snilen

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    1 150
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    4

snilen vant dagen sist September 1

snilen hadde mest likt innhold!

Om snilen

  • Bursdag Mai 16

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Sted
    Falkensten

Nylige profilbesøk

1 033 profilvisninger
  1. Møte med den russiske bjørnen

    Jeg vil legge til at det ble en billig tur grunnet forsinket fly til Baku. Flybilletten kostet ca NOK 3200 t/r. På grunn av forsinket ankomst til Baku ble vi innvilget ca NOK 5500 hver i erstatning, så flyreisen kostet -2300 kroner netto. Billigere billett får du ikke noe sted. I tillegg sparte vi penger til overnatting og transportkostnad til hotell. Jeg vil anbefale alle som blir utsatt for lengre flyforsinkelser å sende klage. Det finnes en del selskaper som tar seg av klageprosessen. De tar 25-30% av erstatningen i gebyr, så det lønner seg å gjøre jobben selv. Her er reglene som gjelder i EU/EØS : http://www.europarl.europa.eu/atyourservice/en/displayFtu.html?ftuId=FTU_5.6.2.html
  2. Turens hovedmål var Bazarduzu Dagi, Aserbaijans nasjonstopp som ligger på grensen til den russiske republikken Dagestan, der fjellet også er høyeste punkt. Vi nådde toppen, men det sterkeste inntrykket var vel å møte en stor brunbjørn i over 3000 meters høyde. Med på turen var Lyngve som jeg nå har gått 14 nasjonstopper sammen med og Aud som jeg nå har 10 nasjonstopper med. Planlegging Først vil jeg takke Sputnik for hjelp med å finne en kontaktperson som kunne ordne papirarbeidet for oss. For å nå denne toppen, må alle tillatelser være i boks, og dette påbegynnes lang tid i forveien. Forsvaret sperrer inngangen til nasjonalparken, og det er nødvendig med tillatelse for å komme inn her og i grenseområdet mot Russland. Å forsøke å ordne slikt på egen hånd er ikke å anbefale med mindre man har lengre opphold i landet. Det er også et krav at man går med en godkjent fjellfører inne i Shahdagh nasjonalpark. Vi startet arbeidet med tillatelsene 2 måneder på forhånd. Like før avreise fikk jeg noen eposter fra vår lokale mann som gjorde meg usikker, og det skulle vise seg å være grunn til det. Tillatelsene våre var trukket tilbake på grunn av at forsvaret skulle ha aktivitet i området. Dette fikk vi først vite ved ankomst Baku. Han klarte likevel å få oss inn, siden han hadde kontakter i Aserbaijan alpine klubb, og inviterte oss inn. Medlemskap i DNT var godt nok. Reisen til fjellet Vi benyttet Turkish airlines via Istanbul, som virket som eneste fornuftige reisemåte til Baku. Kort overgangstid i Istanbul, men tett med fly til Baku, så vi bekymret oss ikke. Flyet fra Ullensaker var nærmere 2 timer forsinket ved avgang, så planlagt fly til Baku gikk heden. De 2 neste flyene videre til Baku var fulle, så det endte opp med 8 timer i Istanbul og fly midt på natten til Baku, der vi var fremme tidlig neste morgen. Etter en prat hjemme hos vår lokale turfikser, gikk turen med minibuss til Quba (2 timer) og videre opp noen skikkelige krongleveier til den lille landsbyen Xinaliq, ca 2300 meter over havet. Herfra var det å stappe oss inn i en 4hjulstrekker opp til leir 1. Denne «veien» krever en firehjulstrekker med reduksjonsgir og god bakkeklaring. Gjennom trange kløfter opp til landsbyen Smal kløft med litt ødelagt vei Smal kløft med litt ødelagt vei Bytte til Mitsubishi firehjulstrekker Litt bilmekking underveis måtte til Kontrollposten På kontrollposten like forbi landsbyen ble vi møtt av forsvaret med gevær. Passene måtte frem, og det var mye telefon og intercom frem og tilbake med venting før vi kom forbi. Med tanke på at våre tillatelser egentlig var trukket tilbake, var det ganske mye spenning i halvannen time før vi kom forbi. Passnumre og navn ble stavet og sjekket gang på gang før vi endelig kom gjennom. Etter halvannen times humping, elvekryssinger etc var vi fremme ved leir 1. To ganger underveis ble vi også kontrollert, først forbi en militærleir der det var mye folk med biler og hester, og til slutt like før leir 1 der vi møtte nok en militær bil. Leir 1 2850 moh. Her ble det en lang natts etterlengtet søvn før toppdagen. Slappe folk etter lang reise. Jeg hadde egentlig håpet at vi kunne kommet oss opp til leir 2 første dagen, men det ville ikke våre lokale fører. Utstyret de stilte opp med var heller ikke egnet til å bæres særlig langt, blytungt gassapparat og mat som ikke var av den lette sorten. Selv hadde vi pakket lett. Gammelt russisk kart over området. Ruten opp i blått, retur i rødt. Kartet viser store breer i toppområdet, men det er bare noen nordvendte hengebreer igjen. Kransekake i leir 1, før vi begynte å forgripe oss på den. Toppdagen. Planen