Vinnerliste

Nær-nærtur i dag, vel kanskje ikke så mye tur å snakke om når man går rundt jordet hjemme, men sesongens første 3 km i lårhøyt gress for å forhåpentligvis holde rådyrkjea unna kniven på slåmaskina. Får vel ta en runde i morgen også.

Liten overnattingstur i Østmarka.

En kort tur i fjæra! Midnattssol og da er vinteren glemt. Tore

Ikke rare turen, men drøye 9km på gruset sti Sjusjøvannet rundt. Litt snø hist og pist, men det er vel stort sett der løypemaskiner har pakket den. Fjellelva med utløp fra Kroksjøen gikk passe stor. Dette er nesten nede ved Sjusjøvannet. Myrene på Østsiden av vannet var ganske våte og alle har avrenning mot Sjusjøvannet. Her fra stien mot Rømåsen med Sjusjøen sentrum på andre siden av vannet. Fortsatt noen snøklatter på Mostfjellet 974moh. Og siden jeg var alene var alle enige om at turen var fin.

Må bare dele noen bilder fra dagens sykkeltur. Ble nesten 8 mil i fantastisk sommervær og nydelig landskap idag. Noe av det beste landskapet kommunen har å by på. (Bortsett fra fjellene såklart)

Man kan dra det med å pakke ting i små poser litt for langt også. Halvveis over Island oppdaget jeg at jeg hadde pakket kammen i plast for å være sikkert på holde den tørr 😂 Kunne sikkert spart vekten av den ziplockposen...

Jeg nevner Solo stove Titan, ikke nødvendigvis fordi jeg mener det er det beste valget for deg, men den har gitt meg mye glede. Jeg har versjonen med kjele på 1.8L som ovnen passer oppi. Den er ikke av de letteste, 822 gram for hele settet, og ovnen er heller ikke sammenleggbar. Fordelen med den kontra sammenleggbare som Bushbox LF som jeg også har, er at brennkammeret er nærmest upåvirket av vind, det blåser ikke gnist ut av den men kun flammene i toppen som blafrer når det blåser. Kjelen er stor nok til å lage mat til 2+, og det er ganske stor overflate på den så det er lett å varme hendene uten fare for at man kommer i kontakt med flammer. I tillegg er det plass inne i ovnen til å oppbevare opptenning når den er pakket ned slik at man har dette tørt og klart om man skulle gå og slå opp leir i regn. Kjelen har topphank slik at man kan henge den over et bål og to utfellbare håndtak på siden slik at det er lett å helle varmt vann i kaffekoppen mm. Jeg hadde denne med som eneste brenner på en 18 dagers tur i Rogen/Femunden i 2017, det var dog med kano så mesteparten av de vel 60 km som ble tilbakelagt var med padling. Jeg har den også med på dagsturer i ny og ne, men da gjerne bare med brenneren og en svartkjele. Det er mindre kompakt, men på slike turer betyr ikke det så mye. Er fornøyd med Bushbox LF i stål også, bare så det ikke skulle være noen tvil.

Mye dugnad på meg i det siste. I går monterte vi plank og diverse. Den lokale grunnskolen testet plankene og det var godkjent. På slutten sv denne varme dagen fikk vi servert is! Og kald brus. Kona til han jeg jobber med er sprek og kom opp med det i varmen. Det er en første gang for alt, og dette var første gang jeg spiste is i fjellet.

Ikke store turen, men i dag ble kajakken sjøsatt for sesongen, så bare en liten oppvarmingstur på 4,5km. Heftig ustabil de første meterne, 2 år siden sist den(...jeg...) var på vannet.. Ble fint å padle når vinden roet seg og sola var på vei ned

For den som syns Solo Stove, Firebox, Bushbox, Emberlit m.fl blir noe dyr: Som nevnt noen ganger i tråden her finner man ymse "kina kopier" billig (og sikkert av varierende kvalitet) på e-bay. Nevner bare her at det også finnes noen "billig merker" som selges i Norge, om man ikke har tid til å vente på pakke fra det store utland. Outnorth fører for eks. tur- og friluftsutstyr som går under merkenavnet "Robens". De har bl.a. en kvistbrenner i sortimentet (link). Og Widforss fører et par alternativer fra merkenavnet "Stabilotherm" (link). Finne sikkert flere som fører disse og ev. andre "billig merker".

