Vinnerliste

Denne turen starter ved Eikebrekka og går inn til Stavanger Turistforenings nye og meget moderne hytte Kvitlen. Kanskje er dette Norges flotteste hytte? På veien innover er det som å vandre i et norsk folkeeventyr hvor turen går gjennom de frodigste daler og vakreste berg. Fisken vaker i Laugarvatnet så ta gjerne med fiskestangen og på enden av østsiden ligger en synlig morene fra forrige istid. Har du ikke tatt denne turen enda er det på tide nå! Kvitlen er veldig populær så det vil det lønne seg å reservere seng på forhånd. For mer info om denne fantastiske hytta, klikk her. Av de første bildet kan dere se at det er fullt mulig å ta seg et herlig bad i elva rett ved hytta, og siden det er såpass grunt lengre opp holder vannet en grei temperatur også. Litt småvak i elva oppover men stort sett er disse veldig små. Turen inn tar 3 timer uten pause, tilbake fra Kvitlen tar det 2,5 timer uten pause. Det er kjappere enn hva UT.no turen sier men jeg gikk i mitt vanlige tempo. JEg foretrekker denne noe lengre turen inn kontra å starte i Bjordal, da det er 85% skogsterreng fra Bjordal og ikke i nærheten så flott å gå som fra Eikebrekka. Link til turen på UT.no (Nydelige Austdalen) (Austdalen tilbakeblikk) (Laugarvatnet) (Brattabø) (Din egen sandstrand?) (Kvitlen) (Fantastisk utsikt fra kjøkken- og spiseområdet) (Kvitlen i morgensol)

Hadde en liten fjelltur i helga. Opplevde alt fra snøvær til strålende sol. MEN, absolutt ikke ene eneste fisk... Mulig det er for tidlig enda?

Vi, altså Farah Fjellfarer og jeg hadde snakket om å dra på tur så fort vi fikk fri, men ikke hvor vi skulle. Så onsdagskvelden satt vi å skrev med hverandre på nett og snakket om hvor vi skulle dra. Forslag som Synnfjell/Huldreheimen, Jotunheimstien, Finnskogleden og Nordmarka kom opp, og valget falt på førstnevnte da vi begge syntes dette området så og hørtes spennende ut. Undertegnende hadde kun vært på en kort skitur i dårlig vær på Synnfjell tidligere, så erfaringen med området var lik null – og desto mer spennende. Vel, vi snakket litt på tlf om hva vi skulle ta med av både utstyr, mat og klær – pakket sekken og dro i vei fredags ettermiddag. Det vil si - jeg hoppet på toget hun allerede satt på og sammen ankom vi Gjøvik, videre tok vi bussen derfra til Fagerlund som er siste stopp, og som forøvrig var litt av ei ”mjælkerute”. Fra Fagerlund til Nørstelien landhandel (hvor vi hadde en avtale om å kjøpe et kart over området) fikk vi skyss av en lokal bygdegutt mot en hundrings. Fra Nørstelia og inn til Hugulia bar det til fots, med sekken full av mat og alt annet både nødvendig og unødvendig ræl man drar med seg på tur, så sekkene kjentes på begges rygg. Etter et par timers vandring på vei og noe sti bestemte vi oss for at det var nok for i dag og begynte å lete etter en plass å slå leir da vi fikk øye på en gapahuk og satte kursen mot den, der oppdaget vi til vår store skuffelse at den var innredet med bord og benker og ikke egnet for overnatting, så det bar et stykke videre. Skuffelsen skulle derimot bli kortvarig da vi bare etter noen hundre meter oppdaget et skilt hvor det sto ”utsikten”. Jeg satt fra meg sekken og stakk avgårde på en kjapp rekognoseringsrunde og fant beliggenheten meget attraktiv, etter en kort redegjørelse for hva jeg fant ut, ble det bestemt av Farah Fjellfarer og måsabjønnen at dette ble plassen vår for natten. På den høyden var det imidlertid ikke noe vann så teltet som var pakket i en åtte liters vanntett pakkpose ble stappet ned i sekken og posen ble brukt som vannbøtte, noe som fungerer veldig godt. Teltet ble satt opp, som forøvrig er et Hilleberg unna og veldig trangt for to, og bålet fyrt. Middagen denne kvelden var en form for lapskaus, dvs betasuppe med spekeskinke jevnet med potetstappe – noe som smaker veldig godt, og metter likeså. Etter et par timer med bålfyring og varm drikke ble teltet og soveposer inntatt. Med en sekk i fotenden og en som pute sovnet vi begge, og hadde en ok natt til tross for at Farah Fjellfarer frøs litt i sin nyinnkjøpte North Face cat´s meow sovepose. Det at hun frøs skyldtes vel det at hun lå litt nærme teltduken og fikk det kalde draget fra glippa etter duken som var rullet opp for maksimal ventilasjon, enn det at soveposen er for dårlig. Dag to våknet vi til et fantastisk vær, rettere sagt undertegnede våknet i 05:30 draget, strakk armen ut av åpninga på teltet og fikk i gang primusen. Etter noen minutter var kaffen klar og det ble en god start der jeg lå i posen og drakk kaffe og hørte på fugla som kvitret. Etter en drøy time sto måsabjønnen opp, mens Farah Fjellfarer ble liggende og dra seg litt til. Til hvilken utsikt jeg sto opp til, ja jeg visste at det var en fantastisk utsikt, men nå når lyset var riktig og været klart, kom den til sin fulle rett. Wow er rett og slett ordet. Dag to startet med den obligatoriske havregrøtblandinga som består av 100g havregryn, 1 toppet ss tørrmelk, 1 ss sukker, 1-2 ts kanel samt litt rosiner. Etter en myk start bar det så i vei, målet for dagen var todelt, første stopp var Høgkampvatnet, så skulle Spåtind bestiges. Vi fulgte rødmerkinga til DNT og labbet avgårde. Bratt var det og det kjentes både i rumpe, lår og legger. Etter et par pitstopper underveis for litt påfyll av vått og tørt kom vi opp til dagens første mål – Høgkampvatnet. Det ble sagt at det skulle være godt fiske der, noe vi ikke merket stort til, derimot var det vatnet som ble den lykkelige vinner av en møresilda 18g sluk. Ved Høgkampvatnet står det en koie som kan brukes av alle, det er en liten koie med to stk brisker og et par slitte madrasser. Koia bærer preg av å være godt brukt da veggene der er nedtegnet av både navn og andre festligheter av de som har vært der opp i gjennom. Tidligste signatur vi mener å huske var i fra 1973 og frem til vår egen kom på veggen, kunne jo ikke la være vi heller. Farah Fjellfarer ville overnatte der, noe jeg sa meg uenig i da jeg ville opp og over Spåtind og til en plass på andre siden vi hadde sett oss ut tidligere. Vi trasket videre og på vei opp traff vi på et skikkelig grisevær med vind og hagl, kanskje vi skulle blitt i koia likevel tenkte jeg mens vi slepte oss opp. På toppen av Spåtind var ikke været noe bedre, vi stoppet og pustet før vi begynte nedstigninga mot vannet som ikke har noe navn på kartet. Men et fint lite tjern med klart og friskt vann er det. Været lettet litt på vei ned og vinden roet seg. Vi fant oss en leirplass og slo opp teltet, passet på og ikke rulle opp duken denne gang, ville jo ikke at matriarken skulle fryse denne natta også. Middagen denne aftenen var det Fjellfareren som sto for – stekt oksepølse med potetstappe hvilket smakte utsøkt. Så etter litt varmt å drikke og småprat var det dags, eller rettere sagt kvelds for å krype i posen. Vi gjorde som kvelden før, krøp sammen og sovnet. Om utsikten og været var fantastisk morgenen før var denne om mulig enda bedre. Vi hadde slått leir på et lite platå og da vi dro ned glidelåsen på teltet og tittet ut ble man bare stille i beundring over hvor vakkert mor Norge er. Det var daler med granskog og vann til knauser og fjell med hvitkledde topper, man så i fra Rondane i nord til Valdres og Jotunheimen i vest nord-vest. Begge ble sittende ganske så stille å bare nyte utsikt og morgenkaffen. Da vi dro hadde vi ingen fasttømret plan, men hadde en tanke om å være på tur en uke og at veien blir til mens man går. Vi hadde sett oss ut DNTs hytte på Svarthamar og vi satte kursen. Først skulle vi til Lenningen der vi skulle ta lunsj før vi avgjorde videre om vi skulle gå for hytta i dag, eller dele opp distansen med en overnatting til i telt. Vel, Fjellfarer Farah tok en sjefsavgjørelse og bestemte av vi trengte en utfordring og avsted bar det. Noe som senere skulle vise seg som et feilaktig valg. Veien ned i fra det navnløse vannet til Lenningen gikk for så vidt smertefritt til tross for at det hadde skyet over og startet å regne. Litt våte ble vi, men tørket ganske fort opp igjen da det ga seg og sola tittet frem igjen. Været skifter som kjent raskt i fjellet. På Lenningen fjellstue var det stengt, så det ble lunsj på primusen med dertilhørende kaffe og sjokolade før det bar avsted igjen. Vi fulgte fortsatt den rødmerkede stien som viste seg å være jævl.. eh unnskyld, jeg mener veldig ulendt med store steiner, kronglete som f og mye vann. Turen i fra Lenningen til Svarthamar er stort sett en transportetappe der den byr på lite å se på bortsett i fra et par små severdigheter som ruinene etter tukthuset og et krigsminnesmerke ved Skriulægeret som det absolutt er verdt å ta en titt på. Etter tre timers marsj fra Lenningen til Svarthamar var vi endelig fremme ved hytta som var folketom. Vi låste oss inn og fikk fyr i ”ommen” og koste oss med mat og småprat før vi begge sovnet i vær vår køyeseng. Dagen etter skulle valget vårt vise seg å være feil da Farah Fjellfarer under marsjen i fra Lennngen til Svarthamar hadde klart å skade et par tær uvisst hvordan. Vi ble enige om å hvile en dag før vi skulle fortsette dagen etter. Målet var da en gapahuk en dagsmarsj lengre vest, det var også meldt regnvær dagen etter, så en gapahuk hvor det i tillegg var et fiskevann like ved så ut til å være en god plan for en regnværsdag, men så ble det altså ikke. I løpet av hviledagen som inneholdt både en liten rotur med fisking fra en lånt båt hvor det faktisk ble en liten ørretpinne vi åt til lunsj - fant Farah Fjellfarer ut at hun hadde fått seg en såpass hard smell i foten at vi ble enige om å avbryte turen og ta oss ut i fra den sørligste delen av Huldreheimen og hjemover for at foten skulle få lege seg i fred og ro neste dag. Resten av dagen og kvelden på hytta foregikk i rolige former med boklesing og småflikking på div utstyr. Klær og støvler ble tørket og vi ble vasket. Middagen denne kvelden besto av meksikansk gryte med oksepølse og sjokolade til dessert. Dagen etter var vi oppe tidlig og pakket sammen, vasket oss ut av hytta og dro avsted. Været var upåklagelig og opp de siste bakkene mot Vinjaråsen var en fin tur bortsett i fra foten til Fjellfarer Farah som ble verre. På vei ned mot riksveien der bussen gikk sa det stopp, foten ville ikke mere og da var det ikke annet enn å prøve å få stoppet en bil som kunne bistå med transport ned til veien og bussen. Heldigvis for oss kom det snarlig forbi en kassevogn med et par hyggelige karer som stoppet og lot oss få sitte på ned. Så takk til Johan og han andre vi beklageligvis ikke husker navnet på. Snille var de uansett. Der stoppet i grunn vår tur denne gang, men vi gir oss ikke så lett. Så fort foten er bra, og nye støvler er innkjøpt bærer det avsteds igjen, turen må jo fullføres. Dessuten fikk vi øynene opp for Vinjaråsen og hvor flott det er deromkring, så dit vil vi tilbake med både telt og fiskestang. Så da gjenstår det bare for meg å skrive en turrapport derifra da den turen er gjennomført. Turhilsen fra Farah Fjellfarer og Måsabjønn

