Vinnerliste

Helgen ble benyttet til fjellturer i nærområdet. I motsetning til andre har vi ikke lagt fjellturene til perioder med opphold, men lagt avgårde i øsende regn. Kan jo hende det blir opphold underveis! Fjelltrimmens gamle topp Mardalsfjellet 435 ble besøkt på Lørdag. øsende regn (og da mener jeg styrtregn) når vi skulle ha pause, men det gikk bra! Haggelvær når vi gikk ned, så det går den veien.. Bratt tur, med en del myr.. (gutten gikk hele veien med småsko - på slutten var han ikke nøye med å gå utenom myrene for å si det sånn) Søndag var ikke alle skoene og klærne tørre, men vi rasket med oss det vi fant og gikk på en annen liten topp i samme området som jeg var på tidligere i uken. Bekkene var blitt til elver og veien til en grushaug.. Å gå på tur i skiftende vær har sin egen sjarm, og blir til turer man aldri glemmer!

På lørdag var vi hele 11 personer fra familien som la av gårde mot Elgpiggen (1604 moh). Flertallet av oss hadde ikke vært der tidligere, men alle hadde ett stort ønske om å komme oss opp. Elgpiggen var en av de store fjellene for morfar, det var derfor ekstra stas at alle slentsgrenene var representert med barn, eller barnebarn. Vi gikk fra Orvdalssetra i fint høstvær og nydelige farger. Til å begynne med gikk jeg fremst med følges yngste deltaker på 8 år. Jeg hadde ett stort ønske om at alle skulle klare å komme seg til toppen og hadde bestemt meg for å legge meg bakerst når det begynte å bli bratt. Drøye 7 km er turen og den er ganske hard for utrente, med endel store steiner og løse partier. Vi klarte å komme oss opp alle sammen og både latteren og tårene satt løst på toppen. En fantastisk tur med familien, og ett av årets store mål er gjennomført. Elgpiggen =check!!

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

Jeg har ikke vært medlem i DNT de siste to åra av noen få grunner: Man må ha langt flere overnattinger nå enn tidligere for å dekke inn prisforskjellen mellom medlem og ikke-medlem opp mot medlemskap. Jeg føler jeg betaler for et gigantisk maskineri, ikke for en hyggelig liten friluftsorganisasjon. DNT er blitt for kommerst, og det synes veldig godt i Fjell og Vidde de siste årene. Jeg synes alt dreier seg om å bo på hyttene. Inntrykket mitt er artiklene i F&V hadde et videre spekter av turliv før. De har en til dels aggressiv utbygging. Det virker som om de skal ha sengeplass til alle potensielle gjester rundt om. De har sammen med andre reiselivsaktører en ganske intens reklamestrategi mot allerede hardt belastede turområder. Jeg håper DNT holder seg unna slikt som Børgefjell, Reinheimen, Forollhogna, og de fleste andre relativt uberørte områder. De trenger ikke bygge ut hele fjellheimen. Det er ikke slik at jeg boikotter DNT i dag, men i stedet for 5-20 overnattinger på hos DNT i året som jeg kunne ha før, så har jeg nå kanskje 1-2 overnattinger i året.

Hei I går, i chatten her, spurte jeg en annen hva som er et must å ha med på tur, utenom selvfølgeligheter.. Og radio ble nevnt, og selv nevnte jeg podcast.. Dernest begynte jeg å tenke på podcast som omhandler fjell og natur, utstyr osv.. Begynte å søke litt og jeg fant svært lite fra Norge. Det var Jakt og fiske, men dett var dett. Sverige har noen podcaster og ble til at jeg hørte på en av de svenske podcastene. Behagelige stemmer og atmosfære, men lærte ikke så mye mer enn hva jeg vet fra før. Skal nå høre på flere fra Sverige. Men uansett. Jeg er verdensmester i å kose meg i naturen, vet en del om bekledning, om trening, men jeg er ikke nerden som har eid 20 ryggsekker, prøvd det meste av soveposer og hatt ekspedisjoner osv.. Jeg er mer den som liker dagsturer i fjellet med fjellstue og bil som base.. Så jeg kunne ikke startet en podcast som omhandler fjell og friluftsliv (så sant ikke podcasten inneholder en episode: bekledning ;D ). Så.. Jeg fikk lyst til å slenge ut et tips her inne.. Jeg hadde likt så veldig godt å lytte til en god podcast som tar for seg tips om turer, om fjelltopper, utstyr osv.. Av nordmenn, på norsk. Syns det er fantasisk å lytte til podcast på tur, når jeg gjør husarbeid, trener osv.. Jeg tenkte en del på dette siden i går, og ene ideen jeg liker godt er "Fjellforum Podcasten". Det kunne vært forskjellige personer som står bak hver episode.. Noen kanskje har ekstra mye erfaringer om diverse fjelltopper, noen passer ekstra godt til å snakke og diskutere skiutstyr og turer, osv osv.. "fjellforum podcasten" er min favoritt ide, men ide nr to er om noen her inne startet en slik podcast.. Om dette fenger, og man lurer på det med lyd og opptak, så har jeg en del viten angående lyd. Om jeg blingser helt og det faktisk fins en del slike podcaster, vel så syns jeg fortsatt ide nr 1 er god: "Fjellforum Podcasten" Kjøre til til jotunheimen, varm kopp kaffe, høre på Fjellforum podcasten, sesong 2, episode 3: Jotunheimen. Liker tanken:)