var å starte klokken 6. Vi regnet med at fjellføreren vekket oss, men den gang ei, så vi ble en time forsinket. Lyngve var den som våknet først og fik røsket liv i oss andre. Kort etter avmarsj så vi ulvespor, og ikke lenge etterpå var det stopp. På andre siden av elven var det bjørn i sikte. En velfødd brunbjørn ruslet omkring og enset ikke oss som gikk på skyggesiden av dalen med vinden imot. Vi observerte bjørnen i flere minutter. Fotoutstyret var litt ymse. Lyngve stilte med mobiltelefon, men digital zoom fungerte ikke på såpass avstand. Selv hadde jeg et kompaktkamera med optisk zoom som jeg klarte å få til noe med, men ikke akkurat krembilder det heller. Aud hadde speilrefleks med telelinse, som selvsagt lå igjen i teltet, så da endte vi opp med noen middelmådige bilder. Avstanden til bjørnen ble anslått til ca 200 meter, med en bratt elvekløft i mellom. Siden vi bare var 2-3 kilometer fra Russland regner mi ved at det var en russisk bjørn. Bjørnen lusket vekk og ute av syne etterhvert Vi holdt oss på nordsiden av elven til like før leir 2 og fortsatt der opp mot høyre. Fra ca 3300 moh opp til 3700 moh var det temmelig tungt å gå i løsmassene, ett skritt frem og et halvt tilbake skled vi. Videre oppover var det fastere og ikke så bratt så da gikk det bedre. Vi rundet under en fortopp og fulgte så ryggen helt til topps, men ikke oppom alle småhaugene. Fine utsyn mot fjell i Dagestan herfra. En pust i bakken Bedre å gå oppe på ryggen Fjell i Dagestan Utsikt mot toppen. Fortsatt et godt stykke å gå, toppen er den bakerste knausen Utsikt mot Shahdagh 4243 moh Nesten oppe Toppen ble nådd etter ca 8 timer. Normale ritualer som toppdram, toppklem og kondorering ble utført, og Lyngve ville gjerne også ha et normalt bilde på toppen. Vi ruslet noen meter ut på en pynt godt inne i Russland også, sånn bare for å ha vært der. Det har vært nordmenn på toppen før i følge fjellføreren, men Aud var første norske dame der, så det måtte markeres. Feiring med Aserbajdsjansk flagg Kondorering på toppen, Shahdagh i bakgrunnen Vår lokale mann ville enda høyere Topp-punktet sett fra noen meter inne i Russland Hele Shahdagh-massivet sett fra toppen Ned igjen gikk vi normalruten til leir 2 og fulgte sydsiden av elven et stykke nedover før vi krysset over på en snøbro. Vi så at sporene fra bjørnen gikk nedover dalen i retning vår leir der teltene sto med en god del mat lett tilgjengelig. Heldigvis hadde ikke bjørnen våget seg frempå og ødelagt eller spist noe. Etter 12 timer på tur sluknet vi raskt etter litt mat i leiren. Mye humper innover i Aserbaijan "Mørdarbakken vi gikk opp, 3300 til 3700 moh i løs grus Mye fint landskap Shahdagh ? Planen var å ta en rolig dag nede i dalen etter en seig toppdag og gå Shahdagh(4243 moh) dagen etter. Fjellføreren ville vel egentlig ikke dette, og snakket om mulige skyer og regn og snø, uten at vi egentlig var skremt. Det hadde riktignok regnet en skvett om natten og det var noen skyer, men ikke akkurat uvær sett med norske øyne. Hovedmålet var nådd, vi hadde sett bjørn og var vel egentlig fornøyde, så vi kjørte ned i landsbyen og tok en dag der med noen småturer før vi reiste ned fra fjellet. Litt gremming ble det nede i landsbyen da vi så Shahdagh i sol dagen etter. Fra den bedre delen av "Veien" opp til lair 1 Søt liten nysgjerrig pjokk der vi bodde i landsbyen En av mange vannposter med godt drikkevann i landsbyen Landsbyen Grotter ovenfor landsbyen Mye vann kommer i grottene til tross for ellers tørt landskap Landsbyen sett fra grotten Fra samme sted med en fin topp bakom Ungdommene var opptatt av ringeapparatene sinde Kalkuner var det mye av i landsbyen Lokalt bilværste Et bilde i serien Aud skriver loggbok i søvne Pjokken fikk låne Lyngves solbriller. Propell ! Det største kålhuet Aud hadde sett, bortsett fra undertegnede Pjokken herjer med en kalkunkylling Gjestehuset vi bodde i. Kostet ikke mange manater Landsbyen sett i perspektiv Litt mere åpent og flatt landskap innimellom Farvel med Shahdagh Baku Vi fikk en dag i Baku før vi reiste hjem. Ikke så mye å se på for oss som ikke er bymennesker. Dubai i lettversjon er vel en passelig beskrivelse av byen. Tærne ble dyppet i verdens største innsjø som ikke akkurat så spesielt ren ut. 30 grader varmt, sol og høy luftfuktighet. Noe svett. Vi fløy hjem på natten uten de store hendelsene. Jeg ble heldigvis vekket da jeg sov tungt under mellomlanding på flyplassen i Istanbul
  3. Turrapport Chimborazo, Ecuador

    Takk for flott rapport. Jebel Toubkal er vel din forrige høyderekord, tenker jeg. Jeg sikler også på Chimborazo, men tenker at det blir når mørten kommer og tar oss her i Norge. Muligens litt mer vrient med værforhold da enn om sommeren.
