Vinnerliste

På en holme langt ute i havgapet! Kontrastene er store langt mot nord. Men vi venter på våren og gir ikke opp. Tore

Vår siste praksis. De to siste turene har vi kjørt praksis med lukket innertelt om natta. Åpen ventil på vindside av teltet. Øverst. På yttertelt. Dette har gitt enten rim eller dråper i yttertelttaket, men veldig lunt og varmt i innertelt og ingen kondensfukt i innertelt. Dette i ytterteltet tørker vi bare vekk som første aktivitet til kaffekok om morgenen. Dette ga en solfri morgen ca 10 grader i innertelt ved -5 ute og rundt 0 i fortelt. -2 i kuldegrop. Ved fyring er det åpne ventiler i begge ender. Det hender vi fyrer et boost rett før leggetid så ikke alle synes det er kjølig å komme seg i posen. Ved fyring med kalde kjeler på er det ventilering i begge ender og åpen dør. Ved mye vind litt mindre åpen dør. På tidligere turer der det har vært ned i -20 inne i teltet i løpet av natta så er det typisk rim i taket i innertelt også... Morgentrimmen: Ellers har vi gjerne en regel som er grei for de fleste som er med: Vi rigger for at den som lettest fryser eller har tynneste pose skal få en trivelig natt. Det er så uendelig mye verre å fryse om natta en å bli bittelitt varm. Jeg er pose for idiotikulde så det ender gjerne med at jeg sover med posen halvveis på. Ikke noe problem for meg så lenge ingen andre fryser...

Mandagstur med Bestyrerinnen. Etter å ha «oppdaget» turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Blåfjell, har det blitt til at vi velger denne ruten fram for å gå Urdådale. Fordi det er mer høydemeter – og bedre utsikt fra toppen. Urdådalen er flott på sin måte. Det er rene trollskogen, og det er ikke vanskelig å se for seg tusser og troll her, men det er mye stein. Det blir tråkking i stede for gåing over lange strekk, og i regn er mange av steinene svinglatte. Bakken opp til Blåfjell, eller mer rett til skaret mellom Blåfjell og Sælandsfjellet, er godt opparbeidet sti/gammel vei. Det er ikke problemer med å komme opp, men enkelte plasser er den gode stien vasket vekk og ny sti lagt utenom. Fra toppen av Blåfjell er det mulig å se ned til Bjødnali. Det er et stykke ned og første delen er helt grei. I det stien kommer inn i granskogen, er det ikke like bra. Her er det mye stein og det blir litt hopping og frem og tilbake. Bratt er det også. Nede på stien i Urdådalen er det å ta fatt på et steinet stykke før markene ved Bjødnali dukker opp. Resten av turen fra Bjødnali til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen er ren plankekjøring. Nå er det mulig å forlenge turen ute i terrenget. Både ved å ta en gammel sti nordover mot «Skogen» direkte fra Bjødnali, eller følge veien rundt Engjavatnet til «Skogen» og videre rundt til veien mot Sjelset. Eller ta over fjellet til Ristøl og videre til Lauvlia og tilbake til «Skogen». Det en bratt og ganske dryg bakke opp til skaret mellom Ristøl og Bjødnali, men det er ikke stort mer en en kilometer. Fra Ristøl og nordover til Lauvlia er det under en kilometer direkte. Fra Lauvlia til «Skogen»er det omtrent 2 kilometer. Denne dagen var vi – Bestyrerinnen og jeg, på tur. Vi hadde god tid, men det gikk likevel i et greit tempo. Pausen på Bjødnali ble kort. Det blåste kaldt, og vi tok ganske snart fatt på veien mot Sjelset. Det er litt trist å gå på vei, selv om den er uten asfalt. Nå er det faktisk en liten kilometer med asfalt mellom Sjelset og Kleiva. Det går greit, for det leder til den siste delen av turen langs ånå. Etter et gjorde kommer stien inn på traktorvei mot parkeringsplass. Den bringer oss ganske greit tilbake til bilen. For Bestyrerinnen er dette en kjekk og grei tur, passe lang og med passe utfordringer. Siden den ikke er mer enn 7-8 kilometer, og tar under to timer, blir det en grei tur for meg også – inne i mellom de noe lengre turene. Denne dagen var vi velsignet med mye sol og blå himmel, selv om det for noen skyer forbi. Vinden var det som gjorde det kalt. Jeg var glad for «vinterklær» da vi fikk vinden rett i fleisen. Les hele artikkelen

Har endelig fått somla meg til å besøke min nærmeste kommunetopp med det fengende navnet "Sørøst for Hasleråsen" (Ullensaker kommune) Det er jo ikke akkurat tindebestigning det er snakk om, men har da vært på kommuner med dårligere utsikt på disse kanter. Når vi først var ute på tur da så ble det en svipp bortom branntårnet på Hasleråsen i samme slengen.

Ikke ofte man har så gode skiforhold i Bergen Kommune en uke uti mai! 😎😎😎👍👍👍 Måtte bære skiene en time for å nå snøen, men klart verdt slitet!