Da var min post nr 2 av 50 i kjentmannsmerke i boks. Ikke veldig vanskelig, siden jeg gikk her i våres på turen rundt Tyrifjorden. Litt kald blåst og regn i det fjerne i kveld, nabokona hadde på lue når jeg kom hjem. Høsten og soppen er i anmarsj. Kjerraton går forbi her. Det startet med en utdrikkingslag hvor brudgommen måtte sykle opp bakkene fra Åsa på en gammel herresykkel med 1 gir (eller uten gir som noen kaller det) i praksis måtte han gå. Han måtte også frakte med seg sykkelen på luftmadrass over Damtjern på svømmeetappen, før han syklet inn til dammen på Storflåtan hvor det var sikkelig målgangsfest. Er vel sikkert 30 år siden tipper jeg.

@bevern Så bra at du vil mer på tur! Ingenting er som å komme seg ut. Jeg tror bare du har misforstått DNT sitt hyttetilbud. Du ønsker å leie en hytte for fire personer for en helg. Da forstår jeg deg dit hen at du ønsker å leie hele hytta, og ha den for deg/dere selv i den perioden. Da er ikke DNT rette plassen å lete. Man kan riktignok bo flere netter i strekk på hytter, men utgangspunktet er hele tiden at hytta er for de som vil på tur, og som trenger et sted å sove, ikke for de som skal ha en hyttehelg. For å få til dette må hytta være tilpasset folk på gjennomfart, og de fire gutta på tur som har okkupert hele stua og mer til må fint finne seg i å dele plassen med en gjennomsvett snorkende fyr fra ytre gokk eller indre gemakker. Prisen er jeg heller ikke enig i. Jeg benytter meg av hyttene i Oslomarka. Tar jeg med mine to jenter på 7 og 9, får jeg følgende oppsett: Medlemskap: 680 + 125 + 125 = 930 kroner. Dette er den årlige utgiften. Overnatting: 265 + 0 + 0 = 265 kroner. Dette er medlemspris. Uten medlemspris blir det 380 + 190 + 190 = 760 kroner. Med andre ord, to overnattinger har spart meg inn hele medlemsavgiften. Denne barneprisen gjelder til de er 14 år, etter dette er det 50 kr pr natt pr barn frem til de er 26. DET ER BILLIG! Når det er sagt - kritikk mot DNT kan komme i mange former. Jeg er uenig med dem i mye, herunder mener jeg at hytteutbyggingen godt kunne hatt en klarere filosofi knyttet til enkelt friluftsliv med minst mulig spor etter seg - også når det kommer til nye hytter i lite tilgjengelige områder. Men det er en helt annen diskusjon.

Vi har vært skikkelig trendy i kveld (??) med urbant friluftsliv. @Gittiamo på tur med med Blåhvalen og undertegnede med Kvitebjørn.

Ta det helt med ro folkens, bare fordi dere går med fjellsko, så betyr ikke det at dere er trendy

Er vel få som gjer dugnad for eiga vinnings skuld, sjølv om nokre foreningar gir ei form for godtgjerdsle for kjøring, og fri kost og losji når du arbeidar på hyttene. Sjå det frå ein anna vinkel; skal eg ha direkte utlegg i kroner og øre når eg gjer dugnad for at du skal få billigere overnatting? Det held vel at sjølve dugnadsarbeidet gir andre noko om eg ikkje skal opne lommeboka i tillegg? Dei fleste ville nok komt betre ut av det med å bruke timane hjå ein arbeidsgivar for så å betale for kost og losji, enn å gjere dugnaden, dersom det var eiga vinning som var formålet. Det sagt så synes eg DNT breier om seg i fjellheimen, noko eg personleg har langt større problem med enn prisane.