  4. Tur rundt Trondheim med brattest stigning

    Jeg trente for Aconcagua mens jeg var på jobbopphold på flatlandet i Kina. 20 turer opp trappa til 16. etasje i hotellet ga ca 1000 høydemeter. Noe sær nødløsning, men du kan jo finne et høyt hus i Trondhjem kanskje ? Tyholttårnet ? Så slipper du unna trønderværet...
  5. Elbrus uten guide

    Har gått der med guide, og mener at å gå her uten guide bør være kurant for fjellvante folk. Organisering av transport frem til foten av fjellet bør du nok ha litt hjelp til. Du trenger visum/invitasjon. Om du bestiller hotell i Terskol, kan de kanskje hjelpe med invitasjon og transport fra/til flyplassen. Taubanen tar deg opp til nesten 4000 meter, og det er store svarte staker som viser veien helt til topps. Du må ha peil på ferd på bre og tynn luft før du går løs på fjellet.
  6. Beste rute ti Teide starter på Playa del Socorro, nord på øya. https://www.teneriffa-news.com/wandern/route-040-los-realejos-teide-spaniens-hoechster-wanderweg_9698.html Jeg gikk der i påsken 2008, brukte 9:45 opp. Jarle Trå gjorde det på 4:38 noen år senere. Er du på toppen mellom 9 og 17 må du ha papirene i orden selv om du har gått fra sjøen. Telting: Sett opp telt på øde sted ved solnedgang og ta det ned tidlig om morran. Det går greit på litt øde plasser. Ellers har jeg erfaring med at å sove under åpen himmel uten telt fungerer greit i dette tørre strøket. Noen huler er det her og der om det mot formodning skulle komme nedbør. Over 2500 m på Teide vil du slite med å finne flat flekk.
  7. Anbefaler en sovepose som går ned til ca 0 grader + lakenpose + ullundertøy i høyeste camp. Temperaturforskjellene er store fra lavlandet, så soveredskap for alle høyder må med. Ved å ha flere lag og kle på seg litt ekstra på toppnatten som er veldig kort, klarer du deg med en litt snau pose øverst. Campene på snaue 4000 meter har temperaturer på ca 0 om natten. Er du ny i høyden, så er det noen enkle råd: Gå unaturlig sakte, drikk unaturlig mye og ikke bruk krefter på unødvendige ting. Spar kreftene til toppdagen, det er da det butter imot for mange. Pass på hygienen/hva du spiser. Mange av de som må gi seg gjør det pga magasjau. Støtter generelt forrige taler.
