Vinnerliste

(Nok en mimre-tråd, bær over med meg. Deler av turrapporten vil gi mer mening om man har lest om Hardangervidda-turen fra året før) Ny vinter, nye turmuligheter for Helan og Halvan (jeg er da altså den korte, brede). Denne vinteren er det PPU-studiet med fagdidaktikk og Vygotskys proksimale utviklingssone jeg rømmer fra. Vi har fem dager til rådighet, og pakker utstyret i de samme følgesvennene som sist. Underveis på kjøreturen fra Bø til Setesdalen sitrer det i kroppen. Setesdalsheiene er ukjent terreng vinterstid for oss begge. Får vi se villrein i år og? Hvordan blir været og føret? Klarer jeg å snik-styre ruta unna den oppdemma Rosskreppfjorden, eller vinner Solan? Denne diskusjonen har vi foreløpig ikke gått for langt inn i under turplanlegginga. Bilen parkeres ved Berg (like sør for Valle) og vi tar fatt på motbakkene. Sjøl om jeg ikke kommer rett fra en to ukers pub-til-pub-vandring denne gangen kjennes høydemetrene godt i beina. Været er heldigvis strålende, og turens første lunsj nytes i sola. Vi fortsetter oppover og passerer Stavskarhytta i subbetempo. Leiren settes opp så fort vi har kommet opp på høgda og det flater litt ut. Rein (pun intended) varmeluksus for føttene! Neste morgen, sol igjen! Vi treffer på nederlendere og tyskere på vei ut fra Bossbu. Her ser det fint ut, hit vil jeg på besøk en annen gang. Skituppene vendes sørover, over Kolsvatnet, ut ved sørenden og rundt Midtfjellsristin (ga følelsen av å vandre på verdens tak) til hytta Svartenut. Leiren etableres opp mot lia østafor hytta. Morgen dag 3 er en sånn perfekt en, hvor alt bare er helt nydelig. Skyfri himmel og vindstille, soveposene kan henge ute over pulkdragene og tørke i sola, frokostblandinga smaker ekstra godt. Ane tar et bilde av Selik og meg inne i teltet på doturen sin, og lykkes ganske godt i å forevige vår eufori. Etterpå er det min tur til å tømme blæra. Det er noen fjerne, uforklarlige lyder fra oppi lia bak oss, som jeg har stussa på fra inni teltet. Mens jeg sitter der på huk med stillongsen nedafor knærne ser jeg noe som beveger seg på åskanten mot horisonten. Det der er så visst ikke steiner – det er villrein! Mange! «Ane!» utbryter jeg lavt i retning teltet. «Lia bak oss er full av villrein!» Hun tror jeg tuller, hun var jo akkurat ute sjøl uten å se noe. Jeg må zoome inn på bildet på kameraet for å få henne overbevist. Mange av dyra ligger i ro, andre rusler rolig rundt. De har nok tilbragt natta her, som våre naboer. En perfekt morgen blir bare enda bedre! Vi prøver å bryte leir uten for mye lyd for ikke å skremme opp reinen, her er det vi som er på besøk, og de er sårbare. De observerer oss, men viser ingen tegn til å reagere noe særlig – antakelig fordi de ikke kan kjenne noen lukt. Ferden vår fortsetter sørvestover og vi passerer etter hvert en ny flokk på vår venstre side. En scooter har kjørt før oss og stikka ruta videre, så noen store orienteringsutfordringer vil det ikke bli denne turen. Ved Skrubbenuten går det ikke lenger å utsette diskusjonen om mulig krysning av Rosskreppfjorden, vi må ta et valg – gå rett sør over bukta Kverevatn, eller følge kanten av vandet på østsida. Vinterløypa er stikka over vannet, og jeg legger min indre Ludvig til side. Vi rusler over, og det går helt fint, selvfølgelig. Vi krysser et annet skispor som ikke kan være så mange dagene gamle. Jeg veit at ei venninne og kjæresten ofte er på tur her oppe, og ganske riktig – når jeg snakker med henne etter hjemkomst bekrefter hun at de var her i dette området to dager før oss. Det kan ha vært deres spor! Oppover mot Vardsvasseggene kan vi se tilbake på sporene våre fra mesteparten av dagens etappe, en storslagen utsikt. Mot sør aner vi konturene av et værskifte; disig luft med ispartikler og skyer. Vi slår leir ved et lite vann i Smogedalen, og GPSen viser at vi har truffet ganske akkurat på Suleskard-vegen. Godt det ikke er noen overhengende fare for bobilturister akkurat nå. Dag fire våkner vi til det fryktede væromslaget, det blåser friskt og med snødrev i lufta. Vi velger å følge den stikka løypa sørover til Øyuvsbu, sjøl om det blir en liten omstikker. Ved Øyuvsbu blir vi ikke frista til å ta lunsjen ved «Koseplassen», skiltet virker nokså malplassert akkurat nå. Oppover i lia mot vegen igjen går et lite snøskred til venstre for oss, på trygg avstand. Fra nå av følger vinterruta Suleskardvegen hele veien ned til Fardalen. Det blir en hustrig etappe med stedvis i overkant bratte sider ovenfor eller nedenfor oss for min indre Ludvig. Heldigvis er det også muntre situasjoner underveis, som da vi diskuterte om vi faktisk kunne kjenne fe-rista under snøen. Ved Myklestøyl settes teltet opp for siste gang for turen, og Ane graver den siste arbeidsgropa i ytterteltet. Siste dag byr på samme typen vær, men vi har jo etter hvert kommet oss ganske langt nedover og er sånn sett mer beskytta for været. Nedfarten fra Fardalen, der vinterløypa slutter, og ned til Nomeland i Setesdalen, er en interessant opplevelse. Forsøk på å ta seg fram uti skogen parallelt med veien gis opp, vi prøver lykken med ei ski på veien og ei litt oppi brøytekanten for bremsing av farten. Bilistene vi møter ser ut som de lar seg underholde av seansen. Nede ved Nomeland kommer veien vår ut ved en barnehage hvor ungene er ute og leker. Vi er visst et spennende syn, og får mange spørsmål om hvor vi har vært, hva vi har gjort og hvorfor vi ser ut som vi gjør. Nå gjenstår bare siste etappe – og den håper vi inderlig at vi får litt hjelp med. Slagplanen for å få haik opp til Berg ved Valle igjen diskuteres – bør en av oss gjemme seg i bakgrunnen mens den andre står på veien og haiker? Pulkene, det er kanskje best at de ikke synes? Vi prøver lykken, og jadda! En lokal helt med pickup og tre seter foran stopper. Pulkene kan bli med på lasteplanet. Flaks! Praten går på bilturen, det er en trivelig kar dette. Han spiller Åsmund Åmli band på anlegget, og skrur opp på full guffe: «Eg e kåt, eg e galen, eg e frå Setesdaaalen!» Vel framme takker og neier vi for skyssen og pakker over i egen bil. Burger og Cola på Valle venter. Takk for oss, Setesdalsheiene!