Mye luftfuktighet i Bergen for tiden. Da regnet begynte å slakke opp litt i halvsju-tiden, ble det imidlertid åpning for en liten tur på på velkjente tråkk Traff ikke et menneske på turen, gitt. Som utsynet mot Bergen, Fyllingsdalen og Laksevåg viser, er vel den folkelige meteorologiske betegnelsen "Gråvær": Fant en termos på stien ved radiomasten på Holefjellet, det var saft (var det blåbær eller solbær det luktet, mon tro?) som fortsatt var lunken og vel så det. Jeg tok den med ned nesten til starten av stien (ved Øvre Holen 36), og satte den godt synlig der - håper eieren finner den

Innimellom to regntunge dager var lørdag en perfekt turdag. @TerjeH og jeg satset på en kortreist tur: Kyle (505 moh) mellom Medfjordvær og Senjahopen. Over 30 grader bratt heile vegen til topps gjør at man får trimmet blodpumpa. Stien er merket og fin og uten vanskelige passasjer, men toppeggen med stup på begge sider gjør at de som er høyderedde godt kan finne seg en annen tur. Litt andpusten, men ved godt mot. Toppeggen i bakgrunnen. Det er like bratt ned på andre sida. Fint å gå bortover eggen mot kassen. Mykjetinden i bakgrunnen. Vi møtte på en fastboende og to turister underveis. Man har etterhvert så mye fint utstyr. I dag var det den gode gamle spritbrenneren som fikk luftet seg i et trekanstativ fra Trangia. Der lyngen stopper går det forresten 200 meter rett ned. Se, alle de fine fjellene innover fjorden med Breitinden innerst! Vi ser ned på hustaket til svigers også. Med flaks så vinner de ei kake i Helselagets lotteri mens vi sitter her.

Nei, og da er vi vel egentlig over på ren hytteutleie? Og det vet jeg nå ikke helt om jeg syntes DNT skal drive så mye med. En ting får nå være at de skal drifte hytter som skal være tilgjengelig for et stort antall mennesker, sikkerhet i fjellet og slikt. Men snakker man ren hytteutleie bør DNTs hytter være helt sidestilt med andre hytter i forhold til hva man får og ikke får lov til å gjøre med dem vedrørende transport, bygging etc.

Problemet med "mote" er at alle barske, individualister som anser det som livsviktig å være utenfor normalen, plutselig blir normalisert og er en del av den suppa de selv bruker tid på å ergre/gremme seg over

Jeg er så utrolig delt i mitt syn på dette. Jeg liker ikke kommersialiseringen av naturen som DNT er med på nå. Alt for mange foreninger og firmaer skal tjene penger på naturen vår. Det er rene rovdriften av allemannsretten fortiden. Det har tatt av alt for mye i det siste. Samtidig gjør den det enklere for meg å bruke naturen. Jeg har kun vært medlem i to år og brukt rabatt på å bo, tre eller fire netter. Så økonomisk har jeg hverken tjent eller spart på medlemskapet. Men jeg har satt enormt stor pris på stimerking og betaler gjerne en slant for den. Jeg har til og med brukt merka sti i kommersiell sammenheng 😱😂 Auch.

Jeg er helt enig med deg. Prisnivået er alt for høyt. DNT hytter med barn er et produkt for de med god råd. Vi hadde en natt på Snøheim med 2 barn og det kostet 2700,- pluss busstransport 500,- Flere reagerte også på at det ikke fantes et mattilbud som var annet enn den 3 rettersen. De startet kanskje som et lavterskeltilbud, men har utviklet seg til en pengemaskin og en mastodont som har en finger med i det meste. De kjemper mot motorferdsel, men er den største motorferdselaktøren i fjellheimen selv. De kjempet i mot en tilbakeføring av Snøheim og Snøheimveien, og tjener nå store summer på ordningen der. Jeg tror mange friluftsfolk hadde likt at hele det fjellområdet ble tilbakeført slik det en gang var. Om Snøhetta ble litt mer utilgjengelig så hadde ferdselen også gått betydelig ned, men det er en tapt kamp. Hvert år er jeg i tvil om jeg skal betale, og har alltid hatt mine tvil når jeg har gjort det. Familiemedlemskap koster godt over 1000,- men jeg er med i lokallaget og vil fortsette med det et år eller to til. Folk har ymse grunner til å være medlem, og mange bruker alle tilbudene hele året, finner hytter som er lite brukt osv, men slik er det ikke her jeg bor.

