Vinnerliste

Møysaltur. Akkurat begynt å jobbe som guide her. Nydelig fjellmassiv jeg aldri får nokk av. Kunne se helt til Kebnekaise denne dagen. Sveriges høyeste fjell som er 160 km unna i luftlinje. Stetind (Norges nasjonalfjell skimtes i midtn til høyre i bakgrunnen.

Kona mi pleier å si: "Det er bra at det finnes en sti, slik at Martin kan gå utenfor!". Jeg liker ikke fellesturer og store arrangementer. Aller best liker jeg meg på tur alene eller med et par gode venner. Små hytter. DNT stiene bruker jeg for å komme raskt frem, ellers liker jeg meg best utenfor. Hyttene bør være små, og helst gamle. Da lukter de best. Mitt engasjement i DNT begrenser seg til medieproduksjon og arbeid for hyttene. Det jeg stiller spørsmål til er deres nesten arrogante kritikk av nye brukere og fjellfolk som ikke besitter det samme kunnskapsnivået som dere. Tenk hvis alle skulle gjort som oss og trampet sin egen sti? DA ville vi sett slitasje da! Slik det er nå, så blir folk kanalisert inn på de samme stiene. Da skåner man mye natur, samtidig som man får delt om seg de fantastiske naturopplevelsene som vi kan gi. Dette ble påpekt tidligere i tråden, men DNT motstanden tok ikke opp tråden. Og treffer dere onkel Johnny på stien uten riktig utstyr, så kan dere vel bidra med litt opplæring da? Det er bedre at onkel Johnny er på tur, enn at han sitter hjemme foran tv`en og depper over at han ikke har kunnskap nok til å gå på tur.

Ble tur opp mot Nordre Trolla i helga med overnatting under åpen himmel i det fantastiske været. Desverre ble jeg stoppa av voldsomme vindkast opp mot Nordre Trolla å valgte å snu ved ett utsatt punkt på 1750m (Nordre Trolla er 1800m) etter noen timer med flere forsøk på forskjellige steder på sør og vestsiden av toppen. Så her må jeg returnere, og helst med en annen vindretning! Sola kommer! Folk på tur opp Store Trolla (1850m) Grasdalen ned mot Viromdalen, Nordre Trolla og Store Trolla. Store Trolla Sein ettermiddag i Sunndalen Overnatting mellom Fossa og Skorga

Undre meg på hva jeg får å se, over de høye fjelle? Slik skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang. Og det han forventet var bare snø. Men det var den gang. Joda, det var nok snø å se, men idet jeg kom over kulen og så ned på det første Sletteidvatni var det første jeg så - en plastbåt. Som i de fleste andre vann. Jeg hater dem. For hvor er fisken? Jo, i rakørretbuttene og ikke i min fiskeveske eller i fiskeveskene til de mange jeg møtte. Den eneste snakkisen vi hadde var at en hadde sett et vak - på torsdag. Endelig var jeg fremme ved 1307, et vann som i har gitt meg så mye, men ikke nå Og snart var teltet oppe, baldakinen spent ut, og fotklutene henger til tørk Første gang jeg så fotkluter var på befalsskolen i 1962. Jeg prøvde dem aldri, men i et anfall av nostalgi kjøpte jeg et ullstoff, klippet en firkant på 45 x 45 cm. For en opplevelse. At jeg ikke gjorde det før. Mye bedre enn sokker, og så kan man bruke dem som duk. Min kone sier at jeg er født 4000 år for sent. Kanskje det er derfor jeg alltid speider etter hellere hvor jeg kan finne ly for natten. Bildet finnes helt nederst. Og her hviler-------. Ikke varmt vann, men innlagt kaldt Av alle de merkelige formasjonene jeg så synes jeg denne tar kaka. Utrolig at den har stått der i 10000 år, utsatt for vær og vind, men likevel blir stående. Nytt av året var å ta med Vestlandslefse. Brakk flakene i to og puttet dem i en isboks (krokan). Så var det bare å væte dem og putte dem i en plastpose til de ble myke. Smør, kanel og sukker. Nam, nam. Da jeg skulle ta bilde var det ikke mer strøm igjen så jeg måtte lade batteriet på kameraet. Men så var jeg så sulten, så jeg klarte ikke å vente, men sparte en. Du finner bildet helt nederst, med garnityr Det er ikke langt fra suksess til fiasko. Obduksjonen ville ha vist at det var pannekaker jeg prøvde å lage. Det var mye ur, men innimellom sto en liten blomst. Fluene var litt sure på meg fordi jeg forstyrret dem midt i ------- Men disse så ut til å bli stimulert av tilskuere En neve dollar har liten verdi i 1300 meters høyde, en neve tørr einer derimot I en lenke her på forumet spør trådstarter om han har en lidelse? Her er et medlem av klubben De som hadde laget denne leirplassen hadde gjort seg meget flid. Lurer på om det også var slipstvang eller om det holdt med nypussede støvler for å komme inn? Men standsmessig satt de Men så skjedde det som jeg fryktet mest. Venstre akilles begynte å murre. Og verre og verre ble det . Og enda hadde jeg to dagsmarsjer foran meg. I 2009 gikk det helt galt og et helikopter ble redningen. Og det som var enda verre; i det helikopteret tok av vaket ørreten som besatt. Men denne gangen skulle jeg heller krabbe enn å fly. Så det var et ynkelig syn som hinket ned fra Holken. Skrittlengden ble kortere og kortere. Ørret ja. Det var langt mellom vakene, men en mørk kveld ventet jeg tålmodig. Og neste gang den var opp - ble den min. Ellers var det nærmeste jeg kom fisk var i frysedisken på Atrå Handelslag. Jeg hadde håpet de hadde frossen ørret som kunne tine på veien hjem, men nei da det nærmeste jeg kom var fiskepinner, og selv jeg ville ha store problemer med å overbevise min fru hustruen om at dette var fangsten Og nå! Akilles eller ikke Akilles i morgen hadde jeg bestemt fisketur, men siden jeg var så dum og gikk til legen ble det krykker, beinet høyt, og et arsenal av Paralgin Forte. i stedet Og i det fjerne kvesser kirurgen kniven og gliser. Jeg tok et farvel med vann 1307 - for alltid, men det gjorde jeg i 2008 og 2012 også. Men her forlede tok jeg med meg på do en utmerket bok om fluefiske og slo opp på side 137 hvor "en Black Gnat landet fjærlett" så vet jeg neimen ikke. Det skal ikke mye til før planleggingen er i full gang ihgjen Og som vanlig ble det litt kluss med bildene