Med påminnelse fra denne tråden og egne inntrykk fra turer i Finnemarka siste uker: 》》 Hvordan vurderer dere som lager nye bålsteder eller høster egen ved rundt camp egne handlinger ift "sporløs ferdsel"? Ett lite bål eller en persons sanking av ved gjør ikke mye av seg, men når mange skal gjøre det samme så blir det særs synlig skade utført av oss friluftsfolk. Som eksempel, på Tverråsen i Finnemarka så var der bålplass på bålplass bortover ryggen, enkelte steder så var det rester etter 4-5 bålplasser innenfor et par kvadratmeter, andre steder lå bålplassen omtrent midt i hovedstien fordi dem hadde felt et tre dem ikke orka å flytte på. Andre steder er skogen som en skamklippa katte fordi "alle" skal hente litt ved til bålet sitt. Områder rundt Goliaten i Finnemarka så slik ut i fjor. Har blitt fortalt at enkelte steder i Oslomarka er vell så ille. Hva tenker folket? Er det helt innafor? Bør man begrense bålsteder og hogst av ved? Kan det bedres med tilrettelegge med gode bålplasser på populære leirplasser slik man f.eks. har gjort i/rundt Fjorda? Disclaimer: Jeg mener på ingen måte å angripe noen på forumet eller påstå at noen her inne oppfører seg slik jeg beskriver ovenfor. Jeg ønsker bare å få en debatt for å forstå hva andre synes er greit og helt innafor. Selv blir jeg bare trist av å se områder hvor vegetasjonen er skamklippa og stubber og rester av busker står flisete igjen etter turfolket. Samme der det et mange bålplasser innenfor er lite område, eller mye rot og rester etter bålplasser.

Hei, Da jeg gikk fra Elgå via Øvre Roasten og mot Rogen rundt 17.mai 2016 så det sånn ut,

Noen pleier å ta med seg bålplassen sin hjem også, til bruk et annet sted senere (kvistbrenner). Etter at jeg tok i bruk en sånn en for noen år siden har jeg ikke hatt vanlig bål.

Hvis du fyrer i teltet blir det straks noe helt annet. Da MÅ du ha veldig god ventilasjon okke som. Du må også ha ventilasjon langs bakken. Faren for CO forgiftning er stor ved fyring i telt. Hvilken brenner du har, hvilken gryte du bruker, eller du ikke har gryte på brenneren har stor innvirkning på hvor mye CO brenneren produserer. Det er mange tråder her på forumet som omhandler dette som du bør sjekke ut.

..og fortsatt like relevant denne våren hvor "alle" nå skal ut og fyre bål. (tenker da spesielt på det som kommenteres rundt Oslomarka osv.)

Hadlaskar-Stavali er lettgått og veldig fint. Bildet er tatt i retning nordvest, omtrent ved Skinfjellet. Gled dere.

Søndagstur med broderen. Bestyrerinnen ville ikke på søndagstur. Hun hadde oppgaver hjemme, og ville bare ta en kort tur. Broderen stillet som vanlig velvillig opp. Det ble selvsagt litt frem og tilbake før vi ble enige om hvor turen skulle gå. Broderen er ikke helt klar for de lange turene for tiden. Et kne i ulage gjør det vondt å gå nedoverbakker. Oppover går greit, men her sliter vi begge med kondisjonen.... Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har lenge vært en fast tur. Dette er ikke en lang tur bare rundt 8 kilometer. Den har likevel en del høydemeter - opp og ned. Ikke minst er det et stykke rundt Fjogstadnuten med «hei» Bart fjellområde uten trær og busker, men med myr og svaberg. Nettopp slik vi liker det. Her er det høy himmel og god utsikt. Eneste ulempen er at dette lille stykket «hei» ikke er mer enn en liten kilometer, og «heia» går unna på omtrent 10 minutter. Søndag og korona vil si mange på tur. Det var omtrent fullt på parkeringsplassen ved Gramstad da vi kom. Det var det også da vi igjen sto ved bilene, men i mellomtiden hadde nok mange både kommet og kjørt. De fleste som går tur fra Gramstad er ikke ute mer en en time og litt. Den mest populære turen – til Dalsnuten – er ikke mer enn 4-5 kilometer – og 150 høydemeter. Det er nok for mange. Det er heldigvis ikke så mange som tar mot Bjørndalsfjellet. En del starter på Gramstad og går mot Paradis-skaret og opp Rinda mot Mattisrudlå før de stikker bortom Bjørndalsfjellet. Det var ikke trengsel opp over bakkene mot toppen. Det er tydelig populært å gå tur. Det var mange familier med små unger på vei. Oppe på toppen var det få folk. Mangel på folk skyldes nok været. Det var kaldt og det blåste. YR hadde lovet bra vær. Både sol og blå himmel. Den blå himmelen så vi lite til, og sola var for det meste godt gjemt bak skyene. Yr hadde ikke nevnt nedbør med et ord. Det var hva vi fikk servert et lite stykke oppe i bakken. Ikke mye, men det fløy noen dråper gjennom lufta. Det var så pass lite at vi ikke stoppet for å ta på jakke. Det ble heller ikke den kjekke ti-minutters turen over en åpen hei, vi hadde sett fram til. Overskyet og vind, tok seg av det. Det ble mye folk etter hvert. Vi kunne se at det var folksomt på toppen av Dalsnuten. Det var også mye folk på vei mot Revholen og antakelig Dalsnuten. Heldigvis er turveien så pass bred at det var mulig å holde avstand fra folk flest. Noen unger klarte selvsagt ikke å huske å holde seg vekk fra oss gamlinger, men jeg tror ikke det egentlig er spesielt farlig. Det var en helt grei tur, for meg litt kort, men for broderen var det akkurat nok. Han kunne kjenne det i kneet, men det var ikke spesielt vondt. En grei tur, selv om været ble dårligere enn meldt. Les hele artikkelen

