Vinnerliste

Her er en liten rapport og noen bilder om min første tur alene på fjellet. Turen hadde vært "planlagt" i noen uker som en følge av nyinnkjøpt sekk, telt, sovepose, liggeunderlag, primus og alt annet som hører med til en slik tur. Planen var at dersom været var brukbart, skulle turen gå fra lørdag til mandag. Og snakk om flaks; været startet brukbart og endte helt fantastisk. Etter mye om og men fikk alt plass i sekken, og siden det var min første tur måtte jeg også ta med speilreflekskamera, men det blir nok ikke med neste gang. Etter en kjapp tur innom et familieselskap kjørte jeg mot Søvikdal i Sykkylven, en kjøretur på hele 15 minutt. Deretter tok jeg beina fatt og la kursen oppover mot turens mål: Løsetvatnet som ligger på ca 250 moh. Etter rundt 40 minutt var jeg fremme ved vannet, men målet var ikke nådd enda, for jeg ville gå halvveis rundt vannet. Etter 15 minytter kom jeg til stedet som jeg hadde sett for meg når jeg planla turen, og det viste det seg at området var perfekt både til telting og fisking! Jeg satt fra meg sekken og satte opp teltet. Det tok kanskje 5 minutter før teltet var plassert og godt festet til skogbunnen. Jeg pakket ut av sekken og prøvde å organisere det ligg i teltet. Det gikk så som så. Deretter var det ut med fiskestanga; På det første kastet ble det full klaff, i hvert fall nesten. Ørreten, som jeg tipper var rundt 200g, falt av på vei inn. Men det var bare moro, for nå hadde jeg virkelig håp for fiskingen videre. Jeg kastet ut spinneren på nytt, og på nytt, og på nytt, og på nytt kanskje 50 ganger i alle mulige retninger. Uten et napp. jeg byttet til wobbler uten resultat. Greit nok tenkte jeg, for kvelden var enda ung. Etter fiskingen var det tid for mat, og siden fisken foreløpig uteble måtte jeg ty til Real Turmat av typen storfegryte. Det var overraskende godt, om ikke litt for salt. Maten ble spist i teltet. Litt senere på kvelden var det tid for mer fisking, men ørreten glimret igjen med sitt fravær. Det er selvfølgelig kjedelig, men ingen krise. Jeg rundt av fiskingen i 22-tiden, og resten av kvelden ble brukt på å slappe av med en bok og sjokolade i teltet. Jeg våknet i 07-tiden og kjente at jeg ikke kom til å få sove noe mer; Fuglene sang og fiskene hoppet i vannet bare noen meter fra teltet. Jeg kastet meg over noen brødskiver og leste videre på boken i en times tid før jeg stod opp. Solen stekte på himmelen og temperaturen var kanskje rundt 20 grader i skyggen. Jeg gikk en runde rundt vannet for å se om der var noe interessant, og det viste seg at det var flere som var på velttur, dog på andre siden av vannet. Når klokken nærmet seg 16 bestemte jeg meg for å bruke tiden før middag på en topptur til Sandvikshornet, som med sine 876 moh gir en fantastisk utsikt. Jeg brukte kanskje i overkant av en time opp. Det største problemet var varmet, og siden det ikke er noen mulighet for å fylle på vann på vei opp ble det med den ene flaska. Toppen av sandvikshornet Et overblikk over Løsetvatnet på vei opp. Du kan så vidt se en rød sirkel der teltet var plassert. Fantastisk vær på toppen også, dessverre var det så vidt en vindpust. En brøkdel av den fantastiske utsikten. Når jeg kom ned fra toppen var det på tide med middag. Denne gangen ble det Real Turmat type Pasta Provence. Rett etter middag satte jeg kursen mot andre siden av vannet, for nå var jeg nesten desperat etter fisk. Og fisk ble det; I løpet av en times tid fikk jeg fire små ørreter, men tre av de var brukbare til kveldsmat. Jeg gikk tilbake til teltet og fyre opp primusen. Ørreten ble stekt sammen med potetskiver og krydder, og det ble en veldig god kveldsmat. Når jeg tok kveld i 23-tiden var det godt å få lagt seg i soveposen. Når jeg våknet dagen etterpå ble det noen brødskiver og litt fisking før jeg tok av ytterteltet. Jeg fisket videre mens det tørket, men selvfølgelig uten å få napp. Jeg pakket etter hvert sammen resten av teltet, og utrolig nok fikk alt plass i sekken denne gangen også. Jeg brukte knappe 45 minutter på veien ned, og var godt fornøyd med både meg selv og turen. For dette skal jeg gjøre igjen!

Skrim - Stølefjell Våknet til en noe hektisk start på dagen med en samboer som forsov seg til jobb og som hiver seg rundt på soverommet for å finne frem klær med tannkremfråden stående ut av gapet mens hun gjentar seg selv at hun har sovet for lenge, jeg derimot har sovet akkurat passe. Men han lille 115 cm lange sneipen som har sneket seg inn iløpet av natten har sovet for lite og trekker dyna godt under haka - "Bare gå ned litt dere, jeg kan bli her så lenge jeg" mumler han med sin snart 5 år gamle tynne gjespende røst. Nei her er det ikke tid for noe latmannsliv, jeg skal ha meg en dagstur på fjellet idag og trenger å komme igang. Fruen er ute av huset før jeg har fått på den andre sokken, havregrøten er ferdig før guttungen har fått på seg den første sokken og tilslutt har dagstursekken funnet plassen i baksete på Ford`en etter barnehagelevering og hade kos - endelig på vei bare to timer for sent ifølge min plan, det er alltid rom for forsinkelser.. Så etter en times tid så ruller jeg endelig inn på parkeringen. Skrim var målet for dagen, nærmere sagt en sving innom Ivarsbu og så rett opp på Stølefjell for en god rundtur oppe på fjellplatået. På den korte koselig veien inn til Ivarsbu som går langs Vesle Stølevann synger fuglene og hvitveisen blomster, det er som å gå en årstid tilbake iforhold til hvordan sommeren har tatt tak i lavlandet ved kysten - herlig! Våren er favoritt årstiden med alt det gode foran seg etter en kald og lang vinter, så tar gjerne litt vårstemning om igjen. Ivarsbu ligger fint til ved Store Stølevann med en flott skue utover vannet. Den består av tre hus kalt Smia, Båthuset og Hovedhuset som varierer i størrelse. Fine uteplasser med bålfyringsmuligheter, lagt opp for kos og hygge for gjester og besøkende. Etter en liten matbit så er det dags å bevege seg videre, rett bak Ivarsbu går stien som leder opp til Stølefjell. Den starter bratt rett opp og kjenner det i låra etter kort tid, det er ganske ulendt med løse steiner og trær som har falt for de voldsomme snømassene i vinter. Spesielt mye toppknekk av bartrærne i år. Her bukter stien seg oppover i lia et stykke opp, det er greit å følge med littegrann hvor man plasserer føttene og gode fjellsko er et must. Etter ei lita beite er jeg oppe på selve fjellet, svetten renner og sola steiker for det er helt blå himmel. Rett og slett et nydelig vær som er verdt å nevne, en perfekt liten bris som er akkurat nok til å kjøle behaglig av den varme svettpolerte kroppen min. Gølver nedpå en halv ei med vann og trasker videre. Merker det er særdeles trivlig å være på tur idag, er nesten alltid trivlig men det er noe ekstra idag. Smilende rusler jeg gjennom myr, tørt fjell, fjellskog og fyller lungene med frisk luft - og ikke et menneske å se. Jeg kommer frem til det største vannet på dette fjellet, Hesteskoen. Et nydelig vann litt nordvest på Stølefjell, døgnfluene ønsker meg velkommen og minner meg på at jeg lot fiskestanga være hjemme. Merker Ørretsuget kom momentant, men får heller bare nyte synet av lekende insekter og forsiktige vak med en kopp nykokt kaffe i hånda. "Selfie" av meg selv i enden av Hesteskoen, herlig plass dette. Etter en stund ved vannbredden tråkker jeg videre østover for å se meg litt rundt, er noen små daler bortover som deler inn fjellet i et litt kupert terreng og nede i disse søkkene er det fremdeles snørenner. Kontrast til den varmen og vårsommer formen som er rundt i området ellers, deilig å kjøle seg ned med et lite ansiktsbad i snøen. Flotte gamle trær med artige formasjoner gir et livlig bilde i landskapet. Utsikt østover fra en liten høyde. Jeg runder av sørover igjen etter en hel dag med turkos i deilig natur, og vender nesa mot Ivarsbu. Klarte å gå ned i feil skar på vei ned til Ivarsbu, ble lurt av en bekk så ble en dose ekstra trim siden jeg måtte opp igjen og ned i neste skar som ledet ned til der jeg kom fra - kjekt med trim Her er utsikten over Store Stølevann fra toppen rett før man detter ned til Ivarsbu. Godt med en runde i naturens egen vaskemaskin iform av et ministryk for skitne fjellstøvler. Neste gang jeg skal besøke Skrim så går jeg opp fra Sørmyrseter og tar meg opp til Styggemann en tur, da tenker jeg at jeg tar med telt og tarpen for noen dager overnatting. Og ikke minst fiskestanga, for der skal det være noen gode Ørretvann