Det er akkurat sånn jeg tenker når det kommer til kjøp av utstyr som telt eller abonnement som statoilkopp og treningsstudio. Men det er litt enklere å redusere snittkostnad på kaffe og teltovernattinger enn treningsstudio, i hvert fall for meg 😃 Sånn som @bevern legger frem tallene her, skal det jo ikke mange turene til før telt/lavvo har en mye lavere overnattingspris per døgn for dem (i tillegg til at det kan selges brukt) Det stemmer nok som du sier at hver forening har sitt eget regnskap. Usikker på hvor tallene over kommer fra, men de tjener nok penger i det store og hele. Kan godt hende de benytter profitten til ting som gratis temadager, men i det regnskapet det ble vist til her, så har de jo tjent penger hvert år (ting som gratis temadager, ville jo kommet frem som kostnad og redusert driftsresultatet i året de ble holdt). Det er aldri feil å tenke kritisk rundt driften av foreninger, er egentlig poenget jeg ville frem til her (og som kanskje forsvant litt i tallene) Det administrative spiller inn her også, stor forskjell på hvordan dette løses rundt om i landet i alle mulige foreninger. Har selv ingen formening om prisnivået er lavt, høyt eller fornuftig, og er enig med deg i at det burde tilrettelegges for at frivillige skal ha det bra under dugnader. Synes allikevel det kan være smart å tenke kritisk når det kommer til inntekter, kostnader og driften generelt i foreninger, så unngår man at det kastes bort penger som i tilfellet med Tvedt og champagnemafiaen

Som gammel vedlikeholdsmann som har kjempet en del kamper oppigjennom for jevnlig vedlikehold vet jeg ikke om jeg skal le eller grine av et slik utsagn. Men et tips er de gratis koiene til Statskog. Ofte enkle, og du behøver ikke betale noe selv om du bruker både gass og ved. Men de setter pris på bidrag, enten i kroner eller deltagelse i arbeid. Rydding, vedkløyving, måke av tak etc. Men det er ikke noe bookingsystem på de.

Snakket med en i filmcrewet for noen år siden, og du treffer spikeren midt på. I tillegg må ofte deltagerne stoppe for at filmcrewet skal få rette vinkel, pause o.l. Da får de ikke lov til å ta av seg sekkene...

Homlastien og fossene https://berntsturer.wordpress.com/2018/09/16/homlastien-og-fossene/

Jeg har en teori om de tunge sekkene Kan det tenkes at, deltakerne må følge en (også etter min mening) overdreven og omfattende pakkliste fordi de rett og slett skal få et stort handikapp i forhold til filmcrewet? De som filmer er nok svært spreke og dyktige, men må tross alt løpe både foran og bak deltakerne og derfor tilbakelegge en større avstand for å få de rette bildene. Om deltakerne hadde hatt lette sekker, ser jeg for meg at det kunne blitt nesten umulig for kamerafolket å holde tilstrekkelig følge

Syntes fortsatt 71 Nord er høyst severdig 😃 Men disse enorme sekkene. Hva er greia? Kan umulig være god reklame for Bergans. Det tyder jo på voldsomt volumiøst og tungt utstyr?

Og det minner meg om da jeg var i Sarajevo etter krigen. Alle skulle være gængsta da. Og du var ikke skikkelig gængsta om du ikke hørte på Espen Lind, gikk i Helly Hansen-jakker og vifta med en Magnum 44 🙈 Mote og trender er merkelige greier. Og det er jevnt over alltid vært elementer av sportstøy og friluftstøy i motebilde. Det er faktisk interessant å følge med på hva som skaper trender og hvorfor. Det sier mye om synergier mennesker imellom og ofte hvor man kommer fra eller hvor man ønsker å dra.

Sakset fra DNT: "MRT sine hytter tilligger et landsdekkende rutenett under Den Norske Turistforening (DNT). Dette betyr at dersom hytta er definert som åpen eller åpen med DNT nøkkel, så er hytta åpen for alle som kommer, medlemmer og ikke-medlemmer. I prinsippet blir aldri en slik hytte full, man skal alltid i felleskap finne en løsning så alle kommer inn, og alle hyttene har noen ekstra madrasser som kan legges på gulvet." Det er vel dette som er noe av det fine med DNT sitt system. Eller dette på vei til å dø ut hvis mange tror de "leier" en hytte?

