Vinnerliste

Denne er lagt ut offentlig på nett (åpen face-gruppe) etter spørsmål fra et medlem. Tillater meg å dele den her. Håper det kan være oppklarende eller til info for noen. Hei. Først, takk for at du tar direkte kontakt med Hovedredningssentralen slik at vi kan gi deg førstehånds informasjon og forhåpentligvis avklart eventuelle misforståelser. I hendelsen ved Trolltunga er det mange elementer som har spilt inn og HRS avventer rapporter fra de involverte slik at vi kan gjennomføre en egen evaluering av denne. En klargjøring fra vår side. 1. En SOS fra SPOT er å anse som et hvilket som helst annet nødsignal og vil bli respondert på lik linje som ved andre nødsignaler. Det vil øyeblikkelig bli igangsatt tiltak fra HRS sin side (Det vil normalt være HRS som mottar telefon fra SPOT senteret). 2. Det er selvsagt ikke slik at det må bekreftes at det foreligger en reell nød før tiltak igangsettes. Det er reell nød inntil det motsatte er bekreftet og det skal responderes deretter. Dette blir gjort i hht det planverk og de prosedyrer som gjelder, både nasjonalt og internasjonalt. Men bare for å slå det fast, en alarm fra SPOT vil bli behandlet på lik linje med andre nødsignaler, selv om SPOT ikke er en del av det globale nød- og alarmeringssystemet GMDSS, men en tjeneste levert av en kommersiell aktør. 3. Våre erfaringer med SPOT. Det er et relativt lite antall alarmer vi har så lang, men noen er det (10-15 hittil i år). I de fleste tilfellene dreier seg om bekymring pga mangelfullt mottak av status/OK-meldinger. Når slik skjer, er det gjerne pårørende eller andre som blir bekymret ikke og melder vedkommende savnet. I alle disse tilfellene er savnede funnet i god behold uten noe form for problemer, men uten å være klar over at OK-meldinger ikke har blitt sendt fra eget utstyr. Slik sett ble det generert unødvendige søksaksjoner. 4. Når det gjelder SPOT hendelser hvor SOS (911) er utløst, så har det vært reelle hendelser med behov for bistand. Det har dessverre vært noen hendelser med «feilfunksjoner» (utsyr eller bruker relatert?), og noen SOS som ikke har vært «reell nød». Det har selvsagt vært respondert på i disse hendelsene. Litt generell informasjon som kan være greit å ta med. Det er viktig å få fram er at redningstjenesten og HRS vil reagere på ethvert nødsignal uavhengig hvor det kommer fra. Det spiller ingen rolle om det kommer fra en kommersiell aktør (som eks SPOT) eller fra et av systemene i den globale nød- og sikkerhetstjenesten. Det er også ønskelig å få fram, i forhold til de etter hvert mange kommersielle aktører, at brukeren som anskaffer seg slikt utstyr må være bevisst på hva man anskaffer seg. Man må forsikre seg at man har kjennskap til styrker og svakheter med systemet man anskaffer og ikke minst kunne utnytte all funksjonalitet. I og med at disse systemene ikke er en del av det internasjonalt godkjente globale system, vil det nødvendig vis ikke være de samme krav til robusthet, batterilevetid, oa. som det er til de «godkjente» systemene. Dette kan kanskje ha påvirkning på muligheten til å sende en nødmelding når du har behov for det. Kommersielle systemer vil ofte være knyttet opp mot ett eller flere typer abonnement, og det er da viktig for sluttbruker (du) å være klar over hva det innebærer. Hva om abonnementet er utløpt den dagen du er i nød, vil du være i stand til å benytte systemet likevel? Her vil det sikkert være flere forskjellige svar, men det er vesentlig at sluttbruker er bevisst sitt valg. Vi ser at kommersielle systemer er interessante for sluttbruker siden disse normalt tilbyr "noe i tillegg " til "bare" nød funksjon (som man jo håper aldri å ha behov for). Det er derfor forståelig og kanskje lettere å argumentere for å anskaffe et system som kan brukes til noe mere enn "bare nød" og samtidig tilby denne funksjonen. Markedsføringen av produktet fokuserer gjerne på nød-funksjonen som det primære. Noen systemer er regionale, andre globale. Noen har ett kontaktpunkt hvor alle meldinger skal gjennom (er det en mulighet for at dette i verste fall kan utgjøre en "single point of failure" ?). Hvem blir involvert etter at alarmen er mottatt, er det redningstjenesten eller andre ? Hva er responstiden fra meldingen sendes til at noen som kan respondere blir varslet ? Disse systemene tilbyr oftest at det sendes en posisjon basert på GPS mottaker i enheten, og gjerne kun det og noen med ytterligere informasjon som eier og kontaktpersoner. Dette er spørsmål man bør stille seg selv og selger. Ett eksempel på forskjellen mellom en godkjent Nødpeilesender og ett kommersielt system. En nødpeilesender, som er en del av det globale nødmeldings systemet, vil i tillegg til å kunne sende sin GPS-posisjon, også kunne posisjoneres vha. satellittene som de fanges opp på, i kombinasjon med jordstasjoner. I tillegg vil de kunne peiles fra fly/helikopter/fartøy med utstyrt for dette, som eksempelvis redningshelikopter. En aktivisering av en slik nødpeilesender vil alarmere det globale søk- og redningssystemet, og redningstjenesten/HRS blir alarmert dersom posisjonen er i vårt ansvarsområde. Det er ikke noe abonnement knyttet opp til dette, men det stilles krav i Norge (og de fleste andre land) at utstyret skal være registrert i en offentlig database, på eier/fartøy/fly, slik at man kan finne fram til hvem og ikke bare hvor alarmen kommer fra. Men disse nødpeilesenderne har ikke noen tilleggs funksjonalitet som kan benyttes «mellom hver gang du er i nød», som tracking, OK-meldinger, tekstmeldinger o.l. som gjerne de kommersielle aktørene tilbyr. Dette anser vi i redningstjenesten også som viktig tilleggsinformasjon! Vi ser nå at over tid at flere av de kommersielle aktørene (og kanskje spesielt SPOT), bla etter innspill fra redningstjenester i flere land, blir mer bevisste noen av de problemstillingene som vi påpeker, bla relatert til robusthet, batterilevetid, sikring slik at det ikke sendes ut utilsiktede alarmer osv., dette er en meget positiv utvikling og indikerer en vilje til å forbedre produktene. Vi ser heller ikke bort fra at noen av disse om noen år vil kunne bli "godkjente" systemer, dersom de internasjonale kravene, bestemt av IMO (International Maritime Organization) og ICAO (International Civil Aviation Organization) oppfylles. Mvh. Stein Solberg Redningsinspektør HRS Sør-Norge

2 dagers i Setesdalsheiene, på jakt etter et godvann. Turen ble en suksess og jeg fant meg et vann som produserte en del fisk mellom 0,5 og 1kg til tross for østlig kuling. Den som leter finner! Gleder meg til neste sesong. Her er et bilde av den ene fisken jeg slo ihjel, en herlig plugg på 7hg.

Mye jakt på coyote/prærieulv er inhuman med bruk av fotsaks og derfor ikke noe jeg ville ha brukt. Dyrene får knust beina i saksa og står å lider i dagesvis. Og selvsagt ikke pels fra pelsdyroppdrett ville jeg brukt. Som forbrukere er det veldig mye vi må sette oss inn i og være bevisste. Pelskanten kan også komme fra levende flådd Schäferhund i Kina! Selv om pels varmer bra rundt nakken så er det så mye dyrevelferd som står på spill at jeg ikke ville ha brukt pels i det hele tatt. Pelskant fra norsk rødrev skutt ved lovlig jakt kunne vært et alternativ, men er vel både vanskelig og enda dyrere å få tak i. Jeg ville funnet anna alternativ med å varme nakken, mye fint i ull også. Dog er det tilfeller av dyremishandling ved ullproduksjon også. Hadde det vært flere alternativer med etisk produksjon og mer bevissthet og info rundt detta ville det vært lettere for oss forbrukere å påvirke produsenter til å bli mer etisk korrekte. Du ser vel hvor jeg vil med det jeg har skrevet..

Flott tur til Brekketindane saman med @LeneG Eit lite utvalg frå mobil.

Helt bevisst la jeg hodet på blokken. Til orientering vasket opp i 2002 også - og et par tre ganger til.

Det er sikkert derfor reven bruker ekte og ikke syntetisk pels....

Var en liten tur opp til øyungen i nordmarka fra fredag til lørdag. turen åpnet med veldig fint vær så da ble lille båten med. klarte også å få lurt en ørret på land med flua. mark stanga var som alltid med, men den har denne sesongen så og si bare fanget abbor, mens fluestanga har stått for ørretfangstene. uansett en fin liten hverdagstur

Så du vasket opp i 1983 og neste gang i 2011, ikke rart det smaker rart da.