Skulle også til å foreslå denne.

Har hatt prolaps to ganger selv lumbalt. Den ene gangen tørket prolapset inn av seg selv, og jeg kunne i ettertid stort sett gjøre som jeg ville uten at jeg tenkte så mye på det, annet enn at ryggen var litt vondt, og det var slitsomt å stå/sitte lenge rett opp og ned. Den andre gangen ble det aldri noe særlig bedre, så endte opp med operasjon. Det er vanskelig å gi råd generelt, da det er forskjell på om det er muskulære smerter du sliter med nå, eller om det er knyttet til nerverotsaffeksjon. Er det kun muskelsmerter, er det kun din egen smerteterskel som setter begrensninger. Det betyr dog ikke at du blir bedre jo mer du presser deg. Er det selve prolapset som gir deg problemer, er det nok lurt prøve unngå veldig tung last, da det vil øke kompremeringen av ryggsøylen. Siden du allerede har oppfølging av helsepersonell ville jeg hørt med dem hva de tenker smertene kommer av. Er det nerven som er affiseret trenger det ikke alltid nødvendigvis være så ekstremt vondt etter en stund, men problemet kan være krafttap, nummenhet, sensibilitetsforstyrrelser etc. Som nevnt over her, vil det ofte være lettere og bedre for ryggen å gå i ulendt terreng, kontra hardt underlag. Men er det selve prolapset som plager deg, vil du ikke bli bedre av det i seg selv, men det kan være godt for resten av kroppen.

Følg Jotunheimstien så langt dere kommer mot Lygna. En flott skogstur. Jeg brukte 5 dager dit. Husk at dere ikke kan bruke DNT-hyttene uten å forhåndsbestille plass, men siden dere bruker telt/hengekøyer er ikke det noe problem. Jeg startet på taket av operaen kl 06:00. Husk å stikke oppom utsiktstårnet på Lushaugen like før Lygna. Formidabel utsikt. Avslutt med god middag i hotellkafeen på Lygna. Lunsjen på dag 1 kan tas i kafeen på Teknisk museum/Kjelsås hvis den ikke er korona stengt. Det er også en kafe på Aas gård like etter at man krysser over rv. 4 i Hakadal. Må selvfølgelig sjekkes om åpent.

Jeg hadde nok strengt tatt klart meg uten jeg også, men noen luksusting må man få lov til å ta med på tur også 😎

Ja, det er helt essensielt. Sløy og rens grundig, fjern hodet, og skyll i rent vann. Deretter salt i buken.

Jeg har i perioder vært plaget med ryggen men har ikke gått og fått noe navn på det. Men jeg har begynt å gå med staver, rett og slett for det er når jeg tar overbalanse at det skjer noe haloi. Etter det har jeg ikke vært plaget på tur, og jeg har gått med ganske så tung sekk i forhold til kilo og muskler. Det er de der utfallene når man holder på å tryne som har vært verst for min rygg.

Takk for godt svar. Var akkurat et sånt type svar jeg var ute etter 😄 jeg merker også stor forskjell på asfalt og terreng. Jeg sklei på isen tidligere i år og fikk så vondt at jeg nesten ikke klarte å gå. Var på sykehuset og hos fysioterapeuten og klarte etterhvert å begynne å bevege meg igjen. Godt var det. Jeg går selvsagt til fysioterapeut å får behandlinger og treningsprogram, og det har jeg gjort i 3 år snart, ville bare høre hvilke tiltak og slikt andre har måttet gjøre for å få til turgåingen på best mulig måte.

Sløy. Rens. Ren pose. Grav ned i snø. Salt litt i buken. Dersom en blander salt i snøen/ isen rundt fisken blir det ekstra kaldt. Blokkfrysing. Breelv, kaldt vann, oppkommer, kan også funke ganske lenge.. Steinlegg renset sløyd fisk i ren tett pose. Uten snø: Grav ned i torva. Uten torv: Legg skyggefullt under fuktig avis. Fukt ofte. Temperatur avgjør mye. Bløtner fisken veldig, bukbena løsner og det lukter syrlig er det tegn på at fiskemåltidet glipper:) Har også hørt tips om å rive vierblad/småkvist sammen med sløyd fisk. Samisk triks. Antiseptisk.