Nydelig palmesøndag på tur i fredelige fjellområder mellom Ålen og Rugldalen. Lite folk, desto mer vind, men vi hadde iallefall sol og et herlig føre 🌟

Utrolig deilig med ferie etter alt for mye jobb i det siste. Fikk en flott ørret i dag 1,115 kg - flott middag som nå er spist.

Kart over ruta

Ble en tur til Nordre Kolsås, greit å ha en lett tilgjengelig nærtur rett utenfor døren i disse tider. Betydelig mer snø i høyden enn på tilsvarende tidspunkt i fjor. Men mye mindre folk, siden det i år er tillatt å reise på hytta. "Skiløperen", Oslo sitt svar "Fakkelmannen" ved Hafjell. Synes nedfartene i Wyllerløypa minner om en skiløper sett fra Nordre Kolsås, selv om det bare er tilfeldig. Ellers kan Tryvannstårnet sees litt lengre til høyere for bakken. Utsikt mot Nesodden og sydover mot Drøbaksundet. Søndre Kolsås til venstre og Lille Kolsås til høyre sett fra Nordre Kolsås. Vårløsningen godt i gang.

Isolert kaffekopp på 550 ml, med tett flipp-lokk. Skal jeg ha varm drikke på tur, spesielt om jeg skal tilberede der sammen med middag i ett trangt telt, er ikke brettekoppen egnet. Det blir søl når man rører, den er liten, kaffen blir kald fort (så jeg må drikke den før maten er klar) og velter man koppen er alt sølt ut. https://gsioutdoors.com/infinity-backpacker-mug.html Denne koppen er stor nok til at man kan røre uten å søle, kaffen holder seg varm til du er ferdig å spise realen, koppen er stødig og dersom det er litt vann igjen i kjelen når kaffen er ferdig kan man ta en skvett vann i koppen og sette på lokket for å «riste» den ren Med andre kopper, blir det ofte mer heft enn kos å lage seg litt varm drikke, for min del.

En fin og "ny" tur. Det har blitt en del turer i det siste, og med vinter i heia, blir det ofte de samme turene. Mange av mine «faste» turer går fra Gramstad. Der er det mulig å velge både lange og ganske korte turer. For en stund siden bestemte jeg meg for å ta innover Bjørndalen og Bjørndalsmyra, for å sjekker muligheten for tur til toppen av Mattisrudlå. Det viste seg å være såre enkelt. Bare et par plasser var det noen steg som bød på problemer, og da hovedsakelig på grunn av at stien ikke var spesielt tydelig. Eller nesten usynlig. Mitt i uka ville det passe med en tur som ikke er for lang, men heller ikke spesielt kort. Jeg kunne tenke meg å gjenta turen fra forrige uke. Hvor jeg tok mot Mattisrudlå fra Bjørndalsmyra, for å gå til Bjørndalsfjellet og videre mot Fjogstadnuten. Dalsnuten ville være mulig å ta med – avhengig av formen. Broderen ville gjerne på tur, men er ennå mer tilbakeholden enn meg når det gjelder å ta ut på nye stier. Han holder seg helst til godt oppgåtte stier – som han har vandret mange ganger. Det krevde litt overtalelse å få med broderen. Han hadde jo ikke vært innover Bjørndalsmyra, og den gangen han husket best, var bakken opp til Mattisrudlå fra Paradisskaret. Bratt og tung, og litt eksponert for oss som ikke er glad i stup – til venstre eller høyre eller bak. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen og forsøke oss på den nye ruta mot Mattisrudlå. Bjørndalsfjellet ligger omtrent i løypa, og med Fjogstadnuten i tillegg ville det bli en grei tur. Broderen mener han er ute av trening, og at en tur på over tre timer blir vanskelig. Han går inn for å være i form til sommeren. Da blir det forhåpentlig noen turer til Blåfjellenden. De siste turene med broderen har vært to-toppers turer. Det vi planla for denne dagen vil bli en tre-toppers tur. Det ville bli en del mer opp og ned en det vi har gjennomført i det siste. Det kunne være en del vann i myra. Det hadde regnet, og hjemme var det bløtt. Vi «vasset» ut i Bjørndalsmyra, som var mye tørrere enn det vi hadde trodd. Det var helt enkelt å komme innover – med tørre føtter. Jeg fant så vidt den nesten usynlige stien også denne gangen, men klarte selvsagt å gå feil – på samme plass som forrige gang. Vi kom oss opp til Mattisrudlå uten problemer. Vi tok følge med en jente vi traff. Hun på sin første tur i området og litt usikker på veien. Bjørndalsfjellet unnagjorde vi i fin form, og det var ikke vanskelig å få pusten tilbake på vei nedover. Broderen var innstilt på Fjogstadnuten som tredje topp for dagen, og den gikk unna i greit tempo. På vei mot Kvitemyr og Revholstjørn, ble vi enige om at Dalsnuten ville være å ta i litt for mye – denne gangen. Det fikk klare seg med tre-topper. Broderen var godt fornøyd med det, og mente vi fikk satse på en fire-toppers tur neste gang. Turen hadde tatt oss omtrent to og en halv time, men den var ikke på mer en omtrent 9 kilometer. En flott tur.

Ingenting som den følelsen når de finner det ut og man prøver seg på klassikeren: «ja, men kjære deg. Dette teltet har vi jo hatt hele tiden....» Skuffelsen er stor når de gjennomskuer deg lenge før forklaringen har begynt.

Sitter veldig langt inne å si det høyt, men jeg har kjøpt et Hilleberg Tarra. Sneket inn i huset og lagret ute av syne for Bedre Halvdel.

