Vinnerliste

Syltraversen ( eller nesten hele, gikk opp mot storsola og tok av der ) på søndag. Ble litt for heftig for meg den siste hammeren men fikk omgått den fint så vi kom oss opp. FANTASTISK og sjeldent vær. Takk og lov at det blåste litt Bildet viser utsikt mot Storsylen etter vi har tatt av nedenfor Storsola.

Ble en tur til Rafjell i dag også, men tok en vri og gikk opp en vei jeg ikke har gått før .. så da ble det jo en helt ny tur med en gang Hokåsen utmarkslag har sørget for skilting og bygging av gapahuk, samt fuglekasser ... Dette må vel nesten regnes som en kjellerleilighet? Passerte et par fine skogstjenn på veien opp, riktig så idyllisk. Hadde nok vært enda bedre med litt mer spennende lys, men da får jeg vel heller ta turen en dag det ikke er regn i lufta. Brutus levde en stund i håpet om at han skulle få tak i den ene kvinanda som svømte rundt .. men den tok til vett og fløy sin vei ganske kjapt. Pleier å være fin utsikt fra Rafjell ( i alle fall hvis man klatrer opp i branntårnet så man kan se over tretoppene). Hadde litt trua da jeg startet turen, men da jeg kom til toppen var det bare tåke i dag. Bedre lykke neste gang. Ble en fin tur, selv med litt regn og dårlig utsikt. Møtte akkurat ingen på vei opp, 2 på toppen og 2 på vei ned ..

For min del skulle jeg gjerne sett at man sa seg fornøyd med det merkede rutenettet man allerede har.

Var på Ryssdalsnebba (1618m) på grensen mellom Nesset og Sunndal kommuner i helga. Fin topp, med flott utsikt, spesielt imot Skjorta og Romsdalstopper/Eikesdalstopper i sør. Bratt opp nordryggen Skjorta i sør Utsikt fra toppen Vestre Litlskjorta og Gjuratinden i bakgrunnen Romsdalstopper Påfyll av vitaminer på returen!

Hallo, turfolk! Jeg sitter ofte med pakkelister i Excel og veier utstyr på kjøkkenvekt og leter etter den lave, lave vekten. Det er nerdete, men hjelpe meg så trivelig det er også – og nyttig. Og det går bra, men, som alltid; jeg har noen ting jeg må ha med uansett. Tingene som overlever alle kompromiss. Det å gå på tur handler for meg om den gode følelsen og å finne roen. Jeg lager kokekaffe på en tung gammal svartkjele og hogger til ved og kvist med en sliten, tung og ofte upraktisk samekniv. Kaffen drikkes av en trekopp som er impregnert med kaffi og som egentlig er liten. Jeg har masse titan, lette plastkopper, mellomplagg og kniver, men når jeg sitter der og skal bruke dette så forsvinner litt av sjarmen. Plutselig er det et kompromiss. Ikke la meg begynne med lette superplagg; islenderen er satt inn med bål og hører hjemme i skauen. Den blir med. Sekken veier, avhengig av turlengde og andre faktorer mellom 9,7 og 15 kg, så den blir ganske lett uten at jeg vinner priser. Men alltid med 1,8kg kompromissløs nostalgi Så til saken, og det jeg lurer på: - Hva er det dere MÅ ha med på tur? - Er det slik at vekt trumfer ALT? At vekten er kosen? - Hvis dere pakker og må prioritere; hva er det dere klarer dere fint uten eller velger vekk? o Hva gambler dere bort, avhengig av tur? Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig og tenker at det er like mange meninger her som det er stein på Hardangervidda, men kjekt å diskutere. For ordens skyld: Jeg kommer aldri til å overtales til å droppe noen av det som er nevnt over. Det har vært med på alt og blir med på alt. Det er default-vekt, ferdig arbeid

Tar som en selfølge at de som er så negative til DNT heller kjaser gjennom kratt og kvist i steden for å følge DNT løypa. Og holder seg minst et par steinkast unna. Og så basker de sikkert i snø til knes i steden for å følge DNT sporet.

Jeg tror at det er superkult som du sier å lage disse. Men det koster flesk. For å finne den rette diameteren måtte jeg kjøpe et knalldyrt ugressmiddel som heter Redbull. Det skal visst være til å drikke, men fyttirakkaren for en smak. I 1964 uttalte jeg at noe svineri som het akevitt var det verste jeg hadde smakt. Men nå 51 år etter måtte jeg erklære dette for nydelig i forhold. . Ellers er vi med på å holde hjulene i gang. Meny har hatt en oppsving på salg av Cola på boks. Og hadde jeg hatt sansen for treningssentrene, hvilket jeg ikke har så sliter jeg ennå med å gå ned 3 kg Colafett. . Men som sagt det har noe med at det er gøy. Og slik er det med våre hobbyer4. To uker på Hardangervidda kostet meg kr 5000 i nytt utstyr. Offisielt. 500 kroner i bensin. Parkering og fiskekort 1900 kroner, rene ranet. I tillegg et par Realposer og en kvart kilo kaffe. Ja, og ikke forglemme ett brød. Hva oppnådde jeg? Jeg så to vak, et par andre hadde sett fire. Til sammen hadde tre ørreter i et sinnsvakt øyeblikk snust og smakt på flua. Inntil en av det sucidal slaget, en ørret på 2000 gram ofret seg, Korreksjon: det ble en null for meget. Dette blir litt av en kilopris. Jeg tar ikke sjansen på å regne det ut en gang. Men her er vi antakelig fremme ved sakens kjerne. Vi gjør det med glede om og om igjen, for dette er en stor del av livet vårt.. PS. Akkurat nå har jeg gjemt 170 colabokser på et hemmelig sted, til den verste stormen har lagt seg i heimen, og separasjonspapirene kan brukes til opptenning siden jeg nå har tatt opp produksjon av feltovner igjen. Akkurat nå har jeg laget en lekker trekantet sak, som kan fyres med ved, esbit, pellets, osv. Jeg skal også lage et skrufeste for Trangia gassbrenner. I tillegg til at en meget modifisert omnifuel også passer inn. Også er vindskjermen innkludert. Eneste skåret i gleden er at jeg så noe lignende på Trangiasiden. Slik er det bestandig. Når en tror at en har lagt gullegget er kurven full fra før. Den det hadde sikkert blitt billigere å kjøpt den på ebay, i titan og fine greier akkurat som som med Trangia rødspritbrenneren, ,men ikke så moro. Den nye feltovn forventer jeg meg mye av. Foreløpig vekt 95 gram. MultifuelfueI funksjon. Brenner altså det meste, og det beste, for å touche temaet et øyeblikk: en colaboxxtove passer også inn.

Har prøvd kajakkpadling for første gang (om jeg ser bort fra en "sitte-oppå-kajakk" i Thailand en gang). Satser på å få tatt grunnkurset neste sommer