Ah, takk for svar, båe to. Då har eg tinga meg ein slik, eg. 😀Blir spennande!

Genialt! Hadde jeg fortsatt hatt Unna ville jeg fått dette gjort uten å tenke meg om. Det beste enpersonsteltet ville blitt enda bedre

Mandagstur og alene. Hvor burde jeg ta på tur når ingen andre ville være med og det er mandag.. Det hadde alt blitt to rundturer i Madland i forrige uke Begge egentlig «en langtur» på godt over ti kilometer. En tur rundt Lifjellet var en mulighet, men det er en tur jeg har gått svært mange ganger. Lørdagens tur i heia, gjorde det klart at sommersesongen ikke helt er startet. Det vil antakelig ta et par uker til snøen er vekk i stien inn mot Blåfjellenden. Det vil antakelig ta nok en uke før det er mulig å ta turen mot Sandvatn. Det kan bli en av de seneste sesongåpningen de siste 30 årene. Jeg kan huske et par år med sen vær og sommer, men etter å ha sjekket, så blir 2020 blant de få skikkelig sene. I mellomtiden må det bli turer i lavlandet. Gramstad er en grei plass for en kjapp tur. Det er også mulig å få til turer på tre timer og mer. Jeg husker fortsatt bakken opp fra Holmavika til Øvre Eikenuten..... Den turen ble lang og tung fordi jeg tok en ny vei tilbake til Gramstad. Hva om jeg tok den planlagte turen denne gangen. Det burde være en grei tur, og sist jeg gjorde denne turen tok det omtrent tre timer. Jeg planla derfor å starte fra Gramstad for å gå veien inn til Revholstjørn. Derfra går det merket sti mot Dale og Resasteinen. Derfra mente jeg å gå over Skjørestadfjellet mot Dalevannet. Jeg går vanligvis en liten «omvei» nesten om Li før jeg går ned til Dalevann. Omveien er for å unngå den bratte bakken ned mot Dalevann. Den bakken er egentlig grei, men helt øverst er det litt bratt for meg. I tillegg er det en «glemt» sti nedover mot Dalevann, som jeg bare av og til finner. Forrige gang forsvant stien for meg, og jeg kunne tenke meg å sjekke opp hvor denne egentlig går. Det var en del folk på Gramstad, og noen få tok den gamle veien mot Dalsnuten. Ellers var det ikke mye folk. Oppover mot Resasteien, kunne jeg høre folk foran. Høyt volum og mange folk. En hel gjeng jenter – helsepersonell – på utflukt mot Resasteinen. Etter det traff jeg ingen før jeg igjen så en mann nede ved demningen ved Dalevann. Det var en god del bil nede på Dale, Og folk. Stien som forsvant, dukket opp denne gangen, og nå vet jeg hvor jeg går feil Det er en tydelig vei fra Li mot Dalevann. Den forsvinner i en myr og stien tar over på andre siden av myra. Det ser tilsynelatende ut til å gå en «vei» oppover, men det er «lureri». Jeg fant stien, og hadde ikke problemer med å komme ned til STF stien. Det er likevel ganske bratt nedover, og for min del går jeg forsiktig. Alene på tur, hvor det ikke ofte går andre, betyr forsiktig tråkking i bratte bakker. På andre siden av Dale er det også en bakke opp mot Dalsnuten og stien mot Resasteinen. Jeg gikk og tenkte på denne bakken. Det var ingen grunn til å se mørkt på stigningen mot Dalsnuten. Stien er grei å gå, den er lagt så pass i terrenget at jeg tok bakken helt uten for høy puls. Jeg hadd lurt på å legge inn en tur opp om Dalsnuten, det ble det ikke noe av. Jeg gikk korteste vei mot parkeringsplassen på Gramstad. 3 timer total – sånn omtrent. Det samme som jeg bruker rundt Lifjellet. En grei tur – litt lengre enn de «vanlige» turene etter hvert. Jeg kommer til å gå den rundturen flere ganger. Les hele artikkelen