Dagstur i nærmarka i dag. YR hadde lovet godvær så da var det bare å sette sykkelen i gir. Etter 15 minutter på asfalt slo jeg inn på grusvei med kurs for skogen. Jeg er så heldig å ha milevis med grusveier i skogene her omkring og de fleste er stengt med bom. Bare en snau time fra Hovedstaden kan du regne med å ha disse veier og stier ganske for deg selv. Helt utrolig, selv i disse koronatider. Grusveiene henger sjelden sammen, men de forbindes noen ganger med sti av variabel kvalitet. Heldigvis byr naturen også på hyggelige blå speil innimellom alt det grønne. Hadde det ikke vært for at båten lå i myra hadde den garantert ligget på bunnen. Sikkert fra tiden det var mer populært med tre enn plast. Nå kunne en tro at jeg tok planken, men jeg har prøvd den før med dårlig resultat. Manglende sykkelspor viser at jeg trillet på den tørre siden Vel halvveis og lunsjtid. Lunt og godt mellom trærne. Dobbel blings med geitost og Anton Berg til dessert. Godt å komme i gang etter matpausen, men en fotostopp til unner jeg på meg. På noen av myrene jeg passerer kan du oppleve Orrfuglens spill en tidlig morgen. En og annen Trane likeså, men nå ligger myra helt stille. Drikkepause ved Abbortjenn som er det siste vannet jeg passerer i dag. Turen nærmer seg slutten og jeg er ute av skogen og nærmer meg sivilisasjonen igjen.

Den følelsen av å springe etter. Må bli i bedre form for å holde følge. Bildet fra en kort dagstur på Sør Senja. Været var fantastisk de minuttene det varte. Tore

Hang en natt nord for Sognsvann. Var ute og ruslet rundt Nedre Blansjø på kvelden og lurte litt på hvorfor folk insisterer på å ligge med 50 meters mellomrom langs vannkanten når man er "alene" 150 meter lenger inn i skogen. Jeg mener - er det bedre å stirre inn i naboens teltduk og lytte til ungdommens medbrakte klink/dunk/skrål enn å dingle i tett skog og kun lytte til skogsfuglene? Edit: når ble jeg en gammel grinebiter?

Det ble skitur med vintertelting igjen da. Her er fortsatt vinter nok til alle for de som savner snøen... Greit å gjøre grunnarbeidet skikkelig så boligen står hele helgen..: Greit at teltet er oppe når vinden tiltar Bare finvær utpå kvelden... Det er nok fortsatt is noen dager til... 2020-05-02 17.31.06.mp4 Heldigvis bar innsatsen frukter: Sent på kvelden ble det igjen flott lys og da lurte vi på en ting. Hva i all verden finner de på sørpå nå som det er mørkt nesten hele kvelden. Får de tiden til å gå likevel? ->

Hengekøye tur til Tengesdalsvatnet i helga (Sandnes)

For nye fjellgeiter og turtravere... https://dnt-open.motimate.app/training/course/kart-og-kompass/chapter/hvorfor-skal-jeg-laere-meg-dette

Det kan jeg faktisk ikke svare på for jeg har ikke prøvd den i knottbefengt område enda. Når jeg ser på nettingen og regner på tettheten så bør den kunne gjøre det. Kan ikke skjønne annet enn at den holder myggen ute iallfall. Ikke sjans for at en mygg kommer gjennom nettingen, og glidelåsen virker tett nok når man lukker. Den er også tydelig tettere enn myggnettet til TTTM. Men knotten er bokstavelig talt en liten rakker så jeg tør ikke garantere noe der så lenge jeg ikke har prøvd.