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Takk igjen for info og råd. Jeg endte opp med å bestille en Klymit V, så får vi se hvor dette ender sånn utstyrsmessig. Nå er håpet at jeg får den innen onsdag sånn at jeg får testet i påsken. Hadde ok komfort både i Jan og Feb med Bergans Extreme som underlag, så dette må vel bli varmere 😃

Min har ikke målestreker. Sikkert gammel modell. Håndtaket har jeg klippet av, det trengtes ikke Vask av kaffekopper og spisebokser, det er en grunn til at jeg bare bruker modeller med tett lokk: Fyll på resten av vannet som var til overs, rist, og hell ut Ett par ganger, så er det «rent nok» NB! Kan legge til at når lokket er lukket igjen er det helt tett, og damptrykket vil da gjøre at lokket presses sakte opp. Så jeg har borret ett 1mm hull midt i lokket, slik at det ikke presses opp av dampen.

Jeg kjøpte min på fjellsport, Outnorth har også (men tom for øyeblikket). Jeg fikk høre fra importør at GSI infinity storage set (som passer sammen med koppen ser det ut til), kommer ut til forhandlere i April (eks. fjellsport), så kanskje de får påfyll av koppen også i April? Koppen kostet under 200kr. Jeg brukte brettekoppen på kajakktur i går, det var en tabbe. For det ble bare en liten skvett kaffe, som i tillegg var kald på slutten.. GSI koppen ble brukt til mat der og da.

Et døgn på tur innover fra Maridalen. Hørte en svarttrost i det fjerne da jeg parkerte sykkelen ved Vaggestein utpå lørdagsettermiddagen. Isete på stien i Vaggesteinskleivene, ellers fint føre på stien. Siste del av turen gikk på truger, til stedet jeg hadde sett meg ut på kartet. Viste seg å være en veldig fin teltplass, ihvertfall på vinteren. Stjerneklart og halvmåne i går kveld og natt.

Har hatt storrydding i boden i år og har foreløpig solgt unna følgende denne måneden: Moro når brukt utstyr får nytt liv...

Hei godtfolk! Eg har lyst å kunne ha hjul (enkelt å ta på/av) på fjellpulken min. Ønsker ikkje å skru dei på. Sikkert nokon her innpå som har prøvd dette og lykkast/feila. Alle tips mottas med takk