  8. snilen

  9. For en tid tilbake var jeg i kontakt med Andrej og Tor-Arne, to lærerstudenter fra Tromsø som hadde som mål å bestige alle nasjonstoppene i Europa. De fikk en del tips basert på mine erfaringer og nå i sommer endte det opp med at vi skulle dra på felles tur til de resterende toppene i Alpene som vi manglet. De har sin egen hjemmeside her: http://www.europeanpeakchallenge.com/ Dag 0: Sent kveldsfly til Zurich Vi fant et rimelig hotell å overnatte på i Glattbrugg, nær flyplassen Dag 1: Kjøring til Liectenstein og bestigning av Vorder Grauspitz(2599) Vi skulle til en by på M med taubane, og havnet i Malbun, et sted der vi ikke fant taubanen Alplibahn. Så vi måtte ned igjen og fant til slutt banen i Malans. Her var det ene gondolsettet ute av drift så kapasiteten var 8 personer per halvtime. Alt var bortbestilt, så tidligst klokken 14 kunne vi være oppe. Vi startet derfro friskt ut med å gå fra 600 moh opp til toppen av taubanen på 1800 moh. Fin sti, men en i overkant tøff start på dagen. Moralen er altså at man bestiller tur på forhånd her. Taubanen er drevet på dugnad, likeledes serverings-stedet på toppen. Innover i fjellene bar det, opp til ca 2100 m, derfra et godt stykke ned igjen til 1750 m, før vi gikk mot Ijes, der det er en liten seter som nås via en liten vei gjennom en 250 meter tunnel. Tunnelen har noen åpninger i veggen som slipper lys inn, slik at man ikke trenger å ha med lykt her. Herfra går en slags sti opp mot Hinter Grauspitz. Vi fulgte en slags rygg oppover, da dalene var fylt med sne. Etter hvert kom vi opp til et skar, og gikk litt ned på den store snefonnen i en hengedal, traverserte under Hinter Grauspitz og bratt opp i skaret mellom Hinter Grauspitz og Vorder Grauspitz. Tåke kom sigende, men nå var vi nesten oppe og kom til slutt opp på toppen. Ingen sti oppi her, men en liten toppbok var det å skrive navnet sitt i. 2 dager siden siste signatur her. Vi hadde brukt 4 timer fra toppen av taubanen og det var bare å innse at å komme tilbake på 2 timer for å rekke siste taubane ned var utenfor rekkevidde. Det gikk fort nedover grunnet lyn, torden og hagl på toppen. Vi fikk også god fart ned til Ijes på snefonnene, men likevel tok det 3 timer tilbake. På toppen av taubanen var det fortsatt liv. De som drev serveringen der var ferdige med oppvasken og var i ferd med å pakke sakene sine i gondolene på vei ned. De var 5 og vi var 3 så det ble akkurat plass. Litt flaks hadde vi i alle fall den dagen. Vi putret et lite stykke inn i Østerrike før vi tok kvelden. Artig veiviser nær toppen av taubanen Vi fulgte sneen frem til innunder skaret mellom de 2 Grauspitzene Går man via Hinter Grauspitz, må man ned denne ryggen Bilvei til Ijes gjennom mørk tunnel. Alplibahn, 2 gondoler med plass til 4 personer i hver. Toppen litt til venstre i bildet, sett fra Kamm Dag 2: Kjøring til Slovenia i pøsregn, tur opp til hytta på Triglav. Det var et godt stykke å kjøre, og først klokken 17 startet Tor-Arne og Andrej på den lange turen 1500 høydemeter opp til Triglavski Dom. Jeg hadde denne toppen fra før og overnattet på en liten fjellhytte nede i Krma-dalen, der den enkleste ruten på Triglav starter. Dag 3: Triglav(2864 moh), nasjonstopp i Slovenia Tor-Arne og Andrej hadde en morgentur på Triglav, mens jeg slappet av på hytta. Misunte dem ikke turen i drittværet, men du verden – det skal vilje til for å gjennomføre en såpass tøff tur i det været som var. Gamlefar ble imponert over stålviljen. Heldigvis holdt nedbøren seg som regn. Snø i det bratte topp-området hadde ikke vært så fint. Det ble en natt til på den lille fjellhytta i Krma-dalen, for tørking av tøy, fiksing av gnagsår osv. Stilig vedskjul på hytta i Krma-dalen Dag 4. Kjøring til Østerrike og tur opp til Studl-hytta(2800 m). Forholdsvis kort kjøretur denne dagen, Studl-hytta var kjempefin med anstendige priser på mat og overnatting. Store mengder murmeldyr langs stien opp fra Lucknerhaus(1900 m) via Lucknerhutte til Studlhytte. Fin utsikt mot Grossglockner på vandringen oppover. På hytta møtte vi en lokal guide som tok oss med til toppen dagen etter. Dag 5: Grossglockner (3798 moh) – toppen av Østerrike Vi startet ved 6-tiden og nådde toppen klokken 9. Mye snø langs ruten, men gode forhold. Vi hadde flere taulag foran oss oppover, men alle tok en lang pause på Erzherzog Johann hutte på ca 3500 moh. Hytta skulle åpne dagen