Vinnerliste

2 overnattinger ved Hallingskarvet. Fra kuling og lavt skydekke til sommer.

Jeg drar oppover i dag og har satt av drøye 2 uker. Værmeldingen mot helga og neste uke ser betraktelig bedre ut, lov å håpe godværet slår til

Her kommer en rapport fra min tur den 14. juli 2021 til Eidetinden på Kjerringøy i Bodø. Dette er en enkel topp å bestige med kort anmars fra vegen. For å komme dit måtte jeg kjøre fra Bodø til Festvåg, ta ferja over Mistfjorden og kjøre til Låter, ca. 50 km nord for Bodø sentrum. Herfra så er det en tydelig sti fra parkeringen opp til Låtervannet, ca. 281 moh. Deretter blir det brattere mot topppunktet som er 1020 moh, men det er helt overkommelig for de fleste. Værgudene var på min side den dagen, det var en liten sky over tinden da jeg startet, men så kom godværet med knallsol og flott utsikt fra toppen i alle retninger. Dette er en topp som ikke er så veldig kjent. Den anbefales i godt vær for å få utsikten. Turen opp tar ca. 2 - 3 timer, ned ca. 2 timer. Eidetinden.Mot øst, fjelltopper så langt øyet rekker.Retning nordøst, fjell og fjorder mot Sørfold. Ruta jeg gikk, sånn omtrentlig. Her ser dere hva dere har i vente.

1995,- og oppover liggen den på nå, alt etter som hvilken fargekombinasjon man vil ha og hvor man sjekker. Mini Bugout er noen hundrelapper billigere, men den er ikke interssant. Og ja, jeg fant ut i går at det er en "mini"-versjon av Bugout, som egentlig ikke er SÅ mini, bare bittelitt mindre.. Så kjekt å følge med om man skal bestille, og passe på at man velger riktig versjon! https://bladereviews.com/benchmade-mini-bugout-review/

Det er så godt å kjenne at andre har samme, eller kanskje enda litt mer sjuka enn deg selv 🤣

Det sitatet der er nok på ingen måte tiltenkt en fjellvandrer som kunne tenkes å ta et døgn eller to i f. eks Sverige under en villmarkstur i grensetraktene, som ikke ville finne på å oppsøke sivilisasjonen der før han returnerte til Norge. Regelen er slik for at det ikke skal finnes ørten unntak som gjør det lett å misforstå den, den skal være kort og presis. Jeg er helt enig i at man skal følge lover og regler av prinsipp, men det må være lov å mene at enkelte av disse reglene under visse omstendigheter er særdeles tullete og komplett uten relevans og betydning. Hvis man f. eks går seg vill i grensetraktene og i en kortere periode befinner seg i Sverige eller Finland før man kommer inn i Norge igjen, og man ikke har vært i nærheten av mennesker eller sivilisasjon så har man på et akademisk nivå brutt en regel/lov, men handlingen din har null betydning for det regelen egentlig er ment å beskytte mot.

Hei. Jeg har i flere år laget tørket turmat selv og har nå beskrevet mine erfaringer på en webside til nytte for dere. Vær så god: http://lindasturmat.simplesite.com Moderator edit, ny side: https://lindasturmat.wordpress.com/ Kom gjerne med innspill i denne tråden om det er noe som mangler. Websiden er på ingen måte kommersiell og derfor håper jeg at det greit å lage litt reklame for den her.

Siden Spyderco Delica er nevnt, så må nesten Salt 2 nevnes. Jeg har aldri hatt en Delica, men det er kun fordi Salt 2, som er samme kniv uten linere og med alle metalldeler i praktisk talt urustbart stål (H1 / LC200N). Noen liker linere, men jeg ser bare fordeler med Salt-versjonen til mitt bruk og vil påstå at de nye variantene i LC200N og flat slip er nærmest en perfekt tur-foldekniv, evt. Pacific Salt for de som liker litt mer bladlengde. 54 gram (lettere enn Bugout!), enkel og pålitelig backlock og enkelt / minimalt vedlikehold. https://www.lamnia.com/no/p/59194/kniver/spyderco-salt-2-lc200n-foldekniv-c88fpgr2

Ble campinghytte istedenfor telt på vei oppover, men det ble flere flotte teltopplevelser ellers denne ferien😎

Ikke så mye mindre på papiret, men i hånda/lomma er den nesten latterlig liten. Til tross for at den er liten har de klart å utnytte plassen bra, så den lille rakkeren har faktisk en egglengde som konkurrerer med langt større lommekniver. Sånn sett er den ikke så dum som turkniv til litt generell bruk, men noen kokkekniv er det ikke.

