Vinnerliste

På en holme langt ute i havgapet! Kontrastene er store langt mot nord. Men vi venter på våren og gir ikke opp. Tore

Vår siste praksis. De to siste turene har vi kjørt praksis med lukket innertelt om natta. Åpen ventil på vindside av teltet. Øverst. På yttertelt. Dette har gitt enten rim eller dråper i yttertelttaket, men veldig lunt og varmt i innertelt og ingen kondensfukt i innertelt. Dette i ytterteltet tørker vi bare vekk som første aktivitet til kaffekok om morgenen. Dette ga en solfri morgen ca 10 grader i innertelt ved -5 ute og rundt 0 i fortelt. -2 i kuldegrop. Ved fyring er det åpne ventiler i begge ender. Det hender vi fyrer et boost rett før leggetid så ikke alle synes det er kjølig å komme seg i posen. Ved fyring med kalde kjeler på er det ventilering i begge ender og åpen dør. Ved mye vind litt mindre åpen dør. På tidligere turer der det har vært ned i -20 inne i teltet i løpet av natta så er det typisk rim i taket i innertelt også... Morgentrimmen: Ellers har vi gjerne en regel som er grei for de fleste som er med: Vi rigger for at den som lettest fryser eller har tynneste pose skal få en trivelig natt. Det er så uendelig mye verre å fryse om natta en å bli bittelitt varm. Jeg er pose for idiotikulde så det ender gjerne med at jeg sover med posen halvveis på. Ikke noe problem for meg så lenge ingen andre fryser...

Mandagstur med Bestyrerinnen. Etter å ha «oppdaget» turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Blåfjell, har det blitt til at vi velger denne ruten fram for å gå Urdådale. Fordi det er mer høydemeter – og bedre utsikt fra toppen. Urdådalen er flott på sin måte. Det er rene trollskogen, og det er ikke vanskelig å se for seg tusser og troll her, men det er mye stein. Det blir tråkking i stede for gåing over lange strekk, og i regn er mange av steinene svinglatte. Bakken opp til Blåfjell, eller mer rett til skaret mellom Blåfjell og Sælandsfjellet, er godt opparbeidet sti/gammel vei. Det er ikke problemer med å komme opp, men enkelte plasser er den gode stien vasket vekk og ny sti lagt utenom. Fra toppen av Blåfjell er det mulig å se ned til Bjødnali. Det er et stykke ned og første delen er helt grei. I det stien kommer inn i granskogen, er det ikke like bra. Her er det mye stein og det blir litt hopping og frem og tilbake. Bratt er det også. Nede på stien i Urdådalen er det å ta fatt på et steinet stykke før markene ved Bjødnali dukker opp. Resten av turen fra Bjødnali til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen er ren plankekjøring. Nå er det mulig å forlenge turen ute i terrenget. Både ved å ta en gammel sti nordover mot «Skogen» direkte fra Bjødnali, eller følge veien rundt Engjavatnet til «Skogen» og videre rundt til veien mot Sjelset. Eller ta over fjellet til Ristøl og videre til Lauvlia og tilbake til «Skogen». Det en bratt og ganske dryg bakke opp til skaret mellom Ristøl og Bjødnali, men det er ikke stort mer en en kilometer. Fra Ristøl og nordover til Lauvlia er det under en kilometer direkte. Fra Lauvlia til «Skogen»er det omtrent 2 kilometer. Denne dagen var vi – Bestyrerinnen og jeg, på tur. Vi hadde god tid, men det gikk likevel i et greit tempo. Pausen på Bjødnali ble kort. Det blåste kaldt, og vi tok ganske snart fatt på veien mot Sjelset. Det er litt trist å gå på vei, selv om den er uten asfalt. Nå er det faktisk en liten kilometer med asfalt mellom Sjelset og Kleiva. Det går greit, for det leder til den siste delen av turen langs ånå. Etter et gjorde kommer stien inn på traktorvei mot parkeringsplass. Den bringer oss ganske greit tilbake til bilen. For Bestyrerinnen er dette en kjekk og grei tur, passe lang og med passe utfordringer. Siden den ikke er mer enn 7-8 kilometer, og tar under to timer, blir det en grei tur for meg også – inne i mellom de noe lengre turene. Denne dagen var vi velsignet med mye sol og blå himmel, selv om det for noen skyer forbi. Vinden var det som gjorde det kalt. Jeg var glad for «vinterklær» da vi fikk vinden rett i fleisen. Les hele artikkelen

Har endelig fått somla meg til å besøke min nærmeste kommunetopp med det fengende navnet "Sørøst for Hasleråsen" (Ullensaker kommune) Det er jo ikke akkurat tindebestigning det er snakk om, men har da vært på kommuner med dårligere utsikt på disse kanter. Når vi først var ute på tur da så ble det en svipp bortom branntårnet på Hasleråsen i samme slengen.

Ikke ofte man har så gode skiforhold i Bergen Kommune en uke uti mai! 😎😎😎👍👍👍 Måtte bære skiene en time for å nå snøen, men klart verdt slitet!

Med påminnelse fra denne tråden og egne inntrykk fra turer i Finnemarka siste uker: 》》 Hvordan vurderer dere som lager nye bålsteder eller høster egen ved rundt camp egne handlinger ift "sporløs ferdsel"? Ett lite bål eller en persons sanking av ved gjør ikke mye av seg, men når mange skal gjøre det samme så blir det særs synlig skade utført av oss friluftsfolk. Som eksempel, på Tverråsen i Finnemarka så var der bålplass på bålplass bortover ryggen, enkelte steder så var det rester etter 4-5 bålplasser innenfor et par kvadratmeter, andre steder lå bålplassen omtrent midt i hovedstien fordi dem hadde felt et tre dem ikke orka å flytte på. Andre steder er skogen som en skamklippa katte fordi "alle" skal hente litt ved til bålet sitt. Områder rundt Goliaten i Finnemarka så slik ut i fjor. Har blitt fortalt at enkelte steder i Oslomarka er vell så ille. Hva tenker folket? Er det helt innafor? Bør man begrense bålsteder og hogst av ved? Kan det bedres med tilrettelegge med gode bålplasser på populære leirplasser slik man f.eks. har gjort i/rundt Fjorda? Disclaimer: Jeg mener på ingen måte å angripe noen på forumet eller påstå at noen her inne oppfører seg slik jeg beskriver ovenfor. Jeg ønsker bare å få en debatt for å forstå hva andre synes er greit og helt innafor. Selv blir jeg bare trist av å se områder hvor vegetasjonen er skamklippa og stubber og rester av busker står flisete igjen etter turfolket. Samme der det et mange bålplasser innenfor er lite område, eller mye rot og rester etter bålplasser.

