Vinnerliste

Nerdealarm! Ikke gå videre i posten om du ikke er en nerd på detaljer. Førsteintrykket er at det er lett, gjennomført i alle detaljer med kvalitet. Oppgitte mål stemmer og det må vel være første gangen jeg har opplevd. At det kan åpnes i begge ender etc tar jeg ikke med, da det er mere en gimmick på insta enn praktisk bruk etter min mening. Står veldig fint, også i vind, men merker at duken er tynn. Bare en strammer, hadde ønsket 2 stk, da kan du surre bardunen rundt pluggen og er litt lettere å justere, men veier mere. Enkelt å sette inn en cleamcat til. Gode barduner med reflexer, ikke spart på kr her. Solid god innfesting Plass til dobble stenger, strammefunksjon på duken, men ikke på pluggen. Solid innfesting. På endene er det stramming på pluggene. Store gode ventiler, som står fint i vinden. Det er tykkere duk langs ytterkanten på ytterteltet. Innvendige lommer Usedvanlig god avstand mellom inner og yttertelt. Mål invendig lengde til 221 cm. Målte bredde litt inn til 155 cm Det er mesh i alle ventiler, men du kan ikke åpne disse. Det begrenser litt av ventilasjon. Her har de spart en del vekt. Men det at det ikke kan åpnes gjør at det kan lages uten en del forsterkinger. Takhøyde på høyeste punkt 96 cm Men det skrår mye i enden målte 40 cm som jeg syns det minimum bør være. Vipps da er liggelengden bare 171 cm 9 LW underlag, bare plass til 2 stk. Stor ventil inni, men kan ikke tettes, glidelås så du kan lukke yttre ventil. Bruksanvisning i tyvvek Stangpose i kraftig materiale Samme system som Hilleberg, hvor ekstraleddene har en klaff på sin lomme. Egen lomme for repsett Stort tapebit for gulv, stofflapper Rør, ekstra bardun, sysakene og seamsealer 17 plugger, det er med 2 ekstra, første gang jeg har opplevd det. Repsaker veier 126 gram Pakkposevekt, her er det mye å spare. Mye info på pakkposen, som er i overkant teknisk med mye detaljer. Noen vil elske den, men jeg hadde nok byttet til en enklere. Stangposen kan klipses på utsiden. Vekt telt og stenger. Mye info på bruksanvisning Totalinntrykket etter en natt med litt regn og opptil 14/15 m/s med vind er bra. Gjennomført kvalitet, lett, men litt lavt og litt liten liggelengde for meg på 194. Men det er sjelden bra avstand mellom inner og ytterduken, så soveposen ble ikke våt på enden slik dom jeg hadde trodd. Er mere et 2 manns telt enn et 3 manns i mine øyne, men det gjelder det fleste telt.

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

Her er det 1,5 Solo, Trolltind 2 SL , Abisko Lite 3 og Nordmarka 2 Pakkvolumet er veldig lite, selv om bildet lyver litt, siden Fjällräven har strammere på sin pakkpose. Der er også en snor i taket, samt fester til et gearloft. En viktig detalj for mange, er at det ikke er metall som skrangler i vinden. Nok et pluss.

Jeg jobber selv som lærer i ungdomsskolen og da mellom annet i valgfaget Natur, miljø og friluftsliv. I mine klasser starter vi alltid året med en grundig opplæring i forsiktighetsregler ved bruk av rødsprit og gass. Er enig i at gassbrennere stort sett er mer hensiktsmessige, men det blir på en måte tull å skulle forby alt som har potensielle brukerfeil. Min viktigste sikkerhetsregel som blir innprentet 100 ganger, er å aldri fylle rødsprit på en brenner med mindre den er så kald at du kan holde den å hånda. Dette er kanskje litt overdrevent, men det vet jo ikke de De fleste som skal en del på tur, møter før eller siden på en rødspritbrenner. I min bok er det bedre at de kan å bruke dem enn at vi kvitter oss med dem. Så får man heller være forsiktig med brennere, bruke hjelm når man sykler, gå ut når brannalarmen går, bruke sko når man spiller landhockey, ikke hogge med øksa på en kubbe man holder i hånda, etc etc. Istedenfor å forby rødsprit, sykler, hockeykøller og økser i skolen.

