snilen

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    1 148
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    3

snilen vant dagen sist Mai 29

snilen hadde mest likt innhold!

Om snilen

  • Bursdag Mai 16

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Sted
    Falkensten

Nylige profilbesøk

828 profilvisninger
  1. Turrapport Chimborazo, Ecuador

    Takk for flott rapport. Jebel Toubkal er vel din forrige høyderekord, tenker jeg. Jeg sikler også på Chimborazo, men tenker at det blir når mørten kommer og tar oss her i Norge. Muligens litt mer vrient med værforhold da enn om sommeren.
  2. Tur rundt Trondheim med brattest stigning

    Jeg trente for Aconcagua mens jeg var på jobbopphold på flatlandet i Kina. 20 turer opp trappa til 16. etasje i hotellet ga ca 1000 høydemeter. Noe sær nødløsning, men du kan jo finne et høyt hus i Trondhjem kanskje ? Tyholttårnet ? Så slipper du unna trønderværet...
  3. Elbrus uten guide

    Har gått der med guide, og mener at å gå her uten guide bør være kurant for fjellvante folk. Organisering av transport frem til foten av fjellet bør du nok ha litt hjelp til. Du trenger visum/invitasjon. Om du bestiller hotell i Terskol, kan de kanskje hjelpe med invitasjon og transport fra/til flyplassen. Taubanen tar deg opp til nesten 4000 meter, og det er store svarte staker som viser veien helt til topps. Du må ha peil på ferd på bre og tynn luft før du går løs på fjellet.
  4. Beste rute ti Teide starter på Playa del Socorro, nord på øya. https://www.teneriffa-news.com/wandern/route-040-los-realejos-teide-spaniens-hoechster-wanderweg_9698.html Jeg gikk der i påsken 2008, brukte 9:45 opp. Jarle Trå gjorde det på 4:38 noen år senere. Er du på toppen mellom 9 og 17 må du ha papirene i orden selv om du har gått fra sjøen. Telting: Sett opp telt på øde sted ved solnedgang og ta det ned tidlig om morran. Det går greit på litt øde plasser. Ellers har jeg erfaring med at å sove under åpen himmel uten telt fungerer greit i dette tørre strøket. Noen huler er det her og der om det mot formodning skulle komme nedbør. Over 2500 m på Teide vil du slite med å finne flat flekk.
  5. Anbefaler en sovepose som går ned til ca 0 grader + lakenpose + ullundertøy i høyeste camp. Temperaturforskjellene er store fra lavlandet, så soveredskap for alle høyder må med. Ved å ha flere lag og kle på seg litt ekstra på toppnatten som er veldig kort, klarer du deg med en litt snau pose øverst. Campene på snaue 4000 meter har temperaturer på ca 0 om natten. Er du ny i høyden, så er det noen enkle råd: Gå unaturlig sakte, drikk unaturlig mye og ikke bruk krefter på unødvendige ting. Spar kreftene til toppdagen, det er da det butter imot for mange. Pass på hygienen/hva du spiser. Mange av de som må gi seg gjør det pga magasjau. Støtter generelt forrige taler.
  6. For en tid tilbake var jeg i kontakt med Andrej og Tor-Arne, to lærerstudenter fra Tromsø som hadde som mål å bestige alle nasjonstoppene i Europa. De fikk en del tips basert på mine erfaringer og nå i sommer endte det opp med at vi skulle dra på felles tur til de resterende toppene i Alpene som vi manglet. De har sin egen hjemmeside her: http://www.europeanpeakchallenge.com/ Dag 0: Sent kveldsfly til Zurich Vi fant et rimelig hotell å overnatte på i Glattbrugg, nær flyplassen Dag 1: Kjøring til Liectenstein og bestigning av Vorder Grauspitz(2599) Vi skulle til en by på M med taubane, og havnet i Malbun, et sted der vi ikke fant taubanen Alplibahn. Så vi måtte ned igjen og fant til slutt banen i Malans. Her var det ene gondolsettet ute av drift så kapasiteten var 8 personer per halvtime. Alt var bortbestilt, så tidligst klokken 14 kunne vi være oppe. Vi startet derfro friskt ut med å gå fra 600 moh opp til toppen av taubanen på 1800 moh. Fin sti, men en i overkant tøff start på dagen. Moralen er altså at man bestiller tur på forhånd her. Taubanen er drevet på dugnad, likeledes serverings-stedet på toppen. Innover i fjellene bar det, opp til ca 2100 m, derfra et godt stykke ned igjen til 1750 m, før vi gikk mot Ijes, der det er en liten seter som nås via en liten vei gjennom en 250 meter tunnel. Tunnelen har noen åpninger i veggen som slipper lys inn, slik at man ikke trenger å ha med lykt