Vinnerliste

Eg har i ei årrekke brukt å feire jul/nyttår til fjells dei gongane mine kids er hjå faren. Slik julefeiring som den han karen her har ved bålet, har eg hatt mål om i nokre år, men kvar gong har den vorte spolert av dei notoriske stormane/orkanane som herjar vestlandet/midtnorge i desse tider, og enda på ei eller anna hytte/bu i staden. Det er ikkje ille med julemiddag laga på vedaomnen heller, men eg vonar at eg ein eller annan gong får 10 minus og stjerneklart i staden for 20 m/s og sidelengs sludd. Då vert det lykter av rispapir i trea og pinnekjøtt i bålkjelen. Trur kanskje eg må flytte meg til ein annan del av landet for å få det til dog klimaets tilstand borgar ikkje akkurat for stabile vintrar. Elles eit supert program, har gledd meg til i kveld sidan forrige veke

Hmmm.. kanskje det er slik eg skal tilbringe jula i år! 😃 Må bare lese meg opp på den "julelys i teltet" tråden først. 🤣

Skal du lage selv, så tror jeg det krever mindre avansert-/spesialverktøy å lage ski i heltre. Jeg har ikke laget vanlige ski, men jeg har laget en del ski, frontbøyler og styrebøyler til hundesleder. Dampbøying er egentlig ikke vanskelig, men det er lurt å trene litt på det før du hiver deg på hovedprosjektet. Det er mange videoer om dette på YouTube. Søk på "Steam bending wood" som utgangspunkt. Til dampbøying er det nødvendig med et kokeapparat som produserer damp, en dampkasse, og en form å bøye emnet på og spenne det fast mens det kjølner/tørker. Jeg opplever det som at dampbøying er lettest med lufttørket treverk. Grunnen tror jeg er at treverk som har gått gjennom en materialtørke har vært utsatt for så pass høye temperaturer at ligninet i cellestrukturen langt på vei er ødelagt/stivnet og dermed ikke lar seg myke opp og bøye. Det er jo nettopp det som skjer når du damper treverket, du myker opp ligninet med varmen og fuktigheten slik at trestykket kan gis en ny form som det beholder når den kjølner. På samme vis føler jeg også at treverk allerede er dampbøyet, ikke så lett lar seg dampbøye på nytt. Jeg bruker vannkokeren fra en tapetfjerner fra Jula til å lage damp. Den går på vanlig 220 V og kommer komplett med slange som kan kobles til dampkassen. Biltema tror jeg har en nesten helt lik i sitt sortiment. Jeg har laget med dampkasse av vanlige uhøvlede furubord. Den er ikke helt tett, men mer enn tett nok til dette. Jeg har luke i ene enden og tett vegg i andre. Emnet ligger på spiler montert et stykke over bunnen av kassen. Det gjør at dampen slipper godt til rundt hele emnet. Det er noen hull i bunnen slik at vannet fra dampen renner greit ut igjen. Sledeskien under damping. Den delen som skal bøyes er ca 12 mm tykk. Jeg lar den dampe i kassen en liten time. En gammel tommelfingerregel mener jeg sier ca 1 time pr 2 cm tykkelse på emnet. Dette varierer nok en del fra treslag til treslag. Her er sledeskien spent fast til formen. Jeg lar den som regel stå fastspent over natten. På bildet er det en ski fra en gammel slede som var til restaurering. Jeg fikk gitt den nytt spenn, men resultatet ville nok vært bedre om treverket hadde vært nytt.

Natt til lørdag tok regnet en noen timers pause og det ble det mulig å øve seg på nordlysfoto igjen 😊

Eller ha en teip på stangemnet med cm mål der Eller ha ett målebånd i utstyrsposen Eller:

Bra vær og bra besøk. Et kne i ulage har hindret meg i å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var jeg utålmodig, og ville forsøke en tur. Det var ikke helt vellykket, men jeg kom da inn til hytta på lørdag og tilbake på søndag. Det er ikke hvert år at oktober gir opphold, litt sol, lite vind og nesten sommertemperatur. Dette var hva som møtte meg på lørdag, da jeg tok fatt på turen innover mot hytta. Jeg kunne se at jeg ikke ville bli alene, og halvveis møtte jeg kjentfolk som hadde overnattet på Blåfjellenden, og var på vei hjem. Det var hyggelig å møte kjente, men hadde vært ennå mer kjekt å vært på hytta sammen med disse fjellfolka. De hadde forsøkt å gjøre en liten jobb, men fant ikke verktøy. Etter fjorten dager uten skikkelig tur i heia, var d et bra å være i høyden igjen. Det var store endringer i forhold til forrige gang jeg gikk innover mot Blåfjellenden. Det var ikke mye igjen av sommeren. Enkelte grønne planter lyste fortsatt opp helt nede i Hunnedalen, og det var noen brune blader på bjørkene. Oppe i heia var det brunt og grått. Det er tydelig at naturen er i ferd med å forberede seg på vinteren. Igjen var det en del spor etter rev. Før noen år siden fant jeg reveskitt nesten overalt. Samtidig forsvant rypene. Nå kan det se ut som om det igjen har blitt mer rev - og mindre ryper til neste år. Jeg var langt fra sikker på om kneet ville holde en hel tur innover mot Blåfjellenden, og tilbake. Det ble til at jeg satte meg delmål. Ved Fossebekken måtte jeg bestemme meg for om jeg ville videre innover. Kunne jeg komme meg halvveis? Og var det egentlig lurt å stresse et kne i ulage? Det kjentes jo egentlig ikke spesielt galt ut. Og det ble jo ikke spesielt verre etter hvert. (Det ble det jo, men jeg valgte glatt å overse det...) Jeg ble mer og mer fokusert på "resultatet". Det igjen å få lov til å besøke Blåfjellenden - en gang til... Og det var jo skikkelig kjekt å være på tur. I finværet så sent på høsten.Det var også kjekt å være på hytta. Kjekke folk, og hyggelige timer. I syvtiden var det mørkt, stearinlysene ble tent, og i tillegg til kjekt og hyggelig, må det tilføyes "koselig" (hva nå det er?). Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg finner meg vel til rettet på Blåfjellenden, men det å treffe andre folk med samme interese, og muligens også det å treffe nye, ukjente mennesker, er noe jeg finner virkelig interessant. Det kom en gjeng ungdom - rovere - fra Flørli. De fikk annekset for seg selv og trengte ikke å ta hensyn til andre. Selvsagt skulle noen bade, med 10 - 11 grader i lufta og omtrent det samme i vannet. Det skal være ro på hyttene klokka 11, og mange av gjesten var i seng i god tid før dette. Men selv om det blir tidlig kveld, kommer ikke morgenen alt for fort. Folket begynte ikke på frokosten før nærmere ni. For egen del ble det morgen som vanlig, med egg og bacon, kost og fille og litt prat med folkene på hytta. Søndagsværet var ikke like bra som på lørdagen. Et godt stykke fra det, egentlig. Det var vind, ikke sterk men rett i mot, og det for noe vått i lufte. Det var ikke skikkelig regn, men mer yr. Likevel ble det litt surt. Tre gutter gikk en halvtime før meg. Og jeg hadde for spøk sagt de fikk henge i for at jeg ikke skulle ta de igjen. Jeg hadde ikke en gang mulighet for å ta innpå. Jeg så ikke snurten av guttene i det hele tatt. Men jeg var takknemlig for staven. Den kom godt med både på turen inn og tilbake. Uavhengig av problemer med kne, så var det skikkelig kjekt å være på tur. Da fikke det heller være om jeg igjen ble "hjemmeværende" for noen uker. Det kan for bli siste tur innover for 2017, og hva med fremtiden?. Her er det bare å stå på - om mulig. Les hele artikkelen