En liten svipptur innom de sørvestlige deler av Børgefjell sommeren 2020. Av flere forskjellige grunner ble det ingen langtur rundt om i Børgefjell i 2020, men jeg fikk heldigvis tid til en liten firedagerstur i starten av august, innimellom en bursdag og en begravelse. Jeg valgte å kjøre til Smalåsen og parkere bilen der denne gangen, siden det er raskeste reisevei for meg. Planen var å gå en liten rundtur i de sørvestlige deler av Børgefjell, i områder jeg ikke hadde ferdes så mye i tidligere. Ruta gikk først opp til Jengelskardvatnet, langs sørsiden av Langvatnet og Jengelvatnet og videre ned langs Blyvatnet og Djupvantet, og deretter tilbake igjen på nordsiden av Rekarvatna og opp til Bleikarvatnet. Det var meldt pent vær en uke fremover med dagtemperaturer opp mot 20 grader, samt noen lette ettermiddagsbyger. Jeg hadde ikke noe annet mål med turen enn å rusle litt rundt de dagene jeg hadde til rådighet, ta bilder og fiske litt, og ikke ta for hardt i på dagsetappene. Nytt og spennende utstyr som skulle brukes for første gang på denne turen var et Therm-a-rest NeoAir Uberlite liggeunderlag som jeg hadde byttet til meg fra @Shun, samt en sammenrullbar 2L vannbeholder fra Cnoc. Bortsett fra det var det meste likt som på forrige tur. Jeg hadde planlagt innkjøp av proviant og finpakket sekken før jeg dro denne gangen, men jeg slengte som vanlig en ekstra pakke potetmos og litt sjokolade oppi proviantposen helt på tampen, sånn for sikkerhets skyld. Jeg tok en rask brif av kart og skilt ved den lille hytta ved parkeringsplassen, og slo av en prat med tre hyggelige karer som også hadde tenkt seg innover i sørøstlig retning og være der en ukes tid. Deretter la jeg i vei oppover den bratte lia og stien inn til hyttene på Namskrokan. Dag 1 Smalåsen - Jengelskardvatnet (~13 km) Det er lett å vite hvilken vei man skal gå. Totalvekta på sekken ble 8,5 kg, hvorav 2,2 kg er proviant. Endelig tilbake i Børgefjell! Det gås mye på klopper i starten. Koronastengte hytter på Namskrokan. Hengebrua over Storelva (Smeelehjohke). Et... interessant byggverk. Jeg tar en pause ved Mattishaugen for å prøve å finne den beste ruta over myrene opp mot Jengelskardvatnet. Framme ved Jengelskardvatnet, og jeg får øye på noen Helsport-telt ute på odden. Her er det noen andre Fjellforum'ere på plass allerede! Jeg finner en fin leirplass i sørvestenden av vannet. Det blir middag og en kopp te mens jeg nyter siste rest av kveldssola. Dag 2 Jengelskardvatnet - Djupvatnet (~16 km) Det blir sol og blå himmel i dag også. Plassering av teltåpningen er perfekt. Kaffe! En av de mange sandstrendene langs Jengelskardvatnet. Flere nydelige sandstrender. Men det spørs om det ikke er litt for kaldt i vannet for at fisket blir bra. Et tresifret antall kast i Jengelskardvatnet og Jengelvatnet resulterer i null napp. Jeg gir opp for i dag. Pause ved Jengelvatnet. Det er vel Litle Kjukkelen og Gæivenåsen som skimtes i det fjerne. Det er fortsatt mange og store snøfonner rundt Jengelvatnet, men det går heldigvis greit å krysse disse. Godt med litt avkjøling i varmen. Det er slettes