Har fulgt denne tråden med interesse og til tider forundring. Jeg er selv medlem i DNT, men kan vel ikke si at jeg benytter meg av tilbudet i noen grad. Må også innrømme at jeg har vært totalt uvitende til endel som har kommet frem i denne tråden. For min del handler turlivet om å komme meg bort fra hverdagsjaget, og finne roen med teltet litt utenfor allfarvei, uten telefon, wifi, snapchat, facebook og naboen som skal vise hva som er "in" av utstyr. Det betyr allikevel ikke at jeg ikke ser utviklingen i samfunnet hvor folk i en travel hverdag vil ha mest mulig tilrettelagt, ikke ønsker å gi slipp på hverken teknologi eller komfort, og hvor det virker som om en vesentlig del av turen er å sørge for at andre vet at man er på tur. (satt veldig på spissen;-)). Jeg skjønner godt at DNT ser seg nødt til å følge samfunnsutviklingen, og at det derfor kan gå på akkord med "tradisjonelle" fjellfolk. Allikevel mener jeg problemstillingen blir feil. Det blir lite konstruktivt å ha en diskusjon for eller mot DNT. Man burde heller se hvordan man sammen kan tilrettelegge for masseturisme f.eks i begrensede områder, slik at opplevelsen av urørt natur består i størst mulig grad i andre områder.

Oppfatningen av DNT blir nok veldig farget av hvordan den lokale turistforeningen håndterer tilrettelegging og hytter etc der de holder til. Her jeg bor ar det aldri vært malt røde t'er - men den lokale turistforeningen har vært aktive pådrivere for å få til rødmerking i Lomsdal Visten Nasjonalpark. Det var en iherdig kamp for å unngå at rødmalingen kom i parken.Turistforeningen har vært aktive pådrivere for å få til hyttebygging i Nasjonalparken - og å bygge hytte inni Lomsdalen, ved Bjørnstokkvatnan osv. Det ble unngått med et nødskrik, men de har en passus i forskriften om at det kan bli muligheter senere. De har tidligere søkt om å få bygge et signalbygg i Lomsdalen - det er jo helt fjernt i fra virkeligheten.. Andre steder i landet kan man gjerne si at det finnes fjellområder der det ikke er rødmaling og tilrettelegging (Børgefjell er ofte nevnt), men ikke glem at det er ikke blitt slik uten kamp... Turistforeningene og turlagene er private aktører som alle andre, og ønsker vekst og økt trafikk og økt medlemstall osv, men det har en pris som begynner å bli høy. Snøheimsaken er vel i samme gaten - ikkeså mye å være stolte av der dnt.. Jeg er selv med i Styret i det lokale Barnas Turlag (som gjør en veldig god jobb for å få barna ut på tur syns jeg), og er selvsagt medlem i Dnt, men liker ikke alt jeg ser.

Der var årets tur til Store Ble unnagjort. Kaldt i vinden, varmt i le og i solsteken. Skulle egentlig gå opp på Brattefjell, men da må jeg sovne før kl 3 på natta!

Turen gikk fra Gravbekken opp til tuppen av Midtre, videre langs eggen og opp til toppen. Nedturen via Riaren og tilbake til Gravbekken. Det hele ble godt dokumentert på video Denne turen overasket stort i positiv retning, jeg hadde ikke trodd det skulle bli så luftig og flott. Totalt 9 timer i strålende turvær. https://www.youtube.com/watch?v=dM7F684YJOU turloggpå ut.no

Matolje er ikke så veldig egnet. Den herder/tørker ikke og du vil trolig få olje på fingrene, slire og annet skaftet er i berøring med over tid. Blant knivmakere er det mange oljer og andre typer behandling som er i bruk, men til sporadisk bruk som du nevner her så synes jeg ofte linolje er det beste. Det finnes to typer linolje, rå og kokt. Rå linolje er kaldpresset og har en lys gylden farge. Den har liten molekylstørrelse og trenger dypt inn i treverket om eks skaftet blir stående i et glass olje over tid. Ulempen er at rå linolje ikke herder/tørker så godt. Kokt linolje er varmpresset og har en mørkere gylden farge. Den har større molekylstørrelse og trenger ikke like dypt inn i treverket som rå. Kokt linolje vil likevel trenge litt inn dersom skaftet blir stående i bad eks over natten. Kokt linolje herder/tørker og gir en tørr fin og fin overflate for berøring og smitter i liten grad over på andre materialer. Dersom du kun skal bruke én type olje ville jeg valgt kokt linolje. La skaftet stå et døgns tid i et glass med olje. Ta den opp, tørk av overflødig olje og la kniven ligge på et tørt lunt sted til den virker berøringstørr. Dersom du er villig til å bruke to typer olje kan du la den stå i et bad av rå linolje et døgn eller to først, gjerne lenger også, for deretter å behandle den med kokt linolje for å få en herdet overflate til slutt. Linolje selges gjerne på samme steder som det selges maling. Biltema har også normalt både kokt og rå linolje. VIKTIG: Filler eller tørkepapir som har trukket til seg linolje eller andre typer olje kan selvantenne. Så snart du er ferdig å bruke dem så kast dem i ovnen eller et annet sted hvor det ikke er brannfarlig. Linolje er vegeteabilsk og tørkepapir gjennomtrukket med linolje kan trygt spyles ned i toalettet.

Fra lørdagens sykkeltur, Bjørnsjøen.

Å sige at naturen skal få være som den er, er kanskje egoistisk i øynene for DNT, en forening som ellers bryster seg med verdier som enkelt og naturvennlig friluftsliv... Jeg foretrekker natur uten inngrep, men innser det er vanskelig her i landet, og dette ikke alene pga. DNT sin virksomhet. Jeg har absolutt intet problem med stier og hytter (som jeg vist har nevnt), men der må være en grense. Eg grense for hvor langt man er villig i til å gå, for å verve medlemmer om skape omsetning. Men tror jeg har gjort klar hva jeg mener om DNT og om "det snart bikker over". Det er jo bare å sjå hva dere i DNT selv siger om organisasjonens videre målsetninger. Økt fokus på rekruttering ... og hytte- og rutetilbudet skal videreutvikles.

Hva vet du, kanskje det er akkurat det de får?

