Vinnerliste

Det kommer veldig an på personene og utstyret. Har et "lager" med ski fra diverse fyllinger - fyller gladelig opp skiboksen til kona når hun skal på tur med studenter, "så du har noe å hente om noe knekker", men aldri ski vi bruker selv. Som flere her har man jo et lager av gammelt utstyr som kanskje er såpass slitt at man ikke vil bruke det på lange turer (slitte ryggsekker, slitne telt o.l) men tar vare på det for å tyne ut siste rest på korte turer, og det kan godt lånes vekk. Samtidig har jeg også sett gjennom mange år som speiderleder at klare instruksjoner på utstyrsbruk og vedlikehold ikke alltid hjelper, noen er hjelpesløse, snubler over glidelåser inn i telt, snubler i barduner, prøver å slå plugger gjennom stein når det ligger jord oppå, drar kanoer over spisse steiner, "glemmer" å vaske opp før stormkjøkkenet pakkes bort, brenner fast rensenåler, slår øksa i bakken, skraper kanoåra i bunnen, stikker kniv gjennom teltduken for å se hva den tåler. En ting er når de er unge, men når det fremdeles er sånn når de er 16, har vi en utfordring. Vi hadde også for vane å sende patruljetelt med speiderne hjem til tørk etter turer - med beskjed om å henge opp, men en lurer jo på hvilken offentlig institusjon man skal ringe når teltet kommer tilbake etter 14 dager like vått: Leder: Men har du ikke hengt det opp? "Speider": Jo, pappa hang det i garasjen Leder: Men det er jo vått enda, tok du det ut av posen? "Speider": Nei, skulle vi det... Når det er sagt har jeg hatt rovere i gruppa som har fått lånt det meste, fordi de over tid har vist at de kan.

Jeg har ingen kunnskap om Oslo, men tipset mitt er generelt. Om du skal finne et sted du kan være alene må du tenke alternativt og ikke gå etter tips fra andre. Vet andre om det og det ligger rutebeskrivelse på nett kan du være ganske sikker på at det er folk der. Derfor: Ta frem kartet. Finn koller, småvann og andre områder som ser interessant ute som ligger et stykke fra merket sti. Det trenger ikke vært langt unna, men fra noen hundre meter til et par kilometer. Du finner garantert massevis av fine steder du kan ha for deg selv. Litt ekstra artig å finne sine egne steder også?

I natt og formiddag hadde det regnet. Selv om det var opphold da jeg la av gårde på en liten rundtur over Lille Kolsås, den minste av de tre Kolåstoppene, lå tåka fortsatt lavt. Så det var gode forhold for fotografering av dystre skogsinteriør, underveis. Hele området er vernet, så her står trærne til de faller av seg selv. Inne på de åpne myrene der sola ikke kommer så godt til finnes det fortsatt snø. Fant et lite granskudd, som har slått rot på stubben til en fallen gran. Utsikt fra Lille Kolsås mot nordryggen på Søndre Kolås, som et er svært populært mål både for turgåere og klatrere. Ikke akkurat været for flotte utsiktsbilder idag, men knipset likevel et bilde av Kirkerudbakken, stengt som alle andre alpinanlegg i disse dager.

Som nevnt før både et chairkit som krever oppblåsbart underlag eller en helinox groundchair fungerer begge veldig bra. Jeg har begge deler men bruker stort sett bare groundchair. Jeg går mange dagsturer og der er det jo ikke aktuelt med chairkit. Helinoxen plukker jeg opp av sekken og har montert på 30sek. Tror jeg kjøpte min groundchair i 2016 og den har blitt brukt og misbrukt på utallige turer og er fortsatt like fin. Tviler på at et chairkit vil gi like mye fleksibilitet og varighet

Skal du ha oljeuhyre så må du kjøpe oljeuhyre.. Goretex er ikke vanntett, og spesiellt ikke ved mekanisk ytre påvirkning, men goretex er en kjempebra middelvei mellom vanntetthet, pusteegenskaper osv..

