Vinnerliste

Trodde jeg var over i tråden "Utstyr som du klarer deg helt greit uten"..... ;-)

Jeg pleier å dra på årlige turer på ca 2 uker uten mulighet til etterforsyninger med min datter. Utstyret/klær tar ikke særlig mer plass enn for kortere turer, men det blir mye mat og det blir tungt.Ungen bærer litt, jeg bærer mye, og sekken er veid et stykke over 40kg før avreise. Resten av året trenger jeg som regel ikke den ekstra plassen, men jeg har brukt den sekken en del pga komfort sammenlignet med andre sekker jeg har. Må også tillegge at jeg har ødelagt to Norrøna Recon pack. Begge røyk i sveisen i ryggen.

Forsøker en slags turrapport da det har vært litt lite av dem i det siste... Pga litt omstokking som følge av coronaregler osv så ble det en litt anderledes påske der det ble mindre tid med junioravdelingen for at ikke disse skulle reise for mye mellom forskjellige deler av familien og dermed utsette blant annet besteforeldre for potensiell smitte. Junior så dermed at det ville bli litt mindre ski og iskfiske i påsken og lurte på om det var mulig å få til en liten tur før påsken startet. Ettersom vi kan ta på skiene utenfor døra og gå på tur derfra ble det en ganske lokal overnattingstur, men en telttur er alltid bedre nne 2 dager i sofaen... Så da ble det å spenne på junior lillepulken og meg den noe større. Det var meldt skiftende med av og på med både snø og vind. Vi fikk forholdsvis mye av begge deler på vei innover, men fant likevel greit veien: 2020-04-04 17.36.57.mp4 Det ble litt brøyting i løssnø foran, men vi kom da etter hvert frem mot destianasjonen: 2020-04-04 17.56.17.mp4 Vel fremme er det ganske faste ritualer der vi begynner med å tråkke til en fin plass til teltet. Ved å la denne hvile noen minutter får vi gjerne et fast og fint underlag for teltet... 2020-04-04 18.01.29.mp4 Etter dette så er det å sette stormmattene skikkelig og dekke disse med snø. Junior har rutinene i orden: 2020-04-04 18.28.18.mp4 Til slutt graver vi en dugelig kuldegrop i forteltet. Når vi ikke skal ligge mer enn èn natt så pleier vi lage den ca "knedyp" slik at man kan sitte i innerteltet omtrens om man sitter på en stol med beina i kuldegropen. 2020-04-04 18.38.57.mp4 Vel på plass begynner det bli tid for litt mat. På såpass korte turer pleier junior å innvilge seg å ha med favorittstolen til tross for at den veier litt. Så lenge han trekker den selv så klager ikke faren heller 2020-04-04 19.49.47.mp4 Etter litt kortspill og radio så er det tid for å krype i soveposen. Til junior bruker jeg hans "sommerpose" nede i min tresesongspose og det fungerer meget bra så lenge temperaturen ikke ligger så langt på minussiden. Innen det var tid for frokost så hadde været snudd om til det penere. Det blåste litt til frokosten, men dette dempet seg raskt såpass mye at vi så frem til et par timer på isen også: 2020-04-05 10.01.41.mp4 Junior har for øvrig for lengst funnet ut at Paris-pulken fungerer utmerket som akebrett. Så når det blir for lenge mellom nappene så blir det gjerne muligheter for litt aking i bakken: 2020-04-05 14.28.30.mp4 Da det dukket opp flere og flere truende skyer i horisonten så ble det klart at nok et polart lavtrykk kom til å trekke inn fra havet så ble det litt hastepakking og dermed lite bilder fra hjemturen. Vi var heldigvis bare 2 minutter fra fremme da vind og snø igjen dekket det aller meste i en hvit grøt så vi kom oss trygt og greit hjem noen minner rikere,