Bålplasser er jo en ting. Disse her er enda verre synes jeg. Man kan jo lure på hvorfor folk setter de igjen over alt. Jeg nekter å tro at ikke de aller fleste som har passert konfirmasjonsalder, og kanskje enda flere som ikke har nådd den enda, ikke vet at, og også er enige i at disse ikke skal levnes ute i naturen. Men hvorfor ender de der allikevel? Jeg tror det ofte kan skyldes ubetenksomhet. Når man har grillet pølsene sine og er klare til å dra hjem er grillen fortsatt steike varm, og i tillegg er den full av sot/kull. Man vil ikke ha den ned i sekken. Hadde grillen vært levert med en tett pose og ei flaske/en pose med vann til slokking, eventuelt ei tom flaske som skal fylles med vann, eller som absolutt minimum store bokstaver utenpå som sier ta med vann til å slukke grillen før du deretter putter den i posen og tar den med hjem, så hadde kanskje de fleste grillene blitt med hjem igjen? Alternativt forby å selge disse og gå over til enten små kullgriller som koster litt og er gjenbrukbare (jeg har en sånn) eller det nyeste: en liten grill for bruk på tur som bruker gass (og kjenner jeg meg rett kommer jeg nok til å ha en sånn også) ;-)

Dette var en veldig mannetung tråd 😊 med veldig gode råd om alt som blir sagt om drit og mose, bra saker. Men veldig mye av dopapiret i busk og kratt er nok lagt der av kvinner som har tisset, og ikke vil ha våte truser. Og dét papiret, mine med-kvinner, det tar dere med hjem, i hundeposer eller om så i nettinglommen utenpå sekken. Dauer ikke av det. Ja, dopapir brytes fort ned, men nei, vi gidder ikke se på mens det skjer. Tar etpar år i høyfjell. Og en ting til, våtservietter er djevelens verk, plast som ikke brytes ned. De skal ihvertfall med hjem!

Ønsker å tipse om webinarene til Eric Tornblad. Her er det muligheter for oss som ønsker alternativer til Real turmat ved å tørke maten selv. Neste webinar er 12. mai i temaet «hurtiglaget friluftsmat». Tornblad har bla skrevet bøker som Tørke mat, Fjellmat, Mat på Bål, etc. Har selv den siste boken «Snabblagat på tur» og boken har vært en flott inspirasjon til sommerens meny😊 https://friluftskurser.thinkific.com/collections NB! Har ingen bindinger til Tornblad

Takk for enkelt og greit svar. Tror jeg plukker den med meg.

Bra at DNT legger ut slike nettkurs. Jeg har inntrykk av det er færre og færre friluftsfolk som gidder å lære seg navigering og orientering, dessverre. De stoler på merkingen av løypene (og våger sjelden å gå på egenhånd utenfor løyper), eller de har med en GPS og regner med at de er helt trygge. Hvilket selvsagt er feil. Noen få tenker kanskje at pytt, hvis jeg går meg bort ringer jeg bare etter hjelp så henter helikopteret meg. Det burde være unødvendig å gjenta det, men det er fortsatt like viktig: Alle som skal på tur bør lære seg bruk av kart og kompass. Lars Monsen ga for noen år siden ut boka "Kart, kompass og GPS" - den er grundig og pedagogisk lagt opp (Monsen er jo lærerutdannet ), jeg ltrodde jeg kunne det meste om kart og kompass, men lærte nyttige ting av boka. Dessverre er den ikke å få tak i lenger.

Sikkert rett, men foreløpig er det meldt veldig kaldt vær. For et par dager siden var det målt 17 minusgrader på vidda (ved Sandhaug, om jeg ikke husker feil). Og det er fortsatt uvanlig mye snø på Hardangervidda og på fjellet i resten av Norge. (Jeg var på fjellet i indre Romsdal nylig, og der er det ennå godt over en meter med råtten snø så lavt som 600 m.o.h.)

Har sett litt på høyde graf i Base camp og det se ut at det er mer stigning / ned stigining om man gå via Hadlarskard enn Hedlo til Stavli. Vi har med telt på tur så kan stoppe nå vi vil, tids messig er det nokså likt. Om det er en lettere terreng med oppakning, eller den andre har bedre utsikt må vurderes, kjekt å vare på tur, men trenger ikke slittes ut unødvendig om du forstår meg rett. Om det er mye myr / vanskelig elv kryssning osv må tæs i betrakning. Jeg ser at DNT gå via Hadlarskard på sin turer, men sikkert grunnet at Hedlo er privat eid. 2 voksne og 2 ungdom skal på tur.

Ser litt an hvordan det blir med DNT hyttene og snøsmeltinga, men foreløpig så er målet Finse-Haukeliseter 13 juli.