En hyggestund sammen med andre. Når livet går meg imot, og det unnlater det sjelden å gjøre, tar jeg en tur til fjells. Et utmerket motto… Og det skal ikke mye motstand til før jeg tar en tur. Det gjelder sikkert mange andre også, selv om terskelen for tur nok er høyere enn for meg. I hvert fall treffer jeg mange kjekke folk på Blåfjellenden. Det blir mange kvelder med prat og diskusjoner om mange ting. Det er skikkelig hyggelig, og noe jeg ser fram til. For broderen er det å sitte på terrassen med cognac (i tørt vær) eller whisky (når det regner - den tåler vann.) og en god sigar, et av livets små høydepunkt. Da er det tid for meditering og tilbakeblikk. Om ikke heller bare å se ut over Fidjadalen, uten å tenke på noe spesielt i det hele tatt. Med få gjester blir det ofte til at vi alle sitter rundt bordet og prater sammen. Ofte blir det snakk om hva vi gjør eller jobber med. Det blir selvsagt også diskutert forskjellige stier og hytter. Og fortalt historier. Alltid rolig og uten at noen bruker de helt store ordene og volum. Det blir ofte en fristund fra det daglige. En helt annen opplevelse, litt utenfor hverdagen. Det tror jeg de fleste har godt av og trenger. Og omtalte utsikt nedover Fidjadalen er en god grunn til å ta turen til Blåfjellenden. Fredagskvelden var nettopp en slik kveld, med god prat og rolig samvær. Takk til alle gjester

Har gratulert meg selv i dag - for det første for å ha prioritert å avspasere fra jobb og heller ta en fjelltur, og for det andre fordi akkurat denne fjellturen tok meg på en topp over 2000 moh for aller første gang i mitt 46-årige liv Dette var et mål for 2015 for meg, og nå er det i boks, gitt. For en som har vokst opp i en øykommune med høyeste fjelltopp på svimlende 173 moh, ble turen en flott opplevelse av fremmed landskap. Kjørte fra Bergen mot Tindevegen tidlig på morgenen, startet ved Tverrelvi halvtolv og nøt turen opp og ned Soleibotntind (2083 moh) til i firetiden før jeg returnerte mot Bergen igjen. Skulle samme ypperlige mulighet dukke opp neste høst, blir det med telt og sovepose - dette ga mersmak, og såpass mye bilkjøring bør vel strengt tatt balanseres med mer opplevelser i naturen over flere døgn... La forresten merke til at OneCall var uten dekning fra start til slutt på fjellturen, og siden jeg mislikte tanken på å brekke en fot uten kommunikasjon, tok jeg hele turen ganske så bedagelig og veloverveid

Bestemte meg for at i dag ( Lørdag 5 september ) Skulle eg få tid til en topptur i Jotunheimen igjen. Bestemte meg for å prøve meg på Dyrhaugstindene og se hvor langt eg klarer å komme der. Er desverre kommet nysnø i høgda men tenkte eg fikk prøve. Pakka sekken og kom meg av gårde tidlig. Heldig med været tross snø på toppene. Godt var det man hadde pakka ned skikkelige brodder og dei kom godt med . Hadde en fantastisk dag i fjellet men komm desverre ikke så langt eg hadde satt meg som mål. Var ikke godt å finne sikker rute etter å ha forsert første toppen så ble til at eg bestemte meg for å snu,er jo ingen skam å snu .Her er litt bilder fra turen

Ved flere anledninger har jeg kommet over uttalelser, som lyder omtrent slik: "Neste måltid skal ha smak av det forrige" Også jeg har, foruten kaffekjelen, kun med en kjele og på siste tur levde også jeg utsagnet. Middagen på dag fire smakte pannekakerøre, Real storfe og lapskaus. Men ved å tilsette litt kanel smakte Bergensk fiskesuppe aldeles utmerket. Men siden jeg ikke hadde med oregano vasket jeg opp den femte dagen. Men når sant skal sies var den siste smaken et produkt at jeg ikke gadd å vaske opp. Og i den forbindelse mistenker jeg at de som skriver slik, kamuflerer den egentlige årsaken, som jeg har nevnt ovenfor.

I dag ble det kajakk tur i nærområdet i Vegsundstranda. Grått men god temp og nesten flatt hav

Er det tøft å ikke vaske kopper og kar etter bruk, er det slik dette skal forstås? Da er ikke jeg videre tøff, for jeg vasker de nå alltid etter bruk. Bl.a. derfor jeg fortrekker stål og titanium, lar seg skrubbe/vaske med whatever man har for hånden.

Jeg har hatt to fine pelser fra Farhamna, men ser på websiden at hun ikke syr for tiden, da verksted ikke er operativt enda. Ellers er det flotte pelser å få kjøpt fra AK eller Canada. Da jeg bodde i AK kjøpte jeg fra Sue Moore, en flott kant av ulv og jerv. http://www.howlingwolffurs.com

@squidman der er mye synsing i dine antagelser og konklusjoner - og stål tru på mediernes fremstilling. Kanskje mediene har fått nået feil, kanskje meldingen fra USA ikke var helt klar??? HRS reagerer seriøst på ALLE "SOS"er. Personlig har jeg enda tilgode å oppleve en korrekt fremstilling av ulykker i fjellet fra medienes side... Dine tanker omkring aksjonen er en smule gjennomsyret av en tru på at SOS fra "villmarken" er det samme som et oppkall fra "Hjelpeløs-gate 7" i Oslo, hvor nærmeste politipatrulje nett kan stikke innen om. Slike aksjoner er ganske så mye mer kompliserte end bare det. Om folk vil ha direkte kontakt og hurtig respons, er der en ting som gjeller toveis kommunikasjon mellom partene her er det en satellitttelefon som gjeller. At økonomien skal være et spørsmål er bare tull, med tanke på hvor mye penger Nordmenn bruker på alt mulig annet tull. Det n'te telt i rekken koster mer end en slik telefon med taletid.

Torsdag etter jobb fekk vi oss ein knallfin tur på Masdalhornet i Ørsta (977 moh). Ikkje alltid ein treng på dei høgaste toppane for den beste utsikta! Kanonfin tur, lett å gå og maksimal utsikt. http://lenesintur.blogspot.no/2015/09/mastodonten-masdalshornet-977-moh.html