Som vanlig i slike diskusjoner, blir det ofte tatt utgangspunkt i de tall som "best" beskriver argumentet som fremføres, og andre alternativer blir muligens glemt. Jeg er enig i at prisen på 375 pr natt er alt for høyt og at et familieopphold på en betjent hytte koster like mye som en sydenferie. I midt område er det selv- og ubetjente hytter som gjelder, og her har både familier med unger og ungdom under 26 helt andre priser og forholde seg til. Familie med unger betaler kun for voksne - om ungene (og foreldrene) er medlemmer av turistforeningen, med rabatt for å betale på APP koster oppholdet 240 pr natt for voksne. Og medlemskap for ungene er billig. For ungdom under 26 er prisen på en overnatting 130,-. om de er medlem av DNT. Det er IKKE dyrt.

Eg har trekt meg ut, nett pga desse tinga som du nevner her. Eg kan ikkje leve med ein organisasjon som så til de grader mel si eiga kake i fjellet. Prisnivået trur eg kunne vore lågare om vekst ikkje var så viktig, og om ein hadde holdt ting på eit skapeleg og enklare nivå. Dette synes eg dog skil seg frå ein antagelse om at det er dyrt på ubetjente hytter fordi ein søkjer store overskot.

Som vanlig til Blåfjellenden på fredag. En liten kikk på værmeldingen for helga, ga klar beskjed om at det er høst. Regn, vind og temperatur ned mot 5-6 grader. I Hunnedalen var det fortsatt blader på bjørka, men det var dype brunrøde farger som dominerte på bakken. Og det regnet. Det kunne se ut som om turen innover heia ville bli våt. Regn og mer regn var det jeg så fram til. som så mange ganger før - som oftest - var jeg alt for pesimistisk. Oppe i bakken lettet regnet, og det ble mulig å hive hetta av hodet. Det ble ikke akkuratt finvær, men bra turvær. Høsten er en fin tid for fotografering. Det er flotte farger. Lufta er klar og selv om kontrasten mellom sol og skygge er stor, så kan det gjøre seg på bilder. Høsten er likevel tid for å se tilbake på sommersesongen og innse at alle vidunderlige planer på våren nok ikke er gjennomført, og at det minker på de gode mulighetene. Likevel har høsten vært den "store" sesongen for turer inn til de selvbetjente hyttene. Det var tidliger både 60 og 70 gjester på Blåfjellenden en fin høsthelg. Ofte var det gjenger av arbeidskoleger, og når to tre slike gjenger kom samtidig kunne det bli trangt. Stinn brakke var ikke bare et uttrykk - det beskrev tilstanden. Ikke slik nå lenger, det er ofte litt mindre folk - flere familier og mange færre voksne (over 50) med flasker i sekken, fordelt på to hytter i stede for en. For egen del gikk jeg innover heia og lurte på hvor sommeren var blitt av. Vi har hatt et kjempevær i omtrent to måneder. Og dette flotte været hadde jeg brukt til sydentur og en uke på Nilsebu... Det har blitt alt for få skikkelige turer dette året. Noe jeg antakelig må se på som en "naturlig" utvikling etter som haugen av gamle kalendere bare blir større og større. Det er ikke til å legge skjul på at det ikke er like "morsomt" å legge ut på en langtur - 6 timer eller mer. Både på grunn av et tregere tempo, ting tar tid, og at bein og rygg ikke helt er like villige til å holde koken så lenge. I tillegg har skader gjort det litt mer vondt å gå lengre enn langt. To-tre timer inn til Blåfjellenden er fortsatt godt innenfor rekkevidde - heldigvis. Jeg kom fram i god form og så fram til å få noen timer for meg selv på hytta. Det tok ikke lang tid før det kom en kar opp dalen fra Mån. Nå er det å snakke med nye gjester også helt greit. Vi fikk en hyggelig prat. Og en god latter - ikke lenge etter at vi hadde kommet inn, fått fyr i ovnen, varmet vann til te, og satt oss godt tilrette, dundret det i taket. Det regnet bøttevis, skikkelig slagregn. Og vi var inne i varmen med tørre klær.... Det tok tid før jeg startet opp bakken mot Hunnedalen på lørdagsmorgen. Nærmere 12. Årsaken var selvsagt været. Det var på morgenen mye regen med noen gode perioder inne i mellom. Det så en stund ut til å klare opp og bli bra vær, men ikke lenge etter datt det ned – regn i bøtter og spann. Jeg ventet. Selv om jeg startet i lett regn, ble det opphold bare et lite stykke oppe i bakken. Og turen tilbake over heia, gikk en god stund i bra vær med sol inne i mellom. Det varte likevel ikke mer en litt over halvveis, da kom regnet tilbake. Og nesten nede i Hunnedalen, gikk jeg på en hel flikk med unger og voksne som skulle til hytta. 22 stykker tilsammen. De fikk noen våte timer innover. Les hele artikkelen