ikke alle snøfonner som er trygge å krysse. Djupvatnet. Tilbake til min hemmelige villmarksdal hvor jeg hadde leir to år tidligere. Her er det veldig fint altså! Det er en regnbyge på vei, og det blir kartlesing, kaffe og chiligryte i teltet utover kvelden. Dag 3 Djupvatnet - Bleikarvatnet (~10 km) Skikkelig morratryne... I dag er det overskyet og litt kjøligere, og det blir nok en rolig dag med litt fiske og generell avslapping. Først litt frokost. Noen hilsninger må sendes til de hjemme. Fram med fiskeutstyret igjen. Favorittslukene! Fiske er bra denne formiddagen. Jeg tar tre fine ørreter i løpet av ti minutter. Får akkurat plass i gryta! Tidlig på ettermiddagen har skyene trukket unna og sola og den varme sommerbrisen er tilbake. Sko tørker raskt i dette været. Nå på dag 3 er rutinene for optimal pakking av sekk på plass. Posering foran kameraet før dagens marsj. Jeg prøver desperat å holden inn magan, men det går ikke. Jaja. Jeg kommer vel tilbake igjen enda en gang. Rast ved en av de 37 bekkene som skal krysses nord for Vestre Rekarvatnet. Dette er favorittdrikken på varme sommerdager. Et skikkelig velsmakende sukkerkick. På vei opp liene sør for Jengelfjellet. Fortsatt på vei opp liene sør for Jengelfjellet. Utsikt utover Risbekkdalen. Antagelig er det Karivatnan som skimtes i det fjerne. Som alltid er det mye brattere enn det ser ut til på bildet! Framme ved Bleikarvatnet. Det blir en liten siesta i teltet - som ses på den lille haugen på andre siden av vannet - før det blir en par timers fiskeøkt igjen. Det blir bare med et par napp og to små ørreter som slippes uti igjen. Det er fint å være her ved Bleikarvatn nå. Men utover kvelden våkner myggen for alvor, og lufta er full av mygg fra bakken og et par meter opp! Det er ikke annet å gjøre enn å søke tilflukt i teltet. Heldigvis kan solnedgangen nytes fra innsiden av teltet også! Dag 4 Bleikarvatnet - Smalåsen (~12 km) Jeg prøvde ikke å fiske inne i den grunne vika her kvelden før, kanskje det står ørret der? Jeg fikk plutselig et ekstra ledd på teleskopstanga da sluken satte seg fast i en stein på bunnen i den grunne vika. Jeg kjente at jeg hadde kontakt med bunnen og løftet stanga forsiktig men bestemt slik jeg pleier for å få sluken til å gå over, men stanga knakk med et høyt smell! Makan.. På tur nedover mot Bleikarlia. Kan det være sørlige deler av Lomsdal-Visten nasjonalpark som skimtes i nordvest? Der kan elva Namsen skimtes nede i dalen. Fantastisk flott natur her altså. Med enorme kampesteiner spredt utover, bekker omkranset av fjellbjørk, og eldgamle furutrær. Tilbake ved Storelva. Her kunne man godt spandert på seg en ekstra rad eller to med plank. Noe forteller meg at jeg begynner å nærme meg sivilisasjonen igjen. E6 og Nordlandsporten kan skimtes på andre siden av Smalvatnet. Og der var jeg tilbake ved parkeringsplassen ved Smalvatnet. Det var nærmest fullt da jeg kom, men nå er det bare to biler igjen. Fellesferien er over. Da var nok en fantastisk Børgefjelltur over. Neste på programmet nå er en dobbel hamburger med bacon på bensinstasjonen i Namsskogan!