Enig. Derfor tok jeg kontakt med Speidersport først ang. reklamasjonen. De kontaktet Tentipi Norge, som gjerne ville sende meg et nytt telt. Her overlot Speidersport saken til Tentipi Norge. Jeg kontaktet da Tentipi Norge på telefon for å høre hvordan dette kunne løses. Kundebehandler bekreftet da at jeg ville få et nytt telt, og jeg selvsagt sende det gamle i retur til dem. Det nye teltet skulle komme direkte fra produsent i Sverige. Nå fikk jeg altså hentelapp på dette, med krav om betaling for utlevering, noe Posten har funnet på. Jeg har snakket med Tentipi Norge om saken i dag, og fikk da vite at dette var et vanlig problem når varen kom fra utlandet, men at jeg selvsagt ikke skal betale noe. Jeg har sendt dem dokumentasjon på epost. De ville sende dette til produsent i Sverige for å høre hva de mener er den beste løsningen på dette. Jeg skulle få raskt svar, da teltet går i retur etter mandag 20 dersom jeg ikke får bekreftet at jeg ikke skal betale. Litt kronglete dette synes jeg, men absolutt ikke en klage på verken Speidersport eller Tentipi. Mitt hovedinnlegg la jeg ut fordi jeg reagerte på betalingskravet og lurte på om dette var riktig.

Seks par soveposer og liggeunderlag, en sekk ved, en Wiglo 6-10 og mat til seks ....

Er kun for å tjene penger og utvide merkevaren. Men da "driter de" også litt i merkevaren. Jo mer omdøpt støy de har i katalogen jo mindre seriøst tar jeg de.

Prøv å ikke diskutere i selve Røverkjøpstråden... Folk forventer å finne tips om tilbud

Jeg fyller den med 130 liter utstyr, telt, mat, klær osv slik at jeg og ungene får med oss det vi trenger på tur. Utenpå sekken er det i tillegg stroppet fast underlag av celleplast. Så bærer ungene sin egen sovepose og underlag + pute og kosebamse. På turer med ungene er det på grunn av korte avstander ett fett for meg om totalvekta på sekken er 25 eller 35 kg.

Når jeg drar på kort kosetur på vinteren fyller jeg fort en sånn sekk. Da betyr ikke vekta noe. Midt i mars gikk jeg for eksempel hjemmefra med 33 kg på ryggen. Da skulle jeg bare sove ute noen få kilometer fra dørstokken. Siden jeg gikk hjemmefra like før solnedgang og skulle tilbake til lunsj trengte jeg bare å ta med middag og frokost, men når du skal ha med telt, liggeunderlag, reinskinn, sovepose, øks, sag, mat, kaffe, øl, cognac, hodelykt, tisseflasker, ullgenser, kaffekjele, kokeapparat, votter, mobiltelefon, batteribank, duntøfler for soveposen, kilt over soveposen og jeg vet ikke hva, så blir 120 liter (som sekken min er) fylt til randen, og litt til... tar alt oppi da, ingenting utenpå. Jeg bruker den stort sett bare til kortere turer på en til to netter der jeg ikke skal gå langt. Det er så utrolig fint å av og til å bare kunne hive oppi uten å tenke særlig over om og hva du skal bruke det til. Spesielt fin til kanotur. Nei, den er visst 130 L ser jeg på reklamen. (har en enda større vanntett sekk fra Ortlieb, men den er det en stund siden jeg har brukt, ikke spesielt god å bære, men fin til lengre kanoturer) ;-D))

prøvde meg på sånn stjernebilde. er ikke bare bare å få til gode stjernebilder. har mye å lære der enda, men litt fornøyd med dette

https://www.hektapatur.no/warmpeace-viking-900 T Comfort (Dame): -7°C https://www.hektapatur.no/warmpeace-viking-1200 T Comfort (Dame): -10°C Er vel endel som er fornøyd med varmpeace, billig dunposer som fås i mange forskjellige størrelser.

Det skal mye til å slå De syntetiske Mammut MTI posene på pris og kvalitet. Jeg har ikke denne modellen men jeg har vinterutgaven og den er helt fantastisk, spesielt når man også ser på prisen. Her får du veldig mye bra pose for pengene!

Jag bruker Alfa Kvist til slikt. Vært veldig fornøyd med de. Brukte Salomon Sky Wings før men de er for glatte så,fort det er litt fukt. Ellers er de støvler jeg har hatt med best grep på vått et par fra Viking med deres UGC såle. Bruker og terrengløpesko noe. Har Inov sko som er avbildrt i tidligere post. Gode sko men de også kun kunne hatt litt bedre grep på vått Skal jeg løpe npr det er fuktig bruker jeg VJ Irock2 som sitter spiker.