Ingen tur i dag, men opptil flere i langhelgen som var. Først to netter i Skarvan & Roltdalen nasjonalpark med topptur til Storskarven på torsdag. Nasjonalparken er en liten perle hvor du slipper å gå i kø. Deretter hjem for å sove (jeg sover elendig i sovepose) før en rundtur på Frosta ventet. Søndag var det klart for kosetur til Finngangen i Melhus kommune. Kort tur og ikke så høy topp, men du verden for en utsikt mot Trollheimen. Bilde 1: Utsikt fra soveposen da jeg våknet torsdag morgen ved Sildertjønnin Bilde 2: Øystre Sonvatn nede i dalen på vei mot Storskarven (1171 moh) Bilde 3: Igltjønna i Frosta kommune. NTT sin lille hytte Fjellhov ligger ved dette tjernet. Bilde 4: Finngangen - bynær perle som fortjener mer besøk enn den har. Flere bilder og mer tekst finnes på bloggen min.

Jeg setter pris på kommentarene! Den neste turen er ikke planlagt enda, men det skal i hvert fall bli en tur i Reinheimen nasjonalpark i løpet av sommeren.

Turen ble en suksess, og her er en turrapport om noen av en eller annen grunn har lyst til å lese.

Helt topp å ligge i telt i Vassfaret denne helgen. 100% myggfritt, ørreten beit, sola stod opp kl 0400 og gikk ned kl 2245. Helt ok at dagene er lange nå

Det er ikke værre enn å ta kontakt med tingretten dersom man ønsker innsyn i sakens opplysninger. Vilkårene for konkurs er at bedriften er insolvent. I dette ligger det to ting. Firmaet må være insuffisient og illikvid. Når man er insuffisient innebærer det at man på et visst tidspunkt har forfalt gjeld som overstiger selskapets eiendeler. Når man er illikvid betyr det at skyldneren ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller til betaling, med mindre betalingsudyktigheten må antas å være forbigående. Slik sett har saken vært oppe i tingretten og det er blitt gjort en rettslig vurdering der. Jeg har forøvring ingen grunn til å tro at det foreligger straffbare forhold omkring konkursen. Dersom det har vært begått lovbrudd vil de i de fleste tilfeller være enkle å oppdage, men de kan også være skjult på avanserte måter. Jeg har forøvrig overhodet ingen holdepunkter for å si noe annet enn at konkursen er rettsgyldig eller at det er noen som helst forsøk på å skjule straffbare handlinger. Det tror jeg neppe noen andre har heller! En annen ting som kan være greit å være oppmerksom på er at aksjeselskaper har et upersonlig, indirekte og begrenset ansvar. Det vil si at aksjeeierne som hovedregel ikke kan bli identifisert med selskapet som sådan. Men det finnes en rekke unntak, blant annet ulovfestet ansvarsgjennombrudd. Det jeg antar du forsøker å få frem er at det ikke selve merkenavnet Amfibi som er konkurs, men selskapet IBIFMA AS, tidligere AMFIBI OUTDOOR AS? Problemet slik jeg ser det er at kundene ikke identifiserer seg og har tilhørighet til det formelle aksjeselskapet, men butikknavnet Amfibi. Og at det er kritikken mot navnet som er problemet? Ettersom merkevarenavnet Amfibi er en del av identiteten til selskapet. Det kan bli noe abstrakt, men jeg antar du forstår hva jeg mener?

@Daniel LL skriver at det er feil at det virker som Amfibi er konkurs og at det er planlagt. Det er godt mulig han har rett, men da bør han jo i så fall dokumentere det. Trådstarter la frem offentlig informasjon og det ble påpekt at fremgangsmåten her minner om planlagte konkurser. Det er selvsagt en helt riktig påpekning. Så kan det være annen informasjon som tilsier at dette ikke er tilfelle likevel. Da hadde det nok vært bedre for troverdigheten til de nye eierne om dette ble godtgjort. Men det gjør jo ikke denne Daniel noe forsøk på, han kommer derimot med trusler om søksmål. Dette topper virkelig alt jeg har sett av dårlig kundebehandling. Og som sagt, saksøk meg gjerne.

Det var jeg som started tråden. Så det du sier er at meldingen jeg la inn fra Brønnøysundregistrene i starten av denne tråden ikke stemmer?

Hei, det vi har reagert på er at brukere har laget en tråd som kan gi inntrykk av at Amfibi som butikk og nettbutikk er konkurs, noe som ikke stemmer, og at det er planlagt, noe det ikke er. Vi har ønsket å få fjernet de stygge spekulasjonene som er skrevet, da de er skrevet av noen som ikke kjenner de interne forhold, og de fremmer et inntrykk av at det er moralsk tvilsomme personer som står bak Amfibi. Det krever ganske mye ressurser for å drive en stor nettbutikk, og hvis dere ser på våre konkurrenter, er det tatt enorme milliontap de siste årene. Dette er ikke bærekraftig, og noen vil sannsynligvis gå over ende eller legge inn årene. Utfordringen er å ha lave nok kostnader, kombinert med stort nok volum. Med over 10.000 ordre i året, opplevde vi at vi kom til et nivå hvor vi ikke hadde stort nok apparat til å behandle dette, men det er heldigvis en liten andel som har opplevd problemer, og disse er synlige her på forumet. Vi har hatt møter med noen store, herværende konkurrenter om oppkjøp. Løsningen vi kom ned på er at eieren av en av våre leverandører kommer inn på eiersiden, og vi får integrert logistikk, administrasjon og økonomi med dem, og forhåpentligvis så lave kostander at det igjen skal være mulig å tjene penger, samtidig som mye bedre logistikk, datasystemer og personalressurser vil bidra til kundeopplevelsen blir slik den bør være. I og med at vi har hatt butikk på Lillestrøm siden 2008 (akkurat nå stengt for litt ombygging), har vi en stor, lokal kundekrets her på Romerike, som setter pris på at vi tilbyr litt andre ting enn de store kjedene. Vi opplever at det er stort behov for en butikk som vår, og planlegger større satsing i butikk enn hva som har vært tilfelle. Igjen får jeg beklage overfor de kundene som har opplevd problemer. Alle som ønsker kan kontakte meg ([email protected]) eller styreformann Arne Pedersen ([email protected]) for info om forholdene, eller stille andre spørsmål.