En vår-tur i godt vær og med godt humør. Lørdag morgen var det flott vårvær. Værmeldingen for resten av dagen var ikke like god, men det var ikke snakk om dårlig vær, bare mindre bra enn «flott». Jeg kunne tenke meg en litt lengre tur enn «vanlig». Ingen andre hadde lyst på en lenge tur denne dagen, så jeg fikk planlegge en solotur. Hvor skulle turen gå. Ingen av de vanlige turen fristet. For noen år siden var Bynuten et vanlig turmål. Det ble ofte en tur til topps Sandnes en gang i uka. Det ble til at jeg gikk til Blåfjellenden for en overnattingstur og så en søndagstur med Bestyrerinnen. Turen til Bynuten er litt lang – for bestyrerinnen tidligere, men også for meg etter hvert. Det ville altså bli en tur til Bynuten denne lørdagen. Tidligere var dette det høyeste fjellet i Sandnes med 672 meter. Etter sammenslåingen med Forsand er det vel Lysekammen med litt over 1300 meter som er høyest. Det høyeste fjellet i byen Sandnes ligger langt inne i heia -langt fra folk. Det ble litt sent før jeg kom meg avgårde, og jeg lurte på om det ville være mange andre på tur denne dagen. Været var jo bra, og det er andre turmål som har samme parkeringsplass. Det var andre biler enn min. Mer enn det jeg var vandt med på en vanlig lørdag. Det var tydeligvis en stund siden jeg hadde gått mot Bynuten. En ny parkeringsplass var under bygging et stykke oppe i Lyseveien. Nå har jeg gått opp den bakken i mer enn 30 år, og så bygger de parkeringsplass der oppe... Stien var tørr og fin. Det var lett å gå. Jeg klarte å holde tempoet på et nivå som gjorde at jeg hadde «overskudd» omtrent til topps. Det var kjekt å være på tur. Enkelte år har jeg klart en tur til toppen hver uke gjennom hele året. Etter hvert har det blitt en vår og høst tur. Det har nesten alltid vært snø i stien den første turen i året. Denne gang lå det bare en liten klatt et stykke oppe i lia. Jeg var sent i gang med Bynut-turene dette året. Det var en hel del andre folk på toppen. For egen del ble det bare et kort opphold før jeg startet nedover igjen. Jeg hadde ikke møtt så mange på vei nedover, men det kom en hel del folk i mot på vei mot bilen. Mange av de jeg møtte var ikke født med ski på beina. Og noen var nok litt uvant med fjelltur. I det flotte været kunne det ikke bli de store utfordringene, og jeg håper de fleste fikk en flott tur. Det ble moro å være på tur denne gangen, skikkelig moro. Etter et par timer blir jeg som regel både trøtt i beina, og det gjør ofte litt vont både her og der. Denne gangen var det bare greit. En fin tur i flott vår vær burde da også gi godt humør. Det var ikke blitt mindre biler på parkeringsplassen da jeg kom ned. Det var omtrent så mange som på en god søndag. Det er tydelig at folk tar ut, selv til Bynuten. Turen opp og ned tar omtrent 4 timer, og rundturen mot Selvikstakken omtrent en halv time ekstra. Les hele artikkelen

Mulig du "strekker" det ut litt ute, når du bruker plugger ?? hadde sjekket det før jeg begynte å klage

Veldig tomt på XXL Sørlandsparken og. DNB kampanjen har vært der i mange år. Så venners venners fest er nok ikke borte. Den pleier å dukke opp mellom midten av mai og midten av juni, så er bare å følge med

Finfin helg på vestlandet i godt selskap, fått prøvd både skia og fjellstøvlene, en (eller 2 faktisk) kommunetopp ble det også .. og sightseeing på veien frem og tilbake

25 april snek jeg meg under sjøen gjennom ryfast til strand. Målet var vel kanskje heiahornet men da jeg så hvor bratt det var mistet jeg motivasjon og lyst på bakkene med skranglete knær og dårlig kondis så da gikk jeg innover småsildalen. Tenkte vel å gå opp fra baksiden men ble ikke det heller. Siden det ikke er noen skam å snu, og jeg bare var meg på tur så snudde jeg midtveis opp og tok heller lang kaffepause ved vannet. Lang kjøretur (kjedelig med tuneller selv om de er nye og fine) og kort tur..

Tur til Maridalsalpene i helgen, lenge siden jeg har vært der. En liten regnbyge da jeg syklet hjemmefra utpå ettermiddagen. Satte sykkelen fra meg ved Vaggestein, tok stien mot Mellomkollen. Fylte vann i bekken ved stiskillet på ca. 330 moh, der hadde myggen kommet, gitt. Tok etterhvert av fra stien for å gå over Midtkollen og Gaupekollen. Satte opp teltet i åttetiden, fin kveldsstemning da. Lite skyer på kvelden, halvmånen ga noe lys, fulgene sang til mørket falt på, det var ihverttfall noen svarttrost. Gikk utenom sti første delen av hjemveien, tildels bratt.

Ble ny tur i dag og. Sto klar da løypemaskinen startet kl 8 🤣 Skeikampen rundt, det var helt nydelig. Sjekk snapkartet!

Koser oss på Skeikampen. Må innrømme at dette må nok være mitt første møte med ski på fjellet. Nydelig vær, og hunden og jeg fikk en fin runde i nyfreste løyper i dag tidlig. Det var bløtt da vi gikk senere. Orker jeg å stå opp i morgen tidlig blir det ny tur da.

Det pisset ned med regn og hagl på toppen på vei opp til øyungen. Men nå er alt ok.