Som ivrig friluftsliver sommerstid i Finnmark har jeg i løpet av de siste årene hatt veldig positiv effekt av å bruke tynt turtøy og skjorter med antimyggeffekt. Nuh har Fjellsport opp i noen og 70% på en del slike produkter fra ExOfficio så da sprakk jeg på noen til slik at sommeren skal være berget. Det kan jo hende flere har bruk for slikt? https://www.fjellsport.no/search/?q=Exofficio&productFilter=category%3AExOfficio

Da er bekreftelse kommet, og jeg kan hente pakken. Takk til Tentipi for god service!

På Hardangervidda i august kan du fort oppleve netter ned mot null så du bør velge en dunpose som har comfortemp rundt 0 vil jeg si. Så er det individuelt hvor kald eller varmt den enkelte person sover. Poenget med å ha et tynt skumunderlag i tillegg til et oppblåsbart underlag er at den gir litt ekstra sikkerhet i tilfelle noe skulle gå galt med det oppblåsbare. Men du trenger ikke så stort og tykt som bamse kanskje, Finn noe som pakker kompakt og ikke veier for mye. Edit, så du skulle bruke bil så da trenger du ikke å tenkte på vekt å volum. Syntetisk pose er da kanskje mer fornuftig og mye billigere en dun.

Jeg ELSKER mine Crispi Mylla mid gtx. De er lette, fullstendig vanntette, og har suverent grep med Vibram såler. Er på mitt tredje par nå på ca 15 år. Bruker dem minst fem dager i uken i vått og bratt vestlandsterreng. Sålen blir slitt etter noen år, men det slitte paret mitt er faktisk helt vanntette ennå, og brukes når jeg ikke trenger sugekopp-veigrepet som de nye fortsatt har. Men dette er altså vandresko, ikke terrengløpesko/stoffsko. Jeg har gått mine runder med diverse sånne også, Salomon og La Sportiva. Membranen får hull etter noen få gangers bruk, og selv om butikken alltid har erstattet med nye så er det ingen god følelse å reklamere på nesten nye sko gang på gang. Så da ender man med å ha stående for mange terrengsko som ikke er vanntette når det jeg egentlig vil er å være tørr på beina. Ingen av dem har det samme grepet som Crispi-skoene heller. Så jeg bruker dem, jeg. Er så glad i dem at jeg nesten har dem på soverommet om natten. Edit. Og ja, sålen er fleksibel nok til å spasere søndagstur på grusvei med komfort!

Skilte dette ut som et eget emne. Jeg bruker å bære telt, 4 soverposer, 4 liggeunderlag og mat for 4, så behovet for denne typen sekk er høyst tilstede. Vekten på 3.6 kg er jo forholdsvis lav. Så på monsen i går og han hadde bært 55 kg på enkelte av sine turer Rimelug ekstremt, men klart et behov - kan jo bruke ekstra plass til noen pils. jeg syns for øvrig at de store og tunge sekkene ofte har en bærekomfort som gjør at vekten ikke føles så tung som den er..

Se på Seal Skinz All Season Glove. Den er ikke for alle sesonger her i Norge hvertfall. Men de er lette vanntette og har skinn i håndflate så de tåler litt, de jeg bruker på sommerturer når det regner, er litt sur vind. Bruker de også i marka i regn og vår og høst. De er lett foret. Ikke kjempevarme spes ikke siden ytterstoff blir vått og da føles hanske kjøligere enn når de er tørre, naturlig nok. Hatt mine 5 års tid nå og vært godt fornøyd med de.

I hvert fall vi som er gamle nok til å huske både Bjørnsen og TV-shop. Triste greier.

Hva tenker de på med slik "rebranding" (har vi et norsk ord for dette?). Satser de på at folk skal tro at produktet ble designet eller til og med produsert av merkenavn-eieren, eller bare at han med sitt "stempel" borger for kvalitet? Hmm, å låne ut navnet sitt til en vare ja, nå fikk jeg et bilde av Knut Bjørnsen i hodet her, uff - trist (regner med at en og annen her husker).