Hei, Da jeg gikk fra Elgå via Øvre Roasten og mot Rogen rundt 17.mai 2016 så det sånn ut,

Noen pleier å ta med seg bålplassen sin hjem også, til bruk et annet sted senere (kvistbrenner). Etter at jeg tok i bruk en sånn en for noen år siden har jeg ikke hatt vanlig bål.

Hvis du fyrer i teltet blir det straks noe helt annet. Da MÅ du ha veldig god ventilasjon okke som. Du må også ha ventilasjon langs bakken. Faren for CO forgiftning er stor ved fyring i telt. Hvilken brenner du har, hvilken gryte du bruker, eller du ikke har gryte på brenneren har stor innvirkning på hvor mye CO brenneren produserer. Det er mange tråder her på forumet som omhandler dette som du bør sjekke ut.

..og fortsatt like relevant denne våren hvor "alle" nå skal ut og fyre bål. (tenker da spesielt på det som kommenteres rundt Oslomarka osv.)

Hadlaskar-Stavali er lettgått og veldig fint. Bildet er tatt i retning nordvest, omtrent ved Skinfjellet. Gled dere.

Søndagstur med broderen. Bestyrerinnen ville ikke på søndagstur. Hun hadde oppgaver hjemme, og ville bare ta en kort tur. Broderen stillet som vanlig velvillig opp. Det ble selvsagt litt frem og tilbake før vi ble enige om hvor turen skulle gå. Broderen er ikke helt klar for de lange turene for tiden. Et kne i ulage gjør det vondt å gå nedoverbakker. Oppover går greit, men her sliter vi begge med kondisjonen.... Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har lenge vært en fast tur. Dette er ikke en lang tur bare rundt 8 kilometer. Den har likevel en del høydemeter - opp og ned. Ikke minst er det et stykke rundt Fjogstadnuten med «hei» Bart fjellområde uten trær og busker, men med myr og svaberg. Nettopp slik vi liker det. Her er det høy himmel og god utsikt. Eneste ulempen er at dette lille stykket «hei» ikke er mer enn en liten kilometer, og «heia» går unna på omtrent 10 minutter. Søndag og korona vil si mange på tur. Det var omtrent fullt på parkeringsplassen ved Gramstad da vi kom. Det var det også da vi igjen sto ved bilene, men i mellomtiden hadde nok mange både kommet og kjørt. De fleste som går tur fra Gramstad er ikke ute mer en en time og litt. Den mest populære turen – til Dalsnuten – er ikke mer enn 4-5 kilometer – og 150 høydemeter. Det er nok for mange. Det er heldigvis ikke så mange som tar mot Bjørndalsfjellet. En del starter på Gramstad og går mot Paradis-skaret og opp Rinda mot Mattisrudlå før de stikker bortom Bjørndalsfjellet. Det var ikke trengsel opp over bakkene mot toppen. Det er tydelig populært å gå tur. Det var mange familier med små unger på vei. Oppe på toppen var det få folk. Mangel på folk skyldes nok været. Det var kaldt og det blåste. YR hadde lovet bra vær. Både sol og blå himmel. Den blå himmelen så vi lite til, og sola var for det meste godt gjemt bak skyene. Yr hadde ikke nevnt nedbør med et ord. Det var hva vi fikk servert et lite stykke oppe i bakken. Ikke mye, men det fløy noen dråper gjennom lufta. Det var så pass lite at vi ikke stoppet for å ta på jakke. Det ble heller ikke den kjekke ti-minutters turen over en åpen hei, vi hadde sett fram til. Overskyet og vind, tok seg av det. Det ble mye folk etter hvert. Vi kunne se at det var folksomt på toppen av Dalsnuten. Det var også mye folk på vei mot Revholen og antakelig Dalsnuten. Heldigvis er turveien så pass bred at det var mulig å holde avstand fra folk flest. Noen unger klarte selvsagt ikke å huske å holde seg vekk fra oss gamlinger, men jeg tror ikke det egentlig er spesielt farlig. Det var en helt grei tur, for meg litt kort, men for broderen var det akkurat nok. Han kunne kjenne det i kneet, men det var ikke spesielt vondt. En grei tur, selv om været ble dårligere enn meldt. Les hele artikkelen

Dagstur i nærmarka i dag. YR hadde lovet godvær så da var det bare å sette sykkelen i gir. Etter 15 minutter på asfalt slo jeg inn på grusvei med kurs for skogen. Jeg er så heldig å ha milevis med grusveier i skogene her omkring og de fleste er stengt med bom. Bare en snau time fra Hovedstaden kan du regne med å ha disse veier og stier ganske for deg selv. Helt utrolig, selv i disse koronatider. Grusveiene henger sjelden sammen, men de forbindes noen ganger med sti av variabel kvalitet. Heldigvis byr naturen også på hyggelige blå speil innimellom alt det grønne. Hadde det ikke vært for at båten lå i myra hadde den garantert ligget på bunnen. Sikkert fra tiden det var mer populært med tre enn plast. Nå kunne en tro at jeg tok planken, men jeg har prøvd den før med dårlig resultat. Manglende sykkelspor viser at jeg trillet på den tørre siden Vel halvveis og lunsjtid. Lunt og godt mellom trærne. Dobbel blings med geitost og Anton Berg til dessert. Godt å komme i gang etter matpausen, men en fotostopp til unner jeg på meg. På noen av myrene jeg passerer kan du oppleve Orrfuglens spill en tidlig morgen. En og annen Trane likeså, men nå ligger myra helt stille. Drikkepause ved Abbortjenn som er det siste vannet jeg passerer i dag. Turen nærmer seg slutten og jeg er ute av skogen og nærmer meg sivilisasjonen igjen.