Da har jeg mottatt Reinsfjell, og satt det opp i stua. Om jeg kan si det sånn, så synes jeg det uten å ha prøvd det ordentlig, at det ser ut som et supert telt! Stor plass, flotte farger, enkelt å sette opp, flott utseende, mange ventilasjonsmuligheter, to innganger som man på fine dager kan trekke opp for utsikten sin del osv. Angående spm om liggelengde så ser liggelengden veldig bra ut inne i stua ihvertfall Konstruksjonen ser solid nok ut til å motstå ordentlig vind også på fjellet. Er det eventuelt Superlight-duken det vil stå på i slike forhold, for de som vet? Kommer tilbake over sommeren med "ordentlig" erfaring. Teltet veier på kjøkkenvekten 1995 gram inkludert alt. Reparasjonssettet veier 100 gram, og kommer i tillegg. Med både nytt telt og nyinnkjøpt "quilt" fra USA er det mye nytt turutstyr som skal prøves

Gjennomførte en idé som har ligget og kvernet i hodet mitt en stund: å overnatte i tårnet på toppen av Oppkuven. Så lørdag ettermiddag gikk jeg opp fra Skansebakken og fant ut at jeg ikke var alene om tanken (selv om de andre ikke opprinnelig hadde planlagt å overnatte der), til slutt var vi fire som overnattet i tårnet. Flott utsikt, herlig vær og solnedgang. Ikke en mygg. Aldri helt mørkt, en rød rand i horisonten. Gikk glipp av mesteparten av soloppgangen, jeg hadde tenkt å stå opp. Jeg våknet og fikk sett starten, men sovnet igjen før jeg fikk presset meg opp. Solnedgang fra tårnet på Oppkuven. Luftig overnattingsplass i tårnet, tok ikke med annet enn jerven fjellduken og en lakenpose. Les mer på bloggen min her: oppkuvNatt. Tarjei

Fra helgens tur til Stavanger Turistforening sin hytte i Viglesdalen, Hjelmeland kommune. Link til turen

Altså, dette henger jo ikke helt på grep og dette har jo du og jeg diskutert på PM. Amfibi Outdoor AS som eier navnet Amfibi (og tilhørende butikk og nettbutikk) ble begjært konkurs. De leverte så oppbud (konkursmelding). Når så denne prosessen er ferdig så tar Velit over navnet Amfibi. På hvilken måte er Amfibi ikke konkurs? På hvilken måte er dette ikke planlagt? (I den grad Spell kunne reddet Amfibi Outdoor AS ved å ta over gjelden men istedet valgte en styrt konkurs for å kvitte seg med gjelden for så å ta over navnet.)

Dette er det tredje året jeg bor i Lofoten, og jeg har vært mye på tur på de lokale toppene her i området. Ett sted jeg riktig nok aldri har vært er Værøy. Jeg og kjæresten bestemte oss på impuls at vi skulle ta en helgetur dit, og fant frem fergetabellen, heiv oss i bilen og dro. Planen var å telte ute på Måstad (http://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5stad), en fraflyttet bygd på vestenden av Værøy. Fergen la i kai rundt 22, og vi satte i gang å gå med et fantastisk vær og nesten midnattsol. Vi kom frem til Måstad rett rundt midnatt, fikk i oss noe mat og krøp i posen. Våknet etter en god natt søvn i midt ødelagte Børgefjell T4 (og da var det bestemt at jeg kjøper nytt). Teltplassen med Måstad og Måstadhornet i bakgrunnen. Vi bestemte oss for å gå opp på Måstadhornet (439 moh) rett etter frokost. Relativt bratt var det også! Vi nådde toppen! På vei ned igjen, og et oversiktsbilde av Måstad. Lunsj, en god en sådan. Vi bestemte oss for å pakke teltet og rusle tilbake til Nordlandet, i nærheten av den gamle flyplassen, hvor vi skulle slå leir for natten. Etter teltet var slått opp gikk vi opp på Håen, også kalt Natotoppen (438 moh). Her står det en radar i NATO sin regi, samt sendere både til militært og sivilt bruk. Når du går forbi radaren, får du en helt sinnsykt utsikt med et stup 400 meter rett ned i havgapet. Jeg ble helt slått i bakken over hvor vakkert det er her. Den gamle flyplassen på Værøy. Jeg jobber selv i flybransjen, og det er artig å se den en gang så farlige flyplassen. Vi hadde strålende vær hele tiden. Maten ble lagd på stormkjøkken, og viltgryte smakte ekstra godt etter en dag med mye inntrykk. "Midnattsol" en helg tidlig i mai. Dette var en tur jeg kommer til å huske til jeg dør. Lofoten er spesielt, men Værøy er enda mer. Det var veldig vilt der ute, og følte det var mye mer "arktisk" en resten av Lofoten. Må nok innrømme at jeg synes Lofoten er mer vakker, mens Værøy er rett å slett bare råtøft. Anbefaler alle å ta turen dit!

Det kan være mye å tjene for en nettbutikk å få god omtale på diverse diskusjonsfora. Og mye å tape på dårlig omtale. Hva det blir er opp til nettbutikken.

Stopp galskapen, bruk den jakka du har.

Det skotske hiking løpet TGO Challenge går fra kyst til kyst i mai hvert år. http://www.tgomagazine.co.uk/tgochallenge/about-the-challenge/ Man velger selv startpunkt innenfor et gitt område og går i mål etter å selv ha valgt rute. Bare 300 deltakere hvert år så det er jo ikke en kjempestor event, og siden man kan velge blant et mangfold av startsteder, og attpåtil må velge rute, høy eller lav, så går man heller ikke i kø. Finnes det noe lignende i Norge? Det ser jo unektelig ut veldig spennende ut å delta på noe slikt! Ser for meg sørnorge på tvers kan ha stort potensiale. Tilogmed bare 3-5 nasjonalparker på langs, med Dovre og Sunndalsfjella NP, Reinheimen, Breheimen, Jotunheimen, Hallingskarvet og Hardangervidda f.eks., med tilknyttede områder som Ryfylke, Setesdal vesthei, Skarvheimen, Trollheimen m.m. Det er jo nok å ta av...