Kan tipse om sealskinz sokker, holder deg varm selv om man blir fuktig etc. Utvider bruksomr til "vanlige joggesko". Men anbefales ikke brukt i lærsko etc, det blir for klamt og ubehagelig🙃

Teflon går greit så lenge en er forsiktig med varme. Beste er å ha bål som har brent en stund, så skrape ut glør mellom et par stein å sette panne på der. Da vlir varme mer stabil. Trenger som regel ikke forlenger heller. Kan ta den i flammene på små bål men gi den gjerne litt pause med j3vne mellomrom. Eagle panne er grei den så lenge en passer på varmen. Greier fint å ødelegge belegget på en primus og. Stålet er tynt så det blir fort varmt. De har og en 24cm uten teflon. Synes på mange måter den er bedre. Mer praktisk størrelse og tåler varme bedre. Brant inn olje i den før bruk og setter den inn med olje ettee bruk og vask så det er grei slipp i den. Ellers er der panne jeg bruker mest Trangia Gourmet. Føler belegg i den er mer solid enn i Eagle. Panne er fra 2003 og belegg er helt enda. Fått ganske kraftig varme både på brenner og bål. Bunn har blitt litt ujevn med årene men ellers fint. Og praktisk med lokk for å få ting bedre gjennomstekt på lav varme.

Det er en bred strikk på buksa. Du ser den litt over midten på slira. Jag har dangler på min Casstrøm. Fungere da å stappe den ned bak den strikken for at den ikke skal slenge.

Frk gråtass 🥰 1 år nå og vi gleder oss til å prøve teltlivet og gå med kløv i år 😃 Eller... Matmora er nok mere begeistret for kløven enn hun selv 😆😅

Det hadde vært heeelt gull for vedkommende har både nevnte underlag samt har arvet en Downmat LW 9. @Terka vet du sånn på stående fot forskjell på 20 og 25 eller må jeg finlese specs? Fant ut av det. Det var så enkelt som tommebredde ja

Jeg har lite vitenskaplig belegg altså, men jeg er meget sikker på at de gangene jeg har vært besvisst på at både mygg og knott var mer plagsom enn vanlig har blitt oppmerksom på at jeg hadde på meg vanlig skjorte i stedet for en av myggskjortene. (Jeg bruker en del forholdsvis like skjorter både med og uten slik funkjson når jeg er på laksefiske)

Knott som biter GJENNOM en myggskjorte vil jeg ha voldsom respekt for..... Når det er sagt så er hovedfunksjonen til disse skjortene for min del at jeg kan gå i en tynn genser eller tynn skjorte uten at ryggen er full av mygg med snabelen gjennom både genser og hud. Dette er nemlig en soid utfordring på varme dager at man rett og slett må kle myggen ute med tykt nok tøy. Du kan ikke gå i t-skjorte eller superundertøy f.eks. Jeg opplever også at dette på generellt plan tiltrekker mindre mygg. Hud som stikker frem smøres som normalt med f.eks Autan som jeg opplever også fungerer utmerket mot knottangrepene vi innimellom har på elvebredden. Jeg bruker normalt også buff og caps med myggmiddel, men disse marinerer jeg bare selv med Autan, X-100, Bushman og lignende. Jeg opplver kombinasjonen som ideell for mitt bruk, tilpasset gjennom et tiår i naturen i nordfylket. Kombinasjonen av det nevnte gjør at jeg aldri føler jeg har behov for komplett mygghatt med nett osv, men kan fungerer noenlunde normalt. Det skal sies at jeg alltid medbringer i sekken et myggnett med påmonterte briller for det kan hende at man er så uheldig og får en ekspolsojon av mygg en kveld eller 2, men jeg til nå kun brukt det under lavvooppsett der man tramper rundt i et "større" område og jager opp alt av mygg på bakken og ikke har noe annet valg enn å bli på stedet til man er ferdig slått opp.

Bør ikke være noe problem å sette pannen slik at skaftet stikker på utsiden av bålet. Spørs jo hvordan man gjør det men når jeg bruker panne på bål så setter jeg den ikke midt oppå bålet i flammer. Jeg venter til det er endel glør så skuffer jeg bare det litt ut på siden av selve bålet og setter pannen direkte på en liten haug av glør. Det fungerer veldig fint.