Den følelsen av å springe etter. Må bli i bedre form for å holde følge. Bildet fra en kort dagstur på Sør Senja. Været var fantastisk de minuttene det varte. Tore

Hang en natt nord for Sognsvann. Var ute og ruslet rundt Nedre Blansjø på kvelden og lurte litt på hvorfor folk insisterer på å ligge med 50 meters mellomrom langs vannkanten når man er "alene" 150 meter lenger inn i skogen. Jeg mener - er det bedre å stirre inn i naboens teltduk og lytte til ungdommens medbrakte klink/dunk/skrål enn å dingle i tett skog og kun lytte til skogsfuglene? Edit: når ble jeg en gammel grinebiter?

Det ble skitur med vintertelting igjen da. Her er fortsatt vinter nok til alle for de som savner snøen... Greit å gjøre grunnarbeidet skikkelig så boligen står hele helgen..: Greit at teltet er oppe når vinden tiltar Bare finvær utpå kvelden... Det er nok fortsatt is noen dager til... 2020-05-02 17.31.06.mp4 Heldigvis bar innsatsen frukter: Sent på kvelden ble det igjen flott lys og da lurte vi på en ting. Hva i all verden finner de på sørpå nå som det er mørkt nesten hele kvelden. Får de tiden til å gå likevel? ->

Hengekøye tur til Tengesdalsvatnet i helga (Sandnes)

Meld deg inn i gruppa Femundsmarkas venner på FB. Følg med på nettsiden til Engerdal Fjellstyre. Sjekk FB-siden til Femundhytten. Masse info om isgang og føre er å finne på disse nettressursene. Også webkamera på Valldalsfjellet ved Femundsmarka gir inntrykk av snømengde. Isen holder på å gå nå på Femunden så jeg nettopp. Siste uka i mai kan sikkert være magisk, men det fordrer jo åpent vann til både farkost og fiskestang. Jeg misunner dere muligheten.

Og få "gjenopplivet" slira går nok greit, men hvis den har krympet mye, så tror jeg det vil være utfordrende å få den til å utvide seg (tilstrekkelig) igjen. Det er jo verdt et forsøk.

Sorry for at jeg blander meg, men har gått MYE i nordmarka selv og kan virkelig anbefale «Norgeskart» appen som en ekstra trygghet. Om du gidder å bruke 20kr får du tilgang til offline kart. Du kan laste ned og lagre så mange kart du bare vil. Med offlinefunksjonen kan du ha mobilen i flymodus for å spare strøm - og samtidig se hvor du er (siden GPS-signaler sendes og mottas selv om du er i flymodus). Det er jo alltid lurt med kart og kompass men telefonen/gps er kjekt å ha Ellers er Nordmarka svært hyggelig å gå i. Du er aldri LANGT fra bebyggelse eller andre stier så det er lett å føle seg trygg. Det kryr jo av elver og små vann så du vil nok ikke ha vansker med å finne vann. Har ikke lest så nøye her men om ingen har nevnt det før kan jeg anbefale primus eller jetboil, både for å kunne koke vann og for å kunne varme i teltet om du skulle fryse.

Dette lærer du kjapt på tur ift hva som funker for dere. Ingen fasist på % åpning av ventiler, værforholdene, type telt, og personlige preferanser avgjør. Åpning i begge ender gir mer gjennomlufting, vs en åpning gir litt lufting der ventilen er. Mye vind, mindre åpning. Lite vind, mer åpning. Ingen vind gir en del kondens uansett åpning, osv. Jeg har våknet med tåke og stillestående luft på vinteren, da er det høy luftfuktighet også inne i teltet. Mye av kondensen blir til rim på innsiden av ytterteltet (og noe på andre overflater) gitt minusgrader, utfordringen er det som drysser ned på annet utstyr som sovepose etc ved bevegelse, eller tilsvarende vanndråper når en fyrer og samtidig oppstår bevegelse i teltduk. Rim kan ristes ut/av, kostes ut av innertelt osv. Start med bra med åpning om det ikke blir for kaldt og mye trekk inne i teltet, og reduser åpning til du er fornøyd. Om det ble litt for mye kondens/luftfuktighet inne i teltet, så har du lært til neste gang at under de forholdene skal du lufte litt mer.

Til orientering så blei teltet satt opp på ny i stua. Målte med ekstra god vilje, og er no overbevist om at størrelsen på teltet med plugging vil vere mykje nærare dei oppgitte måla enn eg "frykta" først. Teltet vert med det beholdt

Har sett litt på høyde graf i Base camp og det se ut at det er mer stigning / ned stigining om man gå via Hadlarskard enn Hedlo til Stavli. Vi har med telt på tur så kan stoppe nå vi vil, tids messig er det nokså likt. Om det er en lettere terreng med oppakning, eller den andre har bedre utsikt må vurderes, kjekt å vare på tur, men trenger ikke slittes ut unødvendig om du forstår meg rett. Om det er mye myr / vanskelig elv kryssning osv må tæs i betrakning. Jeg ser at DNT gå via Hadlarskard på sin turer, men sikkert grunnet at Hedlo er privat eid. 2 voksne og 2 ungdom skal på tur.

Abisko Dome 2, asymmetriske innganger, kvalitetsmaterialer, svært gjennomtenkte lufteløsninger, god plass i innertelt og absider +++

Måler du hjørne til hjørne nederst på "badekaret" (bunnduken) til innerteltet så får du målt opp det området hvor målene til produsenten antagelig hentes fra. Dette kan gjøres uten å slå opp teltet. Hvorvidt dette ikke samsvarer med "praktisk brukslengde" lengde når teltet er slått opp er er noe annet.