Tråden tar opp mange viktige tema og problemstillinger tilknyttet menneskelig ferdsel i naturen. Spesielt rettes det en kritikk for hvordan DNT driftes og utvikles i utvidet forstand. Når jeg mener utvidet forstand tar jeg ikke hensyn til Den Norske Turistforening som paraplyorganisasjon og de enkelte lokalforeningene. Tråden startet med et innlegg fra @Landsem om en reportasje som NRK hadde om familiebedriften som kjørte båt på Gjendevatnet, med et avsluttende spørsmål om DNT har utviklet seg til å bli en miljøtrussel. Jeg kan ikke helt se relevansen mellom familiebedriften som kjører båt på Gjendevatnet og DNT. Tråden utviklet seg etter hvert og kom på riktig spor for jeg oppfatter nå at trådstarters intensjon var å se nærmere på hvilken retning DNT går i spørsmål om videre drift og utvikling. Jeg vil først starte med å stille spørsmålet: Hva assosierer den gjengse normann med DNT? Tråden har nevnt veldig mange momenter som høyfjellshotell, selvbetjente og ubetjente hytter, ulike organiserte turer, barnas turlag etc. Det er mange forskjellige, men det som jeg synes er aller mest fremtredende er den ikoniske rødfargen. Det kan være en malt rød dott på en stein langs en sti, eller en rødmalt T. Det kan være skiltingen langs stier som gjerne nå i dag, langt på vei har en standardisert utforming med benevnelse av hvor denne stien fører hen, med rødfarge på. På de ulike hyttene i utvidet forstand, om det så er de betjente, selvbetjente og ubetjente hyttene så møter man igjen den ikoniske rødfargen, men man vil også finne den ikoniske DNT logoen, om det så står DNT, Den Norske Turistforening eller bare en T. Dette går igjen både hos paraplyorganisasjonen og lokalforeningene - dersom jeg ikke tar helt grunnleggende feil. Denne rødfargen og stiliseringen som viser seg gjentatte ganger gjør det for oss mennesker trygt og forutsigbart. Når vi går i den norske fjellheimen blir vi gjentatt minnet på at denne stien er merket av DNT, og vi kan derfor mest sannsynlig trekke den slutning at vi kan stole på at vi kommer dit vi har tenkt oss. Jeg byr forresten ikke opp til en diskusjon om man skal stole på stier som er DNT-merket, og bruk av kart, kompass og GPS. Ja, vi mennesker er vanedyr, og dersom det er noe som er ukjent og utrygt foretrekker vi heller det gode gamle trygge. Et lignende eksempel fra helga mi sør i Trollheimen var Fagerlidalen. Der lå vi under åpen himmel i høyfjellet, og den stien som var merket der var ikke vedlikeholdt noe som rødfargen på steinene bar preg av, men også stien var så og si borte. Tar jeg utgangspunkt i problemstillingen til @Landsem igjen om DNT har utviklet seg til å bli en miljøtrussel, så kan dette illustreres på flere måter: Hvorfor skal DNT innrette seg etter det samfunnet vil ha? Går det ikke an å ivareta gamle tradisjoner og verdier? Skal det tilslutt bli slik i den norske fjellheimen at vi ikke lenger sier hei til de vi går forbi, slik som det er i mer sentrale strøk? Å kunne snakke med helt vilt fremmede mennesker synes jeg er toppers, og flere mennesker i fjellheimen vil også skape større avstand mellom folk - gesellschaft. På den andre siden mener jeg riktignok at når det først skal bygges nye hytter, bør det gjøres med dagens metoder som er muligens bedre enn det som var. Dette her synes jeg berører et viktig poeng, og det er som jeg nevnte innledningsvis med hvordan vi assosierer slike betjente hytter med DNT. Vi må også huske på at det er en rekke andre Høyfjellshotell rundt om i den norske fjellheimen, men disse kritiserer vi ikke. Hvorfor ikke? Jo, jeg tror mange har en forestilling om at DNT skal ivareta vår kultur og verdier om et enkelt friluftsliv som ikke berører naturen i så stor grad. Sammenblandingen mellom DNTs høyfjellshotell og DNTs selvbetjente og ubetjente hytter fører til en forvirring om hvordan vi ønsker at DNT skal fremstå. Spesielt finner man den ikoniske rødfargen og logoen til DNT uavhengig av hvilken hytte man befinner seg på. Når det gjelder forurensning er jeg også av den oppfatning av vi også langt på vei bør ha så liten motorisert ferdsel i fjellheimen som mulig. Både på land og i luft. Når mat skal inn på de selvbetjente hyttene vil det nødvendigvis også bli mer søppel der, men dette tas vel som regel med på helikoptertruren tilbake. Men vi hadde sluppet denne forurensningen dersom det ikke hadde blitt kjørt inn mat med helikopter og scooter. Problemet da er at det ville vært færre folk i fjellheimen, og jeg tror det er en rimelig stor konsensus her på forumet at det er ønskelig at folk skal komme seg ut i fjellheimen. Så spørsmålet blir da hvor langt skal dette gå med tilrettelegging? En annen problemstilling er at DNT også ekskluderer gruppen under betegnelsen fattige familier. Tar jeg utgangspunkt i førsteposten om reportasjen om båt over gjendevatnet så blir den nærmeste DNT hytta Gjendesheim turisthytte. Turen over Besseggen har en nær tilknytning til Gjendesheim i tid og avstand. Det samme gjelder ved Preikestolen, Gaustatoppen, Rallarvegen som har flere DNT hytter langs ruta som noen få eksempler. Felles for disse eksemplene jeg har kommet med nå er at i umiddelbar nærhet ligger det en betjent hytte. På disse betjente hyttene får man gjerne en tre retters middag og en pils før leggetid. Disse betjente hyttene har gjerne et vertskap som jobber der i perioden det er åpent der. For overnatting varierer prisene ut fra hvilket rom du ønsker å ha, og som det er nevnt tidligere i tråden er egentlig ikke prisene noe særlig å si på dersom man skal sammenlige dem med alminnelige hoteller. Den store forskjellen er at disse betjente hyttene ligger i den norske fjellheimen. Ser man hen til selvbetjente og ubetjente hytter er prisen på overnatting noe mindre. Jeg er forsåvidt enig med at prisen i utgangspunktet er latterlig lav dersom man sammenligner med et vanlig hotell: La oss si en familie på fire, to voksne og to barn som ikke er medlem i DNT, skal overnatte på en betjent hytte. Dette blir nøyaktig 1120 per natt for disse fire, dersom de ikke allerede er medlemmer om man skal følge prisene som står på nett. For en langhelg blir det 3360. La oss så si en familie på fire, to voksne og to barn som ikke er medlem i DNT, skal overnatte på en selvbetjent hytte. Dette blir nøyaktig 1000 per natt for disse fire, dersom de ikke allerede er medlemmer om man skal følge prisene som står på nett. For en langhelg blir det 3000. På nettsiden til DNT står det blant annet at "DNT skal ha et turtilbud der alle føler seg velkomne, også de som ikke kjenner oss fra før". Allerede her er det noe som skurrer: Det er blitt slik som det er skrevet tidligere i tråden om at samfunnet og reisevanene endrer seg. Istedenfor å dra til syden, drar vi istedenfor på fjelltur og ligger gjerne på en DNT-hytte. Spørsmålet som dukker opp er hva med de som ikke engang har råd til å kunne dra på en slik tur, typisk de familiene som blir omtalt som fattige. De vil jo ikke engang ha råd til medlemskontigenten. Tenk litt over det: det er jo ikke så veldig billig, egentlig, spesielt ikke når DNT er tiltenkt å være en ideell organisasjon, og skal være tuftet på frivillighet i stor grad. 3000 kroner for en langhelg ekskluderer jo mange fattige barnefamilier. Hvilken profil, og hvilken vei tenker DNT å ha videre fremover? Skal det være en stor miks av høyfjellshoteller, selvbetjente og ubetjente hytter, stimerking, fellesturer, kurs, barnas tulag, fjellsportgrupper, DNT ung, og mye annet. For meg virker det komplette tilbudet til DNT veldig uoversiktelig. Hvorfor skal DNT ha monopol på fjellet for fjellvandrere? Hva med andre aktører? Jeg personlig kunne tenkt meg at DNT kun har ansvar for merking av stier og selv- og ubetjente hytter i den norske fjellheimen. Det ville definert DNT bedre etter min mening.

Endeleg kom meg eg på Jønshornet (Ørsta, Sunnmøre) eg og!! "Alle" eg kjenner har vore der før, og det har berre aldri klaffa for meg. Fredag vart det ein nydeleg sommarkveld i fjellet. På veg opp i Molladalen Vatnet omkransa av ville fjell Heftige klipper Fin utsikt Meir i bloggen