Ja, skogens stønn, har ingen problemer å forstå deg. Tror jeg kan svare godt for meg om jeg hadde blitt tatt av en grensevokter😉 i fjellet. Og så stå det jo "KAN bli bøtelagt"..

Ja, tror jeg fant det ut nå På bildet ser du festepunktene jeg har.

Ser bare for meg at det er nokså rett frem, uten at jeg klarer å se nøyaktig hvordan skulderreimene ser ut, wå må det være et hull på dem som de to nederste festepunkene skal inn i? 😅

Ut i fra bildene, ligger de bak i ryggen der, og nedre del av skulderreimene festes i de nederste festene som brukes når den henges på storsekk?

Da jeg fikk min 535 Bugout i 2019 var kiloprisen kr 27.600 inkl mva og frakt. Til sammenligning lå kiloprisen på en Becker BK2 full tang "overlevelses kniv" like under 4000. Men om det er en rimelig og relevant sammenligning er en annen sak. ). Har ikke sjekket dagens pris på Bugout, men prisen har nok ikke gått ned vil jeg tro. Fin og lett kniv, og derfor også veldig hendig da den jo er utrolig lett å ha med uansett hvor eller hvordan den "bæres". Men jeg vil ikke som Aurejeger omtale den som "deilig", for fult så godt ligger den ikke i hånden. Men "sexy"? Joda. ....eller en Fällkniven U2 eller U4, eller en Spyderco Dragonfly 2 eller Delica 4, eller en Leatherman Skeletool KB, eller en annen liten (eller større) lommekniv som er hendig å ha tilgjengelig enten man er hjemme, på jobb eller på tur. ☺️

Vet ikke om jeg ble så mye klokere av at du presiserte når det står både at grensen er krysset og ikke krysset, hvertfall for punkt 1. Om sitatet som @Bjørn J kom med er korrekt så er det rimelig sikkert at man kan straffes om man krysser grensen på fjellet uten at man har vært i kontakt med mennesker, men om man blir det er en annen sak. Hvis det er innført midlertidig forbud mot kryssing av grensen på alle steder unntatt lovlige grenseoverganger, og der ikke finnes unntak til denne regelen, så er det forbudt uansett hvor lite hensiktsmessig den er for ditt tilfelle. Man kan jo alltids ta med en GPS tracker som beviser at man ikke har vært i nærheten av sivilisasjon el. men den dokumenterer jo samtidig at man har brutt loven... Så det sikreste, og antagelig lureste er å holde seg på Norsk side og heller krysse grensen når forbudet oppheves. Det skulle jo være nok fin natur på vår side til at det blir en bra tur uansett.

Det er ikke noe turkniv, men hjelpe meg så mange hverdags «problemer» denne krabaten har løst for meg! alle burde ha en benchmade i lommen 🤣

Kjør på. Så lenge man er til fjells og ikke møter folk går alt bra. Så lenge man ikke snakker så høyt om det.

Jeg har alltid med kamerahus, 2-3 objektiver, litt renseutstyr og filter + stativ og har ikke funnet noen sekk som primært er kamerasekk som man i tillegg kan bruke på overnattingstur. Det jeg har gjort er å bruke innsatsen til en Thule kamerasekk jeg har og plassert den enten i midten eller nær bunnen i mine vanlige tursekker som kan åpnes i front. Siden de kan åpnes i front er det ikke noe problem å nappe opp kameraet kjapt (nok) ved behov. Jeg har i tillegg klips fra Peak Design som kan festes på skulderremmene slik at kameraet er et par sekunder unna å kunne brukes. Er klart at mye av dette handler om hva slags bilder man tar. Jeg tar stort sett landskapsbilder på stativ og trenger ikke ha lynkjapp tilgang. Mobilkameraet er godt nok til å "dokumentere" turen.

Fant et par La Sportiva i lær på finn til en god pris. De virker veldig lovende så langt, føles betydelig smalere enn Alfa Walk. Men har ikke testet dem skikkelig enda.