Den gjennomsnittlige kanopadler har jo drevet med dette siden tidenes morgen. Med et halvt skogbruk på baugen, spikertelt på midten, og polets hele kategori 3 butikkutvalg i hekken, kan man trygt si at kriteriene for Glamping er tilstede. Skogens ro skal nytes, hvem klarer vel det på pinebenken med ei rot eller kvist stikkende opp i skinka

4 Juni 1986 ble en liten gutt født på et sykehus i Lørenskog utenfor Oslo. Ganske nøyaktig 30 år senere står den samme gutten nord på Blefjell og stirrer utover en mørk vannflate som koker av vakende ørret på jakt etter kveldsmat. Helt plutselig hogger det til i andre enden av 0,18 sena og gutten er overbevist om at det er kilosfisk det er snakk om... Dag 1, fredag 3. juni Omsider er det min tur til å fylle 30 år og jeg har lagt bursdagsfeiringen til fjellet. Nærmere bestemt Blefjell. Jeg kommer meg ikke av gårde før nærmere 12.00 på fredagen. Jeg har søkt fri fra jobben og er i utgangspunktet klar for en tidlig avreise, men B-mennesket i meg sørger for en lite effektiv morgen. Jeg får omsider pakket siste rest i sekken og setter meg i bilen. På vei sørvest gjennom Oslo, forbi Drammen og nedover mot Kongsberg leser jeg 30 grader på termometeret i bilen og er forberedt på en varm marsj i fjellet. Da jeg ankommer parkeringen ved Einarstjønn har det digitale kvikksølvet, til min glede, sunket til litt mer behagelige 18 grader. Det har attpåtil skyet litt over og med en svak vind i luften viser det seg å være intet mindre enn et perfekt vandrevær. Det ligger igjen en del snø oppe i fjellet og myrene er fryktelig våte på vei opp, så jeg tror ikke det er veldig lenge siden stien var dekket av snø. Med en eim av villmarkens parfyme (myggmelk, solkrem og en god dæsj svette) i neseborene, en sekk som nok en gang er i tyngste laget og nye sko som sitter som et skudd går det ganske radig oppover lia. Til tross for en noe flau kondisjon. Etter to timers gange slenger jeg fra meg sekken inntil hytteveggen på Eriksbu ca. kl. 17.00. Rundt hjørnet titter det fram en kar som viser seg å hete Fredrik opp. Fredrik er opprinnelig fra Haugesund (mener jeg å huske?), men er nå bosatt i Stockholm med svensk kone. Han ligger i solen og venter på en kompis som sitter fast i rushtrafikken i Asker. Med andre ord har Fredrik god tid. Jeg har ikke nevneverdig hastverk jeg heller så jeg setter meg ned for å slå av en prat. Fredrik serverer kaffe og praten dreier seg fort inn på tidligere turer, oppsynsmenn og fisketips. Før jeg vet ordet av det har vi sittet og skravlet i nærmere halvannen time og det er på tide å slenge sekken på ryggen og ta fatt på siste strekningen opp til vannet jeg har sett meg ut. Jeg takker så mye for både kaffen og praten og fortsetter videre. Når kompisen omsider kommer har de tenkt seg sørover til Store Ble neste dag, så kanskje vi sees der oppe i fjellheimen? Bakken opp til Uverudfjell er bratt og nå kjenner jeg virkelig melkesyra i lårene, men med nok pauser oppover går det greit. Jeg skremmer til og med opp tre ryper som aner fred og ingen fare der de sitter i lyngen og koser seg i sola. Morro! Jeg finner meg en fin leirplass ved utoset på vestsiden av Storegrøvatn og slår opp teltet mitt her. Omtrent på sekundet jeg er ferdig med å få lempet alt utstyret inn i teltet kommer regnet. Snakk om bra timing! En liten strekk på liggeunderlaget mens jeg hører på den deilige lyden av lett regn på teltduken gir meg kreftene tilbake etter marsjen opp. Regnet letter etter en halvtime og jeg tar med meg liggeunderlaget ut for å se de siste solstrålene forsvinne bak toppen mot vest. Nå er det ikke lenge til stanga skal svinges! Dag 2, lørdag 4. juni Jeg våkner til strålende solskinn på teltduken. Slett ingen dårlig start på bursdagen sin. Jeg starter dagen med en skikkelig frokost bestående av bacon og tomatbønner og den nytes under en skyfri himmel. Jeg går ned til vannkanten for å sjekke om det er en sulten ørret som har blitt lurt av marken i natt; ingenting! Det ble ingen fisk i går kveld heller, jeg så faktisk ikke så mye som et eneste vak. Det lover ikke bra. Jeg bestemmer meg derfor å prøve lykken i det noe større nabovannet Blomtjønn, til tross for at det snart er midt på dagen. Der jeg står på en høyde og skuer utover ser jeg at det er mange fine fiskeplasser på sørsiden i vannet. Jeg slepper meg ned, fester en Aura Flake, sort og grønn, på stanga og går i gang. Jeg fisker meg nedover vestsiden av vannet, langs sørsiden og opp et stykke på østsiden. Jeg bytter sluk, Sølvkroken Classic i forskjellige fargekombinasjoner, Møre-silda, Abu Garcia Toby, spinnere i forskjellige varianter, woblere, men akk nei. Ingenting her heller. Jeg ser i det minste to vak, så jeg vet det er fisk her. Etter tre timer resultatløst fiske bestemmer jeg meg for å dra tilbake til leir og heller prøve igjen i kveld. Ganske nøyaktig idet avgjørelsen faller dukker det opp to kropper. En far og sønn fra Kongsberg. De har dratt opp 4-5 stekefisk på rund 200-300 gram. Alle på flue. Så det er det ørreten tar her oppe altså? Typisk at jeg hverken har med fluer eller er fluefisker. På vei tilbake til leiren treffer jeg på min nye venn Fredrik. Denne gangen har han følge av kompisen Sverre som omsider kom seg ut av byen. Istedenfor Store Ble har de bestemt seg for å utforske vannene nordøst før toppen. De ønsker meg gratulerer med dagen og vi fortsetter i hver vår retning. Trivelige folk! Tilbake i leiren finner jeg frem bursdagskaken. Fyrstekake som har fått litt juling i sekken på vei opp, men som like fult smaker fortreffelig. Jeg skyller ned med litt Cognac og kaffe. Slik sitter jeg en stund og nyter det flotte sommerværet. Jeg tar en ny runde rundt vannet jeg har camp ved, men fortsatt ingenting. Her også prøver jeg alt slukboksen min har å by på, men ingen napp, ingen vak. Det er så jeg begynner å tro at dette vannet er fiskeløst? Etter mange timer i stekende solskinn tar jeg meg en tur inn i teltet for å slappe av litt i skyggen. Jeg setter på litt musikk og dupper av en times tid. Siden fiskelykken har vært alt annet en tilstede frem til nå blir bursdagsmiddagen i år en storfegryte fra drytech. Den inntas på en av de flotteste restaurantene i mils omkrets. Jeg sitter og glaner utover vannet mens den tidlige junisolen synker bak åsryggen bak meg. Med middagen innabords pakker jeg fiskeveska atter en gang for å prøve kveldsfisket i nabovannet, da det fortsatt ikke er noe aktivitet i Storegrøvatn. Idet jeg slepper meg ned fra høyden ser jeg at ørreten har et enormt insektsgilde ute på vannet. Det nærmest koker der ute! Jeg sniker meg inntil vankanten og kaster ut i nærheten av de største vakene, ingenting. Jeg bytter sluk, ingenting! Det fortsetter å koke der ute. Kanskje jeg skal prøve en spinner med fjær på? Det er det nærmeste jeg kommer en flue og flue fungerte bra for far og sønn i stad. På vei over fjellet tidligere på dagen nevnte Fredrik at han hadde fått et tips fra en lokal om at en oransje spinner med hvite prikker skulle virke bra her oppe. Jeg sjekker i boksen og jammen har jeg ikke en. Den festes til enden av sena, ingenting! Det var da voldsomt til kresen fisk!! Jeg bytter omsider til en sort sluk med oransje prikker. Da jeg sveiver inn på det andre kastet ser jeg at det svømmer en fin ørret på rundt 400-500g bak sluken helt inn til land. Den blir skremt i siste liten og stikker av. Men nå ser det i det minste ut til at jeg kanskje har funnet sluken som frister? 48 sekunder senere kjenner jeg det nappe i andre enden av 0,18 sena og jeg gjør et mothugg. Det går ytterlige 3 tiendedeler før det spreller i andre enden! "YES! Kilosfisk!" er naturligvis min førstereaksjon. Jeg er helt overbevist! Men idet jeg ser en ryggfinne bryte overflaten innser jeg at førstereaksjonen kan ha vært en smule overdrevet. Da jeg får den opp på land viser det seg at den ikke er stort større enn 100g. Den er pent kroket med en krok i underleppa bare, så jeg sier takk for en meget kortvarig euforia til knøtten før den får livet tilbake i vannet. Selv om det ikke var den store fangsten har likevel ørretfeberen bredt seg i kroppen. Kan man ha en bedre bursdag? En total stillhet bortsett fra bekken som klukker for seg selv borte i lia, "plopp, plopp" fra alle vakene på vannet, "svisssjjjj" fra stanga om og om igjen etterhvert som jeg avfisker området. Sleng på en rød himmel i vest, fuglene som synger sanger frem og tilbake, en upåklagelig temperatur og du har en drømmekveld i fjellet. Etterhvert som det blir mørkere og det ser ut til at fisken begynner å takke for maten bestemmer jeg meg for å trekke tilbake til leiren. På vei tilbake går jeg på et lite vann som ikke er større enn maks 30x70m. "Her kan det umulig være fisk" tenker jeg for meg selv mens jeg kaster ut sluken. Og det skal vise seg å stemme, jeg går videre. Da jeg kommer oppå åsryggen får jeg utsikt ut over Hardangervidda farget orasnje av de siste solstrålene langt der borte i nordvest. Jeg gleder meg allerede til å tilbringe en uke der litt senere i sommer. Kanskje kilosørreten er litt mer bitevillig da? Da jeg kommer frem til leir viser det seg at klokken er kvart på tolv og jeg tenker det er like greit å gå og legge seg. Det har vært en fiskeløs, men likevel en nydelig bursdag i fjellet Jeg sovner til lyden av ryper og bekken som renner i det fjerne. Dag 3, søndag 5. juni Avreisedagen er som avreisedager flest, ihvertfall for min del, kortvarig. Jeg tar frokosten utenfor teltet mens svartkjelen putrer på gassbrenneren. Jeg får alt utstyret ut, river telt og pakker i sekk. Turen ned fra fjellet går betraktelig fortere enn opp. Jeg nyter utsikten utover mot Åklinuten samtidig som beina går på autopilot i retning bilen. Rett før jeg kommer til Eriksbu, mens jeg følger stien langs vannkanten, skremmer jeg opp enda to ryper. Jeg må få tatt denne jegerprøven snart og komme meg ut på jakt. Rekker jeg det før høsten tro? To timer etter jeg slang sekken på ryggen står jeg igjen på parkeringen ved Einarstjønn. Bursdagsturen min i fjellet er over. Men før jeg setter meg i bilen og kjører hjemover må jeg bytte sokker og sko. Jeg er fortsatt klissvåt etter et overraskende møte med myra bare 30 meter fra teltet i dag morges. Istedenfor å gå de 15 meterne rundt, gikk jeg ut på den pill råtne snøen som lå oppå myra. Med sekk veier jeg vel rundt 115 kilo og det måtte gå som det gikk, jeg sto med myr opp til knærne. Jeg har nettopp fylt 30 år, men noen ting er man tydeligvis aldri for gammel til å lære... Villmarkshilsener fra Thomas!