0 Nattog Er og blir en dårlig start på turen med Trondheim stasjon som forblåst byggeplass i ene enden. 1 Storlien – første bjørka etter Blåhåmmårkleppen På Storlien stasjon står en kar med sekk på andre siden av sporene og ser seg om. Finner ut at svensken skal i samme retning som meg, så vi slår følge inn til rasteplassen, kanskje videre. Havner foran i løypa etter rasteplassen. Svensken ser ut som om han tar meg igjen uansett hva slags forsprang jeg har. Bortsett fra økende vind, en flokk mennesker og en løper er turen opp til grensehytta lett. Bordet er nå plassert i hyttas lengderetning. Fornuftig med bedre plass på ene siden. Skriver meg inn og raster i le mens jeg ser oppover lia etter svensken fra Storlien. Det varer og rekker uten at jeg ser noe til ham. Enten har han tatt en annen vei eller så har han virkelig tatt det lungt, så da er det bare å sele på og svinge opp til vannet og Storkluken. To innpakkede svensker kommer i møte på stien en tre hundre meter fra hytta. Hettene er helt igjen og vindvottene er på. De forteller at det blåser. Ja, jeg kan ikke annet enn å si meg enig og går videre i tynn skjorte med opprullede ermer. Følger en bekk og senere selve utløpet fra Kluktjønna opp. Svinger inn mellom vannet og fjellet. Det synes fornuftig å ta en tur på toppen. Vel blåser det, men det er varmt i solen og jeg kjenner meg sprek nok. Går mer direkte enn før og tar første farbare parti av berg og snøflekker. Fort går det ikke, men jeg blir ikke liggende å gispe etter pusten. Vinden er der på veien opp, men omtrent tyve meter under toppen slår den meg i bakken. Rettere sagt, jeg finner det best å ta en liggende stopp for å se til at alt er forsvarlig festet. Oppe mot toppen tar vinden tak i beina, så jeg tar det svært pent og bruker ikke lang tid ved vardene. Ser ikke stort på utsikten annet enn å se at fra vest kommer det mye vær. Etter ruta skulle jeg gå sør langs fjellet til Enlivola og slå leir der omkring. Som været ser ut, er Rangledalen og området mot Blåhåmmårkleppen mer fristende. Der er jeg kjent og kan finne ly uten problemer. I le av varden kommer vindjakka på. Kommer ned i overkant av slagghaugene og passerer ruinene. Nå kommer regndråpene stadig fortere. Frem med ponchoen. Med underlaget under sekken er den lettere å få på, men helt uproblematisk er det ikke. Sen lunsj med knekkebrød og pølse i hytteveggen. Nyhytta har nesten innlagt vann. Ungdommen nå til dags slipper å bære to vannbøtter frem og tilbake til bekken i høstmørke. Skrår lenge langs Klukskaftet før stien dukker opp. Ikke mye trafikk her, men merkingen er brukbar. Myrene er fulle av vann, men likevel ikke så skumle som mange ganger før. En pjuskete rype skvetter opp fra einern. Tyve meter lengre bort går steggen. Ingen kyllinger. Vet ikke hva Bruket skal ha for Rangledalen i år, men den helt store jaktopplevelsen tror jeg ikke det blir. Dessverre. Kikker lenge etter leirplass, men er veldig kresen og er det ikke litt tidlig å gå til ro? Der stien går mellom en bekk og en utløper fra bjørkeskogen blir det endelig klaff og jeg lurer teltet inn mellom vridde bjørker. Myggen gjør et halvhjertet forsøk på å forstyrre byggeprosessen. Rett etter at teltet er oppe og jeg er i ferd med å flytte inn, kommer neste regnbyge. Litt lyd i duken av vind og regn, men teltet holder fint i sitt første lett dårlige fjellvær. 2 Første bjørka etter Blåhåmmårkleppen - Sylsjøen Våkner til sol og bjørk. Tar en liten morgenlur bare for å være sikker på at teltet er tørt. Frokosten gir seg selv. En av pulverposene har fått en rift, så det blir tropisk vanilje ved bekken. Svinger i kanten av gjerdet på Storerikvollen. Sauene er vant med turister og leer knapt på ørene. IS på tunet. Brua like artig som før. Sitter på kanten av Essandsjøen, dingler med beina og med All Day Breakfeast i sola. På veien oppover ser nord og vest stadig mer uttrygge ut. Støter på far og sønn på vei fra Nedalshytta. Lurer på Ribz'ene og vektfordeling. Jeg kan bare svare at det merker jeg ikke særlig til, men at det er praktisk med digre lommer i kanten av arbeidsplassen. Regnet kommer med økende vind. Holder unna med vindjakka, men det er utsatt i siden på Sylene. Langt der fremme under reingjerdet går det i blått og rødt. De kommer nok frem til Nedalshytta lenge før meg som fortsatt skal ned til første elva. Slipper å bade i år. Tar i bruk gåstavene fra reingjerdet og opp. På bredden av andre elva kommer jeg på de blå og røde. Det er åtte tyskere som av en eller annen grunn er stoppet av en litt brautende bekk. Jeg hilser og hører i forbifarten at han i kortbukser og sandaler forteller om "besondere Steine", noe jeg utlegger til å bety at han mener det er en egen kunst å komme over en bekk uten steiner over vannet. Selvsagt gjør jeg et ekstra nummer av å plaske rett uti og bare gå over. Burde ha stoppet for en lengre diskusjon, men anledningen til å lede ved eksempel var for god til å ødelegge med skoletysk. Når jeg noen minutter ser meg tilbake, er hele gjengen kommet opp på rett side. Og i nordvest er det beksvart. Full fart forover. Klokken har passert fem og på Nedalshytta er det middag klokken seks. Regnet og vinden slår inn fem minutter senere. Småløper over plankeveiene. Vindjakka holder så lenge jeg holder farten. Kun ett glipptak på veien ned, noe som må skyldes gode såler – alt annet er vått, sleipt og gjørmete. Damper inn på tunet på Nedalshytta kl 1755. Regnet har gitt seg, solen skinner og jeg er veldig klar for å bli kvitt veien inn til Sylsjøen før jeg tar kvelden. Sier fra til en dame om at det er åtte sultne tyskere i anmarsj, tar ut gåstavene og legger i vei. Begynner som smått å se meg om etter teltplasser, men det som kan gå er litt for nære folk og vei og tenk så greit å gjøre unna mer vei. Utmerkede mobilforhold øverst i veien i krysset. Får dagens kraftigste regnbyge i ryggen før første bakke. Møter en og annen bil og ser et par bobiler nede på sletta før Sylsjøen. Siste restene av regnet lar jeg dra sin kos i le av anleggshytta inne ved Sylsjøen. Trappa er laget av spesielt ubehagelig hullet stål slik at landstrykere ikke skal fristes til å sitte eller ligge der i dårlig vær, men det går for en kort rast. På hylla med utsikt over båtsluppen og Sylsjøen fikk jeg på et vis opp teltet. Våt, kald og i stadige vindkast er det trøblete å holde orden på høyre, venstre, opp og ned. Men ting kom såpass på plass at jeg kunne pælme bagasjen og meg selv inn. Eneste metoden i galskapen var at den meget fuktige sekken havnet på utstiden av bunnduken og skoene pent holdt seg i forteltet. Vel, å kalle skråtaket foran åpningen på teltet mitt for et fortelt er i grunnen en fornærmelse mot ordentlige fortelt, men det gjør nå bortimot samme nytten så lenge vinden ikke snur. Fikk sett teltet i aksjon i litt ordentlig vind for første gang og det var en god opplevelse. Duken blir presset inn i midten og det kan slå litt på sidene, men det virket som om det fungerte. 3 Sylsjøen – Sør i Bjørnhåmmårskardet Mye trafikk ved teltet på morgenen. "Var det du som kom i går kveld i regnet?" "Ja, det var nok meg." "Vi så deg." OK, da hadde det regnet og blåst i en times tid og jeg må ha sett ganske miserabel ut. Husker en dag på Hardangervidda for to år siden da en gjeng pysete rypejegere ba en reinjeger komme inn og varme seg på en kopp kaffe på en ganske ufyselig dag. Han var glad for det. Han med hunden hilste ikke. Egentlig helt greit ikke å se folk i fjellet. Rødmerkingen er fortsatt å se. Jeg må si meg uenig i rutevalget. Det er bedre å gå inne ved fjellet selv med en ekstra sving langs andre vannet. Ikke så mye stein og med både sandstrand og fornminner. Lunsjsteinen gjorde seg lekker i sola og jeg lot meg ikke be to ganger for å ta en hvil med mat og skotørk. Krysset fint over mellom tredje og fjerde vann. Godt skar i svaberget og steiner. Hytta så like forlatt ut som før. Grensevarde nr 152 Aa stod gul og fin og jeg så godt hvor jeg antagelig gikk feil i tåka for to år siden. Fant det best å sjekke kartet. Har tross alt bare krysset over til det femte vannet en gang før og måtte forsikre meg om at veien gikk vest for Soenehketjahke. Holdt vestsiden av Soenehkejaevrie (som jeg døper Steinringvannet), som gav to fordeler. Flatt og fint å gå i motsetning til andre siden med løs morene og mye vann og jeg unngikk hele det etterfølgende kaosområdet. I stedet for å gå opp og ned mellom rygger og hauger kunne jeg lett og elegant krysse et par store bekker og være i gang med oppstigningen på andre siden. Etter litt klyving i steinrøys kom jeg ut i et ganske ferskt skar med leire og bar stein og Bjørnhåmmårskardet åpnet seg. Middag på svabergene i bekken nederst i skardet, så ble det en halvtimes leting etter leirplass. Teltet kom opp i en sverm av mygg. 4 Sør i Bjørnhåmmårskardet - Vauldalen Gikk nærmere Viglsjøen enn sist. Så det var forholdsvis flatt og greit å komme seg frem i motsetning til lengre oppe i siden på Bjørnhåmmåren. Kom inn på en sti hvor det nylig hadde gått hester og fulgte den ned i enden av sjøen. Fulgte så fjellet ned til Hyllingsvola (to personer observert), og her støtte jeg på de første forekomstene av moden multe. Litt viktigere var å komme inn på stien ned til Hyddkroken. Den var der, men reddes av motorisert ferdsel. Selve stien gror mer og mer igjen. Unngikk å plumpe i vannhullet og kom ned til Hyddkroken i 12-tiden. For en gangs skyld hadde jeg finlest kartet og hadde en idé om hvor vadestedet er. Joda, bak en sving etter gården blir Hydda både bred og grunn. Bare å spasere over. Hadde jeg gått her for fem år siden hadde vannet ikke gått over støvleskaftene. Så er det fin vei ned til Vauldalen. Føler meg litt pjusk av en eller annen grunn, muligens en forkjølelse på vei... eller det passer bare veldig gått med en halv hviledag. Klokken er litt over to da jeg lander på Vauldalen Fjellhotell. Pratet litt med verten. Hadde gått rundt Femunden i fjor på ti dager. Trøbbel i sørenden (hvilken overraskelse), med myr og flom. Startet på Talen Om Hengekøyas Fortreffelighet og var noe forbauset da jeg avslørte min tilhørlighet i den opphøyde krets (amatør, men det trengte ikke han å vite). Fikk en følelse av at han var eneste hengekøye-entusiast i mils omkrets. Hvilket ikke sier så mye. Grisgrendt strøk, Vauldalen. Fant at jeg var uinteressert i søtsaker til middagen, men tok heller et karbonadesmørbrød med egg til forrett. 5 Vauldalen – stikryss før Langen Tok feil sti – igjen. Feilraten er dermed 50%. Noe skjer i stikrysset siden jeg ikke er i tvil om hvor jeg skal gå selv når det bærer mot vest. Til en forandring fulgte jeg T-stien helt fra brua. På de første myrflekkene var det mer multer enn jeg hadde sett hittil på turen. De røde T'ene tok meg raskt opp i fjellsiden før en slak sving inn på vintermerkingen. Mer behagelig å gå enn nede fra hytta ved bekken og hyggeligere utsikt. Møtte en tysker på vei ned som hadde gått en stor runde rundt Viglen og nå var på vei til avslutning et par dager inne i Sverige. Viglhytta var jeg innom for en kort rast i sola og skriving i hytteboka. Så at tyskeren og to franskmenn hadde kost seg med baguetter og ost før på dagen. Skal sende melding til Røros Røde Kors om at bolten på ytterdøra er hard å få ut og inn og er lett å miste. Dørhåndtaket er rustet gjennom og planken det er festet i er i ferd med å løsne. Kanskje kikke på hele døra når de er i gang. Reinsdyr på fonnene nord for hytta. Kunne ha stanset på Løsjavollen, men det var fremdels minst tre timer igjen av dagen og fortsatt langt å gå. Når jeg endelig tar kvelden viser det seg at dagen var i lengste laget. Ikke helt med når jeg fyrer opp ovnen uten å ha vann i kjelen først. 