her. Herfra går en slags sti opp mot Hinter Grauspitz. Vi fulgte en slags rygg oppover, da dalene var fylt med sne. Etter hvert kom vi opp til et skar, og gikk litt ned på den store snefonnen i en hengedal, traverserte under Hinter Grauspitz og bratt opp i skaret mellom Hinter Grauspitz og Vorder Grauspitz. Tåke kom sigende, men nå var vi nesten oppe og kom til slutt opp på toppen. Ingen sti oppi her, men en liten toppbok var det å skrive navnet sitt i. 2 dager siden siste signatur her. Vi hadde brukt 4 timer fra toppen av taubanen og det var bare å innse at å komme tilbake på 2 timer for å rekke siste taubane ned var utenfor rekkevidde. Det gikk fort nedover grunnet lyn, torden og hagl på toppen. Vi fikk også god fart ned til Ijes på snefonnene, men likevel tok det 3 timer tilbake. På toppen av taubanen var det fortsatt liv. De som drev serveringen der var ferdige med oppvasken og var i ferd med å pakke sakene sine i gondolene på vei ned. De var 5 og vi var 3 så det ble akkurat plass. Litt flaks hadde vi i alle fall den dagen. Vi putret et lite stykke inn i Østerrike før vi tok kvelden. Artig veiviser nær toppen av taubanen Vi fulgte sneen frem til innunder skaret mellom de 2 Grauspitzene Går man via Hinter Grauspitz, må man ned denne ryggen Bilvei til Ijes gjennom mørk tunnel. Alplibahn, 2 gondoler med plass til 4 personer i hver. Toppen litt til venstre i bildet, sett fra Kamm Dag 2: Kjøring til Slovenia i pøsregn, tur opp til hytta på Triglav. Det var et godt stykke å kjøre, og først klokken 17 startet Tor-Arne og Andrej på den lange turen 1500 høydemeter opp til Triglavski Dom. Jeg hadde denne toppen fra før og overnattet på en liten fjellhytte nede i Krma-dalen, der den enkleste ruten på Triglav starter. Dag 3: Triglav(2864 moh), nasjonstopp i Slovenia Tor-Arne og Andrej hadde en morgentur på Triglav, mens jeg slappet av på hytta. Misunte dem ikke turen i drittværet, men du verden – det skal vilje til for å gjennomføre en såpass tøff tur i det været som var. Gamlefar ble imponert over stålviljen. Heldigvis holdt nedbøren seg som regn. Snø i det bratte topp-området hadde ikke vært så fint. Det ble en natt til på den lille fjellhytta i Krma-dalen, for tørking av tøy, fiksing av gnagsår osv. Stilig vedskjul på hytta i Krma-dalen Dag 4. Kjøring til Østerrike og tur opp til Studl-hytta(2800 m). Forholdsvis kort kjøretur denne dagen, Studl-hytta var kjempefin med anstendige priser på mat og overnatting. Store mengder murmeldyr langs stien opp fra Lucknerhaus(1900 m) via Lucknerhutte til Studlhytte. Fin utsikt mot Grossglockner på vandringen oppover. På hytta møtte vi en lokal guide som tok oss med til toppen dagen etter. Dag 5: Grossglockner (3798 moh) – toppen av Østerrike Vi startet ved 6-tiden og nådde toppen klokken 9. Mye snø langs ruten, men gode forhold. Vi hadde flere taulag foran oss oppover, men alle tok en lang pause på Erzherzog Johann hutte på ca 3500 moh. Hytta skulle åpne dagen etter. Vi som hadde en fjellfører med oss ble sluppet forbi for å vise veien oppetter, da det var flere dager siden noen hadde vært på toppen. Bratt var det opp mot Kleinglockner, med snøbakker på opptil 48 grader. Her kan det være skikkelig skummelt senere på sommeren når det er nærmest bare is. Langs ryggen oppover står flere høye jernstenger som man kan benytte for sikring, men flere av disse var borte under snøen. Luftig frem mot toppen, men trygt og greit med en lokal fører. Selv om vi ikke var av de kjappeste, ble de andre taulagene langt bak oss mot toppen og vi fikk toppen for oss selv. Nedturen gikk raskt og greit, og vi tok en pause på Erzherzog Johann hutte. Her fikk vi se taubanen i drift. En stor trekasse kom seilende oppover, hundrevis av meter over bakken. Den var ikke bare full av varer, jammen satt det folk oppi der også! Det så ut som en luftig adkomst, i reneste James Bond-stil. Vi fortsatte vestover i retning Italia etter å ha kommet oss ut av fjellet. På vei innover fra Lucknerhaus Det krydde av murmeldyr innover Oppover breen Normalruten som vi gikk går opp på høyre side, den brattere Studlgrat-ruten følger ryggen opp fra venstre side Fra Kleinglockner mot Grossglockner. Et litt luftig dropp mellom disse Fornøyde karer på toppen Dag 6. Transportetappe til Chamonix