Prisliste hytter - DNT Oslo -> For meg er det å velge telt et ganske enkelt valg. F.eks. ei kort veke i Jotunheimen for 2 voksne og 2 barn finansierer jo eit bra telt man kan bruke så mykje man vil ellers også, om man tar DNT-hyttepriser som utgangspunkt. HØSTFERIE I JOTUNHEIMEN MED SJØRØVERTOKT - Oppført som 4 dagers (ankomst kl 16 dag 1, og avreise kl 10 dag 4) --> 2 voksne og 2 barn, alle medlemmer i DNT, kjem på 10942,- (2100,- ekstra for ikke-medlemmer.) Eg støtter DNT og synes dei gjer mykje bra av organisering, turer, merking osv. Men fotavtrykk, "eierskap" til fjellheimen, og mykje anna er diskuterbart. Og det er fullt forståelig at ikkje alle har råd til, eller kan prioritere økonomisk, å bruke DNT sine tilbud. Fjellheimen via DNT er ikkje innenfor rekkevidde for alle som bur i Norge.

Jeg har i 25 år hatt tilsyn på en av SFT`s ubetjente hytter - Blåfjellenden. Hytta har rundt 1200-1300 betalte overnattinger i året, og gir (anttakelig) et godt "overskudd" til annen drift i Stavanger Turistforeining. (Jeg har aldri tatt i mot en krone i "godtgjørelse", snarere tvert i mot.) Overskuddet som noen betegner som "komersielt" går til å dekke "underskudd" på hytter som har omtrent 100 betalende overnattinger. I tillegg er det gjennom årene gjort ganske mye med bruer, stier og skilter, som også må betales. Det er ingen privatpersoner som "tjener" på driften.

"Vi" er ganske fordømmende her inne synes jeg. Mange av oss har på ett eller annet tidspunkt i livet vært en "drittunge" eller gjort noe som ikke eg innafor ifølge andre. Jeg har ihvertfall vært innom den kategorien noen ganger hos andre som har solide skylapper hvor hva som er riktig å gjøre ligger smalt definert innenfor trangsynet. Hva med å glede seg over at personer som Elisa Røtterud har funnet interessen og gleden over friluftsliv? At hun har fått "hjelp" forsøk på å bestige Everest.. hvem gjør det uten støtteteam? (Svært få, om noen.) At hun klatrer Storen sammen med andre? Klatring over flere taulengder gjøres stort sett sammen med andre. Og kulturen med å bruke guider som etablerer seg i Norge, gjør at det er ganske mange "hvermansen" uten særlig alpin klatreerfaring som tikker av den posten på lista si. At hun er mye i media (Instagram, TV, ++)? Det gjør at hun klarer å få sponsa/dekket utgifter for å være på tur, skulle gjerne fått dekket mine utgifter selv jeg. (Men jeg er nok ikke et "salgbart" produkt i like stor grad 😂 Ikkje orker jeg allt jobbinga som følger med heller.) Dama har gått Ama Dablam, Manaslau, mange av de høyeste toppene i Jotunheimen, kryssa vidda midtvinters, og antagelig gått mange flere høydemeter, frosset mer, og hatt flere døgn i telt det siste årene enn de aller fleste her inne. Hvor er evnen til å glede seg over andre ift evnen til drittkasting på andre..? Ang. fjellsko og mote, jeg har i årevis gått i annmarsjsko til vanlig, og høye fjellsko på vinteren her hjemme når det er snø og kaldt, fordi det er praktisk og det er gode sko. Hva andre går i (mote) har jeg aldri vært flink til å bry meg om. Husker forøvrig en vintedag i Oslo rundt 2000. -18°C ute, jeg jobba i dress og skjorte, men tok på meg TNF summet dunjakke utenpå, og gikk i Kamik Oslo sko (pensko i pc-bagen), lue og tykke hansker. Mens jeg stod og venta på T-banen ute på Vollebekk stod det en dame i tynn strømpebukse og kort skjørt ved siden av meg og hold på å fryse seg forderva. Klær etter forholda er mine prinsipper, værre er det da at når man sender barna på barneskolen i ull og skallklær på vinteren så får man melding fra læreren at barna ikke får lov til å gå i undertøy (ull-longs) i timene.. Men å gå å fryse ute i en jeansbukse er greit. Ja til praktiske friluftsklær i hverdagen herfra! 👍

Det kommer lavtrykk. Derfor dro vi heim etter jobb, stappet i sekken og gikk et par kilometer opp til Movikvatnet. Baconomelett til middag smakte intenst godt. @TerjeHfikk prøvd en ny tarpvariant og brent litt bål, mens undertegnede fikk lekt med parafinbrenner. Fant akkurat nok tyttebær til en porsjon trollkrem når vi kom heim. Nedturen var perfekt timet slik at regnet startet når vi sto på parkeringsplassen og det var skjømt når vi gikk inn ytterdøra. Mydlandbacon - man slipper å smøre panna. Jeg var bare sulten og heiv meg i steikinga. Man plutselig hadde jeg en tarp over hodet. Tydelig at dette er et populært turområde. Tror det må ha vært en skoleklasse på overnatting nylig, for det var en del søppel (dopapir) og rot. Men vi greide å skrape sammen nok ved til bål, sjølv om saga var savnet.