Det er ingen profitt i DNT, det er ingen som tar ut utbytte og intet overskudd å ta det fra. DNT er en organisasjon med medlemsforeninger. Alle medlemsforeningene er medlemsstyrt, og derav styrt av etterspørselen fra medlemmene. Jeg kan være enig i at det er drøyt å forvente hotelluksus på fjellet, og at motorferdsel absolutt burde begrenses. MEN, er det ikke en smule egoistisk å si at naturen skal tilrettelegges for de som ønsker å være i fjellet, og ikke de som ønsker hotellferie? De aller fleste som bruker hyttene til DNT stiller nok ikke krav om oppvarting i hotellstandard og det kan diskuteres om det er nødvendig å proviantere så mye som det gjøres med motorisert ferdsel, men å si at fjellet burde være slik jeg vil ha det og ikke slik de andre vil ha det blir for drøyt for meg. Hvis det er et problem for folk at stiene brukes mye og det ønskes at skog og fjell brukes mindre for å bevare faunaen så er det jo vi her inne som har brukt kvoten vår for lengst...

Oppdatering: Etter litt frem og tilbake har jeg fått MEGET god service av Black Diamond, de erstattet ytterteltet uten kostnad. Ikke verst oppfølging av et syv år gammelt produkt

Ikke rart det er problemer, om man holder opplæringen til fellesturer samtidig som man gjør mest mulig for å få folk ut i naturen på egenhånd. Men jeg tror ikke helt på at man har så imponerende mye opplæring der heller. Og den høres jo her ut for å være nokså tilfeldig. Hvis man setter opp kurs med "skikk og bruk av fjell og vidde" så tror jeg ikke man får mange påmeldte nei. Men man behøver på ingen måte å gjøre det så sidrumpa. (Det var nå rimelig fordomsfullt tenkt, å antyde at det hadde vært turistforeningens måte å gjøre det på…) Og det er mange kanaler og måter man kan gjøre det på. • Facebook - dagens, ukens, eller månedens tips • Ferskingturer/-kurs • Tematurer (foto, mat osv. som er mer vanlig er fint, men kan like gjerne være om andre ting som utstyr, navigering og denslags.) • Artikler om tema Og så videre Det krever ikke mer enn en bevisst holdning og at man tar et større ansvar enn man gjør i dag. Om man synes kritikken er arrogant, så kan man kanskje slutte å lene seg tilbake på en like arrogant selvtilfredshet i Turistforeningen. Den er ikke så mye penere å se på.

@Martin Gjellestad du må slå opp ordet profitt. Du kan oppnå økonomisk profitt, politisk profitt, kulturell profitt osv. Profitt er et utbytte, og å oppnå profitt av sin aktivitet er ikke ensbetydende med overskudd i virksomheten. Men der er ingen grunn til å bli ved å debatterer dette, du ser med DNT-brillene på, og gjennom dem er organisasjonens virke til en hver tid det beste. Kanskje viktigere så identifiserer du deg selv så meget med DNT, at du ikke klare å skille mellom kritikk av organisasjonen og dennes fremferd og de menige medlemmer, som for langt de fleste, som jeg møter, ikke har peiling eller interesse i de overordnede linjer og strategier innen organisasjonen. Jeg møter synergieffekten av bl.a. DNT sine målsetninger og vekst strategier daglig ute i fjellet, og denne utvikling er ikke utelukkende positiv - ikke for en som vertsetter naturen slikt som den er skapt. Tilrettelegging er fint, og pr. idag er der masser av tilrettelegging i fjellet - der er ingen grunn til å gjøre mer. Alle som vil ut i fjellet kan det, kan eller vil dei ikke ferdes uten merkede veier å gå på finnes det også. Er ikke de ganske omfattende inngrep som allerede finnes nok, da kan man kanskje fine på nået annet å bruke fritiden sin på.

Er vi tilbake på profitt igjen nå? Si meg, hvordan kan man legge til rette for de som ønsker å være i naturen? Vil ikke de ødelegge stiene slik at de blir sørpegater? Jeg skjønner ikke helt hva slags mennesker dere mener fortjener å være i fjellet, og hvilke vi skal nekte adgang...? Eller hva mener dere når dere klager over slitasje og andel folk fra rekruttering? Er naturen kun for purister med riktig kunnskap? Tja, jeg vet ikke om andre tiltak enn oppgradering av eksisterende hytter, eller bygging av nye hytter enkelte steder. Jeg vet heller ikke om nybygging av store DNT hoteller innenfor nasjonalpark grensene i det siste tiåret. Men kanskje noen andre vet? Luksusbrukerne vil ha bedre mat i proviantlageret, bedre utsikt fra hytta, bedre senger, nyere standard på eks. kjøkkenet. Slike tiltak ødelegger ikke villmark. Hytta som blir oppgradert har kanskje stått på samme sted i 100 år. Jeg har lignende følelser vedrørende barndomshjemmet mitt. De nye eierne har lagt asfalt i oppkjørselen samt byttet vinduer, og de nye vinduene er ganske stygge. Det irriterer meg grenseløst hver gang jeg ser det, for barndomshjemmet mitt var utrolig pent når jeg vokste opp. Litt sentimentalitet må man ha Du mener mitt spørsmål om det er egoismen som styrer retorikken i tråden her? Det lurer jeg fremdeles på. Karakteristikken av DNT medlemmene er til tider svært krass og nedlatende, og det virker som om det er svært negativt at nye mennesker oppdager fjellet. At de får litt hjelp på veien gjør det hele enda verre. Og nåde hvis den lokale foreningen lager et arrangement i bynære fjell.

Teller ikke våres mening da, vi som vil akseptere naturen slik den ér og nyte den slik den er rundt hytta uten å hogge ned gammalskauen? I detta tilfellet så endra detta hele stemninga og hytta er blitt for dominerende og symptomatisk på at turistforeninga er mer opptatt av hytta enn natur-/friluftsverdier. Sjølve hytta har liggi der i all mi tid, i 118år, plagde ikke meg før turistforeninga hogg ned skauen der, da var sjelen borte i området. Og også med sjølve hytta. Det er ikke snakk om en direkte hogstflate, men det er ikke poenget. Hvorfor kan man ikke klare å nyte naturen slik den er og akspeptere at livet på skauen er slik at en kanskje må gå ned de skarve 50meterne til vannet for å få den utsikten? Kan de ikke for alt i verden GÅ NED og se det fordømte vannet!? Er man ikke ute for naturens skyld? Hvorfor hele tida forandre den? Sjøl i områder hvor skogsdrift ikke er noen trussel? På fjellet kan man regne med utsikt fra hytta men i detta eksempelet på skauen, på skautur - er gjerne litt trær i skauen. Det er slik livet på skauen er! Dette er gjeldende uansett hvor i landet en er i skauen.