Radio krever masse utstyr og er et stort prosjekt. Jeg tenkte mer som hva uvær skriver. Bidrag fra folk på fjellforumet.. Det samles sammen og blir til episoder. Og kanskje en kjenner en polfarer og intervjuer denne og sender bidraget, noen diskuterer diverse turutstyr.. Kanskje en hel sesong tar for seg fjellene fra sør til nord.. Og ved hjelp av noe så enkelt som mikrofonen i tlf, tas bidragene opp og sendes f,eks til en dropbox mappe.. Fjellforum Podcasten hadde vært min favorittpodcast:) Og hvor fint om podcasten endte opp i de forskjellige podcast apper så man får den direkte på tlf. Og podcasten kunne jo blitt sponset, så den starter med en reklame slik at fjellforum får seg inntekter på det.. Hadde man trengt tips om det kreative, som hvordan sette det sammen, er jeg kreativ. Trengte man hjelp til å skrive kort presentasjon av hver podcast, har jeg en forfatterhånd.. Trengte man tips til tekniske ting rundt data eller lyd, er det også hva jeg kunne bidratt med. Trengte man en intro melodi, kunne jeg enkelt spilt inn noe gitar via iphonen, og når jeg har tilgang på studio igjen kunne jeg gjort introen skikkelig. Og... hvis ideen min er totalt uaktuelt, så kan jeg alltids gå og ta meg en bolle ;D Jeg har hørt på en del podcaster hvor lyden ikke er det beste, tatt opp med mobilenen. Men tar man det hensyn og ikke sitter i rom med mye klang eller støy, samt sjekker på forhånd hvor langt unna tlf man burde snakke, blir lyden helt grei. Nei hva enn det blir til så fikk jeg nå ihvertfall luftet ideen. Og hvis- som Kjell Iver sier- at avsporing fører til andre gode ideer, så er det bra det også:) Nei nå går jeg og tar den bollen...

September betyr starten på rypejakta, og som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk: Å ta med teltet og gå så langt inn i fjellet at andre jegere ikke rekker dit på en dagstur. Det resulterte i at jeg fant mange kull med ryper, men begrenset meg til en på steikepanna og to i sekken hjem. En liten turrapport fra første jakthelga ble det også på bloggen.

Da har TV2 laget en hengekøyetest. De har testet 4 hengekøyer, hva/hvordan en ridgeline/mønesnor er/brukes kommer vel i delen for viderekomne. Hvordan holde varmen er heller ikke en del av opplegget😂 Føyer seg vel inn i rekken av litt lite undersøkende journalistikk. Sist ut var vel VG...... edit: @Humbug Du bør selge inn kurset ditt!

Hvis du leser gjennom ulykkene som har vært ser du at den som holder i flaska ofte ikke skader seg noe særlig selv. I refleks kastes den brennende flaska vekk, og det er de rundt som får brennende væske på seg. Det kan være barn i barnehage, som er helt uskyldige i dette. I dagens digitale samfunn kommer nok mere frem, enn før. Tenker du etter skjedde det nok noen uhell i din barndom også. Men ja, dagenes barn/ungdom kan veldig lite praktiske ting, sett i forhold til den oppveksten vi hadde. Vi hadde som straff "husarrest" og i dag sitter veldig mange utrolig mye inne, Og straffa er å må være ute. Vi lærte nok mye med å være uteblant voksent personer. Var vel 10-12 år første gangen jeg ble sveiseblind og den lærdommen sitter enda. Gode lærere er utrolig viktig på alle områder, om det er i skolen eller andre steder. Dagens samfunn advarer mot så mye, at det som virkelig er farlig blir litt glemt. Kjøpte ny tørketrommel og bruksanvisning var på hele 78 sider, blant annet stod det at en ikke måtte spyle den innvendig med hageslangen. Nei, en må ha fokus på det som faktisk er farlig.

"De fleste som skal en del på tur, møter før eller siden på en rødspritbrenner." Det er DETTE som må forbys i skolen, i skoleverket! Man MÅ ikke møte dette i en alder der KONSEKVENSER ikke ligger i ryggmargen, som hos de fleste voksne! Ungdom tenker ikke mye på konsekvenser. De har IKKE erfaringsgrunnlag til dette, eller kunnskapen/opplysningen om dette innarbeidet/lest. Slikt gjøres heller ikke på en skoletime.

Hei, jeg gikk noen runder og fant ut at det var verdt 1500 kr. å oppgradere til Fjällräven fra Frisport. Så det ble et Abisko light 3. Har ikke prøvd enda, unntatt i stua (med gaffatejp og kina-pinner som substitutt for plugger i bakken). Uansett føles det deilig å ha et slikt telt i hus. Takk for alle svar!!

Liten avsporing, Har sett på både Pasvik Light jakke og Raipas jakke. Prøvde på meg Pasvik, og synes det også har den "stutttjukk" formen på størrelser. Er det slik jegerne "er?