5 gram under oppgitt vekt. wohoo .... Ser ut til at Helsport har skjerpet seg

Stange! Google Stangebuldring og klikk deg frem. Er en del steder i nærheten i vegg og. (Og gi lyd om dere vil ha selskap. )

Denne tråden er nå stengt. Juridiske spissformuleringer er sikkert et spennende tema men utenfor de emnene vi normalt diskuterer her på forumet.

http://cleverhiker.com/ditch-boots/ Denne bloggen sier det rett ut. Fikk meg en aha opplevelse når jeg leste om Chris Townsend og Andrew Skurka som vandrer tusenvis av kilometer i fjell som får våre norske bautaer til å se ut som småbrødre, i joggesko! De bærer lett 25kg inkl. mat og vann i sekkene. Hadde min første trail shoe tur i helga, og jeg har sjelden gått så raskt uten å føle meg sliten i bena før. At jeg var våt stort sett hver gang jeg var ute å gikk langt fra teltet (myrlendt terreng), gjorde meg egentlig ingenting. Morgenen etter var både sko og sokker tørre uansett, og det var ikke noe problem med våte sko i leiren. Hvis lærstøvlene blir våte (eks, Crispi Besseggen) så har man det ubehagelig gjerne i en hel uke etterpå.

Skikkelig heldig du når første turen gir slik mersmak og gikk så smertefritt!

Jeg har hatt mange forskjellige sko over årene, skinn/lær, gore-tex osv. Det siste året har jeg brukt samme par gjennom alle månedene og det er det desidert beste paret jeg noensinne har hatt. Det puster godt, har en uovertruffen vanntetthet (Gore-Tex tatt i betraktning), tørker raskt, har godt feste og veier omtrent ingenting. Jeg bor på Vestlandet og vi har VÆR i alle varianter og fra alle bauger og kanter. Holdbarheten er omtrent som nyinnkjøpt og jeg går tur nesten hver eneste helg. Det er altså Salomon Gore-Tex sko jeg snakker om, X Ultra Mid GTX. MIne tidligere lærsko, Scarpa Kinesis, kommer aldri til å bli tatt frem igjen - RIP.

Jeg tror ikke Hauktjern vil være noen fullklaffer. Det er høye, bratte klatrevegger der, du trenger både utstyr og litt forhåndskunnskaper. Mye av buldringen i Østmarka er nok dessverre også i vanskeligste laget. Det ligger på grad 5 og oppover. Det går selvsagt an å prøve seg likevel, men. Problemet er vel at det meste av buldringen som kartlegges er for voksne. Det finnes sikkert mange fine buldrere for barn, men jeg tviler på at så veldig mye er dokumentert. Ser du etter noe i Osloområdet ville jeg prøvd meg på Facebookkgruppen "Happy climbers".

Sommertur med vinterklær. Det har vært mye tur de siste dagene. Ikke så rart når været slår til, og det er røde dager på kalenderen. Etter fire dager med sekk på ryggen, trengte beina egentlig en liten hvil, men søndag er turdag. Litt ømme føtter er ingen unnskyldning for å sløyfe godt innarbeidete rutiner. Det var opp på vanlig tid, pakke sekk og finne fram utstyr. Men sekken ble litt lettere enn det jeg har hatt de andre dagene – heldigvis. Hvor turen skulle gå, var et annet spørsmål. Det ble løst i diskusjon med broderen. Jeg insisterte på en enkel tur, og enklere en høgjæren er ikke lett å finne. Temperaturen hjemme var 11 grader. Det blåste litt, og skyene hang lavt. At det var havskodde, viste seg fort. Høgjæren kan være kald i vind og 10-12 grader. Vindfleece virket som et fornuftig valg – i tillegg til ull. Helt feil. Denne dagen var det motsatt vær i forhold til det vanlige. På parkeringsplassen var det bare å finne fram kortarmet bluse og hive vindfleecen i bilen. Det var kortbuksevær, og her måtte vi gå i gore-texen. Nå møtte vi også andre, som hadde sett ut vinduet i stedet for å sjekke værmeldingen. I langbukse og med langarmet skjorte, og jakken rundt livet. På tross av bekledningen, ble det jo tur. Vi tok opp bakken mot litla Synesvarden, og kunne se skybankene ute ved sjøen. Der var det fortsatt kaldt og gufset. Vi hadde sommer. Og med sommer, bli det enkelt å gå. Tørre myrer og lite fuktighet. Det gikk greit nedover mot Holmavatn. Vi møtte andre på tur, men ikke påtrengende mange. Utover mot Steinkjerringå tok vi igjen en del familier med barn. De kikker nok litt underlig på oss godt voksne karer, som denne gangen var prikk likt kledd – utenom sekken, en rød og en grønn. Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå, men vi helte innpå noe saft, snudde og tok samme vei tilbake. I slikt fint sommervær, men hvor det ikke er for varmt, er det vanskelig å vurdere hvor fort det egentlig går. Alt er så mye enklere enn i dårlig vær. Vi ga nok litt på i de slake bakkene oppover mot Synesvarden. Til inspirasjon så vi folk foran. Og til min store overraskelse var det kjentfolk. Ikke det at jeg kjente igjen Håkon og Marianne der de sto i motlys, men stemmen lød kjent. Det viste seg at de var på tur fra Holmavatn. Det ble en kjekk tur oppover mot toppen, der vi snakket om løst og fast. Skikkelig bra med annet følge for en gangs skyld. På toppen ble det en liten runde med hvor de så skulle ta veien. Nå er det mulig å se Steinkjerringå fra Synesvarden, og etter å ha vist hvor statuen står, tok de nedover stien. Vi fortsatte i retning parkeringsplassen og bilen. Det gikk nok ikke like fort opp de siste kneikene som vanlig. Etter mange dager på tur, er det ikke mye futt igjen i beina. Heldigvis nok til en søndagstur på høgjæren. For i det fine været og med så bra forhold, og når vi i tillegg får et hyggelig møte med gode venner, da er det kjekt å være på tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Stina, pappa og morfar på tur. I turplanene for 2014 var det med en bestefartur. Den gangen planen ble satt opp, tenkte jeg på Langavatn, men langhelger i mai/juni må utnyttes på beste måte. Og hva kan være bedre enn først en kjapp tur til Blåfjellenden, og så en overnattingstur med barnebarn til Viglesdalen. Nå var det i planleggingsfasen snakk om at hele familien til min datter skulle være med. En litt forkjølet og trøtt minstegutt gjorde det nødvendig med endring i bemanningen. Det ble Stina – barnebarn på 8, pappa og meg. En god gjeng. Forut for turen, må det selvsagt tas en gjennomgang av utstyr. Ekspedisjoner krever planlegging. Denne gangen var beskjeden klar. Jenta trengte ny sekk. Og det er en av mine mer kjekkere oppgaver å gjøre slike innkjøp. Jeg fant en sekk som nok var noe for stor, men siden jeg uansett antakelig ville ende med å bare jentas sekk i tillegg til min egen, fikk det gå. Og slik ble det. Jeg bar sekken i tillegg til min egen, store deler av turen. For en kort tur som opp til hytta i Viglesdalen, er det helt greit med noe vekt på ryggen. Det tar selvsagt tid å kjøre til Nes, startstedet for turen. Men en stopp for iskrem gjør turen kortere. Vi startet i godvær, og det fulgte oss hele veien opp til hytta. Det ble selvsagt varmt oppover bakkene, men før det ble tale om pause, støtte vi på en liten gjeng i samme ærend som oss. Det var Henriette på 6, Simon på 9, med egen sekk - tung nok, og endelig pappa, tungt lastet med full sekk, sovepose og teppepose. Ungene fant hverandre umiddelbart, og vi tok følge oppover mot hytta. Det ble en hyggelig tur. Ungene var opptatt med hverandre. Vi voksne, gikk i et rolig tempo, og det gjør selv lange oppoverbakker som mot Viglesdalen greie. Når det i tillegg er sol og sommer, er det ingen grunn til å klage, og det gjorde vi da heller ikke. Det ble noen passende pauser på vei innover. Både for å fore unger, men også for å ta noen bilder. Hele gjengen kom ned til slettene i Viglesdalen i god form, men for minstejenta på 6 var det så avgjort en lang nok tur. Vi gikk og fabulerte om full hytte, for på Nes var det parkert en del bil. Det viste seg at det bare var to stykker på hytta, og vi fikk derfor rom for oss selv. Rene luksusen. De to som var på hytta, hadde kommet opp dagen før, og hadde denne dagen ventet lenge på andre besøkende. Og selv om vi hadde brukt tid opp, og det nok hadde vært nevnt noe om lang og tung tur, og at muligheten for en kort stopp var oppe i ny og ne, og det i tillegg ble visket forsiktig ”er det langt igjen” et par ganger, fikk ungene fart på seg så snart de var vel installert på hytta. Det ble et sabla bråk med springing opp og ned trapper og ut og inn dører. Middagen ble fortært, og litt senere kom det nok en gjeng. To voksne med fire ungdom på 12-13 år. Vi ble en fin gjeng på hytta. Etter at de minste var ekspedert i seng, og de eldre ungene hadde tatt turen ut, ble vi voksne sittende å prate. Det er en av de kjekkere opplevelsene på STF hyttene. Å treffe andre mennesker. Alle har sitt å bidra med. Denne gangen var vi flere som hadde erfaring fra butikk, dagligvare for noen av oss, men også fra sportsbransjen. Rolig prat rundt ting som vi har felles, gode historier og selvsagt litt om små poder og hvilke viderverdigheter det medfører. Vi ble sittende til skumringen snek seg innpå og det ble bruk for stearinlysene til annet enn å få fram stemningen. Da var klokka godt over 12. Morgenen kommer fort for små barn. Rundt 7 var det bare å komme seg opp. En rolig frokost og litt rengjøring er normalprogrammet. Vi var klar for avgang tidlig. Det var noe på dagseddelen for både Stina og meg den ettermiddagen. Vi tok følge med de samme som vi hadde hat følge med opp. En hyggelig tur nedover liene. Vi møtte en del folk på dagstur, et par som hadde Stakken som mål. De så ut som om det ville kunne la seg gjøre. På stien langs vannet klarte Stina å tråkke over. Det gjorde nok vondt. Da var faren god å ha, med både bandasje og trøst. Et stykke nede i stien var skaden glemt og gleden ved å være med pappa og morfar på tur, på plass igjen. Nedturen går greiere enn opp, og det tok kortere tid enn gårsdagens tur før vi sto på parkeringsplassen. Det var på tide å takke Henriette, Simon og pappaen for en virkelig fin tur. Jeg håper de synes turen opp og ned, sammen med oss var kjekk. Det er ikke tvil om at ungen syntes det hadde vært en bra tur. For egen del var dett en av de finere turene, men ikke lengst eller tyngst. Det er noe spesielt å ha med små unger. Det er noen år siden jeg hadde med min yngste sønn på samme turen. Og det vekket noen gode minner å ha med barnebarn på samme sted. Jeg håper det blir anledning til flere turer med barnebarn. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det sikreste er å ha med en kompis som ikke løper like fort som deg.