6 Stikryss før Langen – Sæter Et ekorn tjatrer i furua rett ved teltet og gjør en utmerket jobb med både å vekke meg og holde meg våken lenge nok til at det er like greit å stå opp. Kraftig gressvekst med en dyp og treg bekk krysser stien. To grå tømmerstokker er bru. Firfisla jeg skremte til et svalestup i går er ingen steder å se. I følge kartet tar hovedstien av vestover mot vannene. Det gjør den, men i grensen mellom skog og fuktig gress vokser det godt og det er først når den kommer inn mellom furumoene 50 meter lengre bort at den kommer klart frem. Ikke så tydelig som den fire-felts motorstien som går rett sør. Ruslet et par hundre meter på feil sti før jeg så nøye på kartet og fant at jeg var i ferd med å ta en drøy omvei. Den fine stien like under teltplassen var den egentlige stien. Tilbake og inn på rett vei. Tenker litt over Kartverkets definisjon av "tydelig sti" og hvor lenge det går an å melke ti år gamle datasett. Går i morgensol. Møter først en nysnekret fuglekasse, så en like fersk utedo før jeg dumper ned på Litjrennbua. Her har Statsskog satt ting flott i stand. Skulle gjerne ha ligget på en av briskene her i natt med tømmerfløta rett ved. Stien opp til Langen starter med en smule utydelighet i kratt og myr, men ikke lengre eller verre enn at litt utenomgåing kjapt finner stien igjen og like etter motorstien igjen. Det viser seg etterhvert at denne bakken ikke er fem mil lang slik jeg husker den, men en drøy kilometer helt til dørstokken på Langen. Ingen klager fra nakke, skuldre, rygg, hofter, lår, knær, ankler, hæler eller noe annet heller. Rart hva fem år og tyve kilo kan gjøre av forskjell. Møtte et par eldre karer på vei innover. Han siste var så tungt lastet at han ikke hilste. Jeg så vel så morgenfrisk og spretten ut at han ble kvalm i tillegg til andpusten. Vi noterer to signaler på tung sekk: 1) Stålkopp (Statoil) hengende utenpå i karabinkrok festet i... 2) MOLLE Jepp, fyren hadde en diger, svart stridssekk på ryggen. Praktisk til sitt formål, men muligens ikke spisset for fisketur i Femundsmarka. Par hundre meter lengre bort var det å få av seg skoene før jeg kunne stige inn på Langen Gjestegård. Respekterer gladelig forbudet mot skitne sko innendørs, men hverken sokkene eller føttene mine var så veldig mye bedre. Hyggelig dame disket opp med smørbrød, Munkholm og tørka reinkjøtt for den ene gjesten kl 10 på formiddagen. Her er det for første gang på turen flekker med multe, helst på tuer midt i pytter og tjern. Møter en pulje med fiskere og ellers er det meg og furuene. Fire dagsturister møter meg i skråningen mot Fleskampen. De har tatt båten fra Langen til Femundshytta og er på vei tilbake til Langen. Vi er skjønt enige om at været er fint og at jeg ikke har sjanse til å nå Sæter i dag. Flenskampen kunne by på en stakkars fjellrypemor som klukket og arbeidet hardt for å holde min oppmerksomhet unna den ene kyllingen hennes. Stien forsvinner og merkingen mellom vannene er så som så. Ikke noe problem med været som det er, men fri og bevare for å gå her i tåke. Fuizion Kung Po Chicken. Hu, den satt i sikringsboksen. Krydret kylling i fjellheimen kvikker opp. Meget lettgått terreng og det går radig til Rundtjønna. Her hadde jeg tenkt å slå leir, men litt for tidlig på dagen, så med sjebnetunge skritt går jeg videre til... ...Skiltet Hvis du står foran to skilt hvorav et "Langen" peker mot deg og et viser til venstre mot "Jonasvollen" og du vil til Sæter, spar deg selv og ta kurs rett sør en liten kilometer ned til veien og gå den til Sæter. Eller du kan gjøre som meg og si "aha!" når du ser den overgrodde antydningen til sti som drar ut mot høyre. Vit at denne sti vil svike deg midt i Stormyrtjønna. Myra starter fint for de av oss som har gått på Hedemarken eller i Trøndelag hvor vide myrer er en hverdagslig sak. Myr, javisst, men greit å gå. Men jo lengre ned mot elva du kommer, jo flere døde trær, jo mer boblevann og svimle gresstuster. Myrdunsten ble påtagelig og disen seg på som sola forsvant. Bare ved å holde tankene på løftet om tørt land i skyggen av Ered Lithui langt der fremme greide jeg å holde meg unna skrikene i skumringen. Da myra surklet sitt siste, var klokken nesten ni og furuene stod svarte mot himmelen over en skygge av lyng... og en liten sti. Hurra, bort stien og opp over fjell, eh, vollen og forbi et foringsstativ med nattjobb som torturinstrument og så kunne jeg høre veien og se gule jorder et stykke borte. Men stien gikk rett sørøst uten antydning til å svinge nærmere jordene. Tilliten min til stier var nede i skoene sammen med isnende myrvann, så jeg tok kurs rett vest der skogen så greiest ut. Et par einerkratt senere var det full stopp oppe på bredden av en beksvart og treg elv ved navn (om nå kartet er riktig), Tufsinga. Så bort på en liten gård og et jorde som ikke lot til å være Sæter som jeg av en eller annen grunn trodde var et større sted. På ren gjetning gikk jeg motstrøms på leting etter vadested og Sæter. Etter mer einer, mindre lys og noen svinger i elven kom lyden av stryk. Etter litt dukket et stort jorde med traktoregg opp og en klynge hus og maskiner kom frem bak en bjørkeklynge. Og der åpenbarte vadestedet seg. Det så bredt og forholdsvis grunt ut. Mulig å se at bunnen bestod av stein med tjafs av mose, så ut med gåstavene, av med hoftebelte og og brystreim og uti elva. DNT-hytta lokket på andre siden. Vann til knærne på det dypeste og null problemer med fotfeste. Over jordet bar det med sko og bukse i full gang med kveldens annet tørk. Gården kom nærmere og den har en god samling hus fra ulike tidsperioder samt en anselig maskinpark. Listet meg inn på tunet mellom traktor og redsskapsskjul. Klokken var såpass at jeg fryktet å vekke folk. Et hus til venstre for meg hadde en plakett på døra med noe som ved nærmere ettersyn viste seg å være en sliten T med Den Norske Turistforening rundt. Og der på veggen var det jammen skilt med "< Langen" og "Ellefsplass >" og "Sæter". Fremme! Haha til deg, mistroiske dagsturist! Og til meg selv som var enig. Dumper sekken og får av meg sko og sokker. Men gjennom vinduene kan jeg se skrot og malingen i det to etasjes våningshuset er skallet av i store flak. Ja, ja, i alle fall er det en diger nøkkel i døra og siden bikkja på gården nettopp våknet, så kommer det vel noen for å jage meg snart. I mellomtiden tar jeg en kikk. Nei, ikke helt etter etiske retningslinjer om annen manns eiendom, men sånn er jeg etter en lang dags ferd mot myr. Døra går villig opp og jeg kommer inn i entreén. Velkomsten er en solid lukt av råtesopp. Ikke så ille som under rivningsjobben jeg gjorde for noen år siden, men på tide med dyptgripende vedlikehold. På veggen midt i mot er det plakat fra avholdsbevegelsen og diplom fra DNT til fam. Sæter for langt og god samarbeide. Så fint, da føler jeg meg tryggere. Av diplomet, ikke plakaten. Dørene merket Spisestue og Stue interesserer foreløpig ikke, så jeg tar veien opp en riktig godt laget trapp, bred og med lave trinn. Lukten er sterkere her oppe og et øyeblikk er jeg ekstra forsiktig med hvor jeg setter foten. Hva om gulvet... men her er det pent oppredde køyesenger etter DNT standard. Etter en runde hvor jeg finner ut hvorfor det står et bord foran en dør og at ingen av de tre kranene virker og at stedet har elektrisk lys og at det ikke finnes noe som helst typisk Turistforenings utstyr så som betalingsblanketter, er jeg klar til å ta kvelden. Lukta og den lett tvilsomme tilknytningen til DNT trekker ned, men klokka drar seg over ti og vi snakker her om han som synes en utedo er bra overnatting. Så med skoene på trammen fortrekker jeg til annen etage og slukner etter litt lesing av 10 år gamle vinterutgaver av UT. 7 Sæter – Etter Skjellåvollen Våkner tidlig etter en god natts søvn, men fristes ikke til å ta frokosten på sengen. Sopp er godt, men her er det for rått og nærgående helt uten smør, bacon, salt, pepper, småpølser og blodpudding. Vel, jeg har ingenting i mot en rask start på dagen, så klokken halv åtte er jeg klar for nye eventyr. Men litt i stuss igjen. Fraværet av kost og feiebrett er svært fremmed for en selvbetjent hytte. Heller ingen hyttebok... kanskje egne regler for falmede våningshus? Noterer at jeg tar kontakt med DNT for oppklaring. Etter litt spasering mellom kuer og hester er jeg på stien som strekker seg nesten rett opp til tregrensa gjennom flere myrtapper. Beregn god tid. Vel oppe på fjellet er det grei skuring mellom stein og små vann. Fint, men jeg er ikke helt med denne formiddagen. Høy på råtesopp, antar jeg. I dalen ned mot Holøydal klinger det i sauebjeller og varmen tar tak. Over gjerdet mot veien går en konstruksjon til Ng- i sløyd. Selv jeg med mine ti tommeltotter vet at du ikke får sidestabilitet bare med spiker. Snekkere på tur bør unngå denne. Når du kommer ut på hovedveien finner du greit nok stien i kanten av første jorde på nedsiden, men blås i den. Ingen går der og stien er overgrodd av bjørk og gjerdenetting. Veien har bedre fremkommelighet og utsikt, blant annet en flott blomsterhave. Ellefsplassen ligger to meter fra hovedveien og Riksantikvaren jubler om det rives i morgen. Nok om den saken. Stien går gjennom en liten bjørkeallé som ikke er merket, men det er heller ikke nødvendig siden du uansett vil ønske å gå gjennom. En liten tur innom norsk jordbruks forfall, over en elv jeg kunne vurdert å fiske i, et gemyttelig møte med en St. Bernard uten dressur, en stjålet bobil og veien svinger opp i fjellet igjen. Setter meg i blåbærlyngen og knasker i meg de siste to knekkebrødene og siste pølsesnabben. Planlegger en lang marsj sørover denne ettermiddagen og da må drivstoffet være på plass. Ut med gåstavene og oppover går det i økende tempo. Farten på vei er upåklagelig. Bortsett fra et møte med elektrisk gjerde ved Orvdalsseteren og distraherende dyregraver langs veien forsvinner Elgspiggen bak meg mens solen skinner og føttene koser seg. Hilser til duden med vinglasset før Skjellåvollen – han manglet bare badekåpe. 8 Etter Skjellåvollen - Rendalen Våkner med rim nederst i kantene på teltet. Frister ikke å ligge litt lenger. Jeg lukter enden på turen og tar dette som en god grunn til å komme avgårde. Frokost på Myråvollen sammen med sauer og knott. Kilometerne til Fiskevollen er trasking i skog og myr uten fnugg av utsikt. Kort og null stigning, men verste strekningen på turen. Fiskevollen er tettpakket av hytter klemt inntil hverandre og oppi veien. Hvilken idyll. Kramboden er stengt og har fortsatt orginale blomstervaser på trammen. Nå er jeg utenfor kartene. Dagens tips: kartene til Nordeca og Kartverket overlapper ikke nord-sør. Noe må de vel konkurrere på. Går dermed forbi stien opp veien fra Fiskevollen. Ikke allverdens problem. Terrenget er bra og jeg tar meg raskt opp mot skaret. Etter et par falske varder (som ikke har noe med stien å gjøre), kommer jeg inn på stien i tregrensa rett under skaret. Mellom de første bekkene etter skaret er det godt med multekart. Ser ut til å klart seg godt her. Følger bekken oppover til den møter stien igjen. Lett å gå og ikke søren om jeg skal halvveis opp på andre siden bare for å følge en sti. Med gåstavene klyver jeg mot Sølenskaret. Klokka tikker, jeg har godt håp om å nå frem til kvelds. Flott akebakke ned fra Søndre Sølen, bare så synd at oppbremsingen blir hard. Skygge og lys spiller i berget på begge sider. Passerer reingjerdet (stein, ikke netting), og tripper gjennom ura ned mot vannet. På vei ned fra toppen kommer to mennesker hvorav en er en kjenning. Slår følge, hvilket lønner seg. Vel er de litt tregere enn meg, men kunnskapen om terrenget veier opp for det. I stedet for å gå opp over haugen sør for tjernet, så går vi rundt. Heller ikke meg i mot med gående hvil nå. Før setra får jeg høre og se hvor multa, fisken og flyvraket er. Høyrøstet lavvo følger meg et godt stykke nedover – jada, dere har forlengst skremt ulven til Trysil. En kort rast ved bommen med siste bit av sjokolade/kaffe. Klokka går mot ni og det blir kjøligere. Vindjakka kommer på og sekken blir justert før det siste draget mot mål. Hodelykta kommer frem før jeg er fremme og asfalten straffer seg. Beina nekter å sove sammen med resten av kroppen. Knekkebrød med masse smør og geitost smaker godt med en kanne sterk te med honning. Mangler - fleecelua på natten ull er faktisk ikke vindtett, selv i to lag - mer smak til vannet C-vitamintabletter med brusing hadde ikke vært dumt - mer mat enn jeg trengte snopet holdt akkurat, men har fire middager for mye riktig matmengde i forhold til hva som var planlagt, så det tar jeg ikke så tungt - oppdaterte kart Skader - spissen på ene gåstaven røyk i siste timen - begge nylonstrømpene har hull som forventet - foran på begge skoene er forsterkningen løsnet i toppen skulle ha forebygget dette før avreise, men må nå gjøre litt mer jobb. Kjære La Sportiva, selv jeg vet at dette er et svakt punkt i designet. Hvorfor har ikke dere som SKOPRODUSENT skjønt dette? Mulige konklusjoner - skifte ut deler av sjokoladen med tørt/salt kjøtt, knekkebrød og eventuelt ost - rimelig god kontroll på utstyret – bortsett fra dette med lua, så var alt som det skulle - vekt? Tja, rett oppunder 12 kg fra dørstokken - kroppen holdt fint og det mentale holdt lengre og bedre enn før - start dagen litt kald og vent en halvtime med mer klær - etter syv dager underveis starter dag åtte kl 0650 og ender kl 2355 med lite stopp og jevn gåing over en strekning som minner om fem mil - det å droppe syv kilo fra totalvekten før turen starter var fornuftig hjelper også å kvitte seg med ytterligere to kilo underveis Bilder (som jeg er elendig til å ta og antagelig enda dårlige på å velge ut) http://www.fjellforum.no/gallery/album/425-storlien-rendalen-2015/