I år blir det hjemmepåske også for Lars Monsen, men vi lover bålkos når han inviterer til hjemmecamp hver dag i påsken. sånn lyder tittelen til NRK sin nye Lars Monsen serie som blir vist i påsken ifra Lars sin facebook post : NRK TV tråkker til: Fra torsdag til mandag i påsken kan du bli med meg på direktesendt hjemmecamp her jeg bor, to timer hver dag! For å nevne noe: Jeg får besøk av gjester, kommer med turtips til hjemmepåsken og skal vise klipp fra tidligere turer og ekspedisjoner. Og her trenger jeg hjelp fra deg. Hva er ditt favorittklipp fra mine programmer? Kommenter under denne posten, så skal vi lete i arkivene. Tusen takk for hjelpen! dette blir gøy akkurat hva et vårsykt hjerte trenger https://tv.nrk.no/serie/hjemmecamp-monsen

Jeg har mye turutstyr, mer enn jeg strengt tatt bruker eller trenger. Men nei, jeg låner aldri ut utstyr. Fordi jeg har opplevd at utstyr har forsunnet eller blitt ødelagt av låneren. En god kniv jeg lånte ut ble for eksempel brukt til å splitte ved med en stein som batong, og med en stein som underlag. For mange år siden lånte en arbeidskamerat ei hagle. Som han ramlet med og bulket løpet på. Telt med rift i duken.. Imidlertid har jeg for vane å gi bort utstyr til familiemedlemmer som trenger det, særlig unge som har lyst til å utforske friluftslivet. Jeg har gitt bort kniver, telt, underlag, tarper, hengekøyer, fjellduker, ryggsekker, kokeutstyr og primuser. Utstyr jeg bruker selv blir hverken utlånt eller gitt bort. Men mange av mine familiemedlemmer har fått gratis fra mitt "overskuddslager", og at det blir brukt ser jeg på turrapporter på Facebook.

Dårlig svar fra Brusletto! Hva er hensikten med en solid og tung fulltangekniv dersom man ikke en gang kan splitte litt bålved med den? Jeg bærer da ikke en så tung kniv i beltet bare for å spikke pølsepinner. Enig i at øks er best til splitting av ved, men dette er for dårlig. Det passer da ikke alltid å bære med seg øks i tillegg om man ikke skal hogge mye ved. Der mistet Brusletto meg som kunde også. Vel, de gjorde de faktisk da de ikke gadd å svare på min klage. Ser på Facebooksiden deres at det er flere som er misfornøyd med denne kniven. Heretter bærer jeg en Strømeng.

Velger da å eksponere meg selv, å legge ut litt klipping og filming fra min vandretur i fjord Episode en er filmet med Gopro 5, starter å redigere episode 2 nå og da hadde jeg Gopro hero 7 og vil legge ut senere Håper noen vil se og at noen liker den Tar også gjerne imot kritikk på produksjon slik at jeg kan forbedre meg!

Hei Jeg lurte på hvordan dere stiller dere til å låne bort turutstyret deres? Selv så bruker jeg å låne bort når jeg kan til venner og bekjente, synes det er fint å bidra til at folk kommer seg på tur, samtidig miljøgevinsten med at alle trenger ikke å ha alt. Men begynner å bli lei av at noen ikke kan behandle ting ordentlig. Har selv opplevd å få tilbake telt som er våt og gjørmete. Slik at jeg må vaske å tørke det selv etterpå Fått tilbake en Jervenduk med flere hull etter å ha sittet for nært et bål slalomski som ikke blir levert tilbake etter mange purringer. måtte til slutt dra å hente de selv 1 år etter at de ble lånt bort Det skal sies at de fleste som jeg har lånt bort til, kanskje ikke er så turvante selv. Så de vet kanskje ikke at et telt må tørkes etter bruk... men dette blir endel merarbeid for meg å blir så irritert at jeg har nesten bare lyst til å slutte å låne bort.