En kjapp tur opp og en lang dag på hytta. Etter forrige tur til Skåpet, tok jeg kontakt med turistforeningen. Jeg ble fluksens invitert til å bli med på en dugnad – på Skåpet. Det har jo blitt noen dugnader opp gjennom årene. Det burde ikke være noe i veien med å delta på en ny i 2020. Jeg synes det er greit at det også betyr litt tur når jeg skal på en dugnad. Det blir liksom ikke «fjellfølelse» om det ikke er med noe bakker og litt myr. Nå er ikke turen fra parkeringsplassen i Vinddalen opp til Skåpet, spesielt lang, bare noe under 4 kilometer. En grei spasertur i et variert landskap. Turen starter i skog før den kommer opp i bjørkebeltet. Her står trærne ikke så tett at det er skog, men mer åpent enn det. Åpne marker betyr som regel myr og fuktighet. Heldigvis har STF lagt ned mange ganglemmer i myrene bortover, så det er ganske enkelt å komme over de våteste partiene. Det er et stykke hvor stien går gjennom et pass, med elv på den ene siden og fjell opp på den andre. Her er det mye stein, stor og liten stein. Rund og kantet stein, Sten. Her har også STF fått gjort en del. Det er laget flott opparbeidet «vei» et stykke. Nå var vi, en gjeng fra Turistforeningen og en del frivillige, for å gjøre Skåpet klar for neste sesong. Og for å klargjøre for koronabruk. Slik jeg forsto det, så vil folk kunne bestille halvparten av enkelthytten (3 av 6) med tilsammen 15 personer på anlegget. Det var og snakk om et opphold på 3 dager før neste gruppe kunne ta i bruk hytta. Noe tilsvarende skulle også gjelde for de andre hyttene. Det vil, med andre ord, være gjester på hyttene, men bare inntil 5 samtidig, og med en 3 dagers periode mellom der hytta står tom. Turen opp til hytta gikk kjapt. Vi var tre som startet omtrent samtidig fra bilene, og det ble litt tempo på tingene oppover bakkene. Jeg klarte ikke helt å henge med karen foran, men det var kjekt for en gang skyld å gi litt på. Muligens kulle jeg holdt litt igjen, for på hytta ble det jobbing. Det var jo derfor vi kom. For egen del ble det løfting og bæring, og å få på sengetøy. Pute- og dynetrekk, er etter hvert blitt gamle kjenninger. I 4-5 tiden var det egentlig nok jobbing. De andre ville spise middag før de avsluttet. Jeg tok fatt å turen mot bilene. Og brukte antakelig like lang tid nedover som på turen opp. Det er enklere ned enn opp, men jeg kjente på kroppen av det hadde vært en lang dag med en del jobbing. På vei mot bilen ble det litt bedre tid til å kikke meg rundt. Snøen var nå omtrent forsvunnet. Bare helt oppe mot hytta lå det fortsatt noen små snøfenner. Nederst var bjørkene grønne, og øverst hadde de så vidt fått «museører». Det kan virke som om sommeren alt er på vei. Det er likevel mye snø oppe i høyden, men med flott vær de siste dagene har det smeltet mye snø. Sommersesongen kan komme tidlig, selv med mye snø i vinter. Les hele artikkelen

Alene med våren Fidjadalen er en av mine favorittplasser. Jeg har gått dalen opp og ned en god del ganger. Alle turene har vært skikkelig kjekke. Selv den første, som tok 8 1/2 time. Fra første turen har naturen, de gamle gardsruinene, stølene, hidlerene og steder hatt en spesiell betydning for meg. Dalen inneholder så pass mange «opplevelser» at det alltid er noe å glede seg over. For å starte helt nede, så er en Månafossen et kjent turiststed. Nesten 90 meter fritt fall. Så kommer jo friluftsgården Mån. Her var det drift til ut på 20 tallet. Og selvsagt er det en ulykke knyttet til gården. Det gikk et snøras som tok livet av flere personer. For oss «fotfolk» er ura under Månvannet en utfordring. Her gjelder det å passe på. Det er lett å miste «stien»,som bare så vidt - av og til – kan sees. Her er det T-merkingen som gjelder. Månastølen står fortsatt. I dag er dette en ikke helt vanlig hytte. Litt lengre oppe i dalen – ved elva har jeg min faste teltplass. Over elva ligger «Huldrehaugene». Konte hauger av stein og grus. - ikke rart de fikk navnet «Huldrehaugene». Om de finnes huldre, så bor de her... Rett over Gjertrudjuvet (Det var en hulder som giftet seg med sønnen på Fed som het Gjertrud.) ligger Fidjavannet. Selvsagt er det fisk i vannet. Jeg har sett fisk på over kiloet som er tatt her – for noen år siden. Etter Fidjavannet kommer vi til Fed. Her var det gardsdrift i gamle dager. Garden var sagt å være «rik» De solgte mye fisk fanget på fjellet, og mye sau. Så mye at de lødde sauen som vedskier i slaktingen. At det står «utarmet» i skattelikningen – får ikke ødelegge historiene om garden. Et lite stykke lengre oppe i dalen, går stien bratt opp til Fidjafossen. Som egentlig er mer imponerende enn Månafossen. Her går stien praktisk talt rett ved fossefallet, og om noen snubler her, så bærer det rett ut i fossen. Stien fortsetter forbi noen gamle stølstufter og en fint opplødd mur under en stein ved Litlestølen, før det kommer noen drøye bakker opp – og ned mot Fidjastølen. Her står det fortsatt en bygning som er i bruk av sauegjeterne. Det er også rester av eldre bygninger. Den gamle stølen ble tatt av snøras for noen år siden, og den nye er bygget oppe på kollen. Olav, som har holdt til på Fidjastølen i en mannsalder, sier han aldri fikk lov til å gå på ski nedenfor stølen. Til det var det for mange ras... Fra Fidjastølen er det lett å få øye på Blåfjellenden, både fjellet som ruver i bakgrunnen og turistforeningshytta som ligger helt ute på kanten av Høgaleitet. I mange år var vårturen til Månastølen/Huldrehaugene fast innslag. Etter som jeg har blitt voksen, blir det mer og mer strevsomt å bære pikk og pakk inn til teltplassen. Med virkelig flott vårvær i dagevis, var det egentlig ingen unnskyldning. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Tradisjoner må holdes vedlike. Det var tungt å komme seg inn. Det gikk senere enn før, men gleden ved igjen å få oppleve våren i Fidjadalen gjør det verdt strevet. Det ble en litt kald natt, med mye lyd fra elva. Morgenen og turen tilbake var - som alltid – kjekk. Nå var det overskyet og litt tåket på morgenen. Teltet var vått, og det var fuktighet på bakken. Likevel var det en flott opplevelse. Det er ekstra hyggelig når folk som kommer i mot, spør hvor jeg har vært og ser ut som om de gjerne skulle gjort det samme – om de kunne. Les hele artikkelen