i Frankrike Lang kjøring på raske og kostbare motorveier gjennom Italia og Mont-Blanc tunnelen til Chamonix. Her fikk vi lov til å komme på besøk til venner som serverte grillmat på kvelden, en god oppladning til senere utfordringer. Dag 7: Hviledag i Chamonix Litt utstyrshopping og forberedelser til Mont Blanc. Dag 8: Togtur opp mot Mont Blanc og vandring 1500 høydemeter opp til Gouterhytta(3834 m) En tannhjulsbane tok oss opp fra dalbunnen på ca. 500 moh og opp til 2300 meter. Lett vandring opp til Tete Rousse (3200 m) Herfra var det litt vandring på snø opp til den beryktede dødsrenna som skal krysses forsiktig og raskt. Det kom steiner hele tiden, noe smått som var vanskelig å se, og noen store opptil 30 cm i diameter. Her skal man passe seg! En wire var strukket over renna, men denne hang såpass høyt at man skal ha veldig lange slynger for å kunne bruke den på det mest utsatte partiet. Vi gikk uten å koble oss på wiren, men vi så folk som forsøkte og måtte snu fordi slyngene ikke var lange nok når de kom utpå. Like etter at vi hadde passert renna, hørte vi et helikopter. Det viste seg at en person hadde koblet seg på wiren, løpt fort på tvers av renna og så blitt hengende i wiren da fotfestet forsvant. Det gikk bra til slutt, men ikke det helt store å henge og dingle hjelpeløs i en slynge midt over dødsrenna. Turen videre opp til Gouterhytta var grei nok, men jeg likte meg ikke så godt i et såpass løst og bratt terreng, kombinert med masse folk. En god del isenkram på de bratteste partiene, kjekt spesielt der det var litt isete. Gouterhytta har jeg lest en del stygt om, men nå var det en ny, oval hytte på plass. Flott sted med parkettgulv og veldig tilrettelagt for toppturer på Mont Blanc. Hytta var kjempefin, med litt strenge rutiner, og slik må det vel være. 120 sengeplasser, stort sett fullbooket hele sommeren. Reservasjon er nødvendig og må gjøres på nettet. Dag 9: Topptur på Mont Blanc(4810 m) og Monte Bianco di Courmayeur(4748 m) Etter obligatorisk frokost klokken 0200, somlet vi med vilje en god del og lot den store hopen få litt forsprang, slik at det ble gode spor oppover. Ingen eller veldig få hadde vært på toppen de siste dagene pga sne og vind, men i dag skulle det være skapelige forhold. Været så ikke bra ut, med litt snødrev og tåke den første timen, men det skulle bli bedre. Det var bare å følge sporene og lyktene til de andre oppover. Ved Vallot-hytten begynte solen å komme opp, og snøen var nå fast og fin. Herfra må man over en stor og en liten hump før selve toppryggen starter. Noe kø oppover her, smalt og liten mulighet for å passere. Etter hvert kom vi da oss opp på toppen i et fantastisk vær. Det blåste ca 30-40 km/t, men ikke mer enn at det var forhold til å komme opp. Jeg kan tenke meg at nesten alle de 120 på Gouter-hytta kom opp denne dagen. Veldig få snudde. Dessuten kom det nok også noen opp fra hytta lenger nede. Vel oppe på toppen var Andrej og Tor-Arne temmelig slitne etter å ha satt personlig høyderekord med ca 1000 meter, så de ville ikke bli med til Italias høyeste fjell som ligger bare ca 600 meter fra hovedtoppen på Mont Blanc. Det ble til at jeg ruslet bortover dit alene. Her kom vinden ganske hardt, men ryggen er her ikke så smal, så det føltes trygt, jeg ville ikke bli blåst av fjellet, for her er laaaaangt ned på begge sider. Det gikk raskt i starten, så måtte jeg runde rundt noen pinakler på sydsiden. Fast og fin snø, ikke mer enn 45 graders helning der jeg rundet. Holdt isøksa godt nede i snøen, og gikk svært forsiktig noen få meter før jeg kunne klatre opp på toppen som var en snøskavl med overheng. Jeg nøyde meg med å strekke isøksa opp på toppen, ville ikke sette foten oppå skavlen i frykt for at den skulle knekke. Så måtte jeg bestige Mont Blanc enda en gang, denne gangen fra den italienske siden. Det ble noen litt tunge høydemeter opp til 4810 moh igjen, men gleden var stor. Det store spørsmålet blir: Kan jeg nå notere meg for to bestigninger av Mont Blanc? Hvor langt ned og bort fra toppen må man gå for å kunne telle ny bestigning? Da jeg kom opp på toppen av Mont Blanc første gang var jeg der midt i stimen av folk. På vei tilbake igjen fikk jeg toppen helt for meg selv – fantastisk. Jeg gikk ned igjen uten tau, føltes