for tear strength, but my judgement is that 1.0oz DCF is below 30D nylon and 20D poly for puncture resistance and abrasion resistance.So basically I would say the longevity of the X-Mid floor is intermediate between 1.0oz DCF and typical silnylon (30D). It's something that you could damage on sharp gravel, but could also last a very long time if it's used in good conditions. For most folks I don't recommend a groundsheet but if you do a fair bit of camping on rock then one may be wise.

Det ble stilt spørsmål om hva som er negativt med en teleskop Og det ble besvart saklig og utfyllende av @Lompa . Men om man vil stille med flere handikap med en teleskop kontra en flerdelt haspelstang så er det jo ikkeno i veien for det

Etter mye vurdering fram og tilbake ble mitt første turkjøkken et Trangia 27-4 UL med gassbrenneren fra Magasinet.no, pakkposen og den store steikepanna fra 25-settet i tillegg. Er såpass fornøyd med dette oppsettet at jeg har ikke vurdert å kjøpe noe annet til mitt bruk. Står stabilt, ingen åpen flamme fra utsiden, og man får pakket alt sammen i pakkposen, og får plass til gassbrenneren og småting som lighter/fyrstikker++... Gassboksen må man pakke for seg selv. Har og en liten toppmontert gassbrenner, men den er som regel bare med som backup, eller på dagsturer da jeg her med mindre utstyr. (Orginal Trangia gassbrenner får man nå billigere hos XXL og Gsport.) Perfekt for steking av en pakke Stjernebacon til frokost, og sikkert pannekaker

Satte en StormSure Tuff-bot over hullet, men det virker ikke som det festet seg skikkelig, så materialet der er nok silnylon, antar jeg - litt mer plunder å reparere, men det går nok greit. Uansett ligger riften sånn plassert at den ikke får de største påkjenningene og skulle den mot formodning spjæres videre, ville det stoppe i sømmene som ligger tett inntil på hver side. Så jeg lot rift være rift, og tok heller med køyen på kombinert køyetrening og solbading Skikkelig god plass på sidene, også utenfor lommene. Men den føles slett ikke for stor, den er akkurat passe for meg Ingen grunn til å deppe over små rifter og andre bagateller - det er jo vår!

Ble dårlige bilder i forbifarten 😂

Ble en ny tur i den nye hengekøya i natt. Småkjølig var det utpå natta med -6 grader. Mindre lunt i ei sånn køye enn telt, men behagelig det er det 😊

En skikkelig lørdagstur. Turen til Bynuten er en av de turene, som etter hvert har blitt en «langtur». Langtur var ikke det jeg tenkte på da jeg begynte å planlegge lørdagsturen. Jeg så helst for meg en vanlig tur rundt Li. Jeg «husket» liksom ikke Bynuten. I tidligere tider, var turen til Bynuten den vanlige treningsturen. Formen var bedre den gangen. Det er ikke å legge skjul på at det har blitt tyngre med årene å komme opp på Sandnes høyeste fjell. Været var årsaken til at jeg i det hele tatt tenkte på en litt lengre tur enn den vanlige lørdagsturen. Fortsatt skinner sola, fortsatt har det ikke regnet på en god stund og fortsatt blåser det omtrent ikke i det hele tatt. Det er skikkelig bra forhold for en fottur. Til Bynuten? Det har hent – for noen år siden – at jeg har vært ensom og alene mot Bynuten. Det var ikke slik denne lørdagen. Alt da jeg kom var det en hel del biler på parkeringsplassen og andre som salet opp for en lørdagstur. De første bakkene gikk greit. Jeg klarte å holde tempoet så pass greit at jeg ikke fikk pulsen helt opp. Det hender jeg glemmer hvilken form jeg egentlig er i, men ikke denne gangen. Det var helt greit på toppen å få se stien framover langs Trollabærtjønnet. Her pleier jeg ofte å kunne se folk som er et stykke lengre framme. I dag så jeg ingen, før jeg gikk på en gjeng som hadde kommet opp den gamle stien på andre siden av vannet. Gjengen var omtrent på min alder, og det fikk meg til å huske en gammel historie. En gang for lenge siden – svært lenge siden, - kom jeg en tidlig morgen over marka og ned mot vannet, på den gamle stien. Der var det noen jenter som hadde tatt morgenbadet – uten badedrakt. De ble nok noe overrasket over meg som for forbi. Etter litt fundering kom jeg til at disse jentene må være omtrent i 50 åra nå, og det fikk meg til å lure på hva de tenker om historien i dag... (Om de i det hele tatt husker den.) Det var i de årene jeg kunne komme meg opp til toppen på en time og et kvarter. Det tar lengre tid nå. En del mennesker mener jeg bør være ganske glad for å kunne komme opp i det hele tatt, men SÅ gammel er jeg ikke - ennå. Jeg er imidlertid gammel nok til å få skader om ikke alt går som det skal. Denne gangen fikk jeg skikkelig vondt på utsiden og undersiden av ankelen. Antakelig et leddbånd som sa fra at det hadde fått nok av traskingen min. Det gjorde skikkelig vondt, men jeg stavret meg avgårde, og smertene ga seg litt etter hvert. Jeg kunne kjenne det om jeg tråkket feil.... Skaden satte stopp for å gå uten å sjekke hvor jeg satt foten. Den venstre denne gangen – etter å ha måttet ta hensyn til den høyre i noen måneder. Det gikk ikke fort opp bakkene – heldigvis. Utsikten fra toppen var som vanlig på gode dager. Byen var godt synlig, og det var mulig å sjekke snøforholdene innover heia. (Lite snø). Vådlansnutane var omtrent fri for hvitt. Nedturen gikk egentlig bedre en fryktet. Smerten i foten ga seg etter hvert, og det var mulig å ta seg fram uten for mye problemer. Det går aldri fort med meg ned de bratteste kneikene uansett. På flatene gikk det som normalt – for alderen..... Det kom fortsatt folk i mot. Selv da jeg var nesten nede, var det folk som startet på turen inn i heia. Nesten 40 biler er ganske mange på en vanlig lørdag. Det sier noe om været – et flott turvær. Les hele artikkelen