En liten tur inn Simskaret og videre et lite stykke opp i Biseggskardet der vi teltet. Storjenta vår blir 4 - og ønsket seg telttur. Og for et vær! Deilig å se sommeren komme i Børgefjell. Rett fra vinter til sommer. Telt til alle 4, liggeunderlag til alle, soveposer til alle og kokeutstyr i sekken - og fortsatt mye ledig plass På kvelden tok jeg meg tur opp på Simskarfjellet. Fortsatt vinterlig i høyden og Simskarvatnet etc var helt islagt enda. Oppvask

Var på Finse i helga og der krabbet de små krabatene frem både her og der:-) Møtte til og med på en som var på langtur midt oppe på Hardangerjøkulen... Omregnet i "Lemen meter" hadde den et godt stykke igjen til den andre siden... Sprek liten rakker det:-P

Du har nok lest for mye VG og denslags. Sjokkoppslag som: Huggormen er farligere i år. Flotten går til angrep. Hvepsen i vår skaper angst. Maurangrep kan ventes. Museinnvasjon på gang. Men ta det med ro. Ingen panikk. Lemmenen er helt ufarlig, alene eller i flokk. Viktig art i økosystemet. Spesielt for fjellrev og mange rovfugler. Veldig trivlig å gå i fjellet når undervegitasjonen formelig lever. Da er det liv i naturen. Ta med ei flaske vann dersom du er redd for sykdommer. Kanskje det er mindre bakterier i den eller i fjellbekken, men bare kanskje...

Takk

Fikk nok en kveldstur til Øyungen i går kveld. Denne gangen fra Skar - Øyungen - Sellanrå - Tømtehyttene - Skar. Tre fine timer i shorts og t-skjorte fra halv åtte og utover kvelden. Behagelig når dagstemperaturen holder seg så godt utover, så tidlig i juni.

Jeg kan bare si igjen at etter ett års bruk så er mine Salomon X ultra mid gtx sko så gode som nye. Sålen er også så god som ny og den er blitt brukt mye i steinur, grepet er i tillegg helt suverent. Når det gjelder vanninntrenging så er de blitt brukt til å trampe gjennom våt myr i Rogland store deler av høst/vinter sesongen og det har gått helt strålende, omtrent uten at vann er kommet gjennom. Med jevnlig godt vedlikehold satser jeg på at disse i årevis

Jeg har Mira high og ga 3800kr for dem. Syns forsåvidt det også er i meste laget og satser stort på kvaliteten Han i butikken mente at det var vanlig å bare bytte såla når den var utslitt og at resten av støvelen ville holde i veldig mange år. Har hatt mine i 4 år og de er like fine fortsatt. Jeg sliter ikke såler så fælt så jeg har vel en fordel der, vet ikke hvor lenge det er ment at de skal holde. Lundhags lager støvler for brede lester. Skal ikke si at alle modellene er like i passform, så det er helt klart en fordel å prøve ja. Det er det jo uansett. Jeg sklir rett oppi det meste fra Alfa, men de har en og annen modell som absolutt ikke passer foten min. Fant denne på xxl http://www.xxl.no/villmark/fjellsko-og-jaktstovler/jaktstovler/lundhags-contessa-ws-high-jaktstovel-dame-dm-44/p/1079215_1_style Vet ikke hva som gjør den så mye billigere enn de andre, men xxl finnes jo ihvertfall over hele landet så da burde det være mulig å prøve.

Støtter også opp under Ringstind Light 2. Har det selv og er strålende fornøyd. Lite eller ingenting å utsette på det. Sedvanlig Helsport-kvalitet. Romslig, lett, lynraskt å sette opp, solid materiale. Til og med ligget i storm på vårfjellet med det, uten at det skjedde annet enn at stanga ble bøyd ned i de sterkeste vindkastene.