Skitur i lavlandet begynner å bli risikosport 😬 Fint likevel da når jeg får ha Nordmarka i Klæbu for meg selv en mandag ettermiddag. Hverdagslykke 😍

Med broderen på vårtur i fantastisk vær. En kjapp tur var det jeg tenkte på for onsdagen. Det er etter hvert blitt en fast «greie» at jeg går tur på onsdagene. Den siste tiden har det blitt tur nesten hver dag. Med stengte trenings-sentere og butikker er det jo ikke mye annet å finne på. Bestyrerinnen finner på noe. Hagen må tas. Det er en masse ting som må på plass før hagen kan sies å være i orden. Heldigvis har jeg bare ansvar for plenen. Broderen er mer fleksibel på vårparten. Han går gjerne en onsdagstur. Helst ikke for lang eller tung. Litt opp og ned går greit. Broderen har ikke helt tro på egne krefter, men om han bare tar ut, så går det selvsagt bra... Det er vår. Ingen tvil om det. Det er flott vær. Heller ikke noe spørsmål rund været. Sol og nesten blå himmel i dagevis. Slik var også værmeldingen for onsdagen. Litt kaldere enn det har vært de siste dagene, men i le for trekken og med sola midt i mot, var det fortsatt sommertemperaturer. Det måtte bli en enkel og grei tur til Bjødnali, men broderen var straks med på å gå om Blåfjell. Da blir det noen høydemeter i tillegg. Utsikten fra toppen er også verdt å ta med seg. Jeg mente vi fikk oppleve våren på en fin måte på denne turen. Bjørka står nesten grønn, og nede ved «ånå» er det grønt og frodig. Det er ikke alltid slik.... Vi møttes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Der var det en god del biler, men vi møtte ikke folk før helt oppe ved Bjødnali. Og akkurat i disse tider er det greit med lite folk. Det er en bakke opp til Blåfjell, nesten 200 høydemeter. Vi tok bakken i greit tempo, og kom opp uten spesielle problemer. Fra toppen var sikten denne dagen svært god. Vi kunne se langt til havs, og langt inn over heia. Etter å ha gått bakken ned mot Moldetjørn og Bjødnali, er det helt enkelt å unngå ura nederst i skogen. Det er fortsatt bratt, men ikke kronglet og vanskelig. Det var to andre på Bjødnali. De gikk samme vei som oss mot Sjelset og Sælandsskogen. Vi måtte på litt for å kare å holde følge. Det ble i hvert fall ikke tid for mange bilder. Det var en skikkelig flott dag for tur. Vi gikk begge og virkelig nøt været og turen. Det er ikke alltid denne turen går i så flott vær. Vanligvis er det både vind og kaldt. Det var en hel gjeng med jenter på parkeringsplassen. Antakelig en klasse som hadde overnattet ute. De hadde i hvert fall med masse utstyr, både liggeunderlag og soveposer. Det var antakelig forklaringen på alle bilene som sto der da vi kom. En flott, men litt kort tur. Helt grei en vanlig onsdag, og en virkelig fin tur i slutten av april med skikkelig vårvær. Les hele artikkelen

Det er vel bare så vidt det gjelder som tur, men jeg måtte da gå noen hundre meter i det minste. Finvær i dag og jeg ville ha litt frisk luft uten å anstrenge meg ( ) . Dermed pakket jeg den lille hengekøya, røsket med meg underquilt (det blåste kjølig vind) og et teppe og fisket hengekøyestativet ut av boden. Et par tilfredse timer ble dermed tilbragt ute på stranda.