Ja, der er ikkje eg, altså, eg har berre med meg litt ekstra mat, og er ikkje nokon gourmet. Eg satsar hardt på apetitt som beste kokk: er eg svolten går det ned. Det var vel eigentleg desse breturane eg var mest imponert over at folk fekk med seg alt mogleg i 45-literen. No var eg instruktør, så eg hadde ein taubrems og eit par slynger ekstra, men det var altså heilt sjukt kva folk drog ut av desse småsekkane sine. Eg hadde også ein 45-liter, men måtte jo rasjonere, då. Men det kom altså fram konjakkflasker, ølboksar, bøker, ulltepper og gudveitkva ut frå desse småsekkane, og eg hadde to par sokkar med meg, liksom. 🤣

Jeg pleier ikke å ha med mye, og i den greie årstiden hvor jeg vet at soveposen er mer enn varm nok har jeg ikke med så mye som en ekstra tørr sokk til natten. Jeg tror disse folkene med microsekk på tur har ultralight av alt, microtelt, microsovepose (quilt), microunderlag (går bare til ned på lårene), micropenis etc.

Bunner ikke dette ned til for mange komfort og kjekt og ha ting? og viljen til å bruke penger. Jeg mener om man har med seg synt sovepose, ullgenser, ekstra klær, ekstra ullsokker, fult Trangia sett, for å koke vann til Real posen, rep sett og sy sett til altmulig rart, en ekstra gass beholder slik bare i tilfelle, osv osv. vs Om du pakker med tanken om at ingenting går galt, ingenting ryker og det alltid er fint vær og man bruker endel mer penger, så man har en dunpose, dunjakke, lite ekstra klær, ingen rep sett, ingen ekstra i tilfelle ting, så er det utrolig hvor mye man redusere volumet på ting. Kun 1 gass boks med en pocket rocket og noe til å koke vann i. osv osv. Jeg personlig bruker en 125liters sekk på alle overnattings turer, også på endel av de lengre dagsturene. Jeg vet også at jeg har med meg for mange ting. Øks, sag og kniv. Gjerne en kvist brenner og et fult stormkjøkken, en gass boks med en liten brenner, mat for en dag ekstra, et slikt militært sovesystem fra over dammen, ekstra klær, noe tau, ekstra tau, rep saker, 2 liggeunderlag, en 3x3m tarp, pluss en hel masse andre saker, ting som aldri brukes og ting som er med for testing. Jeg vet jo at jeg kan bytte tarp til en som både er mindre og lettere, en annen sovepose, ingen øks og sag, 1 liggeunderlag. Der alene så hadde jeg vært både lettere og veldig mye mindre i volum. Bærer man tungt går man saktere, går man saktere har man bedre tid til å nyte utsikten og stemningen.

En skikkelig herlig tur til Gaukværøy og Litløy er nå kommet i bloggen. Natt til Kristi Himmelfartsdag, så det ble ei overnatting underveis. Litt regn på kvelden, men dagen etter ble skikkelig bra vær og vi kunne bare surre rundt der ute og se på alt mulig. Skikkelig fint! HER i bloggen nå.

Det er mykje anna enn naboen det går ann å kikre på frå stoveglaset. Her har eg nokre km² med leveområde for hjort og elg på andre sida av dalen, og rett som det er viser desse seg på jorda like ved, det same med rådyr, hare, rev osv. Over og bakanfor dette er det leveområde for villrein, utan at eg har hatt lukke med meg på å få auga på dei heimanfrå. Dei fleste fuglane eg kikrar på, er også heimanfrå. Eg har derfor både ein 7x50 håndkikkert ståande på hylla og eit feltteleskop fast montert på stativ. I tursekken har eg ein 8x30 med relativt vidt synsfelt.

De har nok kjøpt sekken fra Brødrene Dal

Eg har full forståing for konseptet: eg synest folk stiller opp på tur med mikrosekkar, og likevel dreg dei det merkelegaste opp frå den same sekken: dunjakker, dunsokkar, kaffetrakter, kortstokk, fiskeutstyr, ekstra skopar osb. Eg pakkar i 80-litaren og må legge att alt anna enn det mest nødvendige. Eg klaga til husbonden (som eg ofte dumpar masse stæsj på) og han meinte det same: nokre må ha magiske fingrar, altså. Førre veke klarte eg meg med ein 65-litar, men det var fordi eg fekk husbonden til å bære hengekøyene og kokeutstyret, vi hadde null teknisk utstyr med oss og åt berre Real. Ja, for folk klarar jo å dra ut trerettarsmiddag også frå 30-litaren...