Man skal ikke spørre for mye heller. For å sitere forlengst avdøde Henry David Thoreau : Any fool can make a rule , and any fool will mind it.

Har dere noe budsjett og tanker om vekt? Selv syns jeg to mindre telt er bedre fremfor et 4 manns telt. Med et 2 og et 3 manns telt får man bedre plass og mer allsidighet etter min subjektive mening. Hillerberg nallo får mann i 4p utgave og vekten er veldig bra, men det koster jo. Ellers er Helsport fjellheimen et fint alternativ med god takhøyde og romslig fortelt.

Man holder seg selvsagt til lover og regler, selv i utmark....

Apropos deilig. Deilig er også Benchmade Bugout. S30V stål. https://www.benchmade.com/bugout-family.html

Kan ikke dere diskutere myggmiddel i for eksempel denne tråden: ultimate myggmiddelet ? On topic: Har bestilt den nye R2 Scout fra Fallkniven: https://fallkniven.se/en/knife/r2z/

Tre dager på tur Ferie? For pensjonister?. Jo, det er faktisk mulig, om det blir en tur som så mange andre opp gjennom årene. Ferieturen for meg har vært å ta båt fra Lauvik til Lysebotn og så ta inn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for siste dag å gå til Flørli for å ta båten tilbake til bilen. En tredagers tur med to overnattinger på selvbetjent hytte. Den ene overnattingen på «min egen» hytte, Blåfjellenden. Hvor jeg selvsagt er «hjemme». Det går flere båter på Lysefjorden. Hurtigbåten trenger en time til Flørli og koster 75 kroner. Turistferja trenger dobbelt så lang tid og koster nesten fire hundre kroner. Jeg tar hurtigbåten, men det krever bestilling på forhånd for å være sikker på å få være med. Tidspunktet for denne- nesten årlige – ferieturen, bestemmes av været. Jeg tar ikke ut før det er meldt flott vær for hele turen. Det er nesten blitt en tradisjon at på tross av god værmelding så få jeg regn på den første etappen mot Langavatn. Dette året var det ikke mange dråpene, men tradisjoner må følges. Værgudene sørget for litt regn. Det var en del folk på Langavatn, og det kom innom noen «utlendinger» som sto parkert ved bommen og ville på dagstur til Kjerrag. Uten å betale 300 for å parkere. Morgen ble grå og tåka lå tett rundt hytta. Det lettet litt ut over morgenen, men sola YR snakket varmt om, manglet. Den tittet så vidt frem nedover mot Blåfjellenden. Stien mellom Langavatn og Blåfjellenden er grei å finne fram på, men mye mindre brukt en den mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. I tillegg er det mye myr innover Blåstøldalen. Det kan lett bli fuktige og våte sko om været er dårlig. På Blåfjellenden kom sola fram etter en stund og det ble varmt. Etter et bad i elva, var det bare å sette seg på terrassen og nyte vær – og utsikten nedover Fidjadalen. Dagen etter skulle jeg til Flørli. En tur på 15 kilometer, som er merket som «krevende». Nå har jeg antakelig gått denne turen minst 20 ganger opp gjennom årene, så turen i seg selv kjenner jeg godt. Det er derimot ikke så ofte jeg går «krevende» turer på 15 kilometer, og det gjorde meg usikker på om jeg er i form til slike utskeielse. Det tok litt tid før jeg sovnet den kvelden. Det var sol og blikk stille på morgenen. Nå hadde gradestokken krøpet ned under ti grader på natten, men den steg ganske kjapt til behagelige høyder før jeg hadde skoene på beina. Bakken opp mot Jomfruvannet er lang, og bratt. Jeg var dyktig svett på toppen. Heldigvis hadde det begynt å blåse. En bris forfra, med sol i nakken var en grei ting. Det høyeste punktet er omtrent 850 moh, lavere en høyeste punkt på stien mot Hunnedalen. Likevel virker det tyngre. Det går litt opp og ned, så det er vel totalt mer høydemeter. For egen del synes jeg det er skikkelig flott å gå alene over heia. Som oftest treffer jeg ingen andre, og først i lia nedover mot Flørli ble jeg forbigått av andre. De hadde – selvsagt – tatt opp trappene og var nå på vei ned til kaien. En grei dagstur for mange. Eter mange dager med tur, var ikke knær og bein i form til å ta lett på den bratte bakken nedover mot fjorden. I tillegg er det mye løs grus og stein, som for meg betyr at jeg går forsiktig. Turen over heia var skikkelig flott. Fint vær, passe varmt og tørt i bakken, gå gode forhold, og selv om bakken ned er bratt lang og krever forsiktighet, så kom jeg ned i fin form. Som ferietur er denne runden skikkelig grei. Turen gå gjennom mye forskjellig natur, selv om Fløvatnet og Hogganvatn denne gang var sterkt nedtappet med høye og brede hvite bredder. En stopp ved Flørliånå for bad og minst en liter drikke, var høydepunktet. Selv is og brus på Flørli var ikke bedre.