Da ble det en kveldstur til Damtjern i Nordamarka. Litt regn på veien dit. Men var helt på kanten av været, og heldigvis på rett side. Bare 2 biler i hele området! De gikk i hvitt utpå. Værmelding hadde nok skremt alle. Konemor kastet både sluk og stangtopp, jeg måtte ta en liten redningsaksjon. Gapahuk og lite bål, hjelper bra. Gikk til motsatt side for å komme unna vinden. Fikk en fin ørret også Entrecôte med bakt potet, grønnsakspakke alt laget på bål. Fisken ble forrett. Bål helt ved vannkanten. Forsatt ganske tørt, bjørkeved er fint, siden det ikke spruter. Ble veldig mørke skyer, og vi pakket sammen kl 20.30. Følte oss heldige, så bare 2 på sykkel!

To netter på Ringvassøy for å avslutte tørrfluesesongen. Regnbue, høstfarger, bål, sprakende nordlys og sinna ørret. Naturen, altså.

Jeg gjorde samme, men fordi jeg ikke hadde noe annet. Min Coleman 400A sotet betydelig, men etter å fylt rein primusbensin igjen så er alt OK Det er nok forskjell på primussene, men "i nøden spiser fanden fluer"

Så vidt eg huskar, så var det berre havregryn igjen til slutt. Var nok litt lei han også. Men, saka er vel den, at om ein tenker seg litt om er det 1000 alternativ og ein kan jo og blande dei i ulike forhold.😲

Alle skal jo få en plass, så om en hytte har fire senger og en gruppe har tatt disse vil resterende sove på gulvet el.l. Å få hytta for seg selv er man aldri garantert. Noen steder kan man booke en seng på forhånd, men det betyr likevel ikke at andre ikke kan overnatte der. Er det det dere er ute etter er det nok bedre å benytte seg av inaturs tilbud hvor man leier hele hytta. Alternativt er det jo også mange åpne hytter og buer rundt om i fjellene som er til fri benyttelse (også førstemann til mølla og alle bør få lov å benytte selv om noen var der først. Der er det gjerne frivillig betaling, men det er jo en fin ting å betale litt for seg da det jo blir brukt en del tid og ressurser på å ordne ved, bære gass, tømme utedoer og holde hytta med nødvendig utstyr.

Fra Grandmaster Flash til Drake, Welcome to the jungle og så videre. (Kan trygt leses av oss bålluktende turefanter under alibi at disse handler om friluftsklær. 😉) https://hypebeast.com/brands/the-north-face http://www.dazeddigital.com/fashion/article/32153/1/how-exactly-did-north-face-become-cool https://www.theguardian.com/fashion/2015/dec/10/north-face-how-it-set-the-winter-style-agenda

Jeg greide rote med kannene mine for et par år siden og brukte vel 2,5 liter 2-takt bensin med 2% olje i min Whisperlite. Det gikk helt fint, jeg merket ingen forskjell og oppdaget feilen da jeg tilfeldigvis så nøyere på femliterskannene mine. Så jeg har altså forsøkt uten problemer og kan berolige med at du bare kan bruke opp det du har blandet som da vil fungere minst like bra.

Da er det igjen lov å fyre bål, men som ellers bruk hue! Link til Lovdata

Eller reis til et annet fylke. Troms turlag tilbyr overnatting for 150/300 kr (medlem/ikke medlem) på ubetjent hytte. Og da gjerne på steder der ingen andre har fått lov å bygge hytte.