Eg er "bare" 182cm høg, veier rundt 75kg og har brukt Amok Dramur (2019) std. størrelse i snart ett år no. Komplimentert med Downmat 9 LW på kvar tur. (Har drassa på downmat'en heile året da utstyrtslageret var tilnærmet lik en slikk og ingenting når eg endelig bestemte meg for å starte friluftslivet i fjor. Kjøpte litt utstyr som kunne brukes heile året for å spe investeringene litt utover. Har mao fått mykje ekstra trening i 3-sesong og kuperte terreng 🙃) Har heile tida tenkt at den vanlige Draumr-størrelsen er perfekt for meg og har, når det skal være sagt, sovet veldig godt i den til nå (13-15 turer godt fordelt gjennom året). Men her om dagen fekk eg prøvd ein XL av ein kamerat, som att på til er nokon hårstrå lavere enn meg. Trudde ikkje det ville være merkbar forskjell på vanlig størrelse og XL for oss som trenger krakk til å nå opp i de høgaste hyllene i heimen, men der og då, placebo eller ei, gras grønare på di andre sidene osv, så syntes eg at det var merkbar bedre komfort i XL-versjonen 😅. Eg sover stort sett på siden og snur meg litt ila natten. Det var veldig digg å kunne slenge på både armer og bein i alle retninger, uten å være i nærheten av å at de havet utenfor. Også sittemodus på dagtid føltes ut som gav meir "support" enn min vanlige (fekk bedre støtte til både bein og hovudet). Kameraten min prøvde først vanlig størrelse eit par turer, før han bytta og fant ut at han likte seg best i XL-versjonen. Etter enda fleire turer som inneholdt ein del trasking og ikkje bare glamping holder han forsatt fast på at skifte til XL totalt sett er diggast, sjølv med meir å drassa på. No er eg sjølv veldig usikker på eg ønsker å bytte ut komfort til og fra camp (bæringen) i form av vanlig størrelse og downmaten til fordel for enda meir komfort i camp, aka winterfjøl XL (når denne kommer tilbake på lager) og Draumr XL. Eg er ingen ultralett pakker (de fleste som labber ut på tur med ein Draumr under armen er vell neppe det), men eg liker ofte å gå eit stykke når eg er ute på tur så eg prøver jo i hverfall å tenke litt vekt og volum. Er det andre her inne som har emigrert til XL, selv om de passer/ har sovet godt i ein vanlig størrelse? Dersom eg "frastår fristelsen" i å oppgradere til XL-versjonen blir nok Synmat UL winter kjøpt inn og downmat'en solgt, for å redusere litt på vekta. Da slipper man også ristingen av matta for å få dunet til å fordele seg fint før den stappes i køya😜. R-verdi på 5 holder til mitt bruk, og supplerer heller med ekstra underlag/reinskinn på de kaldeste nettene om det skulle være nødvendig.

Vårtur i Målselvdalen, indre Troms. https://veidemannsblod.no/2020/06/08/vartur-i-malselvdalen/

