Vinnerliste

Vi tok turen inn til Langavatn hytta denne helga, det var en flott tur i nydelig sommer vær. Fantastisk helg. Legger ved noen bilder. Vi startet ved bommen, selv om bommen var åpen. (Det blir jo for kort tur hvis man kjører inn til demninga, og bommen skal jo egentlig være låst.) Ask og Eliah i godt driv, det er lett å gå på grusvei. Og som om tempoet ikke var høyt nok fra før, så såg de fort at det stod et helikopter fra Fonnafly på demninga, sammen med en betongbil. Da blei det løping inn til demninga!!!! Så spennende med både helikopter OG betongbil! Vi gikk opp på fjellet vest for demninga for å ha tribuneplass til helikopteraction når det skulle lette og ta med seg betonglast innover fjellet. Ungene var storspente. Og rett etter vi satt oss ned begynte showet. Vi møtte også hyttefadderen til Langavatn og fikk vite at det var fint å følge fjellet litt i høyden innover mot Langavatn, istedenfor å gå stien langs vannet. Det var en nydelig dag uten så mye som et vindpust, så vi tok avgårde innover fjellet i rett over 1000 meter høyde. Det var litt snø... Det var flotte bekker... Det var mange varder på fjellet, så vi er tydeligvis ikke de første som velger å gå over fjellet. Og ikke minst var der nydelig utsikt under pausene... Vi kom frem til hytta, men siden det var så fint vær så satt vi oss til i fjellet over hytta og koste oss med nybakt eplekake og den fine utsikten. Det var mye folk i hytta så vi la oss i sikringsbua (som vises på høyresiden på bildet over). Der var det seks sengeplasser, perfekt for oss fem. Det var til og med helt nytt sengetøy som hyttefadderen hadde lagt på noen timer tidligere. I et så fint vær blir det tid for mange gode og lange samtaler... Etter at middagen var tilbredt og fortært utenfor hytta i den varme sola tok vi oss en tur opp i fjellet øst for hytta. Der var noe som kunne se ut som en grotte midt oppi fjellet, men når vi kom opp var det desverre ikke noen grotte. Men utsikten og turen var fin. Vi lekte litt i snøen på vei ned igjen til hytta... Og så fin grønnfarge det var på mosen der!!! Neste morgen var det frokost i hytta, før vi la avgårde mot bilen igjen. Returen gikk på stien langs vannet. Og selv her var det nydelig natur å se på. En liten foss i en sprekke med en liten "kjeragbolt" i måtte inspiseres nøyere. I fjellet er jegerene ute og skyter for tiden, men ikke alle har med seg hund slik at de finner dyrene de skyter. Trist.... Så var det tid for en velfortjent is, denne gangen på kafeen til starten på ruta til Kjeragbolten. Nok en fin fjellhelg var over og vi vendte bilen i retning byen hvor jobb, barnehage og skole venter før neste fjelleventyr. Takk for oss.

Trenger ikke GoPro kamera til tusenvis av kroner. Det har kommet en mye billigere oppfinnelse.

Er vel svært lite mann kan gjøre om folk driter i regler. Er selv av den formenning at STF godt kunne tilrettelagt litt bedre for hundeeiere, men regler skal uansett overholdes.

Hei, Min første turrapport i Fjellforum! En liten turrapport fra en tur jeg og kameraten gikk forrige helg. Plana var at turen skulle gå fra Eide, opp til Tussvatnet og over til Åndalsetra, Skaret og over til Gjengkleiva og ned til Rødalen i Fræna kommune. Riktig nok måtte vi korte ned turen da vi så at vi ikke rakk å gå til Rødalen men avsluttet turen på Skaret. Akkurat kommmet opp til det første vannet, som ligg bare få meter i fra Tussvannet. Her vart det en liten fiskepause hvor vi dro i land noe fin stekefisk. Tussvatnet - Klokken har blitt 1930 og vi ser at mørket kommer fort. Og det var dessverre ikke så lett å gå rundt dette vannet da det var veldig bratt rundt det. Historien sier at det skal ligge et tysk jagerfly fra krigen her. Uten at det ble undersøkt noe mer Frokost lørdags morgen. Vi vandret videre tidlig lørdag morgen. Og endelig så vi utveien på den nok lille klatreruten vår. Og var ganske fornøyd at vi stoppet når vi gjorde det fredagskvelden. Å klatre mellom store steiner og et bratt parti i mørket er vel heller lite lurt. Men heldigvis var dette bare et lite område. Et tilbakeblikk på Tussvatnet. En spisepause og fiskepause ved Fagerdalsvatnet. Det vaket mye i vannet men ingen fiskelykke ved dette vannet. Turkameratene... Trolldalsvatnet hvor vi bestemte oss for å slå leir ganske tidlig lørdag ettermiddag. Plana var masse fisk og en koselig og rolig lørdag. Alt stemte bortsett fra masse fisk...noen fisk ble det, men langt i fra masse Litt stemningsbilder ved Trolldalsvatnet. Søndag formiddag gikk dagen videre mot Skaret. Vi innsåg ganske tidlig at vi ikke greide å gå helt til Rødalen. Vi skulle tross alt få forbi mange vann - og vi måtte jo prøve fiskelykken her også. Dessverre helt uten noe som helst av størrelse. Her er ser vi mot Skaret.

Det minner meg om en annen historie. En gjeng festet ganske hardt på en STF hytte, og ut på natten ble de advart om at lensmannen ville bli kontaktet om ikke.... Svaret var at de ikke trengte å ta kontakt, for lensmannen var med på festen. Men tilbake til emnet: Det er ikke lett å forholde seg til folk som ikke vil forstå.

Tilbake fra 1 ukes rypejakt i vakker natur. Naturopplevelsen, samspillet med bikkja, snorkepausene i lyngen, modne blåbær, en iskald Norrlands Guld på hytteterrassen etter 10 timers trasking. Ikke langt unna perfekt: (Bilderapport)

Vel , kanskje er jeg urimelig. Men for å ta ett lite eksempel på hvordan irritasjon oppstår . Vi har ei familiehytte ved sjøkanten, og en kommunal tursti krysser hyttetomta. På fine helgedager er det mange som liker å gå tur her, også folk med hund. Noen har dem i bånd og noen ikke. Det er også jordbruksland dette. Men ikke mye beitedyr. Litt kalver og ungdyr. Når så det kommer ett følge med ett par løse hunder , så skal selvfølgelig disse hilse på alle som er ute . Hvis vi griller, eller spiser middag , som vi som oftest gjør ute når været er pent , så vil disse hundene være med på det. De forsøker seg på både maten, og vimser gjerne rundt barnebarna som står der og holder grillpølsa så høyt de kan for å hindre hundene å nå tak i maten deres. Og hunde eiernes reaksjon på dette er jo selvfølgelig brøling på hundene , og litt flaue kommentarer : "de liker unger" Eller : "synes det lukter godt vi også" . Mye sjau. Og alt bare fordi de IKKE VIL HA HUNDENE I BÅND om det smalt. Gjett hvilke hundeeiere som biter seg fast i hukommelsen ? Sorry , men det blir ikke de som oppfører seg bra. Problemet er jo ikke hundene, men de som eier dem. Likevel er det hundene som får svi når ting topper seg...