Turprofil. Periode: tre uker. (5.7 – 26.7) Vanskelighetsgrad: Avansert. Turstil: Langtur med Padling, bæring, trekking og slepping i krevende elvestryk, samt sleping av kajakk i terreng. Høyde: Mellom 1087moh og 1454moh Vind: Tildels sterk vind fra sørvest, nordvest og nord hele turen. Kun tre små «vinduer» med vindskifter som ga noe roligere vindforhold. Nedbør: Mye nedbør, kraftig lyn og torden en natt. Temperatur: Mellom 0 og10gr hele turen. Selvstendighetsgrad: Proviantert for hele turen. Ingen eller sterkt redusert Telefondekning. Ca totalvekt ved start: 60kg. Grunnutrustning: Telt: Tarptent Scarp 2. Ryggsekk: Norrøna Svalbard 100 med sidelommer. Kajakk: Sevylor Rio, padleåre, flytevest, pumpe. Sovepose: Norheim dunpose. Soveposetrekk: Ajungilak goretex. Innerpose til sovepose: Fleece. Liggeunderlag: Exped, 7cm + standard skumunderlag. Primus: MSRx2 (Gass) Innledning. Etter endel planlegging, innkjøp og preparering, var endelig dagen kommet for å dra på tre ukers langtur på Hardangervidda. Det var den samme kjente og kjære kriblingen i magen da jeg la ut i kajakk fra Kalhovd der to uker skulle tilbringes alene, mens siste uka skulle gjennomføres med nyervervet turkompis Håvard som turfølge, så fremt han klarte å møte meg på avtalt plass innenfor tidsrammen. Men om han skulle klare det måtte værgudene stå han bi, samt at andre ting som skader på mann og utstyr ble unngått. Mer om hvordan det gikk i del 4 av denne turrapporten. Del 1. Jeg la ut fra land ved Kalhovd ca klokka 23.00 den 5 juli. Erfaringsmessig er det generelt bedre padleforhold kveld og natt. Så jeg startet turen i svak vind fra nordvest, noe som betydde skrå vind inn bakfra. Det ble en nydelig etappe helt frem til Viervatn. Men her kom et værskifte jeg sent kommer til å glemme. Sterk nordvestlig vind med hardt regn slo til, og jeg fikk ikke tid til å lande kajakken på ønsket plass, og i mørket i morgenentimene fant jeg heller ikke en optimal teltplass. Det viktigste var dog å berge seg i land. Likevel nådde jeg målet for første etappe, men lå værfast i to dager før det kom en rolig dag med bedre værforhold. Den dagen benyttet jeg til å tørke utstyr og forflytte meg fra Viervatn og opp til Vråsjø. To bæringer måtte til. Landet to pene ørret i Holatjønni i pausen mellom bæringene. Padlet inn Vråsjø midt på dagen i fint vær med frisk bris fra nordvest, men i det jeg skal padle siste del snur været med økt vind og styrtregn. Finner en fin teltplass på østsiden ca 500m fra elva. Normalt ville jeg ha campet nær elva for å fiske, men siden det går en mye brukt DNT sti forbi elva med til tider mye folk, samt at det ligger en hytte like ved siden av, valgte jeg å trekke meg litt vekk for å beholde følelsen av villmark. Landet to pene ørreter der Vråsjøen er på det trangeste. På grunn av uværet valgte jeg her å bli liggende i påvente av en forbedring i været og dermed en mulighet for å bære første lass opp til Kallungsjøen. Del 2. Været bedret seg etter et par dager, men vindstyrken og vindretningen var den samme. Slike værforhold er bare en velsignelse når man skal bære tungt i to vendinger. Planen var å bære første lass helt opp til Kallungsjøen, men etter en tung etappe, samt kryssing av en særdeles stri elv som kommer ned fra Sletteidtjønni, valgte jeg å legge første lass under vedskjulet på Sletteidbu for å spare krefter til lass nummer to. For neste lass skulle ikke bæres opp til Kallungsjøen, for nå bar turen videre til fots østover opp i fjellet på jakt etter drømmevann. Det ble ei stri tørn! Forresten, Sletteidbu er pen og nydelig lokalisert, men for en svinesti i tilknytning til bua med mye søppel og knuste flasker. Er det slik eierne vil ha det rundt seg? Ved ankomst vannet jeg hadde sett meg ut fant jeg en nydelig teltplass. I fjellet bak camp var det rikelig med tørt vierkratt. Jeg brukte et par timer på å samle brensel, og turens første bål var et faktum. Det ble boklesing, litt medbrakt slåpelikør og et nydelig lite vierbål sent på kvelden. Siden vinden hadde roet seg begynte fisken å vake i nærmeste bukt, men det ble kun små «ørretpinner.» Mat er mat. Neste dag var det sol, men vindenstyrken hadde økt igjen. Jeg valgte da å gå ned til Sletteidbu og bære det første lasset fra gårsdagen helt opp til Kallungsjøen for å være bedre forberedt til neste forflytning, som etter planen skulle gjennomføres med Håvard. Bæringen opp siste del gikk fint, og jeg la straks turen opp fjellet igjen og tilbake til vannet der jeg hadde campen. Her fisket jeg intenst i flere timer, men vannet var dødt. Jeg valgte derfor å gå til noen mindre vann i området for å prøve lykken, men også her var det dødt. Valget var enkelt. Jeg brøt dermed opp campen og gikk enda lengre inn på fjellet. Lengre inn kom jeg til et nydelig vann og fant frem til da den beste teltplassen, slik jeg liker det, teltet oppsatt nesten helt i vannkanten. Fisket iherdig i mange timer inn i mørket, men ingen napp. Dundret ut ei markklyse og dubb og gikk rett i soveposen. Morgenen etter var det ingen ørret på kroken. Så det var bare å skifte mark, hive ut igjen, pisse og krype i posen. Våknet litt ut på formiddagen, og frokosten og kaffen sto for tur. Når jeg kommer ut av teltet ser jeg snøret på stanga står stramt i feil retning i forhold til vinden, noe som oftest betyr fisk på kroken. I ullundertøy og småsko berger jeg til nå turens peneste ørret. Den smakte godt, på alle måter! Men det ble også den eneste jeg landet på dette vannet. Etter planen gikk nå turen tilbake til Kallungsjøen. Kanskje like greit, siden fiskekortet for dette området nå gikk ut på dato. Del 3. Vel nede på Kallungsjøen slo jeg camp på østsiden og hentet det første lasset jeg hadde gjemt under camoduk et stykke unna. Det blåste fremdeles kuling fra nordvest, men fiskes skulle det! Her var fisken overraskende bitevillig, og flere fisk ble landet. Middag og lunch til dagen etter var i boks. Neste dag var jeg mildt sagt dritt lei vinden. Jeg tok en rask beslutning, pakket og padlet meg over til andre siden for å komme litt mer i le, samt for få vinden i ryggen med tanke på fiske. Det var en bra beslutning. For her, på «Den brende tange,» var fisket enda bedre, campen nydelig, rikelig med tørt vierkratt til bål, og en stor snøfonne rett ved siden av til å oppbevare fisken. Ikke nok med det, for dagen etter kom det hele ti fiskere opp på den siden jeg lå første dagen, og alle måtte da ha vasset gjennom campen min. Det hadde nok ødelagt for villmarksopplevelsen. Her lå jeg i fire dager med dagsturer til ulike vann lengre sørvestover. Nå var det bare å vente å se om Håvard kom seg opp. Del 4. Før lengre turer forsøker jeg å mentalt forberede meg på ulike scenarioer som kan skje underveis på tur, samt hva slags informasjon man kan motta når man får kontakt med samfunnet via sms/tlf. Det er ikke dermed sagt at all informasjon er «dekt» opp og at man er forberedt alt. Mye spiller inn på hvordan man faktisk håndterer mentale prosesser av negativ karakter. Noe av det jeg var forberedt på var at Håvard ikke nådde meg igjen inne på vidda. Utfordringen hadde vært å ikke vite om alt sto bra til. Derfor vurderte jeg sterkt å legge ruta tilbake samme vei for å på den måten forsøke å støte på Håvard. Men, så bestemte jeg meg for å gjennomføre turen slik den var planlagt, med eller uten Håvard. Nå gikk det ikke slik at jeg trengte det. For Håvard klarte å komme seg til avtalt sted til avtalt tid. Inntrykket mitt var at den Håvard jeg tok imot på «Den brende tange» lørdag den 18 juli, var enn mann som hadde vært gjennom noen harde tak for å nå fram. Og for en helt fersk turmann, er det bare å ta av seg hatten for innsatsen. Men det er Håvards historie. Etter to uker alene var det supert å få turkompisen på plass! Det ble et gledelig gjensyn, og tror vi begge nå ville tjene på å fortsette turen sammen duo. Det ble to rolige dager. Vi fisket, fyrte vierbål, lagde god mat, cognac til kvelds og delte de mange små og store historiene fra våre respektive dager alene på vidda. Så gikk turen videre, og første etappe for dagen var en padletur hele veien inn Kallungsjåen. I svak motvind slo vi til med godt tempo, og var ved startpunktet for etappe 2 lenge før estimert tid. Herfra skulle alt turutstyr bæres, i to vendinger, opp til Lågaros dnt hytte. Det ble ei stri tørn, men selv her bommet vi kun med 15 minutter fra estimert tid. Vi kom sent inn til hytta med siste lasset, men fikk beskjed av hyttevakta, den superhyggelige Tom, at mat måtte vi ha. Så Håvard og jeg kastet oss rundt på hyttekjøkkenet og rasket sammen en sen middag. Det er ingen hemmelighet at det var godt å sette ræva ned på en benk og spise i en normal stilling etter over to uker på tur. Vi oppholdt på hytta en dag lengre enn planlagt for å pleie et overtråkk Håvard hadde pådratt seg tidligere på turen. Men det gjorde også susen, og i tillegg var begge allerede lei av å være på hytta med masse folk og ståk. Herfra var det nok engang to bæringer ned til utoset av Bjornesfjorden, noe som betyr at vi skulle ta fatt på Geitvassdalen. Midtveis i bæring nummer to kom vi på at vi hadde glemt fiskestenger oppe på Lågaros hytta. Jeg tok på meg oppgaven siden det var viktig å ikke fremprovosere mer smerte og eventuelt skade på Håvard's overtråkk. Vi tok oss tid til å leke oss litt i stryka med kajakkene, og vi var som to guttunger igjen der vi herjet rundt i de sterke strømmene. Vi fortsatte så videre ved å sleppe kajakkene nedover til en utvalgt plass der vi kunne padle siste strekket av elva. Det var to noe forundrede fluefiskere i innoset som så to karer med fult lastede kajakker komme seilende ned strømmen og inn i Øvre Skjerhøltjønn. Vi tok en kombinert mat og fiskepause i dette sagnonsuste innoset. Skulle gjerne ha campet en natt her, men etter å ha tilbrakt en ekstra natt på Lågaros hytta, ble tidsplanen endel strammere enn planlagt. Vi padlet videre over Øvre Skjerhøltjønn, slapp kajakker ned ei ny stri elv, forså å padle Melrakk helt til enden. Her satte vi camp etter en dagsetappe bestående av to bæringer, slepping og padling i to strie elver, samt padling over to vann. En god 10 timers økt. Etter en natts søvn våknet vi til den nå så kjente nordvestvinden. Planen var å spise frokost, og deretter skulle jeg reparere den knekte stangtuppen til Håvard, samt sy sammen kajakken min etter en velt under nedslepp der ytterstoffet revnet på tre plasser i front. Det må tilføyes at kajakken var sliten etter 8 års hardt bruk. Fikset stanga i løpet 10 minutter, og Håvard hev seg rundt i et intensivt fiske mens jeg fikk kajakken istand. Han landet rett etter en nydelig ørret på 1,3kg. Det var på tide å pakke ned campen og starte dagens etappe mot Eidsfjord og Hettefjord. Men først skulle en ny elv forseres og Geitvannet skulle padles. Det ble ei ny elv å slåss med ned til Geitvannet, mens padlinga a Geitvannet gikk fint. Så trakk vi kajakkene fra Geitvannet og opp til Eidsjøen, et strekk på ca 4km. Her skulle vi etter planen slå camp. Men Håvard var nå kommet skikkelig i siget, eller fått kraftig hjemmelengsel. For han ville, mens mørket kom, også padle over Eidsfjord. Da ble det slik, og to slitne karer kastet i seg maten og krøp i posen etter nok en drøy etappe. Det var nå blitt fredag den 24 juli, og vi hadde kun en dag igjen på tur, før tilbakevendelsen til samfunnet var et faktum. Etter frokost og nedpakking padlet vi siste del av Eidsfjord, trakk kajakkene ned til Hettefjord, og startet padlingen mot ytterenden. Først strekket gikk fint da vi fikk litt le fra den sterke nordvestvinden. Men da vi nærmet oss det største bassenget på Hettefjord traff vinden oss fra siden, og det var såvidt vi kom oss inn på land. Vi slo hodene sammen og tok en avgjørelse om å fortsette turen ved å trekke kajakkene igjen, hvertfall til vi kunne padle med vind i ryggen. Vi la ruta inn en stor vik, og her kunne vi starte å padle igjen, nå med vinden på skrå inn bakfra det siste strekket. Det ble en intens og slitsom padlerunde i sterk vind og bølger. Nå trengte vi begge påfyll av mat og drikke, og vi fant le bak hytta som ligger i ytterenden av Hettefjord. Det så forresten ikke ut rundt denne hytta, makan til forsøpla plass har jeg ikke sett på lenge! Nå gjenstod en trekking ned til Mårvatn der siste camp på turen skulle settes opp. Vi var nå toppmotivert, manøvrerte godt i terrenget og holdt et høyt tempo. Vel nede passerte vi et ungt utenlandsk par som hadde satt opp telt, 1 meter fra stien. De glodde godt da to karer med storsekker og kajakker på slep spaserte forbi i god stim. Ikke lenge etter gikk vi av stien og fant en nydelig camp rett ved Mårtjønni. Jeg håpet på å få prøvd kveldsbettet her, men vannet var bare knedypt over hele. Igjen ble det et raskt måltid i mørket og rett i soveposen. Så var det blitt lørdag. Siste strekk til Mårbu dnt, der vi skulle ta båt videre, ble en ren «paradepadling,» sammenlignet med det vi hadde vært gjennom tidligere på turen. På Mårbu fikk vi kontakt med samfunnet igjen, og vi begge fikk ringt hjem. Vi spanderte en god lunch og ei kald øl på oss selv mens vi ventet på båten. Håvard hadde booket rom og full middag til oss på Kalhovd så vi la turen rett dit etter ankomst Synken. Det kan trygt sies at en trippel dusjrunde, med ei kald øl, gjør seg godt etter vel tre uker på tur. Tre retter middag smakte fortreffelig og ble skylt ned med tilhørende drikke. Vertene hadde også vært såpass oppmerksomme at de tildelte oss bordplass ved siden av to flotte damer i samme alder. Resten er historie.