Når det gjelder DNT og tilrettelegging i fjellet tilhører jeg vel det store flertallet som sier "Ja takk, begge deler". Men siden DNT er en såpass dominerende aktør, og tar opp stor plass i media er det naturlig at folk stiller kritiske spørsmål. Med stadig nye medlemmer følger det også et ikke uttalt behov for mer tilrettelegging og utvidelse av tilbudet. Et spørsmål/utfordring jeg derfor vil gi til DNT (og gjerne de som skriver her) er: Når er det nok tilrettelegging? Om en ikke har et mål om hvor mye av fjellet en skal lette adkomsten til tror jeg det er lett for å ende opp med at organisasjonen hele tiden skal vise at en jobber for medlemmene, og setter opp/bygger om til nye DNT hytter, merker flere stier, o.l. Muligens et "slippery slope argument", men jeg tror likevel det er behov for å ha en grense. De fleste stiene her i landet er nok umerket. Men følger den stien som går dit jeg skal, uavhengig av om det er røde flekker på steinene eller ikke. På vinteren blir det som regel basking i løssnøen, siden det sjeldent går DNT spor til toppen jeg skal på. Men er det en scooterløype som det er mulig å følge opp gjennom skogen er det bonus.

Finnes det noen nasjonalparker eller større fjellområder som ikke har et stinett enten utbygd eller vedlikeholdt av DNT? Kommer bare på Børgefjell. Har forøvrig prøvd å lese meg opp på regelverket for nasjonalparker, men ikke fått helt grep om det. Er det de lokale nasjonalparkstyrene som til syvende og sist legger opp forvaltningsplan for de enkelte nasjonalparkene? Jeg mener at vi godt kan ha et spenn i grad av tilrettelegging, fra merka stier og hytter til helt inngrepsfritt. Mange liker å benytte seg av DNT-nettet, meg inkludert til tider. For mange (meg inkludert, igjen) er det også en verdi å kunne ferdes ikke bare "utafor allfarvei", men å slippe å i det hele tatt forholde seg til allfarvei. Det er fordeler ved at mye av trafikken blir konsentrert på de stiene som er merka og vedlikeholdt, og i de hyttene som finnes, i de områdene der det allerede er et stinett. Men trenger vi å gjøre enda flere områder "tilgjengelige" med tilrettelagde stier? Det er vel ikke flust med disse igjen...