Jeg har begynt å ha plaststrips i tursekken og fotosekken. Store 30cm lange som kan åpnes igjen, og små 15cm.. ca 10 stk av hver. Veier jo ikke noe særlig og kan brukes til alt mulig fiks, til og med førstehjelp Utenom standard utstyr for bo/sove, kjøkken/mat/drikke og klær så er som regel alltid dette med i sekken, uansett fjell- eller skogstur: - Førstehjelpssett (med sysaker og en rull sportstape). - Jerven Fjellduk - Kniv m/tennstål - Leatherman (brukes oftest ved fisking) - Hodelykt & liten lommelykt - Fyrstikker & 2 lightere - Strips - Solbriller - Telys - Sort søppelsekk og vanlig plastpose. - Gammel avis (ikke for lesing :p ) (En lighter og liten lommelykt er som regel plassert i en bukselomme, andre lighter sammen med kjøkkenutstyr)

Er ikke bare hytter som spiser av denne potten. Det er også barnas turlag, tillretelegging for hc, sikkerhets arbeid i fjellet med kvisting merking bruer etc.

En lite leksjon i mote og sportstøy. Stilen heter ofte gorpcore. Her er en som har skrevet om dette. http://melkoghonning.no/gorpcore-nye-normcore/ legger til - så mange av dere her er nok moderne. By accident 😂

Jeg har bare ett håp. Det er at det ikke påvirker kvaliteten i den grad at det blir mindre brukbart i fjellet. En del turtøy har faktisk blitt dårligere med årene. Jeg tror grunnen er at hovedgruppen som handler produktene skal bruke de mens de venter på bussen på Majorstuen, mens de som setter pris på at de de varer i årevis med hard bruk i skog og mark er i et klart mindretall. Dermed er det rett og slett alt for dårlig holdbarhet på ting som blir markedsført som friluftstøy. Når produsentene ikke trenger tenker på at majoritenen av brukerne faktisk hadde blitt dritforbanna om de satt med på vidda i pissregnet med en jakke som lekker som en sil, men som burde vært tett 5 år til. Om plutselig fjellsko skal måles i varighet på hvor mange ganger de klarer opp og ned på Aker Brygge ser jeg for meg at de ikke blir spesielt brukbare for støkkjegeren som leker hund i busker, lyng, steinrøys og kratt noen måneder på høsten... Elisa har nok fortsatt ben nok i nesa til å stå på egenhånd, både i friluft og på Insta

Da flagger jeg litt for Huuuurum igjen!! Ta bilen til Røskestadvann, parkèr og gå til Langvann ved flott teltplass. Utsikt over vannet, bålplass og fiske. Dagen etter pakker du og går til Cellene , huler der milorg gjemte soldater under krigen. Sove der! Så kan du avslutte med en topptur til Stikkvannskollen, Hurums høyeste punkt med utsikt til mange fylker på en klar dag (branntårn der), og derfra er det en halvtime ned til Semsporten parkeringsplass. Ring meg og så kan jeg kjøre deg til Røskestadvannet til bilen din Kan vise på kart osv om du ønsker å ta denne turen. Her går du ikke i timesvis, men halvannen-to timer mellom hver plass.

Det kan kanskje nevnes at MSR WindPro II (som jeg er godt fornøyd med) synes å ha vært til stor inspirasjon for designerne av en kinesisk gassbrenner som heter BRS-53, den koster pluss/minus 200,- inkl frakt på eBay, Aliexpress etc. Muligens verdt å vurdere om budsjettet er stramt. Og om man er redd for at den sprer varmen for mye, finnes den bittelille 25 grams "sveisebrenneren" BRS-3000T til rundt hundrelappen som man kan ta med i tillegg om man skal koke vann i titankoppen sin?

Nydelig morgen før to uker siden, utforbi Oltedal i Rogaland. Mangen fine bilder her var 👌🏻

Om trådstarter kanskje liker å gjøre ting selv også så kan han lete hjemme eller til noen i familien så kanskje han finner en gammel liten øks som kan pusses opp. Jeg fant denne hjemme på låven nå, var helt sopp formet da den hadde blitt brukt mye til kile men eggen var fri for store pittings samt den aldri hadde vært varmslipt så herdinga satt enda. Selve øksehodet var en stor klomp med rust og skaftet rottent. Kjøpte nytt Hickory skaft på Jula, kjøpte det minste men egentlig alt for tykt og langt til dette øksehodet så har høvla av mye, fått mye mer fleks samt kappa ned på lengden. Skal ta enda mer på tykkelsen i øvre ende tror jeg. Satt opp eggen på nytt, men trengs fin-sliping. Sikkert mer enn skarp nok til bruket sånn den har blitt allerede men. Øyet var også deformert etter mye slag som kile, men fikk formet det også. Holder på med denne i dette øyeblikk faktisk, skaftet har fått seg sitt første strøk med olje nå men skal få spikket av litt til så jeg får formen jeg ønsker. Har ikke kostet meg mange kronene denne øksa, også er det litt stas når man lager den sånn man ønsker å ha den selv