I dag var det på tide å kvitte seg med noen flextimer på jobben. Sekken ble pakka i går kveld og etter at unger var levert på skole og i barnehage satte jeg kursen mot Tappenbergvann i Østmarka. Først 10km på sykkel til Røyrivannskoia og deretter 2,5km trasking på merka sti. Vel fremme ble det kaffe og montering av fiskestang. Ingen fisk å få i dag dessverre, men det gjorde ikke så mye, bare følelsen av å sitte alene i hjertet av Østmarka er nok for meg Skiltet som markerer grensen til indrefileten. Nordre Krokvann Krokvannskoia Tappenbergvann Tappenbergkoia - dette er visstnok Kong Haakons gamle jakthytte. Fasjonabel utedass ble ikke med på bildet. Måtte ikke på do i dag, så det ble kun litt funderinger på hva Haakon syntes om området før jeg trasket videre. Fikk besøk av noen ender Nok en tipp topp tur i marka må skaffe mer flexitid så jeg kan dra oftere på dagsturer alene!

Fidjadalen lørdag 13. september Natt til fredag ble tilbrakt på Blåfjellenden i godt selskap med kjekke kolleger av bestyrerinnen. Lørdagsmorgen var akkurat slik jeg av og til tenker meg en perfekt morgen på Blåfjellenden skal være. September med sol, uten vind og temperatur over 10 grader alt fra morgenen av. Solen sto lavt og farger gress og bjørk gyldent. Lufta var klar og det var mulig å se mange kilometer nedover dalen. Og lyden av… Nei den manglet. Det var stillhet. Alt i alt en strålende begynnelse på en fin dag. Planen var å gå over til Hunnedalen. En tur jeg har gjort mange ganger i år. Hva jeg ikke har klart å få til, er en tur ned Fidjadalen. Bestyrerinnen lot seg greit overtale til å følge gjengen tilbake til parkeringsplassen og senere plukke meg opp på Eikeskog. En perfekt løsning på en perfekt dag. Sekken ble pakket på noen minutter. Det ble smørt litt niste, og jeg tok med en flaske saft. Det tok ikke lange stunden før jeg var klar. Og for en gangs skyld kunne jeg la være å tenke på renhold. Bestyrerinnen med arbeidskolleger tok ansvaret for det. Og ifølge senere rapporter, ble dette arbeidet utført på beste måte. Selv om det ikke hadde regnet på noen dager var det vått i bakken ned mot myrene ved Fidjastølen Og jeg gikk litt forsiktig. Jeg har hatt et uhell her for mange år siden og ønsker ikke nok en helikoptertur på statens regning. Myrene suger, men tidlig på dagen er dette ikke noe problem. Det tar ikke lang tid før jeg når de første oppoverbakkene. Det er faktisk noen bakker på veien mot Mån og Eikeskog. Og de første får pulsen i været og svetten fram i pannen. Det var ikke direkte sommer i skyggen av Hjortahommen, jeg gikk i kortarmet ull. Svabergene nedover mot Litlestølen var tørre og det var ikke problem og gå rett ned. Det sparte noen uviktige sekunder. Litlestølsbekken var så lav at det bare var å gå rett over. Her var det noen som hadde problemer tidligere i sommer. Bakken under Fidjafossen er adskillig enklere å gå ned enn opp, Nedenunder bakken åpner dalen seg. Slettene ved Feed var nesten ikke til å kjenne igjen. Bonden på Feed ville ikke ha vært fornøyd med vinterens herjinger. Det hadde gått mange store snø og steinras dette året. Det lå stein og grus over stien mange plasser. Store blokker sperret stien og trær var revet opp og lå strødd. Andre trær var brukket tvert av. Fjellsidene var bare for trær enkelte plasser. Det var ikke vanskelig å finne fram. Det hadde alt dannet seg en ny sti som var mulig å følge, men rødmerkene som ble fornyet i fjor er forsvunnet flere plasser. I skyggen av fjellene, langs slettene ved Feed er det lettgått. Her er det enkelt å drømme seg vekk i selskap med natur og stillhet. Det hviler en egen ro over landskapet. Nordsiden, opplyst av sola, speiler seg i Fidjavannet. Det sto et telt nede ved Stølavik. Jeg var ikke alene i dalen den morgenen. Jeg traff karen litt lengre nede. Han hadde fisket og fått en liten aure på første kastet. Siden var det ikke noe. Ned bakkene fra Gjertrudjuvet kommer endelig sola fram over kanten og det blir varmt. Her har det igjen gått et ras som har visket ut stien et godt stykke. Det er andre gangen jeg har opplevd ras på denne plassen, og det tar noen år før stien igjen vil viser godt i terrenget. Terrenget mellom Fidjavannet og Månvannet kan kun beskrives som vilt. Det er bratte bakker, stein og ur, stup til høyre og til venstre. Stien slår omtrent krøll på seg. Men den ender ut på en liten slette under Månastølen. Her pleier jeg å ligge i telt en gang i året. Et kjekt og gledelig gjensyn på en perfekt dag i september. Stien over Månvannet er tung-gått. Det tar tid å komme ned til ura, og det tar tid å komme over ura. Slettene ved Mån gir en grei avslutning på den tunge delen av turen. Her var det masse telt og mye folk. Og det er litt stas å komme svett og skitten nedover stien med søndagsturister i mot. Jeg ble spurt av en kar, hvor langt jeg hadde gått. Og når han fikk høre det var fra Blåfjellenden, ble jeg også spurt om det hadde vært mange folk den natten. Siste bakken ned mot parkeringsplassen var en liten utfordring. Føttene hadde fått litt juling. Vel nede ringte jeg bestyrerinnen. Hun hadde akkurat kommet ned på parkeringsplassen i Hunnedalen. Det ble nesten en times venting før Pepsien kunne sprettes. Det var herlig å ligge strekk ut i gresset i sola. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Kjerringjojo med gleppkrok er nok kun egnet for lodotter som ikke hadde vært noen trussel mot sauen uansett...