Endelig var det klart for en ny fisketur i Reinheimen nasjonalpark, et av årets absolutte høydepunkt. Planen var å starte ved Grønnningsæter i Valldalen og følge Steindalen oppover. Her ligger det flere spennende fjellvatn som kultiveres av Norddal fjellstyre. Min plan var å gå opp til Heimste Knutskoppvatnet, og neste dag videre til Sylkoppvatnet. Her skal det være mulig å få fin fisk, og det var jo som alltid målet. Det er et historisk sus over å traske i Steindalen. Her går nemlig Valldalsleden, som er en Pilegrimsled i fotsporene til Olav den hellige. Da han rømte landet vinteren 1028-1029 gikk han i land med skipet sitt i Valldal, gikk derfra over fjellet til Lesja, og videre over Dovre. Leden er nå merket, og kan følges hele vegen til den kobler seg til Gudbrandsdalsleden. Jeg er ingen religiøs mann, men dette var jo faktisk litt stas. Til og med for en enkel hedning som meg, og hvem vet? Kanskje Olaven tok en liten "pitstop" ved de samme vatna jeg skulle besøke for å sikre middagen? Pilgrimsleden i Steindalen. Det var meldt dårlig vær de to dagene jeg skulle være på tur, men da jeg ruslet oppover Steindalen på morgenkvisten, var det faktisk antydning til litt sol. Det går en tydelig sti her, og det var ingen problem å følge den. Jeg traff på et par karer som kom fra Tjønnebu, og hadde prøvd fiskelykkene i vatna rundt denne flotte DNT hytta. Etter en drøy time tok jeg av stien østover, mot elven som renner ut fra Heimste Knutskoppvatnet. Herfra fikk jeg en drøy oppstigning til vatnet. Grunnet et litt dårlig rutevalg måtte jeg streve litt ekstra før jeg var oppe. Om noen skal ta samme turen, vil jeg tro den beste ruta er å følge elva oppover. Men det er fortsatt veldig bratt, så vær forsiktig. Da jeg endelig fikk satt opp teltet ved utoset til vatnet, kom det dårlige været som var meldt. Jeg registrerte at det fortsatt lå is på deler av vatnet, og vi var da i midten av august. Det sier vel det meste om sommeren på Sunnmøre i år. Siden det ble så surt og kaldt, la jeg meg i teltet for å få varmen tilbake og ta en liten kopp kaffe. Ingen grunn til å stresse her i gården. Steindalen. Oppstigningen til Heimste Knutskoppvatnet. Det ble et bra slit oppover her. Så var jeg endelig oppe. Fortsatt isflak på vatnet. God sommer! Grei teltplass ved utoset. Kaffekok! Etter noen rolige timer i teltet, kunne fiskeriet endelig begynne. Det var fortsatt rimelig kjølig og det ble ikke akkurat storfangst. En liten ørretpinne ble landet i ei lita tjønn like vest for vatnet, den fikk leve videre. Her fant jeg en slags varde der en flat stein var satt opp på høykant, det kunne se ut som noen hadde risset inn en B på steinen, lurer på hva dette kan være? Rundt store deler av Knutskoppvatnet er det umulig å gå, bratte berg og steinur gjør det helt uaktuelt. Men noen steder kom jeg til og fikk fisket en hel del. Da jeg og Kathrine var her i 2014 fikk vi en del fin ørret her på rundt 400 gram. Nå var det helt dødt. Den gang kom vi ned andre siden av vannet, etter å ha gått opp Litlelangdalen. På vei tilbake til teltet etter en solid fiskerunde, så jeg en steinformasjon ved utoset som så menneskeskapt ut. Etter å ha studert denne nærmere ble konklusjonen at dette var restene av en Bågåstø, som ble brukt under den gamle villreinjakten. Dette er en slags oppmuret halvsirkel som fangstmenn (eller kvinner) kunne gjemmes seg bak, til villreinen nærmet seg. Da stod de klare med spyd eller kanskje pil og bue. Jeg kunne nesten se for meg hvordan villreinen kom ruslende uvitende om faren som ventet. I denne trange dalen var terrenget nærmest formet som en flaskehals, noe som gjorde at rømningsmulighetene var små. Med andre ord så er det gode sjanser for at noen heldige fangstmenn har sikret seg villrein middagen akkurat her. Det var mer enn hva jeg kunne skryte av. Lite fisk å få i Heimste Knutskoppvatnet. Bratt rundt store deler av vatnet. Hit, men ikke lenger. Lite tjønn nord for Heimste Knutskoppvatnet. Hva kan dette være/bety? Plassert ved det lille tjønnet nord for Heimste Knutskoppvatnet. Dagens fangst. Restene av en Bågåstø. Bågåstø, dette var jo ganske likt. Bildet er tatt av informasjonsskilt på Tunga fra en tidligere tur. Utsikt mot Tjønnebu. Bak første høyden ligger Krynkelvatnet. Der skal jeg prøve fiskelykken. Våte sko, savnet de gamle lærskoene på akkurat denne turen her. Nysnø på toppene. En kaffekopp mens jeg grublet på villreinjakt fra gamledager. Fascinerende. Neste dag var det på tide å pakke sammen og bevege seg mot Sylkoppvatnet. Været var noe bedre i dag, og det gikk greit å gå ned igjen bratta jeg kom fra. Så var det å gå opp en ny bakke, som selvsagt var stupbratt den også. Etter en halvannen time var jeg fremme. Dette ble en virkelig flott dag. Sylkoppvatnet var blikkstille, og Sylkoppegga kunne speile seg i det krystallklare fjellvatnet. Her oppe var det stort sett steinur, og det var dårlig med teltplasser. Selvom forholdene ikke var de beste fiskemessig, fikk jeg faktisk landet en ørret på ca halvkiloen. Det var ikke mange vakene å se, men noen var det. I mitt hode betyr det at her oppe går det stor fisk. Så satser vi på at akkurat denne gangen har jeg rett, selvom tidligere erfaringer viser at det er tvilsomt. Etter å ha brukt dagen her oppe ruslet jeg etterhvert tilbake til stien i Steindalen, og gikk de siste kilometerne tilbake til bilen. Nok en tur i Reinheimen var over. Ned bratta igjen. Der inne lå Sylkoppvatnet. Bratt oppstigning her også gitt. Sylkoppvatnet. Stort sett steinur rundt hele vatnet. Lunsj. Blikk stille og krystallklart. Det vart en fisk her også. Utoset, mot Steindalen. Skrytebilde. Et siste kast før jeg tok turen tilbake til bilen. Dette ble nok en herlig tur i Reinheimen. Det gir en ekstra dimensjon til turen når du vet du går i fotsporene til Olav den Hellige. Og ikke minst når man finner fangstminner som kan være svært gammel. Jeg har prøvd å finne ut hvor gammel en slik Bågåstø kan være, men det varierer veldig. Etter å ha googlet litt fikk jeg bekreftet at denne Bågåstøen jeg fant, allerede er registrert av Nasjonalparkstyre til Reinheimen, det viser seg at det finnes massevis av slike fangstminner rundt omkring i nasjonalparken. Det er bare å holde øynene åpen. Jeg har sendt en mail til en av naturforvalterne i området og spurt om de har en anelse om hvor gamle disse Bågåstøene er, så får vi se. Og om noen har en anelse om hva den steinen ved det lille tjønnet kan være blir jeg glad for tilbakemelding. For meg så det ut som noen hadde risset inn en B, se på bildet og gjør din vurdering. Takk til Reinheimen for denne gang, vi sees igjen. Noen flere bilder av Bågåstøen her: Flere bilder av den "mystiske" steinen: Adios! Se hele artikkelen