Hvorfor er det negativt(slik jeg oppfatter det utsagnet ditt) at Stormberg profilerer seg på å ta inn feks trygdede med lav restarbeidsevne som ikke andre vil ha? Om en person med kanskje bare 30% - 40% restarbeidsevne ønsker å ha en jobb ved sia av trygda så har vedkommende liten sjans i yrkeslivet, da er det vel bra om Stormberg (og enkelte andre) tar inn noen av disse? Få kommer seg ut av uføretrygd nettopp fordi de har en eller annen diagnose som er årsak til uføretrygden. Men noen kan ha en viss restarbeidsevne de ville ønska å bruke. Å bli ufør er ikke noe en velger, men er en konsekvens av at man i en eller anna grad ikke kan klare å skaffe seg levemidler til å dekke livets utgifter. Endel politikere får det til å se ut som at man velger å bli ufør framfor å jobbe, det er altså feil. Det samme er også påstandene om at det er lett å manipulere systemet for å lure seg til uføretrygd, de blir oppdaga før eller seinere og havner i skyhøy gjeld. Det er få som greier å lure seg til uføretrygd i det hele. Hvis Stormberg vil, jeg er litt usikker på om de ansetter noen på såpass lave stillingsgrader som nevnt ovenfor, ansette personer med store begrensninger i yrkeslivet så er det vel bra det? ___________________________________________________________________________________________________________________________________________ Så til temaet i tråden, jeg har ei fjelljakke og en fleecejakke fra de og de er ok. Når det gjelder dunjakker ville jeg, sia de uansett er dyre, heller sett på mer anerkjente merker ift det. Forutsatt at de får duna si på en etisk forsvarlig måte, hvis ikke står jeg over..

Det drives tradisjonell ulvejakt i Canada. Jeg ville heller valgt pels fra jakt enn oppdrett. En ulv som skytes på åte dør vel normalt rimelig kjapt om jegeren gjør det han/hun skal. Heller det enn et dyr som kun lever livet i et bur.

Huff nå har jeg jobbet meg ut i en hengemyr, og selvsagt synes jeg ikke det er tøft å ikke vaske opp Det som var hensikten var bare å kalle "smaken av det forrige måltidet" med sitt rette navn: "ikke gidde å vaske opp" Men jeg har vitterlig fotobevis på det. I 1983 Bildet kom dessverre ikke opp Men profilbildet fra Holken i 2011 taler sitt tydelige språk Og skulle du komme forbi et lite Aktotelt med en grønn baldakin, ikke gå forbi, men kom "inn" og få en kopp(ren) kaffe og noe å bite i.

Burde vel helst smake fisk - (Ref Lars Monsen som koker fisk i kaffekjelen..) @Tom 42 bildet ditt er OK det ... vedlagt her..

Ei venninne og jeg tok impulstur til Innerdalstårnet fredag. Strålende værmelding, mulighet for en fridag og hyggelig selskap....da drar man bare faktisk. Like fantastisk som sist, og svetta litt ekstra på akkurat samme plass som sist Iver på Innerdalshytta prøvde forgjeves å overbevise oss om at å dra hjem var tull fordi det var gammeldans der hele helga. Vi sa at vi kommer tilbake til saken om 10- 15 år Innerdalen må være Norges vakreste dal. Og jeg skal garantert tilbake. Legger ved noen bilder, og håper igjen at noen kan fortelle meg hvorfor de legger seg på tvers her når de ligger rett vei i albumet mitt på pc?

Stusset også litt på den sekken. Bruker tynn skallbekledning men er en av de få som benytter poncho.

Skrim. Alt jeg sier. Område taler for seg selv.

Hva med å ta turen til Hedemarksvidda? Dere kan starte fra Gåsbu og gå innover eller dere kan velge å kjøre forbi bommen på Gåsbu og kjøre allmenningsveien innover å f.eks. starte fra Bringebu.

Ya think?

Se på området mellom Søndre og Nordre Boksjø. Spesielt dersom kano er aktuelt. Dette er lavlandet så det er en del annerledes.

Alltid kult med klatrefilmer! For din egen sikkerhets skyld bør du ta en sjekk på innklipsing av karabiner i hengeren på bolten. Det kan se ut som du flere ganger gjør dette feil på filmen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Troll

Om denne "røyken" er fra et bål er det definitivt "hvit manns bål" Et indiansk ordtak sier: "Hvit manns bål - stort - sitte langt i fra, indianer - lite bål - sitte nært"

Glemt og gjemt, men ikke gjenglemt? Jeg har funnet de merkeligste ting glemt på Blåfjellenden. Telefoner, radio, jakker og andre klær. Nå var det min tur å glemme. Både telefonen og jakken lå igjen på tilsynsrommet da jeg for sist søndag. Hvordan det er mulig å glemme jakka, er et godt spørsmål. Kan det ha noe med langt fremskreden als???. (Hva var nå navnet?) Uansett betød det en tur til Blåfjellenden for å hanke inn “greiene”. Hva med mobilen? Beskrivelsen “stille og rolig uke” passer. Helt greit for min del. Men det medførte selvsagt noen små praktiske tilpasninger, hvor jeg lånte telefon for å få gitt beskjeder. Broderen hadde bestemt seg for en tur inn til hytta fredag til lørdag. Da passet det bra om jeg slo følge. Sånn sett ble det litt stress, ned fra Nilsebu på torsdag og til Blåfjellenden på fredag, med sosiale forpliktelser inneklemt i mellom. Noe av årsaken til beslutningen om en fredag/lørdagstur, var værmeldingen. Det ville være bra vær fram til lørdagsettermiddag. Og hvorfor ikke gå i bra vær om situasjonen innbyr til det. Det var mildt, 15 grader, det var delvis sol, men det blåste - bakfra. Tørt og fint å gå. Jeg har ikke sett Fossebekken så liten før i år, det er litt spesielt den går opp og ned med regn og snøsmelting, men i år har den vært høy til nå, Det viste seg at vi var først til hytta, og ble alene til ut på kvelden. Tidlig høst og fredagskveld betyr ofte at det kommer folk sent. Og slik var det denne gangen, Lenge etter at det var blitt mørkt kunne vi se folk med hodelykt komme inn til hytta. Greit det, det er plass til alle. Bøndene holder på med ettersankingen. Det er med andre ord mange folk i heia. Vi kunne se sauer i garen ved Stølsro, men ved Blåfjellenden kom det først dyr en stund ut på ettermiddagen. Det ristet og bråkte den natta. Vinden tok seg opp og selv pytten utforbi hytta fikk bølger. Etter det vanlige morgenritualet med frokost og rengjøring, tok vi fatt på bakken opp. Den lå i le for vinden. På kanten blåste det friskt, men så avgjort ikke over bris. Det ble en grei tur tilbake også. Vinden tok skikkelig i - opp mot kuling - enkelte plasser, hvor vi måtte kjempe for å komme framover. Oppe i høyden kom det to karer i mot. En av disse hadde bruk for hjelp. Gamle sko (20 år, ble nevnt) kan miste sålen. Det var nettopp det som var skjedd her. Vi forklarte hvor han kunne finne et par gamle joggesko, og/eller gaffertape. Og krysset fingrene, de skulle ned Fidjadalen - og hadde minst 6-7 timer Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Bur og aleine og har tenkt litt på det. På lange turar (type langhelg eller lenger) seier eg frå til søstra mi og sjefen min. Beskjeden er då som regel omlag slik: Vi er i fjellområde X, planlagt retur søndag. Det går ikkje an å få tak i oss på telefon. Om vi ikkje er tilbake tirsdag kan de varsle ein eller annan. Ellers gjev eg sjeldan beskjed.Har ein generell avtale med ein kollega om at ho sjekkar opp om eg ikkje dukkar opp på jobb utan å gje beskjed. Det hender av og til (sjeldan) at eg gjev beskjed til dertil egna person, om at eg på tur om eg trur det er litt risiko og dårleg mobildekning. Eg har mykje turglade folk i vennegjengen og er sjeldan på tur aleine. Plan A er i grunn å ha med nok til at uføresette ting går greit, dvs litt ekstra klede og litt ekstra mat. Det er eg MINST interessert i er ein eller anna tullete grunlaus leiteaksjon etter meg berre fordi ting tek litt lenger tid enn planlagt.