Har hatt en del kamerasekker, men ikke funnet min ennå. Det nærmeste jeg kom var en Clik Elite for noen år siden. Den var god å bære og kamerautstyrret kunne henge i små lommer mot ryggen. Du skriver både hverdagsturer og overnatting, og her er det et viktig skille. En fotosekk for overnatting blir etter min mening for stor og upraktisk til en dagstur, men mulig jeg misforstod hva hverdagstrurer er;-). Selv foretrekker jeg å bære kameraet slik at sekken ikke trenger mer plass til kamera enn om jeg skulle ønske å legge det vekk en stund. Da kan det godt ligge "på toppen". Har brukt alt fra store entusiast DSLR til mindre speilløse systemer. I sekken kan jeg ha et eller to ekstra ekstra objektiver og så lenge jeg ikke pakker laptop og masse kabler/ladere, så synes jeg en ren tursekk fungerer best når optikken er pakket inn i objektivposer ellerlignende. Disse sekkene har også bedre luftling når man blir varm... Har hatt Protactic 450 og 350, samt en mindre Lowepro Hatchback. Til bare en vannflaske, kamera og optikk så fungerte hatchbacken fint, men den ble varm på ryggen. De Protactic egner seg etter min mening best til en ren fotosafari/-tur. Ikke plass til så mye annet og jeg syntes også de ble upraktisk med vannflaska utenpå. Men de ga god beskyttelse! De F-stopper ser fine ut, men jeg har ingen erfaring med dem. Passer kanskje best om du virkelig skal ha med mye optikk;-) I dag putter jeg kamera og evt. optikk i en Talon e.l., relativt beskyttet av en lettere jakke eller genser, når jeg er på hverdagsturer i skogen. - iau

Da har jeg handlett inn dupper (Genialduppen) og litt ekstra utstyr fra Fishking Får ta med en Milo Larris neste gang jeg handler hos skitt fiske...

Jeg er sånn halvivrig til å fotografere. De "vanlige turbildene" tar jeg gjerne med mobilen da det sparer 4-5 kg i utstyrsvekt, men innimellom er det turer hvor "skikkelig foto" prioriteres og da har jeg erfart at kamera med montert "favorittobjektiv" oppbevares best i snutebag på brystet mellom reimene på "hvilkensomhelstsekk" eller med hurtigfeste på brystreima (litt væravhengig). Kameraet må, som nevnt over, være tilgjengelig Resten av utstyr i vanntette poser i sekken som er bedre å bære enn hvilkensomhelst kamerasekk jeg har brukt. Synes bittelitt her og gir grei motvekt til vekta på ryggen: https://www.instagram.com/p/BY_BfZzHx77/

Personlig har jeg funnet ut at et kamera som ligger i en ryggsekk er et kamera som sjelden blir brukt (annet enn når man tar av seg ryggsekken for en hvil). Kameraet ble derfor liggende igjen hjemme etter hvert fordi de interessante bildene stort sett uteble. Jeg bruker derfor stort sett enten 1) å ha kameraet hengende rundt nakken eller i ei beredskapsveske montert i sele på brystet (objektiver lett tilgjengelig i lommer) eller 2) et lite kamera med fast zoomobjektiv som går ned i lomma (har gått mer og mer over til dette alternativet). Har noe ryggsekk greier, men det brukes aldri. Et kamera som ikke brukes, for eksempel fordi man må ta av seg ryggsekken og finne fram kameraet hver gang man ser noe interessant å ta bilde av, og valgte man feil objektiv må man av med ryggsekken igjen, osv.) er i praksis dårligere enn selv et mobilkamera på en billig 80-tallsmobil (satt litt på spissen, men...)