God stemning og god mat. Tidlig i vår ble det bestemt at vi skulle ta en høst-tur med jobben til bestyrerinnen. Jeg trodde ærlig talt at det ikke ville bli noe av hele greia, at ingen ville melde seg på, og om noen sa seg interessert, så ville de hoppet av etter hvert. Men på fredag var vi fem stykker som gjorde oss klar til en tur inn til Blåfjellenden. Og når vi først skal ut på tur, så velger vi selvsagt en dag med absolutt fantastisk vær. Fredag til lørdag var denne gangen et godt valg. Været, forholdene, deltakerne og maten var topp. Vi startet noe før tre. Noen av oss er mindre turvante enn andre, og med en god gjeng på tur, tar det uansett ofte tid. Det blir flere mindre stopp og selv om jeg normalt ikke stopper for å spise, vill nok noen i denne gjengen ha en pause. Vi startet rolig oppover. Med sola i ryggen og en liten trekk – heldigvis. Uten litt vind, hadde det blitt skikkelig varmt i sola. Høsten har gjort sitt inntog i heia. Gresset er brungult, bjørka begynne å få farge, og det ligger blader i stien. Nå var det noen dager siden siste regnskyll. Det var forholdsvis tørt i bakken, men fortsatt vått i enkelte myrer. Det merkes også at sola står mye lavere. Skyggene blir dype, og det er vanskelig å se nede i gropene. Det blir å tråkke ned i og håpe at det går greit. Og det gjør det, selvsagt. Et stykke innover heia, ble det klart at vi ikke ville nå inn til klokka 19:00. Denne gangen hadde vi forsøkt å bestille seng på forhånd. Og for å få senga som er bestilt, må vi være inne før klokka slår. Vi ble enige om at noen fikk gå i forkant og holde av. Det ble en tur i greit tempo for oss to som sprang foran. Nede på hytta var det alt en gjeng engelskmenn og noen gamle kjente. Det kom folk ut over kvelden, men ikke mer enn 20 totalt. Vi tok ikke inn på rommet som var bestilt. Vi tok heller inn på annekset og hadde denne hytta nesten for oss selv. Det var andre tilstede, men de hadde med hund, og ble ikke riktig blide da de ble fortalt at hunden måtte være ute. At hunden likevel ble tatt inn på rommet, er en annen historie. Menyen var forhånds-stekt kjøttdeig og spagetti. I mengder. Det var i utgangspunktet bereknet mat til noen flere enn det vi virkelig ble. To pakker spagetti rekker normalt til flere enn 5…. Nå forsvant ikke alt, men det ble gjort noen skikkelige innhogg i grytene. Ingen gikk sulten fra bordet. Det var selvsagt også godt drikke til. Stemningen steg og latterne satt løst. Gamle historier ble som nye, eller var de nye? Tiden gikk alt for fort. Klokka 11 måtte vi tenke på å krype til køys. Det tok nok noe tid før alle hadde roet seg. Det ble en rolig morgen, med frokost og rengjøring. Men her skiltes våre veier. Jeg tok ned Fidjadalen og de andre over haugen til Hunnedalen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Så hvorfor er du så enormt opptatt av bøndenes økonomi når det uansett ikke finnes tiltak man kan gjennomføre? Hvorfor sier du ikke bare "det er ikke noe å gjøre med situasjonen" og slutter med det? Jo, jeg evner faktisk å se hvor dyrt det hadde blitt å sette opp gjerder. Men det er du som hele tiden har klaget på økonomien til bonden og når forslaget om at staten kan sette det opp så er plutselig ikke bondens økonomi problemet lenger. Det er ikke snakk om å gjerde inn alle norske veier, men spesielt utsatte områder kunne man godt gjort noe med. Videre spør du, og svarer selv, på hva som er det største problemet, trafikk eller rovdyr. Jeg vet ikke hva du vil frem til med dette, men jeg tror ikke jeg kan si meg enig med deg. Sau drept i trafikken er noe vi kan gjøre noe med. Både sau og vei er noe mennesket (desverre) rår over. Vi har ingen rett til å råde over rovdyr. Og tro det eller ei, de er en viktig del for å holde naturen i ballanse. Og hva kan redusere de store drapstallene? Ikke prøv engang å si at det er å fjerne rovdyr og løshunder, da disse kun utgjør en liten prosent av alle døde sau på utmarksbeite. Hva gjelder rovdyr så kan vi sette opp rovdyrsikre gjerder, slik som de har gjort i Sverige. Der får nemlig ikke sauebonden erstatning om han ikke har gjort en god forebyggende jobb med inngjerding. De benytter seg også i større grad av vokting. Nei, sauer er ikke mennesker de er DYR akkurat som OSS. Vel, sauebøndene kan ikke ha vært så hardt presset ettersom de ikke tester ut tiltak som fungerer andre steder. Sauenæringen har en førstehåndsverdi på 700 millioner kroner årlig, norske sauebønder mottar 1600 millioner i subsidier hvert år. Det er ikke en menneskerett å være sauebonde og en hvilken som helst annen bedrift hadde blitt lagt ned for lenge siden om de hadde lagt fram slike tall. Nå vil du kanskje på nytt prøve å si at det ikke er så lett for en bonde i 50åra å få annet arbeid. Men 53% av sauebøndene har færre enn 50 sau på vinterforing. Dette antas å være for lite til å kunne livnære seg av. Ergo, over halvparten av alle sauebønder har også annet arbeid. Personlig tror jeg det er fler enn det også, men det finnes det ikke tall på. Jeg bare vet hva bøndene rundt her driver med. Haha...og det værste du skriver er kanskje dette "Du evner vel ikke å forstå dette før løshundene hadde formert seg og invadert samfunnet." Hvor var du egentlig i naturfagtimene? Naturen hadde fungert helt fint den, om ikke mennesket hadde kommet og tuklet det til. Det er alt jeg har å si til den usakeligheten. Og i tilfellet til Ugla. Mener du å si at Ugla skulle vært stilt ansvarlig fordi sauen gikk bort til hunden som sto i bånd, og derfor ble drept? Hvorfor kan ikke bonden stå til ansvar for skader hans dyr er skyld i? Jeg snakker ikke om dritt rundt hytteveggen. Men skader på andre dyr eller mennesker. Om det er så få tilfeller hadde det jo uansett ikke vært en særlig økonomisk belastning for han. Et litt ekstremt tilfelle, men alikevel, jeg har sett hvordan enkelte sauer oppfører seg. Hva om en sau hadde stanget ned en unge, ungen slått hodet så kraftig at det ble ivalid for resten av livet. Om du ikke hadde vært sauebonde selv så klart, du er jo rimelig inhabil, og det hadde vært din unge. Hvordan hadde du reagert? Og nå gidder jeg ikke fler "det er altfor usakelig til å svare på" da kan du like godt droppe å svare på hele innlegget. For å ha så mye på hjertet er du utrolig dårlig til å svare på spørsmål stilt på bakgrunn av dine utsagn. Du gir ikke et uttrykk for at det er mye hold i det du skriver når det eneste du egentlig får ut av dine innlegg er hvor utrolig dumme alle som stiller spørsmålstegn til sauenæringa er. Hvor usakelig alt vi sier er. Hvor dum man er som ikke mener det samme som deg. Det eneste du egentlig sier er "Jeg vet mye mer enn deg så du burde egentlig gjøre deg selv en tjeneste og holde kjeft". Vel, jeg tror ikke du vet noe mer enn meg, jeg tror bare du er hinsides negativ. Og du, jeg har lest sakte igjennom innlegget til ost to ganger, blir ikke mer enig i det av den grunn. Og så helt til slutt, jeg sliter med konsentrasjonsproblemer så om du har tenkt til å svare mer så må du gjerne droppe alle de unødvendige ordene og setningene du kommer med som et dårlig forsøk på hån, så slipper jeg kanskje sitte hele kvelden for å prøve å sortere ut hva jeg skal fokusere på og ikke i det du skriver.