Veldig tomt på XXL Sørlandsparken og. DNB kampanjen har vært der i mange år. Så venners venners fest er nok ikke borte. Den pleier å dukke opp mellom midten av mai og midten av juni, så er bare å følge med

1. mai tur. Det er ikke så veldig mange år siden terrenget inn av Synesvarden, på østsiden av Tovdalsveien, var fullstendig ukjent område. Slik er det ikke lenger. De siste årene har det blitt flere og flere turer nettopp i dette området. Og det er skikkelig kjekke turer. Det er ikke de høyeste toppene, men de blir over 400moh og alle gir storslagen utsikt over Jæren og inn i heia. Det er et lite minus med en del av disse turene. De er litt korte. For Bestyrerinnen og broderen er dette ikke et problem, snarere tvert i mot. De synes det er helt greit om turen er på i underkant av en mil og ikke mer enn to timer. Denne fredagen var det ikke Bestyrerinnen eller broderen som foreslo en tur på høgjæren. Denne gang var det Sigbjørn som sammen med Anne Lise spurte om vi var interessert i en tur til Ulvarudlå. Bestyrerinnen hadde alt bestemt at vi skulle på tur denne dagen. Været var bra, og værmeldingen for dagen var sol og blå himmel, selv om det nok ikke ville være sommer temperaturer. Forslaget var å gå til Ulvarudlå fra Tjåland og rundt til Aurenes og tilbake til bilene. Dette er en tur det passer å ta når det har vært tørke og fint vær en stund. Nå hadde det kommet litt nedbør de siste dagene, men fortsatt var det virkelig tørt i maka. Det ville passe bra å ta en vårtur til Ulvarudlå. Det er faktisk blitt litt av en tradisjon å gå denne turen på våren, og tradisjoner må følges opp. Årsaken til at denne turen passer best når det er tørt, er noen myrer hist og her i stien. Spesielt i fjellsiden ned mot Aurenes er det et par eller fire, plasser der stien krysser myrsøkk. Her passer det best med høye sko selv midt på sommeren. Det er god vei et stykke oppover. Her gikk det greit unna, men Bestyrerinnen og Anne Lise godt i front. Den første myra var skikkelig tør, her var det bare å spasere over. Litt lengre opp, og noen av bakken er ganske bratte, passer det med en stopp for å beundre utsikten. Det er langt til sjøkanten og enda lengre til horisonten, men ikke spesielt langt til vindmøllene på Hellandsmyrane, Det viser godt. En kald trekk på toppen gjorde det litt utrivelig, så oppholdet øverst ble kort. Vi tok en skikkelig pause litt lenge nede i lia. I le av en mur, fast plass for pause på denne turen. Så var det de små myrsøkkene nedover lia mot Aurenes. Selv om det egentlig var svært tørt, så var myrsøkkene fortsatt dype - og våte. Vi gikk utenom. Det er kjekt med vår. Jeg kikker alltid etter vårtegn. Denne gangen var det sauer på beite oppe i heia, med lam. Og de var ikke mange dagene gamle. Det er kjekt å se dette sikre vårtegnet. Fra Aurenes til Tjåland går stien langs vannet. En godt opparbeidet sti, som sikkert er brukt i mange år – før motorisert ferdsel. Turen brakte oss også gjennom tunet, og vi fikk en liten drøs med bonden. I det flotte været, var det kjekt å være på tur. Slike vårturer kan det aldri bli nok av. Det gjelder bare å finne plasser å gå som ikke er «overbefolket». Det er ikke turen rundt Ulvarudlå. Les hele artikkelen

Fortsatt mange nye turer å velge mellom i distriktet her. I dag ble det låglia. Rart å gå på et såpass stort hus midt i heia. Er tydeligvis blitt populær tur, alltid fullt på parkering der, men fant en plass å stå langs veien. Kjørte forbi et par andre parkeringer til andre turer så jeg har fortsatt flere igjen langs Sikvalandsveien. jeg gikk t/r men ser det er mulig med rundtur som jeg prøver neste gang. Ikke så lang tur men de som tror det er flatt på (høg)jæren tar feil. Masse topper å gå opp på for de som liker sånt. Fin tur med masse fjellfølelse!

Fine forhold for skiturer i fjellet i Holtålen enda. Litt våt snø, men den bærer usedvanlig godt enda.

Sesongens siste skitur mon tro? Brutalt mye snø men den begynner å bli noe våt. IMG_1952.MOV

Det pisset ned med regn og hagl på toppen på vei opp til øyungen. Men nå er alt ok.

Fine forhold i Vassfjellet sist tirsdag. Litt dårligere skiføre i sørlige deler av løypa enn det bildene viser, men absolutt farbart enda.

Sekken tynger godt, vellastet som den er med proviant, isfiskeutstyr og dét en ellers trenger i det lunefulle nordnorske vårfjellet. Denne turen skulle gå til et helt spesielt ørretvann.

Har oppdatert bloggen med kanskje den beste hviledagen jeg har hatt på noen av langturene mine. Vi hadde valgt å ta en hviledag på Rifugio Tissi, men lite ante vi hvor perfekt timet den avgjørelsen var. For utenfor begynte det å snø. Å sitte varm og god inne og se ut på snøen som lavet ned var faktisk ganske så deilig. Likevel, det ble noen få turer opp til toppen rett ovenfor hytta og. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 20: Cima di Col Rean (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/cima-di-col-rean.html) Civetta i snø.