Jeg har flere sekker innretta mot foto, men de brukes ytterst sjelden. Det jeg ender opp med nesten hver gang er en billig "innstikksveske" som flere beskriver over. Da kan jeg bruke en sekk som faktisk er god å bære. Min ligner på denne (men har ingen erfaring med akkurat denne). De finnes i ulike størrelser og varianter. https://www.ebay.com/itm/283433853081?hash=item41fdf96099:g:-dgAAOSwf0dcnecw Eneste ulempen er at kamerautstyr er tungt og helst bør ligge lavt i sekken, men da fort blir litt vanskelig tilgjengelig. På storsekk kan veske av rett størrelse dyttes inn i soveposelomma nederst (hvis sekken har en slik).

Innan dessa fack på ryggsäckarna fanns anv.vi skumgummi det ger bättre stötskydd om du ramlar tex. Men om man har bra profs zoom så kan det ofta räcka långt med ett obj med kameral som kan exp snabbt dvs 2 minneskort tex.

Jeg har sekk fra F-stop (63l Satori, gammel modell) kjøpt fra Fotobag.no, og hatt den i en del år nå, veldig fornøyd med den! Veldig kjekt med dette ICU-systemet (Internal Camera Unit), der man bare kan ta ut disse og bruke sekken som vanlig sekk, eller bare kjøpe ICU'er og ha i sin vanlige tursekk, hvis det passer. Jeg har to ICU'er i min fotosekk, så kan og dele sekken i to om jeg vil, litt fotoutstyr og litt turutstyr. Eller samle sammen det fotoutstyret jeg vil ha med på tur, og slenge innsatsen i en av tursekkene mine. Har til og med fått plass til den store ICUen i min lille 5.11 Tactical Rush12-dagstursekk. Skal man handle en slik ICU, så pass på å kjøpe en som passer det fotoutstyret man har, eller planlegger å kjøpe. Om optikken og kamera skal ligge, eller stå på høykant. De fåes i forskjellige høyder, også noen som er høyere i ene enden enn andre. Det kjekke med disse sekkene er at man kan både åpne toppen og ryggen på de. Jeg har en ICU som peker ut mot ryggen, og en som åpnes mot toppen av sekken. Og slik kan man jo og bestemme evt hvor man skal ha turutstyret, mot rygg eller mot toppen. Sekkene til F-stop Gear er og gode å ha på, hvertfall den jeg har, selv med en del vekt i. Skikkelige skulderreimer og hoftebelte! Og de tåler mye, det har hvertfall min gjort.. Mye info på hjemmesiden dems: https://shop.fstopgear.com/home/ Det finnes og andre produsenter som lager tilsvarende innsatser. Fjällräven har faktisk også - Kånken Photo Insert.. F-stop Gear Satori (63l) med ICU'ene Pro small og Slope Medium:

Min erfaring er at de fleste ryggsekker for turbruk har mye bedre ergonomi enn ryggsekker for fot (og pc). Du kan ta en titt på innstatsser fra feks F-Stop, https://www.fotobag.no/no/brands/f-stop-gear/ Egentlig laget for sekkene deres, men kan vel også brukes i en vanlig tursekk.

Det finnes flere gode kamera bag'er eller ryggsekker om du vil. Noen er spesielt laget for å kombinere både tur og foto. Selv har jeg en ren foto sekk fra LowPro Denne er modul basert, så du kan lage til burene innvendig med vegger slik du selv ønsker. Da kan du ha kamera utstyr på bunnen og dill dall på toppen. Ellers så finnes det mindre "bokser" man enkel kan organisere å legge i bunnen eller toppen av sin tursekk.