Gjorde mitt første forsøk på energibarer igår. Tok utgangspunkt i den oppskriften og tilpasset litt selv. De ble knallgode og veldig mektige. 3 egg 150 g brunt sukker En dæsj honning 200 g Havregryn 120 g tranebær 50 g tørket mango 50 g hasselnøtter 30 g sesam frø 50 g valnøtter 200 g mørk kokesjokolade Resultatet: http://imgur.com/a/rPtbn

Vasking av tøy og kropp på tur er en luksus som jeg sjelden unner meg på tur. Jeg var en gang på en ukestur og gikk i samme klærne hele uken. Skiftet bare sokker. (Det var sikkert derfor at reinsdyrene styrte unna meg.) Jeg brenner ikke underbuksa den siste kvelden sånn som Lars Monsen visst pleier å gjøre, men det hender at jeg skifter undertøy før jeg setter meg på offentlig kommunikasjon. Jeg bruker ikke syntetisk undertøy, det lukter for mye selv for meg. Jeg bruker tynne ulltrøyer hele året. Etter en ukestur så kom jeg en gang ned til Lysebotn og satte meg på terrassen til campingen for å få noe drikkenes med mer næring enn fjellvann. Campingplassen var full av basehoppere som drev og hoppet fra Kjerag. Skal si jeg vakte oppsikt. Jeg fikk til og med tilbud om guiding i fjellet av en type fra New Zealand. Jeg gav han navn, adresse og telefonnummer, men jeg hørte aldri noe fra ham. (Han henger kanskje oppe i Kjeragveggen enda, ikke vet jeg.) Båten fra Lysebotn til Stavanger var full av turister og her ble jeg både "intervjuet" og fotografert. Jeg var visst ganske eksotisk for asiatiske turister som syntes de hadde vert gode som hadde gått helt til Prekestolen. Du nevner mygg. Jeg var en gang på tur oppover i Hallingdal. Vi lå på en hytte og om kvelden satt vi ute og spiste og drakk helt til månen kom opp. Jeg hadde på meg en vanlig tynn bomullsskjorte med opp bretta ermer og etter som temperaturen sank så tok jeg på meg en tykk syntetisk strikkegenser. Neste morgen oppdaget jeg at den venstre underarmen min var helt full av myggstikk opp til skjortekanten. Undersiden av armen lignet mest på et blomkål. Denne armen hadde jeg holdt ganske rolig siden det var høyre arme som ble brukt til å svinge begeret med. Myggen hadde stukket gjennom den tykke genseren uten problem. Med tanke på det jeg hadde i blodet så fikk kanskje myggen også en fin fest.

Nok en godværsdag i fjellet og den ble benyttet til å samle en topp til på lista Holtålen PF>100m (Grønfjellet) + fjelltoppen Bottenhamran som ikke figurerer på noen liste, men som er en mye finere topp en Grønfjellet som når sant skal sies skuffet mye både på selve toppen og utsikten derfra. Ingen varde på Grønfjellet, men jeg tror jeg har en aning om hvorfor det heter nettopp Grønfjellet Bottenhamran er en fin liten topp som så absolutt kan anbefales.

På gamle tomter. For mange år siden – riktig mange år siden – var bestyrerinnen, arvinger og jeg på tur i Ryfylkeheia, og innom Sandsa. Da Egil spurte om jeg kunne tenke meg en tur innover, riktignok for å jobbe, var det ikke vanskelig å svare ja. Det var i utgangspunktet ikke helt klart hva det ville si «å jobbe», men det ville i hvert fall ikke bety mye gåing i terrenget. Båt på vannet og bare noen få hundre meter fra stranden og til hytta. Egil sin spesialitet på disse turene våre, er solselleanlegget. Min styrke ligger mer i matlaging, kost og klut… Vi var egentlig et fremskutt forparti for en dugnad i helga. Vi skulle ta rede på hva som fantes av maling og koster og telle gassflasker og ved og slikt. Som vanlig ble det ganske fort klart at jeg også var med for å hjelpe til med «muskler» der det trengtes. Og det trengtes. Båt og motor kommer ikke på vannet av seg selv. Lasten, bestående av en masse sekker med sengetøy, kommer hverken i båten eller opp av båten og i hus, av seg selv. Det som skulle være en kjekk liten spasertur fra båten og til hytta, ble – som vanlig – en mer strabasiøs affære en forutsatt. Det var kjekt å være tilbake på Sandsa. Hytta er stor. Jeg fikk anledning til å stifte bekjentskap med alle 41 senger i hytta – det brukte sengetøyet kom av. Egil strevde med å finne ut av hvorfor solselleanlegget ikke fikk tilstrekkelig strøm fra panelene. Som vanlig fant han, etter en del målinger og funderinger, feilen. Bygget i 1936 tror jeg, stor og mørk innvendig. Opprinnelig brukt som betjent turistforeningshytte, men i dag som ubetjent. Besøket er, ujevnt. Noen år er det riktig mange innom, andre år heller få. Med bare oss to som gjester, ble det en del «tomrom» og tomme rom. Spisesalen forble ubrukt, og vi fikk hver vår etasje til rådighet. Det spesielle med Sandsa er egentlig plassen. Her har flere garder i Suldal støl. Det er friskt og frodig. Og utsikten over Sandsavannet er finfin. Fra å være en av Stavanger turistforenings «flaggskip» til å havne litt i bakleksa, fortjener hverken plassen eller hytta. Det er spennende turer fra hytta, til både Suldal, men ikke minst til Stranddalen. Med Napen som det store turmålet. Napens karakteristiske profil kan sees fra store deler av heia – og fra Stavanger. Alt dette får bli til en annen gang. Denne gangen var vi der for å jobbe. Det ble tatt i et tak på onsdagen også. Hytta, var da vi forlot den, i god stand til dugnadsgjengen kommer på fredag. Og etter denne gjengen har jobbet et par dager, vil Sandsahytta være i god stand for alle gjestene som stikker innom i 2016. De vil eventuelt få et fint opphold i en kjempefin hytte. Les hele artikkelen