https://turhistorie.blogspot.com/ Et av de store høydepunktene for året er når endelig haspelutstyret kan brukes i Tafjordfjella. Krystallklare fjellvann, mektige fjell og vakende ørret. Ikke rart at dette er et høydepunkt. Fisken kan være vanskelig å lure, men når den først sitter glemmer du de utallige resultatløse kastene, de kalde fingrene og alle myggstikka. Det er noe eget med Tafjordfjella. Til min store frustrasjon har sommeren vært kald så langt, og det har vært islagte vann på mange av de gode områdene. Dette har ført til at sesongen startet lovlig sent, men noen turer har det blitt. Jeg hadde blitt tipset om noen vann som skulle være bra, disse lå på ca 1000 moh og der var det isfritt. Men til tross for skyhøy optimisme og motivasjon ble det dårlig med fisk. På tre turer, to med Kathrine og en aleine, ble det tre napp. Det var alt. Ikke mye å skrive hjem om det, for så vidt ikke så mye å skrive om på bloggen heller. Klar for tur. Denne lille krabaten lå midt på stien. Nysnø på fjellet. God sommer! En av få solskinnsdager. DNT på jobb (Tror jeg). Stille natur sa du? En foss og en liten prikk som er Kathrine. Det skal fiskes. Undertegnede i aksjon. Kaving i steinura. Lite fisk å få her. Kathrine og teltet i det fjerne. På solo-tur med solo-telt. Joda, fisken var der. Men ingen som ville ha spinneren min. Det har blitt mye tørrmat på disse turene. Fortsatt en del snø på fjella. En teltplass slik en teltplass skal være. En slukøret fisker på veg hjem. På slike kvelder går det greit at fisken ikke vill bite. Det er alltid litt kjedelig med lite fisk, eller ingen fisk var det vel. I frustrasjon har jeg vurdert å begynne med fluefiske, en desperat plan for en desperat fisker som nesten har gitt opp slukfisket. Får bruke vinteren til å spekulere i om dette skal bli en realitet. Uansett blir det i supplement med haspelutstyret, å bli 100% fluefisker vil jeg prøve å unngå. Så får vi se. Men vi har ikke gitt opp. Snart venter ei uke med fri og da blir det Tafjordfella igjen. Håpet er at med så god tid skal det bli landet en og annen fjellørret. Men med fare for å jinxe hele skiten nøyer jeg med å si at jeg håper det blir en fin tur. Rapporten kommer hvert fall på bloggen, med eller uten fisk. https://turhistorie.blogspot.com/

@Martin Gjellestad dine argumenter illustrerer meget godt problemet med DNT. "Nordmenn blir mer og mer luksusdyr, og i noen tilfeller så må også DNT innrette seg etter de nye, moderne vanene." Nei det MÅ hverken DNT eller andre som driver forretning ute i "urørt"-natur. Det er bare nået en MÅ om en tenker profitt og vekst. De som virkelig vil inn i naturen, kommer nok til fjells uansett standarden på hyttene. Ikke ødelegg naturen for profittens skyld. Legg tilrette for dei som ønsker å være i naturen - ikke dei som ønsker hotell ferie med fjellutsikt. Overnatting for turister er gammelt kjent, de fyrste hotellene for natursøkende gjester stod der allerede på midten av 1700 tallet. Turtagrø Hotell ble vel etablert ca. samme tiden som fyrste DNT hytta på Rjukan, etter man i mange år hadde tatt imot reisende på stølen. Det er ikke hytter, stier eller kjetting og skilte-skog i fjellet som er problemet (jo kjetting er) - det er omfanget av dei og de konsekvenser dette medfører for naturen og de allerede eksisterende bruker. Men DNT tenker ikke på konsekvensene (i lag med store dele av reiselivet ellers), de tenker på å få flere medlemmer, vekst, vekst og vekst. "Med mindre området du nevner ser ut som et hugstfelt, så er det nok ganske mange som besøker hytta som setter pris på utsikten."​ Ja så lenge det er bra for DNT sine hotellgjester, så må resten bare leve med konsekvensene av inngrepene...?

Kjeleklype. Bacon og tomatbønner gikk rett i bakken under tillaging av frokost her om dagen når det tynne dritthåndtaket på titanpanna løsna.. Gullmedalje i både banneord og lengdekast av tynne dritthåndtak ble vunnet av undertegnede.

Søndag var formen heller laber da jeg sto opp, men det var jo et allmektig flott vær. Jeg lusket litt rundt i hagen, beskjærte trær og ljået litt, slappet av i hengekøya og sånt. Men så ble det middagstider. Jeg ble sulten, uten å ha middag i huset! Hva gjør man da? Jo, man tar kajakken opp av kjelleren, legger den på tralla og triller ned til havet. Ut på fisketur. Så det gjorde jeg, og hele episoden får man selvsagt i bloggen - HER. Jeg ble mett både søndag og mandag, for å si det sånn.