Herlighet, her skal jeg til å blogge første påsketuren, og så har jeg ikke meldt fra om forrige tur ennå. Etter en periode "ute av drift" grunnet hosting og spooky lyder i lungene, så ble det omsider en testtur forrige helg. Den ble benyttet til å samle en post, siden det lå masse is der jeg egentlig skulle. Turen ble fin, om enn ikke riktig så lang som jeg hadde håpet. Men det var nok greit å begynne med, etter noen uker uten noe som helst bevegelse på skrotten eller frisk luft. Bilder ot turrapport HER i bloggen.

Ikke i dag, men i går .. min første topptur på ski. Kolåstinden i Ørsta med @Tessatroll @graham og @Sig Man utsikten fantastisk, selskapet upåklagelig .. noen meter opp og ned for ei Østlandsjente, tror jeg foretrekker støvelsesong. I dag blir det tur på nivå rullestolvennlig for meg (bra for nerver og gnagsår) mens disse andre fjellgeitene fant en annen topp, er noen å velge i her ..

Genial tråd. Jeg er også glad i Trangia, og har aldri skjønt hva som haster så svært med å få den kaffen kokt. Jeg tar gjerne 10 minutter i stillhet om morran fremfor halvparten av tiden med noe som høres ut som et jagerfly. Jeg synes rett og slett 27 er det beste kompromisset for meg med funksjoner, pakkstørrelse etc. Og skulle det bli minus 30 så har jeg en Nova med adapter også Takker for tipset om custom multidisc med stearinlysholdere. Der har man muligens et fremtidig prosjekt.