Ikke for å spore av tråden, men jeg har utrolig lyst til å oppleve julaften og julenatta ute i skogen eller fjellet, men merker at det sitter langt inne å forlate mannfolket på familieselskap for å dra alene ut på en så viktig høytid. MEN, jeg kjenner at det røsker i meg, pleier gå tur midt på natta etter at alle har lagt seg (mor og far bor langt ute på bølandet) og det føles som en veldig spesiell natt, skulle gjerne sovet ute.

Veldig flott om dette blir lagt inn i Askeladden (den nasjonale databasen) endelig. Her er et kart over anlegg i østlige deler av Reinheimen. De røde prikkene er ikke fangstgroper, men rekker av fangstgroper. Det er til sammen flere tusen fangstgroper i dette området. De grønne er samlinger av bogestiller, og de blå er massefangstanlegg med ledegjerder. Det er helt vanvittig volum på fangsten av rein i dette området, og det arbeides med å få anleggene inn på UNESCOs verdensarvliste. http://www.villreinfangst.no/ Det var helt sikkert fangst i fokevandringstiden også, men dette representerer fangst i mange tusen år. Den mest omfattende fangsten var i høymiddelalderen, ca 11-1300 eKr.

Å vaske seg om kvelden.

Et tips er å gjøre dette før du/dere får barn, da har du plutselig flyttet prosjektet ca 25 år........

Feil. Hvis man har mange kniver, er det fordi man er glad i kniver. Jeg kjøper meg en kniv sånn ca. annethvert år. Sist i Finnland da jeg var innom en butikk der kniver var profilert. Men der var ingen rambokniver. Greia er at jeg ser en nydelig ting som jeg bare har lyst til å ha. Og når man har bikket 60 med dette mønsteret må det bli noen kniver. Denne nye kniven fra Mora kommer garantert til å havne i hus før eller siden. Den kommer ikke til å havne i knivskuffen min ( der de pene knivene bor ) , men antagelig bli en type kniv som bor i fiskeskrinet eller er permantent utplassert på hytta. Problemet er jo bare at det allerede bor en utmerket kniv i fiskeskrinet mitt , og jeg har opptil flere absolutt brukbare kniver liggende permanent på hytta. Jeg forstår hvorfor noen damer har så mange sko...