En våt søndagstur. Værmeldingen for søndag ble bare dårligere og dårligere ut over uka. Tidlig i uka kunne det se ut som om det ville være turvær noen timer midt på dagen, men regnet som ble meldt, kom mer og mer galt. Jeg var ikke en gang sikker på om Bestyrerinnen ville være med på tur. Broderen hadde sagt fra at han godt kunne tenke seg en tur – kort om det regnet. Det skulle både regne og blåse.... Likevel ville bestyrerinnen på tur. Hun kunne tenke seg å bli med så lenge vi ikke valgte en av de lange mulighetene. Broderen og jeg var også enige om å begrense turen denne søndagen, da vi snakket sammen tidlig søndags morgen. Vi ville forsøke oss på en runde på høgjæren. Fra Holmavatn til Steinkjerringå og mot Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Bestyrerinnen kunne godt være med – sa hun. Og regnet kom som meldt. Og vinden frisket på utover dagen... Vi tok mot Holmavatn. På parkeringsplassen var det en bil uten om vår. Det regnet. Det blåste. Nå var været ikke så ille så lenge vi var i le av grantrærne. Litt lenger mot Steinkjerringå går turveien over en liten kant. Det regnet. Det blåste. Både broderen og jeg har gått i regnvær noen ganger. Også i mer regn enn det vi fikk i hodet denne dagen. Det var ikke morsomt tidligere, det var ikke morsomt denne søndagen. Det eneste forsonende trekket med været denne dagen var temperaturen, den var et stykke over frysepunktet. Men ikke mye... Det regnet. Og det ble bare mer regn og mer vind etter som vi nærmet oss Steinkjerringå. Vi ble fort enige om at dette ikke var dagen for å ta rundturen. Det fikk klare seg med en kort tur i regnværet. Siste stykket utover myra mot statuen, var stien mer elv enn sti. Vi savnet kano... Selvsagt ble det bedre da vi snudde og fikk regn og vind bakfra. Vi kunne likevel kjenne at vinden ble sterkere, og i stede for stiv bris, fikk vi en liten til sterk kuling bakfra. Det var av og til vanskelig å holde balansen. Selvsagt kom det også ned mer vann fra himmelen. Det regnet. Nå er ikke regn i seg selv et stort problem med gode klær. Denne gangen var det kombinasjonen av vind og vann som overbeviste både bestyrerinnen og broderen om at en times tur var nok. Nede ved bilen fikk vi problemer med vannet. Det rant av klærne, og selv med håndkle til å tørke oss og plastikkposer til å ha våte klær i, så ble bagasjerommet nesten «oversvømt», og setene klissvåte. Men alt tørker. Les hele artikkelen

Bruksanvisning i tyvvek (samme som plastkart) Da er det slått opp i hagen, det blåser bra i kasta og det er litt regn i lufta. Blir å sove i hagen i natt. Nærmeste vindmåler viser 14.4 m/s i kasta. Er meldt opp mot 20 i kasta.

THE BACKPACKING LIGHT PODCAST Podcast som utforsker teknologi, utstyr, ferdigheter og filosofi rundt turgåing/villmarksliv gjennom historier, intervjuer og grundige rapporter. Presenteres av Ryan og Andrew fra backpackinglight.com Mye kunnskap og erfaring her, men også høy nerdefaktor

Skal prøve å holde tunga rett i munnen, så jeg ikke blir beskyldt for å være kald analytisk og bagatellisere de ulykkene som har vært. For en unødvendig ulykke med store personlige skader er en for mye. Det har vært noen ulykker med rødsprit, men vet ikke om det eksisterer noen statistikk. I saken fra NRK er det bare vist til ulykker med rødsprit (stormkjøkken), men ikke andre typer varmekilder. Det hadde vært nyttig med litt statistikk på antall kokeapparat med ulik type drivstoff, og skadefrekvens med de ulike typene for å kunne si noe vettugt om hva som er farligst. I Norge er det i overkant av 600.000 elever i grunnskolen. Antar vi at det eksisterer 1 stormkjøkken per 100 elev blir det 6.000 stormkjøkken som brukes i grunnskolen. Muligens et lavt tall. Ikke alle skoler er like flinke, så vi kan si at hvert stormkjøkken brukes i snitt 4 ganger i året. Det blir 24.000 bruksdager i grunnskolen. Så benyttes det en hel del stormkjøkken i barnehager og andre organiserte sammenhenger. Det blir ganske så mange årlige bruksdager i barnehage, grunnskole og andre organiserte sammenhenger. Hvor stor andel rødspritbrennere i forhold til andre brennere vil påvirke hvor mange ulykker det er med rødsprit. Hverken gass eller multifuel er ufarlig. Om tusenvis av elever med manglende erfaring skal skru i gassbokser vil det kunne skje at de skrus skeivt på gjengene, eller ødelegger kobling slik at det blir lekasje mellom gassbeholder og ventil. Bevegelige deler i ventiler blir slitt, pakninger blir slitt, og hard bruk kan ødelegge ventiler, som igjen fører til lekkasje. Har selv opplevd at ventil på brenner av samme type som Biltema og Eagle selger har fått lekkasje etter en tids bruk. Det er ikke ofte en hører om ulykker med gass, men da er de gjerne mer alvorlige. Som en ulykke for noen år siden i Salangen der to personer døde etter en gasslekasje i lavvo/telt Fra tiden i forsvaret husker jeg ganske så mange dårlige forvarmede 111 brennere som svidde både øyebryn og pannelugg. Poenget mitt er ikke å bagatellisere ulykker med rødsprit, men med tanke på antallet rødspritbrennere og bruksdøgn er det et sikkert kokeapparat, så lenge det blir brukt riktig.