etter. Vi som hadde en fjellfører med oss ble sluppet forbi for å vise veien oppetter, da det var flere dager siden noen hadde vært på toppen. Bratt var det opp mot Kleinglockner, med snøbakker på opptil 48 grader. Her kan det være skikkelig skummelt senere på sommeren når det er nærmest bare is. Langs ryggen oppover står flere høye jernstenger som man kan benytte for sikring, men flere av disse var borte under snøen. Luftig frem mot toppen, men trygt og greit med en lokal fører. Selv om vi ikke var av de kjappeste, ble de andre taulagene langt bak oss mot toppen og vi fikk toppen for oss selv. Nedturen gikk raskt og greit, og vi tok en pause på Erzherzog Johann hutte. Her fikk vi se taubanen i drift. En stor trekasse kom seilende oppover, hundrevis av meter over bakken. Den var ikke bare full av varer, jammen satt det folk oppi der også! Det så ut som en luftig adkomst, i reneste James Bond-stil. Vi fortsatte vestover i retning Italia etter å ha kommet oss ut av fjellet. På vei innover fra Lucknerhaus Det krydde av murmeldyr innover Oppover breen Normalruten som vi gikk går opp på høyre side, den brattere Studlgrat-ruten følger ryggen opp fra venstre side Fra Kleinglockner mot Grossglockner. Et litt luftig dropp mellom disse Fornøyde karer på toppen Dag 6. Transportetappe til Chamonix i Frankrike Lang kjøring på raske og kostbare motorveier gjennom Italia og Mont-Blanc tunnelen til Chamonix. Her fikk vi lov til å komme på besøk til venner som serverte grillmat på kvelden, en god oppladning til senere utfordringer. Dag 7: Hviledag i Chamonix Litt utstyrshopping og forberedelser til Mont Blanc. Dag 8: Togtur opp mot Mont Blanc og vandring 1500 høydemeter opp til Gouterhytta(3834 m) En tannhjulsbane tok oss opp fra dalbunnen på ca. 500 moh og opp til 2300 meter. Lett vandring opp til Tete Rousse (3200 m) Herfra var det litt vandring på snø opp til den beryktede dødsrenna som skal krysses forsiktig og raskt. Det kom steiner hele tiden, noe smått som var vanskelig å se, og noen store opptil 30 cm i diameter. Her skal man passe seg! En wire var strukket over renna, men denne hang såpass høyt at man skal ha veldig lange slynger for å kunne bruke den på det mest utsatte partiet. Vi gikk uten å koble oss på wiren, men vi så folk som forsøkte og måtte snu fordi slyngene ikke var lange nok når de kom utpå. Like etter at vi hadde passert renna, hørte vi et helikopter. Det viste seg at en person hadde koblet seg på wiren, løpt fort på tvers av renna og så blitt hengende i wiren da fotfestet forsvant. Det gikk bra til slutt, men ikke det helt store å henge og dingle hjelpeløs i en slynge midt over dødsrenna. Turen videre opp til Gouterhytta var grei nok, men jeg likte meg ikke så godt i et såpass løst og bratt terreng, kombinert med masse folk. En god del isenkram på de bratteste partiene, kjekt spesielt der det var litt isete. Gouterhytta har jeg lest en del stygt om, men nå var det en ny, oval hytte på plass. Flott sted med parkettgulv og veldig tilrettelagt for toppturer på Mont Blanc. Hytta var kjempefin, med litt strenge rutiner, og slik må det vel være. 120 sengeplasser, stort sett fullbooket hele sommeren. Reservasjon er nødvendig og må gjøres på nettet. Dag 9: Topptur på Mont Blanc(4810 m) og Monte Bianco di Courmayeur(4748 m) Etter obligatorisk frokost klokken 0200, somlet vi med vilje en god del og lot den store hopen få litt forsprang, slik at det ble gode spor oppover. Ingen eller veldig få hadde vært på toppen de siste dagene pga sne og vind, men i dag skulle det være skapelige forhold. Været så ikke bra ut, med litt snødrev og tåke den første timen, men det skulle bli bedre. Det var bare å følge sporene og lyktene til de andre oppover. Ved Vallot-hytten begynte solen å komme opp, og snøen var nå fast og fin. Herfra må man over en stor og en liten hump før selve toppryggen starter. Noe kø oppover her, smalt og liten mulighet for å passere. Etter hvert kom vi da oss opp på toppen i et fantastisk vær. Det blåste ca 30-40 km/t, men ikke mer enn at det var forhold til å komme opp. Jeg kan tenke meg at nesten alle de 120 på Gouter-hytta kom opp denne dagen. Veldig få snudde. Dessuten kom det nok også noen opp fra hytta lenger nede. Vel oppe på toppen var Andrej og Tor-Arne temmelig slitne etter å ha satt personlig høyderekord med ca 1000 meter, så de ville ikke bli med til Italias høyeste fjell som ligger