For ikke å snakke om alle gjerdene du må klatre over om du går på tur i sandes og gjesdal/time og andre 'nærområder' til Stavanger.. Og sikkert andre steder også. Her er det rett og slett nødvendig å bruke stiene for å komme seg frem. Uten STF hadde nok mye av beitemarkene vært utilgjengelig for turer siden bønder nok ikke hadde åpnet for turløyper uten tilrettelegging med gjerdeklyvere. Enten kommunen eller STF som fikser?

Er ikke uenig Lompa, og whistler kan like godt få vite at det er to skoler i kajakk verden rundt dette, med utspring fra forskjellige miljø. En skeg gir mer, men krever også mer dersom det skal bli riktig morsomt, da styringa kommer av aktiv årebruk og kanting av kajakken, og det krever mer av båtkonstruksjon for at skal være vellykket å få effekt av kanting. Vi kjører 30-40 stk igjennom nybegynnerkurs hvert år, hvor vi tilbyr en blanding av båter med og uten skeg/ror. Alle må prøve uten ror, og noen tar det lett, andre blir frustrerte. Ut fra det vil jeg si at dedikasjonen til de fleste er at vi anbefaler med ror, hvor man slipper å være kanteekspert for å styre seg hit og ditt. Og ved trening er ror det mest effektive, da man kan holde ideel kroppsposisjon ved svinging (det er en grunn til at man ser få med skeg på mosjonsløp). Jeg er også utstyrsansvarlig i klubben (hvorav 44 flattvannskajakker til medlemmene) og vi har betydelig større feil på de som kun har skeg. dette skylder mye bruker feil (bøyer rorbladet, så det sitter fast i "inni båten", men også utrolig mye dårlige løsninger for å ta ut og inn roret. På kajakker til 15 000 kr er det fortsatt innskruinger i plast av snor m.m. og det svikter etter mye bruk, eller kasser som lett tetter seg med gress/tare eller har dårlige mekanismer for å få bladet ut, så det må tas ut manuelt. For båter med ror både over og under, er det veldig lite feil, men av feil så er det underliggende som ryker først pga påkjørsler av stein eller hard håndtering på brygga. Sparkebrett og pedaler har vi mest slark og litasje som kommer over tid. Vi har en serie fra Struer, som er ca 30 år gamle, men fortsatt going strong, selv om vi de seinere år har valgt flere båttyper rettet mot tur og hav. Når det gjelder effektiv bruk av beina, så har også Seabird variantene, en kombinasjon av sparkebrett (hvor man trykker fra med hælen) og styring (med tådelen). Har det selv på en egen båt og det fungerer brukbart. Skal man gå for skeg, som er ett smalere valg, MÅ man investere i båt som man vet har en konstruksjon som støtter dette. Erfaring er at mange kajakker selges med skeg fordi det også er blitt ganske populært, men de fleste billigbåter er ikke konstruert for dette. For gode skegbåter bør man satse på noe engelsk, men da snakker vi om helt andre priser. Jeg nevner heller ikke krav til konstruksjon angående rulle, da 99% av de som padler ikke har rulling som formål når det kjøper sin første kajakk, og heller ikke har en rulle som sitter på nybegynnernivå. Da er kravet årepose/selvredning og kameratredning, som også er "kravet" ift våttkortstigen fra norsk padleforbund. Tvert imot er det mange som foretrekker litt åpen kockpit så de ikke får "klaus" av å sitte fast dersom de velter, så det blir derfor feil å anbefale dette for meg. En virkelig god rullebåt har også mye laverebakdekk, men vil da i mindre grad støtte ønsket om god bagasjeplass mtp overnatting som ble nevnt her.

Er jo langt fra alltid det handler om å ha med seg sivilisasjonsting. F.eks så har jeg et 2 manns telt som veier like over 2,8kg. Kunne sikkert byttet det ut med sånn super light telt som veier mellom 1-1,5kg. Men å betale syke 7 kanskje 8-9000 kr for et telt er galskap i mitt hode. Soveposen min en helårspose veier sikkert like under 3,5kg. Kunne sikkert n\byttes ut med en dunpose på litt over kg. Prisen er sikkert 3-4 ganger så mye og. Ikke vanskelig å spare både kg og gram i min sekk, men jeg ser ikke for meg at det blir noe tema å handle inn utstyr i slike prisklasser når jeg utmerket klarer meg med helt andre ting som både holder meg varm og tørr året rundt. Men det handler vel i bunn å grunn bare om prioriteringer av kr. Ser ikke for eg at gleden med å være ute i det fri øker med å ha superlett og skamdyrt utstyr. Men som en skrev over her så trener jeg litt mer og har heller ingen problem å nyte turene mine 110% selv med en sekk på 25kg. Men vi er jo forskjellige. Smaken er som baken, STOR og delt. God høst alle vandrere og loffere over det ganske land. Måtte turene bli mange og opplevelsene store og flotte.

Pakklister er ikke nytt, men synes mye av kosen som nevnes her virker stusselig sett med 1925 øyne. Hvor er det blitt av gåseleveren, snadda, konjakken og opiumet ?? Chr. L. Jensens huskeliste (DNT) fra 1925: A. Beklædning. Lue, jakke, vest, benklær, spikerbelsåtte støvler med ekstra såler, skjorte, bomullstrøje, underbukse, lange strømper, sportssnipp med nål, slips og bukseseler. B. I lommene. Lommebok med kontanter, pengepung, lommekniv med korketrekker m.m. (tollekniv), ur med rem, kompass med rem, blyant, gummislange, tobakkspung, snadde, fyrstikker, lommespeil og (lommekam). C. I ryggsekken. 1. Regnslag, (lett regnhatt), 1 skjorte, 1 bomullstrøje, 1 underbukse, 2 par lange strømper, 4 sportssnipper, slips, silketørkle, 1 par votter, håndkle, 6 lommetørklær, turnsko i pose, reservestøvlelister, reservestøvlespiker, skjorteknapper, reserveknapper, (reservestoff), (bukselapp), (skosmørelse). 2. Hårbørste, tannbørste, svamp i pose, barberkost, kniv og sepe, toalettsepe, (stomatolkrem). 3. Lanolinkrem, honey jelly, bomull, gase, hjortetalg, jod, gummipapir, engelsk hefteplaster, tykt plaster, acetyl-salicyl-tabletter, kamferdråper, opium, sagradapiller, borsyre, hanskesmukk. 4. Sysaker, saks, sikkerhetsnåler, snebriller, brebriller, (brevkort), hyssing, stormstikker, reservesnadde, tobakk, piperensere, lysestump, karter, (kartbeskytter), tog- og dampskibsruter, (reisehåndbok), (kortspill), turistforeningskvittering, (fotografiapparat og films), (kikkert) 5. Kaffekjele, trekopp, teskje, spritapparat og sprit, teholder, (matdåse av aluminium) 6. Sjokolade, kjeks, gåselever, kakao, te, sukker, (konjakk), (pølsesnabb), (aprikoser), (citrondrops)

25 kilo i sekken på en 4 dagers tur om sommeren ? Skrekk og gru..

Eg er ingen lettpakker, men er bevisst på kvar eg kan kutte vekt, slik at eg kan ta med meir av "dei viktige' ting uten å ha med eit halvt flyttelass. Til dømes god mat. Nokre ting er dog alltid med: Ei 0,4 l Nalgeneflaske. Kopp til varme og kalde drikker og supper, drikkeflaske, desilitermål og varmeflaske i eit. Knevarmerar heile året og varmeskjørt vinter. Dei siste to gjer at eg kan bruke lettare sovepose. Ein tyngre sovepose gir meg same nattesøvn dog uten ekstra bruksområder på dagtid. Ullnetting vinter. Den tørker så fort på kroppen. Saman med knevarmerane som backup ved streng kulde, og varmeskjørt til pause og under rompa om natta, er nettingen alt eg treng.

Jeg er enig med @REJOHN, @Dag G, og @Dal-z at jeg ikke helt skjønner greia. DNT har da ikke skylden for "alt" man ikke liker med hvordan naturen forvaltes. DNT har vel 500 hytter, 43 av disse er betjente. I følge ut.no finnes det ca 600 private som er merket på kart som "overnattingssteder", det finnes også hoteller, campingplasser, masse private hytter som leies ut eller brukes av eierne. Veier, jernbane, parkeringsplasser, rasteplasser, utsiktspunkter langs veiene. Løyper kjøres med tråkkemaskin av løypelag, det arrangeres skirenn. Nordmenn vil ut i naturen, turistene kommer for å oppleve den, verden har rett og slett gått videre enten man liker det eller ei. Ett eller annet sted må alle disse menneskene gjøre av seg, fordi de drar til fjells uansett. Det kommer aldri til å bli innført "naturferdselsertifikat" og kontrollposter for å kontrollere at folk er skikket til å ferdes i naturen. Så hva er det verste? At DNT kanaliserer noe av denne trafikken på T-merkede stier, og sørger for at det er mulig å overnatte? Hvis ikke de hadde gjort det, hadde andre komersielle aktører gjort det i stedet på en eller annen måte. Hadde det virkelig blitt noe bedre? De må i alle fall bygge større og flottere enn naboen, og gjøre mye mer ut av åpningenn enn å servere kaffe og vafler..