Hva slags manuell framdrift er det man må bedrive på en elektrisk ATV eller scooter? Selv sitter jeg litt på gjerdet mtp hva jeg synes om sykling med assistanse i naturen, men jeg tror neppe vi står overfor et frislipp av hurtiggående og sterke snøscootere om vi tillater pedalassisterte sykler på sti. Det å måtte tråkke selv er et helt avgjørende kriterie i hvordan en sykkel med elmotor klassifiseres. Forøvrig, uten å ha lest hele tråden her, så er det til dels mye synsing, og lite vitenskap. _Alt_ jeg har sett av studier viser lite grunnlag internasjonalt til å konkludere med at sykling sliter mer på naturen enn annet friluftsliv. Det sliter annerledes, men å generalisere det til at sykling sliter mer, er det rett og slett lite grunnlag for. Jeg er veldig spent på arbeidet som nå er under vei der det er nettopp et norsk prosjekt som skal studere slitasje i terrenget av forskjellige grupper. Jeg kan godt fiske opp bilder av motorveiene på populære masseutfartssteder der det utelukkende er gående som har utvidet myrparti til svære gjørmehav, men jeg vil ikke forby gående av den grunn Som sykkelglad må jeg også ta høyde for at jeg nok vil se på den slitasjen med syklistøyne, og ha et kognitivt bias som gjør meg mer tilgivende overfor sykkelslitasje, og kanskje mer kritisk overfor andres slitasje, så derfor er det så viktig å holde tunga rett i munnen og heller støtte seg på uavhengig litteratur som http://www.miljodirektoratet.no/Documents/publikasjoner/M419/M419.pdf i spørsmål som dette.

Æh, det var synd. Alt i syntet blir så klamt på meg. Men vil heller være klam enn å ha ufine pupper.

Var på såkalt glamping i Thailand. Det er jo det samme som å bo på et hotell. Og jeg anså det som et hotell også. Bare litt annerledes. Litt roligere. Har absolutt ingen ting med friluftsliv å gjøre, og jeg tror nok ikke folk ser på det som friluftsliv heller...håper jeg. Håper virkelig ikke det vil bli for mye av slikt her hjemme. Jeg er oppvokst i et klissblaut telt i lerret, sovende på en tynn madrass og kun med en kald teppepose. Og alt jeg sitter igjen med er gode minner (unntatt speiderlandsleier der alle fikk omgangssyke) Det skal være litt rufsete å campe på ekte.

4-T eller alkylat bensin er definitivt det billigste å bruke - kan kjøpes i 1 og 4 liters kanner på biltema eller fellskjøpet. 1 liter 4T Alkylat biltema - 35,- 4 liter 4T Alkylat felleskjøpet - 189,- (47kr pr liter) 1 liter Primus Powerfuel - 80,- Det er altså billigst å kjøpe 1 litere på biltema, du sparer 45 spenn på litern! Jeg har brukt biltema sin Alkylat og merker null forksjell kontra den dyre Primus Powerfuelen. Alkylat er uansett overlegent urene produkter som parafin eller rødsprit. At alkylat er så himla brannfarlig kontra parafin kjøper jeg ikke, hva er argumentene? Om du søler litt Alkylat så fordamper det i løpet av noen sekunder og etterlatter ingen flekker, parafin derimot blir liggende lenge og flekker til alt utstyr.

Søndagens prosjekt ble å bestige Ø4 og Ø5 på Hovsnebba. Snudde på samme tid i fjor i skaret mellom Ø3 og Ø4 da det var vått fjell her med noe nysnø, Denne gangen kom jeg meg videre da det var mye mindre snø enn i fjor. Utfordringene sto i kø her, først og komme seg nede i skaret, så opp til Ø4, før skaret ned og opp til Ø5 ba på spenning! Skaret mellom Ø3 og Ø4. Ø3 til Ø4: På tur ned i skaret kom jeg til ett punkt kanskje 3m over bunnen hvor det smalnet veldig til og hvor luftigheten tok godt tak i kroppen med 1400m ned på den ene siden og 700m på den andre siden. Faktisk så den på 700m mest skremmende ut! Videre ned var berget formet som en bratt kniv, dessverre avrunda uten sprekker og tak på så jeg turte ikke å prøve meg noe sørlig på den. I stedet jobbet jeg meg ned ei smal sjakt mot nord. Her var det noe våt jord og gress, men fant etter hvert noen gode tak. Måtte 4-5m ned før jeg kløyv opp igjen til nederst i skaret. For å komme meg opp til Ø4 møtte jeg en loddrett vegg, men litt på nordsiden var det ei smal sjakt/sprekk som gikk ned mot skaret. Er bare snakk om 2m opp til noen gode tak, men få tak, skråstilt berg og svært høy luftighetsgrad gjør nok dette punktet til Hovsnebbatraversens nest drøyeste punkt (etter Tande). Hadde ett godt tak med høyrearma, men fikk ikke helt plassert venstre fot slik at jeg nådde opp til ett tak som lå oppi sprekka. Var vanskelig å se hvor god taket var, og derfor tok jeg ikke helt sjansen på å 'hoppe' opp. Kommer seg fortere opp her med bedre klatresko enn mine Crispi Skarvan som fort glir om jeg kun har 1cm brede hyller å tråkke på! Etter litt om og men fikk jeg plassert venstre sko slik at jeg kunne kontrollert løfte meg opp å ta tak i taket med venstrearma. "Yes" sa jeg til meg selv, for det taket var knall! Fra da ble det enkelt og det var bare å komme seg opp i sprekka og videre opp til Ø4. Fra Ø4 mot Ø5. Fra Ø4 gikk veien videre ned i ett nytt skar til Ø5. På tur ned i skaret kom jeg ned til ett taufeste over en hammer, kanskje 3-4m ned til fjellet. Her var det ikke mulig å klatre ned uten sikring, men jeg fant ganske fort noen fine sprekker vest for hammeren som tok med zikkzakk ned i skaret. Videre opp på Ø5 ble det ganske bratt klyving mellom store steiner. Her var det mye mose og noe nysnø så det var ganske glatt. Helt øverst var det en ganske artig smal sprekk jeg måtte igjennom for å komme meg helt opp. Hammeren som noen hadde klatra ned/opp. Jeg fulgte sprekka under ett stykke ut før jeg kløyv videre opp og over hammeren Profil av Ø5 sett fra skaret mellom Ø4 og Ø5. Utsikt tilbake på Ø4 og videre langs traversen fra toppen av Ø5. Fra Ø5 har man egentlig flere muligheter, man kan fortsette videre til Furunebba, eller gå mot Furuveita og enten gå ned Tjuvdalen, ned Furuveita eller tilbake til normalveien opp Hovsnebba under Kufonna. Pga. mye snø tok jeg retur samme vei og fikk klyvd/klatret meg litt mer kjent med skarene. I det jeg passerte Ø3 tikket meldingene inn om oppmøte ASAP på pub i Trondheim! Gikk effektivt opp til Hovsnebba hvor jeg signerte boka. Ble lett jogg/hopping ned til bilen, 1t 15min fra toppen og ned.

Lørdagen startet med besøk hos Helsport i Melhus som hadde åpen dag. Det føltes som at hundrevis hadde møtt opp. Alle teltmodellene var utstilt på plenen, og når dørene åpnet, ble et par rimelige demovarer revet vekk fra hyllene. Turen gikk så rett til Innerdalen. Helt siden første gang jeg så Skarfjellet, visste jeg at jeg skulle opp hit. Utsikten måtte jo være fantastisk. Det var den. Samme kveld ble det nye teltet testet. For en som er vant med et telt på fem kilogram, var et Superlight-telt helt forbausende lett. Det vil ta noen overnattinger før jeg kan gi det en vurdering. På søndag drog jeg en svipptur innom Litldalen med bil for å studere nibbene og nebbene, og skjønte fort at ja, det var absolutt en god idé å besøke dem. Turen gikk fra Hoven opp til Litlkalkinn på fin sti (i motsetning til gårsdagen, hvor så godt som hele turen gikk på løs stein), og så var det trasking i snø opp til toppen nordøst for Hårstadnebba. Utsikten er den mest spektakulære jeg har opplevd. Den slår Romsdalseggen. På grunn av litt knapt med tid, stoppet turen der. Neste gang blir det besøk på selve Hårstadnebba og Langrabbpiken, skjønt det er fare for at stupet jeg gikk langs i dag faktisk er høydepunktet. Det er fare for at jeg drar til Sunndalen neste gang òg …

Er det noen som har noen gode oppskrifter på energibarer/energibrød? Gjerne noe med chia, nøtter, kjerner og kokosolje. Helst så saftige og fete som mulig. Jeg er dårlig på å spise sjeldent og stort og trenger derfor ofte påfyll av mindre porsjoner med mye energi. Fant ut her om dagen at Nutrilettbar i minusgrader funker veldig dårlig. Så nå vil jeg bake selv.