Teflon egner seg ikke. Teflon blir ødelagt av og avgir giftig gass hvis det blir for varmt, og for varmt blir det av og til når man steker på bål. Teflon tåler dessuten nokså dårlig mekanisk påvirkning (f. eks. bruke tollekniven til å flytte på/snu på ting i panna). Man trenger ikke noen spesialpanne. Spesialpanner er det man bruker hjemme (teflonpanner, etc.) Ei vanlig gammeldags jernpanne fungerer ypperlig. ;-)

Jeg har gått over til å ha med konsentrert alkohol i from av Aquavit for å få ned vekt og volum. Spøk til side.. Etter en tur alene med mine to barn for 4 år siden hvor liggeunderlag, soveposer og telt kom på mellom 15 og 16 kg, allt i eller utenpå min sekk, så ble jeg brått litt mer vektbevist og ikke minst fokusert på volum på utstyr man har med. Mye går utpå sekken også, trenger ikke nøvendigvis få allt ned i sekken, men jeg får litt fnatt av å ha for mye utenpå sekken.

Veldig godt poeng. Jeg foretrekker en stor sekk selv om jeg ikke bærer på langt nær så tungt nå som jeg gjorde i ungdommen.

Den blir ganske sotet under, så jeg hadde ikke brukt den på stekovn en etterpå...

Til info landet jeg på Rab Neutrino 400 her. Første test av posen til helgen

Trodde ikke folket handlet på XXL lengre jeg Så lenge varte det.... *plystre*

Disse plastikk fellene fra Åsnes virker som et skikkelig Donald Duck -produkt (kjøpte ei felle, og det var faktisk ei felle!) 🤔 😄! Har ødelagt flere, selv på fint skiføre. Forstår ikke hvorfor dem fortsatt selges.. Dem har jo X-Skin Extreme 45mm og X-Skin Nato som har den gode gamle metall-innfestningen. Men disse er virker jo håpløse å få tak i (tips ønskes!). Som en nødløsning før tur har jeg forsøkt å forbedre innfestningen slik at det forhåpentligvis ikke knekker helt av neste gang.

Søndagstur over stokk og stein, over haug og hammer. Det ble søndagstur – en litt utenom det vanlige søndagstur. Bestyrerinnen var klar på at hun gjerne ville være med denne dagen. Det var ikke helt lett å bestemme hvor turen burde gå. Værmeldingen var egentlig ganske bra, men det skulle blåse en del. Helt opp mot kuling. Da faller en tur langs stranden kjapt vekk. En topptur er heller ikke noe riktig sjakktrekk. Sigbjørn og Anne Lise – svoger og svigerinne – skulle også på tur, og ville til Ulvarudlå. Om vi ville være med? Det ble fort avtalt at vi skulle møtes på Tjåland. Det gikk ikke lang tid før Anne Lise ringte. Hun hadde sett ut vinduet og oppdaget svarte, sinte skyer med regn over Ulvarudlå i øst. Det var langt fra hva YR hadde meldt, men det var uansett litt sent å klage.... Hvor skulle vi da ta ut. Jeg foreslo Høgjæren, og ingen andre kom med noe bedre forslag. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen ved Tovdal. Da vi kom dit og parkerte, ristet bilene i vinden. Temperaturen var heller ingen ting å skyte av. Jeg var glad jeg hadde på – og med – vinterklær. Det kjentes ut som det ville bli nødvendig med både «lang under» og vinterlokk. I det vi gjorde oss klar til å ta ut, kom Sigbjørn med forslaget om å ta mot Karten i stede for mot Synesvarden. Det ville i hvert fall være mindre folk den veien. Det syntes vi andre var et godt forslag. Det ble likevel litt diskusjon rundt hvor vi skulle etter Karten. Det er tross alt ikke stort mer enn en kilometer opp til toppen. Nå hadde vi ikke kart med, men vi hadde tidligere gått til Karten noen ganger før, og opp dit ville det ikke være problem å finne fram. Vi satte kursen mot toppen – 421 moh - 60-70 høydemeter over Synesvarden. Etter bare en hundre meter over myra støtte vi på en traktorvei. Den gikk riktignok i «feil» retning. Rett nord, mens vi skulle omtrent rett øst. Etter bare noen nye hundre meter, gikk det en vei østover – sånn noenlunde. Vi fulgte veien til den begynte å gå nedover igjen, og satte så kursen mot toppen. Det er ikke mulig å ta feil her, for toppen er godt synlig. I dårlig vær er det bare å holde mot nordøst og da treffer du uansett veien mot toppen. Etter å ha skrevet oss inn i protokollen, valgte vi å følge veien tilbake og ned mot Kartavannet. Her er det nok en traktorvei som leder til sti mot Brusanuten. Vi fulgte stien gjennom skogen, opp bakkene til østsiden av Bruraberget. Der ble det tatt en sjefsbeslutning om å gå mot sør for så å svinge mot vest tilbake mot Karten. Det var et lite problem. Vi måtte enten rundt eller gjennom den samme granskogen vi hadde gått i, nede ved Kartavannet. Det var jo selvsagt også en bakke ned først. Og det var fint lite sti å finne rundt toppen av Bruraberget. Vi gikk mot «kanten» og kikket nedover. Nederst i bakken begynte skogen, men det så – tilsynelatende – ut til å bare være noen få meter med skog.... Et stykke nede i bakken dukket det opp et tråkk. Her hadde det gått folk før oss. Nede i skogbrynet var det et mer tydelig tråkk. Det var mulig å følge dette tråkket gjennom skogen og ut i kanten av en liten pytt. Vi valgte å følge et utydelig tråkk videre inn i skogen – i retning Karten. Dette tråkket snirklet seg gjennom skogen rundt trær over bekken og grøfte og over steiner. Det krevde litt konsentrasjon å holde seg på stien - «tråkket», men vi kom greit gjennom skogen. Under en liten pause inne i skogen, kom det regn og yr og tåke. Vi var vel helst inne i skydekket og nedbøren var dråpene inne i skyen. Det ble riktig surt da vi kom ut av skogen og fikk været rett i ansiktet. Vi var ikke i tvil om hvor vi var. Gjerdet til høyre var det samme som vi hadde krysset på veien opp mot Karten. Det var bare å følge dette til «toppen» og så ta til venstre mot veien vi fant på veien oppover. Da jeg kom hjem, kunne jeg se på kartet at vi hadde gått parallelt med veien oppover og bare omtrent hundre meter til venstre for oss. Øverst oppe var det vind og nedbør. Nede ved bilen var det omtrent tørt. En flott tur på 9 kilometer, selv om det ble litt surt på slutten. Et spesielt terreng, med store flytteblokker og enkelte bautasteiner. Nokså ulikt terrenget rundt Synesvarden. Les hele artikkelen