The new Ubrukelix from Humbug Innovations - jeg liker det

Det er den tiden på året. Tiden da nysnøen på fjellet gjør det vanskelig å konsentrere seg. Men fokus ble raskt skjerpet når jeg så en flokk rype fly bort på siste jakthelga for høsten.

Jeg har flere lette system. Evernew 0.5L (e-bay) med BRS-3000 brenner til 82 kr, Ruta lokura karbon lokk, titan vindskjerm(e-bay), Snow peak lid (finn), og cuben fiber pakkpose. Den grønne posen til BRS brukes som gryteklut hvis håndtakene blir varme. Alt får plass inne i kjelen. Bortsett fra vindskjermen. Har normalt også med et tennstål og en liten svamp. Neste str er MSR titan Kettle 0,8 l passer til to stk på tur. Kjøpt når dollaren var på sitt laveste for 10 år siden. Har en primus Ekspress som brenner bra, men som har litt dårlig beinkonstruksjon (har holdt i ti år, men ikke turt å låne den bort). Her går en 230 grams boks i kjelen, men da er det ikke plass til brenneren. Cuben Fiber pakkpose. Kjøpte en MSR Pocket rocker på venners venner på xxl for 150kr. Bare testet litt, men den ser bra ut så langt. Siste lette system jeg har er Jetboil Zip. Meget rask, bruker lite gass og har kaffepresse. Her går alt i kjelen. 100/110 grams bokser. Kjøpt brukt her på forumet. Alle tre har vært mye på tur, greier ikke helt å bestemme meg for hvilket som er best, Men må jeg velge hadde det blitt Jetboil Zip. Syns ofte pakkevolum er viktigere enn vekt på disse tre systemene. Er du i nærheten av Sundvollen kan du svinge innom å se på di. Her har du di side ved side, gassbokser til å sammenligne med.

Temmelig høstlig her på Laksevåg også

Ble en rolig høsttur i dag på en av de lokale turstiene. Flotte høstfarger og hva er vel bedre en å nyte fersk kaffe med panorama utsikt ned mot hjembygda?

Denne tråden fortjener å vekkes til liv. Dessuten blir pappa veldig stolt av alle bildene jeg legger ut av fisken han fikk i Finnmark sommeren 2016. 3730 gram

Personlig holder jeg meg til sag og øks når noe skal kappes, hogges eller kløyves. På fjellet holder det egentlig med en lommekniv med 5-6cm blad synes jeg.

Er dette verkeleg nødvendig dersom ein søv med ull/polyester-undertøy?

Amen

En hvilken som helst kniv med ca 10cm blad og godt håndtak? Jeg bruker for det meste Helle Temagami. Men kunne like gjerne vært en Mora som jeg pleide å bruke før.

Om jeg ser bort alle knivene i kjøkkenskuffene, og at det ligger en Hultafors håndtverkskniv i den ene veska med fiskeutstyr, samt tapetkniver og en håndverksniv i verktøybaggen, og en Leatherman kniv som innimellom er med på tur, så har jeg en kniv som er med på tur og brukes til alt fra smøre brødskiva, filetere, osv til å hugge & spikke. Helle - Dyre Vaa. Har ihverfall hatt den i over 20 år nå og fortsatt god som gull. 👍😃

Takk for svar Bjarne, ja vi ønsker ikke å fiske eller fange fisk som Gyter selvfølgelig, men lurte litt på om den kanskje var ferdig.. Grunneiere har vi god erfaring så lenge vi har en god dialog og det har vi hatt. igjen, ang. Gyting så fisker vi ikke. men vi vurderer en tur opp ved Kalhovd dersom det blir snø til helgen og da kommer jo spørsmålet fra barna om vi kan fiske. takk igjen for svar.

Ikke at jeg slakter storvilt. Men kan denne linjalen være ment som dybdemåler ved flåing? siden den måler dybde fra spissen mot skaftet.

Da jeg bøyde spanter for å bygge kajakk, fikk jeg beskjed om å legge dem i vann et døgn. De trengte da bare en halvtime i steameren for å bli myke nok.