Direkte buss fra Bussterminalen til Krokhol er en fin inngang til Østmarka i hvert fall. Der er det flust med fiskevann. Eventuelt også bussen til Skar innover ved Maridalen for tilgang til Lillomarka/Nordmarka. Enda nærere, men med flere folk er T-bane-marka og vann som Lutvann og Nøklevann som er veldig tilgjengelige. Jeg har for det meste brukt kollektivt selv frem til nylig, men ser fremdeles det gode i å busse seg til tur for å ha fleksibilitet til å kunne avslutte turen på et annet sted enn startpunktet

Det er sjeldent jeg lander en dagsmarsj, etter at sola har gått ned. Men det skjer. Ikke minst når man har en sommer hvor det balanseres mellom regntunge skyer og kjølig vær med blåst. Hvor man roter rundt i flott natur med lengre dager. En fin, men trang kjøretur fra Vikøyr, stoppet brått på kaia i Arnafjord. Et aldeles fortryllende lite sted med bryggehus som ga assosiasjoner til større fiskevær. Kulturlandskap drevet frem gjennom generasjoner. Da det ble spurt etter vei til sti, og skryt av denne sjeldne stille perlen, var tilsvaret "ta av til høyre ved ras-minnesmerket dere passerte" og "ja, vi liker å holde det slik". Det siste med et glimt i øyet. Hytteboka på Vatnane underbygget dette siden. Besøkstallet lå på rundt hundre i året, og området ble mest brukt av lokalfolk, ble det sagt. Minnesmerket var en lafta bu, et lite museum etter raset i 1811 som tok 45 menneskeliv. Parkeringen var rett bak, ved en jordbæråker, der innhøstinga var i full gang. Ompakking fra bil til sekk tok som sedvanlig en halv time. Og da vi passerte bonden på vei til seterstien, syntes han vi var lovlig sent ute, etter å ha kastet et blikk på oppakninga og dernest magen min. "På en god dag gikk de nå opp på ett par timer". Vi brukte seks. I ettertid har jeg aldri spurt en sauebonde om slike ting. Planen var en rundtur med to overnattinger på stølen. Godt under 2 mil, men med stigning på 1000 meter over relativt kort strekke, minte det meg på at på vestlandet drar man ikke til fjells...man går. Kulturlandskapet med innslag av Revebjelle som vokste opp fra under steiner og beitemark mellom Or la vi bak oss. Skiltinga, der man tar av fra traktorveien, var noe puslete. Men det holdt. Utsikten økte i takt med meteren, og støtt var det å snu seg, for ikke å gå glipp av noe. Sekken på 25kg tok litt på kondisen, så dama insisterte på å få låne noen kilo. Jeg protesterte ikke. Og oppe ved setra slapp bjørkene taket og det flata mer ut i terrenget. Setervollen var fortsatt i bruk, og vandrende kunne søke ly der, mot å koste etter seg. Sympatisk, og sto i stil med folka i bygda der nede. Etter en pust i bakken og noe rask mat, var det å finne stien videre. Noe utydelig, da sauene hadde grassa vekk det som var av antydninger. Men vi gikk etter tips og fant den til høyre i bakkant av steinbua. At stien gjemte seg og tittet frem etter dette, var egentlig sånn det skulle være her. Til tross for at DNT mener at dette er en rødmerka løype, var det ingen røde T-er eller steiner som var satt opp. En og annen snøfonne var det å passere. Av den typen du ikke har lyst til å skli på, for da bærer det over kanten. Noe innpå platået seg mørket på. Etter en liten nedstigning fant vi hyttene i ett tiden, mellom snøfonner og sauelort. Vi gleda oss til klesskift og toalettbesøk, men utedoen var ikke å finne. Vi åpnet opp de buene på stølen det gikk an å titte inn i, sjekket inne om det var noe info om slikt. Men nada! Det ble litt desperat etterhvert, inntil jeg skimtet et mørkt felt i snøfonna. Og der sto den og tinte seg vei opp i snøen. Mulig form for lokal humor å gjemme den der. Dagen derpå var utsikten derifra upåklagelig. En dagstur på platået mot Finnafjorden ga nok et sug. Siden jeg ikke er spesielt glad i slikt som er glatt og bratt, ble fotoseansen deretter. Men fikk glimt av spredt bebyggelse som lå der nede og klora seg fast ved fjorden. Siden fikk jeg høre at gården som Synnøve Finden kom fra lå der. Og senere dro jeg kjensel på området i en av Monsens mange episoder, der han dro med seg en kjendis fra fjord til fjell. Etter nok en kveld med god mat, litt spill og morro, sto nedturen for tur. Fra Vatnane måtte en elv passeres, noe vi hadde bange anelser om. Skodd og kledd med forsvarssjefens gamle gamasjer, staver(alltid to med på tur) og befaring dagen før(vi ville jo helst gå rundtur og ikke tilbake), så sto det sin prøve. Litt flaut faktisk å gjøre så stort nummer av det, da vi sto rimelig tørre på andre siden. Vandringen ned var luftig, der man så ned på en ørn som letta og seilte av sted, etter å ha dukka under tåkehatten som lå over fjella. Skiftene her var raske med tanke på vær. Sola poppet og opp etterhvert. Det gjorde lårmusklene og. Nok en gang...staver er et must. Rimelig bratt, og vedvarende. Nede ved fjorden og Tenne, bar det tilbake til Nese på landevei. Type landevei som fantes for 50 år siden, der vei ikke nødvendigvis går over i grøft, men grass og blomster og eng. (By the way...en gård kan ses på andre siden av fjorden, opp i fjellsiden til venstre. Traff på noen som kjente litt til historien rundt stedet. De kunne fortelle at noen år etter at hus og låve sto ferdig, brant det ned. Og to-tre år etter sto bygningene der igjen. Plank og alt på rygg og kløv. Men det er lenge siden folk holdt til der. Respekt!)