I disse tider kan man dra i gang ting man har tenkt på en stund. Veidemannsblod er min "hatten av" for Nordkalottens rike natur, kontrastfylte klima og lys. Her vil det høstingsbaserte friluftsliv løftes frem. Der naturressursene står til rådighet for jegeren, fiskeren og sankeren. www.veidemannsblod.no Nye beretninger/oppdateringer vil bli kunngjort på: Veidemannsblod FB

En rundtur i Egersund. Etter at vi, det vil si Bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise og meg hadde tatt en kjapp tur til Slåpet, ble det snakk om neste tur. Hvor er der få folk og hvilke utfordringer kan vi tenke oss. Min svoger og svigerinne er med i en turgruppe som er på tur en gang i uka. Sammen med turgruppa har det fått oppleve mange steder og stier, som jeg aldri har vært på. Sigbjørn foreslo at vi skulle ta til Egersund. Jeg har jo vært i byen, men aldri på tur i området. Det hadde turgruppa til Sigbjørn og Anne Lise. Vi kunne jo prøve en tur i et ukjent turområde. Egersund har et flott naturområde ved Vannbassengan. Der hadde turen gått til «Trollpikken». En nok så lang tur, men selvsagt gjennomførbar for oss. Når gruppa klarer det, må vel vi også komme rundt. For det var snakk om en rundtur. Starten var fra parkeringsplassen ved Vanbassengan. Og ville være en rundtur med Veshovda, Veshovdavannet, Sandskar og Tvibekken som mellomstasjoner før vi kunne innta lunch ved «Trollpikken». Fra der er det bare et kort stykke ned til Sletteidveien, og videre til Mjølhus. Siste del er langs Slettebøvannet og opp tilbake til Parkeringsplassen. Starten var bratt opp fra parkeringsplassen. Vi fulgte lysløype, og holdt oss til skiltene som viste vei - «Opplev Dalane». Vi gikk på godt opparbeidet grusvei. Her var det fremkommelig med barnevogn, men naturen rundt var avgjort bra nok. Småvann, bjørker som så vidt var grønne, blå himmel og sol. Vi fulgte skiltene til Veshovda, og fra vei (Kjørbar – med asfalt) vist et skilt inn en gårdsvei. Vi fulgte denne gårdveien, som delvis var ny et stykke innover. Landskapet var småbakker, koller, litt bjørkeskog og litt utsikt inne i mellom. Stien gikk opp og ned og var lett å følge. Lite klyving og lite stein. Vi fikk et stykke med granskog, og myr. Det var et stidele innerst i Veshovdavannet, hvor det var mulig å komme ned Mjølhus. Vi fortsatte i godt tempo mot Sandskar. Først måtte vi ned langs en helt rett fjellvegg. Den gikk rett til himmels. Litt spektakulært. Så bar det gjennom lettgått terreng til opparbeidet traktorvei ved Sandskar. Vi fulgte denne til stien som ledet over Tvibekken. Fra vi sa takk for følget til Veshovdavannet og til vi pakket opp lunchen ved «Trollpikken» var det ikke mer enn to kilometer. Fra der og ned til parkeringsplassen for den korte turen til «Trollpikken» er det ikke mer en et par kilometer. Så gjensto en litt kjedelig distanse. Vi skulle helt inn til Mjølhus, godt og vel to kilometer på asfalt. Det er jo greit å gå, men – kjedelig. Vi skulle følge stien på østsiden av Slettebøvannet. Det første stykket var det igjen traktorvei. Så kom turens flotte overraskelse. Det gikk en gammel ferdselsvei langs vannet. God gammel. Det var skikkelig hyggelig gå gå på gamle stier med sola i ansiktet. Flott natur og fine forhold. Siste stykket var en nokså bratt bakke, før vi kom inn på samme vei vi hadde tatt i starten, med en bakke ned til parkeringsplassen. En flott tur i nytt og spennende turterreng. Hele rundturen ble på omtrent 12 kilometer, og vi brukte nesten 4 timer. En kjekk tur, med «Trollpikken» som ekstratilbehør. Les hele artikkelen

Sammen med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn. Det har blitt mange turer den siste tiden. I flott vårvær er det vanskelig å sitte inn å kikke ut på våren. Det er mye kjekkere å være ute og oppleve «naturens under» - våren 2020. Noen av turene har jeg gått alene, andre har vært i godt selskap. Bestyrerinnen har blitt fast turfølge etter at hun også ble «voksen». Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise har også hatt anledning til å bli med på noen turer. Da jeg nevnte at jeg kunne tenke meg en tur til Stavanger Turistforenings hytte «Skåpet», ville de gjerne være med - alle sammen. Det er en lang kjøretur inn til parkeringsplassen i Vinddalen, men siden hverken de eller vi (Bestyrerinnen og jeg) har kjørt den nye tunnelen til Jørpeland, var det også en anledning til å ta turen under fjorden. Vi ble enige om å kjøre hjemmefra sammen. Starten ble satt temmelig tidlig – til oss å være. Vi skulle starte innover halv ti. Vi var ikke sikre på hvor lang tid det ville ta å kjøre innover. Vi var ikke en gang sikre på hvor langt det var fra Jørpeland til Vinddalen. Det vise seg å vær 40 kilometer. Og veien er ikke helt rett eller uten bakker fra Forsand og inn. Det er både smalt og svinget fra Helle. For oss som startet ute på Jæren tok det omtrent to timer å komme inn til Vinddalen. I ettertid ble jeg oppmerksom på at det faktisk kostet penger å parkere der oppe. Jeg får passe på neste gang jeg kjører innover. Fra parkeringsplassen og opp til turistforeningshytta er det ikke stort mer enn 3-4 kilometer. I tillegg er det stort sett enkel og grei sti. Det er noen stykker med mye stein, og når det er vått, kan nok disse partiene ta noe tid. Det er også en del myr, men Turistforeningen har lagt ut lemmer over de verste plassene. Det er i tillegg ingen bratte bakker, selv om det går jevnt oppover noen dryge stykker. Da vi tok turen, var det snø fra omtrent halvveis oppover. Det tok tid å komme over snøfennene. Vi gikk igjennom og tok det forsiktig. Fra parkeringsplassen og opp brukte vi omtrent 1 1/2 time. Det gikk antakelig nor kjappere nedover. Da hadde vi spor å gå i over fennnene. Og det er jo litt nedover. Et stykke oppe i stien traff vi på omtrent ferske elgspor. Hva elgen hadde å gjøre i STFstien, er ikke greit å vite, men den tok ikke av stien før omtrent ved hytta. Det er litt spesielt å komme fram til en helt tom hytte. Skåpet er den mest besøkte selvbetjenings-hytta til STF, og her gjelder det å være kjapp med bestillingen for å få plass. Det er vanlig å bestille måneder i forveien. Bare tre personer hadde skrevet seg inn i protokollen i mars og april. Vi var alene ved «anlegget», men det kom et par i mot da vi satte kursen nedover mot bilen. Vi brukte adskillig lengre tid på kjøring enn på selve turen. I det fine været vi hadde, var det likevel en flott vår-opplevelse. Les hele artikkelen

Fra dagens tur med en venninne 😊 de eier skog her og jeg får ha kajakkene på dette området i sommer. Kjenner jeg gleder meg skikkelig til denne sommeren!!