Kjapp formiddagstur i vårsola. Sol fra skyfri himmel og nesten ikke vind. Fra parkering tok vi kjappeste rute til Holmetjenn som ble runda på nordsida. Jakka måtte etterhvert av i bakkene opp mot Habbertjenn. Greit å gå i det gamle sporet som fortsatt er godt synlig i terrenget. Valgte etterhvert i dra ut i terrenget og følge høydedraget mot Ormemåsan. Fant et æljetråkk og skar rett forbi måsan med stå kurs for Nordre Skjebergtjenn hvor det ble mat og en kaffedråpa før hjemreise.

Fra gårsdagens svette nærskitur. I denne varmen lever snøen farlig. Bildet er tatt på Langåsen hvor det er fin utsikt østover mot Skarvan og Roltdalen. Heldigvis fanger øyet synsinntrykket bedre enn iPhone-linsa.

Topptur i flott aprilvær. Det er kjekt med gode turvenner. Sigbjørn og Anne Lise har vært med på en del turer sammen med Bestyrerinnen og meg. Det er i tillegg med i en turgruppe som har gått plasser der jeg aldri har vært. De har for eksempel vært på Gloppenuten i Brekkå. Nå var jeg med til denne toppen den gangen ansvarlig for turen skulle «gå opp» denne turen. Så Gloppenuten er ikke ny for meg, men det er tilbake i 2016 jeg var der. Forslaget var i hvert fall, at vi skulle ta denne turen fredag. Det er selvsagt været som gjør at vi ville ut på tur, og helst litt utenom de vanlige turene. Sol og blå himmel og lite vind. Da får det heller være at det ikke er mange varmegradene. I finværet var vi ikke alene om å ha på turklær og ta ut. Det var mange biler da vi kom til Brekkå. Ikke så mange som sist vi var der, men mange til å være en «vanlig» fredag. Korona får folk på tur. Det var bare musikk-korpset som manglet for at det skulle minne om et 17. mai tog. - mot Gloppenuten. Vi tok det med ro oppover de første bakkene. Her går turen på «vei» hvor det er skiløype om vinteren. Det er ingen problemer med å komme opp bakkene, eller å finne fram. Gloppenuten synes veldig godt der den ligger bare et – langt – steinkast fra veien. Etter litt over en kilometer bærer det inn, eller rettere opp i terrenget. Stien går først inn mot et lite vann (på høyre side oppover) før den går opp til Storavatnet. Her går stien oppe i lia (på venstre side oppover). Nesten i enden av Storavatn er det et bratt og kronglet stykke sti, før den kommer ut av skogen og opp på snaue heia. Da ligger Gloppenuten en kilometer «bak» og 130 høydemeter lengre oppe. Det er antakelig ikke ofte det er omtrent vindstille og bra temperatur i april så pass oppe i høyden. Denne dagen var det et skikkelig flott vær, og fra toppen var det mulig å se langt, både til sjøen og innover heia. Det lå fortsatt snø fra omtrent 700 moh. Her ute mot kysten, er det ikke snødekke, men fortsatt en del fenner. Vi tråkket ikke på snø i det hele tatt, selv om det antakelig ikke er mer en en dag siden den siste fonna i stien forsvant. Det ble en lang og behagelig pause på toppen. Vi var ikke alene om det med ro på toppen. En del andre hadde også slått seg ned på toppen i finværet. Det er enklere å gå nedover enn opp. I hvert fall kjentes det slik denne dagen. Det tok ikke så veldig lang tid før vi var nede ved Storavatnet, og kunne ta fatt på det litt «vanskelige» stykket oppe i lia og med en del stein og ur. Siste kilometeren var det igjen vei. Her var det bare å tråkke på. Det var litt underlig å følge veien, som jeg helst har brukt om vinteren med ski på beina. Denne dagen var det ikke nødvendig å ploge ned bakkene for å ha kontrollen i svingene. Nesten en mil (9 kilometer omtrent) og vi brukte 3 1/2 time inklusive en god pause. En skikkelig fin tur – en fantastisk dag i april. Les hele artikkelen

Trollheimen lørdag /søndag. Masse snø og fine forhold for enkle skiturer i rasufarlig terreng

Tur til Langvann i Hurum med en venninne.

Et døgn under åpen himmel i Nordmarka under topp forhold. Syklet hjemmefra i går ettermiddag, en mil inn til Maridalen. Trasket innover et godt stykke, til en leirplass jeg hadde sett meg ut: frittliggende for å få morgensol. Det var meldt noe vind nordfra og muligens nattefrost, så jeg satte opp tarpen med ly mot nord. Middag i skumringen. Intens fuglesang som ga seg da mørket falt på. Temperaturen falt under null i titiden, men siden vinden hadde løyet, la jeg meg under åpen himmel. Himmelen var stjerneklar, kikket på stjernene før jeg sluknet. Våknet til deilig morgensol, som varmet meg og smeltet det lille rimlaget på soveposen. Rolig frokost, så sløving i leiren, det ble etterhvert veldig godt og varmt. Spiste tidlig middag før jeg pakket sammen og dro hjem.

Et alternativ kan være https://komoot.com. En gratis "region". Betaling for flere regioner. (Husker ikke om det gjaldt bruk på nett, eller nedlasting til telefon.) Fungerer veldig greit for å tegne ruter og eksportere i .gpx-format. App til telefon og Garmin-IQ.