Med hytte kun en halvtimes tid unna Gråsjøen har det tidligere blitt noen turer til Trollheimen. I fjor hadde vi med barna våre på tur til Ura, da med minstejenta i bæremeis. I år ville vi se om vi klarte å få med den eldste dattera på den høyeste toppen: Snota. Vi satte igjen yngstejenta hos svigers og kjørte til Gråsjøen tidlig på ettermiddagen. Etter nesten fire timer kom vi omsider frem til Svartvatnet hvor vi satte opp teltet for natten. Det er seigt oppover lia fra Gråsjøen og med et stort og tungt telt i sekken ble det tungt for pappaen som har altfor mange kilo å dra på, i tillegg til at formen er dårlig. På vei opp til vatnet oppdaget kona at fjellskoene hennes begynte å synge på siste verset. Jeg kan knapt nok komme på et verre tidspunkt. Og etter litt diskusjon ble hun enig med seg selv at hun ville fortsette. Jeg foreslo at hun skulle legge igjen sekken for å gå tilbake til bilen for å hente nye sko. Men neida, fortsette ville hun. Fremme ved teltet var det en meget oppgitt kone som så at skoene var så ødelagt at hun aldri i verden kunne fortsette mot Snota med de. Vi spiste opp tacoen som vi hadde med, før jeg meldte meg for å ta turen tilbake til bilen… Etter en halvtimes tid fikk jeg omsider dekning på telefonen og jeg fikk tak i svigerfar som kom kjørende til Gråsjøen med nye sko. Jeg småløp i en time og et kvarter ned til parkeringsplassen ved Gråsjøen, fikk skoene og brukte over to timer tilbake til teltet. Sjelden har medbrakt øl smakt bedre, og etter et kjapt bad i Svartvatnet tok vi kvelden i teltet. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi våknet morgenen etter. Og allerede klokken åtte var vi ferdige med frokosten og klare for avgang. Med toppen av Snota i sikte startet vi turen oppover. Personlig var jeg ikke sikker på om vi kom til å klare å nå toppen, men jeg hadde bestemt meg for at vi skulle gi det en sjanse. Og det gikk mye oppover. Bare oppover. Og det ble bratt og vanskelig etter hvert. Men etter omtrent fire timer nådde vi toppen av Snota, 1669 moh. Jeg gikk litt i forveien de siste hundre meterne mot toppen, for å gjøre klart goprokamereat til dattera kom på toppen. Jeg rakk heldigvis også å legge litt godteri i varden på toppen. For datteren vår er så heldig at det alltid finnes godteri i varden på toppene hun besøker. (Lurer på hvor lenge vi må holde den tradisjonen i gang). Det var en helt fantastisk utsikt på toppen! Etter at vi fikk skrevet navnet i boken, tatt bilder, spist litt og slappet av, måtte vi ta fatt på nedturen. På vei ned møtte vi mange som var på vei opp. Og alle ville vite hvor gammel jenta vår er. Da hun sa hun var fem og et halvt år ble de fleste meget overrasket. En mann fra området sa at det måtte være norgesrekord, for han hadde aldri hørt om en femåring som hadde gått hele veien til Snota selv. (Muligens ble det satt to rekorder den dagen, både den yngste og den tyngste.) Det tok oss omtrent tre timer å komme ned til teltplassen ved Svartvatnet. Der stod teltet å ventet på oss. Og mens vi voksne pakket sammen ble det tid for litt lek både i vannet og ved siden av vannet for jenta. Dessverre var ikke turen ferdig da sekkene var pakket. Vi hadde fremdeles en lang tur igjen tilbake til bilen. Det ble en lang og slitsom tur tilbake til bilen. Det tok oss over to og en halv time tilbake til Gråsjøen og da var vi så slitne alle sammen at vi nesten var på gråten. Heldigvis gikk det raskt over, og tilbake på hytta ventet svigers med grillmat og iskald drikke. Sjelden har det smakt så godt med en kald colaboks! Vi kan se tilbake på en fantastisk opplevelse sammen med jenta oss. På turen ned til bilen fra teltplassen slet både jeg og kona med dårlig samvittighet. Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor tok vi ikke med mat til en ekstra overnatting? Heldigvis var det raskt glemt når dattera løp rundt utenfor hytta når vi kom tilbake på kvelden. Men neste gang legger vi noe ekstra mat i sekken, i tilfelle vi må ta en overnatting ekstra. På vei til Svartvatnet Vi kan skimte Snota i det fjerne Skoa til kona ved Svartvatnet... Middagen er servert Kveldsol ved Svartvatnet Velfortjent bad etter "ekstraturen" Fantastisk å våkne til slik utsikt fra teltet Klar for å starte på turen til toppen Møtte sau på veien Det ble tidvis veldig bratt Oppover og oppover Toppen i sikte! Endelig fremme Skriver navnet i boken selv Fin utsikt fra toppen Far slapper av mens dattera nyter utsikten "Se mamma, der oppe var vi!" Lang vei tilbake til Gråsjøen Svart løype.