Det er vel bare så vidt det gjelder som tur, men jeg måtte da gå noen hundre meter i det minste. Finvær i dag og jeg ville ha litt frisk luft uten å anstrenge meg ( ) . Dermed pakket jeg den lille hengekøya, røsket med meg underquilt (det blåste kjølig vind) og et teppe og fisket hengekøyestativet ut av boden. Et par tilfredse timer ble dermed tilbragt ute på stranda.

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn sommer verdt å besøke i sommer, dessuten ble en brun konvolutt med en betydelig sum overlevert i ei skummel bakgate midt på natta. Det blir smalhans resten av 2020 for å si det sånn! Kilosfisk Det skulle vise seg at det jaggu noe i de tipsa jeg fikk (betalte for). Fisk på første turen, og mye aktivitet i sjøen. Dette var tydeligvis en spot sjøørreten trivdes veldig godt. Det har blitt flere turer i området og fisken ble bare større og større. Til slutt kunne jeg krone verket med en sjøørret på så vidt over kiloen. Kilosfisk så tidlig på året er nytt for meg og ga absolutt mersmak. Det gikk ikke like bra på sist tur da jeg tok med meg poden og fruen for å vise hvordan sjøørretfiske skulle gjøres. Her skulle jeg ta frem den pedagogiske verktøykassa mi og virkelig gi av min kunnskap til neste generasjon. Det endte med fiskestanga mi knakk på første kastet, og dessverre for poden knakk fiskestanga hans også like etterpå da jeg skulle "låne" den litt. Jeg får bare håper at traumene ikke er for store, og at han eller har lært at fisketur som oftest handler om motgang og skuffelse. Hvert fall når du er på fisketur med meg. Denne ble middag. . Magen full av Tobis. Selvforsynt Feit og fin. Turens største. Sommeren nærmer seg med stormskritt, men jeg håper på å få lurt et par sjøørreter til før fjellfisket er i gang. Må bare kjøpe ny fiskestang først, både til meg og guttungen. Inntil da, stay safe og husk å vaske hendene. Se hele artikkelen

Vårtur i fantastisk vær. Det flotte vårværet bare fortsetter. Det er helt umulig å holde seg hjemme. Selv om det muligens ville være bra med en hviledag – eller to, så blir det til at jeg tar ut på tur. Antakelig vil det, en eller annen gang inne i fremtiden, gjøre at jeg kommer så pass i form at daglig tur blir helt greit. Det er også et spørsmål hvor turen bør gå. I min alder blir jeg satt i bås med «spesielt utsatte» for korona. Det virker «usannsynlig», men likevel velger jeg å ta hensyn til pandemien, og holder meg mest mulig vekk fra andre mennesker. Hvor er det best å gå under slike forhold. Alle vil jo på tur. Det er ikke mange andre ting å finne på. Gramstad/Dale-området har mange virkelig flotte turmuligheter. På de vanligste – Dalsnuten og Lifjellet, kan det godt være kø. I hvertfall mange folk. Og ingen av turene direkte til toppen på fjellet, er spesielt lange. I en god del år, har jeg hatt en vårtur rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet. Turen har som oftest blitt forlenget til også en runde rundt Lifjellet. Da blir det en 4-5 timers tur. Denne dagen hadde jeg ikke planer om en så lang tur, men det kunne likevel passe bra med en tur til Resasteinen og over Skjørestadfjellet. Etter mange dager med flott vær, slik det også var denne dagen, var det blitt skikkelig vår. Det er noen helt spesielle farger tidlig på våren, Det er helst en «beskjeden» grønnfarg når bjørka bare så vidt har fått blader. Gresset er fortsatt lyst i fargen, under trær med bare så vidt blader. Det var en kjekk opplevelse å gå oppover lia mot Dallsnuten og se skogbunnen dekket med hvitveis. Det er alt for tidlig, men jeg gikk og lyttet etter gjøken. Selv om det ikke hadde regnet på en god stund, så var det fortsatt fuktig og vått enkelte plasser. Det ble litt sorpe oppover buksebeina. På tide med vask av buksa – muligens... Resasteinen er et stor stein hvor det tidligere har vært et «kryp-inn» under. Det er god utsikt mot Dale og Sandnes. Et greit sted for en liten pause. Bakken opp er bratt. For å komme ned til Dalevann går stien temmelig bratt ned fra Jødestadfjellet. Siden jeg ikke er spesielt glad i bratte og eksponerte bakker, går jeg rundt denne toppen. Det går en sti til høyre over myra mellom de to toppene, og den går mot en gammel skogsvei som svinger tilbake mot Li. Nede i bakken går det så en «vei» mot Dalevann. Omveien tar ikke mer enn noen minutter, men for å komme ned til Dalevann, er det en mye som må krysses. Her mister jeg som regel stien og må ta meg ned lia i skogen. Denne gangen fant jeg en sti, som enkelt tok meg ned til turistforenings stien over toppen. Det ble en kjapp tur denne gangen. Vanligvis går jeg gjennom skogen ned till Dale fra Dalevann. Denne gangen valgte jeg å gå ned til Kjerdal og Daleholen. Det er litt lengre, men jeg synes det er flott å gå på gamle drifteveier og gjennom det gamle sykehusområdet til bilen. Det ble ikke en langtur denne gangen, men i det flotte vår-været var det en kjekk opplevelse. Det var en vårdag av de aller beste. Og så fant jeg stien ned mot Dalevann... Les hele artikkelen

I denne episoden av serien bestemmer Simon og jeg oss for å bade i en innsjø mens det lyner og tordner! Dette er ikke en veldig god idé, men det går heldigvis bra! I tillegg merker vi at vi er trettere enn vanlig. De kommer på at dette kan ha noe med allergi-tablettene de tar mot insektstikk… Husk å abonnere på kanalen for å bli varslet når nye episoder og videoer legges ut, det er helt gratis;) Sjekk ut episoden her:

Har lagt ut for den nittende dagen på vandringen fra München til Venezia. Nok en regnfull dag da vi satte kursen opp i Civetta-massivet. Fjorårets (2018) storm gjorde at vi måtte finne en alternativ rute opp fra Alleghe, men i regn og med en truende og dramatisk utsikt over Mont Pelmo, Lago Coldai og Civetta kom vi fram til en fin kveld på Rifugio Tissi. (Lørdag 7. september 2019). Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 19: Alleghe - Cima di Col Rean (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/alleghe-cima-di-col-rean.html) Utsikt mot Mont Pelmo fra klatringen opp mot Civetta.