Skilte ut et par spin-offs fra denne tråden - http://www.fjellforum.no/topic/33342-bruk-av-footprintunderlag-p%C3%A5-telt-ustkilt-fra-ringstind-tr%C3%A5den/ og http://www.fjellforum.no/topic/33341-hvor-kj%C3%B8pes-dac-v-pegs-utskilt-fra-annen-tr%C3%A5d/ Prøv å hold tema. Veldig OK å få så detaljert informasjon om dette spennende teltet.

Trur ikkje andelen av ansvarlege bikkjeeigarar er i mindretal som Robinson meiner, men det er utan tvil ein god og svært merkbar prosentandel bikkjeeigarar som ikkje maktar å ta hensyn til andre folk. *Den meiner ikkje noko galt med det... *Den vil berre leike... *Den har aldri bitt nokon før... *Det er berre tenna som klør... Alle over og fleir til, ofte høyrte unnskyldningar frå bikkjefolk. Tvilar på at det er sau i området som er årsaken til STF's bikkjeforbod da det er irrelevant for saueeigar om bikkje er inne i eller utanfor hytta om natta. Mange saueeigarar/gardbrukarar er dessutan bikkjeeigarar. Årsaken er nok hensyn til allergikarar og folk som er redd bikkjer. Frykt for bikkjer er for så vidt irrasjonelt men bikkjeeigarar kan takke sine eigne som ikkje har kustus på bikkja si. Allergikarar derimot kan ikkje noko for situasjonen sin. Bikkjeeigarar kan sette att bikkja heime, allergikarar kan ikkje leggje att allergien sin. Kven er viktigast? Bikkja eller personen med allergi? Å til rette legge for bikkjer på alle hytter vil koste ein del. Det vil nok bli gjort men kan ta litt tid.

Vel , slik langt til fjells alene som håndhever av regler er det nok desverre den sterkestes rett som gjelder. Minner meg om min svigerinne som etter at hun skaffet seg en golden retriever , som hun syntes det ble begått ett overgrep mot , å måtte ha i bånd. Hun betrodde meg en gang " jeg er aldri blitt så utskjelt av folk jeg ikke kjenner, etter at jeg skaffet meg hunden". Lei seg for dette var hun også. Hunden var jo verdens snilleste den, sprang etter unger til han løp de overende, hoppet på turgåere for å hilse med sølelabbene sine, og lagde hekkan med de hundene som slumpet på å være i bånd. Og hun skjønte ikke hvorfor folk ble sure. Og jeg gadd ikke å prøve en gang å forklare. For er det en ting hundefolk ikke vil høre, så er det råd om hundehold. Og desverre ser det ut til at de fleste hundefolk mener at velværet til hundene deres er mye viktigere enn velværet til folkene rundt dem. Og oppfatter de at det er konflikter , så forventer/forlanger de at det er " de andre" som må tilpasse seg. Aldri dem selv. Det finnes hundeeiere som kan ta hensyn til andre, men de er ikke i flertall frykter jeg...

Jeg må innrømme jeg er overrasket over den regelen. Nå har jeg aldri vært på en DNT hytte, men med hundeforbud så blir det nok ikke til at jeg melder meg inn som jeg hadde planlagt heller. Samtidig skjønner jeg at regler er regler og de må man jo overholde uansett om man er enig eller ikke.

Dette går vel mer på dårlig folkeskikk enn hund/ikke hund. Men er det ikke bare å kaste ut folk som ikke følger reglene? Eller om man har navn, melde de inn og eventuelt at de mister medlemskap eller får en advarsel.

Eller dårligere balanse. Bruk av gåstaver venner kroppen til at den har disse ekstra kunstige støttepunktene, som den fra naturens side altså ikke har. Når du da IKKE benytter deg av gåstaver, vil balansen være påvirket i negativ grad over tid. Ikke noe særlig på lang sikt. Tren heller beinmusklatur, fjern noen kilo fett og se på vekta i sekken.. Kanskje kan du erstatte jernpanna med noe annet.

Nede igjen etter en flott høsttur i mine nærfjell, Etnefjellene

For 7 uker siden kom vår lille frøken til verden I dag tok vi henne med på den første av maaaange turer sammen som en familie. Ikke så alt for langt fra huset vårt har vi ett fantastisk fint vann, her er det en ro og stillhet som er helt fantastisk. Ikke minst er det flott natur med fjell som viser seg bak vannet. Fjellet i bakgrunnen har ett hav av fine turmuligheter, blandt annet opp til ett større vann som heter prestevannet. Vi var heldige med været i dag, sol på blå himmel og KANSKJE den aller siste sommerdagen i år selvom vinden var litt kjølig Med oss hadde vi også våre 3 hunder, hvorpå den yngste på 2 år fikk sin første tur med kløv og stort volum,han løste utfordringen på strak labb og er nok klar for flere kløvturer utover høsten sammenmed de to eldre og erfarene hundene våre. Lillemor lå fint i bæresjalet hele veien, hun fikk en matpause ved vannet før hun lå litt på benken og koste seg i frisk luft Det går en foss på nedsiden av vannet, det var tydelig at lillemor fant lyden meget spennende! Vi koste oss i solen både 2 og 4 beinte, og rakk en matpause alle sammen før lillemor ble utolmodig og vi satte kursen hjem igjen. En superdeilig tur og ikke minst HERLIG og endelig komme seg på tur igjen. Dette er bar begynnelsen

Kan fortå den, derfor jeg ikke kan fordra dårlige hundeeiere siden de gir alle oss andre et dårlig rykte. Personlig går aldri min hund uten bånd annet enn på inngjerdede områder siden jeg ikke stoler 100% på at han kommer hvis jeg roper.