Som utløp fra tråden om SOS-signaler og denslags, kom jeg til å undres på – hvor mange av dere melder egentlig ifra hvor dere går – hver gang? Tenker da spesielt på dere som ikke bor sammen med noen. Hvor lange turer skal til før dere melder ifra? Jeg må bare si som sant er, at som voksen person føler jeg det overhodet ikke naturlig å melde ifra til mine foreldre (eller egentlig noen andre heller) for den minste filletur jeg skal på. Jeg meldte ifra da jeg dro på ukestur i sommer, men ellers er det nok heller sjelden. Sender noen ganger en "nå drar jeg på tur"-melding med Spot'n hvis jeg har tenkt å ha den på sånn at folk kan følge med på kartet, men som oftest er den med uten å stå på, for å ha den i tilfelle nødsfall. For hvis jeg har den på er sannsyntligheten rimelig stor for at jeg glemmer å slå den av, og da er den kanskje tom for batteri neste gang, når jeg kan komme til å trenge den til nødmelding. Så det er ikke veldig ofte. Jeg vet det står i fjellvettreglene og det er sikkert fornuftig logisk sett – men i hvor stor grad gjør man det i praksis?

Flotte Trillemarka, takk for en liten fin rapport derifra

Trillemarka ... hørt mye om den, Norges største skogreservat og jaggu er det ikke en topp eller to inni der også. Vi står på gårdsplassen på småbruket i Nore og ser over mot Trillemarka, så fant ut at det var på tide å få tatt en tur. Note to self, bruk veibeskrivelsen på ut.no .. ikke søk "Slettefjell" på google maps ... man ender opp på feil sted (jada, hadde jeg tenkt meg om hadde jeg visst dette før jeg reiste). Men men, istedet for å starte fra Grøset seter ble det start fra et sted i Nedalen, riktignok via Grøset så turen ble bare noe lenger enn planlagt men men .. vi fant da frem. Vel fra parkering langs en uspesifisert skogsbilveg, fant vi blåmerka sti over til Grøset seter det ble vel 1,8 km over der .. veldig vått, mye myr. Fra Grøset fulgte vi turen som beskrevet på ut.no: Slettefjell, skogsbilveg et stykke oppover før det etterhvert tok av sti inn mot Slettefjell. Gjorde unna mye av stigningen på skogsbilvegen og det var jo ganske kjekt. Trådte andektig over grensa til naturreservatet og merka i grunn ikke så mye mer til det. Passerte noen idylliske vann før vi kom opp på snaufjellet. Finfin tur, opp til toppen 905 moh. blåser som vanlig på toppene så oppholdet ble ikke så langvarig men en kvikklunsj på toppen ble det. Samme vei ned igjen, selv om det var blåmerket sti videre i retning bilen så er ganske sikker på at vi kunne gått en runde .. men har dårlig erfaring med snarveier så tenkte det var best å ta kjent vei tilbake også ... vel .. følg de blå merkene tilbake til bilen, burde jo være enkelt nok .. hvis man ikke velger feil sett med blå merker da vel og merke ... "du si meg, jeg kan da ikke erindre at det var så bratt her da vi kom ned" ... tilbake til utgangspunktet og følg de andre blå merkene .. Kunne jo hørt på bikkja som valgte rett vei med en gang .. men nei .. må nok bare innrømme at det ser ut som om korttidsminneforeningen kan få et medlem til. Det var en bra tur, fint vær og veldig lite folk. Traff 2 damer som var på tur ned ellers ingen. Lite liv å se, den der fuglehunden fant ei røy som den fikk på vingene men det var det.

Jeg har en annen hundehistorie også. En venn av meg overtok en ung sort labrador fra noen som sa at de ikke kunne ha den fordi ungene var allergiske. Sannheten var at hunden var helt rabiat. Den bjeffet uavbrutt i flere døgn og kona som var alene hjemme med den en dag måtte lure den inn på kjøkkenet, som hadde to dører, og der klarte hun å stenge dyret inne. Så ringte hun mannen og ga beskjed om at enten forsvant dyret eller så reiste hun. Den eneste som klarte å få kontroll på hunden var den minste datteren hans om var ca. 3 år. Hun behandlet hunden som et lekedyr og var ikke redd den som de fleste andre i familien. Hunden presterte faktisk å ligge inne på stuegulvet og sove mens eieren satt og så på tv. Plutselig våknet den, strakte seg litt på hunders vis etter at de har sovet, og så gjorde den et hopp og forsøkte å sette tennene i hodet på eieren. Uten en rak refleksreaksjon så hadde nok tennene sittet godt plantet i eierens hode. Alle som hadde møtt dette udyret mente at den burde avlives. Så kom påsken og familien, med hund, reiste på hytta for å ha påskeferie. Hytta lå slik til at de måtte gå et stykke på ski fra parkeringsplassen og da de kom frem så ble hunden sluppet løs. Snøen var ikke hard nok til å bære en så stor hund, men den satte likevel av sted inn i småskogen så fort den kunne. Hunden var borte i nesten tre timer før den dukket opp utenfor hytta. Da stod det vann og mat på terrassen og ventet, men da den kom for å spise så fjernet eieren maten og vannet rett foran nesen på hunden. Den var så trett at den ikke orket å protestere, og i stedet for mat så startet en time med dressur. Det ble en liten matbit hver gang eieren var fornøyd og dette gjentok seg hver dag etter at hunden hadde brukt opp energien i snøen. Da jeg besøkte dem etter påskeferien var ikke hunden til å kjenne igjen. En lydig og snill hund som fikk et langt og lykkelig liv sammen med denne familien. Og hva kan vi så lære av dette? Kanskje for mange hunder avlives på grunn av inkompetente eiere?

3 dager på Nilsebu. Naturen er lunefull. Etter en trist, kald og våt vår og sommer - med enkelte hederlige unntak, så vartes det opp med skikkelig sommer i september. Sol, 20 grader og nesten ikke vind - og det i heia. Vi, det vil si min eldste bror og meg, har de siste årene hatt en ukestur til Nilsebu. Mest som hyttevakt, men også for å fiske og ta en tur eller to. Dette året var det ikke mulig å komme opp til hytta å den vanlige tiden. Det så lenge ut som om vi ikke fikk besøkt området i år. Det meste ordner seg. Etter igjen å ha hatt en runde for å skaffe nøkkel til bommen, (det er ikkehelt enkelt å ordne for oss sivilister..) så ble det til at vi kunne ta en tur likevel. Værmeldingen var en pådriver i så måte. Sol og helst sommer. Og for en gang skyldt hold de hva de hadde lovet. Fra vi startet hjemme til et stykke på tilbakeveien, var det knapt en sky på himmelen. Da vi kjøret over heia fra Sirdal til Lysebotn, viste termometeret over 20 grader enkelte plasser. På 1000 moh i september. De neste to dagene var ikke dårligere, Nå var det kalde morgener, men så snart sola nådde terrassen uten for Nilsebu, steg temperaturen. Etter noen år på samme plass, har det selvsagt blitt noen “tradisjoner”. Selv om turen i år ble vesentlig kortere enn vanlig måtte de faste programpostene gjennomføres. Det ble komlemiddag. En gang i løpet av uketuren vår, lager vi komler og serverer de gjestene som vil ha. Slik også på denne turen, selv om det bare var to utenom oss som syntes komlene fristet. Det ble tur til Stakken. Min eldste bror har fått litt problemer, han ser ikke helt syn på tur i terrenget. Derfor ble det en alene tur til Stakken. Det er ikke en lang og krevende tur, men i det fine været vi hadde, så var det så avgjort riktig å ta ut. Kjekt å gå i slikt fint vær, og kjekt å se igjen Stakkenhytta. Det ble raddel, lått og løye med andre fjellfolk. Første kvelden var vi alene på hytta. Dagen etter kom det en masse folk. De fleste fra “dammen” i båt, men også far og sønn på tur fra Grautheller til Melands-grøna-hei. Det er to dager med 9 timers tur. Selv om været var kjempefint, så er det en drøy tur. Det ble fisket, og denne gang med godt resultat. Siden vi fisker for å få fisk, og helst mange, uten å bruke for mye tid, blir det med garn. Vi satte ut garnet første kvelden og da vi trakk det m morgenen var det temmelig fullt med fisk - 30 til sammen. Vi sto tidlig opp - rundt 7. Det ble frokost og en liten pause før vi tok ut får å trekke garnet. Vel inne på hytta med to bøtter garn og fisk, måtte vi først få løs fisken før vi kunne rense fangsten. Alt dette tar tid. Først i tolvtiden kunne vi rette ryggen og avslutte arbeidet. Selvsagt ble det også grundig vask og generell rengjøring av hytta. Det tar også tid å ta en grundig omgang av hele hytta. Vi hadde ingen planer for siste dagen, og da passet det godt å ta en runde rengjøring. 　 På dammen, der vi to egentlig skulle dra båten opp en lang bakke, møtte vi en gjeng sauefolk. De spurte om vi hadde sett dyr. Vi kunne fortelle om dyr både rundt hytta og lengre ute. Det ble til at Sverre kjørte to inn til hytta for at de skulle få med seg de sauene som sto der, og fikk vist de andre hvor dyrene ellers sto. De var takknemlige for hjelpen, og til gjengjeld var de med og fikk båt og motor på plass. Det sparte oss for en god del slit. En skikkelig fin avslutning på en skikkelig fin tur. 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Var strengt tatt i går, men vi kom hjem kl 03 i morges fra Børgefjell. Tror noen hadde et digert bål bak fjellet Skjønner dem godt, det var rimelig kjølig i blæsten.