Kan du beskrive feilene du har hatt på brennerene? Så kan eventuelt nye eiere, meg selv ikludert være obs på disse. Venter på at min skal ankomme, ser Soto nå har kommet med en 400ml flaske, synd ikke Fjellsport har fått inn den. Litt færre pumpeslag men hyppigere etterfylling av drivstoff hadde absolutt vært å leve med. Merkelig det der...å egentlig ha mer enn nok brennere, men stadig ønske seg fler...

Onsdagstur, og ikke alene. Det er så avgjort ikke hvert år at jeg tar turen innover mot Tomannsbu så tidlig i juni. Jeg hadde hørt rykter om lite snø og farbar sti. Og det stemte. Stien innover var stort sett snøfri, selv om jeg måtte gå rundt en og annen snøfonn. Og tråkke over et par. Kun en plass var det litt «problematisk». Rett før den første hytta oppe på sletta over Tveidebrekka, er det en liten kant. Her lå det en fonn over bekken. Jeg var litt usikker på om snøen ville tåle vekten - alle kiloene… Det gikk selvsagt godt. Det var tørt. Stien inn til Tomannsbu er ikke helt grei i regn. Det blir utrolig mye sorpe. Nå er det lagt ut lemmer enkelte plasser, men skal det bli en tur uten sorpe, så må det mye treverk til. Det var været som avgjorde dagens turmål. Det var meldt om sol og sommer. Det hadde ikke regnet på en god stund. Stien innover ville være tørr. Men ville det være andre på tur en onsdag tidlig i juni? Jeg var ikke alene. Inne på hytta var det ingen, men ikke lenge etter at jeg hadde lagt meg ned for en liten kvil, kom det et par på stien fra Støle. Det viste seg at de hadde ligget på hytta den natta, tatt turen mot Støle, men ombestemt seg etter en liten stund. De fortsatt mot Hunnedalen og ville avslutte turen der. Vi tok følge et lite stykke på veg mot parkeringsplassen. I bakkene ned mot Olabu, gikk jeg på nok et følge. Far og datter på ni. Og de var spesielt oppsatt på å se Tomannsbu. Som er oppkalt etter Per Thomsens hytte, som ble bygget for - nettopp - to. Det viste seg at den lille jenta var oldebarn til Per Thomsen. Og som derfor selvsagt ville se hytta som var oppkalt etter oldefarens – nå familiens hytte. Far og datter var fjellvante, og det så ikke ut som de ville få problemer innover i heia. Det var skikkelig kjekt å treffe folk med en slik tilknytning til en av STF’s hytter. Like etter traff jeg også en annen familie far, mor og to små unger. De hadde gått minst et par timer innover i heia. Det var ikke mulig å få til noen samtale. De forsto øyensynlig ikke noe av det jeg sa. På parkeringsplassen sto en russisk registrert bil. Jeg skulle gjerne ha vist hva de fikk ut av en tur innover i heia. Hva de synes om å gå slik i utmarka. Det får jeg nok ikke greie på. Nå var vi alle usedvanlig heldige med være. Sol og nesten ikke skyer. Det blåste litt. Noe som bare var en fordel. I søkkene, der det var nesten vindstille, svermet det med mygg. Ikke av den stikkende sorten, men i så store mengder at det var ubehagelig. Jeg spyttet ut noen eksemplarer. En dagstur til Tomannsbu er egentlig en 6 timers tur. Jeg har ikke hatt for mange langturer så langt i år, og var litt spent på hvordan det ville bli. Ned Tvedebrekka gikk greit, og jeg har vært adskillig trettere i beina etter en slik tur enn det jeg var denne gangen. Kan jeg ha et greit grunnlag for slike langturer? Les hele artikkelen

Fint innlegg, men det vil antakelig ikke overraske noen at jeg muligens ikke er helt enig i hvilken hytte som er finest....

Som @Tor-Erik-L-77 sier så er disse egentlig geniale, men holdbarheten er kanskje ikke helt på topp. Når det er sagt så er det nok snøsmeltingen på Optimus Nova bensinbrenner som har tatt knekken på belegget i bunnen av min. Ved litt mer forsiktig bruk med gassbrenner vil jeg tro den hadde holdt lenger. Jeg imidlertid såpass godt fornøyd at jeg vurderer å kjøpe en ny, etterhvert..

Lavvo må jo være en urgammel form for glamping?

Minner meg om yurten jeg overnattet i når jeg var i den mongolske ødemark. De er jo faktisk meget flyttbare og allsidige, med en god ovn i midten og tepper på gulvet.

Punkt én hvis du skal ha hjelp til kajakk som passer deg, er å få noe som helst tips om hvilken kropp du har. Vesentlig forskjell på en person på 60 og 120 kilo.

Stemningsfulle bilder fra et vakkert område

TS. Vil minne om, at det har vært mange tråder om GPS (og gps via mobil) og kartløsninger tidligere. Mye informasjon der. Er ingen ekspert på området. Men noe jeg savner i slike tråder, er mer informasjon om hva du (og andre) har behov for og hvordan dere ønsker å bruke en slik enhet. Virker som en del glemmer, at GPS kun BØR være et hjelpemiddel til kart og kompass! De mest avanserte GPSer har mange flere muligheter, enn folk flest har bruk for og bruker. (Forutsett at de har kart og kompass). Mitt første "møte" med GPS var på 80-tallet, i Finnmark. En jeger (bekjent av en jaktkamerat) stilte stolt med en avansert GPS og jeg mener han hadde betalt ca 17 tusen for den, den gangen! Men han kunne ikke bruke den, ingen andre kunne bruke den og jeg hadde ikke "peiling". Men jeg kunne en del om kart og generell navigasjon, så jeg forsøkte å hjelpe. Hans problem var i første rekke, å finne tilbake til jaktcamp. Han kunne ikke gå aleine, da rotet han seg vekk. Og ingen av de som kjente han og spessielt hans hunder, ønsket ikke å gaå sammen med karen. Ikke engang hans kone. Bruksanvisning hadde han ikke med. Men til slutt fikk jeg noe forståelse for hvordan enheten fungerte (lite brukervennlig) og klarte å markere campen, samt vise han hvordan han kunne bruke enheten til å finne campen. Et annet eksempel. Etter å ha brukt kun kart og kompass i flere ti-år og bekjente hadde hatt GPS i mange år, så jeg at i enkelte tilfeller kunne de ha noe for seg. Da spesielt i dårlig sikt, tett tåke, snøvær, kraftig regnvær med mye vind og på dagsturer. Så, jeg kjøpte tilslutt en enkel E-Trex (eldre utgave av E-Trex 10) og brukte den i mange år (12 - 14 år), før jeg for få år siden kjøpte en nyere og da med kart. Den enkle E-Trex modellen er trolig det mange folk trenger, som en ekstra sikkerhet. Den er mer avansert enn mange tror, selv om det ikke er kart på den. Så, hva er dett behov?

Når det gjelder undertøy, så tar jeg med 3 truser og 2 bh. Ved ankomst i kamp etter at teltet står, vasker jeg meg og tar på meg kampklærne, tørr bukse, undertrøye, sokke og undertøy. Og så vasker jeg trusa i elva, uten såpe. Den kan henge til tørk utenfor sengen neste dag. Det regner sjelden flere dager på rad når du går tur, så det pleier å bli tørr. Dessuten har jeg 3, så jeg har en dag margin. jeg bruker både tynne innersokker og tykke ullsokker. De innersokkene lar seg lett skylle ut og tørker lett. De tykke sokkene tar år og dag p tørke, så de har jeg sluttet å vaske. De lukter bare helt j..... etter noen dager. Jeg passer på å ha et par tykke kampsokker som alltid er tørre. Eller har jeg et sett med ekstra innersokker og yttersokker. Fint å kunne skifte til tørre sokker når du blir våt på beina, uten at det var planlagt. Da jeg brukte syntetiske trøyer pleide jeg å skylle dem i elva av og til. Men uten såp hjelper det ikke mye. Ull holder ut mye bedre. Jeg foretrekker også Devold sine tynne trøyer. Hvis de er veldig salte pga svett, skyller jeg dem en gang i blant. Men ofte ikke. Om du skulle reise med fly, bør du vurdere å ta med en ekstra trøye som du kan ha på deg i flyet. Jeg har noen ganger vært ganske sjenert. Jeg tar jo på kampklærne på flyet, men også de lukter ikke så festlig etter en ukes tur. Lette kampsko eller sandaler er også kjekt å ta med for å gi føttene noe annet å gå på, å som har litt lyfting. Men myggene liker det godt om du ikke lenger har mye lær rundt ankelen. Men ekstra sko er et luksusprodukt som du kan droppe. På turisthytte er det fint med lette innesko. Når det er varmt og jeg er i myggland, bruker jeg også en skjorte. Den er ganske myggtett og mer lyftig enn en tynn jakke. En veldig tynn sportsjakke har jeg allikevel med som vindjakke. Som noen andre her bruker jeg et tynt mellomplagg på tur i kaldt vær. Før tok jeg med en tykk genser for i kamp. Nå bruker vi oftere en ekstra tynt mellomplagg. 2 tynne = 1 tykk. Men nå nylig har vi skaffet oss noen fine Ulvang stikkegensere som har vært med på mange korte turer, spesielt om vinteren og høsten. Vi får se hva vi gjør om sommeren. Vekta på sekken blir vel avgjørende.