Kjempefin tur fra august er kommet i bloggen nå endelig. Padlet fra Stø til Nyksund, omvendt av Monsen-ruta, og til havs. En av de fineste, men mest utsatte turene vi har her. Med innlagt gastropub-besøk med herlig mat. Utsøkt tur på alle vis, selskap på turen hadde jeg til og med. Bildene ligger HER i bloggen.

Har du tenkt å bruke kull, så les denne artikkelen først. https://www.nrk.no/trondelag/_-kun-flaks-at-vi-overlevde-denne-turen-1.12172486 Alt som ikke brenner rent lager mye kullos. Litt typisk:Det som er mest skremmende å tenke på er at vi ikke skjønte hva som foregikk. Tanken på kullorsforgifting slo oss ikke, sier Årsund.

Herlig 😀 jeg storkoste meg alene i teltet. Jeg er ikke høyere enn 162 så kunne sitte inne i teltet også. Og det kan slåes opp på den minste lille flekke med jord man finner. Bilde er tatt under oppsett derfor litt slaskete her.

@Gittiamo 😀. Ja, og det er litt lettere. Tror jeg går for litetrek. Trenger ikke stort fortelt for en person😀.

Jeg er ikke stor og sterk og jeg har ingen problemer med noen av disse to teltene. Begge er raske og lette og sette opp. Litetrek’en er kanskje hakket kjappere å sette opp og krever mindre plass. Så for solotur så er den tipptopp. Jeg har brukt den for å sove alene i telt.

Dersom modellen er at man slenger ut en rekke grupper elever på et visst område, nevner overfladisk at rødsprit kan være farlig, og så lar alle "styre med sitt", er jeg enig i at rødsprit er lite egnet. Men det er slett ikke det som er regelen, etter min erfaring. Jeg er dessuten enig i at gass er både sikrere og enklere i skolesammenheng (akkurat det går ofte ut på det samme). Men igjen: Jeg er imot "refleksen" å forby alt som kan være potensielt farlig. Noe av det mest meningsfylte jeg har gjort i løpet av lærerkarrieren, er å gi elever 16-timers grunnkurs i havpadling. Selvsagt i små grupper, og med meg som godkjent instruktør. Er veldig glad for at ingen forbydde meg å gjøre dette, fordi kajakkpadlere av og til kommer ut for ulykker.

I barndommen testet vi "molotovcocktail" må si at etter det, har jeg hatt stor respekt for brennbare vesker, uansett hva de heter.... Rødspitflaske/kanne med fyri, blir jo akkurat det samme omtrent. Tror "molotovcocktail" er tatt ut av læreplanene........ edit: slik ser det ut omtrent: hopp til 1.10

Det har selvfølgelig med måten den fyres med på å gjøre. Hvis du brukte bensin på sammen måten som rødsprit, i en "åpen kopp", så tenker jeg bensinen vil vise seg minst like "farlig" som rødsprit.

Det var ikke meg du spurte, men siden jeg har brukt Abisko Shape en del, som i prinsippet er samme teltet, men 5 cm høyere og med stort fortelt. Jeg bruker det til helårsbruk. På sommeren gir det som sagt svært god ventilasjon om du ruller opp begge endene av ytterteltet. Og siden du har full myggdør kan du ha full gapahukutsikt og ingen mygg inne i teltet. Vinterstid er det utstyrt med to høye ventiler som ikke snør igjen (Nallo sin lave ventil er uegnet i snøen). Den lengste stangen i Abisko teltene er tykkere (sterkere), enn i Hilleberg Red label serien, så den skal i terorien stå stødigere og tåle mer juling. Duksammensetningen gjør at pakkvolumet blir lite ifht. sammenlignbare telt (eks. Hilleberg red Label). Her kan vel noen kanskje gjøre en sammenligning? Har du andre tilsvarende telt i boden @Memento mori? Myggnettingen i ventilene stopper snø fra å drive inn, men myggnettingen kan ikke åpnes (om det skulle være ønskelig). Har opplevd kuling på Hardangervidda Vinterstid. Det var bare kos i det teltet, rett og slett. Skal du på ekstremturer, i ekstremt vær, så ville jeg satset på ett mer ekstremt telt Eks. Fjellreven Keb, Hilleberg Black Label, Helsport x-trem etc.

Selv har jeg Abisko shape 3, som er litt høyere innvendig. Jeg kan si med en gang at å kunne rulle opp fotenden absolutt ikke er en gimmick. Det gir en fantastisk god luftgjennomstrømning i teltet, virkelig kjempeforskjell sammen med god lufting i forteltsenden. Samtidig som at meshen i fotenden blir forvandlet til ett stort vindu. På varme dager/netter gjør dette virkelig stor forskjell, prøv det! 👍 På abisko lite kan du rulle opp begge forteltsdørene, og lage en baldakin/skygge med det som er igjen. På ett silnylon telt synes jeg det er en stor fordel med bare èn bardunstrammer, for da er det mye lettere å sette inn ett strikk i den enden uten strammer. Silnylon strekker seg betydelig når det blir vått. Da har du ett telt som står merkbart strammere i vind og når duken strekker seg. Vinterstid kan man bruke bardunfester/-anker i snøen som ikke låser bardunen eller gjør at den fryser fast, så får man stramt telt om vinteren også. Og du har helt rett i at innertelter er stramt, puster godt, og ikke kommer i kontakt med ytterduk. (Fjellreven var vel verdens første produsent av to-duks telt med pustende innertelt?). Takk for fin omtale og bilder 👍

😀 Hehe! Det visste jeg ikke! Må huske på det neste gang jeg setter opp. Tok ikke bilder!