@Martin Gjellestad Trengte bare lese første linja for å skjønne at det ikke var noe poeng i å lese resten. Ankelstøtte eller ikke ankelstøtte har da virkelig ingenting med penger å gjøre og han som har skrevet dette mistet brått all troverdighet Jeg kan ikke gå på langt nær så langt med lette sko som jeg kan med høye fjellstøvler (og da snakker jeg ikke om besseggen eller walk, men høye støvler som Mira high og Bever). Med sekk på ryggen kan jeg glemme lave og lette sko. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, mange vil nok få mer behagelige turer med lettere sko, men det å si at ankelstøtte er en pengegreie er like fullt feil. Vel nok om det.... Så noen hadde god erfaring med Salomon, jeg har et par salomonsko med gtx, de holdt tette i ca 6 mnd. Kjenner en annen med en høyere type Salomonsko, de lakk fra dag en. Men, begge syns skoa er behagelige å gå med. Jeg har erfaring med lærstøvler, både med og uten gtx. Har uansett alltid tykke ullsokker i støvlene for det bidrar til å holde huden tørrere. Bruker støvlene uten gtx om sommeren, syns de fort blir kalde på vinteren, men jeg blir også fort kald på føttene. Kan ikke si jeg blir mer våt av de uten gtx enn de med. Er Lundhags jeg har og de har gummi et godt stykke opp, kan fint vasse over bekken med dem uten å bli våt, selv om vannet går over gummien. Uansett om det er med eller uten gtx så er det viktig å vedlikeholde læret ordentlig om du ønsker å holde deg tørr på bena. Å lufte støvlene når man har pause er også lurt. Jeg er veldig fornøyd med både Lundhags Mira og Alfa Bever så det er vanskelig å anbefalle det ene framfor det andre. Lundhags tørker fortere, men har ikke hatt store problemer med Bever og fukt. Passer på å ta ut såla på kvelden, det gjør jeg i begge støvlene. Bruker ullfrotè sokker uansett hvilke støvler jeg bruker. Man får jo Lundhags Mira i lavere versjon også, syns ikke de er spes dyre. Pappa hadde sine Lundhags i 30 år før de tok kvelden så de holder lenge. http://www.outnorth.no/no-lundhags/mira-ws-mid-39-blackred.php?gclid=CjkKEQjwwbCcBRCxvJn9-N6dorwBEiQAVriOiuOjN2fLIr6kX3sRuD4v2V9zn4EpZLqF8D6dnfSyp03w_wcB

Rene lærstøvler uten fór er ikke dumt, men ser ikke ut som om utvalget er så stort. Det finnes modeller med lær i fot og hæl og stoff på resten. Løpesko uten membran og knapt nok annet enn netting over sålene løser greit vannproblemet. Svetten fordamper rett ut eller vaskes bort i første vanndam. De tørker raskt til et akspetabelt nivå og holder ikke på vann. Fotbad er fint når det er varmt i været, ullsokker holder på nok varme om det er kjølig. Et par tykke sovesokker i ull føles godt etter en dag i regnvær. To ankepunkter: slike sko slites fort. Regn med å skifte dem ut ofte. For det annet, sålene er tynne i forhold til hva du antagelig er vant med så du bør starte pent. Vet ikke helt hvor @Martin Gjellestad tar "25 kg" fra (men nå er Townsend og Skurka viderekommende så kanskje), men det er ikke en vekt du bør starte med på sko. PS For å svare på TS spørsmål, så har jeg erfaring med begge typer. Luksusutgaven av Alfas M77 (finnes ikke lenger), står seg godt mot en håndfull membranstøvler. Alle sammen blir våte etter en viss mengde vann, men etter inngåing er lærstøvlene mer behagelige enn stive membranstøvler. I år blir det løpesko og hvis treningsturene så langt stemmer, så overlever jeg helt fint.

Leste et sted at 'det nye' er å ha lette luftige sko og heller ha sealskins-strømper... altså å flytte fuktsperra et hakk inn. Billigvarianten av det er å ha ullstrømper og en plastpose over, skal også funke bra. Angivelig - har ikke prøvd noen av delene. men jeg liker tanken!

@Martin HJ Kommentaren min var ment som at du hadde noe å se fram til på neste tur, som du nevnte skulle til Styggemann.

Takk! Dette så fristende ut. Og så praktisk at jeg har venner i Stange som jeg ser alt for lite til. Kanskje på et bittelite vinterheng, når jeg tenker meg veldig godt om.

Jeg gikk opp på Veslesmeden som 7-åring og Galdhøpiggen som 8-åring, bar ingenting selv på disse turene. Det som er viktigst å tenke på her er at unger blir fort veldig kalde (ha med nok varme/vanntette klær) og at de går seg fullstendig tomme på 1-2-3. Mao, pass på å ha masse matpauser. Fordelen er forsåvidt at unger også kommer seg utrolig fort. En liten pause, og det er som om de ikke har gått noe.

Boka til Morten Helgesen er glimrende for å planlegge slike turer. Der står det oppgitt vanskelighetsgrad og hvor lang tid hver tur tar i tillegg til rutebeskrivelse av alle 2000 meterene i Norge. http://www.glittertindforlag.no

Hva med Fannaråken?

Hvor høyt var du? Jeg tenkte opprinnelig å dra til Steinavatnet, men ble litt betenkt da jeg kom til Seljestad og så det lå snø oppover. Kjørte til Øyno i stedet og dro opp til elva og slo leir. Fin tur det også!

Gikk opp på Litjkalkinn (1405m) i Sunndalen igår i ett utrolig bra vær! Ruinene av tyskerhytta i Hareimadalen Rype Utsikt fra toppen

Jeg bestilte meg en Stormberg Lydal Paperlight for en liten stund siden (da kosta den 199, i dag kr. 299): http://www.stormberg.com/no/lydal-paperlight-jakke-hoved.html#17537 Den sitter godt på meg og hetta virker god. Størrelse M passet meg bra (180cm, 76kg), og jeg mener den veide 150g da jeg putta den på vekta. Jeg har ikke brukt den i intens aktivitet ennå, så hvor godt den puster vet jeg ikke. Jeg har en Montane Litespeed fra før, som jeg også liker godt. Stormberg sin er mykere i stoffet, og jeg synes den ser penere ut (noe jeg ikke bryr meg så mye om på tur da men...). Jeg har forøvrig sydd inn glidelåser i ermene på min Litespeed, noe som gjør den enda mer anvendelig