Det er helårsbru rett nedstrøms Krokåthåen, samt bru nordøst for setra. Elva kan fint vades flere plasser. Nedstrøms Krokåthåen Like oppstrøms Krokåthåen Nordøst for Grøtådalssetra

Et annet moment om man er på helgetur med Barn er jo dette med vær. Har man et stort og romslig telt så blir det ofte mere trivsel om man må svi av mye tid inne i teltet. To små telt fungerer definitivt til sitt bruk men kan bli litt leit om man er uheldig med været. Man kan jo også ta med seg en litt lett og stor Tarp for og bøte på lite plass inne i et telt, ved dårlig vær får man da litt tomleplass uten at ungene må ligge å kjede seg inne i et trangt telt

Har man en uke til rådighet i Cape Town, bør en tur på Table Mountain stå høyt på listen. Jeg hadde på forhånd skaffet meg boken «Table Mountain Classics» av Tony Lourens, «A guide to walks, scrambles and moderate rock climbs», og dette viste seg å være en perfekt bok for turplanlegging. Boken beskriver alle ruter med stort spenn i vanskelighetsgrader hvor rutene er gradert A–E, hvor kort fortalt A er fottur, B og C klyving og D og E klatring. I tillegg opererer forfatteren med X-rating, hvor rutene gis 1-3 X’er avhengig av lengde og seriøsitet. Traversen over Devil’s Peak og Table Mountain som en sammenhengende tur pekte seg ut som et fristende prosjekt. April i Cape Town er høst, men fremdeles er det behagelig varmt med over 20 grader på dagtid. Søndag 17.april 2016 var det meldt bra vær, og et turfølge på 3 personer tok taxi fra Camps Bay hvor vi bodde til Rhodes Memorial på andre siden av byen hvor turen skulle starte. Ved 9-tiden la vi av sted på grusveier og stier opp den nordøstvendte skråningen, og ankom etter ½ time Kings Blockhouse hvor ruten Mowbray Ridge begynte, den skulle lede oss opp til Minor Peak som er fortoppen til Devil’s Peak. Ruten var gradert B/XX i guideboken. Vi fulgte en godt merket sti opp til lookout hut på ca. 600m. Herfra ga veien videre seg selv langs en morsom egg som førte oss opp til Minor Peak (820m). Stien videre opp på Devil’s Peak, gradert til A+/XX, var også tydelig og lett å følge der den skrådde oppover mot venstre slik at vi rundet like oppunder toppen på østsiden. Ca. 3 timer etter start var vi på toppen av Devil’s Peak, 1001 m, med flott utsikt i alle retninger, ikke minst mot nordveggen av Table Mountain hvor vi skulle opp. På toppen møtte vi andre fotturister som hadde gått opp normalveien fra the Saddle på motsatt side. Vi fulgte nå denne stien ned i sadelen mellom Devil’s Peak og Table Mountain, tok av fra stien og fulgte en mindre tydelig sti kalt Knife Edge oppover mot ruten Ledges, gradert C/XX, som leder opp til topp-platået på Table Mountain. Her i sadelområdet var det vindstille og trykkende varmt, og vi skjønte at vi hadde med for lite drikke. Kafeen på øvre kabelbanestasjon skulle bli redningen i dag. Ledges følger noen hyllesystemer opp mot venstre i følge guideboken, men det var ikke alltid lett å skjønne hvor ruten gikk, og et par steder gikk vi antakelig feil da det her ble brattere og mer utsatt enn vi hadde forventet, så vi sikret med tau. Vi sto så etter hvert like under toppstupene, og var usikre på hvor Ledges fortsatte. Det er flere korte klatreruter som leder opp til topp-platået, og vi tok sikte på en renne kalt Chockstone Gully gradert til D/XX. Men i det vi skulle begynne klatringen møtte vi et par på vei ned fra fjellet, de hadde kommet ned lenger øst, og vi skjønte da at vår rute Ledges fortsatte enda noen meter langs fjellet mot øst. Her fant vi en bratt og utsatt renne som førte oss opp på topp-platået. Det var relativt gode tak, men med vått og glatt gress innimellom var det en utsatt passasje som vi valgte å sikre da en utglidning ville vært fatal. Deretter var det en kort og grei tur til toppvarden på Table Mountain, Maclear’s Beacon 1084 m, som ligger helt øst på platået, Eastern Table. Topp-platået ligner et norsk viddelandskap, lett kupert med lave busker. På god sti var det en kjapp tur over platået til øvre kabelbanestasjon på Western Table. Nå var det tid for rehydrering, og sparkling water, cola og øl kom raskt på bordet. En av oss hadde nå fått nok, og tok kabelbanen ned, mens vi to andre gikk litt tilbake og ned normalveien Platteklip Gorge, en god sti som slynger seg ned en stor kløft i fjellet. Vi fulgte stien til vi nådde ned til Upper Contour Path, en sti som går langs nordsiden av fjellet, denne fulgte vi vestover, vi passerte under kabelbanen, og nådde fjellets vestlige hjørne i det solen forsvant ned i Atlanterhavet. Vi fulgte stien ned til Kloof Corner og videre ned til Kloof Nek, bandet mellom Table Mountain og Lion’s Head. I mørket gikk vi så bilveien ned til hotellet i Camp Bay hvor vi var fremme ved 20-tiden etter en 11 timers særdeles flott fjelltur. Etter et par strandager var det tid for en tur på Lion’s Head. Dette er en frittstående mindre topp på 669 m nærmere sentrum av Cape Town. Dette er den mest besøkte toppen i Sør-Afrika, så det var all grunn til å velge en annen rute enn normalveien Circular Route. I guideboken var det beskrevet en lite brukt rute Southeast Arete gradert til C/X som så spennende ut. Ruten starter på samme sted som Circular Route, på bilveien mot Signal Hill, og onsdag 20.april tok vi en taxi hit. Etter noen hundre meter på grusvei tok vi av på en brattere sti som førte direkte opp til sydøsteggen hvor ruten startet. Vi fant Wally’s Cave, en stor hule som vi passerte i nedkant, og fulgte noen hyllesystemer som ledet oss opp på oversiden av hulen. Ruten var dårlig merket, men vi fant en tydelig renne som ledet bratt opp, og vi skjønte at det var her vi skulle gå da vi litt opp i renna fant rester etter slynger. Det var gode tak hele veien, så vi følte ikke behov for tausikring. Etter renna ble eggen slakere, og resten av turen til topps var grei klyving. Fra toppen var det en eventyrlig 360 graders utsikt til byen og Table Mountain. Og også her stiftet vi bekjentskap med klippegrevlingen, som vi hadde sett på Table Mountain. Den finnes bare her i Afrika og i Midt-Østen. Vi fulgte den vanlige veien Circular Route ned, og da kom den velkjente tåken sigende innover, flaks at vi rakk turen før den kom. Fra Kloof Nek fulgte vi stien gjennom parken The Glen ned til Camps Bay. Siste par dager av oppholdet leide vi bil og besøkte vingården Rosendal, men det er en annen historie.

En kort tur innover heia. Sandvatn 12. juni, på beina – litt tidlig muligens? Etter tur på onsdag, fredag og lørdag, var det ikke akkurat en langtur jeg så fram til. Men hvor skulle jeg ta søndagsturen? Det ligger en stolpe og noen skilt i carporten som skulle ha vært båret opp i Madlandsheia? Bynuten er en annen mulighet. Men hva med en tur innover mot Sandvatn for å sjekke forholdene. Glimrende plan. Men en god del kjøring. Ned lørdag og tilbake opp i Hunnedalen på søndagen. Det var sol, sommer og blå himmel hjemme – ut stuevinduet. Det var vel egentlig det som lokket meg opp i heia. Himmelen var ikke like blå og klar inne i landet, og oppover ble det mer og mer skyet. Var dette egentlig kortbuksevær? Det fikk stå til. Jeg tok på jakken, men ikke langt opp i Lysebrekka, måtte den av. Det ble varmt, - og sommerlig de øyeblikkene sola kom igjennom. Spørsmålet som jeg ønsket å få svar på, hvor mye snø er det egentlig på 1000moh. Det ligger normalt en fonn i lysebrekka de første gangene jeg tar turen innover. Dette året var det ikke nødvendig å tråkke på snø før nesten helt oppe. Det lå snøflekker på siden av stien, så det var ikke lenge siden snøen forsvant fra stien, men for meg var det vanlig sommersti. Innover flatene mot Blautevann, var det heller ikke mye snø. Det lå fenner i de vanlig søkkene, og fonna som lå til oktober i fjor, var fortsatt stor. Stort sett var det likevel lite snø i forhold til hvordan det normalt er – rundt St. Hans. Blautevann var fortsatt delvis isdekket, og det ble mer og mer snø jo lengre opp i høyden jeg kom. Matiasbekken var åpen, og grei og komme over. Det er et av de «vanskelige» punktene på de første turene. Her må bekken ofte krysses på snøbru. Og med snøsmeltingen i gang, er det etter min mening «risikosport», det er tross alt en meter ned – om noen går igjennom. Denne gangen, helt uproblematisk, som sagt. Ett stykke oppe i bakken over Blautevann, traff jeg på den første fonna. Men det er halvveis inn til Sandvatnhytta. Med andre ord sommer forhold til halvveis… Resten mer vinterlig. Langs Blautevannbekken og ned til Mangædne, var det store fenner. Og nede på Mangædne var bakken delvis dekket med snø. Nå er det sommer, værmeldingen er fortsatt god, med varme og sol – disse fennene er ikke dypere enn at de kjapt vil forsvinne. Mesteparten av snødekket på flatene vil antakelig være vekke i løpet av en uke… Det var ikke mange folk innover i førstningen. Jeg møtte en jente som hadde overnattet på hytta. En stund etter kom «storfamilien». Ungdommen et godt stykke foran de voksne. Omtrent som når sauene tas ned på høsten, noen langt foran de andre… De hadde alle sammen vært innom Mohidler, og kunne melde at den var enkel å finne. Fonna foran inngangen nesten vekk. På vei tilbake møtte jeg en familie som nettopp var på tur for å finne Mohidler. Turistforeningen hadde sagt det var sommerforhold. Der vi sto – nede mot Mangædne, stemte det så avgjort ikke. Nesten nede ved bilen, i Lysebrekka, møtte jeg en familie med små unger. Tydelig fjellvant og kjent i området. De var bare på søndagstur, og skulle ikke så langt opp. Det er alltid kjekt å se unger på tur. Et hyggelig møte. For mange år siden møtte jeg et eldre ektepar på omtrent samme plassen. Gubben godt over 80. Kona bak og mente «gamlingen» var litt forstyrret som absolutt skulle opp i heia. De kom opp. Kommer noen av ungene til å huske meg som en «gal» gamling på tur? Les hele artikkelen

Dag 2 på grunnkurs hav er ferdig og kjæresten og jeg er de stolte (og meget slitne) innehavere av våttkort med oblat for "hav". Vil ikke akkurat si at jeg kan padle nå, men vi har iallefall lært litt grunnleggende teknikker samt redning om man skulle ramle ut av kajakken. Et grunnlag for å evt. bygge videre på med andre ord. Dagens tur gikk derfor i sjøen utenfor Øysand Camping til Gaulosen. Ikke så veldig langt, men greit nok for 8 ferskinger på sin første kajakktur.