Lighter og tennbriketter er tingen! Og har du prøvd å fyre på en røyk med tennstål?? 😀

http://www.lommekjent.no/routes/1794350 Lagde denne ruta selv for noen år siden. Femundsmarka til volda. Ble aldri noe på tvers tur, men har gått Femund - Alvdal på sommeren og Alvdal - Otta på ski. Var to fantastisk fine turer. Hele ruta går stortsett på DNT-ruter. Kan sikkert kuttes litt ned ved å gå over reinheimen og ikke over dovre. Var ingen stier merka i reinheimen når vi lagde ruta og følte oss mest trygge med dnt-stier da vi hadde null erfaring på tur.

Jeg bruker kaffekjele. Koker opp, heller i dugelig med kokekaffe og lar den trekke. Bruker barnåler i tuten som filter. Smaker bra.

Jeg har samme erfaring som @Skogens Stønn med filterkaffe, så jeg kutta ut det ganske kjapt. Lunken kaffe er kjipt. Jeg bruker nå utelukkende kokekaffe, kokes på bål eller primus. Bruker kaffen med det svenskklingende navnet i de gule posene, noen ganger også espressobønner som er kokmalt. Heller i MASSE kaffe og koker det ganske lenge. Jeg er klar over at dette ikke er den "riktige" måten å lage kokekaffe på, men for meg er dette det eneste som duger for å lage mårrakaffe som er sterk nok. Og veldig enkelt å varme opp igjen om det skulle bli lunkent eller kaldt.

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

En annen ting som er rådigg på bålet: Beyondburger, sautert rødløk og frisk agurk, med rosmarinstekte potetbåter og vegansk aoili. Kjenner savnet etter sesongen kommer krypende nå

Hva skal du gjøre med høyere lønn da, kjøpe Tesla X og isbiter fra Svartisen for å imponere andre nå som du har råd til det?

Vi lever i verdens beste land å leve i. Vi har mest rikdom og tryggeste vilkår for helse, jobb og bo. Og allikevel blir den psykiske helsen verre og verre sies det (eller får mer fokus? Litt usikker her). Det er galskap ja. Det er et helvetes rotterace for å forbruke mest og ødelegge mest på kortest mulig tid. Man blir pepra dagen lang med at man må leve mens man kan. Ta for seg av livets goder. Og bare det der er jo et jævla mas i seg selv 😂

I dag sa jeg opp jobben. Litt uvirkelig og skummelt, men mest av alt føles det riktig. Takk alle tilbakemeldinger her inne. Det har absolutt vert medvirkenden til valget jeg nå har tatt.