Er nok ikke så stor forskjell nei. Mora Robust har et litt tykker blad (3,2mm mot 3mm), men jeg tror at de ellers er nokså like - omtrent like lang tang inn i skaftet. Selv fortrekker jeg den "gamle " versjon av Mora Robust, den du ser på flg link www.workwearcanada.com/featured/feature.cfm?feature=9 Den nyere versjonen syns jeg gir litt lite plass til hånden, gir mindre grep, pga det mer aksentuerte fingervernet.

Jeg ville ikke vært redd for å vaske den selv. På et eller annet tidspunkt "må" det nesten gjøres, selv om jeg må vedkjenne at jeg venter i det lengste med dunposene mine. Bruk egnet vaskemiddel, det mest skånsomme programmet og så lav sentrifugeringshastighet som mulig. Tørketromle med noen tennisballer på lav varme.

Oppdatering for de som er interessert. Sendte ut en mail til ulike aktører i området om dette var noe de kunne fikse. Oslosportslager skisserte en løsning likende flere har nevnt dog usikker på om det faktisk blir en skjærefjøl under Kjøpt et par Fisher 89 Easy Skin Xtralite med BC Manuell bindinger og Crispi Stetind støvler. Jeg vil nok ikke gå forbi så mange i sporet med dette, men kan forhåpentligvis karre meg stødig frem med sekk på ryggen. Legger ved bilde av løsningen når det er i bruk Nå kan snøen bare komme for min del..

Nydelig tur forrige helg, med tre karer på tur. En flott høstpadling i Efjord, et terreng litt uvant det jeg er vant med. Annen type fjell, og en del furuskog. Supert med litt variasjon. I tillegg var det trivelig selskap, søndag fikk vi til og med se den flunke nye - i hvert fall nyfunnet - helleristningen. Men det blir ikke før i neste innlegg. Dette første fra lørdagen, finner du HER i bloggen.

Litt flere bilder, blant annet fra Fjellfilmfestivalen 😁 MC og pacraft. Artig å gå over Besseggen, ned Jostigen, padle 1000 meter over vannet istedenfor å gå to mil rundt, for så å gå Knutshøeryggen på andre siden 😁

Artig! Den B-en er nok av relativt ny dato (Latinsk bokstav) Det står litt om Reinheimen i denne: http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2005/19.pdf Det er helt umulig å datere slike bogestiller/skytterskjul. Vi vet de har vært i bruk mange tusen år tilbake, men akkurat hvor lenge er ikke mulig å si. De har også vært brukt helt opp til geværets dager. Her er en undersøkelse av et anlegg fra steinalderen, ca 6000 år gammelt: http://www.norark.no/prosjekter/fetegga/ville-fjell-bogastoer-og-steinredskap-fetegga-i-norddal-kommune/

Jeg har kjøpt inn disse for samme formål. Helt ok pris også.. https://www.kartbutikken.no/lagersalg/jakt-og-fiskekart/jakt-og-fiskekart-brettet

Helsport Fjellheimen 2 Camp somewhere in Finnmark by Espen Ørud, on Flickr

I går ble det fjelltur med moren min. 4 topper, inn til Ringsakers høyeste topp - Danseren, Jomfrua, Tuven og Tuva. 17 km med godt selskap og flott vær. I dag skulle jeg bare rusle en kort tur. Konkurrerer litt mot meg selv og manglet 1 km for å få flest antall tilbakelagte pr uke, så da måtte det rusles litt. Droppet soppkurv da jeg bare skulle gå langs veien uansett. Vel.. Vei (og asfaltert attpåtil) er kjempekjedelig, så plutselig var jeg inne i skogen og vips innså jeg at jeg stod midt oppi en haug traktkantareller. Uten kurv måtte jakka til pers. Greit regnet hadde gitt seg, og det ikke var lange biten hjem.

Lite folk i marka i dag, bare litt regn. Noen flotte trær på Krokskogen. Var lenge bare meg å kona før det kom en sykkelist inne på skistua. Løvlia har også en selvbetjent hytte, slik at det ikke er stengt.