Smeller til med ny rapport med det samme. Denne turen stammer tilbake fra tidligere denne måneden. Geografisk sett ikke så veldig langt fra der vi var forrige tur, men med startutgangspunkt fra motsatt del av denne Ringvassøya, som er en ganske svær øy. Denne gangen måtte vi gå et par kilometer til fots før vi kunne spenne på oss fjellskiene, og dermed øke marsjtempoet betraktelig. Skiføret fredagen var veldig veldig bra, perfekt å gå med feller og tung sekk. God bæreevne på snøen. Litt dårligere føre på søndagen, etter fint vær og varme på dagtid gjennom helga. Klargjøring på parkeringsplass: På marsj innover mot området. Her forserer vi en skavl, på det eneste stedet hvor det var mulig å komme seg ned, uten å måtte gå en større omvei. Vi, sønner av norden, kan det å beherske kunsten å komme seg fram i ulendt terreng med tung sekk og fjellski! Vel framme ved basen utpå senkvelden! Her skal vi gå i gang med å fjerne littegranne rester av råtten maisnø for å få satt teltet på den ultimate plassen.. Teltet ferdig satt opp. Bildet er tatt nede fra isen: Lyst hele døgnet i nord: Etter at vi hadde satt opp teltet og bora noen hull, var det på tide med påfyll av energi. Et solid kveldsmåltid i form av marinert biffkjøtt, sopp, løk, fløtesaus, pasta og diverse tilbehør skulle settes til livs! Etter en natt med mange timers god søvn, var det dags for å tørne ut i godværet. Komme seg utpå isen og se om det hadde vært noe liv. Vi fikk noen ørreter, selv om det ikke ble det helt store fangstmessig. Ryktene skal ha det til at dette vannet huser stor fisk, men de så vi ikke noe til denne gangen. Etter å ha holdt det gående utpå isen en stund, måtte vi få fiksa i oss noe frokost. Det ble egg og bacon. I kjent stil! Etter sein frokost og litt mer fisking på isen ved teltet, pakka vi lett og bega oss i vei til et par små nabovann en liten kilometer unna hovedvannet. Mest for å sjekke ut omgivelsene, men også for å se om det var noe liv under isen der også. Tok med oss kaffekjelen, fyra litt bål, røkte cigarillos og løste verdensproblemer. Lite fisk, men pytt pytt. Utpå kveldinga på lørdag bega vi oss rundt i hovedområdet igjen rundt teltet, samla masse ved for å fyre bål, og tilberede lørdagsmiddagen over åpne flammer. Middagstidspunktet ble nærmere midnatt...Akkurat sånn det skal være. Når man er i felt, betyr tidspunktet på døgnet lite. Forsvinnende lite. Middagen ble ihvertfall jegergryte med basis i elgkjøttdeig, bacon, creme fraiche og ris. Undertegnede kokkelerer: Stappmette ble vi så liggende ut i de små timer ved bålet... Dampende på cigarillos, til de siste dråper av edel sægt var drukket opp. ************ Dette er hva livet handler om.

En mest mulig nøytral matolje holder i massevis. Så gir du den et nytt strøk olje en gang i blant. Det er sikkert like mange måter å gjøre det på som det er folk som lager dem. Uen at det ene er mer feil eller riktig enn den andre. Jeg er tilhenger av å gjøre det så enkelt som mulig og å la treet bestemme.