Av alle de alvorlige sakene i dagsrevyen, så var det kosesaken om skyssbåten over Gjende du hang deg opp i? Jeg kan tenke meg et par andre vinkler: Så fantastisk at den norske middelklassen har så mye overskudd og fritid, at de kan valfarte i store strømmer til norsk natur! Så fantastisk at nordmenn velger å oppleve Jotunheimen istedet for de sydlige strender. Så fantastisk at folkehelsen er på vei opp. Så fint at alle samler seg på ett område. Så får jeg resten av Jotunheimen for meg selv DNT er en fin fin organisasjon. Vi har flere valgmuligheter så dersom du ikke liker høyfjellshotellene med ølservering og tre-retters, så har vi alltids betydelig flere ubetjente og selvbetjente hytter til fri disposisjon. Selv foretrekker jeg de små og koselige hyttene, og det er alltids hyggelig når det kommer andre fjellfolk rekende innom med røverhistorier og opplevelser å berette om. Om båten over Gjende er en stor miljøtrussel vet jeg ikke. Men vi kan sammenligne med at ett flysete til Gran Canaria bruker 143,85 liter drivstoff én vei. Så en familie på fem som ferierer en uke i syden kan forbruke så mye som 1438,5 kun i flyreise. Til sammenligning kan vi kjøre 29.960 kilometer til og fra norske fjell med en vanlig norsk stasjonsvogn med plass til alle fem inkludert ryggsekker, før vi når det samme drivstoff forbruket. Kjør til fjells med god samvittighet, hvis du dropper sydenturen

Her tror jeg du er inne på nået viktig @Jan Erik Hansen. Særlig når DNT (jf. denne tråd) fungerer som et nett av uavhengige foreninger, som hver iser tenker på å videreutvikle nærområdet sitt og tilfredsstille nåværende og potensielle medlemmers behov, uten et holistisk blikk for norsk natur og tilretteleggelse i denne. En målsetning eller strategi som er utarbeidet som landsdekkende og landsgjeldende er viktig - det samme er i øvrig gjeldende for resten av reiselivet og denne sin trang til å ødelegge "naturlig" natur. DNT lokalt vil som en hver annen lokal polittiker/ordfører ønske at sitt område får alt. Alle har lyst på ha sin lokale Besseggen - medlems magneten - omsetnings giganten - fyrtårnet. Men dette hører ikke hjemme alle plasser i dette ellers nydelige land! vi trenger ikke hytter for hver 10km2 inne i naturen! Nasjonalparkforvaltningen i Breheimen har bestemt at der ikke skal tilrettelegges ytterliger. Men det er allikevel i praksis umulig å gå uten for T merket sti i Breheimen, der finnes knapt et dalføre uten T'er, da må en krysse breene de er bare kvite . (det er for øvrig meg totalt uforståelig, at man trenger å merke en sti i et dalføre med T - der er bare to veier å gå, frem eller tilbake og en kommer til enden av dalen uten sti og. Begynner en å gå opp sidene i dalføret vil en jo oppdage at det er feil vei...??? På store åpne vidder ja, men i trange dalfører med 200-300++ meter dalsider med 30-40 graders snitt helning???) Men det er til å leve med - tilstanden i Breheimen - graden av tilrettelegging her er i mine øyne akseptabel og inngrepene relativt begrensede (fra DNT sin side), selv om T'ene tilsynelatende fikk unger unner siste stirenovering. Jeg kan også godt leve med Besseggen, det skrekkelige nye bygget på Tungestølen og Hotellene langs/for enden av veier - hvis bare jeg viste at DNT hadde en overordnet nasjonal strategi som siger/definerer at NOK ER NOK. Men det har dei ikke!(? og hvis de har, når er da nok, nok?) DNT vil ha flere medlemmer, større omsetning, flere hytter, flere stier koste hva det koste vil - mer, mer, mer - og vil gjøre akkurat det som må til, uten blikk for helheten, for å oppnå denne vekst. DNT er i foretakets egenart ikke interesserte i naturens eller FRI-LUFTs-livets beste - dei er interessert i organisasjonens vekst.

Dette var imponerende lesning Tessatroll! Jeg syns jeg har vært relativt ambisiøs i planlegging og gjennomføring av turer både med og uten familien, men dette er jo far beyond! På kanotur kan en tillate seg noe mer luksus enn på andre turer, der trenger en ikke alltid koke fisken i svartkjelen.... Pulverkaffen blir dog pakket i en avlagt "Tyrkisk Pepper" boks. EirikW

Nyss tilbake fra en drøy uke til fjells. Møtte 1 tysker 3 svensker 19 nordmenn Tok igjen: 8 tyskere Snitt på 3,87 mennesker pr dag. Ikke så gal den køen der. Om det er kølapp på Gjende og Prekestolen så bekymrer det meg null siden det betyr at jeg kan gå i fem minutter og ikke se ett menneske.

Er forholdsvis ivrig på å pakke lett, men kjenner meg igjen i trådstarters betrakninger. Som jeg ser det så er mye av kosen knyttet til tingenes historie. Den lette titankjelen har nå vært med på tur i fire år og den har fått sjarm og patina med tiden. Samme med flere andre ting, deriblant en kniv som gjør turen komplett enda jeg knapt har bruk for den. Skal ikke kimse av minnene som knyttes til tingene våre, men samtidig er det mulig å lage nye minner.

Flotte ord PTG. whistler ta kontakt med meg for prøvepadling, bor på Nøtterøy og er vel over gjennomsnittet padlegal, har båter med og uten ror men foretrekker ror. Det er som PTG sier to leire for padling i Norge og under en kjøretur til Nordnorge så fikk jeg sønnen min til å telle kajakker vi så på taket av biler og kort fortalt så var det ca 80% med ror og de resterende 20 uten, Elvekajakker var ikke telt med. Vi hadde eget skjema så det ble ganske vitenskapelig kan du tro, antall tunneller og gule biler ble også telt, bra tips for å holde poden i aktivitet. Da reagerte den ene leiren i Norge såklart og sa at de var ute å padlet........

Ja Trangia sin brenner veier brutto 120g (Forpakningsvekt 120g) Min "fancee feast" cat food stove veier 15g og når jeg legger i innervegg og carbon filt veke 30g Min dobbelvegg Pepsi can stove veier 12g Trangian har jo simmer-ring innebygd og lokk så man kan frankte den med rødsprit i så den er litt mer anvendelig til kokkelering - spesielt i kombinasjon med Trangia stormkjøkken, men skal man bare koke vann er den overkill.. Jeg tror at de fleste med meg synes litt av moroa er å bruke ting man har laget selv også - ikke bare at det er lett.

Hvis man ser bort fra at dette er superkult, og relativt billig, er disse brennerene bedre enn vanlig alkoholbrenne man får kjøpt i butikken? Lettere?

Kom gjerne med en liten test når du har fått prøvd det. Jeg er veldig interessert i dette teltet

MSR Papa Hubba NX 4 - greit med alternativ til Wigloen.

Denne gir mye padleglede for penga: http://www.kajakk.net/nor/shop/kajakk/havkajakk.p/scott-mv-hdpe Ville heller gått for en kajakk med skeg (senkekjøl) enn med ror. Man blir en bedre padler, og det er mindre som kan gå i stykker. En kajakk som er beregnet for ror er konstruert slik at den blir vanskelig å padle uten. I motsetning til PTG synes jeg det må være knestøtte i en havkajakk. Prøv å rulle uten.. Man trenger ikke låse hoftene. Når man padler en kajakk uten ror kan man i tillegg bruke beina mye mer aktivt mot fotstøttene, og dermed få mer rotasjon i overkroppen.

Jag hade maskeringstejp på insidan av grytan uppe vid toppen och på utsidan ca 1/2 cm under toppen för att skydda mot fula repor. Jag började böja kanten, lite i taget, med en plattång. Jag böjer kanske 10 grader varje gång och går många varv. När det är ca 90 grader vikning använder jag en näbbtång och rullar kanten över den, fortsatt samma teknik med lite i taget och många varv runt grytans kant. När det inte går få in näbbtången och böja mer blir det plattången igen, nu trycker jag bara ihop över den dubbelvikta kanten tills nedre kanten går i vägg. Ta sedan bort tejpen. Klart. Det viktiga är att ta lite i taget, annars spricker aluminiumen och det försvagar kanten. Jag har på min bästa brännare 12 hål, gjorda med ett häftstift för anslagstavlor (se bild). Flera hål bränner ger snabbare kok, men bränner också mer bränsle för att koka samma mängd vatten. Färre hål ger samma mängd bränsle, men längre koktid. Optimala antal hål varierar med storlek på grytan, vindskyddets utformning, hålens storlek, hur högt grytan står över brännaren, höjden på brännaren och säkert en mängd andra faktorer, så mina 12 hål är nog inte optimalt för alla.