Mye snø og mye vann. Det ble ingen påske på Blåfjellenden, og etterhvert har jeg begynt å tvile på om det blir noen sommer. Våren kom forholdsvis tidlig hjemme, men det var kaldt. Kulde betyr snø i fjellet, og på 17. mai kom det 25cm nysnø. Denne nysnøen forsvant for, men den kom i tillegg til store snømengder fra før. Det er flere ting som kan hindre fot-turen tidlig på våren. Snøsmelting og mye vann er en ting, men snøfenner og løs snø er en annen ting. Det er lett å tråkke gjennom og ødelegge beina. Normalt vil det være faste og greie fenner i slutten av mai. Dette året har det vært skiføre til nå. Jeg sjekket snøkartet. Det viste fortsatt mye snø mellom Høgaleitet og Blåfjellenden. Nå trenger snøkartet ikke være helt pålitelig. Det var på tide å sjekke opp forholdene. Normalt går første turen innover til Blåfjellenden i siste uke av mai. En gang, i 2015, kom jeg meg ikke inn før 19. juni. Delvis på grunn av mye snø, men også på grunn av en fot i ulage. Jeg var i tvil om jeg skulle ta med mat og utstyr for en overnatting på hytta, eller om jeg skulle legge opp til en tur innover for å snu på halv-veien. Etter å ha sjekket Yr og diskutert med meg selv, fant jeg ut at jeg bare skulle gå innover for å se på forholdene. Det betyr lettere sekk og antakelig at jeg slipper å gå med våte sko dagen etter. Jeg mente det kunne være mye vann i Fossebekken og ved vaet øverst. Det var selvsagt ingen andre biler enn min på parkeringsplassen. Jeg kunne se spor oppover, og i en av hytten var det arbeidsfolk. Det ble tid til en liten prat. Det er ofte snefenner omtrent helt ned mot stien første gangen jeg går innover. I hvert fall i søkket ved den første bakken, og det er omtrent alltid nødvendig å gå over en eller flere fenner for å komme til topps i Oleskaret. Dette året kunne jeg enkelt gå rundt de få rester av snø som lå i stien opp mot toppen av skaret. Øverst, ble det den vanlige omveien for å unngå den bratte fonna i stien ned mot «porten til Olav». Nede på flaten og rund Fossebekktjørnene til Fossebekken, var det omtrent som normalt for første turen. Som oftest går et par uker tidligere... Fra jeg kunne se Fossebekken og videre oppover, var det fortsatt skiføre. Over 750 moh, hadde være så avgjort ikke kommet langt. Det var vinter helst. Siden sola steikte i nakken, og det ikke var snakk om noe vind av betydning, ble det likevel skikkelig varmt enkelte plasser, og der var snøen våt – sørpeføre. Fossebekken gikk stor. Det var fortsatt mulig å komme over, men ikke i stien, og ikke uten å tråkke i vann. Det er et stykke der vannet renner over et flatt svaberg, og her er det lett å komme fram, men med vann rundt støvlene som lett går over støvleskaftet. Nesten halv-veis, på 850 moh, snudde jeg. Videre innover var det mye snø. Selv med stor snøsmelting vil det være snø i stien til langt ut i juli. Etter min mening vil det være «dårlige» forhold for fot-tur til Blåfjellenden i hvert fall minst en eller muligens to uker til. Selv med sommerlige temperaturer og sol. Det gikk mye lettere å gå tilbake. Egne spor å tråkke i, gjør det hele greiere. Det var en gjeng på tur rett opp av hyttebyen. Jeg kunne også se spor av fol innover. Det var antakelig sauefolkene som sjekket forholdene. I hvert fall hadde de med hund, og brukte stav. Det ble omtrent tre timer i heia i brukbart vær. Selv om jeg ikke kom helt inn til hytta, vurderte jeg å kalle turen «første heietur i 2020», men jeg tror åpningen av sesongen 2020 får utstå til første gang jeg kommer helt inn. Les hele artikkelen

Denne uka ble det lørdagstur siden jeg hadde innslipp fra beite og lunchforing av hestene midt på dagen søndag - turen da ble å løpe rundt ompå jordet for å få hestene inn - var ikke enkelt for en person så det ble ikke filmet.. (De går ikke fulltid på gress Enda og får litt magert høy når de kommer inn i premie - derav ‘lunchforing’. lørdagen gikk turen nok en gang syd for Sandnes.. hadde tenkt meg å finne rette stien opp til bursfjell siden jeg gikk litt feil sist. Men før jeg kom så langt kom jeg på at jeg jo hadde lest at en kunne starte nærmere Ålgård - ved stemmen. Så da kjørte jeg dit. Stemte at jeg har vært der en gang Sist jeg bodde i Stavanger - for 10-15 år siden.. fin tur via Nonsfjellet opp og så litt opp og ned (enkelte bratte stedet) og over våte myrer (springfart..) til bursfjell. Etter pausen var buffen borte så da var jeg nesten igang med retur samme vei. Men stoppet og sjekket en gang til og sa lå den i jakkehette så dermed ble det rundtur. Greit å slippe et par av de veldig bratte kneikene siden litt sleipt og løst etter mye regn.