bare ca 600 meter fra hovedtoppen på Mont Blanc. Det ble til at jeg ruslet bortover dit alene. Her kom vinden ganske hardt, men ryggen er her ikke så smal, så det føltes trygt, jeg ville ikke bli blåst av fjellet, for her er laaaaangt ned på begge sider. Det gikk raskt i starten, så måtte jeg runde rundt noen pinakler på sydsiden. Fast og fin snø, ikke mer enn 45 graders helning der jeg rundet. Holdt isøksa godt nede i snøen, og gikk svært forsiktig noen få meter før jeg kunne klatre opp på toppen som var en snøskavl med overheng. Jeg nøyde meg med å strekke isøksa opp på toppen, ville ikke sette foten oppå skavlen i frykt for at den skulle knekke. Så måtte jeg bestige Mont Blanc enda en gang, denne gangen fra den italienske siden. Det ble noen litt tunge høydemeter opp til 4810 moh igjen, men gleden var stor. Det store spørsmålet blir: Kan jeg nå notere meg for to bestigninger av Mont Blanc? Hvor langt ned og bort fra toppen må man gå for å kunne telle ny bestigning? Da jeg kom opp på toppen av Mont Blanc første gang var jeg der midt i stimen av folk. På vei tilbake igjen fikk jeg toppen helt for meg selv – fantastisk. Jeg gikk ned igjen uten tau, føltes egentlig ganske trygt med minusgrader og fast snø hele veien. De sprekkene som var synlige lå langt unna tråkket der over hundre mennesker hadde gått før meg. Monte Bianco di Courmayeur er et noe omdiskutert toppunkt i Italia. Noen oppslagsverk sier at hovedtoppen på Mont Blanc er delt mellom Italia og Frankrike, mens noen holder Monte Bianco di Courmayeur som høyest. Andre sier at Gran Paradiso er høyest i Italia, ettersom dette fjellet ligger helt inne i landet. Uansett er dette den nest høyeste toppen i Alpene i henhold til internasjonale lister. Veldig fornøyd med å få med meg denne litt sære toppen som få mennesker besøker. Ingen spor fra før bortover her, og dagen etterpå snødde de nok igjen, for da var det drittvær igjen. Her når vi toppen av Mont Blanc. Monte Bianco di Courmayeur kan såvidt sees nede til høyre i bildet Kryssing av dødsrenna uten bruk av sikringswiren som fungerte dårlig Kameraet mitt sviktet dessverre på denne toppturen, men Andrej og Tor-Arne har noen filmsnutter som jeg håper å få noen stillbilder fra. Dag 10: Hjemreise Lang kjøring fra Chamonix via Brig, der Tor-Arne og Andrej hoppet ut av bilen for å fortsette mot Vatikanstaten som har en noe vrien nasjonstopp. Jeg rakk flyet hjem fra Zurich med et nødskrik. Planen var egentlig å ta turen opp til Zermatt for å klatre Dufourspitze i Sveits, men etter det massive snøværet var forholdene svært vanskelige, og det var ikke utsikter til å kunne komme opp de nærmeste dagene ifølge lokale førere. Fjellet ligger der til en annen gang.
  10. Dette var dagen da dronning Elisabeth II slo legendariske dronning Victoria i regjeringstid. Dessuten er det Nord-Koreas nasjonaldag. For å markere denne dagen gikk turen til Sveits, for å bestige Dufourspitze, høyeste topp i landet, den siste av de 7 nasjonstoppene i Alpene. Med på turen var Bestemor og Teskjekjerringa. Dag 1: Reise OSL-Milano med Norwegian, leiebil til Tasch, og drosje til Zermatt(1620 moh). Flyplassen i Geneve ligger noe nærmere, men har dårligere tilbud fra Norge. Leiebilen, en Fiat 500 var i minste laget. Vi måtte oppgradere. Vi tok inn på hotell Stockhorn i Zermatt. Fin kjøretur opp i over 2000 meter i Simplon-passet. Dag 2: Tog opp til Rotenboden(2815 moh), rolig vandring inn til Monte Rosa hytta. Det første stykket er en fin panoramasti med utsikt mot hele Monterosa-massivet og ikke minst Matterhorn. Stien går noe nedover og ender på toppen av en kant. Her går et bratt stigesystem til et nytt platå, og stien går videre ned en smal hylle på neste vegg. Her er det tau å holde seg i. Vi kom ned til breen via nok en stige. Her var det på med stegjern nedover blåis helt ned i bunnen av dalen, ca 2500 moh. Et litt kronglete parti med opp og ned av grushauger med is under, over nok en liten bretunge med godt strødd blåis, og vi var over på fast grunn igjen. Herfra opp en grei sti forbi 2 brevann og opp til Monterosa-hytta på 2887 moh. Etter lunch på hytta gikk vi en liten rekognonseringstur oppover i steinrøysa for å lettere finne ruta i mørket dagen etter. På hytta forsøkte vi å forhøre oss med betjeningen om forholdene opp mot Dufourspitze. Ikke mulig å få noe ut av dem. Helt merkelig. Her beskytter de overbetalte fjellførere