Tusen takk for gode tips folkens. Jeg sendte en mail til Gero - så får jeg se hva de har å tilby. Problemet mitt har blitt at jeg har 3 isbor og reserveblad koster nesten like mye som nytt bor. Det er nok derfor jeg har havnet opp med nye isbor i stedet for å bytte blad. Men når jeg nå byttet blad så var jeg imponert over hvor kvass og bra Moraborret ble igjen. Hadde fryktet at vinkelen på kronen var blitt feil, men det gikk bare bra så jeg berger vel i år får jeg håpe. En ny krone koster nesten dobbelt så mye som et fabrikkslipt brukt ett. Jeg oppdaget etter litt googling at disse selger brukte kroner også. https://www.abru.no/is9c--heinola-rantanen-borkroner-p-381-c-164.aspx Skal sjekke litt rundt før jeg bestemmer meg. En ting er sikkert - det finnes ikke noe verre enn ukvass isbor når man skal fiske. Det har blitt en forbruksvare for meg og i år var isen panserhard.

Kaffe er jo noe jeg drikker uansett tur! Det er liksom den lille luksusen jeg unner uansett vær, tur eller sted 🔥 så da måtte det jo bli en kaffe skje også! som rommer 10g (strøken)

Ikke mer enn at jeg har sett på den i butikk. Er vel ganske lik type Bacho Laplander m.fl men andre farger. Er vel en helt grei sag. Skal du ha foldesag er den til Eagle veldig bra. Biltema har en som heter campingsag til 99,90. Overaskende til den prisen. Ikke like fin finish som mamge andre men sager som bare det. Skal du ha en skikkelig god tursag så se på Boreal 21. Sammenleggbar buesag som bruker standard blader du får kjøpt overalt. Finnes og i andre lengder. Er vel noen som har begynt å forhandle de her i landet nå.

Takk for tips! Skal sjekke i vår lokale sjappe når det åpner opp igjen her.. Søk på GSI på XXL sine nettsider ga mange treff på Stingsilda-sluker 😁

Følger deg på resonnementet rundt kopp i telt. Har du bestilt denne rett fra GSI? Finner den ikke i noen norske nettbutikker.

Nå er ikke jeg noen traversekspert, men hvorvidt man trenger tau kommer an på flere forhold. Det er en avveining mellom hvor stor sjanse er det for at du faller, og hvor eksponert er terrenget. De fleste traverser kan gås uten tau, men faller du er du ferdig. Se på videoene til Kilian Jornet f.eks. Han løper og klyver mye i svært eksponert terreng uten tau. Mulig: ja, farlig: ja! Tau krever også en partner og tar lengre tid. Det går an å bruke tau alene, men da må du gå opp og ned flere ganger for å hente sikringsmidler og klippe ut tauet. Det er også veldig vanskelig å sikre bra dersom det ikke er gode steder å plassere sikringsmidlene, men det finnes metodesett for å sikre de fleste former for alpin ferdsel. Se gjerne NF sitt metodesett (2019) Hvorvidt jeg vil bruke tau på en travers avhenger også av vær og vind. Våt stein er glattere, stein med is og snø er enda glattere. Sterk vind påvirker evnen til å holde balansen. Sikten påvirker evnen til å følge planlagt rute og så videre. Forhold som dette, samt hvor komfortabel den enkelte er med å ferdes i eksponert terreng er nok grunnen til at du ser noen sikre og andre ikke på f.eks. Bjørndalstraversen.