Jeg har handlet alt av hammock utstyr fra Ali, først å fremst fordi jeg ville prøve det ut før jeg kjøpte dyrt utstyr. Etter 2 netter i køya fant jeg ut at jeg hadde det ganske komfortabelt, så handlet til slutt resten av utstyret der også. Hengekøye, stropper, underdyne, tarp, myggnetting, paracord, teltplugger, ++++ mye annet 😁 Så lenge kvaliteten er bra, så ser jeg ikke noen grunn til å velge noe annet.. Men nå har jeg jo heller ikke prøvd noe annet heller...

Vinden kan ta godt over mellomfjell. Har ått over mellomfjell i kuling, men uten særlig nedbør. Til helga melder yr opptil 12ms fra vest, masse nedbør og rundt null grader. Jeg tror ikke det er noe problem å gå over Mellomfjell i dette været, heller ikke å gå ned mot Trollheimshytta, så bratt er det ikke. Men i det været blir det ikke noe særlig trivlig tur. Jeg hadde ikke gått i dette været, ikke på grunn av at det er uforsvarlig, men fordi jeg liker utsikten over Mellomfjell.

Godt å se at jeg er tydeligvis ikke den eneste som mister Aura Flake. ..Om ikke det er noen som samler her da :p

I løpet av natten har HeltHjem stappet en skalljakke i postkassen min, en blå Mountain Hardwear Cyclone XL (Link) med 50% rabatt fra HektaPåTur. To nye skalljakker på knapt to uker altså... Jeg må stadig vekk erstatte dem, så denne i NeoShell-stoff er en erstatning for en utett Arc'teryX Theta AR i Gore-Tex Pro stoff. Den jakken jeg kjøpte for knappe to uker siden, en Berghaus Hyper 100 med Hydroshell Elite Pro-stoff, erstatter en utett Norrøna Bitihorn Dri 1. Tidligere har jeg latt meg skuffe av to Bergans-jakker med ulike versjoner av Dermizax, der den med "4-veis stretch" holdt under et år med sporadisk bruk. Brukte før utrangerte jakker som arbeidsjakker til de ble fillete, men det kan tenkes at jeg denne gangen klipper av tette områder og leker meg litt med symaskinen i vintermørket Gore-Tex Pro, Dermizax og Dri1 er for tiden altså diskvalifisert for bruk på min kropp. En TNF med HyVent Alpha-stoff er for såvidt tett men puster svært dårlig, mens Dri3 (har en Norrøna Bitihorn Dri3) foreløpig ser ganske bra ut, bank i bordet. Hydroshell Elite Pro- og NeoShell-stoffene ikke har kommet lenger til å gi et førsteinntrykk, som slett ikke er så verst - jeg får håpe det holder en stund

Du leverer som alltid. Første ørretpannebilde så skikkelig fristende ut. Spennende møte på slutten av turen også, og du gjorde antakelig det rette siden møte og passering foregikk uten konflikt. Tommel opp fra meg.

Homlastien og fossene https://berntsturer.wordpress.com/2018/09/16/homlastien-og-fossene/

Jeg liker oppsettet til Patagonia sin podcast-kanal «The dirtbag diaries» der en fast journalist presenterer hver enkelt podcast og alle varer akkurat 20 minutter. Hun intervjuer ikke så mye, men akkurat nok til at ting går på gli. Jeg er mer enn fornøyd med denne og ønsker ikke å høre andre. Hører gjerne noen av historiene flere ganger også. Så derfor tips om denne fordi oppsettet er bra og proft. Verdt å lytte på for inspirasjon til egen podcast. Du finner den på SoundCloud.

En mulighet når man er spredt rundt i landet, og noen sikkert ikke er like komfortable med opptak/redigering/etterbehandling etc er jo at noen med tekniske ferdigheter kan gjøre opptak over Skype/telefon, og dermed intervjue andre som har friluftskunnskap med kanskje ikke ønsker å styre med det tekniske selv. Enten om det faktisk er et intervju, eller at noen bare snakker, med opptak/etterbehandlig/teknisk som blir gjort av andre. Lydkvalitet er jo en ting, så det vil variere, men har hørt flere podcaster hvor man intervjuer andre over telefon/Skype med helt greie resultater.