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Jeg var ikke klar over Grorud chair da jeg bestilte Helinox zero først fra fjellsport. Jeg bare tok den letteste.... 🙈 Men siden så mange anbefaler Ground chair, bestilte jeg den også. Så får jeg teste begge og sende tilbake den jeg ikke vil ha. Ser nå at ground chair kommer først. Da den er estimert til å komme i morgen og jeg skal på tur i morgen. Så blir det vel kanskje det som blir avgjørende...

Jeg hadde egentlig tenkt å padle i går, men så kunne det se ut for å kanskje bli den siste dagen med skikkelig skiføre i nærområdet. Så jeg pakket pulken og dro på overnattingstur istedenfor. Den er nå kommet i bloggen HER. Månelyst ble det, og alt. Fin tur selv om det ikke var langt av gårde.

Gleder meg! Ingen andre "alene-på-tur-med-kamera"-personer er i nærheten av Monsen når det kommer til turglede, entusiasme og formidlingsevne.

Er nytt og bedre kamera på episode 2 som er ute nå! 16:9! Er mere fornøyd med denne episoden Takk for tilbake melding, her er filmen:

Låner gjerne bort, men da får de som regel ikke det beste. Når jeg har lånt bort telt/lavvo så tar jeg gjerne noen kontrollspørsmål for å sjekke kunnskapsnivået. Har flere ganger hatt prøveoppsett av telt med de som skal låne. Da får man sneket inn meldinger om hva man selv synes er viktig. Junior kan låne hva hun vil, for gevinsten er økt turglede for henne. Om noe skulle bli skadet så tar vi en gjennomgang, og så setter jeg det på kontoen for læring for henne. Hun skjønner også hvilket utstyr som jeg er forsiktig med.

https://kartmannen.no/nb/gpx

Prøv https://topokart.no/routeplanner/ En helt enkel men funksjonell tjeneste.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i snøvær. Værmeldingen var bra for lørdagen. Etter en trist fredag, så det endelig ut til å være muligheter for en «ordentlig» tur. En tur i høyden . Litt topper og litt hei. Broderen var med på det, og vi ville avtale nærmere på morgenen. Yr hadde ikke helt rett. Det var snø i hagen, og bare så vidt over null. Nå mente de at det ville bli overskyet og over null, men uten nedbør... Broderen var skeptisk, men jeg håpet det ville være mulig å få til en vanlig tur til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, - og muligens Dalsnuten? Broderen mente det ville være for mye snø, og foreslo en tur i sjøkanten. Jeg holdt på mitt, og vi avtalte å møtes på Gramstad. For å si det sånn: broderen hadde rett.... Det var 5 grader nede ved sjøen, men bare 3 grader oppe på parkeringsplassen, og det lå snø på bakken. I nordhellingene var det full vinter. Broderen er skeptisk til snø og is... Det var likevel en god del folk og biler. Mange som ville mot Dalsnuten, men også en del som tok oppover bakken mot Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Vi tok oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Ikke langt oppe gikk vi forbi en gjeng voksne med unger. De minste nokså små. Vinterforholdene og bakkene tok ikke motet fra disse. Vi traff den samme gjengen på vår vei nedover. De hadde fortsatt en god bakke igjen før toppen. Oppholdsværet Yr mente vi ville få, kom ned i fast form. Det kom som sludd. Broderen nevnte noe om at det kunne legge seg, og dekke stien. Jeg mente at det ikke var nok snø til det, og at det snart ville bli opphold. Vi fikk delvis rett begge. Det la seg, men smeltet omtrent med en gang. Det ble et kort opphold på toppen. Vinden var kald og nedbøren gjorde det ikke videre varmere. Vi travet nedover bakkene i greit tempo. Det kom en del oppover. Det ville bli en kald og våt opplevelse for disse også. Nede ved veien mente broderen det hadde blitt nok bakker, han valgte å gå mot bilen. Jeg tok opp bakkene mot Fjogstadnuten. Og – selvsagt – så fikk jeg vind og regn/sludd i mot over det åpne strekket før bakken ned mot Kvitemyra. Nede i bunn av bakken dukket broderen opp. Han hadde tatt turen innover. Det ble liksom ikke nok med bare opp til Bjørndalsfjellet og rett ned. Vi fikk en grei tur tilbake til bilen. Nok en koronatur unnagjort. Den første oppe i høyden. Det har blitt mange korte turer i det siste, og det var virkelig kjekt å kunne ta en tur med litt utsikt over hav og hei. Nå var egentlig ikke snøen det største problemet. Sorpa var mye glattere, og vi var begge ute og skled i sorpa et par ganger. Broderen er likevel mer skeptisk til snø... Ikke mange kilometerne tilsammen, men en del høydemeter og vi brukte opp mot to timer. Les hele artikkelen