Til min Hennessy Explorer Deluxe bruker jeg Hennessys egne SuperShelter (består av et "space blanket + UnderPad). For å kunne bruke denne har jeg i tillegg montert et UnderCover. Dette går i hvert fall bra med en tresesongs pose ned til et par-tre kuldegrader. Jeg bruker i tillegg ENO Vulcan når det blir kaldere. Jeg har sovet i bare trusa i en varm dun vinterpose ned til 12 kuldegrader uten å kjenne noe til kulda. Jeg tror jeg skal klare en god del til. Med ovennevnte UnderCover kan jeg dessuten legge mer under køya om det skulle bli nødvendig. Edit: Ser nå at UnderCoveret fulgte med SuperShelteret. Jeg har også et OverCover til køya, men har foreløpig ikke brukt det på tur.

BC Auto sitter iallefall som støpt etter en tur over usikker elveis i 20 minus...

Jeg har brukt mine x ultra 3 mest på Oslomarka i 2 år. Er også fornøyd med grepet på disse i vått terreng. Har gått på vått berg og steiner, og har ikke hatt noen negative erfaringer.

Jeg har X Ultra 3 og er kjempefornøyd med grepet på disse. Litt overraska over at de har fått mye kritikk. For meg fremstår X Ultra som bortimot perfekte sko til blanda skogsterreng med våte partier, sti, røtter, kvist og berg. Men det er klart du får bedre grep med et par fjellstøvler.

Teller vel ikke som turbilde når det er utsikten fra kontoret .. men er jo fjell da om ikke annet Ellers er det mye fint lys om dagen, får nyte solnedgangene mens man har dem.

En tur på Sandheia over Ørnfjorden på yttersia av Senja..

Lys! Svalbard er ordentlig fint om dagen!

Ulv og jeg på tur over tåkehavet i går kveld

Turen ble en kortreist tur på Langøya, med telt og lavvo. Ble noe kaldt for kona og hun minste på 4 år, da det kikk hull i det oppblåsbare liggeunderlaget. Viser bare viktigheten av å ha celleplast under underlaget i tilfelle uhell.

I helgen var det spådd et skikkelig drittvær på Finnmarkskysten med regn, vind og sludd. Vi var rimelig sikre på at det ville slå til så vi rømte til "innlandet". Nærmere bestemt Skoganvarre. Herlig for meg som egentlig er sørfra at det endelig lukter bål av bålet igjen. Mesteparten av turlivet her nord så fyres det med bjørk, men i Skoganvarre så finnes det furu. Furuskog gir gjerne litt mer beskyttelse mot vær enn vidda så vi tenkte det var greit å kjøre en ny vintertest på hengekøyene. Det ble en meget fin og rolig helg der turlivet i seg selv stod i fokus snarere enn lengde på skitur eller antall timer med isfiske. Det ble mye bål, kaffe og mat. Og ikke minst fred og ro hengende mellom trærne...

Det går i blått om dagen ... månen over Hiortfjellet ...

Nordmarka, Klæbu, Olympus TG-6

Ingenting er som kulde og fint vær. 😊 Rusletur etter jobb #1, på vei til jobb #2 for dagen. 😊

Beinkaldt på Tveitakvitingen, 18C og vind 🥶🥶 Bilde tatt med GoPro Hero 7 Black, timelapse.

Den beste spaden er uansett den du har med, ikke den som ligger igjen hjemme.

Et lite hjertesukk på tampen av året her. Spørsmålet fra trådstarter innledningsvis er enkelt og tydelig, og et enkelt og tydelig svar er; "Ja det anbefales å ha med spade". Vi (meg inkludert) er fantisk dyktige til å spore av og diskutere duppeditter og detaljer. Det kan fort skremme gud og hverman med slik nerding mer en det hjelper, slik vi tar av i enkelte tråder? (Dette jeg tar opp kan godt skilles ut i egen tråd/tema, denne tråden er bare er eksempel på det.)

Lykke😍. Tok bare et halvår og en neve penger mer enn tenkt å finne et tilnærmet strøkent eksemplar. Takk til hyggelig finnmarking, du veit hvem du er.