egentlig ganske trygt med minusgrader og fast snø hele veien. De sprekkene som var synlige lå langt unna tråkket der over hundre mennesker hadde gått før meg. Monte Bianco di Courmayeur er et noe omdiskutert toppunkt i Italia. Noen oppslagsverk sier at hovedtoppen på Mont Blanc er delt mellom Italia og Frankrike, mens noen holder Monte Bianco di Courmayeur som høyest. Andre sier at Gran Paradiso er høyest i Italia, ettersom dette fjellet ligger helt inne i landet. Uansett er dette den nest høyeste toppen i Alpene i henhold til internasjonale lister. Veldig fornøyd med å få med meg denne litt sære toppen som få mennesker besøker. Ingen spor fra før bortover her, og dagen etterpå snødde de nok igjen, for da var det drittvær igjen. Her når vi toppen av Mont Blanc. Monte Bianco di Courmayeur kan såvidt sees nede til høyre i bildet Kryssing av dødsrenna uten bruk av sikringswiren som fungerte dårlig Kameraet mitt sviktet dessverre på denne toppturen, men Andrej og Tor-Arne har noen filmsnutter som jeg håper å få noen stillbilder fra. Dag 10: Hjemreise Lang kjøring fra Chamonix via Brig, der Tor-Arne og Andrej hoppet ut av bilen for å fortsette mot Vatikanstaten som har en noe vrien nasjonstopp. Jeg rakk flyet hjem fra Zurich med et nødskrik. Planen var egentlig å ta turen opp til Zermatt for å klatre Dufourspitze i Sveits, men etter det massive snøværet var forholdene svært vanskelige, og det var ikke utsikter til å kunne komme opp de nærmeste dagene ifølge lokale førere. Fjellet ligger der til en annen gang.
  7. Dette var dagen da dronning Elisabeth II slo legendariske dronning Victoria i regjeringstid. Dessuten er det Nord-Koreas nasjonaldag. For å markere denne dagen gikk turen til Sveits, for å bestige Dufourspitze, høyeste topp i landet, den siste av de 7 nasjonstoppene i Alpene. Med på turen var Bestemor og Teskjekjerringa. Dag 1: Reise OSL-Milano med Norwegian, leiebil til Tasch, og drosje til Zermatt(1620 moh). Flyplassen i Geneve ligger noe nærmere, men har dårligere tilbud fra Norge. Leiebilen, en Fiat 500 var i minste laget. Vi måtte oppgradere. Vi tok inn på hotell Stockhorn i Zermatt. Fin kjøretur opp i over 2000 meter i Simplon-passet. Dag 2: Tog opp til Rotenboden(2815 moh), rolig vandring inn til Monte Rosa hytta. Det første stykket er en fin panoramasti med utsikt mot hele Monterosa-massivet og ikke minst Matterhorn. Stien går noe nedover og ender på toppen av en kant. Her går et bratt stigesystem til et nytt platå, og stien går videre ned en smal hylle på neste vegg. Her er det tau å holde seg i. Vi kom ned til breen via nok en stige. Her var det på med stegjern nedover blåis helt ned i bunnen av dalen, ca 2500 moh. Et litt kronglete parti med opp og ned av grushauger med is under, over nok en liten bretunge med godt strødd blåis, og vi var over på fast grunn igjen. Herfra opp en grei sti forbi 2 brevann og opp til Monterosa-hytta på 2887 moh. Etter lunch på hytta gikk vi en liten rekognonseringstur oppover i steinrøysa for å lettere finne ruta i mørket dagen etter. På hytta forsøkte vi å forhøre oss med betjeningen om forholdene opp mot Dufourspitze. Ikke mulig å få noe ut av dem. Helt merkelig. Her beskytter de overbetalte fjellførere til 10-12000 kroner dagen og gjør det vanskelig for folk som vil forsøke seg på egen hånd. Heldigvis kom vi i kontakt med noen som hadde gått toppen dagen før, slik at vi kunne velge ut hva slags utstyr vi skulle ta med. Etter en 4-retters middag var det foredrag. Arkitekten for hytta holdt foredrag om tegne og bygge-prosessen. Ganske artig, men han skravla fort på sveitsertysk, så noe gikk nok hus forbi. Hytta har fine 8-mannsrom, dusj, toalett, og alle rettigheter. Det koster bare litt penger. Dag 3 toppdag: Opp og hopp klokken 02:00. Frokost og etter hvert lang tids vandring i mørke og skygge. Vi startet å gå ca klokken 03, og var de siste som forlot hytta. Etter ca 400 høydemeter med kronglete steinrøys var det på med tau, sele, isøks og stegjern. Vi fulgte sporene etter de andre som hadde gått foran oss og brukte en del tid for å ta oss frem over sprekkområdet på 3400-3500 moh. Noen litt spenstige manøvrer over isbroer som virket harde og stive i natten. Fra ca. 3500 moh var det bre med fast nysne å gå på opp til