Du skriver: Så hvorfor er du så enormt opptatt av bøndenes økonomi når det uansett ikke finnes tiltak man kan gjennomføre? Hvorfor sier du ikke bare "det er ikke noe å gjøre med situasjonen" og slutter med det? Jeg skrev i innlegget før: Hvis realistiske løsninger bringes på banen, så er jeg positiv til utprøving..Altså, jeg er mer positiv enn du skal ha meg til å være, og jeg har prøvd å fortelle dere om sauebondens dårlige økonomi slik at dere som ikke har peiling på sauehold skulle kunne forstå hvorfor alt det dere mener bonden skal betale for er helt urimelig og umulig. Du får det bare ikke inn du: Les mitt forrige innlegg en gang til: Trafikkdrepte sauer er ikke et stort problem. Det er rovdyrene som er et stort problem! Staten vil jo ikke betale dyre gjerder for at vi skal få to færre trafikkdrepte sauer i et område. Det høres lite økonomisk ut, og igjen pengene blir ikke satt inn mot det store problemet. Rovdyrene. Det settes opp gjerder for å holde sauene borte fra veiene, men regnestykket går i minus, og der er begrensa hvor mye dette regnestykket kan gå i minus. Det koster mer å sette opp gjerder enn det koster å kjøre på sauer. Bonden har ikke økonomi til å sette opp for mange og lange gjerder, og hvorfor skal staten bruke penger på gjerder når det er bilistene som må betale når de har kjørt på en sau en sjelden gang? Her viser du din inkompetanse igjen: De aller fleste sauer blir drept av rovdyr. Har du glemt å lese mine tidligere innlegg. Om bonden som mistet i gjennomsnitt to lam hvert år før rovdyrene kom og 20-50 lam da rovdyrene kom? Hva trur du ellers sauene dør av? En naturlig død i en alder av 1 måned? Forskere og bønder er enige om at beviser for at sauene er tatt av rovdyr er vanskelige å finne. Kun en lav prosentandel av de døde sauene blir bevist tatt av rovdyr, men når bøndene kun mistet noen helt få dyr før rovdyrene kom, så er det jo ikke slik at når rovdyrene kom til områdene, så begynte plutselig sauene å dø av andre grunner. Bruk sunn fornuft. Du får regne ut hva det blir å koste å sette opp rovdyrgjerdene i hele Norge og vedlikeholdet av de. Jeg vil bare minne om at at gjerdene må være 120 prosent tette, og settes de kun opp i enkelte områder vil rovdyrene flytte til et gjerdefritt område. Lykke til med regnestykket! Jeg trenger ikke regne på det for jeg vet at ingen vil ta den regninga, men det høres ut som du bør regne på det for å finne ut det samme svaret. Hvordan skal du klare å overbevise friluftsfolket? Skal det ikke lenger være være mulig å gå hvor en vil, eller skal du ha veldig mange porter i dette Norgesgjerdet ditt? Ja, hvis noen vil betale bonden (som ikke har økonomi til å passe sauene 24 timer i døgnet) for gjetinga, så gjerne for meg, men du får ingen til å ta den regninga. Om man skal ha sauebønder i Norge eller ikke er et helt annet spørsmål. Jeg vil ha sauebønder. Problemet er at du gang på gang viser at du ikke har kunnskaper eller innsikt i norsk sauehold, men du skal likevel prøve å formene noe fornuftig om det. Du er dømt til å mislykkes. Ta deg jobb på et sauebruk et år, så kan vi skrives etterpå. Om ikke annet så har du kanskje funnet ut at det er et veldig langt og dyrt rovdyrgjerde som skal til bare for det ene sauebruket. Alle med litt sunn fornuft forstår at det er helt urimelig at en bonde kan ha kontroll på hver enkelt sau gjennom hele beitesesongen. Foreldre beskytter ungene sine mot alt annet, så da ser eg ikke problemet med at de beskytter de mot sau, elg, kyr, bjørner, ulver og biler. Det går an å lære opp en bilist at man ikke skal kjøre på et barn, men man kan ikke lære opp en sau å ikke angripe et barn. Igjen, du mangler sunn fornuft, og hadde du hatt peiling på sauehold, så hadde du skjønt hvor lite aktuelt dette er. Problemstillingen din er nesten helt i klasse med at mennesker må beskyttes mot angripene harer, så teit er det. Jeg VET at jeg vet mye mere om sauehold enn du vet. Når jeg leser det du skriver, så forstår jeg raskt at du ikke har erfaring og kunnskaper for å kunne evne å se de store linjene. Ta deg jobb på et gårdsbruk, så du får sett og kjent bondens utfordringer på kroppen, og forhåpentligvis vil du få et kraftig korrigert perspektiv på saueholdet. Det er nå engang slik at vi mennesker faktisk er her på jorden, og vi har lover og regler for at hundene skal være under kontroll. En fornuftig organisering av samfunnet, men du ønsker deg altså flere løshunder i Norge? At vi bør begynne å fokusere på løshunders rettigheter i landet? Er du mot båndtvang? (Jeg vet egentlig ikke om jeg vil vite svarene dine. Jeg frykter det verste).

Tusen takk for all tilbakemelding! Hadde aldri trodd det kom til å bli så mange svar! Som en konklusjon etter å ha lest igjennom alle de 24 svarene tror jeg problemet har vært for hard nedstigning og for stor avstand mellom stegene fra dag én. Når det gjelder kilo og fett har jeg ikke mye å ta av, så den delen strykes nok for min del. Når det gjelder sko utenom tur er demping hovedprioriteten for min del. Apropos svai i ryggen har jeg nok litt, men ikke i så stor grad. For meg er det veldig vanskelig å endre den holdningen på grunn av mangel på magemuskler etter en fødselsoperasjon. Siden den gang har jeg vært til ulike fysioterapauter som sier holdningen den dag i dag ser veldig bra ut og at ryggen er så sterk som den bør være. Ellers går og sykler jeg hver dag. Slik som de fleste studenter gjør. Trening av kjernemuskulatur har også en fast tid på ukeplanen. Videre kan jeg jo begynne med tran som nevnt over, samt sjekke med lege dersom det ikke blir bedre de neste dagene. Igjen: Takk for svar!

I går gikk turen til Mønevann med ungene. Vi pleier egentlig dra andre steder på søndager, da erfaringen sier at søndag er dagen alle andre drar dit. Men når ungene aller helst vil til Mønevann så blir det Mønevann. Eldstemann ytret ønske om å få bære Bamse-underlaget på sin sekk, det så bittelitt litt rart ut med det svære underlaget på den lille sekken Gikk en liten omvei for å styre unna de verste folkemassene og fant en plass for oss selv.

I f.eks. Saltfjellet er det nesten uten unntak ny og gammel hytte, hvor den gamle hytta tillater hund inne. I hvert fall til en viss grad. Jeg satte meg ikke inn i reglene rundt hundeholdet inne på selve hytta. Som allergiker, så holder jeg meg helt klart unna hytter som tillater hund. Men jeg synes fortsatt det er fint at det er et tilbud for hundeeiere også. Og jeg tror at det blir mer og mer tilrettelegging for hund i framtiden hos DNT. Men at man ikke går over stokk og stein for å tilrettelegge for hund over alt med en gang har jeg forståelse for. Det er snakk om veldig mye penger for å få dette til. Men i saken til TS her, så er jo det åpenbart at det har vært en hensynsløs forbanna tosk på besøk. Det er fint lite man kan gjøre med de. Eneste som kan gjøres er vel å lokke politiet på fjelltur. Det burde vel ikke være så vanskelig?