til 10-12000 kroner dagen og gjør det vanskelig for folk som vil forsøke seg på egen hånd. Heldigvis kom vi i kontakt med noen som hadde gått toppen dagen før, slik at vi kunne velge ut hva slags utstyr vi skulle ta med. Etter en 4-retters middag var det foredrag. Arkitekten for hytta holdt foredrag om tegne og bygge-prosessen. Ganske artig, men han skravla fort på sveitsertysk, så noe gikk nok hus forbi. Hytta har fine 8-mannsrom, dusj, toalett, og alle rettigheter. Det koster bare litt penger. Dag 3 toppdag: Opp og hopp klokken 02:00. Frokost og etter hvert lang tids vandring i mørke og skygge. Vi startet å gå ca klokken 03, og var de siste som forlot hytta. Etter ca 400 høydemeter med kronglete steinrøys var det på med tau, sele, isøks og stegjern. Vi fulgte sporene etter de andre som hadde gått foran oss og brukte en del tid for å ta oss frem over sprekkområdet på 3400-3500 moh. Noen litt spenstige manøvrer over isbroer som virket harde og stive i natten. Fra ca. 3500 moh var det bre med fast nysne å gå på opp til ca 4100 moh der stien deler seg i ruten opp til Dufourspitze og den alternative ruten til Silbersattel. Her måtte dessverre Bestemor kaste inn håndkleet. Været var vakkert, og vi ble enige om at hun kunne sette seg her med sitteunderlag og vindsekk til vi kom ned, eventuelt haike med et av de andre taulagene som lå langt foran oss i løypa. Teskjekjerringa og jeg fortsatte i retning sadelen på ryggen. Stigningsgraden ble høyere og nesten oppe i sadelen var det en gedigen bresprekk, som heldigvis hadde en god snebro. Fra sadelen var bratt og langt oppover. Det begynte å gå svært sakte. Vi hadde ingen akklimatisering før turen, og dette merket vi nå. Endelig oppe denne sneryggen gikk det litt ned over noe stein, før neste rygg som så brattere ut. Det gikk lettere etter hvert, vi visste at nå var det ikke så mye stigning igjen. Vel oppe disse 2 sneryggene begynte moroa. Det var luftige passasjer med snø og is i mellom. Ryggen er gradert til 2, med en utsatt passasje grad 3 med fast tau. Det faste tauet fant vi ikke, det var muligens under sneen. Heldigvis var sneen fast og fin og vi kom oss videre. Det siste stykket var litt kronglete, men greit nok. Det aller siste opptaket til toppen er en liten skorstein der det er loddrett det øverste stykket. Masse småhyller og gode tak, men det var tungt å gjøre dette i denne høyden uten akklimatisering. Teskjekjerringa som kom til slutt brukte lang tid her. Jeg forsøkte å dra litt i tauet, og til slutt var vi oppe begge to. Jeg har vært på fjell over 4500 moh på 5 kontinenter med Teskjekjerringa, men aldri sett henne så sliten før. Vi pustet ut, tok noen få bilder, men droppet toppdram, kondorbilder, toppklem og slikt. Det var lite energi igjen og vi valgte å gjøre som alle de andre, nemlig å fire oss ned på faste tau ned til Silbersattel, og derfra få en rask og enkel vandring i god sne videre ned. Ned fra toppen – litt dramatikk Det var da utfordringene begynte. Etter å ha firt oss ned ved hjelp av slynger på det faste tauet, var det plutselig slutt. Vi utforsket litt videre, dinglende i eget tau og så etter hvert neste faste tau. Noen svært utsatte flytt måtte til, her var bratte svaberg med myk nysne med dårlig hold. Heldigvis kom vi oss over på neste taulengde uten dramatikk. Videre nedfiring til Silbersattel(4500 moh)langs faste tau gikk greit. Nede i sadelen ringte vi Bestemor som fortsatt satt litt lenger nede på breen og ventet på oss. Hun hadde det bra, men måtte meddele at vi hadde en seriøs utfordring til et stykke lenger ned. Vi hadde sett at det var et punkt hvor folk stoppet opp litt før de kom videre, men det var mer seriøst enn vi trodde. Etter grei vandring nedover breen ble det bratt – svært bratt. Snøen gikk over i klinkis, men heldigvis var her en isskrue med en slynge. Isen ble bare brattere nedover, og hvordan denne isveggen sluttet var vi usikre på. Det var ikke mulig å se der oppe fra, det var etter hvert loddrett og overheng. Tauet vårt ble hengt opp enkelt i slyngen, og etter litt nøling satte Teskjekjerringa utfor. Hun kom seg ned på en liten hylle på breen under isveggen, men nedenfor hylla var det en solid bresprekk. Vi fikk ta en ting av gangen. Sekkene ble først firt ned. Deretter forsøkte vi å henge tauet dobbelt, slik at vi kunne få det med oss videre. Det gikk akkurat, hjulpet av en lang slynge vi hadde med. Da var det min tur å fire meg ned. Det gikk greit i starten, men ved overhenget i den steinharde isen der ikke stegjernene vill bite, deiset jeg ned den siste meteren, og ble hengende og dingle i slyngen. Etter hvert fikk jeg fast grunn under føttene og fikk løs tauet. Herfra var grei rusling ned til Bestemor som hadde kost seg i solen i 6 timer. Vi fortsatte samlet videre nedover sneen uten stegjern, forserte sprekkepartiet nederst på breen på en litt enklere måte, og videre 400 svært drøye høydemeter nedover i steinrøysa. Det siste stykket ned til hytta gikk det svært sakte, og vi rakk middagen med god margin. 