For 9 år siden la jeg ut på en tur utenom det vanlige. Jeg gikk i tre dager og to netter med utstyr for under 1000 kroner. Igjen og igjen spurte jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Ikke var det et veddemål, ikke hadde jeg noe å bevise, og for å gjøre det komplett så fortalte jeg aldri noen om turen. Så hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor gikk jeg på tur med utstyr for under 1000 kroner? Jeg har fremdeles ikke noe godt svar. (På grunn av lengde og formatering anbefales artikkelen å leses på bloggen) Utstyrshysteri Det hele startet med at jeg kjedet meg en sen sommerkveld. Jeg klikket meg rundt på nettet og havnet på diskusjonsforumet til magasinet Friluftsliv. Der fant jeg en tråd med tittelen «Utstyrshysteri», eller noe lignede. Det var den samme diskusjonen som har pågått på nett helt siden noen fant ut at det var lurt å putte en spiss stein fremst på pilen. «Trenger en skalljakke til 4000 kroner, eller holder det med billigklær?». «Da jeg startet med friluftsliv…». Holder det med en Ludviksekk til 100 kroner på tur? Noen hadde luftet tanken om en tur med utstyr for under 1000 kroner. Jeg leste, og kommenterte at en lett finner en brukt Ludviksekk til 100 kroner. Flere kommenterte med hva en kunne finne billig, og hvor unødvendig det var med skikkelig utstyr. En tanke snek seg inn i bakhodet. Jeg skrev det ikke, men der satt jeg og ga «gode» råd om ting jeg ikke hadde forsøk, og det var sikkert mange andre som gjorde det samme – snakket om ting vi egentlig ikke hadde erfaring med. Var det derfor jeg dro på tur? Tja, egentlig ikke. Saken var den at jeg hadde en gammel Ludviksekk i kjelleren, og, som sagt, så kjedet jeg meg. Et realitykonsept: Tusenkronersturen Etter å ha lest ferdig snurret tanken om en tur med utstyr for under 1000 kroner fortsatt i bakhodet. Dette kunne være en ide til en realityserie: Deltagerne får utlevert et kart med inntegnet rute og tusen kroner til å skaffe det nødvendige utstyret. I hodet mitt hørtes det ut som en god ide der og da, så jeg tenkte: «Hvorfor ikke? Jeg gjør det». Jeg fant frem notatboka, og utvidet realitykonseptet stadig mer. Noen regler må en jo selvsagt ha før en kan legge ut på tur: Du skal gjennomføre en tur langs ruten som er tegnet inn på kartet. Turen skal gjennomføres alene, og uten assistanse fra andre personer. Du får 1000 kroner, og skal selv skaffe utstyret til turen. Du velger selv hva som du skal ha med, og hvor du handler utstyret. Det skal maksimalt være 20 ting med på turen. I tillegg til utstyret skal det være med mat og en sikkerhetspakke. Dette er ikke med i beløpet, men må få plass i sekken. Det skal være med et kamera til å dokumentere fadesen. Ut på handletur Dagen etter fant jeg frem et ark, og satte opp en handleliste. Så startet første oppgave: Skaffe turutstyr for under 1000 kroner. En presenning fra Felleskjøpet er billigere en et telt, så det valget var enkelt. Det er mange steder en kan finne billig turutstyr som holder for en tur eller to. Blant mye skrot på Fretex og loppemarkeder ligger det enkelte brukbare ting. Europris, Biltema og andre billigbutikker har gjerne ting de kaller for friluftsutstyr. Går en innom et militærutsalg koster det ikke mye for gammel og brukt utstyr. Jeg startet med å ta turen til en butikk med gamle militæreffekter litt utenfor Molde. På militærutsalget fant jeg tykke ullsokker, solide støvler, en ny feltbukse og litt annet utstyr som ikke en gang forsvaret ville bruke lenger. Deretter gikk turen videre til Europris og Felleskjøpet for å se om jeg fant noe som kunne brukes på turen. 2 timer senere hadde alt jeg trengte for tusenkronersturen. Utstyrslista ved start I god Thoreau stil førte jeg nøye regnskap over alle utgifter til tusenkronersturen. Noe av utstyret lå allerede og støvet ned i kjelleren, så det sjekket jeg bare prisene på. Klær Underbukse: Sjekket billigste på Europris og brukte en fra skapet: 20 kr T-skjorte: Reklameskjorte: gratis. Ullsokker: Solide ullsokker fra forsvaret: 30 kr Bukse: Eldre modell feltbukse fra forsvaret, ubrukt: 100 kr Skjorte: Eldre modell arbeidsskjorte fra forsvaret, brukt: 75 kr Jakke: Regnjakke med kamomønster, brukt: 75 kr Genser: Forsvarets ullgenser, brukt: 100 kr Hodeplagg: Svensk feltlue, ny: 50 kr På beina: Viking slagstøvler fra militært overskudd, ubrukt: 150 kr Utstyr Sekk: Forsvarets Ludviksekk brukt av 66 Johansen fra Alta: 100 kr Sovepose: Brukt militær kneppepose med tre lag: 90 kr Kniv: Morakniv med rødt skaft fra Europris: 27 kr Presenning: Grønn, 3x5m fra felleskjøpet: 50 kr Tau: 10 meter fra Europris: 30 kr Myggolje: STOPP fra Europris til: 40 kr Fyrstikker: Hva koster en pakke? 5 kr Toalettpapir: Stjal noen meter fra et offentlig toalett: Gratis Vannflaske: Tom saftflaske, panten er 2,50, men ble pantet etter bruk: Gratis Kokekar: Hermetikkboks med spagettigryte: Gratis (mat) Regnskapet for hele turen ble: Klær: 600 kroner Utstyr: 342 kroner Totalt: 942 kroner Så med utstyret på plass, og penger til overs, var det tid for å pakke sekken og stikke på tur. Jeg fant, jeg fant Neste dag tok jeg sekken på ryggen, gikk ut bakdøra og var klar for et mikroeventyr. Det tok ikke lang tid før jeg gikk forbi noen rester etter et sauegjerde. «Jeg fant, jeg fant», sa jeg som Espen Askeladd i eventyret, og plukket med meg litt streng fra gjerdet. Strengen kunne helt sikkert brukes til noe senere. Litt stålstreng kan sikkert brukes til noe. Fem timer senere var jeg fremme ved Langdalsvannet og spente opp presenningen som en gapahuk, før jeg sanket ved til bålet. Med stor grundighet sorterte jeg veden etter størrelse og bygde opp et perfekt bål. Never i bunn, tynne kvister, litt tykkere kvister, og et godt lager av grovere kubber for å fyre ut over kvelden. Deretter var det bare å sette fyrstikken bort til neveren og se flammene spre seg. Stolt over å ha fyrt bålet med en fyrstikk fant jeg frem boksen med Spetti for å lage meg et kokekar. Først brukte jeg Morakniven til å åpne boksen, så kom strengbiten fra gjerdet til nytte. Jeg laget et hull i hver side av boksen, og bøyde strengbiten til som hank. Mens kveldens middag putret over flammene, spikket jeg en liten skje av en bjørkekvist. Skjeen fungerte bedre enn Spettien smakte, men jeg ble da mett av en liter ubestemmelig pasta imitasjon. Etter middagen rullet jeg ut min nye trelags sovepose til 90 kroner. Modell 1945, stod stemplet på trekket. Den ble et tykt og behagelig underlag resten av kvelden mens jeg lå i gapahuken og stirret inn i flammene. Bålkveld. Til slutt var veden oppbrent, og jeg krøp jeg ned i soveposen. Eller, navigerte meg frem mellom lagene, til jeg omsider fikk alt på plass, og kunne strekke meg ut. Gnagsår og leverposteikaffe Morgenen etter kastet jeg sekken på ryggen. Den kjentes lett ut, helt til den traff mine såre skuldre og frembrakte et umiddelbart flashback til aspiranten. Så inderlig godt husket jeg hvordan vi hatet Ludviksekken, og jubelen den dagen vi ble tatt opp på oppklaringslinja og fikk utlevert Reckon Pack. Reckon Pack med polstrede skulderreimer og skikkelig hoftebelte. Aldri mer skulle vi bære på en Ludviksekk med skolisser til skulderreimer. Jeg fortrengte flashbacket og satte i marsj mot Lunddalsvatnet. Turen videre gikk gjennom fuktig myr, og mine nye flotte Vikingstøvler kom til sin rett. Jeg kunne vade over små bekker og holdt meg både tørr og varm på beina. Grepet var ikke like imponerende, så da det begynte å gå nedover forsvant beina under meg og jeg endte på ræva. Etter noen timer merket jeg at støvlene, med stor iver, hadde gnagd seg inn i hælene. Etter hvert hadde blemmene vokst seg til respektabel størrelse, så etter at gapahuken var satt opp ble jeg sittende med bare føtter ved bålet resten av kvelden. Kaffekopp hadde jeg glemt på utstyrslista, selv om jeg kunne tatt med en snyltekopp uten å sprenge budsjettet. Dermed måtte jeg improvisere. En bjørkegrein med passende vinkel ble splittet og tilpasset slik at den fungerte som en hank på en tom leverposteiboks. Første koppen hadde en tydelig bismak av tidligere innhold i koppen. Leverposteikaffe. Etter et par kopper var det slutt på bismaken, og jeg kunne nyte ekte bålkaffe resten av turen. Etter turen Dagen etter lå jeg lenge før jeg pakket sammen og gikk hjem igjen. Ludviksekken ble satt bakerst i boden, og der ble den stående til jeg flyttet noen år senere. Utstyret hadde fungert fint på tur selv om jeg savnet polstrede skulderreimer, hoftebelte, telt med myggnett og gode sko. Uka etter pakket jeg sekken og reiste på fisketur i Sunndasfjella. Ludviksekken fikk stå i fred innerst i boden med alt utstyret urørt. Turen ble gjennomført med telt, skikkelig sekk og gode fjellsko som ikke ga meg gnagsår, helt uten dårlig samvittighet. På nett fortsatte diskusjonen, og redaksjonen i Friluftsliv hoppet på ideen om en tur til under tusen kroner. Det endte senere i en serie spredt ut over tre nummer av magasinet. En lignende artikkel uten beløpsgrense har også endt opp i Fjell og Vidde, der det handlet om brukt utstyr fra brukthandel. Loppemarked er enda ikke brukt, så den kommer snart. Alle disse artiklene handler om det samme. Noen som har utstyrsboden full prøver å vise at en ikke trenger nytt og flott utstyr for å dra på tur. Utstyrshysteri og anti-utstyrshysteri Debatten om hva en trenger på tur er like gammel som menneskeheten, tror jeg. Helt siden en kreativ steinalderjeger banket til en flintstein og satte den fremst på en pil har debatten rast. «Vi greide jo å fange dyr før, så hvorfor skal vi lage nye piler?», var helt sikkert den første reaksjonen fra resten av jaktlaget. Diskusjoner om utstyrshysteri er en gjenganger på nettforum om friluftsliv. I frustrasjon over at folk stadig skal ha noe nytt, forsøker noen å gjenskape utstyrshysteriet med motsatt fortegn. Dermed er debatten i gang. Utstyrshysteri eller anti-utstyrshysteri, kall det hva du vil. En trenger ikke å bytte jakke hver gang det kommer en ny farge. Samtidig er det like meningsløst å hevde at en ikke skal kjøpe kvalitetsutstyr. Det er mulig å tenke kritisk over hva en har behov for, uten å gjenskape utstyrshysteriet med motsatt fortegn. Det handler om å velge det en selv er komfortabel med. 9 år etter tusenkronersturen Jeg fortalte aldri noen hele historien den gangen jeg var på tur, men lot den støve ned i turdagboka. 9 år senere ligger jeg med feber og leser i den gamle turdagboka fra 2005. Mellom en tur på Hardangervidda og Dovrefjell finner jeg notatene fra turen. I turdagboka står historien med realitykonsept, detaljert budsjett og tanker om utstyrshysteri. 9 år senere tenkte jeg det var tid for å dele historien, til skrekk og advarsel for andre som måtte ha lignende tanker. Jeg vet enda ikke hvorfor jeg gikk turen. Det eneste jeg er sikker på er at jeg brukte flere hundre kroner på utstyr jeg aldri brukte igjen. Og så kjedet jeg meg den uken. Vis hele artikkelen og flere historier på bloggen