Hei I disse corona tider - og jeg er faktisk pensjonist - så kan jeg gjerne sy et par D-ringer på en hofterem og fikse evt. rumpetaske. Men seilmakernål og -hanske ligger på hytta, hvor jeg jo skulle ha vært for lengst. Men jeg har annen kraftig nål og det viktigste: Sygarnet (twist). Med mindre du har skuddsikker hofterem, så fikser jeg det! Det kan vel ta 1-2 timer. Jeg har bare hvit sygarn og den svarte paracord ligger også på hytta, så syning vil bli synlig og for hand , men kan farges med svart tusj. Jeg har visst heller ingen D-ringer på lager, skal dog sjekke i kjelleren. D-ringer må du selv skaffe fx: https://www.westsystem.no/p/11813/d-ring-syrefast det bør være (40 mm) 50 mm varianten, som er lettest å betiene med karabin, hansker og 2 ivrige huskyer foran. Det skal være den type D-ring som er sveist, ikke pynte D-ringer fra lærhandel. Vi kan treffes på min terrasse og du kan evt gå en tur i skogen med hundene mens jeg syr. Vi avtaler nærmere på personlig mail. Elgen

Denne nye serien med økser fra Fiskars likte jeg! Hickoryskaft med feilhuggbeskyttelse, blad av karbonstål, og det typiske Fiskarsfestet som sørger for at bladet ikke løsner fra skaftet. Finnes i 3 størrelser. https://www.fiskars.no/produkter/hage/okser

Jeg har min mindre med når nyhetens interesse har avtatt. Jeg kjøpte min for bruk på dagsturer når jeg ikke har med liggeunderlag og stoltrekk, men det er i grunnen sjelden at jeg gidder å slå den opp faktisk, selv om den er kjekk når jeg først har gjort det.

Uten tvil noe av det bedre stop motion opplegget jeg har sett i nyere tid. Å dæven dette har tatt tid Holder på med dette selv, stop motion hvordan jeg pakker baggene mine... det tok ca 2 timer å knipse bilder nok til 20 sek med film haha

Denne er verdt å dele her 😄

Det er en fornuftig måte å gjøre det på. Det gjør det også lettere å tre inn stengene.

Ny episode av serien "Landet På Langs" hvor Simon og jeg fortsetter ekspedisjonen etter et heftig strikkhopp i Rjukan i forrige episode! Ferden videre går over Hardangervidda hvor vi får oppleve skikkelig kraftig vind! Da gjelder det å feste teltet god! Husk å abonnere på kanalen for å bli varslet når nye episoder og videoer lastes opp;)

Hehe, det har jeg sluppet å lære den harde veien, men jeg har en (ikke så turvant) kompis som var på Trolltunga i fjor sommer som måtte løpe ut i vannet for å fange et telt på avveie. Jeg skulle betalt mye for å sett det nå i etterkant som jeg vet det gikk bra

Man knyter jo i hvert fall en av bardunene i noe tungt (f.eks ryggsekken) for sikkerhets skyld. (Det lærte jeg den ubehaglige måten 😂)

Har tenkt å gjøre det sånn, men hva skjer da med teltstengene når den siste stangbuen tres i og teltet reiser seg og det ikke er noen barduner ennå så holder stengene opp mot vinden. Det ble Trolltind på meg isteden for Unna på grunn av vekt, volum og pris.