Kjapp helgetur til Blåfjellenden. Hva gjør man når bestyrerinnen reiser til London for helgen? Drar til Blåfjellenden selvfølgelig. Det får ikke hjelpe at jeg kom ned fredagsettermiddag. Det ble ny tur på samme sti lørdag formiddag. Nå er det egentlig lenge siden jeg har vært på Blåfjellenden en lørdagskveld. Det er normalt så pass mye folk - spesielt i slutten av august, begynnelsen av september i godt vær - at jeg pleier å overlate hytta til andre. Nå var jeg alene, og kunne like godt sitte på Blåfjellenden som hjemme i stolen og blafre mellom alle kanalene. Det er ikke mange kanaler å velge mellom i heia, men til gjengjeld mange kjekke mennesker. Denne helga starter også sauesankingen i dette området, og det er greit å få med seg det også. Turen startet med en, for meg, artig tildragelse. Litt oppe i bakken gikk jeg forbi en familie med barn og besteforeldre. En liten gutt, antakelig 3-4 år, trodde jeg var morfaren da jeg svingte forbi, og klamret seg til benet mitt for å holde igjen. Jeg tror ikke gutten syntes det var stas, men for meg som jo er morfar, var det bare kjekt. Turen over heia gikk greit, på tross av en ganske kraftig vind i mot. Det var ikke sommertemperatur, men greit å gå uten jakke. Nedover mot slettene ved Blåfjellenden, kunne jeg se at noen av sauene tilhørende “Blåfjellenden” alt var samlet sammen og sto i garen. Sauesankingen skjer omtrent på samme tid hvert år. Det er ikke alltid finvær som i år. Det har hendt at sankingen har skjedd med snø på bakken. Litt vemodig er det likevel. Sommeren er over for både sauer og folk. Det er ikke mange ukene til kalde og våte høstdager og heller ikke lenge til snøen igjen daler fra himmelen. Trist, men det kommer forhåpentlig et nytt år…. Sauene i garen fikk meg til å undres på hvor lenge noen orker arbeidet med å få sauene inn i heia og ikke minst samle de sammen på høsten. Det er et kjempearbeide de dagene sankingen - og ettersankingen står på. Lange dager med mye tråkking utenfor sti. Mange av bøndene er med på dette bare for å anledning til å oppleve fjell og hei og godt kameratskap. Det kan i hvert fall ikke være timebetalingen som lokker. Inne på hytta var det mye folk. Lørdag er ofte den dagen med best besøk, Det ble en gild kveld i selskap med gamle kjente, og med anledning til å snakke med helt nye mennesker. Selv om det bare var et døgn siden sist jeg var på hytta, var det likevel ting som trengte å fikses. Det er alltid et eller annet…. Morgenen kom heller tidlig. Noen hadde det travelt. Jeg var siste mann ut av hytta, og kunne ta fatt på tilbakeveien med håp om å ta igjen i hvert fall noen av de som hadde startet før meg. Det ble en kjapp tur over heia. Nedforbi Ølbakken tok jeg igjen sauedriften fra Fidjastølen og fikk en prat med folka. Å treffe kjentfolk og få høre siste nytt er alltid kjekt. Helt nede traff jeg en enslig jente på vei mot Blåfjellenden, Hun kan lett bli alene på hytta natt til søndag. Det så ikke ut til å legge noen demper på turlysten. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Stadig på tur. I dag til Høgeloft-1920 moh. Først ei halv mil på sykkel fra Osen på 1100 m og østover til 1300 m. Så steinrøys opp til 1800 m. Deretter parademarsj på snøfonner til topps. En utrulig fin dag i fjellheimen på grensa mellom Lærdal og Hemsedal. 5 timers tur. Rakk å få med meg Nystølsvarden 1296 m, høyeste i Gol også. Men det var bare en 2 timers tur.

Ikke kjøpt, men vant en P&M Street Fishing Hiker World Conc. 240 fra en av skittfiske sine facebookkonkuranser http://www.skittfiske.no/Avdelinger/FISKEUTSTYR/Stenger/Haspelstenger/Pezon-and-Michel/Street-Fishing-Hiker-World/P-and-M-Street-Fishing-Hiker-World-Conc-240-10-30g163896-p0000173903

I kjempehumør ser jeg

Da er teltet testet av meg og min datter. Satte opp teltet på stuen en dag tidligere, så var ikke helt ukjent med fremgangsmåten. Teltet er enkelt å sette opp, fester først innerteltet med åtte plugger og da er det enkelt å sette opp rammen som har fargekoder for hvor de skal festes. Klikker på innerteltet og finner så frem ytterteltet som legges over og festes på. Enkelt. Teltet virker solid bygget og med fine løsninger. Kjekt med to åpninger. God plass til tre Synmat 7LW, men ikke plass til fire. Vurderer å ligge "feil" vei og ha en glipe mellom underlag to og tre. Det regnet en del i natt, men lite vind. Kjenner likevel naturligvis at det er noe trekk ettersom ytterduken ikke går helt ned til bakken og innerteltet er utstyr med masse lufting med myggnetting. Mer har jeg ikke å komme med akkurat nå, men spør gjerne og du skal få svar (Det er Bergans Wiglo 4 som står ved siden av)

Jeg har en shiba og en akita. De er hovedgrunnen til at jeg har fått smaken på å tusle rundt i skogen og på fjellet. Blir hovedsakelig dagsturer, men i våres røyk siste rest av lånekassepengene på et telt og en skikkelig tursekk, så nå blir det nok litt lengre turer. De er veldig glad i sau og alt annet som kryper og går, så det blir for det aller meste turer i bånd. Akitaen bruker også å hjelpe meg litt med bæringen i kløven sin. Shibaen Kuma, 5 år Akitaen Tanuki, snart tre år:

https://turhistorie.blogspot.com/ Et av de store høydepunktene for året er når endelig haspelutstyret kan brukes i Tafjordfjella. Krystallklare fjellvann, mektige fjell og vakende ørret. Ikke rart at dette er et høydepunkt. Fisken kan være vanskelig å lure, men når den først sitter glemmer du de utallige resultatløse kastene, de kalde fingrene og alle myggstikka. Det er noe eget med Tafjordfjella. Til min store frustrasjon har sommeren vært kald så langt, og det har vært islagte vann på mange av de gode områdene. Dette har ført til at sesongen startet lovlig sent, men noen turer har det blitt. Jeg hadde blitt tipset om noen vann som skulle være bra, disse lå på ca 1000 moh og der var det isfritt. Men til tross for skyhøy optimisme og motivasjon ble det dårlig med fisk. På tre turer, to med Kathrine og en aleine, ble det tre napp. Det var alt. Ikke mye å skrive hjem om det, for så vidt ikke så mye å skrive om på bloggen heller. Klar for tur. Denne lille krabaten lå midt på stien. Nysnø på fjellet. God sommer! En av få solskinnsdager. DNT på jobb (Tror jeg). Stille natur sa du? En foss og en liten prikk som er Kathrine. Det skal fiskes. Undertegnede i aksjon. Kaving i steinura. Lite fisk å få her. Kathrine og teltet i det fjerne. På solo-tur med solo-telt. Joda, fisken var der. Men ingen som ville ha spinneren min. Det har blitt mye tørrmat på disse turene. Fortsatt en del snø på fjella. En teltplass slik en teltplass skal være. En slukøret fisker på veg hjem. På slike kvelder går det greit at fisken ikke vill bite. Det er alltid litt kjedelig med lite fisk, eller ingen fisk var det vel. I frustrasjon har jeg vurdert å begynne med fluefiske, en desperat plan for en desperat fisker som nesten har gitt opp slukfisket. Får bruke vinteren til å spekulere i om dette skal bli en realitet. Uansett blir det i supplement med haspelutstyret, å bli 100% fluefisker vil jeg prøve å unngå. Så får vi se. Men vi har ikke gitt opp. Snart venter ei uke med fri og da blir det Tafjordfella igjen. Håpet er at med så god tid skal det bli landet en og annen fjellørret. Men med fare for å jinxe hele skiten nøyer jeg med å si at jeg håper det blir en fin tur. Rapporten kommer hvert fall på bloggen, med eller uten fisk. https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Det har nærmest blitt en tradisjon, når vi må ut i tidlig ferie, går turen til Femundsmarka. På denne tiden her på vestlandet ligger det som oftest fortsatt en del snø på fjellet og de fleste fristende fjellvann er islagt. Denne sommeren var intet unntak, faktisk var det uvanlig mye snø i år. Det var derfor lett å bestemme seg for hvor turen gikk denne gangen. Femundsmarka ventet. Valget ble å utforske de nordlige delene av parken, her hadde vi ikke vært før. Alltid spennende å besøke nye områder. Den lite detaljerte planen ble å traske rundt i ca 10 dager, fiske og ta det helt piano. Etter vår mening er det å ta det rolig det viktigste når man er på tur i Femundsmarka, dette er ikke plassen for stress og jaging av kilometer. I disse krokete furuskogene, i lukten av tyri og kanskje fra et bål skal livet nytes. 20 juni var dagen turen skulle starte. Vi gledet oss. Det aller viktigste når man er i Femundsmarka er å ta det helt piano. Da vi parkerte på Langen gjestegård strålte solen og det var virkelig deilig sommertemperatur. Her betalte vi 20 kr døgnet for parkering, helt topp service. Vi traff på to eldre karer som også skulle på tur. Da vi fortalte at vi skulle utforske de nordlige delene mente de at vi kom til å få mye hvitfisk, "men det er da god mat det også" sa de med et smil om munnen. Joda for så vidt ening i det, men ørret foretrekkes her i gården. Og selv om vi var fullt klar over at området vi beveget oss ville mest sannsynlig by på en del gjedde og abbor, hadde vi fortsatt et håp om å lure en ørretpinne eller to. Da vi endelig begynte å gå var humøret på topp, endelig var turen i gang. Vi ble anbefalt å ta ei natt på Lorthølbua, bare en kort marsj fra Langen. Men full av energi ønsket vi oss lenger inn i marka før kvelden kom. At noen fortalte at det skulle spøke på denne sjelfylte bua ga oss bare enda en god grunn til å fortsette videre, ikke det at vi tror på slikt. Men som pysen i forholdet, tar jeg ingen sjanser. Etter hvert kom vi til utløpet av Mugga, her gikk det ei bro over elva og vi fant oss en flott leirplass ca 200 m fra denne. Været var fortsatt bra og resten av kvelden ble brukt til å ligge i lyngen med en rykende kaffekopp og nyte sårt tiltrengt sollys i ansiktet. Det hadde ikke vært mange sommerdagene på Sunnmøre så langt. Ett og annet kast med haspelutstyret ble gjort, men ingen fisk denne dagen. Vi bli enig om å fortsette oppover langs Mugga dagen etter, kanskje fisken ville bite bedre der? Parkering ved Langen gjestegård. Så var vi endelig klar til å starte turen. Det lå fortsatt en del snø på de høyereliggende områdene. Kathrine leder vei. Ei lita pause ved Litllangtjønna. Tømmerrenne som lå i innoset til Litllangtjønna. Brua over Mugga. Fin kveld, men lite fisk. Det legges en plan. Fornøyd dame. Kveldsstemning ved utoset til Mugga. Etter en rolig morgen med mye kaffe, kunne vi sette kursen videre oppover langs Mugga. Vi fulgte nordsiden. Været var fortsatt ganske bra, men noe lavere temperatur. Tempoet var bra og etter kort tid passerte vi nasjonalparkgrensen. Endelig. Det var virkelig liv i skogen i dag, hyling og kvitter fra all slags fugler som vi fortsatt ikke hadde lært oss navnet på. Begynner å bli på tide å gå til innkjøp av ei fuglebok. Gjerne med lyd slik at uvitende folk som oss kanskje lærer noe. På kartet hadde jeg sett ut en kulp i Mugga jeg ville prøve fiskelykken i. Skuffet måtte jeg konstatere at den var opptatt. Det var faktisk en av det eldre karene vi traff dagen før som stod der. Han var helt oppslukt av fiskingen og så ikke ut som han ville forstyrres. Jeg trakk meg forsiktig tilbake. Det skulle nok bli flere anledninger å fiske i Mugga på denne turen. Etterhvert fikk vi etablert leir ved Stortjønna. Her var det mindre skog og dermed mer vind. Etter å ha tatt en liten hvil tok vi oss en tur opp på Muggruven for å ta noen bilder. Her var det flott utsikt, et godt stykke der nede kunne vi se Femunden glinse med Flenskampen majestetisk i bakgrunn, rundt var det skog og fjell så langt øye kunne se. Toppene var fortsatt snødekte, noe som nok en gang minnet oss på at sommeren ikke akkurat var tidlig ute i år. Ute på kvelden ble det landet ei gjedde på ca 2 kg og en liten abbor, litt som forventet. Det ble en grei kveldsmat, og som alltid etter en fiskemåltid ble vegen til drømmeland kort. Jaggu ikke lett å komme seg fordi disse gjerdene. Så var vi i nasjonalparken. Ei lita tjønn vi passerte, ingen fisk her. Noen som bruser med fjæra. Straks ved Stortjønna. En liten kopp kaffi før teltet skulle slåes opp. Så var det det med oss å fuglearter. Skulle gjerne kunne sagt hva dette er. Det var virkelig fint her med Stortjønna. Kviling. Akkurat slik vi liker det. Utsikt mot Stortjønna. Femunden, Stor Svuku og masse skau. Utsikt mot Nordvika og Flenskampen lenger bake. Kveldsmat. Ikke så verst å ta en tannpuss i slike omgivelser. Selv om vi ikke liker å planlegge for mye før slike turer er det alltid noen vann som får et lite kryss på kartet. Vi hadde nemlig fått tips om et par hotspots. I satte vi kursen til ett av disse vanna. Hemmeligvann 1 døpte vi det. Det lå an til litt dårligere vær i dag, mørke skyer og noen regndråper i lufta. Regntøyet ble lagt i topplokket. Etter en kort etappe stoppet vi ved Muggsjølia. Her var to av hyttene åpen. I hytteboka kunne vi lese at her var det til tider godt besøkt. Det var faktisk noen som sov der sist natt som skulle videre til Muggsjøen. Vi nøyde oss med noen bilder før vi gikk videre. Da vi ankom hemmeligvann 1 blåste det opp og vi fikk slått opp teltet. Lunsjen ble tatt innendørs. Utpå ettermiddagen og kvelden fisket vi med håp om storfisk. Vinden kom fra nord og vi fikk heldigvis en god unnskyldning for at det nappet dårlig i dag. Kun et par småørreter. Ikke akkurat det vi håpte på, men sånn er det noen ganger. Neste dag skulle vi til hemmeligvann 2, kanskje lykken skulle snu der? Så gikk turen videre. Muggsjølitjønna. Vi kalte den Langnebbfugl. Muggsjølia. Kathrine skriver i hytteboken. Så fulgte vi DNT-stien et lite stykke videre. Utsikt tilbake mot Stortjønna og Muggsjølitjønna. Nesten fremme. Lunsj. Fisking i Hemmeligvann 1. Vi fikk et par småfisker som fikk leve videre. Neste dag våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det var ingen tvil om at det regnet ute. For å slippe at alle tingene våre skulle bli våt når vi pakket, demonterte vi først innerteltet. Dette ga oss god plass til å pakke sakene våre i sekken innendørs. Gjett om vi var godt fornøyd med denne fikse ideen. Det var ikke lange etappen til Hemmeligvann 2. Over noen myrer og gjennom litt bjørkeskog og vips så var vi der. Her så det lovende ut, noen vann gir bare følelsen av å kunne inneholde storfisk, dette var et slikt vann. Full av pågangsmot monterte vi fiskeutstyret og satte i gang. Heldigvis var det nordavind i dag også og nok en gang hadde vi en god unnskylding for at det ble dårlig med fisk. Og tro meg, vi prøvde. Timesvis med fisking, vi prøvde til og med i noen småvann i nærheten, men nei. Fisken hadde tydeligvis ikke våknet etter vinterdvalen. Det var bare å vende slukøret tilbake til teltet og spise en frysetørket turmat. Gjøken holdt oss med selskap gjennom hele dagen og vi kunne til en hver tid høre tre til fire fjærkre gi lyd fra seg. Vi vurderte å ta ei natt til her, men vi var rastløs. Ingen grunn til å ligge still da, og vi ville få med oss mer av disse områdene. Til tross for det labre fisket var vi godt fornøyd med turen så langt. Denne delen av Femundsmarka er virkelig ei perle og vi angret ikke et sekund på at vi nettop tok turen hit. Sekkene blir pakket innendørs. Så ble kompasset stilt