Strandtur i sol og vindstille. Det har blitt mye tur i det siste. Selvsagt håper jeg på flere turer i fint vær. Yr er fortsatt sterkt optimistisk når det gjelder de nærmeste dagene. Likevel kan det bli mye, og det skader jo ikke å ta det med ro. En rolig tur var nettopp det broderen foreslo. Den vanlige turen fra Reve til Orre og retur. Den største fordelen i disse koronatider er mangel på folk. Dette er ikke en tur for «folk flest». De kjenner antakelig ikke til muligheten for å gå nettopp her. En annen fordel for oss «lokale», er selvsagt at det ikke langt ned til stranden. Det tar meg bare 6-7 minutter å kjøre til Reve. Noe lengre for broderen, men ikke mer en et kvarter i alt. Vi møttes på moloen, og tok utover mot Revtangen. Det første som vi la merke til, var hvor langt ute sjøen lå. Det var nok lav-vann, men selv med lav-vann var vannstanden besynderlig lav. Jeg har aldri sett stranden så bred. Når det i tillegg omtrent var flatt hav, ble det en tur i strandkanten litt utenom det vanlige. Sola sto høyt på himmelen. Det var ikke en sky å se, og den lille trekken som var, kom bakfra. Det var ikke nødvendig med vinterklær... Vi gikk snart i bare ullblusen, omtrent for første gang dette året. En skikkelig flott våropplevelse. Det er jo ikke så mange blomster blant marehalmen, men enkelte plasser var det et gult dekke av hestehov. Et flott syn. Folk som kom i mot, var fortsatt kledd for kald trekk og vår – ikke som oss, som gikk omtrent i sommerklær. Det var folk på farten denne dagen. På avstand kunne det se ut som om det var tett med folk, men da vi kom litt nærmere så vi at folkene, familier med unger, ungdom og eldre, holdt god avstand. Det var langt fra trangt om plassen. Langt mellom sjøen og sand-dynene, er en ting, men hvor er all rullestein blitt av. Sist jeg gikk her, var mye av stranden mot Revtangen dekket av rullestein. Skikkelig ubehagelig å gå på. Nå var det flat sandstrand. Det endrer seg fort. På Revtangen var det folk utover tangene. I tillegg kunne vi se Kobbasteinene. De kan være synlig ved grov sjø, men som oftest er de gjemt i bølgene. Nå var de lette å se. Det ble en kjapp tur bort til Friluftshuset, som selvsagt er stengt. Det virker heller ikke som om arbeidet med taket har blitt prioritert. Hjemover – nordover – gikk på innsiden av sand-dynene. Det er enkelt å gå på flate marker, men langt fra så kjekt som å gå ute på stranden. Det går i hvertfall kjappere. Vi traff kjentfolk på tilbakeveien. Broderen fikk snakket med datter og svigersønn. De var på vei mot dagmerket på Revtangen. I det flotte været var turen frem og tilbake til Orre, helst i korteste laget. Vi kunne godt ha fortsatt mot Bore. Det ble likevel litt under to timer. En godkjent tur. Les hele artikkelen

Topptur Senja og Skolpan 779. Ubeskrivelig vakker fjellverden. Sol, stilla og blå himmel, lenge sia sist! Fornøyd langt inni hjerterota🤩

Sist onsdag fikk sjekking av værmeldingen konsekvenser. Flere dager med knallvær framover, da fantes det bare ett alternativ: pakke pulken og stikke til fjells. Å holde seg i hjemmekommunen plager ikke meg, som jeg skal prøve å vise snart. Det er snakk om Nesbyen og sine fjellområder. Det var skikkelig isete men det gir jo bare fine fotomotiver. Jeg hadde langfeller under skia hele turen, så jeg brydde meg ikke om føret. I tillegg går det mye opp og ned, hvorav ned er mest skummelt etter min mening. Mange plasser var det allerede bart. Nesfjellet er ikke stort, det går fint an å krysse fjellet på en dag. Men vi var på rusletur og ikke på rømmen. Det er fortsatt mange plasser som jeg ikke har utforsket. Denne gangen gikk vi mot Fekjafjell. Nydelig område og for en utsikt fra campen vår. Gaustatoppen til venstre, så Hallingskarvet, videre til Reineskarvet og Hemsedalsfjell. P1050532.MP4 Med "vi" mener jeg meg og bikkja mi. Hun er ikke vant til vinterturer, men hun har jervenhiet og en gammel sovepose i tillegg, så det gikk helt fint. Uansett var posen min mer stas. Til vintertur bruker jeg et Hilleberg Staika. Jeg er veldig glad i teltet fordi man ligger parallelt med inngangen, slik at en kan nyte utsikten maksimalt. Om kvelden prøvde jeg litt på solnedgangsstemmningsbilder. Kjøpte nettopp en kamera som kan alt, men jeg har satt den på "A" siden jeg ikke ser en dritt på skjermen fordi det er altfor lyst pga. sol og snø. Vi traff selvfølgelig lite folk på turen, bare noen hyggelige Nesninger som nyta fjellet som oss. På en måte er det forståelig at hyttefolka får hetta når dem må sitte hjemme nå, men de har valgt å bo i byen og jeg har valgt å bo på bygda. Med alle fordeler og ulemper. Siste campen var på vestsiden av fjellet med utsikt over Tunhovd- og Pålsbufjorden. Jeg tror vi slo leir ganske tidlig på ettermiddagen (har ikke med klokke på tur). Så det var allverdens tid igjen til å nyte dagen. En kort stund tenkte jeg at det hadde vært greit med en lydbok el. men da hadde jeg gått glipp av nettopp stillheten. Rett før vi reiste blusset det opp snøskuterdiskusjonen igjen her i lokalavisa. Det var faktisk mange spor etter skuter på fjellet og det er ikke sikkert hvem som driver å kjøre i det område her. Men om kvelden var det noen som var ut og kjøre. Uten pause i ca. en times tid. Jeg kjente at det begynte å boble. Måtte snart ta noen tabletter. Hvis du skal nyte naturen, så gjør det på naturen sine premisser og naturen har gitt oss to bein! Da lyden forsvant rett før solnedgangen begynte kaklingen av rypene. Så kom det bjeffing av rev i tillegg og når sola gikk ned hørte vi også ulvene fra Langedrag. For en fantastisk konsert! Hunden hadde lagt hodet sitt på beina mine og vi bare så utover fjellet og hørte på lydene i lang tid.