Om butikkene ikke har det utstilt, og du tilfeldigvis skulle ha veiene forbi Fredrikstad en gang, så kan jeg slå opp min Unna i hagen så du får sett den. Er i så fall bare å ta kontakt

Først vil jeg si at denne personen du møtte på nok har en eller annen litt feil kobling i hodet. Men å anta at hunden sov i senga fordi du ikke hørte noe er en litt merkelig antagelse. Uten at det rettferdiggjør denne personens ordbruk. Hadde jeg vært deg hadde jeg jo enten driti på meg i frykt eller klikka vinkel og fått meg en på trynet. Jeg kan godt forstå folks frustrasjon når de kommer, kanskje slitne og våte, til en hytte og de ikke kan være der fordi hunden ikke får være med inn. Jeg hadde aldri satt igjen hunden min på et fremmed sted, alene i et fremmed bur. Jeg vil jo tross alt ikke gjøre noe bevisst som kan endre mentaliteten på hunden. Om hunden blir forlatt, alene, på et fremmed sted kan det faktisk ødelegge tilliten den har til eieren, spesielt om det i tillegg er en annen hund der med litt truende oppførsel. Men, det er jo mitt ansvar som hundeeier å undersøke om jeg kan ha med hund eller ikke på de hyttene jeg har planer om å besøke. Jeg syns situasjonen er litt anderledes om det har skjedd noe slik at man må ta inn på en hytte for å overleve, men om man planlegger å gå til en hytte så bør man sjekke sånt først. Uansett, for hver gang det kommer en tråd som handler om konflikt mellom hund og menneske så priser jeg meg lykkelig over at jeg er så introvert at jeg unngår folk på tur og at en hytte hadde vært et helvete og derfor ikke engang er i tankene.

Ja vi kan nok være glade for at vi ikke har det som de "over there", men siden du nevner rettsvesenet så er det helt ok her hos oss så lenge du har penger, men er du ikke i stand til, eller villig til å dekke en regning med kanskje femsifret beløp så tør du aldri starte en sak hvor du ikke er 100% sikker på å vinne frem. Mye rettferdighet har nok gått tapt på grunn av dette og det har også jeg fått erfare.

Oppdatering: Et søk på turistforeningen gir følgende tekst: Noen hytter er tilrettelagt for at du kan ta med hund, med egne hunderom eller hundebur. På andre hytter må hunden ligge ute eller få henvist plass i uterom, vedskjul etc. Hunder har normalt ikke adgang til soverom, oppholdsrom eller spiserom. Dette er blant annet av hensyn til allergikere. Dette finner jeg under fanen "om hyttene". Hvorfor står det "normalt ikke", enten så må det stå at de har tilgang, eller så har de ikke det. Hvis unntaket er førerhunder, bør dette stå i klartekst. Hvis ikke blir det bare misforståelser.

Jeg tror SFT/DNT må gå sterkere ute og forklare i rene ordelag hva og hvorfor om hva som gjelder med hunder. Da jeg var liten hadde vi dachs, og det var utenkelig for oss at den skulle sove ute. Han var en kosegris, og ble smuglet inn på hytter og hotellrom. Som voksen ser jeg jo at dette ikke er helt greit, og jeg lurer på hva jeg gjør den dagen jeg selv skaffer meg hund og vil gå hytte til hytte i fjellet. Jeg skjønner at hensynet til allergikerne er stilt i forsetet, men det overrasker meg også at det er gjennomført så bastant. Er det flere allergikere enn hundeeiere som er brukere av hyttene? For mange er bikkja eneste følgesvenn, og det å dra på tur uten virker jo veldig rart. Er det tatt hensyn til glutenintoleranse på hyttene også? Hva med støvallergikere? Ikke noe av dette rettferdiggjør ufint språk. Hund på hyttene fremstår for meg som noe DNT helst ikke vil si så høyt. Det er jo en ubehagelig ting å si til medlemmer, som man jo vil ha flest mulig av.

Slik saken er fremstillt i media, hadde ikke bonden lov til å skyte hunden! Det er kun for å avverge et angrep, at bonden har lov til å skyte. Forutsatt at hunden ikke lar seg stoppe, på andre måter. Og det, er greit. Men her - var hunden IKKE i angrep og dermed er det et hundedrap! Men som jeg har kommentert tidligere, så ble det vanskelig å bevise dette, til tross for begges uttalelser. Så, saken er avvist. Kanskje hundeeiere bør begynne å gå med GoPro kamera.

Vi skal vel prise oss lykkelige over at det ikke er Amerikanske tilstander i dette landet. Det gjelder på mange områder, også når det gjelder rettsvesenet.

Støttes! Jeg var tidligere veldig plaget med knærne under nedstigning. Jeg begynte da å bruke gåstaver og det hjalp betraktelig. Etterhvert fikk jeg slanket både meg selv og sekken og bruker nå ikke gåstaver lengre. Jeg har ofte med en stav i tilfelle men har ikke brukt den på de siste turene. Trener også knebøy en gang i uken. Et annet tips er å ikke ta for dype steg på nedtur. Det var da jeg fikk problemer. Et slikt feilsteg var nok til at resten av turen ble smertefull.

Heisann, vi var på Langavatn i helga. Der var det også mye besøkende. Vi la oss i sikringsbua, siden selve hytta var full (les: ikke så full som Tomannsbu, men som i at alle soverommene var opptatt). Flott tur. Turrapport kommer.

Hei, her finn du det meste om lading: http://www.kammeret.no/forum/

Helt enig med bruk av gåstaver.. har i alle år vært plaga med vonde knær spesielt ved nedstigning/ bratte bakker.. bruker nå gåstaver og er ikke plaga i det hele tatt med knærne. Har sikkert noe med at jeg i tillegg til gåstaver har redusert kroppsvekten med over 20 kilo det siste året