inn mot Hemmeligvann 2. Men først gjennom litt bjørkeskog. Hemmeligvann 2. Herlig teltplass. Her hadde vi trua. Lite fisk å få. Ei lita tjønn i nærheten. Ikke et napp. Da var det bare å vende slukøret tilbake til teltet. Hvor går turen videre? Det var på tide å være litt uortodoks i planleggingen. Kartet ble brettet ut foran oss og ble saumfart etter neste mål. Fisklaustjønnan så spennende ut, at den nettop hadde det navnet gjorde det ekstra interresant. At noen kaller et vann akkurat dette kan enten bety at det er som navnet tilsier fisklaust, eller at dette navnet ble en slags kamuflasje for å skjule at dette var et virkelig godt fiskevann. Vi satset på det siste og pakket sekkene. Det ble litt krevende å komme dit, mye blokkmark skulle passeres. Når vi stod midt opp i det kunne jeg ikke la være å tenke på hvor likt dette var terrenget i Krattland på vår tur i Femundsmarka i 2013. Den gang resulterte turen med ei røye på 1,5 kg, kanskje historien ville gjenta seg selv? Da vi endelig fikk slått opp teltet ved Fisklaustjønnan blåste nordavinden enda sterkere enn tidligere, det ble nesten vanskelig å kaste ut sluken. Og som sikkert alle forventer, ikke et napp. Vi trakk inn i teltet, etter å ha fått varmen i kroppen bestemte jeg meg for å ta turen ned mot Mugga. På kartet kunne jeg se noen kulper som fristet. Kathrine ble igjen i teltet, men jeg pakket med meg fiskeutstyret og tok turen. Ved den første kulpen jeg kom til kunne jeg se et telt og bålrøyk. Det ble tatt noen kjappe kast før jeg trakk lenger oppover elven. Denne delen av Mugga var tilsynelatende et mekka for en sportsfisker. Flotte kulper, rolige partier og mer strie partier. Endelig var fiskelykken tilbake og ørret etter ørret bet på spinneren. De fleste var i minste laget og fikk leve videre, men en halvkilosfisk ble med tilbake til teltet. Den var rød og fin i kjøttet og ble som seg hør og bør kveldsmat, endelig et ørretmåltid. Mot Fisklaustjønnan. Mye stein i terrenget. Ikke langt igjen. Kaffipause i teltet. Mugga. En av mange fine fiskeplasser, et telt kan skimtes til høyre i bildet. Så satt den. De fleste fikk leve videre. Ikke rart man får trua her. Halvkilosfisk som ble kveldsmat. Det gjorde seg med et ørretmåltid. Til tross for dårlig fiske var det virkelig flott ved Fisklaustjønnan. I det vi skulle til å gå neste morgen traff vi på en far og sønn. Det var de som hadde telt nede med kulpen jeg var ved dagen før. De kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, godt å høre det ikke bare var oss. De skulle hjemover i dag etter å ha vært noen dager her ved Mugga. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir nede ved den kulpen jeg hadde vært tidligere. Vi fisket oss nedover elven og kom til slutt frem der leiren skulle etableres. Etter dette var gjort ble det en ny runde med fiskestanga. Flere småørreter ble landet, men alle fikk leve videre. Vi fikk til og med litt sol denne dagen, det var en stund siden sist, selv om det ikke varte mange minuttene var det deilig å kjenne de varme strålene treffe ansiktet. Litt av en sommer dette har vært så langt. Bortsett fra de to personene vi traff tidligere på dagen hadde vi ikke sett en kjeft. Litt rart egentlig, vi hadde forventet at det skulle være folksomt langs Mugga. Ikke det at vi klaget. Etter en lang dag med utallige kast og farting opp og ned langs elva, gjorde det godt å krype i soveposen. Mugga er virkelig ei perle der den slynger seg nedover bjørkeskog og myrer, og når vi fikk alt for oss selv var det bære å være takknemlig. God natt. Nedover Mugga til neste leirplass. Teltet er slått opp og fisket kan begynne. Kan det bli bedre? Kathrine har trua. Ørreten her var glad i spinner av type Panther Martin kobber og svart. Fornøyd fisker. Fornøyd fiskerinne. Et glimt av solen gjorde godt. Dagens siste. God natt. På grunn av det litt småkjølige været ønsket vi å trekke litt lenger ned i "lavlandet". Dermed satte vi kursen mot Nedre Muggsjøen. Vi hadde sett oss ut en sted som så lovende ut på sørsiden av vannet. Etter å ha fulgt Mugga nedover kom vi inn på stien som går videre Volsjøan. Her måtte Mugga krysses, det var lagt ut tau over elven så det gikk fint, men de minte ikke om noe sommerbad. Iskaldt. Teltet ble slått opp ca 500 meter fra innoset. Her fant vi en god teltplass litt inn i skogen så vi fikk ly for den kalde vinden. Nedre Muggsjøen så mer ut som et inferno av hvitt skum og bølger, nesten håpløst å fiske i. Ut på kvelden stilnet det en del, men fisk var det lite av. Nei da var bare å krype i posen å håpe på varmere vær neste dag. Akkurat nå savnet vi en litt varmere sommer. På veg til nedre Muggsjøen. Småkaldt. Å krysse elver er noe av det gøyeste jeg vet. Fisking i Mugga rett før innoset til Nedre Muggsjøen. En av mange lovende fiskeplasser her. Teltet i skogen, her fikk vi litt le for den kalde vinden. Bålplasser fant vi en hel del av langs vannet. Ut på kvelden stilnet det, men fisken var fortsatt fraværende. For første gang denne turen våknet vi av at det var varmt i teltet. Det kunne ikke stemme? Opp med glidelåsen og stikke trynet ut, jaggu var det sol og blå himmel. Endelig kunne morgenkaffen inntas med full åpning på teltet og solbriller på. Når varmen kom var livet i skogen tilbake, veldig flott hvordan fuglelivet våkner til når solen kommer etter noen kalde dager. Denne morgenen skulle nytes til det fulle. Etter en god stund var vi klare for å gå videre, planen var å ta turen til Svartsjøen. Det ble noen stopp langs Muggsjøen for å fiske, det resulterte i ei gjedde. Den var så snill å spytte ut kroken av egen maskin når den kom på land, så var det bare for gjedda å slynge seg nedover sanden og ut i vannet igjen. Veldig praktisk. Vi tok en liten stopp på Langmyrbua, ei lita sjelfull bu midt i skogen med store myrer rundt seg. Her kunne vi lese om en del besøk av folk som kom for å få med seg tiurspill, det skulle det være mye av her. Vi vurderte ei natt her, men slo det fra oss. Ved Svartsjøen var det virkelig flott og etter litt jobbing fant vi en duganes leirplass. Resten av dagen ble brukt til fisking, boklesing og slikking av sol. Nok en gang ble det en tur ned igjen til Mugga for å prøve et par kulper. Ikke en kjeft å se og ikke en fisk å få. I svartsjøen fikk jeg et par abborer av ganske bra størrelse. Det var da noe. På kvelden toppet dagen seg med klar himmel, månen som speilet seg i det blikkstille vannet i Svartsjøen, knirking fra den gamle furuskogen rundt oss, og mengder av knott. Dette var ekte Femundsmarka-stemning. Blå himmel og sol. Endelig. Fisk på kroken. Gjedde som etterhvert spyttet ut sluken av egen maskin. Da fortjener den friheten tilbake. Det ble med den ene gjedda i Nedre Muggsjøen. Mot Svartsjøen i t-skjorte. Langmyrbua. Lesing av hyttebok. Store myrer rundt denne bua. Naturens egen bru. Camp Svartsjøen. Slike dager skal nytes. Abbor tatt i Svartsjøen. En liten kveldstur ned til Mugga. Kveldsstemning med måne og knott. Telt i solnedgang. I utgangspunktet var planen å ta ferga tilbake til Synnervika fra Røsanden. Dette utgikk. Vi bestemte oss like godt for å gå tilbake til Langen samme veg vi startet turen. Solen strålte i dag også og det var bare å komme seg ut av teltet for nyte været. Fra Svartsjøen fulgte vi Mugga helt til Nordvika. Hver en kulp ble fisket i, men ikke et napp. Må si dette nesten overrasket meg litt, at det skulle være så dødt i de nedre delene av denne velkjente elven var for meg et lite mysterium. Lang vinter og ørret som enda ikke har begynt å trekke oppover vassdraget fra Femunden, kan være en teori. En annen og mer realistisk teori handler mer om fiskeren, men den trenger ikke å utdypes i noe større grad. Til tross for lite fisk vart det en flott etappe ned mot Nordvika uten at vi så et menneske. Men etter hvert vi kom nærmere Langen Gjestehus dukket det opp det opp en og annen forventningsfull vandrer med fiskestang i hånden. Kanskje de fikk motbevist alle mine teorier om hvorfor fisken ikke bet så bra i Mugga? Da bilen dukket opp utenfor Langen var det bare å takke for nå til Femundsmarka og sette kursen hjemover. Femundsmarka vil vi besøke igjen, det er jo tradisjon blitt. Grei start på dagen. Noen siste kast i Svartsjøen. På tide å prøve i Mugga igjen. For ei perle av ei elv dette er. Hver en kulp ble fisket i. Det nærmer seg slutten. Nordvika. Siste bit mot Langen. Bilen står der enda og turen er dermed over. Avslutningsvis kan vi si at alt i alt var vi fornøyd med turen, til tross for litt vanskelig fiske og noen kalde dager. Treigt fiske er vi for så vidt vant med, og når endelig finværet kom ble det til at vi satt ekstra pris på solen etter noen kalde dager. Som jeg har sagt så mange ganger tidligere, det er jo nettopp disse kontrastene som gjør turlivet så bra. Denne delen av Femundsmarka var ukjent for oss og det gjorde seg å få utforsket den litt mer, men mye står igjen. Så heldigvis har vi mange områder, spennende fiskevann og elver som skal utforskes i denne 597 km2 store nasjonalparken. Kanskje i høst eller neste sommer? Som sagt, Femundsmarka har nærmest blitt tradisjon og det er ikke tvil om at vi skal tilbake. Vær du sikker. Takk for turen. Vis artikkelen på bloggen

Hadde en flott tur i Jotunheimen forrige helg og det ligger an til knallvær og ny tur kommende helg også. De flotte høstdagene vi har her sør nå må bare nytes/utnyttes.

Heldigvis var det ikke mye søppel jeg så på T-stiene mellom Finse og Haukeliseter, men plukket opp en sjokodrikkpose og en pose med søppel som sikkert hadde hengt bak en sekk. Men når jeg så denne ligge henslengt på siten måtte jeg le litt... Tviler på at de som "mistet" den der har lest hva som stod på lappen, ihvertfall har de ikke brydd seg.

Tror dette er hva de pleier å selge den til. Sportsdeal ligger under veiledende pris på omtrent samtlige produkter. Husk av veil. pris bare er produsentens anbefalte utsagspris. Men at det er en god pris er det ingen tvil om