ca 4100 moh der stien deler seg i ruten opp til Dufourspitze og den alternative ruten til Silbersattel. Her måtte dessverre Bestemor kaste inn håndkleet. Været var vakkert, og vi ble enige om at hun kunne sette seg her med sitteunderlag og vindsekk til vi kom ned, eventuelt haike med et av de andre taulagene som lå langt foran oss i løypa. Teskjekjerringa og jeg fortsatte i retning sadelen på ryggen. Stigningsgraden ble høyere og nesten oppe i sadelen var det en gedigen bresprekk, som heldigvis hadde en god snebro. Fra sadelen var bratt og langt oppover. Det begynte å gå svært sakte. Vi hadde ingen akklimatisering før turen, og dette merket vi nå. Endelig oppe denne sneryggen gikk det litt ned over noe stein, før neste rygg som så brattere ut. Det gikk lettere etter hvert, vi visste at nå var det ikke så mye stigning igjen. Vel oppe disse 2 sneryggene begynte moroa. Det var luftige passasjer med snø og is i mellom. Ryggen er gradert til 2, med en utsatt passasje grad 3 med fast tau. Det faste tauet fant vi ikke, det var muligens under sneen. Heldigvis var sneen fast og fin og vi kom oss videre. Det siste stykket var litt kronglete, men greit nok. Det aller siste opptaket til toppen er en liten skorstein der det er loddrett det øverste stykket. Masse småhyller og gode tak, men det var tungt å gjøre dette i denne høyden uten akklimatisering. Teskjekjerringa som kom til slutt brukte lang tid her. Jeg forsøkte å dra litt i tauet, og til slutt var vi oppe begge to. Jeg har vært på fjell over 4500 moh på 5 kontinenter med Teskjekjerringa, men aldri sett henne så sliten før. Vi pustet ut, tok noen få bilder, men droppet toppdram, kondorbilder, toppklem og slikt. Det var lite energi igjen og vi valgte å gjøre som alle de andre, nemlig å fire oss ned på faste tau ned til Silbersattel, og derfra få en rask og enkel vandring i god sne videre ned. Ned fra toppen – litt dramatikk Det var da utfordringene begynte. Etter å ha firt oss ned ved hjelp av slynger på det faste tauet, var det plutselig slutt. Vi utforsket litt videre, dinglende i eget tau og så etter hvert neste faste tau. Noen svært utsatte flytt måtte til, her var bratte svaberg med myk nysne med dårlig hold. Heldigvis kom vi oss over på neste taulengde uten dramatikk. Videre nedfiring til Silbersattel(4500 moh)langs faste tau gikk greit. Nede i sadelen ringte vi Bestemor som fortsatt satt litt lenger nede på breen og ventet på oss. Hun hadde det bra, men måtte meddele at vi hadde en seriøs utfordring til et stykke lenger ned. Vi hadde sett at det var et punkt hvor folk stoppet opp litt før de kom videre, men det var mer seriøst enn vi trodde. Etter grei vandring nedover breen ble det bratt – svært bratt. Snøen gikk over i klinkis, men heldigvis var her en isskrue med en slynge. Isen ble bare brattere nedover, og hvordan denne isveggen sluttet var vi usikre på. Det var ikke mulig å se der oppe fra, det var etter hvert loddrett og overheng. Tauet vårt ble hengt opp enkelt i slyngen, og etter litt nøling satte Teskjekjerringa utfor. Hun kom seg ned på en liten hylle på breen under isveggen, men nedenfor hylla var det en solid bresprekk. Vi fikk ta en ting av gangen. Sekkene ble først firt ned. Deretter forsøkte vi å henge tauet dobbelt, slik at vi kunne få det med oss videre. Det gikk akkurat, hjulpet av en lang slynge vi hadde med. Da var det min tur å fire meg ned. Det gikk greit i starten, men ved overhenget i den steinharde isen der ikke stegjernene vill bite, deiset jeg ned den siste meteren, og ble hengende og dingle i slyngen. Etter hvert fikk jeg fast grunn under føttene og fikk løs tauet. Herfra var grei rusling ned til Bestemor som hadde kost seg i solen i 6 timer. Vi fortsatte samlet videre nedover sneen uten stegjern, forserte sprekkepartiet nederst på breen på en litt enklere måte, og videre 400 svært drøye høydemeter nedover i steinrøysa. Det siste stykket ned til hytta gikk det svært sakte, og vi rakk middagen med god margin. 