En liten turrapport for langhelg i Øvre-Pasvik nasjonalpark: Torsdag ettermiddag kjørte vi oppover dalen og parkerte på parkeringsplassen ved Sortbrysttjern rett ved grensa til nasjonalparken. La i vei inn mot Ellenkoia for en titt der da jeg bare har vært der om vinteren. Fortsatte over elva som renner ut av Ellenvannet og fulgte fin sti på vestsiden av vannet mot Piilolakoia. Lettgått og greit og gjorde vel turen unna på rundt 3--4 timer. Overnattet i koia som har rikelig med ved og til og med gassbluss på kjøkkenet. Dagen etter ruslet vi dagstur til Grenseparvasskoia og videre over brua mellom Parvannet og Grenseparvannet før vi fulgte ryggen opp mot Kranglfjellet og Steinmyra før vi gikk videre i grensegata over Krokfjellet til Treriksrøysa. Svært vanskelig å orientere seg i den tette skogen. Lite holdepunkter å gå etter så man må bruke hver minste detalj på kartet av myrer, bekker og vann som man kan. Vi bommet på noen myrpytter og havnet litt feil før vi la kursen rett sør for å komme rett på grensegata. I tillegg er skogbunnen til tider tung å gå i - mye mose, myrer og kratt i tillegg til partier med blokkmark som kan være vanskelige å forsere. Men vi kom fram og i grensegata gikk det mye fortere. Fra å bruke over 4 timer fra Grenseparvasskoia til Treriksrøysa - brukte vi bare 2t og 40 min ved å gå grensegata tilbake og ta en svipptur innom Finland ved Finskebukta før vi nådde Grenseparvasskoia igjen. Ble en lang dag ute og var ikke tilbake på Piilolakoia før i nærmere kl.10 på kvelden. Hadde levnet sekker og utstyr på Piilola så håpet var stort om at ingen andre hadde tatt inn i hytta for kvelden. Heldigvis fikk vi overnatte der og slapp å fortsette 2-3km til neste vann nordover langs grensegata som planen var. Dagen etter fortsatte vi nordover mot Kolfjellet - her er det god utsikt over dalen og man ser langt selv om "toppen" bare er ca.260moh. Gikk videre et kronglete parti ned mot Vakkervannet hvor Hemingkoia ligger. Denne er som kjent stengt så vi fant oss en fin teltplass i østre enden av vannet og som alle vet er det godt med bålved å finne i skogen. Ble en lang kveld foran bålet med kaffekoking og matlaging før vi hoppet i soveposene. Siste dagen var det retur til Sortbrysttjern - vi valgte å gå rett øst og runde nordenden av Kolvatnet før vi rundet sørenden av Hattvatnet og østover forbi Nikkinenåsen. Mange parti med myrer, blokkmark og tett skog så man måtte følge godt med for å navigere. Fin rusletur på litt over 3 timer med observasjon av haukugle, tiur og mange lavskriker. De andre dagene så vi fjellvåk, ryper, storfugl, elg, noen rein og muligens lappugle i det fjerne. Ble noen fine dager i en fantastisk område. Tok ikke særlig med bilder dessverre men det blir nok ikke siste turen siden vi bor så nært.

Da er jeg tilbake fra fantastiske Hardangervidda. Man kan jo bli småreligiøs av den plassen... Jeg slang sykkel og sekk pakket med det absolutte minimum av greier i bilen, kjørte til Rjukan, tok Krossobanen opp og syklet mot Kalhovd. Turen inn dit er jo ganske lett for de fleste, med grusvei hele veien. Litt kjedelig på stisykkel, men det gikk i alle fall fort, og jeg mistenkte at jeg trengte å spare det jeg kunne av krefter for neste dag. Det fikk jeg rett i... Kalhovd er en trivelig plass. Bare blide fjes, hyggelige folk og strøken mat. Akkurat det en trenger når en skal sykle langt på ukjente stier dagen etter. La oss si det først som sist, Kalhovd - Mogen på sykkel er tungt! Tungt og morsomt! Det er endel partier som er dønn umulig å sykle, det er endel partier som er vanskelige å sykle, og turen totalt byr på mange spennende utfordringer for både syklist og sykkel. Hardangervidda er jo ikke helt flat, og siste istid la igjen stein både her og der, så å forvente ren flyt hele veien er litt i overkant. Jeg hadde likevel håpet på litt enklere stier enn det jeg fikk. Det største problemet med stiene her, er at de er så opptråkket. Det er jo i utgangspunktet fint, men det gjør dem veldig dype og smale, noe som igjen gjør tråkking umulig. Stort sett var det heldigvis alternativstier ved siden av, men enkelte steder måte jeg la vær å tråkke og satse på flyt og pumping, andre steder måtte jeg gi opp. Mye stein er også et problem, men stort sett går dette fint. Mye kan sykles over, mye kan sykles rundt. Totalt sett vil jeg anslå jeg satt på sykkelen omtrent 60-65% av veien, resten var bæring eller dytting. Det var dog ikke bare sorgen Mange steder fikk jeg fine strekker med rolig sykling, og noen av nedkjøringene er så fantastiske at jeg fikk lyst til å gå opp igjen og sykle en gang til. Strekket ned mot Vråsjåen var et slikt. Man får nesten tårer i øynene bare av å tenke på det... Siste nedkjøring ned mot Mogen er også helt sinnsykt fett, men der var jeg så sliten at jeg ikke hadde krefter igjen til å sykle det skikkelig, Ei heller nyte det slik det bør nytes. Brukte totalt 7 timer og 46 minutter på turen (inkludert rikelig med pauser, blant annet en liten time på Stordalsbu), noe jeg er greit fornøyd med. Stravaloggen finnes her: https://www.strava.com/activities/368819188 Vil jeg anbefale turen på sykkel? Njaei... Både og. Det er langt å sykle på slike stier, så man burde gjerne delt den opp i to etapper med en overnatting på Stordalsbu. Ellers er det en tur som stiller krav til kondis, sykkelteknikk og sykkel. Ingen vits i å dra med seg hardtailen hit. Fulldemper er et must om man skal få noe ut av turen. Litt bilder Velkjent utsikt fra Krossobanen. Vakre Gaustatoppen i bakgrunnen. På vei mot Kalhovd. Klar for en tung dag... Heldig med været sa dem! Å avslutte med denne utsikten mot Møsstrond, Argehovde og Kvenna er helt ok. Her er det bare å bli sittende og nyte...