Forskjellen er at du har et totalt urealistisk syn på hva som er mulig å få til, så urealistisk at det er til å le av. Du evner ikke å se verken hvor mange, lange eller dyre disse gjerdene kommer til å bli, ei heller hvordan det blir å se ut. Hvis du hadde evnet å se dette for deg, så hadde du skjønt hvor på trynet dette forslaget er. Det er til å le av. Hva er problemet, trafikkdrepte sauer eller rovdyr? Det er rovdyr. Skal bonden eller staten sette opp skur med håp om at det kanskje blir 10 færre trafikkdrepte sauer i løpet av året? Igjen, du evner ikke å se hvor feil bruk av pengene dette er. Så lenge det er sauer på beite vil det dø sauer på beite, men da må man jo legge penger i det som virkelig kan redusere de store tapstallene. Du vil jo legge inn ressurser på feil sted, under mottoet: Absolutt ingen sauer skal lide eller dø på beite. Ta innover deg realitetene. Tunnelene er ikke viktigere for sauene enn at de ville valgt et annet sted å ligge hvis det var så ukult å måtte flytte seg for biler hele tiden. (Mennesker synes kanskje det er ukult å flytte på seg hele tiden. Dette er sauer. De er IKKE mennesker). Forskjellen er at du kommer med helt urealistiske løsninger, og at jeg har skjønt at når bøndene har vært hardt presset fra alle kanter i så mange år, så ville de ha funnet den kreative løsningen hvis den fantes. Det er utrolig hvor kreative man kan bli når man blir presset opp mot et hjørne, slik bøndene er blitt. Hvis realistiske løsninger bringes på banen, så er jeg positiv til utprøving, men dine urealistike løsninger gir meg bare en god latter - og den forlenger dessverre bare mitt liv og ikke sauenes. Det verste du skriver, eller det er forresten vanskelig å gradere all tullskapen din, er at sauer og mennesker ikke har større rett på jorden enn rovdyr og løshunder. Sauer og mennesker har ikke større rett på jorden enn løshunder!!!!!!!!!!!!!!!!!! Du evner vel ikke å forstå dette før løshundene hadde formert seg og invadert samfunnet. Eller kanskje en av de måtte ha angrepet og skadet deg før du hadde endret syn. Å ha kontroll på hundene er en del av en fornuftig organisering av et samfunn. Ja, hva om hunden til "Ugla" hadde vært av den brutale typen og drepte sauen som angrep han? Hva er mest fornuftig organisering? At hver bonde til en hver tid skal ha kontroll på hver enkelt av sine sauer, slik at ikke én hund blir skadet hvert tiende år på landsbasis etter å ha blitt angrepet av en sau, eller at hver hundeeier har kontroll på sin hund(er), fordi det er de som er den sterkeste part og dreper sauer jevnlig på landsbasis? Jeg er usikker på om du evner å se den mest fornuftige organiseringen av de to. Hvis du er i tvil, så spør en tilfeldig forbipasserende om hjelp. Noen meter med bånd er ikke det samme som flere meter med bånd, men uansett: Igjen, du setter fokus på noe som ikke er et problem. Uavhengig om en hund står i kort eller lang lenke, så er sjansen for at din hund blir angrepet lik null. Det er sikkert større sjanse for å vinne i Lotto uten å ha levert inn kupong enn å få hunden skadet av en sau. Igjen, fokuset ditt er på feil sted. Fokuset ditt er på det som skjer én gang hvert tiende år, ikke på det som skjer jevnlig. Til slutt vil eg be deg lese sakte gjennom innlegget til "ost". Det er skrevet til sånne som deg: Jeg blir litt oppgitt over velstandsnorge hvor vi har det så godt og så mye penger at vi ikke evner å se livets harde realiteter som ligger bak vårt skjønne verdensbilde. Vi skal ha billig mat som smaker godt fra snille sauer som sover i rene senger og passer seg for bjørn og sau og pene hunder som aldri gjør noe galt. Helst skal ikke sauen slaktes heller, for da kan den jo få vondt. Nei det stakkars dyret som går her i Norge skal være et utstillingsdyr som lever til det dør av elde mens bonden gråter sine bitre tårer fordi godsauen dør. Maten kan vi jo kjøpe fra andre land for det er jo så billig og greit og så kan vi lukke øynene og slippe å se på hvordan dyrene har det der for det er jo så greit når det står på importseddelen at alt er bra med dyret. Ja, vi skal aller helst ikke ha dyr i det hele tatt som næringsform, for tenk om det stakkars dyret har følelser som oss andre mennesker og en gang kommer og tar igjen i det neste livet vi lever når vi engang dør tyggende på den grønne skjønnhetssalaten vår mens vi klapper sauen og koser med grisen som sover i egen seng på det gamle barnerommet. Ja for vi kan jo ikke stoppe med sauen, vi må jo stoppe grisen fra å rulle seg i søla og geita fra å hoppe opp på steinen for de kan jo skade seg eller blir skitne og det kan vi jo ikke akseptere at skjer med disse fine, snille og søte kosedyrene våre.

Da var jeg vel hjemme fra Tomannsbu. En fin tur, men også en noe selsom opplevelse. Turen inn gikk kjempefint. Litt sakte, men det var kun fordi det var så fint vær at turen bare måtte nytes i langdrag. Jeg burde vel tenkt meg at en så fin dag ville lokke flere enn oss til fjells, men at protokollen skulle vise 54 overnattingsgjester på en hytte med 31 senger hadde jeg ikke ventet. Unger som hylte, kø for å lage mat, bråk og støy når folk skulle legge seg og de siste la seg ca. kl. 03:00 Men middagen var bra. Helstekt svinefillet innpakket i bacon. Ristede Amadinepoteter og sjalottløk Sotterte grønnsaker og rødvinsaus. "Noe å drikke til?" Bayerøl fra Aass bryggeri, like kaldt som bekken på utsiden av hytta. Søndag morgen startet med barneskrik, diverse telefoner som var satt på vekking til forskjellige tider og nye køer over alt. Noen hadde valgt å sove ute. Kanskje et fornuftig valg siden natten både var stjerneklar og månelys. Det var godt å komme seg ut og få noe frisk fjelluft i lungene igjen. Det er ikke tvil om at terrenget her er både fint og variert.

Traff på jerv da jeg gikk til Storsomrungnebba igår. Jerven hadde ett reinsdyrbein i kjeften. Da den så meg ble den stressa og presterte å miste beinet 3-4 ganger på ett 50 meters-strekk i det den passerte!

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet. Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur. Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det. Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta. Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre. Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere. Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget. Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen. Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer. Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der. Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna. Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp. Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta. Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket. Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang. Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote…. Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg. Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok. Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet. Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen). Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin. Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag? Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren. Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld. Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne! ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original blogginnlegg med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/14/telttur-med-innlagt-topptur-pa-bandaklumpen/

Dette er slik jeg selv ville ha sagt det. Men hundeforbudet haar vært diskutert, og det er ikke enkelt. Det er nokså skarpe kanter mellom de som er for hund og imot. Problemet er at forbudet har bakgrunn i fohold som foreningen må ta hensyn til.