Jeg har i tillegg til Helsport Ringstind, et Helsport Trolltind. Det har litt samme konstruksjon som Hilleberg Unna, men har inngangen på siden. Jeg har ingen erfaring med å sette opp dette i sterk vind så tips er velkommen.. Har brukt det i skogsområder, men ikke på høyfjellet. Ringstind teltet er veldig enkelt å sette opp i sterk vind, men med Trolltind er jeg usikker. .

Hilleberg Unna er et solid helårstelt, så du er trygg med det. Jeg ville tatt det vanlige innerteltet på høyfjellstur, ikke netting-innerteltet. I høyfjellet er du lite beskyttet mot vær og vind. Om det blåser mye bør du kanskje tenke på vindretning og hvor du kan finne teltplass i le, for å få det behagelig i teltet. Jeg kjenner ikke forholdene på Saltfjellet (har lyst på telttur på Saltfjellet, men tror det ikke blir i år). Det kan være vanskelig å finne pluggfester på høyfjellet (steinete bakke og lite vegetasjon, f.eks), så jeg pleier ha med noen liner slik at pluggene kan settes ned der det er feste, ikke der hvor telthjørnene er (linene brukes som forlenger mellom festeløkka i teltet og pluggen). Hvis du skal virkelig høyt til fjells hvor det nesten ikke er festemuligheter i bakken, kan du ta med noen lange liner for å forlenge barduner o.l for å få feste rundt større steiner. (Fra teltplass på 1550-1600 moh i Breheimen)

Suverent telt til tur på fjellet👍🏻 Har også brukt det på vinteren - riktignok i finvær😊 Har ved et par anledninger sikret plugger med steiner i sterk vind. Resultatet var lite blafring og god søvn.

Fungerer utmerket.

Lurer på det samme. Jeg bidrar gjerne med betatesting dersom du har behov for det. 😊

@Ivan Lé Hjelmelandhar du jobbet noe mere med Android?

Det gjør vel de fleste ?

Tenkte å informere om at jeg har premiere på første episode av serien "Landet på langs" på YouTube-kanalen min nå til fredag (07.02.2020). Traileren nedenfor gir noen smakebiter av hva som kommer. Det har også blitt laget TV-program fra serien (Villmark Uten Voksne) som har blitt sendt på TV 2 og ligger nå på Sumo. Likevel er disse episodene som gikk på TV veldig korte, så serien som nå kommer vil inneholde lenger episoder som gir et skikkelig innblikk i hverdagen på ekspedisjon. Alt fra vandring i alt mulig terreng i alt av vær, fisking i skogen og på vidda, pakking og trening, maten vi spiser på tur, hvordan vi orienterer osv. Gleder meg til å vise, så kan alle som vil se helt gratis;) Abonner gjerne på kanalen og skru på varsler så du ikke går glipp av episodene som kommer hver fredag fremover;)

Jeg har endelig tatt mot til meg å starte egen youtube kanal med fokus på turer og ekspedisjoner. Jeg har hatt evig mange unnskyldninger de siste to årene for ikke å starte, og jeg har alltid vært redd for at det hele ikke skulle bli bra nok. Nå mener jeg derimot at kunnskapene og erfaringene er mere en gode nok til å starte dette eventyret så her er vi! Planen er å legge ut to filmer i måneden fremover, så ønsker du å ta del i denne reisen er det bare å sjekke ut kanelen og abonnere så du ikke går glipp av noe 😉 Under ligger en liten introduksjon av kanalen og det som er første filmen for kanalen.

Sagene fra Silky har fått mye skryt, så det er sikkert knallgodt verktøy. Men jeg bruker ikke tursag så veldig mye, og gikk for billigere varianter: Ei ganske lita sag fra Bahco (grønn med sort blad), og ei fra Biltema. Den siste fikk mye ros i en test av tursager i Villmarksliv, og jeg er imponert over kvaliteten og sage-effekten. Rett og slett ei super sag, og helt uslåelig til prisen. https://www.biltema.no/verktoy/handverktoy/sager/campingsag-2000016909 Den saga fra Bahco er nesten ubrukelig i forhold, men den er mindre og lettere å ta med seg. Treg å sage med, men god byggekvalitet. Til smågreiner og slikt er den helt OK.