Mener at instruksen for fall på ski og sykkel i felthåndboken var å rope "hjelp, hjelp, jeg faller!" høyt og tydelig 3 ganger før man falt rolig og kontrollert over på høyre side av vegen.

Går en del inni der. Men starter alltid fra Tyin (Reiknesodden eller Tyinosen). Over vannet 2-3 km og opp dalen nedenfor Tyineggi. Innerst i dalen er det noen punkter som bikker 30 grader. Holder litt til høyre der det er slakest. Opp til Breikvamsnosi er det greit terreng. Neste topp "1812" øverst på Koldedalsbreen er også en fin topp med fantastisk utsikt uten å bikke 30 grader. Har en gang gått videre herfra og opp eggen til Koldedalstind. Var da litt uggent i de bratteste partiene med løs snø, men et turfølge med tau hadde gått før meg og tråkket opp så. Fra Koldedalstind ned mot skaret mot Hjelledalstind er også knapt 30 grader om du holder deg mot høyre. Blir en forholdsvis drøy tur å ta alle 4 toppene. Jeg foretrekker å gå rett på Hjelledalstind ved å ta til venstre over noen små vann når jeg kommer opp innenfor Tyineggi (ca 30 km t/r). Så Hjelledalssmoget, også ned mot Hjelledalen. For så å gå opp igjen mot Hjelledalstinden. Oppover her kan det nok være noe rasrisiko på dårlige dager. Selve toppen byr på fin klyving av passelig vanskelighetsgrad (om du liker et snev adrenalin) , litt avhengig av snøforhold. Ha med isøks for noe støtte/sikring. Vil du sikre deg litt ta evt med en kombinert spade/snøanker, noen slynger og et lett tau. Går du opp mot høyre opp kaminen mellom to steinblokker er det en fin 3cm bred sprekk for en kamkile til venstre før kaminen (det er eneste festepunkt jeg har funnet for standard sikring). Isskruer har jeg ikke funnet feste for noe sted. Noen ganger kan det være mye sukkersnø og vanskelig feste. Så har vel bare nådd toppen 2 av 4 ganger. Men går alltid alene så må ha littegrann sikkertehsmargin. 2 mann bør fikse det greit (Blå rute, Tyin-Hjelledalstind, Rød:Tyin- Breikvamsnosi, 1812, Koldedalstind, Hjelledalstind.) Utsikt fra Breikvamsnosi Utsikt fra topp 1812 mot (fra venstre) Hjelledals-, Stølsnos- og Koldedalstinden Telting under Hjelledalstind (skaret mellom Hjelledalstind og Koldedalstind)

Fin tur det, vanskelig å unngå skredterreng uansett hvor du går opp. varsom/regobs appen hjelper deg å identifiserer løsneområder, fint verktøy.

En liner er en innerpose som jeg legger alt i (den er vanntett). Bruker den bare om jeg vet det skal regne endel. Eller så bruker jeg alltid vanntette pakkposer på det som er viktig og holde tørt feks soveposen. På denne måten er regntrekk ikke nødvendig. Regntrekk er ikke alltid like enkelt å feste på en god måte om en har fiskestenger og liknende på utsiden av sekken, eller om det blåser mye så funker ikke alltid regntrekk veldig bra.

Å bruke dette sommerstid utenom snøføre var en spøk. Tanken er å bruke hjulene til og fra kollektivtrafikk. Uten å måtte bære pulkene. Skal teste dette ut på lørdag. Drar til Nordmarka via sognsvann med t-bane.

Fra nå av blir det pulk året rundt

Jeg var på Alnabru og kjøpte to slike, en til fruen og en til meg: http://www.westsystem.no/p/12237/femund-liten---kajakktralle Den prisen var jo det ingenting å klage på, så får vi se om det duger til transport av pulk. Jeg kommer med oppdatering om to ukers tid. Da har jeg fått prøvd det på to turer.

Hjelledalstind er absolutt verdt et besøk. Østryggen er enklest og det er ikke snakk om klatring, men litt klyving. Slingsby måtte forresten gjøre vendereis med uforettet sak, men det skyldtes ikke at han syntes det ble for vanskelig, men at den norske ledsageren ikke turde fortsette opp breen mot sadelen mot Koldedalstind, en bre som den gangen var mye større enn i dag.