9 timer opp og 6 timer ned, totalt 15 timer på tur inkl noen små pauser. Servitrusen på hytta skjønte jeg var sulten, jeg fikk 2 porsjoner suppe og 3 porsjoner av hovedretten under 4-rettersmiddagen. Rett før middag, klokken 18:30, middagen passerte Elizabeth II legendariske dronning Victoria i regjeringstid. Dag 4: Retur til Zermatt samme vei som opp. Ostefondue i Zermatt - vi var jo i Sveits, kjøring til Domodossola i Italia, der vi tok inn på Casa Toma bed&breakfast. Stedet anbefales, frokosten var strøken der. Pepperbiff til kvelds på en lokal restaurant var heller ikke dumt. Dag 5: Kort kjøretur tilbake til Milano/Malpensa, fly hjem. Turpris: Ca NOK 6000 per person. Vi sparte mye på å ikke benytte fører. En fører koster ca 10000 kroner for en klient, ca 6000 per person med 2 klienter, som er maksimum per fører. Prisnivået i Sveits er svært høyt. Flybilletter og leiebil er en svært liten del av budsjettet. Matterhorn sett fra hotellet i Zermatt Matterhorn sett fra Rotenboden jernbanestasjon Monterosa sett fra panoramastien, Dufourspitze til høyre Store dimensjoner. Toppen ligger over 2000 meter høyere enn breen i bunnen Bestemor og Teskjekjerringa, med Matterhorn bakom Ned den første veggen på stiger Nede den andre veggen og ut på blåisen En liten iskatedral i stein/is/grus-partiet Monterosa-hytta Hyttas arkitekt holder foredrag på sveitsertysk Teskjekjerringa nærmer seg toppen av den første humpen på toppryggen Sliten på toppen, fotografen er visst også litt skakk Nordend (4609 moh) sett fra toppen av Dufourspitze Morgenutsikt fra senga på Monterosa-hytta Spisebord på breen Det er store dimensjoner over dette landskapet Stort brelandskap Det øverste partiet mot toppen. Om man zoomer inn kan man se et par taulag på breen. Hvor har du vært da bestemor? Jeg har vært en tur på Monte Rosa. Man skal ikke skue hunnen på håret. Noen flere blider: På toppen med italienske fjell i bakgrunnen Tilbakeblikk fra toppen mot toppryggen Fra toppen, med de nærmeste knausene av toppryggen bakom Dufourspitze med zoom på lang avstand Dufourspitze med mere zoom på lang avstand. Stiene opp og ned breen kan sees her
  8. Høyeste fjell som ligger helt inne i Italia er Gran Paradiso(4061 m). Grenzgipfel(4618 m) i Monterosa-massivet er høyeste udiskuterte fjell som ligger i Italia, dog som navnet tilsier på grensen mot Sveits. Monte Cervino(4478 m), bedre kjent som Matterhorn, er også et grensefjell mot Sveits. Italia og Frankrike diskuterer Mont Blanc, som de har gjort i 200 år. Det er snakk om forfalskning av kart, hvilket fjell som ser høyest ut fra Aosta-dalen på italiensk side osv. Mange kart har grensen over Monte Bianco de Courmayeur(4748 m), en sidetopp til hovedtoppen med 18 meter primærfaktor. Google maps, som ofte er unøyaktig på landegrenser, går lenger enn franskmennene og holder også Monte Bianco de Courmayeur som fransk. Italienerne mener hovedtoppen på Mont Blanc markerer grensen., Noen refererer sogar til en gammel måling av hovedtoppen, og sier at høyeste punkt nå er rent taliensk, fordi topp-punktet som bare er en stor snøfonn har beveget innover på italiensk side etter denne målingen. En siste mulighet for høyeste punkt i Italia er et umarkert punkt langs ryggen man følger når man går opp fra Gouterhytta, like før toppen. I følge de fleste kart følger denne ryggen grensen italia/Frankrike opp mot toppen. Vedlagt et detaljert kartutsnitt av toppen, slik jeg oppfatter gyldig grense nå. Og emnet diskuteres fortsatt på høyt politisk nivå... http://www.independent.co.uk/news/world/europe/mont-blanc-controversy-french-suffer-a-fit-of-pique-as-italys-prime-minister-reclaims-europes-10351349.html
  9. Takk for gratulasjoner. Original rapport med lenker til turrapporter for hele Europa-listen ligger :her
  10. Jeg tenker sånn i blant. Jeg har samlet opp til 9 land på samme tur, men noen flyreiser har det blitt. Noen topper har blitt besteget på jobbreise. Ejer Bavnehøj da jeg likevel var i Århus, Benelux-landene under en stopover på vei til Kina og Zugspitze på vei hjem fra Kina.
  11. Som det står i rapporten inviterer jeg til et 2-ukers seminar på hurtigruta for å diskutere lista. Mont Blanc/Monte Bianco de Courmayeur kommer minst til å ta minst 2 dager å diskutere. Hva er europa ? Hva er høyeste fjell/punkt ? Hva er et land osv. Siste nytt er at noen har oppdaget et fjell i Kosovo som er et par meter høyere enn Deravica. http://www.summitpost.org/great-rudoka-2658m/892531 Det får være bra nok at jeg gikk på det som var regnet som høyest på klatretidspunktet.