Jeg og @Tor-Erik-L-77 har hatt en fin-fin tur med barna på Skrim i helga. Full rapport kommer etterhvert

I helgen var jeg 3 dager å fisket i Birtedalen. Det er lenge siden jeg har fått så mange fiskeopplevelser på en tur! Det er klart at fisken er sulten... Les hele den fantastiske turen her: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/06/12/villig-orret-i-telemark-pa-kryss-og-tvers-i-birtedalen/ Her er noen bilder:

I dag ble det enda en tur der litt av oppmerksomheten var rettet mot utsyr, og ikke bare naturnyting. Av og til mistenker jeg meg selv for å kjøpe nytt utstyr for å ha et uangripelig teknisk formål med å ta en tur, bare for å ha et godt argument når mitt lateste hjerneområde argumenterer for sofa og at stier og fjell i nærområdet allerede er sett utallige ganger... Fikk jo første overnatting i Borah Bug Bivy natt til i går - den passet ypperlig sammen med liggeunderlag, pose og pute I dag ville jeg se hvordan bivyen passet sammen med min StS Nano TarpPoncho (kombinert tarp/regnponcho), og for å toppe det skulle den igjen settes opp med bruk av TrekPoden min (kombinert fotostativ/vandrestav). Gikk opp Gravdalsfjellet fra Nipedalen, og passerte en Viggohytte som virkelig begynner nærme seg ferdig - fint å se, og det var mye folk som ville se det der. Fortsatte videre oppover et lite stykke, gikk av stien og fant et fint sted å begynne med utstyret. Hadde med billig line fra Biltema som jeg kuttet til etterhvert som jeg trengte. Ville ha temmelig lav bakkant mot vinden (og regnet som jeg måtte forestille meg), men likevel litt høyde lenger fram - da var en renneløkke rundt halsen på regnhetten genial for å få den ekstra høyden. Det gikk ganske fort og greit: Staven i framkant er et 70cm karbonrør (kuttet av fra en Biltema vandrestav) som får plass inne i Trekpoden. Det ble slett ikke verst Gadd ikke ta frem liggeunderlaget og blåse opp det, det var åpenbart at det ville gått bra. TarpPonchoen er akkurat litt for liten (jeg er XL-størrelse, tarpen anslår jeg er optimal for en S, kanskje en M) til at jeg ville brukt den fast på turer der jeg forventer regn. Som en minimums-løsning om jeg skulle bli overrasket av noen byger på godværstur, er den imidlertid ganske så smart - det var faktisk trivelig å ligge under der . Hadde den vært 20 cm lengre og 15 cm bredere, tror jeg jeg kunne klart meg med en sånn på en ukestur i lavlandet, selv om det ble noen regnnetter. Pakket sammen da skyene ble mørke og truende (ble det lyn og torden?), og bega meg hjemover - men skyene trak seg stadig til siden, og da tok jeg meg god tid langs stien og nøt solen. Faktisk la jeg meg ned en stund og bare slappet av - minner meg om tittelen på en gammel Calvin & Hobbes-bok: "Lazy Sunday Book"

Første helga i juni skulle være viet årets første fjelltur. Ikke så enkelt å finne en plass med lite nok snø for oss som ikke er født med ski på bena! Valget falt på Romsdalen da været var meldt strålende, og etter litt sjekk på nettsider, instagram etc fant vi at snømengden var levelig Vi hadde egentlig tenkt å ta normalveien opp til eggen, gå bort til Blånebba og tilbake igjen, men da vi kom opp på flata i dalen så vi at det kunne være mulig å komme seg på bena rett opp til Blånebba. Gamasjer viste seg å være gode å ha. Var hverken for mye slush eller for hardt opp, men gud bedre så tungt i snø når det er så bratt. Jeg insisterte på å få gå først et stykke da vi var " inne på land " ei stund oppi der.....for jeg får jo aaaaalldri gå først, og lærer aaaalllldri noe på å dilte etter.....med det resultat at jeg gikk meg litt fast og måtte " reddes " av turfølget Som sagt småbratt i snøen et par partier, men pumpa fikk kjørt seg og det er en herlig følelse når man er oppe Stor snøskavl fra Blånebba og bortover, men den hadde vi blitt advart mot så vi holdt oss godt innpå fjellet. Selve Romsdalseggen er vakker å gå. Fint med tau som er satt opp, men faktisk en litt uvant måte å gå på. Rart å ha noe ekstra å holde seg fast i Fascinerende arbeid som er gjort med trappetrinnene, og trappene var mye bedre å gå enn de på f.eks Fannaråken, da stegene hadde normal høyde. Stressa litt med korte matpauser, da planen var å rekke bussen til Isfjorden kl 16, men så at det rakk vi ikke. Traff heldigvis en familie på vei ned som skulle hente bil i Venjedalen og hadde plass til en til, så det ordna seg allikevel Turfølget hentet bilen, mens jeg var sjeleglad for rullestolsti den siste biten, og en Pepsi Max i sola mens jeg ventet

Den 9 juni åpnet Fagerheim Fjellstugu så nå er det bare å glede seg. Mens jeg har vente på snøsmeltingen har det blitt noen overnattingsturer i nærmiljøet. Så da ble det nok en natt på Krokskogen. Veien over Krokskogen, er tilrettelagt som natur- og kultursti med nye informasjons-skilt langs hele ruten. Den følger den gamle kongeveien opp Krokkleiva, forbi Kleivstua og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. Rundt 1805 ble den oppgradert til kongevei, og i perioden 1826 til ca 1860 var den hovedveien mellom Christiania og Bergen. Den første beretningen om veien over Krokskogen har man fra Oslo-biskopen Jens Nilssøn. Han beskrev i detalj veiene han reiste når han var på visitas i bispedømmet sitt. I februar og mars 1579 og i september 1594. Sagnet sier at Olav den Hellige red over Krokskogen Ifølge sagnet skulle Kongen vanne hesten sin og senket bøtta ned i fjellet, og da kom det vann. I fjellet ved siden av brønnen er det merke etter hestehoven. Det skal være 2 eller tre Olavsbrønner ved Kongeveien. Benteplassen er en av de mange boplasser hvor finnene slo seg ned på 1600- og 1700-tallet. Plassen har navn etter Bent Aslesen Finne som hjalp norske soldater med sin lokalkunnskap under den store nordiske krig i 1716. Minnestein Det står en stein til minne om Kari Hiran på Krokskogen, ikke langt unna Benteplassen hun og Bent bodde på. Minnesteinen ble reist 240 år etterpå, i 1956, av motstandsfolk fra andre verdenskrigen. De tenkte på henne og huska innsatsen hun gjorde under Den store nordiske krigen i 1716. Kari Hiran er kona på Benteplassen på Krokskogen, gift med Bent Finne. Bent er finsk innvandrer. Han kjenner de djupe skogene ut og inn, og er en dyktig speider for de dansk-norske styrkene. Han kunne spionere på de svenske troppene uten at de la merke til han. Nå er det Kari som skal ut i krigen. Svenskene oppholder seg i Lommedalen på østsida av Krokskogen, på Bærums Verk. Dit skal Kari gå for å la seg ta til fange. Så skal hun bløffe fienden og gi dem feil opplysninger. Etter 2 dagers forhør klaret hun og narre dem til å tro at nordmennene hadde fått 1000 mann i forsterkninger. Svenskene trodde tilslutt på henne og trakk seg derfor tilbake. Kari Hiran er kalt "Krokskogens første partisan", Kari søkte staten om belønning. Men fogden skulle uttale seg om innsatsen hennes før myndighetene bestemte seg. Fogden foreslo at Kari skulle betale mindre skatt i tre år, og at hun kunne få ”noget ydermere for umagen” – litt til for bryet. Slik ble den innsatsen verdsatt. Kari Hiran fikk to riksdaler for innsatsen sin. Det var ikke mye. Det var verken nok til å kjøpe ei ku eller en hest. En hest kosta mellom 10 og 15 daler. Dette er absolutt en tur jeg kan anbefale for de historieinteresserte. Anbefaler at turen starter ved Kleivstua, hvis ikke det frister med 6-7 km oppoverbakke fra Lommedalen. Den lokale turforeningen har denne turen som nattvandring. Med start ved Kleivstua kl.23.00 en lørdags kveld om med ankomst søndag morgen i Lommedalen Minnesteinen reist av Milorg i 1956 Benteplassen i dag Jetboil Zip, jeg kjøpte også denne hos XXL som mange av dere gjorde som var med på den tråden. Veldig fornøyd med den.