Da er jeg hjemme fra tur, det skulle vise seg at ett rævva forarbeid med leiren skulle føre til en kald natt og by på mer problemer enn bjørnen! Var så sliten når jeg skulle henge opp hengekøya at jeg hengte den opp skeivt og våknet opp i 3tida av at isolasjonen i posen var trykt sammen og det var KALDT! Måtte traske hjem i går natt med feber, kjipt, men man lærer nå noe hver gang man er ute. Bruk god tid på å sette opp leiren du skal tilbringe natten i. Når det kommer til bjørneangsten så var den faktisk adskillig redusert etter å ha lest mye på nett om bjørnens adferd og bjørn i Norge. Jeg hadde fortsatt plagsomt mye uro, og det gjorde også at det tok lang tid før jeg sovnet, det har med at jeg føler meg utrygg og jeg skal ta flere steg for å minimere dette. Kniven hadde jeg i beltet hele tiden, men jeg skal også gå til anskaffelse av en pepperspray jeg kan ha i beltet, har sett videoer på youtube, det er effektivt. Bare synd vi ikke får kjøpt bjørnespray her i Norge, det ville jeg følt meg mye tryggere med enn de puslete sprayene beregnet på tobeinte. En bjelle fastmontert på sekken vil nok også gjøre at jeg klarer å slappe mer av når jeg er ute og går så jeg slipper å være så redd for å overraske en bjørn. Det ble nevnt at en god vandrekjepp kan være godt, og det følte jeg faktisk også når jeg brøyt av en og gikk med den et stykke før den ble for tung. Så kanskje et lettvektsalternativ fra en sportsforretning hadde vært noe å teste ut, det er jo uansett godt å ha en/to gåstav å støtte seg til når sekken blir tung. I leir vil jeg også bli flinkere til å holde mat og matlaging adskilt fra der jeg skal sove, lå å grublet utover natten på at jeg lokker jo bjørnen rett til hengekøya mi for mexikansk gryte middag! Tror jeg slapper mer av når jeg vet at soveplassen min ikke er mer ettertraktet for bamsen enn noen andre plasser i skogen. Skjønner at noen av punktene kan høres ut litt ekstreme ut for bjørnetilstanden her til lands og det er det nok også, men dette handler mer om å kunne finne tilbake til tryggheten når jeg er på tur. Etter hvert så skal peppersprayen få ligge igjen hjemme, det er vertfall målet... I slutten av neste måned skal jeg på en 6 dagers tur i Selbu, der det faktisk er bjørn, håper riktig utstyr, forberedelser og innstilling kan føre til en tur uten nevneverdig angst