Det er mange måter å mildne et uttrykk på. For en stund siden hadde jeg en overskrift som lød: "Jeg klarte det - nesten". Men sannheten var at jeg klarte ikke det målet jeg hadde satt meg; at sekken ikke skulle veie mer enn 18 kg. Altså nesten er bare en penere måte enn å kalle en spade for en spade. Det blir som biler som går på el og bensin. De kalles hybrid, men hybrid betyr bastard. Fint skal det være, men det rokker ikke ved sannheten. Og nå sto jeg foran en ny utfordring. Attrå Handelslag. Jeg måtte inn der, og da jeg gikk ut kunne jeg med stolthet si til golden retriveren Lizz: "Jeg klarte det". Og det jeg klarte var å ikke falle for fristelsen som så mange ganger før, å kjøpe noe jeg "måtte" ha. Og dette "måtte" økte gjerne sekkens vekt med et kilo eller to. 1 - 0 til meg. Etter å ha blitt "robbet" for 1000 kroner i parkeringsavgift og fiskekort på Synken var det å spenne på Lizz kløven og etter litt linjegymnastikk fikk jeg også min sekk på, og endelig lå Mårshallene for våre føtter. Hva mer kunne en ønske seg? Krystallklar luft, en behagelig bris fra syd. Og etter 4 eller kanskje det var 5 pauser entret vi på toppen og jeg kunne se mer og mer av Bunuten. (Lizz brydde seg ikke) Og foran meg lå mitt rike, et rike jeg hadde annektert for mer enn 30 år siden. Jeg var hjemme. Men så var det dette med nesten da. Laaaaangt borte kunne jeg se enden av Reksjåen, dit jeg hadde planlagt å nå første dagen. Men nå satt jeg ikke foran PCen og studerte kartet. Nå var høydekurvene blitt til virkelighet. Jeg kunne skylde på knærne, joda de verket, men jeg måtte bare erkjenne: Jeg var ikke 71 år lenger. Derfor var det laaaaangt nok å komme meg ned til Grisletjønn under Bunuten. 1 - 1. I en fei kom Aktoen opp og snart var baldakinen også på plass. Det var da jeg bestemte meg for to ting, skjønte den første var jeg egentlig ikke herre over. Men da jeg var ferdig med punkt en og skulle til å dekke åstedet med torv og stein, haugla jeg også alle mål jeg hadde satt meg. Farvel "nesten". Riktignok tok jeg ett mål tilbake, vann 1307, men ikke at jeg skulle være der i morgen. Dobbelt lettet tok jeg så fatt på neste punkt på agendaen. "Vedhogst" Hvilket betød å lete opp den veden jeg hadde samlet siden sist. På veien hjem synes jeg at begrepet pustende stoff på regnbuksa ble i meste laget, og ved nærmere inspeksjon hadde veden revet en 20 cm lang flenge. Men hva gjorde vei det jeg hadde jo "apekatttapen". Men å ha og hadde er to vidt forskjellige ting. Tapen var surret rundt bensinflaska og nå hadde jeg basert meg på gass. Heldigvis hadde jeg for et par timer siden truffet et annet eksemplar av det fiskende slaget, så jeg dro ut på oppdagelsesferd. Litt av en ferd. Der borte stod et telt, og der borte så jeg en flott lavo. Men det var bare stein. Men der borte lyste det rødt. Hilleberg. men siden han var over tregrensen hadde han ikke apekatttape, men sportstape. I god fjellånd hjalp han meg, jeg takket og bukket og tok kompasskurs tilbake til teltet. Det hører med til historien at sportstapen også ble historie etter to hundre meter. En time senere ankom jeg teltet som lyste rimelig rødt og gav meg i kast med å spikke fliser av frisk og rå einer. Etter å ha ofret en stk OB flammet bålet opp i min lille feltovn, og snart kunne jeg ligge behagelig avslappet under baldakinen og kjenne dobbel varme; fra ovnen og fra forsterket Bergensk fiskesuppe. Så var tiden inne til å pleie de verkende knær. En dose med Paralgin Farte som ville fått en garvet pillemisbruker til å nikke annerkjennende og si: "ikke verst av en ammatør". (Ved nærmer opptelling dage etter hadde jeg bare tatt en) Deretter var det å plassere legemet unna og mellom de verste ujevnhetene Og med en god og varm drikkeflaske nede ved beina slukket jeg lyset, bad aftenbønnen og sovnet - med Lizz på armen

Førsteinntrykket er meget bra. Jeg har ikke hatt noen dunprodukter med så bra spenst før, men det sier kanskje mer om meg. Når dunet har fått est ut, så minner den om tykkelsen på vinterposen min Nanok -20. At denne bare har comfortgrense på 1 grad tviler jeg på. Denne skal jeg klare å varme meg i langt kaldere omgivelser.500g førsteklasses dun og totalvekt på 700g. Den er 140 bred, hvilket er nok til å surre den rundt seg og fortsatt ha god plass. Lengden er 225cm! Kanalene er tverrgående, hvilket betyr at man riste dunen dit man vil ha den til en viss grad. En slik quilt vil ha mange bruksområder for en familiefar som meg, men først og fremst erstatter en ajungilac kompakt sovepose på 1.5 kilo som har vært trofast følgesvenn på mange turer. Comforteren har hemper langs sidene og snøring oppe og nede, dette gjør at en enkelt kan simulere en sovepose, eller tilpasse den annet bruk. Neste helg kommer generalprøven med 4 dager til fjells. Det blir veldig lenge å vente kjenner jeg!

Det kalles god markedsføring. Man skal jo ikke skremme nybegynnere bort med å si at det finnes et sett med svært spesifikke regler som man må følge i marka, vel? Først få folk ut på tur, la de få smaken på det gode (beste) liv, og deretter vise hvordan man skal gjøre. Litt sånn som når 6 åringene begynner på sin første fotballtrening. Man begynner ikke med å terpe på off-side. Først skal man lære å få ballen i riktig mål.

Hm. Snodig. Det er jo akkurat dette turistforeninga driver med, i af de to lagene som jeg kjenner til. En av norges største, og en litt mindre. Alt dette er allerede oppe og går - i tillegg til opplegg på fellesturene (som faktisk er ganske strukturert - i allefall fra DNTs kursstige ift turlederne.) Som fjellvandrer er jeg (selvfølgelig imo) medlem av DNT, helt uavhengig av hvor mye jeg bruker medlemskapet selv. Jeg har forøvrig aldri vært medlem av noe lag/forening som jeg har vært 100% frelst og ukritisk til, og tipper den dagen aldri kommer heller. Vel, jeg håper i allefall ikke det.

Har vært relativt aktiv i organisasjonsarbeid så langt i livet, og kan vel fortsatt ikke si at jeg har vært borti en organisasjon hvor medlemsverving ikke har vært (svært) høyt på dagsorden. Ellers er det vel ikke så vanlig at formålsparagrafen skal stå på forsiden av hjemmesiden?