9 timer opp og 6 timer ned, totalt 15 timer på tur inkl noen små pauser. Servitrusen på hytta skjønte jeg var sulten, jeg fikk 2 porsjoner suppe og 3 porsjoner av hovedretten under 4-rettersmiddagen. Rett før middag, klokken 18:30, middagen passerte Elizabeth II legendariske dronning Victoria i regjeringstid. Dag 4: Retur til Zermatt samme vei som opp. Ostefondue i Zermatt - vi var jo i Sveits, kjøring til Domodossola i Italia, der vi tok inn på Casa Toma bed&breakfast. Stedet anbefales, frokosten var strøken der. Pepperbiff til kvelds på en lokal restaurant var heller ikke dumt. Dag 5: Kort kjøretur tilbake til Milano/Malpensa, fly hjem. Turpris: Ca NOK 6000 per person. Vi sparte mye på å ikke benytte fører. En fører koster ca 10000 kroner for en klient, ca 6000 per person med 2 klienter, som er maksimum per fører. Prisnivået i Sveits er svært høyt. Flybilletter og leiebil er en svært liten del av budsjettet. Matterhorn sett fra hotellet i Zermatt Matterhorn sett fra Rotenboden jernbanestasjon Monterosa sett fra panoramastien, Dufourspitze til høyre Store dimensjoner. Toppen ligger over 2000 meter høyere enn breen i bunnen Bestemor og Teskjekjerringa, med Matterhorn bakom Ned den første veggen på stiger Nede den andre veggen og ut på blåisen En liten iskatedral i stein/is/grus-partiet Monterosa-hytta Hyttas arkitekt holder foredrag på sveitsertysk Teskjekjerringa nærmer seg toppen av den første humpen på toppryggen Sliten på toppen, fotografen er visst også litt skakk Nordend (4609 moh) sett fra toppen av Dufourspitze Morgenutsikt fra senga på Monterosa-hytta Spisebord på breen Det er store dimensjoner over dette landskapet Stort brelandskap Det øverste partiet mot toppen. Om man zoomer inn kan man se et par taulag på breen. Hvor har du vært da bestemor? Jeg har vært en tur på Monte Rosa. Man skal ikke skue hunnen på håret. Noen flere blider: På toppen med italienske fjell i bakgrunnen Tilbakeblikk fra toppen mot toppryggen Fra toppen, med de nærmeste knausene av toppryggen bakom Dufourspitze med zoom på lang avstand Dufourspitze med mere zoom på lang avstand. Stiene opp og ned breen kan sees her
  11. Høyeste fjell som ligger helt inne i Italia er Gran Paradiso(4061 m). Grenzgipfel(4618 m) i Monterosa-massivet er høyeste udiskuterte fjell som ligger i Italia, dog som navnet tilsier på grensen mot Sveits. Monte Cervino(4478 m), bedre kjent som Matterhorn, er også et grensefjell mot Sveits. Italia og Frankrike diskuterer Mont Blanc, som de har gjort i 200 år. Det er snakk om forfalskning av kart, hvilket fjell som ser høyest ut fra Aosta-dalen på italiensk side osv. Mange kart har grensen over Monte Bianco de Courmayeur(4748 m), en sidetopp til hovedtoppen med 18 meter primærfaktor. Google maps, som ofte er unøyaktig på landegrenser, går lenger enn franskmennene og holder også Monte Bianco de Courmayeur som fransk. Italienerne mener hovedtoppen på Mont Blanc markerer grensen., Noen refererer sogar til en gammel måling av hovedtoppen, og sier at høyeste punkt nå er rent taliensk, fordi topp-punktet som bare er en stor snøfonn har beveget innover på italiensk side etter denne målingen. En siste mulighet for høyeste punkt i Italia er et umarkert punkt langs ryggen man følger når man går opp fra Gouterhytta, like før toppen. I følge de fleste kart følger denne ryggen grensen italia/Frankrike opp mot toppen. Vedlagt et detaljert kartutsnitt av toppen, slik jeg oppfatter gyldig grense nå. Og emnet diskuteres fortsatt på høyt politisk nivå... http://www.independent.co.uk/news/world/europe/mont-blanc-controversy-french-suffer-a-fit-of-pique-as-italys-prime-minister-reclaims-europes-10351349.html
  12. Takk for gratulasjoner. Original rapport med lenker til turrapporter for hele Europa-listen ligger :her