  12. Bakgrunn:Jeg har i mange år samlet nasjonstopper verden rundt, og i september 2015 kom den nest siste toppen i Europa, Dufourspitze i Sveits, på plass. Da var det bare Island igjen. I juni 2016 inviterte jeg til avslutning av Europa-prosjektet på Island. Aud og Knut ville være med og tur ble bestilt. Like før avreise kom beskjed om at fjellet var utilgjengelig på grunn av bresprekker oppunder toppen og ville forbli utilgjengelig ut sesongen. En stakkar hadde 30. mai karet seg opp til 2003 meter over havet, bare ca 100 meter fra toppen, men der var det stopp. Flybillettene ble kastet og vi ble hjemme. Ny tur ble berammet 14. mai i år, med samme besetning. Like før avreise var det meldt orkan og store nedbørsmengder. Etter samråd med turfølget ble nok et sett flybilletter kastet og vi lå på været for bedre værmelding. Jammen godt at jeg ikke dro med meg en haug med folk på disse avbestilte turene. Det gikk ikke mange dagene, og allerede 18. mai ble ny tur bestilt, med god værmelding 19. mai og enda bedre melding 20. mai. Tredje forsøk: Vi valgte å være turister 19. mai og satset alt på at 20. mai skulle bli en knalldag. Dette skulle vise seg å være en god strategi. Vi startet fra parkeringen på Sandfell klokken 05:15, etter at vi så vidt hadde funnet parkeringsplass til den innleide koreaneren. Den første halvtimen oppetter gikk i havtåke, deretter var det bare strålende sol og skyfri himmel resten av denne lange dagen. Ikke en sky på himmelen, fin temperatur og 2-4 sekundmeter vind. Slikt er ikke vanlig i dette hjørnet av verden. I ca 400 meters høyde burde vi fylt flaskene med vann, for lenger oppe var det ikke vann så tidlig om morgenen. Vi klarte oss likevel godt, ettersom mye rart drikke var med. Det var et par litt tunge partier opp til 700 meter, der vi traff sneen. Herfra var det lettgått, hard skare hele veien opp til en kul på 1820 meter. Noen tendenser til bresprekker ble observert på ca 1650 meter, men vi følte oss trygge uten taubruk på den faste snøen etter uværet som hadde fylt på med hard, sammenblåst snø. Det er langt opp til kulen på 1820 meter, men med jevnt og rolig driv oppover var det god fremdrift. Frem til foten av Hnukuren gikk det lett, og vi bandt oss inn i tau og tok på stegjern før vi ruslet opp kneika mellom bresprekkene til toppen. Undertegnede klarte ikke å holde tårene tilbake det siste stykket mot toppen. For en dag – for et vær og føre – og for et sterkt turfølge med en snittalder på over 70 år. Vi brukte godt under 6 timer til toppen, og var godt fornøyde med det. Det ble et langt opphold med mange seremonier på toppen. Etter de obligatoriske toppklemmene ble det 3x3 hipp hurra, etterfulgt av en fantastisk tale fra Aud, der jeg ble klassifisert som en rødlistet art. Toppdramansvarlig stilte med både Svartadaudir og Everest-dram anno 2005, før det ble kondorering, solodrikking og kransekake med norske flagg og smellbonboner med dårlige vitser og ubrukelige hatter. Vi hadde toppen for oss selv, litt synd for det er jo gøy å sjokkere andre litt. Fra toppen gikk vi en litt alternativ rute ned for å unngå trafikkproblemer. Masse store sprekker som er i ferd med å åpne seg. Det kan fort skje at fjellet også i år stenges av naturen tidlig i sesongen om disse sprekkene åpner seg skikkelig. Gps-spor så langt batteriet rakk Vi er kommet over havtåken Hard og fin sne å gå på En pust i bakken, ca 1400 meter Oppe på 1820meterskulen Mange små maur foran oss mot toppen På tide med stegjern og tau opp sprekkepartiet Tilbakeblikk mot 1820-toppen. Vi gikk i en stor bue utenom sprekkepartiet Kondorer på toppen Sveinstindur på andre siden av den store sletta Snæbreid er ikke akkurat noen høydare, men over 2000 meter Ni mil til andre siden av Vatnajøkull Utsikt fra toppen mot kysten Solo på toppen Store bresprekker i ferd med å åpne seg nær toppen En artig liten kloss på siden av toppen Forblåste isformasjoner Flere topper:Nede ved sekkene insisterte Knut på at vi skulle utvide turen og ta med oss de 2 andre 2k-toppene i området, Snæbreid og Sveinstindur. Undertegnede kunne ikke protestere, ettersom jeg hadde sagt at jeg var med på alt etter at toppen var i boks. Aud lot seg også overtale, og vi ruslet i retning Snæbreid, med utsikt til Hnukuren fra nye vinkler. Litt tungt opp mot den flate toppen, siden det var et le-område med en del nysne. Videre mot Sveinstindur fulgte vi en rygg som var lett å gå. Toppeggen av Svenstindur var stegjern-føre. Knut koser seg med en kola etter toppen. Klar for Snæbreid og Sveinstindur Hvannadalshnukur fra nye vinkler Hvannadalshnukur fra nye vinkler Det ser ut som det er mulig med en alternativ nedtur til høyre i bildet. Sparer tid om man skal gå innom alle 3 2000meterne her Litt tungt opp til Snæbreid Lange vidder her Vi nærmer oss Sveinstindur En lykkelig Knut på sin 3. 