Vi kom litt sent av gårde og da det ble sludd i luften fant vi ut at vi skulle campe et vann tidligere enn planlagt. Skiftene vær med lave temperaturer og sludd, hagl, og innimellom regn så ble det mer kosetid i teltet enn tid med fiskestenger. Selv om sommeren tidvis glimter til er det nå tilbake til mer normalt "vårvær" her i Vest-Finnmark og det har ligget på 3-8 grader siste uka. Men heldigvis er det ingen som klager så lenge man kan kose seg litt ekstra i teltet....

Da jeg kom hjem etter noen lønningspils (feriepengehalvlitere er kanskje mer presist?) i går kveld, bestemte jeg meg for å teste Borah Bug Bivy som jeg mottok tidligere i uken - så rundt midnatt bar det oppover Holefjellet, og rundt en av toppene der fant jeg noen m² med gress like vest for en furu som kunne skjerme litt for morgensolen. Var vindstille og litt knott i luften - fine testforhold . Var på plass i posen før klokken ble ett, og sov som en stein til litt før klokken seks - da ville halvliterne ut igjen... Før jeg akte meg ned i posen og tok på sovemasken igjen etter lensingen, knipset jeg et par bilder av den meget komfortable soveplassen: Sov videre i nesten tre timer til, før det var på tide å stå opp. Veldig fornøyd med bivyen Heiv soveposen opp i en furu så den fikk tørke litt (med morgensolen hadde det også kommet en skiftende bris) mens jeg mekket en morgenkaffe i finværet: Etterhvert pakket jeg sammen, og tok standardturen min over Olsokfjellet og Damsgårdfjellet nedover igjen. Innen jeg var nede i lunsjtider, var den knallblå himmelen blitt dekket av et skylag som seg inn fra sørøst - men jeg kunne jo glede meg over å ha fått med meg de tidlige godværstimene ute

Utetime i naturfagstimen i dag resulterte i MÅNEBILDE!! Stol aldri på elever som får låne lærer'ns kamera

Trælneshatten opp er et lokalt motbakkeløp. 567 meter opp. Rekorden er noen og tyve minutter - noe vi ikke skulle prøve oss på. Vi har hatt en ganske aktiv helg og å avslutte med denne fjelltoppen - som er mer som en voksentopp å regne - hadde jeg kanskje ikke trodd. Men ikke en sur mine fra ungene på denne turen heller. De skulle på toppen uansett - og vi hadde kun en pause på vei opp. Noen bratte partier i starten.. Første pause. I bakgrunnen har man stedet Berg i Sømna kommune. God og passe stigning oppover Noen har malt varden på toppen ganske passende På turen nedover går det unna - og jenta holder på å jabbe hål i hodet på meg nedover. Skulle ikke tro at hun begynte å bli sliten.- Nei finne de vanskeligste partiene ned hele tiden.. En fin årstid nå.

Nå var det så lenge siden jeg hadde gått en tur i nytt terreng at jeg bare måtte ta en tur. Hva med Skurvedalen? Denne dalen er planlagt innlemmet i et kraftutbyggingsprosjekt og i dag var olje og energidepartementet på befaring sammen med representanter fra Turistforeningen og Naturvernforbundet. I følge info fra Stavanger Turistforening skal dalen være lett tilgjengelig fra sjøen, men i dag tenkte jeg at jeg ville se om jeg fant en annen vei. De som var på befaring fløy sikkert inn med helikopter, og hvis disse politikerne er så lite fjellvante at de ikke kan gå så kan det godt tenkes at de ikke har evne til å forstå det de ser heller. Men jeg ville også inn og se på Skurvedalen og i dag formiddag så salet jeg opp og stilte meg i kø for å ta fergen over til Tau. Turen over gikk i henhold til ruta, men et stykke inne på veien oppdaget jeg at jeg trengte mer diesel. Det er langt mellom pumpene inne på Strandalandet så det ble å gjøre vendereis tilbake til Tau for å tanke. Med full tank bar det så av sted mot Songesand. Veien over til Songesand er nyere enn kartet mitt, Lyngsvatnet 1313 III, og derfor var det ikke så lett å finne ut hvor det var lurest å starte spaserturen. Jeg endte til slutt opp inne på Hatleskog hvor jeg ble sittende å studere kartet for å finne en lur rute opp på fjellet. Det er merket et par stier nordover fra Hatleskog men det er sikkert de bratteste stiene som finnes før du må bruke klatreutstyr, og jeg hadde ingen planer om å prøve meg på disse. Mens jeg satt der dukket det opp en annen bil med et godt voksent ektepar. De var ute i samme ærend som meg, men skulle ikke gå i dag, bare planlegge en senere tur. Det ble litt frem og tilbake og siden klokka nå var langt på dag så ble jeg rådet til å ta en tur inn til Sundmork. En støl som lå ca. 2 timers gange inn fra veien litt lenger nord. Dette skulle visst være en fin tur. Dette hørtes ut som et bra forslag og etter å ha utvekslet litt kartinformasjon, de hadde nyere kart enn meg, så snøret jeg på meg støvlene og trasket innover. Terrenget var relativt lett å gå og det vekslet mellom høyfjellsterreng og ung bjørkeskog. Faktisk et ganske fint sted å gå tur på en tirsdag. Vel inne på Sundmork ble det litt mat og etterpå kom fiskestanga frem. Jeg fisket både i Sundmorkvatnet og i Rundatjønna. Det var en del småfisk, men ikke noe å ta med hjem. Det var kanskje litt tidlig for de største fiskene enda. Det ble retur i samme sporet som jeg gikk inn, og da jeg kom tilbake til bilen viste klokka at jeg faktisk hadde vert ute i 5.5 timer. Vel gjemme kunne kona fortelle at det var merket sti fra Songesand og opp Skurvedalen via Bakken. Hvorfor tenkte ikke jeg på det? Jeg har jo gått hele Nordsiden av Lysefjorden to ganger og begge gangene har jeg overnattet på Bakken gård. Ja ja, da får det bli en ny tur en annen gang det er fint vær. Ung bjørkeskog - Og noe høyfjellsterreng. Sundmork. Er det noen som forstår hva som er så skremmende med rennende vann at det på død og liv må samles i et rør? Jeg trodde det bare var beveren som ikke tålte denne lyden. De som er like gamle som meg husker sikkert en sang som heter "Bare en blåveis" som ble sunget av gruppen Barock og hvor det nevnes en del enkle ting som er grunn god nok til å holde fred. Jeg er kanskje en enkel sjel, men jeg synes faktisk at både fioler og andre små ubetydelige ting som finnes i disse heiene er grunn nok til å la disse områdene få lov til å ligge uberørt. Men det er tydelig at tilbedelsen av Mammon nok er for sterk blant våre makthavere til at dette vil la seg gjøre. En mann skal en gang ha sagt: "Forlat dem for de vet ikke hva de gjør", Jeg sier "FORLAT DEM IKKE, DE VET HVA DE GJØR." Og nå får jernhesten overta. Og sannelig var ikke også fergemannen på plass helt etter planen.

Mye småturer om dagen, så her kommer en liten samlepost. fremdeles hjemme i pappaperm herlig tid å være hjemme! Forsøkte å komme meg til et lite vann i nærheten som jeg utrolig nok aldri har vært ved. Navnet er Styggvann og det ligger litt ufremkommelig til. Med bæremeis la vi ut fra Losby, vandra grei sti, men etter en stund syns jeg det hadde vært litt for mange høydemetre. Sjekka Gps og var i ferd med å bestige kollen ved siden av. Minsten var trøtt og sulten, så vi ga opp vannet og tok matpakke og retur heller. Fin tur, til tross for bom Samme kveld ble det vandring og fisking med en kompis, uten unger. Maikveldene er herlige, lange og lyse! Resultatet ble en finfin 500g ørret, her tror jeg dog det går større saker, så hit skal jeg tilbake. I dag ble det trilling til et lokalt lite tjern, Knuttjern, grei tur i stekende varme. Matpakke og kaffe og en herlig dag. Er så deilig å ha sånne plasser i gangavstand hjemmefra

Nå vil nok de fleste fjellsyklister ikke ha på seg kondomdress - så du slipper nok å se det... Jeg er ikke helt sikker på hvorfor klesdrakten er relevant (ei heller for langrennsløpere), men det kan da umulig være noe særlig værre enn om de kom i kropsluktende jaktklær? Denne videoen er sakset fra en annen tråd her: Den er riktig nok ikke i nasjonalparken, men klarer ikke helt å se at det er så veldig mye utenfor stein som det frister å sykle. Også stien har blitt omtalt som litt for krevende å sykle....og er nok derfor ikke akkurat overrent.av folk på to hjul.

Flott øy med mange gode fiskevann, nesten for mange

Det pussige er at jeg stort sett alltid har brukt trær, greiner og steiner som anker til teltet, men jeg bærer likevel med meg pluggene. Det er jo ofte man er på steder hvor man ikke finner tilstrekkelig med festepunkter, og det er mye tyngre å bære med seg ørten ekstra taulengder enn nok teltplugger.

Har bestemt meg nå for at de blir Pentax K50, føler jeg får mye kamera for pengene !

Kjøper du Pentax k50 får du et solid kamea med værtetting og det til en pris som ingen kan matche. Alle Pentax objektiver som er laget kan du også bruke. Jeg har brukt Pentax-utstyr i over 30 år og er meget fornøyd.

Såg dette var en grei pris på k50 også.

Hei Jeg har et Pentax K3 med 18-135mm objektiv. Dette og mange andre Pentax kameraer tåler mye regn, frost og uvøren behandling. Sjekk gjerne you tube hvordan de misshandler dette kamera. Kan trygt anbefales. Hilsen Lasse.