Det som er så pussig er at vi i Norge, som er de i verden som kanskje har best økonomi, tryggest rammer og et sikkerhetsnett av en annen verden er de som reserverer seg mest mot å realisere drømmer. Men når vi får dyttet inn med t-skje at vi skal gå skole med topp karakterer (eller så får vi jo ikke jobb) for så å jobbe slavisk de neste 40 årene for å finansiere hus, bil, hytte og dyre hobbyer. Vi er så opptatt med å jobbe at vi sliter oss ut å har problemer med å finne tid til å fylle livet med innhold. Hver dag må ikke være produktiv eller ha innhold. Det går an å kose seg med å ikke gjøre noe! Huset skal se like flott ut som naboen sitt, men vi har ikke tid til å bruke huset for vi må jobbe for å betale det ned. Hytte må vi også ha, men den får vi bare brukt 2 - 3 helger i året for at vi må jo reise til syden, dra vekk i helgene, selge vaffler for idrettslaget så ungene får være med på håndball, fotball, hockey, korps å alt mulig annet. Å de skal jo selvfølgelig kjøres til døren og hentes tilbake til døren. Nei, fyll livet ditt med innhold... hva som er innhold og kvalitet er det bare du selv som kan definere. Men ikke gå i fella at du må oppleve det alle andre har lyst å oppleve. Da blir det fort jag etter opplevelser og man rekker plutselig ikke over alt.

Jeg vil takke for mange veldig gode og tankevekkende innspill. Både magefølelsen og hodet sier mer enn noen gang tidligere at jeg nå må gjøre en endring i livet. Jeg føler meg ikke klar for å gå direkte over i en ny jobb, men trenger en skikkelig pause som jeg vil fylle med noen langturer og alt det kan føre med seg.

Man kan jobbe nok til å leve, eller leve av å jobbe! Jeg er nok typen som holder meg litt utenfor boksen og a4 livet, veldig mange foretrekker trygge rammer rundt seg og ser på det som skremmende å ikke vite hva som kommer neste måned. Jeg kan vel med trygget si at de fleste jeg kjenner går å drømmer om å det ene eller andre, men ingen som tørr å gjennomføre det. Som du beskriver, så har du økonomien og mulighetene til det.... Hopp i det, det kan være litt skummelt til å begynne med, men herregud for en økning du vil få i livskvaliteten. Norge er mulighetens land, jobb er sjeldent eller aldri noe problem... så lenge du ikke MÅ ha en bestemt stilling, eller tåler å bli litt skitten på nevene! Et slikt år eller to kan se pent ut på CV'en så lenge du fyller det med innhold Jeg har flere kompiser som driver bedrifter, som kikker bevisst etter folk som har opplevd litt i livet og ikke bare gått skole og jobbet Vi i Norge måler ofte hverandre på hvor mye vi jobber. Det er sjeldent du hører noen som spør om hvor mye fri har du da? Jeg jobber turnus med med en del fri, jeg får stort sett alltid spørsmål om jeg ikke har to jobber, siden jeg har så mye fri?? Haha! Nei, jobbe har jeg ikke tid til. Jeg har alt for mange turer og drømmer som skal realiseres Vi mennesker er også preget av misunnelse og er ofte negativ til ting vi selv ikke klarer å gjennomføre, Som igjen gjør at vi finner på og konstruerer problemer i stede for å lete etter løsninger. Jeg kan helt ærlig ikke finne noe negativt med det du har lyst å gjøre. Joda, det vil nok komme tider der hverdagen føles litt vanskelig og tankene om du har gjort noe dumt vil komme, det er helt naturlig. Nei, fy søren! Gi gass.... gjennomfør og lev livet! Før du vet ordet av det sitter du der med familie, unger eller full av sjukdom å angrer på alt du ikke fikk gjort

Stort sett er det Baileys som blir med meg på tur, blandes alltid i kaffe. Liker ikke serke saker og øl, som egentlig er favoritten, blir for tungt å bære. Hadde jeg bodd i Nederland hadde det blitt et annet valg, synes det passer mye bedre i skog og mark m.t.p sinnsstemning ol. Men det er en annen diskusjon...