Det hadde vært moro om noen ville prøve seg 😀 Behøver ikke ta det så seriøst at ingen har lyst til det - kunne jo også vært forskjellige personer som pratet om forskjellige ting, avhengig av hva de hadde ønsket å prate om. For eksempel kan en prate ut fra generelle spørsmål om et tema, eller to stykker, hvor en har prøvd eks. mange forskjellige telt, kan ha en samtale om telt, hvor de blant annet tar for seg noen vanlige spørsmål om temaet som de har funnet frem på forhånd, og rett og slett prater litt om hva de foretrekker og hva de ikke liker ang. temaet. Podcasten kunne jo vært både interessant og lærerik, og lyttere kunne fått nye spørsmål som kunne blitt tatt her på forumet

Jeg "følger" en del tursyklister og et par av dem har i tillegg til video også podcast. Litt variabelt hva jeg føler jeg får tilført av kunnskap, men ja, jeg liker å høre om tema som interesserer meg.

Jeg har bare ett håp. Det er at det ikke påvirker kvaliteten i den grad at det blir mindre brukbart i fjellet. En del turtøy har faktisk blitt dårligere med årene. Jeg tror grunnen er at hovedgruppen som handler produktene skal bruke de mens de venter på bussen på Majorstuen, mens de som setter pris på at de de varer i årevis med hard bruk i skog og mark er i et klart mindretall. Dermed er det rett og slett alt for dårlig holdbarhet på ting som blir markedsført som friluftstøy. Når produsentene ikke trenger tenker på at majoritenen av brukerne faktisk hadde blitt dritforbanna om de satt med på vidda i pissregnet med en jakke som lekker som en sil, men som burde vært tett 5 år til. Om plutselig fjellsko skal måles i varighet på hvor mange ganger de klarer opp og ned på Aker Brygge ser jeg for meg at de ikke blir spesielt brukbare for støkkjegeren som leker hund i busker, lyng, steinrøys og kratt noen måneder på høsten... Elisa har nok fortsatt ben nok i nesa til å stå på egenhånd, både i friluft og på Insta

"Vi" er ganske fordømmende her inne synes jeg. Mange av oss har på ett eller annet tidspunkt i livet vært en "drittunge" eller gjort noe som ikke eg innafor ifølge andre. Jeg har ihvertfall vært innom den kategorien noen ganger hos andre som har solide skylapper hvor hva som er riktig å gjøre ligger smalt definert innenfor trangsynet. Hva med å glede seg over at personer som Elisa Røtterud har funnet interessen og gleden over friluftsliv? At hun har fått "hjelp" forsøk på å bestige Everest.. hvem gjør det uten støtteteam? (Svært få, om noen.) At hun klatrer Storen sammen med andre? Klatring over flere taulengder gjøres stort sett sammen med andre. Og kulturen med å bruke guider som etablerer seg i Norge, gjør at det er ganske mange "hvermansen" uten særlig alpin klatreerfaring som tikker av den posten på lista si. At hun er mye i media (Instagram, TV, ++)? Det gjør at hun klarer å få sponsa/dekket utgifter for å være på tur, skulle gjerne fått dekket mine utgifter selv jeg. (Men jeg er nok ikke et "salgbart" produkt i like stor grad 😂 Ikkje orker jeg allt jobbinga som følger med heller.) Dama har gått Ama Dablam, Manaslau, mange av de høyeste toppene i Jotunheimen, kryssa vidda midtvinters, og antagelig gått mange flere høydemeter, frosset mer, og hatt flere døgn i telt det siste årene enn de aller fleste her inne. Hvor er evnen til å glede seg over andre ift evnen til drittkasting på andre..? Ang. fjellsko og mote, jeg har i årevis gått i annmarsjsko til vanlig, og høye fjellsko på vinteren her hjemme når det er snø og kaldt, fordi det er praktisk og det er gode sko. Hva andre går i (mote) har jeg aldri vært flink til å bry meg om. Husker forøvrig en vintedag i Oslo rundt 2000. -18°C ute, jeg jobba i dress og skjorte, men tok på meg TNF summet dunjakke utenpå, og gikk i Kamik Oslo sko (pensko i pc-bagen), lue og tykke hansker. Mens jeg stod og venta på T-banen ute på Vollebekk stod det en dame i tynn strømpebukse og kort skjørt ved siden av meg og hold på å fryse seg forderva. Klær etter forholda er mine prinsipper, værre er det da at når man sender barna på barneskolen i ull og skallklær på vinteren så får man melding fra læreren at barna ikke får lov til å gå i undertøy (ull-longs) i timene.. Men å gå å fryse ute i en jeansbukse er greit. Ja til praktiske friluftsklær i hverdagen herfra! 👍

Etter jeg kom hjem fra ekspedisjonen i sommer har jeg fått mange spørsmål rundt Norge på langs prosjektet. Hvilket telt brukte dere? Hvor mye veide sekken? Hvordan sko brukte dere osv... Jeg har nå akkurat oppdatert bloggen med et langt innlegg hvor jeg svarer på ofte stilte spørsmål.