I helgen var jeg og madammen og sjæferen Cali, sammen med 3 venner fra Fana Røde kors hjelpekorps til DNT hytta i Åsedalen fra Modalen. Det var slutten på sauesankingen i området så jeg og hund fikk prøve oss på en del ulendt terreng imellom bjørk og rogn på vei opp. Gikk hele turen i sandaler så der fikk jeg prøvd meg Fantastisk terreng i stølsheimen og vakre høstlige farger. Hytta var full til randen så jeg og fruen var glad for å få prøve vår nye supermid sammen med Cali. Det er hundens fortjeneste at vi har dette teltet da tarpen vår ble for liten og det er kjekt å skippe innertelt når man har stor hund. Middag var hakkekjøtt med stekte raspeballer og potetmos. Fortreffelig krydret med sult etter en dags gange Flott med hytter og hyggelig besøk men hytter så nærme sivilisasjon har ofte besøk av lystige lag som feirer jubileum. Ikke noe vondt å si om dem men vi var nok blant de få som sov godt jamfør telt;-) Eneste skade etter sandaltesten er lett solbrente poter

    Nei det har eg ingen tru på. Ved større innkjøp er det enkelt å få ein god rabatt, og denne rabatten kjem då på alt. Ved å leite etter gode enkeltkjøp, får ein redusert pris på enkeltting, kanskje betre pris enn storinnkjøpet. Men ein ender garantert opp med å kjøpe masse småting til full pris (i alle fall dersom du har tenkt å få tak i alt før vinteren er omme).

Høres ut som patellofemoralt smertesyndrom ... ikke uvanlig knelidelse, spesielt blant yngre. Kan være en infeksjon, men kan også ha andre årsaker. Går sikker over av seg selv, men ta en tur til legen din hvis det ikke går over

Omsorgssvikt, og grunn til bekymringsmelding!

En uke siden vi kom hjem etter en fantastisk flott 5-dagers fjelltur i Saltfjellet i nordland. Et helt fantastisk fjellområde med blandt annet et av Norges beste røyevatn Hadde alt fra styrtregn og TETT tåke til knallsol fra skyfri himmel. Gikk fra hytte til hytte (DNT-hytter) og må si jeg er imponert over standarden disse hyttene innehar. Er absolutt å anbefale for de som har lyst på fine turopplevelser i nordland Gikk opp på Semska, som ligger midt oppe på Saltfjellet etter E6, og endte opp i Trettnes i Saltdalen. Totalt tilbakela vi over 70km i fjellet på disse 5 dagene Opp fra Semska i regnvær og vind, men du så flott alikavell Ned i Bjøllådalen med Bjøllåga rennende nedi Skogens konge (dronning) kom å hilste på når vi begynte nedstigninga til Krukki i Bjøllådalen Krukkimyrene er fantastisk flotte å se til med Bjøllåga rennende gjennom. I denne elva er det fin fisk å få Steinbua i Bjøllådalen Et av norges beste røyevann, Søndre Bjøllåvatn Sikringshytta på Midtistua, hvor vi lå Utsikten fra kjøkkenvinduet i sikringshytta mot søndre Bjøllåvatn Hovedhytta på Midtistua innhyllet i tåke Elva som renner fra nordre Bjøllåvatn Steinbua ved nordre Bjøllåvant Nordre Bjøllåvant er STORT Siste dagen i fjellet ved nordre Bjøllåvatn i et fortreffelig vær

Kanskje de skulle kurere barnet for høydeskrekk, først som sist? Alvor: tankeløst, hodeløst og ikke minst trist. Som mannen i artikkelen sier, babyer kan jo trille i hvilken retning som helst.

Tror nok snittalderen på Everest heller mer mot 60 enn mot 20

Det må nok bli Lars Monsen. Man kan trygt lære noe av denne karen etter Alaska turen og Canada på tvers med hele 3 år i skauen. Ifjor gikk jeg å vandret etter Finnmarksløypa i Alta og måtte kaste meg ut mot siden, fordi jeg hørte trekkhunder pese rett bak meg som kom i stor fart forbi. Den som sto på sleden var en høy kar med komplett fritid logo bak på jakken. Det måtte ha vært Monsen tenkte jeg.

Hei! Vi er tilbake fra Norge og jeg skal gi noen opplysninger om turen vår i Hardangervidda med den selvbygde trallen. Vi startet på Solheimstulen og gikk traktorveien til den krysser turstien Rauhelleren-Mårbu. Dette gikk helt bra, trallen med ca. 30 kg (mat for 4 personer og for > 8 dager, telt, kjøkken osv.) kunne spille ut sin stor fordel ovenfor en veldig (for) tung ryggsekk og var ganske lett å trekke. Siden svingte vi inn på turstien til Rauhelleren som først gikk bra og så, vel, ikke lenger så bra. Spesielt selve stien var tung å gå siden de store steinene er preparert ut av turgjengerne og gjør det vanskelig å komme seg frem – som ventet…Ifølge den tørre sommeren var det ofte lurt og godt mulig å unnvike over myra som var ganske tørre. Ned til Lågen og et stykke opp igjen videre mot Rauhelleren var jeg ganske fortvilet og ville helst kaste hele bagasjen i elven...men lot heldigvis være. Hengeren veltet ofte men bare ett sted og over brua måtte jeg bære. Videre over myra til Hansbu ved Rauhelleren gikk det igjen bra bortsett fra noen veldig gjørmete sted hvor hengeren sank inn helt til bagasjeplattformen. Fra Hansbu ved Rauhelleren gikk vi tilbake til Solheimstulen på stien via Dagfiskehyttun og fra bruen over Lågen ved innsjøen Hølen på den gamle traktorveien (som er i betraktelig verre tilstand her, altså ikke kjedelig å gå) over Høljabrotet til Ulvelilægret. Jeg er overbevist at vi kunne ha fortsett til Dyranut gjennom de sentrale og flate delene av Hardangervidda, men siden denne turen ikke ville by på stort andre opplevelser lot vi det være og snudde. I de steinete områdene ble hengeren meget sterkt belastet, hjulene ble punktert flere ganger og stavene bøyet, men vi kunne alltid fortsette. Noen ting ved trallen vil jeg endre, flere ting ville være fine å forbedre, men jeg frykter at jeg er litt for lat for det. Det ville være kult å ha en tralle med større, fjærete og litt skjevt stilte hjul og en bagasjeplattform som ligger dypere enn akselen, men en sånn konstruksjon er bortenfor mine ferdigheter… Fasitten for oss: i lett terreng, på store stier og på kjerre-/traktorveier kan en tralle godt brukes for bagasjetransport. Er du på tur med små barn og vil du ha med mat for mer enn noen få dager så er en tralle kanskje uunngåelig dersom du ikke er en Herkules (som jeg er ihvertfall ikke). Med spesiell tanke på Hardangervidda er jeg overbevist om at den kan krysses med en sånn tralle via traktorveiene og de stiene som er lettere å gå fra t. eks. Solheimstulen eller Imingfjell via Lågaros til Dyranut hvis man er villig å slite litt på noen steder og å gå delvis på kryss og tvers gjennom myra og buskaset. Da vi senere tok oss en tur fra Hjelle i Utladalen til Stølsmaradalen i Hurrungane NP med barna lot vi trallen selvfølgelig i bilen J. Siden det var bare noen få dager gikk det også bra med all maten i – den tunge - sekken. Hilsen, Philipp