0,8 mm er passende diameter. 16 hull - og det som gjør susen er innerveggen, hvor rødspriten går over i gassform. Best resultat når det gjelder opptenning er å benytte et syltetøylokk under brenneren. En liten sprut med rødsprit varmer opp brenneren og sørger for at rødspriten går over i gassform og stiger opp mellom ytte-r og innervegg. Dersom det ikke kommer flammer ut av gasshullene, er forvarmingen ikke tilfredsstillende og prosessen må startes på nytt. Pass på at flammen er ordentlig slukket før du heller rødsprit på syltetøylokket. På bildet har jeg også plassert en colaboxstove i felrkjøkkenet, og det fungerer alldeles utmerket. På venstre side i bildet bruker jeg en aspargisboks som kokekar, og lager brenneren av redbull. Pass på at bunnen på kokekaret passer med toppen av brenneren. Vær også klar over at når vannet koker settes kokakaret i bevegelse og da kan det gå som her

Gode kaffebønner, kaffekvern og Hario V60.

Er vel egentlig bare å sette den ene foten foran den andre....

Når man først er på kjøkkenvekta med utstyret synes jeg også det er på sin plass å gå på badevekta med kroppen. Fett er også en del av totalvekta man bærer med seg, og hvis det går så langt at man holder styr på grammene i utstyret med excelark, så synes jeg man bør legge litt omtanke i kroppen også.

Grunnen til at jeg i det hele tatt lager Pepsicanstove, er at de er mer moro å lage, i motsetning til catcanstove som er latterlig enkel å lfå til.. Men om en skal være ærlig er catcanstove mye mer effektiv.

Etter utallige løfter om å få flytte tilbake til ektesengen og at hun vurderer å trekke tilbake separasjonssøknaden, vurderer jeg på min side om jeg skal legge cola boks ovn produksjonen ned en stund eller flytte virksomheten? Jeg skjønner for øvrig ikke at et par colabokser og 4 ødelagte kjøkkensakser er noe å bråke om, ei heller 4 branntilløp. Hun burde heller være glad over at jeg har en hobby. Ikke minst nå etter at jeg kom over en annonse på Finn.no om en som selger colaboksovner for 200 kroner stykket. Om jeg også slår meg på samme bølgen, vil jeg i det minste få dekket utgiftene til legevakta.

Hatt nokre fine toppturar med overnatting i det siste, sist i natt med min sønn på en minitopp nokre ekm frå huset. Flotte stjernehimlar for tida! Eit lite utvalg lågkvalitetsbileter frå mobil.

Denne vinteren kommer vi til å snakke om i mange år fremover. Sommer, jeg mener sommer.

Det var ikke noen krisestemning på hytta, selv om der var 17 overnattende gjester. De fleste har "ett og annet" i sekken og på den måten ordner det meste seg. Men det er no en gang slik at dopapir er "fast inventar" på hyttene, så folk er jo vant til at det er der.

Ble en tur opp til Vestbotntinden med lett sekk og litt buldring langs kammen opp fra Gullesfjorden, Nordland Ble litt dytting av store kampstener ned fjellet Virker helt urørt her oppe nesten. Gullesfjorden i bakgrunnem. Fra Vestbotntindkammen Møysalen i Bakgrunnen. Sortland skimtes helt til høyre. Lofottoppene i midten av bildet. Hjerteformet vann

Jeg gikk min første fjelltur sammen med faren og søsteren min på en fellestur arrangert av DNT, Buss fra Oslo - sti - Bjørnholia - Rondvassbu - Veslesmeden - Rondvassbu - Dørålseter. En helt utrolig fjelltur for en 7-åring. Det er nok en av grunnene til at jeg er så glad i fjellet. Snakk om fjellfølelse når jeg stod på toppen av Veslesmeden, eller når vi spiste felles middag sammen med resten av fjellfolka på hytta, eller når vi sov i køyeseng. Å si at for å være på fjelltur, så må du være alene på en liten hytte eller telte er å ha et ganske snevert syn på hva som er fjelltur spør du meg. At du foretrekker å være alene på fjellet er jo en smakssak. (Som f.eks deles av kjæresten min, som liker seg best når vi ikke møter en sjel hele dagen. Fullt mulig hvis du ligger unna topp 10-områdene...) Det er forsåvidt ingenting som tvinger en til å bo på hyttene i Rondane. Fine muligheter til å telte 500m fra hytta og være så å si helt alene...

Det er ikkje verst å sjå så klart inn i framtida.

Kjøpte to Norrøna bukser, en kort og en lang, fabelaktig kvalitet (og dyrt...) Teknisk stisykkelbukse tror jeg de går under. Norrøna Fjørå Flex1 Pants heter de visst, tror de kan bli en klassiker for meg. Amok 3.0 er også kommet i hus, med tarp så den har sitt eget hus.

Oppfatningen av DNT blir nok veldig farget av hvordan den lokale turistforeningen håndterer tilrettelegging og hytter etc der de holder til. Her jeg bor ar det aldri vært malt røde t'er - men den lokale turistforeningen har vært aktive pådrivere for å få til rødmerking i Lomsdal Visten Nasjonalpark. Det var en iherdig kamp for å unngå at rødmalingen kom i parken.Turistforeningen har vært aktive pådrivere for å få til hyttebygging i Nasjonalparken - og å bygge hytte inni Lomsdalen, ved Bjørnstokkvatnan osv. Det ble unngått med et nødskrik, men de har en passus i forskriften om at det kan bli muligheter senere. De har tidligere søkt om å få bygge et signalbygg i Lomsdalen - det er jo helt fjernt i fra virkeligheten.. Andre steder i landet kan man gjerne si at det finnes fjellområder der det ikke er rødmaling og tilrettelegging (Børgefjell er ofte nevnt), men ikke glem at det er ikke blitt slik uten kamp... Turistforeningene og turlagene er private aktører som alle andre, og ønsker vekst og økt trafikk og økt medlemstall osv, men det har en pris som begynner å bli høy. Snøheimsaken er vel i samme gaten - ikkeså mye å være stolte av der dnt.. Jeg er selv med i Styret i det lokale Barnas Turlag (som gjør en veldig god jobb for å få barna ut på tur syns jeg), og er selvsagt medlem i Dnt, men liker ikke alt jeg ser.

@Martin Gjellestad dine argumenter illustrerer meget godt problemet med DNT. "Nordmenn blir mer og mer luksusdyr, og i noen tilfeller så må også DNT innrette seg etter de nye, moderne vanene." Nei det MÅ hverken DNT eller andre som driver forretning ute i "urørt"-natur. Det er bare nået en MÅ om en tenker profitt og vekst. De som virkelig vil inn i naturen, kommer nok til fjells uansett standarden på hyttene. Ikke ødelegg naturen for profittens skyld. Legg tilrette for dei som ønsker å være i naturen - ikke dei som ønsker hotell ferie med fjellutsikt. Overnatting for turister er gammelt kjent, de fyrste hotellene for natursøkende gjester stod der allerede på midten av 1700 tallet. Turtagrø Hotell ble vel etablert ca. samme tiden som fyrste DNT hytta på Rjukan, etter man i mange år hadde tatt imot reisende på stølen. Det er ikke hytter, stier eller kjetting og skilte-skog i fjellet som er problemet (jo kjetting er) - det er omfanget av dei og de konsekvenser dette medfører for naturen og de allerede eksisterende bruker. Men DNT tenker ikke på konsekvensene (i lag med store dele av reiselivet ellers), de tenker på å få flere medlemmer, vekst, vekst og vekst. "Med mindre området du nevner ser ut som et hugstfelt, så er det nok ganske mange som besøker hytta som setter pris på utsikten."​ Ja så lenge det er bra for DNT sine hotellgjester, så må resten bare leve med konsekvensene av inngrepene...?

Etter over 30 år offshore liker jeg ikke havet og den forbannede horisonten..

For en uke siden gikk turen til Raudbergstølen. Vi gikk opp den gamle stien fra Røisheim, og det er ikke lenger tvil om at det var her min farfar gikk på sin tur for 130 år siden. Jeg tror vi fant ut ganske nøyaktig hvor han satt og komponerte sin tusjlavering av Bøverdalen med Storgrovhøe og Loftet i bakgrunnen. Fjellene er nok litt overdrevet på tegningen på bekostning av kulturlandskapet i dalbunnen, men det meste stemmer godt. http://www.fjellforum.no/gallery/image/3657-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3656-/

Brännaren, kökets hjärta. Gjort som en variant av Pepsi can burner. https://m.youtube.com/watch?v=lHTy_n5SeNw Jag valde en platt behållare som botten, vilket gör allt lite krångligare, men brännaren blir lägre och stabilare. Jag limmade på tre 4 mm aluminiumrör på kanterna och tre under botten och ut under kantrören, detta för att skapa ett stabilt system, vilket förklaras i nästa inlägg. Som lim kan man använda Sugru eller Silikon för högtemperatur.