Jeg kan varmt anbefale exped orion UL 3p, forteltene er ganske store og jeg vil tro det er god plass for en golden retriever i ene siden og kokkelering i andre siden. Mener forteltet er 0.95m på det bredeste og sidene er bratte. Vi har veldig god plass med to voksne og en shiba inu (den er dog bare 10kilo) inni teltet og det er null stress å kokke i forteltet.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Det har blitt regelen at vi, det vil si Broderen og jeg, tar en onsdagstur. Vi tar ikke ut på de lengste turene, men mellom en og to timer til vanlig. Ofte er disse turene så pass korte at jeg ikke tar de med i min turlogg. Og ofte, spesielt på vinteren, blir det bare en tur rundt Gruda – 7-8 kilometer og en timer 20 minutter. Litt for lite til å skrive om. Denne onsdagen fosser fortsatt godværet og våren frem med sol og lite vind. Tørt, nesten skogbrannfare, og temperatur på over null. Det er jo nærmest perfekte forhold for en tur. Siden både broderen og jeg liker oss best «i heia», gjør det ikke noe om turen går i åpne og høyereliggende områder. En vanlig onsdagstur har vært «runden» på Høgjæren. Også den 7-8 kilometer og opp mot halvannen time. Finværet gir anledning til å velge mellom flere turmål. Denne onsdagen bestemt vi oss for å ta en tur oppom Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En runde på – omtrent 7-8 kilometer, men den tar nok noe mer enn halvannen time. Vi var litt spent på hvor mange biler det ville være på Gramstad denne fredagen. Forrige gang var det trengsel omtrent. Da var Sola VGS på tur, og mange av elevene kjørte egne biler. (Lærerne tok antakelig buss....) Denne gangen var det ikke fullt så mange biler, men fortsatt var det en god del. Vi ville ikke bli alene på tur denne fredagen heller. Det kom noen i mot oss alt på det første stykket oppover – langs veien. Selv med mange dager uten nedbør så var det fuktig i myrsøkkene. Stien opp mot Bjørndalsfjellet er svært «oppgått». Det går adskillig flere folk her enn rundt Lifjellet for eksempel. For oss er det bare å følge den brede sti. Det ble en grei tur oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Selv om disse bakkene er ganske bratte, er det mulig å ta de i et greit tempo – når bakken er kjent og når formen er sånn noenlunde inne. Det kan virke som om både broderen og jeg har fått noe bedre kondisjon ut over våren. Vi traff noen få andre på vei oppover, men på toppen var det tre personer. Vi fikk omtrent følge til veien av en og ble tatt igjen av en jente på tur. Hun gikk omtrent i samme fart som oss oppover mot Fjogstadnuten. Også forrige gang vi gikk her hadde vi følge med en jente – begge på tur alene. Det bare forsterker inntrykket av at jentene tar ut alene i større og større grad. Onsdagens tur gikk kjappere enn forrige gang, både på grunn av farten, men også på grunn av færre stopp. Alt i alt ble det ikke mer en en time og tre kvarter. Noe som ikke er spesielt fort, men med «alle» bakken så virker det som en rimelig tid – for oss pensjonister. Les hele artikkelen

Etter forrige tur fant @TerjeH ut at jeg måtte lære meg å gå med pulk. Da husets datter hørte dette var replikken "Men Mamma, du responderer jo svært godt på godbiter, så det bør være et overkommelig prosjekt." - Sukk. Etter et par runder i lysløypa med 15 kg verktøybag fra Makita i pulken (og litt skrå blikk fra de lokale hundelufterne) blei ny pulk satt i bestilling. Sist helg var det meldt regn i Tromsø så vi satset på at Snarbyeidet og Trollvassnova lå såpass høyt at vi fikk minusgrader. Som ekstra bonus fikk vi lånt oss aktuell nybil til prøvekjøring og ikke minst prøvepakking. Læringspunkter: Jeg kan gå med pulk, i allefall i lett terreng. Arctic bedding fungerte like bra som vi håpet på. Nalgeneflasker som varmeflasker er fortsatt en suksess. Vi bør vurdere å skaffe oss fleire plugger. Det kunne vært greit å ha skistavene tilgjengelig til andre aktiviteter og ikke vært like avhengig av lokal vegetasjon. Man kan hente mye god bålved i ei vending i en transportpulk. Undertegnede blei introdusert for nye vinterøvelser: "Ikke tiss i votten" (bestått) og "Ikke dett i arbeidsgropa når du har tatt ned teltet" (stryk). Man må huske på å drikke nok på vinterturer (gjentakende punkt) Vi er spente på hvordan det er å legge seg natt nummer 2 når teltet fortsatt er fullt av is og kondens etter natt 1. Det får bli neste tur. Nye Rav4 har forresten fint plass til to transportpulker med stivt drag, to par Arctic bedding, to par fjellski og halvpakket telt. Pulkene ser jo litt voldsomme ut, men det er stort sett bare luft. Formiddagssola er selvfølgelig erstattet med tett skydekke og sidelengs nedbør på grensa til sludd. Nybegynnerfeil nummer 1: Glemte å vokse fellene før start. På vei inn i minusgradene begynte det selvfølgelig å ise. Heldigvis har fjellskiene "fastmontert" sikle og det hjalp å vokse i etterkant. Ellers hadde nok turen blitt kortere. Tester ellers ekte ekspedisjonspakking med teltet pakket med stengene i. Sånn i tilfelle vi svingte feil og havnet på Nordpolen. Instagramvennlig aftenstemning. Et par km forbi Trollvassbu og et par hundre meter unna løypa fant vi oss et skogholt med ly fra vinden. Litt bedre strekk på teltet denne gangen (bedre underlag). Morgensol som varte heilt til bålkaffen var ferdig og jeg var klar til å komme ut av teltet. Denne gangen turte jeg å koke i teltet. Se, så fin kjøkkenbenk! Skiftende vær på heimturen også, men nydelig føre med nysny på fast underlag. Når vi nærmet oss hovedløypa møtte vi akkurat "toget" med turgåere som hadde tatt skibussen til Snarbyeidet om morgenen og var på vei over fjellet til Tromsdalen. Våre tanker går til de to som ikke hadde sjekket skisporet.no og planla å skøyte heile veien (35 km i 10 cm nysny...)