Da er jeg ferdig med serien fra turen Synes episode 1 ble litt vanskelig og ikke helt fornøyd med den. Men føler det kom seg litt mere i episode 2,3 og 4.. Gjerne lik og del og følg for eventuelle nye film prosjekt ( på norsk)

Etter masse IKEA f..skap så måtte jeg bare ut på en Lengre tur i dag. Fant meg en topp som hadde litt vindrag for å kose meg meg kaffe og kvikklunsch. Etterpå var det bare å legge seg nedpå for å slappe av og nyte naturen og spesielt lukten av skog + fugle kvitter. Når jeg kom hjem så hadde virkelig biene og humlene samlet seg på kirsebær treet som er nå i full blomst! ( I allefall 3 uke for tidlig)

Nok en solfylt dag med grei temperatur og i tillegg lite vind. Det er gøy med turforberedelser og derfor litt for lett å bli sittende inne. Men jeg må ha en testtur etter at jeg har byttet "stem" og styre fra "flat bar" til "riser bar" på DBS´en 🚲 Her fra "Linna", den gamle traseen til Tertitten. Det er lenge siden isen lå på Bjørkelangen. Det er allerede ei drøy uke siden hvitveisen viste seg og den står fint ennå. Giftig, men fin er den. Bekkeblommen står med beina i vann, men holder sitt gule hode fint over vann og smiler om kapp med sola. Om det er frosk, eller padde aner ikke jeg, men de har i alle fall gjort sitt for å sikre neste generasjon. 🐸 Og ja, styret virker greit så langt. 👌

Flott vær og flott tur. Endelig kom finværet YR hadde meldt. Fredag var det sol og blå himmel, både på framsiden av huset og på baksiden. Det var ikke mulig å sitte inne i slikt vær. Jeg måtte på tur. Nå hadde Sigbjørn og Anne Lise nevnt noe om en litt lengre tur på lørdag. Jeg kunne godt begrense meg litt på turen fredag. Hvor finnes det en «begrenset» tur? Høgjæren selvsagt. Med flott vær og mange på tur, kunne jeg finne en rute uten trengsel mon tro. Fra Holmavatn var det antakelig omtrent 17. mai tog. Det pleier ikke være fullt så mye folk fra parkeringsplassen i Tovdal. Bilturen opp mot Høgjæren gikk gjennom et landskap i full vår. Det er vårblomster langs veien, og lam på markene. Noen marker er grønne, mens andre er nypløyde og svarte. Det lukter også vår – hevdalukt. På parkeringsplassen i Tovdal var det ikke trengsel. En bil utenom min, men det kom en kar fra Karten og satte kursen mot Synesvarden. Selv med sol og blå himmel fra morgenen av, så hadde det ikke tørket opp mye i stien. Enkelte plasser er det sorpe og spesielt en plass måtte jeg ta noen lange steg. Synesvarden er et flott utsiktssted, men det er etterhvert blitt en skog av vindmøller omtrent hele horisonten rundt. Til å begynne med var det greit med møllene på Hellandsmyrane, men så mange som det nå er mulig å se fra toppen, blir det vel mye. Fra parkeringsplassen til Synesvarden hadde jeg ikke møtt et eneste menneske. Fra toppen kunne jeg se folk på vei fra Holmavatn, men ingen på stien mot Steinkjerringå. I det fine været var det fristende å ta mot Holmavatn for å gjøre en litt lengre tur ut av det. Jeg kom heldigvis på det gamle ordtaket: "hold deg til planen"... Det var flere folk enn jeg hadde ventet på vei mot Synesvarden fra Steinkjerringå. Siden det omtrent er mulig å se nedover til statuen hele veien, virket det ikke som det var mange folk der fra Synesvarde. Selv da jeg startet på det siste stykket utover mot «Mor Norge» så jeg ikke folk. Plutselig dukket det opp en hel familie. Antakelig hadde de sittet bak en stein i le for trekken og mot sola. Som så mange ganger før, hadde jeg sagt til meg selv at denne gangen – denne gangen – skulle jeg ta det med ro. Oppover bakkene mot Synesvarden gikk det greit. Jevnt bra tempo, med pust og puls under kontroll. Nedover mot Steinkjerringå gikk det i høyt tempo. Her er det så pass flatt og såpass god sti at det er mulig å presse litt. Hjemveien ble på samme måten. Det gikk i et bra tempo, ikke full fart, men i det tempoet jeg kan holde et par timer. Høgjæren er en hyggelig plass i godt vær. Denne dagen var det strålende, med nesten ikke vind og temperatur over null. Det var kjekt å gå tur denne dagen. Når sikten i tillegg er god blir det til at jeg ser meg rund også. Og får øye på vindmøllene.... To timer og omtrent en mil, begynner etter hvert å bli det vanlige, slik var det også denne gangen. Les hele artikkelen