Går og venter på en TOAKS Titanium 750ml kjele. Ikke helt ideèl men beste all round alternativet for min del. Nalgene 1 litern passer perfekt oppi Vekt på 114gram er til å leve med.

http://www.campsaver.com/evernew-titanium-non-stick-pot-w-handle.html Jeg har en 0.9l Evernew titan med non-stick, den er bredere enn normale småkjeler, har hellespor og lokket sitter passe fast til å helle fra den. Liker det at den er litt bred. Lett, veier 140g med lokk. MEN dyyyr dessverre, outnorth hadde Evernew tidligere, jeg plukket heldigvis opp min til innbruddspris på salg.

Visst det er vekten på kjelen du mener så er det som følger. Den stor kjelen på 0,9 dl. veier 139 gr. mens den lille på 0,5 dl veier 89 gr. på kjøkkenvekta til kona. Om settet er bedre eller dårligere enn andre sett skal jeg ikke mene noe om. Men for meg har det fått fast plass i sekken, eller i sykkelveskene når vekt og volum prioriteres. Som du vil se på noen av youtubefilmene mine har jeg med en bedre stekepanne om det blir litt mer fokus på fisk etc.

Fornøyd med mitt Kovea Solo Lite. Brenneren ligger i et etui i bunnen, gassboks oppå. Lokket er ikke det aller beste å steke i, men ellers funker det finfint.

Har hatt med en MSR Titan Kettle de siste ti årene på tur, og henger fortsatt godt sammen. 120 gram med lokk som sitter godt fast på kjelen slik at det går greit å helle vann uten at lokket detter av. Er på ca. 0,8 liter, så perfekt for å koke vann til en porsjon turmat og en kaffekopp samtidig. Også grei størrelse for en rask varm lunsj med en suppepose eller litt nudler. Prisen er muligens litt stiv. link til test/erfaringer på bloggen. Har også en slik Keith kopp på 0,35 l som @Espen Ørud har på bildet. Ligger ofte i topplokket sammen med brenner på dagsturer. Akkurat passe stor for en kopp kaffe, men blir litt liten for mat. MSR kjelen på bålet. Som Espen skriver er det ikke noe stort problem med varme håndtak. Titan leder varmen dårlig, så når brenneren slås av tar det bare noen sekunder før håndtaket er kjølt ned. På bål er det bare å trekke ned ermet og løfte kjelen av bålet (eller bruke tanga på mulitverktøyet). Plasten på håndtaket er det bare å fjerne, den smelter uansett. I MSR kjelen er det akkurat plass til en 240g gassboks, med mindre gassboks kan det være plass til både brenner og boks avhengig av type brenner.

Det fungerer helt greit. Ved bruk på småbål hvor det ikke er like greit å styre varmen må man bare tenke seg om og innimellom trekke genseren ned på fingrene og løfte av varmen. Stort sett aldri problem med brenner da man har mer kontroll på varmen. På den typen med plast på håndtaket så spikker jeg av plasten på håndtaket før jeg tar det i bruk uansett da erfaringen tilsier at disse smelter før eller siden ved bruk på bål. Jeg vil heller ha varmt håndtak mot fingeren enn varm smeltet plast mot fingeren Som sagt over så har jeg kon med den der og en av to minibrennere på kortere egoturer. Den ene brenneren sprer ikke noe særlig, men er grei med små kopper (nederste bildet er faktisk 300ml-koppen ser jeg nuh), men veier heller ikke mer enn 25g. Den på øvre bildet veier 48g og sprer litt mer. Jeg har også en maken til den øvre, men med slange og bein. Fin til litt større kjeler og/eller om man trenger litt mer stødighet. De siste par årene har jeg handlet inn et greit utvalg av lette titankjeler i forskjellige størrelser. De par største er vel 2 liter og 2,6 liter eller noe slik. Og derfra et greit utvalg ned til minste på 0,3. Med det utvalget så kan jeg alltid ta med minst mulig vekt som dekker turens faktiske behov og følgelig spare vekt. Det er stor overgang fra tidligere da jeg kun hadde 2 store tunge stålkjeler å velge mellom som måtte være med uansett . De ligger nuh under en stubbe rett ved et sted jeg pleier å ha camp noen uker hvert år, så slipper man å bære kokekar inn dit i det hele tatt Alt er relativt - det kommer jo an på hvilken størrelse boks man bruker også Til min ovenfor nevnte 0,5 liter kopp/kjele så går brenner,/lighter/tennstål/liten pose med opptenning og telys oppe i kjelen/koppen og så bruker jeg gassboksen som "lokk". For å holde det sammen har jeg en liten nettingpose som fulgte med en eller annen titankjele...