@Martin Gjellestad Ja, det er mange paralleller mellom natur og hus, eller andre ting i sivilisasjonen. Men det er forskjell på å skifte vinduer og det å rive deler av huset og la det bli et åpent sår. Slik det er gjort med skauen rundt den aktuelle hytta. Jeg ser poenget ditt, men føler at inngrepet her er gjør at parallellen din ikke er helt presis. Det er få her som sier at noe tilrettelegging er utelukkende negativt, det er at ting blir mer og mer, og mer og mer fancy og prangene. Hvorfor skal traseen til "7-toppturen" merkes med prangende skilt? De blå merkene, malte sådanne, på trærne har holdt i lange baner før. Dessuten jo fler merka stier jo mer forvirrende blir det for uerfarne uten kart eller kunskaper om dette. Ikke alltid det hjelper om de treffer folk som er bedre kjent og forsøker å forklare veien iom at de stoler mer på en duppeditt de kaller gps (aldri tatt i en slik, og vil ikke det heller) enn kjentfolk. Eller nybegynnere på "Monsen-tur" som en treffer på og gir tips og råd, for så, seinere se at de en trudde var seriøse nok til å ville lære og ta lærdom etterlater en leirplass med brudd på alt hva jeg har sagt. Sjøl om langt fra alle som ikke vil og ønsker å ta lærdom fra er erfarne, så kan man ikke ta det for gitt at folk gjør som en ønsker. Endel av poenget er vi ikke trenger ytterligere tilrettelegging for at nybegynnere kan gå fra hytte-til-hytte, flere stier eller større og flere hytter. Et sted må ting stoppe. Det er mer egoistisk av turistforeninga å bygge hytte enn at noen vil ligge ute et sted, fordi hytta opptar plassen permanent og teltere kan ikke bruke den plassen og blir henvist med lov lenger unna. En anna brukergruppe blir trengt bort. For å bruke marka her som eksempel så er ferdselen fra stisyklistene som har rasert stiene mest, som gjør det verre for fotturister spesielt over våte partier og myrer. Det står i sykkelbuda at man skal trille over myrer og fuktige partier, men de jeg var sett trille sykkelen har gjort det etter å ikke ha klart å sykle i myra - så mye for de buda. Det finnes en ekstremorganisasjon(som jeg har klart å glemme navnet på, ikke syklistenes landsforbund-var en anna) for disse syklistene som arbeider for å tilrettelegge stier for sykling i naturreservater, jeg har sjøl hatt heftige diskusjoner med en representant derfra gjennom lokalavisa. Nå veit jeg ikke hvordan turistforeninga stiller seg til den organisasjonen og politikken dems, turistforeninga skal ikke ha all skyld i stislitasjen (jeg er ikke utelukkende i mot stiene altså, men de blir raserte og breiere og breiere og gjørmete over myrer) - summen av at alle brukerorganisasjoner skal få sitt gjør slitasjen på naturen unødvendig stor. Det er jo en grunn til at sykling er veldig begrenset ved lov i feks nasjonalparker (feks Hardangervidda). Altså noe tilrettelegging og IKKE flere hytter, det holder med det som allerede er, er bra ift nybegynnere (eller folk som av ulike grunner ikke kan ligge ute) men det å få enhver og for enhver pris ut i naturen uten å legge vekt på opplæring i framferd i naturen er som å gi folk lappen uten å gi kjøreopplæring (og det er ikke alltid det hjelper med opplæring heller når en ser hvordan endel folk kjører..).

Litt off topic kanskje, men det er et firma i Sverige som heter "Cold Skills", de leverer enkelte Hilleberg telt i "military" utgaver. Blant annet Staika og Unna med stormmatter, ser også ut som duken er litt annerledes (mørkere og sterkere enn Kerlon 1800). http://www.coldskills.com/hilleberg-talt/hilleberg-militara-talt-c-495-1.aspx

Høres ut som en god ide til en kokebok, hva slags spennende retter man kan diske opp med DNT-proviantlager, her er det bare å løpe til nærmeste forlag

Det er no DNT som står på døra hos lokalforeningene og - same shit same smell. Det er jo bra at stort sett alle i området ditt er så fantasiløse at de bruker DNT sitt tilbud. OG uansett(!), det er BRA folk kommer seg ut i naturen og bruker fjellet DNT eller ej! MEN DET MÅ VÆRE PÅ NATUREN SINE PREMISSER! Hvis ikke folk kan ta seg ut i naturen uten ytterliger tilretteleggelse, da bør dei kanskje gjøre nået annet.

En annen brukergruppe? Det er det som er hele problemet. Du kan ikke legge til rette for komfortbrukere uten å ytterligere nedbygge natur og villmark. Alt er ikke likeverdig her i verden.

Fin turrapport. Det var vel en annen på Terrengsykkelforumet som tok samme tur, eller var det kanskje deg? Jeg må innrømme at jeg ikke blir så lysten på stisykkeltur om det ikke går raskere enn å gå. Gjorde du deg noen tanker om hvorvidt helvfet eller halvfet sykkel ville vært et mer egnet redskap? Er ellers fristet til å kommentere sykkelen, men nøyer meg med å si at den ser utrolig fet ut.

Henger meg på Martins lovord om Reals frokostblanding. Spiste denne hver dag på vidda i sommer, og hver eneste gang smakte den skikkelig godt. (Hvilket ikke kan sies om alle middagsvariantene...)

Jeg spiser nesten kun Reals frokostblandinger nå. Litt dyre, men smaker sinnsykt mye bedre enn alt jeg har klart å lage selv. Har spist meg lei av både havregrøt og risengrynsgrøt på tur. Nå får jeg ingen av delene ned lenger.

@Martin Gjellestad Nu ved jeg ikke hva jobb du gjør gratis for at andre skal få det bedre, men DNT sin jobb gjør uten tvivl at andre også får det mer dårlig. Jeg skjønner det blir vanskelig for en som er aktiv innen DNT, å sjå i andre perspektiv, og sjå hva DNT egentlig holder på med. Stier hytter og flott det, gjennomtenkt tilrettelegging er og bra i mine øyne, når det harmonerer med de sentrale verdiene mine. Jeg kunne lett vert aktiv i DNT om DNT sine handlinger stod i stil med de verdier de selv proklamerer de har. Men det gjør de ikke. Motorferdsel er bare et eksempel. Hvorfor skal der bygges nye hytter?? Hvorfor skal der gjøres flere inngrep langs stier og hytter?? Hvorfor skal DNT ha alle og en hver ut i fjellet?? Hvorfor skal der tilrettelegges for nye "potensielle brukergrupper", på bekostning av dei som allerede bruker fjellet? Overskriften på debatten siger: DNT, bikker det over snart? Ja, det gjør det! Graden og omfanget av tilrettelegging er allerede gået alt for langt i jakten på vekst, å få alle og enhver - uansett - ut i den norske fjellheimen. Det gamle og ellers flotte norske prinsipp "tur etter evne" er blitt til "evner du det ikke, så tilrettelegger vi da bare så du kan være med". Om DNT brukte sin energi og noen alle sine penge, på gratis opplæring i det basale friluftsliv-håndverket, da kunne folkene som vil til fjells klare dette uten hotell hytter hver mil og alt denne tilretteleggelse og nedbygging av fjellet. En "sidegevinst" ved den enorme tilretteleggelse og reklame fra DNT, er og at dei som begir seg ut i den tilrettelagte naturen, ikke vet åssen dei skal håndterer den, hvordan de skal mestre den. De har ikke kunnskapen til å ferdes i fjellet når ikke alt går som planlagt... Men det skal siges, at det ikke bare er DNT som holder på å ødelegge naturen med tilretteleggelse i profittens ånd, men DNT er ENESTE som får lov å gjøre dette i Nasjonalparkene. Hadde en nydelig tur til Rivenoskulen og "Greinbretinden" i dag, på veien retur gikk jeg ned på stien som DNT driver å tagger mellom Arentzbu og Sprongdalshytta. Breheimen er ellers et fantastisk sted, her er det politisk bestemt at der ikke skal bli mer utbygging og tilretteleggelse (hvilket og synes av DNT sin interesse i å reklamerer for området). Denne sti har hatt besøk at klassiske DNT taggere nylig, de fine gamle 40-50cm T'er er blitt malt opp. Men stien er tilsynelatende og blitt tilrettelagt for svaksynte, ihvertfall er der vokset 3-4 nye varder med T-tagger opp, for hver 2 gamle...??? WHY??? Folk har gått disse stiene i 100år uten problemer!!! (edit: som det kanskje fremgår begrenser min erfaring med DNT i naturen seg til fjellet/høgfjellet. Skader på skog o.l. skal jeg ikke kunne uttale meg om, der jeg ferdes er der ikke skog - men ellers nok av søppel langs T-stier...)