Av og til er en på rett sted til rett tid😊 Fikk denne nesten voksne havørna på fotohold tidligere i uken. Har sett en del rovfugl siste uken. Havørn er tallrik her på nordmøre, men fikk sett både vandrefalk og spurvehauk 😊

At smarttelefonen kan brukes i naturfag i grunnskolen er egentlig ingen bombe. En finfin app i så måte anbefaler jeg på bloggen i dag! Også for andre som er ute og går er denne latterlig enkel i bruk.

I mangel på tid ble det et mere hurtig sammenfattet innlegg om turen videre fra Sprongdalen mot Arentzbu i Breheimen, som jo ble gått i juli men er publisert i dag i september. Turen var uansett fin den, enn så lenge etterpå beskrivelsen av den dukket opp. En rolig dag gjennom Breheimen

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten. Akkurat sånn skal en sommerferie brukes. Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet. Alle gleder seg. Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen. Liten lunsjpause. Så nærmet vi oss Heggsjøelva. Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein. Ikke mye vann å skryte av her gitt. Dermed ble det bæring. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene. Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet. Så var siste lass oppe. Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av. Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt. Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det. Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig. Inni treklynga der lå hytta. Heggebu. Guttaboys godt innlosjert i Heggebu. Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp. De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden? Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing. Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano! Kveldstemning. Slitsomt å være på tur. Prøver fiskelykken i Litllivatnet. En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna. Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover. Så gikk turen tilbake. Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret. Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen. Her kommer en liten advarsel. Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt! For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum! Ett av mange gode minner fra turen. Hengekøyemorro. Krekling er undervurdert. Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn. Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster. Se hele artikkelen

Ei ny Norrøna lue siden musa i Jotunheimen forsynte seg grådig av både Norrøna Finnskogen hanskene til en kamerat og lua mi, vi kalte hu Norrønamusa. Og hele 3 par sko for under 1500,- på Helsprøe Dager på Gmax, et par goretex Salomon tursko og to par nike joggesko - kupp!

Jeg var en gang leder for en gruppe URK (Ungdommens Røde Kors) og vi skulle reise på landsleir til et sted nord for Oslo som hette Evenstad. I invitasjonen stod det at alle skulle bruke gassbrennere til matlaging, men siden vår gruppe kun hadde parafinbrennere, primus, så ga vi blaffen i denne beskjeden og tok med det utstyret som medlemmene var vandt til å bruke. Inne på leirområdet var det satt opp et felles kjøkken med gassbrennere av den typen som brukes på hytter etc, og over kjøkkenet var det laget et halvtak med tre vegger av presenning. Jeg tror det var tredje eller fjerde dagen så smalt det på kjøkkenet. Noen med manglende erfaring og kvalifikasjoner hadde skiftet gassbeholder og da blusset skulle tennes så smalt det. De som hadde skiftet gassbeholder hadde tydeligvis sluppet ut så mye gass at det hadde dannet seg en gassky inne på kjøkkenet. Denne tok fyr og resultatet ble en person til sykehus med lettere brannskader. Det kan virke som om den gamle gode primusen med parafin er litt plundrete å fyre med, men den er i hvert fall mye sikrere enn både gass og rødsprit, og så brenner den under alle forhold.

Da har jeg jammen ny turvenninne på vei. Skal hente henne om et par uker, men måtte nesten annonsere det her allerede. Jeg klarer ikke helt huske hvem som anbefalte denne rasen til, men noen her inne foreslo Eurasier som en flott turkamerat og til slutt ble det jammen en Eurasier.

Gjort noen fine bruktkupp. Fretex har av og til en del fint, og ofte mange fine bøker. Nå hadde de mange fine turbøker og etter litt konferering over messenger og telefon med en venn ble det med en fin bunke til oss begge to. De hadde også en Arcteryx Bora-sekk nokså pent brukt til 149,-.. For stor for meg, men fant en eier til den også rimelig kjapt så da ble den også med. (Og veldig artig å finne ting jeg vet kan glede andre slik.) Og så kom søster hjem fra Bergen med vinterens Finn-funn! Har sikla på en slik kobberkjele en stund, men nyprisen var litt for høy. Heiv meg over da jeg fant en på Finn - helt ubrukt til en veldig snill pris. Og heldigvis har man en snill og grei søster som hiver seg på buss for å hente til meg.

Hadde en skoeske fulle av gamle kniver, som jeg har grudd meg for å rydde i... Ikke viste jeg at de var verdt såpass😀 Gpser, øks og lykter for nye liv, både kontoen og posten har bra dager! Det å ha færre, men bra ting føles bra.