Fine padleforhold i Lutsivassdraget i dag:

Så det jeg også, artig variant på julaften under åpen himmel med juletre og led lys Godt å se at lisenspengene mine stadig går til gode formål, NRK har i grunn mye fine naturrelaterte programmer.

Gikk opp på en lokal fjelltopp med en kasse og boks med tilhørende bok. Styrer en del med den lokale fjelltrimmen, og dette er en topp som vi skal ha med neste år. Har vært mye jobb for å få ting på plass slik at vi kan merke der vi ønsker. Det går en enklere vei/ATV spor lenger inn, men det er rasfare og dette må vi bare ha forståelse for. Langfjorden er ellers en mye brukt innfallsport til Lomsdal Visten. Toppen ligger midt på dette bildet og heter Dalaunfjellet. (Frost i morges og sommerdekk..jeje) Siden vi nå merker opp her blir det anledning for å gå Hommelstø Skyline ( utsiken fra bygda der inne), som er hele den fjellrekken på bildet. Kreativ innbygger som har laget mye morro langs med veien der inne.. malte sykler, ovner, senger osv, men artig tekst.. Formidabel utsikt mot kysten og inn mot Breivasstinden og Lomsdal/visten. Lite snø. Fin tur, men jeg surret med GPS og ser jeg brukte dobbelt så lang tid som i 2005! http://kjiver.no/dalaunfj.htm er fra akkurat samme turen den gangen man skrev turrapporter

Hadde en tur til Kjeragbolten på søndag, en hard tur i bakrus

Fin kniv! Jeg liker spesielt godt at man kan måle størrelsen på fisken man får med den...

Enda en nydelig høstdag i Bergen i dag Angret litt på at jeg ikke tok en natt under åpen himmel, men i går kveld var jeg småsliten i beina etter turen over vidden - så det ble rødvinskveld i sofaen heller enn kveldstur med hodelykt og sovepose ... Tok en nærtur i dag på kjente stier, det gikk greit med t-skjorte og shorts - måtte riktignok hive en buff rundt halsen av og til når nordavinden ble påtrengende, men den langermede ullskjorten i hoftesekken ble kun brukt som hodepute (da jeg la meg ned for å nyte solvarmen på Olsokfjellet). For en gangs skyld klaffet det at jeg hadde penger på meg, og Viggohytten på Gravdalsfjellet hadde åpnet kaffesalg - da ble det både kaffe og vaffel med bringebærsyltetøy De hadde nok kjempeomsetning, jeg tror knapt jeg har sett så mye folk på stiene her som denne flotte høstsøndagen

En kompis hadde lyst på selskap "Over vidden", og jeg var ikke tung å be med

Som autorisert gretten gubbe hender det jeg blir litt matt av en del av utstyrshysteriet som herjer friluftslivet, og alle de spesialiserte supertilpassede tingene man bare MÅ HA for å driste seg til en liten tur på fjellet. Nå skal jeg være svært forsiktig med å påstå at alt var bedre før, men friluftsliv er blitt så vanvittig komplisert og kostbart, og vi blir lurt til å tro at vi ikke kan få en fin naturopplevelse uten det dyreste og "beste" utsyret på markedet. Sånn, det var litt utløp for frustrasjon Bildene viser mitt første vintertelt, kjøpt nytt i butikk for ca kr 150.-. Jeg og en kamerat kjøpte hvert vårt. Bomullsduk, ikke innertelt, ikke fortelt. Bunn av tykk plast, den ble så stiv i kulde at det nesten ikke var mulig å rulle sammen teltet. Jeg sier ikke at det var et bedre telt enn dagens høyteknologiske vidundertelt, så langt derifra! Men teltet gjorde jobben, det tålte utrolig mye, og vi sov godt der inne. De to første bildene er tatt på en ukestur langs Kungsleden i Sverige (der er det bruer over hver minste bekk). Men vindkastene var så sterke at hvis ikke vi hadde surret teltet fast til bruen, er det ikke sikkert det hadde klart seg. Legg merke til de hardpakkede snøfonnene foran teltåpningen, vi måtte bokstavelig talt sparke oss ut av teltet om morgenen. Noen år senere kjøpte jeg mitt første "ordentlige" telt, Norrøna Ravneskar førsteutgaven. Det bruker jeg ennå ved spesielle anledninger