Blir det bedre av at du sitter utenfor da? Man får jo påvirket mer fra innsiden.

Hvem har sagt at friluftliv skal være enkelt og for alle og enhver som ikke gidder å bruke beina? Naturen er allerede tilgjengelig for alle som har normal vekt og helse og bør ikke være på noen annen måte. Vel, det er mine 2 euro cent.

Greia er vel at det er en håndfull steder som nok er sterkt preget av turisme på fjellet, men på 99,9% av fjellet, så treffer du max en håndfull personer i løpet av en hel dag. Ettersom kjæresten min ikke kan fordra å gå i folkemengder, så må jeg derfor gi avkall på 0,1% av fjellet, mens resten er sånn som fjellet skal være. Ensomt og nær urørt. Utenom noen sauer her og der da. Muligens en diger antenne også, men stort sett, urørt. Alternativet hadde nok vært som i USA og Canada hvor du i mange nasjonalparker må kjøpe billett for å komme inn. Pratet med en canadisk haiker i Sveits, og han ble i fyr og flamme når jeg sa han nær sagt kunne telte hvor han ville. Off-topic: angående drivstoff-forbruk, så kommer nok uenigheten av at den ene parten tenker på biler som går på bensin, mens den andre tenker på biler som går på diesel. Sistnevnte bruker latterlig lite drivstoff. (Samtidig så er nærmiljøgevinsten negativ for diesel-biler pga partikler osv, derav mulig forbud mot bykjøring om vinteren osv).

Kjøpte meg nye fjellsko i går, da de jeg har hatt vel har gjort unna nytta si. I dag har jeg kjøpt meg gnagsårplaster...

Kom over en Silva Xtrail Plus hos Gmax med veil. pris på 2499 som var havnet i en tilbudskasse til 200kr. Da ble den med meg hjem.

Var det DIN963 eller DIN965? Kvalitet 4.6 El.sink eller A4? Eller kanskje det var DIN7991, kvalitet 10.9 sort eller A4? Ja for du fikk vel med materialsertifikat?

Ella! Nytt familiemedlem og turkompis!

Fra en topptur til Værnestinden i Rødøy kommune 30. mai 2015

Det ble dessverre ikke Fjorda-tur og Fjellforumtreff denne helga, men vi kom da oss en tur innover i Losbyvassdraget med kanoen, og det var en flott tur. To voksne og to fireåringer. Det ble sent, men vi hadde heldigvis strålende vær innover på fredag. Var vel i gang med padlingen i 19-tiden tenker jeg. Kom oss raskt ut til en øy i Geitsjøen vi har vært mange ganger før på. Kvelden gikk fort og plutselig var klokka 22 og vi forsøkte overtale ungene til at soving var neste på agendaen. De hadde andre planer, vi hadde jo ikke fisket ennå! Fiskestang ble rigget, jeg husker ikke hva slags sluk det var, men vi har vel aldri hatt så små forventninger til fiske noen gang. Ungene derimot, var supertent. Og hva skjedde? Joda, Aurora på 4 år dro inn sin første fisk, en nydelig ørret. Den ble raskt omgjort til kveldsmat som ble inntatt i soveposen. Lørdag våkna vi til regnvær. Og regnet ga seg ikke. Brøyt leir raskt og kom oss ut i en fei. Det som er artig er at ungene gir jo blanke i hva slags vær det er - de er vant til all slags vær fra barnehagen og klager ikke. Utrolig gøy. På vei ut igjen trillet vi en gjørmete kano på veien nedenfor Losby Gods. Vi så nok ganske våte og kalde ut da en hotelansatt kom mot oss og spurte om vi kanskje ville ha litt kakao og vafler. Det ville vi selvsagt! Inne på hotellet ble vi tatt i mot med håndkler og vist ned i garderoben så vi kunne få tørket oss litt og oppe i restauranten ventet fire vafler og fire kopper kakao. Direktøren kom og kunne fortelle at hotellet spanderte. For en utrolig hyggelig ting å gjøre! Og ikke nok med det: Den gjørmete, våte kanoen vår fraktet de likegodt det siste stykket og de satte den fra seg i gangen utenfor restauranten slik at vi bare kunne kjøre bilen inntil hotellet! Stjerner i boka til Losby Gods med andre ord, takk for en super avslutning på en fantastisk fin tur.

Er det snakk om sommertur er det ikke behov for den kraftigste hodelykta, f.eks en liten lykt som Petzl Tikkina 2 lyser i rundt 100 timer på 3stk AAA batterier, en Samsung XCover 271 telefon har en standby tid på 2 uker, slår du den av om natta varer den enda lengre. En GPS behøver ikke være påslått hele tiden. Dette er små enkle grep som ikke koster all verden som kan brukes i stedet for en stor powerbank.

Jeg har bodd i Bergen i 5 år og syntes utsikten til Ulriken var fin med masta, akkurat som på bildet ditt. I slike bynære strøk gjør det seg med litt installasjoner. Sukkertoppen i Rio hadde heller ikke vært like fin uten figuren på toppen

Nordmenn er overfølsomme