Shimano sine teleskopstenger gjør jobben helt greit. Jeg er kjempe fornøyd med mine to Shimano Exage BX S.T.C. Selv om jeg har bedre stenger er det disse som oftest blir med på tur, nettopp på grunn av pakkvennligheten. Dette er sant, men en 2-delt stang vil aldri kunne ligge klar i en sekk til enhver tid. Teleskopstang vil være et utmerket valg i denne sammenhengen. Skal jeg på tur pakker jeg teleskop, skal jeg på fisketur pakker jeg vanlige stenger som kan deles.

Konstruksjonen gjør at man aldri vil få like jevn aksjon som på f.eks en 2-delt stang !

Evt 5-6 delte stenger: https://www.magasinet.no/lawson-xpedition-9-6-fot-6-24-gr-5-delt-stang

Jeg også er av litt samme oppfatning som @Freebird her. Det er ikke mulig å trekke en så bastant konklusjon etter en enkelt natt i posen. Som flere nevner er det en mengde variabler og forhold som kan ha spilt inn akkurat denne ene natten. Jeg ville nok kjørt noen flere overnattinger for å samle litt mer data

Jeg vil faktisk ta Helsport litt i forsvar her. Dunposer har sin store fordel i form av pakkvolum og vekt, det er lett å glemme at det finnes, om ikke ulemper så i hvertfall enkelte forholdsregler man bør ta. At dunene ikke er helt jevnt fordelt i posen til enhver tid er helt normalt og noe man selv må kontrollere med ujevne mellomrom. Det man ligger på av dun vil bli komprimert og derfor miste evnen til å holde luften stillestående, derav vil også isolasjonsevnen være tilnærmet lik null. Jeg synes også du går vel hardt ut etter å ha hatt èn dårlig natt i posen. Jeg har, som flere over meg også har nevnt, hatt kalde netter langt over mine soveposers comfort-temperaturer og jeg har også sovet godt, tett på limit-grensen. Det er mange faktorer som spiller inn her og jeg synes at èn natt hvor man fryser er for lite data til å trekke en så bastant konklusjon.

For de som er interessert, her er en film jeg laget fra min og en kamerat sin kanotur i Canadas villmark i fjor sommer. Turen var på 52 dager, og gikk gjennom totalt urørt villmark. Det ble vandringer i fjellene og vi padlet 300 km på en elv som heter Hart River. En fantastisk tur! Hart River del 1 av 2: https://www.youtube.com/watch?v=o1Tm7zaSsiQ&list=PLWzoJTy8orOu6o8U20VPmRYnMX1Zi0-5v&index=2 Hart River del 2 av 2: https://www.youtube.com/watch?v=VLhQJyBzjUo&list=PLWzoJTy8orOu6o8U20VPmRYnMX1Zi0-5v&index=3

XXL har ca. 20% rabatt på varene, ikke 25. Når man regner MVA så legger man på 25% på varens pris. Og når man trekker fra MVA så trekker man fra 20% for å komme til opprinnelig varepris. Matte 😎 De har ikke tilbud på Shimano pedalene jeg ønsker meg, selvfølgelig.

Som gammel vedlikeholdsmann som har kjempet en del kamper oppigjennom for jevnlig vedlikehold vet jeg ikke om jeg skal le eller grine av et slik utsagn. Men et tips er de gratis koiene til Statskog. Ofte enkle, og du behøver ikke betale noe selv om du bruker både gass og ved. Men de setter pris på bidrag, enten i kroner eller deltagelse i arbeid. Rydding, vedkløyving, måke av tak etc. Men det er ikke noe bookingsystem på de.

Enig med Therese ovenfor. DNT er litt for komerse, men de er ikke dyre, i mine øyne. Din sammenligning med Geilo er dårlig. Vei helt fram gir langt enklere admin og renovasjon m.m. Medlemsprisen til DNT er ikke høy mener jeg sett i forholdt til mye annet man legger kronasje i gjennom året. Et godt medlemsblad er også hyggelig å få i posten flere ganger i året. Et og annet godt medlemstilbud i nettbutikken deres er også velkomment. Med rundt regnet 500 ulike hytter rundt om i landet er det mange muligheter. Jeg betaler glatt kronene i medlemsavgift. DNT-nøkkelen er alltid med på tur og er jeg i nærheten og trenger tak over hodet, ja da griper jeg muligheten. Hyttene er jo litt mine også...