2pinsedag gikk jeg 3-kanten ved steinkjerringa Holmavatn og synesvarden. Startet til en avveksling ved Tovdalsvegen så ble litt lengre tur (men snek meg unna selve kjerringa..). Mye folk på tur - særlig fra Holmavatn til kjerringa. Grei tur når det er varmt siden luftig - og ikke mange lange tunge bakker

En kort rundtur fra Gramstad. Broderen var klar for tur på onsdag. Det vil si, han ønsket å teste kneet i noen bakker, og helst på en tur der han kunne korte inn om nødvendig. Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten er akkurat en slik tur. Ikke for lang, bare så vidt 8 kilometer. Ikke for mange høydemeter, men tross alt nesten 500 meter – både opp og ned... Kneet til broderen vil liksom ikke bli helt godt. Likevel ønsket han å teste det i noen bakker. En onsdagstur fra Gramstad var det han så for seg. Jeg hadde selvsagt ikke noe i mot det. Tur er helt klart populært. Det varen masse biler på parkeringsplassen da vi kom, og det rullet stadig inn nye biler. Ikke så mange tar turen oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet, men stien oppover er likevel godt opptråkket. I dårlig vær er det mye sorpe og vann. Denne dagen var det forholdsvis bra vær da vi startet. Det var meldt om regn senere på dagen, men da håpet vi å være ferdig med turen. Sol og oppoverbakke betyr svette. For oss med langbukser, ble det varmt. Vi hadde valgt feil i dag. Vi skulle valgt kortbukse. Mange andre gikk i sommerklær, og helst uten jakker. På toppen var det likevel så pass kaldt at vi ikke tok noen lang pause. Vi satte kursen nedover ganske kjapt. Det var kjekt å være på tur igjen sammen med broderen. Det har ikke blitt så mange turer i det siste. Vi hadde en del å prate om, så det ble ingen «treningstur» bare en vanlig ordinær «kosetur». Nede på veien spurte jeg om vi skulle fortsette rundt, eller bare ta direkte ned til bilen. Broderen var ikke i tvil. Vi skulle også ta turen over Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn før vi tok veien tilbake. Det er ingen lang «omvei». Det tar bare omtrent en halv time å gå denne ekstrarunden. Det er en bakke opp mot Fjogstadnuten. Den er ikke like lang og bratt som bakkene opp mot Bjørndalsfjellet, men de bakkene krever likevel litt kondisjon. God trening, mener broderen. Stien rundt Fjogstadnuten er langt fra så oppgått som opp mot toppen på andre siden av veien. Det går nok ikke så mange som går her som der. Vi, både broderen og jeg, synes turen er kjekk. Den gir en liten smak av fjell og vidde - «hei». Det er ikke en busk eller tre oppe på flaten. Bare stein, myr og svaberg. Slakt opp og ned. En grei «forlengelse». Fra Kvitemyr/Revholstjørn er det «motorvei» tilbake til parkeringsplassen ved Gramstad. Her er det lagt flat stein i stien på nordsiden av Revholstjørn og opp mot Dalsnuten. Et stykke oppover lia mot toppen av Dalsnuten er det «trapper» for at folk skal enkelt kunne nå toppen. Denne gangen tok vi ikke turen om Dalsnuten, men satte kursen direkte mot bilen. Det ble «nesen» to timer. Sammen med bakkene ga det en helt grei tur på en vanlig onsdag. Les hele artikkelen

Bestilte en Koeva Moonwalker fra Fjellsport, 20/4 etter samtale med kundeservise og lovnad om varen på lager 25/5, så har den fortsatt ikke ankommet. Forsøkte å ringe kundeservise hos Fjellsport 3/6, men telefonsvarer henviste meg til chat. Åpnet chat, som henviste meg til telefonsvarer... Uprofft! Bestilte Koeva Moonwalker fra Hekta På Tur, la med en sjoklade for å få fri frakt 3/6 Når jeg spiser frokost i dag tidlig 4/6 kl 0715, altså under 24 timer etter bestilling, så kommer det SMS med beskjed om at brenneren henger på postkassen Tommel opp til HTP ! Gleder meg til å teste brenneren på tur neste helg.

Jeg har fått på plass en flott tur til Åsand HER i bloggen. Hadde med goproen i dome for å ta litt mer bilder splittet over og under vann. Det er vanskelig å få blinkskudd, men noen småkule bilder blir det. Ellers, fantastisk vær og trivelig selskap i flott terreng. Super tur.