2000meter for dagen Utsikt mot Jøkulsarlin, en 20 km2 innsjø med isfjell fra breen Returen: Det gikk raskt ned fra Sveinstindur, og vi satte kursen tvers over den digre sletta mot 1820-toppen. En svær gjeng møtte oss midt på sletta med brede ski, innbundet i tau. Det ble en lang vandring, vi begynte å bli slitne. Fra 1820-kulen gikk det greit et stykke nedover, lenger nede tråkket vi litt mere gjennom. Vi gikk forsiktig i de siste bratte partiene på barmark. Ganske slitne var vi, det er da man faller og slår seg på dustete steder. Aud vant som ventet sluttspurten ned til koreaneren, men vi kara var ikke langt etter. Vi klokket oss i mål på 14,5 timer, hvorav 2 timer pause og seremonier. Vi var ikke helt utmattet etter turen og feiret toppen med en bedre festmiddag på hotellet. Hvit duk, undertegnede i Addis Abeba finskjorte og Aud alias Teskjekjerringa i nye selskapssko. Lang og seig vandring over sletta fra Sveinstindur mot 1820-kulen Litt bløtt nedover i lia Siste etappe på barmark ned til koreaneren Tusen takk for en uforglemmelig dag med to av norges seigeste pensjonister. Aud har vært min trygge turkamerat gjennom 10 år på høye fjell verden rundt og Knut hadde jeg æren av å stå på toppen av Europas høyeste fjell for noen år siden, og jeg var med og feiret hans siste 2000-meter i Jotunheimen for noen år siden. Masse intern humor underveis på turen, uten at jeg skal gå i detalj her. Etter mye strev og frem og tilbake kom jeg endelig i mål med den siste av Europatoppene, en fantastisk gledesrus har ikke gitt seg enda. Min Europatoppliste: Min Europatoppliste inneholder alle europeiske selvstendige land + Russland og Tyrkia som har betydelige deler av landet i Europa, etter FN’s definisjon. Jeg har besøkt høyeste punkt i disse landene, som i 2 tilfeller(Ararat og Teide) ligger i andre verdensdeler. Topper i biland er ikke medtatt. Kazakstan, Aserbaijan og Georgia har helt marginale deler av landet i Europa og er ikke med på min liste. Armenia, Kypros, Israel og Australia er geografisk sett helt utenfor Europa, selv om de er med i melodi grand prix. Danmark og Luxembourg har endret høyeste punkt på grunn av nye målinger etter at jeg var der, men jeg har ikke reist på ny tur her, dette får være innafor når det gjelder slike jordbrukstopper. De som vil diskutere lista inviteres til et to ukers seminar på Hurtigruta Bergen-Kirkenes tur/retur. Albania Korab 2764 moh Andorra Coma Pedrosa 2943 moh Belgia Botrange 694 moh Bosnia Maglic 2387 moh Bulgaria Musala 2925 moh Danmark Ejer Bavnehøj 173 moh Estland Suur Munamägi 318 moh Finland Halti 1328 moh Frankrike Mont Blanc 4810 moh Hellas Mytikas 2918 moh Hviterussland Dzyarzhynskaya 345 moh Irland Carrauntoohil 1039 moh Island Hvannadalshnukur 2110 moh Italia Monte bianco de Courmayeur 4748 moh Kosovo Deravica 2656 moh Kroatia Dinara 1831 moh Latvia Gaizinkalns 312 moh Liectenstein Grauspitz 2599 moh Litauen Akstojas 294 moh Luxembourg Burrigplatz 558 moh Makedonia Korab 2764 moh Malta Ta'Dmejrek 253 moh Moldova Balanesti 430 moh Monaco Chemin des revoires 161 moh Montenegro Zla kolata 2534 moh Nederland Vaalserberg 322 moh Norge Galdhøpiggen 2469 moh Polen Rysy 2498 moh Portugal Ponta de Pico 2351 moh Romania Moldoveanu 2544 moh Russland Elbrus 5642 moh San Marino Monte Titano 739 moh Serbia Midžor 2172 moh Slovakia Gerlachovský štít 2654 moh Slovenia Triglav 2864 moh Spania Teide 3718 moh Storbritannia Ben nevis 1345 moh Sveits Dufourspitze 4634 moh Sverige Kebnekaise sydtopp 2099 moh Tsjekkia Sněžka 1602 moh Tyrkia Ararat 5137 moh Tyskland Zugspitze 2962 moh Ukraina Hoverla 2061 moh Ungarn Kekes 1014 moh Vatikanstaten Vatican Hill 75 moh Østerrike Grossglockner 3798 moh