Da er det pakket og sendt ut følgene, alt via finn: Lett dunpose - erstattet av quilt i fjor Fiberpose med kompresjonstrekk - byttet til WM dun så kone mor ikke fryser på tur Eldre Recon pakksekk - kjøpt nye versjonen Hilleberg Nallo 2 - blir trolig byttet i Nallo 2 (3) GT - Et bra telt men savner et sted å lage mat. Helsport Børgefjell T2 SL telt - Ikke vært i bruk på 2 år Fjellpulkenbag 155 - Oppgraderte til 250 L Primus gassbrenner - Ikke vært i bruk på 2 år Hilleberg Soulo med bunnduk - Ble litt lavt under taket, men et knall telt Litt postkontor følelse😂, og bankkontoen smiler😀

En lei forkjølelse hadde barrikadert seg i kroppen og ville ikke ut, men en slike værmelding som var i slutten av forrige uke kan man ikke la være å handle etter, så lenge man greier å stable kroppen på beina. Med svært moderate turplaner i bagasjen dro jeg med fullpakket bil til fjells tidlig torsdags morgen. I Lom møtte jeg Coni og sammen kjørte vi til Spiterstulen. 27.09.07 - et Breventyr! Spiterstulen var fylt opp med leirskoleelever som denne dagen skulle få en drømmedag til Galdhøpiggen. Håper virkelig at alle koste seg og at dem ikke gikk og ergret seg over slitne bein, såre føtter, manglende mobildekning, fravær av MSN e.l. Naturen hadde i alle fall lagt alt til rette, med melisglasur på toppene, fyr i dallyngen, nesten vindstille og sol fra skyfri himmel. Vi lot leirskoleelevene få ha Galdhøpiggen i fred og ruslet alene opp mot Svellnosbreen hvis nedre brefall også er kjent under navnet Eventyrisen, et fullt fortjent navn. I sommer har jeg i "yrkes" embed besøkt en god del av Jotunheimens brefronter, og ingen av dem er i nærheten av Eventyrisen hva spennende formasjoner angår. Legg på litt nydrysset hvitpudder og beinhard blåis etter en streng natts frost. Vi brukte 2-3 timer i brefallet, lette opp et par formasjoner og jeg knipset noen bilder mens vi rett og slett storkoste oss. Videre hadde vi ikke noen store planer. Coni ville på Midtre Tverråtinden. Jeg innså etter hvert under heftige hosteanfall og lunger som vrengte seg etter mer luft at dette ikke var dagen for fysiske utskeielser for mitt vedkommende. Jeg satt på Solskinnstoppen i strålende sol mens Coni tok en avstikker opp på Midtre Tverråtinden. Deretter tok vi på tauet, ruslet opp på fjellet rett sør for Svellnose, bare sånn for å få førstehåndskjennskap til en vanlig oppgang fra Svellnosbrean når man vil kombinere denne med Galdhøpiggen. Turen ble avsluttet med en overraskende flott avstikker ut fjellryggen over brefallet. Her kunne alt av tårn og skulpturer betraktes i fugleperspektiv. 28.09.07 - Tverrbytnede, en bortgjemt idyll Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt. Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede. Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu. Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder. Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja! Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser. Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag). Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen. 29.09.07 - Familien kom, og så kom gråværet Hadde egentlig bare planlagt tur 2 dager, men værmeldinger kunne tyde på at været skulle holde seg litt lenger. Ordnet det derfor slik at Julia og Linn Thersese kom over på fredag kveld, for å ta en tur på lørdagen, og tur ble det. Linn Therese syntes kanskje teltnatta i Leirdalen var kald, men sov seg tappert gjennom. Med den nye dagen, var også godværsfølelsen borte. Riktignok var det sol og blå himmel, men en ilter og isnende vind kjølte voldsomt. På Leirvatnet dannet det seg skumtopper og innen vi nådde Langvatnet var det helt tydelig at det kom en truende front fra sør. Den hadde allerede "spist opp" Knutsholstinden. Vi snudde, men rakk ikke helt tilbake til Leirvassbu før vi ble spist vi med, men det var også en tur som hadde sine øyeblikk. Linn Therese strålte dessuten av glede da hun kunne spasere over skaresnøen som lå flekkvis og spredt over landskapet. Lemen - merkelige kamikazevesener I Leirdalen er det utvilsom Lemenår i år. Dem piler hit og piler dit, spretter opp fra hull og forsvinner i hull. Greit nok det, men litt mer uforståelig er tilsynelatende meningsløse vandringer. Noen som har gått på isbre her? Hva er det man gjerne finner der? Lemen, lemen, lemen, lemen, lemen og kanskje et reinsdyr. På toppen av Tverrbottinden var snøflata perforert av små lemenspor - så man skulle tro det var tusenvis av dem. Hva skal de dit å gjøre? Det samme innover på breflata ved Søre Illåbrean. Ved fronten på Svellnosbrean gikk et lemenrikt spor rett inn i breisen. Sporet gikk innover på snøen og rett ut på steile, blanke blåisen. På Tverrbottinden gikk sporene omtrent utenfor skavlkanten mot øststupet. Ingen høydeskrekk her nei! Er dem så dumme? Ser liksom for meg et lemen på full fart inn i brefallet, plutselig kommer det ut på isen. Ops! Skli. Og vips nedi en kald, våt, dyp, mørk sprekk. Men det er kanskje ikke så farlig om man blir fuglemat eller brefyll? Utsiktene er sikkert ganske dystre lell når man er høyfjellslemen i et lemenår. Kommer et par bilder etter hvert.