Bloggen er oppdatert med den 24de dagen på Der Traumpfad fra München til Venezia, da gikk jeg ned fra Rifugio 7th Alpini til Belluno, det største stedet etter München. Denne dagen så meg gå ned gjennom grønn skog og brusende bekker, streve og slåss med bittesmå flått, omtrent falle i søvn mens jeg fikset min brukne tann hos tannlegen og vandrende nysgjerrig av ruten bare for å finne en skjult perle, den smale og kronglete kløften Bus del Buson. Der Traumpfad, dag 24: Pis Pilon - Belluno (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/pis-pilon-belluno.html) Bus del Buson.

Har aldri noe problem jeg

Siste tur med pulk og fjellski for denne sesongen. Et par flotte dager i indre Troms, Dividalsområdet http://utinord.blogspot.com/2020/05/dividalen-med-ski-og-pulk.html

En liten tur til Kringelskjæret i nabolaget er kommet HER i bloggen. Kort tur, men veldig fin.

Jeg har fått på plass 1. mai-turen min i bloggen, den ligger HER nå. Alltid like stas når jeg kan kombinere jobb og padling, sånn sett heldig at jeg jobber i en kommune der det er både folk og bedrifter på en del øyer. Når det da i tillegg klaffer med været, sånn som det gjorde denne gangen, så er det jo fenomenalt! Fikk også testet litt å ta bilder med domen, det er skøy. Det er ikke så mange bilder som faktisk kan brukes, men heldigvis fikk jeg ett denne gangen som var helt ok.

Norske politikere lar seg påvirke av industrifinansierte lobbyorganisasjoner som toner ned konflikter og naturverdi, samtidig som de skalerer opp økonomisk lønnsomhet og politisk gevinst. Vern om norsk natur!

Dag 23 på Der Traumpfad er oppdatert på bloggen, hvor jeg gikk fra Rifugio Pian de Fontana til Rifugio 7th Alpini. Dette var den dagen på ruten som jeg var mest spent på. Etter en storm i 2009 som ødela ruten, forsvant ruten ut av de tyske guidebøkene, og selv etter at den ble merket opp på nytt er den lite brukt. I 2018 raserte en ny storm området (som jeg har skrevet om tdligere) og jeg var da spent på tilstanden til ruten. Det skulle føre til en av de mest spennende dagene på vandringen. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 23: Pian de Fontana - Pis Pilon (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/pian-de-fontana-pis-pilon.html) Utsikt fra klatringen opp mot Forcella Torond.

En viktig ting å tenke på er at alaska husky ikke er en rase, men en fellesbetegnelse på en stor gruppe trekkhunder av blandingsrase, med ulik grad av polarhund innblandet. Alaska husky er dermed en veldig varierende hundetype, og du kan treffe på både store og små huskyer, hunder med god pels og med dårlig pels, hunder med lavt stressnivå og hunder med ekstremt høyt stressnivå. Besøk flest mulig eiere/oppdrettere av de hundetypene dere tenker på. Se hvordan hundene er, hva de brukes til, hvordan de fungerer i hverdagen, det er tross alt flest hverdager i et år. Besøk også gjerne oppdrettere av de hundetypene dere vurderer, for det er ikke hipp som happ hvilken oppdretter dere velger om dere er på utkikk etter en hund med spesifikke egenskaper. Finn.no er ikke stedet å begynne søket etter en turkamerat dere skal ha i 10 år eller mer fremover. Husk at det også finnes flere polarhundraser enn samojed, som kanskje også kan dekke behovene du skisserer. Det er verdt å gjøre et grundig forarbeide.

Forrige søndagstur ble flott, fikk til og med selskap på turen. Stadig flere som måker fram kajakkene nå. Det ble en tur til Silsandholmen og Skjervøyan, to 10 på skjæret-poster. Da har jeg samlet alle jeg trenger til årets loddtrekning, resten blir bare bonus. (15 av 55 så langt) Vi fikk sett litt fugl underveis, blant annet heilo og årets første lundefugl. Så forresten årets første vipe på kjørethuren hjem også, hele fire stykker. Det er blitt så få av dem de siste årene, at det er dessverre ganske mange sånn sett. Vi hadde også veldig variert og kult vær. Nuvel, mer finner du HER i bloggen.

"A walk in the woods" med Redford og Nolte. Har ikke sett den ennå. Ser morsom ut. Appalachian Trail.